Hans Olav Syversen (KrF) [12:16:27]: «Fra 2001 til 2004 ble det gjennomført
et forskningsprosjekt ved Rettsmedisinsk institutt som undersøkte årsakene
til plutselig død hos små barn. Prosjektet foreslo
forbedrede rutiner for undersøkelser ved plutselig død
i sped- og småbarnsalder. I slike tilfeller er grundige
undersøkelser viktig både for å gi
foresatte god informasjon og for å ivareta rettssikkerheten
til barna. Prosjektets anbefalinger har fått støtte
fra flere faginstanser.
På hvilken måte
vil Regjeringen følge opp anbefalingene?»
Statsråd Knut Storberget [12:17:09]: Barn som utsettes for vold, berører
oss alle. Når det er de aller minste, berører
dette oss desto sterkere, ikke minst når det
gjelder vold som begås av omsorgspersoner som barnet er
nærmest knyttet til og helt avhengige av. Mitt utgangspunkt
er helt klart: Små barn har et ubetinget krav på vern
mot overgrep og full rettssikkerhet.
Vårt lovverk og våre
organisatoriske systemer er ikke laget med tanke på interessekonflikter mellom
barna og deres foreldre. Dette er vanskelige og kompliserte
saker. Den rapporten som representanten Syversen nevner, representerer
et viktig arbeid og viser hvor vanskelig spørsmålet
om tidlig sped- eller småbarnsdød er.
På den ene siden står hensynet til å få klarhet
i de faktiske omstendighetene når et barn dør.
På den andre siden har man hensynet til omsorgspersoner
i sorg. Begge hensynene må ivaretas når
anbefalingene i rapporten fra Barnedødsårsaksprosjektet
skal følges opp. Som på så mange av de vanskelige
livsområdene er vi også her avhengige
av samarbeid og åpen dialog
for å finne fram til de gode løsningene
som ivaretar både helsemyndighetenes og justissektorens
kompetanse og ansvar.
Regjeringa jobber for tida med en
tiltaksplan for å løfte bl.a. spørsmålet
om vold i nære relasjoner. Mange av de tiltakene
som vi ser på, vil også være
relevante i forbindelse med barn, bl.a. spørsmål
om ressurssituasjonen, bemanningen ute i politidistriktene, egne team
og spørsmål som denne arbeidsgruppen har tatt
opp.
For min del tok jeg i vår, som en
del av oppfølgingen av Barnedødsårsaksprosjektet,
initiativ til en bredt anlagt kartleggingskonferanse
som ble avholdt 10. mai, om barn som utsettes for vold i familien,
med deltakelse fra både Riksadvokatembetet, Politidirektoratet,
Barneombudet, Ullevål sykehus, Rettsmedisinsk institutt,
politiet og andre som har oppgaver
knyttet til barn. Et av formålene med konferansen var å se
nærmere på ulike instansers oppgaver ved uventet
spedbarnsdød, og hvordan man i samarbeid
kan fremme løsninger som bl.a. ivaretar rettssikkerheten
for små barn i denne forbindelsen, herunder vurdere innføring
av dødsstedsundersøkelse som obligatorisk ordning.
Denne konferansen vil nå bli fulgt
opp og sett i sammenheng med arbeidet til en annen arbeidsgruppe,
nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet, som vurderer konklusjonene
og forslagene til løsninger som framkom i rapporten fra
Barnedødsårsaksprosjektet. Jeg har fått
opplyst at arbeidet til denne gruppen vil bli ferdigstilt med det første
og overlevert helse- og omsorgsministeren, som vil ha det primære
ansvaret for oppfølgingen i det videre arbeidet. Jeg vil
derfor avvente denne rapportens ferdigstillelse og den videre behandlingen
i Helse- og omsorgsdepartementet, slik at man kan få en
god kvalitetssikring av forslagene med tanke på å utvikle
best mulig rutiner i arbeidet på et så følsomt
og faglig vanskelig området som det
vi taler om her, før jeg tar stilling til hvilken oppfølging
vi skal ha.
Hans Olav Syversen (KrF) [12:20:07]: Det er en viktig balansegang som justisministeren
peker på i sitt svar. Samtidig er det vel ingen uenighet
om – håper jeg – at vi først
og fremst må ha barnets interesser
for øyet. Slik situasjonen er nå, vet
vi at vi har en rekke dødsfall blant små barn
som kanskje ikke er blitt fulgt opp på en tilstrekkelig
god nok måte.
Jeg er glad for at justisministeren snakket
om at barn har et ubetinget krav på vern, og at deres
rettssikkerhet skal ivaretas. Men også for foreldre
i saker der det ikke har skjedd noe kriminelt, kan det være
den beste trøst å få vite
om årsaken til dødsfallet, slik at de dermed få ro
når det gjelder akkurat det.
Mitt spørsmål er: Vil man
sørge for at organiseringen av oppfølgingen ikke
blir slik at man hindrer at det som kan synes å være
kriminelle forhold, også kommer politi for øret?
Statsråd Knut Storberget [12:21:22]: Når det gjelder vold mot barn som
ender så dramatisk som med dødsfall, mener
jeg at det er avgjørende at man nettopp får
avdekket eventuelle kriminelle forhold. Samtidig tror jeg faktisk
at det er godt for mange foreldre, som representanten var inne
på, å få vite om hva som var årsaken
til det hele. Det betyr ikke at det ikke er
vanskelig å vite hvordan vi
skal gå inn i en situasjon som er så kritisk også for
foreldrene. Man skal i hvert fall gjøre alt for å finne
en god og riktig måte å tilnærme
seg en familie som har opplevd dette, på. Jeg tror faktisk
at det også kan bidra til at vi sikrer oss at
vi får all den informasjonen vi skal ha, fordi de viktigste
premissleverandørene og de som sitter på de viktigste
faktaene i mange av disse sakene, er nettopp de nærmeste.
Derfor vil det å ha en god dialog i mange av
disse situasjonene være helt avgjørende.
Hans Olav Syversen (KrF) [12:22:28]: Jeg er klar over at det er en arbeidsgruppe
som nå er i sluttfasen med sitt arbeid. Vi har hørt
at det kanskje er et litt ulikt syn på hvor en slik – hva
skal vi si – oppfølgingsgruppe skal forankres.
Mitt anliggende er at vi ikke må komme i en situasjon
hvor den organisatoriske løsningen blir slik at den f.eks.
ene og alene havner i helsevesenet, noe som vil gjøre at
man av og til, dessverre, kan skjule seg bak taushetspliktsbestemmelser.
Jeg vil gjerne ha statsrådens klare svar på om
han er enig i at en slik organisatorisk løsning ikke
må bli fasiten.
Statsråd Knut Storberget [12:23:19]: Vi skal i hvert fall ikke lage
oss organisatoriske løsninger som gir aktørene
inntrykk av at man har taushetspliktsregler som forhindrer dialog mellom
bl.a. politi og helsevesen. Det vi ofte ser, er at taushetspliktsreglene,
som mange påberoper seg, faktisk ikke er der,
slik at man har lagd seg en skranke som kanskje kan være
en god unnskyldning å ha for ikke å gjøre
den jobben man faktisk skal gjøre.
Et veldig viktig element i oppfølgingen
av disse rapportene og disse arbeidsgruppene er at vi har en organisering
av dette som bidrar til at de som skal ha informasjon, faktisk får
informasjon. Og jeg har ikke opplevd mange ganger at de
som står i en slik vanskelig situasjon,
har noe særlig imot at politiet også får
informasjonen. Problemstillingen har heller gått på hvordan
politiet og justissektoren har kommet inn i
sakene, sjøl om vi heller ikke skal overdramatisere det forholdet. Mange foreldre
som står i en vanskelig situasjon,
føler at det egentlig handler om hvordan politiet
møter dem, og ikke eventuelt når.