Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hvert av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det adgang til replikkrunde på inntil fem replikker. Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter med etterfølgende replikkrunde på inntil tre replikker. Dessuten fordeles 49 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger:

Arbeiderpartiet 18 innlegg, Fremskrittspartiet elleve innlegg, Høyre sju innlegg, Sosialistisk Venstreparti fire innlegg, Kristelig Folkeparti tre innlegg, Senterpartiet tre innlegg og Venstre tre innlegg. Etter to av femminuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til replikkrunde på inntil tre replikker.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:07:01]: I forrige uke hadde jeg gleden av å delta på FNs generalforsamling i New York. Sakene som ble drøftet der, er blant de viktigste sakene i vår tid – miljø og utvikling. Det mest brutale uttrykket for verdens urettferdighet og verdens fattigdom er at nær ti millioner barn dør hvert eneste år. Ekstra meningsløst er dette fordi veldig mange dør av sykdommer de enkelt kunne vært reddet fra. Billige vaksiner, myggnett mot malaria og morsmelk kan redde millioner av barneliv.

Barns helse er nær knyttet til mors helse. Hvert eneste minutt dør det en kvinne i barsel et sted i verden. Vi kan ikke forestille oss den fortvilelse og redsel en kvinne føler for å miste sitt eget liv den samme dagen hun bringer et nytt liv til verden. I Norge er sannsynligheten for at en mor skal miste livet i forbindelse med fødsel 1 til 3 000. I Afrika sør for Sahara vil én av 16 kvinner miste livet i barsel. I verdens fattigste land, slik som Afghanistan og Sierra Leone, vil én av seks kvinner ende sine liv mens de føder et barn. I mange land er den farligste dagen i en kvinnes liv den dagen hun føder. De blør i hjel, og de dør av infeksjoner de får av skittent utstyr. Flere jordmødre, sterile instrumenter og antibiotika vil redde millioner av kvinners liv. Barn og mødre dør i lukkede rom. Mange steder er fordommer og fornektelse i seg selv en årsak til død. Kvinners helse oppfattes ikke som viktig nok. Åpenhet og oppmerksomhet vil redde liv.

Norge har stilt seg i spissen for at verdenssamfunnet skal trappe opp innsatsen for å bekjempe barne- og mødredødelighet. Det handler om mer penger, om å bruke pengene bedre, og det handler om mer oppmerksomhet og mer åpenhet. Det er en stor styrke for den norske innsatsen at det er bred politisk enighet om den, noe som bl.a. kom til uttrykk ved at representanten Dagfinn Høybråten sitter i styret for det globale vaksinefondet og deltok ved lanseringen av den globale helsekampanjen i New York forrige uke.

I forkant av FNs generalforsamling ble det avholdt et toppmøte om klima. Det er i seg selv viktig at et slikt møte blir avholdt, fordi det bidrar til å øke det politiske presset for å få til en ny internasjonal avtale om reduksjoner i utslippene av klimagasser.

Det haster med å få til en ny avtale. Flere land i Afrika rammes av tørke, og polisen smelter enda raskere enn forskerne først anslo.

Norge er sammen med EU og en del andre land en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Vi mener at en ny internasjonal klimaavtale bl.a. må bygge på følgende prinsipper:

• 1. Den globale oppvarmingen skal ikke overskride 2 grader. Dersom temperaturen stiger mer enn dette, må vi regne med at det settes i gang selvforsterkende prosesser i naturen. Utviklingen kan komme ut av kontroll.

• 2. Verdens utslipp av klimagasser må reduseres med minst 50 pst. innen 2050. Det vil kreve en langt mer omfattende og langt tøffere avtale enn dagens Kyoto-avtale. Den nye avtalen må få bred global deltakelse; alle de store utslippslandene må med. I tillegg må viktige sektorer som internasjonal flytrafikk og internasjonal skipsfart med i en ny klimaavtale.

• 3. De rike landene, de som har hovedansvaret for klimaproblemet, må finansiere mesteparten av utslippsreduksjonene. Vi må derfor både betale for tiltak i våre egne land og betale for tiltak i fattige land.

Det er dette klimakvoter handler om. Det handler ikke om å kjøpe seg fri, men om å gjøre opp for seg.

Markedskreftene er også i miljøpolitikken en svært dårlig herre, men de er utmerkede tjenere i miljøpolitikken. Markedet må reguleres og styres. Det må koste å slippe ut klimagasser. Tilsvarende må det gjøres lønnsomt å redusere utslippene av CO₂ og andre klimagasser. Derfor må CO₂ få en pris. Vi vil arbeide for et globalt klimamarked med en felles pris på utslipp av klimagasser.

Regjeringens klimamelding bygger på disse prinsippene. Regjeringen vil sikre reduksjoner i de norske utslippene av klimagasser gjennom mange ulike virkemidler, som f.eks.:

• tilslutning til EUs kvotesystem – dette vil gjøre det lønnsomt for industrien å redusere utslippene

• mer enn dobling av satsingen på fornybar energi gjennom bl.a. Enova

• nye byggeforskrifter som sikrer lavere energibruk i bygninger – det kan bli dyrere å bygge, men utgiftene til oppvarming vil gå ned

• satsing på jernbane – jernbaneinvesteringene er allerede økt med 50 pst.

• et mer miljøvennlig skattesystem

Dette og mange andre tiltak skal sørge for at vi reduserer utslippene i Norge med tilsvarende om lag halvparten til to tredjedeler av de målene vi har satt oss innen 2020. I tillegg til betydelige tiltak hjemme går Regjeringen inn for at Norge skal påta seg ansvaret for omfattende utslippsreduksjoner i andre land. På denne måten oppnår vi større og raskere reduksjoner i utslippene av klimagasser, samtidig som det overføres kapital og teknologi til fattige land. Da blir det lettere å bekjempe fattigdom og styrke mødres og barns helse.

I Regjeringens klimamelding skjerper vi forpliktelsene for norsk klimapolitikk:

• Før klimameldingen ble lagt fram, var Norges klimamål å øke utslippene med 1 pst. fram til 2012. Nå skal vi skjerpe Kyoto-forpliktelsen med 10 pst. fram til 2012. Dette er spesielt viktig fordi tidlig kutt gir mye større effekt enn reduksjoner som kommer sent.

• Før var det ingen målsettinger utover perioden for Kyoto-avtalen fram til 2012. Nå er det enighet om at vi innen 2020 skal redusere de globale utslippene tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp. Dette skal skje både gjennom tiltak i Norge og gjennom tiltak i andre land.

• Før var det knapt noen som snakket om karbonnøytralitet. Nå er det enighet om at Norge skal bli et karbonnøytralt land.

Noen er redde for at det vil bli for dyrt for verden å redusere utslippene av klimagasser. Til det er det to ting å si. For det første: Kostnadene ved å la være å handle er langt større enn kostnadene ved å handle. Skadene klimaendringene påfører oss, kommer til å beløpe seg til langt større beløp enn kostnadene ved å gjennomføre tiltak for å unngå klimaendringer. For det andre: Kostnadene reduseres vesentlig dersom vi handler raskt og setter inn tiltakene der de gir størst effekt.

For to år siden fikk landet en flertallsregjering, en regjering med handlekraft og som vil stå ansvarlig overfor velgerne. Ved halvgått løp ser vi at vi på mange områder har kommet langt. Vi har gitt landet en ny retning – med mer fellesskap og mer rettferdighet. Den grunnleggende forskjellen er at vi har valgt fellesskap framfor skattelette.

Under den forrige regjeringen var det kutt og trange tider, spesielt i Kommune-Norge. Ved å stoppe Bondevik II-regjeringens forslag til skattelette har vi sørget for 50 milliarder kr mer til skole, barnehager, omsorg og andre viktige formål i fireårsperioden.

Vi gjennomfører det vi lovet i Soria Moria-erklæringen. Vi er i rute, men vi er ikke i mål. Vi skal videre.

Vi skal sikre full barnehagedekning. Vi skal ruste opp skolen, omsorgen og helsevesenet. På fredag legger vi fram en oppfølging av Omsorgsplan 2015, der vi bl.a. styrker eldreomsorgen gjennom et nytt investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger og øker innsatsen rettet mot eldre som har demens.

Vi skal gjennomføre Kunnskapsløftet i skolen, utvide timetallet og arbeide for tilbud om leksehjelp til alle barn.

Vi skal skape et inkluderende samfunn og utjevne sosiale forskjeller.

Gratis kjernetid i barnehagen, egne minoritetsrådgivere på skoler med mange med innvandrerbakgrunn og styrket norskopplæring vil gjøre Norge til et rikere og mer mangfoldig samfunn.

Arbeid for alle og et arbeidsliv for alle er vårt viktigste bidrag til å bedre levekårene til dem som har minst.

Regjeringen vil fortsette opptrappingen av satsing på forskning og kunnskap, og vi vil føre en ansvarlig økonomisk politikk for å sikre arbeid og verdiskaping i hele landet.

Vi står midt oppe i arbeidet med å lage et bedre og mer rettferdig pensjonssystem. Vi følger opp pensjonsforliket i Stortinget, og det er en styrke for arbeidet med pensjonsspørsmål at det er bred politisk enighet om prinsippene.

Ordningen med avtalefestet pensjon skal sikres, men den må legges om fordi det innføres fleksibel alderspensjon for alle fra 62 år i folketrygden.

Det skal lønne seg å jobbe, og det skal bli lettere å kombinere arbeid og pensjon. Som et første skritt vil Regjeringen allerede fra 2008 fjerne avkortingen av pensjon mot inntekt for 67-åringer. Målet med pensjonsreformen er at denne avkortingen skal fjernes for alle fra 2010.

Det er satt i gang et stort arbeid for å vurdere statskirkeordningen. Regjeringen vil søke bred enighet i Stortinget om en framtidig organisering av forholdet mellom stat og kirke.

Regjeringen vil legge fram en felles ekteskapslov som skal gi alle mulighet til å inngå ekteskap. Hvem du er glad i, skal ikke begrense muligheten til å ha trygge rammer rundt samlivet.

Regjeringens innsats for å styrke velferden handler ikke bare om mer penger og antall plasser, men det handler også om kvalitet og innhold. Vi skal være på hvileløs jakt etter forenklinger av systemer, få bort unødvendig byråkrati og tørre å forandre når behovene er forandret. Vi skal effektivisere og fornye for å sørge for at tilbudet er godt og at vi bruker fellesskapets penger best mulig.

Vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene. Men vi som er velferdssamfunnets fremste forsvarere, skal også være velferdssamfunnets fremste fornyere.

Vi har nylig avsluttet en kommunevalgkamp. Jeg ser og hører at de politiske partiene her i Stortinget nå har flyttet blikket mot stortingsvalget i 2009.

Foran stortingsvalget i 2005 gikk Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet sammen om et felles regjeringsalternativ. Vi var tre selvstendige partier med tre ulike programmer. Men vi var enige om å utgjøre et klart alternativ til den daværende regjeringen. Vi hadde avklart viktige saker vi skulle satse på, som arbeid, miljø, skole, barnehager, distrikt og mange andre felles saker. Men vel så viktig, ja kanskje enda viktigere, var at vi også hadde avklart de viktigste sakene hvor vi tradisjonelt hadde vært uenige, hvor vi tradisjonelt hadde stått lengst fra hverandre. Vi var enige om hvordan vi skulle håndtere utenrikspolitikken, forholdet til NATO og EU, skattenivå og bruk av oljepenger. Dermed hadde vi et troverdig regjeringsalternativ som vi presenterte for velgerne før valget fordi vi hadde avklart de viktigste, vanskeligste uenighetssakene oss imellom. Dette kan man ikke si er tilfellet for dagens opposisjon. Alternativet til dagens regjering er svært uklart.

Debatten om trontalen blir ofte kalt opposisjonens debatt. Jeg hilser velkommen en debatt blant opposisjonspartiene om hva som er alternativet til dagens flertallsregjering. Hvilke saker, hvilke standpunkter og ikke minst hvilke partier som de ulike regjeringsalternativene skal bestå av, har velgerne krav på å få vite i god tid før valget i 2009.

Jeg ser fram til en god diskusjon om de politiske forskjellene og de politiske utfordringene i dagens debatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [10:21:58]: Trontalen inneholdt ikke ett eneste ord om fattigdom i Norge. Og heller ikke i statsministerens innlegg nå kom det noe håp for alle de menneskene i vårt eget land som har det vanskelig. Bare i Norge er det over 200 000 minstepensjonister som lever under fattigdomsgrensen.

I dagens VG kan vi lese om en dragkamp i Regjeringen, hvor en såkalt kilde i Regjeringen sier at man vurderte det dit hen at det var større politisk gevinst for Regjeringen å satse på uendrede barnehagepriser enn å gjøre noe for de aller fattigste i eget land. Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Er denne regjeringen virkelig så kynisk i sin vurdering av hvilke tiltak man kan fremme for å gjøre livet litt lettere for dem som har aller minst i et samfunn som ellers er preget av mye velferd?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:23:09]: For det første var det et viktig budskap i mitt innlegg at vi skulle gjøre mer for å utjevne sosiale forskjeller. Det handler ikke minst om å hjelpe dem som har minst. Det handler bl.a. om det aller viktigste virkemiddelet, nemlig å redusere arbeidsløsheten. Aldri før har flere mennesker vært i lønnet arbeid i Norge enn i dag. Arbeidsløsheten har gått kraftig ned. Antallet som mottar sosialhjelp, er blitt redusert. Vi er ikke fornøyd med det, vi skal videre. Derfor er en av de store reformene vi nå gjennomfører, en stor reform av trygde- og arbeidsforvaltningen nettopp for å få utjevnet sosiale forskjeller, hjelpe dem som har minst.

Når det gjelder oppslaget i VG, har kommunalministeren gjort det helt klart at sjelden har hun sett et oppslag som inneholder flere feil. Det er feilaktig det som står der. Denne regjeringen har prioritert kampen mot fattigdom, men vi har også prioritert arbeidet for full barnehagedekning og billigere barnehager. Det er en viktig del av Soria Moria-erklæringen, som alle regjeringspartiene stiller seg bak.

Erna Solberg (H) [10:24:20]: Det er slik at det finnes mange anledninger for å utforske uenighetene både mellom regjering og opposisjon, mellom partier i regjering og mellom partier i opposisjon. Men jeg har lyst til å fokusere på én ting som jeg tror velgerne forventer av oss, nemlig at vi klarer å bli enige om noen av de store og viktige utfordringene fremover. En av utfordringene med dagens regjering er at den sier den vil søke samarbeid og forlik med opposisjonen, men at den i liten grad klarer å levere når den kommer her i salen.

Denne høsten kommer vi til å få to prøvesteiner på dette. Det ene er om statsministeren kommer til å innfri det han forsøkte å si i valgkampen, at han var åpen for et samarbeid og et forlik om en forpliktende opptrappingsplan for eldreomsorgen. Det andre er om han er enig i og kommer til å strekke seg langt for å nå et klimaforlik med opposisjonen på Stortinget. Min utfordring til statsministeren er: Er han innstilt på å gi denne høsten for å ta de langsiktige problemene alvorlig?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:25:30]: Jeg er enig i at selv om vi har en flertallsregjering som i utgangspunktet har flertall for alle saker her i Stortinget, er det en målsetting i enkelte saker å prøve å få til bredere flertall. Derfor er jeg glad for at vi fikk et bredt flertall bak pensjonsforliket. Jeg er glad for at det ble et bredt flertall for loven om privatskoler. Selv om Høyre ikke var med der, var det andre partier som deltok. Jeg er glad for, slik jeg nevnte i innlegget mitt, at det f.eks. er bredt flertall i Stortinget for den satsingen vi gjør for mødres og barns helse internasjonalt.

Så ønsker vi selvfølgelig å få til enighet bl.a. om statskirke, klima og eldreomsorg. Det skal vi sette oss ned og begynne å forhandle om i Stortinget. Jeg tror den minst egnede forhandlingsform er å foreta den type forhandlinger i stortingssalen, i offentlighet. Ønsker vi enighet, må vi sitte i ro og mak i Stortingets møterom og andre steder og søke å komme fram til enighet. Vi ønsker enighet, men ikke i noen av sakene for enhver pris. Det må være vilje til reell kompromissvilje både fra posisjon og opposisjon.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:26:44]: Statsministeren markerte i sitt innlegg enighet med Kristelig Folkeparti når det gjelder kampen mot fattigdom internasjonalt. Jeg skulle ønske han hadde lagt et like stort personlig engasjement i kampen mot fattigdom nasjonalt som jeg vil anerkjenne at han gjør på det globale plan. Samtidig varslet han også full konfrontasjon med Kristelig Folkeparti når det gjelder ekteskapsloven. Det er det nok mange som vil merke seg.

Statsministeren inviterte til bredt samarbeid både når det gjaldt pensjon og stat–kirke. Pensjon er vi allerede om bord i et forlik på. Stat–kirke vil vi veldig gjerne være med og skape en bred enighet om, slik at det faktisk blir en reform av statskirkeordningen. Det må jo grunnlovsmessig flertall til.

Jeg vil minne statsministeren om at han i valgkampen avgav et veldig konkret løfte til landets eldre og deres pårørende om at vi i Stortinget skal sette oss ned, etter at statsbudsjettet er lagt fram, og lage en bred og forpliktende satsing over år framover i eldreomsorgen. Jeg vil spørre konkret, i forlengelsen av Erna Solbergs replikk, hvordan statsministeren har tenkt å følge opp det løftet.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:27:58]: Vi har tenkt å følge opp det løftet ved at vi legger fram en plan for styrking av eldreomsorgen i forbindelse med statsbudsjettet i morgen, med konkrete tiltak og også tallfestede tiltak på en del områder. Så vil vi, her som i andre saker, invitere til drøfting om den planen. Så vil vi søke å komme fram til bredere flertall, forlik, i Stortinget. Men igjen, det er jo ikke slik at forlik er viktigere enn alle andre hensyn. Det er innholdet i forliket som er avgjørende, enten vi snakker om stat–kirke, klima, eldreomsorg, privatskolelov eller andre temaer hvor vi har søkt å få til forlik. Vi har et ønske om forlik, men det er først når vi setter oss ned og begynner å forhandle om de enkelte punkter, at vi ser om det er mulig å få til. Det er også viktig at opposisjonen i forhandlinger om forlik i den ene og andre sak tenker gjennom om dette er noe de ønsker å stå inne for også i posisjon, for det er viktig at vi vedtar ansvarlige og gjennomførbare ting på alle områdene.

Lars Sponheim (V) [10:29:11]: Mediene har i det siste vært preget av nye rykter og historier om korrupsjon i et av våre flotte industrilokomotiv hvor staten er en dominerende eller stor eier. Vi vet at for en del måneder siden innrømmet Statoil betydelig korrupsjon og betalte svimlende milliardbeløp i et forlik, hvor de også måtte innrømme den korrupsjonen. Og det er bare noen dager siden vi fikk nyheten om at det også delvis statseide flyselskapet SAS er dømt for industrispionasje mot en mindre, privat konkurrent. Det synes å være et spor av at viljen til å tøye grenser over til det ulovlige preger altfor mange av de selskaper som staten er en eier i. Eierskapsmeldingen gav lite oppmerksomhet til dette fenomenet.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren, med kraft, ta initiativ overfor disse selskaper til å rydde opp, og også i hele statens tilnærming til sitt eierskap med tanke på at dette ikke bør skje? Det bør heller være motsatt i selskaper hvor staten er eier.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:30:17]: Jeg er enig med representanten Sponheim i at selskaper der staten er eier, og spesielt selskaper der staten er en stor eier, bør sette ekstra store krav til seg selv når det gjelder å holde høye etiske standarder, og unngå å komme i situasjoner der man kan beskyldes for å begå ulovligheter. Det er formidlet tydelig fra statens side til selskapene. Vi kan gjerne gjenta det, finne former og måter å gjøre det på, men vi er altså for det første opptatt av at selvsagt skal alle selskaper respektere loven. Korrupsjon er forbudt, industrispionasje er forbudt. I tillegg mener vi at statlige selskaper skal ha en høyere etisk standard enn andre. Mange av dem har også utformet egne retningslinjer og regelverk som vi, like mye som de, er opptatt av etterleves.

Per Sandberg (FrP) [10:31:14]: Trontalen bærer preg av at Regjeringen ønsker å videreføre sin politikk på nesten samtlige områder. Det er en politikk som medfører at vi har et enormt forfall i offentlig sektor. Det siste vi har hørt nå, er at universitetene våre har et enormt forfall. Et etterslep på over 7 milliarder kr fører til at universitetene våre nesten står i fare for å ramle sammen.

Det andre er infrastrukturen vår, som forfaller med nærmere 1 milliard kr hvert eneste år. I dag registrerer vi at utbyggingsdirektør Aksnes i Vegvesenet sier at neste år, altså i 2008, må man påregne mindre penger til å bygge og vedlikeholde veger i Norge, på grunn av kostnadsnivået. Det er for lite konkurranse, og det er rett og slett for lite attraktivt å komme til Norge og gi anbud på å bygge norsk infrastruktur. Sannsynligvis er det fordi vi bare lapper på infrastrukturen vår.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva vil Regjeringen gjøre nå for at store utenlandske entreprenører kommer og bygger norsk infrastruktur i store korridorer og bruker prosjektfinansiering?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:32:25]: For det første er jeg enig i at det trengs betydelige investeringer i offentlige bygninger, virksomheter og offentlig infrastruktur. Det er jo grunnen til at denne regjeringen ønsker å videreføre den politikken vi har satt i gang, nemlig å øke offentlige investeringer: 2 milliarder kr mer på samferdsel hvert eneste år enn det som den forrige regjeringen la opp til, og økte investeringer f.eks. i sykehus. Da vi startet møtet, la fiskeriministeren fram en egen proposisjon om å investere i et nytt informatikkbygg på Universitetet i Oslo. Vi investerer altså i offentlig virksomhet. En grunn til at vi sier nei til skattelette, er at vi heller vil bruke de pengene på investeringer i offentlig virksomhet.

Så ser vi dessverre at problemet nå er at når det gjelder veldig mange av de investeringsprosjektene vi har i offentlig sektor, er det kostnadsoverskridelser, og det er et uttrykk for at det nå er høyt press i norsk økonomi. Vi inviterer jo selvsagt utenlandske entreprenører til å delta i anbudskonkurranser i Norge. Vi er veldig opptatt av det. Vi ønsker dem hjertelig velkommen, og hvis noen ikke har oppdaget det, så sier jeg det høyt og tydelig nå: Lever inn anbud, bidra til konkurranse, press ned prisene på offentlige byggeprosjekter i Norge. Hjertelig velkommen!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [10:33:56]: En trontale blir ofte generell, og derfor blir det kanskje mer interessant for Stortinget å se det statsbudsjettet som kommer i morgen, hvis det er noen nyheter igjen etter alle de budsjettlekkasjer som er kommet gjennom kommunevalgkampen.

I fjorårets trontale fremhevet Regjeringen satsing på integrering. I år var dette fullstendig utelatt fra trontalen, og det er mulig at det betyr at Regjeringen nå anser seg ferdig med integreringsarbeidet i Norge. I så fall er det en grov feilvurdering av tingenes tilstand. Mange av våre nye landsmenn kan fortsatt ikke norsk, mange barn møter skolehverdagen dårlig forberedt, og det er fortsatt mange kvinner som ikke får muligheten til å oppleve gleden av å bo i et fritt demokrati. Derfor kan ikke Regjeringen avlyse integreringsarbeidet. De burde snarere tvert imot fokusere sterkt på dette. Det foregår dessverre kjønnslemlestelse av barn med minoritetsbakgrunn. Dialog og samtaler har vist seg ikke å være særlig vellykket. Her må det andre virkemidler til. Fremskrittspartiet fremmer derfor i dag forslag om å innføre obligatorisk helseundersøkelse for jenter, nettopp for å avdekke kjønnslemlestelse. Vi håper på støtte fra Stortinget til dette.

Regjeringen har nå varslet opprettelsen av et nytt statlig utreisesenter i Nannestad, fordi det er fullt på Trandum, og fordi Regjeringen ser ut til å være helt uegnet til å sende folk ut av landet. Det er med andre ord blitt utreisekø, og dette burde vi ikke være bekjent av.

Trontalen var også helt blottet for tiltak for å redusere fattigdom i Norge, dette til tross for at denne regjeringen ved gjentatte anledninger har snakket varmt om fattigdomsbekjempelse. I dag lever over 200 000 minstepensjonister under OECDs fattigdomsgrense, og det er helt uforståelig når de samtidig bor i et av verdens rikeste land. Mange som er varig utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom og andre lidelser, sliter tungt med å møte hverdagens forpliktelser. Det er en mager trøst for disse når Regjeringens eneste svar på fattigdomsbekjempelse er å legge til rette for at flere skal komme i arbeid. Jeg er enig i at det er viktig, men for alle dem som ikke har arbeid som et alternativ, dreier fattigdomsbekjempelse seg om økonomiske ytelser som gjør det mulig å leve et verdig liv i rike Norge. Derfor fremmer vi i dag også forslag om en heving av minstepensjonen og en statlig fastsettelse av minstesatser for sosialhjelpen i Norge. Stortinget har med andre ord i dag sjansen til å vise handlekraft i fattigdomsdiskusjonen, der hvor Regjeringen bare prater.

Regjeringen misbruker de sjansene den har til å bedre det norske samfunnet nå som vår økonomi er på topp. I tillegg skjer det svært lite i arbeidet med å gjøre Norge til det moderne velferdssamfunn som det burde være for fremtiden. Hvor blir det av visjonene? Hvor blir det av handlingen? Regjeringen varslet hele 16 stortingsmeldinger i trontalen. Det gir sjelden konkrete resultater. Spørsmålet er om det skyldes intern uenighet i Regjeringen eller mangel på visjoner og gjennomføringsevne.

Gjennom lang tid har vi vært vitner til større og større økonomiske problemer i helsevesenet. Her kan mange ting gjøres. I dag fremmer Fremskrittspartiet forslag om å dekke opp inneværende års driftsunderskudd. Men på lengre sikt må vi skape et mer forutsigbart finansieringssystem for landets sykehus. Det kan ikke være slik at man med knappe økonomiske rammer må velge mellom pasientbehandling og helt nødvendig vedlikeholdsarbeid. Helseforetakene må sikres en stabil finansiering som i større grad skiller mellom pasientbehandling, vedlikehold, utstyrsanskaffelser og nybygg.

Vår sterke økonomi gir oss muligheter, ikke minst til å investere i vår egen fremtid. Vi må nå bort fra tankegangen om at veibygging er en ren utgift for samfunnet. Investering i infrastruktur er fornuftig. Det gir økt verdiskaping og mer effektive transportløsninger. Derfor fremmer vi forslag om etablering av et infrastrukturfond, slik at vi kan få fart på veibyggingen i Norge. I tillegg er det god miljøpolitikk å ha god trafikkflyt. Det å avvikle køer er en investering i et godt miljø for våre barn og våre barnebarn. Vi blir heller ikke verdensmester på miljø ved å ha verdens høyeste miljøskatter. I fjor satte Regjeringen ned engangsavgiften på dieselbiler for å stimulere til overgang fra bensinbiler. I år ser det ut som om disse bilistene skal straffes gjennom den varslede økningen i dieselavgiften. Det er direkte lureri.

Kortsiktig er det beste å kjøpe kvoter i utlandet. På lang sikt er det selvsagt mye vi også kan gjøre innenlands, som bl.a. å forske på thorium som energikilde og teknologiutvikling. Den norske CO₂-avgiften går rett i statskassen og har således lite med miljø å gjøre. CO₂-avgiften på bensin tilsvarer en kvotepris på ca. 1 800 kr pr. tonn. Det er 18 ganger dyrere enn det CO₂-kvoter koster internasjonalt. De pengene som innbetales i CO₂-avgifter for flyreiser, kunne dekket kvoter for alle som reiser med fly. Men i stedet for å bruke disse pengene på miljøtiltak ber Regjeringen folk kjøpe egne kvoter, og putter pengene rett i statskassen. Vi fremmer derfor i dag forslag om å øremerke CO₂-avgiften til miljøformål og energiforskning.

Jeg har fått med meg at Venstre nå foretrekker en arbeiderpartiregjering fremfor en regjering der Fremskrittspartiet deltar. Det må bety at Venstre ikke lenger er i opposisjon til den sittende regjering, at Venstres velgere nå har fått beskjed om ikke lenger å stemme Venstre. De som er enig med Venstres leder, kan faktisk tryggest stemme Arbeiderpartiet. Det vil være en bedre garanti for en fortsatt arbeiderpartiregjering. Det skjønte Venstres velgere forrige gang Venstre ville gifte seg med Arbeiderpartiet. For de av Venstres velgere som faktisk ønsker en borgerlig regjering, er det altså tryggest å stemme på de ikke-sosialistiske partiene som vil ha et regjeringsskifte, og som vil samarbeide med hverandre for å få det til. Det samarbeidet ønsker Fremskrittspartiet å delta i, fordi vi ønsker et regjeringsskifte i Norge etter stortingsvalget i 2009.

Jeg la merke til at statsministeren snakket om behovet for fornyelse av offentlig sektor. Det er jeg glad for. Men jeg håper at det vil gi seg utslag i konkret handling, for konsekvensene av et omfattende, dyrt byråkrati i Norge er at alt annet blir dyrere, og ikke minst er konsekvensen at folk må betale regningen for det. I tillegg får de konsekvensene av å miste stadig mer råderett over sitt eget liv. Jo mer omfattende lovverk og regelverk vi har, jo mer omfattende byråkrati vi har, jo mindre råderett har vi som enkeltmennesker til å ta beslutninger om vår egen hverdag. Derfor er det viktig å redusere byråkrati og offentlig administrasjon der hvor det er mulig å gjøre det. Derfor er det viktig å frigjøre helt unødvendig og meningsløs offentlig pengebruk til andre og viktigere oppgaver, som faktisk kan bedre velferden i Norge og gi enkeltmenneskene større frihet over sitt eget liv. Jeg håper derfor at statsministerens ønske om å modernisere samfunnet nå gir seg utslag i konkret handling. Det var jo slik at da Stoltenbergs første regjering ble til, ble det varslet et omfattende moderniseringsprogram. Det ble avlyst fordi Stoltenberg på det tidspunktet ikke var enig med LO om gjennomføringen av det. Det er lenge siden sist jeg hørte statsministeren snakke om dette. Jeg er glad for at han nå har funnet frem igjen de tankene, men jeg er kanskje overrasket over at han får med seg SV i kampen for å redusere offentlig byråkrati og administrasjon.

Norge har et betydelig større byråkrati enn vi burde hatt sammenlignet med folketallet. Vi vil støtte forslag fra Regjeringen som innebærer en kamp mot et altfor stort offentlig byråkrati, slik at vi kan redusere skatter og avgifter og gi vanlige folk tilbake råderetten over sitt eget liv.

Helt avslutningsvis tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet i dag fremmer i salen. Jeg håper at Stortinget bruker denne anledningen til å vise handlekraft, ikke minst i spørsmålet om fattigdomsbekjempelse i Norge. Nå har vi snakket om dette i debatt etter debatt, i valgkamp etter valgkamp. I dag har Stortinget anledning til å gjøre noe med det.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [10:44:13]: I 2005 ble Fremskrittspartiet det største opposisjonspartiet på Stortinget etter stortingsvalget. Representanten Siv Jensen ble etter hvert partiets formann og har gjentatte ganger i den egenskap tatt til orde for samtaler mellom partiene på borgerlig side, med sikte på å avklare et borgerlig regjeringsalternativ til dagens regjering. I de siste dager har dette tema vært til dels mye debattert, ikke akkurat i stortingssalen, men i diverse studioer og medier. Det kunne ha vært interessant også her i Stortinget å høre hvordan representanten Jensen i dag ser på resultatet av dialogen så langt, og hva slags regjeringskonstellasjon på borgerlig side representanten Jensen i dag kan se for seg.

Siv Jensen (FrP) [10:45:09]: Så langt i denne stortingsperioden har de ikke-sosialistiske partiene i Stortinget samarbeidet på langt flere politikkområder enn de tre nåværende regjeringspartier kunne skilte med på tilsvarende tid for fire år siden. Sånn sett har vi kommet langt.

Samtidig er det et faktum at ingen partier kan tvinges til å samarbeide med hverandre. Men Fremskrittspartiet har i mange år hatt som mål å arbeide for et borgerlig samarbeid. Vi har invitert både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre til et slikt samarbeid, og jeg har registrert at Høyre har kommet til den samme erkjennelsen. Det er bra. Det betyr at det i hvert fall er to partier blant de ikke-sosialistiske partiene som ønsker et regjeringsskifte etter valget i 2009, og som er villig til å samarbeide for å få det til. Da er det opp til velgerne å avgjøre hvordan Stortinget skal sammensettes, og ikke nødvendigvis opp til oss som deltar i debatten.

Inge Ryan (SV) [10:46:20]: Det var interessant å høre representanten Jensens angrep på Venstre i sitt innlegg – den framtidige samarbeidspartner. Vi vet jo at Siv Jensen har ønsket seg inn i regjering. Hun har sagt at Fremskrittspartiet skal inn i regjering etter neste valg dersom det blir et borgerlig flertall. De kan ikke tenke seg å støtte en regjering dersom de ikke deltar i den sjøl.

Så har vi fått tilbakemeldinger bl.a. fra Venstre og Kristelig Folkeparti, som sier at det er helt uaktuelt. Nå ser vi at det er full krig på borgerlig side. Er det ikke slik at representanten Jensen nå må innrømme at et borgerlig regjeringsalternativ etter neste valg er urealistisk, og at vi herved kan erklære det som dødt?

Siv Jensen (FrP) [10:47:07]: Jeg skjønner at dette åpenbart inngår i Inge Ryans nattlige drømmer, men det blir ikke nødvendigvis et sterkere sosialistisk flertall i Stortinget etter 2009 av den grunn. Det dette handler om, er hva slags styring av Norge vi ønsker. Fremskrittspartiet mener like mye i dag som vi gjorde i går, og før Lars Sponheims uttalelser, at det er ønskelig med et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partiene. Det ligger fast. Men vi vil ikke for enhver pris inn i regjering. Vi vil i regjering for å gjennomføre Fremskrittspartiets politikk i så stor grad som overhodet mulig, men i forståelse og samarbeid med andre partier som vi i så fall skal samarbeide med. At Venstre ikke ønsker å delta i dette, er jo en ryddig avklaring fra Venstres side, men det betyr ikke at det er full krig og full krangel på borgerlig side, som Ryan så gjerne vil fremstille det som. Det betyr at Venstre har gjort en avklaring. Andre ikke-sosialistiske partier har fortsatt som mål å arbeide for et regjeringsskifte i 2009. Det gjelder også for Fremskrittspartiet, og det betyr at vi kan klare å etablere realistiske alternativer til den sittende regjering i 2009.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:48:23]: Ethvert regjeringssamarbeid må handle om hva slags politikk en skal føre. På veldig mange områder står Fremskrittspartiets politikk milevis fra Kristelig Folkepartis.

I Fremskrittspartiets budsjettforslag for 2007 foreslo de dramatiske kutt i bistanden til verdens fattige land. De foreslo kutt i overføringer til landbruk i en størrelsesorden som ville ha radert ut norsk landbruk i store deler av landet. Og Fremskrittspartiet foreslo kutt i alkoholprisene, som ville ført til langt større alkoholskader enn det vi ser i dag.

Jeg skal ikke spørre om begrunnelsen for denne politikken, for det vil vi få stor anledning til å diskutere, men jeg vil spørre: Mener Fremskrittspartiet at deres syn i akkurat disse sakene skal være en del av et eventuelt tenkt framtidig politisk samarbeid i en regjering der Fremskrittspartiet er representert?

Siv Jensen (FrP) [10:49:18]: Jeg tror ikke Bjørg Tørresdal er tjent med at vi her og nå påbegynner eventuelle regjeringsforhandlinger mellom ikke-sosialistiske partier. Jeg regner med at siden Bjørg Tørresdal representerer Kristelig Folkeparti, er det i hennes interesse at vi går igjennom de viktige sakene som kan danne grunnlag for et eventuelt samarbeid. Da dreier det seg om å ta utgangspunkt i det man er enige om. Det dreier seg om å fokusere på grunnleggende verdier som frihet for enkeltmennesket, som valgfrihet i hverdagen, som retten til å velge mellom ulike skoletilbud, som retten til å ha muligheter i et velferdssamfunn. På alle disse områdene mener jeg at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har en grunnleggende felles interesse. Da er jo spørsmålet: Ønsker Kristelig Folkeparti å bidra til et regjeringsskifte etter valget i 2009? Og hvis de gjør det, hva mener de er alternativet – slik at vi kan få en ikke-sosialistisk regjering? Den tiden da man vurderer Fremskrittspartiet som ikke-eksisterende, er forbi. Det blir ikke noe borgerlig flertall i dette landet uten å hensynta Fremskrittspartiet.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:50:46]: Jeg vil utfordre Siv Jensen på eierskap til norske naturressurser.

Etter at dommen i den såkalte hjemfallssaken falt i EFTA-domstolen i sommer, uttalte representanten Jensen til Dagsavisen 28. juni i år at hun og Fremskrittspartiet ville vurdere statlige oppkjøp av private vannkraftverk for å sikre nasjonal kontroll. Etter den tid har Regjeringen lagt fram en ny og forbedret hjemfallsmodell som nettopp bidrar til nasjonal kontroll og til å hindre at private og utenlandske investorer kjøper opp norske vannkraftverk.

Mitt spørsmål til representanten Jensen er: Kan vi forvente oppslutning fra Fremskrittspartiet om Regjeringens løsning, som sikrer vannkraftverkene i offentlig eie gjennom en forbedret hjemfallsordning? Eller vil Fremskrittspartiet fortsatt stå på sitt program, der de vil avvikle hjemfallsretten og legge landet og norske energiverk åpent for oppkjøp fra private og utenlandske storselskaper?

Siv Jensen (FrP) [10:51:46]: Jeg tror jeg skal minne representanten Brekk på at nasjonal kontroll ikke nødvendigvis er det samme som nasjonalt eierskap. Vi kan med andre ord legge mange premisser for produksjon av energi i Norge gjennom skatt på naturressurser. Det er altså mange ulike virkemidler vi kan ta i bruk. Jeg synes det er viktig at Regjeringen tar den situasjonen som er oppstått i forhold til hjemfallsretten, på alvor, og foreslår ulike tiltak for Stortinget, slik at vi kan finne en varig og god løsning på dette for fremtiden. Men en slik løsning må jo for det første innebære at man ikke forskjellsbehandler aktørene i markedet. For det andre bør den innebære at vi også har en plan for hvordan vi kan øke energiproduksjonen i Norge. Vi er jo i ferd med å komme i den absurde situasjonen at vi som produserer verdens reneste energi, likevel må importere kullkraft på grunn av at vi ikke produserer nok. Det burde være en større hodepine for en regjering som snakker om miljø, men som ikke klarer å produsere mer energi.

Lars Sponheim (V) [10:53:01]: Siv Jensen brukte mer tid på Venstre enn på klimaspørsmål i sitt innlegg i trontaledebatten. Jeg vet ikke om jeg skal være beæret på vegne av Venstre, eller om jeg skal være lei meg på vegne av miljø og klima.

Jeg har lyst til i det minste å få opplyse Stortinget om at i løpet av de siste ti år har Venstre deltatt i regjeringer som har erstattet arbeiderpartiregjeringer, i ikke-sosialistiske regjeringer – i seks og et halvt av ti år. For velgerne er nok det viktigere enn noen besvergelser fra representanten Siv Jensen.

Venstre vil også bidra til at landet får en ny regjering – så langt vi kan – etter valget i 2009. Men poenget med å bytte regjering er jo nettopp å bytte til en regjering som fører en politikk i en riktig retning: bedre klimapolitikk, for det trenger vi for å løse de store klimautfordringene, få til et flerkulturelt samfunn som er velfungerende og ønsket og samtidig i stand til å ta opp i seg økt arbeidsinnvandring, og føre en økonomisk politikk som fører til lavest mulig rente og ikke jager industriarbeidsplasser ut av landet. Derfor har Venstre sagt vi ikke kan sitte i noen regjering med eller støtte en regjering med Fremskrittspartiet.

Siv Jensen (FrP) [10:54:14]: Jeg venter fortsatt på spørsmålet – men det er nå en gang sånn at når vi skal diskutere regjeringsspørsmål i Norge, bør vi ta utgangspunkt i en helt grunnleggende forutsetning, og det er hva velgerne faktisk ønsker.

Jeg registrerer at sist Venstre satt i regjering, klarte de det kunststykket å få to stortingsrepresentanter og tre statsråder. Det er imponerende, men det er ikke nødvendigvis i veldig stor grad i samsvar med velgernes ønske.

Hvis velgerne setter sammen Stortinget på en slik måte at de ber om mer ikke-sosialistisk politikk, ja, da er det det de skal få. Jeg synes at et samlet politisk Norge i mye større grad enn tidligere bør respektere det velgerne sier ved valg. Det sitter mange mennesker ute i Kommune-Norge og rister på hodet etter konstitueringen i mange av landets kommunestyrer fordi konstitueringen ikke avspeiler valgresultatet. Da har vi som politiske ledere en utfordring: Vi må i større grad respektere de valg velgerne tar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [10:55:38]: Regjeringen kom til ferdig dekket bord økonomisk sett i 2005. Økonomien var snudd, utsiktene til sterke oppgangstider var store.

Veksten er fortsatt solid, og arbeidsledigheten er lav. Rentene er riktignok stigende, og kronekursen er bekymringsfull for mange i næringslivet, men likevel har Norge sannsynligvis verdens heldigste regjering. Aldri har en finansminister hatt en lettere jobb. Aldri før har noen regjering hatt et så godt økonomisk utgangspunkt for å bygge et enda sterkere velferdssamfunn som både kan gi nye muligheter og større trygghet for stadig flere mennesker.

I gode tider må man investere for fremtiden, prioritere de store oppgavene først og sørge for en bærekraftig utvikling i årene som kommer. Regjeringen må utnytte det unike handlingsrommet den nå har, til å gjøre det den sier at den skal gjøre, men aldri har gjort – å bruke de store pengene på de store oppgavene. For sannheten er at Regjeringen har prioritert ned det som er viktigst, smurt pengene tynt utover til de av oss som klarer seg godt fra før, og latt de store utfordringene stå uløst. De som trenger velferden mest, har fått minst ut av Regjeringen. Vi har en regjering som er mer opptatt av å gjøre de rike fattigere enn av å gjøre de fattige rikere.

Selv om økonomien aldri har vært så god som nå, har fire år med merkbar nedgang i sykehuskøene og ventetiden blitt snudd til 20 000 flere i kø og lengre ventetid.

Selv om økonomien aldri har vært så god som nå, kuttes det i rehabiliteringstilbud, til tross for at 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet og mange trenger rehabilitering for å komme tilbake i jobb.

Selv om økonomien aldri har vært så god som nå, nedprioriteres kunnskap, forskning og utvikling, til tross for at forutsetningen for kunnskapssamfunnet vi skal leve av i årene fremover, nettopp er en satsing på dette.

Og selv om økonomien aldri har vært så god som nå, er støtteordningene til fornybar energi så dårlige at selv det statseide Statkraft velger å satse på fornybar energi i Sverige fremfor i Norge.

Et av Regjeringens store problemer er at den setter ideologi foran gode resultater og fornøyde innbyggere. Derfor nedprioriteres private og frivillige alternativer som kunne bidratt til at flere fikk behandling og tilbud om rehabilitering. Offentlig kø er åpenbart bedre enn privat behandling. Et offentlig finansiert mangfold i helse- og omsorgssektoren innebærer faktisk å gi valgfrihet til flere enn dem som har mest fra før.

Å investere for fremtiden betyr bl.a. å satse langsiktig på å bedre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet. Da er det ikke bare nødvendig å satse på flere ansatte. Vi må også gi omsorgsarbeidere mulighet til å styrke kompetansen gjennom etter- og videreutdanningstilbud, gi dem friheten til å organisere tilbudet slik de mener er best, og sørge for at det er attraktivt å jobbe med omsorg for eldre og pleietrengende. Men ikke minst må vi måle kvaliteten, ikke bare hoder og hender. Vi må måle, vi må evaluere, vi må gi tilbakemelding, vi må offentliggjøre resultater, om vi skal bygge en bedre velferd fremover. Og så må vi gi de omsorgstrengende både bytterett og valgfrihet, ikke bare klagerett.

Det å investere for fremtiden innebærer fremfor alt å satse på kunnskap, på kompetanse, på forskning og på utvikling. Kunnskap er fremtidens olje. Ingenting er en bedre investering i fremtidens velferdssamfunn enn å skjerpe kravene og kvaliteten fra grunnskolen og videregående skole til høyskoler og universiteter. En barnehageplass er viktig og bra, men i kunnskapssamfunnet er det ingen erstatning for en god skole.

Høyre har presset på for å få mer satsing både på høyere utdanning og på forskning. Regjeringen har så langt svart med å kutte 275 mill. kr i bevilgningene til høyere utdanning og innført et hvileskjær i forskningsinnsatsen. Det holder ikke. Hvileskjæret må ikke bare avlyses; det må tas et skikkelig fraspark for igjen å komme i rute med økt satsing på skole og forskning.

Jeg regner med at Regjeringen i morgen vil levere det de lovet, istedenfor å fortsette å love mer enn de leverer. Fremtidens arbeidsliv krever nemlig at vi satser mer på kunnskap. For verden endrer seg raskt, og vi må endre oss med den. Hvis ikke kommer vi som nasjon og vår økonomi til å sakke akterut. Og vi kommer til å ha mindre evne til å hjelpe dem som trenger det mest.

Kunnskap, forskning og utvikling er noe av det aller viktigste vi som politikere kan bidra med for å legge fundamentet for fortsatt vekst og fremgang. Det dreier seg om å skape en skole som har ambisjoner, som har drømmer, og som har mål på vegne av alle barn. Vi kan ikke forvente at fremtidige finansministere skal ha like enkel jobb som dagens finansminister har!

Fremtidens arbeidsplasser krever det. Men det kreves også at vi fører en god næringspolitikk som lar de mange små og mellomstore bedriftene blomstre og utvikle seg, som premierer dem som tør å satse og realisere gode ideer, og som gir oss en konkurransedyktig industri med stor omstillingsevne.

Svaret er ikke da å legge enda flere egg i den samme kurven, å satse flere titalls milliarder på å styrke statens eierskap i bedrifter den allerede er tungt inne i. Det er gårsdagens næringspolitikk.

Når lederen for Regjeringens reiselivssatsing trekker seg i protest mot Regjeringens politikk for næringen, er det et tegn på at Regjeringen er så opptatt av de store statsdominerte bedriftene at den helt glemmer knoppskytingen i en av våre viktigste distriktsnæringer, som altså kan danne grunnlaget for fremtidens suksessbedrifter, arbeidsplasser i distriktene og en bedre utvikling i hele landet.

Morgendagens næringspolitikk er derfor ikke å gjøre det Regjeringen gjør, men å skape gode rammebetingelser, satse på kunnskap, forskning og utvikling, på en førsteklasses infrastruktur og en moderne, kompetent og serviceinnstilt offentlig sektor. Hvis vi gjør det, ruster vi landet for fremtiden.

Det er noen utfordringer vi har felles med andre land, ja med alle andre land i verden. En av dem er klimaendringene. Statsministeren har uttalt at Regjeringen har verdens mest ambisiøse klimamål. Nå er det fint med store mål, men det er enda bedre med handling. Store ord må omsettes i konkrete tiltak og reelle resultater, og der har Regjeringen mye å gå på.

Regjeringen har lagt frem en tannløs klimamelding. Høyre savner de gode støtteordningene som kan bidra til at vi kan realisere det enorme potensialet som ligger i fornybar energi. Vi må ikke bare være ambisiøse. Vi må også være konkrete med hensyn til hvordan vi skal kutte klimautslippene lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen skrapet et felles marked for grønne sertifikater med Sverige. Høyre mener at når vi ikke får det, kan det være en god – men ikke like god – erstatning å doble fondet for fornybar energi, fra 20 til 40 milliarder kr, slik at vi øker støttebeløpene til alternativ energi. Vi må bruke markedet i miljøets tjeneste for å gjøre vårt levesett mer klimavennlig.

Klimautfordringene er et felles ansvar som må møtes med gode nasjonale tiltak og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er ingenting å utsette på statsministerens retorikk, men det er langt igjen før det faktisk skjer noe.

Jeg mener det er bra at Norge kjøper klimakvoter ute, men det kommer aldri til å være noe annet enn et supplement til reelle endringer her hjemme. Hvis ikke vi, i et av verdens rikeste land, klarer å tenke, leve og forbruke mer klimavennlig, hva tror vi da sjansen er for at langt fattigere land enn Norge skal kunne klare det i årene fremover?

Dette er de store oppgavene som jeg mener vi sammen burde finne gode løsninger på. Regjeringen er etter min mening dessverre mer opptatt av å ri ideologiske kjepphester og oppnå kortsiktig politisk profitt enn av å prioritere de store oppgavene. Vi bør heller finne gode løsninger til innbyggernes og fellesskapets beste – gjøre det sammen på de områdene der det er naturlig, og gjøre det hver for oss gjennom å fokusere. Uten å fokusere på fremtiden og skape en mer moderne, fremtidsrettet og ikke minst kunnskapsbasert politikk, er denne perioden misbrukt i verdens heldigste land med verdens heldigste minister.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [11:06:23]: Jeg må få lov å si at jeg egentlig hørte med ganske stor undring på dette innlegget fra representanten Erna Solberg. Et øyeblikk lurte jeg på om vi bor i samme land. Maken til negativ tilnærming til og svartmaling av så godt som alle utviklingsområder i samfunnet er det ganske sjelden vi hører. Da er det jo godt å kunne få lov å bruke en replikk i en replikkveksling til å utfordre representanten Erna Solberg: Ser Høyre og spesielt representanten Solberg et eneste område i samfunnet vårt hvor det faktisk går bra, hvor det faktisk fungerer godt under den rød-grønne regjering? I et timinutters innlegg var det ikke et snev av slike antydninger å høre.

Erna Solberg (H) [11:07:12]: Jeg har en mistenke om at den replikken ble planlagt før representanten Solberg hørte innlegget mitt. Jeg startet faktisk med å si at veksten er solid, arbeidsledigheten er lav, og det går godt i norsk økonomi. Men jeg synes at denne regjeringen misbruker sjansene som en rekordhøy skatteinntekt gir den, gjennom de prioriteringene den gjør i budsjettet. Jeg synes at denne regjeringen burde brukt mer på fattigdomssatsing. Vi foreslo det i fjor høst, i revidert nasjonalbudsjett, og i debatten før sommeren her gav faktisk regjeringsrepresentanter Høyre ros for den fattigdomssatsingen vi hadde lagt inn i revidert nasjonalbudsjett, som de selv ikke hadde funnet rom til. Det synes jeg bør være et tankekors for representanten Hill-Marta Solberg.

Jeg synes ikke at Regjeringen har mye å skryte av når det gjelder investeringer for fremtiden. Kutt i høyere utdanning og et år uten at man har bygd opp forskningsinnsatsen, synes jeg viser at utviklingen går feil vei på viktige investeringsområder fremover. Det går godt i norsk økonomi, men Regjeringen misbruker sjansene.

Lena Jensen (SV) [11:08:30]: Barnefattigdommen er den aller verste form for fattigdom vi har i Norge, at barn ikke kan delta i fritidsaktiviteter, gå på ski sammen med de andre barna, gå på fritidsklubben eller få muligheten til å gå i barnehage. Den rød-grønne regjeringen har 50 milliarder kr mer i løpet av fire år til å bruke på bl.a. barnehage, skole og kultur enn det Erna Solberg og hennes regjering hadde, fordi de prioriterte skattelette. Det å øke timetallet i skolen koster. Det å få billige barnehager koster. Det koster å ha flere lærere. Men det er verdt det, og det er viktig å prioritere det, fordi vi ønsker å redusere fattigdommen og gi alle sammen en real sjanse.

Har Erna Solberg innsett at Høyre, med de kommunebudsjettene som hun i sin regjering la fram, ville ha ødelagt for den viktige jobben som denne regjeringen gjør for å satse på barn og unge og for å forebygge fattigdom?

Erna Solberg (H) [11:09:26]: Denne regjeringen har i løpet av to år fått 77 milliarder kr mer fordi vi snudde norsk økonomi, og fordi de internasjonale endringer skjedde. Derfor har vi alle rom til å satse mer. Det burde vært et tankekors for representanten til SV at vi faktisk har foreslått mer til fattige barn, at vi har foreslått en større satsing på fritidstilbud for å hjelpe målrettet innenfor en fattigdomssatsing enn det SV har funnet rom til. Det synes jeg man burde tenke igjennom.

Ja, vi er for å bruke mer penger på å utvide timetallet. Den forrige regjeringen var den første regjeringen som utvidet timetallet drastisk. I løpet av den forrige regjeringens tid, i en mye vanskeligere økonomisk situasjon, prioriterte vi altså tolv flere uketimer, som er et halvt år mer på skolen for norske barn. Det er flott at de rød-grønne nå foreslår fem timer, og de kommer til å få vår støtte til det. Men det er fremdeles syv færre timer enn det vi i en mye, mye vanskeligere økonomisk situasjon fikk plass til, nettopp fordi vi satser på kunnskap og kompetanse, og på at barn skal få de største mulighetene framover, nemlig en god utdanning.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:10:48]: Jeg har merket meg at representanter for Høyre på samme måte som representanter for andre opposisjonspartier har tatt til orde for et klimaforlik i Stortinget. Senterpartiet er positiv til det. Det er en god tradisjon i Stortinget for å søke å finne løsninger som samler bredt i store saker som krever langsiktig stabilitet. Hvordan vi kan håndtere klimautfordringene, er definitivt et slikt spørsmål.

Jeg er glad for Høyres engasjement for fornybar energi, og det er et engasjement som regjeringspartiene deler. Olje- og energiministeren har jo allerede også signalisert behovet for å legge til rette for bedre støtteordninger. Samtidig vil jeg minne om at Høyre i den forrige regjeringen sørget for bygging av et sterkt forurensende gasskraftverk på Melkøya/Snøhvit. Det er innsatsen til dagens regjering som har gjort at vi nå eksempelvis kan få på plass CO₂-håndtering på Mongstad. Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Vil Høyre, som en del av et bredt klimaforlik, bidra til at alle nye gasskraftverk i Norge bygges med CO₂-håndtering?

Erna Solberg (H) [11:11:53]: Jeg mener nok at man med det prinsippet som er lagt med hensyn til å gi støtte til CO₂-håndtering på Mongstad, har lagt et likebehandlingsprinsipp for fremtiden som gjør at også andre må få støtte til det. Hvis ikke vil det bli vanskelig, eller det må komme nye reguleringer og en helt ny type teknologi. Så det tror jeg ikke kommer til å være så lett for oss ikke å skulle være med på. Jeg tror også at det viktigste vi gjør nå, er først og fremst å skaffe oss mer fornybar energi.

Ja, det er riktig at det er kommet et gasskraftverk på Snøhvit. Nå minner jeg ofte om at i enkelte debatter jeg har vært i tidligere, har dagens statsminister skrytt av at det er han som har igangsatt alle gasskraftverkene i Norge, men jeg skjønner at nå er det blitt ny politikk fra regjeringspartiene å si at det er vår skyld. Jeg tar ansvar for det, på samme måten som vi har dusinvis av gasskraftverk på norsk kontinentalsokkel som en del av vår petroleumsindustri. Mer fornybar energi vil også gjøre det lettere å gjøre noe med elektrifisering i fremtiden. Men det hjelper ikke å elektrifisere eller å øke bruken av energi fra land i forhold til kontinentalsokkelen uten at vi får mer og renere energi i Norge. Derfor henger Høyres klimapolitikk faktisk sammen. Først må vi ha mer fornybar energi, så kan vi også finne flere andre løsninger som gjør at vi kan bytte ut forurensende kilder med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:13:30]: Det virket som om representanten Solberg forventet en replikk fra meg, men det kan hun ta med ro!

I sommer rykket senterpartiveteranene Marit Arnstad og Steinar Ness ut i Dagsavisen og erklærte sentrumsalternativet i norsk politikk for dødt. Utspillet fikk stor oppmerksomhet, og mang en politisk kommentator nikket anerkjennende til påstanden om at «Sentrum som regjeringsalternativ er i dag utan politisk kraft og utan realisme».

Det er for sterkt å si at jeg ble «djupt såra og vonbroten», men utspillet skuffet.

For Kristelig Folkeparti har det alltid vært viktig å framheve sentrum som en tredje vei i norsk politikk, en sterk politisk kraft og et realistisk alternativ til ytterfløyene, først og fremst fordi det finnes et sterkt verdifellesskap i sentrum. Det merkes fremdeles godt at de tre sentrumspartiene er sprunget ut av samme rot, og at motkulturene er en del av vår felles arv.

En vilje til å bygge levende samfunn nedenfra – med utgangspunkt i enkeltmennesker, familier, lokalmiljøer, organisasjoner og næringsliv – kjennetegner det politiske sentrum. Samtidig forenes vi i respekten for menneskeverdet, solidaritet med de utsatte og ansvar for miljøet. Vi har stått for et sterkt verdialternativ i distriktspolitikk, miljøpolitikk, flyktningpolitikk, familiepolitikk og i kampen for en mer rettferdig verden.

I tillegg til verdifellesskapet har sentrumspartiene samlet en sterk oppslutning i befolkningen, selv om styrkeforholdet samlet og mellom partiene varierer. Et interessant trekk ved høstens kommune- og fylkestingsvalg var at sentrum kom styrket ut. Det er ikke minst interessant fordi valgkampen i stor grad ble preget av en klassisk toblokktenkning. Meningsmålingene etter valget har bekreftet en slik trend.

Ryktene om sentrums død er betydelig overdrevet. Verdifellesskapet og styrken viser at sentrum fortsatt er og må være et tredje alternativ i norsk politikk.

I dag er norsk politikk mer polarisert enn noen gang. Partiene på fløyene, SV og Fremskrittspartiet, setter sitt preg på debatten. Men det er ikke på fløyene det naturlige tyngdepunktet i norsk politikk og de beste politiske løsningene finnes. Det er i sentrum.

La meg slå fast: Kristelig Folkeparti er et ikke-sosialistisk sentrumsparti. Kristelig Folkepartis førstevalg vil alltid være sentrum. Det er der vi hører hjemme. Ethvert framtidig regjeringssamarbeid som vi skal delta i, må ha et tyngdepunkt i sentrum.

Dagbladet meldte på valgdagen – i et omfangsrikt og rikt illustrert oppslag – nyheten om at Norge av FN var kåret til verdens beste land å bo i. Det er ikke lenger noen stor og fersk nyhet, men mye tyder på at vi kommer til å beholde vandrepokalen med inskripsjonen «Verdens beste land å bo i» i mange år framover. Kongeriket går så det suser. Levestandarden forbedres for de fleste av oss år om annet. Oljerikdommen trygger velferd og sosial sikkerhet.

Norge er en privilegert øy i verden, og det skal vi være takknemlige for. Gode velferdsordninger, stor sosial mobilitet, lav arbeidsledighet og høy verdiskaping er viktige faktorer i menneskers livskvalitet. Vi trenger noe å leve av. Likevel må vi spørre oss: Er Norge verdens beste land å være menneske i? Er det bare disse materielle indikatorene som er avgjørende for kvaliteten på livene våre?

Noen eksempler viser en annen side av medaljen:

• Tid er blitt mangelvare for mange enkeltpersoner og familier.

• Stadig flere nordmenn mangler fellesskap med andre. De er ensomme. Ikke minst gjelder dette barn som mangler voksenkontakt, og det gjelder eldre som sitter mutters alene.

• Antallet henvendelser til Kirkens SOS fra mennesker i krise øker stadig.

• Hvert femte barn vokser opp i utrygge hjem med rusmiddelmisbruk, voldsbruk eller alvorlige psykiske lidelser.

Undersøkelser viser at norske barn er verdens rikeste, men langt fra verdens lykkeligste. Viser ikke dette at vi kanskje bommer som politikere? At vi har glemt å anerkjenne noen verdier som viktige for folks livskvalitet, slike som fellesskap med familie og venner, tid til å puste, trygghet i hverdagen og et rent miljø rundt oss?

Livskvalitet kan ikke måles i kroner og øre eller omsettes i et marked. Livskvalitet kan heller ikke garanteres gjennom statlige velferdsreformer. Derfor har Kristelig Folkeparti i Stortinget tatt initiativ til en debatt om hvilke indikatorer som skal legges til grunn når vi skal måle kvaliteten på samfunnet og planlegge veien videre.

Tiden er moden for en bred debatt om konsekvensene av materialismen, forbrukskulturen og den overdrevne markedstenkningen. Tiden er moden for å ta steget fra velferdsstat til livskvalitetssamfunn.

Også i denne debatt trenger Norge et tredje alternativ. Sosialismen og liberalismen har det til felles at de begge er materialistiske i sin natur. Sosialismen har sterk tro på at økt levestandard gir økt livskvalitet, og liberalismens credo er markedsmekanismene. Slik skiller de seg fra kristendemokratiet, som er en verdiorientert sentrumsideologi uten en dogmatisk vekstfilosofi.

Overproduksjon og overforbruk i den rike del av verden er hovedårsaken til de store, globale miljøproblemene. Forbrukskulturen har skapt en alvorlig ubalanse i naturen. I løpet av de siste årene har Ola og Kari økt sitt forbruk med 40 pst., og slår prognosene til, vil vi ha doblet forbruket fra dagens nivå innen 2030.

Det er ikke bærekraftig. Det er naivt å tro at vi kan løse miljø- og klimaproblemene uten å legge om vårt forbruksmønster og vår livsstil. Vi kommer ikke utenom upopulære tiltak som koster. Her må jeg med respekt å melde si at stortingspresidentens tale ved Stortingets åpning både var mer visjonær og mer realistisk enn Regjeringens trontale.

Nye, teknologiske løsninger kan hjelpe oss et stykke på vei, men ikke hele veien, slik Regjeringens synes å tro. Etter vår mening bærer Regjeringens klimapolitikk preg av en teknologioptimisme som grenser til naivisme, og en manglende føre var-tenkning.

Å sørge for en mer offensiv klimapolitikk som tar trusselen på alvor, og setter i verk tiltak med effekt, blir vår viktigste oppgave som folkevalgte de kommende årene. Regjeringen har så langt skuffet i klimapolitikken. Klimameldingen er djerv i sine målsettinger, men den er overraskende kraftløs i sine tiltak, og det må være et tankekors at Fremskrittspartiet som ikke engang fullt ut vil erkjenne klimaproblemene, er det eneste partiet i Stortinget som har applaudert meldingen så langt. Tiltakene i meldingen er omvendt proporsjonale med svulstigheten i programerklæringen.

I klimapolitikken trenger vi at noen tar lederskap. Det vil koste å ta ansvar og stå i bresjen for de tiltakene som er effektive for å redusere klimagassutslippene. Kristelig Folkeparti er klar til å ta ansvar for framtiden og bidrar gjerne til å stramme opp klimameldingen i Stortinget, slik at oljenasjonen Norge kan få en klimapolitikk å være bekjent av. Vi har med respekt å melde en viss erfaring med å stå for upopulære ting som i det lange løp viser seg å være nødvendige.

Arbeiderpartiets partisekretær viser imidlertid en interessant vilje til å se realitetene i øynene. I VG 17. september sier Martin Kolberg at han har en drøm om å stanse vekstkarusellen – av hensyn til vår felles framtid. Endelig en framtredende representanten fra Arbeiderpartiet som tør å sette spørsmålstegn ved vekstfilosofien.

Norsk politisk debatt handler i stor grad om hvordan vi kan få karusellen til å gå enda litt fortere, og det gjelder enten finansministeren heter Per-Kristian Foss eller Kristin Halvorsen. Derfor trenger vi slike debatter som Kolberg forsøker å reise. Jeg er ikke alltid like begeistret for Kolbergs initiativ til debatter, men denne debatten trenger vi.

Ser vi på jordkloden som en stor kake, har hvert menneske i prinsippet rett på et stykke hver, en slags økologisk andel. Den økologiske andelen er den delen av jordas ressurser hver enkelt kan forbruke uten at det går ut over andre mennesker eller kommende generasjoner og deres mulighet til å forbruke det samme.

Jordas tåleevne er ikke ubegrenset. I grell kontrast til Vestens overforbruk står det faktum at over en milliard mennesker lever i absolutt fattigdom. Men kloden tåler ikke at alle mennesker skal ha vestlig levestandard. Da vil den ganske enkelt kollapse. Skal vi løfte flere milliarder mennesker ut av fattigdommen, er vi nødt til å dele ressursene mer rettferdig.

Miljø- og fattigdomsproblemene er vevd inn i hverandre. Miljøproblemer skaper fattigdom, og fattigdom skaper miljøproblemer. Fattigdommen holder milliarder av mennesker i lenker, og menneskeverdet krenkes på det groveste hver eneste dag. Slik er fattigdommen vår tids største etiske utfordring. Jeg er glad for at denne regjeringen, ved statsministeren, har valgt å ta et lederskap globalt i kampen mot fattigdom. Det gjør meg stolt. Samtidig er det viktig å si at det er ingen sak som er viktigere for oss enn å bekjempe den globale fattigdommen gjennom handel, gjeldslette, bistand og politiske reformer. Tiden er overmoden for at vi nå oppnår det første delmålet i opptrappingen av bistanden, nemlig 1 pst. av BNI. Jeg håper at vi får se det tallet i morgen. Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet. Ja det handler om å ta det enkelte menneskets verdighet på alvor, uansett hvor på kloden han eller hun lever.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:23:24]: Representanten Høybråten nemnde i innlegget sitt at Kristeleg Folkeparti vil vere med der tyngdepunktet i norsk politikk skal vere, og etter hans oppfatning er det i sentrum. Men vi høyrde lite eller ingenting om kva som skal vere innhaldet i dette alternativet.

For tida ser vi at det er eit skarpt skilje mellom opposisjonspartia og regjeringspartia når det gjeld mandatfordeling i eit nytt storting. Meiningsmålingar så seint som i dag er ein illustrasjon på dette. Den politiske spenninga er openberr mellom dei noverande opposisjonspartia, og det er derfor behov for ei klargjering.

Kristeleg Folkeparti har tradisjonelt markert klart andre standpunkt i viktige politiske spørsmål som økonomisk politikk, velferdspolitikk og bistandspolitikk enn kva Framstegspartiet har stått for. Spørsmålet mitt til representanten Høybråten blir derfor: Er det aktuelt for Kristeleg Folkeparti å sitje i regjering med Framstegspartiet dersom det blir fleirtal for opposisjonspartia ved valet i 2009?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:24:39]: Jeg er både litt skuffet og litt overrasket over dette spørsmålet. For det første er jeg overrasket fordi jeg lurer på hvor representanten Sandal har vært de siste par årene. Vi gav jo fra Kristelig Folkepartis side klar beskjed før valget i 2005 om hva som var vår holdning til samarbeid med andre partier. Vi ønsker et samarbeid med tyngdepunktet i sentrum. Vi har gode erfaringer med å samarbeide i sentrum og sentrum–høyre, og det gikk vi til valg på i 2005. Det er fortsatt vårt budskap. Det er intet nytt å melde om det. Vi avgrenset oss i forhold til Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets politikk på det grunnlaget.

Jeg er også litt skuffet fordi representanten Sandal ikke benytter anledningen til å gå inn i den debatten jeg virkelig utfordret Stortinget på nå, og som jeg tror Stortinget blir nødt til å ta i årene som kommer. Når vi nå er sånn midtveis i perioden, og langt unna neste valg, kunne vi kanskje bruke en trontaledebatt til å dra opp noen vyer for hvordan vi vil at samfunnet skal utvikle seg, ikke bare når det gjelder materielle standarder, men også når det gjelder livskvalitet.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:25:52]: Representanten Høybråten la i sitt innlegg vekt på respekten for menneskeverd og kamp for en mer rettferdig verden. Det er bra. I Palestina sitter det 45 parlamentsmedlemmer i fengsel etter å ha blitt arrestert av israelske myndigheter. De sitter ikke aleine. Det sitter over 10 000 politiske fanger i israelske fengsler. Av dem er det 320 barn, og 800 har såkalt administrativ forvaring, uten rettssak, uten lov og uten dom.

FNs generalforsamling har en rekke ganger bedt Israel om å forholde seg til internasjonal folkerett uten at landet har brydd seg. Menneskerettigheter er universelle og kan ikke rangeres etter religion eller folkeslag. Dette har med menneskesyn å gjøre. Mener representanten Høybråten at Israels neglisjering og tilsidesettelse av internasjonal folkerett er konstruktive bidrag for styrking av menneskeverd og en mer rettferdig verden?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:26:54]: Jeg er glad for denne anledningen til å slå fast at Kristelig Folkeparti som utgangspunkt for sine vurderinger av Midtøsten-konflikten selvfølgelig legger folkeretten til grunn. Det gjelder også i det konkrete spørsmålet som representanten Lund Bergo nå tar utgangspunkt i, nemlig håndteringen av fangespørsmålet på begge sider av denne konflikten. Vi mener at som et ledd i den prosessen som man nå forhåpentligvis har foran seg, må det skje en frigivelse av fanger, og Israel må, som andre parter i denne konflikten, respektere de prinsipper og de menneskerettigheter som de er forpliktet på gjennom sin deltakelse i det internasjonale samfunn og sin tilslutning til menneskerettighetsbestemmelsene, som vi også fra norsk side kjemper for.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:28:01]: Sentrum er ikke dødt, og jeg er enig med representanten Høybråten i at tradisjonelle sentrumsverdier har sin berettigede plass i norsk politikk. Sentrum–periferi, frivillig sektor, motkultur og lokaldemokrati er like viktige saker i dag som tidligere. Jeg mener at dagens sentrum–venstre-regjering, med Senterpartiet, har ført mye god sentrumspolitikk. Eksempler på det er kommuneløftet på 20 milliarder kr, Kulturløftet, samferdsels- og distriktspolitikken, og at en har sikret lokalt og nasjonalt eierskap til fossekraften. Vi får til mye mellom sentrum og venstre.

Kristelig Folkeparti jublet i 2003. Det var en følelse av seier. Politikken hadde blitt bedre. Lilletun uttalte det, fylkesledere jublet, og det var stor lettelse også i Kristelig Folkeparti når de samarbeidet mot venstre.

Tror Høybråten at det hadde vært mulig å få gjennomslag for så mange gode sentrumssaker, som det historiske kommuneløftet som vi har fått til, som hjemfallssaken, som distriktspolitikken, som samferdsels- og landbrukspolitikken, hvis vi hadde gått til høyresiden og ikke til venstresiden i norsk politikk?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:29:02]: La meg først si at jeg er glad for at en framtidens mann i Senterpartiet som Slagsvold Vedum nå trekker tilbake den dødsattesten som tidligere senterpartipolitikere utskrev her i sommer. Jeg håper at vi dermed kan diskutere på det grunnlaget.

Dernest vil jeg si at denne regjeringen gjennomfører mye god politikk. Den politikken støtter Kristelig Folkeparti her i Stortinget ved å stemme for bl.a. økte bevilgninger til kommunesektoren. Men denne regjeringen er jo preget av at det er en sentrum–ytre venstre-regjering, hvor SV skal ha sin hånd på rattet. Senterpartiet må derfor svelge kuttet i kontantstøtten. Senterpartiet har måttet svelge også på andre områder i familiepolitikken, f.eks. i forbindelse med at statsministeren hadde en erklæring om ny felles ekteskapslov, som jeg vet er meget kontroversielt innad i Senterpartiet. Så det er et blandet bilde.

Kristelig Folkepartis erfaring så langt er at vi får mest gjennomslag i et samarbeid i sentrum eller sentrum–høyre, men det er selvfølgelig ingen eviggyldig sannhet. Det viktigste er at vi faktisk får gjennomslag for den politikken vi står for.

Reidar Sandal (A) [11:30:35]: Eg helsar velkomen den invitasjonen som for så vidt representanten Høybråten kom med, om debatt om alternativa i norsk politikk. Det trur eg faktisk er sunt for det levande demokratiet. Men det rår ei forvirring i vår tid. Tidlegare denne veka avviste Venstres leiar, Lars Sponheim, at hans parti skulle sitje i regjering med Framstegspartiet, og representanten Sponheim grunngav det reint politisk.

Jan Tore Sanner hevda i NRK i dag tidleg at det går føre seg eit bikkjeslagsmål mellom opposisjonspartia. Og Siv Jensen harselerer med Venstre. Det gjorde ho seinast i debatten her i Stortinget i dag.

Spørsmålet mitt til representanten Høybråten blir derfor: Er dette slagsmålet med på å byggje tillit på borgarleg side?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:31:39]: Representanten Sandal bør ta utgangspunkt i at det i opposisjonen på Stortinget er ulike partier som har ulike politiske agendaer, og som er her for å fremme sin politikk og for å drive opposisjonspolitikk mot den sittende regjering. Vi har et langt stykke fram til valget i 2009. Vi har en flertallsregjering som for alle praktiske formål i hvert fall sier den har tenkt å sitte ut perioden. Jeg mener derfor det er et forkjært tidspunkt å forlange at det nå skal være et slags akutt behov for å etablere et alternativ til den sittende regjering. Jeg kan forsikre representanten Sandal om at det kommer det til å være gitt klar beskjed om før vi går til valget i 2009.

Når det gjelder bikkjeslagsmål mellom partier, synes jeg at Arbeiderpartiet og representanten Sandal bør fare litt stillere i dørene. For er det noe som har preget denne regjeringens to første år, er det jo et offentlig bikkjeslagsmål mellom regjeringspartiene som de egentlig burde tatt på kammerset.

Rolf Terje Klungland (A) [11:32:54]: Representanten Høybråten skal ha ære for at han snakket om livskvalitet. Jeg har lyst til å følge opp litt i forhold til det, for denne regjeringen har satset stort på f.eks. kommuneøkonomi, som har gitt bedre omsorg, bedre skole og bedre tilbud til dem som har behov for det ute i kommunene.

Tror representanten Høybråten at det gir økt livskvalitet for dem som får omsorgen, i forhold til den regjeringen han satt i, og de arbeidstakerne som risikerte å få kutt i sine rettigheter med hensyn til midlertidig ansettelse og et svakere stillingsvern? Tror representanten Høybråten at deres livskvalitet har økt når de har beholdt den sikkerheten? Og tror representanten Høybråten at livskvaliteten er bedre når folk kan beholde ledighetstrygden på et høyere nivå enn det han selv representerte i den forrige regjeringen?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:34:01]: Noe av mitt poeng var å understreke at vi trenger noe å leve av. Vi trenger altså de materielle godene som Arbeiderpartiet er veldig god til å snakke om, og veldig god til å kjempe for, og også god til å gjennomføre. Men hele poenget mitt – og der skyter Klungland helt på siden av mål – det var jo at vi trenger mer enn det: Vi trenger noe å leve for. Vi som politikere må evne å se at livskvalitet er det materielle, men det er også mer enn det materielle. Det er den debatten jeg hadde ønsket at Arbeiderpartiet våget å gå inn i, slik Kolbergs utspill tydet på. Replikkordskiftet etter dette innlegget tyder på at det er et stykke vei å gå, men jeg ser fram til den dagen da finansministeren, enten vedkommende heter Kristin Halvorsen eller hva det måtte være, holder en finanstale her i salen hvor indikatorene er noe mer enn disse materielle størrelsene på om vi fører en vellykket politikk, om vi er et land som går i riktig retning.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Lars Sponheim (V) [11:35:27]: Vi har lagt bak oss et lokalvalg som for Venstres del ble meget bra. Vi gjorde vårt beste lokalvalg siden 1971 og vårt beste fylkestingsvalg noen gang. Venstre har stabilisert seg på et nivå i valg og på meningsmålinger de siste to årene som vi må 35 år tilbake i tid for å finne paralleller til.

Valgresultatet viste også at Venstre stadig styrker sin posisjon i og rundt de største byene: I de fem største kommunene fikk Venstre en samlet oppslutning på 7,7 pst., og i de 20 største kommunene fikk Venstre et samlet valgresultat på 6,6 pst. Det er nærliggende å trekke en parallell til den utvikling vi har sett i våre naboland, hvor Venstres søsterpartier, Folkepartiet i Sverige og Radikale Venstre i Danmark, også har en slik profil og et slikt velgergrunnlag som Venstre har hatt ved de siste valg.

For Venstres del lover dette godt for framtida. Jeg er frimodig nok til å mene at det også lover godt for landet, for Norge trenger et styrket, vitalt sosialliberalt sentrum skal vi få til de gode framtidsrettede løsningene for borgere, bedrifter og institusjoner i dette landet.

Er det én ting som gleder meg enda mer enn Venstres valgresultat ved det valget vi nettopp har lagt bak oss, er det at velgerne i langt større grad enn tidligere vektla lokale saker og lokale kandidater ved sitt valg. Det viser de store forskjellene som vi kan finne i nesten hver eneste kommune når det gjelder oppslutningen om de ulike partiene i henholdsvis kommunestyre- og fylkestingsvalg, eller forskjeller i partioppslutning i to nabokommuner med omtrent samme størrelse og utfordringer. Lokaldemokratiet ble på sett og vis den store valgvinneren. Derfor er det arbeidet som Martin Kolberg nå dessverre har fått Senterpartiet med på å utrede, nemlig felles valgdag for stortings- og lokalvalg, etter mitt skjønn helt feil. Det må legges i skuffen umiddelbart.

Man skulle jo tro at Martin Kolberg hadde lært av årets valg. Han bad om en folkeavstemming for eller mot den sittende regjering, og folket sa nei. Det er også Venstres dom: nei til den sittende regjering etter neste valg. Derfor sier vi allerede nå klart fra om at Venstre vil arbeide for et regjeringsskifte etter valget i 2009. Vi vil ikke ha et regjeringsskifte bare for skiftets skyld, men fordi vi vil ha en annen politikk og en annen politisk kurs, en kurs med utgangspunkt i et styrket sosialliberalt sentrum, bestående av de partiene som ledet landet på en utmerket måte i perioden 2001–2005.

Derfor sier vi like klart fra om at det for Venstre ikke vil være aktuelt å sitte i eller aktivt støtte en regjering hvor Fremskrittspartiet inngår, med den samme politiske begrunnelsen: Den politiske avstanden er for stor til at vi kan hefte for hverandres politikk hver eneste dag, slik man må i et forpliktende regjeringssamarbeid.

Norge trenger en ny kurs på politikkområder hvor Venstre og Fremskrittspartiet er politiske motpoler. Det gjelder i miljøpolitikken, det gjelder i synet på det rause, inkluderende flerkulturelle Norge, det handler om global solidaritet, og det gjelder ikke minst i behovet for å føre en stram økonomisk politikk for å sikre arbeidsplasser og en lavest mulig rente.

Dessuten er det viktig for styringen av landet at en regjering består av partier som har et grunnleggende sammenfall av politiske standpunkter. Det er dette som etter mitt skjønn er SVs problem, og som jeg tror forklarer partiets valgresultat: SV må i alle saker kompromisse til høyre for seg selv. Det fører til en utvannet profil og intern slitasje og uro.

Er det én ting jeg er helt sikker på, er det at folk ikke vil marsjere i gatene med krav om en flertallsregjering etter neste valg. Det som skulle bli slutt på spill og spetakkel, det som skulle bli handling, ikke forhandling, har blitt nettopp dette, og mer til: et kaotisk bilde av en regjering som er mer opptatt av symboler og interne forhold enn av norsk næringsliv og arbeidsplasser. Regjeringens håndtering av opsjonssaken i Hydro og ikke minst den famøse pressekonferansen om rederibeskatningen bare timer før den avsluttende partilederdebatten før et valg minner om alt annet enn en stødig styring av landet.

Bare for å illustrere hvor mye i utakt Regjeringen er med seg selv: Denne pressekonferansen om en betydelig skatteskjerpelse for rederiene kom bare snaue 14 dager etter at Senterpartiets nyvalgte parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på NHOs Småting på Hamar høyt og tydelig lovte at det ikke skulle komme noen ytterligere skatteskjerpelser for næringslivet fra den sittende regjering.

Dette er ikke handling eller slutt på spill og spetakkel, og det har ikke blitt noe særlig bedre etter valget heller. I denne uken har stortingsrepresentanter fra både Arbeiderpartiet og SV rykket ut og gjentatt sin mistillit til Eivind Reiten som styreleder i StatoilHydro, som om det skulle være deres oppgave å uttrykke en slik tillit eller ikke. Det disse representantene i realiteten gjør, er å uttrykke mistillit til den ansvarlige statsråd for selskapet, Åslaug Haga, som gjentatte ganger etter at hun ble olje- og energiminister, har uttrykt full tillit til Reiten, en tillit senterpartileder Åslaug Haga derimot ikke hadde i NRKs partilederutspørring før valget. Slutt på spill og spetakkel? Ikke akkurat.

Venstres vekst og plassering i det politiske landskapet forstyrrer åpenbart det bildet mange andre partier ønsker å tegne: rødt mot blått, snilt mot slemt, enten skattelette eller fellesskap.

Både statsministeren og finansministeren så det som sin oppgave i valgkampen – foran et lokalvalg – å påstå at en stemme til Venstre var en stemme til Fremskrittspartiet, mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har brukt denne uken og sin tale i dag til å hevde at en stemme til Venstre er en stemme til Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at Venstre kommer til å bli et svært viktig parti som det blir vanskelig å komme utenom fram mot valget i 2009.

En regjerings trontale burde være et dokument om de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor i de kommende årene, og ikke en smørbrødliste over hvilke punkter i Soria Moria-erklæringen som skal følges opp med en stortingsmelding, slik Regjeringen serverte oss på tirsdag. Det er jo nettopp derfor Stortinget har trontaledebatten før statsbudsjettet er kjent. I så måte var det stortingspresident Jagland og ikke Regjeringen som bidrog til at vi løftet blikket ved å peke på de viktige utfordringene vi sammen står overfor når det gjelder kamp mot fattigdom og klimaproblemene. Jeg vet ikke om det er uærbødig, president, men det kunne kanskje være en tanke at Kongen neste år bør få æren av å lese stortingspresident Jaglands tale.

Stortingspresidenten påpekte også noe helt åpenbart, men som det dessverre ikke synes som Regjeringen har tatt helt inn over seg, da han viste til at vi «får som regel de gode løsningene hvis de som har flertallet, lytter til flere enn seg selv». Så langt har Regjeringen utvist en utstrakt vrangvilje mot å samarbeide med «flere enn seg selv». Det er bare i sakene om det framtidige pensjonssystemet at vi har fått til et bredt politisk kompromiss i Stortinget. Det var et kompromiss som bare ble til på grunn av særdeles utstrakt godvilje fra de tidligere regjeringspartiene Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Det er et kompromiss som er lite verd dersom Regjeringen ikke med stø hånd klarer å få på plass en erstatning for dagens AFP-system som ikke undergraver hovedelementene i det nye pensjonssystemet om at det skal lønne seg å arbeide lenger.

Vi trenger brede kompromisser på flere områder. Jeg vil peke på to åpenbare: Vi trenger et felles løft for dem som virkelig sliter, dem som vi ser litt for mange av bare vi beveger oss noen få meter fra stortingsbygningen, de ordentlig slitne rusmisbrukerne som ofte har psykiske problemer i tillegg. Vi må få en rus- og psykiatriinnsats med utgangspunkt i dem som sliter, ikke en teknokratisk reform som først og fremst handler om institusjonelle formål. Vi må få en reform som river ned de usynlige skottene mellom de ulike etater og institusjoner, mellom stat og kommune, mellom rus og psykiatri.

Og vi må få på plass en klimapolitikk som er bedre og mer forpliktende enn det forslaget fra Regjeringen som ligger til behandling i Stortinget. Vi skylder våre barn og barnebarn å finne de beste løsningene for vår tids største utfordring, effektive klimatiltak som nødvendigvis må merkes.

Regjeringens trontale var så godt som blottet for gode nyheter for forskning, for næringslivet og dem som sysler med tanken på å investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. For Venstre er det avgjørende viktig at vi får en forpliktende satsing på forskning. Et av Norges konkurransefortrinn er «rimelig» arbeidskraft med høy utdannelse. Derfor må vi legge til rette for at de nye bedriftene som etableres, gjør det med utgangspunkt i kompetansebasert høyteknologi – gjerne innenfor miljøteknologi. Jeg frykter at det budsjettet som legges fram i morgen, ikke på noen måte tar inn over seg denne erkjennelsen, og at Norges forskningsinnsats igjen blir budsjettaperen. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror det dessverre ikke.

I fjorårets trontaledebatt tok jeg opp noen ideologiske skillelinjer mellom partiene utenfor og innenfor Regjeringen. Etter den tid har Venstres landsmøte vedtatt et nytt prinsipprogram, «Frihet og rettferdighet», der vi ytterligere klargjør den sosialliberale plattformen. Det handler om enkeltmenneskers frihet og personlige vekst, om sterke fellesskap i god balanse mellom sivil sektor, regulert markedsøkonomi og politisk styring gjennom det offentlige. Vi tenker individ, marked og stat i den beste balansen, der vi mener de røde og de blå bikker for mye i hver sin skadelige retning. Denne sosialliberale borgerlige plattformen er det beste grunnlaget for utvikling av framtidssamfunnet. Mer sosialisme eller mer mørkeblå politikk er ikke svaret – definitivt ikke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) [11:45:43]: Sponheim har flere ganger denne uken og også i dag sagt at det ikke er aktuelt for Venstre å støtte ei regjering der Fremskrittspartiet er med. Jeg syns Venstres leder fortjener ros for slik klar tale.

Nå foregår det forhandlinger rundt i landets kommunestyrer og fylkesting om hvem som skal styre de neste fire årene. Mange steder er Venstre i en nøkkelposisjon. Om Fremskrittspartiet skal få posisjoner, og om Fremskrittspartiet skal få politisk innflytelse, avgjør mange steder Venstre.

Spørsmålet mitt er: Hva er partileder Sponheims syn på lokalt å støtte regimer der Fremskrittspartiet er med og får posisjoner og politisk innflytelse? Det er altså ikke greit å gi Fremskrittspartiet innflytelse nasjonalt. Er det greit lokalt i forhold til hva partileder Sponheim har sagt, eller vil han nå bare si at det er helt opp til partiets lokale folkevalgte å bestemme det?

Lars Sponheim (V) [11:46:48]: Jeg har alltid hatt et grunnleggende slagord i min partiledelse av Venstre på dette området, og det er at vettet er bra jevnt fordelt i Venstre. En må kunne foreta de fornuftige avveiningene selv lokalt ut fra lokale forhold. Jeg registrerte at også Myrlis partileder sa det samme i partilederdebatten. Tenk selv, sa han, til sine egne representanter, og det er jeg sikker på at de er i stand til.

For meg er det viktig å skille klart mellom de kommuner som har parlamentarisme, og de kommuner som har formannskapsprinsippet, som har mye valgteknisk samarbeid for å få ulike brøker i fordelingen til å gå opp. Det er grunnleggende annerledes enn der hvor det foreligger forpliktende fireårige politiske avtaler. Derfor har jeg også gitt uttrykk for at situasjonen i Oslo og i Bergen – hvor Venstre har gjort det klart på lokalt plan det samme som det jeg har gjort klart på nasjonalt plan – er annerledes, fordi en der har en byregjering, en har forpliktende parlamentarisme og en binder hverandre opp i et regjeringssamarbeid som gjør at man også hefter for hverandres politikk. Det er den store forskjellen.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:47:55]: Sponheim brukte en god del av sitt innlegg til å skryte av Venstres valgresultat. Derfor vil jeg starte med å få lov til å gratulere med valgresultatet og den økte selvtilliten som Sponheim har fått. Det trodde jeg for så vidt nesten ikke var mulig. (Munterhet i salen)

Det som har skjedd i de to siste årene her på Stortinget, er jo at opposisjonen har hatt et godt samarbeid i en rekke saker. Grønne sertifikater er en sak, og jeg kunne ha nevnt en rekke andre saker. Det som blir interessant framover, blir å se hvor Venstre og Sponheim har tenkt å plassere seg politisk når det gjelder saker som skal behandles her på Stortinget, bl.a. når det gjelder Regjeringens forslag om å kjøpe seg opp i StatoilHydro og bruke milliarder på det.

Jeg vil stille et spørsmål om den nye sosialistiske kursen Sponheim og Venstre har valgt: Hvem skal Venstre samarbeide med på Stortinget? Er det de rød-grønne, der han ikke har innflytelse, er det de borgerlige, bare fram til 2009, eller skal han plassere seg i et politisk ingenmannsland?

Lars Sponheim (V) [11:49:07]: Det er ganske fascinerende å oppleve at jeg etter de mange årene jeg har tilbrakt i denne salen og de mange gangene jeg har stått på denne talerstolen, skal bli kalt for sosialist. Det er nok ikke så mange utover dem med de retoriske øvelser som nå øves inn i Fremskrittspartiet, tror jeg, som syns noe særlig om det. Det er iallfall ikke korrekt. Samtidig aksepterer jeg heller ikke å bli tillagt å være på en høyreside i norsk politikk, for sentrum er en naturlig størrelse. Det har det alltid vist, og der er både jeg og Venstre.

Så kan jeg forsikre om at Venstre kommer til å stå fast på sine standpunkter når det gjelder den viktige felles borgerlige plattformen som er knyttet til begrenset statlig eierskap, ting som er bra for næringslivet osv. Vårt politiske samarbeid i denne salen kommer til å være avgrenset til sentrum og høyre. Det sier Venstres landsmøte, og det har Venstre pålagt meg å styre partiet etter.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [11:50:23]: I sin replikk til statsministeren gikk representanten Sponheim langt i å forhåndsdømme Hydro for korrupsjon. Det syns jeg representanten skal være forsiktig med. Et godt rettsprinsipp er at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, også når det gjelder folk man ikke liker.

Ifølge media har representanten Sponheim foretatt en genistrek ved å klargjøre at han ikke vil støtte flerpartier i regjering. Da vil jeg minne om at et av hovedskillene mellom Stoltenberg I- og Stoltenberg II-regjeringene er miljøpolitikken, et område som representanten sier han er veldig opptatt av. Skal vi klare å møte framtidens utfordringer i forhold til miljø, så forutsetter det en gigantisk omstilling av norsk næringsliv, en omstilling til større bærekraft. Her er SV drivkraften i Regjeringen. Landet og framtiden trenger SV. Ser Venstre at også miljøet trenger SV?

Lars Sponheim (V) [11:51:17]: For det første må jeg si at jeg stiller meg undrende til utgangspunktet for denne replikken. Jeg har ikke forhåndsdømt Hydro på noe vis. Jeg har registrert at det nok en gang har kommet en skadelig debatt om at det kan ha skjedd noe som er ulovlig. Vi vet at det har skjedd noe meget ulovlig fra Statoils hånd, som de har innrømt, som de har måttet betale milliarder for å komme seg ut av, og vi vet at det foreligger en dom når det gjelder SAS. Det vil jeg tro at SV burde ta mer alvorlig, at delvis statlig eide selskaper bryter loven, eller kanskje har brutt loven.

Så vil jeg også understreke at jeg var næringsminister og forvaltet statens eierskap i mange år i Hydro, også på det tidspunktet hvor Saga ble oppkjøpt. Jeg var veldig glad i det selskapet, fordi det betydde så mye for Norge. Derfor er jeg svært lei meg for at denne debatten kommer rundt dette selskapet, og også for den usikkerhet om disse selskapene som bl.a. replikanten har bidratt til ved å svekke autoriteten til lederen for Hydro og på annet vis snakke ned disse selskapenes kommersielle hensyn. Jeg mener vi trenger disse store selskapene, og jeg er for et statlig eierskap som sikrer at selskapenes hovedkontor blir i Norge.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:52:33]: Representanten Sponheim har fått mye oppmerksomhet for sitt sentrumsinitiativ. Det er interessant at han løfter fram sentrum i norsk politikk når vår regjering – sentrum–venstre-regjeringen – har regjert i to år og har levert sentrumspolitikk som aldri før. Det er verdt å nevne f.eks. en styrket kommuneøkonomi, et historisk kulturløft, en gjennomarbeidet frivillighetspolitikk, en samferdselssatsing, en distriktspolitikk og hjemfall – saker som den forrige regjeringen ikke greide å gjennomføre.

Sponheim uttalte i forbindelse med Venstres valgnederlag – for det har partiet også lidt, men det var i 2001 – til Bergens Tidende 16. september 2001:

«Det var godt å slippe den politiske klaustrofobi som vi følte da vi satt innelåst med Senterpartiet.»

Hvem er det Sponheim vil gjennomføre sentrumspolitikken sammen med?

Lars Sponheim (V) [11:53:36]: I dag består sentrum i norsk politikk av to partier som er i opposisjon til den rød-grønne regjering. Det er, etter mitt skjønn, Kristelig Folkeparti og Venstre. Både Kristelig Folkeparti og Venstre har vist i denne sal og i denne debatt så langt at de framstår som en selvstendig kraft, og vil bidra til en sentrum–høyre-regjering hvis velgerne gir mulighet til det etter valget.

Men når man tar på seg den ærefulle oppgave det er å kalle seg sentrum i politikken og et sentrumsparti, er man også noe mer nyansert med hensyn til å svart-hvitt – tegne norsk politikk. Jeg mener norsk politikk ikke består av to blokker, hvor den ene er snill, og den andre er slem. Jeg innrømmer at den regjeringen som Rune J. Skjælaaen støtter, gjør mye bra også når det gjelder sentrumspolitikk. Men det er definitivt mye jeg savner, ikke minst innenfor det som handler om verdiskaping, om det å gjøre det lettere for de små i næringslivet, og andre sider ved den økonomiske politikk, hvor sentrum står for noe annet enn det Senterpartiet bidrar til i dag.

Men jeg tror det er håp for Senterpartiet. (Munterhet i salen)

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:54:52]: Det er underlig å høre representanten Sponheim forelese i historie. Hvis man ser på alle de tre sentrumspartienes utgangspunkt – i motkulturene, i sentrum–periferi-konflikten, i troen på lokaldemokratiet istedenfor på statlig overstyre – har vi fortsatt ganske mye felles tankegods. Jeg tror heller ikke at Venstre definerte seg som ikke å være et sentrumsparti i forrige periode, da de valgte å foreta et historisk brudd med dette trepartisamarbeidet og å gå i regjering med Høyre.

Det er tre sentrumspartier i Norge. Vi har nå valgt forskjellig veier. Jeg er helt overbevist om at vi vil få mer gjennomslag for god sentrumspolitikk ved å gå til venstre enn ved å gå til høyre. Det viser erfaringene fra forrige periode. Jeg tror at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen bør avslutte kampen om å definere hvem som er et sentrumsparti, og hvem som ikke er det. Vi har valgt forskjellige veier. Jeg er sikker på at veien til venstre vil føre til bedre politikk når det gjelder de tradisjonelle sentrumssakene og periferien.

Lars Sponheim (V) [11:55:46]: Jeg vil gjerne bidra til en god tone med Senterpartiet i denne debatten – og i framtidige debatter – så jeg vil ikke være veldig hard når det gjelder dette.

Jeg vil allikevel gi uttrykk for at noe historisk brudd i samarbeidet mellom sentrum og høyre i forrige periode var det vel ikke. Jeg tror at i den tiden representanten og jeg har levd og kanskje har fulgt med på politikk, har vel Senterpartiet vært oftere i en sentrum–høyre-regjering enn det Venstre har vært. Jeg vil si at det heller ikke på de tidspunktene var noe historisk brudd.

Jeg håper at Senterpartiet vil finne hjem til sentrum, et sentrum basert på en ideologi hvor samfunnet skal bygges nedenfra, hvor det er enkeltmennesker som er det sentrale, og ikke basert på systemer som skal bygges, noe som har vært sosialdemokratiets tradisjonelle profil. Senterpartiet vil være velkommen hjem igjen. (Munterhet i salen)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [11:57:03]: To år har gått siden regjeringsskiftet. Vi er halvveis i denne stortingsperioden og kan gjøre opp status ved halvgått løp. Flertallsregjeringen styrer mot de målene som ble satt i Soria Moria-erklæringen, og svært mye er gjennomført på to år.

Regjeringen har bidratt til at flere tusen mennesker har kommet i arbeid. Sysselsettingen er rekordhøy. Ledigheten er den laveste på nesten 20 år. De aller fleste sektorene i næringslivet går faktisk så det suser.

Vi er i rute med de 10 000 flere ansatte innen eldreomsorgen. Vi har foreslått at det skal bygges 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2015.

Det bygges barnehager som aldri før. Målet om full barnehagedekning blir nådd i de aller fleste kommunene. Foreldrebetalingen er redusert.

Kommunesektoren har fått flere milliarder kroner ekstra siden 2005. Dette er penger som brukes til en bedre skole, til bedre omsorgstjenester, til mer kultur og til flere miljøtiltak.

Nordområdesatsingen gir resultater og optimisme. Økt satsing på samarbeid med Russland, på forskning og utvikling og på økt studentutveksling er konkrete eksempler. Kystvakta er blitt betydelig styrket. Det gir synlige resultater med hensyn til å kontrollere fisket i Barentshavet.

I årene som kommer, vil Arbeiderpartiet legge vekt på fire hovedområder:

• en bærekraftig miljø- og klimapolitikk

• arbeid til alle og et arbeidsliv for alle

• å skape verdens mest inkluderende samfunn i Norge

• trygghet og fornyelse av velferdssamfunnet

Punktene om arbeidsliv og om et inkluderende samfunn utgjør kanskje de aller viktigste tiltakene i kampen mot fattigdom.

Jeg vil her vie det første punktet, klimapolitikken, spesiell oppmerksomhet. Arbeiderpartiets og Regjeringens klimapolitikk har i realiteten fått bred tilslutning. Nå er alle for å overoppfylle Kyoto-avtalens målsetting for 2012. Det var ikke tilfellet før Regjeringen og Arbeiderpartiet foreslo dette.

Det er bred enighet om kutt tilsvarende 30 pst. av utslippene i 2020. Målet om karbonnøytralitet har også fått tilslutning. Ingen snakket om karbonnøytralitet før Regjeringen foreslo det.

Klimaendringene er den største utfordringen vi står overfor. Det erkjenner samtlige partier – etter hvert kanskje også Fremskrittspartiet. På ett tidspunkt må partienes konkurranse når det gjelder klimasaken, vike for seriøse forhandlinger, der vi på bakgrunn av alt det som vi faktisk er enige om, kan komme fram til omfattende tiltak som Norge skal påta seg – både her hjemme og ute. Da først – gjennom seriøse forhandlinger – får vi se om opposisjonens retorikk mot Regjeringens klimapolitikk er mer enn retorikk.

Her i Stortinget er trontaledebatten en av de anledningene opposisjonen har til å gi sine tilsvar til Regjeringen. Denne uka har vi så langt bivånet en veldig spesiell opposisjonsdebatt, nemlig opposisjonspartienes debatt med hverandre.

Høsten 2005 ble det sagt at de borgerlige partiene skulle bruke de neste fire årene til å bygge et troverdig regjeringsalternativ fram mot 2009. Vi kan i dag konstatere at de etter to år ikke er ett eneste skritt nærmere et troverdig og samlet borgerlig regjeringsalternativ, snarere tvert imot!

Venstre vil ikke sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti vil ikke sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet vil ikke støtte en regjering de selv ikke sitter i. Høyre vil sitte i regjering med alle de tre nevnte partiene. Etter Sponheims uttalelser på mandag, gjentatt her i salen i dag, kan vi også slå fast at et avklart borgerlig regjeringsalternativ faktisk ikke eksisterer.

Selv om det foreløpig er uklart hva som blir alternativet til den sittende regjering ved valget i 2009, er det nok av store og viktige saker som innen den tid bør finne sin løsning, også på tvers av partiblokkene.

La meg derfor avslutte med en oppfordring til opposisjonspartiene. La oss i tiden framover samarbeide om å finne gode og brede politiske løsninger der dette er mulig og helt nødvendig. Klimasaken er allerede nevnt av flere enn meg i dag. Jeg tenker videre på utformingen av den nye folketrygden, på kirke–stat-saken og på de store spørsmålene i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Alt dette er saker der det påhviler oss et stort ansvar for å finne samlende og brede politiske løsninger her i Stortinget.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Børge Brende (H) [12:02:18]: Jeg merket meg at statsministeren her i dag i sitt innlegg brukte mye tid på og gav en bred omtale av fattigdomsutfordringene globalt. Det samme ble gjort i trontalen. Det synes jeg er bra, og det har Høyres støtte.

Likevel blir kontrasten stor mellom den omtalen som har vært av den globale fattigdommen – og viktigheten av bekjempelsen av den – og den manglende omtalen av hvordan vi skal lykkes med å bekjempe fattigdommen nasjonalt. Det var ikke mange tiltak i trontalen, og jeg synes heller ikke det var veldig mange konkrete tiltak i statsministerens innlegg i dag. Og dette var ett av de viktige løftene fra de rød-grønne.

Er det slik at representanten Hill-Marta Solberg også har føyd seg inn i rekken med bl.a. finansminister Kristin Halvorsen, som den 5. juni 2007 sier til Dagbladet:

«Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen i Norge.»

Kommer man ikke til å nå målene i Soria Moria-erklæringen her? Er det løftet lagt til side?

Hill-Marta Solberg (A) [12:03:35]: Jeg tror alle partiene – i hvert fall alle som har hatt muligheten til en gang å være i regjering, slik representanten Brendes parti har vært – erkjenner at selv i et rikt land som Norge er det en krevende oppgave å bekjempe og utrydde fattigdom. Det er en meget krevende oppgave. Derfor må vi også gå løs på den med krum hals.

Den sittende regjering har gjort en betydelig innsats for å redusere fattigdom i vårt samfunn, ikke minst når det gjelder kampen mot arbeidsledighet, og kampen for å integrere de som er utstøtt av arbeidslivet, som kanskje er de viktigste tiltakene for å få folk ut av fattigdom. Det er også lagt fram en handlingsplan mot fattigdom i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Så Regjeringen har på en rekke områder iverksatt tiltak for å møte den utfordringen det er i samfunnet at selv et rikt land som Norge dessverre har folk som er fattige.

Anders Anundsen (FrP) [12:04:38]: Trontalen og trontaledebatten skal jo handle om fremtiden og om fremtidsvisjoner, og en fokusering på fremtiden er en fokusering på forskning og utvikling. Det er viktig for Norges fremtidige plass i verdenssamfunnet, både politisk og næringsmessig. Det er helt avgjørende for fremtidig nasjonal vekst og næringsutvikling. Det kan bidra til løsningen på klimautfordringene internasjonalt, på energiutfordringer og på mat-, vann- og helseutfordringene i u-land – for å nevne noe.

Vi står nå midt oppe i en situasjon hvor Regjeringen leder et land som er dårligst på forskning i Norden – ikke på kvalitet, men på ressursbruk. I 2005 brukte Norge 30 milliarder kr på forskning, Sverige brukte 99 milliarder. Regjeringens statsbudsjett siden den gang har ført til en realnedgang, og i utgangspunktet er målet at vi skal bruke 3 pst. av BNP på forskning. I dag bruker Norge 1,5 pst.

Er den parlamentariske lederen for det største regjeringspartiet fornøyd med denne jumboplassen?

Hill-Marta Solberg (A) [12:05:46]: For det første vil jeg si at jeg er enig i at veldig mye av framtidens utfordringer skal finne løsninger gjennom ny kunnskap. Da er også forskningsinnsats utrolig viktig. Derimot er jeg veldig uenig med opposisjonspartiene når de har brukt store deler av 2007 til å fortelle det norske folk og mange andre at vi i Norge kutter i forskning. For inneværende år var det en økning i bevilgningene til forskning på 900 mill. kr, altså nesten 1 milliard. Det er veldig godt gjort å framstille det som kutt i forskning.

Regjeringens ambisjoner når det gjelder målene for forskningsinnsatsen, står ved lag. Det vil også komme til uttykk gjennom de framtidige budsjetter.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:06:37]: Representanten Hill-Marta Solberg kom med en klar invitt til samarbeid. Det noterer vi i Kristelig Folkeparti oss med interesse. Jeg regner også med at det gjelder for det budsjettet som fremmes i morgen, at det ikke nødvendigvis må gå gjennom denne sal uendret.

Så trakk Solberg opp bærekraftig miljøpolitikk som det viktigste fundament for Regjeringen. Det bringer meg over til noe Hill-Marta Solbergs partifelle Martin Kolberg sa til VG for et par uker siden. Han sa at «vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer». Det ligner jo mye på den debatten Kristelig Folkeparti i våres trakk opp om livskvalitet, og at det å ha noe å leve av ikke nødvendigvis er synonymt med det å ha noe å leve for.

Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er: Er Kolbergs uttalelser på egne vegne, eller kan vi regne med å se et systemskifte i faktisk politikk ut fra det Kolberg har sagt?

Hill-Marta Solberg (A) [12:07:53]: Ikke minst i lys av det som ikke bare den norske politiske debatten er blitt preget av, nemlig klimautfordringene, men ut fra de store globale utfordringene vi har gjennom den stigende temperaturen på kloden, tror jeg alle veldig lett kan komme til den erkjennelsen at det er én ting som i hvert fall ikke er mulig, nemlig bare å fortsette som før. Ved å fortsette som før på område etter område vil vi forverre den situasjonen som kloden allerede er kommet i. Det betyr at vi er nødt til å gjøre ting annerledes. Det er gjennom internasjonale og nasjonale tiltak – ikke minst for å redusere utslippet av klimagasser – at vi kan bidra til å snu utviklingen og kanskje på den måten også redde kloden fra en temperaturøkning som vil være helt ute av kontroll, hvis den blir for stor.

Jeg deler helt og fullt Martin Kolbergs oppfatning av at vi på mange områder må gjøre ting annerledes – ellers er vi sjanseløse, spesielt med hensyn til klimautfordringene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Inge Ryan (SV) [12:09:22]: Jeg vil i mitt innlegg ta opp tre utfordringer for framtida. Den første er den som flere har vært inne på som den desidert største utfordringa vi har – miljøutfordringa. Vi ser alle sammen at det blåser, det regner, det er mer uvær enn noen gang. I andre land i fattige deler av verden ser vi at de opplever tørke, de mister mulighetene til vann. Vi har faktisk klimaflyktninger som er nødt til å rømme til andre områder for å overleve. Vi har nettopp hatt TV-program med Børge Ousland som kommer fra nordområdene og forteller at det er en dramatisk utvikling når det gjelder issmelting rundt Svalbard og Nordpolen. Dette er den største utfordringa vi har, og den som kommer til å kreve mest også av norske politikere i årene framover. Vi vet at det er de vestlige landene som forurenser desidert mest. En nordmann slipper ut ti ganger så mye som en fra India og hundre ganger så mye som en fra Etiopia. Det er derfor vi som må ta tak i dette hvis vi skal klare å få gjort noe med de store klimautfordringene.

Det andre spørsmålet jeg har lyst til å ta opp, er utviklinga mot et ego-samfunn. Når vi er kåret til landets beste land å bo i, er det fordi vi har bygd på den nordiske velferdsmodellen der mottoet har vært: Du skal gjøre din plikt og kreve din rett. Vi opplever nå også i kommunalkampen at når diskusjoner om f.eks. eiendomsskatt kommer opp, får vi en ego-tenkning der viljen til å yte er mindre enn før. Derfor tror jeg at denne diskusjonen rundt ego-samfunnet skal vi våge å ta: Hvordan vi skal klare fortsatt å ha en stor fellesskapskake som vi alle sammen kan være med på å dele. Det er den beste måten å drive sosial utjevning på.

En avis skrev om stappmettsyndromet for noen år siden: Nå er jeg så stappmett at jeg blir irritert. Vi blir mer og mer stappmette, men likevel blir vi mer og mer irriterte. Den utfordringa må vi ta på alvor. Hvorfor blir vi det? Hvorfor blir vi som bor i verdens beste land, mer og mer irriterte? Den diskusjonen syns jeg vi skal ta.

Jeg tror at vi må ta inn over oss at det – for all del – er personer i dag som har det vanskelig, men de fleste av oss har det ufattelig godt, og vi er faktisk nødt til å være mer solidariske med hverandre i forhold til å finne gode fellesskapsløsninger.

Den tredje utfordringa er i forhold til avpolitiseringa vi ser rundt oss. Den har to sider. For det første har vi en avpolitisering som vi egentlig har vært skyld i sjøl de siste tjue-tretti årene ved at vi har flyttet politisk makt fra politikere til både embetsverk og organer utenfor det politiske systemet. Det er vi skyld i sjøl og kan faktisk gjøre noe med, sjøl om det er krevende. Men den mest alvorlige avpolitiseringa er den som skjer ved at folk opplever politikk som spill og spetakkel og mindre som politisk håndverk. Vi får nemlig politikerforakt på den måten. Vi som er satt til å ta en del viktige grep, klarer ikke ta de grepene fordi det er spillet som får fokus. Legitimiteten vår blir svekket så lenge det er spillet som står i fokus og ikke det politiske håndverket. Derfor tror jeg vi er nødt til å ta en diskusjon om politikerrollen og hvordan vi skal bekle den framover.

For å snakke mer om det som skjer framover: Jeg tror vi er nødt til å bli langt mer modige politikere. Vi er nødt til å ta mer modige valg som et samlet kollegium. Jeg synes Helmut Kohl tok et modig valg ved Tysklands samling – sjøl om skattene økte vesentlig for vesttyskerne, tok han et modig valg. Dagens regjering i Norge tar også modige valg. I forhold til klimaspørsmål og andre ting er man i ferd med å ta en del modige valg som faktisk også krever en god del av hver enkelt av oss. Vi må kunne si til norske innbyggere: Vi er nødt til å ta en del modige valg. Men det vil også kreve en del av oss som bor i dette landet dersom vi skal lykkes med de valgene. Det er denne regjeringa i ferd med å gjøre. Vi snakker ofte om Einar Gerhardsen og Erik Brofoss som bygde landet. Dem er vi stolte av, og det skal i fortsatt være. Denne regjeringa er i ferd med å bygge om landet, og det krever politisk mot. Vi er i ferd med å gjøre det, men vi trenger også støtte fra et samlet Stortinget i en slik jobb.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:14:22]: Jeg registrerte at parlamentarisk leder i SV omtalte tre temaer som han var særdeles opptatt av. Et av de temaene han ikke omtalte, var faktisk å finne en løsning på fattigdomsproblemet i Norge. Før valget i 2005 var SV kanskje det partiet som snakket mest om å finne løsninger på fattigdomsproblemet. Men så har vi altså sett at etter at SV kom i regjering, har bl.a. partilederen til representanten Ryan på mange måter avblåst hele dette løftet og sagt at dette er det ikke mulig å nå. Det er en dårlig nyhet for mange av de menneskene i dette rike landet som faktisk har en vanskelig hverdag.

Hva vil Inge Ryan formidle til alle disse menneskene som nå inngår i fattigdomsgruppen? Hva kan de forvente av SV når det gjelder å fokusere på dette i forhold til løftene de faktisk gav før valget i 2005?

Inge Ryan (SV) [12:15:17]: For det første er jeg glad for at Fremskrittspartiet er opptatt av fattigdom. Det syns jeg er flott.

Jeg vil bare understreke det som statsministeren sa i sitt innlegg om at det gjøres ting med hensyn til fattigdommen, men man når aldri helt fram slik at man kan si at fattigdommen er avskaffet hundre prosent i Norge. Det viktigste grepet som er gjort, er at vi har fått mange mennesker i arbeid. Mange i arbeid gjør at folk kommer ut av fattigdomssituasjonen; de får inntekt hver eneste måned. Så er det en del grupper som vi fortsatt ikke har fått i arbeid, men det jobbes det hardt for.

Det handler også om at vi skal ha én dør. Mange av dem som opplever fattigdom i dag, sliter med å springe fra kontor til kontor når de skal ha hjelp. Vi tror vi skal få NAV-reformen på plass, og at den vil fungere godt i løpet av året som kommer. Da vil det bli langt lettere å få den hjelpen man trenger. Men jeg er enig med representanten Leirstein i at vi skal fokusere på dette, og det står fortsatt en del igjen før vi har kommet i mål.

Martin Engeset (H) [12:16:34]: Det er nylig avholdt et lokalvalg i Norge, et valg som ble et katastrofevalg for SV. Nå lærte jeg riktignok som liten gutt at en ikke skal sparke den som ligger nede, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre, men det kan vel neppe herske noen særlig tvil om at mye av årsaken til SVs dramatiske tilbakegang er velgernes opplevelse av at SV i regjering i sak etter sak blir valset over av et maktarrogant arbeiderparti. Trontalen nevnte ikke fattigdomsbekjempelse i Norge med ett eneste ord, og i Aftenposten i dag kan vi lese at SVs miljøvernminister er den store taperen i budsjettkampen.

Da er jeg litt interessert i å høre om SVs parlamentariske leder kan dele noen av sine tanker om hvordan i all verden SV skal kunne reise seg, når partiet blir fullstendig overkjørt av Arbeiderpartiet i sine viktigste saker.

Inge Ryan (SV) [12:17:40]: Ryktene om SVs død er betydelig overdrevet. Jeg har lyst å svare til representanten Engeset at vi tidligere har ligget på 5 og 6 pst. oppslutning og kommet sterkt tilbake. Det vil vi nok gjøre igjen. Da jeg begynte i politikken i 1997 og kom inn i sentralstyret, var vi også på 6 pst., så jeg tror vi har gode muligheter til å få en oppgang igjen.

Når det gjelder det indre livet i Regjeringa, skal jeg ikke referere så mye fra det, men det er ikke slik at SV blir valset over. Jeg mener vi har en statsminister som hele tida søker å finne kompromisser mellom de tre partiene. Jeg sitter ikke sjøl i Regjeringa, men deltar på en del av møtene, og det er en grunnleggende holdning at vi skal finne løsninger som er bra for alle tre partiene. Det er klart det er harde diskusjoner noen ganger om hva som er den beste løsninga, men ingen partier blir valset over i Regjeringa. Vi har konstruktive debatter i de møtene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:18:41]: Det er flott å høyre på det engasjementet Inge Ryan viser for miljøet. Sosialistisk Venstreparti på sitt beste er når dei snakkar og kjempar for dei fattigaste og for miljøet. Men SV på sitt verste er når dei bøyer av for LO og for Arbeidarpartiet, berre for å sitje i regjering.

I dag tidleg sat eg og nikka då statsministaren snakka om at miljø og utvikling er vår tids største ufordring. Samtidig sa han òg at før valet i 2005 hadde Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV blitt einige om dei viktigaste politiske spørsmåla. Han nemnde skattepolitikk og utanrikspolitikk, men han nemnde ikkje miljø. I 2000 gjekk Kristeleg Folkeparti ut av regjering fordi me ikkje ville vere med og byggje gasskraftverk. Då sa SV sin partileiar til Stoltenberg at han misbruka moglegheitene og gjekk baklengs inn i framtida.

Korleis kan SV hevde at noko som var gammaldags i 2000 blir framtidsretta i 2007? Og korleis kan SV sitje i regjering når dei byggjer gasskraftverk og opnar for oljeleiting i nord, og ikkje kjem med nok ordningar for ny fornybar energi?

Inge Ryan (SV) [12:19:47]: For det første kommer det en rekke tiltak i forhold til ny fornybar energi. Det er lagt fram en plan for det, og det kommer en god del tiltak på det området.

Når det gjelder oljeleting i nord, er det et kompromiss som vi har inngått ved at vi i dag leter i de områdene som er minst sårbare, mens de mest sårbare områdene er holdt utenfor.

I forhold til gasskraftverk er vi den regjeringa som faktisk setter i gang rensing på alvor – det er ikke bare snakk om at man må ha miljøtiltak, vi gjør noe med det. Det ble i budsjettet i fjor bevilget store summer, og det blir i budsjettet i år bevilget store summer, til rensing av CO₂. Jeg mener at dette er den første regjeringa som har gått fra ord til handling i miljøpolitikken. Men jeg er enig med representanten Ropstad i at det står mye igjen, og det skal vi ta tak i. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, må vi bli flinkere til å vise politisk mot i en slik vanskelig sak, og da ønsker vi Kristelig Folkeparti hjertelig velkommen med på laget.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Lars Peder Brekk (Sp) [12:21:17]: Senterpartiet er opptatt av å ta vare på og videreutvikle de bærebjelkene det norsk samfunnet er bygd på. Når Senterpartiet vil «ta hele Norge i bruk», bygger det på den grunnleggende tanken at vi er forpliktet til å forvalte og nyttiggjøre oss hele landet. Vi har ikke bare rike naturressurser, men vår infrastruktur og vårt bosettingsmønster gir oss mange valgmuligheter som mange andre land ikke har. Dette er utvilsomt en mektig konkurransefordel for Norge i en globalisert verden.

For Senterpartiet handler dette om å gjøre Norge til et land der folk har framtidstro, der vi utnytter naturressursene fornuftig, og der kunnskap og teknologi brukes til å skape arbeid og sikre bosetting i hele landet – et land der vi fortsatt satser på vareproduksjon og industri.

Sentraliseringskreftene i samfunnet er en trussel mot dette. Sentraliseringen er en trussel mot sentrumsverdiene. For Senterpartiet har det vært avgjørende å arbeide for nasjonale fellesskapsløsninger også med bakgrunn i våre verdisynspunkt, om det så gjelder så ulike tema som maktfordeling, statskirke, fellesskapsskole, folkeforsvar, nasjonalt eierskap og dugnadsånd.

Senterpartiet vil noe med Norge, og vi gjør noe med Norge hver dag i praktisk politikk. Før valget i 2005 gjorde vi det klart overfor velgerne at vi ville arbeide for en sentrum–venstre-regjering, med fokus på fellesskapsløsninger, fordelingspolitikk, kommuneøkonomi, kultur, miljø, samferdsel og næringsutvikling i hele landet.

Nå har vi i to år gjort det vi sa til velgerne før valget. Vi har arbeidet hardt, vi har prioritert, og vi oppnår gode politiske resultat på mange områder gjennom dette regjeringssamarbeidet. Senterpartiet er i dag garantisten for praktisk gjennomføring av en vellykket sentrumspolitikk. Det har vært en betydelig og nødvendig satsing på kommuneøkonomi, en formidabel satsing på kultur og frivillighet og en historisk satsing på infrastruktur, bredbånd og samferdsel.

Sett i lys av dette, og sett i lys av at det er Senterpartiet som i dag i praktisk politikk forvalter sentrumspolitikken og er garantisten for sentrumsverdiene, blir den siste ukens diskusjoner omkring samarbeid, eller mer presist mangelen på vilje til samarbeid på sentrum–høyre-siden i norsk politikk, både utfordrende og paradoksal for oss i Senterpartiet. Jeg har lyst til å understreke at vi med meget stor interesse følger de politiske avklaringer som Venstre og Kristelig Folkeparti skal gjøre mot valget i 2009, og jeg har også lyst til å understreke at vi har respekt for de prosessene som pågår i partiene.

Jeg vil understreke at både Senterpartiet og dagens sentrum–venstre-regjering har invitert Kristelig Folkeparti og Venstre i Stortinget til nærmere praktisk og politisk samarbeid i saker der det er politisk grunnlag for det. Senterpartiet er særdeles opptatt av å styrke sentrum og sentrumspolitikken. Det går i dag kun gjennom samarbeid til venstre – et sentrum–venstre-samarbeid. Dette er da også Kristelig Folkepartis og Venstres store utfordring.

Senterpartiet har gjennom sine veivalg banet vei for en nyorientering i sentrum av norsk politikk, et veivalg som jeg oppfatter at også Venstre og Sponheim har innsett gjennom sitt klare nei til Fremskrittspartiet.

De dramatiske klimaendringene som vi har sett stadig sterkere spor av den siste tiden, viser at miljøproblemene er globale og menneskeskapte. Miljøpolitikken har så langt ikke greid å hindre økte klimautslipp, og samtidig ødelegges det lokale ressursgrunnlaget på land og til havs. Det private konsumet vokser, og vi er alle mer eller mindre vevd inn i et livsmønster som virker negativt inn på miljøet.

Senterpartiet vil gjennom satsing på Grønn modernisering bidra til bedre forvaltning, riktigere forbruk, smartere bruk av teknologi, bedre ressursutnytting, bevaring av natur og kulturlandskap og levedyktige lokalsamfunn. Senterpartiets miljøpolitikk har både i posisjon og opposisjon vært en miljøpolitikk med mennesket i sentrum. Etter vårt økologiske helhetssyn har mennesket og menneskelig aktivitet en naturlig plass innenfor et framtidsrettet natur- og miljøvern. En grønn modernisering som ikke bygger på forvaltningstanken og mennesket i sentrum, vil uansett være mislykket.

Dersom vi skal lykkes med miljøpolitikken, må vi søke brede løsninger som på samme tid både tilrettelegger og stimulerer til endringer i forbruksmønster for den enkelte av oss, og som gjør at vi utvikler og tar i bruk den teknikk/teknologi som skal til for å redusere miljømessige skadevirkninger av uttak, produksjon, transport og konsum til et bærekraftig nivå.

Derfor er det så viktig at vi nå snarest får på plass en miljøavtale med næringsorganisasjonene som sikrer planmessig og målrettet reduksjon av NO_x- utslippene. Derfor er det viktig at vi får på plass brede politiske forlik om klimatiltak og klimapolitikk, slik statsministeren har invitert til i forbindelse med klimameldingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:26:33]: En gang for lenge siden var Senterpartiet et borgerlig parti, men har etter hvert klarere og klarere havnet sammen med sosialistene.

Parlamentarisk leder i Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og jeg er fra Trøndelag. Jeg hører jo at Brekk sier at Senterpartiet i Regjeringen og i Stortinget skal være en garantist for en omfattende satsing på infrastruktur. Jeg skal prøve å være ganske konkret i mitt spørsmål, fordi denne regjeringen hver eneste dag prøver å klargjøre at de har et historisk løft når det gjelder samferdsel: Hvor har det betydelige, historiske løftet kommet når det gjelder infrastruktur i Nord- og Sør-Trøndelag? Har det blitt en omfattende innsats på veiene i Nord- og Sør-Trøndelag? Eller har det blitt en omfattende innsats på jernbanen i Nord- og Sør-Trøndelag? Kan Senterpartiets parlamentariske leder, Brekk, svare konkret på det?

Lars Peder Brekk (Sp) [12:27:42]: Representanten Sandberg fokuserer på om Senterpartiet er et borgerlig eller et sosialistisk parti. Jeg har lyst til å understreke at Senterpartiet er et sentrumsparti. Vi har gjennom historien samarbeidet både til venstre og til høyre for oss, og vi er særdeles godt fornøyd med det samarbeidet vi har i dag, for gjennom det samarbeidet utvikler vi god sentrumspolitikk.

Denne regjeringen har gjennom sin politikk hatt et historisk løft når det gjelder samferdsel, og vi er den første regjeringen som har greid å imøtekomme Nasjonal transportplan. Gjennom de løsninger som Fremskrittspartiet har bidratt til i tidligere samarbeidskonstellasjoner, har ikke partiet fått gjennomført like mye som denne regjeringen har gjort med en samferdselsminister fra Senterpartiet.

Når det gjelder Nord-Trøndelag, har jeg bare lyst til å nevne at vi er inne i en fireårsperiode. Vi har allerede satt viktige ting på dagsordenen. Vi har bidratt til at Meråkerbanen blir satset på, og vi har satset på jernbane for bl.a. å sikre aktiviteten ved Norske Skogs anlegg på Levanger.

Torbjørn Hansen (H) [12:29:02]: I trontalen varsler Regjeringen at man skal legge fram en egen maritim strategi – dette som en del av oppfølgingen av Soria Moria-erklæringen, hvor fem næringer blir utpekt som viktige og skal få en egen nasjonal strategi.

Man skulle jo tro at det var positivt nytt å få en egen nasjonal strategi hos regjeringen Stoltenberg, men det er det åpenbart ikke. Den maritime strategien som vi fikk i går, hadde tittelen «Stø kurs». Det er fristende å legge til «stø kurs rett på land», for det vi fikk se i går, var en skipsfartspolitisk grunnstøting. Mens næringsminister Dag Terje Andersen skryter av 252 mill. kr til økt forskningsinnsats på det maritime området, har altså Regjeringen – og Sosialistisk Venstrepartis statsråd Kristin Halvorsen – varslet et historisk angrep på det maritime næringslivet med en inndragning av 14 milliarder kr av den såkalte skattekreditten. Dette er et fundamentalt tillitsbrudd i forhold til det forliket Senterpartiet var med på i 1995.

Kan representanten Brekk garantere at Senterpartiet vil korrigere dette forslaget og være med på et bredt politisk samarbeid om denne saken?

Lars Peder Brekk (Sp) [12:30:09]: Det er overraskende at representanten Torbjørn Hansen tar opp denne saken. Vi vet jo at det også i partiet Høyre er særdeles ulike holdninger til hvordan en skal løse skatteproblematikken for rederinæringen. Alle vet at det i en koalisjonsregjering må fattes vedtak basert på kompromisser, for de tre partiene har åpenbart ulikt utgangspunkt og ulik politikk. Rederiskattesaken er en slik sak.

Den endelige løsningen er basert på disse tre hovedelementene: En ny konkurransedyktig skatteordning for rederiselskapene, en avvikling av skattekredittordningen der en del skal innbetales og en del skal settes av til miljøfond i selskapene, og til slutt den nye maritime strategien som innebærer satsing på forskning, og også satsing på nærskipsfart. Dette er et kompromiss som Senterpartiet i regjering har stilt seg bak.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:31:09]: Jeg vil først av alt gratulere Senterpartiets nye parlamentariske leder med hans nye verv og ønske velkommen til samarbeid her i Stortinget.

For det andre vil jeg si at det er gledelig at det i denne debatten synes å være et gjennomgående tema hvordan sentrum i norsk politikk skal markere seg framover. Vi har fått avklart at den dødsattesten for sentrumsalternativet som enkelte senterpartifolk utskrev i sommer, nå er trukket tilbake. Senterpartiets parlamentariske leder snakker også om sentrumspolitikk og om den rød-grønne regjeringen som sentrum–venstre-alternativet. Og det har han for så vidt rett i. Problemet er bare at tyngdepunktet ikke ligger i sentrum, men til venstre – langt til venstre – for sentrum i denne regjeringen. Men la det gå!

Kristelig Folkeparti forsøker å styre etter Lahnstein-doktrinen, om at et sentrumsparti skal kunne samarbeide både til høyre og til venstre. Hva er Senterpartiets parlamentariske leders visjoner for Senterpartiets rolle i sentrum av norsk politikk framover?

Lars Peder Brekk (Sp) [12:32:22]: Også jeg er særdeles glad for at vi fokuserer på sentrumspolitikk og sentrumsverdier, og for at vi identifiserer felles verdier sentrumspartiene imellom, selv om vi i de siste årene har hatt ulike veivalg. Som jeg sa i innlegget mitt, valgte vi for to år siden å gå inn i et samarbeid til venstre for oss ut fra den vurderingen at det var klinkende klart at det var der vi hadde muligheter til å oppnå resultater.

Jeg oppfatter det slik at de siste ukers hendelser med klargjøring fra Venstre og representanten Sponheim, og også klargjøring fra Høybråten, av hvor de ønsker å gå, innebærer at de innser at en ikke får mer sentrumspolitikk i samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre. Mer sentrumspolitikk får en antakelig gjennom å samarbeide til venstre, med Arbeiderpartiet, og kanskje SV, slik vi har valgt å gjøre.

Vi er opptatt av å jobbe videre, og vi føler oss vel i dette samarbeidet. Vi føler at vi oppnår betydelige resultater innenfor kommuneøkonomi, innenfor kultur og frivillighet, som også Kristelig Folkeparti er særdeles opptatt av, og ikke minst innenfor samferdsel og infrastruktur.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:33:50]: Statsministeren sa i sitt innlegg at de sakene vi drøftet i FN i forrige uke, er de viktigste spørsmålene i vår tid. Jeg vil understreke betydningen av at slike spørsmål blir drøftet nettopp der – i FN. Det gir organisasjonen økt politisk legitimitet. Det er bra for verden, og det er bra for Norge.

Selv om det går sakte framover med helt nødvendige reformer i FN, peker flere utviklingstrekk de siste par årene mot et FN som blir mer relevant, tydeligere og møtes med mer respekt. Det kan skyldes at man har fått mer erfaring med alternativene, alenegang og konsekvensene av manglende forankring.

Det er i Norges interesse å bruke FNs rammer aktivt både for å støtte FN og for å fremme viktige sider ved vår utenrikspolitikk. Vi er FNs sjuende største bidragsyter. Derfor er det et mål og en oppgave for oss å være aktive i FN og aktive for FN. La meg illustrere dette med noen saker som opptok oss i forrige uke.

Det er første gang at klimaspørsmålene har stått så sentralt ved en generalforsamling. Det setter tonen for forhandlingene fram mot Bali-møtet i desember. Det amerikanske møtet om klimaspørsmål i Washington senere i uken gav også klare henvisninger til FN-prosessen. Det er her, med bindende avtaler som inkluderer flere – og ikke hver for seg – verdens land må finne løsninger.

I møter om Afghanistan i fjor tok Norge opp behovet for bedre koordinering og sterkere satsing på utvikling. Nå er dette godt forankret i diskusjon og planlegging i FN og i NATO. Det utfordrer den afghanske regjeringen, de regionale aktørene, men også giverlandene. Om man er for koordinering, må man også være rede til å la seg koordinere. Exit-strategien i Afghanistan må bestå i at landet gradvis styres og sikres av afghanere. Da må hjelperne utenfra være rede til å la dette skje. Her må FN spille en nøkkelrolle. FNs nærvær må styrkes, i Kabul og utover i landet. Dette er nå på gang. Det norske forslaget om å gjenutnevne en høynivårepresentant fra det internasjonale samfunnet vinner også fram.

FN har møysommelig kommet i posisjon for å gi et avgjørende bidrag til fred i Darfur. Sikkerhetsrådet har gjort sitt vedtak, og nå forberedes en historisk FN/AU-styrke. Norge er rede til å delta med en internasjonal ingeniørstyrke sammen med Sverige. Klarsignalet fra FN/AU kom i natt. Det blir en meget krevende oppgave. Men igjen har vi sett at uten FN makter ikke verden å samle alle trådene som må falle sammen i arbeidet for ikke bare å stoppe krig, drap og fordriving, men for å sikre fred og utvikling.

I diskusjonene omkring Irak spiller også FN en sterkere rolle. De humanitære utfordringene, flyktningkatastrofen og faren for oppløsning utfordrer hele verdenssamfunnet. FNs generalsekretær sa i sitt innlegg at Irak nå er hele verdens problem og utfordring. Norge tar dette på alvor, og Regjeringen vurderer nå hvordan vi kan gi vårt bidrag gjennom et hovedfokus nettopp på samarbeid med FN.

I forrige uke så vi FN på sitt beste, men vi så også noen av FNs svake sider. Sikkerhetsrådet viste seg ganske så maktesløse i forhold til de dramatiske hendelsene i Burma. Det fratok det internasjonale samfunnet anledningen til å sende kraftfulle signaler til det burmesiske regimet.

Norge fordømmer på det sterkeste vold og maktbruk mot fredelige demonstranter. Vi oppfordrer til dialog mellom regimet og den demokratiske opposisjonen. Burmas problemer kan bare løses langs en slik vei. Vi må presse på for dette og velge de virkemidler som kan bidra til en nasjonal forsoningsprosess.

Et lyspunkt var det at Sikkerhetsrådet stilte seg bak FNs spesialutsending Ibrahim Gambari og hans besøk til Burma. Jeg møtte ham før hans avreise og lovet Norges støtte til hans videre oppdrag. Vi følger situasjonen nøye og avventer hans vurdering etter besøket. La meg også nevne at det nye menneskerettighetsrådet enstemmig uttalte seg med klar kritikk av militærregimet i Burma. Det er positivt.

Jeg merket meg Fremskrittspartiets formanns uttalelser tidligere i år om at FN var «et ødeleggende organ for verdensfreden». Dette ble kontant avvist av de øvrige partiene på Stortinget. Jeg har aldri hørt en regjerings representant i verden uttrykke seg slik. Det ville bli en verdensnyhet om et slikt syn skulle fronte eller ha innflytelse på norsk utenrikspolitikk.

Vår FN-politikk har tradisjonelt hatt bred tverrpolitisk forankring. Det har også vårt engasjement i freds- og forsoningsarbeid. Slik forankring gir forutsigbarhet og skaper tillit til Norge som internasjonal aktør. Det betyr at vi kan engasjere oss i arbeid som vi vet må pågå over flere år. Vi kan være trygge på at Norge vil utvise handlekraft og tålmodighet. Viktig arbeid som én regjering starter, vil med stor sannsynlighet den neste føre videre.

Jeg håper denne kvaliteten vil vedvare. Inntrykkene fra FNs mange møter i forrige uke understreker at vi har muligheter til å gjøre en forskjell. FN blir aldri bedre enn det medlemslandene gjør organisasjonen til. Norske interesser er tjent med å arbeide for et sterkt, handlekraftig og respektert FN.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [12:38:53]: Nordområdene har vært en av denne regjeringens viktigste satsingsområder. Imidlertid har resultatene på land i Nord-Norge vært relativt fraværende, i hvert fall så langt. Nå opplever vi nærmest et kappløp mot Polhavet, og den politiske oppmerksomheten i mange hovedsteder rettes nordover. Regjeringens aktivitet på reisefronten og konferansesiden har vært stor i nord, og det kan være bra hvis man evner å gjøre noe mer enn bare å prate.

Kan utenriksministeren veldig kort fortelle hvilke substansielle resultater man forventer for norsk utenrikspolitikk og norske næringsinteresser når det gjelder f.eks. å forsterke fiskevernsonens og havrettstraktatens rettslige status, noe som er avgjørende for våre interesser i nord?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:39:52]: Hovedstrategien er å sikre at folkeretten gjelder i nord. Det gjør vi gjennom å følge folkeretten og være en aktiv pådriver for den. Norge har lagt fram geologiske data for utstrekningen av vår kontinentalsokkel – det er bare Norge og Russland som har gjort det i nord. Flaggplantingen har ingen juridisk betydning, men det har det faktum at Russland la fram sine data i 2001 – Norge gjorde det i 2006.

Apropos FN er det interessant at det nå pågår en aktiv debatt i den amerikanske kongressen og i Senatet for at USA skal ratifisere Havrettskonvensjonen. Bush-administrasjonen er pådrivere for det, fordi det vil gi dem virkemidler for sin politikk.

Norge er aktiv, som representanten sier, på reiser og konferanser for å spre dette budskapet, for å vise til at folkeretten gir klare retningslinjer for hvordan vi skal håndtere spørsmålet. Nordpolens områder er havområder, der gjelder et sterkt rettsgrunnlag.

Så vil jeg si at jeg ikke er enig i at det ikke er utvikling i nord. Mine reiser i Nord-Norge viser at det er optimisme, næringsutvikling, nyskaping og en søken etter å utvikle de kjente naturressursene og de nye naturressursene. Den interessen er ikke bare i Norge, men den er fra andre land som ønsker å samarbeide med Norge.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:41:11]: Det er bra at Regjeringen har klart å samle seg om at NATO fortsatt er vårt viktigste transatlantiske forum for sikkerhetspolitikk, og at en arbeider for å styrke den politiske dialogen i alliansen. Det må selvsagt også omfatte vår største og viktigste allierte.

Jeg slutter meg også fullt ut til utenriksministerens tidligere uttalelse om at vi skal være våre venners venn, og spørsmålet er da: Når skal vi oppleve at statsminister Stoltenberg er velkommen og mottas i Det hvite hus?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:41:49]: Det er ikke en norsk utenriksminister som regulerer møteboken til den amerikanske presidenten. Vi har utstrakt kontakt med USA på alle nivåer. Statsministeren møtte den amerikanske presidenten i New York i forrige uke. Kanalene er åpne og mange. Så jeg vil ikke akkurat si at det er det som kommer til å avgjøre kvaliteten på dette forholdet. Om det blir anledning til et slikt besøk, en slik samtale, vil Norge ta imot det. Om det ikke blir anledning til det i den tiden president Bush har igjen, har vi mange andre kanaler for å forfølge disse kontaktene. Det er et rikt, omfattende og sammensatt samarbeid vi har med USA. Det er på alle hovedområder godt. Vi har også områder der vi har ulike syn. Det har vi respekt for og kan gi uttrykk for. Det opplever jeg at to gode og erfarne allierte lever veldig godt med.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:42:45]: La meg først si at Kristelig Folkeparti er glad for og støtter det at vi nå ser ut til å få et norsk-svensk bidrag til en fredsstyrke i Sudan. Det er veldig bra at vi har kommet så langt i avklaringene.

I august gikk Etiopias myndigheter til et meget uvanlig og dramatisk skritt: De utviste seks av ni diplomater ved Norges ambassade i Addis Abeba. Det har dessverre svekket Norges muligheter til innflytelse på Afrikas Horn, et viktig område både når det gjelder konfliktløsning og fattigdomsbekjempelse. UD varslet om betydelige kutt i Norges bistand til Etiopia på grunn av den reduserte bemanning ved ambassaden. Etter det jeg har fått opplyst, går størstedelen av vår bistand gjennom frivillige organisasjoner, Verdensbanken og FN, men det er også en del stat til stat-bistand.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hva gjør Norge for å hindre at den utsatte sivilbefolkningen i Etiopia blir rammet på grunn av den diplomatiske krisen som har oppstått, og hvilke andre kanaler enn den norske ambassaden vil Norge formidle sin bistand gjennom? Kan utenriksministeren bekrefte at man har funnet slike alternative kanaler for å hjelpe dem som trenger hjelp?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:43:55]: La meg først si det som vi har sagt på dannet vis, at vi finner anklagene mot Norges holdninger og handlinger grunnløse. Dette har vi formidlet til etiopiske myndigheter. Samtidig er det vårt syn at det er et ønske å ha et godt forhold til Etiopia som en viktig aktør i regionen. Derfor hadde jeg en grundig og lang samtale med min etiopiske kollega i New York under FNs generalforsamling, og jeg tror vi har funnet et spor som kan lede oss fram til et mer konstruktivt arbeid.

Norge står for noe i Afrika. Vi er ikke meglere på Afrikas Horn, men vi er et land med mange kontakter og ønsker å utnytte dem. Det betyr at vi noen ganger kan ha ulike syn, og det kan altså føre til det som nå skjedde, en situasjon som vi ikke ønsket. Jeg kan bekrefte at vårt mål er at de reduksjoner i bistanden som måtte komme fordi vi reduserte ambassadepersonellet fra ni til tre, skal kunne gjøres om, slik at bistanden når de menneskene den er ment å nå. Vi jobber med de kanalene. Jeg har ikke et fullgodt svar på spørsmålet, men noe kan være økt støtte gjennom andre lands ambassader, noe kan være økt vektlegging på FN. Den viktigste strategien er at vi kommer tilbake igjen til en situasjon hvor Norge har den representasjonen vi trenger i Etiopia, for å samarbeide både med Etiopia og med Den afrikanske union, som har sitt sete i Addis Abeba.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per Sandberg (FrP) [12:45:26]: Parlamentarisk leder i SV etterlyste politisk mot. Det er jeg for så vidt enig i, men da må man kanskje først bli enige om hva man kan karakterisere som politisk mot. Kan det å være politisk korrekt sammenliknes med det å ha politisk mot, er jeg faktisk uenig. Noe av det som preger og ødelegger den norske politiske debatten, er jo hva som oppfattes som politisk korrekt. Nå er det altså politisk korrekt å snakke om klimaet i alle sammenhenger. I den forbindelse er Fremskrittspartiet på en måte skjøvet helt ut på sidelinjen, fordi man påstår at vi ikke har noe å bidra med i denne klimadebatten. Det synes jeg er meget interessant. Både statsministeren og andre i Arbeiderpartiet må gjerne oppfatte det nærmest som et dødskyss. Men når vi skal behandle klimameldingen, innholdet i klimameldingen, er Fremskrittspartiet enig med statsministeren og Arbeiderpartiet i at hvis man virkelig mener noe med en innsats i forhold til klimadebatten, må man ta det meste utenlands. Men det betyr ikke at Fremskrittspartiet ikke vil gjøre en betydelig innsats nasjonalt for å påvirke miljøet og redusere utslipp, ikke minst innenfor det som går på infrastruktur. Det er jo ikke politisk korrekt å snakke om at det å bygge ut infrastruktur vil være et betydelig bidrag for å redusere utslipp, selv om f.eks. SINTEF i Trondheim har utarbeidet og kommet med en forskningsrapport som sier at ved å bygge veier, slik Fremskrittspartiet har foreslått, vil man få en betydelig reduksjon av CO₂-utslipp. Vi vet at transportsektoren står for 40 pst. av CO₂-utslippene i Norge – jeg gjentar 40 pst. av CO₂-utslipene i Norge – og at veisektoren står for 60 pst. av dette, og rapporten fra SINTEF sier at hvis man bygger veier, slik Fremskrittspartiet foreslår, kan man gjennomsnittlig redusere CO₂-utslippene med 25 pst. på vei. Det er det ikke politisk korrekt å snakke om, for det er bare Fremskrittspartiet som har oppdaget denne rapporten fra SINTEF. Men når andre skal uttale seg om denne rapporten, er det slik at den har betydelige feil og må korrigeres betydelig fordi det er ingen som har politisk mot – fordi det ikke er politisk korrekt.

Da er det slik at man registrerer i dag at det er et enormt forfall når det gjelder vår infrastruktur, over alt, fra vei til jernbane, er det forfall. Dette forfallet betyr at vi får økte utslipp. Derfor er det så viktig nå at vi får på plass dette løftet på infrastruktur, særlig når det gjelder vei – for å skape sikre veier, effektive veier og miljømessig gode veier. Det er derfor jeg blir så overrasket når man fortsatt bruker argumenter som at det ikke finnes kapasitet i anleggsbransjen, og at det vil være press i økonomien. Det er fortsatt de to argumentene som brukes. Nå foretas det undersøkelser over det ganske land, og man sier nå at i løpet av ett år vil man kanskje ha en ledig kapasitet i anleggsbransjen på mellom 40 og 60 pst.

Det betyr at det er nå vi må gripe sjansen til å gjøre et løft innen infrastruktur. Man står overfor to valg: enten at anleggsbransjen må ut i enorme permisjoner og mister kapasitet, og at de som jobber innenfor anleggsbransjen finner seg noe annet å gjøre, eller at man bevilger nok ressurser nå slik at vi kan videreføre den aktiviteten vi har innenfor anleggsbransjen, utover 2007. Det gjenstår selvfølgelig å se hvorvidt Regjeringen vil gjøre noe med det på fredag. Men jeg er stygt redd for at når utbyggingsdirektøren i Vegvesenet i dag går ut og sier at det uansett vil bli mindre penger til vei neste år, er det fordi vi ikke er gode nok når det gjelder konkurranse, det er rett og slett ikke attraktivt nok å gi anbud på prosjekter i Norge. Det skjønner jeg godt. Store entreprenører i Europa og andre steder i verden er ikke interessert i å komme til Norge og bygge to kilometer av E6, men hvis vi bygger korridoren E6 fra Oslo til Trondheim, vil nok store entreprenører vise sin interesse ved å komme hit og bygge veier. Derfor har jeg merket meg med stor interesse den oppfordringen som statsministeren kom med i avslutningen på sin replikkrunde tidligere i dag, hvor han oppfordret alle til å komme og gi anbud på å bygge veier i Norge. Jeg håper også at statsministeren da har pengene klare når det kommer en storm av entreprenører som vil bygge store prosjekter i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A) [12:50:52]: Jeg er faktisk mer opptatt av det representanten Sandberg ikke var innom, i og med at det stort sett var vei det gikk i.

Fremskrittspartiet liker å framstille seg som et parti for folk flest. I skattepolitikken er det derimot de aller rikeste som får hånden lengst ned i godteposen, og ikke folk flest. Politikken for arbeidsfolk som de fører, vil gi vanlige arbeidsfolk betydelig dårligere rettigheter på arbeidsplassene, og vi får et tøffere og et mer usunt arbeidsliv. I tillegg kutter Fremskrittspartiet i viktige velferdstiltak. Når en ser på helheten i Fremskrittspartiets politikk, rammer den store grupper mennesker i en negativ retning.

Mitt spørsmål til representanten Sandberg er: Hvorfor vil Fremskrittspartiet behandle folk flest på den måten?

Per Sandberg (FrP) [12:51:46]: Mitt svar til representanten Brørby er: Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet sprer den type usannheter? Hvorfor er det ikke slik at Arbeiderpartiet fokuserer på at da de gikk inn i regjering, var de faktisk i den første regjeringen som gav de største lettelsene til de rike i dette landet? Det første den gjorde, var å gi enorme skattelettelser til sine egne statsråder, som tjener en million i året. Så det er jo ikke riktig det som påstås av representanten her. Det Fremskrittspartiet imidlertid gjør, er at vi ser på helheten. For folk med lavere og midlere inntekter i Norge er det jo den skatte- og avgiftspolitikken som drives av den sittende regjering, som skaper forskjeller.

Jeg har bare denne uken hatt fire telefoner fra fire pensjonistektepar som har flyttet til Sverige. Deres påstand om årsaken til at de flytter til Sverige, er at de ikke greier skatte- og avgiftstrykket fra den sittende regjeringen lenger. Derfor velger de å flytte til Sverige.

Med vår politikk ville man hatt skattelettelser i bunnen. Vi gav faktisk større skattelettelser til dem med lavere og midlere inntekter i vårt alternative statsbudsjett både i 2006 og i 2007 enn det Regjeringen har prestert. Så jeg tror nok at Arbeiderpartiets representanter må se bedre i egne kort før de sprer usannheter om Fremskrittspartiets politikk.

Inge Ryan (SV) [12:53:06]: Jeg har lyst til å stille representanten Sandberg et spørsmål om landbruket.

Representanten Sandberg og jeg kommer fra samme fylke, et fylke som er avhengig av landbruk. Vi vet at Fremskrittspartiet i flere budsjettbehandlinger har foreslått å halvere landbruksstøtten. Ut fra mitt kjennskap til norsk landbruk ville det være dramatisk. Noen gårder i de mest gunstige områdene, på Jæren og rundt Mjøsa, kanskje, ville nok klare det, men i Nord-Norge og i store deler av Trøndelag og Vestlandet ville det bli dramatisk. Det ville bety at gårdbrukere som i dag sliter med økonomien – til tross for at de fikk et bra oppgjør i år, er det tøft for mange gårdbrukere – ville bli nødt til å legge ned. Det ville være dramatisk for bøndene det gjelder, men også for norsk matproduksjon og det å bevare kulturlandskapet.

Mitt spørsmål er: Er dette et seriøst forslag? Mener representanten Sandberg og Fremskrittspartiet at vi skal halvere landbruksstøtten til norske bønder?

Per Sandberg (FrP) [12:54:05]: Fremskrittspartiet mener alltid alvor med sine forslag, for de er meget seriøst og godt gjennomarbeidet.

Når det gjelder landbruket, unnlater selvfølgelig representanten Ryan å nevne den andre siden av vår landbrukspolitikk – at vi gjør noe med konsesjonslovgivningen, bo- og driveplikten og odelsloven, at vi slipper næringen litt løs i forhold til muligheten til å skape nisjeområder og til å være litt mer kreativ i forhold til samdrift osv.

Det er også slik at vi er ærlige på at det med vår politikk sannsynligvis ville bli mindre antall bruk. Men det bør ikke være noen overraskelse for representanten Ryan, for under den sittende regjering fjernes det mange bruk hver eneste dag. Antall bruk er redusert fra 60 000 til nærmere 40 000, uten at Fremskrittspartiet har vært representert i regjeringen på noen som helst måte. Så det kan ikke være noen skremselspropaganda for noen.

Det siste jeg så, var at melkebønder i Norge eksporterer melk til Tyskland med betydelig fortjeneste. Jeg håper på en sterkere utvikling i så måte.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Børge Brende (H) [12:55:49]: Vi ser nå flere skyer på den internasjonale himmelen – dramatiske klimaendringer, avtagende økonomisk vekst, som igjen kan øke den globale fattigdommen, og en mer enn reell terrortrussel, senest avdekket og avverget i Tyskland.

Klimaendringer og fattigdom henger nøye sammen. Siden Rio-toppmøtet i 1992 har de globale klimagassutslippene økt med over 20 pst. Samtidig er det fortsatt mer enn 1,6 milliarder mennesker i verden som ikke har tilgang på energi. Vi må sørge for at de 1,6 milliardene får tilgang på energi, men uten økende CO₂-utslipp. Derfor må vi ha økonomisk vekst, men den må frikobles veksten i klimagassutslippene. Det er et av dette århundrets virkelig store globale utfordringer. Uten energi, ingen utvikling. Uten at vi lykkes med å bekjempe klimaendringene, ingen utvikling. Da vil fattigdommen øke på grunn av økt forørkning, økt skogdød, dramatiske tap i artsmangfoldet og økende vannmangel.

Heldigvis er klimaendringene løsbare og mulige å hindre. Det er et spørsmål om politisk vilje. Stern-rapporten viser at det kan koste 1 pst. av det globale BNP å gjennomføre tiltak for å stoppe klimaendringene, mens de langsiktige kostnadene hvis vi ikke gjør noe, er på 5–20 pst. Så det er faktisk både lønnsomt og riktig å stoppe disse klimaendringene.

Det er noen paradokser i trontalen på disse feltene. Den gir en god beskrivelse av klimautfordringene, men få konkrete tiltak, spesielt nasjonalt. Den gir en god beskrivelse av fattigdomsvirkningene globalt, men liten omtale av de tiltakene som er nødvendige for innsatsen hjemme i forhold til fattigdomsbekjempelse, som var en viktig del av Soria Moria-erklæringen.

Jeg håper vi i debatten får en avklaring på spørsmålet jeg stilte til representanten Hill-Marta Solberg, og som jeg ikke fikk svar på, angående finansminister Kristin Halvorsens uttalelse til Dagbladet den 5. juni i år: «Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen i Norge.» Jeg tror mange vil bli overrasket hvis dette er Regjeringens politikk.

Jeg merket meg at statsministeren gjorde et stort poeng av at denne regjeringen holder de løftene den har gitt. Ja, man startet altså i sommer med finansministeren som sa at man ikke skal holde løftet når det gjelder fattigdomsbekjempelsen i Norge. Det tror jeg at mange som følger denne debatten, vil bli veldig overrasket over. Så hvis vi kan få et dementi, vil det være veldig bra. Men dette er ikke det eneste løftebruddet fra Soria Moria-erklæringen. Det var vel ikke sånn at man skulle forvente en økning i helsekøene på 20 000 i løpet av to år med en rød-grønn regjering, at det var en del av Soria Moria-erklæringen – en veldig anstrengt situasjon innenfor rehabilitering i Norge? Den varme skolelunsjen har uteblitt og blitt til et eple på deling i klassen. Det er økende køer i barnevernet. De svakeste ungene i Norge kan bli utredet i mange måneder før det blir satt inn tiltak. Industrikraftregimet uteblir. Man har et hvileskjær i forskning og utdanning og kutt overfor høyskolene og universitetene, senest anskueliggjort med vannbøtta på Blindern, hvor det rett og slett ikke er penger til rehabilitering. At det skulle en rød-grønn regjering til for å kutte nærmere 300 mill. kr på universiteter og høyskoler, tror jeg var overraskende for mange. Jeg tror også det er overraskende i forhold til Soria Moria-erklæringen. Høyre har derfor i sine alternative budsjetter styrket helsebudsjettet. Vi har også satset mer på høyere utdanning og forskning. Vi har satset mer på skolen. Vi har også hatt gode miljøbudsjetter. Men vi har ikke hatt varm skolelunsj i våre budsjetter – det skal jeg innrømme – men så har vi heller ikke i valgkampen lovt at det skal gjennomføres.

Jeg har også merket meg at det er en betydelig bekymring blant regjeringspartiene over at det er en viss uenighet på borgerlig side. Derfor har jeg gått tilbake til trontaledebatten i 2003 og sett at det var klar uenighet mellom dagens rød-grønne regjeringspartier på sentrale politiske områder, EØS, gasskraftverk, oljeutvinning, bruk av oljepenger og samferdselspolitikk. Slik sett er det ganske tidlig i perioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [13:01:03]: Det er flott at Høyre har fått høye ambisjoner i klimapolitikken.

Nå har jo Børge Brende vært miljøvernminister, men det var før noen kom på den tanken at Norge skulle kutte utslippene med 10 pst. istedenfor å øke dem med 1 pst., slik vi kan etter Kyoto-avtalen. Det var før det var enighet om å kutte utslippene med 30 pst. hjemme og ute, og det var før noen i det hele tatt hadde tenkt tanken om karbonnøytralitet.

I dagens VG presenterer Børge Brende Høyres krav til et klimaforlik i Stortinget, og felles for de kravene er at de vil fordre mange titalls milliarder kroner. Jeg går ut fra at representanten Brende er enig i at de nødvendige klimatiltakene vil innebære et betydelig politikkskifte når det gjelder økonomiske prioriteringer i forhold til det vi opplevde under Bondevik II-regjeringen, altså den gangen Brende var miljøvernminister. Det er det ene.

Det andre jeg lurer på, er hvilke utsikter Brende ser for å føre en ambisiøs klimapolitikk i samarbeid med Fremskrittspartiet i en eventuell regjering – når vi hører Per Sandberg. Nå har Fremskrittspartiet riktignok innsett at drivhuseffekten ikke handler om gartnernæringen, men dette partiets eneste hjemlige grep for CO₂ -kutt var en gigantisk veiutbygging.

Børge Brende (H) [13:02:33]: Jeg vil berømme Regjeringen for å ha satt seg ganske ambisiøse mål i klimameldingen – det er ikke problemet. Men skal man nå mål, må man også ha en politikk som bidrar til at målet kan nås. Når man har for dårlige ordninger når det gjelder fornybar energi, og man sultefôrer forskning og utvikling innenfor miljøteknologi, når man ikke disse målene. Men det skal vi prøve å samarbeide om i Stortinget i løpet av høsten, slik at det blir realistisk å nå de ambisiøse målene som vi også er enige i.

Så tror jeg ikke vi skal bruke altfor mye tid til å snakke om snøen som falt i fjor. Men jeg er faktisk stolt av den jobben vi gjorde i Bondevik II-regjeringen på klimaområdet. Vi måtte fremme en tilleggsmelding om klima etter Stoltenberg I-regjeringen, for deres var for svak. Vi fikk til et nasjonalt kvotesystem som vi ikke fikk igjennom med Arbeiderpartiets støtte, så vi måtte gå til SV. Det ble veldig offensivt. Vi fikk til en avtale med norsk industri om at de skulle kutte 20 pst. av klimagassutslippene i Norge. Det medførte at under Bondevik II-regjeringen gikk summen av klimagassutslippene i Norge faktisk ned.

Heikki Holmås (SV) [13:03:39]: Jeg synes det er grenseløst frekt av representanten Brende, som altså karet til seg makten i år 2000 nettopp for å få bygd CO₂ -forurensende gasskraftverk – en mann som altså var med på å bidra sterkt til å skattesubsidiere utbygging av gasskraftverket på Snøhvit – å stå her og liksom ha de store klimavyene. Men la nå det gå. Vi gjør en ordentlig jobb for å sørge for å få bukt med klimaproblemene på forpliktende måte.

Men jeg vil gripe fatt i det som er den andre store tingen som jeg opplever at Børge Brende toucher innom, nemlig hvordan utviklingen går i en del av de landene som kommer til å bli rammet av klimaødeleggelser, der vi har satset på det anstendige, nemlig å bidra med økt bistand gjennom en gradvis økning av bistanden, akkurat det samme som Kristelig Folkeparti og Venstre klarte å tvinge Høyre til å være med på. Men Høyre kutter altså i bistanden, som nettopp rammer de landene som han taler så varmt for.

Børge Brende (H) [13:04:59]: Man skal iallfall spisse ørene når representanten Heikki Holmås anklager noen for å være grenseløst frekke – det var vel det representanten startet med. Det er nemlig en ekspert på området som her uttaler seg, nemlig representanten Heikki Holmås. Jeg synes vi skal være litt mer saklige i dette ordskiftet.

Så til realiteten når det gjelder klimaproblemene. Det var faktisk ikke Bondevik II-regjeringen som karet til seg makten i år 2000 på grunn av gasskraftverk. Det var altså Arbeiderpartiet som da kom til makten – med Jens Stoltenberg som statsminister – gjennom gasskraftsaken.

Når det gjaldt miljøet generelt, hadde vi, som jeg sa, i Bondevik II-regjeringen et godt samarbeid med SV i Stortinget – den gangen SV faktisk var et miljøparti. Jeg måtte i denne salen da forsvare et tøft regime overfor norsk industri når det gjaldt kutt i klimagassutslipp, sammen med SV – til sterk kritikk fra Arbeiderpartiet.

Når det gjelder bistand, har jeg fått med meg at vi har bevilget like mye i bistandsbudsjettet vårt for 2007 som Regjeringen gjorde i 2006. Det må også ses i sammenheng med at vi har en annen og mer offensiv politikk når det gjelder å åpne for eksport til Norge fra de fattigste landene.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:06:28]: Jeg registrerer at Høyre i sine kommentarer til trontalen uttaler at den er visjonsløs, og at Regjeringen ikke handler. Jeg tror at velgerne ser hvem som handler og leverer resultater, og hvem som sitter på sidelinjen og kommenterer. Regjeringen handler hver dag. Vi leverer resultater i tråd med Soria Moria-erklæringen. I mitt innlegg gjorde jeg oppmerksom på at vi leverer resultater innenfor kommuneøkonomi, infrastruktur, kultur, frivillighet osv.

Vi styrker tjenestetilbudet i kommunene. Kommunene har de to siste årene fått mer enn 20 milliarder kr mer å rutte med. Vi bruker flere milliarder kroner mer til utbygging av veger og jernbane her i landet enn Høyre selv gjorde da de satt med makten. Vi skal ta igjen etterslepet fra høyreregjeringen i forrige periode, og Senterpartiet vil øke bevilgningene ytterligere i neste transportplanperiode.

Mitt spørsmål til representanten Brende er: Kan vi forvente støtte fra Høyre til fortsatt økt satsing på bygging av veger i neste periode, eller kan vi forvente at Høyre legger seg på samme lave nivå som i forrige stortingsperiode – da man var langt unna å oppfylle Nasjonal transportplan?

Børge Brende (H) [13:07:35]: Så vidt jeg husker, økte vi veibevilgningene med 21 pst. i forrige periode. Men jeg er også enig i at på veisiden trengs det mer. Vi er selvsagt med på en nasjonal dugnad for å ruste opp veiene og jernbanen i Norge. Det skulle bare mangle! Det har også en god klimavirkning.

Da vi i den pressemeldingen som jeg antar at representanten Brekk sikter til, skrev at Regjeringen var visjonsløs, var det fordi trontalen ikke inneholdt noen store tanker om hvordan Norge skal greie seg i årene fremover med mye mer knallhard internasjonal konkurranse. Da må vi satse mer på forskning og utdanning. Der har man kuttet. Det er ikke bare et hvileskjær, man kutter i høyere utdanning og spesielt overfor høgskolene, som ligger i distriktene. Det burde være et paradoks for Senterpartiet.

Det er klart at man holder ikke løftene sine overfor industrien. Industrikraftregimet – hvor ble det av, da? Nå har vi ventet i to år. Vi har også ventet i to år på å få en energiplan for Midt-Norge, som står overfor en strømkrise. Nå rakk ikke den forrige statsråden det – han brukte to år. Hvis vi må vente i to år til, er det vel den neste borgerlige regjeringen som eventuelt må komme med en slik plan.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:09:02]: Jeg vil snakke om det som med god grunn omtales som den største utfordringen i vår tid, nemlig klimaet.

Jeg vil starte med å skryte av stortingspresidenten vår, Thorbjørn Jagland, som holdt en klok og visjonær tale under åpningen av det 152. storting nå på tirsdag. Etter en valgkamp som i liten grad var visjonær og framtidsrettet, var det godt å få høre en tale som tok vårt ansvar som folkevalgte på alvor. Jagland appellerte til lederskapet hos oss, og sa at demokratiets prosjekt er opplysning og framskritt, ikke først og fremst å løpe etter det som er populært akkurat nå. Det innerste i solidaritetstanken er derimot «viljen til å ofre noe for andre, i dette tilfellet mennesker som ikke ennå er født.»

Vi som er folkevalgte og beslutningstakere i dag, risikerer å få en hard dom når historiebøkene skrives. Neste generasjon kan bli nådeløs, med god grunn, men den kan også se tilbake på oss med stolthet.

Trontalen bærer bud om at Regjeringen ønsker at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken. Vi i SV er enig med Norges stortingspresident i at vår innsats på hjemmebane er en forutsetning for å kunne påvirke de internasjonale klimaforhandlingene i positiv retning.

SV har hele tiden ment og ønsket å gå lenger enn andre partier på Stortinget både når det gjelder vern av sårbare havområder mot petroleumsaktivitet og når det gjelder rensing av gasskraftverk. I regjering har vi fått vedtatt rensing av gasskraftverkene både på Kårstø og på Mongstad. Hadde det ikke vært for SV, ville begge disse gasskraftverkene blitt bygd uten rensing. I tillegg har vi i forvaltningsplanen fått gjennomslag for vern av Vesterålen og Lofoten. Regjeringen har vedtatt at Norge skal redusere sine klimagassutslipp med 30 pst. innen 2020. Vi setter også av 20 milliarder kr til et fond for fornybar energi og energieffektivisering. Vi har innført verdens strengeste system for kvotehandel. I tillegg har vi økt investeringene til jernbanen med 50 pst. i 2007.

Et sentralt element for SV har vært å få på plass utslippsmål for hver samfunnssektor. På dette området er det gjort banebrytende arbeid. Her slås det også tydelig fast at hvis en sektor ikke ligger an til å nå sitt mål, må nye tiltak vurderes. Handlingsplanene er et viktig ledd for å få alle sektorer til å tenke: Hva betyr våre handlinger for klimaet på jorda? Det må bli like viktig å utrede kostnader for klimaet som følge av en beslutning, som det i dag er selvsagt at vi utreder hva tiltak og beslutninger koster i form av kroner og øre.

Klimameldinga er en marsjordre til de forskjellige samfunnsområdene om å starte arbeidet for å få ned utslippene. Samtidig varsler meldinga et betydelig løft for klimaforskning og teknologiutvikling. Klimameldinga gir SV gjennomslag for iverksetting av klimatiltak som vi har jobbet for lenge: forbud mot oljefyring i nye bygg fra 2009, støtteordning til konvertering fra oljekjel til ny fornybar oppvarming, deponiforbud for organisk avfall fra 2009, program for utvikling av teknologi for havvindmøller, styrking av rammebetingelsene for ny fornybar energiproduksjon, å vurdere opprettelsen av et organ for omstilling til miljøvennlig transport – det som kalles Transnova – krav til omsetning av biodrivstoff, øremerking av bompenger til kollektivtransport og å styrke belønningsordningen for kollektivtransport. I tillegg foregår det nå et utredningsarbeid om elektrifisering av sokkelen. Det er et stort potensial for kutt i olje- og gassproduksjonen.

I alle de årene SV var i opposisjon, ble vi konfrontert med påstander om uansvarlighet. Vi var uansvarlige fordi vi ville omfordele, investere i kunnskap om miljø – kort sagt føre en bærekraftig og solidarisk politikk. I dag tror jeg mange legger mer i begrepet uansvarlighet enn det de snevreste økonomene gjør.

Det er f.eks. lite ansvarlig å legge seg på en forståelse av kostnadseffektivitet som ikke også ser på kostnadene ved ikke å gjøre noe for å forebygge dramatiske klimaendringer. Det er grunn til å merke seg at orkanen Katrina kostet 125 milliarder dollar. Det er litt over hva vi totalt bruker over statsbudsjettet i Norge.

Vi må venne oss til å tenke på klimakonsekvensene av all menneskelig atferd. Som Erik Solheim sa i New York i mai i år:

«Trusselen fra global oppvarming illustrerer bedre enn noe annet hvordan menneskeheten (…) er i et skjebnefellesskap.

Den globale oppvarmingen er et produkt av den rike verdens velstand, men rammer hardest de som i minst grad har bidratt til å skape den.»

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [13:14:09]: Det var interessant å være vitne til at hele Inga Marte Thorkildsens innlegg handlet om klima og miljø. Selvfølgelig er det viktig, men det jeg også merket meg, var at hun ikke var innom helse og omsorg, som vanligvis er hennes område. Jeg ønsker derfor allikevel å stille spørsmål om dette området.

Når det gjelder rehabilitering, er det slik at rehabiliteringsinstitusjonene i dag kjører med sterkt redusert belegg. De private får så dårlige avtaler at de i mange tilfeller må legge ned. 1. oktober var vi vitne til at Kure Rehabiliteringssenter for epilepsi ble lagt ned. En behandlingsinstitusjon i Råde ble også for et par måneder siden lagt ned. Den drev med behandling av unge mennesker med rusproblemer.

I dag morges hørte vi på TV at anoreksi brer om seg blant unge jenter – helt ned i 13-årsalderen trenger de behandling. Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad har ikke fått godkjent sykehusstatus og har nå ventet i fem måneder på svar på ny søknad.

Mener Regjeringen at det er viktigere å fase ut de private helsetilbyderne enn å ta hensyn til pasientene?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:15:26]: Hensynet til pasientene er viktigst for oss. Når vi har bestemt oss for å satse massivt på det offentlige tilbudet, er det fordi vi mener at det er fornuftig å bruke alle de offentlige midlene på å utvikle tilbudet, sikre god kvalitet, sikre at de som trenger rehabilitering, skal få det, og ikke at deler av disse midlene skal gå til profitt f.eks. til kommersielle aktører. Vi skiller altså mellom kommersielle aktører og ideelle aktører på det området. Regjeringa vil også komme med en strategi for habilitering og rehabilitering.

Jeg vil likevel påpeke at det føles litt rart at vi i en trontaledebatt som skal handle om de store tingene, det som virkelig skal få oss som folkevalgte til å føle oss som nettopp det, der vi skal ta tak i det som truer oss både her og globalt, og som vi kanskje ikke har muligheten til å rette opp igjen, ender opp med at det ikke er det vi snakker om allikevel, fordi Fremskrittspartiet i bunn og grunn mener at det ikke er et viktig spørsmål.

Inge Lønning (H) [13:16:40]: Jeg merket meg også med en viss overraskelse, i likhet med representanten Giltun, at representanten Thorkildsen ikke med ett ord berørte det saksfelt som vi sammen har ansvaret for i helse- og omsorgskomiteen, til tross for at trontalen inneholder et avsnitt som handler om nettopp dette. Jeg går ut fra at det ikke skyldes at representanten ikke anser dette feltet som å tilhøre de store tingene og de store utfordringene.

Et av de mest påfallende innslagene i trontalen er at denne regjeringen nå for tredje gang har lovet at man skal komme med en opptrappingsplan for rusfeltet, altså for de aller svakeste i det norske samfunn. Synes representanten Thorkildsen at SV kan være bekjent av å sitte i en regjering som åpenbart nedprioriterer dette feltet på iøynefallende vis i forhold til det den forrige helseminister og den forrige regjering gjorde?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:17:48]: Først har jeg lyst til å si at selv om vi sitter i hver vår komite, er vi allikevel valgt inn i dette stortinget som folkevalgte som kanskje forventes å spille en noe større rolle enn bare å se på sin egen lille sektor. I hvert fall har jeg fått en solid oppvåkning når det gjelder klima, og jeg har bestemt meg for at jeg skal jammen bry meg mer om dette området framover. Det skulle jeg ønske at vi alle sammen i denne salen gjorde, uavhengig av om vi sitter i energi- og miljøkomiteen, transportkomiteen eller hvor vi nå måtte sitte. Så det er egentlig en utfordring tilbake til representanten Inge Lønning om også å bry seg mer om dette feltet, for der har vi rett og slett ingen retrettmulighet.

Så til spørsmålet. Jeg mener at vi ikke har nedprioritert rusfeltet. I de budsjettene vi har lagt fram, har vi bevilget ekstra midler til rusfeltet hvert eneste år, og vi kommer også med en opptrappingsplan nå. (Presidenten klubber.) Nå rekker jeg ikke å si mer om det, men rusfeltet er et viktig område, og ikke minst viktig for SV, og det skal vi også vise gjennom opptrappingsplanen.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:19:08]: Eg høyrde innlegget om klima, og eg synest det var eit interessant innlegg. Eg vil utfordre representanten Thorkildsen når det gjeld klimaet blant oss menneske. Vi treng jo eit felles løft for dei som verkeleg slit, og for dei som vi ser litt for mange av berre vi går utanfor stortingsbygningen – eg tenkjer spesielt på dei tunge rusmisbrukarane.

I trontalen blir det sagt at Regjeringa skal leggje fram ein opptrappingsplan for rusfeltet, slik som representanten Thorkildsen var inne på, og at opptrappingsplanen for psykisk helse skal bli følgd opp.

Vi i Venstre registrerer desse signala, men vi er ikkje trygge på om signala blir følgde opp med konkrete tiltak og løyvingar som monnar. Mitt spørsmål til representanten Thorkildsen er: Kan SV garantere at dei som treng det mest, blir prioriterte i årets statsbudsjett, slik at vi kan snakke om eit verkeleg løft for desse gruppene?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:20:13]: Selv om heller ikke denne replikken handler om det jeg snakket om, vil jeg likevel si at jeg er glad for at det fokuseres så mye på rus og på dem som har det tøffest i Norge, fra flere av representantene i den komiteen jeg sitter i. Sjøl er jeg også veldig engasjert i rustemaet og i spørsmålet om psykisk helsevern og psykiatrien, som er forsømte områder gjennom veldig mange år.

Da kan jeg si det jeg ikke rakk å si i mitt svar på Inge Lønnings replikk, og det er at vi også har fulgt opp det som Ansgar Gabrielsen gikk inn for da han var helseminister, og som han skal ha ros for, nemlig at det skal være en større vekst innenfor rus og psykiatri enn innenfor somatikken. Det har vi fulgt opp.

I tillegg har vi ekstra fokus på barn av foreldre med psykisk sykdom og rusproblemer. Vi har også lagt fram en ny proposisjon for å gi en ventetidsgaranti for dem som er under 23 år og som har den samme typen problemer. Så legger vi fram en rusopptrappingsplan som skal inneholde penger, men som også skal inneholde en systemendring som gjør at det blir bedre samarbeid mellom instansene, som er noe av hovedutfordringen på dette området.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:21:49]: Noreg opplever ein sterk økonomisk vekst. Men veksten vil føre med seg auka ulikskap med mindre vi tek nye politiske grep for å hindre det. Klimaendringane er kroneksempel på marknadssvikt og illustrerer behovet for politisk styring på ein svært tydeleg måte. Global oppvarming viser tydeleg at vi som politikarar må ta styringa for å endre kurs.

I Dagsavisen i dag ber Velferdsalliansen Regjeringa om å endre kurs i fattigdomspolitikken. Å utjamne ulikskapar er viktig i seg sjølv av moralske grunnar, men også fordi ulikskap har mange negative sosiale konsekvensar.

Ei ny undersøking frå Statistisk sentralbyrå viser at kontantstøtta betyr mykje for barna i låginntektsfamiliar. I praksis betyr dette at vi ville hatt om lag 13 000 fleire barn i låginntektsgruppa utan kontantstøtta. Kontantstøtta betyr altså mest for dei som har minst.

Når familien er fattig, er det barna som har det vanskelegast. Gode skular og barnehagar med låg foreldrebetaling er viktig. Internasjonale samanlikningar viser at den offentlege velferdspolitikken er svært viktig for å hindre fattigdom.

Trygg oppvekst handlar i stor grad om ein god skule. Vi meiner det er viktig å satse på eit betre samarbeid mellom heim og skule for å utjamne sosiale forskjellar. Dessutan er talet på elevar som ikkje fullfører vidaregåande opplæring, alarmerande høgt. Det er viktig at vi set inn konkrete tiltak, som å skape ei betre rådgivingsteneste, for å få dette talet ned.

Regjeringa har ikkje greidd å innfri sine lovnader om full barnehagedekning innan 2007 og redusert makspris, noko som er oppsiktsvekkjande ut frå dei krasse utsegnene dei kom med då dei var i opposisjon. Dersom vi skal fange opp dei svakaste barna, må vi ta i bruk målretta verkemiddel. Barnehagen er i ein del tilfelle barnas einaste trygge haldepunkt i kvardagen. Dersom barn av rusmiddelmisbrukarar, psykisk sjuke eller fattige foreldre ikkje går i barnehagen fordi han er for dyr, er dette noko av det viktigaste vi bør prioritere. Derfor øyremerkte Kristeleg Folkeparti 25 mill. kr til inntektsgradert foreldrebetaling i sitt alternative budsjett for inneverande år. Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at mange kommunar har skrudd opp barnehageprisane for dei familiane som har minst å rutte med. Etter at maksprisen for foreldrebetaling i barnehagane blei innført i 2004, har halvparten av kommunane som hadde inntektsgradert foreldrebetaling, no fjerna han. Dette må Regjeringa ta tak i.

Kommunal Rapport skreiv nyleg at barnevernet i mange kommunar må tvangsplassere barn i institusjon for at dei skal få hjelp, stikk i strid med målet om at flest mogleg skal hjelpast i heimen. I det statlege barnevernet er det knappleik på ei rekkje av dei tilboda som dei har ansvaret for, som institusjonsplassar, beredskapsheimar og fosterheimar. Dette skaper stor frustrasjon i kommunane. Kommuneadvokaten i Ålesund uttrykkjer det slik: Vi er lovpålagde å gi eit tilbod. Vi har ansvar for kvar enkelt unge. Men mange av barna får ikkje den hjelpa dei treng og har rettskrav på.

Barnevernet må altså av økonomiske grunnar sitje og vente på at situasjonen blir ille nok til at barnet kan bli teke med tvang og plassert på institusjon eller i fosterheim. Det er heilt uakseptabelt. Barnevernsbarn har ofte større behov for ein trygg base enn dei som har hatt ein stabil oppvekst med trygge og nære relasjonar og omgivnader.

Barnevernet må styrkjast slik at vi får nok hjelpetiltak, fosterforeldre og institusjonsplassar der vi treng det. Mange barnevernsbarn opplever å bli kasta ut i ei verkelegheit som dei ikkje er førebudde på. Derfor er det mange som også slit med ulike problem når dei er mellom 18 og 23 år, i den såkalla sviktfasen. Kristeleg Folkeparti har gjentekne gonger teke til orde for lovfesta rett til ettervern for alle barnevernsbarn fram til dei fyller 23 år. Eg håper at barneministeren vil gå på barrikadane for dei aller svakaste barna.

Til slutt vil eg nemne ei gruppe som har opplevd grov omsorgssvikt frå det offentlege: barneheimsbarna. Det er lagt ned foreldingsinnvending i ei erstatningssak som eit tidlegare barneheimsbarn har reist mot staten. Men Stortinget er her veldig tydeleg. Familie- og kulturkomiteen skreiv i Innst. S. nr. 217 for 2004-2005 at det ikkje skal gjelde i denne typen saker. Det hadde eg håpt at Regjeringa ville ta på alvor og lytte til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Ole Teigen (A) [13:27:20]: I trontaledebatten for et år siden sa representanten Høybråten seg enig i at Kristelig Folkeparti tradisjonelt har stått sammen med regjeringspartiene i en rekke fordelingspolitiske spørsmål. Han sa videre at Kristelig Folkepartis problem i forhold til Arbeiderpartiet var verdispørsmål, som kontantstøtte, friskole og bioteknologi. I dag sa Høybråten at bistand til fattige land ikke er et spørsmål om veldedighet, men et spørsmål om rettferdighet. Det er jeg enig i, og jeg lurer på om ikke rettferdighet også er et av de spørsmål som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er enige om.

Jeg minner også om at siden forrige trontaledebatt har Regjeringen og Kristelig Folkeparti inngått forlik om privatskoleloven, et forlik Høyre og Fremskrittspartiet ikke var en del av. I spørsmålet om bioteknologiloven var også Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti uenige. Derfor vil jeg også gjerne vite om representanten Molvær Grimstad er enig i at det er mindre som skiller Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og mer som skiller Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, i dag enn det var for et år siden.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:28:22]: Eg takkar representanten for spørsmålet.

Kristeleg Folkeparti er eit sentrumsparti og står trygt planta i sentrum. For oss har saker som trygg oppvekst, verdig alderdom og miljøet rundt oss vore i fokus og er det som vi har prioritert.

Vi er glade for at vi i saker kan greie å finne konstruktive løysingar med Arbeidarpartiet og andre regjeringsparti. Så opplever vi i andre saker at vi kan bli einige med Framstegspartiet, Høgre eller andre. For oss er det viktigaste kven som kan vere med og gi oss gjennomslag for politikken vår. Eg veit at vi på ein del område kan bli einige. Når vi får til betre løysingar og greier å bevege Regjeringa i rett retning, er vi glade for det. Men vi ser samtidig at det er utfordringar, t.d. i samband med genteknologi og bioteknologi. Når det gjeld miljøpolitikken og Stortingets behandling av klimameldinga, er vi veldig spente på om Regjeringa vil bevege seg i rett retning. Vi er glade når vi kan finne konstruktive løysingar.

Når det gjeld familiepolitikken, håper vi at Regjeringa vil bevege seg litt meir i retning av Kristeleg Folkeparti.

Magnar Lund Bergo (SV) [13:29:31]: Jeg synes representanten Molvær Grimstad hadde et godt innlegg, som viste et stort engasjement for utsatte og svake grupper som vi i SV deler. Vi er uenige om noen av virkemidlene, men jeg må si jeg setter pris på engasjementet, og det høres jo ut som om Molvær Grimstad er glad for å ha kommet ut av sitt tidligere partnerskap i den forrige regjeringen.

Vi har mye av de samme målene, men vi er altså noe uenige om virkemidlene. Denne regjeringen har faktisk tatt 50 milliarder kr, som den forrige regjeringen ville bruke til skattelette, for å bruke nettopp på utsatte grupper, og ikke minst på kulturformål, som også Molvær Grimstad er opptatt av.

Både engasjementet og synspunktene lover godt for framtiden, for jeg må jo spørre Molvær Grimstad om hun mener at sannsynligheten for å få gjennomslag for de ideene hun har, er større med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enn med Fremskrittspartiet og Høyre.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:30:54]: Det er ei framstilling som eg begynner å bli ganske lei av, og det er at den regjeringa som sit i dag, har prioritert mykje meir til kommunesektoren. Det er vi veldig glade for, men det som var veldig viktig for Kristeleg Folkeparti då vi sat i regjering i lag med Høgre og Venstre sist, var også å få ei opprydding i den vanskelege situasjonen mange kommunar er i. Vi var igjennom tøffe omstillingar, og det er aldri populært. Ein kunne ikkje løyve så mykje pengar til gode formål som ein gjerne ønskte, men eg såg at det skjedde ei utvikling ved at næringslivet begynte å gå så det susa. Ein fekk tøffe omstillingar som gav eit godt inntektsgrunnlag for kommunane til å kunne løyve meir pengar til velferd og omsorg. Og vi vil fortsetje å ha fokus på det vidare framover, både på familiepolitikk, omsorg, miljø og eit næringsliv som skal ha gode rammevilkår. Der trur eg SV har eit godt stykkje igjen å gå, for vi må også ha ei verdiskaping viss vi skal ha inntekter å fordele i framtida.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Helga Pedersen [13:32:08]: Norge er et av verdens aller beste land å bo i, og det er flere årsaker til det. En stor del av forklaringen er at vi har klart å skape et velferdssamfunn der en grunnleggende verdi er at alle mennesker skal ha en sjanse og dermed også en mulighet til å ta i bruk sine evner, til beste for samfunnet.

Så har vi i Norge vært heldige, fordi vi har tilgang på rike naturressurser. Fra andre land vet vi at slike rike naturressurser som vi har i Norge, ikke er noen garanti for arbeidsplasser og tilgang på velferdsgoder for folk flest. I Norge har vi lagt til rette for næringsvirksomhet i hele landet samtidig som vi har brukt oljeinntektene til å finansiere utdanning, omsorg, barnehager, veier, jernbane og alle de andre fellesskapsløftene som gjør at Norge er et så bra land å bo i for folk flest.

Mye av Norges velstand er bygd på det som kommer fra havet, og også i årene som kommer, ligger noen av våre fremste muligheter der, enten det er i form av petroleum, havvindmøller, fiskeri, oppdrett eller bioprospektering. Disse mulighetene skal vi ta godt vare på, og en forutsetning for det er at vi tar godt vare på naturen.

I fiskeri- og havbrukssektoren ser man spesielt tydelig hvor viktig en natur i balanse og rent miljø er for næringens eksistens og utvikling. Det er selvsagt et mål i seg selv å hindre forurensning av havet, men når man vet at vi i Norge eksporterer 27 mill. fiskemåltider pr. dag, er det også god næringspolitikk å sikre og dokumentere at fisken vår hentes opp fra et rent hav. Derfor er dette et område som Regjeringen prioriterer.

Økningen i sjøtemperaturen vil være den viktigste enkeltfaktoren som påvirker livet i våre farvann. Konsekvensene av disse endringene er usikre, men vi vet at klimaendringene vil slå ulikt ut i Nordsjøen og Barentshavet. I Nordsjøen har vi sett en markant nedgang i arter som torsk, hyse og atlantisk makrell, mens mer varmekjære arter som sardin og ansjos, som normalt finnes i Biscayabukta, har begynt å gyte i Nordsjøen. Om den totale produksjonen av fisk i Nordsjøen kan opprettholdes, er vi usikre på. I Barentshavet og i det nordlige Norskehavet er situasjonen en annen. Klimaendringene har der ført til en høyere produksjon og større utbredelse av kaldtvannsarter. Denne trenden vil fortsette med en videre økning i temperaturen. Gytefeltene for skrei langs kysten er forflyttet nordover og østover. Klimaendringene vil også gi oss nye utfordringer i den videre utviklingen i havbruksnæringen. Optimale vekstforhold for laks og torsk vil forflyttes nordover, og vi vil få nye utfordringer i bekjempelse av fiskesykdommer.

Disse eksemplene viser hvor viktig det er å ta et nasjonalt og ikke minst internasjonalt krafttak i klimapolitikken. Samtidig må vi begynne å arbeide med å tilpasse oss klimaendringene. Gjennom forskning og overvåking skal vi være i forkant, se konsekvensene på økosystemet og dermed ta grep i tide for å forvalte fiskebestandene våre på en ansvarlig måte under et nytt klimaregime.

I en bærekraftig forvaltning er det helt avgjørende at fiskeriene foregår innenfor lovlige rammer. Derfor er kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske så viktig. Dette er et arbeid som Regjeringen har satt høyt på dagsordenen. På kort tid har vi fått på plass mer penger, bedre regelverk og en rekke internasjonale avtaler for å bekjempe overfiske. Dette arbeidet gir nå resultater i form av et redusert overfiske på de viktigste bestandene i Barentshavet. Men vi er ikke i mål, og vi vil holde fram med dette arbeidet til vi har fått slutt på overfisket.

I Norge er det gode tider. Det er det også i fiskeri- og havbruksnæringen, der lønnsomheten er god, og der det også i år ser ut til å bli satt ny eksportrekord. Samtidig finnes det fortsatt kystsamfunn som sliter med fraflytting og høy arbeidsledighet. En fellesnevner for disse samfunnene er fiskeriavhengighet og sårbarhet på grunn av avhengigheten av én næring og et fåtall hjørnesteinsbedrifter.

Regjeringen arbeider med et bredt spekter av tiltak som kan gi langsiktige positive effekter for kystsamfunnene. Det handler bl.a. om omstillingstiltak i berørte kommuner, styrking av det marine verdiskapingsprogrammet og de regionalpolitiske virkemidlene, en offensiv nordområdesatsing og tiltak for å bedre tilgangen på ferskt fiskeråstoff. Regjeringen vil følge utviklingen i kystsamfunnene nøye for å se om det må settes inn ytterligere tiltak.

Vi har en etisk forpliktelse til å ta vare på våre hav- og kystområder på en ansvarlig måte, slik at vi fortsatt kan utnytte de ressursene og mulighetene havet gir, i et evighetsperspektiv, og slik at små og store steder langs kysten kan danne gode rammer for folks liv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:37:20]: Jeg er helt enig med statsråden i at det er viktig å forvalte fiskeressursene på en god måte, og skal man gjøre det, er det viktig å få til et internasjonalt samarbeid. Men det er også veldig viktig å være til stede i de havområdene man forvalter og også skal kontrollere.

Like viktig er det å ha et godt lovverk på plass. Nylig har Høyesterett frifunnet en russisk tråler og et lastefartøy for ulovlig omlastning ved fiske ved Bjørnøya. Den dommen viser at det er store hull i lovverket, og nå har altså Regjeringen sittet i to år uten å ha gjort noe for å tette dette hullet, og har bare to år igjen.

Når vil statsråden konkret forsterke dette lovverket, slik at Regjeringen følger opp i handling det man stort sett bare framfører i vakre ord?

Statsråd Helga Pedersen [13:38:22]: I løpet av de to årene denne regjeringen har sittet, har vi satt inn en kraftoffensiv mot overfiske i Barentshavet. Vi har styrket midlene til Kystvakten, og vi har styrket ressursene til Fiskeridirektoratet for å komme overfisket til livs. Vi har fått på plass en rekke internasjonale avtaler, og vi har kommet godt i gang med å styrke regelverket. Noen eksempler på det er det nye regimet for havnestatskontroll som kom på plass fra 1. mai i år. Det forplikter både flaggstat og havnestat på en mye sterkere måte enn før. Vi har fått på plass nye, forsterkede svartelister, som gir oss adgang til å svarteliste flere fartøy. Og vi vil få på plass flere hjemler i havressursloven som snart skal legges fram.

Så er det en kjensgjerning at dess mer vi får på plass i dette arbeidet, dess mer blir vi også klar over de smutthullene som fins i lovverket. Det er et kontinuerlig arbeid med å ha et oppdatert og slagkraftig lovverk.

Ivar Kristiansen (H) [13:39:35]: Jeg er litt overrasket over at fiskeriministeren ikke i større grad brukte anledningen denne gangen til å fortelle om hva som skal bli denne regjeringens fiskeripolitikk. Man er allerede i sitt tredje av fire regjeringsår, og det er faktisk nokså mange som venter på hva høydepunktene skal bli.

Men mitt spørsmål til fiskeriministeren er om hun vil ta noe initiativ i forbindelse med sabotasjen mot hvalfangstskuta «Willassen senior», som ble senket for vel en måned siden utenfor Svolvær havn. Det er veldig mange i Fiskeri- og Kyst-Norge som nå venter på initiativ «fra Helga», for å sitere hva som er ønsket. Selv om en internasjonal miljøorganisasjon har påtatt seg ansvaret for dette, har så langt ikke politiet vært i stand til å legge frem noe bevis. En sabotasje mot norsk hvalfangst og mot norsk fiskerinæring fortjener rett og slett større oppmerksomhet. Det må ikke i dette tilfellet bli slik at eier og ansatte, ja et helt lokalsamfunn skal gå til grunne sammen med båten – til stor glede for sabotørene.

Statsråd Helga Pedersen [13:40:43]: Jeg er ikke enig i representanten Kristiansens beskrivelse av hvorvidt Regjeringen leverer på fiskeri- og havbrukspolitikken. I løpet av de siste månedene har vi lagt fram en strategi for en konkurransedyktig norsk havbruksnæring, som jeg oppfatter ble veldig godt mottatt både i næringen og blant lokalsamfunnene langs kysten. Vi har lagt fram en ferskfiskstrategi og en stortingsmelding om kongekrabbepolitikken, og i vår fikk vi lagt på plass strukturpolitikken.

Når det gjelder sabotasjen mot hvalfangstskuta i Lofoten, er jeg veldig godt kjent med den saken. Det er selvfølgelig uakseptabelt at noen driver sabotasje på både lovlig og bærekraftig ressursutnyttelse og aktører som holder på med det. Jeg har sterk medfølelse med den familien som ble rammet. Jeg følger denne saken veldig nøye. Nå avventer jeg at rederiet og det aktuelle forsikringsselskapet skal bli enige om saken før departementet eventuelt tar noe initiativ.

Vera Lysklætt (V) [13:42:09]: Regjeringen har gitt uttrykk for store ambisjoner på miljøområdet. Gamle skipsvrak langs kysten er tikkende miljøbomber. Ifølge Kystverket ligger det 2 000 tonn olje i vrak langsmed kysten, fordelt på 18 vrak. Ifølge Kystverket representerer disse vrakene en forurensningsfare dersom de sprekker, og en har derfor anbefalt en tiltaksplan for tømming.

I den siste tiden har vi sett eksempler på tilstander som vekker uro. Ifølge kystbefolkningen i Florø lekker det fra et gammelt skipsvrak. Jeg forstår godt at befolkningen frykter konsekvensene for miljøet, dyrelivet og fiskeriene dersom oljen plutselig frigjøres fra vraket. Hvordan vil fiskeri- og kystministeren beskytte miljøet og fiskeriene langs kysten mot oljesøl fra gamle skipsvrak?

Statsråd Helga Pedersen [13:43:02]: Det er jo sånn at det ligger over 2 000 vrak langs Norskekysten. Med bakgrunn i det bad Fiskeri- og kystdepartementet Kystverket om å lage en rapport om tilstanden til disse vrakene, og hva som eventuelt burde gjøres med dem. Rapporten fra Kystverket forelå i desember 2006, der Kystverket pekte spesielt på tilstanden til fem utpekte vrak, og sa at man burde begynne å vurdere de vrakene spesielt i 2008.

Så har vi den siste tiden fått en ny situasjon med vraket i Moss, altså «Nordvard», som er ett av de fem vrakene som Kystverket pekte ut. Kystverket har nå gjort en vurdering av vraket, og vi avventer en anbefaling fra Kystverket en av de aller nærmeste dagene. Er situasjonen akutt, må vi selvfølgelig behandle det som en akutt situasjon.

Når det gjelder de andre vrakene, skal vi selvfølgelig følge veldig nøye med på utviklingen. Folk langs kysten skal føle seg trygg på at vi har oversikt og kan sette i verk tiltak når det er nødvendig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP) [13:44:35]: Både trontalen og statsminister Stoltenberg i dag omtaler Regjeringens og Stortingets felles mål om full barnehagedekning så snart som overhodet mulig, muligens innen utgangen av 2008. Jeg synes det er leit at Regjeringen ikke har det samme ambisjonsnivået når det gjelder sykehjemsdekning. Jeg tror ikke noen andre enn folk fra Fremskrittspartiet faktisk har sagt at vi også burde ha en målsetting om full sykehjemsdekning. Hvis vi tar utgangspunkt i det tidligere omforente, at vi trenger sykehjemsplasser for 25 pst. av dem over 80 år, mangler vi pr. dags dato omtrent 13 000 sykehjemsplasser. En av årsakene til det er selvsagt finansieringssystemet, som gjør at det er kommunene som har finansieringsansvaret for sykehjemmene. Vi har mange ganger foreslått å legge finansieringsansvaret til folketrygden og ha lovfestede juridiske rettigheter til en sykehjemsplass når det offentlige aksepterer at behovet er til stede. Nøyaktig de samme personer som i dag vurderer om en person trenger sykehjemsplass, kan gjøre det i et annet system. Vi synes altså det er leit at man ikke er mer ambisiøs enn det Regjeringen har snakket om, som er frem mot 2015. Det burde skje mye, mye snarere enn det Regjeringen har ambisjoner om.

Når vi sammenligner med barnehagepolitikken, er det også noe jeg finner meget merkverdig. Regjeringspartiene har fullt ut akseptert private barnehager – private barnehager er faktisk også årsaken til at man nærmer seg målet om full barnehagedekning – mens når det gjelder den andre tjenesteproduksjonen, omsorg for eldre som trenger det, har man altså et ideologisk, absolutt nei til private løsninger. Egentlig hadde det selvsagt vært fornuftig å ønske velkommen også private til å organisere og drive sykehjem. Det er jo noen som gjør det, et stort internasjonalt børsnotert selskap, Adecco, driver Ammerudlunden sykehjem i Oslo. Det er ikke helt uten grunn at det er det som scorer best på brukerundersøkelsene i Oslo. De har også det laveste sykefraværet, på 4 pst., mens det normale for sykehjem i Norge ligger rundt 10–12 pst. Med andre ord: Private har vist at de kan produsere eldreomsorgstjenester, også sykehjemstjenester, bedre enn det offentlige gjør. Vi vet også at det er mange profesjonelle organisasjoner som raskt kunne få etablert sykehjemsplasser. Jeg er ikke i tvil om at hadde vi hatt en statlig finansiering basert på aktivitetsbaserte inntekter, som nå er under utvikling bl.a. i Stavanger kommune, hvor man altså får betalt for en sykehjemsplass avhengig av hvilket aktivitetsnivå den enkelte beboer eller pasient trenger, og åpnet for det systemet, kunne noen av våre hotellkjeder raskt ha etablert en god del flere sykehjemsplasser. Så det er altså mulig å få slutt på den uverdige situasjonen vi har med betydelig mangel på sykehjemsplasser, som har medført at i mange kommuner, omtrent alle kommuner, helt uavhengig av den partipolitiske styringen, er terskelen for å få en sykehjemsplass gradvis hevet de senere år. De som er på sykehjem nå, er svakere og dårligere stilt enn det som var tilfellet for 15 og 20 år siden. Jeg skulle ønske Regjeringen i trontalen denne gang hadde varslet en målsetting om full sykehjemsdekning, ikke bare et tall, men full dekning basert på de behovene som er ute i det norske folk.

Jeg har også merket meg – jeg vil bare kort nevne det – at Regjeringen snakker veldig mye om fattigdomsbekjempelse, og at det liksom skulle være så vanskelig. Som Siv Jensen sa i sitt innlegg – og det ligger et forslag på bordet fra henne på vegne av Fremskrittspartiet – er det altså mulig å øke minstepensjonen slik at den blir høyere enn EUs fattigdomsgrense. Det er ikke vanskelig, det er bare å bruke noen av de enorme økonomiske ressursene som den norske stat rår over, til også å tilgodese dem som er eldre i dag, og ikke bare spare for dem som blir eldre en del år senere. Vi håper på tilslutning om en målsetting om snarest mulig å få hevet minstepensjonen til over EUs fattigdomsgrense. Det kan faktisk Stortinget gjøre noe med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [13:49:52]: Det hadde jo vært fristende å følge opp eldregeneralen i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, sitt innlegg om sykehjemsplasser, men jeg tenkte vi skulle utfordre Carl I. Hagen på klimaspørsmålet. Han er jo på mange måter nestoren i partiet, og det hadde vært spennende å høre hva slags råd han nå i disse vanskelige klimatider gir i interne møter i Fremskrittspartiet. Jeg tror at de fleste partier – det har man vist i debatten her – tar klimautfordringen på alvor, og at de aller fleste av oss legger vekt på at FNs klimapanel, verdens fremste forskere, med 90 pst. sannsynlighet fastslår at menneskeskapte ting er med og endrer klimaet på jorda. Det er en svært alvorlig utfordring vi står overfor. Så vet vi gjennom de siste årenes debatt at Fremskrittspartiets representanter til de grader har omtalt dette som hysteri, som svartmaling, ja, vi har mange beskrivelser av hvordan dette egentlig henger sammen – de er helt åpenbart bedre klimaforskere enn det vi andre er. Så spørsmålet til Carl I. Hagen er: Hva slags råd gir nå Carl I. Hagen til Fremskrittspartiets stortingsgruppe? Er menneskeskapte klimaendringer en del av virkeligheten, eller er de ikke det?

Carl I. Hagen (FrP) [13:51:01]: Når spørsmålet er så enkelt, om hvilke råd jeg gir til Fremskrittspartiets stortingsgruppe internt i våre gruppemøter, skal jeg gi et veldig kort og enkelt svar: Mine råd gir jeg faktisk fortsatt internt i gruppemøtene.

Inge Ryan (SV) [13:51:33]: Representanten Carl I. Hagen er opptatt av eldrepolitikk, og det er bra – det at vi skal ha nok hender til å ta vare på gamle og sjuke framover. Det er jeg helt enig i, det er en kjempeutfordring, ikke minst fordi antallet eldre vil øke betraktelig framover. Heldigvis lever vi lenger, på grunn av medisiner og andre ting. Men så vet vi samtidig at Fremskrittspartiet har sagt at de vil fjerne den offentlige støtte til barnehagene, og at foreldrene heller skal få de pengene sjøl og bestemme over dem. Ser ikke representanten Carl I. Hagen et problem i at mange da kan velge å bli hjemme med ungene sine i stedet for å benytte seg av en barnehageplass, og at vi derfor ikke får de hendene som så nødvendig trengs i eldreomsorgen? Det gjelder både menn og kvinner, men først og fremst kvinner, som da kan velge å bli hjemme med ungene i stedet for å bruke barnehageplass. Ved å bruke barnehage kan de komme seg ut i yrkeslivet og gjøre en viktig jobb for samfunnet.

Carl I. Hagen (FrP) [13:52:26]: Jeg tror jeg vil svare slik at det i et samfunn alltid vil være arbeidsoppgaver som blir borte fordi man løser problemer på andre måter enn tidligere. Det er også mulighet til å kjøpe tjenester og varer fra andre land i stedet for å produsere dem selv. Vi har en situasjon i dag hvor vi har mange som er ansatt i IKT-næringen, som ikke i det hele tatt eksisterte for 15 år siden, hvis vi ser bakover. I gamle dager hadde vi tusener av folk som jobbet i skofabrikker og i konfeksjonsfabrikker. De arbeidsplassene er borte. Det vil alltid være endringer.

Hvis vi sørger for en finansiering av eldreomsorgen, som vi har foreslått, automatisk gjennom folketrygdsystemet basert på lovfestede juridiske rettigheter, vil vi kanskje også kunne sørge for et bedre lønnsnivå for mange av dem som arbeider i eldreomsorgssektoren. Hvis vi slipper til private, som har en helt annen dynamikk, en helt annen måte å løse tingene på, og lager attraktive arbeidsplasser, er jeg ikke nervøs i det hele tatt for rekrutteringen til eldreomsorgsyrkene.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:53:55]: Jeg la merke til at representanten Carl I. Hagen ikke ville orientere om hvilke råd han gir sine medrepresentanter i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, og det har jeg for så vidt forståelse for. Men da må jeg prøve å reformulere spørsmålet, og da har jeg lyst til å si: Hva mener representanten Carl I. Hagen om de menneskeskapte klimaendringene vi nå ser? Man kunne også si det slik: Er Carl I. Hagen enig i at vi ser klimaendringer som er menneskeskapte?

Carl I. Hagen (FrP) [13:54:25]: Når det gjelder klimapolitikken, har Fremskrittspartiets stortingsgruppe lagt frem et relativt omfattende dokument, som var til behandling i Stortinget i juni måned. Vi har også gitt klart uttrykk for at vi skal være med og ta våre Kyoto-forpliktelser på alvor. Vi har alltid hatt den holdningen at når stortingsflertallet inngår internasjonale konvensjoner, skal vi også prøve å følge dem opp, som en forpliktelse, eller prøve å gå ut av dem. Det har vi ikke gjort når det gjelder Kyoto. Vi har faktisk ønsket velkommen en del av de signalene som nå er kommet i klimameldingen, og særlig fra statsministeren tidligere. Vi har i årevis sagt at det vil være galimatias å bruke enorme pengebeløp i Norge på å rense CO₂, når man for det samme beløpet kan få – jeg tror statsministeren sa 10–20 ganger mer CO₂-rensing for det samme beløpet i andre land. Det er en holdning vi alltid har stått for, og da ønsker vi den rød-grønne regjeringen velkommen etter. Vi synes det er usedvanlig fornuftig å tenke kostnadseffektivitet.

Så må jeg bare legge til at det er jo rart at Regjeringen bygger noen forurensende gasskraftverk i Tyskland, da.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olav Akselsen (A) [13:55:50]: Det går svært bra med Noreg. Sysselsetjinga er rekordhøg. Arbeidsløysa er den lågaste på over 20 år, og enno går ho ned. Ordrereserven til norske bedrifter er svært god, og norske hushaldningar har stort sett ein svært god økonomisk situasjon.

Kommuneøkonomien er i betring etter sveltefôringa under den førre regjeringa. Den raud-grøne regjeringa si satsing på ein betre kommuneøkonomi har gjeve meir til barnehagar, skule, pleie og omsorg. Fleire har fått plass i barnehage. Skulane har gjeve eit betre tilbod, og fleire eldre har også fått eit betre tilbod.

Det har også vore stor vekst i løyvingane til helse, og det er i dag rekordmange pasientar som får hjelp. Me brukar stadig meir til samferdsel. Derfor er det rett å slå fast at Regjeringa leverer den politikken som dei raud-grøne partia lova før førre valkamp. Ein er godt i gang med å oppfylla Soria Moria-erklæringa.

Utsiktene framover er også svært gode. Med politisk styring er det mogleg å utvikla samfunnet vårt til å bli endå betre. Men ei positiv utvikling gjev seg ikkje sjølv. Ho er avhengig av dei vala me tek, og dei prioriteringane me gjer.

Som fleire talarar har vore inne på i dag, er Noreg igjen blitt kåra til eitt av verdas beste land å bu i. Enkelte synest å tru at dette er ei utvikling som er komen av seg sjølv, eller at me hamnar på toppen av den lista berre fordi me har store olje- og gassinntekter. Slik er det ikkje. Det å ha store naturressursar er ikkje nok. Tvert imot er det slik at veldig mange av dei fattigaste landa i verda også er dei som er rikast på naturressursar. Dersom me ser nøyare etter på den lista over kor det er gode levekår, ser me at det er dei andre nordiske landa som er med og toppar lista. Det som er felles for desse landa, er at ein har valt å satsa på å organisera samfunnet på nokolunde same måte, nemleg med små forskjellar på folk og ein stor offentleg sektor. Internasjonalt blir dette ofte kalla for den nordiske modellen. Eg vil hevda at dette er den sosialdemokratiske modellen, og ein må kunna slå fast at den modellen har lukkast svært godt. Han har gjeve gode vilkår for folk flest, og ikkje minst viser nyare forsking frå bankvesenet og andre at desse landa også er dei beste å investera i.

Det er med andre ord, etter mitt syn, ingen andre samfunnsmodellar som har gjeve eit betre resultat for folk flest. Det å satsa på fellesskapet gjev det beste resultatet for innbyggjarane i eit land. Det som har overraska meg mest i denne debatten i dag, er den enormt negative verkelegheitsbeskrivinga mange har gjeve, særleg med bakgrunn i at ein veit at dette er representantar som eigentleg ønskjer ein heilt annan samfunnsmodell enn den som har gjeve så gode resultat her i Norden.

Med dei store inntektene me har frå olje og gass, er det ikkje mangel på pengar som er vår største utfordring framover, men korleis me skal greia å bruka desse. Det er alt i dag press i økonomien, og me skal ikkje lenger tilbake enn til 2003 før me ser kor ille det kan gå. På mindre enn eit år forsvann over 20 000 industriarbeidsplassar her i landet, hovudsakleg på grunn av tapt konkurranseevne, som var eit resultat av den høge kronekursen. No er renta igjen på veg opp, og det er viktig at ein ikkje gjer same feilen som sist. Både LO og NHO har åtvara sentralbanksjefen. Desse åtvaringane meiner eg Noregs Bank må ta på alvor, men ikkje minst er dette ei åtvaring til oss om sit her i denne salen. Ein overdriven bruk av pengar kan verka til å riva ned heller enn å byggja opp.

Tre dagar etter lokalvalet var utanrikskomiteen på tur til Afrika. Eg må seia at då eg stod i eit pappskur i ein såkalla shantytown i Namibia, fekk det norske lokalvalet og den norske valkampen litt andre perspektiv. Eg er i alle fall svært glad for at me i Noreg evnar å sjå utover våre eigne grenser, at me ikkje berre er oss sjølve nok, at me satsar offensivt på å vera ein aktiv internasjonal aktør, og at me bidreg til å gje støtte. Eg er glad for at den støtta skal vidareutviklast framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [14:00:56]: Under lokalvalgkampen ble, ifølge NRK, utenrikskomiteens leder skremt etter en debatt mellom Dagfinn Høybråten og Carl I. Hagen, og han var særlig skremt over deres holdning til den såkalte muren på Vestbredden. Jeg vil spørre utenrikskomiteens leder om han ikke er enig i at denne muren, uansett hvor beklagelig vi synes det er at realitetene tilsier at den har kommet på plass, faktisk har hatt en effekt, og at den redder liv. Burde ikke heller utenrikskomiteens leder la sin frustrasjon gå ut over f.eks. egen regjering, når den valgte å gi anerkjennelse til Hamas, en organisasjon som jo er mye av bakgrunnen for at man i det hele tatt kom i den situasjon at man så seg nødt til å bygge en slik mur?

Olav Akselsen (A) [14:01:50]: Det som var negativt med den debatten under valkampen, var at ein for å tekkjast ei lita veljargruppe var villig til å gje mange prinsipp på båten. Det er altså slik at det finst internasjonale reglar for korleis eit land skal oppføra seg, og korleis ei okkupantmakt skal oppføra seg, og det er ikkje tvil om at på ein god del område har Israel brote desse reglane. På eitt av dei områda det er brot på, gjeld det denne muren, som me bl.a. ser går inn på okkupert territorium.

Etter mitt syn burde det finnast heilt andre metodar å unngå valdshandlingar i dette området på. Det er ein total mangel på tillit mellom partane i området. Det er det viktig å forhindra. Eg trur faktisk den rolla som Noreg har spelt, både historisk og i dei siste åra, er med på å gjera det mogleg på nytt å få partane til å setja seg ned rundt det same bordet, og på nytt byggja opp tillit slik at ein for framtida kan ha like opne grenser her som ein har i Europa.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:03:06]: Jeg er helt enig med Akselsen i at overdreven bruk av penger er et problem for norsk økonomi. Problemet er bare om finansministeren ser det samme.

Over til utenrikskomiteens leders hovedområde: Redd Barnas rapport «Sist i køen, sist på skolen» viser at land som er rammet av væpnet konflikt, mottar aller minst bistandsmidler til utdanning, det til tross for at FNs tusenårsmål forplikter til å sikre alle barn utdanning innen 2015. Redd Barna sier videre at de ønsker at Norge skal øke bistanden til utdanning og prioritere nettopp dette. Videre sier Redd Barnas generalsekretær at Norge må ta en lederrolle. Ønsker utenrikskomiteens leder å følge opp nettopp det, at Norge tar den lederrollen innen utdanning for dem som er rammet av væpnet konflikt?

Olav Akselsen (A) [14:03:58]: Eg vil ønskja Gitmark lukke til med gruppemøtet i Høgre der Høgre skal koma fram med sitt alternative statsbudsjett. Ei av dei store overraskingane i fjor var at Høgre gjekk vekk frå den einigheita som har vore i Noreg om at me skal ha ei målsetjing om å bruka 1 pst. av BNI på bistandspolitikk. Og det er sjølvsagt slik at om me reduserer den delen som går til bistand, blir òg moglegheitene til å nå målsetjinga, som f.eks. å gje utdanning til folk, reduserte.

For oss i Arbeidarpartiet er det viktig å ta inn over seg dei signala me får. Me er heile tida opne for å innretta bistanden slik at han blir mest mogleg målretta. Og det er ikkje tvil om at det å bidra til utdanning er eit av dei viktigaste tiltaka for å stimulera til vekst i dei landa som ligg lågast nede på skalaen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:05:09]: Om ikkje Akselsen var så mykje inne på det, så var statsministeren inne på dei to viktigaste utfordringane slik han såg det, nemleg miljø og utvikling. Begge sakene handlar om å byggje opp verdas fattigaste slik at dei slepp å døy av fattigdom og enkle sjukdommar og me slepp at mange menneske kjem på flukt.

Kristeleg Folkeparti tok i vår initiativ til å gi endå fleire av dei fattigaste landa nulltoll, slik at dei enkelt kan få selt varene sine til Noreg. Me gjer det fordi me trur det er viktig å hjelpe dei til å hjelpe seg sjølve. Me ser òg at bistand aleine ikkje er nok.

Ein rapport frå Utanriksdepartementet som kom tidlegare i år, viste at me handlar stadig mindre frå dei fattigaste landa. Samtidig aukar importen frå f.eks. EU. Det betyr at me må gjere meir enn berre å gje dei nulltoll. Me må hjelpe dei til å komme over eksportbarrierar, slik at dei kan få selt varene sine. Mitt spørsmål til leiaren av utanrikskomiteen er: Vil han støtte eit forslag om å bruke meir av bistanden til å hjelpe dei fattigaste landa til å bli sjølvhjelpne, og til å få selt fleire av varene sine?

Olav Akselsen (A) [14:06:21]: Først vil eg seia at det var eit prisverdig forslag Kristeleg Folkeparti fremma i vår, og det fekk òg tilslutning av ein samrøystes komite. Regjeringa gjer no det som skal gjerast for å følgja opp forslaget, og vil koma tilbake til Stortinget med det med det første.

Litt av problemet til dei fattigaste landa er at dei ikkje har noko å eksportera, og dermed er dei heller ikkje hjelpne av nulltoll. Eg er heilt sikker på at dersom me skal greia å hjelpa desse landa til i større grad å stå på eigne bein, må me bidra til næringsutvikling. Derfor er det òg eit av dei områda som me må satsa mest på framover. På den måten trur eg at eg er heilt einig i det som representanten her tek opp i sitt spørsmål.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Odd Einar Dørum (V) [14:07:14]: Trontaler er ikke alltid den mest gripende saksprosa, men likevel kan det sies: Vis meg dine verdier, og vis meg dine setninger! Regjeringen har gjort noe så fortjenstfullt i begynnelsen av trontalen, før man kommer til saksprosaen – stortingsmelding den, stortingsmelding ditt osv. – som å ta noe fra Soria Moria-erklæringen. Men for en Venstre-mann er det noe helt grunnleggende som mangler, for det første at skal man løse utviklingsutfordringene, og skal man løse klimautfordringene, må man jo stole på kunnskap og kunnskapen om forskning, at forskningen er en del av vår kulturelle identitet. Det er en del av det som gjør at vi bygger et demokrati. Det er en del av næringsutviklingen. Disse ordene finner jeg ikke. Vi finner setninger av typen: «Økt forskningsinnsats er et mål for Regjeringen.» Det minner meg om den gangen i min ungdom da det sprang maoister rundt meg og slengte rundt seg med sitater av typen «sommeren er den varmeste årstid». Altså: Det er setninger som ikke gir forpliktelser, ikke gir mening og ikke gir identitet.

Så sier man noe om skole. I morgen er Verdens lærerdag. Man skulle tro at når man skal satse på mennesker med kunnskap, kunne man sagt noe så viktig som at godt utdannede lærere og trygge lærere er en bærebjelke for å bygge en så viktig fellesinstitusjon som den norske offentlige fellesskolen. Nei, det finner man heller ikke.

Når jeg tar dette opp, er det fordi at når man ikke bærer disse verdiene, har vi kanskje forklaringen på hvorfor forskningen ble borte gjennom den rød-grønne regjeringens to første år – den ble rett og slett borte. Den er kraftig beskrevet på Soria Moria, og så har regjeringsmedlemmer i tur og orden forklart at det man gjorde med forskningen, var bra, inntil SVs landsstyre, med Kristin Halvorsen i front, noen dager etter valget sier at her bommet vi virkelig. Det er meget mulig at man skal tape halvparten av velgerne for å si noe sånt. Jeg vil ikke anbefale det som en generell metode. Det er en mye bedre metode å bygge på at forskning er helt grunnleggende for å bygge et samfunn, det er grunnleggende for den kulturelle identitet, det er grunnleggende for et demokrati, det er grunnleggende for å takle klimautfordringer, det er grunnleggende for å bære de utviklingsutfordringene som statsministeren snakket om på en sterk måte, bl.a. i dag, og det er helt grunnleggende for det ufødte næringsliv. Den type forpliktende setninger gjør at en regjering har et prosjekt, og Venstre klarer ikke å se at denne regjeringen har et prosjekt som vil løfte forskning for allmenndannelse, forskning som er grunnforskning, forskning som skaper det ufødte næringsliv. Vi klarer ikke å se det.

Nå er det mulig at det kommer til å dukke opp i morgen i form av tall, og da skal vi uttale oss om det, men i trontalens struktur og i trontalens sakprosa klarer vi ikke å se det. Jeg må si det så sterkt, fordi Regjeringen velger nemlig å signalisere sine verdier helt innledningsvis ved å bryte trontalens språkform og bruke sine verdibærende setninger. Men der er ikke de helt grunnleggende setningene som en Venstre-mann i hvert fall hadde forventet å høre fra både en SV-er og en sosialdemokrat og en senterpartist, nemlig at kunnskap er makt. Det var i grunnen det de som var før oss, bygde på. Det var det som gjorde at de bygde et samfunn som gjør at vi har noe som vi kan være veldig stolte av. Og det er det som gir oss muligheten til å forme samfunnet framover.

Men man får valgene her. Man får klare valg, som at det er viktigere å ha flere timer i skolen enn å styrke lærerne. Det er en klar prioritering. Venstre er dypt uenig. Vi vil heller styrke det lærerne skal gjøre, enn å bruke flere timer i skolen.

Det står at vi skal få en melding om forskerrekruttering. Nei, vi kan da ikke lage en stortingsmelding om forskere. Alle vi som har en viss bakgrunn med det å sitte i en regjering, vet jo at er man blakk, lager man en stortingsmelding. Har man en flertallsregjering, ja, så gjennomfører man tingene gjennom proposisjoner og budsjett. Stortingsmeldingen er den tapte statsråds sak – når man har sett Finansdepartementet så tungt inn i øynene så mange ganger at statsministeren må bryte gjennom og gi noen trøstens ord. Dette gir ikke noe løft for det å skulle ha nok mennesker som vil gå inn i forskningen som stipendiater/post.doc.-er. Når man da har tapt kampen om den lange, bedrøvelige listen som heter offentlige bygg på statens ønskeliste, 1 til 50 pluss 1 til 50 her og der, ja, så får man kanskje lov til å flytte på 200 millioner kr av et fond og si at det er et krafttak for å skaffe vitenskapelig utstyr. Det er ikke noe mer enn et prokuratorknep.

Så det Venstre sier, er at vi forventer at en regjering som har så kraftige verdier om miljø, klima og utvikling, må vedkjenne seg en grunnarv, som i hvert fall historisk forente Venstre og gammeldagse sosialdemokrater, SV-ere og senterpartister, nemlig at kunnskap er makt. Da kan man ikke snakke om dette som en slags gjennomsnittlig samfunnsøkonom som sier at en brukt krone er en tapt krone. Vi vet jo at budsjettlogikken av og til høres ut sånn. Men på dette området bruker vi kronene for å satse på framtiden. Og Venstre spør: Hvor er framtidsgløden i denne regjering når det gjelder forskning, av hensyn til klima, det ufødte næringsliv og utviklingsmål?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [14:12:34]: Det nærmeste jeg skal komme forskning i det jeg nå skal si, er at jeg har gjort noen studier av partiet Venstre. Når Dørums partileder, Sponheim, ser politikken ovenfra, vil han helst ikke ta i Fremskrittspartiet med ildtang. Men Venstre vil bygge samfunnet «nedenfra», sa den samme Sponheim, da han i likhet med Dørum tidligere i dag var ganske ovenpå. Og der byggearbeid skal skje, er ildtanga flere steder byttet ut med fadderskap og ønske om lykke på ferden.

Jeg tenker spesielt på Oslo, og jeg lurer jo på hvor oppbyggelig det er for Venstre å støtte et fremskrittsparti som da skal kunne styre med Marka-vern, grønne lunger, kollektivtrafikken og ikke minst innsatsen mot fattigdom, som vi vet Dørum er sterkt opptatt av.

Er representanten Dørum bekymret for at det vil gå nedenom og hjem med Venstres hjertesaker når Venstre, som sitter med nøkkelen, åpner døra for Fremskrittspartiets svært viktige posisjon her i hovedstaden? Bidrar dette til å bygge Oslo-samfunnet opp eller ned?

Odd Einar Dørum (V) [14:13:39]: Replikanten minner meg om min barndoms sosialdemokrater, som sa: Sett deg, Dørum, det er vi som har makta.

Det er jo slik at nå har vi gått gjennom en valgkamp hvor vi har fått høre fra arbeiderpartifolk av alle avskygninger, inkludert statsministeren, at i hovedstaden er en stemme på Venstre en stemme på Fremskrittspartiet. Og så har vi i dag hørt fra Siv Jensen at en stemme på Venstre i grunnen er en stemme på Arbeiderpartiet. Det er fascinerende å være medlem av et slikt parti, men jeg synes man skal dømme partiet på det man gjør. Og det man gjør, er at Hafslund ikke er solgt i Oslo, men sammen med en borgerlig samarbeidsallianse, med en utmerket byrådsleder fra Høyre, Erling Lae, er det skapt en ambisiøs klimapolitisk plan som kan kopieres i de fleste norske kommuner. Det er gitt et løft på kollektivtransporten som gjør at trikken er blitt et rullende fortau, og har gått over fra å være en museumsgjenstand til å bli en samferdselspolitisk effektiv ting. Man har vedtatt en hovedstadspolitikk som vedkjenner seg sitt universitet og næringslivet som springer ut av universitetet, fordi man vet at når kunnskap møter næringsliv, skapes det ideer og virksomheter. Og man vedkjenner seg at i denne flotte byen er det gründeraktivitet så det suser etter. Men sosialdemokrater er hjertelig velkommen. De bor her de også, og de er hjertelig velkommen til å være med på dette flotte bygningsprosjektet.

Kirsti Saxi (SV) [14:15:02]: Regjeringen ønsker å øke den totale forskningsinnsatsen i landet og har derfor satt seg OECD-målet, 3 pst. av brutto nasjonalbudsjett. 2 pst. av finansieringen skal være bidrag fra næringslivet selv. De største selskapene er statlig eid, som StatoilHydro, Telenor, Yara, Statkraft m.fl. Men disse tar ikke sin del av finansieringen. Regjeringen har derfor sagt i eierskapsmeldingen at man skal bruke eierskapet til å styre de statlige selskapene til å delta med sin del for å få økt forskningsinnsatsen i bedriftene.

Mitt spørsmål til representant Odd Einar Dørum er: Ser ikke Venstre behov for å gi styringssignaler til de statlige selskapene, slik at man får økt forskning og verdiskaping og samtidig også trygget framtidige arbeidsplasser her i landet?

Odd Einar Dørum (V) [14:16:02]: Siden jeg i en ikke for fjern fortid i mitt liv har vært eier av et stort statlig selskap, nemlig Telenor, skjønner jeg at man kan føre intelligent kommunikasjon med intelligente ledere og intelligente styrer om hvordan man kan opptre på en slik måte at industrielle lokomotiver også bidrar til forskningsinnsats. At Regjeringen vil finne den intelligente formen på det, er jeg helt sikker på. Men det Venstre er opptatt av, er at man også skal ta vare på den intelligensen og kreativiteten som fins hos de mange små. Vi beklager veldig dypt at man har strammet inn på SkatteFUNN-ordningen for det året som vi er inne i nå, for da tar man hele underskogen i det norske næringslivet, de mange små som ofte kan ha en idé, og som trenger ubyråkratiske ordninger. Igjen opplever man at man sitter og møter finanspolitikkens behov for ikke å ha poster som løper løpsk, som det heter. Men man hadde altså en ubyråkratisk ordning som man strammet inn. Venstre beklager dypt at den ble strammet inn, og vi vil følge nøye med når vi får lagt fram et budsjett, om man viser dette håndslaget også til de mange små i næringslivet, for dem kan man ikke overse.

I mitt liv som Venstre-politiker har jeg ofte opplevd at venstresosialister og sosialdemokrater ikke har sans for det vi kan kalle aktive eiere. De liker ofte direktører best.

Rolf Terje Klungland (A) [14:17:23]: Etter Odd Einar Dørums innlegg kan vi vel i hvert fall være enige om at han må ha hatt en traumatisk opplevelse da han satt i regjering og skulle legge fram en melding, for da betydde det at han ikke hadde penger til å gjennomføre noe. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen fører en annen politikk i så måte. En melding blir lagt fram for å legge rammene for de pengene som skal komme i ettertid.

Ellers er jeg litt sjokkert i forhold til at dette er opposisjonens trontale, der de skal komme med sin alternative politikk. For sånn som jeg har tolket innleggene til både Dørum og hans leder, Lars Sponheim, er det mer det å fjerne seg mer og mer fra regjeringsmakt som har vært poenget.

La meg så vise til Hill-Marta Solbergs innlegg, der hun påpekte at bevilgningene til forskningen var økt med 900 mill. kr. Så er jeg enig med Dørum i at kunnskap gir makt. Da burde han kanskje hatt kunnskapen før han sier at forskningen har blitt kuttet.

Odd Einar Dørum (V) [14:18:34]: Det var ikke noe traume å sitte i en regjering. Du får en barndomsopplæring av harde sosialdemokrater som sier: Sett deg, vi har makta. Du blir dødsrealistisk når du vet hva du holder på med, så jeg vet forskjellen mellom reelle kroner og ikke-kroner. Men det som er problemet med Regjeringen, er at stortingsmeldingene kommer istedenfor erklært politikk som er lovet i Soria Moria-erklæringen. Opptrapping av prosentsatser på brutto nasjonalprodukt for å løfte forskning, opptrappingsforpliktelser på stipendiater, opptrappingsforpliktelser på vitenskapelig utstyr – det er når dette blir borte og erstattes av meldinger, at min kommentar er gyldig. Hvis man gjør alt det andre man sier, kan en stortingsmelding være livgivende fordi den skaper noe for framtiden.

Hvis jeg skal få lov til å si det kort til representanten Klungland: Representanten Sponheim har vel på en kortfattet måte sagt at Venstre ønsker verken Jens eller Jensen i regjering i Norge. Venstre ønsker som borgerlig sentrumsparti en borgerlig løsning mellom sentrum og partiet Høyre. Det har vi sagt. Det har vi sagt ganske lenge, og det kan neppe vekke noen forbauselse at vi gjentar det. Vi sier med frimodighet at vi har lov til å stå for den posisjonen. Vi er ikke sosialister, men vi ønsker heller ikke å bli med på et blått-blått forsøk styrt av Fremskrittspartiets politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Liv Signe Navarsete [14:19:58]: Regjeringa la i juni 2007 fram ei stortingsmelding om norsk klimapolitikk med sektorvise klimamål. Me skal redusere klimagassutslepp frå samferdslesektoren med mellom 15 og 25 pst. samanlikna med venta utslepp i 2020, føresett ingen nye tiltak. CO₂-utslepp som skjer i transporten, kan ikkje reinsast, og eit mål om lågare utslepp krev difor at me må bruke mindre fossile drivstoff. Dette vil i praksis seie at samfunnet totalt må ta i bruk bilar og drivstoff som gjev lågare utslepp av CO₂, me må reise på meir miljøvenlege måtar eller redusere transportbehovet.

Trafikkdempande tiltak er særskilt viktige i byområda. Dei verkar fyrst når både gulrot og pisk er på plass. Me må ha ei sterk satsing på kollektivtransport og gang- og sykkelvegar og slik leggje til rette for at fleire kan la bilen stå. Lokale og sentrale styresmakter må arbeide saman, fordi me har ulike ansvarsområde. Det går ein konstruktiv debatt om å gjere bompengeringane meir intelligente ved t.d. køprising, og i tillegg forvaltar kommunane ei rad andre verkemiddel som er restriktive mot unødvendig bilbruk inn i bysentrum, særleg parkeringspolitikken og arealpolitikken. Regjeringa ynskjer å støtte opp om dette, m.a. gjennom den såkalla belønningsordninga for betre kollektivtransport og mindre bilbruk.

Regjeringa varslar i klimahandlingsplanen at me vil gjennomgå skatte- og avgiftssystemet med sikte på å fremje miljøvenleg åtferd. Me har allereie endra grunnlaget for å fastsetje eingongsavgifta. Omlegginga har ført til at gjennomsnittlege CO₂-utslepp for nye bilar har blitt reduserte med 11 pst. frå 2006 til fyrste halvår 2007. Det nyttar!

Regjeringa presenterte i samband med revidert nasjonalbudsjett eit introduksjonsprogram for biodrivstoff. I 2009 skal delen biodrivstoff i den norske marknaden vere fem volumprosent, noko som tilsvarar reduksjonar på om lag 400 000 tonn CO₂-ekvivalentar pr. år.

Det er viktig å sikre miljø- og samfunnsomsyn ved produksjon og import av biodrivstoff. Aktuelle departement har ein dialog med oljeselskapa om korleis ein kan utvikle system for å vurdere energi- og miljøeffektiviteten i heile verdikjeda. Regjeringa vil òg auke satsinga på utvikling av 2. generasjons biodrivstoff i Noreg.

I arbeidet med klimautfordringar i samferdslesektoren legg eg vekt på ei klarare differensiering i transportpolitikken mellom by og land. Ein rapport frå SINTEF dokumenterer at betre vegar gir reduksjonar i klimagassutslepp. Medan nye distrikts- eller stamvegar fører til kortare reiser og mindre utslepp utan å skape trafikkvekst, vert klimaeffekten ved vegutbygging i byane eten opp av trafikkveksten. I og med at det er størst bilbruk og sterkast folkeauke i områda kring dei største byane, er det her vi òg har dei største miljøutfordringane i transportsektoren, og det er her det er mogleg å oppnå dei største utsleppsreduksjonane.

Regjeringa meiner det er grunnleggjande viktig å sikre gode og likeverdige posttenester over heile landet. Eineretten er ein god reiskap for å sikre det økonomiske grunnlaget for dette. At Regjeringa i 2006 fekk tilslutnad frå Stortinget om å reversere opphevinga av eineretten allereie no, sikrar stabile rammevilkår for ein likeverdig landsdekkjande postpolitikk framover. EU har no følgt opp same linje og utsett prosessen.

EU-kommisjonen la i oktober 2006 fram forslag til eit endringsdirektiv. Her var det føreslått å avvikle einerettane for post i Europa frå 1. januar 2009. Etter intens diskusjon i medlemslanda, der òg Noreg aktivt har fremja synspunktet om å utsetje liberaliseringa, kom rådsmøtet i EU 1. oktober 2007 fram til eit kompromiss. Opphevinga av eineretten er no utsett til tidlegast 2011, og 2013 for ei rekkje medlemsland.

Sjølv om vedtaket enno ikkje er endeleg, er Regjeringa tilfreds med at det har vore mogleg å få semje om ei slik utsetjing. Dette vil vere til stor fordel for postkundane i Noreg. Regjeringa vil framover nøye vurdere konsekvensane av endringsdirektivet og korleis me held oppe den norske postpolitikken med ei klar målsetjing om gode og likeverdige posttenester til folk og næringsliv i heile landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Sortevik (FrP) [14:24:43]: Bedre veier gir god miljøeffekt. Da må vi bygge hurtigere, og vi må bygge billigere. Nå har vi tidligere i dag hørt statsministeren invitere store utenlandske entreprenører til oppdrag i Norge. Dessverre er det slik at vi steller oss slik at de ugjerne kommer. Vegdirektoratets egen etatsavis har i dag, 4. oktober, en leder hvor det heter:

«Mange av oppgåvene med vegbygging her i landet er for små til at store europeiske selskap finn dei interessante.»

Hva vil statsråden gjøre for at de nettopp skal finne norske veiprosjekt mer interessante, slik at vi får bygget billigere og får mer vei for pengene, og at vi faktisk setter i gang korridorutbygging over lengre distanser i stedet for å drive med den klattvise veiutbyggingen som vi gjør i Norge?

Statsråd Liv Signe Navarsete [14:25:43]: Til liks med representanten Sortevik er statsråden og Regjeringa opptekne av at me skal ha fart på vegutbygginga i dette landet. Det fortener folk og næringsliv. Det denne regjeringa har gjort, i motsetnad til den førre, som òg hadde eit utstrakt samarbeid med Framstegspartiet om budsjett i tre år, er at ho har auka løyvingane til samferdsle. Det er nok det aller viktigaste. Dernest har ho i staden for å setje i gang ei mengd nye prosjekt, slik førre regjering gjorde, halde trykk og framdrift på dei eksisterande prosjekta for å få størst mogleg samfunnsnytte og for å få ferdigstilt desse. Me har med andre ord lagt oss på ei anna linje enn det førre regjeringa gjorde i samferdslepolitikken på fleire område. Regjeringa ynskjer å fortsetje denne måten å drive samferdslepolitikk på. Det vil òg medføre at me kan få større anbod som går ut, og som vil vere meir interessante for utanlandske entreprenørar å leggje inn pris på.

Trond Helleland (H) [14:26:57]: Statsråden sa at denne regjeringen vil legge seg på en annen linje. Og jeg hadde egentlig håpet det det tredje året Regjeringen går inn i nå, men linjen er akkurat den samme. Det er å skylde på den forrige regjering, at alt som ble gjort da, var dårlig, og at det nå faktisk går så mye bedre. Da må jeg si jeg er forundret og forvirret over den samferdselspolitikken statsråden driver med. På den ene siden vil hun fiske bilister med rushtidsavgift, på den andre siden klarer hun ikke å skaffe nok personell til engang å drive de altfor få togene vi har her i Norge. På den ene siden vil Regjeringen skryte av historisk veibygging, på den andre siden setter en på båsen utradisjonelle løsninger som OPS og stopper all effektivisering i form av konkurranseutsetting. Så ser vi samtidig, som representanten Sortevik var inne på, at kostnadene nå ser ut til å gå opp. Det blir altså mindre vei for pengene.

Hvilke utradisjonelle grep vil Regjeringen nå gjøre for å få en mer effektiv satsing på veiutbygging og en overgang til miljøvennlig kollektivtrafikk?

Statsråd Liv Signe Navarsete [14:28:03]: Regjeringa satsar sterkare både på kollektivtrafikk og innanfor det tradisjonelle området på utbygging av veg og jernbane. Når det gjeld bemanning innanfor NSB, finst det no ein god plan for rekruttering, så det kjem til å verte ein betra situasjon. At me har ein arbeidsmarknad som er vanskeleg, gir seg utslag i sterk konkurranse om arbeidsfolk både innanfor jernbanedrift og innanfor utbygging av ulike samferdsleprosjekt. Det me har sett den siste månaden, er at det har vore færre tilbod, færre som legg inn anbod på dei ulike prosjekta, og at prisane dessverre har gått opp. Regjeringa vil leggje fram gode budsjett med gode rammer for samferdsleutbygging i åra som kjem. Ho skal og leggje fram ei evaluering av OPS og følgje ho opp vidare. Det kjem eg tilbake til.

Jan Sahl (KrF) [14:29:14]: Med statsministeren i spissen presenterte den rød-grønne regjeringen sin nordområdestrategi i Tromsø ved å samle et større antall statsråder enn det noen gang før har vært på nordnorsk jord. Dette skulle markere at hele Regjeringen har et ansvar for å få til en kraftfull nordområdesatsing. Og her fikk vi også løfter om økt satsing på infrastruktur i nord. Da synes vi det er svært skuffende, sett fra Kristelig Folkepartis synspunkt, at det faktisk stort sett bare er utenriksministeren som har tatt konsekvensen av nordområdestrategien.

Samferdselsministeren har levert gode budsjett, nesten i tråd med Nasjonal transportplan, og det har Kristelig Folkeparti applaudert. Men, dessverre, når det gjelder uttellingen for Nord-Norge, har den vært helt flat – delvis redusert. Og da er mitt spørsmål til samferdselsministeren: Når skal hun oppdage at hennes regjering faktisk har en nordområdesatsing på gang? Og når skal dette gi seg utslag i de årlige samferdselsbudsjetter?

Statsråd Liv Signe Navarsete [14:30:19]: Samferdsleministeren er seg medviten at me har ein nordområdestrategi.

Det ministeren og Regjeringa gjer, er å vere den fyrste regjeringa som nettopp følgjer opp Nasjonal transportplan. Det kan sikkert drøftast om det handlingsprogrammet som ligg der, og som då er eit resultat av den førre regjeringa sitt arbeid med Nasjonal transportplan, godt nok varetek nordområda sine behov.

Eg er òg i gang med utarbeiding av ein ny nasjonal transportplan, som Regjeringa skal drøfte og leggje fram for Stortinget i 2008. Nordområda sine behov vil heilt klart verte ein viktig del av det arbeidet, som då vil gje uttrykk for korleis denne regjeringa vil prioritere samferdslepolitikken både økonomisk og geografisk i åra som kjem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Horne (FrP) [14:31:31]: Regjeringen skal føre en aktiv og helhetlig politikk for å bekjempe kriminalitet. Kriminalitet skal ikke lønne seg, hørte vi i trontalen på tirsdag – fine ord fra en flertallsregjering som har en justisminister som ikke holder det han lover. Som opposisjonspolitiker lovte han i bøtter og spann noe han ikke har klart å innfri. Han lovte og lovte da han satt i opposisjon, men når han nå er blitt justisminister, kommer endelig sannheten fram.

Hvorfor skal vi tro ham i år, at det ikke skal lønne seg å drive med kriminalitet? Hver dag opplever vi at vi har lovløse tilstander i dette landet. De kriminelle ler av oss, og politiet står maktesløst. Politiet skriker hver dag etter flere stillinger og mer ressurser, men hva får de? Jo, de får flere oppgaver som må løses innenfor allerede stramme budsjetter. En kommer ikke langt med flere nyutdannede politifolk hvis en ikke har råd til å ansette dem.

I helgen kunne vi igjen lese om en voldtektshelg i Oslo. Mangel på ressurser gjør at etterforskningen kommer sent i gang. I sommer hadde vi en sak i Rogaland om en som ble tatt på fersk gjerning med en stor narkotikasending. Ikke ble det etterforsket, og ikke ble han tatt – på grunn av for lite ressurser. Slik kunne jeg fortsatt hele denne talen. Ressursmangelen i politiet er prekær. Oppgavene blir flere og flere, og kriminaliteten blir bare mer og mer brutal.

Justisministeren framstår i dag som de kriminelles beste venn. Klarer politiet å løse en sak, er det ikke soningsplasser eller varetektsplasser nok til å holde de kriminelle i fengsel. Da blir det til at de går ute og begår nye kriminelle handlinger igjen. Er det slike tilstander vi vil ha i dette landet? Nå er det faktisk på tide at justisministeren er seg sitt ansvar bevisst og bevilger penger til denne sektoren.

Justisministeren har også skrytt av at soningskøene har gått ned. Vi har en regjering som de siste to årene har hatt som mål å få bort soningskøene, koste hva det koste vil. Over 300 nye fengselsplasser blir det briljert med – åpne fengselsplasser, ikke lukkede, som kriminalomsorgen trenger, og som fagmiljøet ber om. Derfor fremmer Fremskrittspartiet i dag et forslag om å få fortgang i byggingen av Indre Salten fengsel – også noe som justisministeren lovte da han var i opposisjon. Bare i 2006 ble kriminelle sluppet ut før tiden, som tilsvarer 150 år. Det er ikke rart at soningskøene går ned av slikt. Hva blir tallene i år?

Slik Fremskrittspartiet ser det, flytter justisministeren nå problemene fra innsiden av fengslene til utsiden, noe som i aller høyeste grad går ut over ofrene og pårørende.

Da Stortinget i vår behandlet en sak om å få ned soningskøene, var det å få utlendinger som satt i norske fengsler, til å sone i hjemlandet sitt, ett av tiltakene. Men hva skjer? Ingenting. Justisministeren gjemmer seg bak at de er i gang med å framforhandle gunstige avtaler med EU, og vanskelige regelverk. Det sitter i dag ca. 140 litauere i norske fengsler. Oppslaget i sommer om en av de innsatte viste at de syntes de var på luksusferie i Norge og i grunnen hadde det veldig bra bak lås og slå i norske fengsler.

De kriminelle fra Øst-Europa er overrepresentert i norske fengsler. Nå trenger vi faktisk ikke flere planer. Nå trenger vi skikkelig handling. Hvorfor ikke gi en økonomisk kompensasjon til land som tar imot sine egne kriminelle som har begått lovbrudd i Norge? Dette ville virkelig hjulpet på soningskøene her i landet og virket preventivt på dem som kommer til Norge og begår kriminelle handlinger. Ved å prioritere å få hjemsendt de kriminelle utlendingene hadde vi frigjort veldig mange soningsplasser i norske fengsler.

Det blir vel aldri gitt flere valgløfter enn i en valgkamp. Det er det også gjort i denne valgkampen. Men nå er alvoret i gang igjen. Trontalen viste at Regjeringen har store planer for justissektoren. La ikke dette bare være flotte planer med ord og lovnader! Det er på tide at Regjeringen nå tar ansvar for sine lovnader. Ingenting av det justisministeren har lagt fram for Stortinget når det gjelder kriminalitetsbekjempelse, vil virke preventivt hvis det ikke følger bevilgninger med. Det må følge penger med gode ord. Hvis ikke vil statsråden for evig og alltid være kjent som en løftebruddsminister.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [14:36:17]: En større sak enn å sikre at det går an å leve på jorda vår i framtida, går det vel ikke an å ha på dagsordenen og å forplikte seg på. Fordi alternativet ikke finnes, må energipolitikken og forbruket vårt endres for å ta klimaansvar. Det har de fleste av SVs talere i dag snakket om. Derfor skal jeg velge å konsentrere meg om to andre saker.

Den ene saken er nesten ikke omtalt i dag. Det gjelder hvordan vi skal kunne leve sammen i en flerkulturell og globalisert verden. Det er veldig viktig. Det finnes faktisk et alternativ til ikke å tilpasse seg et flerkulturelt samfunn. Det alternativet går ut på å stenge seg inne bak murer og grenser – sitte hjemme og passe på seg sjøl og nekte alle andre å komme inn og reise ut. Det alternativet tror jeg ingen av oss vil ha. Men det betyr at vi er nødt til å håndtere det, og jobbe for å se på det flerkulturelle og ikke minst det flerspråklige som en fordel og ikke som et problem i et samfunn. Nordmenn vil jo veldig gjerne reise ut. Vi vil jobbe hvor vi vil, leve hvor vi vil, komme hjem når vi vil – ha våre rettigheter globalisert. Da er vi nødt til å ha en politikk som gjør at det blir en mulighet for flere, og vi blir nødt til å leve med det. Alternativet tror jeg ingen av oss ønsker.

Så gjelder det temaet rettferdig fordeling. På det området vil jeg gi ros til Regjeringen i jobben deres for å få til rettferdighet internasjonalt. Det har vært en stor satsing på det området fra Regjeringen, og de signalene vi har fått, lover godt for framtida. Også når det gjelder rettferdig fordeling hjemme, har kampen mot arbeidsløsheten vært ett av kjennemerkene ved denne regjeringen, og der man har lyktes bra. Det skal jeg komme tilbake til.

Det er veldig mye ugjort for dem som har det vanskeligst. Særlig gjelder det ytelsene til dem som ikke har og ikke kan få arbeid. Det er færre som lever på de laveste ytelsene nå, og det er bra. Men det hjelper veldig lite for dem som må det. Regjeringen har nå satt i gang et arbeid for å gjennomgå hele sosialhjelpen, både for å se på nivået og for å se på de uforklarlige og urettferdige forskjellene. Jeg mener at det arbeidet må resultere i statlige satser basert på et nivå det går an å leve av, likebehandling i hele landet og rettssikkerhet også for dem som lever på sosialhjelp, og som har det aller vanskeligst.

På området arbeid har Regjeringen gjort mye, og kvalifiseringsprogrammet kommer nå i gang. NAV-reformen er i gang. Veldig mye av dette vil hjelpe, og vi vet at den sterke satsingen på tiltak og attføring virker. Tiltak og attføring virker spesielt når de inneholder kvalitet og den kompetansen som skal til for at folk faktisk får jobb. Det ser vi av mange av de tiltakene som har vært rundt om i landet, og nå ser vi også at flere og flere faktisk får arbeid når de har vært igjennom attføring. Men jeg vil si at vi er nødt til å ta i bruk enda mer radikal nytenkning på dette området. Jeg vil nevne to tiltak. Det ene er kinderegget attføringsbarnehagene. Der får vi altså tre viktige ting for framtida løst på én gang. Det ene er at vi får barnehager med høy kvalitet. Det er en kjempeviktig sak for SV, for Regjeringen og for alle småbarnsforeldre og barn i dette landet. Og vi får dem med høy kvalitet, nettopp fordi de driver med et attføringsarbeid som gjør at de spesielt har fokus på at de skal ha høy kvalitet, både for barna og på attføringsarbeidet. De sikrer at vi får arbeidskraft som blir kvalifisert for arbeidsmarkedet, både i barnehagene og ellers, for det bor svært mange velkvalifiserte mennesker i dem som er utenfor arbeidslivet i dag – bare de får en sjanse. Det tredje vi løser, er at vi får inn folk i barnehagene som ellers ikke hadde tenkt at de kunne jobbe der. Jeg har møtt både snekkere og rørleggere som i 40-årsalderen har funnet ut at dette er arbeidet de har lengtet etter. Jeg har også sett hvor vellykket det er, både for dem og for barna.

Så til sist: Jeg mener at vi må utfordre nye bransjer på dette området. Derfor har jeg tatt initiativet til og utfordret både IKT-bransjen og attføringsbransjen til å gå inn i et samarbeid for å se hvordan vi kan sikre arbeidsløse digital kompetanse som de mangler, og som arbeidsmarkedet nå mangler. Vi vet alle at spesielt ungdom er opptatt av mobiltelefoner, av lyder og av alt dette som kanskje irriterer noen av oss voksne iblant, men jeg mener at vi må ta tak i dette når vi skal se spesielt på «dropouts» i den videregående skole, og sikre at denne kompetansen, som disse ungdommene og veldig mange av de arbeidsledige ønsker, men som de mangler, blir satt systematisk i arbeid gjennom satsingen vår rettet mot de arbeidsledige og mot dem som er på attføring.

Anniken Huitfeldt (A) [14:41:42]: Rett etter jul kommer stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kirke. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at staten ikke lenger bør ha en offentlig statsreligion. Så vidt jeg har registrert, er det ingen partier som argumenterer for en norsk offisiell religion i dag.

Religiøs overbevisning er en privatsak, men det norske samfunnets kulturarv og en politikk for støtte til religionsutøvelse er et offentlig anliggende.

For Arbeiderpartiet er det viktig at folkekirken har forankring hos sine medlemmer, så hvor mye staten skal gi opp sin styring av Den norske kirke, er for oss avhengig av hvordan vi kan sikre at valgene i de kirkelige organer gjøres åpnere, slik at flere deltar.

Det er viktig at ikke statens forhold til Kirken avgjøres med knappest mulig flertall. Vi vil derfor arbeide for et bredest mulig flertall for en nyordning mellom stat og kirke. Dette blir kirke-, utdannings- og forskningskomiteens viktigste sak i løpet av de to neste årene.

Men også i skolen får vi en diskusjon om religionens plass. KRL-faget har møtt motstand og må igjennom noen endringer som følge av dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Målet med faget var å finne en balanse mellom kristendommen og andre livssyn og religioner, men ifølge Den europeiske menneskerettighetsdomstol har vi ikke funnet denne balansen i dagens fag.

La det være helt klart: Det var ikke bedre før, da det var mer kristendom for flertallet, men da de religiøse minoritetene toget ut av timene da det ble undervist i viktige deler av norsk kulturarv. Men vi må lytte mer til tros- og livssynsminoritetene. Vi kan ikke hevde at vi har skapt et fag som inkluderer minoritetene, så lenge de vi mener å inkludere, ikke føler seg inkludert.

Vi inviterer også til et bredt forlik om skolens formålsparagraf. Mens skolens viktigste oppgave før i tiden var å forberede barn og ungdom til konfirmasjon, har vi i dag overlatt denne oppgaven til Kirken selv, og tilsvarende til andre trossamfunn i Norge.

For oss handler dette om foreldreretten, og det forundrer meg litt at de som oftest snakker om foreldreretten, er mest opptatt av at skolen skal gi én bestemt religiøs oppdragelse. Det er foreldrene selv og ikke skolen som skal gi barn og unge religiøs oppdragelse. Kunnskap om ulike religioner, om vår kulturarv og om felles verdier er derimot en oppgave for skolen.

Jeg oppfordrer derfor alle partier til å legge sine kjepphester til side og finne fram til en felles løsning. Et offentlig utvalg har kommet fram til et felles formål. Jeg mener at vi som politikere svikter vår oppgave hvis vi ender opp med større uenighet i Stortinget enn blant representanter for ulike tros- og livssynssamfunn.

Meldingen om forskerrekruttering blir også viktig. Det er ikke lenge siden den rød-grønne regjeringen sørget for tryggere ansettelsesforhold for forskere. Vi må nemlig sikre at de som velger å jobbe som forsker, får større trygghet for sine jobber. På dette området møtte vi motstand fra opposisjonen her i Stortinget.

Det er også viktig at vi får flere stipendiater for å sikre bedre rekruttering til forskningsstillinger. Men det er alvorlig når hver fjerde stipendiat ikke fullfører sin doktorgrad. Derfor må vi kreve at doktorgradsstudentene får en langt bedre oppfølging. Kvalitetsreformen skulle sikre bedre oppfølging av den enkelte student. Nå trenger vi en tilsvarende innsats for å sikre bedre oppfølging av den enkelte stipendiat og av nyansatte forskere.

Presidenten: Ine Marie Søreide – Eriksen Søreide.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:45:59]: Dette var litt vanskelig: Ine Marie Eriksen Søreide – det er noe presidenten kan øve på til neste gang.

Presidenten: Klokken settes ikke i gang før nå, som en kompensasjon.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:46:16]: Takk for det.

Av og til er det mer informasjon å hente i det som ikke står i en trontale, enn i det som faktisk står der. I debatten om den rød-grønne regjeringas første budsjett høsten 2005 sa Øystein Djupedal:

«Vi vil gjennom våre år i regjering følge opp Stortingets målsetting om 3 pst. av BNP når det gjelder videre opptrapping av bevilgningene til forskning.»

På spørsmål fra Høyre til statsråd Djupedal i forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i mai i år spurte vi om den vedtatte tverrpolitiske målsettingen om at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsformål innen 2010, står fast. Statsråden svarte:

«Regjeringen har ikke gått inn for noen endring i disse målene.»

Gjennom sommeren har det derimot blitt skapt betydelig usikkerhet fra statstrådens side når det gjelder om målene står fast eller om de er skjøvet fram i tid, fra 2010 til 2020. Når Regjeringa ikke benytter den anledningen trontalen gir til å gi et tydelig signal om at målet om 3 pst. av BNP til forskningsinnsats står fast, er det veldig nærliggende å tolke det som at denne enstemmig vedtatte målsettingen har blitt ofret av den rød-grønne regjeringa.

Regjeringas første setning i trontalen er at Norge er mulighetenes land. Det er riktig, hvis man faktisk utnytter dem. Vi lever i eksepsjonelt gode tider, og vi har muligheter til å investere for framtida som tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg og bare kan misunne oss. Men vi står i fare for at framtidas generasjoner vil se tilbake på oss og lure på hvorfor vi ikke grep alle de mulighetene vi hadde. Når dagens politikere skal møte historiens dom, kan vi ikke skjule oss bak at vi ikke visste bedre. For vi vet utmerket godt at det er viktig å investere i framtida når vi har økonomisk rom for det. Vi vet utmerket godt at det haster, fordi det tar lang tid å høste fruktene av investeringer i forskning som vi gjør i dag. Vi vet også utmerket godt at knapt noen investering er viktigere for framtidas velferd og velstand enn investering i høyere utdanning og forskning. I Dagbladet den 12. oktober 2006 sa statsråd Djupedal:

«Når det gjelder forskning er dette budsjettet et hvileskjær.»

Historiens dom over politikere som må ta hvileskjær før de har kommet i gang med jobben blir neppe nådig. Da er det en fattig trøst for oss andre at vi sa fra og fremmet alternative forslag der også framtidige generasjoner blir tilgodesett, fordi sviket mot framtidas generasjoner uansett blir trumfet gjennom av den rød-grønne flertallsregjeringa. Men enda mer forunderlig er det at en regjering med historisk økonomisk handlingsrom fant det fornuftig å gjennomføre dramatiske kutt i overføringene til universiteter og høyskoler. Regjeringa fant heller ikke grunn til å bevilge penger til stipendiater. Det betyr at Norge nå ligger langt etter opptrappingsplanene. Regjeringa kan altså være på vei bort fra det enstemmig vedtatte ambisiøse og nødvendige målet om at 3 pst. av norsk BNP skal gå til forskningsformål innen 2010.

Jeg går uten videre ut fra at Regjeringa i budsjettet for 2008 har lært av de to foregående budsjettene. Jeg ville se det som utenkelig at Regjeringa skulle sløse bort den muligheten de nok en gang har til å legge til rette for gode investeringer for framtida. Jeg regner også med som et minimum at de tilbakefører hele kuttet på 275 mill. kr til universiteter og høyskoler. Men det er ikke der debatten ligger nå. Debatten handler om at Regjeringa skal satse, ikke bare plastre de sår den sjøl har skapt.

I et intervju med Mandag Morgen den 1. oktober 2007 sier Øystein Djupedal:

«Universiteter og høyskoler har ikke hatt en vanskeligere økonomisk situasjon i år enn tidligere.»

Men de som er ansatte, studenter og forskere ved de institusjonene, opplever en helt annen virkelighet. De opplever dårligere studiekvalitet, mindre tid til forskning og ansettelsesstopp. Det betyr også at det kuttet har medført at den kvalitetsreformen som ble innført i høyere utdanning, ikke lenger er fullfinansiert. Det var den.

Høyre forventer selvfølgelig at hvileskjæret til statsråd Djupedal har hatt effekt, og at det dermed er en sektor som har hatt en svært uthvilt statsråd til å kjempe for seg i budsjettkonferansene. For det må jo være slik at når man har hatt et hvileskjær, skal det bety at man tar igjen mer enn det tapte, når man da kommer på banen igjen.

Høyre kommer i alle fall til å fortsette den satsingen vi har hatt både i regjering og i opposisjon på forskning og høyere utdanning. Hvis Regjeringa mener alvor med at Norge skal være en kunnskapsnasjon, holder det ikke å si at økt forskningsinnsats er et mål for Regjeringa. At Norge er mulighetenes samfunn, er både en forpliktende og en historisk mulighet som ikke må skusles bort av en visjonsløs og ambisjonsfattig regjering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) [14:51:36]: Høgre har vore gjennom ein veldig tøff periode i det siste. Det er eit faktum at Høgre gjorde sitt nest dårlegaste kommuneval sidan 1971, det er på 36 år. Det einaste som står att av draumen om ei fleirtalsregjering er statsministerkandidatane. Regjeringsalternativet er knust. Ei trøyst må det likevel vera at ordføraropprøret iallfall er slutt, og at Høgre sine ordførarar kunne gå til val på at sveltefôring av kommunane var eit tilbakelagt stadium.

Eg og Arbeidarpartiet erkjenner at ikkje alle oppgåver eller problem innan kommuneøkonomien er løyste. Men spørsmålet mitt til representanten Eriksen Søreide er: Erkjenner ho at det er skjedd ei viktig og riktig betring av kommuneøkonomien under den raud-grøne regjeringa?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:52:32]: Det er interessant å merke seg at det i en tid med riktignok økte overføringer til kommunene og økte skatteinntekter er slik at skolene ikke drar nytte av det. Det er fortsatt tomme basseng rundt omkring på skolene. Det er faktisk slik at etter at den rød-grønne regjeringa kom til makten, og etter at både skatteinntektene og inntektene til kommunene ellers har økt, øker gruppestørrelsen, det puttes altså enda flere elever inn i hvert klasserom enn det ble gjort tidligere. Det forteller meg at det altså ikke er økonomi som er det eneste som betyr noe for hvordan kommunene styrer og steller. Men det betyr også at det viktigste er å ha lokalpolitikere som faktisk er opptatt av innholdet i skolen. Jeg syns det er bra at Høyre har gjort et godt kommunevalg, som betyr at vi får mange ordførere rundt omkring som skal satse på skolen, akkurat på samme måte som Høyre har gjort både i regjering og i kommunestyrer i alle år.

Heikki Holmås (SV) [14:53:38]: Jeg regner med at representanten Ine Marie Eriksen Søreide er enig med meg i at hvis man har gode og viktige ambisjoner og mål for befolkningen i Norge, bør man ha like gode og mange av de samme ambisjonene og målene for andre deler av verden. En av de viktigste visjonene som vi har i SV, og som også er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, er ambisjonen om et grønt kunnskapssamfunn i Norge.

Jeg husker Ine Marie Eriksen Søreide, den gang bare Eriksen, som en av de råeste angriperne mot internasjonal solidaritet og mot at det skulle være mulig å ha ambisjoner i andre land, gjennom at hun var en av dem som oftest tok til orde for å kutte i bistanden. Heldigvis var Høyre sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre i fire år og tapte valgløftet sitt om å kutte i bistanden, og økte bistanden jevnt og trutt. Men med en gang Høyre er alene utenfor en regjering, går de løs på bistanden igjen.

Er det slik at de ambisjonene Ine Marie Eriksen Søreide har om økt utdanning i Norge, er ambisjoner som hun ikke ønsker å bidra med for den øvrige delen av verden?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:54:55]: Dette var en veldig interessant replikk. Representanten Heikki Holmås og jeg kommer jo fra samme fylke, og vi har hatt mye med hverandre å gjøre politisk opp gjennom årene. Da syns jeg det er ganske rart at representanten Heikki Holmås ikke har fått med seg noe helt grunnleggende i min argumentasjon rundt frihandel, som jeg regner med er det han egentlig snakker om. Jeg har alltid sagt, og jeg har alltid ment, at det er en viktig sak å kombinere handel og bistand. For det har vist seg opp gjennom alle år at det ikke holder å gi bistand til land som er fattige, og som er under utvikling. Vi må også sørge for at vi åpner våre markeder her i landet for det som fattige land faktisk kan selge og faktisk kan produsere. Uten en slik type frihandel er vi med på å gjøre det vanskeligere for utviklingslandene, og ikke minst sier vi nei til de aller, aller viktigste kravene fra utviklingslandene sjøl. Derfor har det vært veldig viktig for meg og for Høyre å si at skal vi klare å få til en god utvikling av fattige land i verden, er vi nødt til å kombinere handel og bistand. Jeg syns vi har kommet langt på vei i den jobben, mye takket være den innsatsen Høyre bidrog med da vi satt i regjering.

Rolf Terje Klungland (A) [14:56:09]: Jeg synes denne trontaledebatten er i ferd med å bli en spørretime, istedenfor en trontaledebatt der opposisjonen legger fram sine alternativer.

Jeg vil spørre hva Høyre egentlig ville gjort i forhold til at denne regjeringen nå har dratt inn 12 milliarder kr i skatteletter. Etter det jeg kan huske, lovte Høyre i forrige valgkamp oppimot 40 milliarder kr i året. Det er altså en sum som i denne perioden ville tilsvart 200 milliarder kr mindre til offentlig forbruk, forskning og høyere utdanning, ikke 250 mill. kr, som Høyres representant viser til. Alle offentlige institusjoner må oppleve en bedre hverdag med denne regjeringen enn med den forrige regjeringen. Det er bare en naturlov.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:57:11]: Jeg syns at trontaledebatten faktisk begynner å komme seg litt nå, den begynner å ta seg opp litt. Dette begynner å bli interessant.

Det er et faktum at den regjeringa som Høyre var en del av, faktisk både klarte å gi skattelette – som var viktig for bedriftene rundt omkring, og som skapte arbeidsplasser og velferd – og samtidig klarte å ha et historisk høyt nivå på forskningsinnsats og innsatsen for høyere utdanning og utvikling av grunnopplæringa. Jeg syns derfor det er veldig morsomt å se at Arbeiderpartiets representant, som nå sitter i en regjering som strammer til skatteskruen, som gjør at bedrifter og privatpersoner ikke får bestemme over sine egne inntekter, samtidig klarer det kunststykket å kutte i forskning og kutte nesten 300 mill. kr i overføringer til universiteter og høyskoler. Det er ganske viktig å gi beskjed gjennom denne debatten om at de som nå er studenter, de som nå er ansatte og forskere ved universiteter og høyskoler landet rundt, ikke opplever en forbedring, de opplever dramatiske kutt som betyr dårligere forskningskvalitet, mindre tid til forskning og ansettelsesstopp på institusjonene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Borten Moe (Sp) [14:58:48]: Jeg skal tilbake til et av de innledende temaene i denne trontaledebatten, nemlig diskusjonen om sentrum i norsk politikk.

Heller ikke jeg tilhører dem som mener at sentrum er ferdig. Her er jeg helt enig med Høybråten i at det er mye som holder oss sammen, både historie, verdigrunnlag og dagsaktuelle politiske saker. For Senterpartiet vil et sterkt politisk sentrum være positivt, for det flytter tyngdepunktet i vår retning, og det er åpenbart bra. Prinsipielt vil det også være slik at jo mer samlet sentrum makter å opptre, jo mer gjennomslagskraft vil man klare å mønstre i norsk politikk. Den invitasjonen som Åslaug Haga kom med i Dagsavisen den 4. november i fjor til Dagfinn Høybråten og Kristelig Folkeparti, står selvsagt ved lag. Et tettere samarbeid mellom oss vil være til det beste både for Kristelig Folkeparti, for Senterpartiet, for denne regjeringen og dermed også for dette landet.

Lars Sponheim og Venstre har brukt både denne debatten og dagene i forkant til å forsøke å definere Senterpartiet ut av sentrum i norsk politikk. Dette er, etter mitt skjønn, en ufin hersketeknikk. Analysen bygger òg på to grunnleggende feilslutninger. For det første mener jeg at Sponheim mangler det historiske perspektivet. Det er Senterpartiet som har garantert for sentrumsalternativet, og som har kjempet dette fram. Dette skjedde i 1972 under dannelsen av Korvald-regjeringen. Da fikk Venstre fem statsråder med fem stortingsrepresentanter. Det er nesten like god uttelling som de hadde under Bondevik II-regjeringen. Det er heller ikke noen tvil om at det var Anne Enger Lahnsteins prosjekt som ble realisert ved dannelse av Bondevik I-regjeringen. Det har òg vært slik at det er vår vippeposisjon som har garantert for dette alternativet. Denne posisjonen mistet vi i 2001 – da med den følgen at Kristelig Folkeparti og Venstre valgte å gå til høyre til fordel for sentrumsalternativet. Det skjedde den 11. september 2001 – uten sammenlikning for øvrig.

Hvis man tenker tilbake på det politiske testamentet fra Bondevik II-regjeringen, er det vanskelig å få øye på det sentrumspolitiske preget. De satte i hvert fall ikke så mye preg på det som skjedde. De klareste bruddene på gamle sentrumsverdier som kom, er etter mitt skjønn angrepet på hjemfallsinstituttet, privatiseringen av fiskeressursene, kommersialiseringen av skoleverket og nedbyggingen av lokaldemokratiet og den lokale velferden som vi opplevde gjennom kommuneøkonomien. Det er mye å si om dette, men det er i hvert fall ikke etter mitt skjønn, som Lars Sponheim så vakkert uttrykte det, å bygge et samfunn nedenfra med enkeltmennesket i fokus.

Den andre grunnleggende feilslutningen fra Sponheim er jo at hele forutsetningen for å være et sentrumsparti må være at man kan samarbeide begge veier. For egen regning trekker jo Sponheim fram miljø, økonomisk politikk og det flerkulturelle Norge som grunngiving for at han ikke vil samarbeide med Fremskrittspartiet. På alle disse områdene skulle det jo være greit for Venstre å komme i mål sammen med den sittende regjering. Likevel er han altså veldig tydelig på at det ikke kommer til å skje.

Men det er med stor glede – i hvert fall for Senterpartiets del – at vi kan slå fast at vi har fått til mye i de to årene vi nå har vært med og satt preg på den politikken denne regjeringen fører, enten det gjelder kommuneøkonomi eller hjemfall. I morgen viderefører man det universelle trygdesystemet med at òg selvstendig næringsdrivende får fødselsrettigheter på lik linje med alle andre, og man har tatt en skikkelig debatt når det gjelder demokrati og oppgavefordeling mellom de ulike statsorganene, med det mål for øye at det skal desentraliseres så mye som mulig.

Jeg håper for framtiden at sentrum i norsk politikk skal klare å samarbeide noe tettere enn det som har vært status de fire siste årene. Jeg er overbevist om at det vil være til beste, også for Senterpartiet og for de verdiene som vi representerer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:04:03]: La meg først benytte denne anledningen til å gratulere Ola Borten Moe med det nye vervet som leder av Stortingets næringskomite. Det er en viktig og utfordrende oppgave i et samfunn hvor det offentlige stadig tar mer rom på næringslivets bekostning.

Senterpartiet har så langt i denne stortingsperioden ikke markert seg noe særlig innenfor næringspolitikken. Partiet har nå i to år sittet med en statsråd i Landbruks- og matdepartementet som heller ikke har markert seg noe særlig, og som heller ikke har levert særlig mange saker til Stortinget.

Senterpartiet har i mange år vært en av de sterkeste talsmennene for viktigheten av å beholde en norsk skipsfart, at Norge skal være ledende innenfor skipsfarten.

I går fremla Regjeringen en strategiplan for de maritime næringer som ble svært dårlig mottatt blant de aktørene det gjelder. I morgen vil Regjeringen fremlegge et forslag hvor man skal inndra det meste av egenkapitalen i norske rederier. Er dette en situasjon som Ola Borten Moe og Senterpartiet er fornøyd med?

Ola Borten Moe (Sp) [15:05:18]: For det første takker jeg for gratulasjonen som leder i næringskomiteen. Det er en oppgave som jeg selvsagt går til med stor respekt.

Videre deler jeg ikke den virkelighetsforståelsen som Kielland Asmyhr legger til grunn, nemlig at vi ikke har vært synlige, og at vi ikke har fått gjennomslag for vår politikk.

Når det gjelder landbruksministeren, mener jeg at man har snudd en grunnleggende negativ holdning i store deler av det norske landbruket og norske distrikt, der man nå er langt mer positive enn tidligere. Vi har hatt en samferdselsminister som har lagt til rette for utbygging av infrastruktur over hele landet, noe som er helt grunnleggende for at man skal ha vekst og utvikling i hele landet.

Når det gjelder rederibeskatningen, vil jeg avslutte med å si omtrent det samme som parlamentarisk leder Brekk sa tidligere. Det er åpenbart at her er det tre partier som har gått inn i dette arbeidet med statsbudsjettet med forskjellige utgangspunkt og forskjellige ønsker. Det inngås kompromiss, og den løsningen som Regjeringen la fram, er noe som Senterpartiet har stilt seg bak.

Ivar Kristiansen (H) [15:06:40]: Siden det kan oppfattes som utidig å blande seg inn i dette senterpartiattentatet på sentrumsalternativet, er jeg nødt til å stille spørsmål om energipolitikk, som har vært Borten Moes ansvarsområde.

Jeg kommer i hu hans innlegg for ca. to år siden, da han markerte at den nye regjeringen skulle gjøre alt det den forrige regjering ikke gjorde på sektoren for fornybar energi. Han slo fast at nå skulle man få fart på biogassutvikling, man skulle få fart på vannbåren varme, man skulle få fart på ren gasskraftverkutbygging i Norge, man skulle få et grønt sertifikatmarked på plass i Norge, man skulle få fart på vindkraftutbygging i Norge, man skulle øke tempoet når det gjelder fornybar energi, et industrikraftregime skulle på plass, osv.

Faktum i dag er at ni av ti av disse prosjektene fortsatt ligger i skuffen på vent. Hva kommer det av at Senterpartiet i posisjon har sørget for at denne politikken fortsatt ligger i stabilt sideleie?

Ola Borten Moe (Sp) [15:07:51]: Det er ikke første gang jeg diskuterer dette med Ivar Kristiansen.

Det har skjedd veldig mye de to siste årene. Man skal huske på at for to år siden var vi på et absolutt nullpunkt når det gjaldt norsk energipolitikk. Det fantes ikke støtteordninger for fornybar energiproduksjon. Man var derimot i ferd med å radbrekke hjemfallsordningen. Det har vi ordnet opp i, sikret eierrettighetene der til beste for fellesskapet for all framtid. Det er etablert et energifond som skal opp på inntil 30 milliarder kr innen 2012.

Vi iverksetter nå nye regler gjennom plan- og bygningsloven, som fører til at vannbåren varme blir påbudt. Det blir også påbudt med en grad av fornybar energiforsyning. I den delen av landet jeg kommer fra – Trondheim – åpnet man forrige torsdag en voldsom utvidelse av fjernvarmeanlegget. Det bygges også vindmøller, og vi vet at NVE sitter med et problem på saksbehandlingssiden, fordi det er så mange som ønsker å bygge ut småkraftverk. Så det å kalle energipolitikken til denne regjeringen en skandale er å trekke det altfor langt. Når det er sagt, vil jeg si at det selvsagt også vil være muligheter for å forbedre en allerede god politikk, og det regner jeg med at vi får muligheter til å gjøre gjennom bl.a. et bredt klimaforlik.

Leif Helge Kongshaug (V) [15:09:23]: Jeg vil også stille meg i rekken av gratulanter med gratulasjoner til den nye lederen av næringskomiteen, og jeg håper på et konstruktivt samarbeid i tiden som kommer.

God sentrumspolitikk når det gjelder næring, er å legge til rette for et nyskapende næringsliv, og Venstre vil hele tiden ha søkelyset på en bedre politikk for småbedrifter og selvstendig næringsdrivende. Dessverre har de forslagene som vi har fremmet de siste årene, blitt nedstemt av regjeringspartiene, deriblant av Senterpartiet.

Tidligere leder av næringskomiteen, Lars Peder Brekk, sa følgende om Regjeringens skatteopplegg, som rammet småbedrifter, i forbindelse med statsbudsjettet for 2006: «Det er særdeles ubehagelig, for å si det rett ut.» Vil representanten Ola Borten Moe arbeide for at Senterpartiet nærmer seg sentrum i næringspolitikken og stemme for de forslagene som blir fremmet bl.a. fra sentrumspartiet Venstre, slik at den nye lederen ikke får det «særdeles ubehagelig», men heller behagelig, i komiteen?

Ola Borten Moe (Sp) [15:10:34]: Selvsagt vil jeg kjempe for at både Senterpartiets og Regjeringens næringspolitikk skal legges så tett inn mot sentrum som overhodet mulig. Om det er definert som å stemme på de forslagene som Venstre til enhver tid fremmer, er jeg mer usikker på. Men jeg ber representanten legge merke til det som Regjeringen gjør i statsbudsjettet som blir fremmet i morgen, der man gir utvidet rett til fødselspenger, slik at man nå likestiller selvstendig næringsdrivende med dem som er ansatt på vanlig vis. Det er jo et stort løft som gjør det betydelig lettere å drive egen næringsvirksomhet, og som sidestiller viktige grupper i det norske samfunnet – altså et godt eksempel på god sentrumsorientert næringspolitikk som denne regjeringen fører.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Anundsen (FrP) [15:11:51]:

«Menneskene er samfunnets viktigste ressurs. Derfor er satsing på barn, utdanning og forskning noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre. Både for å gjøre samfunnet rikere, men også for å gjøre menneskenes liv bedre.

Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap.»

Det er knakende godt sagt, men det er ikke mine ord, selv om jeg er enig i hovedinnholdet i dem. Sitatene er fra Soria Moria-erklæringen.

Trontalen bar dessverre ikke bud om at det skal satses sterkt på utdanning og forskning i tiden som kommer, til tross for at Norge ligger dårligst an på forskningssiden i Norden. Når kunnskapsministeren blir utfordret på årsaken til at vi nå har en lavere andel av BNP som går til forskning, svarer han at veksten i BNP er så stor. Det er riktig at vi har stor vekst i BNP i Norge, men det forklarer ikke hvorfor Norge er så svakt i forhold til våre naboland – både i andel av BNP og i kroner. Mens Norge i 2005 brukte 30 milliarder kr, eller 1,53 pst. av BNP, på forskning, brukte Danmark 40 milliarder kr, som tilsvarer 2,4 pst. av BNP, Finland 49 milliarder kr, som tilsvarer 3,5 av BNP, og Sverige 99 milliarder kr, som tilsvarer 3,9 pst. av BNP. Senere budsjetter har overhodet ikke rettet opp dette.

Denne regjeringen evner altså ikke engang å konkurrere med våre nærmeste naboer om forskning og utvikling, og da blir det tynt å hevde at utdanning og forskning skal være et av de viktigste satsingsområdene for Regjeringen.

Norge ligger håpløst langt etter nabolandene når vi ser på hvor mye vi bruker på forskning i forhold til BNP, sier Egil Kallerud fra NIFU STEP til Aftenposten 2. oktober i år. Når Regjeringen så tirsdag stolt meldte til Stortinget at forskningsinnsatsen er betydelig styrket, så er det faktisk feil! Riktignok er det en nominell økning i forskningsinnsatsen på 923 mill. kr, men i reelle forskningskroner, altså korrigert for kostnadsvekst, er dette ingen satsing i forhold til 2006. Derfor ble jeg ganske overrasket over at Arbeiderpartiets tidligere finanspolitiske talsmann, nå parlamentarisk leder, Hill-Marta Solberg, i sitt svar til meg tidligere i dag ikke visste forskjellen på nominell og reell økning av budsjettet. Det blir ingen økt forskningsinnsats dersom en ikke bevilger mer enn det som skal til for å fylle opp kostnadsveksten. Derfor er det ikke så vanskelig å vise at det ikke har skjedd noen satsing på forskningen med denne regjeringen. Det er bare å forholde seg til reelle tall. Det er bekymringsfullt at Regjeringen på den ene siden hevder viktigheten av forskning, mens den på den andre siden ikke forholder seg til verken økte bevilgninger reelt sett eller sammenlikner forskningsinnsatsen med andre land. Norge er dårligst i Norden. Regjeringen gjør ingenting.

Universitetene har fått trangere kår etter at regjeringsskiftet trådte i kraft i 2005. Og for å være konkret – for vi snakker ofte i overordnede rammer fra denne talerstolen – vil jeg vise til konkrete kuttforslag ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo som er foreslått for 2008. Der er det vedtatt en redusert timeramme for fagkurs, færre valgmuligheter i valgfag, færre timer i kriminologi og rettssosiologi, utsatt prøve tilbys ikke, og, verst av alt, eksamenstiden reduseres fra åtte til seks timer på 1.–4. avdeling og fra seks til fire timer på valgfag. Det må med respekt å melde være ganske kraftig i strid med Klunglands naturlov, som ble presentert her tidligere i dag. Dette vil ha store konsekvenser for studentene. Det rammer alle. Jeg vil gjerne se dem som hevder at en kan få en bedre oversikt over kunnskapsnivået gjennom et studium ved å redusere eksamenstiden fra noe som allerede er kort, til noe som er vesentlig kortere. Det er altså ikke sant at denne regjeringen satser på kunnskap og forskning.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å gjøre noe det sjelden er grunnlag for, og det er å takke Verdens Gang. I dag har de nemlig et stort oppslag i sin avis som viser hvordan de ulike ungdomsskolene plasserer seg i forhold til eksamensresultater – det til tross for at denne regjeringen har satt sin prestisje inn på at det ikke skal foregå rangering av skoler basert på faglige resultater. Jeg tror det er viktig at Verdens Gang har et tilsvarende oppslag hvert halvår, slik at alle skolene får se hvordan det ligger an med det faglige nivået, og hva som skal til for at de skal bli bedre. Så for en gang skyld gjør ikke VG bare en god jobb, men de gjør en utmerket jobb, som Regjeringen burde ha gjort. Jeg oppfordrer VG til å holde fokus på å rangere skolene, slik at skolene selv får vite hvordan de ligger an. De skolene som ligger dårligst an i denne undersøkelsen, er også positive til å få vite hvor de ligger. Her er det en sterk oppfordring både fra oss og fra VG til Regjeringen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [15:17:12]: Regjeringa Stoltenberg har etter to år snudd kursen til ein langt meir aktiv og offensiv næringspolitikk. Nye verkemiddel og auka løyvingar skaper nye arbeidsplassar, og Regjeringa satsar på dei områda som me som nasjon er gode i. Resultatet er at det går godt i norsk næringsliv, og at arbeidsløysa går ned. Aldri før har det vore fleire sysselsette her i landet enn det som er tilfellet i dag. Arbeid til alle og eit arbeidsliv for alle står i fokus for denne regjeringa.

Staten sitt oppkjøp av Aker-aksjar er eit god døme på den raud-grøne regjeringa sin aktive næringspolitikk. Dette er ei historisk avtale som gjev Aker Kværner langsiktigheit på eigarsida, og som medverkar til ei nasjonal forankring av sterke norske kompetansemiljø. I denne saka har Regjeringa fått til noko som den førre regjeringa aldri var i nærleiken av å klare. Samanslåinga av Statoil og Hydro er ei anna stor og viktig sak som Regjeringa stiller seg bak.

Statleg eigarskap er viktig. Det sikrar råderett over våre felles naturressursar og nasjonal forankring av viktige selskap. Det er stor støtte blant folk flest for å sikre eit sterkt og offentleg norsk eigarskap. Regjeringa sin eigarskapspolitikk gjer staten til ein aktiv, langsiktig og føreseieleg eigar i viktige norske selskap. I eigarskapsmeldinga var me tydelege på at statlege selskap skal ha andre mål for auget enn berre kortsiktig børsgevinst. Derfor skal me vere svært konkrete og detaljerte i dei krava som me stiller til selskapa, m.a. krav om forsking og utvikling, krav om miljø og krav om mangfald i leiinga. Gjennom det offentlege eigarskapet vil me medverke til å utvikle også andre delar av næringslivet.

Det har i lang tid vore mykje fokus på leiarløner i dei statlege og halvstatlege selskapa. Det er ei enkel årsak til det. Opsjonsordningane, som har breidd om seg i dei siste åra, også i statsselskapa, har bringa lønene heilt ut av proporsjonar. Opsjonssaka i Hydro viser svært tydeleg kor viktig det er at Regjeringa har sett fokus på dette. Fleire representantar frå den førre regjeringa har brukt store ord i denne saka, men sjølve gjorde dei ingenting for å hindre slike opsjonsavtaler da dei sat med makt til å gjere det. Det står i sterk kontrast til det Stoltenberg-regjeringa har gjort ved å seie klart og tydeleg at slike lønsordningar skal bort! Stortinget har som kjent vedteke ei lov som gjer at me unngår slike opsjonsavtaler i framtida. Sjølvsagt skal me ha konkurransedyktige leiarløner, men dei skal ikkje vere lønsleiande. Toppleiarar, ikkje berre i staten, men i heile næringslivet, har ei plikt til å vise samfunnsansvar. Dei er eit førebilete i kraft av sin posisjon, og må vere seg den rolla bevisst.

Statsministeren gjekk tidlegare i haust ut og sa at det å vere toppleiar i eit statseigd selskap må oppfattast som eit tillitsverv. Dette har blitt latterleggjort av børsmiljøet, og opposisjonen har vore kritisk. Men det må vere heva over all tvil at det å leie eit selskap som forvaltar fellesskapet sine verdiar, t.d. olje, vasskraft og infrastruktur, er ei stor og viktig oppgåve. Som leiar i eit slikt statseigd selskap har ein moglegheit til å vere med på å byggje og prege samfunnet, ikkje berre i dag, men også for framtida. Det er for meg opplagt at dette er eit tillitsverv i utvida forstand.

Enkelte kritiserer den raud-grøne regjeringa for å utøve eit for aktivt eigarskap, mens andre meiner at Regjeringa er for passiv. Eg vil hevde at me har funne ein god balanse. Med raud-grønt offentleg eigarskap sikrar me at staten er ein tydeleg og krevjande eigar som forvaltar eigarskapet på ein profesjonell og ryddig måte.

Til slutt vil eg framheve havbruks- og fiskerinæringa som ei god og framtidsretta næring. Denne næringa er først og fremst ei distriktsnæring som er lokalisert langs heile kysten. Ei kystbasert næring kan medverke til framtidstru i små kystsamfunn, og motverke fråflytting og nedlegging av arbeidsplassar i utkantområda. Det er store eksportverdiar og ringverknader i fiskeri- og havbruksnæringa. Derfor er denne næringa svært viktig for mange lokalsamfunn langs heile kysten. Konkurransedyktige rammevilkår vil da vere avgjerande for at verdiskaping og arbeidsplassar langs kysten blir sikra i framtida. Det vil sjølvsagt Regjeringa medverke til ved å føre ein fiskeripolitikk som har både god miljøforvalting og god ressursforvalting i fokus.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:22:39]: Utan næringslivet stoppar Noreg. Næringslivet skaper arbeidsplassar og gjev grunnlag for velferd. Dette skjer i eit samspel mellom verksemder og styresmakter. Politikarane si rolle er ikkje å vedta arbeidsplassar, men å leggja til rette for eit solid næringsliv med god omstillingsevne.

Me har eit godt utgangspunkt. Noreg er eit av verdas mest verdiskapande land. Ei viktig årsak til dette er at me gjennom utdaning og forsking har ei god utnytting av dei menneskelege ressursane. Arbeidskrafta, eller noverdien av den framtidige arbeidsinnsatsen, står ifølgje Finansdepartementet for nesten 90 pst. av nasjonalformuen, medan petroleumsformuen står for 4 pst.

Arbeidskrafta må ytterlegare foredlast ved god kunnskapsformidling i skulen, ved fleire stipendiatstillingar på universiteta og ved vidareutvikling av SkatteFUNN-ordninga.

Oppfinnaren Thomas Alva Edison hadde eit oppslag utanfor laboratoriet sitt der det sto følgjande: Me har ingen reglar! Me prøver å oppnå noko! Me treng reglar, men Edison har eit poeng. Vert det for mange og kompliserte reglar, skjema og rapporteringssystem, går det ut over verksemdene sin kreativitet og ståpåvilje.

Kristeleg Folkeparti vil følgja opp tanken bak «Eit enklare Noreg» med ei praktisk tilnærming i dialog med næringslivet.

Kristeleg Folkeparti er òg på andre vis oppteke av små og mellomstore verksemder. Mange av desse selskapa er familieåtte. Dei er ofte bygde opp gjennom generasjonar ved at eigarane har pløgd store delar av overskotet tilbake i verksemda. Slik langsiktig tenking skal løna seg. Kristeleg Folkeparti vil derfor fjerna arveavgifta når neste generasjon driv familieverksemda vidare i minst ti år.

Tilgangen på risikokapital kan òg vera ei utfordring, spesielt i distrikta. Me vil derfor gje næringslivet moglegheit til skattefri fondsavsetjing av inntil 10 pst. av overskotet i gode år, for å sikra midlar til vidareutvikling i «magrare år». Stabile og påreknelege rammevilkår er avgjerande for verksemdene. Ikkje minst gjennom lang tid i regjering har Kristeleg Folkeparti vist at me er ein garantist for ein ansvarleg økonomisk politikk.

Bondevik II-regjeringa førde ein politikk som la grunnlaget for låg rente, kontroll med kronekursen og dermed òg for betre konkurranseevne, ikkje minst for eksportretta verksemder i distrikta.

Eg er generelt ikkje oppteken av å kritisera Regjeringa unødig, men me kan ikkje stikka under stol at noverande regjering på ei rekkje punkt slett ikkje har levd opp til det som dei same regjeringspartia lova i valkampen for to år sidan. Som eksempel her nemner eg kort at eit nytt industrikraftregime enno ikkje er på plass. Med brei penn vart det slege fast at det skulle vera «a piece of cake». Ingen ting har skjedd – og no hastar det!

Landbruksorganisasjonane meiner at Regjeringa enno er langt unna å ha oppfylt løftet om «ny kurs». Landbruket treng konkret handling, ikkje berre fine ord.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av heile mennesket. Det finst faktisk viktigare ting i livet enn høgt privat forbruk, kvitevarer i stål, designklede og SUV-bilar.

For å sikra ein god balanse mellom arbeid og fritid, tid til familie og vener og det å kunna nyta frisk luft og vakker natur vil me gje sjølvstendig næringsdrivande gode trygdeordningar i samband med svangerskap og fødsel. Me vil utvida pappapermisjonen, og me reiser ein brei samfunnsdebatt om livskvalitet og om det å ha andre mål for det gode liv enn berre dei materielle og økonomiske måla.

Kristeleg Folkeparti vil ha ein betre miljø- og klimapolitikk. Kjøpefesten sine problematiske sider er svært tydelege. Klimatrusselen er ei av dei største utfordringane i vår tid. Me meiner at mennesket har eit avgjerande ansvar for ei klok forvalting av ressursane på kloden. Det er viktigare enn nokon gong at den økonomiske veksten er berekraftig. Kunnskap og utvikling av framtidsretta teknologi er ein viktig nøkkel.

Kristeleg Folkeparti vil stilla strenge miljøkrav, men me vil òg leggja til rette for at gode og framtidsretta løysingar skal løna seg. I tida som kjem vil bedrifter som satsar på miljøteknologi, ha ein konkurransefordel. Det å leggja til rette for miljøvenleg produksjon og produksjon av miljøvenlege produkt som f.eks. solceller og vindmøller osv. er bra ikkje berre for miljøet; det er òg god næringspolitikk.

Kristeleg Folkeparti ønskjer med andre ord ein aktiv næringspolitikk som legg til rette for størst mogleg berekraftig verdiskaping, ein politikk som tek utgangspunkt i at næringslivet i første rekkje skal byggjast opp nedanfrå, og ein politikk som tek omsyn til heile mennesket, ved at viktige verdiar som tid til familie og vener, avkopling, kulturopplevingar og naturopplevingar skal stå sentralt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [15:27:56]: Flere representanter fra Kristelig Folkeparti har så langt i debatten berømt Arbeiderpartiet for Martin Kolbergs oppgjør med tradisjonell økonomisk vekst basert på økt materielt forbruk. Jeg har bl.a. merket meg at Høybråten skryter av Kolberg for at han setter denne debatten på dagsordenen, og det er skryt jeg mener er helt berettiget.

Flere aktuelle saker viser også at våre to partier står hverandre nær på flere områder i næringspolitikken. Jeg har merket meg at representanten Sørfonn berømmer Regjeringen for å bidra til langsiktig stabilitet i eierskapet i Aker Kværner gjennom oppkjøp av aksjer og derved å sikre at selskapet fortsatt blir ledet i Norge.

Vil representanten Sørfonn si at Regjeringen er på rett kurs i næringspolitikken? Og: Er det egentlig noen store skillelinjer mellom våre to partiers næringspolitikk?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:28:52]: Ja, dette var eit interessant spørsmål, som det er vanskeleg å svara på i løpet av eit minutt. Problemet er at både Kristeleg Folkeparti og opposisjonen elles nok har litt problem med å finna ut kva som er Regjeringa sin kurs i næringspolitikken. Me ser enkelte grep som me er positive til, medan me ikkje er positive til andre, m.a. den samfunnskontrakten som ikkje er oppfylt. I skattereformen – som rett nok vart innførd i førre periode – skulle det vera ei veksling mellom at næringslivet aksepterte utbytteskatt mot å få ein reduksjon i formuesskatten. Dette har Regjeringa slege ein strek over. Det er ganske alvorleg.

Mitt tips er her – det er eit lite, venleg tips – å sjå nærmare på fritak for formuesskatt på arbeidande kapital, og innfri den samfunnskontrakten som trass alt er inngått.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [15:30:00]: Først vil jeg gi honnør til representanten Sørfonn for mange kloke ord.

Kristelig Folkeparti har tidligere i år støttet Regjeringen i at vi må ha større ambisjoner når det gjelder omfanget av forskning i Norge, gjennom at selskaper som staten er eier i, mer enn i dag bør utnytte muligheten de har til å øke forskningen, og dermed bidra til at vi også har noe å leve av i framtiden. Jeg vil gi honnør til Kristelig Folkeparti for dette med tanke på at det i første rekke er industrien som ligger etter når det gjelder målene som både SV og Kristelig Folkeparti har vært enige om, nemlig at forskningen i næringslivet skal opp til 2 pst. av BNP. Jeg tror likevel at Kristelig Folkeparti er i ferd med å sage av beina på krakken de sitter på, for Kristelig Folkeparti har også uttrykt at de ønsker å selge ut mange av de samme selskapene. De støtter nemlig Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder å styrke det private eierskapet og dermed redusere det offentlige eierskapet. Kristelig Folkeparti ønsker altså å bruke statsselskapene til å øke forskningen, men hva er egentlig kursen når Kristelig Folkeparti samtidig vil foreta et utsalg?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:31:07]: Når det gjeld våre forslag om utsal, var dei rimeleg beskjedne om ein går tilbake til meldinga me behandla før sommaren. Men det er ein klår samanheng i vår politikk, for forsking og utdanning er kjempeviktig. Når det gjeld statlege selskap, eller selskap der staten er ein betydeleg eigar, er det viktig at desse går føre og viser veg. Men me kan ikkje stoppa der. Derfor er Kristeleg Folkeparti veldig oppteke av SkatteFUNN, som er ei god, treffsikker og ubyråkratisk ordning, som næringslivet sjølv set veldig pris på. Me vart skuffa i fjor då SkatteFUNN-ordninga vart stramma litt til. Me syntest at signala skulle gått i motsett retning. Så me kjem til å stå på for forsking, utvikling, SkatteFUNN og andre gode tiltak som skal lyfta vår kompetanse.

Lars Peder Brekk (Sp) [15:32:22]: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn nevner i sitt innlegg at landbruksorganisasjonene ikke er fornøyd med den landbrukspolitikken som den nåværende regjeringen fører. Det er i hvert fall sånn jeg oppfatter innlegget. Et av spørsmålene jeg da har lyst til å stille representanten Sørfonn, er om han i litt større grad kan klargjøre hva Kristelig Folkeparti ønsker med norsk landbrukspolitikk. Og ikke minst: Hva gjorde Kristelig Folkeparti da de satt i regjering i forrige periode? Jeg har bare lyst til å påpeke at denne regjeringen har gått langt utover den inntektsøkningen som den forrige regjeringen greide å få til, og vi har også gjeninnført skogpolitikken. Jeg vil spørre om Ingebrigt S. Sørfonn ser at det har skjedd positive endringer, at vi er på vei til å skape et bedre grunnlag for en framtidig, god landbrukspolitikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:33:26]: Landbrukspolitikken er kjempeviktig både når det gjeld busetnad rundt om i landet vårt, og når det gjeld å ta vare på kulturlandskapet. Det ser me mange praktiske eksempel på. Når eg seier at landbruksorganisasjonane ikkje er nøgde, refererer eg til det landbruksorganisasjonane sjølve seier. Det vart skapt veldig store forventningar om ein ny kurs. Landbruksorganisasjonane seier at dei førebels ikkje ser denne nye kursen.

Når det gjeld Kristeleg Folkeparti si haldning, både i regjering og utanfor regjering, har me vore, er me og vil me vera frontkjemparar for ein aktiv landbrukspolitikk, for eit allsidig landbruk, slik at òg familiebruket skal ha ei framtid, og slik at det ut frå aktiv drift på gardane, levande gardar, kan vera busetnad i heile landet vårt.

Aller sist vil eg berre streka under det eg sa innleiingsvis: Det å ta vare på kulturlandskapet vert ei større og større utfordring som vi er nøydde til å ta på alvor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingrid Heggø (A) [15:34:48]: Ved valet i 2005 bad veljarane om ein ny kurs. Veljarane sa nei til eit kaldare samfunn og ja til eit varmare samfunn, ja til meir fellesskap og ja til meir rettferd.

Det var tronge tider og kutt i Kommune-Noreg då vi tok over i 2005. Ved å stoppa Bondevik-regjeringas framlegg til skattelette har vi faktisk sørgt for 50 milliardar kr ekstra til skule, barnehage og eldreomsorg. Det monnar. Det finst ikkje ein ordførar, uansett parti, som ikkje ønskte denne satsinga på kommunane våre velkommen. Det paradoksale som skjedde i valkampen, var at ordførarar frå Høgre og Framstegspartiet stod fram med stor pondus og skrytte av at dei leverte. Ja, det er jo takka vera den raud-grøne regjeringa – vi sosialistane – som dytta pengane på dei.

Den raud-grøne regjeringa har, som sagt, valt fellesløysingar framfor privatisering, marknad og anbod. Vi rustar opp våre felles velferdsordningar, som fleire tilsette i eldreomsorga og utvida skuledag. Vi har stansa privatiseringa av skulen og seier nei til privatisering av pensjonssystemet. I fellesskap med dei andre partia har vi sørgt for eit breitt forlik om ei ny pensjonsreform som skal sikra rettferd, moglegheit til å stå lenger i jobb og moglegheit for ein verdig avgang frå arbeidslivet for slitarane. Og vi jobbar med partane i arbeidslivet, ikkje mot, for å få på plass ei god utforming av framtidas AFP-ordning – ei god ordning som skal gjelda alle. Og eg vil presisera at vi har valt arbeid til alle framfor å fortsetja brutaliseringa av arbeidslivet.

Trontalen omhandla m.a. justispolitikken. Også her har Regjeringa gjort mykje. Eg vil dra fram fire ting.

Det første er gjengkriminalitet. Vi har sett at kriminelle bandar er godt organiserte og er involverte i alt frå vinningskriminalitet og økonomisk kriminalitet til våpenhandel, narkotikasmugling og drap. Gjengane rekrutterer yngre gutar som vert freista av kjappe pengar, og som ser opp til gjengleiarane med gullkjeder og dyre, flotte bilar.

På same vis har vi sett at hallikverksemda har vore svært godt organisert, med eit internasjonalt apparat for menneskehandel og kvitvasking av pengar. Skal vi ta bakmennene og kunna gå til aksjon mot dei som fungerer som navet i den organiserte kriminaliteten, må det systematisk etterforsking og samarbeid til mellom dei ulike aktørane. For eksempel var gjeng- /bande-prosjektet i Oslo og den nyoppretta STOP-gruppa mot menneskehandel heilt sentrale i aksjonane i vår mot både B-gjengen og menneskehandelligaen med tilknyting til Bulgaria.

Det skal ikkje lenger vera slik at gjengleiarane så snart dei kjem ut av fengsel, kan fortsetja sine luksusliv og ha makt i det kriminelle miljøet på grunn av økonomisk styrke. Nei, den makta skal vi ta frå dei. Økonomiske midlar som er skaffa til vegar gjennom kriminell verksemd, skal no verta inndregne.

Dette viser at det at vi organiserer politiet på ein ny og betre måte, gjev gode resultat når det gjeld å kjempa mot kriminalitet.

Regjeringa jobbar òg med å få på plass overføringsavtaler for å kunna overføra utanlandske fangar til soning i eige heimland.

Det er lett å merka at opposisjonen sitt svar i alle samanhengar innanfor justispolitikken er fleire politifolk. Men det hjelper ikkje å ropa på nye politistillingar viss vi ikkje har nok utdanna politifolk som kan gå inn i jobbane. Det må utdannast fleire politifolk, og eg er stolt over å seia at Regjeringa har sytt for at vi no har eit rekordhøgt inntak på Politihøgskulen.

Det tredje området eg vil dra fram innanfor justissektoren, går på vald i nære relasjonar. Her har ein sett fokus på problemstillingane og lyfta dei fram i lyset. Dette seier eg sjølv om eg veit at mørketala er store. Men grepet med bistandsadvokat, uansett om ein melder eller ikkje, og omlegging av finansieringa til krisesentra er viktig i denne samanhengen.

Det fjerde poenget som eg vil trekkja fram, er tilbakeføringsgarantien som vi jobbar med, og som skal vera på plass i kriminalomsorgsmeldinga som kjem i 2008. Her startar vi eit prøveprosjekt i Årdal i Sogn og Fjordane der vi fokuserer på å finna, få og behalda ein jobb. Slik kan vi få bukt med gjengangarane.

Det er sagt mykje om kursendringa frå den førre regjeringa sin politikk til den raud-grøne politikken, og noko av det viktigaste er sjølvsagt betringa av kommuneøkonomien og fokus på miljø.

Opposisjonen påpeikar at vi enno ikkje er i mål på alle punkt, og det er sjølvsagt riktig. Sjølvsagt er vi ikkje i mål etter berre to år. Men eg vil understreka at vi absolutt er i rute med omsyn til å nå måla våre, og vi skal vidare.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:40:15]: Det var ikke uventet at også årets trontale var svært lite konkret og nærmest blottet for visjoner og nye tiltak for å rette opp de problemene og utfordringene som samfunnet står overfor. Det er nemlig slik at til tross for at mye går bra i samfunnet, er det ikke alle som får ta del i denne velstandsutviklingen. Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg mye om helsevesenet.

I trontalen uttaler Regjeringen bl.a. følgende:

«Regjeringen vil fortsatt styrke sykehusenes økonomi. Ventetidene skal holdes nede. Nødvendig fornying av dagens sykehusbygg og sykehusutstyr skal sikres.»

Dette har vi hørt mange ganger før. Det har dessverre en tendens til å bli mange ord som ikke følges opp i handling. Og det er slik at hvis disse lovnadene våre ikke følges opp med midler, blir det nettopp bare lovnader, og det vil til syvende og sist skape politikerforakt.

Hva er dagens situasjon i helsetjenesten nå når det har gått to år av den perioden Norge skulle styres etter Soria Moria-erklæringen? Jeg vil bruke noen eksempler.

Egenandelene har aldri vært høyere til tross for løftet om at disse skulle reduseres og holdes på et lavt nivå. Det står i Soria Moria-erklæringen. Bare det siste året har ventelistene for å få behandling i spesialisthelsetjenesten økt med 20 000 personer. Dette står i sterk kontrast til lovnadene og det som ble sagt i trontalen, som ble presentert her for noen dager siden.

Flere av de regionale helseforetakene varsler om store driftsunderskudd til tross for at både storting og regjering har krevd at helseforetakene økonomisk skal gå i balanse, og at statsråd Brustad tidligere har uttalt at man nå er på rett vei. Står dette til troende? Noe av det siste vi hørte, var at Helse Øst, eller Helse Sør-Øst, som det nå heter – også kalt Helse Størst – varsler om et driftsunderskudd på 1,4 milliarder kr. Dette kommer i tillegg til de problemer vi allerede har fått rapportert om fra Helse Midt-Norge og Helse Nord. Det eneste som gjenstår, er å få tallene fra Helse Vest. Jeg frykter at vi kommer til å se store tall til slutt.

Man skulle sikre fødetilbudet – og det skjer samtidig som vi nå har bak oss en sommer med veldig mange sommerstengte fødeavdelinger. Man skulle bevare lokalsykehusene, samtidig som vi ser en evig kamp om nedskjæringer og nedbemanninger og store problemer knyttet til rekruttering, og dermed faktisk også fare for et dårligere tilbud hvis man bor ute i distriktet.

Alt dette viser at Regjeringen ikke har vært i stand til å ivareta syke menneskers behov på en tilfredsstillende måte.

Den siste saken fra Regjeringen som vi nå har til behandling i helse- og omsorgskomiteen, gjelder en behandlingsgaranti for barn og unge innenfor psykiatrien. Jeg må bare si at dersom Regjeringen når den legger fram budsjettet i morgen, ikke samtidig kommer opp med et betydelig antall øremerkede midler for å følge opp denne behandlingsgarantien, står faktisk Regjeringen heller ikke til troende når det gjelder psykiatrien, for det har vært et uttalt ønske fra dette hus å følge opp det som tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen begynte på, nemlig at psykiatrien skulle løftes opp og få en skikkelig og verdig plass innenfor spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at man følger opp dette.

Det må snart kunne forventes at Regjeringen kommer med en pakke – en pakke om hvordan man skal møte framtidas utfordringer innenfor helsevesenet. Det som foreløpig ligger her, er tomme ord og lite handling.

Tore Nordtun (A) [15:45:47]: Denne høsten vil bli preget av arbeidet med klimameldingen her i Stortinget. Det er vår tids viktigste sak – det gjelder vår felles framtid.

Regjeringen har satt seg ambisiøse mål. Vi skal overoppfylle Kyoto-forpliktelsene med 10 pst. Vi skal redusere klimautslippene tilsvarende 30 pst. av våre utslipp innen 2020, og vi skal være klimanøytrale senest i 2050.

Nettopp av den grunn har vi startet et stort prosjekt for utvikling av miljøvennlig og lønnsom gassteknologi på Mongstad. Derfor har vi opprettet et grunnfond for satsing på fornybar energi som skal være på 30 milliarder kr innen 2012. Det blir fra nyttår innført det strengeste klimakvotesystem i Europa for industrien, og vi har startet en omlegging av bilavgiftene samt innført nye og strengere byggeforskrifter som tar mer omsyn til miljøet. I tillegg til alt dette er våre kommunale folkevalgte i full gang med klimaarbeid lokalt. Vi har bare så vidt startet, og dagens arbeid er bare i startfasen. Mye arbeid gjenstår i årene som kommer.

Poenget er ikke at tiltak skal svi mest mulig, men at de skal virke best mulig. Vi må imidlertid våge å ta alle miljøkostnadene med i betraktningen når vi tar beslutningene våre. Jeg er usikker på om dette faktisk blir gjort i dag.

Vil strenge miljøkrav gå ut over vår verdiskaping? Er det verdiskaping om kostnadene knyttet til forurensingen overstiger verdien av det framstilte produktet? Mitt svar på dette er nei. Alle miljøkostnader, både nåværende og framtidige, må på bordet, og vi må foreta noen viktige valg. Dette må være styrende for våre framtidige miljøvalg.

Som jeg sa, la Regjeringen rett før sommeren fram en veldig ambisiøs og god klimamelding som vi skal arbeide med nå. I denne meldingen blir det lansert en ny og spennende satsing på offshore vindkraft. Dette er også en satsing jeg er veldig positiv til. Vi vet at vindmøller på land er veldig omstridt mange plasser. Ved å satse på vindmøller til havs vil disse konfliktene bli borte. Norge har etter min mening et kjempestort potensial på dette området. Vi er en nasjon med store offshorekunnskaper. Det er derfor naturlig, sett fra mitt ståsted, å søke å videreutvikle denne kunnskapen på nye områder. Havbasert vindkraft kan bli vårt nye energieventyr.

Politikerne kan ikke løse klimakrisen, hevder mange. Jeg mener at vi som driver politikk, har en viktig rolle som tilrettelegger og regulator. Vår oppgave er å utforme et regelverk slik at det å forurense får konsekvenser, et regelverk som bygger på føre var-prinsippet. I tillegg har vi politikere en viktig oppgave i å legge til rette for forskning og teknologiutvikling. Et aktivt samspill mellom marked og myndigheter må til for å løse klimautfordringene. Hver for oss får vi ikke til dette, det er fellesskapet som må løse utfordringene.

Det påhviler oss alle et stort ansvar her. Hensynet til våre barn og barnebarn gjør at vi må arbeide med denne saken på en best mulig måte. Partipolitisk prestisje må legges til side. Dette er ikke et tema som passer seg for å skåre billige poeng i tabloidpressen. Vi kan heller ikke debattere dette spørsmålet i en skoledebattaktig stil. Vi må få dette til i en samlet politisk innstilling som kan stå seg framover.

Gode forslag i denne saken vil bli tatt godt imot. Det er bedre at flere stikker hodene sammen. Arbeiderpartiet kommer til å bygge sin politikk på fellesskapsløsninger også på dette området.

Jeg håper vi kan komme til felles enighet om en politikk som er minst like god som den klimameldingen Regjeringen har lagt fram – der vi vedtar ambisiøse tiltak for å redusere klimautslippene. Det er det som må til framover.

La oss derfor ta hensyn til klimaet og sørge for et godt samarbeidsklima også i Stortinget i høst. Bare på denne måten kan vi løse de framtidige utfordringene når vi skal ta vår endelige beslutning før jul.

Finn Martin Vallersnes (H) [15:51:12]: Det var positivt at statsministeren i morges åpnet med så bred omtale av våre internasjonale forpliktelser, ikke minst gjennom FN.

FN-charteret åpner med ordene «We the peoples». I FN møter regjeringene som folkets representanter, selv om demokratisk valgte parlamenter er de som mest direkte og legitimt representerer folket. Når regjeringen er avhengig av tillit fra flertallet i parlamentet, er ikke det noe problem. Jeg tror at befolkningene i de fleste land har tillit til at egen regjering ivaretar deres interesser, men vi vet dessverre også at det er flere eksempler på det motsatte.

FN er det organet som i en global sammenheng klarest har formulert innholdet i menneskerettighetene gjennom charteret og en rekke konvensjoner, som f.eks. kvinner og barns rettigheter eller politiske og sosiale rettigheter. Medlemslandene har i ulik grad signert og ratifisert de enkelte konvensjonene. Det sier mye om tilstanden i det enkelte land. Når en som oss har anledning til å reise verden rundt og diskutere slike tema, er det enda mer oppsiktsvekkende at praktiseringen er så ulik – også blant de landene som faktisk har signert.

Når befolkningen utsettes for makthaveres overgrep – og det ser vi jevnlig – hjelper det dem lite at landets myndigheter har signert verdens beste avtaler og konvensjoner. Det som teller, er implementeringen og praktiseringen. Noen enkle forhold betegner hvordan tilstanden er:

For det første: Er konvensjonens intensjoner tatt opp i landets egen lovgivning? Og for det andre: Blir loven praktisert? Da er det ofte et spørsmål om domstolene er frie, uavhengige av innflytelse fra makthaverne, og om de er ukorrupte. I en rekke land lider folket fordi nettopp dette siste punktet svikter. Typisk er dette også land der parlamentene har minst kontroll med regjeringens politikk, og hvor valgene gjerne er minst demokratiske.

Menneskerettighetene er ikke relative! Menneskerettighetene er absolutte!

Det kan hende vi ikke har klart entydig nok å formulere dem, og tidvis møter vi krav om at menneskerettighetene bør kokes ned til sin kjerne – «core elements» – som alle strikt måtte respektere. Men det kan også være en farlig vei å gå, fordi det medfører en gradering, hvor noe blir mindre viktig enn noe annet.

Utenrikskomiteen tar opp menneskerettighetsspørsmål regelmessig i land hvor enkeltmenneskers rettigheter står svakt. Motpartene hevder gjerne at en må tilpasse forskjeller i kultur, historie, tradisjoner eller religion. For Høyre som mener at FNs konvensjoner om menneskerettigheter er universelle, er dette uakseptabelt.

Nå har ikke FN gode eller systematiske reaksjonsmåter overfor avvikerne. Det nyskapte Human Rights Council vakler like ustøtt av gårde som sin forgjenger Human Rights Commission. Regjeringen har åpenbart et solid mandat med seg fra Stortinget for at man her må etablere planlagte og systematiske kriterier og rapporteringsrutiner.

For i mangel av prosedyrer for rapportering og reaksjoner er det desto viktigere at vi selv, Stortinget og Regjeringen på våre vegne, er klinkende klare på hva vi står for. Og anledningene til å gjøre det er mange, både hjemme og ute. Vi kunne ta eksempler fra Russland, Hviterussland, Burma, Iran og mange flere, men jeg skal ta et par andre eksempler: Vi fikk i sommer presentert Regjeringens Kina-strategi. Den inneholder mye bra, også om menneskerettighetene. Et overskyggende hensyn er likevel et utvidet økonomisk samkvem med vekt på økt markedsadgang for norske varer og tjenester. Vel og bra, men oppfordringen til Regjeringen må være at en ikke lar appetitten ta overhånd og fortrenger de verdiene vi vil skal være vårt internasjonale varemerke.

1. juni hadde vi her i salen en interpellasjonsdebatt om menneskerettighetssituasjonen i Vietnam. Fokus var på menneskerettighetsforkjempere i landet, men også på vietnamesiske myndigheters overvåking av norske statsborgere her i Norge. Utenriksministeren sa da at det er «en informasjon jeg vil ta med meg».

Han fortsatte:

«Det er selvfølgelig noe vi finner uakseptabelt, og vi må finne egnede former for å finne mer ut av det.»

Om to uker kommer Vietnams president på Norgesbesøk. Interpellasjonsdebatten gav Regjeringen klare meldinger om hva Stortinget synes er viktige tema.

Det dreier seg om å vise oss tilliten verdig fra «We the peoples».

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er straks omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.