Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 10 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [10:02:44]: (ordfører for saken): St.meld. nr. 9 for 2006-2007, Arbeid, velferd og inkludering, er, vil jeg påstå, et av de viktigste dokumentene i det rød-grønne flertallets fattigdomssatsing.

I sin tiltredelseserklæring sa Jens Stoltenberg følgende:

«Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge. Vi vil bringe flere tilbake til arbeidslivet, slik at flere kan leve av egen inntekt. Vi vil bedre økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom.»

Det er et ganske ambisiøst prosjekt.

Og når Stortinget i dag skal behandle St.meld. nr. 9, skjer det på følgende bakgrunn: Norge går så det suser. NHO-bedriftene har oppjustert behovet for arbeidskraft både i 2006 og i 2007. En av tre bedrifter rapporterer om ubesatte stillinger og rekrutteringsproblemer. NAV EURES jobber under høytrykk for å bistå bedrifter med rekruttering av arbeidskraft fra EU/EØS-området. Arbeidsinnvandringen er rekordstor, 70 pst. kommer fra Polen og 20 pst. fra Litauen. Finansminister Kristin Halvorsen sier ifølge Fædrelandsvennen at polakker redder Regjeringens løfter i barnehagesektoren og samferdselssektoren. Det er ikke penger det står på, men arbeidskraft.

Norges bedriftsundersøkelser fra november/desember i fjor viser at en av fire norske bedrifter har benyttet arbeidskraft fra EU-land det siste året, og at hver tredje bedrift venter å benytte europeisk arbeidskraft i år. Samtidig har vi opplevd den sterkeste sysselsettingsveksten på ti år. I fjor økte den med 81 000 nye personer, prognosene for 2007 spår ytterligere 40 000 nye og ytterligere 25 000 nye i 2008. Arbeidsledigheten er rekordlav: 1,8 pst. i fjerde kvartal i 2006, og siden 2001 har Norge ligget på toppen når det gjelder FN-indeksen over inntekt, utdanning og forventet levealder, bedre kjent under tittelen: Verdens beste land å leve i.

Men så har vi altså et annet bilde: En tredjedel av befolkningen i yrkesaktiv alder er ute av arbeidslivet hver eneste dag, til sammen 700 000 personer. Det utgjør et tap på 500 000 årsverk. Noen fravær er av relativt kort varighet. Noen personer er på midlertidige stønader med et mål om å vende tilbake til yrkeslivet. Noen er tilsynelatende utstøtt for godt. Andre kaller vi utestengte, det er de som aldri har fått sjansen til å prøve seg. Vi har godt over 320 000 uføre, mange med en restarbeidsevne som de gjerne vil utnytte, men ikke får mulighet til å utnytte. I verdens beste land å bo i lever 5,6 pst. av befolkningen med støtte fra sosialkontoret. Det er det siste sikkerhetsnettet vi har, ment å være kortvarig, men for noen er dette blitt en mer eller mindre varig inntekt, enten fordi de har brukt opp rettighetene sine i trygden, eller fordi de aldri har hatt noen. 3 pst. av alle barn i Norge lever under vedvarende barnefattigdom. Vi vet at det gir ulikhet i muligheter som følger dem resten av livet.

Nok et tankekors synes jeg bør nevnes når det gjelder fattigdom og sosialkontoret. Jeg nevnte at alle sosialhjelpsmottakere utgjør 5,6 pst. av befolkningen. Ser vi på alle som er definert som fattige, med inntekt under den definerte fattigdomsgrensen, utgjør de 4,8 pst., altså ikke fullt sammenfall her mellom sosialhjelpsmottakere og fattige. Men går vi enda lenger ned i tallene, finner vi nok et tankekors. Det er ikke fullt sammenfall – nei, faktisk er det et ganske begrenset sammenfall, for kun 2 pst. av befolkningen kjennetegnes av begge de to tingene på en gang, nemlig å være bruker av sosialkontoret og det å være definert som fattig. Og enda færre enn det igjen, kun 1 pst. av befolkningen, kommer ut av fattigdom via sosialkontoret.

Selv når vi tar hensyn til sosialhjelp, er det fortsatt 3,8 pst. fattige i Norge som ikke får hjelp via det som skulle vært det siste sikkerhetsnettet som velferdssamfunnet kan stille opp med. Med andre ord: Systemet virker ikke, og grunnen til at det ikke virker, er først og fremst at flertallet av de fattige føler det som stigmatiserende å oppsøke sosialkontoret. Derfor må vi gjøre noe annet, og det er det Regjeringen nå gjør. Den slår sammen tre kontorer til ett, og fjerner forhåpentligvis det stigmaet som hefter ved sosialkontoret, innfører et kvalifiseringsprogram med stønad som alternativ til dagens langtids sosialhjelp. Så det er feil når Kristelig Folkeparti og Venstre i merknader hevder at kvalifiseringsstønaden skaper et A- og et B-lag. A-laget og B-laget er der allerede. Det viser fattigdomstallene. Kvalifiseringsstønaden gjør tvert imot at enda flere får en sjanse til å komme seg ut av fattigdom.

Hvorfor er arbeid så viktig? Finnes det ikke andre måter å avskaffe fattigdom på, f.eks. ved å øke stønadene? Forskere har påvist at det ville ha kostet oss ca. 5,5 milliarder kr å løfte alle over fattigdomsgrensen, men de advarer mot en slik løsning. Det er selvfølgelig fordi dette handler om noe mer enn penger. Dette handler om livskvalitet – i stort. Det handler om å være en del av samfunnet. Det handler om å bidra til det fellesskapet en tilhører. Det handler om gode sosialdemokratiske verdier: å yte etter evne og å få etter behov. Vi har skapt et velferdssamfunn, men den jobben er ikke ferdig. Noen står fortsatt utenfor. Nitiendedelssamfunnet er ikke nok. I tillegg kommer samfunnets behov. 87 pst. av de verdiene vi har i Norge, utgjøres av verdien arbeid. Til sammenlikning utgjør verdien av olje og gass bare 4 pst.

Jeg nevnte i stad det store behovet for arbeidskraft. Det er en situasjon som kommer til å vare. Det viser demografien. Dessuten er det økonomisk vekst på gang i de landene som vi henter flesteparten av de utenlandske arbeidstakerne fra. Det er antakelig bare et tidsspørsmål før polakkene ikke lenger finner det interessant å komme hit. Derfor blir arbeid ikke bare et hovedvirkemiddel i fattigdomsbekjempelsen, men også et virkemiddel for å bevare det velferdssamfunnet vi har bygd opp. Vi er nødt til å greie å mobilisere den restarbeidsevnen som finnes i egen befolkning.

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vi har hatt den sterkeste sysselsettingsveksten på ti år. Samtidig ser vi at andelen av deltidsarbeid øker. Vi ser at heller ikke antallet undersysselsatte går ned. De undersysselsatte utgjorde 97 000 fjerde kvartal i fjor, det samme som året før. Disse kommer altså i tillegg til dem som er arbeidsledige. Det er deltidsansatte som ønsker mer arbeid. Cirka 15 pst. av dem ønsker det. Et bitte lite tankeeksperiment: Hvis vi legger sammen ubrukte arbeidstimer blant arbeidsledige og ubrukte arbeidstimer blant undersysselsatte, altså blant folk som vil arbeide, men som ikke får arbeide, ser vi følgende: I fjerde kvartal 2006 kunne disse to gruppene – altså den som er undersysselsatt, og den som ikke er sysselsatt – ha tilbudt samfunnet så mange timer arbeid at det ville ha utgjort 84 000 heltidsjobber. Regner vi videre på tall som vi finner i meldingen, ser vi at det er snakk om store tall: I meldingen finner vi at for hver person som kommer seg over fra stønad til arbeid, har samfunnet 64 000 kr i netto fortjeneste etter at ekstrainvesteringer i attføringstiltak mv. er trukket fra. Ganger vi så med 84 000 heltidsjobber, er vi oppe i nesten 5,3 milliarder kr i rein netto for samfunnet.

Noen vil sikkert hevde at det er kynisk å regne på denne måten, at det er individuell velferd som må vektlegges, og ikke makrotall og samfunnsnytte. Jeg mener at det er to sider av samme sak. Det viser at alle er verdifulle, enten de kan bidra med mye eller med lite.

Én viktig ting til: Hvis vi legger litt mer vekt på slike regnestykker, på hva vi tjener på å få folk i arbeid, og hvis vi fokuserer litt mindre ensidig på hva det koster å få folk i arbeid, kan vi også lettere argumentere for å gjøre de investeringene i humankapitalen vår – som trengs – i stedet for å få de årlige diskusjonene om kostnader i tilknytning til enkeltposter i statsbudsjettet. Vi er ikke alltid gode nok til å se pengestrømmene i begge retninger under ett. Det vil på sikt lønne seg å gjøre det.

Meldingen har en analysedel der det redegjøres for hvilke grupper i befolkningen som er overrepresentert blant de utstøtte og de utestengte. Det er mange. Det er innvandrere, særlig innvandrerkvinner. Det er ikke fordi de mangler kvalifikasjoner – mange innvandrere kan mye – men fordi de er innvandrere. Det er skremmende. Arbeidsledigheten går ned, også blant innvandrere, men forskjellene mellom dem og andre består. Konklusjonen er dessverre at Norge pr. i dag ikke er et inkluderende samfunn. Men det er lyspunkter. 86 pst. av befolkningen mener innvandrerne har samme rett til arbeid som nordmenn. Det handlingsrommet må vi se å utnytte.

Så gjelder det de funksjonshemmede, kanskje særlig de unge funksjonshemmede, som vil, men som ikke slipper til. Litt under 15 pst. av befolkningen i alderen 16–66 år oppgir selv å ha en funksjonshemning. Det gjelder altså litt under en halv million mennesker. Under halvparten av dem er i inntektsgivende arbeid, mot 74,5 pst. av befolkningen som helhet. Undersysselsettingen i de gruppene som er i arbeid, er også større enn i befolkningen som helhet.

Ifølge professor Bjørn Hvinden ved NOVA er det knapt noe land som bruker så mye penger på området funksjonshemning som vi. Men vi bruker forholdsmessig mer på stønader og på pengeoverføring og mindre på tjenester enn f.eks. nabolandene våre. Samtidig bruker vi også mer enn andre, målt i kroner, på integrering av funksjonshemmede i arbeidslivet. 81 pst. av arbeidsmarkedstiltakene i Norge gjelder integrering av funksjonshemmede. Det er langt mer enn hos våre naboland. Men til tross for dette er innretningen mot arbeidslivet allikevel betraktelig svakere i Norge enn i nabolandene.

Vi bruker altså mange penger, men vi oppnår mindre enn det andre gjør. Det er noe vi må ta til oss. Dette handler ikke bare om å bevilge mange nye penger. Det handler om å bruke de pengene vi har, på en smartere måte enn vi har gjort tidligere.

Vi ser også at heller ikke statens egen handlingsplan for rekruttering av funksjonshemmede virker. Den virket ikke under den forrige regjeringen. Foreløpig virker den ikke under denne regjeringen, men med stortingsmeldingen nå og gjennom «trainee»-programmer som allerede er igangsatt, i tillegg til alle de andre tiltakene som meldingen nevner, er håpet at denne situasjonen skal bedre seg.

I meldingen nevnes flere grupper: yrkeshemmede, seniorer, førtidspensjonerte, utstøtte, utestengte med fysiske eller med psykiske plager og ungdom som faller ut av videregående skole. Det begynner etter hvert å bli ganske mange grupper. Tiden er derfor overmoden for å handle. Det er det som gjelder i dag: å handle.

Meldingen er blitt positivt mottatt i høringsrunden. Det lover bra.

I forrige måned brakte ukeavisen Ledelse et intervju med en professor fra Handelshøyskolen som hadde en veldig enkel oppskrift. Han sa at én av fire som kunne ha jobbet, ikke gjør det. Det skyldes at de norske sosialordningene er altfor gode. Han anbefalte kutt i stønadsordningene som virkemiddel. Han mente til og med at vi som politikere var klar over problemet, men at vi ikke torde ta opp en såpass upopulær sak.

Det gleder meg å svare tilbake at dette ikke er aktuell politikk. Det legges isteden opp til en offensiv politikk der det tas fire hovedgrep:

• et forenklet stønadssystem

• en tiltakspakke som åpnes for alle brukere av NAV-kontoret, tilpasset den enkeltes behov for en skreddersydd individuell plan – og ikke lenger slik at det er stønadstypen som bestemmer tiltaket

• varig lønnstilskudd til personer som ellers ville ha vært henvist til uførepensjon, og som nå får muligheten til å bli attraktiv arbeidskraft

• kvalifiseringsprogrammer og stønad for langtids sosialhjelpsmottakere

Hittil har vi brukt mange penger uten å få resultater som står i forhold til det. Jeg har en mistanke om hvorfor det noen ganger kan være slik at veien fra vedtak til gjennomføring er for lang – så lang at vi mister oversikten. Derfor gleder det meg at det er et så bredt flertall i komiteen som står nesten samlet bak den innstillingen som nå er fremmet. Det betyr at vi som politikere også skifter fokusering. Vi skifter fokuseringen fra å prøve å ta retoriske poeng fra hverandre, til å fokusere ut av vinduene og ut på våre brukere samlet. Da blir det også sterkt, og da blir det forhåpentligvis slik at vi ikke i ettertid driver og jakter på småting som ikke fungerer, for de vil komme, men at vi har blikket på de lange linjene og det som virkelig betyr noe. Det har faktisk brukerne våre også fortjent, at vi som politikere klarer å legge vekk litt av retorikken og handle målrettet. Jeg er veldig glad for arbeidet i komiteen, som jeg synes har vært forbilledlig når det gjelder å fokusere på det som er den egentlige oppgaven.

Vi har vært mye ute og reist, på kryss og tvers, og vi har sett mye godt arbeid rundt omkring i Norge. Vi har sett at det nytter, og vi har kommet hjem med en felles følelse av at dette må vi ta vare på – alt det gode arbeidet som gjøres ute med mindre sentral styring – og ha mer tillit til dem som skal jobbe direkte overfor brukerne.

Et av de største inntrykkene fikk i hvert fall jeg da vi var på New Zealand og ble fortalt hvilke frihetsgrader en hadde ved det lokale NAV-kontoret der, hvor saksbehandleren fortalte om damen som kom inn og kunne få jobb over helgen på kontor, og som ble så lang i maska fordi hun ikke hadde klær nok. Da lukket saksbehandleren pc-en og gikk ut og kjøpte drakt, slik at damen kunne begynne på jobb. Den drakten betalte staten, for det var billigere.

Jeg har sagt at komiteens arbeid har vært preget av stor enighet. Det ligger noen forslag fra mindretallet i innstillingen, og jeg regner med at mindretallet selv kommer til å ta opp de forslagene og presentere dem. Jeg skal ikke gå inn på innholdet i de forslagene nå, men heller ha muligheten til å komme tilbake til dem igjen senere. Noen av forslagene mener jeg egentlig bidrar til å slå inn åpne dører. Man ber der om noe som allerede er kommentert i meldingen, og som Regjeringen er i gang og arbeider med. Andre forslag er kanskje av mer praktisk art.

Noen forslag er vi uenige om, og jeg vil kanskje særlig henlede oppmerksomheten på forslag nr. 3, om å avvikle ordningene med ventelønn, ventestønad og vartpenger. Vi er heller ikke enige i forslag nr. 11 fra Fremskrittspartiet, om at kommunene ikke lenger skal ha medansvar for VTA, Varig tilrettelagt arbeid. Vi mener tvert imot at det er en styrke for VTA at kommunene er medansvarlige for tilbudet, på samme måte som de vil være det for den nye kvalifiseringsstønaden for langtids sosialhjelpsmottakere.

Angående høringsuttalelsene har vi hatt høringsinstanser inne, alle partene i arbeidslivet og ulike typer interesseorganisasjoner. Alle kom med et felles budskap: Kvalitet og langsiktighet, og noen gode forslag som vi skal ta med oss videre, om fokusering på mestring og muligheter, ikke på sykdom, på arbeidsevnevurdering, gjensidig forpliktelse mellom bruker og etat. Det skal oppfølgingen av denne meldingen sikre oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:18:22]: Intensjonene i kvalifiseringsprogrammet er gode, og Fremskrittspartiet støtter arbeidslinjen fullt ut. Det er viktig å sette dem som ikke er i stand til det i dag, i stand til å ta seg arbeid og forsørge seg selv i morgen. Men jeg kan ikke forstå at man skal få ekstra betalt gjennom en kvalifiseringsstønad for å søke seg arbeid som sosialhjelpsmottaker. Bør det ikke være en selvstendig plikt for alle som mottar sosialhjelp, at de forsøker, i den grad de kan, å skaffe seg arbeid? Bør det ikke være et krav også fra det offentlige at man gjør det? Hva med dem som ikke er i stand til å delta i kvalifiseringsprogrammet, og som ramler utenfor? Uten muligheter til å delta i kvalifiseringsprogrammet har man heller ikke muligheten til å få ekstra kvalifiseringsstøtte. Blir ikke de de store taperne i dette nye systemet?

Lise Christoffersen (A) [10:19:13]: Jeg er i hvert fall ikke i stand til å se at de som representanten Kenneth Svendsen nevner til slutt, blir de store taperne i systemet, fordi de er de store taperne allerede. Det vi ønsker med kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden er jo nettopp å gi noen av dem som i dag er de store taperne, en mulighet til å kvalifisere seg for framtidig yrkesaktivitet. Selvfølgelig er det en plikt for alle å prøve å skaffe seg inntekt av eget arbeid, men noen kan ikke. Noen har ikke mulighet til å kvalifisere seg for et framtidig arbeidsliv gjennom trygdesystemet, og noen har ikke de rettighetene i det hele tatt. Det er dem vi ønsker å støtte opp under gjennom kvalifiseringsprogrammet. De som kanskje ikke er egnet til å delta i et kvalifiseringsprogram med én gang, kan få andre typer tiltak. Kanskje det å bli rusfri er et slikt første skritt, før man kan komme seg med på et kvalifiseringsprogram, men om noen ikke kommer med på programmet med én gang, er det ikke dermed sagt at alt håp er ute. Da må vi se på hvilke andre tiltak vi kan sette inn, for at folk kan bli i stand til å benytte seg av tilbudet.

Martin Engeset (H) [10:20:28]: Først vil jeg gratulere saksordføreren med et ryddig og godt innlegg. Jeg var faktisk enig i nesten alt og uenig i nesten ingenting. All honnør for det. Det jeg nå skal ta opp, er ikke noe forsøk på å slå inn åpne dører eller pirke i uvesentligheter. På ett område må jeg imidlertid be om en klargjøring.

I komiteen har vi, som også saksordføreren var inne på, reist mye rundt i landet og besøkt mange spennende virksomheter, NAV-kontorer, attføringsbedrifter og tiltaksarrangører av ulik karakter. Det disse besøkene har vist oss, er at det gjøres veldig mye kvalitativt godt attføringsarbeid rundt om i ulike attføringsbedrifter av ulike typer. På side 35 i innstillingen sier flertallet

«at dette ikke innebærer økt bruk av anbud, men anbud tilrettelagt på en bedre måte».

Man gir inntrykk av en skepsis til kjøp av tjenester i forhold til attføringsbedrifter og tiltaksarrangører. Kan saksordføreren klargjøre om man egentlig er for anbud, imot anbud, eller om man bare skal fortsette med det som er praksis i dag?

Lise Christoffersen (A) [10:21:42]: Jeg kan forsøke meg på en liten oppklaring, fordi vi på reisene rundt omkring har sett at det er en hel flora av tilbydere av f.eks. attføringstjenester. Noe av det første som i hvert fall møtte meg da jeg kom hit som fersk stortingsrepresentant, var alle de som f.eks. hadde tilbudt attføringstjenester i en toårsperiode, som så ikke fikk fornyet dem i neste anbudsrunde, og som kom hit og gjerne ville ha en post på statsbudsjettet. Det vi veldig fort så, var manglende kontinuitet i måten en del av de anbudsprosessene var rigget opp på. Det vi ønsker, er å få anbudsprosesser som gjør at vi kan ta vare på den kvaliteten som bl.a. attføringsbedriftene tilbyr, sikre langsiktighet og kontinuitet, og kanskje til og med sikre utviklingsavtaler med bedriftene, for hele tiden å utvikle tilbudet i tråd med det som brukerne har behov for.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:22:49]: En mer skjønnsbasert saksbehandling i arbeids- og velferdsforvaltningen vil gjøre det lettere å gi den enkelte konkret oppfølging og hjelp til å komme i arbeid. Samtidig er det klart at bruk av skjønn er utfordrende i et bredt sikkerhetsperspektiv. Oppfølgingen som den enkelte får, vil i stor grad være avhengig av kjemien med saksbehandleren. Adgangen til skjønnsutøvelse vil dessuten kunne medføre at det blir ulike kulturer på NAV-kontorene.

Velferdsmeldingen og regjeringspartienes merknader i innstillingen er lite konkrete når det gjelder hvor en tenker seg at disse dilemmaene skal adresseres. Kristelig Folkeparti og resten av opposisjonspartiene ber Regjeringen vurdere å utvide dagens klageordning i saker som behandles etter sosialtjenesteloven. Kan representanten Lise Christoffersen redegjøre for hvilke tiltak hun konkret vil anbefale for å sikre NAVs brukere god og rettssikker saksbehandling nå som graden av skjønn øker betydelig?

Lise Christoffersen (A) [10:24:01]: Jeg tror at det aller, aller viktigste vi kan bidra til, er å få gode systemer for resultatrapportering, slik at vi ser at de midlene som vi her bevilger, faktisk gir resultater for brukerne. Det vil f.eks. også være mulig å sammenligne resultatene på de ulike NAV-kontorer. Det er en metode som brukes i mange sammenhenger.

Så til spørsmålet om klageordninger. Regjeringen sa i forrige runde da vi behandlet NAV-reformen, at den vil komme tilbake til det spørsmålet når en har behandlet innstillingen fra Bernt-utvalget, slik at en ser hele helse- og sosialsektoren i sammenheng, for her kan det skje endringer, og da vil det eventuelt være behov for å gjøre om på klageordninger som en nettopp har endret. En ønsker altså å se det i sammenheng. Vi har gjennom merknadene våre gitt et lite hint om at kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden kanskje likner mer på den midlertidige ytelsen i folketrygden enn den likner på den tradisjonelle sosialhjelpen. Da er det et lite hint.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:25:30]: St.meld. nr. 9 om arbeid, velferd og inkludering har vært spennende og utfordrende å arbeide med. Komiteen har vært utenlands for å få innspill, ideer og lærdom rundt dette tema. Det har vært spennende å oppleve at flere land har de samme utfordringer som Norge, og også det å se på måtene disse har valgt å organisere seg på. Ulike land har valgt ulike løsninger.

Det har også vært svært nyttig med høringer. Mange gode og viktige innspill har kommet, og Fremskrittspartiet har valgt å følge flere av de anbefalingene vi har fått.

Innledningsvis vil jeg si at opprettelsen av NAV-kontorene er en viktig faktor i velferdsmeldingen. Dette støtter Fremskrittspartiet, da dette er et skritt i den retningen vi i flere år har ønsket å gå. Fremskrittspartiet hadde allerede i Innst. S. nr. 162 for 2003-2004 merknader hvor vi presenterte vårt velferdsalternativ, der vi ønsket

«å samle administrasjonen av alle velferdsordninger i en statlig etat med lokale velferdskontorer over hele landet», og videre pekte vi på at «utgiftene til de mange ulike hjelpeordninger i dag kan belastes både staten, fylkeskommune og kommuner med det resultat at det blir en kamp mellom disse ulike forvaltningsledd om å overføre kostnadene og ansvaret til et annet nivå».

Problemstillingen er like aktuell nå, mer enn tre år senere. Skal NAV-kontorene lykkes like mye som jeg oppfatter at alle partier ønsker, blir det nødvendig at NAV-kontorene faktisk rår over alle de virkemidler som er nødvendige. St.meld. nr. 9 åpner ikke for en slik fleksibilitet. Brukerne må fortsatt forholde seg til en rekke andre kontorer for å få alle de virkemidler og tiltak som den enkelte har behov for. Imidlertid tror Fremskrittspartiet at den aller største hindringen for å lykkes ligger i skillet mellom statlig og kommunal finansiering av NAV-kontorene. Det hjelper svært lite at Stortinget vedtar gode intensjoner når det til syvende og sist vil være de kommunale sosialbudsjetter og prioriteringer som vil ligge til grunn i de enkelte kommuner. Flere høringsinstanser har, i likhet med oss, påpekt dette som en betydelig negativ faktor, som også vil redusere muligheten for likebehandling.

De ansatte ute på NAV-kontorene vil uansett ha en viktig oppgave i å inngi gjensidig respekt og tillit mellom ansatt og bruker. Dersom kjemien ikke stemmer, må bruker gis mulighet til å bytte saksbehandler. Å inngi tillit gjøres best dersom de ansatte selv har gode, trygge og forutsigbare rammevilkår på sin arbeidsplass. Håpet var at St.meld. nr. 9 ville gi de nødvendige virkemidler i denne sammenheng.

Fremskrittspartiet støtter i hovedsak ellers de store linjene i meldingen, inkludert den nye sammenslåtte midlertidige stønaden i folketrygden til erstatning for rehabiliteringspenger, attføringspenger og midlertidig uførestønad. Imidlertid støtter vi ikke at utformingen av denne ikke blir behandlet på en ordentlig måte. Avkortingen time for time er ikke utredet på noen måte. Det er svært viktig at enhver ytelse har som grunnprinsipp at det skal lønne seg å arbeide. Da må ytelsen vurderes opp imot tilleggsytelser, avkorting og skatt. Dersom en er medlem av kommunestyret i sin egen kommune, vil en fort oppdage at et møte som varer fem timer og betales med 350 kr pr. møte, vil gi et stort økonomisk tap. Dette vil frata mange muligheten til å opprettholde deler av hverdagen samtidig som rehabilitering eller attføring gjennomføres.

Varigheten på den nye stønaden er også svært viktig. En konkret varighet med stoppunkter underveis er riktig. Forutsigbarhet oppfattes som viktig for de aller fleste. Samtidig vet vi at ved alvorlig sykdom tar det ofte lang tid før man er fullt restituert. Spesielt personer med kreft eller alvorlige psykiske lidelser må få bruke den tiden som er nødvendig. I det lange løp vil dette være riktig både for den enkelte og for samfunnet. Dette er noen eksempler på hvorfor Fremskrittspartiet mener det er så viktig at problemstillingen blir skikkelig gjennomgått før et vedtak blir gjort.

Fremskrittspartiet mener også, i likhet med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, at denne gruppen bør få opparbeide seg rettigheter til fødselspenger. Slik det er i dag, er det faktisk kun de som har valgt ikke å være i jobb, og de som har vært alvorlig syke og lenge syke, som ikke har rettigheter til fødselspenger.

Meldingen viser videre til at svært mange ikke har rettigheter i forhold til folketrygden, og foreslår en ny, utvidet sosialstøtte med et tilhørende kvalifiseringsprogram. Vi stiller oss noe undrende til at man på den ene siden vil forenkle systemet ved å slå sammen tre ytelser, for så på den annen side å opprette en ny. Fremskrittspartiet støtter ikke innføringen av den nye kvalifiseringsstønaden, men støtter selve kvalifiseringsprogrammet.

Skal vi ha noe håp om å få flere langtidsmottakere av sosialhjelp over på lønnet arbeid, er det helt avgjørende at hjelp, bistand, skolering og oppfølging også blir gitt til disse. Men for Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at dette blir gitt til alle.

Vi tar sterk avstand fra Regjeringens forslag om å sortere mennesker som er avhengige av sosialhjelp.

Regjeringen varsler i St.meld. nr. 9 at de ønsker å belønne økonomisk dem som er friske til å følge et opplegg, mens de som er aller sykest eller ikke i stand til å følge et program, fortsatt skal leve på et minimum og ikke få noen fordeler av de nye endringene. Dette er et menneskesyn som vi tar sterk avstand fra.

Alle skal ha tilbud om bistand og oppfølging, og enhver har plikt til å gjøre det en kan for å nyttiggjøre seg den bistanden han eller hun blir tilbudt etter en individuell plan framarbeidet i et samarbeid mellom NAV-kontoret og den enkelte. Motivasjonen for den enkelte ligger i muligheten for et bedre liv og vissheten om at enhver har en plikt til å forsørge seg selv, med mindre sykdom og skade forhindrer dette. I motsatt fall er uføretrygd det riktige å gi.

Det er også viktig at innsatte som står uten bolig og/eller arbeid, blir gitt tilbud om bistand og oppfølging. Fremskrittspartiet er blitt gjort oppmerksom på at det er et betydelig problem at dato som blir oppgitt for ferdig soning, ikke er i samsvar med faktisk dato for ferdig soning. NAV-kontorene må forsikre seg om faktisk dato for ferdig soning, og i god tid før denne dato oppsøke den innsatte for utarbeidelse av en individuell plan.

Det sier seg selv at en arbeidsledig, bostedsløs og ferdigsonet person ikke kan vente i dager eller uker før en får en avtale med NAV-kontoret. Planen må ligge klar, og oppstart av planen må starte fra dag én. Motivasjonen for et endret liv og et bedre liv er ofte størst da, og denne motivasjonen må NAV-kontorene dra nytte av.

I forbindelse med kvalifiseringsprogrammet og den nye midlertidige trygdestønaden har Regjeringen lansert velferdskontrakter. Jeg har prøvd å se på velferdskontraktenes innhold, rettigheter og muligheter med et veldig åpent sinn, men er rett og slett ikke i stand til å se at dette er noe annet enn det vi allerede har i dag, en individuell plan.

En kontrakt er for meg en bindende avtale, frivillig inngått mellom to likeverdige parter, hvor brudd på kontrakten vil få følger. NAV-kontoret kan neppe likestilles med en alvorlig syk person som er pålagt å følge et opplegg for å få utbetalt penger for å overleve, samtidig som meldingen ikke sier noe om hvilke konsekvenser det vil få dersom NAV-kontoret ikke følger opp sin del av kontrakten. Fremskrittspartiet mener at en individuell plan innehar bindinger, innhold, mål og gjennomføringer. Vi oppfatter den som en forpliktende avtale som er godt kjent av både brukere og tilbydere. Velferdskontraktene oppfatter vi ikke som noe annet enn et svulstig navn på et eksisterende tilbud, nemlig individuell plan, og støtter ikke innføringen av disse.

Jeg ønsker også å knytte noen ord til kvotering. Som de fleste er kjent med, har vi alltid vært motstandere av kvotering, noe som har kommet tydeligst fram i debatten om kvinnekvotering i politikken. Som et apropos til det kan jeg fortelle at antallet kvinner i kommunestyregruppen til Fremskrittspartiet i min kommune er på 60 pst., og det helt uten kvotering. I andre kommuner er den lavere, men alle våre kvinner er valgt inn fordi de er dyktige, og fordi de ønsker å drive politikk. Og ingen av dem lurer på om de er gode nok, eller om de bare er kvotert inn.

Problemet med kvotering ligger i det negative, slik mange oppfatter det. Det er rett og slett ikke annet enn diskriminering, og mange føler dette svært ubehagelig.

Fremskrittspartiet har som en grunnholdning at alle mennesker skal ha de samme plikter, muligheter og rettigheter, uavhengig av kjønn, alder, funksjonsevne, religion og seksuell legning. Ingen skal diskrimineres, og ingen skal særfordeles. Vi går derfor imot kvotering og en del særordninger som meldingen legger opp til.

Jeg registrerer at regjeringspartiene også viser til de samme holdninger om likhetsprinsippet, samtidig som de i neste setning sier at det ikke er likhet, slik at kvotering og særordninger er nødvendige.

Imidlertid ser Fremskrittspartiet at det særlig er én gruppe som har noen større utfordringer enn andre når det gjelder å planlegge sitt liv. Dette gjelder barn og ungdom som er født med eller har fått en alvorlig sykdom, en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Disse unge ønsker i likhet med andre ungdommer et langt, godt liv i arbeidsmarkedet, med en jobb de selv har valgt. Disse ønsker ikke å bli møtt med den selvfølge at de vil starte sitt voksenliv som uføretrygdet, slik flere har uttrykt at de opplever. Det er helt avgjørende at disse i løpet av sin utdannelse får hjelp, støtte og ikke minst økonomisk kompensasjon for ekstraulempene de har gjennom sitt studium. Det vil ofte ta lengre tid for en som er kronisk syk eller funksjonshemmet, å fullføre studiet, i tillegg til at hjelpemidler av forskjellige slag vil være nødvendige. Fremskrittspartiet har etter flere innspill om dette i høringene utformet et forslag for å rett opp denne uretten. Dette handler ikke om kvotering, diskriminering eller særbehandling. Dette handler rett og slett om å gi disse ungdommene de samme muligheter som alle andre ungdommer blir gitt, på så lik linje som mulig.

Velferdsmeldingen håper jeg vil kunne gi flere en mulighet til å lykkes. Jeg håper inderlig at intensjonen om et samlet sett av virkemidler – én dør, én saksbehandler og større fullmakter til de ansatte på NAV-kontorene – vil gi mange flere en mulighet til et bedre liv.

Jeg håper og ber om at statsråden vil følge denne prosessen veldig nøye, og at han snarest mulig legger fram forslag til korrigeringer, dersom vi får meldinger om uheldige virkninger av noen av de omleggingene vi foretar.

Ellers står det mye i meldingen om attføringsbedriftene, om varig tilrettelagte arbeidsplasser, om arbeid med bistand og om bonuslønn, men jeg vil nøye meg med å si at disse temaene også er svært viktige og viser til våre merknader om dette.

Jeg tar herved opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Martin Engeset (H) [10:37:34]: Det kommunale selvstyret har stått sentralt i norsk forvaltning og tradisjon gjennom generasjoner. Da forundrer det meg litt at Fremskrittspartiet på område etter område ønsker å avvikle kommunenes ansvar og oppgaver. Vi ser det i denne saken, knyttet til at Fremskrittspartiet ønsker å statliggjøre sosialkontorene. Vi kjenner ordtaket om at den vet best hvor skoen trykker som har den på. Det er i hver enkelt kommune at man i et godt sosialfaglig arbeid i møte med den enkelte bruker og klient kan komme frem til gode løsninger. Vi vet også at det er betydelige forskjeller bl.a. i leveomkostninger og bokostnader i uliker deler av landet.

Mitt spørsmål til representanten blir: Hvorfor i all verden ønsker Fremskrittspartiet å tviholde på at sosialkontorene skal statliggjøres?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:38:35]: Fremskrittspartiet mener selvfølgelig at det er kommunene som skal forme og utøve de tilbudene som kommunene har i dag. Det vi er opptatt av, er finansieringen. Vi får stadig meldinger i vårt parti – og det regner jeg med at også Høyre får – om at i økonomisk vanskelige tider har sosialhjelpsutbetalingene vært et betydelig problem for kommunene. De har måttet kutte på andre områder. Det er uforutsigbare budsjetter, og de er veldig preget av de prioriteringer som lokalpolitikerne gjør i de enkelte kommuner. For å få en bedre service og for å unngå at NAV-kontorene blir en del av et kasteballsystem mellom et statlig og et kommunalt budsjett, ønsker vi at det skal være statlig finansiert, men selvsagt bli utøvet i kommunene.

Karin Andersen (SV) [10:39:36]: Hvis man ser på ledighetsstatistikken, kan man se at det er to grupper som er spesielt representert. Det er folk med innvandrerbakgrunn og folk med funksjonsnedsettelser. Det ble gjort to holdningsundersøkelser i 2006, som viser at begge grupper blir grovt diskriminert, holdningsdiskriminert, både av arbeidsgivere og av arbeidskolleger. På tross av dette virker det som om Fremskrittspartiet ikke erkjenner at det er reell diskriminering i arbeidslivet, og at det trengs tiltak. Hvordan kan de ellers forklare at høyt utdannede ingeniører med innvandrerbakgrunn i Norge ikke får jobb, og at mange funksjonshemmede med gode kvalifikasjoner heller ikke får det?

Da er spørsmålet: Er det ikke verdt å ta i bruk virkemidler som gjør at man f.eks. setter seg et mål om et visst antall ansatte, kvoter osv. for å bryte denne holdningsdiskrimineringen, slik at man kan få se at det faktisk er kvalifisert arbeidskraft og gode kolleger som arbeidslivet i Norge trenger?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:40:45]: Jeg er, i likhet med mange av innvandrerne selv og de funksjonshemmede selv, imot kvotering. Jeg har sittet og deltatt i en debatt om kvotering av innvandrere, hvor et stort antall av innvandrerne selv var imot. De så at de ville tape på en ordning hvor de i enhver sammenheng ville bli stilt spørsmål om de hadde fått jobben fordi de var kvotert inn, eller fordi de var dyktige.

Hvis det er et problem med holdninger ute i bedriftene, er det der vi må sette inn arbeidet. Det er beklagelig at stat og kommune er de dårligste til å rekruttere både innvandrere og funksjonshemmede. Vi bør kanskje først ta et tak innad i våre egne kommuner og i staten.

Jeg håper at de holdningene som man viser til noen steder, ikke er representative. På arbeidsplassen Coca-Cola Drikker AS i min kommune har de 70–80 forskjellige nasjonaliteter, tror jeg, og har veldig gode erfaringer med det.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:41:57]: Jeg vil følge opp det siste temaet fordi det er litt oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet ikke er mer opptatt av å integrere innvandrere i arbeidslivet. I en felles merknad, alle unntatt Fremskrittspartiet, sier vi at vi støtter Regjeringen i at denne reformen skal ha som særlig siktemål å inkludere ikke-vestlige innvandrere i arbeidslivet, med spesiell vekt på kvinner og situasjonen for nye generasjoner.

Forholdet er at det må være et tap for samfunnet at kvinnelige innvandrere i så liten grad er integrert i arbeidslivet. Det må være et tap både økonomisk og sosialt at vi ikke får dem inn i arbeidslivet. Ser ikke Fremskrittspartiet nytten ved å bruke samfunnsinstrumentene til å sikre deltakelse i arbeidslivet bredest mulig for flest mulig grupper – både til samfunnets fordel og selvsagt også til fordel for den enkelte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:42:54]: Den merknaden Dagfinn Sundsbø viser til her, er en merknad som spesielt går på innvandrere og innvandrerkvinner. Vi ønsker ikke å gå spesielt inn på en slik merknad, fordi vi mener det er veldig mange grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi har i våre merknader sagt at vi ønsker å inkludere alle, og da snakker vi om seniorer, ungdommer, funksjonshemmede, eller andre som sliter på grunn av en fortid som rusmiddelmisbrukere, eller som har lange fengselsopphold bak seg. Vi har vært opptatt av at denne meldingen skal omfavne alle, gi muligheter til alle, uten at én spesiell gruppe skal ha særfordeler framfor andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Engeset (H) [10:44:04]: Vi behandler nå en sak som kommer til å ha ganske omfattende og stor betydning for hvordan velferdssamfunnet i Norge skal utvikle seg i årene fremover. Ikke bare de standpunkter som tas i dag gjennom behandlingen av denne saken, men ikke minst også hvordan dette gjennomføres ute i forvaltningen, i byråkratiet, fra topp til bunn, kommer til å ha stor og avgjørende innvirkning på hvordan det norske velferdssamfunnet blir i overskuelig fremtid. Jeg har lyst til å si det, fordi det forteller litt om alvoret i saken, hvor viktig den er, og om hvilket utgangspunkt vi har hatt for behandling av denne saken.

Jeg har lyst til å heve blikket litt og innledningsvis i innlegget mitt forsøke å peke på hvilke hovedstolper som er viktige for Høyre, hva det er som har vært vårt utgangspunkt i vår behandling av denne saken. Jeg vil peke på fem punkter som er helt avgjørende for at vi skal klare å skape et godt samfunn.

Det første er en kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter. Det er fantastisk viktig, og det har også med denne saken å gjøre. Det andre er et arbeidsliv der alle får bidra, og der de som faller utenfor, får en ny sjanse. Det tredje er et nyskapende næringsliv som utløser muligheter i hele landet. Det fjerde er et offentlig velferdstilbud som sikrer hjelp når man trenger det. Og sist, men ikke minst, er det et mangfoldig samfunn, der mennesker møtes med respekt, åpenhet og toleranse. Alle disse fem stolpene – det kan vi kalle dem – er viktige for det jeg vil kalle Høyre-samfunnet.

Jeg har innledningsvis også lyst til å skryte litt av statsråden. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: De fleste av de hovedgrep som tas i stortingsmeldingen, kunne like gjerne ha vært foreslått av en sosialminister fra Høyre. Fra det tidspunkt Bjarne Håkon Hanssen inntok statsrådskontoret høsten 2005, har det kommet mange gode signaler, offensive tanker og god retorikk knyttet til de utfordringene som det norske velferdssamfunnet står overfor. Problemet knytter seg ikke til det han foreslår, men mer det han ikke foreslår, og også hva han, tror jeg, ikke har fått sine rødere og grønnere regjeringskolleger med på, og ikke minst at det altfor lenge har blitt for mye ord og høyttenkning og for lite handling.

Nå skulle jo sosialklientene komme seg opp om «morran». Det er veldig bra. Det som ikke er fullt så bra, er at mange av de tiltak som de skulle komme seg opp til, skjæres ned på eller kuttes bort. Nå skulle også langtids sosialklienter i hopetall løftes ut av en nitrist og uverdig tilværelse, få en dobling av den månedlige sosialstønaden og få muligheter til en ny start – også veldig bra. Men nok en gang ser vi at avstanden mellom ord og virkelighet blir for stor. Omregnet og fordelt på et helt år rekker den posten som Regjeringen har foreslått og fått vedtatt i 2007, bare til 420 personer, eller om lag én person pr. kommune. Den helt store reformen blir det ikke av det!

Velferdskontrakter er egentlig ikke noen helt ny ordning. Det er et nytt ord, et nytt begrep, med til dels samme innhold som i en mulighet som lenge har ligget hos forvaltningen, og som mange faktisk har benyttet seg av: Det lages en individuell plan for den enkelte bruker, hvor det stilles krav og gis et skreddersydd tilbud. Jeg besøkte i forrige uke en attføringsbedrift i Tromsø som heter Tromsprodukt AS. De viste meg eksempler på individuelle planer, kall det gjerne velferdskontrakter, de hadde jobbet med overfor enkeltbrukere – veldig spennende, veldig konkrete – der man i et toårsperspektiv trakk opp hva man forventet av klienten eller brukeren, og hva attføringsbedriften kunne tilby klienten når det gjelder oppbygging av kompetanse, selvtillit, helse og kosthold. Det var mange enkeltelementer som måtte på plass for at en som har kommet skjevt ut, skal komme på rett kjøl igjen. Veldig interessant og med forpliktelser for begge parter! De kalte det ikke velferdskontrakt, men navnet skjemmer egentlig ingen.

Jeg trekker frem dette fordi jeg hadde lyst til å peke på at det er mye godt sosialfaglig og attføringsfaglig arbeid som gjøres, både i regi av sosialkontorer, nå NAV, og i regi av ulike tiltaksarrangører og attføringsbedrifter. Jeg er opptatt av at man spiller på lag med disse gode kreftene. Jeg er helt overbevist om at NAV og denne omorganiseringen ikke har noen sjanse til å lykkes hvis man inntar den ideologiske holdning at man ikke skal benytte seg av den kompetansen og de tjenestene disse kan tilby. Jeg tror faktisk alle parter har alt å vinne på at man innser at det er mye god kompetanse der ute som man må bruke.

Så til spørsmål knyttet til bl.a. uføretrygd og utviklingen der. Der er vi veldig bekymret. Vi vet at man i år påregner at det skal bli om lag 32 000 nye uføretrygdede, og vi vet at det den 1. mai kommer en utredning fra Uførepensjonsutvalget. Problemet med den er at vi egentlig skulle ha hatt den for lenge siden. Ting tar tid, de tre t-er. Ting tar altfor lang tid. Det ser vi når det gjelder gjennomføring av NAV-reformen. Saksordføreren nevnte vår studietur til New Zealand, hvor de gjennomførte en tilsvarende reform og brukte måneder der vi bruker år. Og vi ser det nå i forbindelse med konkretisering og oppfølging av Uførepensjonsutvalgets innstilling – NOU-en som kommer. Ut fra det vi har fått opplyst, kan vi vente konkrete forslag tidligst våren 2009, og da kanskje med iverksetting fra 2010. I mellomtiden blir resultatet titusener av nye uføretrygdede. Dette bekymrer oss av mange grunner, ikke bare de samfunnsøkonomiske, som saksordføreren ganske riktig påpekte, men også de menneskelige sider knyttet til at så mange mennesker opplever at de er stengt ute fra arbeidslivet. Den kanskje aller største bekymringen er knyttet til at antall unge uføretrygdede faktisk øker ganske kraftig. Det er alvorlig, meget alarmerende! Jeg kan ikke tenke meg noen større fallitterklæring og noe større nederlag for et velferdssamfunn som det norske enn at man må si til et ungt menneske på f.eks. 25 år at det eneste samfunnet har å bidra med, er uføretrygd. Vær så god og lykke til! Det er en stigmatisering og en behandling som vi ikke kan være bekjente av. Jeg er i hvert fall hellig overbevist om at det å uføretrygde unge mennesker er det aller siste virkemiddelet man må ty til, først etter at alle andre ting er prøvd.

Vi ser også at mange kommuner har gode eksempler på at man har hatt en betydelig andel av unge sosialhjelpsmottakere som kommer på sosialkontoret og forventer å få en stønad, hvor man har hatt såkalte Snu i døra-prosjekter og sagt at, ja, her skal du få bistand og hjelp, men vi vil først og fremst tilby deg en jobb. Og med den mangelen på arbeidskraft vi har nå, er også det en god indikator. Hvis vi ikke lykkes med å inkludere disse gruppene i arbeidslivet nå, er spørsmålet om vi noen gang vil kunne lykkes med det. Nå ligger muligheten der.

Ellers har jeg lyst til – ikke for å slå inn åpne dører – bare å peke på et forhold som har frustrert meg litt i behandlingen av saken. Vi opplever, slik som vi leser stortingsmeldingen, at det er både hyggelig og oppsiktsvekkende at Regjeringen i stortingsmeldingen bryter med sin tidligere uttalte motstand mot skreddersøm i velferdspolitikken. Gjennom stortingsmeldingen anerkjenner både Arbeiderpartiet og SV individuelle tilpassninger og fleksible ordninger, samtidig som det skal kunne stilles krav til mottakere av ytelser. Men det som frustrerer meg, er at jeg gjennom komiteens behandling har følt at det på en måte har plaget deler av det rød-grønne flertallet litt at man opplever at vi fra Høyres side uttrykker at vi oppfatter dette som en god oppfølging av ting vi faktisk har ment lenge, og at de på en måte ikke helt vil vedkjenne seg denne støtten. Saksordførers innlegg i dag var et godt eksempel på at jeg kanskje har misforstått, men jeg synes deler av innstillingen, slik den er formulert i ord, bærer preg av at man forsøker å konstruere en uenighet som faktisk ikke er til stede i substans.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [10:54:40]: Det gjelder de tallene som representanten Martin Engeset oppgav i forbindelse med det nye kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden, og hans uttrykte skuffelse over hvor puslete det var. Nå hadde jeg under Stortingets skidag i Holmenkollen i går gleden av å gå og løse ligninger i løypa sammen med representanten Martin Engeset, så jeg tenkte vi kunne prøve å ta den øvelsen en gang til.

Spørsmålet mitt er egentlig: Ville Martin Engeset vært mer fornøyd hvis det allerede første året med kvalifiseringsprogram var et sted mellom 1 000 og 1 700 personer som startet på det programmet, altså et sted mellom 53 eller 87 pr. kommune? Det Martin Engeset gjør seg skyldig i, er at han glemmer at oppstart av kvalifiseringsprogrammet ikke blir før etter at vi har vedtatt loven her i Stortinget. Det blir enten tre måneder eller fem måneder i 2007, og det er satt av 53 mill. kr i statsbudsjettet. Så når Martin Engeset har fått tenkt seg om, er det da bedre – når han ser at han har regnet litt feil?

Martin Engeset (H) [10:55:44]: Nei, jeg er fullt klar over at man tar sikte på en gradvis innfasing av denne ordningen i 2007 i de kommunene hvor man har fått NAV-kontor. Men dette ble jo i sin tid solgt inn som en voldsom reform, en flott, stor sosialpolitisk reform, som skulle være noe helt annet enn det man noen gang hadde tenkt på. Jeg har i mitt innlegg vist at det faktisk er en betydelig overdrivelse, samtidig som jeg synes at da vi så hvordan dette ble presentert og solgt inn, og hva resultatet ble, ble det litt puslete og for lite ambisjoner. Vi får bare håpe at man i året som kommer, i 2008, når man skal gjennomføre ordningen i 150 nye kommuner, vil legge inn flere hundre millioner kr til disse kontraktene. Det må det da være. Så får vi se om dette etter hvert kanskje blir en suksess. Vi håper jo det, for vi støtter tanken.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:56:51]: Velferdsmeldingen fokuserer en del på at det skal lønne seg å jobbe framfor å gå på trygd eller stønad. Det er et godt prinsipp som Fremskrittspartiet selvfølgelig støtter. Tilleggsytelser, avkortingsregler og skatt er hver for seg viktige elementer for å oppnå en slik målsetting. Jeg registrerer at Høyre støtter de reglene som skal gjelde fram til de nye sammenslåtte trygdeytelsene, samtidig som de fremmer forslag om gjennomgåelse av velferdsordningen, pensjonssystemet og skattesystemet med henstilling til at det alltid skal lønne seg å arbeide framfor å gå på stønad eller trygd. Hvordan kan Høyre støtte nivået på den nye ytelsen før en gjennomgang av alle side er foretatt? Kort sagt: Hva mener egentlig Høyre?

Martin Engeset (H) [10:57:32]: Det er jo slik at vi må ha et system inntil et nytt er på plass. Det forslaget som Høyre har fremmet sammen med Fremskrittspartiet, om prinsippet om at det alltid skal være mer lønnsomt å arbeide enn å gå på trygd og stønad, er et veldig viktig prinsipp, som må få konsekvenser både for skattepolitikken, for pensjonspolitikken og ikke minst for velferdspolitikken. Dette henger jo sammen med at skal vi klare å trygge velferdssamfunnet fremover, er det helt avgjørende at folk er i jobb. Det er den samfunnsøkonomiske biten av det. Men samtidig er det helt avgjørende for den enkelte for å kunne oppleve inkludering, et fellesskap og en egenutvikling, at man har mulighet til å kunne livnære seg og være selvberget ved å kunne ha lønn av eget arbeid. Arbeid gir glede, deltakelse og inkludering. Og et samfunn som gradvis opplever at det blir stadig flere som ufrivillig lever utenfor det organiserte arbeidsliv og blir avhengig av stønadsordninger, er et samfunn som over tid vil bryte sammen hvis man ikke får kontroll på utviklingen. Derfor er dette viktig.

Karin Andersen (SV) [10:58:46]: Det er ganske interessant å være tilskuer til Høyres hamskifte i velferds- og arbeidspolitikken. De av oss som har hatt gleden av å jobbe med dette temaet i mange år, også under statsråder fra Høyre, kan ikke unngå å legge merke til den store endringen som har skjedd siden Victor Norman var arbeidsminister. For det første Victor Norman gjorde da han ble det, var å gå løs på tiltakene, slik at de ble redusert kraftig på tross av at arbeidsledigheten var høy. Han gikk løs på deler av regelverket, slik at man hindret den skreddersømmen som Høyre tar til orde for, og han hadde i det hele tatt en politikk som var stikk i strid med den stortingsmeldingen som denne regjeringen har lagt fram.

Jeg har lyst til å spørre Høyre, som også i sine budsjetter nå friskt salderer med de skatteinntektene som denne regjeringen har tatt inn og gir ut til velferdsgoder, om det er slik at Høyre har sett at deres politikk faktisk var feil, og at den ville gitt mindre velferd, og derfor også ville sørget for at flere ble fattige, flere ble ekskludert, og flere ikke ville greie å komme seg inn i arbeidslivet, noe som er et meget viktig formål?

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Martin Engeset (H) [10:59:53]: Representanten Karin Andersen benytter seg nå av et velkjent knep i politisk debatt, nemlig å først tegne et veldig karikert bilde av en politisk motstanders politikk, og så angripe det bildet. Det blir selvfølgelig helt feil. Så den karakteriseringen av hva vi har stått for, tar jeg på ingen måte inn over meg.

Det kunne selvsagt være fristende å returnere ballen til Karin Andersen og spørre om hva hun nå er med på i forhold til hva hun selv har stått for tidligere. Jeg skal la det ligge, men det vi i hvert fall ser, er at den politikken vi førte i regjering i fire år, har lagt grunnlag for en økonomisk vekst og en velstandsutvikling som knapt noe annet land i Vest-Europa har sett maken til. Der har selvfølgelig også internasjonale konjunkturer spilt en rolle. Men ingen kan i hvert fall nekte for at den ansvarlige vekstfremmende politikken vi stod for, har gitt økte skatteinntekter for det offentlige, muligheter til å bygge velferdssamfunnet videre ut, samtidig som skattesatsene ble lavere. Så vi har forent en god og fornuftig skattepolitikk med en god velferdspolitikk, og det er jeg stolt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Karin Andersen (SV) [11:01:20]: (komiteens leder): Denne stortingsmeldingen handler om noe så viktig som «å gi ulike mennesker like muligheter». Det er et veldig viktig slagord for SV. Det tar utgangspunkt i et samfunn som er bygd opp rundt det at alle mennesker skal ha det trygt også hvis de er syke, uten arbeid eller uføre.

Jeg vil si litt om det først, for det høres ut som om noen fra høyresida mener at det er en fallitterklæring for et samfunn at folk som er syke, arbeidsledige eller uføre, faktisk har en ytelse de kan leve av. Det er ikke et problem. Det er et adelsmerke for et samfunn. Uten disse ytelsene og uten at de hadde vært gode, hadde dette samfunnet hatt store fattigdomsproblemer, og vi hadde vært langt mindre produktive enn det vi er i dag. Men problemet er at noen som vil, og kan, ikke får mulighet til å delta i arbeidslivet. Det handler denne meldingen om, og det er et meget viktig oppdrag.

Arbeidslinjen er en viktig del av fattigdomspolitikken, men ikke den eneste. Der er fordelingspolitikken generelt, utdanningspolitikken, helsepolitikken, rehabilitering og samfunnet generelt sjølsagt meget viktig – også ytelsesnivået for dem som skal leve av ytelser, og som ikke kan være i arbeidslivet. Derfor må virkemidlene i NAV korrespondere med mulighetene i arbeidslivet. Det legger man bedre til rette for nå. Men det er også viktig at arbeidslivet må tilpasse seg de ulike menneskers muligheter.

«Bærekraftige velferdsordninger er avhengig av et anstendig arbeidsliv,» skrev professor Steinar Westin i en kronikk i Dagbladet 5. september i fjor. Det er svært viktig.

Et godt arbeidsmarked gir muligheter for dem som har kompetanse og som blir etterspurt, men det øker også stigmaet for dem som ikke får jobb nå på tross av det gode arbeidsmarkedet. Det er det viktig å ha in mente når man skal rigge til en forvaltning som skal ta tak i dette problemet for folk. Mange av dem som i dag ikke får jobb, trenger å bygge opp mestring, sjøltillit – de trenger kvalifisering, og de trenger lengre løp. Arbeidsmarkedet etterspør kvalifisert arbeidskraft i dag.

SV er veldig glad for at vi nå får én ytelse av de tre ytelsene når det gjelder rehabilitering, attføring og tidsbegrenset uførestønad, og at de som får denne ytelsen, skal få full tilgang på menyen av tiltak. Det er meget viktig. Det er også meget viktig da at man ser på underliggende regelverk, slik at de tilpasses dette, og at man kan få til reell individtilpassing. Den nye kvalifiseringsstønaden med det tilhørende kvalifiseringsprogrammet, er også meget viktig. Det å kunne komme inn i et slikt fast opplegg, og kunne få en sikker og trygg økonomi under det løpet, tror jeg er noen av de viktigste grepene som kan tas.

Jeg vil vise til et av forsøkene, SAVIS, som komiteen har vært og sett på, og som jeg vet at også statsråden kjenner til. Det har tatt utgangspunkt nettopp i dette at man må ha en trygghet for økonomien, og så må man få lov til å holde på såpass lenge at man faktisk greier å bli kvalifisert og får tatt tak i mestringsopplevelsen i livet sitt. Det er utrolig viktig også når man skal presentere seg for en arbeidsgiver. Evalueringen av tiltaksforsøket som har gått forut for dette, viser at mange av dem som har vært med, har store helseproblemer som de ikke har fått hjelp med. Derfor blir det noe av det aller viktigste vi kan gjøre noe med.

Det er mange av de 320 000 uføretrygdede som kan få et comeback – særlig må man finne dem som brenner for det, de unge med en funksjonsnedsettelse som har blitt dyttet ut på trygd før de har fått prøvd seg. Lønnstilskudd kan være én mulighet, men det er viktig for meg å si at man må prøve attføring og kvalifisering først. IA-arbeid og arbeidsgiverpolitikk som ikke diskriminerer ellers, er også meget viktig. Det skal jeg komme litt tilbake til. Men det er viktig at man også nå griper fatt i grupper, som f.eks. ungdommer som dropper ut av skolen, yrkeshemmede, folk med funksjonsnedsettelser, langtidsledige og sosialhjelpsmottakere.

Jeg tror jeg igjen vil vise til en del av de forsøkene som har vært gjennomført, som viser at det virkelig har nyttet. Sjøl folk som har gått på sosialhjelp i mange år, har greid å kvalifisere seg godt for arbeidslivet hvis de bare har fått gode nok muligheter.

Men det er mange som har sagt til oss at veien har blitt lengre mens de går. Derfor er noe av det aller viktigste nå å få en rask inngripen, at NAV-kontoret griper tak i folk og setter dem på et spor før de har mistet trua på seg sjøl, for det er noe av det aller alvorligste som kan skje.

Moderne attføring må altså dreie seg om individuell tilnærming gjennom kvalifisering og mestring, og ved å sy pakker rundt folk. Det handler om at man må kjede både tiltak og økonomi, det må være mangfold og kvalitet, og det må ha en varighet som gjør at folk ikke bare får en jobb, men også greier å beholde den. Da dreier det seg om mange ting som må gjøres. Et område som jeg har vært svært opptatt av, er nemlig at man må ta tak i folks lærevansker. For eksempel er folk som har lese- og skrivevansker, nødt til å få kvalifisert hjelp med det. Da er det også muligheter til å få en jobb. Det må være stor bredde i de utprøvings- og kvalifiseringsarenaene vi har, alt fra ordinære bedrifter, korte kurs, attføringsbedrifter, utdanning, sjølhjelpsgrupper, som mange av oss har kontakt med, og som får til noe som forvaltningen av og til ikke får til, etablererutdanning for tidligere rusmisbrukere, som jeg har vært og sett på sammen med Innovasjon Norge og NAV – fantastiske muligheter for mange, hvis man bare får sydd det sammen.

Det blir utrolig viktig at man gjennom de individuelle planene som nå skal lages, også får til det forpliktende samarbeidet når det gjelder helse og rehabilitering, rus og oppfølging i forhold til kriminalomsorgen – altså, alle disse bitene som må henge sammen, slik at denne stafettpinnen, som min kollega Lise Christoffersen ofte sier, ikke faller i gulvet mange ganger under løpet. Det er vi nødt til å få slutt på. Den individuelle planen må gis en mye større tyngde.

Varig tilrettelagt arbeid er også viktig, slik at man kan kombinere arbeid og trygd på bedre måter enn man kan i dag. Det blir også et viktig tema når vi skal behandle uføretrygdens framtid. Men det er viktig for meg å si at staten skal og må ha et medansvar for å finansiere varig tilrettelagt arbeid og selv sørge for at det er slike arbeidsplasser tilgjengelig.

Rettssikkerhet, likebehandling og mer skjønn har vært et tema som har vært oppe, og det er et dilemma. Derfor må kompetansen i NAV bli så god at man kan håndtere dette. Det er viktig at man har en kultur og et menneskesyn som ærer og bygger opp folk, og ikke påfører dem mer skam og skyld når de ikke mestrer livet sitt. Virkemidlene må være på plass, og der tar vi noen viktige steg i dag. Men det er også vesentlig at det er nok ressurser i systemet.

Det er også utrolig viktig at man ser igjennom klageadgangen – og det har Regjeringen sagt at den skal gjøre – knyttet til disse ytelsene, og også til systemet i sin helhet. Hvis rettssikkerheten skal være god, er det utrolig viktig at klageadgangen er tydelig. Når man øker skjønnet vesentlig, er det viktig å se på det faktum at en del av skjønnsutøvelsen i dagens helse- og sosialtjenestelov ikke er gjenstand for klage – og det gjelder dem som har det aller vanskeligst. For SV er det viktig å øke rettssikkerheten for den gruppa. Det er også vesentlig at man får på plass reell medvirkning og individtilpassing i hele systemet.

Som flere har sagt, er det viktig å understreke at det er behov for en arbeidsgiverpolitikk også på statlig og offentlig side når det gjelder antidiskriminering og likebehandling. Der har jeg en utfordring til statsråden: Jeg mener vi er nødt til å se igjennom vårt eget hus når det viser seg at staten f.eks. ikke rekrutterer funksjonshemmede opp mot den målsettingen som vi har. Det er sjølsagt slik at man i offentlig virksomhet trenger kompetente fagfolk og rådgivere på mange nivåer som kan føre en god politikk for funksjonshemmede, akkurat som for innvandrere. Derfor bør det være like sjølsagt at man trenger eksperter med kompetanse på spørsmål som gjelder funksjonsnedsettelser, som etniske minoriteter. Staten må sjøl aktivt etterspørre denne type kompetanse når det skal rekrutteres til offentlige stillinger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:11:40]: Jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at SV med Karin Andersen i spissen kan gå inn for kvalifiseringsstønad, som har til hensikt å gi dem som er minst syke, et økonomisk løft og tilbud om kvalifisering. Flere høringsinstanser har pekt på at det vil gi et sorteringssamfunn med A- og B-lag av sosialklienter. Det er Fremskrittspartiet enig i. Hvordan kan SV forsvare en slik inndeling og forskjellsbehandling av dem som har det aller vanskeligst? Og mener SV at det å gi disse utvalgte en inntekt på 2 G vil gjøre den store økonomiske forskjellen?

Karin Andersen (SV) [11:12:20]: Jeg er dypt uenig i at dette vil lage A- og B-lag. Det er i dag vi har A-, B-, C- og D-lag. I dag er ikke dette en rettighet og en mulighet for dem som lever på sosialhjelp. Derfor ser SV det som en viktig mulighet til å sikre folk som i dag lever på sosialhjelp, rettigheter og muligheter til et kvalifiseringsopplegg og en fast inntekt som gjør at det går an å samle seg om å kvalifisere seg. SV ser på dette som steg i riktig retning.

Det systemet som Fremskrittspartiet tydeligvis tar til orde for, at man bare skal beholde sosialhjelpen – det høres også ut som om de mener at syke folk skal gå på sosialhjelp, mens de etter SVs syn skal ha uføretrygd hvis de er syke – mener vi bare vil forsterke situasjonen slik den er i dag. Det vi vil gjøre, er å gi folk nye muligheter og nye rettigheter, slik at flere skal kunne kvalifisere seg og komme ut av den vanskelige situasjonen de er i.

Martin Engeset (H) [11:13:26]: Representanten Karin Andersen har jo, i hvert fall den gangen hun var i opposisjon, utmerket seg ved å være svært opptatt av hvor viktig det var for å bekjempe fattigdom at man skulle heve sosialhjelpssatsene.

Nå registrerte jeg med stor interesse saksordfører Lise Christoffersens innlegg, der hun var meget kategorisk på at det var helt uaktuell politikk å heve sosialhjelpssatsene opp til det nivået Karin Andersen tidligere har drømt om. Hvordan føler hun det at dette nå kategorisk blir avvist i et innlegg – for SV har jo tatt til orde for å heve satsene opp på SIFO-nivå, hvilket ville kostet mange milliarder kr? Det er altså nå avvist av representanten Andersens regjeringskollega, Arbeiderpartiet.

Et annet spørsmål: Vedkjenner Karin Andersen seg at man nå styrer på grunnlag av at man beholder 16 av de 24 milliardene i skatte- og avgiftslettelser som vi gjennomførte i vår regjeringstid? I så fall er dette en stor politisk prestasjon at vi nå kan legge det til grunn.

Karin Andersen (SV) [11:14:48]: Jeg forstår at Soria Moria-erklæringen kanskje ikke er vanlig, daglig lesning for representanten Engeset!

SV er veldig fornøyd med at det i Soria Moria står at vi skal heve sosialhjelpssatsene. Vi har allerede tatt det første steget. Det er et viktig steg, fordi det er et signal om at det er behov for en økning for dem som lever på sosialhjelp. Problemet med Høyres argumentasjon er at de ikke ser paradokset her, at konsekvensen av å holde folk i fattigdom nettopp er at de ikke kommer seg ut av fattigdommen. Konsekvensen er at selvtilliten krymper, og at mulighetene til å ta tak i et vanskelig liv og kvalifisere seg, reduseres. Derfor er SV også veldig fornøyd med at vi nå får på plass kvalifiseringsstønaden, som vi ser som viktig for å få hevet ytelsene for dem som har aller minst. Vi er helt sikre på at dette er viktige grep i kampen for at flere skal kunne sette bena under seg – og være mindre avhengige av både Engeset og meg for å klare livet sitt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:16:02]: Dagens velferdsordninger har i stor grad utgangspunkt i personenes begrensninger. Nå skal det fokuseres på hvilke arbeidsmuligheter den enkelte har. Selv om velferdsmeldingen implisitt legger dette utgangspunktet til grunn for arbeidet i NAV, skisserer den i liten grad på hvordan en slik arbeidsevnevurdering skal skje. Det mener Kristelig Folkeparti er uheldig. Vi mener at det i en tidlig fase må foretas en vurdering på saksbehandlernivå av hvilke muligheter den enkelte har til å fylle de kravene som stilles på arbeidsmarkedet. Denne vurderingen bør så være utgangspunktet for valg av tiltak, og det også må skje før en gir økonomiske ytelser. En lovfestet arbeidsevnevurdering vil være en garanti for at NAV tidlig iverksetter tiltak som kan forhindre permanent utstøting fra arbeidslivet.

Hvordan vil representanten Andersen at arbeidsevnevurderingen i NAV konkret skal gjennomføres?

Karin Andersen (SV) [11:17:09]: Arbeidsevnevurderingen er svært viktig, men jeg tror at vi som er politikere, kanskje skal være litt forsiktige med å detaljstyre hvordan dette skal gjøres. En del av dette har også attføringsfaglige og medisinskfaglige aspekter – veldig mange ulike faglige aspekter – ved seg. Men det som jeg er helt enig med representanten Woie Duesund i, er at dette må man få et system på som fungerer optimalt for den enkelte, og som fungerer fra dag én. Det er dette man må ta tak i først.

Jeg har også lyst til å henlede oppmerksomheten på en del av de forsøkene som har vært gjort med kanskje noen av de mest utsatte gruppene, som har vært lenge ute av arbeidslivet, men som har greid å mestre dette ved at en har kvalifiserte folk som hjelper en med å ta myndige valg i eget liv. Det er utrolig viktig at det nå ikke er systemet som forteller en hva en passer til, men at en sjøl blir i stand til å se sin styrke og sine muligheter – og får mulighet til å bygge opp rundt det.

Akkurat hvordan dette skal gjøres tror jeg vi som er politikere skal være litt forsiktige med å gi detaljene på. Men det skal gjøres.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:18:42]: Stortinget har gjennom NAV-reformen og behandlingen av St.meld. nr. 9 lagt grunnlaget for omfattende velferdspolitiske endringer. Arbeids- og velferdsforvaltningen er midt oppe i store organisasjonsmessige omveltninger, og parallelt med dette skal arbeidsmetoder og virkemiddelapparat endres.

Vi har nå lagt grunnlaget for en brukerorientert, arbeidsrettet og effektiv forvaltning. Reformen er stor og komplisert, og gjennomføringsfasen vet vi vil bli krevende, ikke minst for alle ansatte i Arbeids- og velferdsetaten. Jeg er imidlertid stolt over og glad for at et bredt politisk flertall står sammen om endringene som har et bedre tilbud til det enkelte menneske som sitt viktigste mål. Målet er økte muligheter til deltakelse for alle.

Det er en stor utfordring for Norge at totalt rundt 700 000 mennesker – én av fire av alle i yrkesaktiv alder – til enhver tid mottar ytelser til livsopphold fra det offentlige. De siste ti årene har antallet utenfor arbeidslivet økt med 100 000. Det er en formidabel økning, og det er all grunn til å spørre hvorfor det er blitt slik.

Vi må erkjenne at vårt samfunn preges av økt grad av individualisme. Jeg tror dessverre de fleste av oss i mindre grad enn tidligere generasjoner er villige til å ta samfunnsansvar. Det resulterer bl.a. i at arbeidslivet støter fra seg arbeidstakere som ikke yter maksimalt. En annen faktor som kan forklare at så vidt mange mennesker i arbeidsfør alder ikke arbeider, er at det er blitt større og større aksept for at enkelte grupper står utenfor arbeidslivet. Mange av støtteordningene utløses dessuten av bestemte medisinske diagnoser. Dette fører ikke til oppmerksomhet på hva en kan mestre.

Nå skal oppmerksomheten flyttes fra den enkeltes begrensninger til den enkeltes muligheter. Innsatsen skal rettes inn mot å få færre på trygd og flere i arbeid. Det gjør vi fordi vi vet hva deltakelse i arbeidslivet betyr for selvfølelsen, for sosial kontakt, og ikke minst har det stor betydning for økonomien. Mulighet til arbeid er den mest effektive veien ut av fattigdom. Det er dessuten viktig at den enkelte gis mulighet til å bruke sine ressurser og delta i samfunnet.

NAV-kontorenes første møte med borgerne bør ta utgangspunkt i hvilke muligheter den enkelte har til å fylle kravene som stilles på arbeidsmarkedet. Denne vurderingen bør danne grunnlag for valg av tiltak, og må derfor skje på et meget tidlig stadium. Det bør kreves at en slik vurdering er gjennomført før det eventuelt besluttes å utbetale en økonomisk ytelse som erstatning for arbeidsinntekt. I Kristelig Folkeparti mener vi at en lovfestet arbeidsevnevurdering vil være en garanti for at NAV tidlig iverksetter tiltak som kan forhindre permanent utstøting fra arbeidslivet.

Velferdsmeldingen legger opp til økt bruk av skjønnsutøvelse i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter min mening er det hensiktsmessig å gi NAV mer smidige rammer for valg av tilbud og tiltak. Dette vil gjøre arbeidet mer individrettet og resultatorientert. Samtidig er en slik endret arbeidsmåte utfordrende i et rettsikkerhets- og likebehandlingsperspektiv. Den enkelte bruker vil kunne komme i en vanskelig situasjon dersom f.eks. samhandlingen med saksbehandleren er dårlig. Det er derfor helt nødvendig at hensynet til den enkeltes rettigheter blir ivaretatt gjennom gode saksbehandlingsprosedyrer og lett tilgjengelige klageordninger.

I Kristelig Folkeparti mener vi at mye taler for å utvide dagens klageordning i saker som behandles etter sosialtjenesteloven. Jeg vil be statsråden så snart som mulig komme tilbake til Stortinget med en vurdering av behovet for endrede klageordninger.

Meldingen legger opp til økt bruk av arbeidsrettede kvalifiseringstiltak i NAV. Dette er positivt. En slik satsing bør imidlertid ikke skje uten gode rutiner for kvalitetssikring av de enkelte tiltak. Det er nødvendig å utvikle gode registreringsverktøy for å måle resultatene av de enkelte kurs og for å sikre brukerne plass på egnede ledige tiltaksplasser. Det må utvikles gode analyseverktøy for å kunne tilby de mest relevante kurs til NAVs brukere, men det er også nødvendig for at myndighetene skal ha mulighet for god styring av den nye Arbeids- og velferdsetaten.

Kristelig Folkeparti er særlig engasjert i dem som over tid har stått utenfor arbeidslivet, og som trenger mer langsiktig hjelp og opplæring for å komme i ordinært arbeid. Derfor har vi bl.a. prioritert spesielle arbeidsmarkedstiltak i våre budsjettalternativer. Vi støtter Regjeringens forslag om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad til langtidsmottakere av sosialhjelp, fordi vi tror at dette vil gi en ny sjanse til dem som lenge har stått utenfor. Samtidig er vi bekymret for at dette nye programmet kan skape et lite hensiktsmessig skille mellom sosialhjelpsmottakere som vurderes å ha potensial til å komme i arbeid, og dem som man mener ikke har det.

Det er viktig for meg å påpeke at dersom en person flere ganger har fått avslag på søknad om å delta i kvalifiseringsprogram, er det en klar indikasjon på at vedkommende ikke vil klare å komme i arbeid. Konsekvensen bør da bli at han eller hun tilbys en mer varig trygdeytelse – og ikke igjen henvises til sosialhjelp, som jo skal være en midlertidig inntektssikring for dem som står uten inntekt i en periode.

Dersom intensjonen bak kvalifiseringsprogrammet skal nås, kreves langsiktig og ressursintensiv innsats. I Kristelig Folkeparti er vi bevisste på at det er vanskelig å anslå hvor mange av programdeltakerne som vil komme i ordinært arbeid. Det har imidlertid vært avgjørende for oss at deltakelse i kvalifiseringsprogram vil være viktig for den enkeltes livskvalitet, for selvtillit og for sosial kontakt. Slike positive faktorer må også medregnes når tiltaket skal evalueres.

I samfunnsdebatten har det vært hevdet at en ordning med tidsubestemt lønnstilskudd for dem som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet, strider mot målet om å få flest mulig i ordinært arbeid. Isolert sett er dette en forståelig innvending. Men jeg tror vi må innse at det er en del mennesker i vårt samfunn som ikke er 100 pst. arbeidsføre, og som aldri vil komme i jobb uten at arbeidsgiver får en viss kompensasjon. Derfor støtter vi i Kristelig Folkeparti forslaget om tidsubestemt lønnstilskudd. Vi erkjenner imidlertid at en slik ordning kan medføre en viss fortrengning av ordinære arbeidsplasser, og det er derfor viktig at ordningen rammes inn slik at mulige negative effekter minimeres, og at den gjøres til gjenstand for en grundig evaluering.

Velferdsmeldingen inneholder flere konkrete tiltak som skal gjøre det lettere for både funksjonshemmede og innvandrere å delta i arbeidslivet. I Kristelig Folkeparti er vi positive til at det skal satses offensivt på kvalifisering av innvandrerkvinner. Vi er imidlertid bekymret over den negative utviklingen vi ser i antall funksjonshemmede sysselsatt i det offentlige, og vi forutsetter at inkluderingsministeren i samarbeid med fornyingsministeren sørger for å snu denne utviklingen.

Norge har gjennom flere år forsøkt å utvikle virkemidler for å inkludere flere funksjonshemmede og personer med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet, uten at vi har lyktes i tilstrekkelig grad. Bruk av kvotering for å nå oppsatte mål er et sterkt virkemiddel, men vi i Kristelig Folkeparti mener likevel at tiden nå er kommet for å utrede nærmere hvordan kvoter og kvotering kan brukes for å oppnå reelt likeverd når det gjelder tilgang til arbeid. Vi er oppmerksomme på at disse virkemidlene, hvis de brukes feil, kan bidra til økt diskriminering og rasisme. Jeg ber statsråden ta dette med i de vurderinger som skal foretas.

Avslutningsvis vil jeg gi sakens ordfører, representanten Christoffersen, honnør for grundig og strukturert arbeid i forbindelse med meldingen. Jeg er svært glad for at det har lyktes å få et bredt politisk flertall bak innstillingen. Det er viktig for brukerne av Arbeids- og velferdsetaten og for NAVs videre utvikling.

Jeg viser til innstillingen og tar opp de forslag som er fremmet der.

Presidenten: Representanten Åse Gunhild Woie Duesund har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [11:28:51]: Jeg har et spørsmål til representanten Woie Duesund.

Kristelig Folkeparti uttrykker støtte, men samtidig en smule skepsis, til kvalifiseringsstønaden som hører med til kvalifiseringsprogrammet. Jeg tror at den skepsisen er ærlig og oppriktig, og jeg tror også at den bunner i omtanke for brukerne. Men jeg er altså ikke enig i den skepsisen, så det jeg lurer på, er om representanten Woie Duesund kan forklare dette for meg. Begrunnelsen representanten gav fra talerstolen her nå, var at det kan være fare for et skille mellom de sosialhjelpsmottakere som kan, og de som ikke kan, komme i arbeid.

Kan representanten Woie Duesund da forklare meg hva som er forskjellen på det og den arbeidsevnevurderingen som skal skje i tilknytning til den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden? I begge tilfeller stilles jo det samme spørsmålet – kan, kan ikke – og gis det samme svaret – ja eller nei – avhengig av den enkeltes situasjon.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:29:57]: For det første tror jeg at representanten Christoffersen, jeg og Kristelig Folkeparti er enige om at det viktigste nå er at vi får flere i jobb og flere på passiv stønad. Vi støtter jo i utgangspunktet det som ligger her. Men når det skal foretas en utvelging, ser vi at det er fare for at det bare er de som har de største ressursene, som vil komme først, og få muligheter. For oss er det viktig at alle får like muligheter til å prøve seg, at man må se på det som går på livskvalitet, det å få lov til bare å delta. Det er viktig for oss at de som ikke greier det, går over på en varig stønad og får uføretrygd.

Så er det noe med selve størrelsen på ytelsen. Vi er betenkt over at den ligger høyere enn det en minstepensjonist får. Vi er også betenkt over at unge skal få to tredjedeler av 2G, som faktisk er mer enn det man får i utdanningsstøtte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:31:14]: Det er gledelig å konstatere stor enighet mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i denne saken. Imidlertid er vi ikke enig i Kristelig Folkepartis merknad om at 40 pst. av norske arbeidstakeres alkoholforbruk skjer i en eller annen tilknytning til arbeidslivet. Det er vanskelig for Fremskrittspartiet å vite om Kristelig Folkeparti virkelig har merket seg dette, og på hvilken måte de har merket seg det. Hva bygger Kristelig Folkeparti dette utsagnet på? Er ikke Kristelig Folkeparti bekymret for den økningen i pillemisbruk samt økningen i bruk av narkotiske midler som er avdekket i arbeidslivet i de siste årene?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:32:00]: Jeg vil først takke for spørsmålet. Det gir meg en fin mulighet til å snakke om noe som er et veldig alvorlig problem.

Det er jo slik som det ble sagt, at tallene, som er hentet fra forskningsbasert kunnskap, viser tydelig at 40 pst. av arbeidstakeres alkoholforbruk skjer i arbeidslivet. Det koster oss altså 18 milliarder kr. 70 pst. av dette er arbeidsrelatert. Jeg vil jo tro at både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti skulle ønske å bruke de pengene til noe annet.

Vi er også enig i at man skal prøve å bekjempe narkotika- og pillemisbruk. Jeg tror det er viktig å se på gode eksempler. Hva skjer i utlandet? Der er det slik at det jobbes for å få rusfrie soner i arbeidsmarkedet. Her tror jeg en holdningskampanje sammen med arbeidslivet kunne være viktig.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:33:15]: Vi burde vel for så vidt ha benyttet denne debatten til å fokusere på den brede tilslutningen som er til Regjeringens opplegg, istedenfor å fokusere på de små tingene som vi kan ha delte oppfatninger om.

Jeg er også litt forbauset over Kristelig Folkepartis tilbakeholdenhet i forhold til kvalifiseringsprogrammet, under henvisning til redselen for et A-lag og et B-lag. Jeg opplever at denne meldingens kvalitet nr. 1 nettopp er at vi legger opp virkemidlene slik at vi ser mennesket, ikke stønadskategorien. Når det gjelder langtidssosialklienter, ser man på de store mulighetene som mange av dem, gjennom en skikkelig oppfølging, har for å komme seg tilbake til et samfunns- og arbeidsliv der de kan være bidragsytere og ikke mottakere alene. Er ikke det langt viktigere enn å problematisere det som eventuelt måtte ligge i et A-lag og et B-lag?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:34:21]: Jeg støtter representanten både i det som ligger her og i målsettingen, at det viktigste er at folk kommer i arbeid. Men vi er også opptatt av at når det blir en utvelgelse, vil de med størst ressurser komme foran dem som ikke klarer å stå på egne ben. Vi håper jo at også de skal få en mulighet, f.eks. til avrusning, og at innvandrere skal få opplæring i norsk. Vi er opptatt av at de som står lavest på rangstigen, også skal få en mulighet til å delta. Statsråden har sagt at de skal få lov til å prøve seg igjen, og det er vi glad for. Men når de har prøvd seg mange ganger, må de gå over på en varig stønad, slik at de kan få et verdig liv. Vi er opptatt av livskvalitet og det å kunne klare seg alene, for alle kan ikke greie seg i arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:35:46]: To store forvaltningsreformer ligger i Stortinget nå. Det er regionreformen og velferdsreformen. Begge har i seg utfordringer knyttet til å etablere et bedre fungerende partnerskap mellom statlige direktorater på den ene siden og kommuner/fylker på den andre. Det er innbyggerne som skal høste den største gevinsten i form av sømløse tjenester og en mer oversiktlig og effektiv offentlig forvaltning.

NAV-reformen er vedtatt og under gjennomføring. St.meld. nr. 9 er oppfølgingen som skal gi vår nye velferdsetat virkemidlene til å nå de ambisiøse målene vi har satt oss for utvikling av tjenestetilbudet til de ofte svakest stilte i samfunnet. Folk som er langvarig syke, som ikke finner sin plass i arbeidslivet, eller som sliter med store sosiale problemer, trenger bistand. Målet er at vi skal over fra et altfor oppdelt og regelstyrt system til et individorientert system, hvor standardløsninger skal avløses av skreddersøm. Det blir viktig å følge utviklingen i det nye NAV for å se om vi når disse målene gjennom de endringer vi nå legger til rette for.

Komiteens innstilling forteller at Stortinget er ganske samlet når det gjelder mål og innhold i reformen. Fremskrittspartiet skiller seg ut ved å videreføre sitt engasjement for å redusere kommunenes rolle på sosialområdet. Det er vanskelig å forstå at et parti som så ofte fokuserer på individorientering, er det fremste til å kreve standardiserte og statlige løsninger. Kommunene, med sin nærhet til folk og kunnskap om lokale forskjeller, som man må tilpasse seg i oppgaveløsningen, har jo klare fortrinn framfor statlig myndighet i dette arbeidet.

Det er også noen ulikheter mellom oss andre partier i vurderingene av hvordan vi best etterlever overordnede ambisjoner om å styrke velferdspolitikken. Hovedmålet med meldingen er, som flere har understreket før, å fremme tiltak for å styrke inkluderingen av dem som har problemer med å få innpass i arbeidslivet, eller som er i ferd med å falle ut av arbeidslivet. Vi skal styrke virkemidlene som stimulerer til å bruke den enkeltes arbeidsevne gjennom å innføre velferdskontrakter som gjennomgående system og et nytt kvalifiseringsprogram kombinert med økte ytelser, spesielt rettet mot langtidsmottakere av sosialstøtte. Vi skal innføre en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

I Senterpartiet mener vi dette er riktige grep som gir rom for større grad av individrettet fokusering og muligheter til å kunne bygge opp velferdsordningene slik at de gir samfunnets ryggvarme til dem som sliter med å finne sin plass i arbeids- og samfunnsliv. Et kvalifiseringsprogram med rett til kvalifiseringsstønad er en viktig håndsrekning til personer som trenger omfattende bistand før de kan komme i arbeid. Altfor mange har blitt gående på sosialhjelp som en mer eller mindre permanent form for å få penger til et minimum av livsopphold. Det å kunne etablere avtaler med denne gruppen om å inngå i et opplegg for å få kompetanse og arbeidstrening er et av de aller viktigste løft denne meldingen gir folk som er blitt gående ut og inn av sosialkontorene. Kvalifiseringsprogram følges av retten til kvalifiseringsstønad på ca. 125 000 kr – 2 G. Jeg glad for at ansvaret for denne ordningen legges til kommunene og er derfor tilfreds med at Regjeringen så snart denne meldingen er behandlet av oss, vil komme tilbake med forslag til det lovmessige grunnlaget som setter ordningen i system. Det er viktig for Senterpartiet at kommunene gis kompensasjon for de merkostnader som vil følge. Det har Regjeringen forsikret og har allerede for inneværende år bevilget 53 mill. kr som vil gå til pilotkommunene i NAV, som blir de første til å iverksette programmet.

Så er deler av opposisjonen redd for at vi skal skape A- og B-lag blant sosialhjelpmottakere. Høyre mener 53 mill. kr ikke er mye å skryte av, og Fremskrittspartiet sier – de fortjener å bli sitert på det:

«Disse medlemmer vil imidlertid ikke støtte innføring av en kvalifiseringsstønad på 2 G, og mener at det er et rimelig krav at sosialhjelpmottakere skal gjøre den innsats som skal til for å bli selvhjulpen også innenfor dagens rammer.»

Jeg er redd vi må lese dette som en tydeligere melding til den store gruppen av sosialhjelpmottakere som kan hjelpes ut av rollen som passive stønadsmottakere, enn de generelle ord og vendinger partiet ellers bruker om å stille opp for de svakest stilte.

Vi skal selvsagt være redd for å skape A- og B-lag, men det virkelig viktige for å få flere i arbeid, er å se hver enkelt stønadsmottakers situasjon, se mulighetene hos hver og en av dem, og sammen med den enkelte legge et løp for å komme seg videre. Det er det jeg oppfatter at kvalifiseringsprogrammet skal bidra til.

Til Høyre er det vel i denne sammenheng å si at det mer må være et uttrykk for mangel på gode argumenter når en velger å knytte sin merknad til at ordningen med kvalifiseringsstønad starter med 19 pilotkommuner og 53 mill. kr. Vi vet jo alle sammen at det var noe Regjeringen la inn i budsjettet for 2007 for å vise vei. De store summer, de virkelige reformer vil komme i 2008–2009 og være sluttført innen 2010 – om ambisjonene kan etterkommes, for da har vi etablert NAV-kontor i alle kommuner. Dette er jo en kjempereform både økonomisk og når det gjelder innhold, som virkelig vil bli noe som står igjen etter denne regjeringen.

Samling av dagens ordninger med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad i én samlet ordning – tidsbegrenset inntektssikring – er også et avgjørende grep. Vi vil i framtiden kunne møte folk med langt mer individtilpassede løsninger, hvor rehabilitering, kompetanseoppbygging og arbeidstrening ses integrert, og ikke som nå, at det kommer etter hverandre i et årelangt løp. Jeg oppfatter derfor denne midlertidige inntektssikringen og det at vi ser dette i sammenheng, som en veldig viktig del av denne meldingen.

En samlet komite understreker betydningen av at en fortsatt prioriterer brukere med behov for varig tilrettelagt arbeid og arbeid med bistand. Det er viktig at vårt mål om inkludering i arbeidslivet også gjelder dem som vil måtte basere seg på trygd som hovedinntektssikring. VTA-bedriftene er bl.a. sentrale i omsorgen for mange psykisk utviklingshemmede. Skal arbeidslinjen gjelde som rettesnor for velferdspolitikken, må den selvsagt også inkludere personer som har arbeidslyst og -vilje, men hvor yteevnen er begrenset, og behovet for trygge rammer er avgjørende for å kunne delta. Kommunene er sentrale som eiere av VTA-bedriftene. Det er viktig at vi i fortsettelsen kan vise til at NAV-samarbeidet mellom stat og kommune også dreier seg om videreføring av varig tilrettelagt arbeid for dem som er helt avhengige av et slikt tilbud for å få en plass i arbeidslivet. Jeg er glad for at vi kan slå dette fast.

Til slutt noen ord om den prosessen vi nå er midt inne i for å etablere NAV-organisasjonen. For noen dager siden ble opplegget for lokalisering av spesialenheter lagt fram. Reaksjonene var naturlig nok preget av om en opplever seg som vinner eller taper i de omrokeringer av arbeidsplasser som følger av dette. Prinsippet om etablering av spesialenheter ble foreslått av Bondevik II-regjeringen og godkjent i forrige stortingsperiode.

Komiteen understreker i sine merknader betydningen av at førstelinjen ikke svekkes av at enkelte oppgaver nå trekkes ut av NAV-kontorene og inn i spesialenhetene. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil bli nøye fulgt i sin oppfølging av de fullmakter som er gitt, ikke minst ute i kommunene og blant brukerne som er nervøse for at kompetansen og muligheten til å utvikle individtilpassede løsninger kan svekkes av at en del av vedtakene skal skje utenfor NAV-kontoret. Det må ikke få skje, og jeg er glad for at en samlet komite stiller seg bak en slik forutsetning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:44:45]: På fredag registrerte vi at parlamentarisk leder i Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, holdt et flammende innlegg for å gjøre noe med fattigdommen, og hun pekte på bl.a. minstepensjonistene. Senterpartiet var jo sammen med Fremskrittspartiet i 1998 og sørget for at minstepensjonistene fikk et inntektsløft på 1 000 kr i måneden. Nå sier Senterpartiet, iallfall ifølge Nettavisen, at man ønsker en levekårsundersøkelse blant landets minstepensjonister, og er villig til å se på mulighetene for å heve minstepensjonen, noe man ikke har vært tidligere, når Fremskrittspartiet har foreslått det, i denne perioden. Mitt spørsmål blir da: Betyr dette at Senterpartiet er tvilende til Regjeringens egen pensjonspolitikk når det gjelder nivået på minstepensjonen, og kan de forsikre oss om at Senterpartiet i framtiden vil bli med og styrke minstepensjonen når det kommer forslag fra Fremskrittspartiet om det?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:45:43]: Som representanten er klar over, har denne regjeringen ganske ambisiøse opplegg for å bekjempe fattigdom og har hatt tiltakspakke for det i begge de budsjetter som er framlagt. Senterpartiet har ønsket å fokusere på minstepensjonistenes situasjon i den sammenheng. Vi er også klar over at det blant minstepensjonistene er ulik grad av vanskeligheter, men det er spesielt de enslige minstepensjonistene, der et stort flertall er kvinner, som kommer dårlig ut inntektsmessig. De skal fanges opp i de fattigdomssatsinger som Regjeringen legger opp til videre, og vi ønsker, som representanten også sa, å få klarere utredet hvilke tiltak som spesielt kan virke inn, slik at vi får en målrettet satsing på enslige minstepensjonister, som er dårlig stilt i dagens system.

André N. Skjelstad (V) [11:46:54]: Det var ikke mange glipptak fra representanten Sundsbø i dag. Han gjorde vel unna det i går da han kom foran meg i løypa. Men det ligger kanskje an til noen glipptak i forhold til dette – representanten Sundsbø pekte selv på a- og b-sortering. Mitt spørsmål knytter seg til kvalifiseringsstønaden rettet mot den sterkeste og friskeste sosialstønadsgruppa. Hva da med den aller svakeste sosialstønadsgruppa, som blir igjen, og som ikke får den muligheten?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:47:32]: For en politiker er det vel bedre å dette i Holmenkollen enn i Stortinget.

Igjen – a og b og påstanden om at denne regjeringen gjennom å innføre kvalifiseringsprogram lar de sosialmottakere som ikke er i stand til å gå inn i det, falle fullstendig utenfor. Det er ikke tilfellet. For det første har denne regjeringen lagt fram fattigdomspakker som har i seg elementer som når ut mot dem, for det andre har vi utbetalt 200 mill. kr. til kommunene for at de skal kunne øke den økonomiske sosialhjelpen, og for det tredje sier vi tydelig ifra om at dersom det er sykdom som er årsak til at man er sosialhjelpsmottaker, ja, så er det jo trygd som er alternativet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

André N. Skjelstad (V) [11:48:55]: Venstre er i all hovedsak positivt til det som er meldingens hovedinnhold, særlig det vi oppfatter som en ny grunnholdning, nemlig at det fokuseres på hva mennesker kan og kan være i stand til, i stedet for det de ikke kan.

Venstre er opptatt av at rommet for den enkeltes frihet utvides og gir nye muligheter til menneskelig vekst. Samtidig må vi finne fellesskapsløsninger som virker, og som tar vare på både frihet, ansvar og solidaritet. Venstre vil understreke at hver enkelt borgers mulighet til å skape og leve det gode liv for seg og sine er målet for samfunnsutviklingen. Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskes integritet og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. For Venstre handler velferdspolitikk om en sterk offentlig velferdsstat som gir like muligheter og tør å prioritere dem som trenger det mest.

Venstre er positivt til at Regjeringen viderefører arbeidet med NAV-reformen, som ble vedtatt og igangsatt under Samarbeidsregjeringen, der Venstre var med. En vellykket reform vil være en viktig forutsetning for en bedre og mer målrettet velferdspolitikk, særlig overfor dem som trenger det mest. Venstre er positivt til at Arbeiderpartiets motstand mot «skreddersøm» er forlatt, og at Regjeringen i velferdsmeldingen åpner for større fleksibilitet og individuelle tilpasninger. Det må være tillatt å si at forventningene om en helt ny politikk, som de rød-grønne lovte, ikke er blitt innfridd, men så lenge Regjeringen bygger sin politikk på rammeverket som den forrige regjeringen la opp til, er vi fornøyd.

Det ligger et stort potensial i NAV-reformen både når det gjelder forenkling av regelverk og større bruk av skjønn som skal komme den enkelte bruker til gode. Venstres bekymring er imidlertid en sentralisering av NAV-kontorene, der særlig små kommuner ikke vil ha igjen den nøkkelkompetansen som en mer skjønnsbasert reform vil kreve. Venstre er bekymret for at den kompetansen som kreves for gjennomføring av velferdsreformen, ikke vil komme brukerne til gode, fordi førstelinjetjenesten blir tappet for ressurser ved en sentralisering. Hvis dette skjer, blir poenget med en dør inn i NAV-systemet borte. Da blir det en dør inn og deretter en ny rekke dører hvor brukerne vil stå i kø. Flere urovekkende tilbakemeldinger fra ansatte i NAV-kontorene og fra små kommuner melder om at hele staben ikke blir med når NAV-kontorene blir opprettet. Staben fra de ulike enhetene blir redusert, og resten blir plassert i spesialenhetene utenfor kommunene. Hele intensjonen med NAV-reformen fra Stortingets side var at førstelinjetjenesten skulle ta beslutninger sammen med brukerne. Hvis førstelinjetjenesten ikke blir i stand til dette, blir reformen noe annet.

Venstre er positivt til ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både for å sikre dem som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller andre årsaker, og for å gi mer fleksible muligheter til dem som er ute av arbeidsmarkedet.

Venstre støtter imidlertid ikke forslaget om kvotering av innvandrere og funksjonshemmede. Det er svært viktig at begge gruppene lettere kommer inn på arbeidsmarkedet, men Venstre ønsker å ta i bruk andre virkemidler enn kvotering for å få dette til. Det norske arbeidsmarkedet er bygd for innsidere. Arbeidsretten gir god beskyttelse for dem som har arbeid, men utgjør et hinder for dem som står utenfor. Her er det viktig å skille mellom teori og praksis.

En rekke urovekkende undersøkelser har pekt på at arbeidsgivere og ledere i praksis i altfor liten grad ansetter folk med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser. Jeg tror at vi aldri vil komme dette til livs bare gjennom lovgivning. Her må det holdningsendringer til hos den enkelte arbeidsgiver. Arbeidsgivere kjenner tvil ved å skulle «ta sjansen» på å ansette en person med innvandrerbakgrunn eller funksjonsnedsettelse. Vi ønsker alle at det skal være annerledes, men Venstre tror at andre virkemidler enn bare lovverk må til. Her må i større grad holdningskampanjer brukes.

Den generelle politikken for å skape nye arbeidsplasser er den viktigste løsningen for at utestengte fra arbeidslivet skal komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom en bedre politikk for gründere, et nytt syn på etablerere og enklere regler for nye bedrifter kan mange nye arbeidsplasser oppstå. Regelverk og administrasjon rundt bedrifter er i dag for vanskelig og dårlig tilpasset små virksomheters virkelighet. Det er et hinder for alle bedrifter, men kanskje særlig der man ikke har norsk som morsmål. Enkeltmannsforetak bør kunne levere et forenklet foretaksskjema, som privatpersoner. Dessuten bør enkle «startpakker» for etablerere være tilgjengelig for å gjøre det enklere for enkeltpersoner å starte for seg selv. Venstre mener det er viktig å satse på entreprenørordninger for innvandrere. Dette kan f.eks. tas inn i introduksjonsprogrammet og kombineres med mikrokredittordninger, dvs. små lån til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker.

Venstre vil understreke at arbeidsrettsreglene må reformeres slik at fleksibilitet og mottakelighet oppmuntres. Dagens fiksering på en eneste ansettelsesform – den faste – trenger automatisk ut mennesker uten fast ansettelse i håpløst svake posisjoner. Den som har arbeid og er med i fagforening, prioriteres. Systemet er ikke til for dem som er på utsiden.

Venstre er opptatt av at arbeidet med å modernisere arbeidsrettsreglene må fortsette. Muligheten til å prøveansette noen må utvides fra seks til tolv måneder. Også bedriftenes muligheter til å ansette midlertidig ved arbeidstopper må utvides fra seks til tolv måneder. Da øker sannsynligheten for at bedrifter våger å ansette folk som ikke tidligere har vært etablert på arbeidsmarkedet.

Venstre vil understreke at deltakelse i arbeidslivet er det viktigste tiltaket for at den enkelte borger på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot fattigdom og sosial ekskludering. Venstre er således positiv til at meldingen inneholder ordninger som er arbeidsinitierende. Imidlertid har Venstre en bekymring for at kvalifiseringsprogrammet med velferdskontrakter kan være med på å skape et A- og B-lag. Venstre er bekymret over en sortering av mennesker i den mest vanskeligstilte gruppen i vårt samfunn.

En stor andel sosialklienter har sammensatte lidelser knyttet til rus og psykiatri. Disse må få den nødvendige hjelp til å mestre sine liv. Det må på plass en ny grunnholdning i sosialpolitikken basert på et positivt menneskesyn der det tas i bruk positive virkemidler som inkluderer, motiverer og ansvarliggjør brukeren til å ta i bruk egne evner og krefter for virkeliggjøring av egne mål og muligheter. Venstre mener at bruk av individuell plan/personlig plan vil være et bedre begrep for å unngå det i denne sammenheng litt misvisende begrepet «kontrakt», også for å unngå juridiske implikasjoner. Økt bruk av skjønn og fleksible og individuelle løsninger er positivt. Ulempen er at det også gir hver enkelt saksbehandler stor makt, og det vil være avgjørende for rettssikkerheten til den enkelte bruker at klageadgangen er tilstrekkelig sikret. Venstre vil følge denne utviklingen nøye.

Venstre støtter ikke kvalifiseringsprogrammet, fordi vi mener at det kun gagner de mest ressurssterke av de svake gruppene. Å komme seg ut av fattigdomsfella handler ikke bare om å få tilført mer penger, men om å komme seg ut av den situasjonen en befinner seg i, enten det er rusproblemer, psykiske plager eller lignende. Tett oppfølging for dem som trenger hjelp, og mindre rigid regelverk for dem som har behov for stønader, er viktig for å frigjøre ressurser ved det enkelte NAV-kontor, slik at de ansatte kan gjøre det de er opplært til, nemlig å hjelpe folk. Dette er løsninger som etter Venstres mening kan realiseres ved å ta i bruk borgerlønn.

Venstre har som mål å innføre en garantert minsteinntekt for alle som av ulike årsaker ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og dermed kan forsørge seg selv. Samtidig skal ikke en ordning med borgerlønn føre til passivisering og hindre aktiv arbeidssøking for mottakerne. Tilknyttet borgerlønn skal det være en personlig handlingsplan som bør være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være med på å sette mål for sin aktivitet, som ikke må være ensbetydende med lønnsarbeid, men kan romme en type aktivitet som gir den enkelte mulighet til å hjelpe seg selv til en bedre eller mer stabil tilværelse.

Venstres løsning med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk føler seg som klienter, motvirke passivitet samt gjøre det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av minimalytelser fra det offentlige. Borgerlønnen skal ligge på 2,5 G og regnes som skattbar inntekt. Borgerlønn skaper mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken, fordi det åpner for mer individorienterte løsninger, som er Venstres visjon. Ulike mennesker med ulike problemer krever nye og individuelle løsninger.

Et velferdssamfunn måles etter hvordan vi tar vare på våre svakeste. I Norge er det ikke lenger viktigst å gi mer til alle, men å hjelpe enkeltmennesker som trenger det.

Jeg viser til innstillingen og tar opp Venstres forslag.

Presidenten: Representanten André N. Skjelstad har teke opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [11:57:33]: Jeg har et spørsmål til representanten Skjelstad som gjelder borgerlønn. Venstre sier at de er imot kvalifiseringsprogram og stønad med sine klare krav til ytelse og motytelse, som er å kvalifisere seg, og hele systemet bygger på «trekk i lønn» hvis vedkommende ikke følger opp opplegget sitt. Venstre er imot fordi det vil skape et A- og B-lag, har Skjelstad nettopp sagt. Spørsmålet mitt går da på borgerlønn, eller garantert minsteinntekt: Hva skjer med minsteinntekten hvis brukeren i et borgerlønnsystem ikke følger opp sin individuelle plan? Hvis en skal tape minsteinntekten, hva er da forskjellen på A- og B-lag her og der? Hvis en ikke skal tape, hvordan vil Venstre sikre at borgerlønn ikke blir en passiv ytelse?

Og så har jeg et spørsmål til slutt, om størrelsen på borgerlønnen. Den har alltid, så lenge jeg har fulgt Venstres standpunkt i den saken, vært på 2 G, så sent som i desember. Når skjedde oppgraderingen til 2,5 G? Kan Venstre med hånden på hjertet si at det ikke bare var for å overgå Regjeringens opplegg for kvalifiseringsprogrammet?

André N. Skjelstad (V) [11:58:44]: Jeg vil begynne med det siste først, 2,5 G. Vi har brukt lang tid på å vurdere 2 eller 2,5 G. Det vi ble klar over etter hvert, var at hvis det skulle være en forenkling, måtte ikke bostøtteordningen dras inn, men være utenom. Det er også en av de ordningene som vi etter min mening burde ha gått igjennom. Vi ser at dette bør være en skattbar inntekt, likeens som med 2 G, som Regjeringen også foreslår. Men hvis brukeren ikke skal komme i stønadsfella, som veldig mange har påpekt, må borgerlønnen minimum ligge på rundt 2,5 G, istedenfor at en sitter igjen med en ytelse på 2 G.

Så til spørsmålet om det ikke vil bli en passivisering, som Lise Christoffersen tar opp. Jeg tror ikke det vil bli en passivisering ved en individuell plan, der en har oppfølging i forhold til hver enkelt bruker. Jeg tror dette vil være en mye mer verdig ordning enn det som det legges opp til i kvalifiseringsprogrammet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:00:00]: Fremskrittspartiet er motstander av opprettelsen av kvalifiseringsstønaden. Dette ble støttet av flere som kom til høringen i forbindelse med meldingen. Flere av disse høringsinstansene påpekte også at mange ville komme dårligere ut med denne ordningen enn tilfellet er i dag.

Venstre hevder at borgerlønnsalternativet vil være en langt bedre ordning. Men er det egentlig noen forskjell på kvalifiseringsstønaden og Venstres borgerlønn, og hvordan vil Venstre organisere utbetalingen av borgerlønnen? Tenkes den organisert statlig, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for når det gjelder sosialstønaden?

André N. Skjelstad (V) [12:00:38]: For å begynne med det siste først igjen. I første omgang er dette tenkt som et prøveprosjekt, men vi ser for oss at organiseringen er at kommunene betaler den biten som de ville ha betalt når det gjelder sosialstønad, og så vil staten ha ansvar for det overskytende opp mot beløpsgrensen.

Så til forskjellene på kvalifiseringsprogram og borgerlønn. Ja, det er store forskjeller her, for det er kun de friskeste som kan komme inn under kvalifiseringsprogrammet. Venstres borgerlønn vil alle ha mulighet til å komme inn under, og da vil de også oppnå en langt større grad av verdighet, i og med at alle har en mulighet til å komme med, ikke bare de friskeste som skal ut i arbeid. Det vil være mye, mye bedre etter min mening at en har en større og bredere mulighet, ved at det er flere som har rett til borgerlønn enn som vil ha rettigheter etter kvalifiseringsprogrammet.

Karin Andersen (SV) [12:01:45]: I forbindelse med kvalifiseringsprogrammet og stønaden gjentar Venstre gang på gang de «sterkeste» og «de friskeste», og jeg vil gjøre representanten oppmerksom på at det er feil. Tilbudet skal gis til dem som man vurderer har en mulighet til å komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende bistand, også i de tilfeller der veien fram kan være relativt lang og usikker, slik at påstanden om at det er de friskeste som skal ha dette, er altså ikke riktig. Det som kan sette begrensninger for dette, er at man ikke greier å få nok ressurser inn i systemet, og at man ikke får nok helsehjelp, eller det siste alternativet, at folk som faktisk skal ha uføretrygd, ikke får det. Derfor forundrer det meg veldig at Venstre faktisk er motstander av denne ordningen, som på mange måter har mange av de funksjonene som Venstres borgerlønn og SVs samfunnslønn har. Kan representanten for Venstre forklare denne motstanden, og hvor han har det fra at det bare er de friskeste og sterkeste som skal få denne muligheten? For det er ikke slik ifølge forslaget.

André N. Skjelstad (V) [12:02:52]: Det er jo der jeg og representanten Andersen er uenige. Jeg ser at deler av kvalifiseringsprogrammet er bra for de friskeste og raskeste når det gjelder å komme ut i arbeid, men det vil fortsatt være dem som ikke kan komme seg ut i arbeid, og det vil være de som er svakest stilt. De vil fortsatt være på en sosialstønad uten noen som helst form for oppfølging.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:03:30]: La meg starte med å si at jeg synes det har vært en interessant debatt, spennende å sitte og høre på, og jeg er selvfølgelig glad for at hovedinntrykket fra debatten er at vi på mange måter er enige om det meste. Jeg skal ikke underslå at det er en del uenighet, men det er ikke det som preger verken innstillingen eller debatten, og det synes jeg er veldig bra, for som flere her har påpekt fra talerstolen, er det store ting vi nå holder på med, og det er klart at det gjør vi fordi vi har en ganske lik og felles analyse, som går på at det er behov for endringer. Det er ingen av oss som nå har behov for å slå oss på brystet og si at det vi gjorde da vi satt i regjering, var så bra at det ikke er behov for endringer. Vi er enige om at det er behov for endringer, store endringer, og det er et veldig godt utgangspunkt for å få gjort noe, enten man sitter i opposisjon i Stortinget eller sitter i posisjon her i Stortinget eller i regjeringskontorene.

Så er det veldig viktig for meg å understreke at vi må se det vi i dag gjør når vi behandler stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering, i nær sammenheng med NAV-reformen, den organisatoriske endringen av velferdsetaten. Det er en helhet – NAV-reformen er organisasjonsendringen. Vi er overbevist om at det ikke bare fører til omorganisering uten at det angår brukerne, vi tror også at omorganiseringen vil være bra for brukerne, men i tillegg er vi veldig klar over at omorganiseringen i seg selv ikke vil være nok, vi er også nødt til å gjøre noe med velferdsordningene og innretningene på dem. Derfor jobber vi nå i dag med innholdet i NAV, og det er omorganiseringen sammen med det nye innholdet som skal danne grunnlaget for den helhetlige reformen. Begge deler er like viktige.

Og hvorfor er vi da så opptatt av dette? Jo, flere har vært inne på det. I dag, tirsdag 20. mars, var det om lag 700 000 nordmenn i yrkesfør alder som ikke gikk på jobb. Mange av dem er langt unna arbeidslivet, mange av dem er forholdsvis nær arbeidslivet – jeg konstaterer at i dag har influensaen også rammet meg! Men vi vet at mange av dem som er syke, skal ikke være sykmeldte lenge før distansen til arbeidslivet blir skremmende stor, og det fører jo til at mange opplever at de ikke kan inkluderes i et arbeidsliv de egentlig hadde hatt lyst til å være en del av – selv om det også er viktig å huske at mange av de 700 000 er uføre, og skal være uføre. Det fører også til at mange bedrifter i dag har oppdrag, har utviklingspotensial, men mangler arbeidskraft, og det fører til at jeg står her i dag som ansvarlig statsråd for en utrolig stor pengesekk, 1/3 av statsbudsjettet over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett – penger som jeg tror vi alle sammen veldig gjerne skulle ha brukt til noe annet. Det er ikke sikkert vi hadde blitt enige om hva vi skulle ha brukt dem til, men i hvert fall til noe annet enn det vi i dag bruker dem til. Jeg er nok den eneste statsråden som ville ha blitt lykkelig over å ha fått et mindre budsjett. Det ville ha vært et tegn på måloppnåelse sett fra mitt ståsted. Dette, koblet med demografi, befolkningsutvikling, der vi ser at vi får stadig flere eldre som skal ha flere omsorgstjenester, samtidig som vi ikke har noen tilsvarende vekst i den arbeidsføre del av befolkningen, fører til at vi er i en situasjon der vi både av hensyn til den enkelte, av hensyn til næringslivet og av hensyn til staten må greie å snu den negative utviklingen som har vært de siste årene. Hvis vi ikke greier det, er det ikke et spørsmål om det går galt, men om når det går galt. Derfor mener jeg at det vi jobber med i stortingssalen i dag, er Norges desidert viktigste politiske prosjekt. Dette må vi nå lykkes med. Vi har sagt det mange ganger før, men nå må vi altså ikke bare komme i den situasjon at vi igjen snakker om det, vi må lykkes med det prosjektet vi nå stort sett har felles.

NAV-reformen gjennomføres etter planen. Vi etablerte 1. juli 2006 Arbeids- og velferdsdirektoratet. Vi etablerte de fylkesvise kontorene ved å slå sammen fylkesarbeidskontorene og fylkestrygdekontorene. Høsten 2006 etablerte vi pilotkommuner, pilotkontor, i alle landets fylker – ett i hvert fylke, to i Oslo. I år etablerer vi, som planlagt, 120 NAV-kontor, slik at vi ved utgangen av 2007 vil ha om lag 130 NAV-kontor på plass.

Forrige uke gjennomførte vi trinn 1 i oppfølgingen av etablering av spesialenheter, i form av at NAV nå lanserte hva de ønsket å gjøre på det området, for å frigjøre tid til mer brukerrettet arbeid på de lokale NAV-kontorene. Det er også en svær omveltning. Det er en relokalisering av 1 400 statlige arbeidsplasser, som altså skal føre til at det på de lokale NAV-kontorene blir bedre tid til å jobbe med brukeren, brukerens behov og tiltak for å få brukeren i jobb.

Når jeg brukte begrepet «trinn 1», var det fordi det som jo nå ble lansert forrige onsdag, var NAVs forslag. Men det legges opp til en veldig rask beslutningsprosess, slik at disse spesialenhetene vil bli vedtatt over påske og skal være etablert i løpet av 2008. Så vil vi i 2008 og 2009 fase inn de siste 300 kommunene, slik at vi ved utgangen av 2009 har etablert NAV-kontor i alle landets kommuner og har hele organisasjonen på plass.

I dag jobber vi med innholdet i NAV, og flere har vært inne på det jeg vil kalle de fire hovedgrepene i innholdsreformen. For det første – og la meg uttrykke meg litt billedlig: Det er viktig at de som jobber på NAV-kontorene, gis anledning til å få nesen opp fra regelboka og forskriftene og kunne få øye på brukeren og brukerens behov. Vi bruker i dag veldig mye tid og ressurser på å skrive folk inn og ut av ordninger og fatte vedtak. En periode er man på attføring. Så passer ikke det. Så er det medisinsk rehabilitering. Så passer ikke det. Så er man på tidsbegrenset uførestønad. Så var ikke det plassen å være. Og så er man tilbake på attføring. Slik går dagene, og vi bruker tid og krefter og ansattes ressurser på å fatte vedtak, lese regler og regne inntektssikring. Vi må slutte å bruke så mye tid og krefter på det. Vi slår sammen tre ordninger i folketrygden til én ny, midlertidig inntektssikring.

I dag er i for sterk grad ryggmargsrefleksen til de ansatte i velferdsetatene våre, når brukeren kommer inn på kontoret veldig ofte denne: Tro hva slags ordning denne brukeren passer på? Hvordan skal jeg få faset denne brukeren inn i en av ordningene? Den ryggmargsrefleksen vi nå ettersøker, er at det første den ansatte skal tenke på, er: Hva trenger denne personen for å komme i jobb? Hva slags tiltak skal vi nå etablere for å få personen i jobb? Derfor forenkler vi, fjerner regelverk og gjør det mer fleksibelt.

Det andre hovedgrepet vi gjør, er at vi erkjenner at det i dag er en sterk binding mellom inntektssikring og tiltak. Nok en gang blir det altså slik at når brukeren kommer på NAV-kontoret, eller på trygdekontoret eller på Aetats gamle kontor, er søkelyset på at ok, denne personen har rett til den og den type inntektssikring, dermed har vedkommende rett til den og den type tiltak. Vi må erstatte det med en helt annen tenkning, altså at tiltakene må styres av brukerens behov, ikke av den inntektssikringen som brukeren lever av. Derfor fjerner vi bindingene mellom inntektssikring og tiltak. Alle som kommer inn på NAV-kontoret, har rett på alle tiltak.

Vi vet at det er krevende å få mennesker som er varig uføretrygdet, tilbake i jobb. Ikke minst har vi – og det synes jeg kanskje er underkommunisert i debatten så langt – få virkemidler vi virkelig kan gå tungt inn med når folk er i ferd med å støtes varig ut av arbeidslivet. Derfor etablerer vi den tidsubegrensede ordningen, der man kan få inntil hele uføretrygden som et varig lønnstilskudd. Det skal altså ikke bare kunne brukes overfor folk som har fått uføretrygd, men det skal også kunne brukes når man i et samarbeid mellom bedrift, bruker og NAV ser at her trengs det kraftfulle virkemidler for å forhindre varig utstøting og varig uføretrygd. Man skal altså kunne gå inn med denne ordningen som et varig lønnstilskudd i forkant av utstøting. Jeg har vel egentlig større tro på effekten av ordningen i så måte enn i forhold til å få folk på varig uføretrygd tilbake i jobb.

For det fjerde innfører vi kvalifiseringsprogrammet. Her er det debatt i salen om det er noe nytt eller ikke noe nytt. Det sies at også i dag er det slik at kommunene kan stille vilkår for sosialhjelpen. Ja, men vi må også konstatere at svært få kommuner gjør det. Og så er det veldig rett å si at kommunene kan stille vilkår for sosialhjelpen. Men det prinsipielt viktige med kvalifiseringsprogrammet er at alle kommuner får plikt til å ha det, og at det stadfestes som en rettighet for dem som trenger det.

Nå vil Stortinget få lovutkastet oversendt til behandling i løpet av våren, og da kan man gå inn i detaljene rundt rettighetene. Men det bærende prinsippet er at når kommunene har NAV-kontor, er det ikke sånn at de kan vurdere å ha et kvalifiseringsprogram. Nei, de skal ha et kvalifiseringsprogram, og brukere som kan se seg tjent med den type tiltak, vil ha en rett til tiltaket. Det er selvfølgelig noe nytt i forhold til sosialtjenesteloven i dag.

Så har det vært en debatt om dette bare er for de sterkeste, de friskeste. Det synes jeg representanten Karin Andersen tok seg godt av i replikkordskiftet med André N. Skjelstad. Dette er et program som skal være individuelt tilpasset, som skal ta hensyn til brukerens behov. Tiltakene skal legges opp sånn at man har noe å strekke seg etter, men også ha muligheten til å komme over lista. Formålet er å bruke langsiktige, skikkelige tiltak for å få brukerne i jobb. Og hvis det er sånn at arbeidsevnevurderingen tilsier at brukeren er for syk – og det må man reflektere over når man bruker begrepet «frisk nok» – vel, så skal jo ikke syke mennesker være i jobb, de skal være syke- eller uføretrygdede. Derfor er selvfølgelig heller ikke kvalifiseringsprogrammet rettet inn mot folk som har varige sykdomslignende tilstander.

Vi har dårlig tid, som mange har sagt, fordi det haster. Ordningen med uføretrygd som et varig lønnstilskudd etableres som et forsøk i fem fylker i år, med sikte på å gjøre den landsomfattende neste år. Kvalifiseringsprogrammet etableres i år. Loven blir lagt fram for Stortinget i løpet av våren. Vi starter opp i de første kommunene i år, vi tar sikte på å fjerne koblingen mellom tiltak og inntektssikring neste år, og den nye, midlertidige inntektssikringsordningen i folketrygden skal ut fra målsettingen være på plass 1. januar 2009. Så når vi kommer til 1. januar 2010, skal alle de tiltakene Stortinget slutter seg til i dag, være gjennomført. Hele NAV-reformen skal være gjennomført, og det skal skje parallelt med at hele det nye pensjonssystemet også er gjennomført og klart til å komme opp og gå fra 1. januar 2010. Så jeg kan jo føle meg truffet av en del kritikk, men når kritikken fra Martin Engeset er at dette går for sent, da føler jeg meg ikke særlig truffet.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til fem replikanter.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:18:41]: Det finnes en rekke tilbud innen attføringsbedrifter, varig tilrettelagte arbeidsplasser, arbeid med bistand, og andre arrangører som tilbyr arbeidsmarkedstiltak og oppfølging av varierende slag. Det er viktig at det settes krav om mål til disse tilbyderne når det gjelder å lykkes. Noen er flinke med å få personer over i det ordinære arbeidsmarkedet. Andre igjen lykkes dårligere.

Hvilke mål har statsråden satt seg for overgang til det ordinære arbeidsmarkedet og tidsbruken pr. bruker? Og hvordan tenker statsråden å skjerme de med særskilte behov og langvarig oppfølging fra å bli rammet av at de «ødelegger» en god statistikk?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:19:28]: Representanten tar nå opp et tema som er veldig krevende. På den ene siden ønsker vi å stille krav, og vi ønsker å måle at f.eks. attføringsbedriftene får folk over fra attføring til jobb. Det viktigste er jo ikke vellykkede attføringsbedrifter, som har det bra som attføringsbedrifter. Det viktigste er at de greier å attføre folk til jobb. På den andre siden er det veldig krevende bare å telle antall mennesker, for dette vil jo til de grader være avhengig av hva slags utgangspunkt det enkelte menneske har. Det er veldig vanskelig å se for seg et ideelt og perfekt system. Jeg tror ikke vi har det i dag, selv om vi føler at vi måler en del viktige ting i dag. Men det er nok et uttrykk for at vi har en jobb å gjøre med å foredle og kvalitetssikre mål og resultatstyringssystem på dette området.

Martin Engeset (H) [12:20:43]: En hovedmålsetting med stortingsmeldingen om NAV-reformen og det hele er å bringe mange av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, tilbake i en situasjon hvor de er integrert i arbeidsmarkedet og kan leve av egen lønn.

I stortingsmeldingen skriver Regjeringen mye bra, bl.a. på side 215, hvor det heter:

«På denne bakgrunn vil regjeringen som del av oppfølging av denne meldingen også vurdere om det kan være behov for justeringer i slike supplerende ytelser, som kan støtte opp om målsettingen om å gjøre det mer lønnsomt å arbeide framfor å gå på trygd.»

Det er veldig godt sagt og kan vanskelig forstås på annen måte enn at man i Regjeringen vurderer det som uheldig at summen av supplerende ytelser og trygdeytelser kan føre til at man samlet får utbetalt mer enn man har mulighet for å få i arbeidsmarkedet.

Så opplever jeg at statsrådens partifeller i stortingskomiteen distanserer seg fra dette og avviser at det kan være aktuelt å justere ytelsene, slik statsråden selv skriver i meldingen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:21:58]: Jeg mener helt klart at det er uheldig at vi har et system som gjør at de som har veldig mange tilleggsytelser til hovedytelsen, kommer i en situasjon der de har mer i trygd – for å si det enkelt – enn de ville ha fått ved en relativt anstendig lønnsinntekt i Norge. Derfor mener jeg det er all grunn til å se på det, og derfor skriver vi dette i meldingen fra Regjeringen.

Det som er utfordrende, er at selve hovedytelsen sjelden er av en slik karakter at den overstiger lønnsinntekten, men at den suppleres med tilleggsytelser som legges oppå hverandre. Vi har tenkt å gjennomgå det på en skikkelig måte – ikke for å ha som utgangspunkt at vi skal straffe folk tilbake til jobb, men fordi det skal være noen bærende prinsipper. Og det bærende prinsippet skal være at det gjennomgående skal lønne seg å jobbe. Når vi må konstatere at det ikke alltid er det i dag, må vi se på det.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:23:12]: Skal vi lykkes med å få flere i arbeid, må alle bidra. Gjennom implementeringen av NAV-reformen og iverksettelsen av tiltakene i velferdsmeldingen kan man si at myndighetene gjør sitt. Spørsmålet er om vi også skal kreve mer av private og offentlige arbeidsgivere.

Det er et stort dilemma at mange arbeidsgivere opplever at ansettelseskostnadene er langt større enn sluttkostnadene. Vi vet at flere store bedrifter aktivt og uten problemer har brukt utstøting gjennom tidligpensjonering og uføretrygd ved nedbemanning. Vi vet også at offentlige virksomheter ofte har opptrådt mer kynisk enn det private næringsliv. I Kristelig Folkeparti tror vi at det er helt nødvendig å øke arbeidsgiverkostnadene ved utstøting.

Hvordan vurderer statsråden dette, og hvilke planer har han for å sikre at arbeidsgiverne aktivt vil bidra til at flere kommer i arbeid?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:24:14]: Jeg føler vel egentlig at vi er i den heldige situasjon at tiden jobber for oss. Jeg opplever veldig sterkt at pipa har fått en annen lyd – for å bruke et kanskje uparlamentarisk uttrykk – i store deler av næringslivet i dag, fordi man ser at hovedutfordringen ikke er å bli kvitt folk, men å få tak i folk. Man mangler jo arbeidskraft. Derfor ser vi et voldsomt engasjement i deler av næringslivet nå når det gjelder både seniorpolitikk, la meg nevne Storebrand som et eksempel, integrering av innvandrerbefolkningen, la meg nevne Ullevål sykehus og Posten som eksempel, og også rekruttering av funksjonshemmede, der f.eks. Telenor nå ser at man ved å ha fokus på disse gruppene, får tak i arbeidskraften man trenger, som man ellers ville ha gått glipp av.

Det utfordrende, og her vil jeg si meg enig med Åse Gunhild Woie Duesund, er at vi ikke får nok grep særlig på de statlige arbeidsgiverne. Her skal vi jobbe hardt og målrettet, og jeg håper på støtte fra Kristelig Folkeparti i så måte.

André N. Skjelstad (V) [12:25:32]: I hovedtrekk har jo statsråden rett i at vi i stor grad er enige om det som kommer fram i meldingen. Og, vice versa, noe er vi selvfølgelig uenige om, som borgerlønn og kvalifiseringsprogram. Der er vi som kjent litt uenige. Men jeg vil ta opp en annen problemstilling. Etter å ha reist mye rundt omkring i Nord-Trøndelag, har jeg registrert en bekymring for at kompetansen i førstelinjen blir tappet for ressurser ved en sentralisering. Jeg er klar over at det ikke er meningen at denne kompetansen skal forsvinne – og det er heller ikke intensjonen i forhold til NAV-reformen – men vil statsråden i så fall følge dette nøye framover, slik at kompetansen – slik som det i utgangspunktet var tenkt – ikke blir svekket i førstelinjen?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:26:21]: For det første er det viktig å si at jeg nå tar forbehold om jeg husker tallene helt nøyaktig, men jeg mener å ha lest at av Nord-Trøndelags 24 kommuner er 15 kommuner skjermet fra å avgi stillinger til spesialenhetene. For de minste kommunene, de med tre eller færre ansatte på trygdekontoret, skal ikke være med i denne dugnaden med å avgi. Så av 24 kommuner tror jeg om lag 15 er skjermet. Med andre ord er det ni kommuner, f.eks. min egen hjemkommune Namsos, som er en relativt stor by, som må avgi til spesialenheten. Så denne uroen knyttet til sentralisering og tapping av store deler av et fylke som f.eks. Nord-Trøndelag, er basert på manglende kunnskap om hva vi faktisk gjør.

Men det er klart at vi skal følge med på dette. Dette er et grep som tas for å styrke brukerarbeidet på lokalkontorene – ikke å svekke det.

Robert Eriksson (FrP) [12:27:41]: Våren 2002 behandlet Stortinget Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring. Den gangen ble det slått fast at bare 15,4 pst. av dem som fikk uførepensjon, hadde gått gjennom et løp med attføring i forkant, selv om det er ett av de kriteriene som man skal gjennom før man blir tilstått utførepensjon. 40 pst. i aldersgruppen 20–24 år hadde ikke prøvd attføring i det hele tatt. En av hovedgrunnene var at man ikke hadde et godt nok attføringstilbud for personer med psykiske lidelser.

Også i dag er det slik at man peker på at man har et for dårlig attføringstilbud for personer med psykiske lidelser og unge. Hvordan vil statsråden gripe fatt i dette? Vil han styrke tilbudet, og når vil han komme tilbake til Stortinget med en styrking for denne gruppen?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:28:48]: For det første tror jeg det er viktig å ta inn over seg det vi nå sitter og behandler, altså at systemet i framtiden i sterkere grad må basere seg på at man mye raskere får en ordentlig og skikkelig arbeidsevnevurdering. Jeg mener at det å forlange at uføretrygdede skal gjennom år med diverse tiltak, der man ganske tidlig i et løp kunne ha sagt at det uansett vil føre til uføretrygd, er uverdig, og det bruker vi enormt med ressurser på. Så vi må ha en mye bedre arbeidsevnevurdering tidligere slik at man raskere kan si til dem som vil bli varig uføretrygdet, at det blir de. Da får man også en mindre og mer tydelig gruppe å jobbe med med sikte på gode og skikkelige attføringsløp. Når vi styrker innsatsen overfor yrkeshemmede og jobber med bredden i tiltaksporteføljen der, føler jeg meg trygg på at vi i framtiden vil få et system som fører til færre varige uføretrygdede, og som også vil oppleves bedre for mennesker med psykiske lidelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 5 minutter.

Robert Eriksson (FrP) [12:30:13]: Den reformen vi behandler i dag er, slik jeg betrakter det, det første skritt til å få en mer helhetlig og samlet velferdspolitikk. Dessverre er det slik at man ikke tar steget fullt ut, og man klarer kanskje ikke å se de store parallellene. Jeg skulle ønske at man kunne tatt et større steg og sett en mer helhetlig velferdspolitikk – der man hadde sett mennesket i et mye bredere og helhetlig perspektiv. Derfor er det litt skuffende at Regjeringen ikke ønsker å innlemme økonomisk sosialhjelp fullt og helt i den nye NAV-reformen.

Min erfaring som kommunepolitiker var at når man diskuterte budsjettene for økonomisk sosialhjelp, så satt man, etter at man hadde hatt en del gjengangere, langtidsmottakere, og vurderte: Hvordan skal vi klare å få denne personen uføretrygdet, slik at han ikke lenger er en belastning for vårt kommunebudsjett? Derfor er det synd at man ikke tar med seg den dimensjonen å integrere denne gruppen fullt og helt. Hadde man fått en mer helhetlig finansiering av velferden, der man hadde sett mennesket i en mye større og bredere sammenheng, hadde man også sluppet denne typen konflikter som jeg skisserer.

Det samme gjelder rusmisbrukeren. Vi kan f.eks. ta rusmisbrukeren som står på gaten i Oslo, i Trøndelag eller et annet sted i landet, som er motivert for å gå til behandling, som vil ut av sin problemsituasjon. Så går han til kommunen og ber om å få hjelp. Kommunen tar da kontakt med helseforetaket for å få behandling til vedkommende. I mange tilfeller kan det føre til at han må vente i mange måneder for å få den behandlingen, noe som gjør at han er tilbake på kjøret igjen før behandling har funnet sted. I tillegg: Får han behandling, skal han tilbake til lokalsamfunnet, og kommunen er da ansvarlig for oppfølging. Også her ser vi eksempler på at kommunen diskuterer og sier: Denne personen har vi brukt så mye tid på, det hadde vært mye bedre om vi fikk ham uføretrygdet og over på et annet budsjett enn vårt. Derfor håper jeg at Regjeringen vil videreutvikle velferdsreformen, slik at vi får et langt bedre og mer helhetlig velferdssystem i Norge i nær framtid.

Jeg vil også kommentere et par andre ting. Det ene gjelder VTA, som det har vært en del diskusjon om. Jeg synes det er sørgelig at man nå legger opp til at kommunene skal bli med på en medfinansiering av VTA. Jeg synes det er synd at ikke flertallet støtter Fremskrittspartiets forslag om 100 pst. statlig finansiering av VTA-bedrifter. Jeg har selv erfart, ved å være på sommerjobb i en VTA-bedrift i fjor sommer, at det er et enormt engasjement hos dem som jobber der, engasjementet og arbeidsmoralen blant de ansatte er enormt høy. Jeg tror at det at man får en mer uklar finansieringsmodell, gjør at man får et dårligere VTA-tilbud i framtiden, som egentlig er det helt motsatte av det man opprinnelig ønsket.

La meg også peke på et annet område som er en utfordring i velferdspolitikken. Det gjelder å få mer enhetlig styring mellom de ulike departementene. Vi kan se på f.eks. rehabilitering. Rehabilitering er en av de viktigste faktorene for å få folk tilbake til arbeidslivet. Man kan se på f.eks. LHLs erfaringer når det gjelder folk med hjerteinfarkt. 70–90 pst. av dem som har vært gjennom et rehabiliteringstilbud, kommer tilbake til arbeidslivet. De som ikke får tilbud om rehabilitering, havner i de fleste tilfellene opp med uføretrygd. Samtidig vet vi at bare på LHLs rehabiliteringsenheter står det hundre ledige plasser. Jeg håper at Regjeringen også tar med seg denne dimensjonen, får mer samhandling med Helse- og sosialdepartementet og får utnyttet denne kapasiteten for å nå målsettingen om at folk skal komme tilbake til arbeid. Det dette handler om, er å gi folk verdighet og en verdig mulighet til å delta på lik linje med alle andre. Da kan man ikke sette hindringer i veien ved et tungrodd og byråkratisk system.

Eva Kristin Hansen (A) [12:35:38]: Stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering som vi behandler i dag, vil komme til å bety enormt mye for hvordan veldig mange mennesker i landet vårt vil få det i framtiden. Denne meldingen handler om å ta på alvor det faktum at det i dag er mellom 700 000 og 800 000 mennesker i utkanten av arbeidsstyrken. Det er ikke bra at vi har nesten 130 000 mennesker som lever av sosialhjelp, eller at nesten 300 000 er uføre. Jeg er overbevist om at veldig mange av disse både ønsker å være og kunne ha vært en del av arbeidslivet. Da må vi gi dem en mulighet til akkurat det.

I dag har vi rekordlav arbeidsledighet i Norge. Det er veldig bra. Men det er fortsatt altfor mange som kunne ha vært i arbeid, og som ufrivillig er satt på sidelinjen. Jeg tror at når vi er inne i en periode med så lav ledighet, og det er store muligheter til å få seg jobb, vil det kanskje oppleves for mange av dem som i dag passivt mottar ytelser, som en enda større utfordring å komme seg inn på arbeidsmarkedet – at avstanden oppleves som enda større, fordi de ikke klarer å konkurrere med andre og mer kvalifiserte arbeidssøkere. Derfor er det helt avgjørende at vi nå tar et krafttak for å gi alle disse en mulighet og en faktisk sjanse til å delta i arbeidslivet. Det handler om å gi trygghet til folk, og det handler om å utjevne forskjeller. Men dette innebærer at vi må endre hele måten vi tenker på i vårt velferdssamfunn. I dag er det slik at veldig mange av dem som mottar en eller annen form for ytelse, får veldig liten oppfølging når det gjelder å komme seg i arbeid eller aktivitet. Mottar man f.eks. tidsbegrenset uførestønad, stilles det ingen krav om aktive tiltak, eller mottar man sosialhjelp, er det helt tilfeldig om man får tilbud om aktivitet og tiltak eller ikke. Dette er helt feil. Derfor mener jeg at hovedgrepet med å gi tilbud etter behov hvor man bruker hele tiltakskjeden innenfor rammene av NAV-reformen, vil bety veldig mye, hvor man skal ha et system preget av fleksibilitet i stedet for å være preget av rigide regler, hvor vi nå skal få et system som er mer preget av arbeidsrettede tiltak og tjenester og mer preget av skjønn. Å erstatte dagens ordning med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en enklere og mer arbeidsrettet tidsbegrenset inntektssikring er helt riktig. Da vil man vri ressursbruken fra en stønadsforvaltning til et regime med aktivitet og oppfølging. Gjennom å bruke arbeidsevnevurdering skal man få tilbud etter behov.

Det systemet vi har hatt fram til nå, hvor man tar utgangspunkt i ytelsene for å bestemme tiltak, har ikke fungert. Det har ført til at mange har gått i en runddans mellom ulike ytelser og blitt passivisert. Det skal det bli en slutt på. Folk skal få tidlig avklaring og oppfølging ut fra den situasjonen de faktisk er i. Å se enkeltindividene i den sammenhengen er helt avgjørende for om vi skal lykkes. Og det er ikke riktig som representanten Engeset sa tidligere i dag, at det noen ganger har vært motstand i Arbeiderpartiet mot skreddersøm og det å se enkeltindivider. Tvert imot! Vi er opptatt av å gi alle individer like muligheter, og vi er opptatt av å bruke alle virkemidler for å få det til. Og når det gjelder den nye midlertidige inntektssikringen, vil den gjøre det lettere å kombinere ulike tiltak på tvers. Det blir lettere å sette i gang på et tidligere tidspunkt, og det blir lettere å ha en målrettet oppfølging gjennom hele stønadsperioden.

Å ha 130 000 sosialhjelpsmottakere i et av verdens rikeste land er ikke noe å være stolt av. Det er heller ikke noe å være stolt av at et fåtall av disse har fått tilbud om aktivitet og hjelp til å komme seg ut i arbeid. Enkelte kommuner har brukt vilkår knyttet til sosialhjelpen, men det har nok ikke fungert som en hjelp til å få kompetanse og nye muligheter. Vi vet derimot, og samtidig, at forsøk og prosjekter man har hatt, som flere har nevnt her i dag, hvor man har brukt aktiv oppfølging og kvalifisering, har gitt resultater. Mange har kommet seg ut i arbeid. Derfor er jeg stolt og glad over at Regjeringen vil innføre kvalifiseringsprogrammet og stønaden som vil gjøre at mange av dem som i dag er langtidsmottakere av sosialhjelp, vil få en ny hverdag. Dette handler om å ta folk på alvor. Nå vil de få opplæring og arbeidstrening, og de vil få en mer forutsigbar økonomi.

Jeg startet med å si at denne meldingen vil bety veldig mye for mange. Den politikken som vi kommer til å vedta, vil innebære enormt mye for å få flere ut i arbeid. Arbeid til alle er det viktigste virkemiddelet vi har for å redusere sosiale forskjeller. Vi vil forebygge utstøting og sosiale problemer.

Jeg er veldig stolt over å være del av et parti og et flertall på Stortinget som gjør en offensiv for å få til et mer inkluderende samfunn. Jeg gleder meg til å se den politikken vi vedtar i dag, satt ut i livet.

Per-Kristian Foss (H) [12:40:59]: Det var statsråden som brukte såpass sterke ord som at dette kanskje er den viktigste saken Stortinget behandler i denne perioden. Saksfeltet tatt i betraktning er jeg iallfall enig i den formuleringen. Men det er vel kanskje bare en liten bit av det vi nå har tatt fatt på. Det er ingen tvil om at den norske velferdsstat ikke lar seg opprettholde gjennom økonomisk vekst med den arbeidskraftreserve vi nå har i landet, hvis vi ikke makter å utløse den del av reserven som er utenfor arbeidsstyrken – altså ca. en fjerdedel.

For tiden hjelpes vi jo av en konjunkturtopp av arbeidsinnvandring. Det er jeg glad for, men vi kan ikke regne med at det fortsetter i samme utstrekning, av grunner som andre har vært inne på tidligere. Dessuten er det å utløse ressurser fra vår egen arbeidsstyrke viktigere, samfunnsøkonomisk mer lønnsomt og mer påtrengende for oss som norske politikere, både fordi det å øke tilgangen til arbeid gir glede og inkludering, det øker skatteinntektene, altså mulighet for å betale for velferd, og det reduserer trygdeutgifter. Det er altså på mange måter en trippelvirkning av dette som er viktig.

Det jeg etterlyser, er statsrådens aktivitet i mer kortsiktige tiltak. Finansministeren har brukt uttrykket at det største hinder for økonomisk vekst i Norge i dette året og i årene fremover vil være mangel på arbeidskraft. Da haster det å gjøre noe. Det er viktig med systemendringer og langsiktige tiltak, det er viktig med en pensjonsreform, og det er viktig med tiltak som trer i kraft fra 2010. Men vi trenger å gjøre noe nå. Så langt har vi kun opplevd statsrådens lutter velvilje til å stemme ned forslag under henvisning til evigvarende utredninger og langsiktig iverksettelse. Det holder ikke. Derfor vil jeg bruke et uttrykk fra en som jeg ellers ikke for ofte siterer, nemlig Per Olaf Lundteigen, som i en debatt på Senterpartiets landsmøte nylig sa at dersom man lar pengepolitikken være det eneste bidraget til å stramme inn økonomien i Norge, så går det galt. Derfor er det å satse på arbeidsmarkedstiltak som gjør tilgangen på arbeidskraft større, både fra vår egen styrke og gjerne fra utlandet, viktig for at ikke renten rett og slett går opp. Det er en sammenheng i økonomien her, hvor arbeidsmarkedet for tiden spiller en stadig viktigere rolle.

Det er ingen villighet til å revurdere funksjonsdyktighet og legeordninger i uføresaker, slik Høyre har lagt frem forslag om, som skal behandles senere i dag. Vi har lagt frem forslag om at funksjonshemmede lettere skal kunne komme til arbeidsgiver og si at de tilpasninger som kreves, de betaler staten for – kall det «green card» i et enkelt begrep. Og når vi ser hvor dårlig det står til, særlig i det offentlige, med å øke tilgangen på arbeidsmarkedet for funksjonshemmede, så er det behov for å få gjort noe nå.

På sykefraværssiden har jeg et håp om at noe gjøres, men det tar tid. Det som er det mest prekære, er egentlig at rehabiliterings- og attføringsmidler kan brukes av bedrifter, eller bedrifter i samarbeid, under sykemeldingsperioden. For når tallene er såpass skremmende som at 87 pst. av dem som er sykmeldt i et år, aldri kommer tilbake i arbeidslivet, da sier det seg selv at denne sykefraværsperiodens tidlige fase er kritisk i forhold til å gjøre noe.

Jeg skal gå veldig fort over at vi for tiden også har til behandling elleve forslag i et representantforslag fra Høyre om å øke tilgangen på eksperter innenfor norsk arbeidsliv, innenfor arbeidsinnvandring. Der er det mulig å gjøre noe med umiddelbar virkning. Og som det siste eksempel vil jeg si at vi har altså en arbeidsstyrke mellom 67 og 70 år som gjerne har lyst til å jobbe full tid ved siden av å få sin rettmessige pensjon, men de avkortes altså – også et tiltak som kunne gitt en viss tilgang av flere folk på kort sikt. Og det trengs bare et budsjettvedtak for å få det til.

Til slutt: Jeg må si at det egentlig er ganske flaut å lese at på toppen av en konjunkturbølge – der vi nå er – har Statoil, vårt største selskap, hvor staten har en viss innflytelse, tidligpensjonering som et av tilbudene til de vel 2 500 som er overtallige. Det er et dårlig signal og komplett unødvendig i den konjunkturfase vi nå er i. Mye klokere hadde det vært om Statoil hadde gjort slik som f.eks. Telenor har gjort tidligere, med stort hell: vært en aktiv formidler av jobber til dem som blir ledige.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:45:49]: For mennesker med kroniske lidelser, som f.eks. revmatikere, hjertesyke og lungesyke, vil behovet være sterkt knyttet opp mot tilgangen til jevnlige rehabiliteringstilbud. Dette kan være behandlingsreiser til utlandet, et opphold på opptreningsinstitusjon, muligheten til ulike typer fysisk trening, varmtvannstrening og ikke minst fysioterapi.

En undersøkelse fra LHL og opplysninger fra Norsk Revmatikerforbund viser at gode rehabiliteringsopphold fører til at den enkelte klarer seg i lange perioder i arbeidslivet, for så igjen å ha behov for en ny rehabiliteringsrunde i tillegg til det jevne fysiske vedlikeholdet.

Fremskrittspartiet mener det er positivt at man fokuserer på arbeidsrettet rehabilitering som et viktig virkemiddel for at folk skal kunne holde seg i arbeidslivet. Imidlertid er ikke det avklarings- og arbeidstreningstilbudet som finnes i dag, tilstrekkelig. Vi mener det er viktig at det utvikles et bedre tilbud på dette området, slik at den enkelte kan få et best mulig tilpasset tilbud. Fremskrittspartiet mener videre at arbeidsrettet rehabilitering for mange brukere bør inngå som et tiltak i en individuell plan.

I meldingen påpekes det at det er uklare ansvarsforhold mellom helsetjenesten og NAV når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering. Det er svært viktig at dette forhold blir avklart så raskt som mulig. NAV-kontorene, som har ansvar for brukernes arbeidstilknytning, bør også kunne henvise brukerne til tilbud som gir arbeidsrettet rehabilitering. Det er Fremskrittspartiets oppfatning at det må satses både på offentlige og på private tilbud, og at det ikke er noe mål at NAV selv skal utvikle tjenestene.

Kapasiteten ved rehabiliteringssentrene bør også bygges ut. Det bør skje i nært samarbeid med nettverket av de sentrene som i dag driver arbeidsrettet rehabilitering.

Fremskrittspartiet har som mål at flest mulig syke skal komme raskest mulig tilbake til arbeidslivet. Vi mener at kjøp av helsetjenester er en effektiv måte å gjøre dette på. I tillegg bør ansvaret for kjøp av helsetjenester overføres fra de regionale helseforetakene til NAV-kontorene.

Videre: Økt satsing på arbeidsrettet rehabilitering bør være et viktig satsingsområde for å lykkes med å få flere tilbake i arbeid. I tillegg bør det opprettes en egen post i statsbudsjettet hvor man avsetter midler til dette formålet. Ansvaret for midlene bør legges under NAV.

Det er også viktig å få med seg at 50 pst. av sykmeldingene her i landet skyldes revmatisme og muskel- og skjelettplager, og at mange med disse lidelsene havner på uføretrygd. Derfor reagerer Fremskrittspartiet med forundring på Regjeringens tilbakeholdenhet når det gjelder å utarbeide en tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker med bl.a. muskel- og skjelettlidelser, noe Fremskrittspartiet har foreslått.

Vi hørte nettopp et innlegg der man etterlyste ordninger som innebærer umiddelbar reaksjon. Blant annet ble ordningen med «green card» for å få flere handikappede ut i arbeid trukket fram. Behovet for ordninger som får flere ut i arbeid, er stort. Handikappede er en viktig gruppe i den forbindelse. I denne meldingen ligger det ikke inne noen tiltak som er hurtigvirkende.

Fremskrittspartiet foreslo i forbindelse med statsbudsjettet at man skulle inngå en avtale med FFO og Norges Handikapforbund for å få flere funksjonshemmede raskt ut i arbeid. Jeg hadde nettopp et møte med Bedriftsforbundet der jeg spurte om de kjente til de ordningene som allerede er etablert. Ingen av de bedriftene som var til stede på det møtet, kjente til ordningene. Det viser behovet for at vi markedsfører slike ordninger på en ordentlig måte. Og hvem kan gjøre det bedre enn nettopp FFO og Handikapforbundet, som vet hvor skoen trykker? Vi har foreslått dette, men Regjeringen var helt uvillig til å komme oss i møte.

Så kan jeg ikke unnlate å kommentere til representanten Karin Andersen, som tegnet et bilde av Høyre i replikkordskiftet. Jeg skal ikke legge meg borti Høyres standpunkter når det gjelder dette. Men når Karin Andersen tar seg den frihet, tør jeg ta meg den frihet å spørre Karin Andersen om hvordan hun kan være tilfreds med – som hun tydelig gav inntrykk av – en reform hvor sosialkontorene forblir kommunale. Det er en ordning som SV – og altså Karin Andersen – var helt imot for et par år siden.

Som om ikke det er nok, prøvde Karin Andersen å leve på sosialhjelp over en tid. Og hun konkluderte med at det var umulig med de satsene man har i dag. Hvis det er umulig, hvordan kan da SV, og Karin Andersen, legge fram denne reformen og hevde at de er fornøyd med den – uten at satsene er økt? Er hun fornøyd med at det ikke går an å leve av sosialhjelp?

I debatten har det fra regjeringspartiene blitt hevdet at sosialtrygden er høy nok. De sier også at de har økt satsene – det var poenget fra Karin Andersen. Satsene er aldeles ikke økt. Regjeringen har anbefalt at man kan øke dem, og at det er opp til hvert enkelt kommunestyre om man vil gjøre det. Selv om dette ikke er noe replikkordskifte, har jeg et spørsmål til Karin Andersen. Det kunne være interessant å få vite hvor mange kameler SV er villig til å svelge for fortsatt å få lov til å være i regjering.

Per Rune Henriksen (A) [12:51:13]: Dagens debatt viser at det er bred tilslutning til målet om et inkluderende arbeidsliv hvor vi bruker bedre og flere politiske virkemidler for å skape rom for dem som av forskjellige årsaker har svak tilknytning til arbeidslivet.

For Arbeiderpartiet handler dette om solidaritet med dem som i dag kommer dårlig ut i samfunnet. Arbeid er kilden til velstand både for den enkelte og for samfunnet. Høy yrkesdeltakelse gir frihet for den enkelte, skaper likestilling og motvirker klasseskiller i samfunnet.

Etter vår mening er et organisert arbeidsliv et inkluderende arbeidsliv. Sterke og samfunnsbevisste fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner er viktige drivkrefter i samfunnet, og de er helt uunnværlige i arbeidet med å skape et arbeidsliv hvor det er plass for alle.

Vi har to målsettinger: Vi skal hindre ustøting fra arbeidslivet, og vi skal gjøre det mulig for flere som i dag står utenfor, å komme inn.

Er det så slik at faglige rettigheter, som f.eks. et sterkt oppsigelsesvern, er til hinder for å nå disse målene – slik Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet gir uttrykk for i sine merknader – eller er det tvert imot slik at faglige rettigheter og sterke organisasjoner i arbeidslivet er en forutsetning for å nå målene? Dette er viktige politiske skillelinjer i arbeidsmarkedspolitikken som fortjener oppmerksomhet i dagens debatt.

Trygge rammer i arbeidslivet er viktig for å forebygge sykdom, utbrenthet og lav pensjonsalder. Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å få nok hender i arbeid. Vi er alle tjent med et moderne arbeidsliv som tar inn over seg dette perspektivet og legger til rette for at flest mulig skal kunne holde seg i jobb lengst mulig. Vi må skape trygge ansettelsesforhold som lar arbeidstakerne fokusere på å gjøre jobben sin mer enn å fokusere på å beholde den.

Da vi behandlet arbeidsmiljøloven i desember 2005 her i salen, var det viktig for Arbeiderpartiet å styrke oppsigelsesvernet, stramme inn på reglene om midlertidige ansettelse og skape arbeidstidsordninger som er til å leve med. Vi har styrket arbeidstakernes og fagforeningens stilling i arbeidslivet. I Norge, så vel som i de andre nordiske landene, er arbeidslivet i stor grad regulert av tariffavtaler og av et relativt omfattende lovverk som beskytter arbeidstakerne. I liberalistisk økonomisk teori er dette oppskriften på en høy arbeidsledighet, ved at omstillingsevnen reduseres, og ved at bedriftenes frykt for å bli sittende fast med arbeidstakere som ikke fungerer, fører til at de ikke tør å ansette folk.

Dette er et syn som blir målbåret av Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i innstillingen vi i dag behandler. Realiteten er etter min mening motsatt. I Norge har vi en svært høy yrkesdeltakelse generelt. Vi har også en høyere yrkesdeltakelse blant utsatte grupper enn mange land som har svakere arbeidstakerrettigheter enn det vi har. Tallenes klare tale viser at midlertidige ansettelser ikke er veien inn i arbeidslivet for svake grupper, men heller oppskriften på en inndeling av arbeidsstyrken i et A-lag og et B-lag. Jeg mener derfor at sterke faglige rettigheter ikke er et hinder for et inkluderende arbeidsliv.

Er det så grunnlag for å hevde at vår arbeidslivsmodell gir oss et fortrinn i arbeidet med å skape et inkluderende arbeidsliv? Jeg mener at svaret er ja. I bedrifter hvor arbeidsgiver og arbeidstakere samarbeider, har man gode muligheter for å skape et godt og inkluderende arbeidsmiljø. Når arbeidstakerne er fagorganisert, har de tillitsvalgte tilgang til skolering og kompetanseutvikling gjennom sine fagforbund. Gjennom lover og avtaleverk er arbeidstakernes rettigheter sikret, og det er klare og velfungerende regler for håndtering av konflikter. Arbeidsgivere som er organisert, har på sin side tilgang til kompetanse og bistand i sin del av samarbeidsprosessene.

Likeverdigheten og den gjensidige respekten som skapes innenfor slike rammer, gir trygghet og ro, som gir rom for kreativitet og åpenhet. Det er lettere å få til omorganiseringer når respekten for arbeidstakernes rettigheter ligger i bunn. Da blir det også lettere å få til de konkrete endringene som kanskje må til i bedriften for at en eldre arbeidstaker skal kunne fortsette noen år, eller for at en delvis uføretrygdet skal kunne komme inn og få jobbe litt. På denne måten blir sterke fagforeninger og faglige rettigheter en positiv faktor i arbeidet med å inkludere de som er utenfor, eller som står i fare for å havne utenfor. Vi må kort og godt huske på at det er de som er på innsiden, som må legge forholdene til rette for at de på utsiden kommer seg inn.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [12:55:42]: Jeg må si at jeg er svært glad for at det er Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som styrer velferds- og sosialpolitikken i dag. Jeg ønsker meg slett ikke tilbake til tida da Høyre hadde ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken.

Jeg priser meg altså lykkelig for at vi har greid å ta et steg i riktig retning, også for dem som har det vanskeligst. Jeg kan forsikre representanten Svendsen om at det prøvde jeg under det forrige regimet, der Fremskrittspartiet var støttespiller for den regjeringen, og det lyktes overhodet ikke. Nå får vi til et løft, bl.a. kvalifiseringsstønaden, som vi – etter å ha hørt på debatten i dag – har grunn til å tro ikke hadde blitt realisert hvis dagens opposisjon hadde hatt makten.

Det er riktig at jeg og SV mener at sosialhjelpen bør opp. Ja, vi jobber for det, for jeg mener det er riktig. Der har vi altså greid å ta et steg, noe som var helt umulig under det forrige regimet. Fremskrittspartiet tar nå til orde for en statlig sosialhjelp, men det hjelper jo ikke hvis den skal være så lav som de tydeligvis mener at den skal være.

Til representanten Eriksson, som hadde et innlegg her i stad: Han har tydeligvis ikke fått med seg at sosialhjelpen er en del av det lokale NAV. Det står faktisk i loven at den skal være det. Han var bekymret for at sosialhjelpsmottakerne ikke skal få noen tilbud, og viste til Verdal. Jeg mener at det vi nå gjør med kvalifiseringsstønaden, er nettopp å ta konsekvensen av det man lærte i Verdal, nemlig at ved å lage et tilbud gjennom kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden, gir man et annet tilbud og et bedre tilbud til denne gruppen. Det er nettopp det dette dreier seg om. Det er det hele denne saken dreier seg om.

Så sa representanten Eriksson at rehabiliteringstilbud til rusmisbrukere er nødvendig. Ja, det er det, og det må styrkes. Det må være et samarbeid, og det må være en rask inngripen. Det må være nok ressurser, for det har med ressurser å gjøre om vi får bygd dette opp, ikke om vi har organisert sosialhjelpen som en del av NAV – om det fremdeles skal være en kommunal ytelse, eller om det skal være en statlig ytelse. SV har programfestet at vi ønsker en statlig ytelse. Men det er ikke avhengig av om vi greier å få nok ressurser til rehabiliteringstilbud til rusmisbrukere, som er helt nødvendig.

Så er det slik at finansieringen av VTA endres ikke ut fra dagens organisering – med ett unntak, og det er at de kommunene som i dag ikke har medfinansieringsansvar, men som har brukere i VTA-bedriftene, skal være med og finansiere det. Jeg vil minne om at det i stor grad er kommunene som eier disse bedriftene. Jeg er veldig opptatt av at staten fortsatt skal ha et medfinansieringsansvar og ta det tungt, men det er like viktig at det blir et godt samarbeid mellom kommunene og staten framover. Derfor mener jeg at den løsningen som Fremskrittspartiet skisserer, ikke er noen god løsning for VTA-bedriftene, for da fjerner man seg fra kommunesektoren som eier bedriftene, og som sjølsagt også skal ha et stort medansvar og har en stor interesse av at disse arbeidsplassene finnes i framtida.

Lise Christoffersen (A) [12:59:09]: Jeg skal starte med å gjøre oppmerksom på en feil, slik at det i hvert fall kommer i referatet og kan dokumenteres for ettertiden. På side 43 i innstillingen fra komiteen står det:

«Komiteen har merket seg at den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden er tenkt å ha en varighet på 2 år.»

Det er altså feil, for hvis en slår opp på side 216 i meldingen, står det:

«Den konkrete utformingen av varigheten for den nye ytelsen vil skje i forbindelse med lovarbeidet.»

Her har det vært en redigering, og så har det vært en liten lapsus i den redigeringen som gjør at tidsavgrensningen i forhold til kvalifiseringsprogrammet har blitt hengende ved den nye midlertidige inntektssikringen. – Herved er det sagt.

Siden jeg har et par minutter igjen, kunne jeg tenke meg å komme litt inn på temaet sykefravær, som Per-Kristian Foss var inne på. Ja, det øker. Det gjorde at IA-avtalen ble reforhandlet, og at midler ble satt av på statsbudsjettet til ytterligere tiltak for rehabilitering, raskere inngripen og tettere oppfølging.

Men så er det igjen viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Forsker Roger Bjørnstad i Statistisk sentralbyrå nyanserer dette sykefraværsbildet noe. Han skrev i en artikkel i Økonomiske analyser nr. 6 i fjor at «når en kontrollerer for konjunkturelle svingninger, er den viktigste faktoren bak økningen i sykefraværet at grupper som forventes å ha høyt sykefravær har kommet inn i arbeidslivet». Så nå må vi ikke stirre oss så enøyde på enkeltbudsjettposter i framtiden at vi overser at det at vi lykkes på ett område, faktisk kan få noen slike konsekvenser på et annet område. Det forskeren sier, er at innstramminger i sykelønnsordningen vil kunne føre til at færre deltar i arbeidslivet og derved svekke den samlede arbeidsinnsatsen, selv om sykefraværet reduseres. Her har vi altså en situasjon der en tilsynelatende mangel på resultater på ett område faktisk kan være forårsaket av at vi får resultater på et annet område. Det er det også viktig å ta med seg.

Så var også Per-Kristian Foss inne på at denne regjeringen ikke gjør noe annet enn å skue utover i retning horisonten, og bare ser på lang sikt. Det er ikke sant. Det har vært gjort mye siden regjeringen Stoltenberg II overtok. Denne meldingen er ikke den eneste Regjeringen presenterer for å bekjempe fattigdom. Den må ses i sammenheng med fattigdomssatsingen på statsbudsjettet både for 2006 og for 2007, med endringer i arbeidsmiljøloven, handlingsplan mot sosial dumping, handlingsplan for inkludering, handlingsplan mot fattigdom, seniormelding, pensjonsmelding, uføreutvalg – som kommer, og utdanning som virkemiddel for sosial utjevning. Det ruller jo ut nasjonale helseplaner fra Helse- og omsorgsdepartementet for tiden, både på habiliterings- og rehabiliteringsområdet, når det gjelder ulikheter i helse, og det kommer på utdanningsområdet. Så her står virkemidlene i kø.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Robert Eriksson (FrP) [13:02:35]: Det var Karin Andersen som fikk meg til igjen å ta ordet.

I mitt innlegg nevnte jeg ikke Verdal med et eneste ord, men når jeg får muligheten, vil jeg gjerne snakke om Norges vakreste kommune, nemlig Verdal, og tar den utfordringen på strak arm også i denne salen.

Mitt poeng var faktisk at det er ikke slik at det er en statlig finansiering av økonomisk sosialhjelp. Hele poenget til Fremskrittspartiet er nettopp å få den integrert. Hvis en nå går inn på NAV-kontoret i Verdal, som komiteen besøkte, har det blitt et helt annet NAV-kontor i dag enn den gang vi besøkte det. Den gang kom vi inn én dør. Der satt det folk som behandlet søknader om økonomisk sosialhjelp, der satt trygdeetaten, og der satt Aetat – i det samme lokalet. I dag kommer en inn én dør, for så å gå inn to nye dører. I det lokalet vi var inne i, er det satt opp en vegg som skiller mellom den kommunale og den statlige delen av NAV-kontoret. Det har blitt resultatet i Verdal, og det kan hvem som helst i dag gå inn døren og se. Jeg er jevnlig på det kontoret og prater med folk som jobber der, og får også de tjenester jeg har bruk for, på det kontoret.

Så vil jeg rette opp en misforståelse. Jeg sa at Regjeringen innfører en kommunal medfinansiering av VTA. Det er ikke riktig. Jeg beklager det. I dag er det slik at også kommunene har en medfinansiering. Mitt poeng med å få dette statlig er nettopp det som også FFO peker på i sin høringsuttalelse til komiteen, der de sier at FFO tidligere i en rekke ulike sammenhenger har reist en bekymring for at kommunene ikke gjennomgående har fulgt opp ansvaret de er pålagt overfor såkalte vernede bedrifter. Det er jo et problem at når kommunene ikke følger opp det ansvaret, vil det gå ut over brukerne. Det vil bli færre plasser. For å forhindre at det skjer, er det mye bedre, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for og foreslår, at man får en statlig finansiering. Så må man sørge for at finansieringen er på plass, sørge for at antall plasser er tilgjengelig, og sørge for at flest mulig også av funksjonshemmede får en verdig hverdag og har noe meningsfylt å gå til, heller enn at de skal bli en kvoteringspost eller en salderingspost på budsjettene, slik tilfellet er i dag.

Så jeg registrerer at representantene Eriksson og Andersen er uenige. Men så vidt jeg vet, er det ikke slik at man har en statlig finansiering av sosialhjelp. Fortsatt er det slik – iallfall var det slik i min kommune da jeg var med og behandlet kommunebudsjettet – at man har sosialhjelpen på kommunebudsjettet, og det er det vi ønsker å ta ut. Det er et forslag vi har fremmet før, men som SV dessverre har stemt imot.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:05:52]: Poenget er at sosialhjelpen er den ytelsen som Stortinget har vedtatt skal være en del av NAV-reformen – en kommunal ytelse, men NAV skal være ett kontor. Hvis det er slik at man i enkelte NAV-kontorer nå etablerer en ny vegg mellom kommunen og staten, ber jeg statsråden merke seg det og rydde opp i det, for slik skal det altså ikke være.

Mitt poeng var at representanten Eriksson var bekymret for at de som gikk på sosialhjelp, ikke fikk noe annet tilbud enn å bli skjøvet over på uføretrygd, og så tar man det neste steget: å være imot kvalifiseringsstønaden – ikke programmet, men stønaden. Det mener jeg ikke henger sammen. Hvis man er opptatt av at folk skal få noe annet å gjøre og ikke bli skjøvet over på uføretrygd og bli sykere og sykere, for det blir man hvis man blir gående i en slik runddans, er jo dette en gyllen mulighet til å støtte det opplegget som gis nå. For det er nettopp det dette handler om, at folk skal gis en individuell arbeidsevnevurdering og kunne gis mulighet til et helhetlig opplegg som skal kunne føre langt flere tilbake til arbeidslivet. Det har lyktes, det har vi sett mange steder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 2305)