Finn Martin Vallersnes (H) [14:21:30]: Denne interpellasjonen ble unnfanget under en studietur i november med Verdensbankens parlamentarikerforum til Kambodsja om jordbrukets betydning i kampen mot fattigdom.
I området som omfatter Vietnam, Laos, Kambodsja og Thailand, skal flere hundre tusen mål være omplantet fra ris til kassawa eller majok. Kassawa er også en matplante, men omplantingen skjer fordi den selges som biodrivstoff til vesentlig bedre pris. Dette gir et betydelig løft for verdien av landets jordbruksproduksjon. Slik sett tyder tallene på suksess.
Bak tallene i de berørte lokalsamfunnene er historien en helt annen. De tallrike små rismarkene har i generasjoner vært dyrket av bondefamilier i små landsbyer. Dessverre er lovgivningen for eiendomsrettigheter mangelfullt utviklet. Når markedet for biodrivstoff gir betydelig høyere priser enn ris, har det ført til omfattende «land grabbing» fra store selskaper og investorer. Resultatet er at lokalbonden mister jorden. Dermed forsvinner hovedføden, som er ris, og det ender med ytterligere fattigdom i landsbyen eller til sist i storbyslummen. Samtidig reduseres risdyrkingsarealet, og risprisen stiger.
Etter jul samlet jeg bakgrunnsstoff om temaet med tanke på interpellasjonen. Da den ble innlevert for vel to måneder siden, var saken i ferd med å bli global og dukket sporadisk opp i verdenspressens overskrifter, som i lederartikkelen i Financial Times 26. februar: «Biofuels will not feed the hungry.»
Interpellasjonsdebatten måtte utsettes i en måned. I mellomtiden har saken økt fra frisk bris til full storm, og tilfanget av stoff har eksplodert. Jeg skal prøve å gi en oppsummering.
Det er mange faktorer som medvirker til de høye matvareprisene. Noen er strukturelle og langsiktige, andre er akutte. Det dreier seg hovedsakelig om hvete, mais og ris som grunnelementer i dagligkosten til store deler av jordens befolkning.
For det første. Etterspørselen stiger. Jordens befolkning øker, og den økonomiske utviklingen i store land som Kina og India løfter heldigvis millioner opp fra fattigdom til økt kjøpekraft. Kostholdet blir mer likt vårt eget: mer kornprodukter, men også mer kjøtt. De vil, som oss, ha bolig, bil og biff. Storfe spiser mye kornprodukter. Ca. 700 kalorier dyrefôr tilsvarer et 100 kaloriers biffstykke.
For det andre. Skyhøy oljepris øker matprisen. Særlig slår det ut på kostnader til transport og petrokjemisk gjødsel. De store nye økonomiene øker også etterspørselen av drivstoff betydelig, og det høye prisnivået kan bli langvarig.
For det tredje. Betydelig jordbrukssubsidiering i særlig USA og Europa gjør det mindre lønnsomt for en del utviklingsland å satse på jordbruksutvikling. Dermed er deres potensial dårlig utnyttet. Bistandsprogrammene underprioriterer jordbruksutvikling, som bidrar til at fattige land er mindre selvforsynte enn de ellers kunne vært. Tilgangen på kornprodukter var stabil i så mange år at mange land bygget ned sine tradisjonelle nasjonale kornlager. I dagens situasjon begrenser flere kornproduserende land eksporten for å sikre nye lager. I et slikt marked ser en også at spekulanter forverrer krisen.
For det fjerde. Situasjonen er akutt forverret i 2007 av dårlige avlinger i store og viktige kornproduserende land som f.eks. Australia. Unormal tørke eller oversvømmelser har rammet mange jordbruksland de senere år. Om dette er utslag av langsiktige klimaendringer gjenstår å se. I så tilfelle er også det del av de langvarige årsaksforholdene.
Til slutt for det femte. På toppen av disse faktorene kommer virkningen av omlegging til storstilt biodrivstoffproduksjon. Kildene er her uenige, men midt på treet mener IMF at bruk av kornprodukter til biodrivstoff utgjør ca. 20 pst. av matprisøkningen de siste par årene.
Hva er sammenhengen?
Eksempelet fra Kambodsja er typisk for omplanting på bekostning av tradisjonelle matslag. Koplet til manglende sikring av eiendomsretten ble utslaget grotesk. Andre steder dyrkes de samme produktene som før, f.eks. mais, men de havner i drivstofftanken i stedet for i munn og mage. Forbrukergruppene bak drivstoffetterspørselen har betydelig mer kjøpekraft enn de sultne forbrukerne, og når store vestlige land samtidig subsidierer biodrivstoffproduksjonen kraftig, taper de sultende.
Biodrivstoffdebatten er til dels svært unyansert og også vanskelig. Jeg har ikke tid til å gå dypt inn i spørsmålet om biodrivstoff og klimagevinst. Her er meningene sterkt sprikende. Det er åpenbart vesentlig for miljøeffekten hvilke typer vekster en benytter og helt avgjørende om det skjer til fortrengning av regnskog eller andre betydelige CO2-reservoarer. Med dagens løsninger synes klimaeffekten best ivaretatt med sukkerrør dyrket i Brasil på allerede oppdyrkede arealer eller på åpne sletteland der annen produksjon ikke fortrenges.
På grunn av internasjonale markeder blir imidlertid konsekvensene ofte kompliserte. Time Magazine illustrerer dette 14. april med følgende eksempel:
20 pst. av USAs maisavling destilleres nå til subsidiert etanol. Etterspørselen sender maisprisen i taket. Tradisjonelle soyabønneprodusenter i USA legger derfor om til bedre betalt mais, og soyabønneprisen på verdensmarkedet stiger på grunn av synkende tilbud. Det får Brasils bønder til å utvide soyabønneproduksjonen på bekostning av beiteland, som rancheierne kompenserer gjennom hogst av CO2-lagrende regnskog og åpning av nytt beiteland.
Time legger til at mengden mais som skal til for å fylle tanken på en SUV med etanol, tilsvarer mat til én person i 365 dager - altså i et helt år - og at vel 3 millioner mål brasiliansk regnskog gikk tapt bare de siste seks månedene i fjor.
Hvor alvorlig er krisen?
«This is a silent tsunami» sier administrerende direktør Josette Sheeran i FNs World Food Programme, WFP. Det er en blanding av hunger, underernæring, feilernæring og fattigdom. Fattige lands middelklasse kutter ut helsetjenester og kjøtt. De middels fattige med 2 dollar dagen tar barna ut av skolen og lever på ris, mens de med 1 dollar dagen kutter alt for å få en bolle ris om dagen. For de med under 1 dollar dagen er det håpløst.
WFP mener at ca. 1 milliard mennesker lever på 1 dollar dagen. Øker matprisen 20 pst., vil minst 100 millioner til falle ned i denne gruppen. I noen land betyr det at ti års møysommelig fattigdomsreduksjon kan gå tapt. FNs generalsekretær sa på toppmøtet i London 23. april at de økte matprisene truer med å undergrave tusenårsmålet om å halvere verdens fattigdom innen 2015. Dette forklarer den senere tids opptøyer og voldsomme demonstrasjoner i mange land i flere verdensdeler, og at land som Kambodsja, Kina, Vietnam, India og Pakistan har redusert eller stoppet riseksporten for å sikre hjemmemarkedet.
Hva må gjøres? På kort sikt må det skaffes mat til dem som sulter. På lang sikt må verdenssamfunnet finne fellesløsninger for å endre de strukturelle problemene.
Risprisen er doblet bare de siste seks ukene. Verdensbanken anslår at matprisene har steget 83 pst. på tre år. WFPs årsbudsjett må styrkes for å dekke nye behov og for å kompensere for 40 pst. økning i matprisene generelt i år. Til det trengs det 4,3 milliarder dollar. Per 25. april hadde organisasjonen mottatt 1 milliard dollar. Det internasjonale samfunnet må med andre ord her ta et koordinert krafttak. Om en skal gå inn med mat eller penger vil variere, fordi man må hensynta innvirkningen på eksisterende lokal matproduksjon.
Jordbruksutvikling må oppgraderes på den utviklingspolitiske agendaen. Det dreier seg om irrigasjon, teknologi, tilpassede og sykdomsresistente frøsorter, gjødsel og ikke minst adgang til lokale, regionale og internasjonale markeder. Det finnes trolig nok jordbruksarealer globalt dersom de utnyttes til bedre avlinger på bærekraftig vis. Kombinasjonen av styrket landbruk i utviklingsland og høye matpriser globalt kan stimulere til økt matproduksjon i Afrika og andre steder. For eksempel anses Russland for å ha et betydelig potensial. En slik utvikling vil påskyndes om USA og Europa bygger ned sine jordbrukssubsidier og handelsbarrierer.
Biodrivstoff må vurderes mer nyansert. Vestens subsidiering av biodrivstoffprodusentene for å oppnå definerte målsettinger bør åpenbart revurderes. Om videre utvikling kan gi oss annen- og tredjegenerasjons biodrivstoff, får tiden vise. Gjennom multilaterale fora må en omforenes om totale regnestykker som inkluderer sideeffekter og sluttkonsekvenser for så vel klima som for tilgang og priser på mat, og som må bli styrende for både handelspolitikken og de økonomiske ordningene en velger.
Med det omfanget denne saken nå har, imøteser jeg statsrådens vurdering. Jeg vil etterpå komme tilbake til hvilke forventninger jeg har til Norges innsats internasjonalt i denne sammenhengen. Men et første spørsmål er: Hva er Regjeringens politikk for å balansere hensynet til henholdsvis matforsyning, matpriser og klima?
Statsråd Erik Solheim [14:31:16]: Det er sjelden jeg har hørt en interpellasjon i Stortinget hvor jeg så lett kunne si ja og amen til alt jeg hørte. Det var en meget god gjennomgang av situasjonen. I og for seg kunne jeg bare gå ned igjen, men det ville vel vekke oppsikt, så jeg får si litt.
La meg starte med en historie. Jeg var en gang i noe som heter Jiangsu-provinsen i det sentrale Kina, og vi hadde et gigantisk måltid, med 15 retter. Da jeg håpet at desserten skulle komme, kom de isteden med en kjempesvær fisk. Jeg spurte: Hvorfor i all verden serverer dere fisk som siste rett? Jo, sa de, det er det ytterste tegn på rikdom. I det gamle Kina var det jo ingen, selv ikke av de rikeste, som kunne spise kjøtt, men det å kunne spise fisk til slutt når man allerede var mett og kunne la fisken ligge igjen, det viste at man var utrolig rik.
Da de kinesiske kommunistene tok makten i Kina i 1949, var i bunn og grunn alle kinesere vegetarianere, ikke frivillig, som noen av oss er, men påtvunget. I 1980 spiste kineserne i gjennomsnitt 20 kilo kjøtt i året. Nå spiser kineserne 50 kilo kjøtt i året. De er på vei opp til det norske nivået, som vel er i underkant av 80 kilo.
Det er klart at dette er den underliggende trenden når det gjelder de økte matvareprisene - at vi simpelthen begynner å få det vi alle ønsker, og som er målet med utviklingspolitikken: en stor og bred global middelklasse som har råd til veldig mye av det vi synes det er flott å ha råd til. Den kommer i Kina først og fremst, men den kommer også i India og i veldig mange andre land. Det fører også til en sterk prisstigning på olje og andre energiprodukter, som også er en underliggende drivkraft i de økte matvareprisene. Det gjelder i bunn og grunn hele interpellantens analyse av summen av de ulike forholdene - den underliggende veksten i viktige land. På toppen av det kommer en spekulasjonsboble som kan gå over, men som ikke forandrer de grunnleggende trekkene, og på toppen av det igjen kommer enkeltlands politiske handlingsmønstre. Når f.eks. Vietnam som verdens nest største riseksportør ikke mener å kunne eksportere ris, betyr det selvsagt noe for prisen på det internasjonale markedet.
Det er ikke noen fasit for hvor stor rolle biodrivstoff spiller, men de fleste observatørene ligger omtrent der Vallersnes er. Noen sier 10 pst., noen sier 20, og noen sier 30 pst. i prispåvirkning fra biodrivstoff. Men det er jo mye større arealer som er tatt ut av landbruksproduksjon, f.eks. arealer til dyrking av kaffe, te, bomull og en rekke andre ikke-matprodukter.
Jeg deler helt interpellantens syn - at det vi trenger, er et balansert syn på biodrivstoff. Der mener jeg vi kan ha en fornuftig vannkraftpolitikk som forbilde. Nesten ingen mennesker i Norge er prinsipielt imot vannkraft. De aller fleste av oss synes vannkraft er en ren og god og fornuftig energikilde som vi vil ha, men nesten ingen av oss er likevel for alle mulige former for vannkraft og mener at vi nå skal bygge ut hvert eneste vassdrag i landet. Med andre ord er det mulig å være for vannkraft, men imot vannkraftutbygginger. På samme måte er det fullt mulig å være for biodrivstoff, men imot mange former for biodrivstoff som vi ikke synes er bærekraftige. Derfor ønsker Regjeringen å være med på å påvirke det arbeidet som skjer i EU, for det er bare EU som på en realistisk måte kan regulere det europeiske markedet for biodrivstoff, deriblant også det norske, og på den måten påvirke de globale strukturene når det gjelder biodrivstoff.
Min oppfatning er at det vi først og fremst trenger, er en rask overgang til annengenerasjons biodrivstoff, basert på landbruksavfall og skogsavfall. Men vi får faset dette mye raskere inn hvis vi allerede nå bygger opp infrastrukturen, altså tankestasjonene, anleggene, alt det som skal til for å kunne ta i bruk dette annengenerasjons biodrivstoffet. Det er hovedbegrunnelsen for den politikken som har vært ført til nå med hensyn til å stille innblandingskrav og få til en raskest mulig innfasing av annengenerasjons biodrivstoff.
Når det gjelder det biodrivstoffet som allerede finnes på markedet, deler Regjeringen den oppfatningen EU og mange EU-land har - at vi må regulere dette markedet, slik at vi unngår de opplagt problematiske formene for biodrivstoff, f.eks. at man hogger ned regnskog for å lage biodrivstoff, eller reduserer det biologiske mangfoldet ved å lage biodrivstoff. Men det finnes også former for biodrivstoff som i dag tilfredsstiller de kriteriene vi med rimelighet må sette.
Debatten pendler veldig. Da vi startet biodrivstoffdebatten, var kravet til Regjeringen at vi umiddelbart måtte få mest mulig biodrivstoff inn. Nesten alle sa det. Da sa utenriksministeren og jeg nei, la oss nå få en grundig utredning av dette. Vi fikk opp mange av de motforestillingene som i dag dominerer debatten om hva som er godt og dårlig biodrivstoff. En klar konklusjon var at av det i dag eksisterende biodrivstoffet, er det som kommer fra Brasil, basert på sukkerrør, blant det beste fra et miljømessig ståsted. Så la oss raskt få en introduksjon av nytt biodrivstoff, la oss få regler som regulerer dagens marked på en fornuftig måte, og la oss se på innblandingskravene når vi nå får en rapport fra Statens forurensningstilsyn om dette i aller nærmeste framtid.
Så har jeg lyst til å gå litt videre i debatten om matvarepriser. Jeg mener vi ikke nå må lansere dette bare som et nytt, gigantisk internasjonalt problem. I den vestlige del av verden har man jo i lang tid brent og ødelagt mat for å hindre overproduksjon ut til markedene. Det å få en prisstigning på mat kan, rett håndtert, gi økt produksjon i Afrika, i de tidligere Sovjet-statene og i en rekke andre områder som har stort potensial for økt matvareproduksjon. Det skjer ikke automatisk, fortjenesten kan også gå til mellommenn, og det er mange hindringer på veien, men det gir et potensial for det. Vi må få utnyttet det potensialet, samtidig som vi demper virkningene.
Det er et stort toppmøte om dette i Roma som FAO, altså FNs matvareorganisasjon, innkaller til, i begynnelsen av juni. Som interpellanten sa, er det gigantisk økt interesse for disse temaene nå internasjonalt. Opprinnelig var det et møte som ingen egentlig brydde seg så veldig mye om. Nå kommer Lula, nå kommer Sarkozy, og jeg skal delta - uten å sammenligne meg med dem! Det er altså en gigantisk interesse for dette møtet.
Den politikken vi etter mitt syn bør framføre der, er at generell utvikling er det mest grunnleggende på dette området. Jeg besøkte Kenya og Tanzania nettopp. I Tanzania er et hovedproblem for å få opp matvareproduksjonen en så enkel ting som at de ikke har noen fungerende havn. Hvordan skal man da få inn kunstgjødsel i landet? De har ikke et godt nok fungerende veisystem. Hvordan skal man da få kunstgjødselen ut til bøndene, og hvordan skal man få bøndenes produksjon inn på et marked, slik at det gir mening å produsere mer? Hvis man ikke får solgt sine varer, vil selvfølgelig en bonde produsere til seg og sin familie, men han har ingen incentiver til å produsere for et overskudd. Det er denne typen grunnleggende utviklingsproblemer som ligger i bunnen. I Kenya ligger også konflikt i bunnen for problemene med å få matproduksjonen opp. Så alle de grunnleggende utviklingspolitiske temaene ligger i bunnen for håndteringen av matvarekrisen.
På toppen av det trenger vi etter min oppfatning en grønn revolusjon også i Afrika. Afrikas landbruksproduksjon er redusert med 20 pst. de siste par tiårene, mens den er drastisk økt i hele resten av verden. Husk nå på at matproduksjonen i verden ikke går ned. Den gikk opp i fjor, og den er forventet å stige i år. Så det er trass i økt matvareproduksjon at vi får de problemene vi ser.
Vi trenger en grønn revolusjon i Afrika. En av de tingene Norge gjør, er i samarbeid med noe som kanskje er vårt største aktivum på området, nemlig Yara, å se på hvordan vi kan bidra til en grønn revolusjon i afrikanske land. Malawi har de siste to årene lyktes med å gå fra å ha 5 mill. mennesker på internasjonal matvarehjelp til nå å bli en landbrukseksportør. Det kan være også værmessige og andre årsaker til det, men det er iallfall en positiv utvikling.
Den generelle utviklingspolitikken må altså ligge i bunnen. Oppå det trenger vi en grønn revolusjon. Oppå det igjen trenger vi spesiell hjelp til de særlig utsatte gruppene. Det er fattige i byområder og fattige på landsbygda som ikke har jord. Det er de særlig utsatte i denne situasjonen. De trenger etter min mening i veldig begrenset grad internasjonal matvarehjelp - det er det mange eksempler på har virket kontraproduktivt, det bare bidrar til å forlenge krisen. Det de først og fremst trenger, er cash. La oss sørge for at de fattigste får tilgang til penger, slik at de kan kjøpe maten på de lokale markedene. Det har også gunstige prisvirkninger og gir dermed incentiver til økt lokal produksjon. La oss ikke trekke den konklusjon av dette at vi skal dynge de fattigste landene ned med vestlig matvarehjelp. Verdens Matvareprogram har omstilt seg fra i betydelig grad å være et redskap for å sende amerikansk overskuddskorn ut i verden til å være en organisasjon som i dag kjøper det aller meste av matvarene på de lokale markedene, og sånn sett både gir hjelp og bidrar til å utvikle lokal produksjon.
Så kan vi gå inn i et særlig akutt spørsmål, og det er at sultkatastrofer særlig i byer i fattige land har lett for å kunne bidra til å destabilisere hele stater. Da får man ikke bare den kortsiktige virkningen av matmangel for menneskene, men også den nedbryting av stater som man har sett i en del land i Vest-Afrika som har stort potensial for dette, og i en del andre fattige land, hvor store folkegrupper går i byene og gjør ingenting og bruker 70-80-90 pst. av inntekten sin på mat. De vil være særlig sårbare. Da vil man trenge hjelp også til å stabilisere stater, hvis vi i verste fall skulle få denne typen virkninger av det.
Finn Martin Vallersnes (H) [14:42:00]: Jeg takker statsråden for svaret så langt.
I Nationen 3. april i år har Bjørn Eidem, styreleder i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, NILF, en interessant artikkel. Han sammenligner dagens matpriskrise med situasjonen på 1970-tallet. Spedbarnsdødeligheten og folkehelsen var da betydelig forbedret, og resultatet var en befolkningseksplosjon som verdens matproduksjon ikke matchet. Matvareprisene steg, og samtidig fikk vi det første oljesjokket. På Verdens matvarekonferanse i Roma i 1974 i regi av FAO ble det vedtatt å utrydde sult i løpet av ti år. FAO har ansvar for mat og landbruk og lyktes den gangen med koordineringen. Totalresultatet var at antallet underernærte sank betydelig i tiårene som fulgte.
Nå, vel 30 år senere, er matvareproduksjonen høyere enn noen gang, men verdens folketall er også mer enn fordoblet.
Eidem peker på at dagens situasjon ligner ganske mye på situasjonen på 1970-tallet. Matprisene øker raskt samtidig med høye energipriser, i stor grad forårsaket av befolkningsvekst og økonomisk vekst i store utvikingsland. Det fundamentalt nye siden 1970-tallet er at energi og klima også henger sammen med jordbruk.
I denne sammenhengen har Norge flere multilaterale organisasjoner å spille på. Så vel FAO som WFP og WTO er aktuelle. Organisasjonene har da også varslet om de truende utsiktene tidligere.
En rapport utarbeidet for OECD og FAO sist sommer konkluderte bl.a. med:
«Økt etterspørsel etter biodrivstoff forårsaker grunnleggende endringer i landbruksmarkedene som kan føre til økte priser på verdensmarkedet for landbruksprodukter.»
Etter toppmøtet i London for to uker siden er det klart at saken vil bli tatt opp på EUs toppmøte i juni, G8-møtet i juli og i FN i september. I mellomtiden har FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, nedsatt en utredningsgruppe han selv vil lede, der så vel FAO som WFP og Verdensbanken er med. Gruppen har første møte nå førstkommende mandag, og vil invitere verdensledere til det toppmøtet i Roma 3.-5. juni som statsråden refererte til, der en vil utmeisle en strategi for det videre arbeidet, i hvert fall er det målet.
Mitt spørsmål her er hvilke posisjoner den norske delegasjonen vil møte med. Hvordan vil Regjeringen bidra internasjonalt til å løse de akutte behovene, men også de langsiktige og strukturelle problemene for å skaffe mat til det økende antallet sultende? Jeg hører statsrådens svar så langt, at en trenger en grønn revolusjon og generell utvikling, og jeg er enig i det. Jeg er også enig i betraktningene omkring cash eller mat, og kanskje oftest cash for ikke å ødelegge lokal matproduksjon. Men hva skal det norske bidraget være når det gjelder å ta de strukturelle takene som trengs, f.eks. i Europa? Og hva kan Norge tenke seg å bidra med når det gjelder akutthjelp?
Statsråd Erik Solheim [14:45:22]: Jeg tror det er veldig viktig at vi, som interpellanten gjør, oppfatter matsituasjonen og matkrisen som ikke et lite, isolert spørsmål som så å si har ett svar, men som en veldig sentral del av hele den store, globale debatten om de store spørsmålene. Det virkelig store dyret i dette rommet er jo klimaendringer, slik jeg ser det. Klimaendringene har mye av den samme årsaken som de økte matprisene, den formidable velstandsveksten hos mange, men det vil jo igjen kunne forsterke matkrisen at klimaendringene er forventet å bli særlig sterke nettopp i de delene av verden som produserer nesten hele verdens mat. Tropene og nordområdene produserer en veldig liten del av verdens mat, mens beltet fra den amerikanske prærien over Europa, Midtøsten over til Kina og India, og Australia på den sørlige halvkule, er der nesten hele verdens mat produseres, og der er det forventet å bli varmere og dårligere grunnlag i det store og hele for landbruksproduksjon. Så vi må se dette som en totalt integrert del av alle de store politiske spørsmålene.
Den viktigste underliggende faktor er den gigantisk gledelige utviklingen at vi holder på å få en global middelklasse. La oss glede oss over det, la oss se hvor flott og fint det er, det har aldri eksistert i menneskehetens historie før. Men dette er de vanskelighetene vi da må løse. Da tror ikke jeg det finnes et enkeltsvar, men det er en sum av mange forskjellige ting vi må gjøre. Jeg har forsøkt å trekke opp noen linjer for politikken på biodrivstoff, for å få det gode og ikke det dårlige ut av den, og vi må styrke de FN-organisasjonene som gir akutthjelp, som Verdens Matvareprogram. FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, kommer til Norge i slutten av mai. Det vil gi rik anledning - også for Stortingets utenrikskomite, forhåpentlig - til å diskutere disse spørsmålene direkte med ham, i forkant nettopp av møtet i Roma. Vi må se på hva Norge kan gjøre når det gjelder statsbygging og fredsinnsats, som er tett knyttet til dette, vi må se på hva vi gjør for en grønn revolusjon for å få til en økt matvareproduksjon - i det hele tatt, vi må se på den generelle utviklingspolitikken. De økte matvareprisene er ikke et spørsmål av en type hvor det finnes ett enkelt, lite svar på ett område, men det dreier seg om hele utformingen av politikken på nær sagt alle de store områdene som vi nå står framfor. Og jeg må jo gratulere interpellanten, for veldig, veldig sjelden i Stortingets historie har det vært så stor utvikling i en sak etter at en interpellasjon ble levert inn. Da var det, ærlig talt, noe som noen relativt få mennesker var oppmerksom på, både i Norge og internasjonalt. I løpet av de to månedene som har gått, har dette gått fra å være et av mange spørsmål til å bli - som interpellanten viste godt i sin gjennomgang av G8-, FN- og alle de andre initiativene - sammen med klima, det dominerende spørsmål på den internasjonale dagsordenen.
Marianne Marthinsen (A) [14:48:35]: La meg få begynne med å rose interpellanten for at vi får en helt nødvendig debatt om verdens matvaresituasjon. De siste åra har vi til enhver tid hatt nær 1 milliard mennesker som har vært sultne, uten at noen har kalt det krise av den grunn. Nå har vi fått en spisset situasjon, men det er uhyre viktig at vi ikke får en fryktelig forenklet debatt, hvor biodrivstoff pekes på som en hovedårsak til økende matvarepriser. Jeg synes at interpellanten hadde en veldig nyansert analyse, og det er viktig, for er man genuint opptatt av verdens fattige og deres tilgang på mat, må vi passe på at de viktigste årsakene til matkrisen ikke får gjemme seg bak biodrivstoffet. Vi må passe oss for å få en type debatt som bare tjener oljebransjen, av den typen som vi har sett tendenser til i media.
Det er på mange måter beretningen om en varslet krise vi er vitne til nå. Velstandsutviklingen i Kina er selvfølgelig veldig gledelig, men tenk hva slags utfordringer det bringer med seg når kineserne har begynt å spise 50 kilo kjøtt i gjennomsnitt i året. Biodrivstoff legger beslag på omtrent 1 pst. av verdens dyrkede mark. Ser vi på tall for EU, går 64 pst. til dyrefôr, og det er ganske uforståelig for meg at ingen problematiserer bruken av dyrket mark til bomull, kaffe, te, tobakk, eller narkotika, for den saks skyld. Nordmenn alene importerer så mye billig bomullstøy at det beslaglegger jordbruksarealer tilsvarende all dyrket mark i Frankrike hvert år.
Så ville dette vært en mye vanskeligere debatt om det faktisk var slik at det var mangel på jordbruksarealer i verden. Det er ingen som vil tanke med maten fra fattige. Men faktum er at store deler av den dyrkbare jorda ligger brakk, bl.a. fordi lokal matproduksjon har blitt utkonkurrert av subsidierte matvarer fra Vesten, dumping rett og slett. Et veldig typisk eksempel på det er Mosambik. I Mosambik utnytter man 15-20 pst. av jordbruksarealene, så de kan uten problemer femdoble sin produksjon. For enorme områder i det gamle Sovjet i Øst-Europa er det likeså. Seniorrådgiver Arild Skåra i Norad mener at Afrika har potensial til en femdobling, eller kanskje til og med tidobling, av sin jordbruksproduksjon. Så når folk er sultne, er det ikke fordi det er umulig å skaffe mat. Jordbruk i u-land er mange steder ikke lønnsomt, er mange steder ikke effektivt, og det er en av de virkelig store utfordringene.
Så er det selvfølgelig slik at økte matvarepriser er dramatisk, og særlig for fattige folk i byer. Men mange har også vært opptatt av den motsatte problemstillingen, at matvareprisene over lang tid har vært kunstig lave. Bønder har ikke fått ordentlig betalt for sine avlinger, de har ikke høstet inn, de har ikke sådd, det har ikke vært samsvar mellom produksjonskostnadene og prisen på mat. Vi skal huske på at 2/3 av verdens fattige er bønder. For første gang på lang tid er det nå mer lønnsomt å produsere mat enn heroin på landsbygda i Afghanistan, og det er mange afrikanske bønder som ser på biodrivstoff som en mulighet, en vei ut av fattigdom, ved at man nå kan produsere noe som konkurrerer med olje i pris.
Dette er veldig komplisert, men ønsker man å ta matvarekrisen på alvor, bommer man rett slett litt hvis man går løs på biodrivstoffet. Alt biodrivstoff er ikke bra - selvfølgelig ikke, og det finnes grelle eksempler på selskaper som har gått inn, kjøpt opp matjord, anlagt plantasjer osv. Det er ikke bra, og mange av oss er opptatt av en sertifiseringsordning nettopp på grunn av det. Og så er det heller ikke slik at alt biodrivstoff har klimaeffekt. Palmeolje f.eks. er et godt eksempel på det, og palmeolje bør vi ikke bruke. Men palmeolje utgjør 1 pst. av alt biodrivstoffet i verden. SFT har regnet på dette. De har regnet ut at biodiesel har en klimaeffekt på over 50 pst. Bioetanol har en klimaeffekt som ligger på 80-90 pst. Av den offentlige debatten kan man få inntrykk av at det ikke er noen klimaeffekt av biodrivstoff i det hele tatt.
Jeg synes det er ganske trist å observere f.eks. den voldsomme snuoperasjonen som har skjedd i Kristelig Folkeparti på bakgrunn av en ganske unyansert debatt, i stedet for at man har gått ordentlig inn i problemstillingene knyttet til mat. Biodrivstoff er det tiltaket som kan gi de største og raskeste utslippskuttene fra transportsektoren. Det må vi faktisk ta med oss, all den tid global oppvarming og tapet av biologisk mangfold utgjør den definitivt største trusselen mot verdens tilgang på nok mat.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:53:41]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema.
Utviklingen på matvareprisene har gitt grunnlag for stor bekymring, når FNs matvareprogram sier at 800 millioner mennesker ikke har råd eller mulighet til å kjøpe tilstrekkelig med mat. Mye av dette har mange årsaker, helt klart, og mye må gjøres i mange ulike land. Noe kan Norge påvirke direkte. Veldig mye er utenfor vår rekkevidde, og da synes jeg denne debatten skal fokusere på det Norge kan bidra med, istedenfor bare å ønske alle lykke til.
Det IMF sier om dette, er at halvparten av økningen i matvareetterspørselen skyldes bruk av biodrivstoff - halvparten. Så kan en også si at tørke og sviktende avlinger påvirker tilbudssiden, helt klart. Men en skal se litt på hva Norge bidrar med når det gjelder biodrivstoff. Representanten Marthinsens innlegg inviterer egentlig også til å diskutere tollbarrierer og norsk landbrukspolitikk, men der sliter Regjeringen nok, så det skal jeg la ligge.
Men jeg ser at i klimaforliket har en skrytt av sin ambisiøse målsetting om at 5 pst. av drivstoffomsetningen neste år skal være biodrivstoff. Regjeringen snakket fint om andregenerasjons biodrivstoff. Der er jeg helt enig. Men i klimameldingen sier Regjeringen at andregenerasjons biodrivstoff i utstrakt bruk ligger minst fem til ti år fram i tid - fem til ti år fram i tid. Innblandingskravet derimot skal gjelde allerede fra i år og de neste årene. Dermed kommer en ikke utenom at den politikken som nå føres, betyr at vi skal brenne mat i stor grad. Dette er ikke en kamp for eller mot biodrivstoff som sådan, men det er en kamp for å få gjort det på en bærekraftig måte, og det alle snakker så fint om, andregenerasjons biodrivstoff, er rett og slett ikke tilgjengelig. Derfor synes jeg det er bra at Høyre og spesielt Kristelig Folkeparti gjør den snuoperasjonen som de nå gjør, fordi biodrivstoff var en sentral del av det klimaforliket som ble vedtatt for bare to måneder siden. Advarslene var allerede da klare. Fremskrittspartiet førte dem inn i debatten, både i merknader og i salen. Advarslene var klare for mange andre også, men de ble ignorert, for der og da var klimaspørsmålet det aller viktigste.
Vi behandlet en tilsvarende sak i 2007, etter et forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre, om å påtvinge innblanding av biodrivstoff så fort som mulig. De samme advarslene kom fra Fremskrittspartiet. Så temaet som sådant er ikke nytt.
Det er blitt gjort beregninger over hva denne innblandingen av biodrivstoff i Norge vil bety. Bjart Holtsmark fra SSB sier at det tilsvarer mat som kunne brødfødd 2,8 millioner mennesker i ett år. Det er det som 5 pst. innblanding av biodrivstoff betyr i Norge.
Noen unnskylder seg med at biodrivstoff globalt betyr bare 1 pst. av jordbruksarealet. Det burde jo ikke berolige. Når en så liten andel biodrivstoff legger beslag på areal, men gir så store prisendringer, må en bare med bekymring sitte og lure på hva det vil gi i utslag på prisnivået når landene begynner å innføre omsetningsplikt på biodrivstoff. En vet at det er knapphet på mat. Da skal det ikke veldig mange marginale endringer til før en får enorme prisutslag. Det er nettopp det vi ser nå. Der kan vi bidra med noe. Interpellanten viste selv til at USA vil bruke 20 pst. av sin maisproduksjon til biodrivstoff. USA står for 70 pst. av verdenshandelen med mais. En kan skjønne at det vil påvirke prisnivået.
Mange politiske ledere rundt om i verden revurderer nå satsingen på biodrivstoff. Gordon Brown er et eksempel, Danmarks klimaminister - ja, sågar i EU går debatten grundig. Det er verdt å merke seg at FNs matvareprogram anbefaler og nærmest bønnfaller om en femårs pause i satsingen på biodrivstoff. Jeg merker meg også at de aller fleste miljøvernorganisasjonene i Norge har snudd i dette spørsmålet og ber oss om å tenke gjennom dette, kanskje med unntak av ZERO, som SV bruker som sin hoffrådgiver, som sier i et oppslag i dagens Dagbladet at det er oljeselskapene som har skyld i det som nå skjer. Jeg synes en skal unngå en slik avsporing av debatten, men det er gjerne litt typisk for dogmatiske sosialister å skylde på ytre fiender framfor å se feil i egen politikk.
Jeg skulle ønske at vi kunne frafalle det kortsiktige kravet om innblanding av biodrivstoff inntil videre. La oss heller bruke pengene på å framskynde andre teknologier. La oss få på plass sertifiseringsordninger, ikke bare for Norge, for hvis vi kjøper sertifisert, vil det biodrivstoffet som ikke er sertifisert, selges andre steder. La oss utvikle samarbeidsprosjekt med andre land, spesielt i Afrika, om å dyrke jatrophaplanten og bruke norsk biomembran for å få produsert biodrivstoff der matvareproduksjon ikke er mulig. Jeg utfordrer miljøministeren til å si hvordan han skal møte det kortsiktige innblandingskravet, når han selv sier at andregenerasjonsteknologien ikke er tilgjengelig for å produsere det biodrivstoffet. Den debatten har miljøministeren ennå ikke vært villig til å ta.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:59:07]: La meg aller først få rydde unna en misforståelse. Det har fra Høyres side ikke foregått noen som helst snuoperasjon i forhold til biodrivstoff. Det representanten Vallersnes tar opp her, er et viktig initiativ, og det er ikke minst en viktig pågående debatt ut fra et nyansert ståsted. Derfor mener jeg at både Vallersnes og statsråden hadde mer konstruktive innlegg og bidrag til akkurat det.
Den siste tidens debatt om økte matvarepriser har ikke vært konstruktiv. Den har vært bygd på en for ensidig kritikk av biodrivstoff. Spørsmålet vi må stille oss, er: Trenger vi virkelig å velge mellom mat og biodrivstoff? Dyrket mark går ofte til noe annet enn mat. Det gjelder blomster, te, druer til vin, kaffe og bomull, som er viktige produkter, og som flere har vært inne på.
Det er også viktig å gå litt tilbake i historien og se på at vi faktisk har en lang historie i Norge for å bruke dyrket mark til noe annet enn mat. Det viktigste har vært halm og gress til dyrefôr. Så sent som før krigen var det vanlig at 20 pst. av bondens dyrkede mark ble tiltenkt som føde til hesten. Hesten er jo erstattet med traktoren, så spørsmålet blir da om det er forskjell på å dyrke biodrivstoff til traktoren og å dyrke halm og gress til hesten.
La meg ta et par andre eksempler som har fått en svært skjev framstilling i media. Det første er tortillakrisen i Mexico, hvor man vet at det var subsidiert amerikansk mais som gjorde at det meksikanske landbruket ble bygd ned. Så forsvant den billige maisen, og prisen gikk naturlig nok opp igjen. Et annet og mer positivt eksempel er hentet fra Freiburg i Tyskland, hvor Chorens nye biodieselfabrikk nå står ferdig. I løpet av ett år vil denne fabrikken produsere 18 mill. liter biodrivstoff med basis i halm og trevirke. Dette er fremskritt som trolig ikke hadde skjedd uten en satsing på førstegenerasjons biodrivstoff. Men vi trenger, slik statsråden også sa, en raskest mulig innfasing av annengenerasjons biodrivstoff, som da i stor grad er bygd på avfallsprodukter. Vi trenger imidlertid den infrastrukturen som førstegenerasjons biodrivstoff bidrar til, for det vil medføre en raskere innfasing.
Biodrivstoffproduksjon i verden i dag beslaglegger, ifølge FNs jordbruksorganisasjon FAO, 1 pst. av all dyrkbar mark, som mange har sagt, og FAO anslår at den samme biodrivstoffproduksjonen vil dekke 2 pst. av jordbruksjorden innen 2030.
Folk sulter ikke fordi det er mangel på mat, folk sulter i stor grad fordi de er fattige. Dersom det var mangel på dyrkbar mark i verden, hadde det vært enkelt å si at da skulle vi kuttet ut satsing på biodrivstoff, for mat går foran alt. Det er imidlertid mer enn nok dyrket mark i verden til å produsere både biodrivstoff og mat til alle.
Klimaendringene er menneskeskapte, de er farlige, de er urettferdige, og de er allerede i gang. FNs klimapanel har sagt at vi må kutte i klimagassutslippene med 50-85 pst. På kort sikt må vi - minst innen 2015 - se en reduksjon i de globale klimautslippene. Det gjør at vi ikke har råd til å vente. Vi kan derfor ikke ekskludere det tiltaket som på kort sikt faktisk kan bidra på en så stor utslippssektor som transportsektoren. Bare i Norge står personbiltrafikken for ca. 15 pst. av våre totale utslipp.
Produksjon av biodrivstoff er bare én grunn til at matvareprisene øker. Ifølge FAO bidrar en kombinasjon av faktorer til dette, hvor interpellanten nevnte de forskjellige på en utmerket måte. Men økte matvarepriser er heller ikke entydig negativt. 70 pst. av verdens fattige bor på bygda i u-land og har tilknytning til landbruk. Gitt at en stor del eller i det minste en del av denne prisøkningen kommer frem til produsentene, vil dette bidra til at inntektene øker, og påvirke flyttestrømmen til byene og skape mer utvikling på landsbygda. Høyere matvarepriser vil i hovedsak ramme den fattige bybefolkningen og fattige på landsbygda uten land. Når Norge surfer på ekstremt høye oljepriser og er globaliseringens absolutte vinner, har vi et sterkt moralsk ansvar for å hjelpe.
Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn på min ekstreme kritikk av verdens landbrukspolitikk, og spesielt de rikeste landenes landbrukspolitikk, men tiden tillater ikke det. Jeg vil bare avslutningsvis si at vi er nødt til å stille krav til hvordan biodrivstoff produseres, og EU har et særskilt ansvar. Jeg vil også si at representanten Thorkildsen, i forhold til dagens Dagbladet, har et særskilt ansvar for å forholde seg til fakta og ikke bruke propaganda, slik vi dessverre har sett.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Ågot Valle (SV) [15:04:49]: Også jeg vil gi ros til interpellanten, som på en meget nyansert måte tar opp et viktig og alvorlig tema. Situasjonen for minst 850 millioner mennesker som er kronisk underernært, og som møter økende matvarepriser, er alvorlig. Dette var et tema som særlig utviklingslandene tok opp på en konferanse som FNs organisasjon for handel og utvikling, UNCTAD, nylig arrangerte i Ghana. Og vi ser resultatet av at flere er sultne, som utviklingsministeren var inne på: opptøyer som kan destabilisere stater, men også tap av framtidig utvikling, fordi det rammer ungene ekstra hardt.
Så er det, som mange har sagt, mange årsaker til matvarekrisa. Derfor må det flere løsninger til, og man må, slik utviklingsministeren var inne på, bruke hele spekteret i utviklingspolitikken. Én årsak kan være Vestens økende etterspørsel etter drivstoff. Og la det være sagt: Verdens fattige skal ikke måtte betale for Vestens overforbruk. Men svaret er ikke å stoppe utviklingen av biodrivstoff som alternativ energikilde, for sjøl om økningen i biodrivstoffetterspørselen det siste året er uomtvistelig - det kan være en antenningsmekanisme for dagens matvarekrise - så er det først og fremst spekulasjon i matvarepriser og en monopolisering av handel med mat som er årsaken. Det er altså sånn at det er få, men store selskaper som har hånda om denne handelen, og det er subsidiering av bruk av landbruksareal til produksjon av biodrivstoff som opprettholder krisa. Mat er blitt en del av den internasjonale handelen på lik linje med andre varer, og her håper jeg at særlig Fremskrittspartiet hører etter.
Siden 1980-tallet har både de 50 fattigste landene og utviklingslandene som gruppe gått fra å være netto mateksportører til netto matimportører. Handelsliberalisering og privatiseringspress fra Vesten har gjort at utviklingsland i minkende grad klarer å verne om egen matvareproduksjon, og primært mat for egne lokale markeder. Ta eksempelet Ghana, hvor UNCTAD-konferansen fant sted.
Landet hadde en stor kylling- og tomatproduksjon, men fikk krav fra Bretton Woods-institusjoner om å slutte å subsidiere bl.a. gjødsel. Samtidig fortsatte EU og USA å subsidiere sitt eksportjordbruk. Resultatet var dumping av matvarer og en utradering av lokale produsenter.
Det var det samme på Haiti. I flere tiår produserte Haiti-bøndene nok ris til å dekke 95 pst. av eget forbruk, og de beskyttet lokale markeder med importhold. I 1995 tvang IMF landet til dramatisk tollkutt som forutsetning for å få lån. Resultatet var masseimport av subsidiert ris fra USA. Tusener av risbønder mistet land og levebrød. Derfor var budskapet fra mange på UNCTAD-møtet: Ja, akutt hjelp må til her og nå. Det må på plass. Men en viktig løsning er at utviklingsland må få politisk handlingsrom til å utvikle landbruket også med nye produksjonsmetoder, til å utvikle matsikkerhet for egen befolkning for å verne småbøndene, som i Afrika stort sett er kvinner, og til å utvikle infrastrukturen, slik at bønder kan handle med overskuddsproduksjon. Kravet er også kutt i eksportsubsidier i rike land. Det er et krav som Norge støtter.
Andre har vært inne på økt etterspørsel etter mat fra verdens stadig voksende middelklasse. Dette er en langsiktig utvikling. Det sier noe om at skillene mellom nord og sør bygges ned. Og det er bra, men det setter jo nye og sterkere krav til solidarisk omfordeling innad i utviklingsland som har vekst.
Det er ingen entydige svar på om verdens økende interesse for biodrivstoff er bra eller dårlig for verdens fattige. Det er ingen løsning å frata land i sør muligheten til å produsere biodrivstoff. Som Marianne Marthinsen var inne på, er palmeoljediesel som produseres ved å hogge ned regnskog, dårlig biobrensel som ikke motvirker klimaendringene, mens Kenyas satsing på biodrivstoff til lokalt bruk har gitt store resultater i form av tilgang til strøm og positive ringvirkninger for fattigfolk.
Alternativet er også annen fornybar energi, som solenergi, som Tanzania etterspør.
Andre fra SV vil følge opp dette med bioenergi.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:10:11]: Først vil jeg gi honnør til representanten Vallersnes for å ha satt en viktig sak på Stortingets dagsorden, og også for hans nyanserte innlegg, et innlegg som statsråden kunne si ja og amen til. Det er det nok mange av oss andre som også kan si til det innlegget.
Det pågår et matopprør flere steder i verden, og årsaken er den dramatiske veksten i matvareprisene. Den positive utviklingen som vi har sett de senere årene, med reduksjon i antall absolutt fattige i verden, er i ferd med å snu. Ifølge Verdensbanken kan økte matpriser sende bortimot 100 millioner mennesker ut i absolutt fattigdom og alvorlig underernæring, og andre vil ta ut barna av skolen for at familier skal klare seg. For de mest sårbare betyr dette sult og død.
Bølgen av økte matpriser er som en stille tsunami. Verdensbanken, FN, OECD og mange andre er enige om at noe må gjøres. Vi vet at de økte matvareprisene skyldes mange ulike faktorer: redusert produksjon på grunn av klimaendringer, lav produksjon i mange utviklingsland, et historisk lavt kornlager og økonomisk vekst i flere land, noe som medfører krav om mer mat. Det siste er tross alt en positiv utvikling som er villet, men det har noen konsekvenser. Energiprisene har steget, og også transportprisene. Vi bruker også dyrket mark til å produsere biodrivstoff.
Norge har et ansvar for å bidra når det gjelder matkrisen i verden, fordi vi tjener store penger på en av de sterkeste drivkreftene bak matkrisen, nemlig de økte oljeprisene. Yaras nylige rekordresultat viser også at vi profitterer på de økende gjødselsprisene til fattige lands bønder.
FNs klimapanel har kommet med en kraftig anbefaling om at vi må kutte utslippene drastisk, og at det haster. I Norge kommer 25 pst. av klimautslippene våre fra transportsektoren, så det er selvsagt for oss at denne sektoren må bidra. Derfor er forslaget fra etatene til Nasjonal transportplan ikke tilstrekkelig i et klima- og miljøperspektiv.
I klimaforliket ble vi enige om at i det videre arbeidet med biodrivstoff skulle vi på bakgrunn av høringen vurdere forslaget om innføring av omsetningspåbudet for biodrivstoff. Videre ble vi enige om at en bærekraftig produksjon og import skulle være en forutsetning for innfasing av biodrivstoff, og at Norge skulle øve påtrykk internasjonalt for å få på plass ordninger som kan sikre dette.
Under EUs toppmøte i mars i fjor ble det vedtatt at bindingsmålet på 10 pst. måtte ses i sammenheng med utviklingen av andregenerasjons biodrivstoff. Dessverre ser det ut som at denne forutsetningen ikke er så sterkt til stede i EU i dag som den var for et års tid siden. Satsingen på biodrivstoff må ses i sammenheng med andre målsettinger som vi har på andre politikkområder. For det er bare slik vi kan lykkes. Og vi må lykkes, for kloden vår tåler ikke at vi ikke lykkes.
Et norsk omsetningspåbud ville i dag bare kunne realiseres ved hjelp av storstilt import av biodrivstoff framstilt bl.a. av soya, raps, mais, sukker eller palmeolje. Enkelte av disse typer biodrivstoff fortrenger annen matproduksjon. Kristelig Folkeparti mener at vi må etablere en pålitelig sertifiseringsordning. Dette er noe annet enn en slapp rapporteringsordning hvor det f.eks. kan rapporteres «opphavsland ukjent». Når vi har fått på plass en slik pålitelig sertifiseringsordning, er tiden inne for et omsetningsforbud. En sertifiseringsordning må sikre at biodrivstoff som selges i Norge, har en dokumentert klimanytte på minimum 50 pst., ikke medfører tap av biologisk mangfold, ikke medfører økte matvarepriser og ikke fører til tap av regnskog, våtmarksområder eller vernede områder.
Det har vært antydet av representanter i denne sal at Kristelig Folkeparti har snudd i denne saken. Det stemmer ikke. Vi er tro mot den politikken vi har stått for hele tiden, og vi tar også inn over oss den debatten som går. Men biodrivstoff må være og er en viktig del av løsningen med hensyn til klimautfordringene.
Erling Sande (Sp) [15:15:27]: Den seinaste tida har bruk av biodrivstoff vore eit mykje omdiskutert tema. Problemstillingane er mange, og svara er kompliserte. Dels er det fordi ingen av oss fullt ut har nok kunnskap om kva konsekvensar ei storstilt satsing på biodrivstoff vil få for m.a. arealbruken og matprisane globalt i åra som kjem.
Det har vore framsett mange påstandar, som
-
at dyrking av biodrivstoff fører med seg auka matprisar, og at dei fattige svelt fordi vi vil ha miljøvenleg drivstoff på tanken
-
at biodrivstoff har ingen - eller kanskje til og med negativ - klimaeffekt
-
at det fører til at regnskogane forsvinn, osv.
Men biletet er langt meir samansett.
Senterpartiet er oppteke av at vi både bidreg til å løyse klimakrisa og sikrar at det blir produsert nok mat i verda til å mette den aukande befolkninga. For folketalet på jorda aukar, og det aukar raskt. I fjor kunne NRK Dagsnytt melde at halvparten av alle menneske som nokon gong har levd på jorda, lever no. Det blir mellom 60 og 80 millionar nye menneske å mette kvart einaste år.
I dag nærmar vi oss 7 milliardar innbyggjarar på kloden. Allereie om 50 år kan vi vere nærare 10 milliardar menneske. Med fleire menneske blir meir matproduksjon naturleg nok naudsynt. Ei av framtida sine store utfordringar vil difor vere kampen om areala. Difor er det viktig at vi fører ein politikk nasjonalt og internasjonalt som bidreg til rett bruk av desse areala.
Årsaka til dei aukande matvareprisane vi ser i dag, er ikkje dyrking av biodrivstoff åleine. Truleg kan biodrivstoff berre forklare ein mindre del av dei, mens t.d. auka oljeprisar og ikkje minst auka etterspørsel frå mellominntektsland må svare for langt meir av prisauken. Vi kan ikkje kritisere folk i India og Kina for å ynskje eit kosthald som liknar meir på det vi har sjølve. Men det er stort alvor i situasjonen når den matpriskrisa vi har i dag, skjer samtidig med at verdsproduksjonen av korn er rekordhøg. Verdsbanken varslar fare for sosial uro og opprør i 33 land på grunn av aukande matprisar, og det samtidig med at FN sin organisasjon FAO melder om at matproduksjonen i verda må doblast og alle jordbruksressursar takast i bruk for å møte framtidas matbehov.
Senterpartiet er altså oppteke av korleis vi prioriterer bruken av areala på kloden. FN sin jordbruksorganisasjon seier at 1 pst. av jordas dyrkbare mark blir brukt til drivstoffproduksjon i dag. Langt meir blir brukt til produksjon av bomull og tobakk og andre luksusvarar for å dekkje eit stadig aukande luksusforbruk hjå dei rike i verda. Truleg fortrengjer dette langt meir produksjon av matvarer enn det produksjonen av biodrivstoff gjer. Nytt areal for produksjon av matvarer og kosmetikkprodukt er òg med på å fortrengje viktige regnskogområde. Eit eksempel her er soya. Dermed vil det òg kunne vere eit klimaproblem.
Sjølv om biodrivstoffproduksjonen ikkje no er hovudårsaka, kjem vi ikkje utanom at auka etterspørsel òg etter biodrivstoff til ein viss grad vil bidra til auka prisar på mat. Nokre vil vise til at det i seg sjølv kan vere positivt, fordi det styrkjer jordeigarane si inntekt og sikrar arbeidsplassar og økonomisk vekst. Ein stor del av verda sine fattige er bønder. Dei fysiosanitære krava til biodrivstoffproduksjon er langt lågare enn til matproduksjon. Det gjer det mogleg med ein desentralisert produksjon i regi av mange eigarar.
Kritikarane av eit sånt syn vil påpeike at det er sjeldan småbøndene sjølve som sel produkta til Vesten og sit att med overskotet. Auka prisar vil kunne føre til auka eigarkonsentrasjon, og dermed vil desse inntektene og areala samlast på færre hender og gje eit fåtal menneske ein auka levestandard. Noko av denne produksjonen har òg utanlandske eigarinteresser. Korleis auka matprisar slår ut for dei fattige, vil altså avhenge av ei rekkje faktorar.
Det vil vere djupt umoralsk å bidra til å auke importen av biodrivstoff, mat eller andre arealkrevjande varer frå dei landa som tillèt nokre få jordeigarar å berike seg på eksport av sånne varer, mens eit aukande tal menneske i landet svelt. Det må vi òg ta inn over oss.
Eg ser at tida går fort, president. Eg har lyst til å gje ros til interpellanten. Han tek opp viktige spørsmål. Så kunne eg ynskje meg eitt perspektiv grundigare belyst: Korleis skal dei problemstillingane som vi diskuterer her i dag, gje seg utslag i norsk politikk, innanlands og utanlands?
Anne Margrethe Larsen (V) [15:20:47]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten for å ha tatt opp en viktig og meget aktuell problemstilling i dag.
Også fornybar energi-produksjon kan være konfliktfylt. Det har vi sett i forbindelse med vannkraftdebatten, vi ser det innenfor vindkraftdebatten og nå også innenfor debatten om biodrivstoff. Felles for alle disse typene fornybar energi-produksjon er at det finnes noen prosjekter som er gode, og noen som vi bør unngå fordi de er for konfliktfylte. Innenfor biodrivstoff finnes det dårlige prosjekter som fortrenger regnskogen, som har dårlige miljøkvaliteter, og som gir prispress på matvarer. Eksempler på gode prosjekter er biodrivstoff fra ulike typer avfall. Biodrivstoff kan også i framtiden produseres fra trevirke. Det finnes flere typer biodrivstoff som er miljøriktig framstilt, og som ikke kommer i konflikt med dyrking av matvarer.
Vi må også huske at klimaendringene i framtiden kan føre til enda større matvarekriser gjennom feilslåtte avlinger og langvarig tørke eller flom. Kanskje er det klimaendringer som allerede har ført til at avlinger har slått feil flere steder i verden det siste året. Skal vi løse klimautfordringene, må vi bl.a. satse på fornybare energikilder.
Biodrivstoff kan ha betydelige fordeler - og betydelige ulemper. Fordelene fikk vi redegjort for da Brasils president Lula da Silva var på statsbesøk i Norge i september 2007. Bidrag til å løse klimaproblemene, økt energisikkerhet også for fattige land og flere jobbmuligheter for fattige i fattige land er her sentrale stikkord.
Men etter hvert har vi også fått øynene opp for ulempene. Verdens matvareprogram advarer mot økt dyrking og bruk av biodrivstoff som rammer matproduksjon for fattige land. Som vi har sett, har prisene gått betydelig opp på viktige matvarer på verdensmarkedet. Prisen på hvete har f.eks. økt med nesten 100 pst. det siste året. Dette medfører at mange fattige land må bruke mye mer ressurser på å brødfø sin egen befolkning. I de mest utsatte områdene kan dette medføre sult og underernæring. Enkelte typer produksjon av biodrivstoff bidrar også med mer utslipp av klimagasser enn det et ordinært fossilt drivstoff vil bidra med.
Foruten å virke inn på ernæring og fattigdom har den økte satsingen på biodrivstoff en rekke andre miljømessige og samfunnsmessige sider. Det er viktig å kartlegge disse for å kunne skille mellom de gode og de dårlige prosjektene. Forskjellen er knyttet til hva slags råstoff som benyttes, hva slags arealer de er dyrket på, samt gjødsling, vannbehov, frakt, produksjon osv.
Jeg er enig med interpellanten i at det haster med å finne en balanse mellom de ulike hensynene knyttet til dette sakskomplekset. Vi må sørge for å innrette satsingen slik at vi oppnår mest mulig klimaeffekt og samtidig forhindrer de negative konsekvensene. Venstre ønsker ikke en utvikling hvor bruk av biodrivstoff går på bekostning av verdens matvaresituasjon og på bekostning av miljøet.
Jeg mener at for å kunne styre unna de verste negative effektene av økt dyrking og bruk av biodrivstoff, trenger vi effektive internasjonale standarder og sertifiseringssystemer, slik at vi kan skille mellom de dårlige og de gode prosjektene. Venstre tok tidlig til orde for en slik ordning i kombinasjon med satsingen på biodrivstoff.
De som kjøper og bruker biodrivstoff, bør ha tilgang til relevant informasjon om hvor og hvordan drivstoffet er framstilt, og om det innfrir gitte krav. Disse bør avspeile alle nevnte miljømessige og samfunnsmessige forhold av betydning. Deretter må vi vurdere å legge dette til grunn for hvilke typer biodrivstoff man gir subsidier til i form av f.eks. avgiftsfritak. Regjeringen bør se nærmere på hvordan Norge kan bidra til å få på plass en slik ordning.
Til slutt vil jeg si at det er positivt med all oppmerksomheten rundt biodrivstoff og matvaresituasjonen. Jeg vil imidlertid advare mot at man overvurderer Norges rolle i dette bildet og tar forhastede beslutninger. Vi bør imidlertid stoppe opp og finne den måten Norge best kan bidra til å redusere sult og fattigdom på, og finne bærekraftige måter å produsere fornybar energi på.
Selv i en opphetet klimadebatt er det viktig å holde hodet kaldt.
Marit Nybakk (A) [15:26:01]: Først takk til interpellanten fra min side også - og for det flotte innlegget. Takk også for en veldig fin debatt så langt.
Mangel på mat og økte matvarepriser som har ført til opprør og demonstrasjoner i flere verdensdeler, er imidlertid et sammensatt problem. Det kan neppe knyttes ensidig til bruk av dyrket mark til produksjon av biodrivstoff; det er også blitt sagt før i dag. Tvert imot: Ifølge FAO bidrar biodrivstoff bare til ca. 10 pst. av prisøkningen. Jeg har riktignok hørt andre tall her tidligere i dag.
Debatten er viktig. La oss håpe at den kan bidra til et mer systematisk utviklingsarbeid for å sikre økt matvareproduksjon og bedre selvforsyningen i fattige land, bl.a. i Afrika. Det må innebære reformer for fattigdomsrettet landbruksutvikling, for matsikkerhet, for styrking av kvinners rettigheter og fattiges bruks- og eiendomsrett til jord, land og vann.
Afrikanske bønder er, som det også er blitt sagt tidligere, utkonkurrert på hjemmemarkedet fordi billige og subsidierte matvarer fra Europa og USA er blitt dumpet. Men som om ikke det var nok, har også misforstått matvarebistand ført til at lokale bønder ikke har fått solgt produktene sine. Det er nesten verre. Et skrekkeksempel er Niger, der internasjonale medier proklamerte en sultkatastrofe. Verdens hjelpeorganisasjoner bombarderte så landet med matvarer, noe som trolig var helt unødvendig. Resultatet? De lokale bøndene måtte slutte med sin matvareproduksjon, for det var ikke etterspørsel etter den maten lenger. Det er alvorlig. Og det er en utfordring.
Jeg vil for øvrig vise til at utenrikskomiteen i sin siste budsjettinnstilling mener at det er nødvendig med tiltak i WTOs regelverk som hindrer dumping av matvarer. Jeg mener at det helt unntaksvis - og bare helt unntaksvis - og i krisesituasjoner må tas i bruk matvarebistand. Jeg vil slutte meg til det som utviklingsministeren sa. I stedet må vi få en global politikk for matvaresikkerhet der det stimuleres til lokal matvareproduksjon, samt en styrking av matvaresikkerheten i sårbare regioner.
I en kronikk i Dagbladet i går spurte representanter for Kirkens Nødhjelp og ZERO om økte matvarepriser er et ubetinget onde for verdens fattige, siden 70 pst. av verdens fattige har tilknytning til landbruket. Problemet er at ifølge FNs UN-Habitat vil flertallet av befolkningen i utviklingsland i løpet av 20 år bo i byer. En utviklingspolitikk må også ta høyde for urban fattigdom. Slumbefolkningen i byer er svært sårbar for økte matvarepriser. Det finnes allerede land som subsidierer matvarer i urbane områder. Robuste matvarelagre som kan møte krisesituasjoner, er for øvrig noe som selv vår hjemlige sivile beredskap hadde inntil for få år siden.
Til syvende og sist handler dette om politikk, om varige strukturelle endringer som sikrer utvikling og fører til at vi når FNs tusenårsmål.
Norge må føre en uviklingspolitikk som angriper sult og undernæring som symptomer på fattigdom og strukturelle maktforhold - dette også for at landbruket skal kunne dekke hjemlige behov for mat. Dessuten må vi fortsette å ta opp vanstyrer som Mugabes regime i Zimbabwe, der praktisk talt alt landbruk nå er borte og folket sulter. Zimbabwe var altså Afrikas kornkammer. Så dette handler også om «good governance».
Til slutt: La meg advare mot å sette matvaresikkerhet og biodrivstoff opp mot hverandre. Produksjon av biodrivstoff legger kun beslag på 1 pst. av verdens dyrkbare jord, har vi lært før i dag. Men vi må også her ha internasjonale retningslinjer som stiller krav til hvordan biodrivstoffet produseres. Det må f.eks. ikke føre til avskoging eller tap av biologisk mangfold. Men for utviklingsland kan faktisk biodrivstoff på sikt også bety billigere og mer miljøvennlig energi enn f.eks. olje, og slik sett er jo også dette en utfordring til oljeselskapene.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:31:02]: Her har det vært mange gode og nyanserte innlegg.
Jeg har lyst til å starte med å si at det er viktig at vi raskt får på plass gode kontrollsystemer og et sertifiseringssystem som sikrer at det biodrivstoffet vi tar i bruk, virkelig er klima- og miljøvennlig. På samme måte som NoBio og ZERO er SV opptatt av at det rapporteringssystemet som SFT utarbeider forslag til, må knyttes til konkrete krav om klimanytte og bærekraft. Det må ikke bli slik at en importør kan rapportere «ukjent», og slippe unna med at de ikke vet hvordan drivstoffet er produsert. Vi må ha minstekrav.
Med dette som bakteppe vil jeg si at jeg syns det har vært underlig å se den unyanserte måten særlig to partier i Stortinget nå har grepet an debatten om biodrivstoff på. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har begge bedt Regjeringa legge biodrivstoffpolitikken på is. At Fremskrittspartiet mener dette, er ikke uventet. De gjør alt de kan for å hindre at Norge skal omstilles i klimavennlig retning. Dagfinn Høybråtens posisjon, slik han argumenterte i Dagbladet i går, er derimot langt mer foruroligende. Høybråten har i løpet av rekordtid gått fra å stå bak krav i klimaforhandlingene som ville bety en kraftig økning av biodrivstoffandelen i norske biler, til å mene at dette er et blindspor, og at biodrivstoff nærmest er umoralsk. En slik posisjon er etter min mening tredelt uheldig.
For det første kan den true utviklinga av annengenerasjons biodrivstoff og stagnere en nødvendig utvikling.
For det andre vil den ikke forhindre dagens matvarekrise, men heller representere en avsporing. Hvete og ris er de matvarene som har økt mest i pris, og de brukes ikke til å produsere biodrivstoff. Jeg skal si mer om dette senere.
For det tredje kan et slikt standpunkt bidra til å forsinke omstillinga fra fossil avhengighet til lavutslippssamfunn. At Fremskrittspartiet syns dette er helt i orden, bør ikke overraske noen. Men at Kristelig Folkeparti skulle kaste seg på, syns jeg er både overraskende og leit.
Det fins både bra og dårlig biodrivstoff. Det fins bærekraftig biodrivstoffproduksjon, og det fins produksjon som verken tar hensyn til mennesker eller miljø. Den siste tidas debatt har fått mange til å tro at alt biodrivstoff er dårlig, og at biodrivstoff i alle sine former tar maten ut av munnen på de fattige. At mange fattige får bedre betalt for råvarene de produserer, eller at brakklagt jord sannsynligvis i økende grad tas i bruk til biodrivstoff, løftes ikke fram. At mye potensiell matjord allerede brukes til å produsere tobakk, bomull, alkohol og kraftfôr, har heller ikke ført til noe ramaskrik akkurat. Et annet poeng er at satsing på biodrivstoff kan gjøre fattige land mindre avhengige av å importere dyr olje, som også Marit Nybakk var inne på, altså et gode for dem og for verden. Hvis jordbruket dessuten gjøres mindre avhengig av fossilt drivstoff, vil matprisene også bli mindre utsatt for svingninger i oljeprisen og dermed mer stabile.
Vi bør alle være opptatt av matvarekrisen som har oppstått. I SV mener vi at dette er en varslet krise, og bl.a. et resultat av en landbrukspolitikk som verken er bærekraftig eller rettferdig. EU og USA har i årevis dumpet matvarer på verdensmarkedet. Dette har skapt enorme problemer for matproduksjonen i mange u-land. Lokale bønder er blitt utkonkurrert på hjemmebane, mye jord er lagt brakk, og verdifull produksjon er gått tapt. Eksportsubsidiene holder mange av de fattige landene ute fra verdensmarkedet fordi de ikke kan konkurrere på pris. USAs rolle er spesielt viktig fordi landet er storprodusent av flere av de viktigste u-landsproduktene som bomull, ris, soya og mais. USAs biodrivstoffproduksjon baserer seg også i stor grad på varer som har betydning for matvareprisene, dessuten driver de utstrakt eksportsubsidiering, også av det biodrivstoffet de produserer.
FNs matvare- og jordbruksorganisasjon, FAO, sier at biodrivstoff innebærer både muligheter og risiko, og viser til at fattige bønder kan få bedre betalt når prisene stiger, men at dette samtidig rammer fattige i byene. FAO viser til at det er mange årsaker til prisøkningen vi har sett i det siste. Mange av de årsakene har jeg vist til, så jeg trenger ikke å bruke tid på det.
Vi mener også at biodrivstoffproduksjon står for omtrent 10 pst. av den prisøkninga vi har sett til nå. Likevel er biodrivstoff blitt den store syndebukken. Hvorfor? Det er nærliggende å tenke seg at det står sterke lobbyinteresser bak en slik unyansert diskusjon som den vi har sett utvikle seg den siste tida. Vi bør iallfall stille oss selv spørsmålet: Hvem tjener på en unyansert biodrivstoffdebatt? Et åpenbart svar er oljeindustrien. I Sverige har regjeringa faktisk gått ut og advart mot nettopp dette.
I dag er 99 pst. av drivstoffet til transport fossilt, med store utslipp av klimagasser som konsekvens. Bærekraftig drivstoff er ett av flere svar på dette problemet.
Det viktigste er fortsatt at vi endrer transportmønsteret vårt gjennom bedre arealplanlegging og restriksjoner på biltrafikken, krav til skips- og luftfart samt tilrettelegging for kollektivtrafikk, sykling og bruk av beina. I tillegg må vi gå over fra fossilt drivstoff til fornybare alternativer og mer energieffektive løsninger. Uansett kommer vi ikke utenom at vi må kjøre mindre bil og forbruke mindre energi. Alt annet er å lure oss sjøl. Det fins nemlig grenser for hva jorda kan gjøre for oss mennesker.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:36:16]: Først vil jeg rette stor takk til representanten Vallersnes for interpellasjonen, og ikke minst for innlegget. Vallersnes står trygt i en tidligere verdikonservativ tradisjon i partiet Høyre, men sånn tale er et oppsiktsvekkende særsyn i dagens Høyre. Jeg er blant dem som setter stor pris på det.
Videre vil jeg berømme statsrådens svar, som jeg heller ikke hadde noe å trekke fra eller føye til. Jeg satte stor pris på det. Jeg vil videre henlede oppmerksomheten på representanten Ågot Valles påpekning av konsekvensene av de siste tiårs handelspolitikk, hvor matvaresikkerhet nærmest har vært et skjellsord i internasjonale fora. Endelig skjer det noen ting.
Det er nevnt året 1974. Vi er nå i 2008, det er 34 år siden - det er en mannsalder.
Det var også interessant å erfare at nå skal det holdes et nytt toppmøte i Roma, 34 år etter. Toppmøtet i Roma i 1974 var skjellsettende for oss som var unge den gangen. Det var debatten om en ny økonomisk verdensorden, grønn revolusjon og internasjonal solidaritet. Det har preget oss som var engasjert i det, resten av livet. Og de av oss som er i vigør, trur på det fortsatt.
Det er interessant at det blir referert til administrerende direktør i Siviløkonomene, Bjørn Eidem, som skriver en artikkel hvor han trekker dette fram - Bjørn Eidem, tidligere UD-ansatt, og som var med og skulle virkeliggjøre en ny økonomisk verdensordning. Det er flott at vi har en slik leder for siviløkonomene. Tenk om dette kunne vært siviløkonomenes politikk!
Jeg håper at den debatten vi har i dag, vil bli skjellsettende også for den generasjon ungdom som kommer til å engasjere seg nå.
Biodrivstoff er fotosynteseenergi - det er dyrking og foredling av grønne planter til diesel og til bensin. Noen grønne planter - korn og poteter - kan være mat for oss mennesker. Som kjent spiser mennesket bare det som også enmaga dyr kan spise. Det kan altså være en konflikt mellom de dyra som må leve på korn og poteter, og de av oss som ikke har råd til å kjøpe mat - en tar maten ut av munnen på mennesker.
Det interessante i Vallersnes’ interpellasjon ligger jo i kortene. Han sier at markedsmekanismen ikke kan løse dette etiske dilemmaet. En må korrigere markedsmekanismen. Jeg er glad for at det blir trukket fram.
Det som da blir det sentrale, er hvilke konsekvenser dette skal få for egen politikk. Jeg håper at de internasjonale kjørereglene for hvordan vi opptrer i handelspolitikken, vil bli revidert. Verdens handelsorganisasjons tenkning har jo gått ut på dato. En er nødt til å gå tilbake til det som var tenkningen rundt en ny økonomisk verdensordning. Vi er nødt til - til president og til statsråd - å øke starthjelpa til de økonomisk fattige land. Vi har bistandsmuligheter. Vi har en økonomisk evne som er helt annerledes enn i 1974. Vi har til de grader mulighet til å gi. Vi har mulighet til å utvikle annen generasjons biodrivstoff - tømmerdiesel. Det er bare to land i verden, Luxemburg og Bermuda - og det er egentlig ikke land engang - som, ifølge de siste tallene jeg har sett, for 2004, har større bruttonasjonalprodukt pr. innbygger enn Norge. Vi har altså økonomisk evne til å gjøre noe helt unikt, og vi har en regjering som har en bedre forståelse for dette enn regjeringer vi har hatt tidligere.
Det er viktig hvordan vi opptrer når det gjelder eiendomspolitikken rundt omkring i verden. Jeg er glad for at statsråden fokuserer på de eiendomsløse bøndene i bl.a. Brasil. At det blir endringer der, er en forutsetning for at de kan få et helt annet forhold til jorda si og til avkastningen av eget arbeid.
Tømmerdiesel ble nevnt. Norske Skog Follum har planer som gjelder tømmerdiesel. Det burde ikke være vanskelig å realisere et pilotprosjekt her - et forprosjekt med mindre teoretisering rundt annen generasjons diesel og med en mer praktiske utforming av tiltakene.
Til slutt: Vi må redusere importen av mjøl. Mengden av mjøl til å fôre griser og kyllinger i Norge har aldri vært større enn i dag. Den kan vi redusere. Vi kan bruke våre grasarealer. Det angår norsk politikk i dag.
Heikki Holmås (SV) [15:41:30]: La meg få begynne med begynnelsen. Det som er hovedpoenget i denne saken, er følgende: Energi er nødvendig for å sørge for utvikling i utviklingslandene. 85 pst. av verdens energi kommer fra fossile kilder. Det er ikke bærekraftig, det skjønner alle. Det skaper klimaproblemer. Noe av det som vi bidrar til, og som vi tjener oss steinrike på, er vekst og velstand i deler av verden som tidligere nettopp ikke har hatt det.
Og så er poenget: Hvordan skal vi raskest mulig kunne legge om fra et samfunn basert på 85 pst. fossile energikilder til et samfunn basert på mye mindre bruk av slike energikilder, og der vi klarer å ta i bruk renseteknologi - noe Norge går i bresjen for å få til - for å sørge for at den CO2-en som forbrennes, ikke slippes ut i atmosfæren og skaper dramatiske klimaendringer?
Lavutslippsutvalget mener at i transportsektoren - som i 2004 utgjorde ca. 30 pst. av utslippene for Norges vedkommende - er vi nødt til å ta grep. Det er to grep vi må ta. Det ene er å sørge for at vi raskest mulig får mer effektive motorer. En måte å gjøre det på er å si som Regjeringen, at effektive biler som slipper ut mindre CO2, skal være billigere enn store, drivstoffslukende biler. Den veien vi har begynt å gå - utslippene fra nye solgte biler er redusert med 10 pst. - skal vi fortsette å gå i årene som kommer. La oss si det slik: Vi får ikke akkurat drahjelp fra Fremskrittspartiet i den retningen, men det er en politikk som de fleste andre partiene her på Stortinget er med på.
Den andre måten for å få gjort noe med dette, ifølge Lavutslippsutvalget, er gjennom en omfattende dreining av bruken av drivstoff over til biodrivstoff. Hvorfor er dette viktig? Jo, det er viktig av to grunner. Selv om vi allerede om en to års tid fra neste år skulle kunne introdusere effektive hybridbiler som kan lades, vil biler i Norge som blir kjøpt i år, kjøre på veiene de neste 20 årene. Ser vi på en del andre land i verden, ser vi en bilpark som kanskje er enda eldre. Bilene der vil ha behov for drivstoff, og hvis vi skal gjøre noe for å produsere det drivstoffet mest mulig miljøvennlig, handler det om å sørge for at det satses på biodrivstoff.
Noe jeg har stor tro på, er at vi i større grad går over til plugg-inn-hybridbiler - som både Toyota og flere andre vil lansere i årene som kommer - som nettopp gir oss en mulighet til å bruke ren fornybar energi til å lade batterier. Det vil være en veldig effektiv måte å utnytte energien på. Men også disse bilene vil - når det gjelder lange avstander - ha behov for et eller annet drivstoff. Og hva er vel bedre enn biodrivstoff i den sammenheng?
Dette er noe som ikke bare er viktig for oss i Norge. Det er også viktig for alle de landene som i dag bruker store mengder av sine sårt tiltrengte valutareserver til å betale dyrt for den oljen som produseres i verden. Derfor har bl.a. statslederen i Senegal tatt initiativ til et samarbeid både med EU og med Brasil for å lage et afrikansk «biodrivstoff-OPEC» - for å benytte det regnet som faller rundt ekvator, til å utvikle biodrivstoffproduksjon, både til glede for det landet og til glede for dem av oss som er avhengige av drivstoffet.
Jeg synes det er veldig viktig det som Per Olaf Lundteigen trakk opp i forrige innlegg om mat, og som flere talere har trukket opp her, også interpellanten, nemlig at det er veldig rart hvordan denne debatten rundt økte matvarepriser raskt er blitt penset inn på biodrivstoff. Det er ingen tvil om at det fins bra biodrivstoff og dårlig biodrivstoff. Det er heller ingen tvil om at mye av matvareressursene som fins i verden i dag, går til å produsere helt andre ting enn mat til mennesker. Det er eksempelvis slik som Per Olaf Lundteigen var inne på, at vi har hatt 40 pst. økning i dyrefôrimporten i Norge fra 2000 til 2007. Det er ingen tvil om at vi gjennom vårt kjøttforbruk - gjennom forbruk av kyllingkjøtt, grisekjøtt og i og for seg også lakseoppdrett - er med på å bidra til å tappe verden for matvareressurser fordi vi vil ha denne typen kjøttproduksjon istedenfor.
Dette er en debatt som kommer til å gå i tiden som kommer. Jeg tror at vi alle sammen skal være enige om at bra biodrivstoff er bra, og la oss få bruke det.
Finn Martin Vallersnes (H) [15:46:54]: La meg begynne med å takke alle som har deltatt i debatten med gode innlegg. Jeg synes kanskje det ble en overvekt på drivstoffsiden i forhold til hvordan vi skal sørge for mat nok til en overkommelig pris for alle på kort og på lang sikt.
Et forhold som flere har vært innom, er at det fins nok arealer. Det er bare et spørsmål om å ta dem i bruk på den rette måten og bl.a. med mer nydyrking. Spørsmålet er da: Hvordan stimulerer vi til en økning av jordbruksarealene, for det skjer ikke av seg selv? Det må politiske løsninger til for å få den grønne revolusjonen som både statsråden og jeg ønsker.
Jeg hadde håpet at statsråden kanskje hadde gitt noe mer konkrete svar enn det han har gitt så langt, men han har en mulighet til. For det første: Hva vil de norske posisjonene være for både akutte og strukturelle tiltak internasjonalt når en nå skal ut og møte det internasjonale samfunnet i flere settinger innen kort tid? For det andre: Hvilke norske tiltak vil en sette i verk som kan bidra til at en kan nå de målene? Det gjelder både på kort sikt, altså akuttbevilgninger, og det gjelder på lang sikt. Spørsmålet er om statsråden er enig med Høyre i at landbruksutvikling må prioriteres kraftigere i bistandsbudsjettet.
Hvis det er én ting som har slått meg etter at jeg har gått inn i dette temaet, er det at vi også denne gangen har erfart at vi må lære oss å analysere bedre på forhånd side- og endekonsekvensene av nye tiltak vi setter i gang med.
Jeg føler meg egentlig veldig engasjert i denne saken. Jeg pleier av og til å si når jeg blir spurt om hvordan det er å drive med utviklingspolitikk når man er valgt på vegne av en valgkrets i Norge, som kanskje forventer mer tidsbruk på samferdsel, næringsutvikling eller hva det måtte være, at vi som driver med disse temaene her, på en måte har to valgkretser. Vi har en valgkrets hjemme, og den har vi et ansvar overfor, ved å kunne forklare dem at de midlene vi bruker internasjonalt og i bistand og utvikling, er vel anvendte og når frem til effektive tiltak. Men vi har i grunnen en valgkrets der ute også, og det er dem som er tiltenkt effekten av disse midlene. Dem har vi også et ansvar overfor.
Jeg hadde håpet at statsråden hadde gitt oss noe mer konkrete svar på de spørsmålene jeg har stilt, slik at vi også kunne ha sett de menneskene i øynene.
Statsråd Erik Solheim [15:49:52]: La meg gjengjelde takken fra interpellanten og takke nær sagt alle som har holdt meget gode, nyanserte og vettuge innlegg. Unntaket i debatten var som vanlig Fremskrittspartiet, som holdt et knakende godt innlegg, som ville vært akkurat like godt hvis det hadde vært mot kjøtt, oppdrettsnæringen, Hennes & Mauritz, Dressmann, Kaffebrenneriet eller Lipton Tea. Det viser bare den totale mangel på nyanser i debatten.
Derimot synes jeg det var veldig beroligende å høre innlegget fra Kristelig Folkeparti, som nettopp viser at Kristelig Folkeparti ikke har snudd i biodrivstoffdebatten - slik en kan få inntrykk av i media - men ønsker å trekke opp nøyaktig de samme retningslinjene for hva som er godt biodrivstoff, som jeg oppfatter at regjeringspartiene, Høyre og Venstre har vært opptatt av i debatten. Nøyaktig hvilket innblandingskrav vi skal ha, må vi komme tilbake til på basis av den rapporten som snart kommer fra Statens forurensningstilsyn, og Stortinget blir selvfølgelig trukket inn i saken på behørig måte.
Så er jeg enig med interpellanten i at biodrivstoff er blitt for dominerende i debatten, for jeg mener at biodrivstoff og matvarepriser hovedsakelig er to atskilte spørsmål. De henger sammen, men spørsmålet om matvareprisene er mye, mye større enn spørsmålet om biodrivstoff. For å si det veldig kort: Det ene er de kortsiktige, umiddelbare tiltakene. Da mener jeg at cash nesten alltid er bedre enn direkte matvarehjelp, og at statsbygging er helt avgjørende for å hindre at matvaresituasjonen kommer ut av kontroll. Hva det betyr? Kinshasa i Kongo, som jeg var i for 14 dager siden, er en by med nesten 8 millioner innbyggere, men nesten ingen er i vanlig arbeid. De fleste går rundt og vaser og har ikke noe fornuftig å gjøre. De sitter på et marked og selger kleshengere, eller hva det måtte være. Det er klart at en slik by har et enormt potensial for opptøyer og opprør tilknyttet matvarepriser. Det er det ene - de umiddelbare tiltakene. Vi må ha fullt trykk på dem.
Det andre er det langsiktige arbeidet for en bedre matproduksjon. Jeg tror at det er veldig mange ting rundt det som er veldig viktig, ikke bare selve landbruket. Marked er helt avgjørende. Ingen bønder produserer over tid hvis de ikke har et marked å produsere til. Skal de komme fram til markedet, må de ha veier, havner o.l. Eiendomsforhold er veldig viktig. Det har vist seg nesten overalt i verden at den eiendomsform vi har i Norge, er den formen som gir den største produksjonen. Våre alminnelige, mellomstore selveiende bønder er de som produserer mest. I plantasjelandbruk, storskalalandbruk og føydallandbruk produseres det mye, mye mindre.
Når det gjelder innsatsfaktorene i landbruket, er kunstgjødsel en viktig faktor. He er det naturlig med et samarbeid med Yara. Jeg tror det har vært en feilslått politikk ikke å ville subsidiere kunstgjødsel.
Vi må ha mange tiltak som i sum bidrar til den grønne revolusjonen, som vi har snakket om.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er over.