Arne Sortevik (FrP) [11:37:02]: Spørsmålet til utdannings-
og forskningsministeren er som følger:
«Retten foreldrene har til å velge
hva slags skolegang barna deres skal få, er et
prinsipp som kom til uttrykk i FNs verdenserklæring om
menneskerettigheter artikkel 26.3. I vedtatte konvensjoner er dette
hovedprinsippet inndelt i to avledede prinsipper: Foreldre
har for det første rett til å sikre
utdanning for barna sine i samsvar med sin egen overbevisning,
og for det andre rett til å velge andre skoler
for barna sine enn dem som er opprettet av offentlige
myndigheter.
Hvordan vil statsråden sikre
denne retten?»
Statsråd Kristin Clemet [11:38:23]: Retten foreldre har til å velge
hva slags skolegang barna deres skal få, er et
prinsipp som kommer til uttrykk i artikkel 26 nr. 3 i FNs verdenserklæring
om menneskerettighetene. Norge er folkerettslig
bundet av denne erklæringen. Foreldres rett til å velge
opplæring for egne barn er også en
del av foreldreretten etter FN-konvensjonen om økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter. Denne konvensjonen gjelder som norsk
lov. Det gjør også Den europeiske menneskerettskonvensjonen,
som fastslår statens plikt til å respektere foreldres
rett til å sikre utdanning og undervisning i
samsvar med deres egen religiøse
og filosofiske overbevisning.
Etter opplæringsloven og friskoleloven
har foreldre på denne bakgrunn adgang
til å velge fire alternative former for grunnskoleopplæring
for sine barn: opplæring i en offentlig grunnskole,
opplæring i privat grunnskole, opplæring i frittstående
grunnskole eller privat hjemmeundervisning.
Kun ytterst få velger hjemmeundervisning
i Norge.
Opplæring i privat grunnskole innebærer
at eleven går i en skole som er godkjent etter
opplæringsloven, men som ikke har rett til eller
mottar statstilskudd, og som derfor kan kreve så høye
skolepenger den vil. Heldigvis har vi meget få slike skoler
i Norge.
Opplæring i en frittstående
grunnskole innebærer at eleven går i
en privat grunnskole – kalt friskole – som
er godkjent etter friskoleloven. En slik skole mottar
statstilskudd, men må til gjengjeld oppfylle en rekke krav
til kvalitet, innhold og drift: Skolene må ha et innhold
og en kvalitet som er jevngod med den offentlige skolen, skolene
kan ikke sile eller sortere elever, det er ikke
adgang til å ta ut noen former for utbytte, og
det er sterke begrensninger på størrelsen på skolepengene.
Formålet med loven er således å sikre
at retten til å velge privat grunnskole ikke bare
skal forbeholdes dem som har god råd, men at denne retten
skal være så lik som mulig for alle.
Friskoleloven er en tilskuddslov, slik også den
gamle privatskoleloven var. I motsetning til privatskoleloven som
gjaldt frem til 1. oktober 2003, åpner friskoleloven for
at alle grunnskoler som oppfyller lovens krav til innhold
og kvalitet – ikke bare de som har
et religiøst eller pedagogisk formål – kan
godkjennes. I tillegg er det innført en rett til godkjenning
dersom skolene oppfyller kravene i loven, og forutsatt at godkjenningen ikke
vil føre til vesentlige og langsiktige negative konsekvenser
for vertskommunen og innbyggerne i kommunen. Formålet med all
lovgivning på grunnskoleområdet er tross alt at
tilbudet til elevene samlet sett skal være best
mulig. Mangfold og valgfrihet kan være goder
i seg selv, men det kan også bidra til økt
kvalitet i hele skolesystemet. Samtidig må det tas
hensyn til kommunenes muligheter til å oppfylle sine plikter
overfor elevene.
Antall elever i private og frittstående
grunnskoler i Norge er svært lavt sammenlignet
med nesten alle andre land. Jeg mener
likevel at foreldrenes rett til å velge opplæring
for sine barn er godt ivaretatt gjennom dagens lovgivning
og de endringer som er foretatt de senere år. Det er viktig
at friheten og retten til å velge en alternativ
skole er lik for alle, men det er ikke et mål
i seg selv at flest mulig skal velge noe annet enn den offentlige
skolen. At så mange velger å gå i den
offentlige skolen i Norge, tyder på stor tilfredshet med
tilbudet. Regjeringens skolereform, Kunnskapsløftet, tar
sikte på å gjøre den offentlige skolen enda
bedre.
Arne Sortevik (FrP) [11:41:14]: Jeg takker for svaret. Jeg har et oppfølgingsspørsmål.
Jeg er enig med statsråden i at poenget
her ikke er at man skal tvinges til å velge noe
annet, men man skal ha rett til å velge det man ønsker
for sine barn. Regjeringen har sammen med Fremskrittspartiet
fått på plass friskoleloven, som faktisk i sin
formålsparagraf
knytter formålet i norsk lov til både
intensjon og tekst i FNs erklæringer når
det gjelder foreldres rett til å velge skole for sine
barn.
Men denne ordningen er jo under angrep. Blant
annet blir vi – både vi som er politikerne
bak loven, og vi som er foreldre – tydelig
fortalt av det rød-grønne alternativet at de vil
gjøre sitt ytterste for å fjerne
denne loven, gjerne også midt i skoleåret.
Hva er statsrådens vurdering av eventuelt å gå tilbake
til den tidligere privatskoleloven? Vil dette være å bryte
med de FN-prinsippene som nå er kommet inn i norsk lovgivning
for å sikre foreldrenes rett til å velge
utdanning for sine barn?
Statsråd Kristin Clemet [11:42:24]: Det er nok min vurdering at ingen – ikke noen
regjering eller noe parti – kan frata foreldre
rett til å velge en alternativ skole for sine
barn. Det står nedfelt i Menneskerettighetserklæringen
og andre steder. Friskoleloven, og den gamle privatskoleloven,
er i grunnen bare en tilskuddslov hvor vi ønsker å ivareta
den rettigheten alle har uansett, på en slik måte
at den skal gjelde alle og ikke bare
dem som har god råd. Det er formålet med den gamle
privatskoleloven og nå friskoleloven. Vi mener
imidlertid at den gamle privatskoleloven var for snever i den forstand
at den bare gav noen denne muligheten, nemlig
dem som foretrakk et religiøst-etisk alternativ eller
en alternativ pedagogikk. Enn videre var det slik at dette litt
innsnevrede kriteriet etter hvert var vanskelig å praktisere.
Jeg minner om at Arbeiderpartiet med
en viss rett midt på 1990-tallet ønsket å stoppe
Montessori-skolene fordi det ikke lenger kunne påvises
at dette var alternativ pedagogikk. Nyskolen, som er etablert etter
initiativ fra Mosse Jørgensen, ville ikke fått
adgang til å etablere seg etter den
gamle privatskoleloven. Den gamle loven inneholdt også et
stort rom for skjønn, som gjorde det uforutsigbart for
brukerne.
Arne Sortevik (FrP) [11:43:37]: Like fullt er det slik at med den
friskoleloven vi har fått, er skolelovgivningen fortsatt
knyttet til ulike lover, og det er også en klar
ulikebehandling av elevene når det gjelder finansiering.
Om vi skuer til vårt nære naboland,
så er situasjonen en helt annen. Etter mitt skjønn
er FNs rettigheter knyttet til foreldres frie valg vesentlig bedre
ivaretatt med én lov og felles og likt finansieringssystem.
Spørsmålet er – på bakgrunn av
det vi har opplevd med KRL-faget, hvor foreldre
og foresatte til fire elever faktisk har fått
endret lovgivning i Norge, den prosessen er på vei – om
det er slik at øvrige foreldre i Norge
faktisk må gå veien om FNs organer for å sikre
sin rett etter FNs konvensjoner til å velge skole
for sine barn i Norge, eller om Regjeringen
på egen hånd vil gjøre noe for å styrke
denne retten.
Statsråd Kristin Clemet [11:44:45]: Jeg får følelsen av at det
her reises to spørsmål. Det første
er: Burde vi rydde opp i lovverket og skaffe oss én lov
på grunnopplæringens område, i og for
seg parallelt med det som nettopp har skjedd på høyere
utdanning, hvor vi har fått én universitets- og
høyskolelov? Jeg har ingen aktuelle planer om det nå,
men jeg vil ikke utelukke at det er en fornuftig opprydding
i fremtiden.
Det andre spørsmålet
som reises, er spørsmålet om finansiering. Der
vet representanten Sortevik at det gjenstår noe før
vi fullt ut har oppfylt Sem-erklæringens mål om også å yte
kapitaltilskudd, selv om vi så vidt har begynt på det etter
avtale med bl.a. Fremskrittspartiet. Så er det delvis en
smakssak om man ønsker å yte full finansiering
og ha null egenandeler eller å yte en andel av
finansieringen og tillate visse egenandeler. Sverige har
det systemet at det er 100 pst. finansiering
av friskolene. Det er ikke lov å ta egenandeler.
Men det viktigste skillet i forhold til Sverige
er etter min oppfatning at det er mulig å ta
ut utbytte av driften, hvilket gjør den svenske
loven veldig forskjellig fra den norske. Og den svenske
loven administreres altså av en sosialdemokratisk regjering.