Vidar Bjørnstad (A) [11:45:58]: Jeg har følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

«Rett til spesialundervisning er nødvendig for å sikre elever med spesielle vansker et tilfredsstillende opplæringstilbud. Dysleksiforbundet i Norge melder om følgende erfaringer: Noen skoler praktiserer strengere krav til «diagnostisering» for å få spesialundervisning, pga. dårlig kommuneøkonomi. Elever som tidligere har hatt spesialundervisning, får nå beskjed om at i stedet for spesialundervisning skal elevene få opplæring innenfor det ordinære tilbudet.

Hva vil statsråden gjøre med dette?»

Statsråd Kristin Clemet [11:46:39]: Elevers rett til opplæring er regulert i opplæringsloven. Opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs behov, om nødvendig ved hjelp av spesialundervisning.

Jo bedre den alminnelige, tilpassede opplæringen er, desto færre vil ha behov for spesialundervisning. Retten til spesialundervisning for den enkelte elev må derfor vurderes i forhold til hvilke tiltak som er satt i verk i den ordinære opplæringen. Det betyr at retten til spesialundervisning for den enkelte elev ved en bestemt skole kan variere dersom skolen velger å sette inn andre eller nye tiltak for å styrke den alminnelige, tilpassede opplæringen. Det betyr også at en elev kan ha rett til spesialundervisning i en kommune, ved en skole eller i en gruppe et bestemt år, men ikke i en annen kommune, ved en annen skole eller annen gruppe, fordi graden av tilrettelegging og generelle tiltak varierer.

I spørsmålet vises det til at noen skoler praktiserer strengere krav til «diagnostisering» for å få spesialundervisning. Jeg vil for ordens skyld presisere at retten til spesialundervisning ikke er avhengig av at eleven har en bestemt diagnose eller er i en bestemt lærevanskekategori. Det avgjørende er om eleven får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet eller ikke.

Før det fattes vedtak om spesialundervisning, skal det foreligge en sakkyndig vurdering. Selv om elevenes rettigheter ikke er avhengig av en spesifikk diagnose, kan det likevel i visse sammenhenger ha betydning at en diagnose inngår i den sakkyndige vurderingen. Noe annet er at det på faglig grunnlag kan være uenighet om bruken av diagnosen dysleksi.

Det er kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere som har ansvaret for at barn og unge får oppfylt retten til opplæring etter opplæringsloven, enten dette er ordinær tilrettelagt opplæring eller spesialundervisning. Dersom man mener at opplæringsrettighetene ikke blir oppfylt i henhold til lovens bestemmelser, bør dette i siste instans tas opp med fylkesmennene, som har tilsyns- og klagemyndighet på området.

Vidar Bjørnstad (A) [11:48:20]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg understreker at Stortinget har fastslått at retten til spesialundervisning skal bestå, men at bedre tilpasset opplæring kan gjøre behovet for dette mindre. Det er viktig å ha litt fokus på rekkefølgen her. Det er ikke sånn at en skal svekke retten til spesialundervisning, underforstått at en har klart å ivareta behovene i den tilpassede opplæringen allerede, dvs. at det foreligger et godt alternativt tilbud. Innspill vi har fått, tyder på at det er en bekymring ute blant pårørende og elever over at den retten de har opplevd å ha hatt tidligere, faktisk nå blir fratatt dem, fordi en skylder på at en nå skal sette inn tiltak i den ordinære opplæringen.

Det er mitt inntrykk at det går litt fort i svingene, og dette er vel ikke den eneste saken.

Statsråd Kristin Clemet [11:49:24]: La meg understreke et par ting.

For det første: Det å utløse rett til spesialundervisning er ikke avhengig av en diagnose. Det er det veldig viktig å si, selv om det kan foreligge en diagnose.

Punkt 2: Påstanden om at det er en sammenheng mellom bruken av diagnose og økonomi, har jeg ikke dokumentasjon til å kunne bekrefte. Men jeg har via departementet i dag vært i kontakt med Dysleksiforbundet, som mener at enkelte skoleeiere som ledd i kampen for å redusere den «unødige» spesialundervisningen har utviklet lister, så å si, over hvilke diagnoser som skal utløse spesialundervisning, og at retningslinjene ofte inneholder en listing av diagnoser, men ikke nødvendigvis dysleksi. Jeg mener at det ikke er den rette måten å forstå spesialundervisning på. Jeg vil på bakgrunn av de opplysningene som Dysleksiforbundet har gitt oss, forsøke å gå noe nærmere inn i dette, slik at forståelsen av dette er korrekt.

Vidar Bjørnstad (A) [11:50:24]: Jeg takker igjen statsråden for svaret, og jeg synes det er positivt at hun vil gå inn i dette og se på den bekymring som pårørende og elever har ute i skolehverdagen.

Det viktige for meg å understreke er at vi må ivareta retten til tilrettelagt opplæring, eller spesialundervisning, inntil det er godt dokumentert at en faktisk har et alternativt godt tilbud i forhold til det som alle er opptatt av, å få en mer tilpasset opplæring generelt i skolen. En må rett og slett ikke bruke verken økonomi eller ønske om mindre behov for spesialundervisning til å svekke dette før en er sikret at de som trenger spesiell tilrettelegging, faktisk får det i henhold til bestemmelsene i opplæringsloven.

Statsråd Kristin Clemet [11:51:11]: Jeg er enig i dette. Det som i og for seg gjenstår, er å gjøre noen nærmere undersøkelser om hvorvidt det kan dokumenteres at det er økonomiske forhold eller en snever betraktning av diagnose som avgjør retten til spesialundervisning, og elevenes utbytte av opplæringen. Det positive vil være hvis det er skoler og kommuner som får til den ordinære opplæringen på en så god måte at behovet for spesialundervisning faller bort. Men her foreligger det altså påstander også om det motsatte, og det vil jeg gå noe nærmere inn i.