Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Morten
Høglund til arbeids- og inkluderingsministeren, vil bli
besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av arbeids-
og inkluderingsministeren.
Morten Høglund (FrP) [13:32:59]: Spørsmålet går da
til helse- og omsorgsministeren:
«Menneskerettighetssituasjonen i Iran
er svært vanskelig, og det har forverret seg etter
presidentvalget i fjor. Det har i den siste tiden fremkommet at
norske utlendingsmyndigheter har bestemt at
flere iranske kvinner skal utvises fra Norge, kvinner som angivelig
står i fare for å bli utsatt for overgrep,
tortur og drap ved hjemsendelse.
Relatert til den brutale praksis det nåværende
iranske regimet står for, hvordan vil Regjeringen sikre
at de kvinner som blir hjemsendt til Iran, kan leve i
trygghet for liv og helse?»
Statsråd Sylvia Brustad [13:33:35]: Jeg vil innledningsvis vise til at
representanten i spørsmål nr. 377 til skriftlig
besvarelse har reist mange av de samme problemstillingene til arbeids-
og inkluderingsministeren, som i sitt svar av 26. januar 2006 har
gjort rede for sine vurderinger.
I svaret ble det framhevet at Norge
er bundet av FNs flyktningkonvensjon, noe som innebærer
at personer som risikerer forfølgelse, slik dette er definert
i konvensjonen, skal gis asyl i Norge. Norge er også,
som representanten kjenner godt til, bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
og Torturkonvensjonen, som forbyr tortur og umenneskelig behandling. Dette
innebærer at personer som risikerer slike overgrep ved
retur til hjemlandet, skal gis vern og oppholdstillatelse
i Norge.
Når det gjelder asylsøkere
fra Iran, er jeg kjent med at menneskerettighetssituasjonen i Iran
er vanskelig, og Regjeringen står samlet bak de uttalelser
utenriksminister Jonas Gahr Støre kom med i Stortingets
spørretime 9. november 2005, der det ble uttrykt bekymring
over utviklingen i forhold til menneskerettigheter og demokrati
i Iran.
Direktoratet og nemnda har god kunnskap om
forholdene i Iran. I fjor ble det opprettet en uavhengig landinformasjonsenhet
som skal innhente all relevant informasjon om forholdene i «asylproduserende» land. Norge
har, som representanten sikkert kjenner til, også en
ambulerende utlendingsattaché med ansvar for å innhente
informasjon om de generelle forholdene i Iran, samt verifisere konkrete
anførsler i asylsakene.
I et ekspertmøte under EU-kommisjonen
i november var asylpraksis for Iran hovedtema, og Norge
deltok i møtet. Møtet viste at norske
utlendingsmyndigheter har god kunnskap om forholdene i Iran sammenlignet
med andre europeiske land. Møtet viste også at
i den grad norsk asylpraksis for Iran skiller seg fra de øvrige
europeiske land, er dette i form av at det gis flere oppholdstillatelser
i Norge.
På bakgrunn av det ovennevnte har
jeg tillit til at de vurderinger UDI og UNE gjør, skjer
på bakgrunn av god landkunnskap og er i overensstemmelse
med internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av.
Flere iranske kvinner får hvert år asyl eller
annen oppholdstillatelse
i Norge, og iranske kvinner som risikerer forfølgelse i
Iran, skal ikke sendes ut av Norge. Det er helt klart.
Jeg er heller ikke kjent med eksempler
på at dette har skjedd tidligere. Jeg kan på bakgrunn
av dette ikke se at det skal være behov
for å sette i verk spesielle tiltak i forhold til UDI og UNEs
vurdering av disse sakene.
Som for andre «asylproduserende» land
følger imidlertid arbeids- og inkluderingsdepartementet
med på hvilken praksis som føres i forhold til
Iran. Som representanten sikkert kjenner til, har noen
av de iranske kvinnene brakt avslagene inn for rettssystemet. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet følger med på vurderingene
domstolene gjør i disse sakene, med tanke på hvilken
betydning dette bør få for framtidig praksis.
Avslutningsvis vil jeg opplyse
at gjennom arbeidet med ny utlendingslov vil departementet vurdere
forslaget i NOU 2004:20, Ny utlendingslov, om å gi mer
utfyllende kriterier for hvem som er å anse som flyktning.
I utredningen er det i tillegg foreslått at det skal utarbeides
retningslinjer om kjønnsperspektivet i flyktningretten.
Dette vurderes også nærmere av departementet.
Morten Høglund (FrP)
[13:37:03]: Jeg vil takke statsråden for svaret.
Det er helt riktig at jeg stilte et skriftlig
spørsmål som ble besvart 26. januar, og svaret
går inn på noen av de samme forholdene.
Men den gang stilte jeg spørsmål om man ville
foreta en gjennomgang av asylpraksisen i forhold til Iran. Det fikk
jeg et negativt svar på.
Det man sier i dette skriftlige svaret,
er at menneskerettighetssituasjonen er vanskelig, men ikke alle
iranske kvinner har et beskyttelsesbehov. Men her snakker vi om kvinner
som har kommet til Norge, og flere av dem har konvertert til kristendommen.
Det bestrides tydeligvis av norske myndigheter. Uansett
om det bestrides, har de posisjonert seg på en måte
som gjør at de vil være utsatt om de sendes tilbake.
Flere av de kvinnene lever nå i skjul og i frykt for sine egne
liv. Ser ikke statsråden at dette er en svært
vanskelig situasjon?
Statsråd Sylvia Brustad [13:38:11]: Jeg har ingen problemer
med å skjønne at en del føler at situasjonen
er vanskelig. Jeg har ingen grunn til å betvile det. Men
det skal være helt klart at i den grad kvinner – i
dette tilfellet – risikerer å bli utsatt for overgrep
og forfølgelse om de sendes tilbake, skal de få bli
i landet.
Som jeg også sa i mitt første
svar, verserer nå saker for retten. Det er klart at Arbeids-
og inkluderingsdepartementet følger med på hva retten
kommer til å si, og så vil vurdere praksisen etter
det. Og igjen: Det jobbes nå, som representanten kjenner
til, med en ny utlendingslov, og det vil være
naturlig å vurdere også dette i den
sammenheng.
Morten Høglund (FrP) [13:38:54]: Jeg takker igjen for svaret. Arbeidet med
en ny utlendingslov kan for så vidt være
positivt, men vil ikke nødvendigvis hjelpe noen av
disse kvinnene.
Fra tid til annen har man erklært
at visse områder og visse land er så vanskelige
for hele asylgruppen eller for enkelte at man
velger ikke å sende dem tilbake. Det finnes eksempler
på det på Balkan. Jeg vil nevne et annet eksempel:
mulla Krekar – i en situasjon hvor han ikke
kan sendes tilbake. Situasjonen i Iran er nå slik
at presidenten som ble valgt i fjor, har uttalt at han vil stoppe
kristendommen i Iran. Der er det altså et aktivt arbeid
mot religiøse minoriteter.
Det jeg da ber statsråden og Regjeringen
ta med seg, er at situasjonen for denne gruppen i Norge
generelt er så vanskelig at man ganske
raskt må gå inn og se på den politikk
som føres overfor iranske flyktninger.
Statsråd Sylvia Brustad [13:39:58]: Det er ingen tvil om at situasjonen
i Iran er vanskelig for mange. Jeg ber om forståelse
for, i og med at jeg ikke er fagstatsråd på dette
området, at jeg ikke kan gi altfor detaljerte
svar på alle de spørsmålene
som representanten stiller, men jeg tar det selvfølgelig
med meg tilbake. Jeg vil bare presisere igjen at i den
grad det er noen som helst fare for overgrep og
forfølgelse, skal kvinnene ikke sendes tilbake.
Det må være helt klart, men vi følger nøye
med på utviklinga videre.