Inge Lønning (H) [14:10:09]: Jeg har følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Tall fra Norsk pasientregister viser at den gjennomsnittlige ventetiden for barn og unge som trenger tjenester fra psykisk helsevern, var 80 dager 3. kvartal 2005, hvilket innebærer en økning i forhold til foregående år. Jeg er kjent med at private aktører ønsker å etablere nye tilbud innenfor psykisk helsevern.

Mener statsråden at regionale helseforetak bør kjøpe tjenester innenfor psykisk helsevern fra private kommersielle aktører, dersom disse kan bidra til redusert ventetid for pasientene?»

Statsråd Sylvia Brustad [14:10:45]: La meg først få si at jeg er helt enig med representanten Lønning i at ventetida på poliklinisk behandling for barn og unge som trenger hjelp innenfor psykiatrien, uten tvil er altfor lang. Den varierer også mellom helseregionene. De siste tallene ved utgangen av 3. tertial 2005 viser at ventetida for barn og unge som har fått påbegynt behandling, var 87 dager, hvilket er åtte dager lenger enn for et år siden. Det er pr. i dag 3 639 barn og unge som venter på behandling. Dette er 175 flere enn for et år siden. Tallene viser også at veksten i antall nyhenvisninger nå er i ferd med å avta. 6 106 barn og unge søkte hjelp i 3. tertial 2005, hvilket er 6 pst. færre enn for et år siden. Den sterke økningen i antallet nyhenvisninger av barn og unge de senere årene er den fremste årsaken til at ventetida ikke er redusert.

Det er et mål for helsepolitikken at befolkningen skal gis likeverdig tilgang til viktige helsetjenester, uavhengig av bosted og sosiale forhold. Regjeringa ønsker derfor å styrke retten til helsehjelp for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelmisbrukere. Dette er utsatte og sårbare grupper som ikke alltid har fått et tilfredsstillende tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Jeg vil bekrefte og si så klart jeg kan: Barn og unge skal prioriteres.

I bestillerdokumentene for 2006 til de regionale helseforetakene har jeg gitt helt klare signaler om at økt tilgjengelighet og kortere ventetid for behandling av barn og unge i spesialisthelsetjenesten skal prioriteres. Ventetid for vurdering bør ikke overskride ti dager. God tilgjengelighet skal sikres ved å utvide åpningstida på poliklinikkene og gjennom ambulante team. Helseforetak med lav dekningsgrad i tilbudet til barn og unge må gjennomgå sitt tjenestetilbud og iverksette tiltak for å sikre at målet om at 5 pst. av barnebefolkningen skal få tilbud om behandling innen psykisk helsevern, blir nådd innen 2008.

Jeg har gitt klare styringssignaler gjennom bestillerdokumentene og foretaksmøtene om at omfanget av avtaler med private kommersielle aktører skal begrenses, slik representanten er kjent med. Dette skjer som et ledd i oppfølgingen av Soria Moria-erklæringa. Offentlige midler skal først og fremst brukes til å behandle pasienter, ikke til å gi overskudd til kommersielle aktører. Jeg kjenner ikke til at det er stor pågang blant kommersielle aktører for å etablere nye tilbud innen psykisk helsevern til barn og unge. Eventuell ledig kapasitet i foretakene skal utnyttes best mulig, bl.a. gjennom god arbeidsdeling i og mellom sjukehusene. Det er de regionale helseforetakenes ansvar å sørge for dette. Etter endring i pasientrettighetsloven ble retten til fritt sjukehusvalg innen psykisk helsevern for barn og unge innført i 2004.

Ventetida for poliklinisk behandling for barn og unge i psykisk helsevern skal ned, og det vil jeg følge opp. I desember 2005 satte jeg derfor ned en arbeidsgruppe som skal vurdere hva som er akseptabel ventetid for barn og unge med psykiske lidelser og for unge rusmiddelmisbrukere under 23 år. Arbeidsgruppa skal se på ventetid både for vurdering og for behandling og foreslå hvordan en særskilt ventetidsgaranti kan utformes og etableres. Den skal også foreslå gode mål for produktivitet. Arbeidsgruppa ledes av direktør for Psykiatrien i Vestfold helseforetak Stein-Are Agledal. Den er bredt sammensatt, med kompetanse innen medisinske disipliner, psykologi, jus, etikk, rus og brukerkompetanse. Frist for avlevering av dette arbeidet er satt til 1. juni 2006.

Jeg ser fram til å sette meg inn i hva arbeidsgruppa kommer fram til. Målet er at vi skal kunne utnytte kapasiteten innenfor psykisk helsevern i offentlig sektor bedre enn vi gjør i dag, slik at barn og unge får raskere behandling.

Inge Lønning (H) [14:14:46]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det er et gjennomgående paradoks i helsepolitikken at det som er høyest prioritert, ofte er det som sakker mest akterut.

Innenfor den somatiske helsetjenesten har private aktører lenge hatt en plass som korrektiv og supplement til den offentlige helsetjenesten, og de private har bidratt til betydelig reduserte ventetider for pasientene. Eksempelvis er ventetiden for artroskopi av skulderen to uker på privatsykehuset Axess, mens ventetiden for samme behandling er 16 uker ved Ahus.

Bør ikke pasienter med psykiske problemer få den samme mulighet til å velge private tilbud, og dermed få redusert ventetiden, som pasienter som har vondt i skulderen? Det kan vel ikke være slik at det er Soria Moria-erklæringen som er den overordnede autoritet når det gjelder å løse brukernes problemer i helsevesenet?

Statsråd Sylvia Brustad [14:15:49]: Jeg har på vegne av Regjeringa, helt siden vi tok over regjeringskontorene, jobbet det jeg kan for å sikre at de som lider av psykiske lidelser, og i særdeleshet barn og unge, skal få raskere og bedre behandling.

Jeg vil også minne om at det i dag er slik at det innenfor psykiatrien blir behandlet i gjennomsnitt 1,8 pasienter pr. dag. Det mener jeg er helt uakseptabelt. Alle vet at det å behandle folk for psykiske lidelser tar mye tid, både der og da og i lengden. Men hvis vi bare kunne få hver behandler til å behandle i hvert fall to pasienter hver dag i gjennomsnitt, ville vi greie å behandle mellom 3 000 og 4 000 flere pasienter pr. år. Da ville vi – i et litt forenklet bilde – kunne avviklet den køen som nå er for barn og unge, som er helt uakseptabel.

Jeg har også gitt beskjed om at bevilgningene til psykiatri og rusomsorg skal ha en høyere vekst enn bevilgningene til somatikken i våre helseforetak i det året vi nå er inne i.

Jeg vil også si: Privat virksomhet er et supplement. Det er ikke hovedsvaret, ei heller innenfor dette området.

Inge Lønning (H) [14:16:58]: Jeg takker nok en gang for svaret.

Det finnes et firma som heter Aleris, som også har en underavdeling som heter Aleris Ungplan, som driver omfattende barnevernstjenester i Norge og Sverige. Konsernet har også barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. De har levert et anbud til Rikstrygdeverket om behandling av såkalte fristbruddspasienter, altså pasienter som ikke har fått behandling innenfor den normerte tidsfristen. Lederen for firmaet opplyser at Aleris er klar til å ta imot 100 barn for poliklinisk behandling. Denne private aktøren ønsker også avtaler med regionale helseforetak om behandling av pasienter som ikke har vært utsatt for fristbrudd.

Pr. i dag er private avtalespesialister og psykologer betydelige bidragsytere innenfor den offentlig finansierte helsetjenesten. Det totale antall driftsavtaler er om lag 1 100, hvilket utgjør nesten 10 pst. av det samlede antall årsverk i spesialisthelsetjenesten. Mener helse- og omsorgsministeren at det bør inngås flere slike avtaler for å redusere ventetiden for barn og unge som trenger psykisk helsevern?

Statsråd Sylvia Brustad [14:18:08]: Jeg mener at vi skal gjøre alt som står i vår makt for å sørge for at barn og unge som trenger hjelp innenfor psykiatrien, får det så raskt som overhodet mulig, og av en god kvalitet. Det jobber vi med. Det er det førende.

Så er det altså slik at det innenfor det offentlige fortsatt er muligheter, jf. mangel på produktivitet innenfor noen områder, som gjør at det er mer å gå på – la meg si det på den måten. Hovedsvaret mener vi også her ligger i å utnytte kapasiteten i det offentlige bedre. Men i tillegg til det er det klart at det finnes private aktører også på dette området som gjør en bra innsats, og som er et nyttig supplement for å bidra til å få ventetiden ned. Vi har ikke sagt at vi skal nulle ut når det gjelder private, kommersielle aktører, men vi har sagt at bruken skal reduseres. Hovedmålet – og jeg understreker det – er å sørge for at de som trenger hjelp og behandling, særlig sårbare barn og unge, får det så fort som mulig. Da får vi ta i bruk de virkemidler vi har.