Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:23:38]: «Handlingsregelen slår fast
at bruken av olje- og gassinntekter over tid skal tilsvare realavkastningen
av Statens pensjonsfond – Utland, estimert til 4 pst. Staten
Alaska i USA har også et oljefond. Gjennomsnittlig
realavkastning for Alaskas fond har vært 8 pst.
Mener statsråden at dersom
den gjennomsnittlige realavkastningen på Statens
pensjonsfond hadde vært høyere, så ville
handlingsregelen vært tilsvarende høyere, eller har
realavkastningen ingenting med handlingsregelen å gjøre?»
Statsråd Kristin Halvorsen [11:24:27]: Handlingsregelens utgangspunkt er at det er
en plan for en jevn og gradvis økning i bruken av oljeinntekter
over statsbudsjettet. Da regjeringen Stoltenberg I la
fram de budsjettpolitiske retningslinjene i St.meld. nr. 29 for
2000-2001, understreket den at vurderingen av hvor raskt petroleumsinntektene
skal tas inn i norsk økonomi, må bygge på en avveining
av flere hensyn. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom det som
var utgangspunktet for at man lagde disse reglene.
1. Hensynet til en jevn utvikling i
det offentlige tjenestetilbudet tilsier isolert sett at man er tilbakeholden
i bruken av oljeinntekter de nærmeste to tiårene.
De oppsparte oljeinntektene kan da benyttes til å dekke økte
framtidige utgifter som følge av en aldrende befolkning.
Dette er en utfordring som alle de
vestlige land har både i de pensjonsrettighetene
som en aldrende befolkning vil ha, og også i
det tjenestetilbudet som vil bli nødvendig når
befolkningen stadig blir eldre.
2. Hensynet til å oppnå en stabil utvikling
i økonomien over tid trekker i retning av en forholdsvis
jevn innfasing av oljeinntektene. Jo mer en øker bruken
av petroleumsinntektene det nærmeste tiåret, dess
større blir behovet for at en på et senere tidspunkt
må sette i verk tiltak for å styrke de offentlige
budsjettene for å oppnå en jevn utvikling i tjenestetilbudet.
Det henger jo sammen med det første hensynet.
3. Hensynet til konkurranseutsatt sektor må tillegges
stor vekt. Økt bruk av oljeinntekter vil kunne øke
aktiviteten i økonomien. I en situasjon med høy
kapasitetsutnyttelse, som vi jo nå har, vil dette kunne føre
til en svekkelse av det konkurranseutsatte næringslivet.
Vi opplevde jo det nettopp i perioden 2002–2003,
fordi kronekursen styrket seg så klart.
4. Hensynet til usikkerhet om framtidige oljeinntekter – vi
ser jo at oljeinntektene veksler og varierer stort. Det
er ingen garanti for at de holder det samme høye nivået
framover, og det betyr at man må ha en stor grad av forsiktighet
i bruken.
5. En skulle ikke basere den økonomiske
politikken på et stadig høyere skatte- og avgiftsnivå.
Handlingsregelen sier at vi skal
bruke forventet realavkastning av kapitalen i Statens
pensjonsfond – Utland. Den er altså anslått
til 4 pst., som Tybring-Gjedde er inne på i sitt
spørsmål. Den faktiske årlige realavkastningen
av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland har variert
betydelig over tid, fra minus 6,6 pst. i 2002 til pluss 11 pst. i
2003. For perioden første kvartal 1997 til andre
kvartal 2006 sett under ett har Norges Bank beregnet gjennomsnittlig årlig
realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland til 4,1
pst. Avkastningen er målt i utenlandsk valuta, som er det
relevante målet for avkastning når en skal måle utviklingen
i fondets internasjonale kjøpekraft.
Alaskas Permanent Fund har de siste fem årene
hatt en høyere avkastning på kapitalen enn Statens
pensjonsfond – Utland. Forskjellen skyldes ulik aktivaklasse-
og regionsammensetning, altså valutaeksponering.
Blant annet har Alaskas Permanent Fund en høyere eksponering
mot aksjer enn det norske pensjonsfondet har.
Fondet er også investert i eiendom. De siste
fem årene har dette gitt god uttelling. Dersom vi hadde
sammenliknet andre tidsperioder, ville bildet kunnet se
annerledes ut. Styret i Alaskas Permanent Fund legger selv til grunn
en betydelig lavere avkastning i årene framover
enn det som er oppnådd de siste fem årene.
Den betydelige usikkerheten som er knyttet
til avkastningen i internasjonale finansmarkeder, tilsier at vi også for årene
framover må regne med store variasjoner i årlig fondsavkastning.
Denne usikkerheten innebærer at fondsavkastningen vil kunne
avvike fra 4 pst. over flere år uten at det i seg selv
tilsier at anslaget bør endres. Anslaget for forventet
avkastning må bygge på grundige vurderinger av
hva som er normalavkastning over en lengre tidsperiode
i de aktivaklassene fondet er investert i.
Eirin Faldet hadde
her overtatt presidentplassen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:29:13]: Jeg takker statsråden for svaret,
og har fått bekreftet at handlingsregelen ikke
har noe med realavkastningen å gjøre, men det
er estimatet, og estimatet har for så vidt ingenting med
realavkastningen å gjøre heller, for den varierer
jo fra minus til pluss, mange prosent. Det er altså et
ordspill.
I fjor argumenterte Regjeringen og ikke
minst finansministeren sterkt for at vi ikke kunne bruke
mer på inneværende års budsjett – altså budsjettet
for 2006 – enn nøyaktig det
beløpet som Regjeringen selv foreslo. Bakgrunnen for dette
var at ytterligere bruk av oljepenger ville føre
til økt inflasjon, høyere rente, press på kronekursen og
nedleggelse av konkurranseutsatte bedrifter. I budsjettet for 2007
foreslår Regjeringen å bruke langt flere
milliarder enn i budsjettet for 2006. Så spørsmålet
er: Hvilke pressreduserende omstendigheter har inntruffet i løpet
av 2006? Eller med andre ord: Hvorfor vil ikke økt
bruk av oljepenger i 2007 få konsekvenser for inflasjon,
rentenivå og kronekurs tilsvarende det som Regjeringen
selv mente var konsekvensene av økt oljepengeforbruk i
inneværende år? Jeg er ute etter hvilke
pressreduserende omstendigheter det er som har inntruffet i 2006.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:17]: For det første har Regjeringen
aldri lagt skjul på at 4 pst. er forventet avkastning,
altså et estimat. Det er ikke noen
lek med tall eller ordspill som ligger bak det,
men en forventet realavkastning over tid, og den henger selvfølgelig
nært sammen med hva slags risikoeksponering man har i forhold
til hvordan fondet investeres. Dette er også tema
i nasjonalbudsjettet, f.eks. hvor stor andel Statens pensjonsfond – Utland
skal kunne investere i aksjer.
Så er representanten Tybring-Gjedde inne
på at det ikke er noen eksakt vitenskap
akkurat hvilket nivå for oljepengebruk man legger
seg på. Men det man må ta hensyn til, er realøkonomien.
Tybring-Gjedde beskriver en virkelighet som ikke stemmer,
når han sier at Regjeringen foreslår å bruke
betydelig mer oljepenger i 2007 i forhold til 2006. Beløpet
ligger 6 milliarder kr over, og det er omtrent 4 pst. Det betyr
altså at vi faser oss inn mot 4 pst., og vi sier også at
det for de neste årene kan være at vi
må ligge under 4 pst. Men det er realøkonomien
pluss disse andre hensynene i forbindelse med handlingsregelen
som til syvende og sist avgjør hva som er det anbefalte
nivået.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:31:34]: Det var godt å få bekreftet
at Halvorsen mener at handlingsregelen, eller
bruk over statsbudsjettet, ikke er en eksakt vitenskap.
Det er første gang den innrømmelsen
kommer. Det setter jeg veldig stor pris på, for det har
jeg løpt rundt og hevdet i årevis.
Jeg har lyst til å snakke litt om
hvordan budsjettet er lagt opp for 2007. Innser finansministeren
at måten oljepenger blir brukt på, har forskjellige
virkninger på norsk innlandsøkonomi? Og dersom
hun mot formodning gjør det, hvorfor behandles forbruk,
investeringer, skattelette, anskaffelse i utlandet eller
innad i Norge på nøyaktig
samme måte i budsjettet? Og siden det gjøres
på denne måten, hvilken økonomisk teori
bygger statsråden på i opplegget for den årlige
budsjettfremleggelsen for Stortinget? Jeg antar at statsråden
forstår spørsmålet, nemlig at investeringer
i utlandet og i Norge budsjetteres på samme måte, skattelette
budsjetteres på samme måte som forbruk, investering
på samme måte som forbruk, osv. Vil
statsråden se på dette og foreslå endringer
for Stortinget når det gjelder budsjettering?
Statsråd Kristin Halvorsen [11:32:37]: Når Finansdepartementet beregner hvor
ekspansivt et budsjett er, legges
det nettopp vekt på det som Tybring-Gjedde nå spør om,
at ulike områder av økonomien eller
ulike områder av statsbudsjettet har forskjellig innvirkning
nettopp på det. For eksempel
vil en betydelig innsats i kommunesektoren virke annerledes enn
en stor økning på bistandsbudsjettet – ikke
på den måten at bistandsbudsjettet ikke
har innvirkning på innenlandsøkonomien og som
sådan også bidrar til etterspørsel,
for norske organisasjoner, vareleverandører osv.
bidrar jo også i form av det arbeidet som Norge gjør
utenlands, men det er klart at bistandsbudsjettet i større
grad enn kommunebudsjettet – la oss si det sånn – virker
utenlands, og har mindre etterspørselsvirkning innenlands. Alle
disse elementene er med når vi vurderer den helhetlige
etterspørselsvirkningen i budsjettet.