Presidenten: Dette spørsmålet,
fra Asmund Kristoffersen til helseministeren, vil bli besvart av
sosialministeren som rette vedkommende.
Asmund Kristoffersen (A): Da går følgende spørsmål
til sosialministeren:
«I kontakt med stoffmisbrukere, pårørende
og behandlingsapparat blir det påpekt sterk svikt i oppfølging av
rusmisbrukere etter avsluttet behandling i f.eks. institusjon.
Rusmisbrukere som søker hjelp og behandling, har en lovfestet
rett til behandling og til en individuell plan for behandling og
oppfølging.
Hvordan praktiseres retten til oppfølging
av den enkelte rusmisbruker gjennom retten til en egen
individuell plan?»
Statsråd Ingjerd Schou: Spørsmålet er rettet til
helseministeren, men jeg vil besvare spørsmålet.
Behandling av rusmiddelmisbrukere er delt mellom helseforetakene,
som er helseministerens ansvar, og sosialtjenesten, som er en kommunal
tjeneste under mitt ansvarsområde. Spørsmålet
peker på viktigheten av samhandling mellom de
ulike aktørene fordi brukerne beveger seg i behandlingssystemet.
Behandlingsinstitusjonene er nå overført
fra fylkeskommunene til staten. Men sosialtjenesten i kommunene har
fortsatt det samme ansvar i forhold til det øvrige hjelpe-
og behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere.
Behovet for samordning
av tiltakene er bakgrunnen for lovfesting av rett til individuell
plan i sosialtjenesteloven. Når utskrivning fra institusjon
krever tiltak fra sosialtjenesten, og pasienten ønsker
det, er det f.eks. viktig at sosialtjenesten i den aktuelle kommunen
kontaktes i god tid, slik at kommunen kan planlegge og sette i gang den
videre behandlingen så raskt som mulig. Det kan være
hjelp til å skaffe bolig og arbeid, stønad til
livsopphold inntil brukeren kommer i arbeid,
hjelp til sosiale aktiviteter osv. Ulike etater må involveres
avhengig av den enkeltes behov. Aetat og trygdeetaten kan være
nødvendige i forhold til rehabilitering, attføring eller
uførhet. Andre trenger behandling i psykiatrien.
Helsemessige problemer etter mange års
misbruk er vanlig og krever tett oppfølging av helsevesenet.
Det er en viktig forutsetning at det utarbeides én
individuell plan for brukeren, og at planen omfatter alle
nødvendige tjenester, uavhengig av hvilken type
tjeneste det er. Målet er at planen skal bidra til aktiv
brukermedvirkning, trygghet og forutsigbarhet, at den avklarer ansvarsforhold,
og samarbeid på tvers av sektorer.
I helsevesenet har pasienter
hatt rett til individuell plan i henhold til pasientrettighetsloven
siden 1. juli 2001. Retten til individuell plan etter
sosialtjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2004.
Vi har derfor foreløpig lite systematisk kunnskap
om praktiseringen av denne loven. Denne utviklingen følger
vi imidlertid svært nøye gjennom Sosial-
og helsedirektoratet og Statens helsetilsyn.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret og har forståelse
for at ministerens erfaring med hensyn til resultatene så langt
selvfølgelig er liten, i og med at det er så kort
tid siden loven trådte i kraft.
Så er det også slik
at mange av oss som arbeider med sosial- og helsespørsmål,
stadig vekk møter misbrukere og pårørende
som forteller om en uakseptabel hverdag når en rusmiddelmisbruker
har vært til behandling og kommer til sitt hjemmemiljø der
det er mangel på ettervern. Klart sagt betyr dette at en
dyr behandlingsplass og en dyr behandling kan være
bortimot bortkastet dersom ettervernet ikke er på plass.
Jeg antar at det må bli bedre i framtiden, slik
sosialministeren nå for så vidt understreket at
hun hadde forventninger om. Men det er viktig at samfunnet ikke
stiller seg likegyldig til nettopp den oppfølgingen.
Min bekymring og mitt spørsmål til ministeren
er: Hvilken kontrollmekanisme har vi for at disse faktisk blir fulgt
opp gjennom en individuell plan? Jeg er opptatt av at det vi har
sagt skal gjøres, faktisk gjøres.
Statsråd Ingjerd Schou: Det er et viktig tema representanten
Kristoffersen tar opp. Tilsynsmyndighetene vil være
viktige når det gjelder nettopp det å ha
sosialtilsyn med kommunene, og særlig i forhold til den
koordinering som skal skje i forhold
til den enkelte rusmiddelmisbruker. Dessuten har Sosial-
og helsedirektoratet fått et spesielt ansvar
for å følge opp bruken av én individuell
plan, og at den tas i bruk som et virkemiddel.
Det skal også sies
at en del kommuner i Norges land allerede har tatt i bruk dette
virkemiddelet, uten at man trengte en lovfesting, og en del kommuner
har allerede viktig erfaring og uten at det har vært lovfestet.
Nå har den enkelte rusmiddelmisbruker anledning til og
rett til å kunne si at «jeg ønsker
en individuell plan hvor tiltakene rundt meg er koordinert, og hvor
det tydelig er ansvarliggjort hvem som gjør hva»,
slik at tiltakene rundt den enkelte henger sammen.
Asmund Kristoffersen (A): Implisitt i mitt hovedspørsmål
lå egentlig en beskrivelse av den situasjonen som nå har
oppstått, at det faktisk står ledige behandlingsplasser
i rusinstitusjonene uten at disse blir brukt. Begrunnelsen er at
helseforetakene ikke har økonomi til å la
dem som søker om behandling, få behandling. Dette er
en rettighet til behandling som disse pasientene har, og som dermed ikke
blir oppfylt. Det er altså slik at behandling og ettervern
henger nøye sammen, og må henge nøye
sammen, hvis behandlingen skal ha verdi og betydning. Da er mitt
siste spørsmål: Hvordan vil sosialministeren forholde
seg til det faktum at mange i dag får avslag på spørsmål
om behandling og dermed også ettervern?
Kari Lise Holmberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Ingjerd Schou: Det som ligger under helseforetakenes ansvarsområde,
ligger til helseministeren. Men jeg har lyst til å si at
Regjeringen er svært opptatt av at det skal være
en helhet i behandlingstilbudet. Rusmiddelmisbrukere har ved overføring
fra fylkeskommunene til regionale
helseforetak fått rett til behandling. Det betyr også at
man skal gjøre en vurdering av hvilke behandlingstiltak
som er nødvendige. Det som er viktig, er at enhver rusmiddelmisbruker
bor i en kommune, og det er fortsatt slik at det er kommunen som
har ansvar for sine innbyggere, også de
som er rusmiddelmisbrukere. Individuell plan er jo nettopp
den sikringen som hver enkelt skal ha. Det er limet som sikrer at
ting blir planlagt, fra akutt avrusning til behandling, ettervern
og det å klare å fungere i nærmiljøet
i kommunen igjen. Vi kommer til å følge dette
nøye, både i forhold til evaluering
og gjennomgang av rusreformene, og også bruken
i forhold til dette limet som individuell plan er.