Presidenten: Presidenten foreslår at debatten ordnes slik:

Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hvert av opposisjonspartiene ett innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det adgang til en replikkrunde på inntil fem replikker. Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter med etterfølgende replikkrunde på inntil tre replikker. Dessuten fordeles 49 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger:

Arbeiderpartiet 18 innlegg, Fremskrittspartiet elleve innlegg, Høyre sju innlegg, Sosialistisk Venstreparti fire innlegg, Kristelig Folkeparti tre innlegg, Senterpartiet tre innlegg og Venstre tre innlegg. Etter to av 5-minuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til replikkrunde på inntil tre replikker.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter. - Dette anses vedtatt.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:08:31]: Den internasjonale finansuroen opptar oss alle. Mange er bekymret. Jeg forstår dem som føler usikkerhet for hus og hjem, arbeid og inntekt.

Norge er et land med en liten og åpen økonomi. Vi blir derfor påvirket av usikkerheten som nå hersker i internasjonal økonomi. Vi er likevel godt rustet til å møte den situasjonen som er utløst av finanskrisen i USA. Det skyldes flere forhold.

For det første har vi en solid økonomi i landet vårt. Aldri før har flere vært i arbeid. Arbeidsledigheten er halvert de siste tre årene. Verdiskapingen i landet er høyere enn den noen gang har vært. Kjøpekraften er økt.

For det andre har vi økonomisk handlefrihet. Dersom den internasjonale finanskrisen blir mer dyptgående og mer langvarig enn vi i dag legger til grunn, har vi handlefrihet til å trappe opp tiltakene for å holde hjulene i gang her i Norge. Det skyldes at vi gjennom mange år har ført en ansvarlig økonomisk politikk i landet vårt. Vi bruker ikke mer penger enn det økonomien tåler. Vi har overskudd på statsbudsjettet og betydelige økonomiske reserver der andre land har store underskudd og har brukt opp sine reserver. Vi har orden i økonomien.

For det tredje har vi gjennom flere tiår bygd samfunnsutviklingen på den norske modellen. Vi bygger på et godt samarbeid mellom staten og den private kapitalen. Vi har offentlig styring av finans- og kapitalmarkedene. Vi har lagt vekt på en god, moderne og sammenhengende regulering av hele finanssektoren. Vi har sterk kontroll av banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner.

Staten er inne som stor eier i banksektoren og i andre av våre største bedrifter. Dette er en stabiliserende faktor i økonomien og i samfunnsutviklingen. Ikke minst bygger den norske modellen på en sterk offentlig sektor. Det beskytter befolkningen mot sterke svinginger i markedene. Dette spiller en avgjørende rolle i stabiliseringen av samfunnet i en usikker og urolig tid. På denne måten er Norge bedre rustet enn de fleste til å møte de økonomiske kastevindene som feier over hele den vestlige verden. Vi vil bli påvirket, men vi har innrettet oss for å kunne møte det som kommer, og vi kan dempe virkningene.

Men la meg være helt klar, og la meg derfor gjenta dette: Vi kommer til å merke virkningene av den internasjonale finanskrisen. Vi har allerede sett press på rentene. Aksjekursene på Oslo Børs har falt med 41 pst. siden nyttår. Norske bedrifter vil oppleve at det blir vanskeligere å selge varer til utlandet når etterspørselen fra andre land blir mindre. Regjeringen holder derfor et meget skarpt blikk på utviklingen.

Kredittilsynet følger nøye med på situasjonen. Norske banker er solide. Norske banker har få misligholdte lån. Vi har også en god sikringsordning for innskytere som dekker innskudd på opptil 2 mill. kr i norske banker. Banksystemet er avgjørende for at selve økonomien fungerer.

Bankene finansierer investeringer, og de står for et stort antall transaksjoner. De overfører penger fra dem som sparer, til dem som investerer. Derfor er bankene viktige for at også de fundamentale forholdene i økonomien fungerer. Gjennom bankene går det om lag 1,5 milliarder betalinger i året. På en gjennomsnittsdag er beløpet 250 milliarder kr i de transaksjonene bankene foretar - i løpet av en eneste dag! Bankene må ha likviditet til å gjennomføre dette for sine kunder, for ethvert beløp, til enhver tid og uten forsinkelser. Det handler om økonomiens kretsløp.

Etter en dags transaksjoner har noen banker overskuddslikviditet, og noen banker har underskuddslikviditet. Nå er bankene blitt mer redd for å låne hverandre penger, og da stopper dette kretsløpet opp. Renten i interbankmarkedet har økt og ligger om lag 2 pst. over Norges Banks utlånsrente, vesentlig høyere enn det som er normalt. Derfor har Norges Bank økt sin tilførsel av likviditet. Bare i løpet av de to siste virkedagene i forrige uke ble det tilført om lag 130 milliarder kr til bankene fra Norges Bank. Renten på disse lånene var i underkant av 6 pst. - vesentlig lavere enn det som nå er renten i interbankmarkedet, der bankene låner av hverandre.

Bankene har med andre ord fått låne mer enn under normale forhold, og med lengre løpetider. Det er også tilført penger gjennom alternative kanaler gjennom at man kan bruke valuta til å stille sikkerhet for å nå flere finansinstitusjoner, og for å øke tilførselen av likviditet eller penger til banksektoren.

I tillegg utvider Norges Bank fra i dag hva som godtas som sikkerhet for lån, noe som gir enda bedre låneadgang i Norges Bank. Norges Bank har ansvaret for likviditetstilførselen, og Finansdepartementet og Regjeringen følger opp dette.

Norges Bank vurderer løpende tiltak for å bedre likviditeten i det norske banksystemet ytterligere. Og vi har virkemidler til disposisjon dersom situasjonen skulle bli vanskeligere.

I morgen legger vi fram forslag til statsbudsjett for 2009. Det er et budsjett som er godt tilpasset den økonomiske situasjonen vi er oppe i. Det er et budsjett som tar høyde for at veksten internasjonalt blir lavere neste år enn i år. Det er et budsjett som møter landets utfordringer på en lang rekke områder. Det er et budsjett som gir oss robusthet og handlefrihet til å kunne håndtere uforutsette og mer langvarige tilbakeslag også i norsk økonomi.

Lærdommen av den finanskrisen vi nå opplever, er at markedet ikke kan regulere seg selv. Det er feil å tro at det meste kan overlates til markedet, og at markedet kan overlates til seg selv. Fellesskapets behov for å regulere og kontrollere har vært stemplet som inngrep og stengsler. Grådigheten har vært opphøyd til en dyd som skal beskyttes. Noen har kalt dette for grådighetens galopperende uforstand. Men det vi nå ser når systemet bryter sammen, er at i dette systemet har fordelene, oppsiden og gevinstene, vært privatisert, mens ulempene, nedsiden og oppvasken, overlates til fellesskapet.

I denne helt spesielle situasjonen, som preger en hel verden, har noen kommet opp med den fabelaktige teorien at problemene skyldes for mye regulering. Det er å snu saken fullstendig på hodet. Problemet er ikke at vi har for mye; vi har for lite regulering. Problemet har vært for dårlig offentlig kontroll, for mangelfulle regelverk og sviktende oppfølging av markedskreftene. Problemet har simpelthen ikke vært for mye stat. Problemet har vært for lite stat, for lite fellesskap, for lite offentlig engasjement, og for lite forståelse hos mange av dem som styrer store pengesummer, for at de har et stort ansvar ikke bare for egen bonus, men for samfunnets fellesskap og samfunnets økonomi.

Problemet har vært for mye uregulert marked. Markedet er en god tjener, men en dårlig herre. Markedet kan ikke få kontrollen. Det må kontrolleres. Det er likevel noen som holder fram med sitt klippe-klippe, og som ved flere anledninger, senest i forrige uke, har utfordret selve den norske modellen. Det er noen som fortsatt, mens hele verden holder pusten, foreslår at også vi skal innlede et sjansespill med folks boliger og arbeidsplasser. I denne usikkerhetens tid åpner Fremskrittspartiet for et gedigent økonomisk og politisk eksperiment som vil ta oss inn i det fullstendig ukjente.

Dette er alt annet enn det landet trenger nå. Våre arbeidsplasser, hus og hjem trenger stabilitet, forutsigbarhet og orden i økonomien. Dette er ikke tiden for eksperimenter.

I en tid hvor konsekvensene av et finansmarked uten sterke og gjennomgripende reguleringer er overtydelige for en hel verden, legger Fremskrittspartiet på nytt fram forslag hvor deregulering, svekkelse av kontrollinstitusjonene, frislipp og fravær av politisk styring er kravet.

Selv president George W. Bush har mistet troen på at markedet kan ordne opp. Han ber i stedet Kongressen ordne opp med markedet. Men Fremskrittspartiet stoler blindt på de samme utilstrekkelige markedskreftene. Partiet har programfestet at penge- og kredittmarkedet skal være uten politisk regulering og inngrep. En hel verden flykter nå fra konsekvensene av den tøylesløse liberalistiske økonomien. Da er det oppsiktsvekkende at noen ønsker å innføre nettopp dette systemet her hjemme. Dette avdekker grunnleggende forskjeller i synet på hvordan samfunnet skal organiseres, mellom dem som mener at markedene skal styre, og oss som mener at markedene må styres.

Det Fremskrittspartiet foreslår, er i virkeligheten et angrep på grunnlaget for den norske modellen i en tid hvor den heller burde styrkes. De går til kamp mot politisk styring og kontroll i en tid hvor vi burde ha mer av det, ikke mindre.

En situasjon som den vi nå opplever, kaller på ansvarlighet. Det er ikke ansvarlig og ikke i tråd med den norske modellen å erstatte vår regulerte blandingsøkonomi med et liberalistisk økonomisk system som nå er i krise internasjonalt. Og det er ikke ansvarlig å legge opp til uansvarlig pengebruk og en økonomisk politikk som ikke henger sammen. Det er ikke ansvarlig å kutte 20 mill. kr i budsjettene til Kredittilsynet når det er mer påkrevd enn noen gang å holde streng og god kontroll.

Det er Siv Jensen og Per Sandbergs liberalisme, der president George W. Bush omtales som sosialist, som nå står som alternativet til den velprøvde og trygge norske modellen vi har bygd samfunnsutviklingen på etter krigen.

Det vi varslet i trontalen, og som vil bli forsterket gjennom det budsjettet vi legger fram i morgen, er et forsvar for denne norske modellen. Den skal rustes opp, ikke bygges ned. Den skal utvikles, ikke avvikles. Dette blir det viktigste spørsmålet i den politiske debatten i det kommende året. Det er når vi diskuterer dette, forskjellene kommer fram. Og de største forskjellene handler nettopp om de veivalgene som en hel verden nå diskuterer:

• Er sterke fellesskap til beste for det enkelte menneskets frihet?

• Bør vi styrke eller svekke fellesskapet?

• Skal vi ha mer eller mindre marked?

• Skal vi ha mer eller mindre styring og offentlig kontroll?

Vårt svar er klart. Vi mener at fellesskapet bør styrkes. Vi mener at gode sikkerhetsnett hjelper den enkelte og gir rom for individuell frihet. Vi mener at fellesskapet bidrar til å gi mange enkeltmennesker muligheter de ellers ikke ville hatt. Vi mener et sterkt fellesskap er rustet til å stå imot når finansielle kastevinder og brottsjøer slår imot oss. Vi er simpelthen stolte av den norske samfunnsmodellen og ser at andre nå ønsker de hadde innrettet seg som oss. Vi er uenig med dem som mener at fellesskapsløsningene står i veien for det enkelte mennesket. Vi er uenig i at reguleringer er til for å holde mennesker nede. Gode reguleringer er til for å holde samfunnet oppe.

De som ber om frihet fra reguleringer, ber om frihet til å prioritere seg selv på bekostning av alle andre. Dette er de viktige veivalgene vi står overfor som samfunn:

• Skal vi velge mer og bedre velferd eller store kutt i skattene?

• Skal vi velge å utjevne sosiale forskjeller, eller skal vi kutte skattene til de aller rikeste?

• Skal vi velge fellesskapet og fellesskapets velferdsløsninger, eller skal vi privatisere skole og omsorg?

• Skal vi styrke eller skal vi svekke arbeidstakernes rettigheter?

• Skal vi ha en aktiv eller passiv næringspolitikk?

• Skal vi beholde staten som stor og stabiliserende eier i viktige og store bedrifter, eller skal vi selge ut vårt felles arvesølv?

• Skal vi ta internasjonalt ansvar og bidra i kampen for miljø og mot fattigdom, eller skal vi kutte dypt i innsatsen for internasjonal solidaritet?

Vårt svar er klart. Vi velger fellesskapet. Vi velger den norske modellen. De siste tre årene har flertallsregjeringen gitt landet en ny retning. Vi har fått mer og sterkere fellesskap. Vi har prioritert velferd i stedet for store kutt i skattene. Vi har prioritert skolen, eldreomsorgen, veiene og barnehagene. Mye er gjort, men vi vil videre. Det er fortsatt utfordringer vi må møte. Vi møter dem ikke med å slippe løs et marked som for en hel verden og en gang for alle har vist at det ikke er svaret på disse viktige spørsmålene. Vi møter dem ikke med økonomiske eksperimenter. Vi møter dem med en ansvarlig økonomisk politikk, forutsigbarhet og langsiktighet. Slik skaper vi fellesskap. Slik skaper vi trygghet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [10:23:18]: Jeg hadde for så vidt regnet med at statsministeren kom til å bruke tiden sin på Fremskrittspartiet i stedet for på hva Regjeringen har tenkt å gjøre for å møte finanskrisen, som statsministeren erkjenner også slår inn i Norge. Det ble altså ikke sagt ett ord om hva statsministeren og Regjeringen mener bør gjøres for å unngå at krisen blir så stor. Det synes jeg faktisk at han burde ha svart på, for det er det folk lurer på. Hva vil Regjeringen gjøre for å motvirke at denne krisen blir større enn nødvendig?

Så synes jeg at statsministeren skal holde seg for god til å komme med denne type retorikk. Han kommer med direkte feilinformasjon om Fremskrittspartiet og det vi står for. Han vet utmerket godt at det har vært et enstemmig storting som har stått bak kreditt- og pengepolitikken - faktisk basert på et mangeårig forslag fra Fremskrittspartiet som statsministeren selv innførte under sin forrige regjering i 2001. Det har vært et enstemmig storting som har stått bak samtlige reguleringer av norsk finanssektor. Det inkluderer Fremskrittspartiet - og det vet statsministeren.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:24:23]: For det første er Regjeringen av den oppfatning at vi tar Fremskrittspartiets program på alvor. Det gjør åpenbart ikke Fremskrittspartiet. Det som står i Fremskrittspartiets program, er at det er et liberalistisk parti. Det er første setning. Det står også at de ønsker et bank- og kredittmarked uten politisk regulering og styring. Det mener vi simpelthen er det motsatte av Regjeringens budskap, for Regjeringens budskap er nettopp at finansmarkedet må styres. Fremskrittspartiet har programfestet at det ikke skal styres. Og ikke bare det: Partiet kutter i det viktigste virkemiddelet for å føre tilsyn når vi opplever økonomisk usikkerhet, nemlig Kredittilsynet, som skal passe på at bankene er solide, som skal passe på at man kan stole på forsikringsselskaper, finansieringsselskaper, nettopp slik at folk kan være trygge på innskuddene, trygge på finansmarkedet.

Når det gjelder hva Regjeringen gjør, handlet mitt innlegg nettopp om det. Vi holder orden i norsk økonomi. Vi fører en økonomisk politikk der flere enn noen gang er i arbeid, og vi sikrer oss økonomisk handlefrihet slik at tiltakene kan trappes opp dersom det er behov for å holde hjulene i gang i Norge.

Erna Solberg (H) [10:25:38]: Det kan være fristende å minne statsministeren om at Høyre hadde forslag om økte bevilgninger til Kredittilsynet som regjeringspartiene rett før sommeren stemte imot.

Jeg har lyst til å utfordre Regjeringen på et annet punkt. Statsministeren sier vi er «godt rustet». Vi er kanskje godt rustet med hensyn til finansreguleringer i vårt samfunn, men det er bare noen få dager siden NHO lanserte og offentliggjorde rapporten om hvordan det går med norsk konkurranseevne under denne regjeringen. Den viser at norsk konkurranseevne, det som er bærekraften for hele velferden i vårt samfunn, bedriftenes internasjonale konkurranseevne, har blitt forverret hvert eneste år mens Stoltenberg har vært statsminister. Mener statsministeren at en forverret konkurranseevne etter at han kom til dekket bord - etter at den forrige regjeringen hadde ryddet opp - er å være godt rustet for fremtidens utfordringer?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:26:38]: Det viktigste målet på et lands konkurranseevne er om bedriftene lykkes med å selge sine varer, lykkes med å øke sin verdiskaping og lykkes med å ansette folk. Det lykkes norske bedrifter med bedre nå enn noen gang før i norgeshistorien. Da kan det ikke stå veldig dårlig til med den samlede konkurranseevnen.

Det kan være enkeltbedrifter som sliter, det kan være omstillinger vi står overfor, og det kan bli tøffere i månedene og årene som kommer, men de tre siste årene har verdiskapingen, industriproduksjonen og sysselsettingen vært høyere enn noen gang. Det er det beste og det sterkeste uttrykket for at norske bedrifter konkurrerer bedre enn før. Så undervurderer ikke vi de mulige problemene som kan komme. Det var det jeg advarte mot i mitt innlegg: Selv om vi nå har en solid økonomi, vil vi også merke de økonomiske kastevindene. Norske bedrifter må forberede seg på at det kan bli et tøffere internasjonalt marked. Da er det bra at vi har en ryddig økonomi, at vi har et godt kreditttilsyn, og at vi har en regjering og en Norges Bank som bidrar til å dempe skadevirkningene av en internasjonal finansuro.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:27:50]: Statsministeren erklærte med bred penn at Regjeringen satser på fellesskapet. I den forbindelse er det interessant å merke seg uttalelser i Dagsavisen i dag fra en professor som slår ganske friskt i alle retninger - iallfall har jeg opplevd det - nemlig Per Fugelli. Han anklager i sin nye bok venstresiden for å svikte noen grunnleggende fellesskap, nemlig familien, nærmiljøet og den åndelige dimensjon i menneskenes liv.

Statsministeren snakket jo ikke noe om denne dimensjonen av politikken i sitt innlegg. Han holdt seg kun til spørsmålet om pengemakten, som selvfølgelig tvinger seg fram på dagsordenen i dag. Er han enig med Per Fugelli i at veien videre fra Soria Moria må inkludere en helt annen oppmerksomhet om disse grunnleggende fellesskapene, hvis man skal snakke om fellesskap med den patos som statsministeren gjorde i stortingssalen i dag?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:28:49]: Regjeringen er tilhenger av fellesskap. Vi er tilhengere av de små fellesskap, de nære fellesskap og de store fellesskap, enten det er i familien, i nærmiljøet, i borettslaget, i idrettslaget, i kommunene, i nasjonen eller i de store globale fellesskap som vi prøver å bygge gjennom FN. Vi tror simpelthen på fellesskap som metode for å løse både de nære og de fjerne store utfordringene. Derfor har vi selvsagt også bidratt til å styrke familien gjennom en aktiv satsing på barnehagepolitikken, gjennom flere og billigere barnehager, gjennom bedre permisjonsordninger og ikke minst gjennom å sørge for økt kjøpekraft slik at mange barnefamiliers økonomi har blitt styrket. Vi styrker nærmiljøet. Det er tidenes satsing på frivillighet. Kulturinnsatsen har økt betydelig. Det handler om å styrke de nære fellesskapene i ulike nærmiljøer. Så vi er også for de nære og de små fellesskap, og vi har styrket dem.

Lars Sponheim (V) [10:30:02]: Statsministeren varslet i sitt innlegg dårligere tider for oss alle. Jeg tror dessverre statsministeren kommer til å være sannspådd i det.

Da statsminister Stoltenberg gikk av som statsminister i 2001, var det i en situasjon da renten var høy og arbeidsledigheten sterkt stigende. Det var dårligere tider for folk. Han overtok statsministerstolen i 2005 - med rekordlav rente og sterkt fallende arbeidsledighet. Nå varsler han dårligere tider, og det kan tyde på at vi går mot et valg hvor statsministeren forlater statsministerstolen med stigende arbeidsledighet og høy rente.

Er det tilfeldig, eller handler det om politikk?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:30:44]: For det første tror jeg det viktigste er at vi nå tar inn over oss at det er stor usikkerhet. Det er stor usikkerhet om både hvor dyp og langvarig den internasjonale krisen vil bli og hvor kraftig og sterkt den vil slå inn i norsk økonomi. Det er nettopp den usikkerheten vi må ha beredskap for. Det er derfor det er viktig at vi har handlefrihet, følger med og trapper opp tiltakene dersom det skulle bli nødvendig.

For det andre: Når det gjelder hva folk sa og ikke sa i valgkamper, merker jeg meg bare at de daværende Bondevik II-regjeringspartiene sa at det ville gå veldig dårlig med norsk økonomi dersom vi som nå sitter i regjering, vant valget. Vi vant valget, og det går veldig bra med norsk økonomi. Det viser jo bare at det de i valgkamper sier om økonomien, er - hva skal vi si - i hvert fall mangelfullt og en utilstrekkelig beskrivelse av den faktiske situasjonen. Vi har vist ansvarlighet, ryddighet og langsiktighet i den økonomiske politikken. Det har bidratt til to ting - for det første større verdiskapning og høyere sysselsetting enn noen gang, men det har også gjort oss mer robuste for å stå imot den typen kastevinder vi nå står overfor.

Per Sandberg (FrP) [10:32:00]: Først må jeg få si at jeg er litt skuffet over at statsministeren bruker Dagbladet som sannhetsvitne for årsaken til finanskrisen. Det er jo litt interessant, for det er statsministeren som er økonom, ikke undertegnede.

Det andre som også er veldig interessant, er at statsministeren bruker hele sitt innlegg til å kritisere markedet. Nå er det slik at Norge har tjent tusenvis av milliarder på markedet. Altså er det slik at statsministeren mener at i tider da det går veldig bra, så er markedet veldig bra for Norge, men når det går dårlig, er det markedet som har skylden.

Mitt spørsmål til statsministeren er, i og med at han nærmest legger det fram som at man i USA ikke har regulering av finansmarkedet: Hvilke reguleringer er det Norge har som USA ikke har? Sannheten er jo at i USA er pengepolitikken og finansmarkedet mer regulert enn i Norge. Det betyr at Norge styrer under et mer liberalistisk system på pengemarkedet og finansmarkedet. Hva er det USA gjør som får statsministeren til å si at markedet er nærmest fritt i USA?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:33:16]: Replikken til representanten Sandberg viser at Fremskrittspartiet har en altfor enkel forståelse og et altfor enkelt syn på markedet. Markedet er ikke noe man enten er helt for eller helt imot. Det er bare liberalister og kommunister som enten er helt for eller helt imot - og begge deler er helt feil. Det man gjør med markedet, er å bruke det der det er egnet til å brukes. Og så styrer man det og setter rammer for det, fordi det må styres. Det er derfor vi sier at markedet er en elendig herre, men en god tjener. Det er den nyansen Fremskrittspartiet aldri kommer til å begripe. Det er derfor de gjentar og gjentar at de er et liberalistisk parti. Det er helt feil tilnærming til markedet, og det er det som har spilt fallitt nå.

Når det gjelder hva slags reguleringer vi har som USA ikke har, er den viktigste at vi regulerer alle finans- og kredittinstitusjoner enhetlig. I USA har de et veldig oppsplittet, oppfliset system der store deler er utenfor reguleringene. Så igjen er den norske modellen uendelig mye bedre enn den liberalistiske modellen, og det er lærdommen i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [10:34:37]: Det er ganske fantastisk å stå her og høre landets statsminister egentlig si at det ikke å være enig med han, er ensbetydende med å drive med eksperimenter, være uansvarlig eller rett og slett ikke å ha forstått noen ting. Jeg har lyst til å minne statsministeren på at det ikke er slik at sosialistisk politikk plutselig ble så veldig mye bedre fordi vi fikk en finanskrise drevet frem fra et dårlig regulert USA. Det er jo situasjonen.

Når det gjelder norsk finansliv, har det vært bred enighet om reguleringene. Det har vært bred enighet om penge- og kredittpolitikken - kanskje med unntak av SV, som inntil de kom i regjering var for en politisk styrt rente. Og det skulle ha tatt seg ut at vi politikere skulle sitte og bestemme om renten skulle gå opp eller ned. Utover det var alle partiene enige da vi la om til et inflasjonsmål i 2001 under Jens Stoltenbergs første regjering. Det var alle enige om - etter at Fremskrittspartiet hadde bedt om å få det målet for pengepolitikken gjennom mange år. Det var gledelig at det var Jens Stoltenberg som endelig gjennomførte Fremskrittspartiets politikk.

Når det gjelder reguleringer, kredittilsyn osv., har det også vært bred enighet om det, rett og slett fordi alle erkjenner at skal man få markedet til å fungere, må man ha et ytre rammeverk som regulerer det. Det har det aldri vært noen uenighet om. Jeg synes at når vi står midt inne i en tid hvor mange mennesker er usikre på hva som kommer til å skje med deres økonomi, plikter i hvert fall landets øverste politiske leder, nemlig statsministeren, å ikke bidra til å skape ny usikkerhet, men å bidra til å skape ro, gjennom å klargjøre hva Regjeringen har tenkt å gjøre for dem som kommer til å oppleve denne krisen - raskt. Hans eneste svar, til tross for at jeg utfordret ham i replikkordskiftet, var orden i økonomien. Det er en floskel, for folk vil gjerne vite hva det betyr. Å konkretisere hva man har til hensikt å gjøre for å unngå at flere bedrifter går konkurs, for å unngå at flere mennesker mister jobben, og for å unngå at altfor mange nå kommer i en personlig gjeldskrise som følge av at rentene går opp, det er det svaret statsministeren burde gitt. Jeg registrerer at det hadde han ikke tid til, fordi han brukte taletiden sin til å snakke feilaktig om Fremskrittspartiet. Det er greit. Det tåler vi. Og dette er ikke sutring - for å ta en liten passiar med finansministeren. Jeg vil gjerne møte både henne og statsministeren til debatt om dette når som helst. Men den sittende regjering må i hvert fall ta ansvaret for den politikken de fører.

«Regjeringens mål er en ny kurs for Norge», står det i trontalen. Da har jeg lyst til å spørre Regjeringen: Hvilken ny kurs? Ny kurs i forhold til den ikke-eksisterende kursen som denne regjeringen fører nå? Eller er det slik at man nå har brukt tre år av denne stortingsperioden på å prøve å finne frem til hva som skal være Regjeringens kurs?

Nå er det bare ett år igjen til valget. I tre år har Regjeringen hatt flertall. I tre år har Regjeringen kunnet gjøre akkurat det den ville, og i løpet av de tre årene har Regjeringen blitt svært upopulær. Den går under navnet «løftebrudd-regjeringen».

Svaret fra venstresiden på dette - hva er det? Svaret fra venstresiden er å beskylde det norske folk for å sutre. Det er altså folket som sutrer, fordi de er misfornøyd med Regjeringen! Folket sutrer i verdens rikeste land!

Men er det det de gjør? Jeg synes det må fremstå som slående for flere enn meg at ja, vi lever i et av verdens rikeste land, med en av verdens mest velfylte pengebinger, og mange av oss har en romslig og god privatøkonomi, men det folk peker på, er de oppgavene politikerne har tilranet seg ansvaret for å styre, og som de ikke klarer å løse. Det er jo det folk peker på. Folk peker på det offentlige forfallet. Folk peker på at vi i valgkamp etter valgkamp etter valgkamp diskuterer manglene i helsevesenet og eldreomsorgen, uten at det kommer nye svar fra andre partier enn Fremskrittspartiet. Folk undrer seg over at man aldri klarer å bevilge nok penger slik at vi kan få et trygt samfunnsliv. Politiet har ikke nok ressurser, det er mer enn behørig dokumentert.

Norge er et av de dårligste landene i verden når det gjelder infrastruktur. Vi er nå passert av Albania - Albania! - når det gjelder antall kilometer motorvei. Det er jo ikke noe rart at folk begynner å stille spørsmål ved dette.

Ja, vi lever i et godt land. Ja, vi har det bra. Men at folk er i sin fulle rett når de peker på manglene som politikerne har ansvaret for å løse, ja, det synes jeg er helt riktig. Så får vi diskutere når vi har til hensikt å løse dem. Det er mulig at Stoltenberg-regjeringen har tenkt å begynne å løse dem hvis de får fornyet tillit og kan sitte i fire nye år, men det er veldig få som har fått øye på at disse utfordringene har blitt løst så langt i denne stortingsperioden.

Man roper altså på store pengebeløp i helsevesenet. Sykehusene går fortsatt med underskudd, og det er pasientene som får svi for det. Når har Regjeringen tenkt å løse problemet?

Det er fortsatt mange av landets eldre syke mennesker som ikke har sykehjemsplass. Regjeringens svar på det er at dette er kommunenes ansvar, Regjeringen blander seg ikke inn.

Vi er i flere internasjonale undersøkelser rangert som fallende når det gjelder kvaliteten i norsk skole. Når har Regjeringen tenkt å gjøre noe med det?

Det er jo disse svarene vi burde fått fra Regjeringen, men som jeg skjønner at vi ikke får før etter valget i 2009.

Trontalen var helt blottet for visjoner fra denne regjeringen når det gjelder fremtidens energipolitikk. Det er urovekkende. Norge er i utgangspunktet i en fantastisk situasjon, hvor vi kan produsere energi både til å være godt selvforsynt og til å eksportere til Europa. Hva har Regjeringen tenkt å gjøre?

Én av de tingene Regjeringen lovet velgerne før valget, var at det skulle komme på plass et industrikraftregime som skulle gjøre det enklere for landets produksjonsbedrifter å møte stigende energipriser. Foreløpig er det ikke ett svar fra Regjeringen, verken på når saken kommer, eller hva den kommer til å inneholde - rett og slett fordi man tok munnen for full. Men da bør man jo i det minste komme opp med et svar på den uløste energibalansen. Jeg etterlyser det svaret.

Regjeringen kan heller ikke løpe fra at man har sett den uroen som har vært på finansmarkedene ganske lenge. Dette er jo ikke noe som inntraff for bare tre uker siden - mye av dette har vi sett gjennom nesten et år. Finansministerens svar på det er å sitte helt stille og ikke foreta seg noen ting i forhold til forvaltningen av petroleumsformuen. Det eneste Regjeringen varsler i trontalen, er en ny gjennomgang av de etiske retningslinjene.

Jeg tror mange mennesker der ute stiller noen spørsmål ved hvorfor Regjeringen mener det er greit å bare fortsette med den samme forvaltningen, når et betydelig antall milliarder kr har forduftet. Når Fremskrittspartiets svar på det har vært en noe annen regulering av forvaltningen og i tillegg å plassere noe mer av dette gigantiske overskuddet i realkapital, realinvesteringer i Norge i form av bedre infrastruktur, en bedre bygningsmasse, et konkurransedyktig skatte- og avgiftssystem, er det ifølge statsministeren bare uansvarlig.

Det blir for lettvint. Vi har etterlyst svar fra finansministeren, og jeg registrerer at hun egentlig ikke har veldig lyst til å snakke om det.

Så vil jeg tippe at mye av debatten i løpet av dagen kommer til å dreie seg om å få mest mulig av oppmerksomheten bort fra Regjeringens løftebrudd og over på det jeg registrerer regjeringspartiene kaller kaoset på ikke-sosialistisk side. La meg bare minne om at med unntak av tilblivelsen av den rød-grønne regjeringen, som skulle være tidenes flertallsprosjekt, som virkelig skulle gjøre vei i vellinga, som virkelig skulle vise at det å ha et flertall gjorde at man kunne gjøre det man lovet, men som alle nå ser er blitt et ordentlig mageplask, så vet vi jo at valgkampene i det alt vesentlige har dreid seg om at partiene går til valg på det de ønsker å gjennomføre i neste fireårsperiode, og at det blir en regjering etter hvert valg. Det kommer det også til å bli etter valget i 2009. Men vi skal ha såpass stor respekt for at det er velgerne som skal sette sammen et nytt storting, at det ut fra det fortrinnsvis bør komme en regjering som i det alt vesentlige avspeiler det stortingsflertallet man får.

Fremskrittspartiet har sagt at vi er rede til å ta på oss det ansvaret. Vi har invitert de andre tre partiene til et slikt samarbeid, og jeg er helt sikker på at det kommer til å bli et svar på det etter valget.

Så vil jeg helt til slutt ta opp Fremskrittspartiets forslag som er omdelt i salen. Vi vil komme nærmere tilbake til dem i løpet av debatten.

Presidenten: De forslag som representanten Siv Jensen viste til, er da tatt opp.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [10:44:56]: Vi hørte nettopp Fremskrittspartiets formann avslutte sitt innlegg med å si at Fremskrittspartiet er «rede til» å ta regjeringsmakt, og representanten Siv Jensen er dermed også rede til å bli statsminister.

I disse tider spør mange seg hva politikerne og partiene faktisk mener om den finansuroen som preger det internasjonale pengemarkedet, og som også berører oss. Jeg synes faktisk vi fortjener å få vite i dag hva Fremskrittspartiet egentlig mener - det partiet som er «rede til» å gå i regjering. I programmet står det følgende:

«Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.»

Spørsmålet er: Mener Fremskrittspartiet dette, eller mener de det ikke?

Siv Jensen (FrP) [10:45:46]: Fremskrittspartiet mener at den penge- og kredittpolitikken vi har i Norge i dag, og som Fremskrittspartiet har slåss for siden begynnelsen av 1980-tallet, er den beste. Det er en penge- og kredittpolitikk som har et ytre rammeverk som skaper forutsigbarhet for finanssektoren, og som har lange linjer både i forhold til utviklingen av prisstigning og andre indikatorer. Det er noe helt annet enn den pengepolitikken som har vært ført i USA, som vi aldri har ment har vært den riktige.

Jan Tore Sanner (H) [10:46:27]: Tiden er ikke inne for noen økonomiske eksperimenter. Det har vakt oppsikt at Fremskrittspartiet midt under finanskrisen tar til orde for en kasinoliberalisme, hvor markedet helst bør klare seg uten reguleringer, at man forsvarer sitt standpunkt om å kutte i Kredittilsynet, som skal føre tilsyn med våre finansinstitusjoner, og at man fortsetter å dele ut tv-milliarder til nesten alle. Er det slik at Siv Jensen helst holder seg for øynene og håper at det hele skal gå over? Eller er Fremskrittspartiet rede til å moderere sin økonomiske politikk og vise at man er klar til å ta ansvar?

Siv Jensen (FrP) [10:47:08]: Jeg forstår at Høyre nå plutselig har fått med seg at enkelte kommentatorer mener at Høyre kan tjene på å skape usikkerhet om Fremskrittspartiets økonomiske politikk, og jeg forstår Jan Tore Sanners behov for å gjøre det.

La meg klargjøre: Fremskrittspartiets politikk ligger fast. Og i Fremskrittspartiets politikk er det ingen eksperimenter. Fremskrittspartiet vil som alle andre partier i denne salen ha den reguleringen av finansmarkedene som vi allerede har. Det har det vært enstemmighet om. Det vet også Jan Tore Sanner, siden han og jeg har sittet sammen i finanskomiteen i mange år. Penge- og kredittpolitikken har det vært bred enighet om. Men at Høyre nå plutselig mener at det ikke er rom for å effektivisere offentlig sektor, hadde jeg ikke drømt om! Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å foreslå kutt i offentlig byråkrati der vi mener det er mulig å drive mer effektivt enn man gjør i dag, uten at det skal gå ut over de oppgavene vi har, nemlig å regulere og ha tilsyn med virksomhetene.

Øystein Djupedal (SV) [10:48:24]: Det mest interessante i denne debatten er egentlig ikke Fremskrittspartiets litt kuriøse - eller skal vi kalle det uansvarlige eller meningsløse - uttalelser om finanskrisen. Det mest interessante i den replikkvekslingen vi akkurat hørte, er det vi ser av et totalt borgerlig kaos. De er ikke enige om noe som helst av det som dreier seg om styring av økonomi. Når Jan Tore Sanner i Dagbladet i dag går ut og sier at Høyre må ha ansvaret for økonomien hvis man skal bli enige om en flertallsplattform, sier det at Høyre ikke overhodet er opptatt av at Fremskrittspartiet skal ha innflytelse over dette. Og la meg si: Jeg håper virkelig at det vil være Høyre - hvis det skulle gå så ille - som får ansvaret for dette, og ikke Fremskrittspartiet.

Men det som da er interessant, er at man nå har to partier som sier at man skal prøve å danne en regjering, prøve å være enige, uten at man har noen substans eller innhold i dette. Vil representanten Jensen være enig i at det vi nå ser, er det totale borgerlige kaos?

Siv Jensen (FrP) [10:49:21]: Der kom altså det første rød-grønne angrepet. Jeg varslet allerede i mitt innlegg at man kom til å prøve å skape et inntrykk av kaos.

Jeg mener ikke at det er noe kaos på borgerlig side. Men jeg erkjenner fullt ut at det er uenighet på en rekke politikkområder mellom de fire partiene, på samme måte som det var det mellom SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet før de satte seg ned og forhandlet frem en politisk plattform. Den prosessen bør man ha respekt for, fordi det er gjennom slike prosesser at partiene finner sammen til et minste felles multiplum som alle kan stå bak.

Det vi har sett, til tross for en Soria Moria-erklæring, er jo et SV som i større grad har brukt krefter på å demonstrere på utsiden av Stortinget enn å stille seg bak den politikken Regjeringen har vært enig om. Å si at det ikke har vært sprik eller uenighet i den rød-grønne regjeringen, er med respekt å melde helt feil. Så jeg synes kanskje Djupedal skal gå litt mer forsiktig i dørene når han forsøker å spille opp til et kaos på borgerlig side som ikke er der.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:50:35]: Det har vært interesse knyttet til det framtidige programmet til Fremskrittspartiet, men det er også interessant å lese det gjeldende programmet, og det har jo vært sitert følgende:

«Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.»

Når jeg nå har lyttet til partiets parlamentariske leder, skjønner jeg at det skal oversettes til at vi ikke skal ha en politisk styrt rente. Da vil jeg i hvert fall anbefale at man skriver programmet for neste periode litt enklere, hvis det er det man faktisk mener i denne saken!

Så er det også grunn til å spørre: Når man kutter så mye som 20 mill. kr i Kredittilsynet, er det vel for at tilsynet skal bruke mindre tid på regulering og tilsynsarbeid og ikke mer?

Siv Jensen (FrP) [10:51:37]: Kanskje jeg skulle tilby Hans Olav Syversen jobb som konsulent for Fremskrittspartiets programkomite.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:51:44]: Gjerne det!

Siv Jensen (FrP) [10:51:45]: Hyggelig det!

La meg bare gjenta nok en gang at når det gjelder penge- og kredittpolitikken, har Fremskrittspartiet gjennom mange år fremmet sine forslag i denne salen, og vi fikk gjennomslag for det i 2001. Jeg husker vel at det fikk meget bred støtte fra alle partier i denne salen.

Så til kutt. Fremskrittspartiet mener altså at det er rom for effektiviseringer i norsk offentlig forvaltning. Det er mulig Kristelig Folkeparti mener at det ikke er behov for det, men vi mener altså at det er det. Det lar seg gjøre, til tross for at man vil ha gode tilsynsordninger. Fremskrittspartiet har alltid vært for tilsyn, enten det er kredittilsyn eller andre typer tilsyn, rett og slett fordi det er en nødvendig del av samspillet i et samfunn. Vi har aldri foreslått å avvikle Kredittilsynet - det kan jo nesten høres slik ut. Men hvis man mener at det ikke er rom for å effektivisere i offentlig sektor, synes jeg partiene skal tørre å si det. Vi mener at det rommet er der, og vi kommer til å fortsette å fremme de forslagene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:53:01]: Historien har vist at det er korrigering av markedet som gir den største trygghet, og trygghet er den største form for frihet som folk føler. Men jeg ønsker å ta Fremskrittspartiet med det gode. Fremskrittspartiets medlem i finanskomiteen Jørund Rytman sier i Finansavisen 24. september:

«Det viktigste for oss er å forebygge problemene, blant annet ved å gå grundig igjennom alle de gjeldende lovene og reglene.»

Etter forrige århundres store depresjon kom Glass-Steagall Act i USA i 1933, oppkalt etter to sentrale personer som hadde gjort smertefulle erfaringer. Loven skilte mellom aktiviteter som kunne utføres av investeringsbanker og av kommersielle banker. Denne loven ble avviklet i USA i 1999, en viktig medvirkende årsak til den situasjonen vi er inne i, manglende skille mellom investeringsbanker og kommersielle banker, kommersielle banker som har den nødvendige sikkerhet. Senterpartiet ønsker å gå gjennom disse reguleringene for å gjenopprette skillet. Vil Fremskrittspartiet støtte et slikt arbeid?

Siv Jensen (FrP) [10:54:09]: Jeg synes Lundteigen tar opp noe ganske vesentlig, nemlig å se på hva som har vært årsaken til at denne finanskrisen har blitt utløst i full bredde. Det er ikke noen tvil om at mye av årsaken til det ikke er mangel på reguleringer, men feilreguleringer. Det har etter vår oppfatning vært et betydelig antall feilreguleringer i USA, som er mye av årsaken til den krisen vi nå ser. Det må gjerne Senterpartiet og Fremskrittspartiet ønske å gjennomgå, men det aller viktigste er jo at amerikanerne selv gjennomgår det og får på plass et robust rammeverk som kan bidra til at man ikke får denne typen kriser i fremtiden. Men at vi til enhver tid skal gjennomgå vårt eget lovverk og regelverk for å se om vi kan gjøre det bedre, for å se om vi kan gjøre det enklere, mer oversiktlig, ja, det er Fremskrittspartiet veldig for, og vi kan sikkert finne sammen med Senterpartiet om noe av dette gjennom arbeidet i finanskomiteen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Erna Solberg (H) [10:55:27]: Det er to viktige forhold som har endret seg i løpet av det siste året, og som påvirker hvordan norsk politikk og de norske løsningene kan være i løpet av året som kommer. Det første er at den utenrikspolitiske situasjonen har endret seg. I begynnelsen av dette året så vi at økte matvarepriser og økte oljepriser medførte at folk i fattige land fikk dårligere rammebetingelser, og at de forbedringene som hadde vært med hensyn til generell velferd for de fattigste landene, ble spist opp av høyere kostnader. Forbedringene i henhold til millenniumsmålene forsvant, og det tar lengre tid å nå målene. Vi ser det i dag særlig i forhold til det landet hvor vi gir mest bistand, nemlig Afghanistan, hvor arbeidet med å stabilisere situasjonen forverres ytterligere av at økte matvarepriser og feilslåtte avlinger har gitt en drastisk forverring i forhold til selvforsyningsgraden og økt behov for hjelp også på den humanitære siden.

I tillegg har vi på den internasjonale arenaen i nærområdene våre sett et sterkt endret Russland. I vår så vi et Russland som gjennomførte et valg hvor de internasjonale valgobservatørene ikke fikk delta. Det var en påminnelse om at demokratiet ikke står sterkt grunnfestet etter de kriterier vi ville lagt for et demokrati. Så så vi i august at den økte nasjonalismen og selvtilliten som Russland har fått med bedre økonomiske tider, også gjorde at Russland for første gang på lange tider, og etter at det ble et demokratisk styrt land, invaderte et av sine naboland. Jeg mener at dette er et tema som vi bør se på med bekymring. Det er en utvikling og endring internasjonalt som vi ikke kan se vekk fra når vi skal utforme norsk politikk. I den forbindelse har jeg lyst til å understreke noen avgjørende viktige punkter som jeg føler Regjeringen kunne sagt tydeligere og klarere fra om i det internasjonale samfunnet. Vi som land aksepterer ikke at Russland definerer andre land som å inngå i sin interessesfære. Jeg synes ikke statsråder eller statssekretærer skal ha seminarer i norske media hvor de forstår Russland. Jeg synes de skal gi et klart signal om at andre land ikke inngår i en russisk interessesfære, og ikke minst mener vi at hvert land har rett til å definere sin egen alliansetilknytning og sin egen fremtid. Det burde være selvsagt for et lite land som Norge at vi står oppreist og sier at de valgene også gjelder absolutt alle andre land som har valgte parlamenter, og som gjør sine fremtidsvalg. Jeg føler ikke alltid at summen av signaler og kommentarer fra regjeringsrepresentanter viser at vi alltid står like fast og klart på dette. Ja, Norge er naboland til Russland, men det betyr ikke at vi ikke skal ha ryggrad til å stå opp og si fra.

Det andre viktige forholdet som har endret seg, er selvfølgelig den økte internasjonale finansuroen og de ettervirkninger det kommer til å få, med mindre økonomisk aktivitet, med mindre etterspørsel internasjonalt. Det kommer til å ha store virkninger for hvilken politikk som kan føres i Norge, og hva vi bør ha høyest oppe på prioritetslisten fremover. Ja, vi skal ha gode reguleringer av finansmarkedet, ja, vi skal ha reguleringer for trygghet for innskytere, vi skal sørge for at det er penger nok til at små og mellomstore bedrifter får kassakreditt god nok til at de kan fortsette å drive, og vi må ha en langsiktig økonomisk politikk som gir trygghet for den enkelte. Den langsiktige økonomiske politikken dreier seg også om å sørge for at konkurranseevnen til Norge er god, og at den faktisk forbedrer seg. Ja, det er ingen bombe at Høyre er uenig med Fremskrittspartiet i den økonomiske politikken. Det har vært en kjerne av forskjell mellom oss. Vi har vært uenige i den utstrakte pengebruken, for vi mener den ville forverre konkurranseevnen for norsk næringsliv, og den ville lage større og raskere omstillingskrav for norske bedrifter. Det er ikke en konservativ politikk. Derfor er vi et liberalkonservativt parti. Derfor er det sånn at det vi har som svar i dag, kan være andre svar enn det Fremskrittspartiet vil ha.

Statsministeren luller seg etter min mening inn i en retorikk ut fra at alt går bra fordi det har gått bra i tre år. Men det er jo sånn at i de tre årene vi har bak oss, så har det gått bra fordi det har vært enkelt å styre, fordi vi hvert eneste år har opplevd stor internasjonal etterspørsel. Men det som er målet på om et land styres bra, er om det styres bra for fremtiden.

I 2002 og 2003 måtte vi ta omstillinger i dette landet fordi renten var for høy og konkurranseevnen for svak, og vi forbedret konkurranseevnen de påfølgende årene. Derfor kom denne regjeringen til dekket bord. Og det er ikke mine ord, det er Arne Strands ord, og jeg har aldri oppfattet ham som å være Høyre-mann.

Det vi ser, er at man ikke har brukt de årene man har sittet ved det dekkede bordet, til å forbedre velferden for fremtiden. Man har valgt å bruke mye penger på tiltak som ikke er i tråd med f.eks. det handlingsregelen tilsa. For hvis dere husker behandlingen av handlingsregelen - noen av oss var jo til stede her da: Det var klare forutsetninger for den. Vi skulle bruke mer penger i norsk økonomi fordi vi skulle bruke dem til å investere for fremtiden. Vi skulle bruke mer på samferdsel, vi skulle bruke mer på utdanning og kompetanse og mer på vekstfremmende skattelettelser. Regjeringen har økt skattene - på de veksthemmende områdene! Og Regjeringen har altså brukt bare 10 pst. av handlingsrommet for oljepengene til å skape grunnlag for fremtidig verdiskaping og velferd, mens den forrige regjeringen brukte 90 pst. Det er den gjennomgangen som NHO har gjort, som viser dette.

Når jeg noen ganger møter finansministeren til debatt, hører jeg henne si sånne ting som at vi er nå kommet opp på et normalt rentenivå, eller at det er normalt at vi etter en sånn stor vekstperiode får en nedgangsperiode. Man kan altså konkludere med at med SV i Finansdepartementet har vi fått en finansminister som ikke tror at hun kan gjøre noen forskjell i finanspolitikken, for alt er jo bare som normalt.

Jeg mener politikere kan gjøre en forskjell for fremtidens velferd og også i finanspolitikken. Det er ikke bare å la markedet rundt styre. Det dreier seg om å ha flere svar enn det som er et felles multiplum for denne regjeringen, nemlig mer penger. Det dreier seg bl.a. om å sikre at pengene kommer på de riktige områdene - som skaper vekst fremover. Men det dreier seg også om å tørre å gjøre de tingene som gjør at vi får bedre konkurranseevne, at vi effektiviserer og moderniserer, og at vi har andre alternativer.

For er det sånn at Regjeringen har utnyttet de gode årene godt? Hva har den egentlig gjort for å styrke norsk skole, norsk forskning, for å trygge norske arbeidsplasser og legge til rette for vekst og skaping av nye jobber? Det den har vist, er at den har allergi mot private løsninger. Den viser det når vi i dag hører at det er 100 private barnehager som blir nedlagt. Vi hører at det i barnevernet er sånn. Vi vet altså at mens den forrige regjeringen klarte å gjennomføre både skattelettelser og fikk 80 000 færre i helsekø, så har denne regjeringen økt skattene og fått 40 000 flere i helsekø. Regjeringens mantra om at man må velge mellom velferd og skattelettelser, har altså nå vist seg å være feil, hvis man sørger for at de skattelettelsene man gir, bidrar til mer verdiskaping fremover.

Så må vi ha bedre løsninger på flere områder. Jeg mener at vi innenfor den pengebruken vi har i dag, kunne løst flere oppgaver. Vi kunne f.eks. klart å bidra til et bedre helsevesen. Vi har sett at vi har fått økte helsekøer. Og når vi går inn i spørsmålet om hvorfor vi får det, ser vi at mange pasienter flyttes mellom ulike forvaltningsnivåer for å få behandling. De er svingdørspasienter fordi man ikke har den rehabiliteringssatsingen som Høyre har etterspurt, fordi man ikke har klart å utbygge den medisinske behandlingen i kommunenes hjelpetjenester sånn at færre blir flyttet fra den ene til den andre siden.

Så sier statsministeren at vi spådde at det kom til å gå så dårlig i norsk økonomi hvis denne regjeringen tiltrådte. Nei, det vi sa, var at hvis denne regjeringen gjennomfører det den har sagt i denne valgkampen, kommer det til å gå dårlig med norsk økonomi. Og er det én ting denne regjeringen har bevist, er det at den ikke har gjennomført løftene sine. Løftebrudd på løftebrudd listes nå opp i avis etter avis. Sannhetens time kommer selvfølgelig i morgen når vi ser hvor langt man har kommet. Men vi kommer til å være verre stilt gjennom disse tre årene enn vi ville vært hvis vi hadde ført en politikk der man ikke bare var så opptatt av å bruke penger, men også av hvordan pengene ble brukt i det norske samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [11:05:57]: Representanten Solberg sa i sitt innlegg at det er ingen bombe at Fremskrittspartiet og Høyre er uenige i den økonomiske politikken. Nei, det er ingen bombe, men det lar seg ikke bagatellisere. Dette er selvfølgelig et interessant spørsmål fordi Høyre i dag er det eneste partiet på Stortinget som har sagt seg villig til å regjere sammen med Fremskrittspartiet. Det er ingen andre partier i denne salen som har sagt at de kan tenke seg å være i regjering sammen med Fremskrittspartiet. Og da blir dette et meget viktig spørsmål. Jeg undres om ikke representanten Solberg er enig i at det er nødvendig å avklare før valget hva slags økonomisk politikk en Høyre-Fremskrittsparti-regjering skal komme til å føre.

Erna Solberg (H) [11:06:46]: Jeg har avklart gjentatte ganger fra denne talerstol, også på spørsmål fra Hill-Marta Solberg, at Høyre ikke kommer til å sitte i en regjering som ikke fører en ansvarlig økonomisk politikk, som ikke skaper trygghet for hus, hjem og jobb. Og det mener jeg at vi vil ha muligheter til å finne ut av med Fremskrittspartiet. Men det betyr selvfølgelig at Fremskrittspartiet må være klar over at det er en av Høyres helt klare prioriteringer, det er en av våre klare ryggmargsreflekser: En sånn økonomisk politikk fører ikke vi.

Jeg kan gjenta det hver gang det er replikkordskifte i denne sal. Man mener man skal avkreve et sånt svar, men jeg har svart på det gjentatte ganger.

Og så registrerer jeg en morsom liten ting. Jeg husker et SV som var imot pengepolitikken i Norge. Jeg husker et Senterparti som la opp sine alternative statsbudsjetter med det de kalte en fleksibel bruk av handlingsregelen, som betød 10-12 milliarder kr mer enn resten av oss mente var det som var innenfor handlingsregelen, i forrige opposisjon. Jeg ser at dere klarte å komme til enighet. Jeg mener vi skal kunne klare å komme til enighet mellom de ikke-sosialistiske partiene om en felles politikk også på det økonomiske området. Men for Høyre er det helt klart: Vi sitter ikke i en regjering som ikke tar ansvar for en økonomisk politikk som sørger for trygghet, som sørger for at folks fremtid blir bedre og ikke dårligere.

Karin Andersen (SV) [11:08:12]: For SV har det vært veldig viktig at Regjeringen skulle bruke så mye penger på god eldreomsorg, på barnehager, på skoler - på viktige ting - som har vært mulig, og samtidig holde orden i norsk økonomi. Og det har vi greid.

I debatten høres det ut som om Høyre egentlig er for en helt annen politikk. Men hvis vi ser på hva de har stemt for i Stortinget, ser vi at de har stemt for de samme store pengene. Utfordringen til Erna Solberg, som også i dag står og høres ut som om hun mener det skulle vært gjort noe helt annerledes, er: Hva vil hun gjøre f.eks. for å få renten ned på et unormalt lavt nivå igjen? Det vil jo bety milliardkutt i eldreomsorg, det vil bety milliardkutt i skole, og det vil bety en enorm arbeidsledighet i Norge. Er det det vi kan vente oss dersom Høyre skulle komme i Finansdepartementet igjen etter neste valg?

Erna Solberg (H) [11:09:08]: Høyre har hvert eneste år vi har hatt budsjettbehandling, ment at det er tre ting som må gjøres for å sørge for at renten ikke vokser mer enn den gjør i andre europeiske land. Denne regjeringen har altså sørget for at renten har gått fra under det europeiske gjennomsnittet til et stykke over det europeiske gjennomsnittet.

De tre tingene vi har sagt, er: Vi må gjøre noe raskt for tilgangen på arbeidskraft. Vi la frem 31 punkter i fjor, med en rekke tiltak som kunne vært gjennomført for å få mer arbeidskraft, som hadde fått presset ned. Vi har foreslått at vi skal ha mer sparestimulering, slik at det private forbruket ikke går rett ut i norsk økonomi, men folk skal kunne spare. Denne regjeringen har gjort det motsatte. Den har jo tatt fra folk skattestimulansen til å spare til pensjonsalderen. Det tredje er å bruke litt mindre penger.

Det er nemlig slik at det er flere svar i finanspolitikken enn det SV ser ut til å ha, med hard pengebruk. Det er så fantasiløst at jeg egentlig er forbauset over at det er SV som snakker sånn.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:10:22]: Når man leser avisene for tiden og hører debatten her, kan man jo lure på hvilken økonomisk politikk en eventuell samarbeidsregjering mellom Høyre og Fremskrittspartiet vil føre, og hvilke syn de ville ha på regulering av verdens finansmarkeder. Men jeg skal la det ligge i denne omgang. I stedet vil jeg spørre representanten Solberg hvilken velferdspolitikk Høyre vil gå til valg på.

I siste utgave av tidsskriftet Minerva, som styres av sentrale høyreprofiler, gir samfunnsredaktøren, Nils August Andresen, uttrykk for at det er rom for vesentlige kutt i velferdsytelsene til middelklassen. Andresen foreslår bl.a. å senke taket for utbetaling av sykepenger fra trygden fra 6 G til 4 G, dvs. fra 420 000 og ned til 280 000 kr etter dagens verdi. Videre foreslår han å redusere taket på utbetaling av arbeidsledighetstrygd og fødselspenger tilsvarende.

Mener representanten Solberg at personer med en inntekt på mellom 300 000 og 400 000 kr nyter godt av for gunstige velferdsordninger?

Erna Solberg (H) [11:11:25]: Nei, det mener jeg ikke. Og ingen av disse forslagene er engang fremmet i Høyres programbehandling, så det hørtes litt nytt ut for meg, og det hørtes litt spesifikt ut å finne en studentgruppering som har en diskusjon om velferdsstaten, som eksempel på Høyres velferdspolitikk.

Høyres velferdspolitikk går bl.a. ut på å sørge for at vi får et helsesystem som gir folk trygghet for å få hjelp når de trenger det. Det går bl.a. ut på at vi hvert eneste år har foreslått mer penger til rehabilitering, for vi synes at eldre damer som brekker lårhalsen, skal få muligheten til ikke å sitte hjemme i stuen sin og få låst fast det bruddet, slik at de ikke kan bevege seg. For det er en verdi i livet som er mer enn bare å bli operert.

Det har dere stemt imot, selv om jeg har hørt mye retorikk fra dere om at rehabilitering har vært viktig. Derfor foreslår vi også at vi skal satse særlig mye på eldreomsorgens medisinske del, slik at vi ikke flytter pasienter mellom legene, men kan flytte legene nærmere pasientene som allerede er der. Hvis du vil ha mer informasjon, står det på Høyres nettsider, www.hoyre.no, en innføring i Høyres velferdspolitikk.

Olav Akselsen (A) [11:12:45]: Eg synest dette har vore veldig avklarande, for Høgre sin leiar bekreftar at dei vil samarbeida med Framstegspartiet, men seier i same andedraget at det er eit ultimatum at det er Høgre sin økonomiske politikk som skal førast. Dette er i sterk motstrid til det Siv Jensen seier, at det først skal haldast eit val, og så er det forholdet mellom partia som skal avgjera kva som blir den økonomiske politikken eller politikken på dei ulike områda.

Eg håpar at Høgre sin leiar kan gjenta det som er realiteten i innhaldet hennar, nemleg at Framstegspartiet må gje opp sin økonomiske politikk i det heile for å få ei moglegheit til å samarbeida med Høgre, noko som igjen betyr at alle lovnadene til Framstegspartiet om meir pengar til alle gode formål i realiteten er null verde.

Erna Solberg (H) [11:13:36]: Jeg har svart at Høyre ikke sitter i en regjering som ikke kommer til å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Vi kommer ikke til å røre ved det jeg kaller den Willochske ryggmargsrefleksen til Høyre, nemlig at trygghet for hus, hjem og jobb, det å sørge for at folk kan betale regningene sine neste måned, er en styringsnorm for hvordan vi driver vår økonomiske politikk. Det er så viktig at det må andre partier som vil samarbeide med Høyre, være klar over er en forutsetning for at Høyre går inn i en regjering.

Men så har jeg lyst til å si: Hvis jeg skal stille alle de samme spørsmålene, blir det gøy neste år hver gang Senterpartiet vedtar noe på sitt landsmøte om sitt program - hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til det, eller hvordan SV gjør det. Begge de to partiene har jo nå lansert at de vil ha høyere skatter. Ja, jeg hørte at Senterpartiets leder også har ønsket en litt mer fleksibel handlingsregel, en litt mer fleksibel bruk av oljepengene. Alle partier kommer til å ha sine egne programmer. Men noen ting er viktige. Trygghet for folks hjem, trygghet for at folk kan betale regningene og ikke å bidra til sterkere omstillingskrav i vårt samfunn enn det vi kan bære, det er viktig for Høyre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:15:05]: «Money, money, money/always sunny/in the rich man’s world» synger den hardtarbeidende tavernaeieren Donna i filmmusikalen og kassasuksessen «Mamma Mia!».

De siste dramatiske månedene har med ettertrykk vist at det ikke alltid er solskinn i økonomien, verken for de rike eller for folk flest. Veldig mange stiller nå spørsmålet: Hva skjer de neste ukene, månedene og de første årene med jobben min, med rentene, med nedbetaling av boliglån, osv.?

Det er viktig å ta denne usikkerheten på alvor. Det blir for passivt av Regjeringen å si at dette må amerikanske myndigheter ordne opp i. Det er like galt å blåse av folks usikkerhetsfølelse som det vil være å hausse opp en krisestemning. Folk er ikke dumme. De skjønner selvsagt at den norske finansministeren og andre norske politikere har begrenset innflytelse på aksjekurser og amerikanske lånerenter. De vet godt at Norge ikke er en egen planet, og at det som skjer i markedene ute i verden, smitter over på vårt eget land og våre egne bedrifter. Men de spør likevel: Hva kan våre folkevalgte og vår regjering bidra med med de virkemidlene som de faktisk rår over, for at vi skal komme ut av dette og gjennom det på en god måte?

Som alltid er det de som allerede har svakest økonomi, som er mest utsatt. Derfor må Regjeringen nå bruke tiden på å fornye og forsterke viktige sosialpolitiske tiltak. Bostøtteregelverket må forbedres. Det må bli langt større fokusering på å forebygge og ordne opp i gjeldsofrenes situasjon. Og det må settes i verk tiltak for at de gruppene som tradisjonelt opparbeider seg den høyeste gjelden - småbarnsfamilier og studenter - ikke blir tvunget til å starte yrkeslivet med en bortimot uhåndterlig gjeldsbyrde.

Krisen i finansmarkedene gjør at mange nå ser klart og tydelig at grådighetskultur og profittjag ikke gir noe stabilt grunnlag å bygge samfunnet på. Vi har sett utslag av denne kulturen også i Norge gjennom f.eks. Terra-skandalen og finanshuset Actas råsalg av lugubre og garantert - bortimot - tapsbringende produkter til folk som stolte på dem. Mer enn noen gang tidligere i denne stortingsperioden er det viktig at vi som folkevalgte framhever de verdier som kan danne motvekt til materialisme og pengejag.

Professor i samfunnsøkonomi ved NHH Ola Grytten sa det slik i et intervju forrige uke:

«Historien har vist at vi legger om til andre verdier enn det pengemarkedet representerer når slike kriser inntreffer. Det vi opplever nå, viser at penger ikke er til å stole på. Jeg tror mange vil se seg om etter andre verdier, så slik sett kan dette kanskje få et positivt utfall for mange.»

Vår livskvalitet må baseres på langt sikrere og bredere fundamenter, som familiene, de nære fellesskapene, lokalsamfunn og frivillighet, et menneskevennlig miljø - og på det ansvaret vi har for våre medmenneskers ve og vel. Dette er verdier som vi ikke kan ta for gitt, men som vi må kjempe fram offensivt også i denne sal. Og, kryss i taket: I dette stykket er altså Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten og professor Per Fugelli helt enige om at denne regjeringen tenker for mye på fellesskapene i offentlig sektor, og for lite på fellesskapene i den frivillige og den private sektor.

Den sittende regjering gikk til dekket bord med orden i norsk økonomi. Likevel er løftebruddene mange. Det har hittil i perioden vært forsøkt tildekket ved å skylde på forrige regjering. Noen statsråder har stått her i spørretime etter spørretime og forsvart seg med å skylde på forrige regjering. Nå forsøker man å skyve oppmerksomheten bort fra det man faktisk gjør nå, og over på hva man skal gjøre etter neste valg, hvis man da får fornyet tillit. Det er den nye teknikken. Men denne regjeringen har få gyldige unnskyldninger. Den har et flertall for alle sine forslag i Stortinget, hvis den vil, og den har hatt kraftig økonomisk medvind så langt.

De trengte ikke forhandle, sa statsministeren, da de gikk om bord, de kunne bare handle. Fattigdommen skulle avskaffes med et pennestrøk. Det stod om vilje. I dag må vi dessverre slå fast at denne regjeringen har vært mest opptatt av å bekjempe rikdom, og mindre opptatt av å få til det den lovte når det gjelder å bekjempe fattigdom. Det skulle skinne av eldreomsorgen, men fortsatt driver kommuner og helseforetak pingpongspill med eldre mennesker. Kott og korridorer tas fortsatt i bruk til syke som trenger ro. Frivilligheten blir skviset av anbudsrunder og byråkrati, og de har ennå ikke sett resultater av løftene om at man skulle ha en gjennomgang av en urettferdig momsordning, en ordning som gjør at man må betale moms på frivillig arbeid i dette landet.

Men rett skal være rett. Det er gjort et kjempeløft for barnehagene, selv om man også der kom på etterskudd. Men hva med de andre løftene til barnefamiliene? Hvor er det blitt av den økte pappapermen? Hvor er det blitt av selvstendig opptjeningsrett for fedre? Hvor er det blitt av økte fødselspenger til studenter og andre som ikke har opparbeidet seg rettigheter i arbeidslivet? Hvor er det blitt av satsingen på familievern? Par som ønsker hjelp fra familievernet, blir i dag henvist til opptil et halvt års ventetid før de i det hele tatt får samtaletid og veiledning. Da er krisen ofte et faktum. Og hvor er det blitt av bevilgningene for å hindre kutt i det statlige barnevernet? I den grad Regjeringen har reagert på disse utfordringene, har det vært med noen skuldertrekk. Hvis det skal satses penger på dette, må det i sin helhet betales av foreldrene selv, må vite, ved at kontantstøtten fjernes. Da fjernes også foreldrenes reelle valgmulighet.

Mange foreldre opplever at Regjeringen stempler deres valg av hjemmeomsorg nærmest som noe mindreverdig. Ja, det virker som alt annet enn institusjonsomsorg kan være skadelig for barnas utvikling. Vi kan ikke premiere dem vi mener har valgt feil, sa Jens Stoltenberg ved en anledning. Jeg tror vi ser et gryende opprør mot en slik nedlatende holdning til familiers livsvalg. Kristelig Folkeparti vil for sin del stå på å forsvare fleksibilitet og valgrett også for dem som ikke er blant de mest økonomisk privilegerte i dette landet.

Kristelig Folkeparti tok initiativ til å finne sammen med regjeringspartiene om konkrete og forpliktende ambisjoner når det gjaldt eldreomsorgen i årene framover. Vi gav oss ikke før vi fikk til et eldreforlik. Men vi har ikke hørt et kløyva ord om oppfølgingen av eldreforliket verken i trontalen eller i statsministerens innlegg her i stortingssalen i dag. Det etterlyser vi. For det er faktisk omtale av de fleste andre forlikene og oppfølgingen av dem i trontalen - unntatt eldreforliket, statsminister!

Er de eldre glemt? Aller viktigst for oss er at garantien om en verdig behandling ble en realitet for eldre og deres pårørende. Sterkere og mer forpliktende rettigheter for den enkelte må gå hånd i hånd med overføringer til kommunene. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Regjeringen viste veldig gode og lovende takter ved starten av denne perioden, med en økt satsing på kommunene. Det var helt nødvendig, det var riktig, og vi støttet det. Men oppfølgingen har ikke vært like bra, og nå ser vi dommen fra Unio og KS. Folk som jobber i kommunene, kjenner seg ikke igjen i denne veldig oppskrytte beskrivelsen av alle milliardene som har gått til kommunesektoren. Det de opplever, er at de må kutte. De må kutte på de tingene som Regjeringen sier er prioritert - de yngste og de eldste. Sykehusene kutter i prioriterte oppgaver, som barne- og ungdomspsykiatrien, og de vet ikke ennå om de får kompensert for lønnsoppgjøret. Når Regjeringen i morgen helt sikkert vil skryte uhemmet av milliardene til kommunene i denne perioden, vil jeg bare oppfordre den til å stille et helt enkelt kontrollspørsmål: Opplever de pleietrengende at løftene om en kvalitativt bedre eldreomsorg blir holdt?

Mot slutten av denne stortingsperioden må vi konstatere at Regjeringen langt på vei har brukt sin handlekraft på feil saker. Et viktig stikkord er iveren etter å fjerne K-en i det norske samfunnet - K-en for kristendom i KRL - fulgt opp gjennom nye formålsparagrafer og nye lærebøker, der til og med den kristne tidsregningen er fjernet. Regjeringen har gjort K-en til et problem i stedet for å se på den kristne kulturarven som en stor kapital som også vår generasjon trenger å gi videre til neste generasjon.

Hvis vi løfter blikket utover vårt eget land, møter vi utfordringer som kan gjøre de fleste sakene vi diskuterer her i salen, ganske små. Ekstrem fattigdom og ekstremt vær representerer to av de største etiske utfordringer i vår tid. Det er mulig å løse disse utfordringene i vår generasjon. Vi har virkemidlene, hvis vi har viljen. Norge har som en rik oljenasjon et særlig moralsk ansvar for å bidra til utvikling, til å bekjempe fattigdom og til å møte klimautfordringene. Regjeringen har gitt tydelige signaler om at den når budsjettet legges fram i morgen, vil sørge for at målet om 1 pst. av brutto nasjonalinntekt til internasjonal bistand blir nådd. Det vil vi fra Kristelig Folkepartis side i så fall gratulere med. Som kjent foreslo vi det allerede for inneværende års budsjett. Vi ser på tallet 1 pst. ikke som et sluttresultat, men som en mellomtid. Men vi er på ingen måte fornøyd med at Regjeringen innenfor dette ser ut til å stoppe opptrappingen av bistand til helse- og utdanningsformål.

Regjeringen har i denne perioden søkt et bredere flertall for større reformer enn dens eget regjeringsgrunnlag. Kristelig Folkeparti har sterkt bidratt til forlikene om klima, pensjon, stat/kirke, eldre og friskoler. Vi trenger fortsatt samarbeid om nødvendige og nye grep i norsk politikk. Vi må få til en ny og bedre måte å finansiere store samferdselsprosjekter på, som ikke gjør dem avhengig av bevilgninger fra år til år i Stortinget, og vi må få til nye grep når det gjelder sykehusreformen.

I en annen berømt ABBA-slager fra «Mamma Mia!»-musikalen har man begrepet: «how can I carry on?» Jeg kjenner ikke til i hvilken grad det er allsang på regjeringskonferansene, men jeg vet at spørsmålet om «how can I carry on?» antakelig står langt framme i pannebrasken på nærværende regjeringsmedlemmer. Jeg må beklage og si at Kristelig Folkeparti ikke kan bidra til å svare på spørsmålet om hvordan Regjeringen skal fortsette, men vi vil fortsette å samarbeide fra sak til sak med utgangspunkt i vår posisjon i sentrum av norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [11:25:31]: Eg vil først seia meg glad for at Kristeleg Folkeparti vil vera positivt til vidare samarbeid. Eg trur at neste val, som det førre valet, vil dreia seg om kva veg Noreg skal gå - om me skal halda fram med å byggja ut den offentlege sektoren, betra han og gjera han betre for innbyggjarane våre, eller om me skal satsa på store skattelettar og massiv privatisering, slik Høgre og Framstegspartiet både foreslår og ønskjer. Eg har oppfatta Kristeleg Folkeparti å vera eit parti som tradisjonelt ønskjer å satsa på fellesskapen og betring av dei offentlege tenestene. Eg meiner òg innlegget i dag tyder på det.

Kristeleg Folkeparti er eit parti som tradisjonelt har stått Arbeidarpartiet nær. Likevel må eg seia at eg dessverre har opplevd at Kristeleg Folkeparti ein del gonger har hamna i dårleg selskap. Eg meiner at det var tilfellet i den førre regjeringa, der ein såg at ein veldig stor del av pengane som var til disposisjon, gjekk til skattelette i staden for til å byggja ut offentleg velferd. Mitt spørsmål er eigentleg: Kva side stiller Kristeleg Folkeparti seg på i striden mellom skattelette/privatisering og utbygging av vidare offentleg velferd?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:26:46]: Olav Akselsen har vært med i politikken så lenge at han burde kjenne Kristelig Folkepartis historie og vite at dette partiet ikke bare har vært delaktig i store sosiale reformer, men faktisk har båret fram store sosiale reformer i dette landet, som folketrygdreformen og senest NAV-reformen, som denne regjeringen har skrytt på seg, men som er et ektefødt barn av en regjering og et lederskap Kristelig Folkeparti gav.

Kristelig Folkeparti kommer til å være tro mot dette sitt sosiale oppdrag, og vi har vist at vi i samarbeid med andre partier kan få gjennomslag for det. Det som er beklagelig, er at Arbeiderpartiet ikke forstår at de ved sin konfrontasjonslinje mot Kristelig Folkeparti i noen av våre viktigste verdisaker skyver Kristelig Folkeparti fra seg. Selv om vi er enige i mange sosialpolitiske spørsmål, kolliderer vi i spørsmål som har med skole, frivillighet og familiepolitikk å gjøre. Det er jeg den første til å beklage, men det er dessverre et sørgelig faktum mot slutten av denne stortingsperioden.

May Hansen (SV) [11:28:06]: Representanten Høybråten er i sitt innlegg opptatt av folks ve og vel. Det er også denne Regjeringa, og det er også SV. Jeg tror at når jeg ikke lenger er stortingsrepresentant, vil jeg tenke tilbake og glede meg over å ha fått være med på forslag og endringer som har blitt vedtatt som er viktige for folk.

Jeg tror at representanten Høybråten vil tenke tilbake på røykeloven med glede. Det er en vellykket lovendring som har betydd mye for mange, og jeg håper at representanten vil huske at det var SV som sikret flertall for lovendringen.

For min del vil jeg glede meg over i 2004 sammen med Siri Hall Arnøy å ha fremmet SVs lovforslag om felles ekteskapslov, som ble vedtatt i vårsesjonen. Det er også en lovendring som har betydd mye for mange. Den er en seier for kjærligheten, og for barns rettigheter, og et langt skritt videre mot et samfunn som ikke diskriminerer på grunn av seksuell orientering.

Jeg vil spørre representanten om Kristelig Folkeparti vil akseptere felles ekteskapslov, eller fremme endringsforslag.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:29:12]: Det er kanskje tid for noen til å gjøre opp status over hva man har fått være med på i politikken, og hva som ligger bak. For min del er jeg mest opptatt av hva som ligger foran. Jeg mener at det er veldig viktig at vi nå kan få til en politikk som løfter de små fellesskapene, som familien representerer - som mor og far og barn representerer. Det vil være en hovedsak for Kristelig Folkeparti. Vi kjempet med nebb og klør mot den ekteskapsloven som Regjeringen foreslo, fordi vi mener at den sprenger den kjernen som mor og far og barn representerer - ikke fordi vi ikke aksepterer andre familieformer, men fordi vi mener at samfunnet bør ha som hovedregel det tradisjonelle og klassiske syn på ekteskapet som mellom mann og kvinne. Det synet kommer ikke til å forandre seg om det kommer et valg imellom. Det synet kommer Kristelig Folkeparti til å stå for også i neste periode.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:30:18]: I vår var Lars Sponheim ute og sa at Venstre var alene igjen i sentrum, og stemplet videre Kristelig Folkeparti for å ha blitt et ytterliggående kristenkonservativt parti som det ikke gikk an å samarbeide med. Jeg er uenig i påstanden, og jeg mener det er flere partier i sentrum, altså tre partier. Det var mye god sentrumspolitikk i innlegget ditt. Du løftet fram kommuneøkonomi, du løftet fram økt bistand, du løftet fram fordeling, og du snakket mot pengemakten i god motkulturtradisjon. Det var et godt innlegg på mange måter. Så Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er enige. Men hvilke partier er det som er uenig i motkulturpolitikken når det gjelder pengemakt? Hvilke partier er det som er mest skeptisk til å ha en mer aktiv fordelingspolitikk? Hvilke partier er det som har vært mest skeptisk til å øke bistanden? Det er jo nettopp de partiene representanten Høybråten sier at han ønsker å gå i regjering sammen med. Så hva er da igjen? Er det bare gamle følelser, eller er det noen politiske realiteter i det hele tatt som tilsier at Kristelig Folkeparti bør gå mot høyre i neste periode?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:31:19]: Representanten Slagsvold Vedum har observert helt rett. Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti, og vi har lagt stor vekt på i denne perioden å tydeliggjøre at vi faktisk er det, ved å rekke ut en hånd til de andre sentrumspartiene, også til Senterpartiet, som beklageligvis har låst seg inne i det rød-grønne regjeringsalternativet også for en ny periode. Jeg mener at det politiske sentrum består selv om sentrumspartiene har valgt litt ulike retninger for sitt samarbeid. Men jeg er helt overbevist om at vi også i framtiden kan finne interessante samarbeidsløsninger mellom sentrumspartiene når vi får ommøblert litt i norsk politikk. Akkurat nå må Kristelig Folkeparti satse på det sentrum som vil samarbeide med oss, og det er Venstre. Lars Sponheim uttrykker seg ganske spisst i mange retninger til enhver tid, og jeg kan ikke forholde meg til alle hans spissformuleringer, da ville jeg ikke fått gjort annet. Men jeg er veldig trygg på at Venstre og Kristelig Folkeparti, tross de forskjeller som er på partiene, kan finne sammen om et samarbeid med utgangspunkt i sentrum og med tyngdepunkt i sentrum også i neste periode. Og det blir ikke en politikk som står i motstrid til det jeg sa fra stortingssalen her i dag.

Inge Ryan (SV) [11:32:45]: Mange i SV hoppet i stolen da de fikk høre at Høybråten og Kristelig Folkeparti har utpekt SV som hovedmotstander foran valgkampen i 2009, og det er fordi mange, og særlig kommunene, har samarbeidet med Kristelig Folkeparti i mange år i veldig viktige spørsmål. Nå registrerer jeg at Høybråten også er opptatt av å ha Venstre som sin samarbeidspartner, altså et lite parti, og så plukker han ut SV som hovedmotstander. Så Høybråten beveger seg blant de små partiene, det er helt tydelig.

At Høybråten og Kristelig Folkeparti har valgt side, syns jeg kom tydelig fram da vi behandlet loven om hjemfall, der Kristelig Folkeparti stemte mot hele loven, en av de viktigste sakene - etter min mening den aller viktigste saken - Stortinget har behandlet. Det ble da et meget godt vedtak. Kristelig Folkeparti stemte mot at vi fortsatt skal videreføre ordningen med hjemfall. Betyr det at Kristelig Folkeparti har gjort et valg, at det er Høyre og Fremskrittspartiet som er deres samarbeidspartnere etter valget i 2009, og at de da på en måte forlater et videre samarbeid med de rød-grønne?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:33:51]: Vi har nå aldri innledet noe regjeringssamarbeid med de rød-grønne eller pekt på at det er vårt regjeringsalternativ. Så i så måte er det intet nytt når jeg sier at vi vil satse på et samarbeid med utgangspunkt i sentrum, og med sentrum og Høyre slik vi hadde i forrige periode.

Når SV er utpekt som en hovedutfordrer, er det fordi vi opplever at SV i regjering har bidratt til å dra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vekk fra fellesskapet med Kristelig Folkeparti i viktige samfunnsspørsmål, verdispørsmål og utenrikspolitiske spørsmål. Men når det er sagt, benytter jeg gjerne også anledningen til å slå fast at Kristelig Folkeparti støttet store deler av den lovproposisjonen som Regjeringen fremmet om hjemfall, men vi var uenig i at man skulle sette likhetstegn mellom offentlig eierskap og nasjonalt eierskap. Vi ønsket å gi industrien den mulighet å videreføre hjemfallsordningen som de hadde bedt om, og jeg beklager at det ikke fikk flertall, for jeg tror det hadde bidratt til å trygge mange tusen industriarbeidsplasser i Norge.

Reidar Sandal (A) [11:35:10]: Representanten Dagfinn Høybråten kringkasta til det norske folket tidlegare i dag at han vil vere endå tydelegare enn leiaren i Venstre, Lars Sponheim, i spørsmålet om ei ny regjering. Det er sanneleg eit offensivt synspunkt.

Vi har lenge vore vitne til at Høgre, som Kristeleg Folkeparti sat i regjering med frå 2001 til 2005, held døra open for fleire regjeringsalternativ på borgarleg side. Høgre vil regjere saman med Framstegspartiet i ei brei borgarleg regjering. Høybråten hevda tidlegare i dag at han avviser både Stoltenberg og Jensen som statsminister etter valet neste haust. Når det på borgarleg side finst fleire alternativ og Høgre vil samarbeide med og satse på minst to hestar, er spørsmålet mitt følgjande: Er det tillitvekkjande - noko representanten Høybråten i parlamentarisk samanheng legg stor vekt på - at det største partiet som Kristeleg Folkeparti definitivt vil samarbeide med, har eit slikt tvisyn i regjeringsspørsmålet?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:36:26]: Jeg konstaterer at det er en betydelig uro og utålmodighet med den rød-grønne regjeringen, og at vi etter alle solemerker vil få en mindretallsregjering etter valget i 2009. Det er ingen ulykke for landet. Mindretallsregjeringer har tjent dette landet godt, og det har den fordelen at de gjerne er litt mer ydmyke, både overfor Stortinget og overfor folket.

Jeg tror at etter meningsmålingene siste året er det slik at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er den konstellasjonen som er størst, hvis en ser på Arbeiderpartiet alene eller Fremskrittspartiet alene, og jeg mener derfor at det i høyeste grad er et sannsynlig og også et politisk meget robust regjeringsalternativ, det har vi sett tidligere. Det kommer nok Høyre etter hvert også til å konkludere med. Men det får de svare for selv. Jeg har i hvert fall store problemer med å se for meg at Høyre går alene inn i regjering med et Fremskrittsparti som er over dobbelt så stort som dem. Det tror jeg ikke kommer til å skje. Så får både representanten Sandal og jeg se hva fasiten blir når den tid kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [11:37:49]: Det er ingen tvil om at landet vårt står overfor store utfordringer, ikke minst understreket av den krise og det alvor statsministeren la inn over oss i dag. Det kreves politisk lederskap å gå veien inn i det vi i Venstre kaller lavutslippssamfunnet, som kan sikre en bærekraftig klode for våre barn og barnebarn. Det kreves politisk lederskap på veien framover i kunnskapssamfunnet, slik at nyskaping og velferd sikres for nye generasjoner i det som er et av verdens dyreste land. Vi skal ta høyde for demografiske endringer som dramatisk vil endre balansen mellom antall yrkesaktive og antall som vil leve på trygd. Vi skal også sikre og styrke grunnleggende verdier som toleranse, mangfold og rettferdighet i et samfunn hvor det fortsatt nøres opp om fiendskap mellom mennesker. Og vi skal møte den pågående finanskrisen på en måte som gir minst mulig skade og best mulig vern mot at global økonomi igjen går av skaftet av mangel på global politikk.

Så er det jo alltid slik at det er noen store ord i trontalen. Noen har hengt seg fast i det Regjeringen ganske tidlig innledet med, nemlig at Regjeringen har et mål om «en ny kurs for Norge», og at det ikke så å si er en rapport om hva kursendringen etter tre år har bestått i. Jeg vil ikke harselere over det, men si ganske klart: Det trengs en ny kurs for Norge. Ikke minst gjelder det i klima- og miljøpolitikken. Regjeringen gjentar at Norge skal være et foregangsland på dette området, men det er lite som tyder på at dette tas nok på alvor. Riktignok har statsministeren nylig vært på begeistret utenlandstur med regnskogmilliarder til Amazonas - det er bra, det er viktig, og det har Venstres støtte - men hva om statsministeren og resten av Regjeringen hadde holdt trykket og også begeistringen oppe i den hjemlige klimapolitikken på samme måte? For et år siden, da vi stod her under trontaledebatten, var dét det store temaet. Alle snakket om det ute. Nå er plutselig dette nesten ikke tema lenger. Hvis det er dét som egentlig er den store krisen vår, har vi alle, ikke minst Regjeringen, et ansvar for også i disse tider å fortelle hva som er den viktigste krise og utfordring vi står overfor. Trykket må holdes oppe.

Folk flest i sitt dagligliv, kommunene, næringslivet - ja alle - er klare til å omsette økt miljøbevissthet i handling. Men de inspireres ikke av en regjering som går foran og viser vei. Tafatthet og rådvillhet preger Regjeringen mer enn offensiv vilje og politisk lederskap. Det gjelder satsing på forskning, på alternativ energi, håndteringen av gasskraftverkene som så langt er en skandale, satsing på jernbane og andre viktige tiltak som kan peke framover og skape begeistring og tiltakslyst i samfunnet.

I det hele tatt må en kunne si at denne stortingsperioden så langt har vært de forsømte mulighetenes periode. Regjeringen kom til dekket bord, økonomisk sett, og har hatt tidenes handlingsrom. Bare fra 2005 til i år steg 4 pst. avkastning av oljefondet fra 60 milliarder til 94 milliarder kr, og skatteinntektene fra 510 milliarder til 676 milliarder kr. Likevel opplever vi at Regjeringens hovedpoeng i nesten alle debatter - etter tre års ansvar, rent flertall i Stortinget og en økonomisk vekst uten like - er å skryte av at de har bevilget mer penger til ulike formål enn det den forrige regjeringen gjorde. Det skulle jo bare mangle. Noe annet ville omtrent vært umulig, med så mye penger til rådighet.

Men dette viser jo i et nøtteskall Regjeringens problem: dens indre splid, dens manglende evne til å prioritere, til å ta store løft, se framover. I stedet har strukturkonservatismen og de indre dragkamper tatt alt handlingsrom, ferdigprutet alle budsjetter og lagt lokk på den dynamikk som kunne ha preget landet hvis man altså hadde gjort som stortingspresidenten sa i fjor:

«Vi får som regel de gode løsningene hvis de som har flertallet, lytter til flere enn seg selv.»

Og Regjeringen har, på visse områder, lyttet til andre enn seg selv - i de store forlikene. Det er bra, og det setter Venstre pris på. Men Regjeringen kunne gjort enda mer av det, fordi kraften i de bedre argumenter fra de mange som kunne bidratt til bedre løsninger, har måttet vike for hensynet til Regjeringens indre samhold og skjøre maktbalanse.

Resultatet etter tidenes oppgangskonjunktur, med tidenes økonomiske handlingsrom fra statens side, er fortsatt misnøye over uløste oppgaver - i kommunene, i helsevesenet, i utdanning og forskning. Verdens dyreste land er blitt enda dyrere, fordi det ikke er tatt grep som gjør oss bedre rustet til å møte de store utfordringene framover. Vi har en regjering som administrerer, ikke en regjering som tar politisk lederskap. Store ord fra Soria Moria, fra statsministerens klimatale på Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 og fra trontalen står i kontrast til det som faktisk gjøres, enten temaet er miljø, fattigdom, eldreomsorg eller næringspolitikk.

Hvis jeg skulle ta bare én høystemt setning fra årets tale, vil jeg nevne den om «helhetlig forvaltning av Norskehavet» og om å «legge økologiske rammer for aktivitetene i havområdene, slik at den samlede påvirkningen ikke overskrider miljøets tåleevne». Om Regjeringen tok dette på alvor, ville jo konklusjonen være grei: Si ja til Venstres forslag om varig vern av de mest sårbare oppvekstområdene for fisk - utenfor Lofoten og Vesterålen.

Som samfunn er vi heldigere stilt enn de aller fleste. Det gjør det også mulig for oss å komme gjennom den eksisterende finanskrisen på en måte som ikke vil gi for store sår for samfunnet og for enkeltmennesker. Det mest avgjørende nå er at Regjeringen i morgen legger fram et statsbudsjett som kan gi sentralbanksjefen grunnlag for å si at rentetoppen er nådd, og at herfra skal rentene nedover.

Ellers har jo debatten om finanskrisen vist at de ideologiske skiller i politikken finnes, og understreket hvorfor Venstre mener det er best at de ytterliggående partiene forblir protesterende salt på maktens ytterside, ikke innenfor. Jeg slutter meg til stortingspresidentens ord:

«Med lov skal verden bygges.»

For Venstre er det soleklart slik at en fungerende markedsøkonomi må ha lovfestede rammer og offentlig kontroll, og at global økonomi må følges opp av global politikk for at økonomien skal fungere etter intensjonene. Sosialister som tror at finanskrisen er markedsøkonomiens fallitt, er like mye på jordet som liberalistene som bruker anledningen til å si at alle regler skal fjernes.

Det er i balansepunktet mellom marked og styring og med et globalt sett av regler som alle må forholde seg til, at hele verden kan høste fruktene av markedsøkonomiens frihet og dynamikk. Global økonomi er grunnleggende bra, men fraværet av en balanserende global politikk er et kjempeproblem. Derfor er det beklagelig at verdens ledere ennå ikke har lyktes med å få på plass en ny WTO-avtale. WTO handler om global politikk, og det er noe verden trenger.

I de siste års oppgangstider har verdens dyreste land blitt enda dyrere, ikke minst arbeidskraften, som utgjør 85 pst. av vår nasjonalformue. Hva gjør vi for å sikre nyskaping, velferd og bærekraft i en slik situasjon - stilt overfor en nedgangskonjunktur?

Omstilling gir også nye muligheter, en sunnere økonomi og sunnere holdninger. Vi går inn i en enda tydeligere kunnskaps- og tjensteøkonomi, og det understreker enda sterkere enn før at forskning må prioriteres høyere enn det den sittende regjering har gjort. Avkastningen av økt forskningsinnsats er formidabel, og uten å være på høyden i ny kunnskap faller vi tilbake også som velferdssamfunn. Offensiv satsing på utvikling av ny kunnskap og smartere metoder er basisen for omstilling fra miljøskadelig samfunn til lavutslippssamfunnet og for stadig knoppskyting av nye bedrifter og arbeidsplasser. Når dette, sammen med omstilling i offentlig sektor, forsømmes, gjør det oss mer sårbare, ikke mer robuste til å møte framtiden.

Regjeringen har vist oss alle det mange av oss visste fra før: Det løser ikke problemene å kaste nye penger inn i stadig mer krevende offentlige sluk. Det blir tvert imot bare dyrere hvis man ikke samtidig sørger for å gjøre tingene smartere.

Etter at regionreformen - naturlig nok - gikk i vasken, håper Venstre at det på nytt kan bli fokus på å styrke lokaldemokratiet og på lokal problemløsning gjennom sterkere og større kommuner. Problemene i helsesektoren så vel som i den kommunale eldreomsorgen henger i stor grad sammen med de uklare grensesnittene mellom stat og kommune. Samhandlingsreformen tyder på at statsråden har forstått dette, men det gjenstår å se hva som blir resultatet av enda en utredningsrunde.

Statsministeren snakker mye om verdier og om hvilken retning samfunnet tar. Venstre er tydelig på at Regjeringens retning er feil på svært mange områder, selv når verdiene er gode nok. Det er stor avstand mellom Soria Moria-erklæringen og de faktiske resultatene på mange sentrale områder: Kampen mot fattigdom har ikke nådd særlig mye lenger på de siste tre årene, miljø- og klimapolitikken går for sakte, antall gründere og nye småbedrifter har gått ned tross tidenes høykonjunktur, forskning og høyere utdanning har gått på hvileskjær, og fornyelsen har stanset opp. Ordendringen fra Moderniseringsdepartementet til Fornyingsdepartementet er omtrent det eneste resultatet på den fronten.

Til slutt: Det er riktig at opposisjonen er splittet, og at det ikke finnes noe samlende regjeringsalternativ til den sittende. Det er heller ikke behov for noen ny flertallsregjering med store indre sprik. Det vi trenger, er et stortingsflertall og en regjering som kan ta tak i de store utfordringene nasjonalt og internasjonalt, som kan vise veien for Kunnskaps-Norge, Lavutslipps-Norge og et Nyskapings-Norge, som kan gi gode liv også for våre etterkommere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [11:47:58]: Venstre sin leiar har både i dag og tidlegare vore mønsterverdig klår når han har slått fast at det er heilt uaktuelt å samarbeida med Framstagspartiet. I tillegg har Sponheim stilt fleire heilt klåre ultimatum, no seinast om oljepolitikken, noko som i realiteten vel betyr at ein seier nei til å samarbeida med Høgre. I tillegg til dette har då Kristeleg Folkeparti fått seg ei skikkeleg overhøvling, noko som ein neppe kan kalla for ein samarbeidsinvitt. Personleg har eg vanskeleg for å sjå føre meg Sponheim som ein samarbeidsminister i ei ny borgarleg regjering.

Det me derimot har fått høyra mindre om, er kva slags type samarbeid Venstre kan tenkja seg i neste periode. Eller er det slik at Venstre allereie no har tenkt å vera Stortingets svar på «Lonely Rider» - einsam, men rettferdig?

Lars Sponheim (V) [11:48:56]: Iallfall rettferdig!

Det Akselsen har rett i, er at det er ett år igjen til valget, og vi bør ha en politisk debatt i Norge som viser forskjellene. Det er bra. Men jeg understreker, og det har ikke minst sammenheng med det trontaledebatten nesten bare handlet om for et år siden, nemlig Venstres veldige tydeliggjøring av den politiske avstanden mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Jeg vil gjerne gjenta her: Den ligger fast. Det handler om å ta Fremskrittspartiet på alvor, og det handler om politiske realiteter. Det betyr at det regjeringsalternativet Venstre vil gå til valg på, er en mindretallsregjering av partiene fra Bondevik II-regjeringen - en kunne selvsagt drømme om en sentrumsregjering igjen, men det er vel helt i Soria Moria, skulle en tro. Det vil Venstre igjen arbeide for.

Jeg er glad for at denne debatten så langt har vist at Høyre har begynt en oppryddig i gråsonen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det eneste nye og oppsiktsvekkende så langt i denne trontaledebatten. Det gleder jeg meg til å høre mer om utover dagen. I så måte ser dette ut til å kunne bli en hyggeligere dag enn jeg har sett på lenge.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:50:05]: Fremskrittspartiet er vant til å få mange merkelapper stemplet på seg, og «uansvarlig» er noe vi har blitt vant til å leve med. Også velgerne våre har blitt vant til å leve med det. Men Venstres Sponheim tar dette et skritt videre, og sier i Politisk kvarter i dag at Venstre kun vil støtte en «anstendig» borgerlig regjering. I dette alternativet inngår selvsagt 5 pst.-partiet Venstre. Dette er ikke første gangen Venstre stiller seg til doms over andre. I 2001 - i anstendighetens navn - tok Venstre over regjeringsmakten til tross for at velgerne valgte særs uanstendig ved valget. Mener representanten Sponheim at han er et mer anstendig menneske enn Fremskrittspartiets tusenvis av tillits- og folkevalgte? For å ta det litt videre: Mener representanten Sponheim at han er et mer anstendig menneske enn meg, eller vil han for fremtiden bruke andre politiske termer når vi diskuterer politikk?

Lars Sponheim (V) [11:51:07]: Det var voldsomt. Jeg vil bare minne om at vi er i en politisk forsamling hvor vi diskuterer politikk. Jeg har aldri opplevd annet i denne sal enn at vi respekterer hverandre som mennesker, og at vi tar hverandres standpunkter på alvor. Det kommer jeg til å gjøre. Det er derfor jeg forteller at representanten Tybring-Gjedde og jeg er grunnleggende uenige om noen helt grunnleggende spørsmål for meg, bl.a. synet på andre mennesker, hudfarge, mangfold, kultur i et samfunn. Det er det anstendig borgerlig politikk handler om, og det er det jeg legger i en anstendig borgerlig regjering.

Jeg har i sommer registrert at Fremskrittspartiets leder har kommet med uttalelser - jeg tror det var fra USA da et av partiene hadde sitt konvent - og jeg ble skremt over synspunkter som kom fram. Og jeg vil understreke: Venstre kan kun være i regjering med partier som har det som jeg vil kalle det borgerlige, mangfoldige og positive synet på at mennesker med ulik bakgrunn, kultur og legning lever sammen.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:52:16]: I 99 år har Norge hatt en hjemfallsordning som har sørget for at eierskapet til vannkraften og alle utbygde fosser faller tilbake til staten. Det var med Venstres pådriv og framsyn at denne ordningen ble vedtatt i 1909. Innvendingene var mange og sterke også den gangen. Likevel, Gunnar Knudsen stilte kabinettsspørsmål for å forhindre et utsettelsesvedtak. På denne bakgrunn er det vi stiller spørsmål ved dagens Venstres håndtering av hjemfallsinstituttet.

Norges forhandlingsleder i hjemfallssaken, professor Fredrik Sejersted, leder av Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, har gitt uttrykk for at de borgerliges forslag om utsatt hjemfall kan - og jeg siterer - «ødelegge hele modellen EØS-rettslig, fordi det vil svekke prinsippet om konsistent offentlig eierskap».

Vil Venstre nå akseptere de vedtak som er gjort i saken, og bidra til at hjemfallet sikres, eller vil Venstre i spann med Fremskrittspartiet og Høyre gamble med saken og mane til omkamp?

Lars Sponheim (V) [11:53:23]: Det er med litt undring jeg hører på denne replikken, for det kan ikke ha vært noen tvil om under hele behandlingen at Venstre er for hjemfall, slik vi var den gang vi gikk i bresjen for å innføre det, og stod ved det nå. Vi stemte også i siste instans for å innføre hjemfallsordningen. Men så var vi opptatt av å finne en overgang som gjør at bedrifter, verdiskaping og investeringer kan ivaretas. Det valgte vi å gjøre ved å finne det grensesnittet som er kjent, som også opposisjonen som er imot hjemfall, gikk inn for, nemlig å lage et felles gjennomskjæringspunkt for når hjemfall finner sted. Det ville gjort det mulig for flere store norske bedrifter å sikre investeringer. Dette hadde det etter vårt skjønn vært mulig å gjennomføre. Jeg leser med undring i avisene at ESA-presidenten sier at han aldri fikk noen henvendelse fra Regjeringen om å prøve denne ordningen, som industrien, som lokalsamfunnet og som opposisjonen gikk inn for. Det er oppsiktsvekkende, og det er altså ikke hold i påstander om at det ikke var en løsning som var fullt kombinerbar med å stå for hjemfallsinstituttet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:54:34]: Venstre har i de siste åra under Sponheims ledelse beveget seg klart i høyreretning. Korrigering av markedskreftene gjennom en aktiv stat i næringspolitikken, konsesjonslover og et skattesystem som begrenser veksten i det lånefinansierte private konsumet, er eksempler på det Venstre har sett på som rød-grønn politikk som går i feil retning.

For Senterpartiet er trygghet for folk som ikke har noe ekstra å rutte med, den største form for samfunnsmessig tilrettelegging av folks frihet. Senterpartiets slagord «vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre» får nå en ny oppslutning, fordi det er en klok og anstendig holdning både for land og for familier. Den markedsliberalistiske finanskrisen bl.a. basert på spekulasjonsbonuser til ledere i investeringsbankene har bristet. Den store regninga kommer. Hvem skal betale? Vil Sponheims Venstre nå bevege seg i retning av sterkere fellesskapsløsninger, Gunnar Knudsens Venstre, altså en ny kurs for dagens Venstre?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Sponheim (V) [11:55:38]: Med ett minutt vil jeg starte med å si at Venstre både i Gunnar Knudsens tid, i Castbergs tid og i nåtid alltid har tilhørt et ikke-sosialistisk sentrum. Det betyr at en er i stand til å finne fram til gode løsninger, samarbeide med Arbeiderpartiet om mye god fellesskapspolitikk og sette grenser for hva skattelette skal kunne gjøre med fellesskapene våre, og på den annen side samarbeide med andre ikke-sosialistiske partier, historisk sett nesten alltid Senterpartiet, om hvordan samfunnet, bestående av enkeltbedrifter, enkeltmennesker og familier, kan bygges nedenfra. Denne kombinasjonen er sentrum. Denne kombinasjonen hører også Senterpartiet hjemme i. Jeg lærte en gang av en tidligere senterpartileder, Anne Enger, at selve lakmustesten på sentrum er at du skal sette deg slik at du er i stand til å samarbeide til to sider i politikken. Det gjør Venstre. Dessverre gjør ikke Senterpartiet det om dagen.

Reidar Sandal (A) [11:56:46]: Representanten Sponheim er den av dei norske partileiarane som har lengst erfaring i stolen. Han har i sitt virke som partileiar teke mål av seg til å opptre både poengtert og tydeleg med sin politiske bodskap. Eg må gi Sponheim den komplimenten at han i stor grad har lykkast i den strategien. Det må derfor vere frustrerande for representanten Sponheim å erfare at det største partiet som han ønskjer å samarbeide med i regjering, er prega av ei vaklande oppfatning, av eit tvisyn - for å halde seg i Venstre sitt vokabular. Høgre ser framleis eit samarbeid med Framstegspartiet eller eit samarbeid med Venstre og Kristeleg Folkeparti som ei moglegheit.

Spørsmålet mitt må derfor bli: Er representanten Sponheim komfortabel med den uklare situasjonen som rår ved at Høgre framleis, mindre enn eitt år før stortingsvalet, satsar på to hestar i regjeringsspørsmålet?

Lars Sponheim (V) [11:57:56]: Nei, det er jeg ikke komfortabel med. Det har jeg heller ikke vært de siste årene, vil jeg si, kanskje spesielt det siste året, fordi vi nærmer oss valg. Og jeg har vært ganske tydelig på å uttrykke det. Det må etter mitt skjønn være en ideologisk og politisk stor avstand mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Ikke minst i disse dager, da vi har fått lest og hørt mye om Kåre Willochs Høyre, må den avstanden være tydelig. Jeg hadde lenge håpet at Høyre skulle fortelle om og markere denne avstanden. Jeg ser ansatser som går i en slik retning i starten på denne stortingssesjonen. Jeg er glad for det. Jeg tror det hadde styrket de aktuelle anstendige borgerlige alternativer at de tre tidligere Bondevik II-partiene hadde kjørt felles front mot valget og markert avstand til Fremskrittspartiet. Jeg håper fortsatt på det.

Ellers kan jeg love representanten Sandal at jeg fortsatt - selv om jeg begynner å bli en gammer partileder - kommer til å prøve å være så tydelig som jeg kan være. Ikke minst etter å ha tilbrakt en flott sommer oppunder Hardangerjøkulen, hvor jeg gikk snakkende med meg selv, kan det blir mange interessante politiske utspill.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hill-Marta Solberg (A) [11:59:22]: Gjennom sterke fellesskap skaper vi mer velferd, mer rettferdighet og sosial utjevning. De store pengene har de siste tre årene blitt brukt på de tunge velferdssektorene - på helse, på barnehager, på eldreomsorg og på utdanning. Kommuneøkonomien er styrket med vel 20 milliarder kr. Dette har gitt resultater: over 10 000 nye årsverk innen pleie og omsorg og mange tusen nye barnehageplasser. Sysselsettingen er økt med om lag 200 000, og ledigheten er halvert.

For Arbeiderpartiet er rettferdighet og sosial utjevning en kjerne i politikken. Den rød-grønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak for å skape mer sosial utjevning. Det aller viktigste er at ledigheten er kraftig redusert. En jobb å gå til er det mest avgjørende for å holde folk unna fattigdom. Den kraftige økningen i minstepensjonen er et annet tiltak for å redusere fattigdom. Det samme er tilfellet når unge uføre får økte trygdeytelser. Tallene viser at færre er avhengige av sosialhjelp i dag. Vi er på rett vei. Vi vil fortsette kampen for sosial utjevning - både gjennom skattepolitikken, boligpolitikken, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og gjennom videre opptrapping av minstepensjonen.

Den internasjonale finansuroen og finanskrisen i USA har satt sitt preg på de siste ukene, og naturligvis har dette også preget dagens trontaledebatt. Når amerikanske finansinstitusjoner nå har fått en gigantisk redningspakke fra myndighetene, rystes markedsliberalismen i sine grunnvoller. Naturligvis spør mange seg hvordan dette vil slå ut i norsk økonomi, og hva det vil bety for den enkelte. I den globale økonomien blir ingen uberørt, heller ikke vi. Rentene presses oppover, bankene blir mer restriktive på å gi ut lån, og for enkelte bedrifter har finansuroen allerede ført til redusert etterspørsel, og det varsles om permitteringer.

Men heldigvis er det fundamentale forskjeller på norsk og amerikansk økonomi, og ikke minst på den økonomiske politikken som føres. Vi har en solid økonomi med overskudd på statsbudsjettet, og vi har en ansvarlig budsjettpolitikk som gir oss handlingsfrihet. Den norske modellen, der vi ikke overlater alt til markedet, men har politisk vilje til nødvendige reguleringer og kontroll også av finansmarkedene, sikrer oss mot amerikanske tilstander. Den internasjonale finansuroen er i virkeligheten en fullstendig fallitt for den politikken som Fremskrittspartiet står for her hjemme: Uansvarlig stort pengeforbruk, det har vi sett gjennom flere år, finansmarkedet skal få lov til å styre seg selv, slik står det i alle fall i programmet, kontrollordningene er overflødige, og det er dokumentert gjennom kutt i Kredittilsynet.

Dette er den siste trontaledebatten i Stortinget før neste års valg. Vi går et spennende politisk år i møte. Både i denne salen og ute blant velgerne merkes det at valgkampen så smått er kommet i gang. Regjeringspartienes politikk viser resultater, og det siste året av perioden vil vi fortsette kursen for velferd, for rettferdighet og for sosial utjevning. I morgen blir det lagt fram et budsjett som viser dette. Det interessante i tida framover blir å komme til klarhet i hva som egentlig utgjør alternativet til denne politikken. Så langt er det høyst uklart. I trontalen for tre år siden sa Siv Jensen at man skulle bygge allianser for å skape grunnlag for en ikke-sosialistisk flertallsregjering. I fjor høst fulgte Erna Solberg opp med å slå fast at vi bygger et bredt politisk samarbeid stein for stein fram mot 2009, med ambisjon om å danne regjering. Resultatet av denne byggingen, av denne jobbingen, sa representanten Lars Sponheim tydelig fra om her i salen for få minutter siden. Han sa at det finnes ikke noe avklart regjeringsalternativ på borgerlig side.

Slik forholdet mellom partiene på høyresiden nå er, må vi legge til grunn at et alternativ til den sittende regjering vil måtte preges av Fremskrittspartiet. Det vil bety et markert brudd med vår politikk for velferd, arbeid og sosial utjevning. Fremskrittspartiets politikk med løssluppen pengebruk og en klokkertro på at markedet ordner opp på egen hånd, ville nå ha vært som å helle bensin på bålet. Det er et eksperiment vi ikke må ta oss råd til. Nå trenger vi virkelig en ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk, vi trenger velferd, sterke fellesskap og politisk styring av markedskreftene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:04:22]: Jeg hører på representanten Solberg at man fortsatt skal drive sosial utjevning. Den kursen skal videreføres. I tre år nå har den sittende regjeringen økt boutgiftene for folk flest. De har økt skatter og avgifter for folk flest, de har økt strømutgiftene for folk flest, og de har økt renten for folk flest. Det er den type sosial utjevning som denne regjeringen står for, og de skal videreføre den kursen.

Jeg lurer nå først og fremst på hvilke ytterligere økninger som Regjeringen kaller sosial utjevning, folk flest kan vente seg fra denne regjeringen. Det er det ene spørsmålet.

Og: Jeg spurte statsministeren tidligere i dag, og vil gjerne utfordre representanten Solberg også: Hvis det er slik at man går rundt og tror at man ikke har regulering og styring på finansmarkedet i USA, er det slik at man har mer eller mindre regulering av finansmarkedet i USA, eller er det slik at USA har sluppet det fritt? Det vil jeg gjerne ha svar på, for det medfører ikke riktighet, og jeg synes det er meget alvorlig hvis den sittende regjering får spre rykter og usannheter om USA og om at det ikke finnes reguleringer der.

Hill-Marta Solberg (A) [12:05:30]: Jeg må først få gjenta litt av det jeg sa i mitt innlegg for veldig kort tid siden: At arbeidsledigheten er halvert, at vi har 200 000 flere sysselsatte, er kanskje det aller viktigste tiltaket som har skjedd på lange tider for å få folk ut av fattigdomsklemma. Ingenting er viktigere enn å ha jobb og egen inntekt, hvis en ikke skal bli avhengig av å gå på sosialkontoret.

I tillegg har Regjeringen drevet en politikk overfor dem som har minst, minstepensjonistene spesielt, som har gitt dem et løft i inntekt som de aldri har vært i nærheten av før, og som faktisk også betyr at færre av dem er avhengige av støtte i tillegg til sin pensjon. Regjeringen vil også komme med fornyede tiltak innenfor boligpolitikken.

Jeg har skjønt at Fremskrittspartiet har drevet utstrakt studievirksomhet i USA og spesialisert seg på hvordan pengemarkedet og kredittmarkedet styres i USA, og kommet til at det er sosialisme. Jeg synes Fremskrittspartiet skulle erkjenne at USA de siste åtte årene er blitt styrt av George W. Bush, at det er hans politikk som har slått totalt feil i USA, og at den ikke engang er til å sammenlikne med norsk politikk - verken pengemarkedet eller budsjett- og finanspolitikken.

Per-Kristian Foss (H) [12:06:51]: Representanten Solberg sa at dette er den siste trontaledebatten før valget. Det er riktig, men det er også representanten Solbergs siste trontaledebatt. Det beklager jeg, for med det går en god kollega og en meget spennende konkurrent ut av politikken.

I mange replikkordskifter den tiden jeg var statsråd, reiste representanten Solberg spørsmålet om hvorfor i all verden antallet uføretrygdede fortsetter å øke. Det var en tid da vi ikke hadde så mange ledige jobber. Dessverre har denne utviklingen fortsatt - også under denne regjeringen - på tross av at vi har hatt et rekordartet antall ledige jobber å vise ledige til, deriblant de som går ut i trygd. Mitt spørsmål er: Ved slutten av denne perioden for representanten Solberg, er hun fornøyd med en slik utvikling? Jeg hadde faktisk ventet noen mer aktive tiltak fra de rød-grønne partienes side. Jeg hadde faktisk også ventet at man hadde sett litt på de ideer Høyre har lagt frem om å knytte f.eks. rettigheten til sosialhjelp til plikt til å motta kvalifiseringsstønad, eller kvalifiseringsprogram, altså plikt til aktivitet. Men det har man altså avvist.

Hill-Marta Solberg (A) [12:08:00]: Aller først må jeg få si takk for hyggelige ord. Jeg har også hatt gleden av mange gode replikkordskifter og debatter med representanten Foss her i salen gjennom mange år.

Så til det som skjer med statistikken og antallet uføretrygdede. Ja, dette har vært en utfordring for samtlige regjeringer, i hvert fall i de 15-16 årene jeg har vært med i politikken, også da Per-Kristian Foss var regjeringsmedlem. Den regjeringen som sitter nå, har faktisk grepet fatt i dette på en måte som aldri har vært gjort tidligere. Representanten Foss nevnte selv stikkordet for det, nemlig kvalifiseringsprogram. Nå gjennomføres det en innsats for å få folk ut av trygdefellen som er mye mer omfattende enn vi noen gang har hatt før. Det tar tid å få fram resultater, men de kommer. Det gjennomføres et systematisk arbeid fra Regjeringen for å få kvalifiseringsprogrammene virksomme, som forhåpentligvis bidrar til at vi snur en uheldig statistisk utvikling når det gjelder antallet uføretrygdede.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:09:15]: Representanten Solberg var inne på reguleringer i sitt innlegg, og mente med det at også en trontaledebatt muligens kan skyve litt på politikken. Ved å ha i mente at Solberg har en fortid som sosialminister, har jeg lyst til å ta opp spillpolitikken til Regjeringen.

Vi har fått reguleringer på pengespill, men Bondevik-regjeringen ønsket å forby bingoautomater også. Det er et pengespill som denne regjeringen ikke har ønsket å regulere i det hele tatt. Samtidig er det grunn til å peke på at enkelte partier også har store inntekter fra akkurat denne typen virksomhet. Eksperter sier at det ikke er grunnlag for å tro noe annet enn at disse er like avhengighetsskapende som andre. Lotteritilsynet har ikke vært inne og vurdert denne typen spill, det har departementet selv vurdert.

Mitt spørsmål er: Er Hill-Marta Solberg enig med Inga Marte Thorkildsen, som på vegne av sitt parti har uttrykt at man bør regulere dette strengere?

Hill-Marta Solberg (A) [12:10:30]: Jeg vil først si at den rød-grønne regjeringen har grepet fatt i et av de mest utfordrende områdene når det gjelder spill, nemlig spilleautomater, og funnet en løsning på det. Det innebærer et stort framskritt i den forstand at vi har fått de vanedannende automatene ut av markedet og forhåpentligvis i et system så folk ikke blir spilleavhengige via automater.

Så tror jeg vi alle sammen må erkjenne at ikke minst i en digitalisert verden kommer det stadig nye utfordringer, og vi må sikkert i framtiden også diskutere behovet for nye reguleringer, når vi ser at nye arenaer for spill dukker opp. En del av disse områdene er meget krevende å makte å regulere, men uansett er det viktig at vi politisk tar fatt i det. Jeg har respekt for at Kristelig Folkeparti på noen punkter har vært uenig med regjeringspartiene når det gjelder spillpolitikken, men det vesentlige er at vi har greid å stramme inn på viktige områder. Nå er kanskje det som skjer innenfor det teknologiske området, og alle de mulighetene som har åpnet seg der for at folk kan spille bort hus og hjem, den største utfordringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Ryan (SV) [12:12:01]: Trontaledebatten er den viktigste politiske debatten i Norges viktigste rom. Det er fordi det er her vi skal ta vare på demokratiet. Vi befinner oss i demokratiets høyborg og har et spesielt ansvar for å ta vare på og videreutvikle demokratiet. En del personer har opp gjennom årene prøvd å gjøre demokratiet mindre enn det det er, og til dels latterliggjort og nedvurdert politisk styring som noe mindreverdig. Enkelte har sagt til meg at de ikke skjønner hvorfor jeg holder på med politikk, det er på andre arenaer det skjer. Heldigvis får pipa en annen låt i disse dager, når man ser at man faktisk trenger politikere når ting går litt på skjeve - da roper man etter mer politisk styring. Jeg tror det er vår oppgave i en trontaledebatt å huske på at demokratiet i seg sjøl har en egenverdi, men det har en stor verdi i forhold til at det er demokratiet som har vært med på å bygge dette landet stein for stein, det har utviklet det velferdssamfunnet som vi alle sammen er fornøyd med, og det har gjort at vi har levende prosesser.

Hva er politisk styring? Jo, politisk styring er samfunnsbygging, og det er et fag som vi politikere er aller best i. Det handler om en dualistisk tilnærming til samfunnet der vi ser at når et samfunn skal bygges, er det utrolig mange hensyn som skal tas. Det blir aldri perfekt, men vi er alltid på vei mot noe, på vei mot det perfekte og det vi tror på. Så bygger man stein for stein, slik vi har gjort det i Norge på en rekke områder.

La meg nevne tre områder - jeg kunne nevnt mange, men jeg har kort tid - der politisk klokskap har ført til at vi har et fantastisk samfunn. Det første er at vi har en felles offentlig skole, der alle, uansett bakgrunn, i dag kan gå fra de er seks år og til de er ferdig utdannet på høyskole eller universitet, uavhengig av bakgrunn og økonomi til foreldrene. Det i seg sjøl er et grep som er gjort som etter min mening er utrolig viktig for at vi har et samfunn der forskjellene er så små som mulig. Etter hvert vil alle også få barnehageplass. Vi nærmere oss, og det er utrolig få plasser som mangler for at også det er nådd. Da har man et tilbud helt fra første leveår og fram til man er ferdig utdannet.

Et annet område er vannkrafta vår. Dyktige folk laget for ca. 100 år siden ordninger, kalt hjemfall, som gjorde at den viktigste naturressursen som finnes i Norge, vannkrafta, tilhører fellesskapet. Vi nyter godt av at man omformer vannkraftas fenomenale ressurser til velferd for folk. Det er ikke noe som skal vare i 50 år, 100 år, 200 år - nei, de skal vare til evig tid. Evig tid er et veldig langt perspektiv, men det krevdes politisk klokskap for å få det til.

Et tredje område gjelder alle de sosiale ordningene som er bygd, stein for stein, der man har fått til et sosialt nettverk, et sosialt nettverk som er enestående i Norge. Det har man også fått til med politisk håndverk.

Når jeg møter folk - jeg står en del på stand også når det ikke er valgkamp - spør de ikke om mindre politisk styring. De vil ha mer politisk styring. De sier til meg at de vil ha politisk styring over strømmen på grunn av at strømprisene hopper opp og ned. Også på andre områder vil de ha mer politisk styring. Jeg tror folk ønsker seg mer politisk styring. Og så kan man spørre: Hva slags politisk styring vil de ha? Skal vi fortsette med dagens regjering? Eller skal vi få noe helt annet?

Dagens regjering går i en retning der man, etter min mening, absolutt bygger på fellesskap og tar vare på den velferdsmodellen som vi har. Det er ikke en perfekt regjering, men den går i en meget god retning. Den gjør veldig mye bra, og den har tenkt å gjøre enda mer etter 2009 når den begynner på Soria Moria II. Jeg tror det norske folk vil ha mer av Soria Moria, ikke mindre.

Alternativet er at vi vil få et samfunn der Fremskrittspartiet styrer og har en vesentlig hånd på rattet, sammen med Høyre. Det vil bli et helt annet samfunn, der man bygger ned velferdsgoder. De har til og med sagt at hjemfallsordningen skal fjernes. Hjemfallsordningen skal fjernes! Og i tillegg vil de privatisere skolene igjen. Altså: Viktige ting som politisk håndverk har skapt, skal bygges ned. Det er det velgerne står overfor når de skal gå og stemme om elleve måneder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [12:17:25]: I forbindelse med trontalen har man drevet med svartmaling når det gjelder markedsøkonomien og Fremskrittspartiets holdning til den. Senest nå var representanten Ryan oppe og påstod at årsaken til den finansuroen vi nå ser, er mangel på statlige reguleringer.

Men så er det dette med ord og handling. Senest i vårsesjonen stemte SV for å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond - Utland fra 40 pst. til 60 pst. Fremskrittspartiet foreslo å beholde den på 40 pst., men SV ville altså øke den risikoen det er å øke andelen aksjer på verdens børser.

Hvorfor går SV inn for å øke risikoen når det gjelder forvaltningen av skattebetalernes penger, i et aksjemarked de selv mener mangler reguleringer?

Inge Ryan (SV) [12:18:22]: Her er vi inne på kompliserte ting som jeg ikke skal gjøre meg til ekspert på. Vi vet at det er en fordeling mellom obligasjoner og aksjer når man skal plassere de enorme midlene som vi har. Vi har jo så mye penger i Norge, og å håndtere dette på en fornuftig måte krever kompetanse, i hvert fall utover det som jeg besitter. Hvorledes fordelingen skal være mellom aksjer og obligasjoner, er en vurdering der vi lytter til de ekspertene vi har i Finansdepartementet, i Regjeringa og eksperter for øvrig. Jeg vil ikke si om det er riktig å øke fra 40 pst. til 60 pst. Når Regjeringa har funnet ut at det er det mest fornuftige, har jeg tillit til at regjeringa vår har gjort en klok vurdering, og vi har sluttet opp om det.

Martin Engeset (H) [12:19:22]: Etter å ha hørt på de rød-grønne talerne så langt i denne debatten er det to ting som slår meg: Selvskrytet kjenner ingen grenser, og selvtilfredsheten når stadig nye høyder. Det er jo slik - virker det som - at alt som går bra, er Regjeringens fortjeneste, og alt som går galt, er andres skyld.

Jeg tror at mange av dem som stemte på SV og de rød-grønne i 2005, har grunn til å være fryktelig skuffet. Det er de jo åpenbart etter meningsmålingene å dømme. De skulle fjerne fattigdommen og få folk opp «om morra’n», ble det sagt. I dag vet vi at det er like mange fattige som da Regjeringen overtok. Og med 16 rød-grønne renteøkninger, kraftig økte matvarepriser og økte utleiepriser står SV og de andre partiene ikke bare lenger unna målet enn før, situasjonen er den at enda flere står i fare for å bli fattige. Dette er ikke bare en brutal, usosial politikk, det er også et svik mot de aller svakeste i samfunnet. Eller sagt med andre ord: mindre til dem som har minst fra før.

Er det dette SV mente med å dele godene?

Inge Ryan (SV) [12:20:36]: For det første sa jeg i mitt innlegg at det ikke er alt som er perfekt med denne regjeringa. Retninga er veldig riktig. Vi gjør veldig mye bra, men det er klart at det er områder der vi kunne ha tenkt oss å ha kommet lenger. På noen områder er vi avhengige av forhold som skjer utenfor oss. For eksempel: Når renteøkninger blir nevnt, er det ikke bare den norske regjeringa som bestemmer renta i Norge. Vi er avhengige av internasjonale forhold på det området. Derfor er det områder der vi kunne ha tenkt oss å ha vært flinkere - også områder som vi har ansvar for sjøl.

Det viktigste vi har gjort for de fattige, er at vi nesten ikke har arbeidsledighet i Norge. Det er det viktigste med tanke på fattigdom. Jeg har sjøl vært leder for et arbeidskontor i mange år, og det å få folk i arbeid var noe som vi satte aller mest pris på. Det har vi gjort. Det er nå en historisk lav arbeidsløshet, og det er vi veldig fornøyd med.

Når det gjelder matvareprisene, har jeg alltid sagt at maten er billig i Norge. Den har aldri vært så billig som nå i forhold til hva vi tjener.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:21:50]: Jeg lytter alltid oppmerksomt til de interessante innlegg som representanten Inge Ryan holder fra Stortingets talerstol. Det gjorde jeg også i dag. Jeg skjerpet selvfølgelig ørene ekstra da jeg hørte ham snakke om politikk under evighetens synsvinkel.

Jeg må vel si at jeg tror at Inge Ryan fram mot valget vil måtte konsentrere seg mer om å forklare om de løftene man gav før siste valg, holder fra det ene valget til det andre. Det gjelder særlig fattigdom. Det er ikke slik at folk nå roper på mer rød-grønn politikk. I en undersøkelse sier syv av ti nordmenn at de mener Regjeringen gjør for lite med tanke på fattigdom. Sist Inge Ryan ble konfrontert med dette, i trontaledebatten for ett år siden, svarte han med å henvise til NAV-reformen og sa at den kom til å fungere greit i løpet av det kommende året.

Spørsmålet mitt er: Er Inge Ryan fornøyd med Regjeringens innsats når det gjelder kampen mot fattigdom, som skulle avskaffes med et pennestrøk?

Og punkt to: Er han fornøyd med måten NAV-reformen nå fungerer på, som et virkemiddel mot fattigdom?

Inge Ryan (SV) [12:22:51]: Til det første spørsmålet: Jeg er delvis fornøyd med avskaffelsen av fattigdom. Jeg er fornøyd med at vi har fått såpass mye folk i arbeid, at så mange er sysselsatt.

Vi har fortsatt for mange som står utenfor arbeidslivet, og som sliter med økonomien. Vi håper det kvalifiseringsprogrammet som er satt i gang, skal gi gode effekter, slik at enda flere kommer i arbeid. Det er helt opplagt, som det er sagt tidligere i debatten i dag, at det er sløsing med samfunnets ressurser at vi har så mange stående utenfor arbeidslivet - 800 000. Vi har fortsatt en vei å gå før vi får til det - det er det ingen tvil om.

Når det gjelder NAV-reformen, ser jeg at NAV-reformen står og bikker - jeg kan faktisk litt på dette fagområdet. Det er tre kulturer som skal smeltes sammen, og man har en utfordring med å få arbeids-, trygde- og sosialkontor til å fungere godt i lag. Jeg er spent på, og følger nøye med på, hvordan NAV-reformen utvikler seg. Jeg syns man står på et bikkepunkt for hvorvidt reformen skal lykkes eller ikke, men jeg håper, i likhet med Høybråten, at man skal lykkes etter hvert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:24:13]: Trontalen og trontaledebatten skal peke framover. Jeg skal starte med å sitere - ikke fra trontalen, men fra stortingspresident Thorbjørn Jaglands tale ved Stortingets åpning. Han ser litt tilbake, og han sier:

«Stortinget har forvaltet en ufattelig nasjonal formuesøkning som har skjedd over svært kort tid, med stor kløkt. Historien har vist at raskt økende rikdom lett er blitt begynnelsen på undergangen for både nasjoner og enkeltpersoner.»

Og videre:

«Men Stortinget har handlet med en bemerkelsesverdig nøkternhet, samtidig som midlene i hovedsak er gått til å bygge fellesskapet og trygge framtiden.»

Senterpartiets deltakelse i sentrum-venstre-regjeringen har ett mål: Å bygge hele landet ved å skape og så å dele. Godt utbygde velferdsordninger er et resultat av et aktivt offentlig samspill med et sterkt næringsliv, organisasjoner og folk. Verdiskapingen skal sikre både det offentlige og hvert enkelt menneske et økonomisk fundament som gir trygghet for morgendagen. Det er Senterpartiets mål at alle som har arbeidsevne, gjennom ulike tiltak, skal hjelpes inn i arbeidslivet, ikke bare i oppgangstider, men også når nedgangen kommer. Arbeid er det viktigste tiltak som kan føre mennesker ut av fattigdom.

Finanskrisen kaster skygger over framtiden og skaper usikkerhet for mange. Norge er bedre rustet til å takle den internasjonale finanskrisen vi nå er inne i, enn mange andre land. Vi har lagt vekt på en god, moderne og sammenhengende regulering av finanssektoren, men det er naivt å tro at denne krisen ikke vil ramme. Når verdensøkonomien vakler, får det konsekvenser for norsk eksport når det gjelder etterspørsel etter varer. Innenlands ser vi at det innen bygg og anlegg i deler av landet er bråstopp, og det samme gjelder boligomsetningen. Usikkerheten for den framtidige økonomiske situasjonen for den enkelte preger mange menneskers hverdag. Alle har visst at den solide veksten i privat sektor og økonomi ikke kunne fortsette. Senterpartiet mener det er spesielt viktig å sette i verk tiltak for å hindre at folk mister jobben, at arbeidsledigheten vokser.

Mangel på arbeidskraft grunnet svært høy aktivitet i privat sektor har fram til nå begrenset mulighetene til å øke innsatsen i offentlig sektor. Mindre press i arbeidsmarkedet åpner muligheten til å øke innsatsen innen offentlige oppgaver, som bl.a. infrastruktur, opprusting, bygg og vedlikehold. Vi eier det privilegiet i landet vårt at vi har mulighet til å møte en konjunkturnedgang med mottiltak. Denne muligheten må vi forvalte med klokskap til beste for folket.

Det er en annen krise som preger millioner av mennesker, og som statsminister Jens Stoltenberg påpekte i sin tale til FNs generalforsamling, nemlig matvarekrisen - en krise som vil bli forsterket gjennom finanskrisen: Høye matvarepriser, matvarelagrene er mindre enn på mange år, 860 millioner mennesker sulter. FNs matvareorganisasjon, FAO, anslår at matproduksjonen må øke med 50 pst. innen 2030 for at verdens befolkning skal ha tilstrekkelig tilgang på mat. Skulle ikke vi, som er et rikt land, i det minste sørge for å produsere vår egen mat? En framtidig WTO-avtale må sikre hvert land retten til å produsere mat til egen befolkning.

Så til en tredje krise - et energiforbruk som ikke er bærekraftig.

Senterpartiet mener det er viktig å føre Norge fra det fossile til det fornybare energisamfunnet. Viktige målsettinger for politikkutformingen er å minske energiforbruket og produsere mer rein energi, å erstatte fossil energi med fornybar energi og å bruke energien mer effektivt enn i dag. Teknologiutviklingen i skjæringspunktet mellom miljø og energi bør gjøres til et av Norges fortrinn. På fornybar energi-området er regjeringserklæringen tydelig og offensiv, men vi er ikke kommet langt nok. Lave energipriser stimulerer ikke aktørene i tilstrekkelig grad til å satse på alternative energikilder. Jeg mener Regjeringen i større grad bør vurdere ytterligere og sterkere virkemidler for å løfte fram fornybar energi som bioenergi, vind-, sol-, bølge- og tidevannskraft.

Tiden framover er usikker. Senterpartiet vil møte utfordringene framover med ansvarlighet, slik at landet kan bygges på en bærekraftig måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:29:25]: Representanten Skjælaaens innlegg var veldig likt det som ble framlagt i trontalen. Den største likheten var vel på mange måter fraværet av tiltak for å gjøre noe innen helsesektoren, der det faktisk er problemer. Representanten Skjælaaen nevnte ikke med ett eneste ord noe som hadde med helse å gjøre. Det synes jeg var litt trist, i og med at jeg gjennom en del år i helse- og omsorgskomiteen har blitt kjent med Skjælaaen som en person som er opptatt av de svake og av dem som har behov for hjelp.

Etter alle de krisene representanten Skjælaaen nevnte i sitt innlegg, i en tid da hans eget parti sitter i regjering - jeg har ikke hørt nevnt så mange kriser før - er mitt spørsmål til Skjælaaen følgende: Det står 4 000 mennesker i kø for å få rusbehandling i Norge. De aller fleste av oss har det veldig bra, men enkelte grupper sliter veldig, og rusmisbrukerne er en av disse gruppene. Hva vil Regjeringen spesifikt gjøre, slik at disse 4 000 nå får hjelp og ikke bare blir oppholdt med prat?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:30:38]: Jeg nevnte tre kriser i mitt innlegg, tre alvorlige kriser. Den ene er en finanskrise som kan rokke ved svært mye, den andre er en matvarekrise som rammer 860 millioner mennesker i verden, og den tredje handler om en krise for miljø og bærekraft. Dette er det faktisk viktig å legge sterk vekt på i en trontaledebatt i den situasjonen vi er i nå.

Og ja, helse er slettes ikke glemt av Senterpartiet eller undertegnede, som har vært første nestleder i helse- og omsorgskomiteen. Det vi vil satse sterkt på framover, er faktisk rusbehandling. Vi har et statsbudsjett som kommer, men Regjeringen har tidligere varslet at rusbehandling er et område som trenger en forsterket innsats. Rusmisbrukere bør ha et behandlingsforløp som går uten stopp, fra de kommer inn til avrusning og fram til de kan gå ut og føres tilbake til samfunnet på en god måte.

Gunnar Gundersen (H) [12:31:58]: Senterpartiets representant har blitt svært kriseorientert. Jeg tror også det med ren energi er en krise, hvis man spør mange av aktørene i den bransjen, men det skal jeg ikke gå inn på.

Det som forundret meg, var også at man holdt samferdsel helt utenfor. Det ble heller ikke nevnt med ett ord av Senterpartiets representant. Transport er det viktigste for mye av Distrikts-Norge og for å bygge landet. Jeg sitter her med statistikk som viser at den rød-grønne regjeringen ikke har klart å øke samferdselens andel av utgiftene i Norge, altså har man ikke klart å opprioritere samferdsel. Man klarer heller ikke å bygge mer vei, man bygger mindre vei. Da blir spørsmålet: Er det slutt på at Senterpartiet skal bygge landet?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:32:50]: Nei, det er slettes ikke riktig. Hvis representanten hadde hørt etter, brukte jeg et annet uttrykk for samferdsel, nemlig å bygge infrastruktur, og det understreket jeg faktisk i innlegget mitt. Mindre press i arbeidsmarkedet åpner mulighetene for å øke innsatsen innen offentlige oppgaver som bl.a. infrastruktur, opprusting, bygg og vedlikehold. Samferdsel vil alltid være en svært viktig oppgave for Senterpartiet, og det er det faktisk for denne regjeringen. Denne regjeringen er faktisk den som har greid å holde seg på bevilgningsnivået som Nasjonal transportplan la opp. I 2005 la Høyre seg på et årlig nivå som ligger 2,5 milliarder kr under det som denne regjeringen har gjennomført. Vi hadde jo håpet at kanskje flere hadde begynt å snakke om et samferdselsløft, mer enn bare med ord, men også med handling.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:34:07]: Representanten Skjælaaen begynte sitt innlegg med å si at trontalen skal peke framover. I 2010 skal forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten evalueres. Derfor vil dette i valgkampen fram til stortingsvalget i 2009 være en av de viktigste sakene. Senterpartiet har i inneværende periode styrt Olje- og energidepartementet, og også da gått i spissen for massive seismikkundersøkelser i dette området som har ført til at fiskerne er satt på land. Samtidig uttrykte tidligere senterpartileder og olje- og energiminister Åslaug Haga sterk skepsis til oljeboring utenfor Lofoten. 10. juni sa hun til Stavanger Aftenblad:

«Når det gjelder områdene utenfor Lofoten og Vesterålen (…) så er jeg meget skeptisk til å starte oljeutvinning her. Hvis jeg skulle tatt stilling til dette nå, ville jeg definitivt sagt nei.»

Vi har fått ny senterpartileder, ny parlamentarisk leder og ny olje- og energiminister, så spørsmålet er: Hva mener Senterpartiets nåværende lederskap om oljeboring i Lofoten og Barentshavet?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:35:19]: Det er helt korrekt, det representanten Holten Hjemdal presiserer, at dette skal opp til ny behandling i rulleringen av planen i 2010.

Senterpartiet er inne i en solid programprosess. Vi har et landsmøte foran oss der vi også skal vedta programerklæringer og programstandpunkt som gjelder neste stortingsperiode. Den programprosessen skal ikke jeg foregripe. Men det jeg kan si, er at da vi forhandlet fram Soria Moria-erklæringen, var det veldig viktig at Senterpartiets program, SVs program og Arbeiderpartiets program var konkrete. Det skal også vårt program være, slik at vi kan treffe en rett beslutning når vi kommer til 2010.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:36:39]: Regjeringen varsler i trontalen at den vil starte arbeidet med en samhandlingsreform i helsevesenet. Hvorfor det? Jo, vår analyse er at de enkelte delene av norsk helsevesen hver for seg ikke er uten feil, men på mange måter fungerer godt. Men de pasientene som har behov for helhetlig pasientforløp, blir taperne, fordi de ulike leddene ikke samhandler godt nok.

Det er mange eksempler som kan underbygge det jeg nå sier. Et eksempel er eldre innlagt på sykehjem som skrives inn og ut av sykehus, ikke fordi de i prinsippet etterspør eller har behov for sykehustjenester, men fordi det økonomiske systemet tilsier at innleggelse skjer. Pasienten blir kasteball, og samfunnets totale kostnader øker, men kommunene tjener på det.

Et annet eksempel gjelder rusmisbrukeren som har vært ett år, to år, tre år på en heldøgnsbehandlingsinstitusjon, som har lært seg å leve med sin rus der, og som etter å ha vært rusfri kanskje et helt år skrives ut til en kommune og da til et nærmest ikke-eksisterende kommunalt tjenestetilbud. Hva skjer? Tre-fire dager etter at utskrivningen er gjennomført, sprekker han, og ett-to-tre år med heldøgnsbehandling er bortkastet.

Et tredje eksempel: I 2007 hadde vi ved norske sykehus 150 000 liggedøgn for utskrivningsklare pasienter. Et enkelt anslag tilsier at vi brukte 800 mill. kr på å ha pasienter liggende i sykehus som ikke hadde noe i sykehuset å gjøre. Det var et dårlig pasienttilbud når sykehuset var ferdig med deg. Det skapte kø, for utenfor stod det pasienter som ønsket å komme inn. Det var en dyr og dårlig løsning. Kommunene hadde ikke råd til å ta imot deg, mens pengene ble brukt i Norges dyreste helsesenger.

Det finnes mange gode eksempler, til tross for det jeg nå sier, på at det faktisk skjer god samhandling. Jeg har hatt gleden av, etter at jeg ble helseminister, å reise litt rundt i Norge og se på en del av de gode eksemplene, f.eks. det distriktsmedisinske senteret i Stjørdalen, Saupstad helsesenter i Trondheim, sykepleiere i Skien som lærer alle ansatte i kommunehelsetjenesten opp i intravenøs behandling, osv. Men det vi må konstatere, er at den gode samhandlingen skjer på grunn av ildsjeler, den skjer på tross av systemet og fordi noen sier: Vi gjør det likevel. Jeg tror ikke det vil være en holdbar situasjon for framtiden. Derfor er vi nødt til å gjennomføre en samhandlingsreform, en reform som svarer på hvordan god samhandling kan skje, ikke på tross av systemet, men på grunn av systemet.

Mye er sagt og skrevet om samhandling i mange år, men ett spørsmål står ubesvart: Hva slags endringer må skje med det økonomiske systemet og det juridiske rammeverket for at god samhandling skal skje på grunn av systemet?

Jeg ser at mange kritiserer oss for at vi nå starter nye utredninger. De sier at det finnes utredninger. Det er jeg dypt uenig i. Det finnes ingen utredninger som svarer på det spørsmålet jeg nå stilte: Hva slags økonomisk system og hva slags juridisk rammeverk trengs for at god samhandling skal skje på grunn av systemet?

Derfor er det at vi nå i Helse- og omsorgsdepartementet har etablert et stort prosjekt med mange faser, hvor vi nettopp stiller det spørsmålet, og hvor vi sier at vi i løpet av april skal komme opp med et helt konkret forslag til et slikt nytt økonomisk system. Vi skal behandle det i regjering, vi skal behandle det i regjeringspartiene, og vi skal komme til Stortinget med et forslag når vi er klare til det.

Jeg føler meg veldig overbevist om at hvis vi ikke greier å få samhandlingen til å skje gjennom systemendringer, vil helsevesenet fortsette å slite, og da hjelper det ikke å bevilge enda mer penger, for da bevilger man enda mer penger som fortsatt brukes feil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:41:56]: Først av alt vil jeg gi helseministeren ros for at han nettopp har begynt å gripe fatt i den problemstillingen som han selv snakket om, nemlig det som har med samhandling mellom de ulike nivåene i helsetjenesten å gjøre. Statsråden kom på slutten også inn på det som gjelder finansieringssystemet, altså at vi nå må se på helheten i selve systemet.

For ca. tre år siden, i et av de første intervjuene som daværende helseminister Sylvia Brustad gav, sa hun at det var svært viktig at man når det gjaldt problemene, så på samhandlingen mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. Det er altså tre år siden, og statsråden har sittet i samme regjering den tiden.

Men la historie være historie. La oss se framover og se hva som kan komme ut av det, for det synes jeg er veldig positivt.

Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det første er: Vil statsråden nå begynne å se mer på det helhetlige behandlingsforløpet når vi ser på finansieringssystem, istedenfor å snakke stykkevis og delt?

Det andre spørsmålet er: Vil statsråden sørge for at man ikke tar seg noen hvileskjær og hvilepauser nå i påvente av at dette utvalget skal komme med en innstilling, men at man også vil løse en del av de faktiske problemene som er der ute nå, på kort sikt?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:43:19]: Til det første som representanten tar opp: Det er kjernen av det vi må se på. Vi ser i dag at en KOLS-pasient f.eks. trenger noe behandling fra kommunen, trenger noe behandling fra sykehus, trenger noe rehabilitering, og skal så kanskje tilbake til kommunen igjen. Og vi kan godt se at kommunen gjør en utmerket jobb i seg selv, at sykehuset gjør en utmerket jobb i seg selv, at rehabiliteringsinstitusjonen gjør en utmerket jobb i seg selv, osv. Men vi ser at når pasienten eller brukeren skal forflytte seg fra det ene systemet til det andre, går det galt, for det er ingenting, særlig i det økonomiske systemet, som understøtter at den vekslingen må skje. Derfor sløser vi med ressursene, og derfor er også Fremskrittspartiets svar feil. Svaret på denne utfordringen er ikke enda mer penger. Svaret er først å få systemet til å fungere godt, så bevilge mer penger.

Svaret på spørsmål 2 er at jeg gleder meg til i morgen, til vi legger fram forslaget til statsbudsjett. Da vil representanten Nesvik se at det ikke kommer til å bli noe hvileskjær i påvente av samhandlingsreformen.

Inge Lønning (H) [12:44:37]: Først vil jeg ønske statsråden lykke til med årsvikariatet i Helsedepartementet. Nå beskrev han jo at han skal bruke tre fjerdedeler av det året til å lage en utredning som skal foreligge i april neste år, og så antydet han noe om hva som videre skal skje med denne utredningen.

Jeg vil gjerne ha statsrådens bekreftelse på at det ikke kommer til å skje noe som helst i form av noe forslag Stortinget kan ta stilling til, før tiden er ute, for statsrådens beskrivelse innebærer jo at Stortinget tidligst vil kunne forvente å få noe forslag å forholde seg til et langt stykke inn i neste stortingsperiode - og jeg understreker et langt stykke - hvis man skal følge den vanlige behandlingsgang i forholdet mellom storting og regjering. Er det da primært for valgkampformål at hele denne utredningen er iverksatt?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:45:52]: Jeg har jo registrert at flere Høyre-representanter har vært ute med den typen kritikk som representanten Lønning nå framfører. Det som nå skjer i Helse- og omsorgsdepartementet, er en grundig gjennomgang som skal munne ut i et forslag til noen av de viktigste helsereformene som er gjennomført på mange, mange år.

Så stemmer det at det er tvilsomt at det forslaget fremmes for dette storting - det må fremmes for neste storting. Så oppleves det som et problem at det da likevel klargjøres før valgkampen. Men jeg håper jo at Lønning ikke har noe imot å diskutere helse i valgkampen, og at Lønning da er klar over hva denne regjeringen vil gjøre på helsesektoren i neste periode dersom vi vinner valget. Eller er det slik at Lønning synes det er ubehagelig at vi klargjør vår politikk før valget? Etter min mening burde det være i tråd med de beste tradisjoner at vi før valget sier hva vi skal gjøre hvis vi vinner valget. Jeg tror vi vil komme med så mange gode forslag til løsninger at jeg skjønner at Lønning er bekymret, men det må være vårt utgangspunkt.

Laila Dåvøy (KrF) [12:47:12]: Statistikk for årets fire første måneder viser at det i gjennomsnitt var 272 korridorpasienter hver dag ved norske sykehus. Dette tilsvarer 2,6 pst. av antall sengedøgn. Dette er uheldig og uverdig både for kvaliteten på behandlingen, for sikkerheten og ikke minst for den enkelte pasient.

Mitt spørsmål til statsråden er om Regjeringen vil vurdere lovforbud for å få bukt med dette problemet én gang for alle, samtidig som man innfører et finansieringssystem som ikke gjør det lønnsomt for sykehusene med korridorpasienter, og styrker samhandlingen med kommunene og planlegger bedre for framtidige behov for sykesenger. Ikke minst vil dette være av betydning for eldre syke pasienter som ofte går i skyttelfart mellom kommuner og sykehus.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:48:04]: Etter min mening kan det absolutt ikke være tale om et lovforbud mot korridorpasienter. Jeg mener det er ganske oppsiktsvekkende at man i det hele tatt reflekterer over den muligheten. Hvis jeg hadde vært pasient og hadde hatt en lidelse som tilsa sykehusbehandling, og det var slik at alle sengene på rommene var opptatt, ville jeg likevel ha foretrukket å få den nødvendige behandlingen selv om det hadde tilsagt et døgn eller to på korridoren. Så det å si at det beste for meg allikevel ville ha vært å skrive meg ut av sykehuset og ikke å gi meg den behandlingen som var nødvendig, ville være en veldig merkelig analyse.

Jeg er helt sikker på at løsningen på korridorpasientproblemet ligger i samhandlingsreformen. Vi hadde 150 000 utskrivningsklare pasienter liggende i norske sykehus i 2007, og hvis vi løser den gordiske knuten, vil vi også langt på vei løse den utfordringen som korridorpasientene utgjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Sandberg (FrP) [12:49:29]: Debatten som skulle omhandle folk flest i dette landet, blir nærmest glemt, fordi den sittende regjering, særlig statsministeren, i sterkest mulig grad ønsker å fokusere på den krisen som har oppstått, særlig i USA, på finansmarkedet. Her har den sittende regjering, og særlig statsministeren, funnet seg en ytre fiende - en ytre fiende som statsministeren og den sittende regjering ønsker å bruke og koble opp imot Fremskrittspartiets politikk. Det gjør de selvfølgelig rett og slett for å dekke over sin egen unnfallenhet overfor de utfordringene som folk i Norge står overfor.

Jeg lyttet med spenning til parlamentarisk leder, Hill-Marta Solberg, fra Arbeiderpartiet, som påstod at den sittende regjering hadde drevet sosial utjevning i tre år. Ja, det er en merkelig form for sosial utjevning, må jeg si, for den sosiale utjevningen som parlamentarisk leder Solberg fra Arbeiderpartiet viste til, viser klart at forskjellene i Norge har økt. Det har blitt flere millionærer i Norge under den sittende regjering de tre siste år enn noensinne. Det har til og med blitt flere milliardærer under den sittende regjering. Den sittende regjering har økt boskatten for folk, den har økt renten for folk, den har økt bensinavgiften for folk, den har økt strømutgiftene for folk og den har økt veiskatten for folk. Det er den sosiale utjevningen som denne regjeringen skal fortsette med. Det er det eneste den lover. Og folk ser det. Derfor er det ganske logisk at den sittende regjering må bruke ytre fiender til å dekke seg under. Det er veldig interessant.

Men vi i Fremskrittspartiet skal fortsatt fokusere på de utfordringene som folk i dette landet står overfor, og de utfordringene som næringslivet i Norge står overfor, gjennom den unnfallenheten vi ser fra den sittende regjering. Det er også interessant å se på uvitenheten - eller ønsket om uvitenhet - når det gjelder årsaken til finanskrisen, og hvor man i denne sal prøver å tillegge den eksisterende politikken som har vært ført under denne finanskrisen, Fremskrittspartiets program. Det er helt enestående, og jeg savner at noen går den sittende regjering, særlig statsministeren, etter i sømmene for å finne årsaksforholdene, for årsaksforholdene er noe helt annet. Hvis man snakker om regulering, avregulering eller innstramming av finansmarkedet, må man konfrontere Arbeiderpartiet med at det er de som har avregulert finansmarkedet i Norge, fra 1945 til 1980, mens det faktisk er Høyre som framstår som de eneste anstendige økonomene i det politiske miljøet, som har sørget for den eneste finanssmellen vi har hatt i Norge - under Willoch - gjennom å slippe markedet fritt, og så er det Fremskrittspartiet, som aldri har vært i den posisjon at vi har kunnet påvirke finansmarkedet eller pengepolitikken, som skal være årsaken til, skal ha skylda for, at dette skjer. Det som har skjedd i USA, ville aldri - jeg gjentar: aldri - ha skjedd i Norge med Fremskrittspartiet. Jeg tror heller ikke det ville skjedd med noe annet politisk parti i Norge. For sannheten er at hvis man skal se på om markedet er hardt regulert eller lite regulert, er det sånn at finansministeren fra SV i Norge styrer under et liberalistisk system, hvis vi måler oss opp mot USA. Det er mer regulering i USA enn det er i Norge, og det er altså sånn at USA styrer etter en kortsiktig rentepolitikk. Vi vil, i likhet med den sittende regjering, styre etter en langsiktig rentepolitikk. Vi vil ha krav til egenandel ved låneopptak. USA - med Clinton i spissen - fjernet kravet til egenkapital i 1994. Vi i Fremskrittspartiet vil fortsatt at ansvaret for pantet på den enkelte bolig skal ligge på individet, og ikke gjøre slik som Clinton og andre har gjort i USA, at pantet ligger på boligen. Det er verktøy som ligner mye mer på det som SV i Norge ønsker seg i forhold til Husbanken, f.eks.

Noen må ta et tak, og vi skal stå oppreist, uansett hvor useriøs vår statsminister er, uansett hvor useriøse kommentatorene er i forhold til den debatten som pågår. Vi vil fortsatt ha fokus på det som er viktig: Å sørge for at folk i dette landet får bedre rammevilkår enn det de har fått under den sittende regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [12:54:51]: Jeg skjønner at det blir veldig ubehagelig for nestlederen i Framskrittspartiet, Per Sandberg, når det blir satt et kritisk søkelys på det største opposisjonspartiet når det gjelder det alle folk i Norge nå snakker om, nemlig den pågående finanskrisen. Jeg vil oppfordre ham til å bidra til en liten oppklaring, for han prøvde i sitt innlegg. Men da Siv Jensen tidligere i debatten i dag ble bedt om å forklare Fremskrittspartiets programformuleringer om at Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti og ønsker et penge- og kredittmarked uten politiske reguleringer, sier hun at nei, Fremskrittspartiet støtter alt som har skjedd i det norske storting de siste ti årene, altså de reglene vi i dag opererer under.

Jeg vil spørre Per Sandberg om det er god liberalistisk politikk å stille strenge krav til finansinstitusjonenes egenkapital, eller at investeringsrådgivere i Norge er underlagt et omfattende regelverk for å sikre investors interesser i en rådgivningssituasjon. Eller det beste: Er det liberalistisk god politikk at bankenes adgang til å ta opp lån i Norges Bank er regulert, både hvor mye bankene får låne, og hva slags rente de må betale for lånene? Hva skal velgerne få ut av dette? Det lurer vi alle på nå.

Per Sandberg (FrP) [12:56:02]: Representanten skal få svar.

Jeg er leder i Fremskrittspartiets programkomite, og vi har en omfattende prosess. Det er klart at vi er nødt til å ta noen grep i forhold til vår prosess, fordi man, særlig Arbeiderpartiet, har en egen evne til å blande sammen det som har med prinsipp å gjøre, og det som har med handling å gjøre. Vi kunne gjerne hatt det samme fokuset på Arbeiderpartiets politikk og prinsipp, men det er helt umulig, for Arbeiderpartiet har ikke prinsipper å forholde seg til. Det er det riktige. Da er det slik at vi prinsipielt mener - og der er vi enig med Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet mener akkurat det samme - at det ikke burde vært nødvendig med omfattende reguleringer. Det har Arbeiderpartiet tatt inn over seg, for Arbeiderpartiet har - sammen med Fremskrittspartiet - avregulert finansmarkedet i Norge, så det er vi enige om. Men det vi er klare på, er at vi ikke vil ha pris- og mengdereguleringer slik vi har hatt før. Vi vil heller ikke ha kredittrasjonalisering overfor enkelte grupper eller prosjekt sånn som noen i Regjeringen ønsker seg, og slik situasjonen faktisk har vært i USA, noe som kanskje er årsaken til den store finanskrisen i USA.

Karin Andersen (SV) [12:57:14]: Det er bare å konstatere at når det gjelder de to store utfordringene i verden som også Norge er en del av, klima og finansuro, har Fremskrittspartiet igjen ett svar, og det er fortsatt tut og kjør, mer marked og mer forurensning. Så skulle en da kanskje tro at en var litt mer nøye med hvordan en ivaretok tryggheten for folk i det helt nære, særlig det partiet som bruker penger i mengder, som ville skape enda større problemer i Norge. Men jeg har gått tilbake og sett på det området som handler om hvorvidt det skal være nok folk til å sitte og hjelpe dem som trenger å få utbetalt en trygd. Skal det være folk ansatt som kan hjelpe folk som er arbeidsløse? På det området har altså Fremskrittspartiet på årets budsjett - når NAV sliter - kuttet nesten en halv milliard når det gjelder de menneskene som skal sitte og hjelpe folk slik at de får pensjonen sin den dagen de skal ha den.

Har Fremskrittspartiet, slik som Regjeringen har gjort, tatt inn over seg at det er behov for flere ansatte i NAV? Er de med på bevilgninger som gjør at folk kan få trygden sin når de skal, og få hjelp når de er arbeidsløse?

Per Sandberg (FrP) [12:58:26]: Først til NAV. NAV har kommet halvveis i reformen sin, og den vil aldri bli det som Fremskrittspartiet ønsket seg i utgangspunktet: en mer effektiv, rasjonell etat siktet inn mot enkeltindividet. Dessverre ble det en reform og en situasjon der vi gjør det litt vanskeligere enn vi burde ha gjort det. Men hadde vi gjort det sånn som Fremskrittspartiet primært ønsket seg på det tidspunktet vi behandlet reformen, hadde situasjonen vært en helt annen.

Jeg synes Karin Andersen burde være litt forsiktig i forhold til å peke på hvilke grupper Fremskrittspartiet ønsker å ha fokus på gjennom NAV. Det at vi kutter på disse områdene, er rett og slett fordi vi har tro på at vår politikk i mye større grad vil sørge for at folk får arbeid, får alternativer istedenfor å være passive.

Så synes jeg også det er veldig interessant at et parti som ønsker å legge ned børsen i Norge, og som ønsker å frata alle sammen i dette landet privat eierskap, blander seg borti finansdebatten i det hele tatt. Jeg tror de skal være litt forsiktige med det.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:59:33]: Jeg har hørt på innlegget til representanten Sandberg. Hele tiden sier han at alle vil angripe oss, alle vil angripe Fremskrittspartiet. Vi er ikke rettferdig mot Fremskrittspartiet, vi må angripe dem. Og så må vi forsvare det stakkars offeret som Fremskrittspartiet nærmest er, for alle er så stygge, og alle vil på en måte konfrontere. Det Stoltenberg har gjort tidligere i dag, er å snakke om Fremskrittspartiets program. Det har flere andre også gjort. Å kalle det for et angrep synes jeg faktisk er ganske urimelig. En må kunne stå for det som står i programmet. Nok om det.

Spørsmålet mitt gjelder en sak som vi behandlet litt tilbake i tid, nemlig hjemfall, som jeg faktisk mener er den største saken som denne regjeringen har lagt fram. Vil Fremskrittspartiet, som er imot hjemfall, i neste stortingsperiode arbeide for å omgjøre det odelstingsvedtaket?

Per Sandberg (FrP) [13:00:40]: Til det siste skal jeg være like ullen som Senterpartiet og alle de andre partiene er når de får den typen garantispørsmål. Vi er i en programprosess, og vi vurderer de siste lovendringene ut fra det. Vi har ikke tatt noen beslutning her. Men vi prøvde, og det vet Skjælaaen meget godt, å få til et kompromiss her som både LO, NHO og industrien var interessert i. Det forslaget til kompromiss falt dessverre.

Det Skjælaaen innledet med, synes jeg er interessant. Jeg synes det er artig at vi blir utfordret. Det er til Fremskrittspartiets fordel at vi blir utfordret, og at det blir satt et kritisk søkelys på oss. Det ønsker vi, og det vet vi vil bli forsterket fram mot september neste år. Det er vi fornøyd med. Men det som er uriktig i det Skjælaaen sier, er at de andre partiene diskuterer vårt program. Det gjør de jo ikke! De diskuterer én setning nå, en annen setning neste uke, og så tar de en tredje setning uken deretter. Hvis de ønsker å diskutere Fremskrittspartiets politikk, må de gjøre som Gro Harlem Brundtland sa i sin tid: Man må se det hele i sammenheng.

Fremskrittspartiet har en sammenhengende politikk. Det er viktig, men det ønsker selvfølgelig ikke de andre partiene å fokusere på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olav Akselsen (A) [13:02:01]: Den regjeringa som me har i dag, er eit resultat av det førre valet, der fleirtalet av veljarane støtta opp om ein politikk for meir fellesskap, heller enn skattelette til dei rikaste. Arbeidarpartiet gjekk til val på arbeid til alle, ein betre fellesskule, betre eldreomsorg og ei meir rettferdig fordeling. Me ville satsa på å byggja ut den offentlege velferda, forbetra og fornya. Ved å fjerna den førre regjeringa sine usosiale skattekutt har denne regjeringa hatt ca. 50 milliardar kr meir å bruka på offentleg velferd.

Det har ført til meir pengar til kommunane. Det har ført til ein betre skule for elevane, fleire barnehagar, ei betre eldreomsorg og eit milliardlyft for helsevesenet. Og for første gong: Nasjonal transportplan blir følgd opp, noko som i denne perioden vil gje omtrent 8 milliardar kr meir til bane og veg enn det den førre regjeringa la opp til.

Arbeidsløysa har ikkje vore lågare på over 20 år. Aldri har fleire vore sysselsette. Over 200 000 fleire enn for tre år sidan er i jobb i dag. 50 000 har gått frå ein plass i arbeidsløysekøen og til fast arbeid.

Regjeringspartia gjer det dei lova i valkampen: byggjer ut og forbetrar fellesskapsløysingane samtidig som ein fører ein økonomisk politikk som sikrar sysselsetjing, verdiskaping og velferd. Ein er godt i rute med å gjennomføra det som blei sett ned i Regjeringa sitt arbeidsprogram, kalla Soria Moria.

I trontalen varsla Regjeringa at ein ville fortsetja arbeidet med å gjennomføra den politikken ein gjekk til val på. Fellesskapsløysingane skal forbetrast og utviklast. Dei siste vekene har uro i den internasjonale finansmarknaden vist til fulle at også Noreg blir påverka av det som skjer utanfor våre grenser. Sjølv om me ikkje enno har den heile og fulle oversikta over kva denne uroa vil føra til for oss, tyder alt på at skadeverknadene for landet vårt er små samanlikna med det som skjer i svært mange andre land. Ein kan hevda at me er heldige, men det er ikkje tilfeldig at me er betre rusta til å takla denne krisa enn mange andre land. Det har samanheng med den politikken me har ført her i landet. I motsetning til mange andre har me hatt streng regulering og konroll med finanssektoren vår. Det har vore nødvendig, og det skånar oss no for dei verste utslaga av den internasjonale uroa.

Det at me har orden i økonomien er avgjerande for handlefridomen vår. Finanskrisa i USA og andre plassar viser at regulering og kontroll er nødvendig. Marknaden kan ikkje overlatast til seg sjølv, slik enkelte ser ut til å tru. At staten i mange land no må til med redningspakkar og oppkjøp av bankar og finanshus, er nok eit nederlag for liberalismens totale tru på den frie marknaden.

Sjølv om ein i desse dagar ser tåredrypande oppslag om investorar sine milliardtap, er det vanlege folk som også denne gongen er dei verkelege taparane. Folk som ikkje var i nærleiken då bonusane blei betalte ut, må betala rekninga i form av høgare rente og i verste fall gå frå hus og heim på grunn av andre sine spekulasjonar. Finansuroa viser at me ikkje bør eksperimentera med den økonomiske politikken, og at regulering er av det gode - ikkje motsett, slik som Framstegspartiet hevdar.

Det mest interessante som har skjedd så langt i dag, er at Høgre sin leiar har slått fast at Framstegspartiet kan gløyma sin økonomiske politikk om dei ønskjer å samarbeida med Høgre. Det betyr samtidig at me alle, Framstegspartiet sine veljarar inkludert, kan gløyma alle løfta om fleire milliardar til alle gode formål.

I sommar var det krig i Europa. Krigen mellom Russland og Georgia var eit klart brot på internasjonal lov. Me må ta klar avstand frå det maktovergrepet som skjedde. Det har vore gjort, og derfor blir det heilt feil når Høgre sin leiar prøver å så tvil om Noreg og Regjeringa sin reaksjon på Russland sin oppførsel. Det er det ikkje grunnlag for. Våpenmakt er ikkje måten å løysa strid mellom ulike statar på.

Men på same måten som me må ta klar avstand frå Russland sin maktbruk, må det vera eit klart mål å engasjera Russland så mykje som mogleg på så mange område som mogleg. Å få Russland med som ein aktiv deltakar i felleseuropeiske fora som Europarådet og NATO-Russland-rådet er viktig. Ingen, verken Noreg, Europa eller verda elles er tent med unødvendig auka spenning mellom Russland og resten av verda. Derfor er det viktig for Norge å fortsetja det praktiske og konkrete samarbeidet med Russland.

Trontalen slår fast at utanrikspolitikken står fast.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [13:07:26]: I trontalen sier Regjeringen bl.a. at de

«vil føre en offensiv europapolitikk som ivaretar norske interesser, i nær kontakt med EUs institusjoner og medlemsland».

Jeg regner selvfølgelig med at utenrikskomiteens leder slutter seg til dette.

Vår tilknytnings- og samarbeidsform overfor EU kan være fordelaktig, men i mange tilfeller skaper dette også betydelige utfordringer. Et eksempel på dette er hjemfallssaken. Da saken nylig ble behandlet her i huset, hevdet Regjeringen og regjeringspartiene at opposisjonens forslag om å utsette hjemfall og trygge flere tusen industriarbeidsplasser ikke ville bli godkjent av ESA.

Ifølge Dagens Næringsliv 30. september sier ESA-president Per Sanderud at

«den norske regjeringen aldri tok kontakt med ESA for å få vurdert opposisjonens forslag».

Synes utenrikskomiteens leder at Regjeringens handlemåte i denne sak vitner om en offensiv europapolitikk?

Olav Akselsen (A) [13:08:27]: Ja, det gjer eg absolutt. Me må jo setja dette inn i det perspektivet der denne saka høyrer heime. Dette er ei sak som Noreg har operert med overfor ESA og Europa i seks, sju år.

Den førre regjeringa hadde ei høyring om å likestilla offentleg og privat eigarskap på den måten at alle kommunar også måtte levera inn sin eigarskap i kraftsektoren til staten. Det sa me allereie den gongen klart nei til. Denne regjeringa valde òg å bringa saka inn for EFTA-domstolen for å få ei avklaring. På bakgrunn av det fekk me ein dom som gjorde at Noreg hadde eit avgrensa tidsrom for å få regelverket i tråd med dommen i EFTA-domstolen.

Regjeringa har jobba aktivt for å få det til, og gjennom det vedtaket som Stortinget - Odelstinget og Lagtinget - fatta for eit par veker sidan, har me altså no sikra vidare offentleg kontroll med vasskraftressursane våre, noko som opposisjonen sitt forslag ikkje kunna gje oss. Derfor har det vore ein svært aktiv politikk på dette området.

Inge Lønning (H) [13:09:48]: Ingen kan være uenig med utenrikskomiteens leder i at det er lite ønskelig med unødvendig spenning. Selvsagt!

Når det har vært reist kritikk mot Regjeringens måte å opptre på i dragsuget etter Georgia-krisen, er det jo fordi det flere ganger i mediene fra fremstående representanter for Regjeringen ble gitt uttrykk for at ingen ting var endret, at i nordområdene, i vårt naboskap med Russland, er alt som det alltid har vært, og det er ingen grunn til å bekymre seg om det. Det er i beste fall en overfladisk analyse.

I dragsuget etter Georgia-krisen er det jo iøynefallende at NATO knaker i sammenføyningene, og at NATO-landene har hatt store problemer med å bli enige om hvilken linje man skal følge. Derimot har EU med stor tyngde kunnet opptre og bidra til konstruktiv politisk utvikling. Burde ikke det innebære at den norske regjering hadde litt klarere tanker om Norges fremtid?

Olav Akselsen (A) [13:11:03]: No trur nok eg at Regjeringa har veldig klare tankar om Noreg si framtid både på dette og på veldig mange område. Det som er heilt klart, er at eg synest det er negativt at opposisjonen, særleg Høgre, prøver å skapa eit inntrykk som ikkje er korrekt, nemleg at Noreg ikkje på lik linje med alle andre land i NATO, og for så vidt innanfor Vest-Europa, har teke klart avstand frå den måten som Russland takla krisa i Georgia på. Dette er ikkje tilfellet, og ved Høgres måte å handtera dette på underminerer ein i realiteten alvoret og styrken i dei fråsegnene som eit samla vestleg Europa har kome med.

Det er altså slik at denne regjeringa frå dag éin har ønskt å få internasjonal merksemd på Noreg sine område i nord gjennom nordområdestrategien og ved å auka merksemda i NATO og andre fora når det gjeld den eventuelle spenninga som kan bli i dette området. Derfor er eigentleg det som no har skjedd, berre med på å stadfesta at me har hatt ei regjering som har vore framsynt når det gjeld potensiell utvikling i våre grenseområde.

Modulf Aukan (KrF) [13:12:31]: I VG i dag skriv Elisabeth Skarsbø Moen at småbarnsforeldre er den gruppa som har grunn til å vera skuffa når Stoltenbergs regjeringsperiode no går mot slutten. Det er ikkje full barnehagedekning. Maksprisen er avlyst for perioden. Løftet om ti veker foreldrekvote har vi ikkje sett snurten av så langt, heller ikkje løftet om å gje fedrar sjølvstendige oppteningsrettar er innfritt. Kristeleg Folkeparti meiner at det er på tide å få dette på plass. Er Akselsen einig i det?

Vi i Kristeleg Folkeparti har foreslått ein ny fleksibel foreldrepermisjon på 16 månader, der dei 14 ekstra vekene kan nyttast fritt innan barnet fyller ti år. Dette er eit konkret forslag som vil hjelpa titusenvis av foreldre landet over til å få meir tid saman med barna sine. Er Akselsen einig i det?

Olav Akselsen (A) [13:13:45]: Eg meiner òg det vil vera feil å seia at spesielle grupper i Noreg har stor grunn til å vera misfornøgde med denne regjeringa. Det har gått svært bra i Noreg. Arbeidsløysa har gått ned, kjøpekrafta har gått opp - også for småbarnsforeldra - og me har fått gjennomslag for tidenes utbygging av barnehagar i Noreg, og me vil venteleg nå målet om full barnehagedekning i løpet av neste år.

Om det er slik at Kristeleg Folkeparti no er blant dei partia som meiner at det skjer for lite på dette området, synest eg det er ei veldig positiv utvikling, for dessverre har Kristeleg Folkeparti ikkje vore blant dei sterkaste pådrivarane for å byggja barnehagar. Eg har heller ikkje oppfatta at Kristeleg Folkeparti har vore ein spesiell stor pådrivar for å utvida foreldrepermisjonen. Viss så er tilfellet, er eg sjølvsagt svært glad for det. Me er òg villige til å vurdera alle dei innspela som måtta koma i den samanhengen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per-Kristian Foss (H) [13:15:02]: Den alvorlige finanskrisen som nå ryster verden, startet i USA og er fortsatt sterkest i USA. Men ledende europeiske økonomiprofessorer sier i et opprop som nylig ble kjent: «Dette er en én-gang-i-livet-krise. Tilliten mellom finansinstitusjonene forsvinner, frykten kan spre seg.»

De sier videre: «Hvis uroen paralyserer kredittmarkedene, kan arbeidsplasser og bedrifter ødelegges i massiv skala.»

Dette er ganske sterke ord fra en gruppe som består av 700 av de fremste professorer innenfor økonomifag i USA, og de er rettet til europeiske politikere, deriblant også Norge.

Jeg er langt på vei fornøyd med den redegjørelsen statsministeren gav i innledningen til sin tale i dag, og jeg regner med at Regjeringen og bankene ved sine organisasjoner er i en løpende dialog med Norges Bank med sikte på den nødvendige kredittilførselen til alle typer banker, ikke minst de minste blant dem. Men jeg har lyst til å understreke at bankene også har et ansvar for å restrukturere seg og for å sørge for å komme ut av den krise som man langt på vei er brakt i ved egen innlånsvirksomhet, såkalt funding, til etter hvert ganske høyere priser.

Høyre har for sin del alltid understreket at markedsøkonomien trenger kjøreregler og effektive tilsyn. Dess mer global økonomien er blitt, dess sterkere er behovet for tilsyn både på konkurransesiden og på kredittsiden. Et styrket kredittilsyn var resultatet av vår innsats i regjeringstiden, og så sent som i vår fremmet Høyre forslag om ytterligere styrking av Kredittilsynets ressurser.

Det har vært bred enighet om finanslovgivningen i dette landet. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet på dette området har gitt litt uklare signaler. La meg si det sånn at jeg etter dagens debatt er glad for i hvert fall én ting. Partiets leder, Siv Jensen, har lagt nestleder Per Sandberg til side, og har erklært at hun ikke er enig i det program Fremskrittspartiet nå regjerer etter, hvor det heter at man på dette området ikke skal ha reguleringer og inngrep, og også lagt til side det utkast som nå foreligger til nytt program, der det heter: «Regulering fra myndighetene burde i prinsippet være overflødig i en fri økonomi.» Da skjønner jeg at «i prinsippet» ikke er ment for den aktuelle situasjon - verken før, nå eller i fremtiden. Så det er lagt helt til side. Så skal jeg la den forvirring som eksisterer i Fremskrittspartiet mellom leder og nestleder, om USA driver sosialisme på finansmarkedets område eller ei, ligge, for den er så aparte - om jeg kan få lov til å bruke det uttrykket - og så kunnskapsløs at den ikke fortjener å bli kommentert ytterligere. Man kunne nesten være fristet til å si at blant de mange studieturer man har hatt i partiet, burde man kanskje lagt flere til USA. Men det er for sent nå.

Statsministeren sa i sin innledning at Norge er godt rustet til å møte finanskrisen. Det er riktig. Spørsmålet er imidlertid om norsk næringsliv og Norge er godt rustet til å møte de nedgangskonjunkturer som vil følge av den utviklingen vi nå ser. Jeg tror at norsk næringsliv står overfor en del store problemer knyttet til både kostnadsnivå, økt lønnspress i en del næringer og sviktende ordretilgang. Da er det skuffende at vi ikke har brukt de gode tider som vi nå har vært gjennom, de enorme oljeinntekter vi har brukt, og de enorme skatte- og avgiftsinntekter vi har fått, til nettopp å styrke det som det var ment å styrke etter handlingsregelens vedtak, nemlig forskning og utvikling - der har det skjedd lite, det er reelt sett en tilbakegang - gjennom infrastrukturinvesteringer - heller ikke der har de klart å holde følge med utviklingen verken i priser, lønninger eller i et økende statsbudsjett.

Det tredje området som var pekt ut den gangen, og som det var bred enighet om, var skatter og avgifter knyttet til næringslivet. Her har det skjedd en tilbakegang i den forstand at skatter og avgifter for næringslivet har økt. Til og med programposter fra Senterpartiet som redusert formuesskatt eller fra SV om økt avskrivningssats for næringslivet - det gjelder for maskiner i industrien - har ikke blitt fulgt opp, snarere tvert imot på formuesskattens område.

Så er jeg selvfølgelig enig med statsministeren i at alt har gått bra hittil. Men det nytter jo ikke å se tilbake når man skal møte problemer som kommer. Og det er i møte med en nedgangskonjunktur man hadde stått sterkere hvis man hadde prioritert høyere disse områdene for verdiskapning med de store midler man har disponert i årene som er gått.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [13:20:17]: Det var interessant å høre på den erfarne og - eg vil også seie - dyktige finanspolitikaren Per-Kristian Foss’ nøkterne vurdering av finanskrisa. Men med all respekt, hans forsøk på å ro den potensielle samarbeidspartnaren Framstegspartiet i land og avklare deira syn, var ikkje like imponerande. Høgre har opna for å danne regjering med Framstegspartiet. Det er vel klart for oss mykje av den blå politikken som den regjeringa ville stå for, med nedbygging av fellesskapet, med privatisering, utsal av statleg verksemd, skattelette og truleg òg svekking av arbeidstakaranes rettar.

Men spørsmålet mitt blir: Korleis vil den økonomiske politikken bli? Her har Erna Solberg tidlegare i dag prøvd å avklare det, men gitt dagens situasjon på meiningsmålingane, vil jo Framstegspartiet bli eit stort og tungt parti. Føler Per-Kristian Foss seg komfortabel med å gå inn i eit regjeringssamarbeid med eit parti som har ein så diametralt motsett finanspolitikk og økonomisk politikk av den Høgre står for?

Per-Kristian Foss (H) [13:21:31]: Jeg gjør gjerne Kåre Willochs ord til mine: En viktig skillelinje går mellom populisme og måtehold.

Høyres konservatisme representerer måteholdet. Derfor føler jeg meg ikke komfortabel med alle deler av Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Derfor benytter vi av og til også anledningen til å markere hvor skillelinjene går. Det har vi meget tydelig gjort i denne debatten.

Jeg tror man i en debatt som denne tjener på å høre på hva som sies, og ikke har manus klart på forhånd. Jeg leste jo Per Sandbergs mange rare uttalelser med undring, for å si det forsiktig. I denne debatten har altså Fremskrittspartiets leder ikke gjort et eneste forsøk på å si at de står for en annerledes regulering av finansmarkedspolitikken - og jeg understreker: finansmarkedspolitikken. Hun snakket en del om pengepolitikken, og det er noe annet. Men på finansmarkedets område, altså næringene bank og forsikring, har hun jo klint seg så sterkt opp til flertallet at det nesten ikke er forskjell lenger, så langt jeg har registrert. For å si det sånn: Det er lov å kikke seg litt rundt i verden, selv for ledere i Fremskrittspartiet. Og når man gjør det, og kommer løpende etter oss andre, får jeg ta det som en positiv utvikling.

Fremskrittspartiets forsøk på å styrke Kredittilsynet gjennom å redusere bevilgningene har heller ikke Fremskrittspartiet gjort noe forsøk på å forsvare. Det tror jeg var klokt.

Heikki Holmås (SV) [13:22:54]: Etter de siste ukers - i og for seg halvannet års - hendelser i USA bør markedsfundamentalismen nå være steindød. En av grunnene til at finanskrisen er drevet fram, er jo at finansinstitusjoner har tatt høy risiko bl.a. i sin utlånspolitikk, noe som bl.a. førte til boligkrisen.

Det vi vet, er at høy fortjeneste følger høy risiko. Tar en bank høy risiko, får den høy fortjeneste når det går bra. Tilsvarende går det dårlig, med store tap, i dårlige tider.

Det som vi også vet har skjedd i hele denne perioden i USA, er at de rikeste er blitt rikere. Det samme skjedde hvert eneste år da Per-Kristian Foss ledet Finansdepartementet, bl.a. på grunn av at man gav store skatteletter ved å fjerne skatt på aksjeutbytte til de rikeste. Dette førte til tilpasninger som gjorde at de rikeste tok ut opp mot 200 millarder kr i skattefritt aksjeutbytte.

Spørsmålet mitt er rett og slett: Var dette en villet, ønsket, politikk fra Per-Kristian Foss’ side, eller kom det som en overraskelse på ham at de rikeste ble så rike?

Per-Kristian Foss (H) [13:24:15]: Vi trenger noen rike i landet, men de har aldri vært så rike som de har vært under denne regjeringen.

De rikeste i Norge er de som tar ut kapitalinntekter. De har aldri tatt ut mer kapitalinntekter enn de har gjort under denne regjeringen, inntil krisen kom. Jeg regner med at representanten ikke mener at den internasjonale finanskrisen er et villet resultat av den rød-grønne regjeringens politikk. Det ville vel være å ta litt hardt i. På det området har jeg veldig god samvittighet.

Jeg har vært med på å fremme reguleringer på finansmarkedsområdet som gjør at vi har en helt annen politikk på dette området enn f.eks. USA. Store deler av det som nå har gått galt i USA, hadde det ikke vært lov å gjøre i Norge. Det skyldes bl.a. at store deler av finansnæringen i USA er utenfor reguleringer og har et splittet tilsyn. Det har vi ikke i Norge.

La meg si det sånn: SV støttet alle de tiltak vi kom med på finansmarkedets område under vår regjeringstid, og de har fått støtte av oss under denne regjeringen når de har fremmet noen få - ikke veldig mange - endringer av finansmarkedsområdets reguleringer. Jeg anser det som en styrke at det faktisk er bred enighet på dette området.

Så må vi også legge til at Norge jo har hatt en bankkrise før, og det har hjulpet oss litt i møtet med nye kriser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:25:39]: Det er korrekt at de rike har tatt ut mye kapitalinntekter. Det ble jo rimelig godt tilrettelagt av den forrige regjeringa.

Ellers hadde jeg tenkt å si at vi opplever nå et interessant og nøkternt innlegg, tilnærma fritt for polemikk, fra vår tidligere finansminister. Det er en ny Per-Kristian Foss vi opplever i Stortinget om dagen, og det er gledelig.

Høyres linje har i denne stortingsperioden vært en strammere finanspolitikk - altså, på godt norsk: mindre omfang på statsbudsjettet. Det skulle gi en lavere rente. Vi vet at endringene har vært små, og finansieringa har delvis ikke vært til stede.

Men det som er det interessante nå, er: Hva framover? Det skulle være artig å høre Høyres tidligere finansministers vurdering av finanspolitikken for neste år. Trengs det nå en mer ekspansiv finanspolitikk, som gir rom for økte offentlige investeringer, for å styrke aktiviteten, eksempelvis på samferdselsområdet? Er det rom for en revidering av Høyres linje i denne stortingsperioden når det kommer til debatten resten av året?

Per-Kristian Foss (H) [13:26:51]: Jeg er veldig glad for at hver gang jeg har holdt et innlegg i denne stortingsperioden vi nå er inne i, om ulike temaer, så har representanten Lundteigen møtt meg, enten på talerstolen eller i rotunden, ved å si at jeg er ny. For å si det sånn: Det gir jo håp for gamle mennesker.

Men jeg tror nok jeg har sagt mye av dette før. La meg si det sånn at jeg har aldri vært tilhenger av en rendyrket liberalisme. Jeg har ment at et fritt marked faktisk også krever ganske sterke myndigheter, sterkt tilsyn og reguleringer. Særlig gjelder det på finansmarkedsområdet.

Hva slags budsjett trenger vi nå? Jeg vil gjerne si at vi trenger et budsjett som legger til rette for at styringsrenten etter hvert kan gå ned, selv om den dessverre ikke lenger betyr så mye for den renten folk betaler for sine boliglån, som den gjorde tidligere, på grunn av at markedsrenten drar den opp. Men allikevel, bunnen bør komme ned, altså styringsrenten, og da vil jeg anbefale et budsjett som ikke bruker altfor mye oljepenger, et budsjett som stimulerer til sparing, og som øker tilgangen på arbeidskraft. Det er tre gode råd som jeg håper Lundteigen vil bringe videre til det budsjettet som vel allerede sannsynligvis er trykket og klart.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:28:12]: Verden står overfor store oppgaver i åra som kommer. Finanskrisa vi er midt inne i, viser behovet for å finne nye virkemidler for politisk styring. Vi trenger mer, ikke mindre, trygghet for folk flest. Vi trenger flere, ikke færre, grenser for kapitalismen.

Velferdsordningene og sosiale rettigheter for vanlige arbeidstakere er under press i vår del av verden. Å forsvare det vi har bygd opp, mot angrep og å videreutvikle det vi har skapt her i landet, blir en hovedoppgave for oss. Samtidig står vi overfor store endringer som krever lederskap. Skal vi klare å forhindre en global oppvarming av katastrofale dimensjoner, må vi gjøre langt mer i åra som kommer. Igjen: Vi trenger mer, ikke mindre, politisk styring.

Norge er et oljeproduserende, oljeavhengig land, og vi har et bredt politisk flertall som har slutta seg til målet om å unngå mer enn to graders oppvarming av kloden. Med andre ord: Vi har litt av en jobb foran oss. Vi vet at togradersmålet er ambisiøst, men vi vet også at det er gambling med jordas framtid ikke å forsøke.

Såkalte tilbakekoblinger, altså forsterkede effekter som følge av f.eks. at et varmere og surere hav begynner å bidra til ytterligere oppvarming av kloden, kan føre til at oppvarminga kommer ut av kontroll. Jo varmere det blir, jo flere tilbakekoblinger vil vi se, og jo større er sannsynligheten for at vi mister kontrollen.

Midt oppe i alt dette har Det internasjonale energibyrået gitt oss en pekepinn på hva som vil bli energibehovene på jorda framover. I IEAs prognoser ser vi at behovet for energi i verden dobles de neste 25 åra. Olje, gass og kull kan ifølge IEAs scenario måtte dekke rundt 80 pst. av dette behovet. Dette har fått oljeselskapene og enkelte politikere til å juble. Dette gir oss sikre inntekter for framtida, sier de. Kanskje kan til og med oljesand bli lønnsomt? Glemt er det vi vet om klimaendringenes farlige effekter.

IEAs prognoser er et skrekkscenario. Konsekvensene av et slikt forbruk av fossile energikilder er at vi vil få en ukontrollert oppvarming av kloden. Etter min mening er det soleklart at det ikke går an å legge opp til at verden skal oppfylle IEAs prognoser - og samtidig hevde at klimaendringene er farlige og må unngås.

Dersom vi skal klare det ambisiøse togradersmålet, må utslippene i verden begynne å synke seinest i 2015. Det er ikke lenge til. Vi må derfor allerede nå begynne å omstille oss til en ny hverdag. Jo lenger vi venter, jo vanskeligere og dyrere vil dette bli. Og jo mer utrygge blir norske arbeidsplasser. Som så ofte ellers: Det er mye bedre - og tryggere - å styre dette politisk enn å overlate det til markedet eller bare vente til oljen tar slutt av seg sjøl. Siden jeg tror på FNs klimapanel, vil jeg jobbe for at Norge og andre oljeproduserende land skal trappe ned på oljeutvinningstempoet i åra som kommer. Jeg vil at ungdom skal se at det fins en framtid innen alternativ energi, teknologiutvikling og samfunnsfaglig klimaforskning. Jeg vil at vi skal se kritisk på egne mål om økonomisk vekst og i større grad bry oss om hva slags vekst vi skal ha, og fordelinga av denne i Norge og i verden.

Norge har tatt en del grep for å forberede en overgang til den nye virkeligheten. Vi har tatt initiativer for å få med oss utviklingslandene i en ny, internasjonal klimaavtale. Regnskogsmilliardene og satsinga på CO₂-håndtering er ekstremt viktige satsinger. Norge må være villig til å bidra med store penger på klimaet for å vise u-landene at vi mener alvor. De rike landene i verden må være villige til å ta på seg de største forpliktelsene. Det er ikke annet enn rettferdig at de som har bidratt mest til klimaendringene - USA, Vest-Europa og enkeltland andre steder i verden - tar på seg det største ansvaret. På samme måte er det urimelig om land som ikke har fått utvikle seg, skal måtte ta på seg store byrder samtidig som de rammes hardest av klimaendringer som uansett vil komme. De fattige i verden må få garantier om at de får hevet sin levestandard. Vi i den rike delen av verden må på vår side være villige til å dele mer. Vi må vise solidaritet i praksis, både med verdens fattige og med kommende generasjoner.

Prinsippvedtaket fra klimaforliket om at den offentlige forskninga på ny fornybar energi skal bli minst på linje med petroleumsforskninga, vil bli viktig. Incentiver for å få ned biltrafikken, arbeidet med å få på plass et felles norsk-svensk sertifikatmarked, utfasing av oljefyr, nye energikrav for bygg, påbud om fjernvarme og deponiforbud er viktige elementer i Regjeringas klimapolitikk. SV mener likevel at vi bare så vidt har begynt på det spranget vi er nødt til å ta i ganske nær framtid. Elektrifisering av sokkelen, rensing av store punktutslipp, innfasing av elbil og kraftige begrensninger på fossile kjøretøyer er bare noe av det som må til. Kvotesystemet vil forhåpentligvis bidra til å gjøre forurensning så dyrt at det vil føre til viktige omlegginger. Vi vil se at teknologi vil kunne bli tilgjengelig for flere. Men kvotesystemet har klare begrensninger med hensyn til forutsigbarhet. Derfor må politikerne - vi - trå til.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:33:51]: Representanten Inga Marte Thorkildsen snakket mye om viktige ting som Kristelig Folkeparti er enig i, at vi må bekjempe fattigdom, og at vi internasjonalt må bekjempe de store klimautfordringene.

Det hun ikke snakket om i sitt innlegg, men som hun har vært opptatt av mange ganger tidligere, er at det er fattigdom i Norge. Til tross for at vi aldri har vært så rike som vi er nå, har forskjellene på folk økt i landet vårt, og de fattige har blitt fattigere i en tid da vi har mye penger. Ser ikke representanten at Regjeringen ikke har lyktes med en skikkelig fattigdomssatsing, at de ikke har målrettet den nok? Det er ille når fattigdom rammer barn og småbarnsfamilier. Kristelig Folkeparti mener at vi kan ha mange målrettede tiltak overfor akkurat dem, f.eks. inntektsgradert foreldrebetaling i barnehagene - det skal være omtrent gratis for dem som har dårlig råd, å ha barn i barnehage. Hvorfor er ikke SV opptatt av målrettet fattigdomssatsing her i landet vårt?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:34:55]: Noen av de mest målrettede satsingene vi kan ha, er nettopp de tiltakene som når alle, f.eks. at alle barn har mulighet til å gå i barnehage, at barnehagen er billig nok til at det er mulig, og at man sørger for at barnevernet fungerer på en måte som gjør at barn av familier som har dårlig råd, får mulighet til å gå gratis i barnehage. Dette er noe av det viktigste vi kan gjøre. Å få en skole som er helt gratis, er også et grep som denne regjeringa har tatt. Det er ekstremt viktig for å nå alle barn, og det er veldig målrettet.

Det som jeg opplevde som veldig viktig for den forrige regjering, og spesielt for Høyre, var å forhindre at de som ikke trengte noen av de etablerte ordningene, fikk dem, istedenfor å sørge for at alle som trengte ordningene, faktisk fikk. Det mente jeg var et stort skille og en mistenkeliggjøring av folk som ikke kunne delta i arbeidsmarkedet på lik linje med andre folk. Det gjorde at en del følte at de aldri kom ovenpå, aldri fikk mulighet til å kvalifisere seg og bidra i samfunnet på lik linje med andre.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:36:17]: Representanten Thorkildsen tok i sitt innlegg opp FNs klimapanels klare beskjed om at vi innen 2015 må få ned klimautslippene hvis vi skal nå togradersmålet. Representanten sa også at oljeproduserende land må trappe ned sin produksjon. Hun nevnte ikke Norge, men jeg regner med at det ligger implisitt.

I trontalen som ble presentert på torsdag, var ikke Regjeringens energimelding nevnt med et eneste ord. Det er i denne meldingen Regjeringen bl.a. skal presentere sin oljepolitikk. Hvorfor gjenspeiles ikke Thorkildsens engasjement i trontalen som ble presentert for Kongen og Stortinget sist torsdag?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:37:12]: Jeg nevnte Norge i mitt innlegg. Jeg er opptatt av at vi også sørger for at vi får en omlegging, slik at vi ikke bidrar med vår politikk til å skape så store problemer i verden at det ikke blir mulig å nå togradersmålet. Det kommer til å kreve mye av oss framover.

Til spørsmålet om energimeldinga: Jeg er stolt av at vi faktisk har satt et nytt navn på det som før var petroleumsmeldinga. Det mener jeg er et tydelig signal. Vi kommer til å komme med denne meldinga i løpet av neste år, og det er energipolitikken i et bredt perspektiv vi da skal se på. Og er det noe som er helt klart, er det at vi ikke kan fortsette verken i Norge eller i Vesten på en måte som oppfyller IEAs skrekkscenario - altså ikke prognose, men skrekkscenario - hvor 80 pst. av det doblede energibehovet skal dekkes av fossile energikilder. Dit kan ikke vi gå, dit kan heller ikke Norge gå. Vi må ha en omlegging til fornybare energikilder, og det er det bl.a. energimeldinga skal se på.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:38:31]: Thorkildsens innlegg var interessant, fordi hun tok opp en del selvfølgeligheter. Alle på Stortinget ønsker å satse på fornybar energi. Fremskrittspartiet har også tatt til orde for en satsing på grønne sertifikater, og det har aldri vært fremmet forslag fra Regjeringen som har blitt nedstemt når det gjelder fornybar energi. Men det en diskuterer i fagbransjen, er hvordan en skal kunne nå dit, fra å gå fra fossil energi til å basere seg mer på fornybar energi. Alle våre naboland er opptatt av at Norge skal øke sin eksport av olje og gass. Lederen av FNs klimapanel sier at Norge har ingenting å skjemmes av som olje- og gassprodusent de neste ti årene, og forskningsbransjen sier at oljebransjen er en viktig driver, en nødvendig driver, for at Norge skal bli stor på fornybar energi. Samtidig går representanten Thorkildsen ut i dn.no og sier at en ikke lenger skal tildele leteareal, og en skal politisk styre ungdom vekk fra petroleumsrelatert forskning. Hva slags virkelighet lever Thorkildsen i når hun kan si slike ting på tross av alle bransjeorganenes uttalelser?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:39:39]: Jeg tror at de som befinner seg i en virkelighet som er litt på siden av den virkeligheten som andre lever i, det er de som tror at vi bare kan oppfylle IEAs scenario for hvordan verden kommer til å utvikle seg de neste 25 år. Det er veldig greit for Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet tror ikke på at klimaendringene er menneskeskapte, og derfor er det heller ikke nødvendig å nå et togradersmål. Men for oss som tror på det, er dette fryktelig alvorlig. Det betyr at vi er nødt til å sørge for at vi har en plan for hvordan vi skal få ned utslippene. Og det hjelper ikke bare å sørge for at vi får bygd ut nok fornybar energi - da trenger vi også å erstatte den fossile energibruken med den fornybare, bruke energien på en fornuftig og effektiv måte og slutte å sløse. Det er de utfordringene som vi kommer til å stå overfor framover, og det betyr også at vi trenger å oppmuntre ungdom til å søke seg inn mot fornybar energisektor, inn mot teknologiutvikling som innebærer at vi skal få til det løftet som trengs for å komme oss ut av den fella vi har satt oss sjøl i. Da trenger vi også politisk styring.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:41:03]: En svensk forsker skrev for noen år siden at det går bedre med bygder som har mange åpne homofile. Det er ikke fordi homofile er flinke til å starte blomsterforretninger og designforretninger. Nei, det handler om holdningene i disse samfunnene. Undersøkelser forteller oss at det går bra der hvor det er mangfold. Mangfold er lønnsomt. Diskriminering er dårlig samfunnsøkonomi fordi vi ikke tar alle kreftene i bruk.

Det var utgangspunktet for arbeiderbevegelsen da vi skapte et samfunn hvor arbeidergutten skulle ha de samme mulighetene som direktørsønnen. Det var grunnlaget for kvinnekampen. Og vi vet at kvinners yrkesdeltakelse er en av hovedårsakene til det velstandsnivået vi har i Norge. Det må være utgangspunktet for vårt arbeid for et universelt utformet samfunn, hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få bedre mulighet til å delta. Derfor er vi stolte av den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Vi skal bruke erfaringene i arbeidet mot kvinnediskriminering i vårt arbeid mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og etniske minoriteter. Det er for mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn som blir systematisk undervurdert på arbeidsmarkedet. Da vi innførte en plikt i staten til å innkalle én person med etnisk minoritetsbakgrunn på intervju, fikk 22 pst. jobben. Positiv forskjellsbehandling må til dersom vi skal ta alle samfunnets ressurser i bruk. Arbeidsløsheten er nå halvert blant innvandrere. Den har gått fra 9,2 pst. i 2005 til 4 pst. i dag. Og nedgangen er størst blant afrikanere.

Vi som er opptatt av familieverdier, må ha respekt for alle typer familier. Derfor var det med glede jeg konstaterte at Høybråten hadde Donna i «Mamma Mia!» som rammen for sitt innlegg her i dag. Det er som kjent ikke en familie med mor, far og barn, men derimot en familie med én mor og tre alternative fedre. Det viser jo at samfunnet går fremover, og jeg er glad for at toleransen har inntatt alle partier i denne salen. Men vi må også ha respekt for homofile familier, og det vil vi vel kanskje se for alle partier om noen år. Derfor er vi stolte av den nye ekteskapskloven.

For alle familier er likestilling veien til tryggere oppvekstvilkår for våre barn. Blant dem som oppgir å ha jevnere fordeling av husarbeid, er det færre skilsmisser, og det fødes flere barn. Mangel på likestilling er en trussel mot familien. Trygghet og stabilitet i familien ivaretas best med jevnere fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Derfor er dette et politisk mål. Men vi må være forsiktige med å forherlige. For mange er livet i familien ikke så lett. For når sosiale nettverk med storfamilien blir borte, blir familien enda mer sårbar - helt til det eksploderer når barna blir ungdommer.

Mange av de barna som har vokst opp med alkoholisme, vold eller annet misbruk, sier selv senere i livet at de prøvde å fortelle det til noen, men de som skulle forstå, forsto ikke, eller det var kanskje for tøft for de voksne å innse.

I et velferdssamfunn må vi bry oss mer om andres unger. Vi må ta et oppgjør med norsk høflighetskultur, hvor vi sier til oss selv at det har ikke vi noe med når vi ser klare tegn på at unger lider. Vi må melde fra. Hadde flere leger turt å spørre om alkoholbruk under svangerskapet, kunne antall barn med alkoholskader vært redusert. Hadde flere førskolelærere, lærere og SFO-ansatte meldt fra, kunne tiltakene kommet tidligere. Og hadde vi grepet inn like ofte overfor omsorgssvikt i familier med minoritetsbakgrunn, ville flere minoritetsbarn sluppet å oppleve at de får mindre beskyttelse enn barn med norske foreldre. For omsorgssvikt kan ikke kulturforklares.

Vi har startet et arbeid med å samordne hjelpetjenestene for utsatte barn og unge. Barn og unge skal slippe å fortelle samme historie til helsesøster, lege, lærer, spesialpedagog, sosionom, barnevernspedagog, psykolog og psykiater. De skal slippe å forholde seg til ulike fagetatstradisjoner, ulike hjelpere som ikke snakker sammen. Derfor er en av velferdssamfunnets viktigste oppgaver i framtiden å sørge for at vi samordner velferdstiltakene. Derfor trengte vi NAV-reformen. Derfor trenger vi bedre samarbeid mellom helsetjenester lokalt og sykehusene. Og derfor trenger vi tilsvarende samordningsreformer for utsatte barn og unge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:46:06]: I den møtefrie perioden for Stortinget har vi i media sett enkelte eksempler på ekteskapslignende og vielseslignende seremonier i Den norske kirke hvor man har involvert homofile par - dette til tross for at det var en bred enighet i Stortinget om at slike vielser først skulle skje når Kirken hadde en liturgi på plass og en enighet på dette felt.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vurderer statsråden brudd på enigheten fra Stortinget? Hva vil hun gjøre med saken, og hvordan reagerer statsråden på at hennes kollega justisministeren gikk ut mot en biskop som faktisk valgte å forholde seg til det av Stortinget vedtatte? Etter mitt syn bør biskoper som vil forholde seg til stortingsflertallet, ha ros og støtte fra Stortinget og statsråder.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:47:05]: Vedtaket i Stortinget er klinkende klart. Vi har vedtatt en ekteskapslov som gir Kirken mulighet til å vie homofile, men det er altså ingen plikt. Det er det opp til hvert enkelt trossamfunn, inkludert Kirken, å forholde seg til.

Det er likevel på sin plass å ha en offentlig diskusjon om hva man mener om Kirken, blant Kirkens medlemmer. Derfor ønsker jeg velkommen en diskusjon om dette. Men stortingsvedtaket, som Fremskrittspartiet for øvrig stemte imot, er klinkende klart: Vi pålegger ikke Kirken noen plikt til å vie homofile.

Olemic Thommessen (H) [13:47:52]: Velferdssamfunnets viktigste oppgave er samordning, sa statsråden. Jeg er enig i at samordning er viktig, men det er også viktig at vi da faktisk har noe å tilby de barna vi snakker om. Og det jeg har lyst til å spørre om, dreier seg om dem som har det aller, aller vanskeligst, nemlig barnevernsbarna. For nå har det temaet vært en gjennomgangsmelodi i hele denne perioden, fra statsråd til statsråd. Og det vi ser, er en regjering som vil gjøre nær sagt alt samtidig. Bufetat skal finne sin organisering, sin økonomistyring. Man skal bygge opp statlige plasser. Man skal fase ut de private aktørene. Man skal finne ut hvem som skal på anbud, osv. Kort og godt: Her er det en manglende evne til prioritering, og dessverre ser vi at barna betaler.

Det siste vi har fått se, er 20 pst. økning av akuttplasseringer. Da er mitt spørsmål til statsråden: Har hun tenkt å legge kampen mot de private institusjonene på is og kanskje la barna komme før ideologien, og sørge for at de som trenger det mest her i samfunnet, får de plassene de har krav på?

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:49:05]: Det er Høyre som har en ideologisk tilnærming til disse spørsmålene. Halvparten av de institusjonsplassene vi har, er i dag private. Den endringen vi har gjort i forhold til den forrige regjering, er å ta ut de ideelle i en egen runde.

Dersom Høyre fikk det som de ville, hadde vi hatt flere private løsninger, flere anbudsrunder. Det hadde skapt mer usikkerhet. Så vi har et meget pragmatisk forhold til dette med private versus statlige institusjoner, fordi vi er opptatt av barnas beste. Vi har også forlenget anbudsperioden til seks år fordi vi skal skape mer trygghet for barna.

Laila Dåvøy (KrF) [13:49:57]: Utviklingen i barnevernet i den senere tid er alarmerende, og barneombudet har også vært på banen de siste dagene. Bufetat med sine fagteam ble opprettet for å hjelpe, veilede og bidra til å finne den beste løsningen for hvert enkelt barn. Vi får nå stadig tilbakemeldinger om at samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet er for dårlig. Også dette med bruken av anbud, slik det gjøres i dag, fokuserer på pris og for lite på kvalitet, sies det. Vi er bekymret for at mange bra barneverntiltak vil måtte stenge dørene.

Barnevernsreformen startet jo opp med at man ville ha vekk de dyre private dårlige institusjonene. Vi skulle bygge opp offentlige, hvilket er gjort. Vi gjorde også et unntak for ideelle institusjoner når det gjaldt lov om offentlige anskaffelser. Min påstand er at barnevernet krever sterk politisk styring. Det tror jeg statsråden er enig i. Mitt spørsmål er: Vil statsråden sørge for at det fokuseres på barnets beste i stedet for på anbud og pris? Og vil statsråden sikre at det statlige og det kommunale barnevernet jobber bedre sammen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:51:03]: Når det gjelder EØS-avtalen og lov om offentlige anskaffelser, er det slik at når vi har private innslag, kan vi ikke gå utenom konkurranse. Men vi har gitt de ideelle institusjonene et fortrinn. Det regner jeg med at begge våre partier er opptatt av. Vi har også forlenget anbudsperioden, slik at det skal være mer trygghet.

Jeg er også opptatt av at det skal være gode rammer for barnevernet. Da vi tok over, fikk barnevernet kritikk av Riksrevisjonen fordi man ikke hadde lagt tilstrekkelige økonomiske ressurser til grunn. Derfor har vi økt bevilgningene til det statlige barnevernet kraftig. Det har vært 25 pst. økning. Det betyr mer trygghet for barna. Jeg tror at det er det viktigste vi kan gjøre. Med bedre samordning med kommunene - vi har underskrevet en avtale med KS og flere avtaler med kommunene for bedre samordning - er barnevernet under mye bedre styring nå enn da vi tok over.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:52:29]: Energispørsmål er særdeles viktig for vår felles framtid, både fordi sikker tilgang til rimelig energi er en forutsetning for økonomisk vekst og utvikling av vår og andres velstand, og fordi energispørsmål er så tett knyttet til mange miljøutfordringer som må løses.

Med den befolkningsvekst verden opplever, og de krav til rent vann, nok mat og materiell velstand som følger, kan man forvente at verdens energiforbruk firedobles de neste 100 år. Dette innebærer betydelige utfordringer, men også enorme muligheter - utfordringer fordi kampen om sikker energitilgang kan bli både hard og ufin. Konflikter og usikkerhet rundt Russlands gassforsyning til Europa illustrerer dette. Men det er også muligheter, fordi Norge har nesten alle forutsetninger på plass for å være en viktig energinasjon i framtiden. Vi har store mengder olje og gass, vannkraft, vind og bioenergi. Vi har kompetente energi- og næringsklynger med historisk ballast og vilje til nytenkning i energisektoren. Det bobler over av gode kraftprosjekter, både store og små, og det tenkes spennende tanker hver dag. Det som mangler, er politisk lederskap og tilrettelegging.

Trontalen bekrefter dette ved fullstendig fravær av både visjoner og varsling av tiltak for olje- og energibransjen. Kanskje ikke så rart, når denne regjeringens energipolitikk er preget av årlig skifte av energiminister samt vedvarende strid om i hvilken petroleums- og energipolitisk retning man egentlig skal gå.

Det er ikke tillitvekkende for bransjen når rød-grønne politikere reiser til Lofoten for å demonstrere mot vedtak de selv har stemt for. Det skaper ikke forutsigbarhet når energiministeren jubler over flere kraftlinjer til utlandet, mens hans egne stortingsrepresentanter går ut i media og vil kutte dem. Det er åpenbart strid når de rød-grønne energipolitikerne vil ha mer vannkraft, mens rød-grønne miljøpolitikere bastant avviser dette. Det hjelper ikke bransjen når Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa i media i 2005 innrømmet at Soria Moria-erklæringen var selvmotsigende rundt grønne sertifikat, uten at noen av de tre energiministrene har ryddet opp.

Det er heller ikke særlig troverdig når SV på denne talerstol sier at Norge skal redusere satsingen på petroleumspolitikk, mens statsministeren i forrige uke var i Brasil og ville øke norsk aktivitet på petroleum der.

I de siste tre årene har de rød-grønne holdt en mengde festtaler om energi, men bransjen forblir sittende på gjerdet. Man venter med å investere, og mange av prosjektplanene forblir planer. Og jeg forstår dem. Vindkraftbransjen har opplevd at rammevilkårene endrer seg årlig. Under den rød-grønne regjeringen har vindkraftbransjen på tre år hatt tre ulike støttesystem, mens småkraft og biobransjen, som ble lovet et støttesystem i 2006, ikke har noe å forholde seg til. Pionerene som satser på umodne teknologier, flytter utenlands.

Forrige torsdag var jeg på Scan-REF-konferansen på Lillestrøm - årets store fornybarkonferanse. Der holdt den norske energiministeren en festtale om fornybar energi - full av honnørord, men blottet for virkemidler og dybde. Deretter raste han ut av salen, mens Tysklands viseminister for miljø inntok podiet. Vår energiminister burde ha blitt sittende, for han ville hatt mye å lære både om virkelighetsforståelse, utfordringer og en realistisk tilnærming til bransjen. Det var mer enn én industriaktør som høyt sa etterpå at han skulle ønske han opererte i Tyskland.

Det overrasker meg ikke at det er sånn, for hele solenergisatsingen i Norge er en realitet som følge av tysk energipolitikk, ikke norsk. Trontalen burde signalisert at norsk handlingslammelse nå var over, men den vedvarer, dessverre.

Fremskrittspartiet har fremmet 25 forslag i energi- og miljøkomiteen i denne perioden. Mange av dem handler om energipolitikk, og hvordan vi kan gjøre Norge til en foregangsnasjon. Vi ønsker en dynamisk og verdiskapende energinasjon. Vi vil stimulere energibransjen til å bygge ut ny produksjon gjennom forutsigbare og robuste rammebetingelser. Vi vil stimulere bransjen til å satse på nye energiteknologier, både for å dekke vårt nasjonale energibehov og for å kunne bli en aktør på verdensmarkedet. Og vi vil stimulere næringslivet til å bruke energien på hjemmebane, slik at vi i større grad kan eksportere energirike produkter framfor bare å eksportere råvarer i form av gass og strøm. Dette vil kreve en del endringer av den politiske kursen som nå føres.

Vi vil sikre at kraftbransjen får delta i et system med grønne sertifikat der også småkraft får lov til å delta. Alle partier var for grønne sertifikat, men det er ingen som har vært villige til å konkretisere rammebetingelsene. Det har gjort at Norge ikke får være med i det svenske markedet.

Vi vil satse på vannkraft. Det er et stort potensial både innen ny og eksisterende vannkraft som kan realiseres uten at det krever nye, store demninger eller inngrep i vernede områder. Men rammebetingelsene kom ikke.

Vi vil involvere lokalbefolkningen i større grad, slik at småkraft og vindkraftprosjekter kan realiseres kjappere, men også slik at dårlige prosjekter kan skrinlegges raskere. Syv års ventetid i NVE er ikke holdbart, og det norske samfunnet taper millioner og milliarder av kroner på denne forsinkelsen. Vi har store muligheter som energinasjon, men det krever politisk handling og tilrettelegging. Når energimeldingen som er varslet, først legges fram på nyåret, er det for sent til at det vil bety noe for denne satsingen. Vi har nok et år foran oss med venting, dessverre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:57:58]: Av naturlige grunner fulgte jeg godt med på nyhetssendingen i morges. En av hovednyhetene var at det er konkrete planer om bygging av atomkraftverk i Norge, nærmere bestemt i Grenlandsområdet. I det samme nyhetsinnslaget ble det hevdet at Fremskrittspartiets representant Solvik-Olsen er en varm og ivrig støttespiller for dette prosjektet. Jeg har registrert at representanten over flere har år vært en aktiv pådriver for utvikling av atomkraftverk i Norge.

Derfor: Medfører det riktighet at Solvik-Olsen ønsker å plassere et atomkraftverk i et av de tettest befolkede områdene på Østlandet, nærmere bestemt Grenlandsområdet?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:58:42]: Jeg takker for spørsmålet.

Fremskrittspartiet har siden april 2006 forsøkt å få en debatt om kjernekraft i Stortinget - ikke fordi vi ønsker å bygge kjernekraft i Norge så fort som mulig, men i erkjennelsen av at med de energiutfordringene, miljøutfordringene og klimautfordringene som man har, må man tenke nytt, både for å sikre energiforsyningen og for å redusere miljøutfordringer. Da framstår kjernekraft som noe som en i hvert fall må våge å diskutere i dette landet - ikke slik som vi mange ganger opplever, at en henviser til beslutninger tatt på 1970-tallet, og står fast på dem, uten å se hva som skjer.

Det har vært en enorm utvikling i kjernekraftbransjen. Mange av utfordringene i forbindelse med Tsjernobyl-ulykken er i dag i stor grad løst. Sikkerhetsproblematikken er helt annerledes nå enn det man opplevde i Tsjernobyl. Når finnene nå bygger sitt femte kjernekraftverk, er det så trygt at du kan fly en Boeing inn i det uten at det er noen risiko. Avfallsproblematikken er i stor grad løst. Dette burde Norge være med på å videreutvikle, når alle våre naboland bygger kjernekraft eller opprettholder sin kjernekraftproduksjon.

Men det bør ikke være behov for å bygge kjernekraft i Norge på mange år ennå hvis vi utnytter våre fornybare ressurser.

Akhtar Chaudhry (SV) [14:00:08]: Da fredsprisvinner Al Gore besøkte Norge, uttalte Fremskrittspartiets representant i energi- og miljøkomiteen følgende:

«Al Gore har lite annet å fortelle Norge enn å fortsette å skremme folk til å tro at de er miljøverstinger. Det er galt.»

Stiller representanten Solvik-Olsen seg fortsatt bak denne uttalelsen?

Representanten Solvik-Olsen har også ved flere anledninger stilt seg kritisk til konklusjonene til FNs klimapanel, som mottok fredsprisen sammen med Al Gore. I motsetning til Fremskrittspartiet tar SV og Regjeringen advarslene fra klimapanelet på alvor. Regjeringen har derfor på samme måte som EU lagt togradersmålet til grunn for sin klimapolitikk. Mener Fremskrittspartiet at det vil være forsvarlig å risikere en global oppvarming på to grader?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:01:03]: Jeg står fast ved det jeg sa om fredsprisvinner Al Gore. Han tilfører den vitenskapelige klimadebatten svært lite i sine presentasjoner. Han tilfører veldig lite om løsninger i det han kommer med. Men han skaper selvsagt oppmerksomhet om en viktig problemstilling.

Når man kommer inn på hva man politisk gjør med dette, er min kritikk mot Al Gore og andre fra miljøbevegelsen som bidrar mer til å lage en skremselsdebatt, at de skremmer folk vekk, slik at man ikke får en like realistisk politikk. Fremskrittspartiet har i Stortinget lagt fram en omfattende pakke med tiltak som ville redusert CO₂-utslipp, både i form av tiltak nasjonalt, i form av forskning og utvikling av nye prosjekt, hvordan Norge skal agere i utlandet, og hvilke premisser Norge bør ha for å være med på en internasjonal avtale. Så hele den delen av debatten som SV etterlyser, har Fremskrittspartiet vært en del av lenge. Utfordringen vår er at Regjeringen ikke vil innrømme at Fremskrittspartiet har en politikk på dette området, ved at den nekter oss å delta i forhandlinger om klimapolitiske spørsmål.

Erling Sande (Sp) [14:02:28]: Representanten Solvik-Olsen er oppteken av landets tilgang på energi, og det er viktig. Tidlegare denne hausten gjorde Regjeringa, i lag med Venstre og Kristeleg Folkeparti, eit historisk viktig vedtak som sikrar fellesskapet kontrollen over dei viktige vasskraftressursane våre. Ikkje overraskande stemde både Framstegspartiet og Høgre mot, sidan begge desse partia, og særleg Framstegspartiet, har programfesta ei større privatisering og opning for utsal av dei norske vasskraftressursane.

I media høyrer vi at Framstegspartiet seglar høgt på meiningsmålingane. Dei førebur seg på regjeringsmakt, får vi høyre. Mitt spørsmål til Solvik-Olsen er som følgjer: Dersom så ille skulle skje, er det slik at Framstegspartiet framleis kjem til å kjempe for å privatisere og selje ut vasskraftressursane våre i større grad?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:03:30]: Jeg synes det er ganske fornedrende for den politiske debatten at man fortsatt har den retorikken som representanten Sande har her - til tross for utallige innlegg fra Fremskrittsparti- og Høyre-representanter da vi diskuterte hjemfallssaken. Det har aldri vært et mål for verken Høyre eller Fremskrittspartiet å privatisere vannkraften for å selge den ut til utlandet. Tvert imot har både Høyre og spesielt Fremskrittspartiet sagt at skal man gjøre det, skal man ha en statlig forkjøpsrett ved transaksjoner, nettopp for politisk å kunne sikre at Norge har kontroll med vannkraften.

Det som skiller oss, er at Fremskrittspartiet har en visjon om hvordan vannkraften skal brukes for å sikre industrisatsing og for å sikre befolkningen tilgang til rimelig energi. Denne regjeringen har aldri, og heller ikke andre regjeringsalternativer, noen gang hatt som mål eller brukt eierskapsrettighetene den har, til å sikre at industrien faktisk får kjøpe billig kraft. Den mister de nå når industrien ikke lenger får eie. Den har heller aldri hatt som mål eller gjennomført politikk å sikre at forbrukerne får tilgang til billigere energi enn det markedet gir. Så det som blir konsekvensen av Regjeringens politikk, er at nå skal staten i enda større grad bruke markedskreftene for å selge energien til norske forbrukere. Det synes jeg er feil politikk, når man kunne sikre at industrien fikk eie den selv og bli en eksportindustri.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Laila Dåvøy (KrF) [14:04:50]: Bedre eldreomsorg er og vil være i mange år framover en av de fremste kampsakene for Kristelig Folkeparti. Omtalen av tiltak for bedre eldreomsorg var svært kort i trontalen. Det mangler ikke på intensjoner fra Regjeringen, men det mangler konkrete tiltak.

Kristelig Folkeparti forventer at Regjeringen følger opp eldreavtalen som ble inngått mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene for snart et år siden. I denne avtalen ble grunnlaget lagt for å styrke eldres rettigheter gjennom en verdighetsgaranti. Det er nemlig ingen selvfølge i dag at eldre mennesker får den hjelpen de trenger. Men det skal og bør være en selvfølge, og sterkere rettighetsfesting sammen med større konsekvenser dersom rettighetene brytes, vil bidra til det.

Noe man aldri kan vedta eller rettighetsfeste, er at ansatte i eldreomsorgen skal møte den enkelte med respekt og verdighet. Holdningsskapende arbeid og rom for etisk refleksjon gjennom etiske komiteer i sykehjem eller kommunen er derfor avgjørende. For ansatte i eldreomsorgen står etiske dilemmaer i kø, og disse må løftes opp og fram.

Økt kompetanse og bedre kvalitet må sikre bedre tjenester. Det kan gjøres på en rekke områder, som å innfri eldreavtalens punkt om bedre finansieringsordning for fagskolene innen helse og sosial fra 2009.

Det skal videre ifølge avtalen utdannes ti spesialister på sykdom hos eldre mennesker, geriatere, hvert år. Så langt i år er det grunn til å frykte at tallet er mye lavere.

Regjeringen har et år på overtid fortsatt ikke ferdigstilt handlingsplanen for spesialisthelsetjenester for eldre, en plan de ifølge omsorgsmeldingen skulle finansiere over årets budsjett.

Regjeringen kan ikke telle seg til bedre eldreomsorg. Tiltakene må stå i forhold til behovet for tjenester. Helse- og omsorgsministeren vet at det antallet nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger som Regjeringen planlegger for fram til 2015, nemlig 12 000, er langt lavere enn det reelle behovet. Det er bl.a. behov for 20 000 flere tilrettelagte plasser bare for demente. Det nytter ikke da å erklære hvor mange milliarder det satses på dette, når det likevel vil innebære at det stadig vil bli vanskeligere å få en sykehjemsplass når man trenger det. Vi får stadig flere og flere eldre.

Det samme gjelder behovet for ansatte i eldreomsorgen. Det nytter heller ikke å telle hvor mange som har jobb i kommunenes omsorgssektor når ikke Regjeringen kan svare for om dette har kommet de sykeste eldre til gode. De sykeste eldres behov er det som mest markant framstilles i dag, i alle fall på mine reiser til sykehjem rundt om i landet. Det er noe av det største problemet.

Jeg vil til sist rette oppmerksomheten mot det jeg ser som en alarmerende utvikling innen det psykiske helsevernet. Det er en ønsket utvikling at mennesker med psykiske lidelser skal behandles i nærmiljøet om mulig, og at lange institusjonsopphold skal unngås så langt det lar seg gjøre. Like fullt må slike omlegginger av tjenestene innebære at pasientene ender opp med et bedre helsetilbud enn det de hadde. De ansattes kompetanse må videreføres og videreutvikles. Pengene som ble brukt i institusjonene, må følge pasientene til nærmiljøet. Det finnes nå altfor mange eksempler på at det ikke skjer, slik bl.a. Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri dokumenterer.

Jeg er glad for at Regjeringen i trontalen varsler en videreføring av satsingen på psykisk helse. Jeg har likevel problemer med å se hvordan Regjeringen uten fortsatt øremerking vil klare det, når vi ser at selv i opptrappingsplanens siste år er behandlingstilbud under press. Spesielt dreier dette seg om de langtidssyke, men også om de yngste med psykiske problemer. Vi har eksempel på flere institusjoner innenfor psykiatrien, som skal ta vare på barn og unge, som blir avviklet, eller avdelinger som nedlegges uten at de som bor der, faktisk får et tilbud. Vi så i Brennpunkt forleden en ung jente som ikke før siste dagen før institusjonen ble nedlagt, visste hvor hun skulle få sitt tilbud. Slikt er ikke godt nok, og det er uverdig for de psykisk syke ungdommene våre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [14:10:12]: Partileiaren i Kristeleg Folkeparti har tidlegare i dag uttalt at han skal vere endå tydelegare enn leiaren i Venstre i spørsmålet om ei mogleg framtidig regjering frå den andre sida i politikken.

For nokre dagar sidan uttalte representanten Sponheim at det er uaktuelt for han og Venstre å delta i ei regjering som opnar for oljeboring utanfor Lofoten og Vesterålen. Vi veit at det er eit heilt anna syn som rår i Høgre i den saka.

Sidan leiaren i Kristeleg Folkeparti har lovt å vere tydeleg, tillèt eg meg derfor å spørje representanten Dåvøy om følgjande: Er det uaktuelt også for Kristeleg Folkeparti å delta i ei regjering som opnar for oljeboring i dei nordvestlege delane av Nordland?

Laila Dåvøy (KrF) [14:11:10]: I likhet med Venstre er vi også svært opptatt av disse miljøspørsmålene, og så langt vi har drøftet dette i Kristelig Folkeparti, ser det ut til i dag at det også vil være uaktuelt for oss å tillate denne boringen.

May Hansen (SV) [14:11:44]: Representanten Dåvøy og jeg er opptatt av barnevernet, og ulike ting bekymrer, som oppslag i forrige uke og også tidligere. Trude Ringheim skriver i Dagbladet på søndag:

«Dåvøy er sjokkert. Hun er skuffet over at staten ved Barne-, ungdoms- og familieetaten (Buf-etat) fokuserer på å presse prisene ned og frykter at mange gode barnevernstiltak vil forsvinne. Dåvøys kritikk framstår som hul. Har hun glemt at hun var statsråd da reformen ble innført? Trodde hun virkelig at det ikke ville ha noen menneskelige kostnader å sette barn ut på anbud?»

Denne regjeringa har styrket det statlige barnevernet med over 700 mill. kr fordi Riksrevisjonen sa at det var underfinansiert da representanten var statsråd. Mener ikke representanten at den underfinansieringa har gjort at vi har kommet i den situasjonen vi har?

Laila Dåvøy (KrF) [14:12:48]: Jeg syns det er ganske morsomt og hyggelig å få spørsmål om barnevernet tre år etter at jeg gikk av som statsråd, og fem år etter at reformen ble innført. Det er ikke sikkert at Ringheim i Dagbladet har fått med seg at barnevernsreformen absolutt ikke handlet om å sette barn ut på anbud. Det som var viktig, og som May Hansen sikkert husker, var at vi skulle ha bedre samarbeid mellom kommune og stat. Vi ville ha bort de dyreste og dårligste private institusjonstilbudene, hvilket også ble gjort. Samtidig bygget vi opp nye statlige, offentlige institusjoner for de barna som hadde det aller vanskeligst, og så gjorde vi faktisk unntak for private ideelle institusjoner. Problemet i dag er at vi har en regjering som tillater anbud også innenfor de ideelle private institusjonene. Dette er et stort problem for barnevernet i dag, slik rapporten som kommer inn under dagens regjering, viser.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:14:01]: Representanten Dåvøy har et sterkt sosialt engasjement som er veldig tydelig. Jeg vet at hun reiser mye rundt, og jeg vet at hun reiser mye rundt og ser også at det skjer veldig mye positivt og veldig mye flott både innenfor eldreomsorgen og innenfor psykisk helsevern osv. Så situasjonen skal ikke svartmales. Det syns jeg det er viktig å understreke. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak, kompetansehevende tiltak osv., som gjør at det skjer mye spennende innenfor denne sektoren som gjør at de som jobber der, blir inspirert til å tenke nytt.

Spørsmålet mitt til representanten Dåvøy blir: Hvis vi går tilbake til forrige stortingsperiode, og hvis Kristelig Folkeparti skal se litt framover, hvor tror representanten Dåvøy det er lettest å få gjennomslag for det gode, flotte sosiale engasjementet som mange av oss brenner for? Er det med sentrum-høyre, eller er det gjennom et sentrum-venstre?

Laila Dåvøy (KrF) [14:15:13]: Takk for et veldig spennende spørsmål. I likhet med representanten er jeg enig i at det skjer veldig mye bra i eldreomsorgen, i psykiatrien og i helsesektoren, men det er takket være fantastiske medarbeidere og ansatte.

Når det så gjelder hvor vi kan få best gjennomslag, vil jeg svare slik: Jeg har én erfaring med det, etter å ha sittet i en regjering der vi hadde et sterkt tyngdepunkt i sentrum, og etter sist regjering, som jeg var så heldig å få sitte i i fire år og ha ansvar for kanskje noe av det viktigste, nemlig barnevern, og der jeg var så heldig - vil jeg si - å få gjennomføre en stor barnevernsreform, som det var helt nødvendig at vi startet opp med. Jeg synes også at vi fikk fullført det forrige eldreforliket på en glimrende måte. Den erfaringen har jeg, og jeg vil ikke ha noe imot å gå inn i en ny regjering med samme konstellasjon - Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [14:16:35]: Årets trontale ble innledet med følgende:

«Norge er mulighetenes samfunn.

Regjeringens mål er en ny kurs for Norge.»

Resten av trontalen var forutsigbar og handlet om hvilke meldinger og proposisjoner Regjeringen vil legge fram i løpet av året.

Folks forventninger til «mulighetenes samfunn» og den oljerikdommen vi besitter, er store. Det er en tverrpolitisk utfordring å formidle at i politikk er det hele tiden snakk om å prioritere.

For Venstre er miljø- og klimautfordringene et av de viktigste områdene i året som kommer. Miljøet og naturgrunnlaget er viktige forutsetninger for en bærekraftig økonomi og for en velferdsstat med vår høye levestandard.

Stortinget vedtok i år et historisk forlik om norsk klimapolitikk. Opposisjonen bidrog til en mer offensiv, mer ambisiøs og mer forpliktende klimapolitikk, med flere tiltak enn det Regjeringen hadde lagt opp til. Det er flott at et bredt flertall i Stortinget til slutt kunne samles om en klimapolitikk som vil gjøre Norge til et lavutslippssamfunn.

Klimapolitikken er også en del av en framtidsrettet næringspolitikk. Strenge miljøkrav, økt satsing på forskning og utvikling og kompetansebygging kan gjøre dagens miljøløsninger til morgendagens vinnere. Det har vi sett eksempler på i andre land. Innen miljørettet næring vil det åpne seg store muligheter for norske aktører og norske bedrifter i tiden som kommer. Da er det viktig at vi legger forholdene til rette og satser tungt der vi har en forutsetning for å lykkes.

Regjeringen kommer også til å legge fram sitt forslag til Nasjonal transportplan i inneværende periode. I trontalen hørte vi at den skal svare på de store utfordringene som transportsektoren står overfor, og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig transport i hele landet.

Venstre har store forventninger til Nasjonal transportplan. Vi forventer en tydelig miljøprofil, med klare prioriteringer. Venstre forventer bl.a. en kraftig opptrapping av satsingen på jernbanen. Vårt rykte som politikere avhenger av at vi gjør det vi sier vi skal gjøre. Jeg regner med at Regjeringen har fått med seg signalene nå i helgen fra NHO og LO, som også framhever viktigheten av jernbanesatsing. Satsing på jernbanen og den øvrige kollektivtrafikken er på mange måter et kinderegg. Det er positivt for miljøet, det er positivt for framkommeligheten til næringslivet, og det bidrar til økt trafikksikkerhet.

Et område jeg savner fokusering på fra denne regjeringen, er trafikksikkerhet. Denne sommeren har vært historisk tragisk, med rekordstore tap av menneskeliv i trafikken. Trafikksikkerhet er overordnet viktig. Trafikkdøden og skadene i trafikken koster storsamfunnet mye - på toppen av alle de menneskelige lidelsene.

Venstre har forventninger om en ambisiøs satsing i Nasjonal transportplan som løser mange av de sikkerhetsproblemene vi har på veinettet. Liv og helse må prioriteres foran nye store prestisjeprosjekter. Venstre vil prioritere de tiltakene hvor vi får mest trafikksikkerhet igjen for pengene, det være seg rasutsatte eller smale veier i distriktene, veier som er dimensjonert for en helt annen trafikk enn den vi har i dag.

Et annet viktig område for Venstre er næringspolitikk og småbedrifter. Det har blitt langt færre gründere de siste årene. Andelen er den laveste siden 2000. Det er en alarmerende, om ikke overraskende, trend. Vi har en regjering som overhodet ikke har vist vilje til å legge forholdene til rette for privat næringsliv, selvstendig næringsdrivende og gründere, men som bare er opptatt av statlig eierskap og symbolpolitikk om å «ta de rike».

Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Framtidens arbeidsplasser er ennå ikke skapt, og Venstre vil ha en politikk som støtter nyskapere og gründere. Vi må slippe fram dem som tør å satse, og dem som tør å tro på en idé. For Venstre er det minst like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som det er å finne sin plass innenfor det etablerte arbeidsliv. Det er ærefullt å tjene penger på å starte sin egen bedrift. Norsk næringsliv trenger norske eiere og norske gründere.

Til slutt: Regjeringens mål er en ny kurs for Norge. Dersom den nye kursen skal være at antall trafikkulykker øker, stans i moderniseringen og at antall gründere fortsatt reduseres, da er jeg usikker på om det er klokt med en ny kurs på disse områdene - i alle fall slik Venstre ser det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [14:21:04]: Representanten Tenden var opptatt av symbolpolitikk. Jeg er enig med representanten i at vi skal være forsiktige med symbolpolitikk. Men jeg må spørre representanten Tenden: Er det symbolpolitikk når Regjeringen greier å heve minstepensjonen til enslige pensjonister med 16 467 kr? Det er ingen symbolpolitikk. Det er realpolitikk, den største hevingen på mangfoldige tiår. Da man økte tilleggspensjonen til unge uføre, ble den trappet opp med 14 112 kr. Det er ingen symbolpolitikk. Det er realpolitikk, som kommer de aller svakeste til gode. Så jeg tror representanten Tenden må dempe seg litt når det gjelder symbolpolitikken.

Så vil jeg spørre, siden parlamentarisk leder og Venstre-leder Sponheim har gått så hardt ut og sagt at Venstre er alene i sentrum, snakket om anstendighet i borgerlig regjering og om at det ikke finnes noe alternativ til sentrum, mens representanten Tenden la stor vekt på miljø- og klimapolitikken: Det var ett parti som stod utenfor den gangen vi vedtok klimaforliket i Stortinget. Er det der representanten Tenden og Venstre skal henvende seg de neste fire år?

Borghild Tenden (V) [14:22:20]: Jeg takker for spørsmålet.

Når det gjelder symbolpolitikk og hva denne regjeringen har levert, må jeg minne representanten Nordtun om at denne regjeringen har hatt tidenes største handlingsrom innenfor økonomisk politikk. Det er nesten underlig, synes jeg, som har vært tilskuer til dette i tre år nå, at man ikke har fått enda mer handling ut av de pengene som man har hatt til rådighet.

Når det gjelder Lars Sponheims klare tale i Stortinget tidligere i dag - og han har vært tydelig over lang tid - er det klart at jeg støtter det helt og fullt. Fremskrittspartiet stod, som Nordtun kjenner til, utenfor klimaforliket, et klimaforlik som vi i Venstre er mektig stolte av.

Bård Hoksrud (FrP) [14:23:24]: Det var et engasjert innlegg for jernbane representanten Borghild Tenden hadde. Det er kanskje fordi både jeg og representanten Borghild Tenden for kort tid siden var i Spania og så på høyhastighetstog. Jeg registrerer at Tenden er veldig opptatt av dette. Hun var i innlegget sitt veldig opptatt av at det er viktig å bygge jernbane og satse på jernbane. Men det som representanten Tenden og andre ikke fortalte da man kom hjem, er at Spania faktisk også har bygd 30 000 kilometer motorvei. I Norge har vi 228 kilometer motorvei.

Da er mitt spørsmål til representanten Tenden: Er det slik at Venstre fortsatt vil satse på jernbane framfor vei? Representanten Tenden sier at hun er opptatt av trafikksikre veier, men det beste trafikksikre veialternativet er å bygge nye firefelts motorveier med midtdeler, som vil sikre trygge og gode veier for dem som skal bruke veiene våre.

Borghild Tenden (V) [14:24:13]: Jeg takker for spørsmålet fra representanten Hoksrud. Venstre vil begge deler, for det er det som er klokt. Mens Fremskrittspartiet bare vil bygge veier, ønsker Venstre begge deler.

Som jeg sa i mitt innlegg, er vi ekstremt opptatt av trafikksikkerhet. Det vet også representanten Hoksrud at vi er. Når det gjelder å satse på fysiske midtdelere, har Venstre brukt mer penger på det enn Regjeringen. Så er vi også opptatt av å rassikre veiene våre og bygge ut veiene i distriktene, slik at næringslivet skal komme fram med varene sine.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:25:06]: Venstre har en lang tradisjon for sosialliberale verdier. Det liberale, for ikke å si liberalistiske, kommer tydelig til syne i det meste partiet foretar seg i den økonomiske politikken, mens det sosiale ofte er vanskeligere å få øye på.

Relativt små forskjeller mellom rik og fattig er viktige kvaliteter ved det norske samfunnet. Et omfordelende skattesystem er et hovedgrep for å få til dette. Det sikrer at de rikeste bidrar mest til finansiering av skoler, barnehager og eldreomsorg. Viktige elementer i dette er formuesskatt og arveavgift, som også sikrer at de som lever av opptjent kapital, skal betale skatt.

I løpet av det siste året har Venstre i denne sal gått inn for å oppheve formuesskatten og innføre nye hull i arveavgiften, som sikrer at de aller rikeste slipper å betale arveavgift overhodet. Mener representanten Tenden at dette er gode bidrag til å minske forskjellene i Norge?

Borghild Tenden (V) [14:26:03]: Jeg takker for spørsmålet.

Venstre er opptatt av verdiskaping, som jeg brukte mye av innlegget mitt på her i dag. Vi er opptatt av at vi skal få gründere og skape nye arbeidsplasser. Er det noe Sosialistisk Venstreparti aldri har forstått, er det akkurat det. De skal bare fordele og fordele og satse på statlig eierskap. Det er ikke framtidsrettet politikk, slik Venstre ser det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Reidar Sandal (A) [14:26:55]: I trontalen blir den store uroa i dei internasjonale finansmarknadene kommentert. I USA og i enkelte andre land er følgjene dramatiske. Her til lands får vi òg merke verknadene, men eg håpar det skjer i langt mindre omfang enn andre plassar.

Det er fleire grunnar til at Noreg er betre rusta enn andre land til å takle den internasjonale finanskrisa. Det har over tid vore ført ein stø og ansvarleg økonomisk politikk her i landet. Forholda på arbeidsmarknaden har ei tid vore svært tilfredsstillande. Det haustar vi til fulle fordelane av no om dagen. Dessutan har landet vårt store økonomiske musklar, musklar som har fått utvikle seg planlagt og under kontroll.

Vi kan trygt hevde at Noreg har ei god, moderne og samanhengande regulering av finanssektoren. Finansinstitusjonane våre er stort sett solide. Det skjedde m.a. ei vesentleg opprydding i vårt bankvesen under bankkrisa først på 1990-talet. Å finne ei betre statleg garantiordning for bankkundar enn ho vi har etablert her i landet, er vanskeleg. Dei aller fleste bankkundane treng derfor ikkje ta ut pengane sine i desse dagar fordi dei er urolege for at verdiane kan gå tapt. Garantien gjeld nemleg inntil 2 mill. kr pr. kunde.

Den amerikanske finansmarknaden har rista i grunnvollane. Uendeleg mange amerikanarar er i eit svært alvorleg uføre. Fleire europeiske land har òg fått merke det økonomiske forfallet. Uheldige utslag ser vi dessverre også i vårt eige land. Når forskjellane likevel er så store, er årsaka først og fremst at vi har ordna oss heilt annleis enn amerikanarane. Vi har utvikla det norske systemet som har tre viktige ingrediensar: For det første har vi lagt stor vekt på å halde orden i økonomien. Det har vore ein suksess både for folk flest og for samfunnet. For det andre har vi ei viss styring med marknadskreftene. Vi har innsett at marknadene verken kan eller bør få styre seg sjølve. Det tredje momentet er at vi har ein blandingsøkonomi.

Det kan nok så vere at marknadsliberalismen er tenleg for eliten i gode tider. Den norske modellen derimot er for alle, både i gode og i dårlege tider.

I fleire veker har vi vore vitne til ei systemkrise i amerikansk økonomi. I stor grad er ho skapt av dereguleringa av finansnæringa. Det har vore ei storslått og ukritisk utlåning av pengar nesten til kven som helst, utan tilstrekkeleg pant og tryggleik. Til slutt var det berre eitt mogleg utfall: Bobla måtte sprekke. Spekulantar og eliten i den amerikanske finansmarknaden må ta svært mykje av skulda for krisa som der har oppstått. Rett før helga arbeidde amerikanske politikarar intenst med å finne ein veg ut av uføret. Den vegen kan bli lang og smerteleg å gå. Medisinen som no er foreskriven, er ikkje meir liberalisme. Det er erkjent at marknaden ikkje kan styre seg sjølv. Derfor blir det sett inn reguleringstiltak.

I Framstegspartiet er ein på kollisjonskurs med desse erfaringane. Per Sandberg speler faktisk på elitelaget til Framstegspartiet. Han meiner at finanskrisa har si årsak i for mykje, ikkje for lite, styring med dei elleville finansmarknadene. I utkastet til handlingsprogram for komande stortingsperiode blir det slått fast at regulering bør vere heilt unødvendig i ein fri marknad. Problemet for Framstegspartiet er at tanken om deregulering ikkje har ankerfeste. Sjølv i USA har ein forlate den skansen. Lærdommen for dei aller fleste må derfor vere at liberalismen har spelt fallitt.

Det er historieforfalsking å hevde at problema i amerikansk økonomi har oppstått fordi styresmaktene har blanda seg for sterkt bort i finansinstitusjonane. Mitt poeng er at problema i USA har si årsak i at reguleringa ikkje har vore god nok. Liberalismen og marknadskreftene har tidlegare fått utvikle seg fritt. Det er lærdommen som Framstegspartiet og òg Sandberg burde ta til seg, og ikkje snakke på eit historielaust grunnlag.

Morten Høglund (FrP) [14:32:12]: «Regjeringen vil føre en offensiv europapolitikk som ivaretar norske interesser», ble det sagt i trontalen - meget bra, kanskje noe som virker opplagt, men det har vært sjelden kost at norske regjeringer de senere år har tatt «norske interesser» i sin munn. Det har nesten virket som om det har vært et tabu å introdusere begrepet i en utenrikspolitisk sammenheng. Nå er det sentralt plassert i trontalen, og det lover godt. Vi hadde selvsagt håpet at begrepet «norske interesser» ville bli nevnt som førende for alt vi foretok oss, men europapolitikken kan være en god start.

Norsk utenrikspolitikk er alt annet enn fokusert. Den blir altfor ofte alle gode sakers politikk, uten at den i tilstrekkelig grad settes inn i en norsk sammenheng. Det er aldri vanskelig å finne spørsmål å engasjere seg i, men det må være tillatt å se på våre ulike engasjementer med et kritisk blikk. Og selvsagt er det ikke slik at det som er i norsk interesse, går på bekostning av andres interesser. Med en forutsigbar politikk basert på verdier som frihet, demokrati, internasjonal rettsorden og menneskerettigheter vil våre interesser i veldig stor grad også være interesser som andre kan slutte seg til.

Regjeringen peker i trontalen på viktigheten av nordområdene. Det snakkes om økt operativ evne og tilstedeværelse i nord, og dette er det bred enighet om. Men dessverre har utviklingen i aktivitet for det norske forsvar gått i en annen og negativ retning.

Jeg har lyst til å sitere seniorforsker Sverre Lodgaard ved NUPI, som i et intervju med Klassekampen den 3. september i år sier:

«Andre stater er flinkere til å underbygge sine rettighetskrav med militært nærvær, mens vi har forsømt oss lenge. Vi er for lite oppmerksom på militærmaktens politiske og symbolske betydning. Et sterkere nærvær vil også gjøre det lettere å håndtere kriser uten at det oppstår en utilsiktet opptrapping.»

Den nedtrapping av Forsvaret som vi har sett de senere år, gjør dessverre situasjonen farligere enn om vi hadde klart å opprettholde et akseptabelt nivå.

I løpet av sommeren har vi opplevd en væpnet konflikt mellom Russland og Georgia, og kartet i Kaukasus er i ferd med å tegnes på nytt. Norge har helt korrekt markert sitt syn på det som har skjedd. Men i trontalen sies det ingenting om hvilke konsekvenser denne konflikten har for Norge. Mener Regjeringen den ivaretar vår sikkerhet tilfredsstillende? Mener Regjeringen det er behov for å foreta endringer som følge av sommerens hendelser? Disse sentrale spørsmål omtales ikke med ett ord. Det er mulig vi får noen svar i budsjettet som kommer i morgen, men det er vel kanskje ikke grunn til å ha for store forhåpninger.

Med disse utfordringene som vi møter på hjemmebane, må det være lov å forvente at norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske konsekvenser møtes på en troverdig måte, og til tross for at Regjeringen som regel har de riktige målsettinger for hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal posisjonere oss, mangler den konkrete oppfølgingen - mest merkbart når det gjelder Forsvaret, men også når det gjelder det utenrikspolitiske området. Norsk utenrikspolitikk utmerker seg, nettopp fordi den er så bred og ufokusert som den er. Vi trenger en regjering som setter norske interesser først, som tør å prioritere noen oppgaver, og som evner å nedprioritere andre. Jeg vil ta avstand fra dem som måtte hevde at det er usolidarisk å ivareta egne interesser først. Det er det motsatte som er realiteten. Et av Norges beste bidrag til fred, stabilitet og økonomisk utvikling er at vi makter å bevare Arktis og Barentsregionen like fredelig som i dag. Det at vi på en trygg måte utnytter de energiressurser som finnes i våre områder, betyr også mye for omverdenen.

Det er nå viktig at Norge tar sine utfordringer på alvor, evner å tilpasse seg de reelle utfordringer og tør å snakke om norske interesser i enhver sammenheng.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [14:37:06]: Denne trontaledebatten har hittil vært preget av at talsmennene for regjeringspartiene - og særlig det største regjeringspartiet - har vært nesten fanatisk opptatt av å diskutere de politiske spørsmål og samarbeidskonstellasjoner som ikke er aktuelle. Jeg foretrekker å holde meg til det som er aktuelt. Derfor skal jeg velge et så uvanlig utgangspunkt som trontalen. I trontalen heter det:

«Regjeringen vil starte arbeidet med en samhandlingsreform for å gi pasientene et bedre og mer helhetlig helsetilbud.»

Det er et moderat løfte når det gjelder forpliktelsesgrad. Men det oppsiktsvekkende er at løftet fremsettes det tredje og siste leveåret av denne regjeringens tid. Hadde man startet sin ansvarsperiode i denne enden, kunne det ha gitt mening. Når man avslutter den siste trontalen med å fremsette et slikt løfte, gir det ingen mening. Saken har nemlig en forhistorie. Denne regjering er ikke den første som har sett behovet for samhandling i norsk helsetjeneste. Den forrige regjering nedsatte et bredt sammensatt utredningsutvalg for nøyaktig fem år siden, i oktober 2003, det såkalte Wisløff-utvalget. Utvalgets hovedformål var nettopp å vurdere samhandlingen mellom den kommunale helsetjeneste og spesialisthelsetjenesten og vurdere endringer i rammebetingelsene for å bedre samhandlingen - altså nøyaktig det samme som helseministeren nå sier at han skal begynne med å utrede.

Wisløff-utvalget leverte sin innstilling i februar 2005, altså for tre og et halvt år siden. Helse- og omsorgsdepartementet sendte utredningen på bred høring våren 2005. Høringssvarene forelå 1. juni 2005, altså for mer enn tre år siden. Denne regjering har så åpenbart brukt tre år på å tenke seg om, før den har funnet ut at den skal starte forfra igjen, nemlig med å utrede en samhandlingsreform.

Jeg tillot meg å spørre helseministeren etter hans innlegg i debatten tidligere i dag om når han regner med at resultatet av denne utredningen han nå har annonsert for hele Norges land, og som skal foreligge i april neste år - altså etter at hans egen tid i departementet er trefjerdedels avsluttet - skal kunne forelegges Stortinget. Statsråden svarte at det nok er tvilsomt om han vil kunne forelegge det for Stortinget før utløpet av denne perioden. Det tolker jeg som et understatement. Det er utvilsomt at Stortinget aldri kommer til å se snurten av resultatet av dette arbeidet før denne stortingsperioden er ute, fordi dette arbeidet så langt ikke en gang er forankret i Regjeringen. Det er et departementsinitiativ, og det skal ledes av statsråden selv. Det er i hvert fall på siden av den norske modellen for utredningsarbeid, og det er langt på siden av den norske modellen for klare ansvarslinjer mellom forvaltning og ekspertise på den ene siden og politisk ledelse på den andre.

Dette skal vel forankres i Regjeringen, deretter formodentlig sendes på høring - for man har vel ikke tenkt å gjennomføre grunnleggende helsereformer uten en demokratisk høringsprosess? Hvis man deretter skal utarbeide forslag for Stortinget, vil vi minst være halvveis i neste stortingsperiode før Stortinget i det hele tatt kommer i inngrep med dette. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende tafatt fra en regjering som nå har sittet med ansvaret i tre år.

Vi har fått en ny helseminister som er usedvanlig flink til å beskrive problemer, mangler og utfordringer. Det gjorde han også i dagens trontaledebatt. Han er glitrende god på å beskrive alle manglene i dagens norske helsevesen. Det gjenstår bare at han oppdager at nå er det han som sitter med ansvaret, og at han har vært medlem av en regjering som i tre år har sittet med ansvaret for at det ikke har skjedd noen ting når det gjelder å bedre samhandlingen til beste for pasientene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:42:14]: I løpet av årene 2006 og 2007 har det blitt 11 000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Dette står i sterk kontrast til resultatene under Bondevik II-regjeringens tid. Veksten i antall ansatte i sektoren i årene 2001-2005 var 500 årsverk, fra 106 500 til 107 000 årsverk. I 2005 ble det sagt opp 1 100 årsverk innenfor pleie- og omsorgssektoren, og situasjonen var - slik jeg ser det - helt kritisk ute i kommunene.

Mitt spørsmål blir: Hvordan kan representanten Lønning i en slik situasjon gå ut og framstille det som løftebrudd - jeg har også hørt sterkere karakteristikker enn løftebrudd - fra Regjeringens side, når vi har en statsminister som overoppfyller det han har lovet på Regjeringens vegne, nemlig 10 000 årsverk i fireårsperioden for å møte de utfordringene vi har i sektoren?

Inge Lønning (H) [14:43:15]: Matematikkunnskapene er ikke hva de var. De tallene representanten viser til, er feil. De offisielle tallene fra Statistisk sentralbyrå for de årene representanten nevner - dette vet jeg fordi statsråden presenterte den samme feil i en debatt med meg på fredag i Dagsnytt 18 - er at det ble 6 900 nye årsverk i den nevnte perioden fra 2001, ikke 500. Det er en viss forskjell på de tallene.

Når jeg har kritisert det stadig gjentatte mantraet med 10 000 nye årsverk, respektive 10 000 nye hender, er det fordi det er hjerteskjærende upresist. Man har nemlig ikke brydd seg med å skjelne mellom eldreomsorg, som man snakker om i det ene øyeblikk, og pleie- og omsorgssektoren i stort i det andre øyeblikk. Det som er enda verre ved det, er at det avleder oppmerksomheten fra det som er den virkelige utfordring i norsk eldreomsorg i dag, nemlig kvaliteten. Vi har 40 pst. ufaglærte årsverk i sektoren, og det burde man kanskje interessere seg for.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:44:36]: Jeg oppfatter Lønning dit hen at fordi man tidligere har hatt et utvalg, Wisløff-utvalget, som har sett på samhandling innenfor helsevesenet, mener Lønning det er helt unødvendig at man på nytt går i gang med denne typen arbeid. Jeg oppfatter statsråden dit hen at man ønsker å finne fram til konkrete måter å gjøre det lønnsomt å behandle pasienter på, både så nær bosted som mulig og i en kjede som er sømfri, slik at man ikke får brudd i behandlinga, eller til og med en type konkurranse innbyrdes mellom ulike behandlingssteder.

Siden Lønning mener at det framstår som relativt unødvendig å ta fatt på dette arbeidet nå, med bakgrunn i at det er gjort utredninger før, kan Lønning være presis med hensyn til hva slags løsninger han selv ser for seg for å bedre samhandlingen i norsk helsevesen?

Inge Lønning (H) [14:45:31]: Jeg viste i mitt innlegg til at Wisløff-utvalgets mandat til forveksling var likt det mandatet som statsråden oppgir at han har gitt seg selv og sin ekspertgruppe, og som de skal jobbe med frem til april neste år. Jeg viste til at man i etterkant av Wisløff-utvalget gjennomførte en normal høringsrunde, samlet sammen alt materialet, men siden har ingen hørt noe mer om det fra det tidspunkt av da den nåværende regjering overtok. Så kommer man etter tre år og meddeler Stortinget i trontalen at man skal starte arbeidet med en samhandlingsreform. Det er det jeg kritiserer, fordi arbeidet med den samhandlingsreformen startet for fem år siden, og det er ikke troverdig å oppfinne kruttet når kruttet er oppfunnet fra før.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:46:30]: Dette er med respekt å melde ikke svar på spørsmålet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:46:42]: Det er interessant å høre representanten Lønnings ønske om å satse mer på eldreomsorgen, satse mer på pleie- og omsorgssektoren, satse mer på rusmiddelsektoren og i det hele tatt dem som har det vanskelig i Norge. Det faller Senterpartiet godt for hjertet å høre den satsinga. Samtidig kommer andre representanter for partiet Høyre inn og sier at nå må vi investere mer i kommunikasjoner, vi er nødt til å utnytte mulighetene. Betyr dette at partiet Høyre vil nyorientere sin økonomiske politikk i debatten vi får fra i morgen og utover? Vil en ha et mer aktivt statsbudsjett tilpasset de velferdsutfordringer vi står overfor, tilpasset de investeringer som trengs på kommunikasjon og i samferdselssektoren, og tilpasset den private økonomiske aktiviteten som vi nå ser framover?

Inge Lønning (H) [14:47:47]: Så vidt jeg vet, er representanten Lundteigen medlem av finanskomiteen. Det vil si at han har fulgt debattene om statsbudsjettet de siste årene på nært hold, og har også formodentlig studert Høyres alternative budsjettforslag hvert år. Da vil han sikkert ha lagt merke til at Høyre i hele denne perioden har markert prioriteringen av rehabilitering, inklusive rusfeltet og inklusive spesiell ivaretakelse av de eldre pasientenes behov. Det har vi gjort ved å plusse på Regjeringens forslag i størrelsesorden 500 mill. kr hvert år. Det er ikke tilnærmelsesvis størrelsesordenen på den utfordringen vi står overfor, men 500 mill. kr ville ha gjort en ikke ubetydelig forskjell for dem som trenger denne hjelpen. Derfor synes jeg det er kjedelig at regjeringspartiene har stemt ned dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:49:12]: Mange talarar her har teke utgangspunkt i den internasjonale finanskrisa som òg kan merkast i Noreg, men som særleg står på toppen av den internasjonale dagsordenen. Fleire har vore innom dei to andre store globale utfordringane som vi merkar veldig tydeleg i år, og vil merke i åra framover. Fattigdomen og den matvarekrisa vi opplever i år, har vorte kalla den stille tsunamien av Verdens Matvareprogram og kan merkast i ekstrem grad for dei fattige landa i verda no. Dei globale klimautfordringane kjem etter mi oppfatning til å vere den største utfordringa vi felles står overfor globalt i det neste hundreåret.

Eg seier dette fordi eg meiner at desse utviklingstrekka har minst to ting til felles. For det fyrste har dei det til felles at den ideologien som seier at vi ikkje skal styre marknaden, at det ikkje er nødvendig å la menneska sine behov styre over marknadskreftene, har slått feil på alle dei tre områda. Internasjonalt ser vi no ei utvikling som går i retning av sterkare politisk styring, tettare og meir forpliktande samarbeid og større engasjement i andre sine problem - for seint i den retninga, etter mitt syn, men med mange skritt i riktig retning. Det vart seinast demonstrert ved at politikarar som tidlegare ikkje har markert seg som sterke kritikarar av marknaden, no står fram som det i samband med den internasjonale finansuroa. Det ville ha vore eit stort paradoks om det partiet som ikkje trur på klimaproblema, som er skeptisk til utviklingshjelp, og som er mot politiske reguleringar i penge- og kredittmarknaden, skulle få meir å seie i Noreg, mens vi opplever det motsette internasjonalt.

Det andre desse problema har til felles, er at meir kunnskap er ein sentral del av løysinga. Meir kunnskap og kompetanse og topp forsking må til for å løyse klimaproblem og fattigdomsutfordringar, men meir utdanning er òg ei av dei sentrale løysingane på fattigdomsproblema for land i den tredje verda, for fattige land som slit med si eiga utvikling. For Noreg er det det same biletet. 85 pst. av Noregs nasjonalformue er såkalla humankapital, altså verdien av vår framtidige og noverande arbeidsinnsats, det vi har i hovud og hender av kunnskap.

I aukande grad vert det behov for fleire menneske med utdanning i åra som kjem. Barnehage og skule er ryggrada i kunnskapssamfunnet. Det er nettopp derfor Regjeringa har gjort satsing på utdanning til eit av sine viktigaste område og kjem til å fortsetje med det. Fleire elevar må lære meir. Det er alvorleg at mange elevar slit med mangel på grunnleggjande kunnskapar, både faglege og sosiale - ikkje minst at mange slit med språk, lesing og skriving. Dersom du les dårleg, kan du få vanskar i dei fleste skulefaga, du vil ha store problem på arbeidsmarknaden og på mange område av livet seinare. Derfor må vi ha, og vi har hatt, eigne satsingar på språk og realfag. Derfor satsar vi no tungt på meir kompetanse til lærarane, på ei betre lærarutdanning, fordi vi veit at lærarane kanskje er det viktigaste for kva elevane lærer. Derfor må vi satse meir på tidleg innsats. Tidleg innsats betyr å ta tak i problema medan dei er små og kan løysast, ikkje la dei vekse seg store og altfor vanskelege å løyse - derfor fleire lærarar i norsk og matematikk på første til fjerde trinn og tettare oppfølging, bl.a. med fleire kartleggingsprøver.

Fleire elevar må fullføre vidaregåande skule. Det er svært alvorleg at ein av tre elevar ikkje fullfører vidaregåande. Det betyr at mange menneske mistar dei jobbmoglegheitene som dei seinare kunne ha hatt. Det er alvorleg for samfunnet, for vi treng alle sine evner og alle sine kunnskapar i samfunnet.

Fleire elevar må trivast og meistre i skulen. Eg er uroa over at vi ikkje ser ein nedgang i mobbetala i norsk skule, sjølv om mange norske elevar trivst på skulen. Eg er oppteken av at vi skal byggje vidare på og ha ein inkluderande fellesskule i Noreg. Det at vi har unngått ei privatisering av den norske skulen, at vi har ein fellesskule der alle møtest på den same arenaen, er eit viktig utgangspunkt for at vi framleis skal satse på kunnskap i Noreg.

Så skal vi halde fram med å gjere siste rest av den store barnehagerevolusjonen, kome heilt i mål når det gjeld full barnehagedekning, framleis prisnedgang - ikkje minst endå sterkare satsing på innhaldet og kvaliteten i barnehagane i åra framover. Vi vil halde fram med satsinga på kunnskap, som er heilt nødvendig for ungane i Noreg, for det norske samfunnet og for verda.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:54:30]: Fremskrittspartiet har en rekke ganger påpekt viktigheten av de private barnehagene for å nå målet om full barnehagedekning. Skal man nå full dekning, er private aktører helt sentralt.

TV 2 kunne i går melde at som følge av Regjeringens politikk er det lagt ned hele 94 private barnehager i Norge i år, mange av dem i kommuner som mangler plasser totalt. Grunnen er relativt åpenbar. Private barnehager får langt mindre å drive for enn det offentlige barnehager får. Statsråden sier, ifølge TV 2, at han vil se på saken. Lite tyder på at han faktisk vil handle i saken.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke nå snart på tide å handle, før Regjeringens politikk når det gjelder private barnehager, leder oss ut i en katastrofe?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:55:31]: «Katastrofe» er den dårlegaste beskrivinga av barnehageutviklinga eg har høyrt dei siste åra.

Eg er veldig oppteken av at det skal vere gode vilkår for private barnehagar. Det er det òg. Derfor er det veldig mange nye private barnehagar som har starta dei siste åra. Det er ein viktig del av barnehagetilbodet. Men kvart år vert det lagt ned nokre private barnehagar. Det viktige er at det vert starta veldig mange fleire barnehagar, både private og offentlege. Mange av dei som har vorte lagde ned, er eldre familiedrivne barnehagar som har vorte erstatta av nyare barnehagar, både private og kommunale.

Eg er likevel så oppteken av dette at eg her vil gjenta at vi kjem til å gå inn og sjå på kvar einaste barnehage på denne lista for å sjå kva som er riktig, sjå kva som er årsaka, for det er nødvendig å følgje barnehageutviklinga tett når det gjeld både dei kommunale og dei private barnehagane framover.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [14:56:44]: Siden statsråd Tora Aasland ikke er her, og siden det er Bård Vegar Solhjell som er kunnskapsminister, med det overordnede ansvaret i departementet, ønsker jeg å stille spørsmål som handler om forskning.

Thor Egil Braadland, som er sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe, sa i et debattinnlegg på nettsiden Verdentilvenstre.no den 27. august:

«Forskningsinnsatsen må ned. Det brukes for mye penger på forskning i Norge. Forskningsinnsatsen bør reduseres med 1,5 mrd kroner.»

Det han siktet til, var SkatteFUNN-ordningen, og han gjentok dette budskapet i Søndagsavisen på P2 i går og sa at det er blitt for kostbart, rett og slett fordi vi ser at det ikke virker, at vi har brukt veldig mye penger, og at bare en tredjedel av de pengene er kommet ut igjen i andre enden som økt forskning. Han mente derfor at det er en lite effektiv ordning, og han tror at de pengene kunne skapt mye mer forskning hvis vi hadde brukt pengene på grunnfinansiering i universiteter og høyskoler. Det gjør vi ikke i dag. I dag brennes disse pengene opp.

Statistisk sentralbyrå konkluderer med at SkatteFUNN-ordningen viser at én krone i støtte har gitt to kroner i vekst i næringslivets FoU.

Hvem er det som har rett? Er det SV? Eller er det Statistisk sentralbyrå?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:57:51]: Det er SV, som styrer Kunnskapsdepartementet, som har rett i det vi kom til å leggje fram og framleis vil ha som politikk. Det er punkt éin.

Vi treng større investeringar til forsking i åra framover. Det er nettopp derfor vi i dei siste åra har hatt ein vekst i forskingsløyvingane, og vi har vore opptekne av at dei må aukast. Vi ligg fremst i løypa når det gjeld å auke løyvingane samanlikna med den førre regjeringa, der Høgre var med. Det er også derfor vi har hatt positive evalueringar av SkatteFUNN-ordninga, og ho kjem til å verte ført vidare. Grunnen til at vi gjer dette, er sjølvsagt at det å få til forsking og utvikling, både offentleg og privat i Noreg, er heilt nødvendig for å løyse mange av dei store utfordringane vi har. Vi veit at Noreg, særleg innafor privat sektor, ligg langt etter når det gjeld å nå dei forskingsmåla vi har. Så det er nødvendig å ha gode ordningar for å sikre forsking der òg.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:59:00]: Kristelig Folkeparti ønsker økt fokus på ungdomstrinnet. Det virker som om denne regjeringen ikke nevner ungdomstrinnet. Det er heller ikke nevnt nå i trontaledebatten.

Vi tror at det er på ungdomstrinnet vi i dag finner de største problemene, med elever som er trøtte av teori, med elever som har en skolehverdag preget av bråk, uro og manglende mestring. Vi tror - det er iallfall grunn til å tro - at dette er mye av årsaken til drop-out eller frafall i videregående skole.

Det er vel og bra med innsats tidlig, men det hjelper ikke hvis man glemmer elevene i videregående. Det er vel og bra med økt kompetanse for lærerne i ungdomsskolen, men det hjelper ikke den teorisvake eleven at læreren hans er flink i matematikk. Vi trenger et fokus som hjelper eleven der han er, slik at man får en inkluderende fellesskole, som statsråden snakket om, og som Kristelig Folkeparti ønsker seg.

Mitt spørsmål er: Hva er grunnen til at Regjeringen ikke fokuserer på at det er mange elever på ungdomstrinnet som trenger en større mestringsarena for å kunne fullføre en videregående opplæring?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:00:05]: Det gjer vi, og eg er einig i mykje av den analysen som representanten Tørresdal her gav.

Det er vel og bra med tidleg innsats, men det er heller aldri for seint. Tidleg innsats vert kjenneteikna ikkje berre ved at det betyr tidleg i livet, men når nokon slit med noko i skulen, må ein ta tak i det med ein gong det vert oppdaga. Der er ungdomsskulen, som representanten seier, ein veldig viktig arena, fordi ungdommar går gjennom veldig store personlege endringar, men òg fordi dei faglege krava vert større. Ein begynner førebuingane til kva ein skal gjere seinare i livet, og kor ein skal gå vidare i skulen. Derfor har vi styrkt rådgivinga i ungdomsskolen, innført det nye faget utdaningsval og auka moglegheita til å ta fag frå vidaregåande. Så i 2007 - etter Kristi fødsel - sette Øystein Djupedal ned eit utval, Karlsen-utvalet, som skal levere si innstilling om få veker. Då kjem vi tilbake til vidare grep når det gjeld fullføring av vidaregåande skole, òg retta mot ungdomsskulen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:01:30]: Årets trontale var svært tydelig på fortsatt satsing på at oppgavene i samfunnet skal løses i fellesskap, at alle skal kunne bidra til verdiskapingen i landet, og at godene skal fordeles rettferdig. Regjeringen vil ta vare på den norske velferdsmodellen.

En av de viktigste faktorene i den norske velferdsmodellen er fellesskolen. OECD har i sin vurdering av norsk skole slått fast at i hjertet av det norske velferdssamfunnet ligger fellesskolen. Også norsk næringsliv framhever fellesskolen som et viktig konkurransefortrinn på det internasjonale markedet. At alle elever, uansett sosial eller økonomisk bakgrunn, går i samme skole, gir oss en forståelse for hverandre som mange land misunner oss.

Fellesskolen har et bredt samfunnsmandat hvor oppgaven både er å gi barn og unge tilstrekkelige ferdigheter i fag som lesing, skriving, matte og IKT, og å være en sosial læringsarena - en arena der våre barn og ungdommer lærer å arbeide og fungere sammen og på den måten forberedes på det arbeids- og samfunnsliv de vil møte som voksne.

Vi har ambisjoner på vegne av norske skolebarn, og i denne stortingsperioden har vi derfor styrket kvalitet i grunnskolen ved å

• utvide timetallet på barnetrinnet med styrking av norsk, matte og engelsk fra i høst

• styrke tidlig innsats i grunnleggende ferdigheter på barnetrinnet ved å trappe opp lærertettheten i disse fagene fra neste høst - som statsråd Solhjell var inne på

• utvide timetallet i fysisk aktivitet fra neste høst

• ikke minst stoppe privatiseringen av skolen, og dermed styrke fellesskolen

• styrke rådgivingstjenesten for å lette overgangen mellom ungdomsskolen og videregående opplæring

• innføre gratis læremidler og sikre alle et utstyrsstipend i den videregående skolen, for derved å gi alle ungdommer like muligheter til å gjennomføre videregående opplæring

Alt dette er gjennomført eller tenkt gjennomført fra neste høst. Alle tiltakene retter seg inn mot å gi alle like muligheter og å styrke fellesskolen, slik at den blir det naturlige valget for det store flertallet foreldre.

Læreren er den viktigste ressursen for elevenes læring. Regjeringen mener at mer av lærerens tid må brukes til undervisning, slik at barna opplever bedre læring.

Jeg for min del ser fram til den varslede stortingsmeldingen som kommer ved årsskiftet. Det vil gi oss en god anledning til å diskutere lærerrollen videre - en lærerrolle tilpasset framtidens behov i grunnopplæringen. Men om vi skal få et godt resultat og et vedtak som er samlende, må de beskrivelsene av norske lærere og tilstanden i norsk skole som enkelte fra opposisjonen har kommet med, tones ned. Av og til har jeg hatt følelsen av at vi står på kanten av stupet, og at krisen er like om hjørnet. Slik er det ikke i skolen. Det finnes svært mange gode lærere og elever som hver dag gjør en fantastisk innsats. Synspunktene må nyanseres om vi fortsatt skal rekruttere unge mennesker til det viktige arbeidet det er å gi våre barn og ungdommer grunnleggende kunnskaper og ferdigheter.

Men vi har mange utfordringer. Spesielt vanskelig er det at mange slutter i den videregående skolen, som også statsråden sa. Her skal vi gjøre et krafttak. Det gjelder tiltak rettet mot både ungdomsskolen og den videregående skolen. Spesielt viktig blir det fortsatt å sikre flere læreplasser og innføre en ny ordning med praksisbrev for elever i den videregående opplæringen. Hensikten er å sørge for at skoletrette elever fortsetter med opplæring, og dermed redusere frafallet.

Det er mange områder innenfor skole og utdanning jeg skulle ha kommet inn på, for det skjer veldig mye positivt i skolen. Kunnskapsløftet, som det var og er bred politisk enighet om, er gjennomført. Gjennom kvalitetsmeldingen, som nå behandles i komiteen her i Stortinget, tettes flere av de hullene vi har sett i den reformen, og vi går videre ved å gi klare nasjonale føringer for utviklingen i skolen vår. Dette vil være med på å bringe fellesskolen videre, fordi vi har ambisjoner på vegne av den norske skolen.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:06:36]: For noen dager siden fikk vi presentert en trontale som må kunne sies å være på det jevne. Det var svært få poeng, det var betydelig med bortforklaringer, og man gjorde sitt beste for å skyggelegge at man ikke gjør jobben. Vi har nå hatt tre år med rød-grønt kaos!

Jeg skal nå gjøre noe som Regjeringen på en del punkter helt åpenbart har glemt å gjøre, nemlig lese fra Soria Moria-erklæringen. Jeg skal begynne med kapitlet om helse og omsorg. Første strekpunkt under «Kapittel 9: Helse og omsorg» lyder som følger:

«Regjeringen vil

- styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene holdes lave.»

Under den regjeringen som vi har nå, har bare det siste året antallet personer som står i kø, økt med 20 000. Gjennomsnittlig ventetid i spesialisthelsetjenesten øker for hvert år som går, flere kommer i kø knyttet til rehabilitering og opptrening, ja, vi har til og med en statsråd som under replikkordskiftet i dag i denne sal sa at det siste sykehusene trenger, er mer penger. Ja, det skal bli svært spennende å følge med på det som vil komme fra finansministeren i morgen knyttet til statsbudsjettet. For det er jo ikke mer penger som skal til, sier man fra Regjeringens side.

Jeg skal lese litt mer fra Soria Moria-erklæringen, og jeg håper statsrådene følger med. Det står videre på side 40:

«- sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det.»

Ja, det gikk man veldig høyt på banen med for å selge inn til det norske folk. Etter det har hver sjette rehabiliteringsseng forsvunnet, ventetidene øker og tilbudet til pasientene blir dårligere.

Neste punkt jeg vil referere er:

«- intensivere arbeidet for å fjerne problemet med at pasienter legges på korridor i sykehus.»

Ja, dette skrev man for tre år siden. Så sent som i forrige uke så vi oppslagene om at det ikke er noen endring i antall korridorpasienter. Problemet er like stort som før, ja, enkelte plasser er det faktisk så mange korridorpasienter at det kan være en brannfelle.

Neste punkt jeg skal referere fra Soria Moria-erklæringen, er følgende:

«- redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå.»

Det er tydelig at regjeringspartiene har glemt å lese sin egen erklæring, for etter at Regjeringen tiltrådte, har egenandelene økt jevnt og trutt, ingen har blitt redusert - jo, unnskyld, selvfølgelig ble egenandelen på 50 kr for fysioterapi for dem som står på diagnoselisten, tatt bort. Men så var jo det en egenandel Regjeringen selv innførte. Først innførte man en egenandel på 50 kr 1. januar, og så fikk man såpass mye kjeft at man fant ut at man måtte ta den bort igjen 1. juli. Ja, jeg synes Regjeringen kan være stolt over at den i hvert fall har tatt bort den ene egenandelen som de selv fant opp, og som de innførte 1. januar og tok bort 1. juli.

Noen positive signaler har vi i hvert fall fått: Det skal komme en samhandlingsreform. Det ser vi fram til, for det trenger vi. Vi trenger å få på plass en bedre behandlingskjede der vi snakker om hele kjeden og ikke stykkevis og delt. Jeg ser fram til - unnskyld, president, jeg bør vel kanskje rette meg, jeg så fram til at denne skulle komme i april. Her er det jo viktig å holde tunga rett i munnen, for her går det litt fort i svingene. Vi har jo kunnet lese og høre i media om samhandlingsreformen som skulle komme i april. Fra Stortingets talerstol i dag fikk vi høre fra helseminister Bjarne Håkon Hanssen at nei, nå er det slik at denne samhandlingsreformen er det ikke sikkert kommer til dette stortinget i det hele tatt, for først skal dette utvalget legge fram innstilling for Regjeringen, så skal man tilbake til partiene sine for å forankre det der, og så ville den komme kanskje til høsten, kanskje enda senere. Dette er det siste som har fått meg til å undres over hva Regjeringen faktisk vil levere. Nok en gang viser man at det er langt mellom liv og lære.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:12:11]: Eg er djupt usamd med dei som framstiller Noreg som ein politisk jammerdal der det meste er mislukka, gale eller på skakke. Eg trur me kan slå fast ein gong for alle at me er eit privilegert folk, og at me lever i eit privilegert land. Ikkje minst er det viktig i tider som desse, som fyller folk med uro og usikkerheit når ein høyrer nyhende frå verda rundt oss om dei finansielle og økonomiske ristingane som rammar oss.

Landet vårt er rikt på naturressursar. Kloke og framsynte folk før oss har sikra nasjonal råderett over viktige ressursar som fisk, vasskraft, olje og gass. Ei langsiktig og nasjonal forvalting av ressursane har gitt grunnlag for erfaringar, kompetanse, eit variert næringsliv, kapitaltilgang og store verdiar på fellesskapet si hand. Som folkevalde disponerer me store inntekter med grunnlag i naturressursane våre, me har større handlefridom enn mange andre land, òg i tider som desse. Vår generasjon har eit stort ansvar for å tenkje klokt og langsiktig når desse inntektene skal forvaltast. Difor ynskjer denne regjeringa å satse på dei store tinga og gjere dei viktige grepa. Difor gir denne regjeringa kommunane større handlingsrom til å ta vare på fellesskapen.

Me må tenkje langsiktig og gjere det viktigaste først, seier denne regjeringa. Me må ta grep, som denne regjeringa gjer, for å pusse opp og vedlikehalde fellesskapsinstitusjonane våre, som skulane, kyrkjene og kulturhusa. Me må byggje landet gjennom å ta vare på dei vegane me har, den jernbana me har, men òg med å byggje nytt. Me må sikre den moderne og tidsmessige infrastrukturen me treng på breiband, mobil- og tv-dekning, og det gjer denne regjeringa. Då må me òg tenkje rettferd og at heile landet skal med.

Alle delar av landet har fått meir veg under denne regjeringa. Me har lyfta nivået med 2,5 milliardar kr, som har gitt meir veg og meir jernbane. Me har sytt for ei historisk jernbanesatsing. Ein stor del av jernbaneinvesteringane under denne regjeringa har gått til intercity-triangelet i det sentrale austlandsområdet. Det har vore ei rett satsing. Eg kan love at satsinga på jernbane rundt og mellom byane våre skal styrkjast vidare dei neste åra.

Satsinga på å byggje landet er òg viktig for å leggje til rette for gründerar og næringsaktivitet. Næringslivet vil ha gode transporttilbod, slik at folk kjem på jobb til rett tid, og gode vegar, slik at varene kjem fram til marknaden. Dei vil ha breiband med god kapasitet. Tilsvarande støttar fagrørsla sterkt opp om ei slik prioritering av infrastruktur for å byggje landet. Seinast i dag var eg hjå Jernbaneforbundet i LO, der ein brei allianse, frå NHO til LO - og miljørørsla med - ynskjer sterkare satsing på jernbane. Det følgjer denne regjeringa opp. Me er på rett veg i vår satsing på moderne infrastruktur.

Me treng meir fellesskap, og me vil styrkje den lokale velferda. Etter fire års sveltefôring under førre regjeringa tok den raud-grøne regjeringa, med Åslaug Haga som kommunal- og regionalminister, eit krafttak for å styrkje lokal velferd i budsjettet for 2006. Denne satsinga er vidareført i 2007-budsjettet. Og kommunane har gjort ein god jobb med å styrkje velferda. Me har fått fleire hender i eldreomsorga, fleire undervisningstimar i skulen, nye barnehagar, styrkt vedlikehald av skular, kyrkjer og kulturhus. Me er ikkje i mål, men kutt og atter kutt er erstatta med ei ny retning. Me har valt fellesskap framfor store skattelettar, og det gir resultat. Me har ei anna retning enn me hadde i åra 2001-2005, og den retninga skal vidareførast.

Høgre har varsla at dei i valkampen skal fortelje historia om dei fire tapte åra i det norske samfunnet. Og Lars Sponheim snakka i sitt innlegg i dag om dei forsømde moglegheitene sin periode. Men kvar dag etter regjeringsskiftet har 190 menneske kome i arbeid. 190 menneske kvar dag - er det fire tapte år for dei? Kvar dag i 2006 og 2007 har det blitt tilsett 15 nye menneske innanfor pleie og omsorg. 30 nye hender i omsorg kvar dag - er det tapte år for dei som har fått omsorg? Slik kunne eg ha fortsett, med barnehagesatsinga, med satsinga på breiband, på vegar og på jernbane. Eg møter heller ingen, når eg er rundt om i landet i kommunestyre, som ynskjer sveltefôringa av kommunane attende, som me hadde under førre regjering.

Me er ikkje ferdige i denne regjeringa. Me har mykje ugjort, men me har òg fått gjort mykje, og me skal satse vidare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Sortevik (FrP) [15:17:30]: I forkant av både trontale og budsjett har løftene sittet løst hos Regjeringen. Ikke minst har landets statsminister slått om seg med utsagn som et titalls milliarder, et løft for vei og bane, vi trenger et krafttak for samferdsel, og vi setter i gang en dugnad.

Fremskrittspartiet er enig. Vi trenger et løft for vei og bane. Men jeg har observert få budsjettlekkasjer om titalls milliarder kroner til vei og bane, et løft for vei og bane i budsjettet for 2009.

Vi ser i Aftenposten i dag at anleggsbransjen er klar. Kapasiteten er fremvist til overmål nok en gang. Er Regjeringen klar? Fremskrittspartiet har oppskriften: statlige selskaper som får statlige lån til bygging av veier og jernbane. Er statsråden klar?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:18:31]: Statsråden vil seie som speidaren: «Alltid beredt!»

Kva som kjem i budsjettet, må nok representanten vente med til i morgon med å få.

Det som har vore varsla av statsministeren, og som eg har varsla, og som Regjeringa er oppteken av, er ei vidare satsing på samferdsle i åra som kjem. Me gjekk inn i ei regjering og overtok ein puslete nasjonal transportplan. Ikkje berre var han puslete på omfang, trass i at dagens regjeringsparti ved hjelp av Framstegspartiet hadde fleirtal for å lyfte dette opp, men han var òg puslete fordi han ikkje tok høgd for trafikkveksten, fordi han ikkje tok høgd for kostnadene knytte til det enkelte anlegget og fordi han ikkje tok høgd for det enorme vedlikehaldsetterslepet. Alt dette har me fått på bordet i denne regjeringsperioden.

I tillegg har me lagt om politikken slik at me gjennomfører igangsette prosjekt raskare. Me har ei meir effektiv utbygging, og det gir større samfunnsnytte. Det skal me satse vidare på, og me skal òg sikre milliardar til samferdsle i åra som kjem.

Trond Helleland (H) [15:19:44]: Vi ser nå en kraftig nedgang i aktiviteten i anleggsbransjen. Anleggsbransjen selv sier at den er redd for at 40 000 ansatte kan stå uten arbeid neste år. Dette må selvsagt ikke skje, og en kraftig økning i samferdselsinvesteringene kan bøte på dette.

Samtidig har den nyvalgte lederen i Senterpartiet tatt til orde for å skape ny dynamikk i vei- og jernbaneutbyggingen i Norge. Til Teknisk Ukeblad nr. 32/september, som kom ut for noen få dager siden, sier hun:

«De større vei- og jernbaneprosjektene må finansieres slik at midlene blir bundet over flere år. Vi diskuterer nå både OPS og prosjektfinansiering.»

Lederen av Senterpartiets samferdselspolitiske utvalg, Steinulf Tungesvik, tidligere statssekretær, sa til VG i august:

«Vi bør satse på å gjennomføre OPS-prosjekter i neste stortingsperiode.»

Han la til at et samlet senterpartiutvalg ønsker mer Offentlig Privat Samarbeid.

Spørsmålet til samferdselsministeren blir: Er hun enig med Senterpartiets leder og Senterpartiets samferdselspolitiske utvalg, som ønsker å få i gang nye OPS-prosjekter i neste stortingsperiode?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:20:47]: Det er ikkje noka hemmelegheit som blir avslørt, verken i Teknisk Ukeblad eller i det som leiaren for vårt samferdslepolitiske utval seier. Det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ambisiøst i samferdslepolitikken, og det er ikkje hemmeleg at Senterpartiet er ope for nye finansieringsformer og nye organisasjonsformer innanfor samferdsle for å oppnå nettopp det.

Me har store mål for samfunnsutviklinga, og me ser at det å satse på samferdsle er ein nøkkel for å oppnå det andre som me ynskjer, eit meir variert næringsliv, ei satsing i heile landet.

Om samferdsleministeren får gjennomslag for det som partileiaren ynskjer, vil avhenge av dei interne diskusjonane som skal skje knytte til Nasjonal transportplan.

Me fekk ei utfordring i grunnlagsmaterialet frå etatane. Der har dei skissert at dei òg meiner at ein bør sjå på andre finansieringsformer enn det som gjeld i dag. Men til sjuande og sist, uansett kokar det ned til viljen til å auke budsjettrammene, uavhengig av kva form ein vel på organisasjon og finansiering.

Jan Sahl (KrF) [15:22:06]: Statsråden kan vente full støtte fra Kristelig Folkeparti når det gjelder både økte bevilgninger og nytenkning omkring struktur.

Men jeg har et veldig konkret spørsmål til ministeren som er toppaktuelt i øyeblikket. Det går på Hurtigruta og den særdeles vanskelige situasjonen økonomisk som Hurtigruta er kommet i. Det gjelder avtalen vi har, kompensasjonen for NO_x-avgift, økte drivstoffutgifter og muligheter for større fleksibilitet, som Hurtigruta har henvendt seg til staten for å få reforhandlinger om. En samlet opposisjon har ved to anledninger bedt ministeren om å sette i gang disse forhandlingene med Hurtigruta. Nå er det gått halvannet år, og ingenting har skjedd. Situasjonen er dramatisk. Direktøren sier selv at uten at man får reforhandlingene i gang og får et resultat av dem, så seiler de på grunn.

På et hurtigruteseminar i Bodø sa Lahnstein at staten er fornøyd med hurtigruteavtalen. Er det slik at en minister fra Senterpartiet er så fullt fornøyd med avtalen at man lar Hurtigruta seile på grunn, eller vil man nå komme til reelle forhandlinger?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:23:18]: Det er viktig å skilje mellom to ulike forhandlingar. Det eine er forhandlingar om kompensasjon for NO_x-avgift, som har pågått ganske lenge, og der det har vore ein del diskusjon om definisjonen av kva som skulle dekkjast. Det har me ein særdeles god dialog med Hurtigruta om. Den andre diskusjonen går på oppheving av eksisterande avtale og eit arbeid for å setje i gang ein ny avtale, altså eit nytt anbod. Det har me også ein god dialog med Hurtigruta om.

Eg har sjølv hatt møte med leiinga i Hurtigruta i Bergen. Det har vore følgt opp i den seinare tida gjennom dialog, og det skal følgjast vidare opp. Eg har store forhåpningar om at me skal finne ei løysing på NO_x-problematikken kjapt, men sjølvsagt tek det noko lengre tid å gå inn i dei andre problemstillingane. Difor har me bede Hurtigruta om nokre opplysningar av juridisk og økonomisk art som er heilt nødvendige for oss. Men eg er positivt innstilt, som eg har vore heile tida, til å medverke til å finne løysingar for Hurtigruta. Vi skal ikkje sitje i ro og sjå på at Hurtigruta går på grunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [15:24:49]: Denne trontalen er den rød-grønne regjeringas siste før valget neste år, og det er i denne trontalen Regjeringa kunne ha synliggjort hvilke prioriteringer som skal gjøres, og hvilke løfter som i alle fall skal oppfylles. Denne trontalen inneholder ingen av delene. Den er blottet for visjoner og prioritering og synliggjør på ingen måte at det skal gjøres investeringer for framtida. Den har ikke ett ord om forskning, kun at allerede varslede sentre for klimaforskning kommer på plass i 2009. Forskning for øvrig nevnes ikke med ett ord. Og det må være fordi Regjeringa ikke har nok ambisjoner, og ikke er interessert nok i forskning. Dette er ikke et spørsmål om enkeltstatsråder, men det er et spørsmål om Regjeringa som kollegium. Jeg må jo si at jeg blir nokså bekymret når SVs sekretariatsleder, Thor-Egil Braadland, skriver i et debattinnlegg på nettsiden Verdentilvenstre.no 27. august under overskriften «Forskningsinnsatsen må ned»:

«Det brukes for mye penger på forskning i Norge. Forskningsinnsatsen bør reduseres med 1,5 mrd kroner.»

Synspunktene blir gjentatt i NRK P2 Søndagsavisa 5. oktober, med et angrep på SkatteFUNN-ordningen som savner helt rot i virkeligheten. Det som er bekymringsfullt, er at den samme Thor-Egil Braadland også er rådgiver for SVs næringspolitiske fraksjon, og det er nettopp der SkatteFUNN-ordningen ligger. Og vi har jo allerede sett resultater av hans råd, nemlig at SkatteFUNN-ordningen er blitt dramatisk redusert under denne regjeringa, noe som altså betyr at næringslivet har færre incentiver til å forske enn de hadde før.

Bakteppet er altså at vi har en flertallsregjering med en mulighet til å bruke flertallet til noe. Øystein Djupedal sa i forbindelse med regjeringsdannelsen i 2005 at «det vi vil få til, får vi til». Da er det vel slik at det må stå på viljen. For med 160 milliarder kr i økte skatteinntekter, takket være den skattepolitikken den forrige regjeringa førte, burde det være mulig å få til ting. Sannheten er jo at mens denne regjeringa har hatt de beste forutsetningene noensinne, har den altså ikke evnet å prioritere det viktigste. Den forrige regjeringa greide jo både å gi skatteletter for å trygge arbeidsplasser og velferd i framtida og samtidig å gjøre storstilt satsing på kunnskap og forskning. I budsjettene, som nå er større enn den forrige regjeringas, naturlig nok, greier altså den rød-grønne regjeringa likevel å gjøre store kutt på viktige områder.

Alle partier i salen her er enige om at vi skal ha en god og sterk offentlig skole som fundamentet i utdanninga. Men det er jo nettopp innenfor den offentlige skolen at de store og systematiske ulikhetene mellom elevene kommer til syne. Og det er alvorlig. Vi må være best på det viktigste, på de grunnleggende ferdighetene, og derfor er det etter min oppfatning veldig rart at ikke Regjeringa ønsker å gjøre noe for å sette konkrete mål for hvor norsk skole skal være f.eks. ved neste PISA-undersøkelse. Hvor skal norsk skole være ved de neste nasjonale prøvene?

Enhver regjering har mer penger til rådighet enn den forrige. Det sier seg sjøl, fordi budsjettene blir større år for år. Derfor er det enda mer underlig at Regjeringa har funnet det nødvendig å kutte på vesentlige områder. I et intervju med bladet Utdanning for nøyaktig to år siden, 6. oktober 2006, ble daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal konfrontert med følgende, nemlig at Kolbjørn Hagen, den daværende lederen i Forskerforbundet, mente at barnehagesatsingen hadde gått ut over bevilgningene til høyere utdanning og forskning. Da svarte Øystein Djupedal:

«Jeg er stolt av barnehagesatsingen og er ikke enig med Hagen. På universitets- og høyskolesektoren har vi med dette budsjettet riktig nok en reell nedgang på en prosent. Men det er galt å betegne dette som smalhans. Vi har lagt inn et hvileskjær og det tåler denne sektoren godt.»

Til samme blad sier Djupedal derimot i mai i år at

«jeg sloss hardt mot kuttet på rundt 250 millioner til høyere utdanning og advarte meget sterkt Kristin Halvorsen om at vi kom til å få kritikk og tape titusener av stemmer i høyere utdanning».

Det er den siste erkjennelsen til den tidligere statsråden som er den riktige. Men det hjelper jo veldig lite i en sektor som i to år har måttet kutte ned på studiekvalitet, kutte ned på forskning, på veiledning, på ansettelser, på kvalitetsutvikling og på strategiske prioriteringer. Regjeringa lovte i Soria Moria-erklæringa at bevilgningene til høyere utdanning skulle øke. Fasiten etter tre år med rød-grønt styre er at bevilgningene er kuttet. Vi kan også lese i Dagens Næringsliv i dag at Regjeringa tilsynelatende ikke kommer til å gi noe forskningsløft i budsjettet som legges fram i morgen, og at Forskerforbundet er dypt bekymret.

Morgendagens velferd er avhengig av investeringer i dag, og Regjeringas politikk handler i stedet om å bruke opp mest mulig av pengene i dag og trekke opp stigen etter seg for kommende generasjoner.

Tore Nordtun (A) [15:30:03]: Trontalen bør ta tak i de store linjene i norsk politikk. Jeg mener at det ikke finnes noen større utfordringer enn de menneskeskapte klimaendringene, og det er der vi egentlig må sette inn støtet. Dette er en prioritert oppgave for Regjeringen. Det sier trontalen helt klart fra om også. Det viste seg at et stort flertall i denne salen var enig med oss i dette da vi framforhandlet klimaforliket tidligere i år. Dette viser at Det norske storting evner å ta de advarslene vitenskapsmenn og -kvinner nå kommer med, på største alvor. Jeg vil derfor nytte høvet til å takke både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for at de var villige til å støtte opp om klimaforliket, og framforhandlet det, for at det skal stå seg over en viss tid i Stortinget.

Klimautfordringene krever i dag politisk lederskap. Klimautfordringene krever også en ansvarlig og framtidsrettet klimapolitikk. Det handler ikke bare om ekstremt vær, det handler også om ekstrem fattigdom. Derfor setter klimaspørsmålet vår solidaritet på prøve.

Utfordringene med hensyn til en ambisiøs klimapolitikk dreier seg om solidaritet i praksis. Millioner av fattige mennesker i mindre utviklede land enn vårt vil bli knallhardt rammet av framtidige klimaendringer. At et sosialdemokratisk solidaritetsparti som Arbeiderpartiet sitter i førersetet i kampen mot menneskeskapte klimaendringer, er derfor helt nødvendig og naturlig.

At vår statsminister senest for få dager siden kunne love å støtte det brasilianske Amazonas-fondet med inntil 1 milliard US-dollar fram mot 2015 under sitt besøk i Sør-Amerika, vitner nettopp om handlekraft. Vi setter politiske mål og vedtak ut i praktisk handling hver eneste dag.

Energi-, klima- og miljøpolitikk er ikke forskjellige politikkområder, men henger nøye sammen med hverandre.

Når Regjeringen har tredoblet satsingen på ny fornybar energi som vind, småkraftverk, varme og energieffektivisering gjennom Enova, er dette nettopp praktisk politisk arbeid. Når vår regjering også er i ferd med å satse flere milliarder kroner på å søke å utvikle lønnsom teknologi for rensing og deponering av CO₂ på Mongstad, er ikke dette bare teori, men politikk i praksis. Vi omformer politiske mål og visjoner til konkrete og hverdagslige handlinger.

Statsminister Stoltenberg bruker å si at markedet er en dårlig herre, men en god tjener. Det er et sitat som sier svært mye. Markedet kan ikke løse våre utfordringer, men det er et viktig verktøy på veien mot målet.

Vi nytter, og vil fremdeles også nytte, markedet som tjener der det er formålstjenlig, men de overordnede målsettingene, den samfunnsmessige retningen, skal og må være et resultat av politisk styring. Slik er det nettopp også i energi- og miljøpolitikken. Det er helt nødvendig med styring forankret i demokrati og politiske prosesser.

Når vi har tatt tak i utfordringene knyttet til kraftsituasjonen i Midt-Norge, i motsetning til den forrige regjeringen, er det politisk styring i praksis.

Når vi sier til Enova at de skal prioritere prosjekt i Midt-Norge, er det politisk styring. Når vi sier til NVE at søknader på prosjekt i Midt-Norge skal få spesiell oppmerksomhet framfor andre, er det politisk styring. Ja, det er faktisk slik at hele Enova som verktøy for å fremme ny fornybar energi og energieffektivisering er et eksempel på politisk styring, i motsetning til ensidig markedsliberalisme.

Vi tror på politikken. Derfor har vi tredoblet midlene til Enova. Derfor har vi vedtatt å støtte forskning og utvikling på fangst og lagring av CO₂. Derfor har vi tatt tak i utfordringer knyttet til kraftforsyningen i Midt-Norge. Derfor har vi utarbeidet en av verdens mest ambisiøse klimapolitiske målsettinger etterfulgt av gode virkemidler.

Det er gledelig å observere at aktiviteten på norsk sokkel fremdeles er svært god. Mindre olje- og gasselskap finner sin plass i såkalt haleproduksjon, men samtidig blir det fremdeles meldt om større og mindre funn.

Den norske forvaltningen av våre petroleumsressurser har vært, og er, svært god. Gjennom gode lover og regler samt skattlegging kommer ressursene i svært stor grad fellesskapet til gode. Samtidig kan en ikke underslå at det i den senere tid har vært enkeltstående hendinger som til fulle viser at det fremdeles er svært viktig med et sterkt fokus på miljø og sikkerhet knyttet til denne virksomheten. Det er derfor av vital betydning at vi ikke slakker på kravene (presidenten klubber), men stiller strenge miljø- og sikkerhetskrav i fremtiden.

Presidenten: Presidenten har ikke tenkt å slakke på kravene. Taletiden er inntil 5 minutter.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:36:22]: Det har vært ganske spesielt å være vitne til den trontaledebatten som har vært i dag, hvor regjeringspartiene på en måte har opptrådt som om de skulle være opposisjonspartier, og gjort Fremskrittspartiet ansvarlig for alt som går dårlig her i landet. Slik er det jo ikke. Regjeringspartiene har nå hatt tre år på seg til å vise handlekraft, bl.a. innenfor næringspolitikken, som jeg jobber med. Finansuroen, den internasjonale finanskrisen, som vi nå er inne i, har vært kjent lenge før statsministeren skrev trontalen. Det har vært kjent ganske lenge at vi ville komme inn i en nedgangsperiode, hvor bl.a. næringslivet ville få problemer.

Statsministeren sa i sitt innlegg i dag at Norge vil påvirkes av uroen. Våre bedrifter vil få problemer med å få solgt varer, og det er og det vil bli et høyere rentenivå. Alt dette er riktig. Hva gjør Regjeringen i næringspolitikken når vi nå er kommet inn i en nedgangsperiode?

Hvis man skulle skrive et innlegg og holde det i stortingssalen på grunnlag av det som står om næringspolitikk i trontalen, ville det bli et svært kort innlegg, for trontalen i år er nærmest tom for næringspolitikk. Det må bare bety at Regjeringen ikke er opptatt av næringspolitikk, og at den ikke er opptatt av næringspolitikk i en situasjon hvor næringslivet vil begynne å kjenne at det er og blir nedgangstider. Det viser at den ikke har noen målrettet næringspolitikk.

Det som er varslet i trontalen, er en innovasjonsmelding. Det er vel og bra, for innovasjon er viktig. Men en innovasjonsmelding har vært varslet ganske lenge. Vi i næringskomiteen, som har hatt svært få dokumenter å behandle fra Næringsdepartementet i denne perioden, har ventet veldig lenge på innovasjonsmeldingen. Nå kommer den kanskje - vi får vente og se. Problemet med en innovasjonsmelding er at innovasjon skjer i næringslivet hver eneste dag. Utviklingen innenfor innovasjon vil gå mye fortere enn Regjeringen klarer å utarbeide sin innovasjonspolitikk.

Vi trenger nå en aktiv næringspolitikk. Vi hørte statsministeren i dag si at det går et skille mellom dem som er for en aktiv næringspolitikk, og dem som er for en passiv næringspolitikk, men han sa ingenting om hva Regjeringen velger. Velger Regjeringen en aktiv næringspolitikk, som Fremskrittspartiet er en av de fremste talsmenn for, eller ønsker den en passiv næringspolitikk? Jeg tror rett og slett denne regjeringen har valgt side - Regjeringen velger en passiv næringspolitikk. Det må man gjøre når man ikke sender noe særlig med næringspolitiske dokumenter til Stortinget i løpet av en fireårsperiode, i hvert fall ikke så langt i disse første tre årene i Regjeringens regjeringstid.

Som jeg sa, er Fremskrittspartiet med på en aktiv næringspolitikk, men det er viktig at Regjeringen kommer til Stortinget med dokumenter som forteller hva Regjeringens aktive næringspolitikk går ut på. Det har den ikke gjort. Dette har vi bl.a. sett ved at det har vært gjennomtrekk i Nærings- og handelsdepartementet så langt i denne perioden. Det har vært tre næringsministre på tre år, og ingen av dem har fått tid til å utarbeide noen form for næringspolitikk. Det er beklagelig, for det næringslivet trenger, er en aktiv og tydelig talsmann i Regjeringen. Næringslivet trenger en statsråd som er tydelig når det gjelder hva som er en riktig næringspolitikk. Det vi nå trenger, er en politikk for mindre bedrifter. Det er de mindre bedriftene som kommer til å kjenne finansuroen først. Det ser vi bl.a. ved at Gordon Brown, statsministeren i England, nå vil opprette et fond for mindre bedrifter som sliter i forbindelse med finansuroen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:41:49]: Forvaltningen av naturen er en forpliktelse overfor neste generasjon. Det er derfor svært skuffende at Riksrevisjonen for få år siden slo fast at Stortinget skrur opp miljøambisjonene uten å følge opp med bevilgninger. Den samme rapporten viste også til store svakheter i myndighetenes arbeid med å kartlegge og overvåke biologisk mangfold og forvaltningen av verneområder.

Regjeringen har lovet å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010. Denne trontalen indikerer ikke at den har tenkt å bruke sitt siste år på engang å forsøke å innfri løftet. Samtidig kan det ikke karakteriseres som noe annet enn en miljøpolitisk skandale at natur og biologisk mangfold overhodet ikke er nevnt i Regjeringens trontale. Hvordan er det mulig for en miljønasjon?

De fleste forskere er enig i at tapet av biomangfold er et like viktig problem for menneskeheten som menneskeskapte klimaendringer, og problemet er faktisk bedre dokumentert. Det er ikke et grenseoverskridende miljøproblem. Av Norges nær 2 000 utrydningstruede arter er 85 pst. truet av ikke-bærekraftig arealbruk innenfor vårt eget land.

Ny biomangfoldlov har ennå ikke kommet. Utredningen NOU 2004:28 til en ny lov om biologisk mangfold har ligget på miljøvernministerens bord helt siden Stoltenberg-regjeringen overtok høsten 2005, uten at noe har skjedd. Norge og miljøet trenger faktisk en solid biomangfoldlov, og vi trenger den nå. Stortinget har behov for og tid til, i motsetning til det en har hatt når det gjelder flere andre viktige lover, å diskutere den.

For Høyre er løftet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 absolutt. Det er bare med nye, fleksible virkemidler vi kan ivareta den mest truede naturarven før den forsvinner for alltid. Høyre vil støtte en ny offensiv lov, men dersom Regjeringen ikke leverer robuste ordninger for utvalgte arter, bør loven fortsatt ligge i skuffen til statsråden til vi får en ny regjering som tar problemet alvorlig.

Riksrevisjonen har helt rett når de påpeker forskjellene mellom løfter og faktiske bevilgninger. Enda større blir forskjellene om man sammenlikner valgløfter og Regjeringens politikk. Dette er den siste trontalen fra denne regjeringen og siste gang den virkelig kan prioritere for hele stortingsperioden. Det er i hvert fall sikkert at man ikke prioriterer miljøet. I trontalen får miljøet fattige tre setninger - heldigvis tre viktige setninger. La meg umiddelbart gi Høyres støtte til nettopp dem, for Norge må ha en aktiv og offensiv rolle før og under København-møtet neste år, og avskogingen i verdens regnskoger må forsøkes stoppet. Det var også grunnen til at Høyre trakk dette fram i forhandlingene om et klimaforlik.

Det er lite som vitner om at Norge gjøres til et foregangsland i miljøpolitikken. Jeg har allerede nevnt vern av biologisk mangfold. Nær halvparten av de rundt 3 000 artene som i dag er oppført på den norske rødlisten over truede arter, lever i skog. Det er derfor nødvendig å øke skogvernet dersom vi skal nå målet om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010.

Det er fullt forståelig at de rød-grønne reduserte bevilgningen til norsk skogvern med nesten 7 mill. kr. Frivillighet i skogvernet koster, men tvang koster betydelig mer. Høyre vil basere seg på nettopp frivillighet, og vi vil betale for det. Derfor ønsket vi å øke bevilgningene, men uten å få rød-grønn støtte.

Norge er dessverre ikke noe foregangsland når det gjelder å ta vare på biologisk mangfold. Med reduserte bevilgninger til skogvern ligger vi faktisk dårligere an nå enn da SV kom i regjering.

Heller ikke innenfor klimapolitikken er vi noe foregangsland. Sommeren 2007 ble det lagt fram en klimamelding fra regjeringspartiene som var omtrent blottet for konkrete tiltak. Det gjorde også at SVs miljøpolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, sågar bad de tre tidligere regjeringspartiene om drahjelp for å skjerpe Regjeringens miljøpolitikk. Det fikk de. Heldigvis går EU betydelig lenger enn både regjeringspartienes stortingsmelding og klimaforliket når det gjelder reduksjonen i klimagassutslipp.

På EUs toppmøte i mars 2007 ble det vedtatt bindende hovedmål for EUs klima- og energipolitikk fram mot 2020.

Vi mangler dessverre en aktiv miljøpolitikk. Dagens regjeringspartier innfrir overhodet ikke, og vi er ikke noe foregangsland. Vi har med andre ord gått på nok et hvileskjær - denne gangen i miljøpolitikken.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [15:47:22]: Dagbladet skriver i dag på lederplass at det er gledelig at Regjeringen sørger for 100 nye polititjenestemenn i distriktene til neste år. Dette kommer som en naturlig oppfølging av at antallet nye politistudenter til neste år er økt til hele 552.

Videre skriver de:

«Denne satsingen viser at (…) regjeringen angriper kriminalitet fra to kanter, jevnfør forrige ukes kriminalreform med vektlegging av human og konstruktiv soning.»

Trygghet er et viktig velferdsspørsmål. For å bekjempe kriminalitet kreves en klar strategi og en sammenhengende justispolitikk. Det har det rød-grønne flertallet.

I løpet av vinteren skal forslag til ny straffelov legges fram. Vi vil øke straffenivået for drap, sedelighetsforbrytelser og grov vold. Alvorlige forbrytelser skal straffes hardere. Samtidig må vi innse at hardere straff ikke er noen løsning alene. Skal vi få et tryggere samfunn, må vi ta tak i gjengangerproblemet. Over halvparten av dem som løslates, begår ny kriminalitet i løpet av en femårsperiode. Da må vi spørre oss om vi straffer smart nok. Det er nettopp dette som er utgangspunktet for kriminalomsorgsmeldingen som ble lagt fram av Regjeringen i forrige uke. Straff skal virke. Fengsel med høy sikkerhet er nødvendig for noen. Et hovedpunkt er: Bedre rehabilitering er nødvendig for alle.

Samtidig som enkelte skal få strengere straff, bør andre sone mer av straffen sin utenfor dagens tradisjonelle fengsler, gjennom f.eks. samfunnsstraff, promilleprogram og soning med elektronisk kontroll. Slik unngår vi mange av de uheldige sidene som fengselsstraff kan ha. Sammenliknet med fengselsstraff viser det seg at samfunnsstraff gir lavere risiko for videre kriminalitet.

Bedre rehabilitering handler om et sted å bo, et levebrød, utdanning, rusbehandling, sosialt nettverk og helsetjenester. Bedre oppfølging ved endt soning er avgjørende for å hindre tilbakefall.

Opposisjonen snakker mye om trygghet, men ser vi på konsekvensene av politikken deres, ser vi at dette ikke er tilfellet. Fremskrittspartiet har foreslått å kutte i Skatteetaten, kutte i Toll- og avgiftsetaten og kutte i Kredittilsynet. Dette vil ikke bare være katastrofalt i kampen mot økonomisk kriminalitet, men også i forhold til den finansielle situasjonen vi ser nå. Dette vil også være et alvorlig tilbakeslag i kampen mot innførsel av narkotika. Vi hadde ikke kunnet doble kontrollen ved Svinesund hvis vi hadde gjennomført Fremskrittspartiets kuttforslag.

Videre er det en gjenganger fra Fremskrittspartiet at de ønsker å kutte alkoholavgiften. Et slikt kutt har to sider. For det første vil staten tape penger som i dag går til de store oppgavene som skole, helse og samferdsel. For det andre vil lavere alkoholavgift føre til høyere alkoholkonsum, som igjen vil føre til mer voldskriminalitet. Man kan bare se til Finland, hvor voldsstatistikken har gått kraftig opp etter reduksjon i alkoholavgiften.

Ferske tall fra Norge viser at av alle voldtektene som var registrert i Oslo i fjor, var 60 pst. av gjerningsmennene ruspåvirket. Dette vet selvfølgelig også Fremskrittspartiet, men de mener tydeligvis at dette ikke er så viktig som å få billigere alkohol i Norge.

Oslo er Høyres og Fremskrittspartiets utstillingsvindu. Det gir et avslørende og ubarmhjertig innsyn i den usosiale politikken disse partiene fører, og som trolig ville ha konsekvenser for kriminalitetsstatistikken senere.

Hver dag står over 50 rusmisbrukere i kø utenfor Frelsesarmeens tiltak Jobben. Der kan rusmisbrukere jobbe for en liten slant penger framfor å gå på gaten. De opplever å få gjøre nytte for seg.

Høyres nestleder og byrådsleder i Oslo, Erling Lae, foreslår å kutte all støtte til tiltaket fra nyttår. Dette føyer seg inn i rekken over kutt som vil ramme de svakeste. Tiltak som Gatejuristen, Juss-Buss, Blå Kors, Kirkens Bymisjons Natthjemmet, Fransiskushjelpen og Retretten - som skal hjelpe kriminelle tilbake til et lovlydig liv - kuttes helt eller delvis. I tillegg foreslår Lae å legge ned kontoret for Fri Rettshjelp og øke leieprisene i kommunale boliger. Til tross for at vi vet at antall bekymringsmeldinger til barnevernet øker, til tross for at Oslo-politiet roper varsku, foreslår altså byrådet å kutte kraftig i barnevernet.

For å få ned kriminaliteten er vi nødt til å hjelpe tidligere kriminelle ut i jobb, gi vanskeligstilte barn en bedre oppvekst og i det hele tatt trekke alle med i samfunnet. Høyre og Fremskrittspartiet gjør nå det motsatte i Oslo. De gjør hverdagen enda vanskeligere for de aller svakeste. De skaper ikke mer trygghet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:52:40]: Jeg vil starte mitt innlegg med to sitater fra trontalen som jeg har sans for, og som gir viktige signaler hvis de følges opp med politikk:

«Norge skal være en fredsnasjon og en miljønasjon»

og

«Norge skal være et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil følge opp handlingsplanen for bærekraftig utvikling».

Siden fredag har jeg lest en del i Regjeringens handlingsplan for bærekraftig utvikling. Her står det å lese at

«Regjeringens visjon er at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon, og være ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi».

Overgangen til karbonfrie og miljøvennlige energikilder løftes fram som en stor utfordring, spesielt for å redusere de menneskeskapte klimaendringene.

Kristelig Folkeparti deler disse visjonene, og jeg er glad for at Regjeringen så klart løfter fram slike visjoner i trontalen. Men de er lite verdt hvis de ikke følges opp i den politikk som fra dag til dag føres i regjering, og i de saker som kommer til behandling i Stortinget.

På dette området står de vanskelige sakene i kø, og noen spørsmål krever avklaring.

Vil Regjeringens visjoner få noen betydning for norsk oljepolitikk, og da særskilt spørsmålet om framtidig oljeutvinning i Barentshavet og områdene utenfor Lofoten og Vesterålen?

Vil Regjeringens visjoner gjenspeiles i politikken for fornybar energi og energieffektivisering?

Og hvilke grep vil Regjeringen ta for å redusere utslippene fra biltrafikken og løfte fram lavutslippsløsninger?

Så langt har det vært mange ord og lite handling fra Regjeringens side. Dette beklager Kristelig Folkeparti, for miljø- og klimaspørsmål er for Kristelig Folkeparti viktige verdispørsmål.

Regjeringen forholder seg passiv til spørsmålet om elektrifisering av oljeinstallasjoner på sokkelen, til tross for at disse står for en fjerdedel av Norges klimagassutslipp. Og StatoilHydro, Norges eget statlige deleide oljeselskap, utvider sitt engasjement utenfor Norges grenser med helt andre miljøstandarder enn det som er godtatt i Norge. Deltakelse i oljesandprosjektet i Canada og leteaktiviteten oppunder iskanten i Alaska foregår med Regjeringens velsignelse. På dette området er det lite å se av Regjeringens lovnader om å føre en aktiv eierskapspolitikk.

Etter tre år i regjeringskontorene åpner Regjeringen trontalen med følgende programerklæring: «Regjeringens mål er en ny kurs for Norge.» Det er nokså spesielt at Regjeringen, som har sittet med rent flertall i tre år, vil ha en ny kurs for Norge. Kristelig Folkeparti kan ikke si noe annet enn at vi deler denne målsettingen. Vi ønsker en ny kurs for Norge. Noe av det første Kristelig Folkeparti ville gjøre i regjering, ville være å gjenopprette miljøvernministerposten og bistands- og utviklingsministerposten som to selvstendige statsrådsposter, begge på heltid. Det er mye positivt som kan sies om bistands- og utviklingsminister Erik Solheim, men heller ikke han klarer å være på mer enn ett sted om gangen.

I miljøpolitikken har vi derfor fått klart mindre fokus på de klassiske miljø- og naturvernområdene. For eksempel ble den lenge varslede naturmangfoldsloven ikke nevnt med ett ord i trontalen, heller ikke motorferdselsloven.

I dag, om en times tid, er det varslet en stor demonstrasjon utenfor Stortinget for nytt dobbeltspor mellom Oslo og Ski. Østfold-befolkningen, Akershus-befolkningen og Oslo-befolkningen stiller opp, for dette vil vi ha på plass. Dobbeltsporet har vært planlagt og lovet i en årrekke. I etatenes forslag til ny Nasjonal transportplan er dobbeltspor Oslo-Ski tatt ut på grunn av pengemangel. I det samme forslaget argumenteres det for at det er svært viktig å få dette realisert innenfor perioden fram til 2019. Kristelig Folkeparti har en klar forventning til Regjeringen om at dette ligger inne i forslaget som vi vil få til behandling ved årsskiftet. Hvis ikke dette følges opp gjennom konkret handling, er ikke visjonene noen ting verdt, for det er på konkret handling vi skal måles.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [15:57:58]: Holten Hjemdal startet sitt innlegg med å understreke betydningen av bærekraft. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder la i sitt innlegg tidligere i dag stor vekt på fellesskapsløsninger, og i tråd med dette har Kristelig Folkeparti i denne stortingsperioden vært med på mange viktige forlik, nettopp for å sikre framtidig bærekraft, både miljømessig og sosialt. Samtidig har vi hørt Siv Jensen si at Fremskrittspartiet er rede til å gå i regjering i neste periode, og at invitasjonen er sendt de andre tre partiene. Jeg regner med at ett av dem er Kristelig Folkeparti.

Høyre og Venstre har vært ganske klare i dagens debatt. Fremskrittspartiet må legge fra seg sin økonomiske politikk og sitt syn på det flerkulturelle Norge. Mitt spørsmål til Holten Hjemdal er om det overhodet er tenkelig at Kristelig Folkeparti vil gå inn i eller støtte en regjering der Fremskrittspartiet deltar. Fremskrittspartiet meldte seg som kjent ut av både klimaforlik, eldreforlik og pensjonsforlik. Betyr det at Fremskrittspartiet må legge fra seg sin politikk på alle disse områdene for at samling på borgerlig side skal være realistisk, slik Kristelig Folkeparti ser det?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:59:05]: Jeg er helt sikker på at representanten kjenner Kristelig Folkepartis 75-årige historie, der vi har stått opp for de brede forlikene. Vi var med på folketrygdsystemet. Vi har stått opp for pensjonssystemet. Vi har stått opp for klimautfordringene. Det er i hjertet av Kristelig Folkepartis politikk. Men det vi trenger, er ikke en flertallsregjering som spriker internt, om det er på oljepolitikk eller utenrikspolitikk. Vi trenger en regjering som har flertall i denne sal, og som kan ta tak i de viktige sakene. Kristelig Folkeparti vil gå til valg på en sentrumspolitikk - en regjering som er verdiorientert med tyngdepunkt i sentrum av norsk politikk.

May Hansen (SV) [15:59:59]: Miljø er viktig, og miljø er så mangt. Miljø er viktig for folks ve og vel, som partilederen til Kristelig Folkeparti var inne på i sitt innlegg.

Jeg stilte spørsmål til Kristelig Folkepartis partileder om Kristelig Folkeparti ville fremme forslag om å endre felles ekteskapslov. Han svarte ikke på det, og jeg skal heller ikke be representanten Holten Hjemdal svare på det.

Men vi er begge fra Østfold. Det har vært en uverdig debatt i mediene i høst etter at Kristelig Folkepartis gruppeleder i Sarpsborg bystyre stod fram som homofil. Lederen av Sarpsborg Kristelig Folkeparti gikk ut offentlig og sa at det var greit at han var homofil, men hvis han fikk en kjæreste, kunne han ikke lenger være gruppeleder for Kristelig Folkeparti.

Jeg vil spørre representanten: Er det slik at man kan leve som homofil og være prest i Den norske kirke, men ikke tillitsvalgt og gruppeleder i Kristelig Folkeparti?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [16:01:07]: Kristelig Folkeparti tror på ekteskapet som en god ramme for samliv mellom voksne mennesker, og vi tror på ekteskapet som en god ramme for barn å vokse opp i, men vi vet også at mange barn og voksne har det godt i andre samlivsformer. I Kristelig Folkeparti er det rom for homofile, også samboende.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:01:41]: Tradisjonelt har sentrumspartiene - Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti - fulgt spesielt SV i en del spørsmål. I bistandspolitikken har vi hatt ambisiøse mål, i miljøpolitikken har vi hatt ambisiøse mål, og sentrumspartiene har også vært preget av en slags motkulturtradisjon.

Jeg er enig i veldig mye av det som ble sagt i representantens innlegg, men konklusjonen svikter, synes jeg. For hva er svaret? Det er tydeligvis at man skal bytte ut dagens flertallsregjering med en ny regjering, en eller annen mindretallsregjering basert på samarbeid mot høyre. Tror representanten Hjemdal i fullt alvor at vi vil få en bedre miljøpolitikk, en mer offensiv bistandspolitikk, mer motkulturpolitikk som er kritisk til pengemakta, i en regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og et eller annet annet parti, som må basere seg på et samarbeid med Fremskrittspartiet? Tror hun virkelig det?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [16:02:50]: Det beklagelige er jo at Senterpartiet i 2005 valgte å gå ut fra sentrum, at de valgte å gå inn i en regjering med tyngdepunkt ytterst til venstre og slik har vært med på å innføre en ekteskapslov og også vært med på å ta andre viktige verdisaker i feil retning for dette landet.

Kristelig Folkeparti tror på en regjering med tyngdepunkt i sentrum, en regjering som setter verdisakene på dagsordenen igjen, som landet vårt har hatt god nytte av i hundrevis av år, og som vi vil kjempe for de neste årene.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er over. Nytt møte settes kl. 18, med statsråd Erik Solheim som første taler.

 

Videre behandling av saken på kveldsmøtet.