Se også behandling av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.
Statsråd Erik Solheim [18:00:48]: September 2008 var for markedsliberalismen hva Berlinmurens fall var for kommunismen, dvs. den endelige og absolutte død for en idé. Det er ikke mulig etter det som har skjedd de siste ukene på Wall Street, noe sted for noen å argumentere intellektuelt for markedsfundamentalismen, altså den idé at markedet rydder opp selv. Vi ser da også internasjonalt at man må lete med lys og lykte for å finne noen som argumenterer for nettopp den ideen. Det er omtrent like mange som de som argumenterte for kommunismen etter Berlinmurens fall. Norge er her et særegent unntak.
Jeg satt borte i New York i forrige uke og hørte alle verdens statsledere snakke på FNs generalforsamling. Med unntak av dem som snakket helt spesielt om sitt eget hjemland, som f.eks. Georgias president eller Serbias president, var det tre temaer alle var opptatt av. Det var klimaendring, det var matvarekrise, og det var finanskrise. Og det var sammenhengen mellom disse tre temaene som dominerte nær sagt hvert eneste innlegg.
Det som stiller Norge i en helt særegen gruppe, er at vi som et av veldig få land i verden har et parti med 30 pst. oppslutning som har klart å stille seg på gal side i samtlige av disse store spørsmålene. Fremskrittspartiet mente at vi skulle ha styrker i Irak. De reklamerer ikke så veldig mye med det lenger. Fremskrittspartiet mener at vi skal halvere vår innsats i FN, i en tid hvor hele resten av verden roper på et sterkere og mer aktivt FN. Når alle verdens statsledere snakker om klimaendring, sår Fremskrittspartiet tvil om klimaendring. Og når alle verdens statsledere krever mer regulering av markedet, krever Norges største parti - iallfall er de det på en del målinger i den senere tid - mindre regulering av markedet og har til og med sagt at Bush er sosialist. Hvis Bush er sosialist, er jo McCain kommunist. Og jeg tør ikke tenke på hvilken beskrivelse man vil gi Barack Obama. For dette er jo folk som går inn for mye mer regulering av markedet enn hva Bush har gått inn for. Mens McCain vil ha mer regulering av markedet, vil Fremskrittspartiet i Norge ha mer blåruss. Mens Sarkozy på EU-møtet denne uken tar til orde for global styring med markedskreftene, tar Fremskrittspartiet til orde for mer frislipp for skatteparadiser. Mens Obama, Merkel, Gordon Brown - hvem man enn måtte finne på å nevne - alle sammen tar til orde for kontroll med markedskreftene og mer innsats mot klimaendring, går altså Fremskrittspartiet i Norge ut og sier at dette er hysteri, det er bløffmakere og liknende formuleringer.
Taperne på en slik politikk er jo ikke noen få børsmeklere. Taperne på en slik politikk er folk flest. Det er de steder i vårt land og internasjonalt som vil få mye større flyktningstrømmer dersom vi ikke håndterer klimaendringene. Det er de mange mennesker i vårt land og internasjonalt som vil se mer ekstremvær, flere ras og havnivåstigning om vi ikke håndterer klimaendringene. Taperne på denne politikken er de mange menneskene i Norge som vil bli arbeidsløse hvis vi ikke klarerer å håndtere denne politikken i Norge og internasjonalt, og de mange som vil se renteøkning og ødeleggelse av sin personlige økonomi, om vi ikke klarer å håndtere dette i Norge og internasjonalt. Taperne hvis vi ikke klarer å gjøre noe med verken klimaendring eller finanskrise, er verdens absolutt fattigste, som vil få regningen for det hele. Det for Norge i en så usikker internasjonal tid eventuelt å gjøre det stikk motsatte av hva begge USAs presidentkandidater forordner, nemlig mer kontroll med markedet, det stikk motsatte av hva Storbritannia, Tyskland, Frankrike og alle andre land jeg kjenner, gjør, er et av de største politiske eksperimenter det er mulig å begi seg inn på. Taperne hvis Norge skulle begi seg inn på et slikt eksperiment i et eller annet scenario med Fremskrittspartiet med innflytelse på politikken i Norge, er folk flest, det er de mange som har tiltro til den norske modellen, den norske historien. For grunnen til at Norge klarer seg bedre enn mange andre land, og at vi blir sett på som det lykkeligste land av nesten alle mennesker nesten over hele kloden, er kombinasjonen av små forskjeller, politisk styring, miljømessig riktig forankret politikk, et godt forhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere, kort sagt det at vi har tatt politisk styring med markedskreftene. Som statsministeren sa: Markedet er en utmerket tjener, men en livsfarlig herre.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Morten Høglund (FrP) [18:06:01]: Ministeren strakte seg til de store høyder i omtalen av Fremskrittspartiet, og det var et sammensurium, må jeg få lov å si, av finans og klima og det ene med det andre og påstander i hytt og vær. Når Fremskrittspartiet går inn på USAs feilregulering og kritiserer det, blir altså det et forsvar for en eller annen form for markedsfundamentalisme. Vi har stått sammen i Stortinget om de reguleringer av finansmarkedet her.
Men det jeg ønsket å utfordre ministeren på, er bruddet i WTO-forhandlingene og Regjeringens ønske i trontalen om fortsatt å opprettholde et sterkt importvern for innenlands landbruksproduksjon, og behovet nå for å gi de fattige et skikkelig antiproteksjonistisk gjennombrudd, slik at vi kan få fortgang i verdenshandelen og ting kan bevege seg. Er ikke da ministeren enig i at det viktige nå er å få på plass en avtale, senke handelsbarrierene og gjøre noe med den proteksjonismen som også Norge står for?
Statsråd Erik Solheim [18:07:11]: Regjeringen er en ivrig tilhenger av å fullføre WTO-forhandlingene fram mot en avtale som kan gagne verdens fattige. Men jeg undrer meg over at Fremskrittspartiet kaller det et sammensurium å gi et riktig bilde av deres egen politikk. Det er jo ikke vi andre, det er Fremskrittspartiet som sier at det er usikkerhet om klimaendring, mens hele resten av verden sier at dette er et av vår tids største problemer, som vi må gjøre noe med.
Man har i USA i dag en situasjon hvor to presidentkandidater stiller som opposisjonskandidater - McCain og Obama er jo begge opposisjonskandidater mot den rådende politikken i Washington, den som har spilt fallitt. Det er ingen i USA av noen betydning, med unntak av noen små tenketanker som Fremskrittspartiet åpenbart knytter seg opp mot, som overhodet oppfatter noe annet enn at Bush- politikken har spilt fallitt både når det gjelder klimaendring og når det gjelder kontroll med markedskreftene. Derfor er både McCain og Obama opposisjonskandidater mot Bush. Fremskrittspartiet er på linje med Bush.
Peter Skovholt Gitmark (H) [18:08:21]: All politikk er lokal, heter det, og mitt eget parti er en stolt forkjemper for sakenes løsning. Det gjør at jeg ønsker å henlede statsrådens oppmerksomhet på den konflikt som nå pågår mellom Rendalen kommune og Fylkesmannen i Hedmark, knyttet til størrelsen på landskapsvernområdet i Sølen-området.
Bakgrunnen for verneprosessen er jo nettopp de store landskapsmessige kvalitetene i Sølenmassivet og omkringliggende områder. Jeg er overbevist om at det er mulig å komme fram til en fornuftig størrelse på landskapsvernområdet, og at det er mulig å få utvidet dagens naturreservat i Fugglia. Det er nord for dagens naturreservat at trolig de viktigste områdene befinner seg. Det er også en prosess i gang i de to områdene om frivillig vern som nesten vil tredoble naturreservatet.
Spørsmålet er derfor om statsråden selv ønsker å engasjere seg for å finne en fornuftig størrelse på landskapsvernområdet, slik at nok et naturreservat blir gjort større, til glede for alle innbyggerne i området.
Statsråd Erik Solheim [18:09:26]: La meg først nevne det litt artige poenget at selve dette begrepet «all politikk er lokal» jo nettopp kommer fra amerikansk politikk. Det var Tip O’Neill som satt 29 år i Representantenes hus, som formulerte det. Det er riktig, og det skal vi ha respekt for. Er det noe jeg har lært, er det at all politikk er like lokal overalt hvor man er i verden. Det er ikke slik at man er mindre eller mer lokal i Norge eller andre steder.
Å gi et svar over bordet direkte på det spørsmålet som stilles her om Sølen landskapsvernområde, er jeg imidlertid ikke i stand til. Jeg skal love å gå skikkelig inn i saken. Jeg har den generelle ambisjon at vi så langt som overhodet mulig skal finne kompromisser som folk kan engasjere seg i og leve med lokalt. Så skal jeg gjerne komme tilbake i form av brev eller annen form for orientering til representanten Gitmark om den videre prosessen om Sølen.
Dagfinn Høybråten (KrF) [18:10:23]: Jeg har bekymret meg over hvem som skal overta jobben med å knekke FrP-koden etter Martin Kolberg når han nå slutter. Men nå har vi fått svaret her i dag, for jeg skjønner at Solheim har påtatt seg også den oppgaven.
Jeg skal stille spørsmål om en av de sakene som Solheim har ansvar for som statsråd konstitusjonelt sett, og det gjelder bistandspolitikken.
Kristelig Folkeparti har som en del av en utålmodig klimaopposisjon i Stortinget fått Regjeringen med på en sterk satsing på klimatiltak, både internasjonalt og fra norsk side. Men vi er veldig bekymret for at denne innsatsen helt og holdent skal føre til at opptrappingen av tradisjonell kamp mot fattigdom i form av utdanningsbistand og helsebistand nå ikke skal vokse i det hele tatt.
Kan statsråden berolige Kristelig Folkeparti på det punktet? Kan han forsikre at han fortsatt slåss for en opptrapping av den klassiske bistanden? Og kan han forsikre Kristelig Folkeparti om at han fortsatt vil stå på internasjonalt mot forsøk på å utvanne begrepet bistand?
Statsråd Erik Solheim [18:11:33]: Ja, absolutt. Vi skal stå på mot enhver form for utvanning av begrepet bistand, men det er overhodet ingen - ikke noen stemmer i den internasjonale debatten - som mener at det å hjelpe fattige land med å tilpasse seg til klimaendring ikke er bistand, eller at det å bevare regnskog ikke er bistand. Det å bevare regnskog er jo å hjelpe folk som bor i en skog, til bedre økonomi, bedre utdanning, bedre helse og mange andre ting, slik at de kan komme seg fram uten å hogge skogen. Det kan ikke være slik at hvis du hjelper noen i en skog, er det fundamentalt annerledes enn å hjelpe noen på en savanne eller noen på en rismark.
Det er unison internasjonal enighet om at tilpasning til klimaendring og bistand er ett og det samme. Jeffrey Sachs, som jo er en betydelig bistandsmessig guru, har sagt at tilpasning til klimaendring og bistand er identisk, fordi samtlige av de tiltakene vi kan tenkes å finne på for å hjelpe land med å tilpasse seg klimaendring, faktisk er bistandstiltak.
Så til det andre spørsmålet representanten stiller: Det er jo en kjent sak at vi allerede i New York annonserte en opptrapping av bistanden til utdanning. Så det er ikke slik at vi skal kutte i utdanning eller helse. Vi kutter ikke en eneste krone til noen av verdens fattige for å få plass til den veldig, veldig viktige veksten i bistand innenfor klimaområdet.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:13:11]: Mer enn noen gang er Norge et lite land i verden, slik tidligere statsminister Korvald sa det. Mer enn noen gang påvirker utviklinga i verden utviklinga i Norge.
Ved åpninga av FNs hovedforsamling 25. september i høst uttalte vår statsminister følgende om de internasjonale utfordringene:
«I believe we face not only a food crisis, an energy crisis, a climate crisis, a trade talk crisis, but a larger, decision-making crisis.
We have great institutional capacity. We discuss, we deliberate and we study. But we are too often unable to decide.
Often, those countries, who want the least, those countries decide the most.»
- Glitrende, statsminister!
Det samme forhold: De som vil minst, må ikke få bestemme for alle dem som kan og vil mer, ei heller når det er snakk om påkrevde reformer og omlegginger her hjemme.
Olje- og gassprisene stiger, produksjonen faller, stat og selskap tjener store penger, men vi er umiskjennelig en «moden» energiprovins. Hva vi skal leve av i morgen, må planlegges i dag. De funn vi kanskje gjør i morgen, er i beste fall i produksjon om 15 år. Men EU har planlagt en helt annen sammensetning av eget energiforbruk allerede i 2020. De vil importere mindre olje og gass. Det samme vil gjelde for stadig flere store, kjøpesterke markeder.
I Norge planlegger og investerer vi enormt i produksjon av produkter markedene systematisk ønsker uavhengighet fra. Dette kan gi bare én konklusjon: Vi må omstille oss til et bredere, moderne og bærekraftig industrifundament og bli mindre avhengig av olje- og gassproduksjonen. Inntektene fra produksjon av ikke-fornybar energi må finansiere modernisering av eksisterende og utvikling av ny produksjon av fornybar energi. Vi må redusere vår avhengighet av eksport av råolje og gass fortere enn kundene endrer sin forbrukssammensetning dersom vi skal lede an i kampen om verdikjedene i det 21. århundres industri. Vi kan begynne med økt foredling av spesielt naturgass. Eksportavhengigheten reduseres sammen med sårbarheten overfor andre energikilder.
Norge er en storprodusent av ren kraft. Dessverre er tendensen til eksport av uforedlet vare økende. Verdikjedene i norsk økonomi blir allment færre, kortere og råvarebaserte. En regjering hvor de som vil minst, ikke får bestemme mest, vil endre dette radikalt. Den vil utnytte Norges enorme potensial for ny produksjon av ren kraft til lands og til vanns, og den vil sikre at den rene kraften fører til så mange og så lange bærekraftige verdikjeder i landets økonomi som mulig.
I ti år har det hett seg at oljen var mer verdt på børsen i New York enn under bakken i Nordsjøen og Norskehavet. I dag skriver i underkant av 23 pst. av det norske BNP seg fra olje- og gassproduksjonen, eller vel en fjerdedel av verdiskapingen. Olje og gass står for vel halvparten av landets eksport. Vel en tredjedel av landets inntekter skriver seg fra denne sektoren. Det snakkes sjelden om de enorme utgiftene staten og fellesskapet har på grunn av det samme. Men disse tallene er tatt som illustrasjon på dimensjonene ved våre omstillingsbehov. Det haster med å komme i gang. Regjeringas eget energiråd la i juli i år fram et forslag om å øke produksjonen av fornybar kraft radikalt. I Stortinget ser vi fram til å høre hvordan Regjeringa skal iverksette dette.
Miljøkrise skaper angst hos mange for hva som skjer med kloden. Finanskrise skaper frykt for eget arbeid og egen inntekt. Vi må skape trygghet for framtida og sikre inntekt og arbeid ved å utvikle mer ren energi og sikre en stor og ren industri. De som kan og vil minst, må ikke få bestemme mest.
Sammen med et taktskifte i økt produksjon av fornybar energi for å følge opp FNs anbefalinger må vi også ta vår del av ansvaret for å dempe verdens matvarekrise og rasktest mulig sikre nok mat til alle. Over 900 millioner mennesker sulter nå - 900 millioner! Dette i en tid hvor Norge importerer korn til mennesker og dyrefôr som aldri før - over 900 000 tonn eller 3 millioner dekar - og importen øker.
Regjeringa må utvikle en handlingsplan for bedre matvaresikkerhet, både gjennom beredskapslagring og økt nasjonal produksjon basert på våre enorme ubrukte gras- og beiteressurser.
Finanstalen er Regjeringas handlingsprogram for det kommende året. Gjennom den debatten skal vi også vise fram hvordan vi vil følge opp de største internasjonale utfordringer i våre politiske prioriteringer. Vi skal svare på: Hva vil vi med Norge? Hva vil vi med Norges innsats internasjonalt?
Jeg har poengtert de internasjonale hovedutfordringene: mer fornybar energi og økt matvaresikkerhet. Norge er mulighetenes land. Senterpartiets slagord er: Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. Dette slagordet får nå økt oppslutning fordi det er en klok og anstendig holdning for land og familier. Dagens finanskrise representerer en finansøkonomi uten grunnlag i realøkonomien, og som derfor måtte føre til sammenbrudd. Vi står overfor en systemkrise som må føre til en kritisk gjennomgang av rammene og retningslinjene for finansinstitusjonene og deres framtidige roller.
Gjennom et skarpt ordskifte kan vi sette realøkonomien i sentrum denne høsten. Dermed kan det komme noe positivt stort ut av denne finanskrisen, hvor langsiktig forvaltning av naturressurser og tilhørende arbeidsplasser stimuleres framfor et galopperende økt privat konsum.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:18:44]: La meg først minne representanten Lundteigen om at hans tirade mot den politikken som skulle ha ført til økt import av korn, burde rettes til to landbruksministre fra Senterpartiet.
Representanten Lundteigen er Senterpartiets fremste ideolog. Han er blitt kjent landet over for mange kreative ideer, bl.a. i forbindelse med kampen mot markedet og hva vondt markedet vil føre til. Uten et marked vil alle våre små og mindre bedrifter gå dukken. Lundteigen liker å se på seg selv som en talsmann for Bygde-Norge, hvor det er mange små og mindre bedrifter som kanskje nå vil gå dukken på grunn av den uroen vi ser i økonomien. Jeg vil be Lundteigen om å komme med tre punkter som han mener vil være en god handlingsplan for å sikre de små og mellomstore bedriftene fremover.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:19:51]: Det innlegget som statsråd Solheim holdt før meg, beskrev på en veldig god måte Senterpartiets forhold til markedet. Senterpartiet er for markedsmekanismen, sjølsagt. Markedsmekanismen er en god tjener, men en dårlig herre. Vi ønsker altså også å korrigere markedskreftene og står fjellstøtt der, som en del av den rød-grønne regjeringa.
Det som jeg tok utgangspunkt i, var det statsministeren sa i FNs hovedforsamling og det som er diskusjonen i FNs organer, nemlig matvarekrisen, klimakrisen, energispørsmålet og finansspørsmålet. Jeg prøvde å ta fram at det er temaer som Norge har mulighet til å påvirke, i en liten grad. Det er et ansvar vi har, hvor de som er mest utålmodige, skal gå inn i det. Som en del av det har vi sjølsagt også småbedriftene som en viktig underskog for å realisere en fornuftig næringspolitikk.
Svein Flåtten (H) [18:21:07]: Hva vi skal leve av i morgen, må vi bestemme i dag, sa representanten Lundteigen i sitt innlegg. Det er i grunnen det jeg i hele dag har sittet og ventet på å få høre fra noen, uten å få høre annet enn om all elendigheten rundt markedsøkonomi og hvordan det er i USA.
Senterpartiet er - eller har iallfall vært - et næringslivsparti. Det har vært deltaker i en regjering som i hele denne perioden har økt skattene for næringslivet og for vanlige folk, under dekke av å skulle beskatte de rike hardere. Mener representanten Lundteigen at økte skatter for næringslivet nå vil være en bra medisin når vi går inn i den situasjonen vi har, med finanskrise og med helt opplagt en nedgang i veksten i Norge?
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:22:14]: Det er korrekt at Senterpartiet er et næringslivsparti. Vi står ganske trygt på det, og vi gleder oss hver gang folk snakker om at først skal en skape og så skal en fordele, som er et sentralt slagord for Arbeiderpartiet.
Det jeg prøvde å vise til, er at vi nå ut fra de internasjonale utfordringene, må foreta en sterk omstilling av energiproduksjonen og energiforedlinga i Norge. Jeg forstod at partiet Høyre kan slutte seg til en slik endring.
Det som var det konkrete spørsmålet, var skatte- og avgiftspolitikken. For Senterpartiet er skatt og avgift et virkemiddel. Det er akkurat som å dyrke en plante. En dyrker fram de sidene ved en plante som en ønsker mer av, og demper de sidene som en ønsker mindre av. Senterpartiet og Regjeringa står på evneprinsippet, står på at en har en rekke stimulerende ordninger i forhold til næringslivet. I andre henseender ønsker en å dempe atferden for dermed å få en helhetlig bedre utvikling. Vi har altså et pragmatisk syn på skatt og avgift tilpasset den samfunnsutvikling som vi ønsker å stimulere.
Gunvald Ludvigsen (V) [18:23:29]: Representanten Lundteigen har nettopp blitt karakterisert som ideolog, og det trur eg er ganske greitt å vere einig i. I alle fall kjem Lundteigen med jamne mellomrom med ulike innspel i media som går på tvers av både Senterpartiets og Regjeringas offisielle politikk. Lundteigens innspel i norsk politikk gjer at politikken blir meir fargerik. Han er ikkje redd for å svinge pisken heller. I Dagens Næringsliv 18. september tok Lundteigen meir eller mindre til orde for å avsetje eiga regjering:
«Tidene er inne for et vesentlig sterkere politisk lederskap og som har visjoner for fremtiden.»
Det sa Lundteigen ifølge avisa, og det kan eg vere einig i.
Denne regjeringa har hatt sjansen, men ikkje brukt den. Derfor må det til eit skifte. Det er også vi einig i.
Representanten Lundteigen er ein av dei politikarane som har vore mest kritiske til skatteløftet frå Regjeringa om å halde 2004-løftet, og har fleire gonger sagt at vi må ha høgare skatt.
Mitt spørsmål er: Meiner Lundteigen at auka skatt er rett medisin dersom landet no går inn i ein lågkonjunktur med auka arbeidsløyse?
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:24:48]: Definitivt nei. Det som er utfordringa nå, er å sikre arbeidsplasser og videreutvikle nye arbeidsplasser. Det er å sikre jambyrdige forhold blant folk. Statens inntekter står ikke som noe problem. Det som må være utviklinga, er å få en mjuk landing på det vi nå ser. Det krever da at vi korrigerer markedet, at vi har en aktiv stat, at vi i det hele tatt følger opp den blandingsøkonomiske tradisjon som sentrum-venstre i Norge har stått som forsvarere av, og som Venstre tidligere også var med på. Vi står altså på trygg grunn og ønsker å føre en pragmatisk politikk knyttet til den virkelighet som norske lønnstakere og næringsdrivende står i.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Gunnar Kvassheim (V) [18:25:52]: Den turbulente situasjonen i verdensøkonomien og de utfordringene den stiller oss overfor, blir viet liten oppmerksomhet i trontalen. Statsministeren hadde dette temaet mer sentralt i sitt innlegg i dag. Men det var problembeskrivelsen som dominerte, ikke en konkret anvisning om hvordan Regjeringen vil innrette sin politikk for å møte utfordringene.
Det er viktig med aktiv og målrettet politikk for å dempe de negative utslagene som det nå blir for husholdninger og næringsliv. Statsbudsjettet blir en test på om Regjeringen vil føre en politikk tilpasset den krisen vi nå opplever i de internasjonale finansmarkedene.
Det er viktig å bidra til å holde lavest mulig rente, og mange har merket seg at Norge har gått fra å være under gjennomsnitts rentenivå i Europa til å ligge over det europeiske gjennomsnittsnivå under dagens regjering.
Jeg syns heller ikke klimautfordringene fikk den offensive tilnærmingen i trontalen som de burde hatt. Det slås riktignok fast at Norge skal være en pådriver for å få en mer ambisiøs klimaavtale i København i 2009. Men skal vi kunne gjøre det på en troverdig måte, må vi levere troverdig innsats på hjemmebane. Det er ikke tilfellet i dag. Klimaavtalen er et godt utgangspunkt, men ikke tilstrekkelig. Når utslippene skal ned, er det eksempelvis meningsløst av Regjeringen og stortingsflertallet å tildele gasskraftverket på Kårstø gratiskvoter. Det er en ordning som må avvikles fordi den stimulerer til økte utslipp, ikke til reduserte. Det er også nødvendig å komme i gang med å forberede håndteringen av CO2 på Snøhvit-anlegget, og jeg etterlyser Regjeringens plan som oppfølging av SFTs anmodning om at Regjeringen går i dialog med SFT. Vi er i den situasjon at mens en skal ha en internasjonal lederrolle, går utslippene i Norge opp mens vi har en målsetting om at de skal reduseres.
Jeg merker meg at Regjeringen i trontalen vektlegger tiltak mot avskoging i tropiske strøk. Det er et engasjement Venstre deler. Jeg merker meg også at statsministeren i sitt besøk i Brasil nylig med stor entusiasme bebudet norske bevilgninger til regnskogsatsing, og han kalte det sitt største prosjekt. Det er positivt at klimameldingen har gitt Regjeringen dette verktøyet, for satsing på regnskog var ikke nevnt med ett ord i Regjeringens klimamelding. Det var etter krav fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre at denne satsingen og det beløp som står i klimameldingen, kom på plass. Jeg tror hovedgrunnen til at klimameldingen var så tafatt og måtte forbedres dramatisk under behandlingen i Stortinget, var indre uenighet i Regjeringen. Regjeringens minste felles multiplum i klimapolitikken er rett og slett ikke godt nok.
Nå ser vi at uenigheten hemmer også på andre viktige miljøområder. I tre år har vi ventet på oppfølgingen når det gjelder innstillingen om biomangfoldloven. Vi trenger en lov raskt. Den skal bidra til å stoppe utryddelse av arter og ødeleggelse av naturtyper. Det er ikke tale om en vernelov, det er tale om en bevaringslov. Vi kjenner politikken tilstrekkelig til å slå fast at Senterpartiet er bremseklossen i dette spørsmålet. De ønsker rett og slett ingen offensiv lov. Det er grunn til å forvente at statsminister Stoltenberg tar lederansvar og gir oss den loven vi trenger, og setter naturen foran særinteressene. Denne loven som ikke er nevnt med ett ord i trontalen, hvor det listes opp saker en masse som skal komme til Stortinget, er rett og slett sesjonens viktigste naturvernsak. Jeg forventer at Regjeringen nå kommer med et offensivt lovforslag til Stortinget.
Det er ett år til vi igjen skal ha valg, og det er åpenbart at et flertall i Norge ønsker et regjeringsskifte. Det som skulle bli ny kurs, og det som skulle bli en flertallsregjering som brukte flertallet til å styrke politikken og nå djerve mål, har vært preget av uenighet og gjentatte løftebrudd.
Venstre ønsker å bidra til et regjeringsskifte, slik at vi kan få en borgerlig regjering. Vi har gjort det klart at vi ikke kan regjere sammen med Fremskrittspartiet, til det er den politiske avstanden mellom Venstre og Fremskrittspartiet for stor. Vi legger til grunn at partiet mener det de sier når det gjelder bistand, asylpolitikk, miljø, økonomisk politikk, distriktspolitikk og landbruk, og det kan rett og slett ikke kombineres med Venstre-politikk. Så vi trenger et regjeringsskifte, en borgerlig regjering med et godt, tungt utgangspunkt i sentrum.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Gunn Karin Gjul (A) [18:31:02]: Venstres leder, Lars Sponheim, kritiserte i sitt innlegg tidligere i dag i trontaledebatten Regjeringen for ikke å ha vernet de mest sårbare områdene for fisk utenfor Lofoten og Vesterålen. Flere ganger tidligere har vi også fått kraftig kritikk fra Venstres tidligere regjeringspartner Høyre, ved energipolitisk talsmann Ivar Kristiansen, for det motsatte, nemlig ikke å ha startet petroleumsaktivitet i Lofoten og Vesterålen.
Hva et parti mener når de sitter langt fra regjeringskontorene, er egentlig ganske uinteressant. Men det som er interessant, er å vite hva man mener når man har makt til å få gjennomført sin politikk. Her har vi erfaringer med bl.a. partiet Venstre, som i opposisjon tidligere var imot utbyggingen av Snøhvit-feltet og gasskraftverket på Melkøya, men som i regjeringen Bondevik gikk inn for utbyggingen. Jeg lurer på om Venstre kan garantere for at de i et eventuelt regjeringssamarbeid med Høyre i framtida vil sikre at områdene i Lofoten og Vesterålen blir petroleumsfrie, hvis Venstre altså sitter med regjeringsmakten.
Gunnar Kvassheim (V) [18:32:12]: Venstre er sterkt opptatt av at det blir petroleumsfrie områder utenfor Lofoten og Vesterålen. Og vi har sagt vi ikke kan delta i en regjering som åpner for slik aktivitet. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet hadde vært like klart.
Det er slik at da vi regjerte sammen med Høyre, så ble ikke disse områdene åpnet for oljeaktivitet, selv om partiene hadde ulike standpunkter.
Og den verneinnsatsen som ble gjort under Bondevik II, den er jeg stolt av. Det vernede arealet i Norge ble utvidet med 50 pst. Det ble vernet 50 nye vassdrag. Så vi klarte å få til en mer offensiv vernepolitikk med Høyre enn det dagens regjering får til. Det er pinlig at vi etter tre år fortsatt venter på utkastet til biomangfoldlov, som er et verktøy som vi trenger, i en situasjon hvor utviklingen går i motsatt retning av det som det står i Soria Moria-erklæringen at en har forpliktet seg til å arbeide for.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:33:21]: Jeg ønsker å følge opp der forrige taler slapp, fordi det handler litt om å realitetsorientere seg i den politiske debatten, også i forhold til de tankene og ideene en har om hvem som skal komme etter 2009.
At dagens regjering skal bort, er mange enige om - sannsynligvis også inn i de rød-grønne partiene. Men når Venstre sier at det eneste ultimatumet man har, er at det ikke skal være oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen, og en vet at Høyre sammen med Fremskrittspartiet i forbindelse med forvaltningsplanen for nordområdene fremmet forslag om at en burde konsekvensutrede slik virksomhet utenfor nevnte område, viser jo det at det ene ultimatumet som Venstre har, ikke stemmer overens med det partiet Høyre står for.
Og da er spørsmålet: Regner representanten Kvassheim med at Venstre, med sin store tyngde, faktisk skal overbevise Høyre om at deres politikk er feil? Eller: Bør ikke Venstre se til SV som sin eneste mulige regjeringspartner, med et sånt ultimatum?
Gunnar Kvassheim (V) [18:34:21]: Det vi signaliserer med vår klare holdning når det gjelder Lofoten og Vesterålen, er at dette er en svært viktig sak. Og når jeg er optimist med sikte på at vår holdning skal kunne nå fram, er det fordi vi har opplevd et markert stemningsskifte det siste året. Mens det var en stemning som gikk i retning av å åpne for slik aktivitet, så ønsker flertallet det nå ikke. Det tror jeg vil ha overslagseffekt med hensyn til partienes holdning, og vi ser flere partier som nå inntar et klart nei-standpunkt.
Jeg tror det som har skjedd når det gjelder ulykker knyttet til Statfjord og andre områder, viser at oljeselskapenes skråsikkerhet om at de var i stand til å håndtere de utfordringene en har i disse områdene, ikke var mye verdt. Vi ser gjentatte eksempler på at det som ikke skal skje, skjer. Med det bakteppet er jeg optimist med sikte på at vi skal få til en ny stortingsperiode uten oljeaktivitet også i dette området.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:35:26]: Biologisk mangfold, artsmangfold, er viktig. Venstres syn er at staten ikke kan verne nok for å sikre det. Og det følger også gjerne med at en har mindre respekt for den lokale mening og den lokale tradisjon når det gjelder forvaltningen av arealene. Senterpartiet viste i Trillemarka, eksempelvis, hvor en stod når det gjaldt rødlistearter. En tar dette dønn alvorlig.
Venstre er veldig opptatt av å presentere Norge som naturlandskap, ikke kulturlandskap. Mitt spørsmål er knyttet til fornybar energi. Fornybar energi, bioenergi, krever at vi høster av naturen, krever at vi hogger ved og tømmer, for å si det praktisk. Det vil føre til at vi får mindre villnis og kjerr her i landet, altså mindre areal med det, og tilsvarende mindre areal for de arter som lever på det. Er Venstre for å øke produksjonen av bioenergi, på tross av at villniset blir mindre?
Gunnar Kvassheim (V) [18:36:34]: Svaret på spørsmålet er ja. Økt produksjon av bioenergi er en viktig del av satsingen på fornybar energiproduksjon i større skala enn det Regjeringen har vist vilje til så langt. Og denne bransjen etterspør jo nå en helt annen politikk enn den Regjeringen leverer. Det er en del målsettinger. Men de verktøyene som er for å nå de målene en har satt seg på dette området, dem savner bransjen, og dem savner Venstre.
Når det gjelder Trillemarka, som ble nevnt her spesielt, ønsket jo Venstre i forbindelse med behandlingen i Stortinget å gjøre opp for seg for de vernevedtak som var gjort, og gi kompensasjon til lokale kommuner, i samsvar med det som var forventningene lokalt. Dessverre ble ikke det vedtatt, og det skyldtes bl.a. at Senterpartiet aktivt ikke medvirket til å få flertall for det som var den lokale forventningen til oppgjør når det gjaldt Trillemarka.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Torstein Rudihagen (A) [18:37:54]: Moelven Industrier seier opp 200 personar, og Hydro Raufoss Automotiv permitterer. Dette er berre to eksempel på korleis internasjonaliseringa av handelen og økonomien gjer at den opphavlege amerikanske finanskrisa får ringverknader også i Noreg, i dette tilfellet i Innlands-Noreg. Desto viktigare er det at vi har hatt og har god økonomistyring, reguleringar av finansmarknaden og verkemiddel som dempar verknaden. Vi har hatt og har svært god økonomi i landet, ein god skatteinngang og ei avkastning av Pensjonsfondet som gir oss handlingsrom - ei avkastning vi ikkje har nytta fullt ut dei siste åra, da utfordringa har vore manglande arbeidskraft og oppheita økonomi. Eit alternativ der staten pøsa på med meir pengar og større aktivitet ville ha gitt ein langt større kostnadsauke, høgare rente og kronekurs, som ville ha forverra konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Dette ville ha vore resultatet om Stortinget hadde slutta seg til Framstegspartiets utallige forslag om statlege milliardar til ei rekkje formål.
Regjeringa reverserte Bondevik-regjeringa sine skattekutt og bruker pengane til å styrkje fellesskapet, helse- og omsorgstenester for alle, betre skule og utdanning og ei historisk satsing på barnehageutbygging. Regjeringa vil også framover arbeide for eit stadig betre velferdssamfunn som gir alle same moglegheiter. Dette er den raud-grøne linja som vi veit at eit stort fleirtal i folket meiner er ein riktig kurs.
Samferdselssektoren er styrkt med fleire milliardar i samsvar med rammene for Nasjonal transportplan. Vi må ikkje gløyme at Bondevik-regjeringa kom til Stortinget med eit forslag til transportplan som var langt mindre ambisiøst. No blir det løyvd mykje meir enn det som Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti foreslo. Likevel er desse partia freidige nok til å kritisere at det ikkje blir gjort nok. Desse partia kunne kanskje heller vedgå at det var bra at deira framlegg blei forkasta.
Det vi alle må vedgå og ta eit ansvar for, er eit altfor dårleg vedlikehald av infrastrukturen over mange år, noko som gjer at vi må prioritere dette langt meir enn det transportplanen føreset. I hop med at utbyggingsprosjekta har blitt mykje dyrare, bidreg dette til at vi i nokon grad er på etterskott med gjennomføringa av mange utbyggingar.
Vi har utvikla eit velstandssamfunn og eit næringsliv som medfører auka mobilitet. Trafikken aukar mykje meir enn føresett i transportplanen, særleg gjeld det godstransporten. Transportsektoren har blitt hengande etter i denne utviklinga. Derfor er kapasiteten sprengd, derfor står toga altfor ofte, derfor er forureininga stor, og derfor har vi fått ei tragisk utvikling av trafikkulykker. Derfor vil Arbeidarpartiet og Regjeringa ha eit samferdselsløft. Her må auka trafikktryggleik vere eit av hovudmåla. Det er god samfunnsøkonomi, og det er god helsepolitikk.
Arbeidarpartiet vil arbeide for eit miljøvennleg, trygt, tilgjengeleg og effektivt transportsystem som heng i hop. Vi må utnytte fortrinna til dei enkelte transportsektorane med auka kollektivsatsing i og omkring byane, men òg gode jernbanetilbod for gods og personar på strekningar mellom regionar. Regjeringa utgreier moglegheitene for høgfartstog i Noreg. Uansett kva konklusjonen på det må bli, meiner eg at første steget må vere å byggje dei strekningane som vi har planar om å byggje ut, med ein standard som gjer at toga kan kjøre fort, dvs. 250 km i timen. Da tek vi samtidig høgd for ei framtidig høgfartssatsing. Så må vi ikkje gløyme at vegane våre er og vil vere dei viktigaste transportårene i store delar av landet. Vi må utbetre hamner og farleier og betre ferjetilbodet langs vår langstrakte kyst.
Det er rett å prioritere samferdsel framover no, først og fremst fordi landet treng det. Det vil effektivisere samfunn og næringsliv. Avkastninga av Pensjonsfondet gir oss handlingsrom til å gjere det utan å bryte med handlingsregelen dersom vi vel å prioritere denne sektoren. Vi ser at høgkonjunkturen er over. Det blir meir kapasitet på anleggssektoren, og om snautt eit tiår slår dei store pensjonskostnadene inn for fullt, samtidig som vi ser konturane av reduserte oljeinntekter. Denne satsinga vil òg vere heilt i tråd med intensjonen bak handlingsregelen, som er å bruke avkastninga av Pensjonsfondet til å gjere Fastlands-Noreg robust og næringslivet konkurransedyktig, med tanke på ei tid der vi ikkje kan gjera oss rike av oljeinntektene. Da vil langt betre kommunikasjon og infrastruktur vere avgjerande viktig. Vi veit ikkje kor alvorleg og langvarig lågkonjunktur vi står overfor, men eg registrerer at mange allereie har teke til orde for ein aktiv motkonjunkturpolitikk. Om ein må ty til det, er i alle fall utbygging av transport og kommunikasjon eit godt verkemiddel i dobbel forstand. Det gir sysselsetjing, og det effektiviserer næringslivet. Vi ser også at både LO og NHO no er svært aktive for å få betre samferdsel.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:43:33]: Trontalen var blottet for tanker og visjoner om universitets- og høyskolesektoren. Forskning ble utelukkende nevnt i forbindelse med satsing på klimaforskning. Dette er vel Regjeringens akilleshæl - en regjering som trolig vil gå over i historien som en løftebruddregjering. Den totale mangel på forståelse, vilje og evne til å satse på høyere utdanning og forskning i hele sin bredde har preget denne regjeringen fra dag én. I festtaler snakkes det gjerne om at vi skal leve av kunnskap den dagen oljen tar slutt, men viljen til å gjøre ord til handling har ikke vært til stede hos flertallet.
Regjeringens berømmelige hvileskjær har ført til at universitets- og høyskolesektoren har fått et alvorlig skudd for baugen. Selv om vi forventer at resten av pengene fra hvileskjærkuttet tilbakeføres i årets statsbudsjett, er det ikke tvil om at det grepet Regjeringen tok, har hemmet sektoren. Vi trenger en gjennomgripende debatt om hvor vi vil med høyere utdanning. I dag ser vi at en rekke høyskoler har startet en prosess for å bli universitet. Det etableres tilbud overalt som knapt har studenter. Vi er i ferd med å få en suboptimalisering og i mange tilfeller en kvalitetssenkning. Er dét en ønsket utvikling? Vil lille Norge ha tilstrekkelig med fagfolk til å bygge opp gode undervisnings- og forskningsmiljøer som kan være levedyktige over tid og ikke minst være attraktive i et internasjonalt perspektiv? Forskermiljøene henviser til formuleringene i Soria Moria-erklæringen som sier at det skal satses på forskning, men de blir møtt av manglende bevilgninger og en regjering som sår tvil om det er ønskelig å legge seg på det 3 pst.-målet av BNP som det har vært tverrpolitisk enighet om.
En sektor som går på sparebluss, gir ikke mye optimisme og grobunn for fremragende og banebrytende forskning. I tillegg har vi rekrutteringsmeldingen som ikke kom. I løpet av åtte år vil nesten 40 pst. av de ansatte gå av med pensjon. Regjeringen tar tydeligvis ikke denne situasjonen på alvor. Vi har et årlig underskudd på rundt 600 stipendiater, og kostnadene for institusjonene ved å ha stipendiater overstiger vesentlig det de får i tilskudd. Regjeringen har ikke vært villig til å skissere en mulig karriereplan for stipendiatene. Når vi ser at de som ansettes i dag, er gjennomsnittlig 43 år, og vi vet at mange av dem disputerer allerede i en alder av 34 år, betyr det at de har gått i midlertidige stillinger i åtte-ti år. Er virkelig det noe denne regjeringen kan være bekjent av, de som selv erklærer seg for å være arbeidstakernes beste allierte?
Denne midlertidigheten fører til at mange av de beste hodene forsvinner grunnet dårlige betingelser. Vi ser at 33 pst. av post doc.-studentene har forlatt sektoren. Noen av dem finner vi igjen som togførere på T-banen. Det burde være innlysende at de ikke får mye bruk for doktorgraden sin der. Dette er rett og slett dårlig samfunnsøkonomi og lite framtidsrettet. Det er viktig at den offentlige debatten om forskning blir oppgradert, spesielt nå i forbindelse med generasjonsskiftet. Hvor står vi både nasjonalt og internasjonalt, og - ikke minst - hvor vil vi? Skal vi skape en høyere utdanningssektor med god kvalitet som tiltrekker seg både studenter og lærerkrefter fra nasjonale og internasjonale miljøer, må vi se på de samlede rammebetingelsene, som bygg, utstyr, lønn, arbeidsforhold, midlertidighet og internasjonal utveksling. Vi må sørge for at vi har en sektor som kan ekspandere, og som har forutsigbare rammebetingelser. Forskningen er i særdeleshet et slikt område som trenger langsiktighet. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått endringer for å få budsjetter med en mer langsiktig horisont, men vi har blitt nedstemt. Den debatten må alle være villige til å ta på nytt.
Vi har en bygningsmasse i offentlig sektor som forfaller i stadig økende tempo. Vedlikeholdsetterslepet er enormt. Jeg håper derfor Stortinget i dag kan slutte seg til det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet om å få en samlet oversikt over vedlikeholdsetterslepet og en strategi for å ta det igjen. Vi har tross alt et overordnet ansvar for at ansatte, studenter og elever i undervisningssektoren har et brukbart arbeidsmiljø, og vi har et samfunnsøkonomisk ansvar for at de grunnlagsinvesteringer som er gjort med skattebetalernes penger, forvaltes på en forsvarlig måte og ikke forvitrer.
Vi har også et vesentlig etterslep på utstyrssiden ved våre universiteter og høyskoler, og det bør være et tankekors for alle i denne sal når Norge, som et av verdens rikeste og beste land, blir ekskludert fra internasjonale forskningsprosjekter fordi vi har for dårlig utstyr. Det er flaut.
Gode lærere er en forutsetning for å skape en bedre skole, det er noe alle er enige om. Det tar tid å utdanne nye lærere og gjenskape lærerens rolle som en god og faglig trygg voksenperson som har autoritet. Det betyr at det haster med å komme i gang. Opposisjonen har gjennom ulike forslag skissert tiltak for å bedre lærerutdanningen og heve kompetansen, men vi har ikke fått flertallet med oss. Det eneste vi får, er en ny uforpliktende stortingsmelding.
Vi har en flertallsregjering som har makt til å sette i gang tiltak i raskt tempo, men det vi ser, er vegring og liten framdrift. Jeg håper at begge de to ministrene i Kunnskapsdepartementet gjennom statsbudsjettet vil vise at Norge skal satse på kunnskap. Men jeg tror det ikke før jeg ser det.
Torbjørn Hansen (H) [18:48:27]: Årets trontale var ikke akkurat dominert av nye grep eller nye initiativ. Talen ble en opplisting av saker som i stor grad er varslet på forhånd og kjent for de fleste.
Jeg bet meg derimot merke i at talen startet med et ønske om ny kurs for Norge. Her er Regjeringen inne på et klokt spor. Dette var jeg ganske enig i. Ny kurs er en god idé etter tre tapte år på mange felt. Dersom vi tolker ønsket på motsatt måte, at det var ny kurs i forhold til Bondevik II-regjeringen som var målet, forteller jo innledningen i klartekst hva som er problemet til denne regjeringen. Selv etter tre år og tidenes økonomiske drahjelp kritiserer altså Regjeringen sin forgjenger, som om regjeringspartiene fortsatt skulle sitte i opposisjon.
Selv om Regjeringen kom til dekket bord med en fantastisk økonomisk medvind og etter hvert 160 milliarder kr mer i budsjettene hvert år, bryter altså Regjeringen store mengder valgløfter.
I forskningspolitikken har man tatt skøytehistoriens lengste hvileskjær. I den økonomiske politikken er vi tilbake på et særnorsk høyt rentenivå. Dette kjenner vi jo godt til fra Stoltenberg I-tiden. Fattigdommen er der fortsatt, helsekøene øker, og Regjeringen bygger færre kilometer vei, til tross for unike økonomiske muligheter.
Etter skiftet i 2005 gikk det ikke mange uker før rød-grønne politikere fylte opp avisene med klisjeer om at det går så det suser i norsk næringsliv, og aldri før har flere vært i jobb. Skrytet av de gode konjunkturene har i lang tid vært på grensen til det patetiske.
Verdiskapingspolitikken handler ikke om å observere at konjunkturene er gode eller dårlige. Politikken ligger i hva man faktisk foretar seg for å sikre at verdiskapingen blir høyest mulig, slik at folk har trygge jobber, at bedriftene investerer, og at velferden blir best mulig i et langsiktig perspektiv.
Statsministeren sa tidligere i dag at Norge er godt rustet til å tåle finansuroen. Nok en passiv observasjon! Spørsmålet er hva Regjeringen egentlig selv har bidratt med for å få de gode tidene, de fete årene, til å vare lenger. Trontalen hadde ingen nye tanker med hensyn til å sikre at næringslivet skal gå bra også i framtiden, eller at norsk økonomi skal bli mer robust mot konjunkturendringer. Tvert imot har Stoltenberg II-regjeringen prioritert kortsiktig: utgifter til drift over offentlige budsjetter framfor investeringer i framtiden. Dette er kanskje nødvendig for å møte stabelen av valgløfter, som gjør denne regjeringen til en løftebryterregjering. Men kortsiktighet på toppen av en høykonjunktur er likevel feil hvis målet er å øke velferden på lang sikt.
Høyre ønsker derfor en ny kurs i næringspolitikken og bedre rammebetingelser for næringslivet, en enda mer ansvarlig økonomisk politikk, ikke gi gass i nedoverbakke, slik denne regjeringen gjør. Her er Høyre krystallklart og ikke til å misforstå, noe jeg ser gradvis begynner å sige inn også hos Fremskrittspartiet. Dette er definitivt ikke tiden for økonomiske eksperimenter. Høyre vil prioritere infrastrukturbygging, forskning, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser. Og Høyre vil ha en næringspolitikk som ikke går ut på å svekke bransjer som man påstår er nøkkelnæringer. Det var ganske utrolig å se fiskerinæringen få NOx-avgift, å se den maritime klynge få 14 milliarder kr i skattesjokk og å se den kraftkrevende industri få nasjonalisert kraften istedenfor nye industrikraftkontrakter, som de var blitt lovet. Moderniseringen av offentlig sektor må gjenopptas. Vi må ha mer konkurranse og alternative løsninger der Regjeringen i dag sitter klistret fast i utdatert ideologi.
Stoltenberg forsøker å gjøre finansmarkedsreguleringer til et sosialdemokratisk arvegods. Dette er en stor frekkhet. Det er ingen sosialdemokratisk oppfinnelse at markedet duger best under gode regulatoriske rammer. Dette har i alle år vært Høyres linje - mer marked kombinert med gode reguleringer og gode tilsynsordninger. Regjeringen har ikke gjort store grep med finansmarkedsreguleringene i denne perioden, kanskje utover å tillate såkalte hedgefond.
Det er et paradoks at handlingsregelens forutsetninger fra 2001 når det gjelder bruken av oljeinntektene til vekstfremmende tiltak, ikke er blitt fulgt opp. Ifølge Næringslivets Hovedorganisasjon utnyttet Bondevik II-regjeringen 90 pst. av handlingsrommet til vekstfremmende politikkområder. Under Stoltenberg II er det ifølge NHO kun brukt 10 pst. av det samme handlingsrommet til vekstfremmende formål.
Konsekvensen er at Norge sakker akterut i forhold til konkurranseevne. Til dette viktige spørsmålet svarte statsministeren Erna Solberg tidligere i dag at det går bra med norsk næringsliv. Vi er fortsatt på klisjé- og observatørnivå i næringspolitikken, og det på en dag da verdien av norske børsnoterte bedrifter har falt med ufattelige 10 pst.
Arbeidstakere og bedrifter trenger bedre svar i næringspolitikken enn dette. Nå merker bedriftene svakere etterspørsel, nå blir det vanskeligere å få kreditt, nå rammer usikkerheten investeringene og ansettelsespolitikken, og nå står vi i fare for at det blir usikkerhet rundt eksisterende arbeidsplasser.
Svaret er kanskje som Regjeringen selv skrev i trontalen, at det er på tide med ny kurs.
Ågot Valle (SV) [18:53:46]: Mora mi var ei klok dame. Som syttiåring og bestemor engasjerte hun seg i fredsarbeid og kampen mot atomvåpen. Hun var ikke alene. På åttitallet var vi mange som gikk i tog og mobiliserte mot atomopprustning. Og det førte faktisk fram til viktige nedrustningsavtaler, som INF-avtalen, som har bidratt til fjerning av 80 pst. av USAs og Russlands mellomdistanseraketter.
Vi må så innrømme at vi trodde at atomnedrustninga gikk sin gang, og vi la inn årene. Men «Bestemødrene på Stortingsplassen», sammen med Nei til Atomvåpen og fredsbevegelsen, fortsatte sitt utrettelige arbeid. Stor ros til dem! For nå viser det seg at 1990-tallet var tiåret da verdens ledere ikke brukte mulighetene til å sikre fred og videre nedrustning. Kofi Annan sier at verden gikk i søvne inn i ny opprustning. I gårsdagens Dagbladet advarte Madeleine Albright mot atomopprustning. Under George W. Bushs ledelse har USA sagt opp ABM-avtalen og gått i spissen for en vanvittig opprustning. USA har doblet forsvarsbudsjettet sitt siden 2001 og står nå for utrolige 48 pst. av verdens samlede militærutgifter, finansiert med lånte penger. Militærøkonomien er en viktig del av USAs finansielle problem.
Nytt våpenkappløp drevet fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot terror skal vinnes med militærmakt heller enn diplomati og multilateralt arbeid, er en av våre største utfordringer og står i veien for å løse fattigdomsproblem, matvarekrise og klimaspørsmål. Er det noe verden ikke trenger i dag, er det en ny kjernefysisk og konvensjonell opprustning. Derfor er det så viktig å hindre den Europa-baserte delen av det amerikanske rakettskjoldet og samtidig støtte opp under de amerikanske og europeiske krefter for øvrig som er imot hele missilforsvaret.
Utplasseringa av det amerikanske rakettsystemet på Russlands dørstokk vil provosere, noe som gir de russiske haukene større spillerom på hjemmebane. Når det gjelder konfliktnivået mellom USA og NATO på den ene siden og Russland på den andre siden, spiller den videre utviklinga av USAs rakettskjold en geopolitisk rolle. Men viktigst av alt: Vi står i fare for at nedrustningsarbeidet stopper opp, og at vi får ny opprustning.
Bruk av atomvåpen kan aldri legitimeres. Jobben for forbud mot atomvåpen må intensiveres. Vi kan lære av arbeidet med å forby klasevåpen og landminer. Atomvåpnene må avskaffes, også fordi det oppstår irreversible skader på miljøet ved utvikling, testing, bruk og destruksjon av atomvåpen. Det er i det hele tatt viktig å se på militarisering i et klima-, miljø- og utviklingsperspektiv, for det første fordi verdens militære forbruk utgjør 1 300 milliarder dollar pr. år - en vanvittig sløsing og misbruk av muligheter og et av de meste alvorlige hindrene for å nå bærekraftig utvikling. Vesten bruker faktisk 85 ganger mer på militær forskning og utvikling enn på forskning på og utvikling av fornybar energi. Det betyr færre kloke hoder til å løse de store utfordringene. For det andre: CO2- og metanutslippene fra militær sektor er gigantiske. Militær sektor står for to tredjedeler av verdens utslipp av KFK-gasser.
Utviklingsutvalget har satt søkelyset på sammenhengen mellom fattigdom og krig og konflikt. Krig og væpnet konflikt er en av hovedårsakene til fattigdom. Væpnet konflikt fører til stor økonomisk utarming for folk og land som blir rammet. Vi ser det i Afghanistan, og vi ser det i Afrika. Våpenindustrien er vinneren. Militarisering, krig og konflikt stjeler ressursene fra de store utfordringene - klima, matvarekrise og fattigdomsbekjempelse. Det trengs nå at noen modige land går foran. Norge gjorde det ved å starte arbeidet med å forby klasevåpen, Norge har gjort det ved å fronte motstanden mot rakettskjoldet. SV mener at det nå må gjøres et enda større arbeid for å endre NATOs atomvåpenstrategi og avskaffe atomvåpen. Vi har simpelthen ikke råd til en ny borgerlig norsk regjering som ikke vil ta dette arbeidet på alvor, det viser holdningen i rakettskjoldsaken. Derfor vil SV arbeide hardt for en ny rød-grønn regjering.
Lise Christoffersen (A) [18:59:12]: I trontalen slås det fast: Å bekjempe fattigdom er en viktig oppgave for Regjeringen. Kampen mot fattigdom må kjempes hver dag. Det handler om å angripe fattigdommens årsaker. Det handler om å avbøte konsekvenser av fattigdom. Det handler om tilgangen til det mest basale: arbeid, bolig, muligheter til deltakelse. Det handler om å motvirke at barn arver foreldres fattigdom. Det handler om å se sammenhengen i virkemidler på flere departementers ansvarsområder. Hele den politikken Regjeringen gjennomfører, bidrar til å minske forskjeller både på kort og på lang sikt: barnehageplass til alle, utvikling av heldagsskole, lav ledighet, human kriminalomsorg, bedre rusomsorg og helsetjeneste samt et rekordstort trygdeoppgjør med sterk såkalt lavlønnsprofil.
Opposisjonen har sagt mye her i dag om at Regjeringen har hatt en økonomisk medvind i ryggen. Ja, og den har Regjeringen brukt. I oppgangstider er det viktig å benytte sjansen til å hjelpe dem som har det vanskeligst. Derfor er volumet på arbeidsmarkedstiltak opprettholdt, i motsetning til tidligere tiders praksis, der det har vært kuttet i tiltakene når ledigheten synker. Høyre foreslo f.eks. slike kutt i budsjettet for i år. I kjølvannet av den økonomiske kollapsen i USA kan det bli en større utfordring å opprettholde de gode resultatene. Til nå har etterspørselen etter arbeidskraft vært høy i alle fylker. Arbeid er, som vi vet, den beste veien ut av fattigdom. 200 000 flere har kommet i jobb hittil i denne regjeringsperioden. Ved utgangen av september var det registrert 42 000 helt arbeidsledige hos NAV, en nedgang på 3 pst. sammenliknet med september i fjor, tilsvarende 1,7 pst. av arbeidsstyrken. Nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak er 18 pst. høyere enn på samme tid i fjor. Vi forenkler og forbedrer nå arbeidsmarkedstiltakene. Endringene vi foreslår, vil gi den enkelte bruker et mer skreddersydd tilbud. Vi forsterker særlig tilbudet til dem som har vært lenge ute av arbeidslivet.
Det er også grunn til å minne om at det kan være noen interessemotsetninger mellom offentlige mål og enkeltbedrifter når det gjelder arbeidslinjen. Noe handler om diskriminerende holdninger, f.eks. til personer med nedsatt funksjonsevne. Noe handler om personer med behov for en fleksibilitet i hverdagen, utover det en kan forvente at den enkelte arbeidsgiver kan legge til rette for på egen hånd. En arbeidsgiver vil alltid etterspørre effektivitet. Samfunnsinteresser og den enkeltes glede av å være til nytte i et godt arbeidsmiljø blir ikke bokført i bedriftsregnskapet. For samfunnet er det imidlertid store fordeler ved at alle får brukt sin arbeidsevne så godt de kan. Da blir samfunnskaken større. Vi sparer sosiale utgifter og får høyere skatteinntekter, selv om sykefraværet på den annen side kan stige noe. Med lønnstilskuddsordning og bedre muligheter til å kombinere arbeid og trygd har vi prøvd å motivere arbeidsgivere til å tilsette arbeidstakere i ytterkanten av arbeidslivet. Dette burde være en vinn-vinn-situasjon for begge parter, men responsen har hittil vært for liten, dessverre.
Unge funksjonshemmede er glad for den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, men opplyser at de ikke når opp i søkerbunkene. Loven åpner derfor for positiv særbehandling for å fremme likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne. Hvis prosjektmidler og lønnssubsidiering ikke hjelper, må vi vurdere flere virkemidler. Dette gjelder altså ikke bare privat sektor. Tiltaksplanen for å rekruttere minst 5 pst. med nedsatt funksjonsevne til staten er ikke nådd. Ved utløpet av 2007 hadde bare 325 fått jobb. Rekruttering til trainee-programmet i staten lover godt, men også der har hittil altfor få ledere og andre ansatte fått den positive erfaring det er å ha en kollega med nedsatt funksjonsevne. Erfaringene herfra bør derfor gi oss innspill til nye tiltak for å nå målene våre.
Og da kommer jeg til kvalifiseringsprogrammet, som virker. Det er allerede bevilget midler til 5 400 deltakere. Hittil er 1 841 deltakere registrert. Gode tilbud og bedre økonomi gir god motivasjon til å ta tak i egne utfordringer. Høyres og Fremskrittspartiets forslag til bruk av tvang vil virke motsatt. Forløperen til kvalifiseringsprogrammet, TIO, er evaluert av Rambøll Management. Rapporten deres viser nettopp at suksessoppskriften er tett individuell oppfølging av langtidsmottakere av sosialhjelp. Over halvparten av dem som deltar på slike premisser - motivasjon, og ikke tvang - får jobb eller starter utdanning.
Så helt til slutt: Aftenposten meldte 2. oktober i år at flere sosialhjelpsmottakere i Oslo hoppet av sosialhjelpsprogrammet fordi de fikk så tett oppfølging at det ikke gikk an å jobbe svart ved siden av. La ikke det bli hovedsaken, men se at også kampen mot svart arbeid og sosial dumping på denne måten blir et ledd i en helhetlig politikk for å bekjempe fattigdom. Alle vet at de som jobber svart, ikke får pensjonsopptjening, de har bare sosialhjelp hvis sykdom og ledighet rammer.
Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Carl I. Hagen (FrP) [19:04:34]: Det var meget interessant å høre statsråd Bjarne Håkon Hanssen i dag ramse opp alle problemstillingene i forbindelse med våre velferdsordninger. Han påpekte helt klart en rekke problemer, at folk blir liggende for lenge på sykehusene etter at de er ferdigbehandlet fordi det ikke er tilstrekkelig omsorg, sykehjemsplass eller annet i kommunen. Det koster 800 mill. kr i året, sa Bjarne Håkon Hanssen. Han snakket om en rusmiddelmisbruker som kanskje har vært til rehabilitering et år eller to. Fordi det etterpå er mangel på mottakskapasitet og oppfølging i kommunen, går vedkommende tilbake til å bruke rusmidler, og innsatsen med rehabilitering er tapt. Vi vet at for mange kommuner som har personer som går på sosialhjelp, vil løsningen ofte være at de blir uføretrygdet. Da går nemlig regningen over fra kommunen til staten. Kommunen har da spart pengene sine. Det er derfor Bjarne Håkon Hanssen snakker om en samhandlingsreform.
Jeg vil heller at man aktivt satte i gang utprøving og planla gjennomføring av Fremskrittspartiets velferdsalternativ, eller hva vi også kaller velferdsreformen, som vi vet vil løse alle de problemene som Bjarne Håkon Hanssen nå skal utrede enda en gang. Det er litt rart, men i dag må jeg si at jeg faktisk delte nesten alle synspunktene til Inge Lønning. Det er jo ikke alltid det er slik. Som han sa i dag, avgav Wisløff-utvalget innstilling for mange år siden, og den arvet Regjeringen da den tiltrådte. Den kunne de fulgt opp, men den ble lagt i en skuff, og nå skal de begynne å utrede igjen.
Det som er nødvendig, er en omseggripende velferdsreform som samler alle velferdstjenestene i én statlig etat, en utvidelse av NAV til også å ta en del av ansvaret for andre velferdsoppgaver og selvsagt også de som er pasienter ved sykehus, på rehabilitering og i eldreomsorgen. La det være det samme kontoret som i det samme budsjettet får dekket utgifter, enten en pasient eller bruker er på sykehus, sykehjem eller i hjemmebaserte tjenester. Det er det samme kontoret som betaler for uføretrygd og øvrig rehabilitering for rusmiddelmisbruk. Da ville et kontor med mange fornuftige mennesker selvsagt sørget for at man ikke kastet bort hundretusener og kanskje millioner av kroner på rehabilitering fra rusmiddelmisbruk, for så å spare 10 000-20 000 kr, som gjør at vedkommende går tilbake til rusomsorgen. Da vil man sørge for å hjelpe vedkommende til et vanlig liv, et vanlig arbeid, slik at man virkelig får flyttet en person fra uføretrygd - kanskje 30 års uføretrygd - til en jobb, en normal familie. Det vil på lang sikt - i et 30-40-årsperspektiv - være en kjempemessig økonomisk gevinst for samfunnet, for ikke å snakke om hvor fint det vil være for den personen som da er reddet.
I dag ses ikke tingene i sammenheng fordi det er ulike kasser som betaler utgiftene. Det er i det øyeblikket det er den samme funksjonæren på velferdskontoret som følger opp de samme personer, uansett hvor de er i hjelpeapparatet, og det er den samme funksjonæren som må finne budsjettdekningen for det, at man vil kunne se alt i sammenheng. Da slipper man alle de ulike etatene. Blant de etatene som må inn i dette, er selvsagt barnevernet. Familier der det er rusmiddelmisbruk, kommer også ofte borti barnevernet, og de kommer borti kriminalitet. Det er folk som sosialt faller utenfor. Det følges ad. De får ingen enhetlig møtedag fordi dette gjelder forskjellige etater. Hvis alle etatene var samlet i ett velferdskontor, kunne de samme personene i det offentlige ta ansvaret for én familie, uavhengig av hvem i familien det gjaldt. Da ville man kunne se alt i sammenheng. Når dette velferdskontoret fikk beskjed om at en som har sittet i fengsel i to år, skal tilbake, ville det være selvsagt at man hadde organisert en leilighet og en jobb før vedkommende kom tilbake, fordi det er dette velferdskontoret som ville få regningen hvis vedkommende kom tilbake og ble sosialklient, eller vedkommende begynte med rus igjen, eller vedkommende ble uføretrygdet. Da ville man kunne se pengene i uføretrygdsystemet og Aetat-systemet sammen med de andre utgiftene, og man ville få den samhandlingen som Bjarne Håkon Hanssen etterlyser. Samhandling får man hvis det er én enhet. Er det flere ulike enheter og flere ulike budsjetter, går det ikke særlig bra.
Bare én opplysning: Jeg håper at Stortinget husker at forslag nr. 1 fra Fremskrittspartiet er identisk med et enstemmig vedtak i Stortingets trontaledebatt høsten 1996, som åpnet opp for den sykehjemsdekningen som ble mye bedre. Vi trenger et nytt vedtak og å sette en ny eldreomsorgsplan i verk.
Statsråd Lars Peder Brekk [19:10:25]: Vi lever i en verden som står overfor enorme utfordringer. Verden, sett under ett, har gått fra en situasjon med nok mat som er urettferdig fordelt, til en enda mer alvorlig situasjon: Det er ikke lenger nok mat å fordele. Samtidig står vi overfor dramatiske klimaendringer. Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen, og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle, og at vi som er samlet her i dag, har et stort ansvar for å finne de riktige løsningene.
Matsikkerhet er startpunktet for all utvikling - uten mat, ingen utvikling. Underernærte og sultne mennesker har andre og mer akutte gjøremål enn å tenke på verdiskaping, utdanning og miljøvern. Samtidig vet vi at det nettopp er langsiktig, bærekraftig verdiskaping, utdanning til flere og en sterk satsing på miljøvern i alle deler av samfunnet som er avgjørende for at verden skal kunne utvikle seg til det bedre.
Kampen om maten skaper konflikt. Nobelprisvinner Norman Borlaug har sagt:
«Dersom du ønsker fred, dyrk rettferdighet, men dyrk samtidig jordene for å lage mer brød. Hvis ikke blir det ingen fred.»
Verden står overfor tøffe utfordringer, og vi har også et ansvar. Landbruket er en del av løsningen, ikke en del av problemet.
Heldigvis finnes det verktøy i kampen for internasjonal matsikkerhet. FNs matvareorganisasjon, FAO, er den viktigste arenaen for felles løsninger. Som det står i den uavhengige evalueringsrapporten om FAO:
«Om FAO ikke fantes, så måtte vi finne den opp.»
Vi trenger en global matsikkerhetsorganisasjon.
Vi er nødt til å ta landbrukets avgjørende rolle i utviklingsland på alvor i vår bistandspolitikk. I deklarasjonen fra FAOs toppmøte i Roma i sommer ble det lagt vekt på å utvikle landbruket i u-land slik at de kan brødfø seg selv. Norge har mulighet til å eksportere kunnskap om bl.a. landbruksutvikling og klimatilpasning. Vi er allerede på plass i noen prosjekter, og vi bør inn i flere. Dette er en linje som jeg vil følge opp.
Som nevnt i trontalen jobber Regjeringen for en avtale i Verdens handelsorganisasjon som ivaretar både Norges og utviklingslandenes interesser. Verken Norge eller utviklingslandene har interesse av at de sterke gjør det de kan, og de svake lider der de må. Derfor trenger vi et WTO med forutsigbare og oversiktlige regler som gjelder for alle. Samtidig skal vi være tydelige på at resultatet av en avtale ikke kan måles kun i kroner og øre, men også i hvordan det påvirker menneskeskjebner og fordelingsspørsmål.
Kamal Nath, Indias handelsminister, sa følgende i forkant av WTO-møtet i sommer:
«Når jeg forhandler, er jeg villig til å snakke om handel. Jeg er ikke villig til å forhandle med min befolknings levevilkår, jeg er ikke villig til å forhandle selvberging, jeg er ikke villig til å forhandle fattigdom.»
Ingen kan kreve at noen skal forhandle bort egen matsikkerhet. Vi har også et ansvar for at det ikke skjer, nasjonalt eller internasjonalt.
Et av de viktigste prinsippene som er slått fast i FNs matvareorganisasjon, er at alle land har rett og plikt til å sikre at innbyggerne kan brødfø seg selv. Dette prinsippet må være styrende for de valgene vi gjør. Vi har alle en moralsk plikt til å ivareta norsk landbruksproduksjon. Forventet befolkningsvekst og velstandsutvikling i verden gjør at vi trenger å doble verdens matproduksjon innen 2050. I overskuelig framtid vil det fortsatt være slik i en tenkt auksjon om verdens knappe matressurser at vi nordmenn vil kunne by høyest. Men det ville rett og slett være umoralsk å redusere egen matproduksjon og i enda større grad basere oss på import i en situasjon hvor verden ellers skriker etter mat. Norge importerer i dag 50 pst. av den maten vi spiser. Det er et mål at vi fortsatt skal styrke vår nasjonale matproduksjon.
Vi må ta vår del av ansvaret hjemme og også ute for å møte utfordringene som et endret klima medfører. Vi har, som statsministeren også sa i FN i forrige uke, et moralsk ansvar, nettopp fordi vi er et rikt og velutviklet land. Vi skal legge fram en stortingsmelding om landbruk og klima fordi vi tar denne problemstillingen på alvor. Klimapolitikken må bli en del av landbrukspolitikken, slik landbrukspolitikken må være en del av klimapolitikken.
Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands, for vår egen og for framtidige generasjoners skyld. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser, skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. Jordvern står sentralt med tanke på bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Norge har bare omkring 3 pst. dyrkbar jord. Denne må sikres og holdes i hevd slik at vi kan drive jordbruk nå og i framtiden. Presset mot dyrket mark er stort i mange deler av landet, og det er viktig for meg å understreke at jordvern faktisk handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre. Dersom vi ikke tenker på etterkommerne våre, vil de aldri glemme eller tilgi oss.
Det er med bakgrunn i disse utfordringene jeg med høyt hevet hode forsvarer Regjeringens politikk om å opprettholde et landbruk i hele landet. En god inntektsutvikling for næringsaktørene i landbruket er bærebjelken i vår politikk. Denne regjeringens politikk har i løpet av tre år utgjort en betydelig forskjell, men det er fortsatt mye som står igjen. Internasjonalt skal vi fortsette å kjempe for at matsikkerhet ikke skyves nedover på agendaen. Nasjonalt føres kampen for matsikkerhet i distriktene og i landbruket.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kåre Fostervold (FrP) [19:15:51]: Statsråden har en av de mer utfordrende stillingene i Regjeringen, spesielt når Regjeringen selv har egne mål for statsrådens sektor som jeg tror de fleste vet er umulige å gjennomføre innenfor de rammer som Regjeringen selv legger opp til.
Utsiktene innenfor landbruket er dystre. Det er stor fraflytting, og det er mange tomme gårdsbruk, stadig høyere gjennomsnittsalder og færre ungdommer som sier at de ønsker å satse på yrket. Fremskrittspartiet har påpekt svakhetene med et rigid regelverk i landbruket i en årrekke, men har inntil nylig talt for døve ører.
Nå har lederen av Stortingets næringskomite og medlem av Senterpartiet, representanten Borten Moe, sett fremskrittspartilyset, i henhold til et oppslag i Nationen 12. juni d.å. Han tar der til orde for «fri prisfastsettelse på landbrukseiendommer» og vil «fjerne delingsforbudet i jordloven», noe som Fremskrittspartiet har frontet i alle år.
Deler statsråden sin partikollegas nye og moderne syn på landbrukspolitikken? Eller er representanten Borten Moe i utakt med Regjeringen og statsråden?
Statsråd Lars Peder Brekk [19:17:03]: Jeg oppfatter representanten Ola Borten Moes innlegg i avisen Nationen som et innlegg som går inn i Senterpartiets programprosess. Det tar vi alvorlig.
Samtidig er det viktig for meg å understreke at vi rundt årsskiftet skal komme med en sak til Stortinget der vi skal gå inn på konsesjonsloven, jordloven og odelsloven. Vi skal gi Stortinget anledning til å diskutere denne saken.
Utgangspunktet mitt er at vi skal videreføre en forsvarlig politikk når det gjelder prisregulering. Vi skal satse videre på en prispolitikk som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken, bl.a. skal vi sikre rekrutteringen av aktive yrkesutøvere til næringen og legge til rette for eierskap i landbrukseiendommer som gir grunnlag for en god og langsiktig ressursforvaltning. Ikke minst er det viktig for oss å sikre at vi har aktører som bor på brukene i hele landet, også i framtiden.
Gunnar Gundersen (H) [19:18:19]: Det forundrer meg at landbruksministeren ikke har lagt merke til den utviklingen som landbruket har vært gjennom siden krigens dager. Man slåss mot meget sterke krefter når det gjelder fraflytting, og virkemidlene er kun defensive. Slik sett har vi etter hvert i dag skjønt at kriseforståelsen i Regjeringen har kommet langt, men jeg er redd for at spesielt landbruksministeren bruker krisebegrepet på matvarer og slike ting til ikke å fokusere offensivt. Det skulle jo i utgangspunktet gi store muligheter for landbruket - i stedet har vi den situasjonen som foregående replikant var inne på: nedleggelser, fraflytting og forgubbing. Og det blir møtt med den samme type virkemidler som ikke har fungert de siste 40 år.
Når skal landbruksministeren ta fatt i ting og begynne å satse på offensive virkemidler og offensive krefter for igjen å få optimismen tilbake til landbruket?
Statsråd Lars Peder Brekk [19:19:24]: Det synes å ha forbigått representanten Gundersen at det har skjedd en formidabel inntektsutvikling i landbruket etter at den rød-grønne regjeringen overtok. I gjennomsnitt har inntektene i landbruket i løpet av tre år økt med 60 000 kr pr. årsverk, og hvis vi ser på noen av de mest utsatte gruppene, f.eks. de som driver med sauehold, så har inntektsutviklingen økt med 85 000 kr i gjennomsnitt. Det er et arbeid vi ønsker å videreføre, og jeg vil understreke at det som vil være avgjørende for å sikre et levedyktig landbruk i hele landet i framtiden, bl.a. er at vi greier å sikre inntektsutviklingen.
Når det gjelder de problemstillingene som går på priskontroll, boplikt mv., skal vi diskutere det senere i høst, og jeg kommer tilbake til den saken i Stortinget ved årsskiftet.
Leif Helge Kongshaug (V) [19:20:31]: Stortingsrepresentanten Lars Peder Brekk profilerte seg som en politiker med stort engasjement for de små bedriftene. Sågar i denne stortingsperioden uttalte han seg svært kritisk til Regjeringens egen politikk, spesielt i forhold til familieeide bedrifter. Det står det respekt av.
I så måte er det også å håpe at den nye landbruksministeren rister av seg en gammelmodig tankegang som har preget Regjeringen så langt, og heller dreier landbrukspolitikken inn på et mer framtidsrettet spor hvor gründermentaliteten blir belønnet.
Men tilbake til småbedrifter: I Aftenposten sist fredag kunne vi lese at småbedrifter er de som først vil merke finanskrisen på kroppen her hjemme. En rekke av de skatteskjerpende tiltak som den sittende regjeringen har fått vedtatt for småbedriftene, kan vise seg å være spesielt dårlig tilpasset den situasjonen mange småbedrifter vil møte. Er statsråden enig i at det er viktig med målrettede tiltak for de minste bedriftene, for at disse kan møte framtiden på best mulig måte?
Statsråd Lars Peder Brekk [19:21:38]: Jeg støtter representanten Leif Helge Kongshaug i ambisjonene når det gjelder små og mellomstore bedrifter, noe jeg også har uttalt fra denne talerstol tidligere. Jeg er veldig opptatt av at en også innenfor landbruket skal satse videre på tilleggsnæringer og utnytte alle kompetanseressurser og fysiske ressurser som finnes på gården.
Etter hvert skal jeg legge fram planer om taktskifte i satsingen på nye næringer, bl.a. når det gjelder landbrukets utmarksressurser, landbrukets energiressurser mv. Det er viktig for meg å jobbe også på det området, i tillegg til å sikre primærproduksjon som har sin basis i økte inntekter, også i framtiden.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Torgeir Micaelsen (A) [19:22:44]: Debatten her i Stortinget i dag har jo naturlig nok i stor grad handlet om den pågående finanskrisen. Det er kanskje ikke så rart, for mens vi har debattert her, har Oslo Børs rast nesten 10 pst. Nå er ikke jeg så veldig bekymret for dem som har mye penger på børsen, men jeg er bekymret for hva som eventuelt kan slå inn i norsk økonomi etter hvert, og derfor er det bra at dette blir tema.
Det er veldig klart at ting skifter fort i en åpen, moderne økonomi som vi har i Norge. Det er ikke lenge siden mediebildet i stor grad var preget av lav ledighet, mangel på arbeidskraft og en historisk opptur i norsk økonomi. Og i slike tider tror jeg det er lett at de politiske forskjellene blir tilslørt. Samtalen i det offentlige rom har i stor grad handlet om hvem som kan tilby mest, å overby hverandre, og hvem som har mest penger til de ulike formål. Det er først når uværet setter inn, at ryggraden til de ulike politiske løsningene virkelig blir satt på prøve.
I landet vårt har vi gjennom de mange tiår som vi har bak oss, bygd en politisk modell, en samfunnsmodell, som vi kaller den norske modellen, en modell som bygger på en åpen, moderne blandingsøkonomi, hvor markedet gjør en stor del av jobben, og hvor vi prøver å tøyle de største sosiale utslagene av nettopp markedets herjinger. Vi har også et stort innslag av reguleringer, spesielt i finanssektoren. Jeg kan nevne noen: Vi har uavhengige tilsyn. Det har de også i USA, men de har mange oppflisede tilsyn, og de har ikke helt oversikt over hverandre. Vi har et sterkt investorvern. Vi har et innskyteransvar for dem som har penger i banken, og ikke minst har vi en klar styring av hvor mye penger og til hva slags rente Norges Bank låner ut til norske banker. Og kanskje det aller viktigste: Ja, vi har et helhetlig og enhetlig kontrollsystem og regelverk overfor samtlige instanser som driver i banksektoren i Norge.
På den andre siden av den norske modellen har vi et parti som ønsker å framstå som liberalistisk her i Norge. Debatten i dag har jo til fulle vist at Fremskrittspartiet synes det er ubehagelig å bli minnet på sin egen politikk i møte med den virkelige verden. Fremskrittspartiets nestformann, Per Sandberg, framstod tidligere i dag som - må vi kunne si - dypt forurettet, og bad oss gå til kildene når vi sa at det er likhetstegn mellom Fremskrittspartiets politikk og en del av de utslagene vi har hatt av det jeg vil kalle høykonservativ liberalisme i USA, som hovedskylden for hva som skjer av finansuro i verden. Ja, jeg har prøvd å gå til kildene. Mens en hel verden av eksperter har pekt på dårlig og mangelfull regulering og overvåking av finansmarkedet i USA som hovedårsaken til den krisen vi nå ser, finner altså Fremskrittspartiet sine forklaringspartnere på ytterste høyreside i amerikansk politikk, sammen med bl.a. ekstremliberalister - og det er ikke jeg som kaller dem det, jeg tror egentlig det er en ganske god betegnelse - i amerikansk politikk, bl.a. den tidligere presidentkandidaten Ron Paul. Bare for å ta det: Ron Paul er altså mannen som mener at en skal avvikle all inntektsskatt i USA, melde USA ut av NATO, WTO og FN, og at sentralbanken bør legges ned for at ikke noe skal reguleres. Det er trivelige folk å være i selskap med, tenker jeg.
Per Sandberg fra Fremskrittspartiet sier også - i den tabloide varianten - at dette er et utslag av at det er for mye sosialisme, altså les: for lite av det Ron Paul og andre ekstremliberalister i USA mener skal være svaret når finanssektoren nå stuper i USA.
Ja, man skal høre mange avledningsmanøvrer i norsk politikk, men jeg synes denne tar fullstendig kaka. Mens presidentkandidatene McCain og Obama i USA nærmest nå kappes om hvem som har størst troverdighet angående reguleringer og overvåking av finanssektoren, vil altså Fremskrittspartiet gå stikk motsatt vei. Det plasserer ikke bare partiet i ytterkanten på høyresiden i norsk politikk, men også i verden, etter min mening. Fremskrittspartiet lener seg bl.a. på en gammel lov fra 1977 - dette er fortsatt amerikansk politikk, jeg beklager det, president, men jeg må bare innom dette også - den såkalte Community Reinvestment Act, altså CRA, som beviset på at mye av årsaken til krisen nettopp er for mye regulering. Fremskrittspartiets nestformann - jeg gjentar det igjen - gjorde det også klart tidligere i debatten i dag at ingenting av det som har skjedd i USA, kunne skjedd i Norge med fremskrittspartipolitikk, for øvrig en politikk som i gjeldende partiprogram oppsummeres på følgende måte:
«Penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.»
Jeg kunne gått langt inn i motargumentene for hvorfor denne såkalte loven fra 1977 er årsaken til reguleringen. Jeg tror at hvis man bare leser seg opp på de kildene som finnes på Internett og andre steder hvor folk har greie på amerikansk politikk, vil man finne at det ikke er riktig.
Jeg mener at det eneste gode som kommer ut av den finanskrisen vi nå er oppe i, er at de politiske forskjellene til de grader ikke mer er tilslørt. Jeg tror vi går i møte en politisk debatt som i større grad vil klargjøre for velgerne foran valget neste år at det er store forskjeller også i norsk politikk når det kommer til ideologi, visjoner og hvordan man skal organisere samfunnet. Det ser jeg fram til. Den debatten har vi ett år på, og jeg utfordrer Fremskrittspartiet til å være så tydelige og modige de bare tør. Det blir spennende å se om de tør å vise kortene helt ut.
Robert Eriksson (FrP) [19:28:13]: Det har vært interessant å lese gjennom trontalen. Der står det klart og tydelig:
«Regjeringens mål er en ny kurs for Norge.»
Og hvis man leser videre, står det når det gjelder hvert eneste politiske område, at «Regjeringen vil ta vare på» og «Regjeringen vil videreføre». Hvor er så den nye kursen? Er det en ny kurs å «ta vare på»? Er det en ny kurs å «videreføre» den politikk og den medisin som er i dag? Det vitner om lite ny kurs.
Det står også i trontalen at Regjeringen fortsatt vil styrke minstepensjonene. Med respekt å melde: Maken til freidighet skal man lete lenge etter. Sannheten er at denne regjeringen ikke har økt minstepensjonene med en eneste frisk krone. Sannheten er at denne regjeringen har rappet 2 milliarder kr fra landets alderspensjonister, uførepensjonister og etterlattepensjonister. Helt nøyaktig 1 milliard og 948 mill. kr har de rappet fra denne gruppen. Realiteten er at det er Per fra Tromsø, som er alderspensjonist, eller Tore fra Sauda, som er uførepensjonist, eller Berit fra Grünerløkka, som er enkefrue, som må dekke pensjonistoppgjøret i år. Og når Regjeringen sier at man skal videreføre denne politikken, at man skal styrke minstepensjonene i framtiden, betyr det at den sittende regjeringen fortsatt skal sende regningen til landets pensjonister. Alt tyder på det når man leser trontalen.
Sannheten er at det kun er Fremskrittspartiet som har foreslått å øke minstepensjonen, men da til alle minstepensjonister, ved at staten skal ta regningen, ikke ved at regningen skal sendes til pensjonistene. Dette forslaget har undertegnede iallfall fremmet åtte ganger de siste tre årene, og de rød-grønne partiene har stemt imot hver bidige gang.
Et annet område som tas opp i erklæringen, er fattigdom. Jeg registrerer at man bruker mye tid i selve erklæringen på å beskrive fattigdom og alt man skal gjøre for å bekjempe fattigdom. Jeg registrerer også at Regjeringen ikke har funnet denne debatten så viktig at man har gitt fagstatsråden tid til debatten i dag på det området.
I Soria Moria-erklæringen står det:
«Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom.»
Da er det interessant å lese Adresseavisen den 9. mai i år:
«Ferske tall viser at Norge fikk 10 000 flere fattige det første året med rødgrønn regjering.»
Tallene som SSB la fram, viste at 196 000 levde i fattige husholdninger etter ett år med rød-grønn regjering, mot 185 000 året før.
Dagens regjering forsøker naturlig nok å skylde på sine forgjengere. Men også her er realiteten at Regjeringen nå har sittet i tre år uten å ha tatt nødvendige grep.
I Aftenposten den 10. september 2004 kom det fram i en artikkel at den daværende Bondevik II-regjeringen valgte OECDs definisjon når det gjaldt fattigdom. Det fikk de rød-grønne partiene den gangen til å se rødt. De beskyldte regjeringen for å velge den mest komfortable definisjonen. Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa sa i den artikkelen at de ville innføre EUs standard også i Norge. Representanten Karin Andersen fra SV hadde heller ikke mye til overs for den definisjonen.
I Stavanger Aftenblad den 8. mai 2008 kom det fram at den sittende rød-grønne regjeringen selv har valgt OECDs fattigdomsdefinisjon. Altså, i 2004 uttalte de rød-grønne partiene - opposisjonen - at de ikke hadde noe til overs for den definisjonen som de selv valgte da de kom i regjering.
Videre sa jusprofessor Jan Fridthjof Bernt i Aftenposten den 31. juli i fjor at sosialklientenes rettssikkerhet er en «skamplett på velferdsstaten». Den 15. august 2007 sa Bjarne Håkon Hanssen, daværende arbeids- og inkluderingsminister, til Aftenposten at man ville foreta tidenes gjennomgang av sosialhjelpssatsene og sosialhjelpsordningen. Hvor har det blitt av tidenes gjennomgang? Når kan vi forvente at tidenes gjennomgang for sosialhjelpsmottakerne kommer? Ingenting har skjedd så langt, iallfall. Jeg registrerer at det nærmest er et paradoks at matvarekjeden Kiwi har gjort mer for å sikre grønt og frukt til landets fattige enn hva den sittende regjeringen har gjort.
Øyvind Halleraker (H) [19:33:36]: Jeg vil hevde at vi har en regjering uten visjoner for Norge og for hvordan vi som samfunn best kan posisjonere oss for framtidens utfordringer.
De siste dagene har vi fått presentert trontalen, meldingen om rikets tilstand og i dag trontaledebatten med statsministeren i starten. Ikke en eneste overordnet strategisk tanke om hvordan Regjeringen ønsker å ta Norge inn i framtiden, har festet seg fra disse begivenheter.
Regjeringen vakler imidlertid videre, preget av intern uenighet og stridigheter på vesentlige politiske områder, som bare resulterer i en ting, nemlig at lite blir gjort. Og det er ikke bare vi i Høyre og i opposisjonen som har oppdaget dette. Nei, 75 pst. av det norske folk tror ikke Regjeringen overlever valget. Folk er ikke dumme. De ser at Regjeringen ikke leverer varene, men er best på retorikk og store ord.
Men ett retorisk begrep er man enige om: fellesskap. Så henger de gjerne på: fellesskap heller enn skattelette til de rike. Også i denne debatten har vi hørt om Stoltenberg og andres uriktige retorikk fra valgkampen i 2005. Hva slags fellesskap og hva slags skattelette er det egentlig de snakker om? Hvilke fellesskap er det som er styrket under Stoltenbergs regjering?
De har ikke fjernet fattigdommen, som lovet i Soria Moria-erklæringen - snarere tvert imot, den er blitt stadig mer synlig. Gjeldsrådgivere og sosialkontorene arbeider på høygir for å hjelpe folk som ikke får endene til å møtes. Sykehuskøene vokser og skaper usikkerhet, og den lovede samhandlingsreformen glimrer fortsatt med sitt fravær. Barnehageløftene holdes ikke. Nei, Regjeringen må tåle kraftig kritikk og reaksjoner på underfinansiering av barnehageløftene, nå sist fra arbeiderpartiordfører Rita Ottervik i Trondheim, som anklager Regjeringen for løftebrudd. Det er sterk kost. Hun hevder det utgjør 54 mill. kr bare i Trondheim.
Det eneste stedet det virkelig har skjedd en styrking av fellesskap med denne regjeringen, er mellom LO, Arbeiderpartiet og resten av Regjeringen. Så får tiden vise om det var godt for landet.
Hva slags skattelette er det regjeringspartiene nesten uten unntak legger inn i sin retorikk, også her i dag? Jo, skattelette til de rike under Bondevik II-regjeringen, er gjennomgangsretorikken. Ja, mon det? La oss se litt på dette. Hvem er disse rikingene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener har fått for mye?
Under Bondevik II-regjeringen økte minstefradraget kraftig både i kroner og prosent. Er det disse som er blitt for rike? 1,3 millioner nordmenn som eier egen leilighet eller eget hus, slapp å betale skatt på fordel av å bo i egen bolig. Er det disse som er blitt for rike? Da Høyre kom i regjering i 2001, betalte to av tre i fulltidsjobb toppskatt, eller kakseskatt, som sosialistene døpte den. Bondevik II-regjeringen tok et krafttak, og nær 250 000 mennesker med vanlige inntekter kom ut av toppskattefellen. Er det disse som ble for rike? Under Bondevik II-regjeringen falt prisene på innenlands flyreiser med 30 pst., delvis på grunn av avgifter regjeringen fjernet. Er det alle som reiser på familiebesøk eller som driver småbedrifter i Distrikts-Norge, som er blitt for rike?
Lavere skatter gir også tryggere arbeidsplasser. Det var derfor Høyre og Bondevik II-regjeringen fikk fjernet investeringsavgiften - en avgift som måtte betales av selskaper som ville satse nytt, som ville investere for å trygge jobber og skape nye. Dette var for øvrig den største enkeltposten for skatte- og avgiftslette.
De postene jeg har nevnt, er hovedpostene innenfor skatte- og avgiftslettepolitikken som Høyre og Bondevik II-regjeringen førte. Den skapte ingen krøsuser, men den gav trygghet for hus og hjem for vanlige folk og motiverte næringslivet til å satse, til glede for arbeidstakere og mange lokalsamfunn - en satsing og optimisme som har gitt denne regjeringen store skatteinntekter og mye mer å rutte med enn Bondevik II-regjeringen hadde.
Innenfor samferdselssektoren har det vært total stillstand i reformer og nytenkning. Mens Bondevik II-regjeringen reformerte og moderniserte transportsektoren med opprettelsen av Mesta og Avinor og reformer innenfor jernbane og Posten, skjer det altså ingen fornying og modernisering under denne regjeringen. Bondevik II-regjeringens suksess på vegsiden, OPS-prosjektene på Sørlandet og i Trøndelag, følges ikke opp. I tre år har vi fått det samme svaret: vent og se - til tross for at alle involverte, også etatene, nå ser at dette er veien å gå. Prosjektfinansiering, står det i Soria Moria-erklæringen, det alternative rød-grønne mantraet til OPS-løsningen. Nei, sa Stoltenberg året etter, og skrinla dette. Vi finansierer jo prosjekter, sa han. I dag har vi hørt en samferdselsminister som uttalte seg i strid med dette, men da som partileder - presiserte hun.
På vegbevilgningssiden har den relative andelen sunket under de rød-grønne, og vi får mindre veg for pengene. Etter de to første regnskapsårene ser vi at denne regjeringen ligger på kun 90 pst. av oppfyllelsesgraden til Bondevik II-regjeringen på antall kilometer vei.
Nei, dette er ingen regjering som gir folk et Soria Moria å tro på. Dette er en regjering som har mer enn nok med å balansere skjøre kompromisser. Det skaper ingen framtidstro eller optimisme.
Gunn Karin Gjul (A) [19:39:02]: Den foregående taleren, Høyres Øyvind Halleraker, sa at Regjeringen ikke har fulgt opp barnehageløftene sine. Jeg må i den anledning få lov til å opplyse hr. Halleraker og komme med den gladmeldingen at den rød-grønne regjeringen faktisk snart er i ferd med å passere målstreken i jobben med å skaffe barnehageplass til alle barna i Norge som ønsker det.
I over 400 av landets kommuner er det i dag full barnehagedekning, og om lag 96 pst. av barna som startet på skolen i høst, har gått i barnehage. Fra å være et gode for de få har barnehager blitt et tilbud til det store flertall av barn mellom 1 og 6 år.
Barnehageforliket fra 2002 og den påfølgende massive utbyggingen av barnehager er en stor reform som betyr mye for småbarnsforeldre. Nybakte foreldre slipper nå å miste nattesøvnen - som de dessverre så ofte gjorde tidligere - på grunn av manglende barnehagetilbud til den lille.
Det er ingen liten reform som er gjennomført. Siden 2003 har over 60 000 flere barn fått plass i barnehage. Vi bruker i dag 13,8 milliarder kr mer på barnehager enn i 2003. Dette innbærer en økning på 170 pst.
Samtidig med den massive utbyggingen er prisen på barnehageplass blitt redusert. Vi har innført en makspris, som nå er på 2 330 kr. I kommunale barnehager er prisen for en barnehageplass redusert med 37 pst., mens i private barnehager er prisen nesten halvert.
Disse prisreduksjonene har resultert i at enda flere foreldre nå har råd til å ha barna sine i barnehage, noe som igjen har resultert i enda større etterspørsel etter barnehageplass enn det vi kunne overskue i 2003.
Høyre, med Jan Tore Sanner i spissen, har i det siste kritisert Regjeringen for å bruke overskuddet fra oljefondet på feil måte ved bl.a. å satse på barnehager og omsorg i stedet for på infrastruktur. I motsetning til Høyre og representanten Sanner ser ikke Arbeiderpartiet på barnehager som en kostnad. Vi ser på barnehager som en forutsetning for kvinners yrkesdeltakelse og dermed som et viktig bidrag til verdiskapingen i Norge.
Det samme blir framhevet i World Economic Forums konkurranserapport, hvor de nordiske landene rangeres blant de ti mest konkurransedyktige økonomiene. Her framheves det at velferdsgoder som barnehager og gode foreldrepermisjonsordninger er et økonomisk konkurransefortrinn fordi det bidrar til høy yrkesdeltakelse og dermed høy verdiskaping.
I løpet av de rød-grønnes tre år har kulturlivet opplevd gode dager. For fire og et halvt år siden lanserte SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet Kulturløftet. Dette var det første området vi rød-grønne utarbeidet felles politikk på, og som skulle følges opp dersom det ble rød-grønn seier i 2005.
Og kultur har blitt et viktig satsingsområde for Regjeringen. I løpet av tre budsjetter er det bevilget over tre milliarder mer til kultur og frivillige organisasjoner. Kulturfeltet er løftet opp i politikkens førstedivisjon og konkurrerer nå om de store økningene på statsbudsjettet.
Den rød-grønne regjeringen har gjort et historisk løft som har forandret Norge, og som viser at det har stor betydning hvem som styrer landet.
Jeg tror det er få eller ingen i Kultur-Norge som ønsker en fremskrittspartidominert høyreregjering etter neste valg. Kultur-Norge frykter det fordi de vet at med Fremskrittspartiet ved roret vil vi få et fattigere kulturliv dominert av et ensidig kommersielt uttrykk. De vet at det ikke er slik som Fremskrittspartiet ynder å tro, at ved å kutte i kulturbudsjettet kan folk flest velge sjøl hva som er viktige kulturarenaer for dem. De vet at folk flest får mindre å velge i, ja i mange tilfeller ingen valgmuligheter i det hele tatt. Når det kuttes i kulturbevilgningene, er det de med store ressurser og en stor pengebinge å ta av som bestemmer hva som er kultur for folk flest.
En rød-grønn regjering vil videreføre Kulturløftet etter neste års stortingsvalg. Med en fremskrittspartidominert høyreregjering kan Kultur-Norge oppleve en skikkelig blåmandag.
Bjørg Tørresdal (KrF) [19:43:47]: Først har jeg lyst til å si noen ord om selve trontalen.
I trontalen presenteres Regjeringens agenda for den kommende sesjonen. Det slo meg at i årets trontale var det en oppramsing av stortingsmeldinger og proposisjoner. Det er ikke noe feil med det, men dersom trontalen hadde vært en skolestil og jeg skulle ha rettet den, ville den ha fått følgende kommentar: Greit innhold, men fokus og engasjement mangler. Og den ville ikke ha fått beste karakter.
Innholdet i årets trontale var som forventet og i tråd med Regjeringens Soria Moria-erklæring. Men det var altså en oppramsing uten glød, uten entusiasme og uten det budskap som en skulle ønske når linjene i norsk politikk skulle legges for det kommende året. Jeg skulle ønske meg en regjering og en trontale som med store bokstaver sa og slo fast at ja,
-
vi skal målrette kampen mot fattigdom i Norge slik at forskjellen på folk ikke øker
-
vi skal sørge for at alle som har rusproblemer skal få behandling uten ventetid
-
vi skal ta på alvor at barnevernet har rekordmange saker, og vi skal se på og gjøre noe med årsakene til at barn og familier sliter
Slik kunne jeg fortsette.
Men jeg vil si noe om dagens debatt, for den handler, som forventet, mye om finanskrisen.
Statsministeren snakket i sitt innlegg om den norske modellen som handler om å bygge på et godt samarbeid mellom staten og privat kapital, om at vi har offentlig styring av finans- og kapitalmarkedene, og at den norske modellen bygger på en sterk offentlig sektor.
Kristelig Folkeparti mener det er rett at vi i Norge har en modell som gjør Norge bedre rustet enn de fleste til å møte en slik finanskrise. Modellen beskytter befolkningen mot sterke svingninger i markedene. Kristelig Folkeparti ønsker også en sterk offentlig sektor og gode fellesskapsløsninger. Men fellesskapsløsninger må inkludere frivillig sektor. Fellesskapsløsninger må være målrettede slik at de treffer dem som har behov for dem. Fellesskapsløsninger skal være et sikkerhetsnett. Det betyr ikke like løsninger, men like rettigheter.
La meg ta et eksempel: rett til barnehageplass. Kristelig Folkeparti ønsker både full barnehagedekning og en lavere foreldrebetaling, og vi ønsker en inntektsregulert foreldrebetaling. Skal det virkelig være lik rettighet, bør plassen koste mye mindre eller helst være gratis for aleneforeldre som har dårlig økonomi. Det må jo være billigere for dem enn for dem som tjener godt. Det går ikke an å være uenig i at de som har tjent mest på at foreldrebetalingen i barnehagen har gått ned, er foreldre med høye inntekter.
Statsministeren brukte mye av sitt innlegg til å forsvare den norske modellen og den norske velferden. Kristelig Folkeparti ønsker ikke bare å forsvare, men å forbedre og utvikle våre fellesskapsløsninger. For det er feil dersom full barnhagedekning i landet blir kortvarig fordi de private barnehagene ikke sikres en nødvendig og forutsigbar finansiering. Det er også feil at flere og flere rusbehandlingsinstitusjoner sliter med økonomien og må legge ned når behovet for dem øker. Kristelig Folkeparti ønsker seg en regjering som har fokus på at fellesskapet skal finne gode løsninger for enkeltmennesket, ikke på å ensrette fellesskapsløsningene.
Til slutt ønsker jeg å komme med noen klare forventninger til morgendagen.
Kristelig Folkeparti mener at kommunene er de viktigste leverandørene av grunnleggende velferdstjenester i Norge. Kommunene har ansvar for gode oppvekstvilkår for barn, barnehage med plass til alle som ønsker det, en grunnskole med kvalitet, en verdig eldreomsorg og et bredt kulturtilbud. Derfor må vi gi kommunene gode rammevilkår.
Regjeringen har skapt store forventninger i Kommune-Norge, og i morgen må Regjeringen legge fram et budsjett der det er samsvar mellom de oppgaver kommunene skal ha, og den veksten de får i de frie inntektene. Skal kommunene klare full barnehagedekning med god kvalitet og lave priser, skal de klare å øke lærertettheten og gi en god og gratis grunnskole, en verdig eldreomsorg, en offensiv næringsutvikling og et rikt kulturliv, ja, da må veksten i frie inntekter være mye større enn det som er varslet i kommuneproposisjonen. Økte rammer til kommunene bør bety at kommunene får større økonomisk handlingsrom og frihet til å bestemme over egne satsinger.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:48:49]: Det har vært en lang og god debatt så langt, men den er jo slett ikke ferdig. Noe av det som jeg synes har vært aller mest interessant med debatten, har vært det fokuset som har vært rettet mot Fremskrittspartiet - og hvis det er en forberedelse for neste høst, ønsker jeg selvfølgelig det hjertelig velkommen. Jeg regner med at jeg ikke har alle med meg i den utfordringen, i denne muligheten. Men dersom den politiske situasjonen tilsier det, kan jeg jo advare folk her i kveld, med at det kanskje blir oftere enn det flertallet her i dag strengt tatt ønsker seg. Det er altså slik at det skal være et valg, og et valg gir nye muligheter, på samme måte som Regjeringen forfekter at den ønsker å ta tak og gjøre ting på en annen måte.
Jeg for min del savner en debatt om i større grad å fokusere på hvordan vi gjør ting i dette landet. Vi skryter av at vi er et av verdens rikeste land. Vi har gode løsninger, enkelte vil si at vi sågar har optimale løsninger. Men det hadde vært fristende å spørre om det er en sannhet som alle stiller seg bak. Det er vel få land som bruker så store beløp på helsevesenet sitt og samtidig har korridorpasienter. Det er vel få land - med de ressursene vi har - som har så dårlig veistandard som vi har. Det er vel få land med en slik velstand som har en så gammel bilpark som vi har. Jeg synes, med respekt å melde, at det er tragisk å høre at selv Albania har slått oss når det gjelder å ha den eldste bilparken i Europa.
Det er mulig at dette er en villet politikk fra den rød-grønne regjeringen. I så fall er jeg glad for at jeg står for noe annet. Det er mulig at det er en villet politikk å ha korridorpasienter på sykehusene i et av verdens rikeste land. I så fall ønsker jeg å være motstander av det.
Tidvis er det også en stor debatt i Norge om hvordan vi organiserer skolen og skoleverket vårt. Det er en diskusjon om hvorvidt små klasser er vesentlig bedre enn store klasser. Etter mitt skjønn er i hvert fall tilbakemeldingene sånn at det ikke er automatikk i at små klasser gir et bedre resultat. Jeg tror svaret handler mye mer om læreren og lærerens rolle og om kvaliteten på den respektive lærer. Gode lærere får gode resultater. Ikke fullt så gode lærere får ikke fullt så gode resultater i skolen. Jeg tror utfordringen vår ligger der. Ønsker vi å bidra til en sikker og trygg framtid, er altså skolen et av de primære stedene å satse. Så min utfordring til denne regjeringen vil være å se enda mer på de store linjene.
For noen få dager siden hadde jeg gleden av å se fornyingsministeren på tv, der hun uttalte seg om skjemaveldet og vanskelighetsgraden. Jeg registrerte at statsråden sa at dette skulle hun se på. Jeg lurer på hva statsråden har sett på i de tre foregående årene. Det kan umulig være de samme skjemaene, for i så fall regner jeg med at statsråden hadde gjort noe med det. Hvis ikke ville det være leit både for statsråden og for alle oss som er berørt av skjemaveldet her i landet.
Allikevel er det et annet tema, et annet område, som engasjerer meg minst like mye som det jeg har snakket om til nå, nemlig justissektoren. Jeg synes, med respekt å melde, at man for tiden behandler den dårlig. Jeg registrerer at Regjeringen i trontalen har to punkter hvor man nevner den. Hvis det sier noe om ambisjonsnivået til Regjeringen, er jeg ikke overvettes imponert over den delen heller. Samtidig ser vi et økt fokus på de utfordringene Politi-Norge står overfor. Jeg oppfatter det slik at Regjeringen er mye mer opptatt av å ta vare på de innsatte enn av å ta inn over seg og ha forståelse for hverdagen til folk som jobber i den etaten som er sikkerhetsbeltet mellom rett og galt for alle oss andre når ting er ekstremt vanskelig. Jeg registrerer også at enkelte i dette huset mener at dette er en ulovlig aksjon. I så fall skulle det være mulig å gjøre noe med det også, vil jeg tro. Vi har et egnet avtaleverk for å håndtere slikt.
Det som iallfall er et faktum, er at Politi-Norge i dag står omtrent på stedet hvil, og at de bedriver tomgangskjøring. Jeg må si at de som ikke har lest det, bør lese det innlegget som en politimester på Østlandet har i en avis i dag, hvor han understreker alvorlighetsgraden i situasjonen der ute. Han stiller et betimelig spørsmål: Hva gjør vi hvis det skulle oppstå en ekstrem situasjon og vi forventer at politiet skal stille opp - og de ikke gjør det av ressursmessige årsaker? Hva skal vi da gjøre? Skal vi da sende saken til kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, som skal analysere det som skjedde og hvorfor det ble slik? Er det ikke bedre at man nå i fellesskap tar tak i dette?
Jeg tror jeg har salen med meg i at man trenger å foreta et løft. Jeg ville satt pris på om man sluttet å diskutere om det er Jagland-regjeringen, om det er Bondevik II-regjeringen eller den nåværende regjering som har vært best på utdanning. Faktum er at det tar i alle fall tre år å få det til. Det hjelper ikke pr. i dag å utdanne folk som skal på jobb om tre år. Vi må handle nå, og vi må handle på en ny måte.
Per Rune Henriksen (A) [19:54:10]: Det er en mangeårig global høykonjunktur som nå blir avsluttet med en finanskrise som ryster verdensøkonomien.
Denne høykonjunkturen hadde vart noen år da dagens regjeringspartier vant valget i 2005. Velgerne mente den gangen at høyresiden misbrukte sjansene som de gode økonomiske tidene gav. I stedet for å styrke fellesskapet og bekjempe fattigdom valgte Bondevik-regjeringen og deres støtteparti, Fremskrittspartiet, å strupe fellesskapet gjennom trange offentlige budsjetter, privatisering og skattelette. I arbeidslivet svekket man oppsigelsesvernet, satte døren vidåpen for midlertidige ansettelser, åpnet for hemningsløse arbeidstidsbestemmelser og ignorerte sosial dumping.
Da velgerne sa nei til denne politikken og gav dagens regjeringspartier flertall, var det fordi vi har som mål å trekke alle med i velstandsutviklingen.
Høyre messer stadig om at bordet var dekket da dagens regjering overtok. Det er mulig det, men det var ikke mange plasser rundt det bordet. Det var vi som inviterte alle med på gildet.
Vi sa nei til skattelette og ja til mer fellesskap. Vi reverserte høyresidens svekkelse av arbeidsmiljøloven. Slik skaper vi et mer inkluderende arbeidsliv. Vi sørget for at kuttene i dagpenger for arbeidsledige ble reversert. Slik letter vi byrdene for dem som står utenfor arbeidslivet og for deres familier. Vi har tatt opp kampen mot sosial dumping. Slik skaper vi et mer anstendig arbeidsliv. Vi fører en aktiv nærings- og arbeidsmarkedspolitikk. Slik har vi mer enn halvert arbeidsledigheten og bidratt til en historisk vekst i sysselsettingen. Vi fører en aktiv politikk for å bekjempe fattigdom. Slik har vi fått en kraftig nedgang i antall sosialhjelpsmottakere. Vi har brukt de gode tidene til å trekke alle med.
Mange er bekymret for framtiden når de leser om krisen i det internasjonale finanssystemet. Hvordan blir min framtid? Har jeg jobb i morgen? De er bekymret fordi vi vet av erfaring at økonomiske kriser alltid rammer vanlige folk hardest. Ingenting er mer til skade for utjevning og anstendige forhold i arbeidslivet enn nedgangstider og høy arbeidsledighet.
Derfor er det viktig at nedgangstider møtes med en politikk for sysselsetting, for anstendige forhold i arbeidslivet, for utjevning og mot fattigdom - med andre ord den politikken vi har ført de siste tre årene.
Fremskrittspartiet har konsekvent stått for en annen politikk på alle disse områdene. Med dette partiets økonomiske politikk ville vi fått høyere rente, økt arbeidsledighet som følge av at konkurranseutsatt industri ville fått problemer. I arbeidslivspolitikken går partiet mot den beskyttelsen som en god arbeidsmiljølov gir for arbeidstakerne, og de går mot effektive tiltak mot sosial dumping. I sitt program går de hardnakket inn for begrensninger i streikeretten, og de påstår at landsomfattende tariffavtaler, og med det den norske arbeidslivsmodellen, er en trussel mot et fritt arbeidsmarked.
Spørsmålet vi må stille oss, er: Hvem ville tjene på å ha et arbeidsliv hvor Fremskrittspartiets idealer hersker? Det er definitivt ikke renholdsarbeiderne, stuepikene på hotellene eller for den saks skyld tømreren på bygget. Det vil være arbeidsgiverne, aksjonærene, de som ser på lønn som kostnad, oppsigelsesvern som heft og fagforeninger som herk.
I en usikker tid med investeringstørke og kapitalmangel er mange arbeidsplasser usikre. Med Fremskrittspartiets politikk ville arbeidstakerne blitt overlatt til seg selv og arbeidsgiverens velvilje. Med vår politikk kan de stole på at de har en regjering som setter dem og deres velferd foran skattelette og markedsmakt.
Per Roar Bredvold (FrP) [19:58:27]: For noen dager siden ble det 153. storting åpnet - en høytidelig og fin åpning som for oss alle, uansett ståsted, vil bli husket som en positiv opplevelse.
Men noe var svært annerledes denne gangen, og det var antallet soldater som utgjorde paraden langs Karl Johan. Denne paraden utgjorde i år ca. 400 soldater. Det sier seg selv at dette blir lite, da det tidligere var det dobbelte.
I min tid som ansatt i Forsvaret var det å få være med på denne åpningen et ærefullt oppdrag og noe vi så fram mot med glede. Grunnen til at det nå er så få med på dette, er mangel på soldater og dårlig økonomi. Nettopp denne paraden viser hvordan det står til med Forsvaret i dag.
Et annet eksempel kan vi lese om i fagtidsskriftet Norges forsvar fra september 2008, hvor det i en artikkel står at Hæren bygges ned, ikke opp. Her kan vi lese at Hæren har hugget opp 80 stridsvogner av typen Leopard 1 A5. Disse var modernisert og mer avansert enn de Russland brukte i Georgia nylig. I tillegg kvitter nå Hæren seg med 878 kjøretøy av diverse slag, bl.a. 100 sekshjulere, lastebiler, 250 BV 206, anleggsmaskiner etc. I tillegg til disse kjøretøyene skal 380 hengere ut av systemet. Ifølge Forsvarsnett skyldes denne avhendingen mangel på garasjeplass. Jeg trodde at nettopp bl.a. garasjeplasser var noe Forsvaret hadde nok av.
Det tredje eksemplet jeg vil nevne for å vise hvilken vei Forsvaret går, gjelder lærlinger. I det sivile takker hver andre lærling ja til videre jobb. I Forsvaret klarer de bare å beholde en av fem, dvs. at 80 pst. slutter. Hvorfor det?
Fremskrittspartiet er det eneste partiet på Stortinget som ønsker en reell økning av forsvarsbudsjettet. Dette ønsker Fremskrittspartiet, fordi vi mener Forsvarets organisasjon er for liten slik den er i dag. Videre mener Fremskrittspartiet at Forsvaret lider under mangel på materiell og nok midler til drift.
Forsvarets organisasjon skal være i stand til å løse de oppgaver Stortinget pålegger Forsvaret. Dette er faktisk et stort poeng. En organisasjon må dimensjoneres ut fra oppgaver og pålegg, ikke motsatt. Slik det er i dag, har jeg en følelse av at oppgavene og oppdragene må tilpasses organisasjonen. Selvsagt er det til en viss grad slik det må være, men en fastspikret størrelse på organisasjonen må ikke begrense nødvendige oppgaver og oppdrag. Med den organisasjonen det legges opp til i den vedtatte langtidsplanen, vil det ikke være et reelt samsvar mellom oppgaver og organisasjonen. Det vil heller ikke være samsvar mellom økonomien og organisasjonens størrelse og oppdrag. Dette vil på sikt gjøre Forsvarets situasjon betydelig verre enn den allerede er.
NATO er hjørnesteinen i vår sikkerhets- og forsvarspolitiske forankring. Jeg vil likevel peke på betydningen av at Norge finner et troverdig feste i det forsvarspolitiske samarbeid som utvikles i EU. Norge bør med det for øye bl.a. aktivt stimulere til utvikling av samtrening og øving for styrker fra europeiske land. Dette kan bygges videre ut fra bl.a. Nordsjøsamarbeidet, men også gjennom andre samarbeid vi har med EU.
Fremskrittspartiet er opptatt av at Forsvaret skal ha tilgang på hensiktsmessig teknologi, og vi er villige til å bevilge nok penger både til dette og til resten av Forsvaret.
Fremskrittspartiet er opptatt av at Norge viser seg som en stabil partner overfor våre allierte. Det er viktig at Norge fortsetter med utenlandsoppdrag og samarbeid med sine allierte, slik at Forsvaret har et relevant erfaringsgrunnlag for å kunne operere koordinert med allierte nasjoner i tilfelle krig og kriser samt andre operasjoner av de arter vi har sett de senere år.
Vi er i forbindelse med engasjementet i utenlandsoperasjoner opptatt av at det er nødvendig å se oppdraget i en helhet, også med tanke på hvor lenge engasjementet skal vare. Dette får konsekvenser for hvilke operasjoner vi bør engasjere oss i. Slik jeg ser det, er det viktig å kunne ha en kontinuitet i engasjementet. Dette gir et signal om at Norge har en stabil og fast politikk i forhold til engasjementet med allierte. Engasjementets størrelse avgjøres av tilgjengelige ressurser.
Fremskrittspartiet vil understreke at uansett om våre soldater skal operere i utlandet eller ikke, så trenger de utdanning, trening og øving. Opplæringen i Forsvaret må være relevant i forhold til de oppgaver og oppdrag Forsvaret skal utføre. Stadig mer avansert utstyr krever på mange måter mer av soldatene i dag enn tidligere. Opplæringen blir derfor stadig mer teknisk og utfordrende.
Avslutningsvis vil jeg si at det ikke er noen motsetning mellom et nasjonalt forsvar og et utenlandsforsvar.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Gunvor Eldegard (A) [20:03:54]: I dag er det ein god dag. Samferdsleministeren har kunngjort at det kjem planmidlar til Oslo-Ski i budsjettet i morgon. Dette er veldig bra for Follo. Det er bra for heile Austlandet, ja, faktisk for heile nasjonen, for folk som pendlar, og ikkje minst for næringslivet.
Dei siste åra har næringslivet her i landet hatt svært gode tider. Me har hatt rekordhøg vekst og rekordlåg arbeidsløyse. Me har hatt tidenes høgkonjunktur. I denne tida har regjeringspartia satsa på å leggja til rette for auka verdiskaping, næringsutvikling og nyskaping. Det har vore ført ein aktiv næringspolitikk, der Regjeringa har lagt til rette for at Noreg skal vera eit godt land å driva næringsverksemd i. I ei fersk rangering frå Verdsbanken over kor næringsvenlege dei forskjellige landa er, kjem Noreg faktisk på tiande plass av 181 land.
Når me no går inn i det fjerde og siste året av stortingsperioden, er det med eit bakteppe av internasjonal finansuro som me må ta på alvor. Denne uroa påverkar oss òg her i landet. Me har ein liten, open økonomi, og aktiviteten i norsk industri er nært knytt saman med resten av verda.
Som me høyrde frå statsministeren tidlegare i debatten, står me betre rusta enn mange andre land til å møta denne krevjande situasjonen på finansmarknaden. Grunnen til dette er m.a. Regjeringa sin ansvarlege økonomiske politikk kombinert med den aktive næringspolitikken og ein sterk og aktiv statleg eigarskap. Til grunn ligg høg sysselsetjing og generelt god økonomi blant folk flest. For me har satsa på verdiskaping og offentleg velferd framfor skattelette til dei som har mest frå før.
Gjennom nye tiltak har me fått fleire i arbeid, og det er den viktigaste innsatsen mot fattigdom og for utjamning av sosiale skiljeliner. Etter at Regjeringa overtok, har så mange som 200 000 fleire kome ut i arbeid.
I motsetnad til den førre regjeringa sin næringsnøytralitet vert det no satsa spesielt mykje innan dei næringsområda der me har kompetanse eller særlege fortrinn. Me har lagt fram ein maritim strategi som næringa har teke vel imot, og det vart innført ei reiarlagsskatteordning som er lik den som er i Europa, noko som næringa har etterspurt i mange år. Me har hatt ei kraftig satsing på reiseliv i heile perioden. Det vert satsa på marin sektor, med fokus på rettferdig fordeling, berekraft og verdiskaping langs heile kysten. Ressurskontrollen er styrkt, og kampen mot svartfiske gir resultat.
Fiskerinæringa har samla sett tent gode pengar dei siste åra, både fiskeflåten, havbruksnæringa og foredlingsindustrien. Seinast i dag har me fått veta at eksporten av fisk har auka med 22 pst. i september i år i forhold til i september 2007.
Alle løfta vert følgde opp med nasjonale strategiar, handlingsplanar, nye verkemiddel og konkrete løyvingar over statsbudsjettet kvart einaste år.
Den nye omstillingslova tok til å gjelde i juli. Både Høgre og Framstegspartiet har brukt mykje tid på å kritisera lova som har tiltak som skal førebyggja nedlegging av bedrifter, og som har som mål å redusera negative verknader dersom bedrifter må leggjast ned. I usikre tider gir det faktisk ein ekstra tryggleik at me har fått på plass tiltak som varetek omsynet til lokalsamfunna og til den enkelte tilsette, samtidig som bedriftenes moglegheit til å omstilla seg vert ført vidare. Omstilling er avgjerande for bedriftenes konkurranseevne og framtidige verdiskaping.
I løpet av hausten skal næringsministeren leggja fram innovasjonsmeldinga - etter ein lang prosess som har involvert mange aktørar over heile landet.
Det er klare og tydelege ideologiske forskjellar mellom Stoltenberg-regjeringa og politikken til ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre. Det er viktig at Høgre og Framstegspartiet klargjer overfor næringslivet kva slags næringspolitikk dei vil føra dersom dei skal samarbeida. Me ser at det er store sprik mellom dei to høgrepartia i sentrale næringspolitiske spørsmål, m.a. statleg eigarskap, satsing på verkemiddelapparatet og arbeidsinnvandring. Heller ikkje dagens debatt har så langt gjort det klart kva slags politikk ei eventuell regjering med Framstegspartiet og Høgre vil føra. Me ser framleis store sprik mellom dei to høgrepartia, spesielt når det gjeld den økonomiske politikken. I dag har leiaren i Høgre, Erna Solberg, garantert fleire gonger frå talarstolen at Høgre skal føra ein stram økonomisk politikk, mens Framstegspartiet framleis spreier rundt seg med lovnader i milliardklassen, milelangt over handlingsregelen.
Erling Sande (Sp) [20:09:10]: Vi har frå Senterpartiets side tidlegare i denne debatten peika på at det er viktig å lyfte blikket og sjå dei globale utfordringane vi står overfor, som òg får konsekvensar for vårt land både på kort og lang sikt. Globalt står vi overfor både ei matvarekrise, ei energikrise og ei klimakrise. 900 millionar menneske svelt no - 900 millionar. Talet er for fyrste gong på fleire år stigande.
Dei varierande prisane på olje dei siste månadene har ikkje berre vist oss kva konsekvensar svingingar i oljeprisen har på den internasjonale økonomien og for mange menneske på kloden, men dei minner oss også om kor avhengige vi har gjort oss av den fossile energien. Det gjer dimensjonane omkring energiomlegginga som verda står overfor dei komande tiåra, om mogleg endå større.
Dei store utfordringane globalt står på mange måtar i kontrast til vår heimlege debatt. For mange politiske leiarar verda over må Noreg vere som eit drøymesamfunn, eit samfunn av moglegheiter - og vi har mange moglegheiter. Vi har større moglegheiter enn dei fleste andre landa på kloden. Vi må sjå desse moglegheitene, og vi må vete å gjere nytte av dei.
Senterpartiet er overtydd om at framtida må byggjast på fornybar energi. Ei storstilt omlegging må starte allereie no. Det er ingen annan måte å sikre at dei som kjem etter oss her på jorda, skal ha den same tilgangen til rein luft, rein jord, reint vatn og eit klima som gjer det mogleg å leve her på jorda også dei neste hundre åra.
I klimaarbeidet gjeld den gamle regelen om at ingen kan gjere alt, men alle kan gjere noko. Noreg står ikkje for nokon stor del av dei globale klimautsleppa. Samtidig kan alle land med rette hevde at det ikkje er dei som er problemet. Summen av klimautsleppa er problemet. Derfor har alle land eit ansvar for å bidra. Særleg har vi som eit rikt land eit moralsk ansvar for å bidra. Få land har dei same moglegheitene som vi. Vi har store uutnytta ressursar innan fornybar energi. Vi må ta fleire av dei i bruk. Vi må satse endå tyngre på vindkraft, on- og offshore. Vi må byggje ut meir av det potensialet vi har igjen innanfor vasskrafta. Vi må utnytte dei store uutnytta ressursane vi har, til å få fram bioenergi, byggje kunnskap for utnytting av energikjelder som enno er umodne, utvikle teknologi som både her og andre plassar i verda kan bidra til overgang frå det fossile til det fornybare energisamfunnet.
Regjeringa har satsa meir enn noka regjering tidlegare på desse områda. Det betyr ikkje at vi lener oss tilbake og er tilfredse. Utfordringane framover gjev ikkje noko rom for det. Meir enn nokon gong er det trong for å skjerpe ambisjonane og styrkje innsatsen. Bioenergi er døme på noko som med riktig satsing kan skaffe varme og varmt vatn til store deler av bygningsmassen. Dette vil vere riktig og klok bruk av den ressursen. Vi kan frigjere verdifull elektrisk straum. I framtida er personbiltransporten eit område som i langt større grad enn i dag bør elektrifiserast. Vi må bruke rett energi der vi får mest ut av han, og spare energi der vi kan. Energisatsinga må i lag med utvikling av teknologi for fangst og lagring av CO2 vere vårt fremste bidrag til den grøne dugnaden som verdssamfunnet står framfor, dersom vi skal nå dei måla vi har sett oss på klimaområdet, og avgrense den globale temperaturstiginga til to grader.
Det er ingen motsetnad mellom å ynskje utvikling, arbeidsplassar og næringsutvikling her i landet og samtidig bidra til klimadugnaden globalt. Våre naturressursar gjer det mogleg både å skape utvikling, arbeidsplassar og å bidra til det globale klimaarbeidet. Senterpartiet er oppteke av at vi ser og nyttar dei moglegheitene som ligg på desse områda, i åra framover.
Bent Høie (H) [20:13:43]: Arbeiderpartiet lovte velgerne ved valget i 2005 at høyere skatt skulle gi mer velferd. Etter tre år ser vi at høyere skatt har gitt mindre velferd. Løftebruddregjeringen har sørget for at det nå står 40 000 flere i sykehuskø enn i 2005. Barnevernsbarn er kasteball og tvangsflyttes ut fra sine hjem. Fattigdommen øker. Behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere og kronisk syke med behov for rehabilitering blir lagt ned.
Størstedelen av den offentlige velferden skapes imidlertid i kommunesektoren. Overskriften i Dagbladet i går taler for seg: «Ikke mer velferd med Stoltenberg», slår Kommunenes Sentralforbund og Unio - altså både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i kommunesektoren - fast. Lederen i KS, Halvdan Skard, sier:
«Flere kommuner diskuterer ikke om, men hvor, de skal ta nedskjæringene.»
Dette står i klar kontrast til kommunal- og regionalministerens budskap ved Regjeringens toårsdag for ganske nøyaktig ett år siden:
«Det er slutt på at det utelukkende handler om å kutte».
Da kan en lure på: Hva er det som har skjedd, for har ikke kommunene fått mer penger? I denne trontaledebatten har vi hørt om de 20 milliardene som kommunene har fått av Regjeringen.
Men selv kommunale kroner kan ikke brukes mer enn én gang. Kommunene hadde et betydelig løft i 2006, først og fremst som følge av ekstraordinære skatteinntekter. Men denne veksten ble ikke fulgt opp i 2007, og den er ikke fulgt opp nå i 2008. Det var imidlertid ingen grunn for lokalpolitikerne til å tro at veksten i 2006 ikke skulle fortsette. Regjeringen hadde jo gått til valg stort sett på lovnader på vegne av kommunene, og kommunenes inntekter skulle ifølge Soria Moria-erklæringen sikres gjennom en flerårig opptrappingsplan. Men opptrappingen i 2006 var faktisk over før opptrappingsplanen ble lansert i 2007. Fasiten etter to år med Regjeringens opptrappingsplan er faktisk to år med reduksjon i de kommunale frie inntektene i forhold til året før.
Dermed ble kostnadsveksten i kommunene langt over inntektsveksten. Det ble forsterket ved at Regjeringen påla kommunene nye oppgaver som ikke ble fullfinansiert. Et klart eksempel på dette er Trondheim, som sitter igjen med en regning på 54 mill. kr som følge av økte barnehageutgifter, selv om staten og Regjeringen hadde lovt å ta hele regningen. Disse pengene må enten dekkes gjennom frie inntekter, som har gått ned, eller gjennom kutt. Svaret gir seg selv.
Kommunenes Sentralforbund slår derfor fast i sin nylige rapport om situasjonen i Kommune-Norge:
«Beregninger viser at det ikke har vært rom for økt standard og dekningsgrad på kommunale tjenester finansiert av frie inntekter så langt i stortingsperioden.»
Dette noe tørre og knirkete sitatet avslører statsminister Jens Stoltenbergs groveste bløff, nemlig at de 10 000 nye hendene i eldreomsorgen ikke er blitt 10 000 nye hender for å heve standarden, men at økningen i antallet har gått med til å opprettholde den standarden som allerede var der, fordi behovene har blitt større.
Løftebruddregjeringen overtok en velferdskommune med økende inntekter og utgiftene under kontroll. Etter tre år står kommunesektoren dårligere rustet til å møte tøffere tider. I solskinnsdagene valgte statsministeren å bruke pengene til litt mer til alt, men stoppet arbeidet med å tette taket, slik at en var bedre rustet til regnvær.
2009 blir trolig det tredje året på rad der kommunene ikke når målsettingen om 3 pst. i driftsresultat, og har satt av penger til vedlikehold, investeringer og tøffere tider. I de årene som regnes som gullårene i Norge, ble altså ikke målene nådd. Men hva står kommunene nå foran? Sannsynligvis en ganske alvorlig trippelsmell. Renten stiger fortsatt, og kommunene må på grunn av økte utgifter i større grad lånefinansiere investeringene sine. 1 prosentpoeng renteøkning utgjør 850 mill. kr for kommunene. Kommunene har i gode år fått redusert pensjonsregningen sin. Nå faller aksjekursen, og levealderen er blitt justert. Dermed vil en neste år oppleve en betydelig økning i pensjonsregningen til kommunene. Og børsen raser. Personinntektene betyr mye for kommunens inntekter, og mange velger i dag å realisere sine børstap. Dette slår rett inn i kommunens økonomi.
Dette er kanskje grunnen til at Regjeringen innleder årets trontale med at Regjeringens mål er en ny kurs for Norge. Det er en målsetting som Høyre deler, men det er vanskelig å finne spor av denne nye kursen i Regjeringens egen trontale.
Presidenten: Presidenten vil gje uttrykk for at ordet «bløff» er uparlamentarisk tale.
Karin S. Woldseth (FrP) [20:19:24]: Trontalen inneholder mange ord om hva Regjeringen skal gjøre i året som kommer. Men hvor er det blitt av barn og unge? Har den rød-grønne regjeringen glemt dem? Og hvor har det blitt av de aller svakeste av barna og ungdommene? Ikke ett ord er ofret på disse - til tross for at 40 000 barn nå er under en eller annen form for tiltak i barnevernet, og dette til tross for de utfordringene vi har på feltet.
Vi har i den siste uken fått med oss at barneombud Hjermann og tidligere statsråd Dåvøy er bekymret for at reformen innenfor barnevernet ser mer på økonomi enn på behovet til det enkelte barn. Et svært godt, men et svært så trist eksempel på dette fikk vi se i NRK Brennpunkts reportasje om Camilla og Svalstuen forrige uke. En ungdom som slet med å komme seg på rett kjøl, fikk det ene avslaget etter det andre, og usikkerheten rundt hennes framtid var til å ta og føle på.
Det var sikkert mange flere enn meg som satt igjen med både klump i halsen og et hvitt raseri mot myndighetene, som ikke bryr seg om hvordan barn og ungdom som er i risikosonen, har det.
Dette kan ikke ha vært intensjonen med reformen. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger advart mot å gå for fort fram. Vi har flere ganger påpekt at det er uheldig å avvikle tiltak som fungerer, før man har et skikkelig tilbud til de utsatte barna og ungdommene. Vi må ikke gjøre barn til kasteballer i system som åpenbart tenker mer på økonomi enn barns beste. Så vidt jeg husker, mente også SV dette den gangen reformen ble innført, men det ser det ut som de har valgt å glemme nå. Hvis man tror at denne historien om Camilla er et enkeltstående tilfelle, tar man feil, og det er særlig de «vanskelige ungdommene» som lider - de som ikke er ønsket noe sted, og som koster for mye penger. Norge, dette landet som slår seg på brystet for sin utmerkede behandling av mennesker som bor her, bryter altså både barnekonvensjonen og menneskerettighetene ved å la økonomi komme foran barns beste.
Nå er det ikke bare det som bekymrer meg. Kanskje like viktig er det at det sitter byråkrater, som overhodet ikke har kontakt med barn, og bestemmer deres framtid. Altfor mange av de ansatte i Bufdir og Bufetat, regionskontorer og fagteam møter aldri barn og ungdom. Hvis de kunne tatt seg et obligatorisk år ute i kommunene hvor barna faktisk er, hadde de kanskje fått et nytt perspektiv på ting. Det er enkelt å avgjøre menneskers skjebne når man slipper å forholde seg til dem.
Riksrevisjonen har flere ganger påpekt den manglende kontrollen av økonomien til Bufdir og Bufetat, noe som i og for seg er svært viktig å påpeke. Men hvor er det blitt av alle pengene? Hva er det som koster så mye mer i dag enn tidligere? Det statlige barnevernet har fått en økning på 1,3 milliarder kr siden reformen ble innført - en økning på over 1 milliard kr!
Joda, vi har en økning av barn under omsorg, men ikke av en slik størrelse som Bufdirs økning er. Og joda, det er mange barn som får hjelp, men de aller fleste av disse barna får hjelp hjemme, og det betaler ikke Bufdir. Det er det kommunene som gjør.
Så legger det statlige barnevernet gradvis ned de private barnevernstiltakene som virker, uten å se på om man har et tilsvarende tilbud. Og så bruker de anbudsprinsippet, som jo i og for seg er bra, men ikke slik man bruker i det statlige barnevernet. Her ser man alene på pris, uten å se på hvilken spesialkompetanse som foreligger. Man likebehandler så langt ifra de private og offentlige institusjonene, og man ser åpenbart ikke på kvalitet. Man tar ikke hensyn til at noen av institusjonsplassene må stå ledige, slik at man kan akuttplassere barn eller ungdom som trenger spesielle tiltak. Reformen fungerer ikke.
Det er to ting som ser ut til å være kriterier for den sittende regjering og deres vurdering av barnevernsreformen. Det er at det skal være billig, og at det skal være offentlig. Fremskrittspartiet har støttet at man ikke skal plassere barn og ungdom i institusjoner i den grad det ble gjort tidligere, men vi støtter selvsagt heller ikke at det legges ned tilbud for de barn og unge som ikke kan plasseres i fosterhjem. Også disse barna fortjener et skikkelig tilbud, slik som Svalstuen og flere andre private barnevernsinstitusjoner som nå er avviklet, var.
Barnevernet skal verne barn og unge som av en eller annen grunn ikke kan bo hjemme. De tiltak som det kommunale barnevernet foreslår, bør ikke overprøves av byråkrater (presidenten klubber). Nå er det på tide at det blir slutt på de overgrepene som blir gjort fra det offentliges side. Vi må unngå flere tilfeller som Camillas, og det må Regjeringen gjøre noe med umiddelbart.
Steinar Gullvåg (A) [20:24:37]: For kort tid siden besøkte jeg attføringsbedriften Velle Utvikling i Tønsberg. Det er en bedrift som har eksistert i beste velgående i over 40 år, og som nå er arbeidsplass for rundt 200 personer. Den går med et pent overskudd som helt og holdent pløyes tilbake i bedriften.
Velle Utvikling hører åpenbart med til den typen virksomhet som kommer til å bli konkurranseutsatt dersom landet mot formodning skulle få en Fremskrittsparti- og Høyre-dominert regjering etter valget neste år. Det vil i så fall føre til en omstilling som garantert ikke vil være til fordel for alle dem som trenger hjelp til å åpne døren til arbeidslivet.
Når jeg trekker fram akkurat denne typen virksomhet, er det nettopp fordi Velle Utvikling og lignende bedrifter er et av våre beste og fremste verktøy i kampen mot fattigdom. Her kan unge mennesker som har droppet ut av skolen, fanges opp og gis praktisk opplæring og arbeidserfaring. Her kan mennesker med en skjev start på livet ta det tapte igjen og føres tilbake til arbeidslivet. Her kan sosialklienter ledes fra passivt trygdemottak og over i aktivt arbeid. Her kan langtidsledige få nødvendig omskolering og arbeidstilvenning. Her kan innvandrere bli kjent med norsk arbeidsliv samtidig som de lærer seg norsk.
Velle Utvikling og de mange arbeidsmarkedsbedriftene rundt omkring i landet har nemlig en meget stor og viktig oppgave: De bygger opp mennesker til et verdig liv, intet mindre.
Under mitt besøk på Velle ble jeg vist rundt av en kar som sannelig ikke hadde fått så mange sjanser i livet, men som etter en turbulent ungdomstid hadde tatt fagutdanning i moden alder, og som akkurat den dagen skulle motta resultatet av fagprøven i maskineringsfaget. Uten at jeg trenger å skildre dette nærmere, nevner jeg kort at jeg ble vist rundt av en mann som hadde gjenvunnet trua på livet.
For mange er nemlig veien til eller tilbake til arbeidslivet også veien ut av fattigdom, lediggang og rusavhengighet. I mange tilfeller er det også veien ut av ensomheten.
Denne regjeringens fremste fortjeneste er at den på det nærmeste har avskaffet arbeidsledigheten. Verdiskapingen har økt kraftig, og norske bedrifter har inntil denne dag skreket etter kvalifisert arbeidskraft. Vi har altså gjennomlevd en periode der de som vanligvis står bakerst i ledighetskøen, også har fått plass i arbeidslivet. Det står ikke skrevet i stjernene at dette vil vare ved. Tvert om kan det bli meget krevende å holde sysselsettingen oppe når den internasjonale finanskrisa slår inn over landet. Og vi vet hvem det kommer til å ramme i første rekke. Det er så lett å glemme, når alt går så det suser og det meste av oppmerksomheten retter seg mot innholdet i egne lommebøker, at kampen mot arbeidsledighet alltid vil være jobb nummer én for en rød-grønn regjering.
Derfor er det så viktig at arbeidsmarkedstiltakene, herunder også bevilgningene til arbeidsmarkedsbedriftene, holdes på et høyt nivå. Midt i en krevende reform, der NAV synes å ha mer enn nok med å organisere seg selv, er det viktig å holde høy arbeidsmarkedsberedskap. Her må arbeidsmarkedsbedriftene fortsatt spille en viktig nøkkelrolle.
Kampen mot fattigdom må kjempes på mange fronter og med ulike midler. Mange av dem som strever mest, er avhengige av trygd og/eller sosialhjelp. Jeg er glad for at Regjeringen og Pensjonistforbundet forhandlet fram en kraftig økning i minstepensjonene ved årets trygdeoppgjør. På den annen side er jeg oppgitt over at stadig flere kommuner tar penger fra de aller fattigste ved å legge barnetrygden inn i beregningsgrunnlaget for sosialhjelpen. Etter det jeg har fått opplyst, er det nå i underkant av 120 kommuner som reduserer sine sosiale ytelser på denne måten. Om et av barna i en familie som mottar sosialhjelp, skulle spe på lommepengene ved å gå med aviser, fører også det til avkorting av sosialhjelpen i mange kommuner.
Jeg synes dette er ganske uverdig, og det rammer i høy grad barn som sannelig ikke er født med sølvskje i munnen. Vel vitende om at trygd defineres som inntekt, vil jeg faktisk be Regjeringen om å se nærmere på den praksisen som nå føres i de nevnte kommunene.
Odd Einar Dørum (V) [20:30:26]: Jeg driver med utdanningspolitikk for Venstre, og det var med en viss undring jeg hørte den kombinerte miljø- og bistandsminister tidligere i dag proklamere at markedsliberalismen var død. For min del lærte jeg om John Maynard Keynes på skolen, og jeg lærte at New Deal var omtrent den politikken som nå praktiseres i Europa, og som amerikanerne må følge. Og jeg har for lengst lært at John Maynard Keynes og New Deal og denne type tilpasset liberal politikk er standardoppskrift. Jeg blir veldig forundret når en statsråd med normal allmenndannelse kan snakke såpass innsiktsløst i salen. Kanskje er det et utslag av denne regjeringens satsing - i trontalen må man nesten bruke lupe for å finne ordet «forskning». Man finner det riktignok knyttet til klimautfordringene. Men i en situasjon hvor alle er enige om at vi har en finanskrise - vi sitter og vurderer når vi skal gjøre hva, og med hvilke virkemidler - og vi har en bakenforliggende klimakrise, erfarer jeg, i hvert fall når jeg både leser og tenker på det jeg har lært når jeg har blitt utdannet i dette landet, og når jeg reiser andre steder, at alle de samfunn som satser og tror på forskning for å skape det ufødte næringsliv, alle de samfunn som tror på dette for å sørge for at borgerne er dannete og skolerte, går det bra med.
Midt oppe i denne situasjonen snubler vi Internett-brukere over sekretariatslederen for SV på Stortinget, som mener at vi bruker for mye penger på forskning, og som til og med klarer å drive en vellykket desinformasjonskampanje om SkatteFUNN-ordningen, hvor vi skal bruke milliarder av kroner. Så vidt jeg vet, bruker vi en milliard. Så vidt jeg vet, ifølge Statistisk sentralbyrås evaluering, får vi to kroner igjen for hver krone vi putter inn. Og så vidt jeg vet, betaler bedriftene 80 pst. selv. Så dette blir jo helt forunderlig, men det er mulig at det er et utslag av at man ikke har noen innsikt og innlevelse i eller forståelse av den dynamikken som heter små og mellomstore bedrifter i Norge, som bærer alle de arbeidsplassene de gjør, og som står for den innovasjonen de gjør.
Det er også mulig at Regjeringen er blitt så opptatt av at den skal være sint på Fremskrittspartiet at man glemmer å formulere sin egen politikk. For det er jo slik at det er når du formulerer din egen politikk og hva du tror på, at det blir kraft i noe.
Det er slik at for en gammeldags Venstre-mann som har levd lenge i politikken, er det ved å tro på kunnskap og søke kunnskapen gjennom gnistrende god utdannelse og gjennom forskning at du løfter og bygger et samfunn. Jeg lærte til og med av de gamle sosialdemokratene som levde rundt meg da jeg vokste opp, og som da eide landet, at vi bygde landet gjennom å tro på kunnskap og å tro på forskning. Vi bygde aldri landet ved å si at nei, forskning er det statistisk sett litt for mye av, vi har litt plunder med forholdet mellom OECD-gjennomsnittet og et tall som vi ikke riktig liker at Kristin Clemet fikk Stortinget med seg på i 2005. Det er omtrent så defensivt og så ille som det overhodet kan være. Det er meget mulig at det er slik i sekretariatet til SV på Stortinget at de intellektuelle vyene ikke er kraftigere enn dette, og det er heldigvis slik at det er en regjering som skal kunne svare på dette. Men det er ganske forunderlig at man altså verper i en tid hvor de av oss som reiser og ser hvordan land som India og Kina - land som vil løfte seg fordi de vil bygge samfunn - tror på forskning. De leter etter flogvettene, de bruker penger på det, og de har skjønt at dette er den moderne tids såkorn. Det er såkornkapitalen som brukes ved å løfte fram alle de menneskene som kan og vil noe.
Jeg kan iallfall betro vedkommende debattant på det nettstedet som heter Verden til venstre - vtilv, for dem som har lyst til å sjekke etter og klikke og lese selv - at jeg har gjort mine mikrostudier, som det heter: Jeg har besøkt alle de forskerne som ikke får penger. Jeg har sett på deler av det vitenskapelige utstyret som ikke er så bra som det skal være. Jeg har inspisert en god del av de bygningene som slett ikke er så bra som de skal være, selv om Regjeringen sikkert kommer med noen små gleder i morgen - i hvert fall på odontologien i Bergen, for det har jo både statsministeren og forskningsministeren fortalt oss. Det er bra, det, men jeg har vært på alle disse stedene, og jeg kjenner en god del av de glupe folkene som prøver å søke på programmer hvor det er for få penger til glupe folk. Jeg har også vært i nærheten av den delen av næringslivet som opererer med det vi kaller for brukerstyrte innovasjonsarenaer, og der er - og la nå det være et råd til partiet SV når de skal vurdere sin sekretariatsleders intellektuelle bidrag - verden slik som jeg lærte av tidligere statsråd Per Kleppe en gang, at skal du lage god politikk, må det være sammenheng mellom det som skjer på mikronivå i hverdagen, og det du gjør på makronivå. Hvis du ikke skjønner dynamikken i hverdagen, kan du aldri lage en politikk som det skinner av. Det er mulig at Regjeringen har gått seg så vill i å lese statistikker, og det er mulig at partiet SV har gått seg så vill i å love så mange ting at det er forskningen som skal lide. Personlig har jeg ikke noe imot å bli gledelig overrasket i morgen - jeg er ikke sikker på at jeg blir det, men blir jeg det, skal jeg som gammel bymisjonær ta ut gleden på uforfalsket vis.
Poenget med dette innlegget er: Det å tro på noe er å tro på det å satse på kunnskap både gjennom skolen og gjennom forskningen og skjønne at det skaper næringsliv, og det skaper også den type borgere som gjør at det er borgerne som eier staten og demokratiet. Det er litt flukt over det, og såpass må det jo være i denne debatten!
Signe Øye (A) [20:35:49]: Jeg har lyst til å bruke litt av innlegget mitt til å snakke om Forsvaret og vår satsing i nordområdene. Innledningsvis vil jeg minne om at vi vedtok en meget god langtidsplan for Forsvaret i vår, og for første gang på mange år vil Forsvaret få en reell styrking av budsjettet i perioden.
Norge disponerer som kjent rike naturressurser i store havområder og grenser i nord mot en stormakt. Disse to faktorer er langt på vei avgjørende for vår nærområdedimensjon. I tillegg kommer de globale utfordringer og trusler, som også kan gi seg direkte utslag eller gi ringvirkninger i vårt nærområde.
Det er svært lite sannsynlig at Norge vil bli utsatt for en direkte territoriell militær trussel. Trusselen om invasjon med påfølgende okkupasjon av Norge kan derfor ikke være dimensjonerende eller styrende for utformingen av forsvaret vårt. Dette innebærer imidlertid ikke at Norge kan se helt bort fra utfordringer mot norsk territorium som må kunne møtes med militære virkemidler.
Naboskapet til Russland er fortsatt en viktig faktor for norsk sikkerhetspolitikk, og konsentrasjonen av store militære ressurser i våre nærområder er en realitet som vi er nødt til å ta hensyn til, noe vi også gjør.
I Soria Moria-erklæringen sa vi at nordområdene skulle være et strategisk satsingsområde. For Forsvaret betydde det at det i større grad også skulle fokuseres på økt tilstedeværelse i nordområdene. Dette har vi som kjent fulgt opp i langtidsplanen.
Regjeringen har levert hva den har lovet, og vel så det. Forsvaret i Nord-Norge er blitt betydelig styrket ved at vi har besluttet å flytte Fellesoperativt hovedkvarter til Bodø, vi har Europas mest moderne sjøforsvar, Hæren styrkes i Troms, Alliert treningssenter videreføres på Åsegarden og på Evenes, og Sørreisa, som var foreslått lagt ned, videreføres.
De siste måneders hendelser i Europa med krig mellom Russland og Georgia har fått mange til å bekymre seg over vår situasjon og om vi kan komme opp i en tilsvarende posisjon. Høyre har etterlyst mer forsvar i Nord-Norge, og mener at Regjeringens nordområdestrategi er feilslått. Intet kan være mer feil enn disse påstandene fra Høyre. La meg minne Høyre om at vår satsing på nordområdene begynte lenge før de siste måneders tragiske hendelser i Georgia. Derfor er det heller ikke noen grunn til at vi skal endre vår vedtatte langtidsplan.
Vi har en regjering som ønsker å skape verdier som skal komme hele folket til gode gjennom gode fellesskapsløsninger. Vi har gjennom de tre årene vi har styrt, forandret Norge på vesentlige områder. Det har igjen medført at vi har en rekordhøy sysselsetting, og at vi har mer enn 11 000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Det norske folk ønsker fellesskapsløsninger, og mener at samfunnet går i riktig retning. Dette mener jeg helt klart viser at våre verdier er verdier som har en solid forankring i det norske folk.
Fremskrittspartiet og Høyre ønsker det motsatte, nemlig å gi skattelettelser til de rike, fjerne arbeidstakernes rettigheter og skape større forskjeller mellom fattige og rike. Dette vil etter min mening føre oss ut i et samfunn basert på at hver enkelt i stor grad må klare seg selv. Fremskrittspartiet framstiller sin politikk som en slags glasur som kan helles oppå det samfunnet vi har i dag, og at alle og alt skal bli ved det samme, bare mye bedre. Det vil jeg på det sterkeste advare mot. Det er nemlig det motsatte som kommer til å skje, at det er noen få som får det bedre, mens de fleste får det mye verre.
Arbeiderpartiet erkjenner at det finnes mange oppgaver som fremdeles står uløst i samfunnet vårt. Men vi er klare til å bygge Norge videre stein for stein, som vi tidligere også har gjort, for å løse også disse utfordringene, om velgerne gir oss ny tillit.
Rolf Terje Klungland (A) [20:40:59]: I dag er det min siste trontaledebatt, i hvert fall på en stund, og jeg vil benytte anledningen til å gå gjennom litt av det jeg har opplevd som stortingsrepresentant i de årene jeg har vært her. Men først: Det er trontaledebatt i dag, i morgen er det julaften, for da legger denne regjeringen fram sitt budsjett. Jeg har i den sammenheng gleden av å ha ansvar for strukturpolitikken i finanskomiteen - det går altså på strukturer i næringslivet og strukturer i samfunnet, rentepolitikk og den slags - og jeg må si at jeg i den perioden jeg har hatt ansvar for det, faktisk har hatt all grunn til å være stolt. Strukturene i Norge er i grunnen veldig bra, fordi vi har en regjering som ønsker at vi skal ha norske sjøfolk, som ønsker at vi skal ha norske bryggerier, som ønsker å føre en aktiv næringspolitikk, og som har fått med seg at når Norge er i vekst, får alle det bedre.
Det overrasker meg at formannen i Fremskrittspartiet tidligere i dag kritiserte statsministeren for å snakke lite om egen politikk og for mye om Fremskrittspartiet, for det er jo faktisk trontalen som er til debatt i dag, og jeg synes det var en god del arbeiderpartipolitikk og regjeringspolitikk i den trontalen som Kongen holdt. Men Fremskrittspartiet skal fortsette med sine forslag, sier Fremskrittspartiet, og det er noe vi har erfart har tatt av de siste årene. Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er slik at Fremskrittspartiet kan komme med forslag på forslag uten at det finnes budsjettmessig dekning for det. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved noen som vil ha en totalt annerledes politikk enn den som faktisk har skapt det velferdssamfunnet og den velferden vi har.
Vi har en regjering som, historisk, har fulgt opp Nasjonal transportplan. Høyres representanter her sier at det blir mindre vei. Nei, alvorlig talt så gjør det jo ikke det. Veier er ikke noe som skrumper inn etter at en har vedtatt et budsjett, så det er faktisk slik at for hvert år, fortere enn noen gang, bygges det mer veier, og vi får en bedre infrastruktur i Norge. Kommuneøkonomien har vi hatt en historisk satsing på, noe som går på velferd, og kommunepolitikere ønsker selvfølgelig mer penger. Men det er jo ikke slik at når en bruker 20 milliarder kr mer i året, blir det mindre kommunepolitikk - det blir faktisk mer.
Det som kanskje har overrasket meg aller mest i det siste i forhold til det jeg drev med i forrige periode, da jeg satt i energi- og miljøkomiteen, er kampen rundt hjemfall, der regjeringspartiene foreslo at det skulle være hjemfall på alle kraftverk etter 75 år. Men det som ikke har kommet fram i debatten, og som i energi- og miljøkomiteen var noe vi slet med hele tiden i forrige periode, var Fremskrittspartiets forslag om å ha hjemfall på alt, for så å selge det ut til høystbydende. Er det noen som har hørt om det forslaget fra Fremskrittspartiet i den debatten som har vært den siste tiden? Selvfølgelig ikke. For de vet at det er Arbeiderpartiet som står for den politikken som folk vil ha, og derfor er jeg veldig stolt av å være medlem i det partiet.
Vi vil fortsette å bygge velferden. Derfor vil vi bruke 1 milliard kr mer på dagpenger til de arbeidsledige i 2008 enn Fremskrittspartiet. Vi vil bruke 1 milliard kr mer til sykepenger. Vi vil i år bruke en halv milliard kr mer til barnevernet enn Fremskrittspartiet. Og vi vil at arbeidstakerne skal ha rett til å trekke fra litt av fagforeningskontingenten sin når det er sånn at arbeidsgiverne kan trekke fra alt. Det er vår politikk, og det er jeg stolt av å være med på.
Berit Brørby (A) [20:46:26]: Selv om Kommune-Norge kan være kjempeglad for at det er rød-grønne penger som har sørget for flere muligheter for å utvikle velferden i kommunene, må det også sies at det er noen grå skyer på kommunehimmelen. Gitt at jeg nå ikke kjenner de økonomiske rammene kommunene vil få i statsbudsjettet for 2009, leser jeg stadig, bl.a. i lokalavisene i Oppland, at flere kommuner sliter med å få budsjettene til å gå i hop. Om noen nå må kutte i både skole og omsorgstjenester, bekymrer dette. For skal vi trygge velferden og den offentlige tjenesteproduksjonen i framtiden, må vi ha mer av både rød-grønne handlelapper og rød-grønne penger. Vi må også se på hvordan den offentlige tjenesteproduksjonen kan bli sikret de neste fem til ti årene.
I Norden har Danmark og Sverige gjennomført en kommunereform, dvs. en reform med kommunesammenslåinger. Finland har også nå startet en slik prosess. Island har så langt ikke gjort det. Jeg mener at vi i Stortinget også må tørre å ta tak i dette for mange følsomme politiske tema. I Norden er det 1 313 kommuner. Norge topper lista med 430 kommuner, hvorav mange er veldig små. Danmark har etter sin reform 99 kommuner, Sverige 290 og Finland 415, men de har som sagt startet et reformarbeid for å få færre, dvs. mer effektive kommuner.
Nå er jeg av dem som mener at det også er mye å hente på en mer effektiv stat, og at kommunene kanskje har tatt ut sitt potensial i effektivisering. Men for alle de landene som har gjennomført kommunereformer, har det politiske motivet vært at kommunene skulle få flere oppgaver, større kapasitet og bærekraft til å løse oppgavene, og dermed også bedre tjenester til sine innbyggere, og ikke minst at større kommuner kan ivareta folks rettssikkerhet bedre. For å trygge velferden i framtiden tror jeg vi blir nødt til å lage en kommunereform i Norge.
Frivillig sektor er en viktig leverandør av tjenester. Frivillig sektor er en ønsket og nødvendig del av velferdsproduksjonen i Norge. Det er viktig å videreutvikle samhandlingen mellom offentlig og frivillig sektor med tanke på å bedre tjenestetilbudet til befolkningen. Det blir derfor viktig i oppfølgingen overfor frivillig sektor å definere en konkret politikk på dette området, hvor frivillig sektor innen helse- og omsorgssektoren kan ses på som en viktig samhandlingspartner for å løse velferdsoppgaver. Frivillig sektor innen helse- og omsorgssektoren er en stor og profesjonell del av frivillig sektor. Bare innenfor denne sektoren representerer frivillig sektor nå over 450 000 medlemmer, og antall tillitsvalgte er godt over 50 000 - mennesker med mye og viktig kompetanse. Framover er det viktig å skille mellom tjenester som ytes av privat sektor og tjenester som ytes av frivillig sektor. Privat sektor vil alltid ha et profittmotiv som mål for sin virksomhet, mens frivillig sektor har ideelle motiv som mål for sin virksomhet. Frivillig sektor må derfor i framtiden inn i den offentlige systemtenkningen. Med all den kompetansen frivillig sektor har innenfor forebygging og rehabilitering, må det komme et bedre samspill mellom stat, fylke og kommune.
God rehabilitering er en god investering som gir stor avkastning - ja faktisk i disse tider bedre enn å ha penger på bok. Med god rehabilitering blir det mye bedre for det enkelte mennesket, og blir det bra for det enkelte mennesket, så blir det også så veldig mye bedre for samfunnet som helhet.
Svein Roald Hansen (A) [20:51:18]: Under trontaledebatten etter valget i 2005 sa Fremskrittspartiets leder Siv Jensen at hun skulle bruke tiden fram mot neste valg til å bygge et bredt borgerlig alternativ. Det har vært en interessant byggeprosess å være vitne til. Ikke på noe viktig område har Fremskrittspartiet vist vilje til å bygge et eneste brofundament.
I fjorårets trontaledebatt fikk begrepet «opposisjonens debatt» også et nytt innhold. Da tok Siv Jensen et kraftig oppgjør med Venstre og avskrev partiet som en del av et borgerlig alternativ etter 2009. Derfor minner denne byggeprosessen i dag mer om en branntomt enn en byggeplass.
Rett nok synes det som om Fremskrittspartiet legger bort slageren om lavere bensinavgift. Til gjengjeld var nestleder Per Sandberg ute i Dagsavisen i sommer og tok til orde for mer promillevennlige veier.
På det området som er det viktigste av alle, den økonomiske politikken, har det heller ikke vært tegn til noen edruelighet fra Fremskrittspartiets side. Det skal bli interessant å se om partiet utover den kommende vinteren vil respektere i hvert fall sitt eget budsjettforslag, eller om det blir nok en rekord i representantforslag fra Fremskrittspartiet hvor milliardutgiftene står i kø.
Den finanskrise verden står midt oppe i, er en fallitt for liberalistisk politikk. Den viser behov for mer og bedre politisk styring, ikke mer markedstenkning. Den viser behov for et sterkere internasjonalt samarbeid som setter rammer og standarder for finansnæringen.
Fremskrittspartiet har i dagens debatt etterlyst Regjeringens svar. Det har de fått. Det aller viktigste er å holde orden i økonomien. Det er ingen «floskel», slik Siv Jensen betegnet det i formiddag. Det er en av politikkens mest klassiske øvelser, nemlig evnen til å prioritere, evnen til å si nei til noe for å kunne si ja til noe viktigere. Det er ingen floskel, men det er kanskje en noe fremmed øvelse for Fremskrittspartiet.
I denne debatten har Fremskrittspartiets leder erklært partiprogrammet dødt når det gjelder finansmarkedspolitikken. Nå er det dagens reguleringer som er partiets politikk. Det er bra. Men et uunngåelig spørsmål blir jo dette: Hvilke andre deler av Fremskrittspartiets program er det som ikke lenger gjelder? Det tror jeg i hvert fall velgerne er interessert i å få vite.
Den politiske debatten de siste månedene har vært noe underlig. Istedenfor en debatt om ulike politiske veivalg har vi fått en debatt om hvor mye Regjeringen ennå ikke har rukket å gjennomføre av arbeidsprogrammet så langt i denne perioden. Kritikken fra opposisjonspartiene går jo ikke på at den politikken Regjeringen fører, er feil, men at Regjeringen ikke har gjort enda mer av det den skal gjøre, enda fortere.
Valget i 2005 ble et verdivalg. Skulle vi fortsette på den høyrekurs Bondevik-regjeringen førte samfunnet inn på, med et svekket fellesskap og svekkelse av våre felles velferdstjenester, eller skulle vi velge en ny kurs, en kurs for et sterkere fellesskap og sterkere velferdstjenester, for mer rettferdighet og større muligheter for alle?
Folk valgte det siste. Det har Regjeringen fulgt opp. Da er det ganske pussig å høre at Fremskrittspartiet og Høyres viktigste ankepunkt mot Regjeringen er at den ikke har ført oss enda raskere bort fra den politikken disse partiene førte i forrige periode, og som de gikk til valg på for å få fortsette med.
Hva er det disse partiene skal gå til valg på neste år? Mer Soria Moria-politikk? Nei, dette vil velgerne gjennomskue. Kritikken av Regjeringen skal være et fikenblad for egen politikk, for en politikk som et flertall sa nei til i 2005. For gjemt i påstandene om løftebrudd stikker hoven fram.
Høyres trygdepolitiske talsmann, Martin Engeset, har i sommer betegnet vårens AFP-avtale som sløsing med milliarder for å tekkes LO. Han betegner den AFP-avtalen som ble inngått, som en annen enn den Høyre støttet i pensjonsforliket. Det kan bare bety at Høyre er åpen for å svekke eller fjerne AFP, om de får sjansen sammen med Fremskrittspartiet, som jo er imot hele ordningen.
Det er bare ett eksempel på hva som står på spill om høyrepartiene igjen får muligheten i regjeringskontorene. Da vil også arbeidstakernes rettigheter igjen bli angrepet, slik de ble før 2005.
Truls Wickholm (A) [20:56:01]: I denne debatten er det flere Høyre-representanter som har kritisert Regjeringen for manglende satsing på vei og bane. At det kan komme fra Høyre, er komplett uforståelig. Silkesnorene som Erna Solberg og hennes folk klipte over i sin periode, betales nå med rød-grønne penger. Prosjektene som ble satt i gang under Bondevik II, manglet finansiering. Et viktig eksempel på dette er jernbaneprosjektet mellom Lysaker og Sandvika. Dette hadde blitt stoppet uten en rød-grønn seier.
Høyre sliter alvorlig med sin troverdighet når det gjelder samferdsel, og Høyre har under dagens debatt påstått at det ble bygget mer vei under Bondevik-regjeringen enn det gjøres nå. Det er meningsløst å diskutere hvor mange kilometer vei som bygges i de ulike stortingsperioder. På samme måte som det tar litt tid fra et forelsket par hopper i høyet og til det kommer barn, tar det også litt tid fra pengene bevilges og til veien står ferdig. Foreldreskapet bestemmes nå vel endelig av hvem som ligger sammen, og ikke av hvem som klipper navlestrengen.
Kalkulatorpartiet Høyre er mestere i å vri statistikk. Det at det står vei ferdig en stortingsperiode, betyr ikke alltid at det er de representantene som sitter der da, som skal ha all æren. Lofast f.eks. tok det ti år å bygge. Høyre vil nå at velgerne skal tro at bare man sier OPS, kan veiene rulles ut i landet. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet. Skal man ha vei og bane, må man betale for det. Stoltenberg-regjeringen bruker nå hvert eneste år 2,2 milliarder kr mer enn det Høyre la opp til i 2005.
Vi har holdt det vi lovte i 2005, og nå har statsministeren også varslet en videre satsing i neste NTP-periode. Og vi har troverdighet. Vi skal også ta et oppgjør med den stykkevis og delt-politikken som har preget samferdsel i Norge, og vi varsler at vi skal bruke flere titalls milliarder kroner mer på samferdsel i neste tiårsperiode. Vi bygget ikke en operascene uten å vite at det også kom tak og vegger. Nå skal vi også bygge vei og bane helhetlig. Dette skal vi klare fordi vi skal bygge smartere, vi skal bruke mer penger, og vi skal også forplikte oss utover de enkelte budsjettårene.
Det er ekstra fint å kunne stå her nå etter å ha vært ute på plenen i pausen og hørt på statsråd Navarsete. Der kunne hun glede frammøtte jernbaneentusiaster med at det i budsjettet i morgen vil komme 50 mill. kr mer til planlegging av dobbeltspor Oslo-Ski. På denne strekningen kjører man i dag med 110 pst. kapasitetsutnyttelse, og det sier seg selv at det skal ikke mye til før det blir forsinkelser og folk fra Holmlia, Ski og andre steder langs den linja får problemer med å komme på jobb og med å hente unger i barnehagen. Bedrifter får også trøbbel med gods. I dag er det heller ikke mulig å få mer gods inn på banen der, og våre mål om mer gods fra vei til bane blir vanskelige å oppnå på denne strekningen. Så derfor er det veldig viktige signal som kom for noen timer siden.
Mer gods og persontrafikk på skinner er viktig ikke bare for å lette hverdagen til folk og få mer godstransport. Det er også viktig for klimaet og trafikksikkerheten. Hver personbil i Norge slipper ut 2,5 tonn CO2 i året. Til og fra Oslo transporteres det hver eneste dag 120 000 passasjerer med tog. Da sier det seg selv at om alle disse skulle kjørt bil, hadde det blitt enda større klimautslipp fra transportsektoren. Derfor er også videre satsing på dette området utrolig viktig for at vi skal nå de målene vi har satt oss på klima.
Denne regjeringen har hatt en historisk satsing på samferdsel. Vi er den første regjeringen som har oppfylt Nasjonal transportplan, og vi vil fortsette å satse på samferdsel, fordi vi har en regjering som skjønner at god infrastruktur er en forutsetning for verdiskapning i hele landet.
Politikk handler om å velge og om å prioritere. Arbeiderpartiet prioriterer mer penger til fellesskap og mer penger til infrastruktur og samferdsel. Høyre prioriterte i sin periode snorklipping og penger til dem som har mest fra før. Det ble det mindre vei og mindre fellesskap av. Folk i Norge vil ha mer fellesskap, de vil ha mer vei, og de vil ha mer infrastruktur. Det er det Arbeiderpartiet og de rød-grønne som kommer til å levere også i neste stortingsperiode.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [21:00:55]: Regjeringen har forsømt muligheten til å ruste norsk næringsliv for svakere tider. Statsministerens tale gav heller ingen signal om hva Regjeringen vil bidra med for å forhindre at den økonomiske krisen blir større enn nødvendig for næringslivet og folk flest.
Jeg kommer sjøl fra et fylke der mange små og mellomstore bedrifter er hovedpulsåren i samfunnet. Riktignok er mange av våre bedrifter på veksttoppen, men de er sårbare og svært konkurranseutsatt. Antall konkurser har økt med 30 pst. hittil i år. Arbeidsledigheten viser en liten økning i september, for første gang siden juli 2005.
NHOs konkurranseevnebarometer for 2008 viser at Regjeringens politikk har svekket Norges konkurranseevne siden 2005, sett i forhold til våre viktigste handelspartnere.
Da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, la Stoltenberg I-regjeringen og Stortinget vekt på at pengene må brukes til å øke vekstevnen i økonomien gjennom investeringer i kunnskap og forskning, samferdsel og skattelette. Med dagens regjering gjør Norge det dårligere på disse områdene. Analyser fra NHO viser at Regjeringen har brukt 10 pst., mens Høyre i regjering utnyttet om lag 90 pst. av det økte handlingsrommet til de politikkområdene som Stortinget definerte som vekstfremmende.
Høyre i regjering bidrog til økt vekst og høy aktivitet i arbeidsmarkedet. De rød-grønne kom til dekket bord i 2005 og har siden boltret seg i økte olje- og skatteinntekter. I velstandsrusen glemte Regjeringen å investere for framtiden.
Etter den søte kløe kommer den sure svie. Bedriftsforbundet har gjort en undersøkelse blant småbedriftene som viser at framtidstroen nå er på et historisk bunnivå. Aldri tidligere har indeksen vist noe i nærheten av den pessimismen som nå rår i småbedriftene landet rundt. Hadde Høyre fått fortsette i regjering, ville vårt fokus på handlingsregelen, om å skape velstand, blitt videreført i tråd med Stortingets vedtak om økt satsing på samferdsel, forskning og utdanning og vekstskapende skattelette.
For Høyre er det som skjer med økonomien for folk flest og for næringslivet, svært alvorlig. Høyre vet hva det krever når en tar over et land i utforbakke. Det beviste vi da vi tok over ledelsen etter Stoltenberg i 2001. Vi førte en ansvarlig politikk, vi brukte ikke mer enn økonomien kunne tåle, vi satset alt landet hadde råd til på vekstskapende skattelette, skole og samferdsel.
Statsråd Navarsete skryter av at dagens regjering bruker 2,2 milliarder kr mer på samferdsel enn Bondevik II. Ja, hun kan takke bl.a. Høyre for det. I regjering omorganiserte vi Statens vegvesen og etablerte Mesta, for å vri pengene fra drift til investering. Resultatet ble mellom 800 og 900 mill. kr til økt samferdselssatsing årlig. Regnestykket er enkelt: Tre år ganger 900 mill. utgjør omtrent 2,7 milliarder og er en gavepakke til dagens regjering.
Høyre har en politikk som gir flere og bedre tjenester for pengene, og tallenes tale er klar.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Ann-Kristin Engstad (A) [21:04:27]: Utfordringene og mulighetene som har vært beskrevet i trontalen, har nøye blitt debattert her i dag. Og mer enn noen gang er skillelinjene mellom rødt og blått tydelige.
Finanskrisen har stått i fokus i debatten. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet nok en gang springer fra sin egen politikk. Den politiske vinden har snudd, og nok en gang er Fremskrittspartiets kappe den tydeligste indikatoren på det.
En hel verden ruster seg til å møte finanskrisen, og medisinen som foreskrives, er sterkere politisk styring over penge- og finansmarkedet.
De siste ukers hendelser har lært oss at dersom enkeltmennesket skal sikres, må fellesskapet ta ansvar. Markedskreftene har profitt som mål, ikke samfunnsansvar.
Fremskrittspartiets medisin er å lese i deres eget valgprogram:
«Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.»
I forslaget til neste valgperiode står å lese:
«Regulering fra myndighetene burde i prinsippet være overflødig i en fri økonomi.»
Mer enn noen gang er de norske fellesskapsløsningene utfordret.
Stortinget har nylig behandlet hjemfallsretten, hvor det offentlige eierskapet til vannkraftressursene stod i fokus. Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen forsøkte senest i dag å tåkelegge partiets standpunkt. Han framstiller det som om både venstresiden og høyresiden egentlig ønsker å sikre det offentlige eierskapet, men de har forskjellige måter å oppnå det målet på. Det står i skarp kontrast til partiets valgprogram, hvor det står å lese:
«Den sikreste garanti for at naturressurser blir riktig forvaltet, er privat eierskap.»
Og videre:
«Fremskrittspartiet mener at dagens hjemfallsordning må oppheves.»
I debatten om hjemfall i Lagtinget viste høyresiden derimot sitt sanne ansikt og argumenterte sterkt mot det offentlige eierskapet.
Den norske velferdsmodellen med trygge fellesskapsløsninger har gjentatte ganger gjort at Norge er kåret til verdens beste land å bo i. Det er denne modellen som sikrer enkeltmennesket trygghet i hverdagen, og den er i debatten i dag sterkt truet av høyresiden.
Arne Sortevik (FrP) [21:07:14]: Også i fjor startet trontalen med utsagnet «Norge er mulighetenes samfunn». Ingen i denne salen er uenig i dette. Derimot er det nok uenighet om hvordan Regjeringen selv har forvaltet sine muligheter og hvordan dét har slått ut for folk flest.
I fjor sa Regjeringen:
«Regjeringen vil styrke, fornye og videreutvikle fellesskapet.»
I år heter det:
«Regjeringens mål er en ny kurs for Norge.»
Det er etter Fremskrittspartiets syn uklart hva kursen er. Men det er klart at kursen hittil også omfatter 15 renteøkninger for folk flest og for Kommune-Norge. På mange viktige områder har året som er gått med regjeringen Stoltenbergs politikk, ikke gitt styrket, fornyet og videreutviklede løsninger på viktige områder for folk flest. Tvert imot. Folk flest vil heller ikke til Soria Moria. Men de mange som har annet mål og ønsker annen kurs enn den Regjeringen nå selv er på leting etter, må dessverre vente til 14. september 2009 og bruke sin mulighet da.
Trontalen tydeliggjør og synliggjør Regjeringens ambisjon om at lille Norge skal bli en toneangivende internasjonal aktør. Avsnitt to i trontalen innledes med:
«Norge skal være en fredsnasjon og en miljønasjon.»
Er dette den nye kursen? Mener Regjeringen at det viktigste er å være best på bortebane? På denne og på mange andre måter gjør regjeringen Stoltenberg det tydelig at egen befolkning settes i annen rekke. Det er ikke lenge siden landets statsminister selv badet i Amazonas og deretter «badet» mottakerlandet Brasil i norske milliarder.
For folk flest er det uklart om det er penger fra et krympet oljefond eller om det er penger fra de årlige budsjettrammene Regjeringen deler ut i utlandet. Men det er rimelig klart for folk flest at det uansett er norske penger - det norske folks penger - som deles ut i utlandet av landets statsminister, landets bistandsminister og landets utenriksminister.
I fjor sa Regjeringen i trontalen:
«Den økte satsingen på en moderne veginfrastruktur i hele landet skal fortsette. Regjeringen vil styrke miljøvennlig transport og modernisere jernbanen for å gjøre den mer konkurransedyktig som transportmiddel.»
Folk flest har registrert at det er blitt enda mer synlig at det norske veinettet er blitt enda dårligere i året som er gått. Antall dødsulykker øker kraftig. Det er vanskelig å bortforklare at det ikke også har sammenheng med dårlig kvalitet på veinettet.
Trontalen gir ingen signaler om nye verktøy som kan gi løft for vei og bane i 2009. Fremskrittspartiets forslag nr. 3 - statlige selskap som får statlige lån til forutsigbar og langsiktig investering i infrastruktur - viser frem det viktigste verktøyet som trengs. Fremskrittspartiet oppfordrer Regjeringen til å være med og bruke nytt verktøy for å få til et nødvendig krafttak for samferdsel allerede fra 2009.
Elisabeth Aspaker (H) [21:10:55]: Den siste uken har de positive budsjettlekkasjene kommet tett som hagl. Justisministeren er blant de statsrådene som har spredd om seg med glade budskap. Men alle medaljer har en bakside, og sannhetens øyeblikk er når statsbudsjettet i morgen pakkes ut. Da først kan vi bedømme helheten og om innsatsen holder.
Den rød-grønne regjeringens mantra har vært at de store pengene skal brukes på de store oppgavene. Hvordan er det da mulig at politiet - en av statens kjerneoppgaver - opplever den alvorligste ressurskrisen på svært lang tid?
Jeg støtter justiskomiteens leder på ett punkt: Trygghet er et grunnleggende velferdsgode. Men til Bjørnflaten har jeg da følgende melding: Det er bra og flott at studentopptaket økes, slik som bemanningsprosjektet legger opp til, og det må være en selvfølge at nyutdannede politifolk sikres jobb, men dette er ikke nok. Skal politiet makte jobben sin, krever det satsing utover dette.
Det haster med å reparere uholdbare driftsbudsjetter i Politi-Norge. Clouet nå er å ha flere tanker i hodet samtidig. Høyre har i denne perioden fremmet en rekke forslag for å styrke politiets drift, til offensiv satsing på flere sivile og til en aktiv seniorpolitikk. Problemet er at regjeringspartiene hver gang har stemt imot, og det til tross for at justisministerens eget bemanningsprosjekt har konkludert med at nettopp slike tiltak er helt nødvendige for å oppnå et mer slagkraftig politi i Norge.
Justiskomiteens leder klamret seg i sitt innlegg til dagens skryteleder i Dagbladet. Hun burde vite bedre. For i motsetning til Dagbladet er Bjørnflaten vel kjent med de store bemanningsproblemene i politiet. Problemet er landsomfattende. Også i hennes egen hjemby, Tromsø, har politimesteren slått alarm, for som i Oslo oppleves deler av døgnet og helgene kritisk dårlig bemannet. Og utenfor byene øker utrykningstiden.
De rød-grønnes forhold til fakta er nå blitt så anstrengt at Høyre beskyldes for svartmaling. Selv om media landet over er fulle av oppslag om politiets tilkortkommenhet, trekkes beskrivelsene i tvil. I Hammerfest måtte nylig brannvesenet komme politiet til unnsetning, og i en kronikk i dagens VG beskriver en politimester på Vestlandet sin hverdag, uten at dette ser ut til å gjøre inntrykk på Regjeringen.
Polititomme rom er en trussel mot folks trygghet og livskvalitet. Regjeringen har nå en siste sjanse i 2009-budsjettet til å motbevise at politiet er blitt en varig salderingspost. En sammenhengende kriminalpolitikk, sa justiskomiteens leder. Men man kan jo spørre hvilken prestasjon det er å avvikle soningskøen når politiet samtidig holdes nede uten mulighet til å forfølge mye av den hverdagskriminaliteten som rammer folk flest. Klart det blir færre dommer og fengselsdøgn av slikt. Høyre frykter de langsiktige konsekvensene av et politi på defensiven, der den forebyggende innsatsen kommer i aller siste rekke.
Akhtar Chaudhry (SV) [21:14:24]: SV gikk i 2003 til valg med et klart prosjekt, nemlig å styrke fellesskapet. Det er også denne regjeringens prosjekt. Vi er stolte over å ha innfridd våre løfter. Vi klarte å forkaste arbeidsmiljøloven som Høyre og Fremskrittspartiet hadde vedtatt. Dermed styrket vi arbeidstakernes rettigheter, som var klart svekket av Høyre og Fremskrittspartiet.
Vi har senere drevet en klar kamp mot sosial dumping, vår tids slaveri. Regjeringens politikk har bidratt til at over 230 000 flere har fått arbeid i løpet av de siste tre årene. Regjeringen Bondevik II klarte kun 10 000 i hele sin periode. Arbeidsledigheten er redusert med 40 000 mennesker. Vi har fått 12 000 flere årsverk i eldreomsorgen, og vi har fått nesten full barnehagedekning. Bare Høyre-styrte kommuner gjør sin del av jobben, har vi fått til et mirakel. I 1972 gikk 2 pst. av norske barn i barnehagen, i dag er det nesten 95 pst. Barnehageprisene er redusert, og kvaliteten er vi meget opptatt av. Vi har reversert Høyres felttog for å få til flere privatskoler i landet på bekostning av fellesskolen. Vi har gjort læremidler i videregående skole gratis. Listen er lang, men det betyr ikke at vi er fornøyd. Nei, vi har en lang rekke uløste oppgaver i vårt samfunn og vår verden: Bekjempelse av fattigdom i vårt samfunn og i verden, klimautfordringene både hjemme og ute og bekjempelse av diskriminering av minoritetene er noen av de prioriterte oppgavene for SV og Regjeringen. Regjeringen presenterer et budsjett i morgen som vil være et budsjett for å styrke fellesskapet ytterligere. Så langt om oss.
Jeg har nå lyst til å komme innom Fremskrittspartiet i løpet av mine siste 56 sekunder. Vi i SV tar Fremskrittspartiets program på alvor. Vi mener det faktisk er på tide at Fremskrittspartiet selv bør begynne å ta sitt eget program på alvor. Vi opplever at Fremskrittspartiet er i ferd med å avskrive sitt eget partiprogram bit for bit. De forteller ikke velgerne hva som står i deres program, og dersom de fortsatt mener at programmet deres er et viktig styringsdokument, må de gjøre det. I dag la Siv Jensen partiets programformuleringer om finanspolitikken død fra Stortingets talerstol. Jeg håper at Fremskrittspartiets velgere har registrert dette.
La meg ta et eksempel til. I programmet til Fremskrittspartiet står det følgende:
«At Norge hvert år maksimalt skal motta til sammen 1 000 mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets. Dette omfatter flyktninger, asylsøkere og de som gis opphold av humanitære årsaker eller på grunnlag av familiegjenforening.»
Dette utsagnet gjentas ikke av Per-Willy Amundsen engang. Er det slik at dette er dødt, eller er det slik at de ikke vil fortelle det norske folk hva som står i deres program?
Tor-Arne Strøm (A) [21:18:00]: Norge er et godt land å bo i, men vi har selvfølgelig stadig ting å strekke oss etter. Vi har en solid økonomi, arbeidsledigheten er rekordlav, vi har stor verdiskaping, og næringslivet går veldig bra. Vi har nesten ikke opplevd maken til høykonjunktur. I valgkampen i 2005 advarte de borgerlige det norske folk mot den røde fare inn i regjeringskontorene. Det har gått bare bra.
Statsministeren sa her i formiddag at vi er godt rustet til å stå imot finanskrisen. Vi har orden i økonomien, og vi har orden i eget hus. Det er et viktig signal til det norske folk. Det er også viktig å ha litt is i magen. Ting vil alltid gå i bølgedaler. Det er ingenting som vokser inn i himmelen. Det er klart at folk blir urolige, og det skal vi ta på alvor.
Det har også i denne trontalen vært spekulert i hva en regjering dominert av Fremskrittspartiet sammen med Høyre vil bety for folk flest. Jeg vil si litt om hva jeg tror bildet vil bli hvis det oppstår en slik situasjon, bl.a. for de fagorganiserte. De fagorganiserte vil merke store forandringer med en eventuell Fremskrittsparti-Høyre-regjering, dette fordi disse partiene har et felles ønske om at fagbevegelsens politiske og sosiale funksjoner skal svekkes. Det vil bli slik at sentrale oppgjør vil svekkes til fordel for individuelle lønnsforhandlinger, og folks makt over egen arbeidssituasjon vil også svekkes hvis Fremskrittspartiet får det som de vil i en slik regjering. Det kommer til å bli dårligere oppsigelsesvern og økt adgang til midlertidige ansettelser. Vi husker tilbake til Bondevik II-regjeringen - og her kan jeg nevne ett stikkord: arbeidsmiljøloven. Vi fikk forandret den i rekordfart, til stor glede for de fagorganiserte. Karensdager kommer til å bli vurdert gjennomført, tror jeg.
Arbeiderpartiet mener det er viktig med et velorganisert og godt arbeidsliv og en god dialog. Arbeiderpartiet og de rød-grønne gjør det helt klart at vi vil fortsatt slå ring rundt de fagorganisertes rettigheter.
Uten et sterkt engasjement fra hele fagbevegelsen, slik vi hadde i 2005, kan høyrekreftene enda sterkere enn sist slå inn over fagbevegelsen - og da tenker jeg bl.a. på, som jeg har sagt tidligere, en Fremskrittsparti-Høyre-regjering. Da kan de slippe inn i regjeringskontorene og rive ned mye av det som ble bygd opp, bl.a. de faglige rettighetene og en del andre ting som fagbevegelsen er veldig opptatt av. Og da kan hele fagbevegelsen ligge med brukket rygg. Det tror jeg vil være målsettingen hos den regjeringen. Margaret Thatcher klarte det i England. Hvorfor skulle ikke de klare det her i Norge?
Olemic Thommessen (H) [21:21:30]: I disse dager er en ny folkeaksjon under oppseiling i fjellregionen - denne gangen på Bjorli i Lesja kommune. Konflikten bunner i Fylkesmannens innsigelser mot Lesja kommunes reguleringsplan, som åpner for videre hyttebygging rundt Bjorli sentrum.
Folkeaksjoner og lokal følelse av avmakt er dessverre ikke noe nytt når det gjelder vern. De siste årene har vi hatt tilsvarende aksjoner og problemer i forbindelse med Snøheimveien, Trillemarka, Ormtjernkampen, ny verneplan for Rondane nasjonalpark - og denne gangen altså i forbindelse med den kommunale reguleringsplanen på Bjorli.
Det burde ikke høre til Stortingets dagsorden å skulle debattere disse enkeltsakene. Når vi likevel må gjøre det, er det fordi dagens system ikke fungerer på en måte som er tillitvekkende, og som i tilstrekkelig grad makter å skape oppslutning om vern i de lokalmiljøene som rammes.
Bjorli-saken inneholder alle karakteristika som vi finner i denne type saker. Lokalsamfunnet møter tunge byråkratiske strukturer som fremstår like mye som part som beslutningstager. Kompetansen i disse byråkratiene er nokså ensidig sammensatt - eksempelvis forekommer næringskompetanse så godt som ikke. Er det da å vente at næringsinteressene blir troverdig ivaretatt?
Det er gjennomgående liten folkevalgt innflytelse over beslutningene. Skulle man ikke eksempelvis tenke seg at de store forvaltningsplanene for nasjonalparkene burde vært innom Stortinget? Dette dreier seg om saker av stor betydning for store regioner, kanskje flere kommuner, hvor 60-70 pst. er omfattet av kommunene. Vanlig demokratisk tenkning skulle tilsi en folkevalgt innflytelse, iallfall på noen nivåer.
Før stortingsvalget i 2001 lovet alle partier en sterkere lokal forvaltning. Dette har vi sett lite til når det kommer til reell overføring av beslutningsevne fra sentrale byråkratier.
Sendrektighet i prosessene er også et problem. Bjorli-saken har nå versert et par år, og resultatet er selvsagt at momentet i utviklingen av Bjorli som turistdestinasjon er svekket betydelig. Ikke minst gjelder dette i sammenheng med den økonomiske krisen som vi nå ser er under oppseiling.
Vi trenger en annen grunnholdning til vern i vårt land. Høyre har tidligere foreslått en samlet utredning av verneinngrepenes betydning for kommunene. Kanskje burde vi også hatt en stortingsmelding om fjellregionenes utfordringer. Det er et område av kommuner, fra Vest-Agder i sør til Sør-Trøndelag i nord, som har ganske like felles utfordringer. Disse burde vi ta tak i. Eksempler som det vi nå ser på Bjorli, burde vi være forskånet for, og vi burde heller ikke ha et system som gjør at vi er nødt til å diskutere den type saker her.
Knut Gravråk (A) [21:24:58]: Det er en veldig spesiell følelse å se på denne debatten fra et rød-grønt standpunkt. I et innlegg forteller opposisjonspolitikere om rød-grønt kaos, før de i samme innlegg går i strupen på hverandre fordi de er grunnleggende uenig i andre borgerlige partiers politikk. Og det synes jeg er spesielt, for det er faktisk sånn at ved forrige stortingsvalg var den rød-grønne regjeringen et reelt alternativ i god tid før valget. Vi kunne peke mot et felles mål, og vi kunne fortelle velgerne hvilken kurs vi skulle ta. Det eneste det borgerlige alternativet har greid så langt, er å peile ut en kollisjonskurs.
Jeg tror folk ser at den rød-grønne regjeringen har fulgt opp det vi for tre år siden sa vi skulle gjøre. Jeg husker hvor stolt jeg var da den rød-grønne regjeringen stoppet privatiseringen av skolen som ble satt i gang under den forrige, borgerlige, regjeringen. Jeg husker hvor mye skryt jeg fikk av arbeidskompisene mine da de rød-grønne stoppet den forrige regjeringens angrep på arbeidsfolk, da den ville rasere arbeidsmiljøloven. Jeg husker at jeg spiste bløtkake for å feire at de rød-grønne lovfestet at skolegangen i Norge skulle være gratis. Og ikke minst er jeg stolt over at det var den rød-grønne regjeringen som satte i gang arbeidet med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som endelig har gitt homofile de samme rettigheter som heterofile.
Alt dette er saker som gjør meg kry over å være en del av det rød-grønne samarbeidet. Dette er også saker som bekrefter nettopp det at vi representerer en helt annen kurs enn det de borgerlige partiene gjør, stikk i strid med det veldig mange har sagt her før meg i dag.
Det finnes partier som mener at det er feil at homofile skal behandles på lik linje med andre i samfunnet. Det finnes partier som mener at arbeidernes rettigheter bør svekkes til fordel for arbeidsgiverne. Og det finnes partier som mener at frislipp av privatskoler er medisinen når ikke alt fungerer perfekt i den offentlige skolen.
Spørsmålet blir jo hva som blir gjeldende politikk fra den borgerlige siden hvis de vinner valget. For er det én ting denne debatten har vist, er det at de har meninger som spriker i alle retninger, om det meste. Det eneste de synes å være enige om, er at dagens regjering må bort. Og det er, etter min mening, et litt tynt styringsgrunnlag.
Den rød-grønne regjeringen vil holde en stødig kurs, også etter valget. Som statsministeren sa i sitt innlegg, satser denne regjeringen på fellesskap. Vi er ikke enig i at fellesskapsløsningene står i veien for enkeltindividet, tvert imot. Vi mener at gode sosiale løsninger, sørget for av fellesskapet, er den beste måten å sikre frihet for den enkelte på. Det tror jeg folk flest er enig med oss i. Derfor er jeg stolt av den rød-grønne regjeringen, og derfor gleder jeg meg til valgkampen.
Vera Lysklætt (V) [21:28:26]: Klima- og miljøutfordringene har stått sentralt og hatt høyt trykk i norsk politikk det siste året. Derfor hadde jeg ventet å høre mer om det i trontalen, og om hvordan Regjeringen vil møte klimatrusselen.
Det blir stadig mer klart at de menneskeskapte klimaendringene går raskere, og at konsekvensene kan bli mer alvorlige om vi ikke handler raskt nok. Som dagens politikere er det vår plikt å ta dette på alvor av hensyn til våre etterkommere, våre barn og barnebarn.
Venstre er fornøyd med at et bredt flertall på Stortinget kom fram til et forlik om norsk klimapolitikk. Vi har høye forventninger til Regjeringen i denne oppfølgingen og til at trykket holdes oppe i disse viktige spørsmålene. Klimamålene vi har satt oss, krever bestemt og rask handling på langt flere områder enn det vi har sett til nå. Vi trenger en ny kurs i miljø- og klimapolitikken som er framtidsrettet.
Nordområdene er et av de områdene i verden hvor klimaendringene er mest synlige, hvor forandringene kommer raskest, og hvor konsekvensene kan bli størst dersom utslippene fortsetter å øke i det tempoet vi er vitne til. Regjeringen har lansert en nordområdestrategi. Denne handler i hovedsak om ressurs- og sikkerhetsspørsmål og lite om hvordan utfordringene med klimaendringer må møtes i nord. Klimaendringene kan få konsekvenser for næringsgrunnlaget til f.eks. reindriftsnæringen, for bedrifter, for dyr og planters levevilkår - og dermed også for våre levevilkår i nord. Som representant fra vårt nordligste fylke vil jeg framheve betydningen av en kunnskapsbasert og bevisst tilnærming til disse spørsmålene. Regjeringen bør ta dette inn over seg og få utarbeidet en strategi for klimatilpasning i nord.
Ikke bare er Finnmark en arena for klimaendringer. Vi er også en arena for unødvendige og skadelige utslipp. Det har vi sett eksempel på ved Snøhvit-anlegget på Melkøya, der det har vært store driftsproblemer, med store klimautslipp og store lokale utslipp, noe som har skapt uro i lokalbefolkningen. Slik kan vi ikke ha det i fortsettelsen.
Venstre har forventninger om at Regjeringen nå følger de faglige råd som er gitt av SFT, og tar initiativ overfor StatoilHydro for å få utarbeidet en handlingsplan for å få renset Snøhvit-anlegget. Dette vil være et viktig og nødvendig bidrag for å nå klimamålene, og det vil bidra til at det settes en riktig miljøstandard i den videre utvikling i nordområdene.
Avslutningsvis vil jeg trekke fram en annen og stor miljøutfordring som vi står overfor, og det er de mange skipsvrak som vi har liggende langs norskekysten. Nå håper jeg innstendig at vi kan ta et krafttak i forhold til å få fjernet dem, og at Regjeringen, slik fiskeri- og kystministeren lovte tidligere i høst, så snart som overhodet mulig får fjernet den russiske krysseren «Murmansk», som har ligget i fjæra rett utenfor stuevinduene til folk i Sørvær i 14 år. Derfor forventes det, spesielt på Sørøya, at det i morgen kommer penger over statsbudsjettet til fjerning av dette vraket. Den lekkasjen som har kommet i dag, tror jeg ikke er sann før jeg får sett det svart på hvitt i morgen.
Sonja Mandt-Bartholsen (A) [21:31:58]: Ved valget i 2005 sa Arbeiderpartiet klart og tydelig: Mer velferd og et styrket fellesskap! Vi innfrir. Vi sa vi ville ta opp kampen mot fattigdom hjemme og ute - det gjør vi. Men vi er ikke i mål. Mye er ugjort. Mange har det ikke bra nok. Derfor må vi fortsette å kjempe for mer velferd og mer fellesskap. Vi må sikre at det er et godt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor, og fortsette å ruste opp og sikre den norske modellen, som statsministeren så bra snakket om i sitt innlegg tidligere i dag.
Jeg har lyst til å gi et par konkrete eksempler. Kommunene har fått det mer romslig. Det vises ved at det er flere hender i omsorgen, både til de eldre og til de yngre brukerne. Vi leverer.
Mange kommuner mangler sykehjemsplasser, men nå er det etter budsjettet i 2008 gitt tilsagn om 1 000 nye plasser. Tilskuddsordningene vi lager, virker.
I trontalen nevnes omsorg, og det er en del tiltak som ikke koster så mye, men som vi har innført, tiltak som gjør hverdagen hyggeligere, og som gjør at man har noe å leve for, f.eks. Den kulturelle spaserstokken. - Lite penger, men det gleder mange. Sammen med statlige smørepenger og en flott innsats av frivillige organisasjoner får vi mangfold igjen. Trivsel er en viktig helsefaktor. Som en videreutvikling av Den kulturelle skolesekken er dette et bidrag til en bedre hverdag for enkeltmennesket.
De samme tiltak settes nå i gang innen psykiatrien. KIP, kultur i psykiatrien, er et tiltak som f.eks. Larvik kommune har innført, der formålet er å nyte og å yte - og gi tilbud som gleder. Med det ser vi at vi er på rett vei. - Mye god helse her, som ikke får de store overskriftene.
Når det gjelder sykehusene, er det bevilget veldig mye penger, men også her er det utfordringer. Det behandles flere enn noensinne, det er flere ansatte enn noensinne, og vi lever lenger enn noensinne - heldigvis. Når vi da ikke er fornøyde, og det ropes om mer penger, er ett av våre svar at nå må vi finne andre løsninger.
Statsråd Hanssens samhandlingsreform er en mulig løsning og en bra løsning, der vi ser på hva som kan gjøres for at pasientene skal få det bedre og få et mer helhetlig tilbud. Ressursene skal utnyttes bedre for fellesskapet. Før vi får denne samhandlingsreformen på plass, tror jeg ikke vi kommer i mål når det gjelder økonomien. Før vi finner de gode samhandlingsløsningene, vil ropet om penger være et tilbakevendende problem. Vi vil løse det ved å ta tak i problemene. Fremskrittspartiet vil lettvint bare løse det ved å gi mer penger. Det tror ikke vi er svaret.
Svein Flåtten (H) [21:35:07]: Rød-grønne talere har i dag brukt mye tid på å beskrive hvordan finanskrisen har kommet fra et underregulert USA og nå er det endelige beviset for at en liberal markedsøkonomi ikke virker. Samtidig hører vi at Norge er godt rustet og har solid økonomi og handlefrihet i forhold til krisen. Ifølge de rød-grønne er årsaken at vi har en sterk offentlig sektor, at den norske modellen fungerer godt, og at Regjeringen dyrker fellesskapet - alltid. Det er en svartmaling av markedsøkonomien og en skjønnmaling av de norske systemer for kreditt- og finansmarkedet, omtrent som om alle reguleringer skulle vært innført siden høsten 2005, men det er de med respekt å melde ikke.
Jeg hadde i dag ventet meg en debatt som i en krisetid omhandlet planer fra regjeringspartiene om hva man var opptatt av for å kunne bidra positivt til norsk næringsliv, til norsk verdiskaping og til arbeidsplassene, for å få til en myk landing etter den nedgangen som nå vil komme. Jeg hadde ventet meg at rentenivået og hvilket bidrag man her vil gi i budsjettpolitikken, ville vært et tema. Om det sa statsministeren i formiddag, nærmest som en utenforstående kommentator, at vi har sett presset på renten, og vi vil merke det. Ja vel, statsminister, men hvorfor ikke gjøre noe med det? Både budsjettet i fjor, jordbruksoppgjøret i våres og revidert budsjett bidrog til en for sterk ekspansivitet i budsjettpolitikken og gav ikke grunnlag for reduksjon av renten. Man kan ikke løse denne situasjonen med fellesskapsretorikk. Den kan bare løses med konkrete tiltak, og det har vi hørt svært lite om i dag. Vil det f.eks. være slik at man bør fortsette med økte skatter for næringsliv og vanlige arbeidstakere? Ønsker man å påvirke renten gjennom budsjettpolitikken? Vil man investere mer i tråd med den opprinnelige tanken for bruken av oljepenger via handlingsregelen?
Jeg tror at norsk økonomi ikke går inn i noen myk landing, uansett hvor mange ganger de rød-grønne fra denne talerstol prøver å monopolisere trylleordet «fellesskap». Det er troen på en fortsatt velregulert markedsøkonomi og gode rammebetingelser for næringsliv, for konkurranse, for sparing, for stimulerende skattelettelser og en politikk for lavere rente som kan få oss opp av bølgedalen, ikke de retoriske øvelser om fellesskap. Det er også slik at idet landet kanskje står oppe i den verste krisen på 100 år, brukes veldig mye av debattiden fra de rød-grønne partiene i denne sal til å diskutere hvem som er mest uegnet av de opposisjonspartiene som befinner seg i denne sal. Men spørsmålet om hva den sittende regjering ønsker å gjøre for at landets næringsliv og verdiskaping skal lande så mykt som mulig og gi et fortsatt grunnlag for vår velferd, står dessverre fullstendig ubesvart etter denne debatten.
Thor Erik Forsberg (A) [21:38:24]: Mange bekymrer seg nå for hva finanskrisen vil bety. Når vi nå med all sannsynlighet vil oppleve merkbart strammere tider, er det alltid dem med lavest lønn og dårligst økonomi som vil merke det først. Takket være sterke arbeidstakerorganisasjoner har vi hatt en langt bedre inntektsfordeling enn mange andre land. Det er en flott kvalitet ved det norske samfunnet at godene skal deles jevnt, slik at alle skal med. Men dette skjer ikke av seg selv. Den rød-grønne regjeringen har hatt en politikk hvor vi alle har spilt på lag med partene i arbeidslivet for å skape et mer inkluderende arbeidsliv.
Hva er alternativet til Regjeringens politikk? I Fremskrittspartiets program og tidligere vedtatte politikk er det få gode nyheter for dem som har lavere lønn. Gjennom å fjerne fradraget for fagforeningskontingent vil Fremskrittspartiet redusere arbeidstakerorganisasjonenes innflytelse og evne til å beskytte arbeidstakerne. Slik som de borgerlige har gjort i Sverige, vil dette bety at mange av dem som sliter med å få hverdagsøkonomien til å gå i hop, vil måtte melde seg ut av sin fagforening - ikke fordi de ønsker det, men fordi de ikke har råd. Og ofte er det disse som har størst behov for den beskyttelsen en fagforening kan gi. Særlig vil dette kunne gå ut over dem som jobber innen den private servicesektoren.
Videre vil man ha forhandlinger om lønn mest mulig lokalt i stedet for sentrale lønnsforhandlinger, som er hovedregelen i dag. Hvem skal da kjempe for de lavtlønnede og likelønn? Det vi ser fra andre land som har svekkede fagforeninger og lokale lønnsforhandlinger, er jo at de med lavest lønn får mindre, og de med en allerede høy lønn stikker av gårde med mer. Gjennom å fornye arbeidsmiljøloven skal det åpnes opp for langt flere midlertidige jobber. Med et pennestrøk kan boligdrømmen bli borte for mange. Videre skal det bli enklere å gi folk sparken, og retten til overtidsbetaling skal bort. Dette er ingen politikk for folk flest. Enda verre vil det bli for dem som blir stående uten jobb. Vi husker godt hva som skjedde i forrige periode - kutt i dagpengene og et samfunn som investerte mindre i dem som falt utenfor.
Så når festen er over på børsen, bonusene og aksjeutbyttene er hentet ut, har Fremskrittspartiet - det såkalte partiet for folk flest - resepten for hvem som skal betale regningen. Det er et mindre rettferdig arbeidsliv for vanlige folk, med større lønnsforskjeller og mindre trygghet for en jobb å gå til. Da er det en fattig trøst å få reduserte alkoholavgifter med på kjøpet.
May Hansen (SV) [21:41:16]: 1975 var FNs internasjonale kvinneår. Den gang var det tre krav som preget 8. mars-markeringa. Det var rett til selvbestemt abort, det var rett til barnehageplass, og det var lik lønn for likt arbeid. Retten til abort kom på plass i 1978, og retten til barnehageplass kommer på plass under denne regjeringa. Når det gjelder retten til lik lønn, har vi ikke kommet i mål ennå.
Regjeringa mottok Likelønnskommisjonens rapport i februar. Fremdeles er det store lønnsgap mellom menn og kvinner i Norge. Kvinners lønnsnivå er bare 85 pst. av menns, og arbeidsmarkedet er mer kjønnsdelt enn i sammenlignbare land.
Denne regjeringa opprettet derfor en likelønnskommisjon, nettopp for å sette søkelys på hvorfor disse forskjellene blir opprettholdt, og med forslag til hvordan vi kan motarbeide ulikhetene i lønn. Kommisjonen la fram sin rapport i vår, og la fram en rekke gode analyser og forslag til tiltak for å bekjempe lønnsforskjeller. Nå har høringsfristen gått ut. Nå skal arbeidet med rapporten begynne.
Historisk har det vært en selvfølge at kvinner har vært billigere arbeidskraft enn menn, enten de arbeidet i industrien, som tjenestefolk i private hjem, eller som funksjonærer i moderne yrker. Grunnen til dette er at kvinnene først og fremst skulle være mødre og omsorgspersoner. Det var kvinnene selv, bl.a. gjennom fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, som bidrog til at kravet om likelønn mellom kvinner og menn ble satt på dagsordenen.
I dag, 120 år etter fyrstikkarbeiderstreiken, er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn pr. time på om lag 15 pst. Ifølge en undersøkelse fra Eurofound har man sammenlignet lønnsstatistikk fra de europeiske landene og funnet fram til forskjellene i lønn mellom menn og kvinner. Ifølge denne statistikken er det Slovenia som troner på toppen av lista. Helt nede på 16. plass finner vi Norge.
Vi i SV mener at Likelønnskommisjonen bør følges opp med en ny offensiv for likelønn og likestilling. Kvinner utgjør om lag 70 pst. av de ansatte i offentlig sektor, og lønnsnivået her er generelt lavere enn i privat sektor. Det er også kvinner i sliteryrkene i både offentlig og privat sektor som har de laveste lønningene generelt. Jeg mener at Likelønnskommisjonen må følges opp med likelønnspott, som kommisjonen foreslår, men det er også viktig at kvinneyrkene nå blir verdsatt, ved at kvinners turnus blir likestilt med menns skiftordninger, og at retten til heltid blir reell. Det er brudd på likestillingsloven at ikke turnusarbeid og skiftarbeid er likestilt. Vi må få en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser i samfunnet.
Åse M. Schmidt (FrP) [21:44:29]: Trontaledebatten skal egentlig først og fremst synliggjøre Regjeringens resultater samt stake ut kursen for hvordan vi skal nå nye mål. En trontale skal gi oss vyer. Den skal gi oss nye tanker, den skal begeistre, og den skal lage forventninger. Den skal også vise at den sittende regjeringen har tenkt lenger enn kun ett budsjettår framover.
Men så ser jeg på tidligere års debatter og ser at det er ikke all verdens nytt under sola. Det er mye prat og lite handling. Innen skoleverket er Regjeringen i ferd med å stjele en hel generasjon barn og unges muligheter for en skolehverdag som de faktisk har krav på. Det hjelper ikke de barna som er i skolen i dag, at det kommer stortingsmeldinger og endringer, når disse stort sett har lite forpliktende i seg, og strakstiltak er blitt et tabuord.
Kvaliteten i skolen må heves, sier Regjeringen - igjen og igjen. Det gjentar vi alle sammen siden vi fikk offentliggjort de første internasjonale og nasjonale prøveresultatene. Men skjer det noe?
Vi har sett at kunnskapsministeren i den senere tiden har framstått som usedvanlig blid, og media har allerede utpekt ham som den store budsjettvinneren. Om så er tilfellet, får vi jo sett dette i morgen. Men da håper jeg virkelig at han har langt mer å vise til enn gjeninnføring av rentekompensasjonsordningen fra 2002. Regjeringens utspill er den største bløff jeg har hørt på lang tid - en skarve bevilgning på 62 mill. kr i kompensasjon for renter på nye lån som kommunene tar opp til skolebygg, en kompensasjon kun rike kommuner kan benytte seg av, for avdragene skal betales. Hadde det vært et direkte tilskudd øremerket skolebygg, skulle iallfall jeg ha tatt av meg hatten, hadde jeg hatt en.
Er det noe som oppleves som vanskelig i kongeriket, er det mangel på langsiktighet når det gjelder samferdsel, og næringslivets rammebetingelser, ikke minst når det gjelder forskning. Hvis et virkemiddel har vist seg å fungere, hvorfor skal det da fjernes? Flere av representantene har i dag referert til kritikk og ulike uttalelser fra Thor Egil Braadland når det gjelder SkatteFUNN. Man tenker sitt, og jeg vil jo mene at forskningsministeren kanskje har tunge dager innad i sitt parti.
Fremskrittspartiet savner at Regjeringen i langt større grad ser framover i tid. Vi i Fremskrittspartiet kunne ønske at framtidsperspektivene, såkalte foresight-scenarioer, ble tatt i bruk i langt større grad når Regjeringen former sine forslag og meldinger. Vi vet at Finland har lyktes på en rekke områder. Deriblant har de opprettet en egen parlamentskomite som har en tett dialog med regjeringen om framtidsperspektivet og hvordan nye problem kan løses.
Jeg håper at Regjeringen i morgen viser at de har vyer for landet, at de tar i bruk foresight-tenkning i sine forslag, at de satser på kunnskap, satser på forskning, innovasjon, langsiktighet og ikke kun har øye for de neste ti månedene. Men med respekt å melde: Jeg tror jeg blir sabla skuffet!
Presidenten: Presidenten vil bemerke at «bløff» ikke er et parlamentarisk uttrykk.
Kari Mette Prestrud (Sp) [21:47:53]: I trontalen ble det sagt:
«Et velfungerende transportsystem er et viktig velferdsgode og avgjørende for å sikre et konkurransedyktig næringsliv.»
I Senterpartiet vil vi fordele samferdselsressursene slik at folk kan bo i hele landet. En forutsetning for dette er at vi kan ferdes trygt og effektivt for å nå våre daglige gjøremål. Det blir heller ikke næringsliv og arbeidsplasser uten at vi har transportkorridorer som fungerer godt. Det er ikke noen motsetning mellom det å satse på vei og det å satse på jernbane. Satsingene er heller avhengige av hverandre. Vi må altså gjøre begge deler.
Mitt fylke, Akershus, omkranser Oslo, og sammen utgjør disse fylkene landets tettest befolkede område. Dette medfører nødvendigvis et langt større press og slitasje på eksisterende vei- og kollektivtilbud. For at hele landet skal ha et effektivt transporttilbud til og fra hovedstaden, må samferdselsutfordringene løses her. Når en tredjedel av Norges klimautslipp kommer fra samferdselssektoren, vil det være størst gevinst å hente her dersom vi fikk mest mulig transport fra vei over til jernbane.
Jeg er derfor veldig glad for nyheten som samferdselsministeren vår har meddelt i dag: Det kommer 50 mill. kr til prosjektering av dobbeltsporet Oslo-Ski. Lokalt har vi arbeidet lenge for dobbeltsporet, og vi er veldig fornøyd med at denne saken har opptatt så mange, på tvers av partigrenser. Det neste avgjørende skritt blir å få tilbake dobbeltsporet i Nasjonal transportplan. Jeg håper like mange engasjerer seg i dette arbeidet.
Ved å fjerne trafikkork på sterkt trafikkerte strekninger, lage flere krysningspunkt og effektive godsterminaler ville vi også få en betydelig del av godstrafikken over på jernbane. Strekningen Oslo-Ski utgjør i dag flaskehalsen på Østfoldbanen. 80 pst. av landbasert godstrafikk til og fra utlandet går gjennom Østfold. Jernbaneverket regner med at et dobbeltspor vil kunne ta 750 vogntog bort fra veiene daglig!
Et dobbeltspor mellom Oslo og Ski vil i tillegg forandre hverdagen for tusenvis av pendlere som står i overfylte busser og tog fordi kapasiteten i dag er sprengt på linjen. Ved å få tungtransport og biler bort fra veiene vil vi redusere slitasje og forurensing og øke sikkerheten på veiene.
Jeg håper og tror at dobbeltsporet Oslo-Ski blir en sentral satsing i NTP. I Senterpartiet har vi en positiv forventning om at vårt ønske når det gjelder å løse en av landets største samferdselsutfordringer, vil bli innfridd.
Inger S. Enger (Sp) [21:51:10]: I trontalen på torsdag ble det bl.a. sagt:
«Regjeringen vil styrke vilkårene for læring i skolen og legge vekt på kvalitet i undervisningen.»
Det er riktig, og som et ledd i dette arbeidet behandles St.meld. nr. 31 for 2007-2008, Kvalitet i skolen, nå i høst. Den gir et interessant og bredt bilde av situasjonen rundt om i landet vårt og peker på veger framover ved å signalisere endringer.
Det er helt klart nødvendig med en strammere prioritering av innsatsen innafor det omfattende mandatet som samfunnet har gitt grunnopplæringa. Denne regjeringa definerer tre grunnleggende og klare mål for kvaliteten i grunnopplæringa, som skal løftes på alle nivåer i sektoren:
-
Alle elever som går ut av grunnskolen, skal mestre grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning og arbeidsliv.
-
Alle elever og lærlinger som er i stand til det, skal gjennomføre videregående opplæring med kompetansebevis som anerkjennes for videre studier eller i arbeidslivet.
-
Alle elever og lærlinger skal inkluderes og oppleve mestring.
Det er ikke vanskelig å støtte disse målsettingene, og det er grunn til å understreke sektorens felles ansvar for dette.
Forventningene er store, og det skal de sjølsagt være. Forventningene til en god skole er først og fremst avhengig av kvaliteten på undervisningen og utviklingsarbeidet som skjer i det enkelte klasserom. Dersom vi skal få en tiltrengt holdningsendring og et løft for skole og lærere, må skoleeierne - altså kommuner og fylkeskommuner - engasjere seg mer. Heldigvis fins det mange gode eksempler der kommunene vektlegger dette, og hvor de kan vise til skoler med høy kvalitet og svært gode resultater. Men poenget er at det må innarbeides i alle kommuner, og mange har opplagt en lang veg å gå.
Dessuten er det nødvendig med tidlig innsats for den enkelte elev som trenger det.
Til sist: Den viktigste innsatsfaktoren i skolen er læreren. Denne regjeringa har tatt det inn over seg og arbeider med det. Vi veit at læreren er avgjørende for kvaliteten i skolen, og det skjer mye spennende nybrottsarbeid med tanke på lærerutdanning. Jeg kan f.eks. nevne Høgskolen i Vestfold, der utdanninga nivådeles etter hvilket klassetrinn læreren skal undervise på.
I statsråd Djupedals tid ble det oppstart av skreddersydd lærerutdanning for ungdomstrinnene, og nå i høst har lærerutdanning for barnetrinnene starta opp. Det legges altså opp til nivådelt lærerutdanning med spesialisering for de ulike trinn.
Jeg trur dette blir en viktig og riktig veg å gå med tanke på å øke kvaliteten i skolen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [21:54:28]: Sjelden har en trontaledebatt åpenbart så mye uvitenhet om finansmarkedet og de makroøkonomiske sammenhengene som den vi har vært vitne til her i dag.
La meg slå fast følgende: Norge er en del av en global markedsøkonomi. Kredittkriser i verdens ledende økonomi vil påvirke norsk bankvesen, pengemarkedsrenten, kredittilbudet, aksjemarkedet og på sikt også eksportrettet næringsvirksomhet, og derfor også norsk sysselsetting. Det vi opplever nå, er faktisk svært alvorlig.
Fremskrittspartiet er imot pris- og mengdereguleringer og kredittrasjonering til utvalgte produsenter og grupper - derav formuleringen om tiltro til markedet i utkastet til vårt prinsipprogram. Med andre ord: Fremskrittspartiet er motstander av den kredittpolitikken som ble ført i Norge fra 1945 til tidlig på 1980-tallet, og vi støtter den liberaliseringen av kredittmarkedet som fant sted på det tidspunktet. Dette slår Fremskrittspartiet fast i sitt utkast til prinsipprogram.
Denne liberaliseringen, som også er blitt kalt «det nyliberale skiftet», ble også støttet av Arbeiderpartiet.
USA har ikke et uregulert kredittmarked, men tvert imot omfattende reguleringer. Problemet er imidlertid at regelverket er svært fragmentert. Det er svært overraskende at medlemmer av Stortingets finanskomite, som selv har besøkt amerikanske kontrolltilsyn, står på denne talerstolen og hevder det motsatte.
USA har flere tilsyn som kontrollerer finansmarkedet. Dette gjelder bl.a.: Securities and Exchange Commission, Federal Housing Finance Agency, Office of Thrift Supervision, Working Group on Financial Markets, Commodity Futures Trading Commission samt Office of the Comptroller of the Currency. Utfordringen er at reguleringen er fragmentert, og med uklare mandat.
Videre har den amerikanske kongressen ved flere anledninger vedtatt lover som gjør det mulig for bankene å låne ut penger til folk med lav betjeningsevne. Det er dette representanten Sandal i dag refererte til som «dereguleringa» - men dette er altså politisk innblanding i markedet.
Denne friheten har amerikanske politikere tillatt seg for å oppnå politisk gevinst. På kort sikt vinner alle - flere får boliglån, børsen stiger, finansnæringen får store bonuser, og politikere blir gjenvalgt. På lang sikt taper alle, fordi man ikke setter tæring etter næring - regningen må betales, og den betales nå!
At den amerikanske sentralbanken samtidig har holdt renten kunstig lav, slik at incentivet til sparing har vært fraværende, har også bidratt til krisen.
Med dette som bakteppe har vår egen finansminister gått ut og sagt at markedsøkonomien har spilt fallitt! Dette er et utsagn som ikke støttes av noen andre finansministre i den vestlige verden, men sikkert et utsagn som både Fidel Castro og Hugo Chávez vil slutte seg til.
Ingen andre land har dratt så stor fordel av markedsøkonomien som akkurat Norge. Vårt land er bygget på handel og næringsvirksomhet på tvers av grensene. Tilbud og etterspørsel i markedet har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Hvert år håver vi inn 300-400 milliarder kr fra salg av olje og gass, nettopp ved bruk av markedsmekanismene.
Midt oppe i dette sier altså finansministeren at markedsøkonomien har spilt fallitt! Snakk om dobbeltmoral, inkonsekvens og politisk motivert historieomskriving!
Vigdis Giltun (FrP) [21:57:51]: Statsråd Hanssen har lansert samhandlingsproblemene innenfor helsesektoren som om dette var et nyoppdaget problem. Samhandlingsreformen er varslet, og en spesialistgruppe nedsettes. Men alt tyder på at det kommer til å skje svært lite i året som kommer. Pasienter og pleietrengende rammes nok en gang av en helseminister med manglende handlekraft, men han er i hvert fall på rett spor! Han har blitt overbevist om at finansieringen må endres, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for, og også fremmet forslag om, ved mange anledninger. Dette gikk Carl I. Hagen grundig inn på i sitt innlegg.
Det er også en annen viktig sak som Regjeringen ikke har tatt på alvor: Den store mangelen på sykehjemsplasser i store deler av landet. Kommunene mangler i dag rundt 19 000 sykehjemsplasser, hvis man skulle fulgt opp den tverrpolitiske målsettingen om 25 pst. dekningsgrad. Og da monner det ikke med 6 000 nye plasser, som er det antallet som Regjeringen faktisk har lagt inn tilskudd til fram mot 2015.
I forhold til de sykeste eldre, korttidspasienter og for dem som i dag blir liggende i korridorene på sykehuset i påvente av at kommunen kan gi tilbud, er ikke omsorgsbolig et alternativ. Nå finnes det ledig arbeidskraft i byggebransjen til å ta oppdragene, så nå bør det bygges!
I tillegg må kompetansen og legedekningen i sykehjemmene styrkes langt mer enn hva Regjeringen har lagt opp til. Først da kan man forvente sømløse tjenester til beste for pasienten. Nå er tiden inne for en storsatsing i eldreomsorgen.
I trontalen ble ikke psykiatrien nevnt med ett ord, og dette forsterker inntrykket av at Regjeringen nå ser opptrappingen som avsluttet. Det er faktisk alvorlig når vi hver uke kan lese om psykisk syke som skrives ut fra institusjoner før det er forsvarlig, og det er alvorlig når eldre psykisk syke ikke lenger får tilbud om behandling, men sendes til ordinære sykehjemsopphold. De fleste av intensjonene i opptrappingsplanen er ikke i nærheten av å være oppfylt, og i løpet av de siste ti årene har antallet institusjonsplasser blitt sterkt redusert. Dette fortsetter til tross for at man hver dag minnes om at dette har ført til et dårligere behandlingstilbud for de mest alvorlig syke. Det tilsier at en videre opptrapping, og kanskje en enda tettere oppfølging med øremerkede midler, bør vurderes for å opprettholde dagens tilbud og for å styrke kompetansen innenfor psykiatrien ytterligere. Svaret på om Regjeringen har tatt på alvor at opptrappingsplanen innenfor psykiatri ikke er i nærheten av målet, og svaret på om Regjeringen vil sørge for et løft i eldreomsorgen, vil vise seg når budsjettet legges fram i morgen. Jeg er dessverre ikke optimistisk så lenge statsministeren mener at Regjeringen har overoppfylt eldresatsingen, og psykiatrien overhodet ikke er nevnt - men jeg håper at jeg tar feil.
Jenny Klinge (Sp) [22:00:54]: Eg har lånt øyre til debatten i dag og til opposisjonen si framstilling av kva Regjeringa har gjort dei siste tre åra. Først vart eg ein smule irritert. Deretter vart eg ein smule oppgitt. Til slutt vart eg lattermild. For når f.eks. Harald Tom Nesvik frå partiet med det meir eller mindre passande namnet «Framstegspartiet» seier at vi har bak oss tre år med raud-grønt kaos, kan ein spekulere på verkelegheitsforståinga.
Det er tydeleg at Nesvik, hans partifellar og resten av opposisjonen ønskjer seg politisk endring etter valet i 2009. Då vil eg få minne om det som er sagt, at framsteg betyr alltid forandring, men forandring betyr ikkje alltid framsteg.
Om det å drive politikk sa Carl Joachim Hambro så treffande: Det er ikkje tilstrekkeleg å seie at politikk er det mogleges kunst. Politikk skal vere noko meir. Den politikken som er i pakt med framtida, må gå ut på å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag.
Den raud-grøne regjeringa har hatt som mål å leggje til rette for at samfunnet og enkeltmennesket skal ha dei rammevilkåra som gir rom for utvikling, og som gir rom for gode liv. Derfor har vi satsa på den lokale velferda, på helse og omsorg. Derfor har vi arbeidd for full barnehagedekning, og derfor har vi lyfta samferdsel som den første regjeringa som faktisk har oppfylt rammene i Nasjonal transportplan. Men vi har ikkje tenkt å la det bli med det. Budsjettet som blir lagt fram i morgon, vil vise ei retning vidare.
Senterpartiet har ambisjonar om at den nye nasjonale transportplanen som Stortinget skal behandle i vår, vil forandre takten i samferdselspolitikken endå meir. Det fortener folk rundt omkring i heile landet, og det fortener næringslivet. Den finanssituasjonen som har oppstått, viser at vi burde ha satsa endå meir på infrastruktur tidlegare, fordi det gir grunnlag for verdiskaping. Men i den situasjonen vi er i no, vil det å gi gass innanfor samferdsel vere ein positiv motkonjunkturpolitikk.
Vi har ein lang debatt attom oss med mange fagre ord. Opposisjonen har brukt orda på å fortelje om kor fortreffeleg politikken deira har vore, og kor bra det skal bli om det blir slutt på det såkalla raud-grøne kaoset. No er det slik at godt gjort er betre enn godt sagt, og regjeringspartia skal halde fram med å gjere mogleg i morgon det som er umogleg i dag.
Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Bård Hoksrud (FrP) [22:03:53]: Denne regjeringen og regjeringspartiene er nok en gang i denne trontaledebatten, som i de fleste andre debatter vi har hatt i denne sal de siste tre årene, mer opptatt av å fortelle om hva den forrige regjeringen ikke gjorde, enn å fortelle hva denne flertallsregjeringen har gjort og faktisk har tenkt å gjøre. Er det ikke snart på tide at en regjering som har sittet i tre år, og som har stortingsflertallet bak seg, klarer å stå inne for sin egen politikk og ta ansvar også for de brutte løftene, de løftene som man ikke har klart å gjennomføre? Det er på tide at Regjeringen snart begynner å vise til hva den oppnår i forhold til de reelle behovene folk flest har, og ikke hele tiden forholder seg til en helt annen virkelighet enn den folk flest faktisk opplever.
For hvis det er slik at dagens regjering bevilger mer penger enn noen annen regjering har gjort, ja, hvorfor blir det da stadig flere som må stå i kø, både når det gjelder barnevern, psykiatri, sykehus og ikke minst også veisektoren - til tross for at pengebruken ifølge Regjeringen øker langt utover kostnadsveksten?
Det er også tydelig at det er viktigere for denne regjeringen å bruke penger på fancy prosjekter i utlandet enn å sørge for å gi innbyggerne i vårt eget land det tilbudet de faktisk har krav på. Jeg skjønner at Regjeringen etter tre år finner det mer behagelig å sammenligne seg med hva den forrige regjeringen gjorde eller ikke gjorde, istedenfor faktisk å ta ansvar for den politikken man fører, og de utfordringene man ser foran seg, og som man ikke har klart å løse. Men det viser kanskje bare hvor lite Regjeringen har oppnådd på selvstendig grunnlag, og hvor lite som har gitt folk flest en bedre hverdag etter tre år med en rød-grønn flertallsregjering.
Ikke desto mindre hører vi fra de få representantene fra Regjeringen som snakker om egen politikk og ikke prøver å tolke Fremskrittspartiets, at alt skal løse seg etter valget neste år. Vi hører om løfter om titalls milliarder kr mer til samferdsel, prosjektfinansiering og ny kurs. Det er ikke måte på hva som skal komme av resultater bare de får en ny sjanse av velgerne etter valget i 2009.
Dette er ikke annet enn tom retorikk fra en regjering som ikke har levert stort mer enn lengre køer, høyere avgifter, 16 renteøkninger og et vell av bomstasjoner - og en statsminister som har uttalt: Vi stemmer for det vi er for, og mot det vi er imot. Er det kanskje derfor flertallet i denne perioden har stemt ned Fremskrittspartiets forslag på en rekke viktige samfunnsområder?
Som et eksempel på et område hvor Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som ville betydd en stor forskjell for folk flest, kan jeg nevne bl.a. flere titalls milliarder kr mer til samferdsel, en omorganisering av veivesen, jernbaneverk og kystverk til statlige selskaper som kan ta opp lån til langsiktige samferdselsprosjekter, helhetlig og samlet utbygging av samferdselskorridorer og et infrastrukturfond for varig og forutsigbar vei- og jernbanefinansiering. Men på tross av at statsministeren har lovet flere titalls milliarder kr til samferdsel, har Regjeringen så langt valgt å stemme ned alle disse forslagene. Så det store spørsmålet må jo bli: Er dette bare nye, store valgløfter uten reelt innhold?
Åge Starheim (FrP) [22:07:12]: Eit gjennomgåande spørsmål i distrikta er: Kvifor har vi fråflytting, kvifor har vi ei negativ folketalsutvikling? Dei som ikkje ser årsaka til dette, har politisk motiv for ikkje å sjå verkelegheita.
Næringslivet i distrikta klagar m.a. over to ting - begge med utgangspunkt i infrastruktur:
-
Dårlege vegar, som er fordyrande og gjer det vanskeleg å få fram varer.
-
Eit mangelfullt utbygt nett, som hindrar effektiv bruk av elektroniske hjelpemiddel.
Dette skapar manglande utvikling og verdiskaping. Manglande tenestetilbod innanfor skule og barnehage og ein utrygg situasjon innanfor helse og omsorg er skapt på grunnlag av manglande løyvingar frå Regjeringa.
Eg vil vise til to eksempel frå Sogn og Fjordane:
-
Tek ein utgangspunkt i kommuneproposisjonen, manglar seks kommunar i Nordfjord-regionen ca. 70 millionar kr på å få budsjett og økonomiplan i balanse i haust. Då er ikkje Terra-kommunen Bremanger med.
-
Lokalsjukehusa har stått for trygg og sikker beredskap for innbyggjarane i fylket vårt, med dei vanskelege geografiske og klimatiske forholda vi har i dette fylket. No har Regjeringa med sin manglande evne til å tenkje heilskapleg helsepolitikk og med manglande løyvingar rasert og teke bort den tryggleiken innbyggjarane har hatt. No er det berre skalet igjen av lokalsjukehusa.
No registrerer vi at enkelte andre regjeringsparti også har snakka høgt om auka midlar til infrastruktur. I morgon vert statsbudsjettet framlagt, og då vil det vise seg om dette inneheld handling, eller om det framleis berre er valflesk.
Framstegspartiet har vore den sterkaste pådrivaren for å byggje infrastruktur, som igjen vil resultere i verdiskaping.
Eg meiner at karikaturen i VG sist fredag på ein glimrande måte viser Regjeringa sin valbløff.
Eg registrerer kva folk ute i distrikta seier, og eg er heilt samd. Det har aldri vore ført ein så sterk sentraliseringspolitikk som no. Eg stiller difor eit høveleg spørsmål: Er det då underleg at folk flyttar?
Presidenten: Presidenten skal ikke svare på det, men neste taler er Ole-Anton Teigen.
Ole-Anton Teigen (SV) [22:09:57]: Vi trenger en ny drøm i nord. For 40 år siden sa Martin Luther King jr. de berømte ordene «I have a dream». Dagen i dag, den 6. oktober 2008, vil for all framtid være en mørk minnedag i nord. Det var altså den dagen da styret i Norges Idrettsforbund sa nei til et OL i Tromsø i 2018. Tenk det - tolv kvinner og menn fikk lov til å skrinlegge en så stor sak, som de fleste i nord ønsket man skulle realisere fordi det ville få en enormt positiv effekt for en hel landsdel, ja for hele nasjonen.
Dette ville vært nordområdesatsing på alle felt - innen kunnskap, forskning, utvikling av moderne infrastruktur, arktisk landbruk og nordnorsk matproduksjon på land og hav. Vi kunne fått nye og moderne idrettsanlegg og mange nye og bærekraftige arbeidsplasser innen forskning, utvikling, media og ikke minst reiseliv. Men dessverre ble det ikke slik. Det kunne gitt et engasjement, en glød, et nordnorsk pågangsmot og en dugnadsinnsats som bare nordlendinger kan framvise. Dersom idrettsstyret i dag hadde sagt ja til Tromsø 2018, og flertallet i denne sal hadde fulgt opp med en statsgaranti, kunne Tromsø ha fått konkurrere med søkerbyene fra Sør-Korea, Frankrike og Tyskland om et OL i 2018. Nå ble vi avblåst før vi kom til start, til enorm skuffelse for mange nordlendinger, men til glede for noen få kjeftsterke personer på ytterste venstre og ytterste høyre fløy i norsk politikk.
Motstanderne av denne nasjonale satsingen hadde som hovedargument at dette ble for dyrt, og at det ville gå ut over breddeidretten, andre idrettsanlegg, fylkesvegvedlikehold og enerom for eldre og pleietrengende, for å nevne noe. I tillegg har prosessen innad i idretten vært svært kritikkverdig og lite lojal mot tidligere fattede vedtak på ulike nivåer. Jeg håper de samme motstanderne ikke stikker halen mellom beina og springer og gjemmer seg nå når de har fått det som de vil.
Jeg tror ikke vi i nord blir prioritert foran andre landsdeler i viktige framtidige politiske saker innen infrastruktur, samferdsel, skole, forskning eller en bedre hverdag for våre unge og gamle og pleietrengende. Men det er bare gjetning.
Det vi nå trenger, er en ny og stor visjon for landsdelen. Vi trenger politikere med visjoner og ryggrad som sammen med landsdelens fremste kvinner og menn innen kultur, utdanning, forskning og næringsliv fatter politiske vedtak som kan løfte den nordlige landsdelen mot nye høyder og samle et splittet land til ett rike. Men vi har igjen fått et bevis for at det er langt fra Tromsø til Oslo.
Jan Fredrik Vogt (FrP) [22:13:04]: Jeg står her i dag med noe ærefrykt, for ifølge de rød-grønne partiene er jeg åpenbart medlem av et av kanskje verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske partier. Jeg tror verken Bush, Obama eller McCain kjenner til meg eller Fremskrittspartiets politikk, men likevel er det slik at vi ifølge de rød-grønne har ansvaret for krisen der borte. Og i motsetning til i denne sal har Fremskrittspartiets politikk vært svært lite debattert der. I salen i dag ser vi at Fremskrittspartiets politikk er nesten det eneste som har blitt debattert, kanskje i fravær av en god rød-grønn politikk.
Men det er ikke bare på dette området Fremskrittspartiet får ansvar. Nei, også når det gjelder global oppvarming og klima, får vi ansvar for at det blir varmere - selv om vi ikke har vært med på klimaforlik eller styrt Norge. Manglende integrering har vi også fått skylden for, fordi vi ønsker å begrense innvandringen, og fordi vi tør å peke på de utfordringer som følger med en stor innvandringsgruppe. Sult har vi vel også fått skylden for, har jeg registrert, fordi vi ønsker en noe annen politikk når det gjelder u-hjelp. Også kriminalitet har jeg lest at vi har fått skylden for, fordi vi har en skjenkepolitikk som er en noe annen enn de rød-grønnes - selv om jeg ikke vil si at de rød-grønne har gjort så mye med alkoholloven i det siste.
Men er det slik som Regjeringen påstår? Jeg tror ikke det. Vi har i dag en flertallsregjering, en flertallsregjering som har muligheter til å gjøre det den vil. Likevel ser vi avisoppslag i dag om løftebrudd. Når det gjelder høyere utdanning og forskning, har Regjeringen prestert kanskje skøytehistoriens lengste hvileskjær. Jeg tror det blir veldig vanskelig å rette opp det på oppløpssiden. I tillegg sier man at man oppfyller Nasjonal transportplan. Men jeg ser ikke at veiene blir bygd. Jeg har ennå ikke sett en meter skinne i mitt eget hjemfylke, Vestfold. Så det kan være fristende å sitere den svenske forfatteren Ivar Wallensteen:
«Å feile er menneskelig, å skylde på andre er politikk.»
I så måte vil jeg påstå at Regjeringen i hvert fall har mange dyktige politikere.
Jeg vil også nevne et annet forhold. Regjeringen har sagt at kapitalismen og markedsøkonomien er en god tjener, men en dårlig herre. Nå mener jeg at vi alle er en del av dette skumle markedet som Arbeiderpartiet sier er så ille. Og som et «arbeiderparti» ville jeg tro og håpe at de vil være opptatt av, og ivareta, sine tjeneres vilkår. Der vil jeg da avslutte med Alan Randolph, som en gang sa om økonomisk politikk: Av misunnelse blir det dårlig økonomisk politikk.
Jeg synes at denne regjeringen i for stor grad er opptatt av misunnelse, mer opptatt av å ta de rike enn av å gjøre noe for de fattige.
Ola Borten Moe (Sp) [22:16:32]: I trontalen lanserte Regjeringen sin samhandlingsreform. Det er jeg personlig veldig glad fort. Det er en nødvendig reform. Det er en reform som skaper vinnere i alle ender. Målet er et bedre tjenestetilbud, det er et rimelig tjenestetilbud, det er et nærmere tjenestetilbud. I tillegg får spesialisthelsetjenesten eller sykehusene større muligheter for nødvendig spesialisering.
Det er også på høy tid at denne reformen kommer. Det er slik at framtiden løser vi ikke med flere sykehussenger. Demografien framover tilsier at vi er nødt til å finne løsninger som ligger nærmere, og som er rimeligere.
Et moment som har vært lite belyst i forhold til denne reformen, er de mulighetene som ligger i gode kompetansearbeidsplasser utover i landet. Så dette er en reform som kommer til å skape muligheter for høyt utdannede folk med god kompetanse til å få arbeid overalt i Norge. Det er bra. Jeg er derfor veldig glad og ser framover til at dette skal materialisere seg.
Det er jo også greit å se at statsråden legger et voldsomt engasjement i denne saken, og jeg må si at jeg er lite imponert over opposisjonen som har brukt mye av denne debatten til å gjøre narr av et slikt nødvendig grep. Det er ikke et grep som noen andre har tatt initiativ til. Dette er et grep som Regjeringen har tatt initiativ til, og det er i grunnen få ting som vi har et større behov for å lykkes med.
Det er også verdt å merke seg dynamikken i denne reformen. Dette er noe kommunene har initiert. Det er et godt eksempel på at samfunnet bygges nedenfra, at det er kommunene som kommer på noe lurt, og at staten så adopterer det. Dette har også skjedd mange andre ganger i norsk velferdsutbygging. Det synes jeg godt Fremskrittspartiet kan merke seg, for det står etter mitt skjønn i skarp kontrast til deres blinde tro på at det er staten som er i stand til å finne de gode løsningene, at det er staten som implementerer dem, og at det er staten som fremmer denne typen dynamikk gjennom lov og påbud.
Jeg har også lyst til å si to ting om sentralnettet i denne trontalen. Dette er en viktig infrastruktur. Jeg er veldig glad for at Regjeringen valgte å sette foten ned for en fusjon med det svenske selskapet. Dette er det viktig at vi har nasjonal kontroll over. Det er viktig næringspolitikk, og det er et område som etter mitt skjønn har vært forsømt over en noen tid. Nå er det varslet betydelige investeringer i sentralnettet til Hordaland, til Trøndelag og til Nord-Norge. Det er vi helt avhengige av hvis vi skal få en strømpris som er noenlunde lik, hvis vi skal få like muligheter til næringsutvikling, og hvis vi i framtiden skal unngå å gå i den fella som energisituasjonen i Midt-Norge er et eksempel på.
Ivar Kristiansen (H) [22:19:59]: Vi har faktisk en utfordring som må sies å være langt større enn dagens internasjonale finanskrise, og det er vår felles klimautfordring. Vi vet sannsynligvis alle sammen at 70 pst. - kanskje 80 pst. - av utslippene fra energiproduksjonen rundt om i verden er menneskeskapte. Derfor er klimabegrepet så veldig, veldig nært knyttet til energiproduksjonen. Det er en veldig nøyaktig sammenheng her.
Derfor var det svært påtakelig at det i trontalen omtrent ikke står noen verdens ting om energi eller energipolitikk. Det er kanskje ikke så veldig overraskende. Dette er sannsynligvis et veldig touchy tema for dagens regjering, og det man måtte være i stand til å skrive om dette temaet, ville komme til å bli svært så upresist og i beskjeden grad anvise noen som helst slags retning for målene.
I dette bildet ser vi at konsumet av energi i Norge øker, det øker ganske ukontrollert og altfor mye i forhold til de forventningene man burde ha på dette området. Vi ser at klimautslippene nasjonalt også går i en helt annen retning enn det som er det politiske målet. Og vi ser at målet om produksjon av ny fornybar energi i Norge ikke er i nærheten av å bli nådd. Vi har i klimaforliket satt som en felles ambisjon at vi innen 2016 skal ha på plass 30 TWh ny fornybar energi. Vi ser i dag ikke ut til å være i nærheten av å nå det målet. Det holder ikke å resirkulere som en nyhet at man nå i 2009-budsjettet skal ha på plass 20 milliarder kr i et grunnfond for fornybar energi. Den beslutningen ble tatt allerede i 2006, og utviklingen deretter har dessverre gått i vår disfavør. Man har hatt tre statsråder på tre år i dette departementet. Den siste valgte sågar å bruke tiden til å begynne med til å lytte. Det er ikke mye mer tid igjen til å lytte.
Vi har ikke noen politikk på dette området som kan anvise en retning. Det holder heller ikke å si at vi skal ha en energimelding på plass neste år, når oljeproduksjonen i Norge siden århundreskiftet er redusert med en tredjedel. Vi har en regjering med strid innad, rundt og om seg selv, som er veldig flink til å fortelle hva man er imot. Men jeg tror hele klima- og energisektoren nå har et svært sterkt behov for å få vite hva denne regjeringen egentlig er for.
Presidenten: Neste taler er Dag Ole Teigen, deretter Ole-Anton Teigen.
Dag Ole Teigen (A) [22:23:25]: Det er Teigenes kveld i kveld.
Vi er inne i valgperiodens fjerde og siste år. De politiske resultatene er betydelige, og det er et privilegium å få være med i en debatt som denne.
I mitt hjemfylke, Hordaland, er vi opptatt av milliardinvesteringene i CO2-rensing på Mongstad, som kan ha positive ringvirkninger for tusenvis av arbeidsplasser. I går ble det varslet et nytt odontologibygg ved Universitetet i Bergen, og at høgskolen skal samlokaliseres på Kronstad. Dette er viktig utdanningspolitikk, men mer enn det: Det er godt nytt for byggenæringen og arbeidsplassene der. I dag kom meldingen om ny bygning for Gulating. For Vestlandet er også arbeidet med å styrke sykehusøkonomien og å få til en rettferdig inntektsfordeling mellom regionene viktig.
Det går en rød tråd gjennom Regjeringens arbeid her hjemme og ute i verden. Utenriksministeren minte en gang i en tale om at Norge ikke nødvendigvis er et lite land - det kommer an på hva vi måler etter. Jeg er enig.
I fjor var Norge verdens femte største oljeeksportør. For to år siden var vi den tredje største gasseksportøren. Norge er en stor bistandsaktør og en viktig forsvarer av FN. I forhold til vårt folketall har Norge stor internasjonal innflytelse. Denne innflytelsen må brukes til å være en tydelig stemme for diplomati, fattigdomsbekjempelse og miljø. Norge har vært sentral i arbeidet mot avskoging. Jens Stoltenberg er sentral i samarbeidet for å vaksinere verdens barn og for å redusere barnedødeligheten. Regjeringen har vært initiativtaker i arbeidet for en internasjonal avtale mot bruk av klasevåpen som skal underskrives i Oslo i desember. Dette arbeidet lyser det av. Det stråler.
Det er ikke likegyldig hvem som styrer i Norge. Det er ikke likegyldig hvordan vi håndterer hendelsene rundt oss. Når fattige land rammes hardest av global oppvarming, vil vi bekjempe dette gjennom tiltak som satsing på CO2- rensing, miljøvennlig energi og tiltak mot avskoging, eller vil vi overlate styringen til dem som mener at klimaendringene ikke er menneskeskapte? Vil vi styrke bistanden, eller vil vi bygge den ned?
Når verden gjennomgår en finanskrise, vil vi da videreføre en ansvarlig økonomisk politikk og den nordiske modellen, eller vil vi overlate styringen til Fremskrittspartiet, som gir inntrykk av å sammenlikne Bushs politikk med sosialisme? Og hvis jeg forstod dem riktig litt tidligere her i kveld, sammenliknet de Kristin Halvorsens politikk med Fidel Castros.
Det er ikke likegyldig hvem som styrer i Norge. I 2005 ble det færre hender i eldreomsorgen ifølge SSB. I dag er vi foran skjema med å få 10 000 flere årsverk i eldreomsorgen. I 2005 fikk ikke sykehusene finansiert aktivitetsveksten. I 2008 blir veksten i antall behandlinger finansiert. Under denne regjeringen har 50 000 mennesker gått fra ledighet til arbeid. Flere har en jobb å gå til. Dette er ting som betyr noe. Det handler om mennesker, og derfor håper jeg denne regjeringen om ett år vil være en gjenvalgt regjering.
Ole-Anton Teigen (SV) [22:26:36]: I dagens trontaledebatt har vi hatt fire store og viktige saker som vil ha stor betydning for Norge på alle områder i årene framover.
For det første er det den store finanskrisen som har fått alvorlige følger i mange land. Jeg hørte bl.a. i nyhetene kl. 21 at Island var på konkursens land. Det andre gjelder fornybar og bærekraftig energi, energiproduksjon og bruk av energi. Det tredje er klima- og miljøutfordringene. Det fjerde punktet som også har vært oppe, er matsikkerhet, matproduksjon og matvaresituasjonen på verdensbasis.
Finanskrisen, energi, klima og miljø har svært mange representanter satt på dagsordenen, men mat, matproduksjon og matsikkerhet er det bare noen få representanter fra Senterpartiet sammen med landbruksministeren som har tatt opp. Jeg er svært glad for at dette viktige spørsmålet blir tatt opp, for uten mat hver dag blir vi syke og dør. Det hjelper ikke hvor mange penger vi har på bok dersom vi ikke produserer mat selv, eller noen andre vil selge den til oss.
På verdensbasis lever det nesten én milliard mennesker som ikke har til det daglige brød. Det er altså 200 ganger Norges befolkning. I tillegg er det flere millioner mennesker som har sykdommer og lidelser som er relatert til underernæring og sult, og tallet øker for hvert år selv om mange ulike organisasjoner og nasjoner hele verden rundt jobber aktivt for å redusere verdens sult. Dette står i kontrast til at vi aldri i historien har produsert så mye mat i verden som vi har gjort i 2008. Likevel øker altså verdens sultproblematikk.
Vi har mat nok til alle, men maten blir fordelt svært urettferdig. Mange, bl.a. vi, lever i ufattelig rikdom og overflod og sliter med fedme og overvekt. I tillegg kaster vi hver dag tusenvis av tonn med fullverdig mat, mens barn og voksne i Asia, Afrika og Sør-Amerika legger seg sultne og gråtende hver eneste kveld, alle kvelder i året. Dette er ikke menneskeverdig.
Norge må med sin stemme i verden gjøre alt som står i sin makt for å få en mer rettferdig fordeling i verden. Vi må være med å opprettholde matproduksjonen og bruke matjord til å produsere mat, ikke drivstoff til biler. Vi må produsere all den maten vi kan, her i Norge. Vi har ikke råd til å bygge ned én kvadratmeter matjord. Vi må utnytte de ressursene vi har i eget land, nemlig gras og utmarksressurser, og da må vi satse på drøvtyggerne: sauen, geita og kua - i tillegg til kornproduksjon.
Det er viktig å ta i bruk alle mulighetene vi har til rådighet, slik at vi forsterker den norske matsikkerheten med oppbygging av et kraftig norsk beredskapslager av norsk korn og mat, samtidig som vi må ha et sterkt tollvern og et storting som tar bonden og hans utfordring og muligheter på alvor. Først da kan vi i denne sal og hele det norske folk legge oss trygt hver kveld.
Inge Ryan (SV) [22:30:00]: Dette er mitt åttende og siste år på Stortinget. Jeg har alltid gledet meg til trontaledebatten, for det er, som jeg sa i min innledning i dag, den viktigste debatten i det politiske Norge i Norges viktigste rom.
Da jeg stod opp i morges - jeg stod opp klokka 5 - tenkte jeg at i dag blir det en tøff dag. Det er valgår og opposisjonens dag, og vi må være forberedt på å forsvare oss mot skikkelige angrep fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Men slik ble det ikke.
Det ble en rolig dag. Hvorfor ble det en rolig dag? Jo, kanskje er det fordi det er brei oppslutning om Regjeringas politikk. Kanskje er det lite opposisjonen har å anføre til det Regjeringa driver med. Vi kan ta det som et slikt tegn.
For det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, gikk lufta ut av ballongen tidlig. Tidlig på dagen var lufta ute av ballongen, og de har gått tilbake på programformulering etter programformulering - i tur og orden.
Så hadde jeg håpet på at vi skulle få opp et regjeringsalternativ, men det har ikke vært en snev av antydning til regjeringsalternativ. Riktignok har Venstre og Kristelig Folkeparti antydet at de kunne tenke seg å samarbeide, men med de meningsmålingene som er i dag, er vel det neppe et realistisk alternativ.
Så ved slutten av denne debatten er det ett alternativ som kan styre etter valget i 2009, og det er dagens rød-grønne regjering. Det er et godt alternativ, som jeg faktisk imøteser, men jeg regner med at når valgkampen kommer, kommer det nok nye saker opp igjen.
En av de sakene som vi ikke har fått svar på i debatten i dag, og som flere av oss har utfordret dem på, er den saken som jeg sa i denne salen i september var den viktigste saken vi noen gang har behandlet, og det er saken om hjemfall. Vil opposisjonen ta omkamp om hjemfall dersom de, mot formodning, skulle få flertall etter valget? Det har vi ikke fått svar på, og det må vi utfordre dem på videre, for det er en så pass viktig sak at det ønsker i alle fall jeg å få svar på i mitt siste år på Stortinget.
Men som sagt: Dette har vært en rolig debatt. Jeg tolker det som at det er en støtte til Regjeringas politikk, og at man faktisk ikke ser noe alternativ i dagens situasjon.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:32:35]: Et par presiseringer - først til representanten Inge Ryan. Nå blir kanskje ikke dagen så god allikevel, for vi går ikke tilbake på vårt utkast til programformulering. Da har han altså tatt feil og tydeligvis ikke lyttet til mitt innlegg for noen få minutter siden. Det er en fordel å lytte til debatten når man trekker skråsikre konklusjoner på slutten av en debatt.
Jeg gjentar: Fremskrittspartiet er imot pris- og mengdereguleringer og kredittrasjonering til utvalgte produsenter og grupper - derav formuleringen om tiltro til markedet i utkastet til vårt prinsipprogram. Jeg fortsetter. Med andre ord: Fremskrittspartiet er motstander av den kredittpolitikken som ble ført i Norge fra 1945 til tidlig på 1980-tallet, og vi støtter den liberaliseringen av kredittmarkedet som fant sted på det tidspunktet. Dette slår Fremskrittspartiet fast i sitt utkast til prinsipprogram. Jeg kan godt gjenta det for representanten Inge Ryan, men jeg håper han fikk det med seg nå.
Så kan jeg fortsette: Denne liberaliseringen, som også er blitt kalt det nyliberale skiftet, ble også støttet av Arbeiderpartiet. Det kan han finne på kreditttilsynet.no og lese alt om det.
Så til representanten Dag Ole Teigen, som sa her for litt siden at dersom han forstod det riktig, sammenligner Fremskrittspartiet Halvorsens politikk med Fidel Castros. Nei, da har han ikke fått med seg det som var riktig. Nå skal jeg si det som er riktig: Jeg sa at det første finansminister Kristin Halvorsen gjorde, var å si at markedsøkonomien har spilt fallitt, et utsagn fra Dagsrevyen forrige fredag. Da sier jeg at det er et utsagn som ingen andre finansministre i hele den vestlige verden ville kommet med. Et utsagn - ikke politikk, men retorikk. Det er sikkert et utsagn som både Hugo Chávez og Fidel Castro hadde sluttet seg til. Så til Dag Ole Teigen: Han har altså ikke lyttet og ikke forstått det riktig.
Det er ingen andre land som har hatt så stor fordel av akkurat markedsøkonomien som Norge. Derfor blir det å si at markedsøkonomien har spilt fallitt, en slags fallitterklæring, og det har jeg rettet opp. Så jeg håper at Dag Ole Teigen har fått med seg dette, og også Inge Ryan, slik at vi slipper denne typen misforståelser.
Hill-Marta Solberg (A) [22:35:10]: Jeg vil også på tampen av dagens debatt si at jeg synes dagen kan karakteriseres som en ganske spesiell dag.
Trontaledebatten skal være opposisjonens debatt, der de skal gå i rette med Regjeringens politikk. Det er deres soleklare rett og plikt.
Allerede før lunsj i dag hadde opposisjonen rukket å sprike i absolutt alle retninger. Da hadde Erna Solberg parkert Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Da hadde Lars Sponheim gjort det samme med Høyres petroleumspolitikk, spesielt med hensyn til Lofoten og Vesterålen, samtidig som han gjentok sitt krystallklare nei til Fremskrittspartiet. Representanten Per-Kristian Foss fulgte opp med presise karakteristikker av Per Sandbergs villfarelser innenfor økonomisk politikk.
Opposisjonen parkerte effektivt sin egen debatt tidlig på dagen, ja faktisk like effektivt som Idrettsstyret omtrent på samme tid parkerte et OL i Tromsø. Det siste vil jeg si er en formidabel skuffelse for alle oss som har sett mulighetene, hva som kunne ha kommet ut av ti års arbeid fram mot et OL i Tromsø i 2018. Det første derimot, at opposisjonen spriker i alle retninger og ikke på noen måte framstår som et alternativ til den sittende regjeringen, er vesentlig lettere å bære.
Nå hørte vi nylig nok en representant fra Fremskrittspartiet, representanten Tybring-Gjedde, som skulle forsøke å forklare Stortinget hva som egentlig er Fremskrittspartiets økonomiske politikk og forholdet mellom den politikken de forfekter, og deres eget program. Jeg vet ikke hvordan resten av salen opplevde det, men for mitt vedkommende ble det langt fra noe klarere.
Siv Jensen (FrP) [22:37:35]: Jeg er ikke helt sikker på hvor Inge Ryan og Hill-Marta Solberg har vært under denne debatten, for jeg har opplevd en debatt hvor samtlige rød-grønne talere har brukt tiden sin til å snakke om Fremskrittspartiet. Jeg hadde jo regnet med at en flertallsregjering som hadde muligheten til virkelig å gjøre noe, ville bruke denne debatten til å snakke i stolte vendinger om de vyer og visjoner Stoltenberg-regjeringen har for landet. I stedet har nærmest all taletid gått til å snakke feilaktig om Fremskrittspartiets politikk. Det har vært en raljering uten sidestykke. Jeg må si at jeg er ganske forundret over de vendinger denne debatten har tatt.
Jeg hadde satt pris på, og faktisk forventet, at vi gikk inn og diskuterte substans. Hva kan vi gjøre for å motvirke den finanskrisen som kommer nærmere og nærmere og ser mer og mer alvorlig ut?
De siste nyhetsmeldingene nå fra vårt naboland Island er ikke særlig lystige. Det er et land som er en del av den nordiske modellen, som statsministeren roser opp i skyene. Det er et land som nå varsler at hele deres banksektor er i ferd med å bryte fullstendig sammen, tuftet på en modell som statsminister Stoltenberg er veldig stolt av - den nordiske modellen. Da synes jeg at statsministeren burde brukt litt mer av sitt innlegg i dagens trontaledebatt til å fortelle det norske folk hvilke ambisjoner han har som landets statsminister for å motvirke at finanskrisen treffer Norge, og hvilke tiltak han og Regjeringen har tenkt å iverksette. Dette sitter folk og lurer på. I stedet får de 10 minutter med raljering og feilaktige påstander om det største opposisjonspartiet. Helt ok, sett med mine øyne, men kanskje ikke like ok sett med folkets øyne, som forventer lederskap fra sin statsminister.
Nå er det altså hakket før Fremskrittspartiet får skylden for finanskrisen. Vi kan leve med det også. Men jeg synes at debatten bør nærme seg et noe mer anstendig nivå, hvor vi faktisk diskuterer sak, diskuterer løsninger, diskuterer politikk, diskuterer langsiktige vyer, og det har denne debatten vært helt blottet for. De partiene som har kommet med vyer og visjoner, er opposisjonen.
Odd Einar Dørum (V) [22:40:28]: Det blir jo straks en rar debatt når de som sitter med makten, ikke engang følger et gammelt sosialistisk slagord fra Sverige som sier «Var stolt, men inte nöjd».
Vi i Venstre klarer ikke å se hva slags kortsiktige grep Regjeringen har på den finanspolitiske krisen, men vi har respekt for at vi er midt i en slik krise, så vi vil se hvilket budsjett som blir framlagt i morgen. Det er ikke fordi vi mangler politikk, men vi synes det er greit å opptre på denne måten.
Når det gjelder det langsiktige, og siden dette er en trontaledebatt, klarer vi rett og slett ikke å se de grepene som legger styrke inn i den klimakrisen som ligger bak finanskrisen.
Vi må bruke lupe for å lete etter ordet «forskning» i trontalen. Vi finner det knyttet til et klimaforlik som er inngått i Stortinget. Jeg regner med at Regjeringen følger opp det, men det må jo være åpenbart for de fleste at det trengs mer, men det vil vi jo først se de første tegnene til når det kommer i budsjettet.
Siden representanten Ryan fikk en hildring her utpå kvelden, burde han jo ta seg en prat med sin egen sekretariatsleder som avlyser SVs eget partiprogram, for ikke å snakke om Soria Moria-erklæringen, når det gjelder ambisjonen om å drømme noe som helst, nemlig stoltheten av å søke kunnskap gjennom forskning. Hvis man ser på det intellektuelle bidraget som er gitt fra sekretariatslederen til SV, bør det jo bekymre partiet, fordi det jo dels er feilinformasjon om hva SkatteFUNN betyr for norsk næringsliv når det gjelder å løfte noe fram, men det viktigste ved det er at det er totalt blottet for en hvilken som helst ambisjon om å ville noe. Man skal vel aldri ta sekretariatsledere - utover at de er borgere som alle andre - men partiet kan jo mene noe. Jeg trodde at vi skulle få høre representanten Ryan som en bekjennende synder på slutten av debatten, slik at vi i hvert fall fikk føle at SV fortsatt bekjente seg til troen på at forskning var viktig for fedrelandet for å skape nye arbeidsplasser og for å skape grunnlag for at demokratiet sikres gjennom godt utdannede borgere. Men det får vi ikke. Vi får isteden en representant som bekjenner at han ikke har så lang tid igjen på Stortinget. Det har ikke jeg heller, men jeg har tenkt å ta ut min legning fullt ut til siste dag. Absolutt! Jeg synes i hvert fall ikke at man skal starte inngangen på det siste året med å glemme slagordet «Var stolt, men inte nöjd». Så regjeringsfolk i denne salen og Sosialistisk Venstreparti-folk i denne salen: Hvor er det blitt av stoltheten over forskningsløftet og løftet om å bygge landet? Det ser ut til å være blåst bort. Det bekymrer meg ganske mye på vegne av framtiden for Norge. Men vi i Venstre skal pese dere så godt vi kan. Dere kan stole på det. Jeg skal ta ut all den legning og det talent som livet har gitt meg som nådegave, så vi kan få det gøy i det kommende året!
Presidenten: Jaha! (Latter i salen)
Rune J. Skjælaaen (Sp) [22:43:31]: En kan saktens le litt, men jeg synes situasjonen er litt for alvorlig til å le.
I innlegget mitt tidligere i dag nevnte jeg tre kriser. Jeg nevnte finanskrisen. Jeg nevnte matvarekrisen - 900 millioner mennesker sulter. Jeg nevnte miljø- og energikrisen.
Det som landet trenger, er forutsigbarhet. Jeg tror at det vi ser innen finans akkurat nå, bare vil eskalere. Det vil øke i tiden framover, og jeg tror faktisk det bare er de første krusningene vi ser, når det gjelder hvilke konsekvenser dette kommer til å få for verdensøkonomien og for Norges situasjon i verden.
Landet trenger forutsigbarhet - forutsigbarhet for fellesskapsløsninger, der fellesskapet skal stille opp for den enkelte. Vi har det privilegium i landet vårt at vi har mulighet for å møte vanskelige tider. Den rød-grønne regjeringen vil møte disse vanskelige tidene med klokskap. Jeg er ikke redd for å si at jeg er stolt over at vi har den rød-grønne regjeringen. Jeg er ikke redd for å si at vi er stolte over det vi har fått til. Men jeg er heller ikke redd for å si at vi heller ikke er fornøyd, for vi har ikke fått til alt.
Dagfinn Høybråten (KrF) [22:45:40]: Finanskrisen har kastet sine lange skygger inn over denne debatten, og det kommer den nok til å gjøre i andre viktige debatter og saker som vi skal behandle i Stortinget i dette stortingsåret. Derfor er det grunn til å merke seg at de rød-grønne partiene i denne debatten har forsøkt å få oppmerksomheten bort fra disse alvorlige forhold ved å snakke om andre partiers politikk. De snakker om finanskrisen som noe som kommer på oss utenfra, og som vi ikke er en del av. Men da vil jeg si at pengegalopp, grådighetskultur og profittjakt er noe som i høyeste grad har preget den perioden de rød-grønne har styrt. Det gjelder sykehusenes ensidige fokusering på penger når det gjelder pasienter og lønnsomme diagnoser. Det gjelder barnevernsbarn som er satt ut på anbud. Rusmiddelmisbrukere opplever at tilbudene deres blir borte fordi man kjører en ensidig forretningsmessig anbudspraksis overfor frivillige organisasjoner. Regjeringen har administrert tidenes forbruksfest i Norge. Det har skjedd under finansminister Kristin Halvorsen. Man må ikke komme til Stortinget og late som om disse fenomenene er noe som bare finnes på Wall Street, som man bare kan trekke inn i stortingssalen som skjellsord og sette en amerikansk overskrift over. Dette er i høyeste grad en del av vårt eget samfunn og vår egen utfordring. Den verdidebatten hadde jeg håpet vi skulle få i denne trontaledebatten. Det har vi ikke fått. Derfor blir det litt underlig når SVs parlamentariske leder oppsummerer debatten med å si at den har vært så rolig at Stortinget i grunnen må ha gitt sin tilslutning til de rød-grønnes analyser og politikk. Slik er det selvfølgelig ikke.
Denne debatten har vist at vi står ved en viktig korsvei, der flere av oss ønsker å velge fellesskapsverdiene, men vi har litt ulike definisjoner på hva som er fellesskap. Vi har en regjering som definerer fellesskap som offentlig sektor - punktum. Men en del av oss i denne salen er opptatt av at fellesskap handler om familier, om frivillige organisasjoner, om lokalsamfunn og nærmiljø, og at det handler om småbedriftene som er med på å utgjøre grunnstammen i dette samfunnet.
Jeg tror den store skillelinjen i denne debatten egentlig går mellom de to fellesskapssynene. Jeg gleder meg til nye oppgjør i stortingssalen i dette stortingsåret om de verdiene som ikke kan måles i kroner og øre. De har dessverre hatt veldig dårlige vilkår under denne rød-grønne regjering.
Erna Solberg (H) [22:49:16]: Jeg mener også at den situasjonen vi er oppe i nå, er såpass alvorlig at vi godt kan bruke mye tid på et politisk finspill, eller som det av og til blir i denne salen når det er trontaledebatt - vi bruker vulgærretorikk mot hverandre.
Det som skjer i nabolandet vårt, der statsministeren nettopp har holdt en pressekonferanse og sagt at det er mulig at landet går konkurs, der de har en bank som i utgangspunktet er verdt to og en halv ganger landets bruttonasjonalprodukt, og som taper og holder på å gå konkurs, og som kan trekke hele landet med seg, sier mye om at vi står foran større utfordringer enn det jeg synes preget både statsministerens tale, finansministerens tale og mye av debatten i dag. Men det viser også at det er uhyre viktig for et land å sørge for bredde i næringslivet, bredde i verdiskapingen, og for at man ikke er så avhengig av en eller to aktører når det gjelder innovasjon og nyskaping, som f.eks. Nokia i Finland. Det ville slått rett inn i det landets økonomi hvis det virkelig ble rokket ved det selskapet.
Norge har en grunnstamme av små og mellomstore familieeide bedrifter. Mye av sysselsettingen ligger der. I oljenæringen har vi en stor aktør. Men den som virkelig har vokst og blitt internasjonal de siste årene, er leverandørindustrien som er spredt på mange områder. Det betyr at det i dagens situasjon er uhyre viktig med langsiktighet og forutsigbarhet, og at man fokuserer på hvor verdiskapingen er, og hvilke rammebetingelser den har. Det har vi forsøkt å utfordre Regjeringen på, for det har den ikke gjort på tre år. Da kan statsministeren stå her og si at det har gått bra i tre år. Men det er ikke vanskelig å være kaptein på en skute når det er medvind og alt går fint. Det som er vanskelig, er å styre i opprørt hav. Hvis man ikke har planlagt godt på forhånd, blir det vanskeligere. Det har vært vårt angrep på Regjeringen i denne debatten. Det er slik at denne regjeringen i løpet av de siste årene ikke har forberedt oss på vanskeligere tider. Vi har ikke mer robusthet i økonomien. Vi har mindre robusthet. Men i retorikkens verden kan jeg jo si: I dag har Kristin Halvorsen hatt en god dag på jobben, for i dag har Forskjells-Norge blitt mindre. Børsen har falt med 10 pst. Den måten vi av og til diskuterer politikk på her, er slik at det er verst når børsen stiger, for da får de rike litt mer penger. Statsministeren har brukt mye tid på å kjefte på rikinger det siste året og mye mindre tid på å rose dem som skaper jobber ved å putte inn kapital. I fremtiden kommer vi til å trenge flere mennesker som er villige til å putte inn penger for å skape arbeidsplasser i dette landet, men da trenger vi en annen type politikk enn det denne regjeringen har stått for. Det er lett å være i regjering i gode tider. Det er vanskelig i vanskelige tider - og det står vanskelige tider foran oss. Derfor trenger dette landet en ny regjering.
Inge Ryan (SV) [22:52:43]: Grunnen til at jeg forlangte ordet en gang til, var representanten Dørum, som for andre gang i dag gikk til frontalangrep på SV på grunn av noen synspunkter som en ansatt i stortingsgruppa har kommet med. Jeg vil først si at hos oss er det sånn at ansatte har lov å mene ting, men det er politikerne som beslutter. På våre gruppemøter er det politikerne som beslutter, og det er politikerne som har makta i SV. Men vi nekter ingen ansatte å mene noe og komme med forslag og synspunkter på ting.
Så vil Dørum ha en klargjøring av SVs holdning til forskning og utdanning. SV er et parti som alltid har vært opptatt av forskning og utdanning - utdanning helt fra barnehage og til og med høyere utdanning. Det er en av de fremste prioriteringene vi har hatt. I all den tid i hvert fall jeg har fulgt med partiet, har den fanen alltid vært hevet høyt. Vi mener at den viktigste kompetansen, den viktigste ressursen vi har, er folk. Derfor må man sørge for at folk får kompetanse helt fra de blir født, og gjerne så lenge de lever, gjennom livslang læring.
Derfor burde det ikke være noen tvil om at vi vil prioritere og har prioritert all type utdanning, også høyere utdanning, og vi syns at forskning er det svært viktig å satse på. Det vil vi også satse på i framtida.
Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Odd Einar Dørum (V) [22:54:27]: Ytringsfriheten bekymrer aldri Venstre. Det er ytringstausheten hos alle de andre som bekymrer Venstre - ytringstausheten både i Regjeringen og SV om hvordan man tenker langsiktig i forhold til forskning som stimulerer næringslivet, som representanten Solberg var inne på, og at man nærmest raljerer over SkatteFUNN-ordningen, som Statistisk sentralbyrå har definert som en suksess. Man nærmest raljerer over den. I den sammenhengen blir det jo tausheten hos SV-erne som blir det store poenget.
Når jeg tok ordet, var det fordi jeg så på dette som den lange retretten fra langsiktige forskningsmål fra SVs side. Men mye verre: I trontalen fra Regjeringen må vi som sagt lete med lupe etter ordet «forskning». Nå skal vi se i morgen. Da får det være den dagen da vi vurderer både kortsiktig og langsiktig, og vi skal jo benytte oss av ytringsretten på alle mulige måter.
Jeg tok også ordet fordi jeg syns ikke man skal være retthaversk, som representanten Ryan var. Noen av oss er ettertenksomme, for vi er oppe i en finanskrise som er betydelig. Så skjønner vi at vi har en klimakrise som er betydelig. Vi savner ambisjonene for det, og da skal vi ikke ha et enkelt politisk spill rundt det. Representanten Ryan har rett i én ting: Da er det kampen om politikken som avgjør, for å skape gode løsninger for land og folk.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se nedenfor)
Thorbjørn Jagland gjeninntok her presidentplassen.
- Det anses vedtatt.