Carl I. Hagen (FrP) [10:17:45] (ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet den 17. juni 2008 å igangsette en egen sak om prosessen rundt realiseringen av et nytt sykehotell ved Radiumhospitalet. Da hadde det allerede vært en høring i helse- og omsorgskomiteen i sakens anledning, men på grunn av prosessen og den store oppmerksomheten som var rettet mot denne, valgte komiteen å gå gjennom dette på en grundig måte. Det har vært sendt flere brev til departementet, og statsråden har gitt oss en oppdatering også etter sommeren etter en anmodning fra oss i oktober 2008, og vi har fått full informasjon fra statsråden i sakens anledning.

Komiteen vil vise til at en hovedbegrunnelse for sykehotellprosjektet helt siden det første gang ble lansert i 2003 – dette har altså vært drøftet gjentatte ganger i styret, bl.a., ved Radiumhospitalet, det var ikke noe nytt som dukket opp våren 2008, men det har gjentatte ganger vært drøftet – var et formål om å avlaste presset på behandlingsplasser/sykesenger ved Radiumhospitalet og derigjennom også lette presset på helseforetakets driftsbudsjett ved å redusere utgiftene til transport og overnatting for dagpasienter ved hospitalet. Komiteen legger selvsagt til grunn at denne målsettingen fortsatt står ved lag.

Den saksbehandlingen som nå har skjedd, og som er gjennomgått, og undertegningen av diverse avtaler får komiteen til å konkludere med at vi nå er inne i en god fase ved at sykehotellet vil bli realisert i samarbeid med Kreftforeningen, som har et utvidet behandlingstilbud, slik at den meget omstendelige prosessen kommer til å få et lykkelig sluttresultat. En samlet komité er meget tilfreds med at det som så meget negativt ut, nå er kommet inn i en god fase. Byggingen er i gang, og man ser fram til åpning mot slutten av neste år. – Så mye fra en samlet komité.

Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Senterpartiet har sine egne merknader, noe også regjeringspartiene har på noen punkter. Det er også dissens fra Fremskrittspartiet, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti samt fra Kristelig Folkeparti, og jeg regner med at de øvrige vil begrunne sine merknader og sine synspunkter, i den grad de finner det nødvendig og ønskelig.

For egen del og for Fremskrittspartiets del vil jeg særlig fremheve den enorme innsatsen som en del privatpersoner som engasjerte seg i saken, stod for. Arthur Buchhardt var den som vel var mest fremtredende da det ble kjent at man i stedet for å skulle realisere sykehotellet, som tidligere direktør Danielsen hadde kjempet for i lang, lang tid, skulle man rive stillasene og avslutte arbeidene ved Radiumhospitalet. Man var altså klar, ved at det var bygd et fundament til et sykehotell på flere etasjer, stillasene var der, men så skulle man rive stillasene og stoppe det hele til en betydelig merkostnad, uansett, for hospitalet. Særlig ille var jo dette, i og med at private var villig til å stå for både alle investeringskostnadene og driftskostnadene.

Det er slik at behovet for et sykehotell ved Radiumhospitalet var meget betydelig. Hospitalet hadde allerede utgifter til pasienter som måtte overnatte på sykehusets regning i nærområdene, og det var ikke noe hotell i nærområdene. Da påløp det også drosjeutgifter til og fra de hotellene man benyttet, ofte i Bærum, hvor pasientene ofte ble plassert, og det var store merkostnader. I så måte ville altså et helt 100 pst. privat finansiert og drevet hotell vært et fornuftig forretningsmessig prosjekt, fordi tilgangen på relativt sikre overnattingsgjester – både pårørende til pasienter på Radiumhospitalet og pasienter – i seg selv var slik at man kunne være temmelig sikker på å kunne drive et forsvarlig forretningsmessig hotell, også med gunstige overnattingspriser, i konkurranse med eventuelle andre.

Allikevel kom det altså uttalelser her i stortingssalen både fra statsminister Jens Stoltenberg og daværende helseminister Sylvi Brustad som gikk ut på at nei, her skulle man stå på sitt, det skulle ikke bygges noe sykehotell, og man skulle også nekte private å gjøre det. Jeg må si at jeg har litt problemer med å finne parlamentariske uttrykk for en del av uttalelsene til statsministeren og daværende helseminister, så la meg heller si det på denne måten: De kom med meget ukloke uttalelser. Et folkelig uttrykk sier noe annet, men det skal jeg ikke benytte, for da blir jeg klubbet. Det var meget, meget ukloke uttalelser som både statsministeren og Sylvia Brustad kom med i stortingssalen, særlig i en spontanspørretime, hvor det ble slått ettertrykkelig fast at det ikke under noen omstendighet kom på tale å tillate bygging av et sykehotell. Det ble da et ramaskrik i befolkningen. Ingen andre kunne nemlig forstå hvorfor man skulle si nei til et prosjekt som ikke kostet det offentlige fem flate øre fordi det i seg selv ville være regningssvarende. Når man til slutt tvang det igjennom overfor en regjering på vikende front og det ble tatt imot, kom det vel ti tilbud fra private. Man aksepterte et tilbud fra Kreftforeningen, men det merkverdige var at da man bad om å få se kopi av tilbudet, eksisterte det ikke på papiret. Det var kun muntlige overenskomster og overhodet ikke noen seriøs saksbehandling av alle disse private, seriøse forslagene som ble innsendt fra de forskjellige. Det er en prosess som vi håper vi slipper å se maken til i fremtiden, for den var ikke særlig god. Etter hvert har det heldigvis materialisert seg en god avtale med Kreftforeningen. Nå kan vi gi honnør til sluttresultatet, som var meget, meget usikkert på det tidspunkt man for så vidt erklærte at man ville velge Kreftforeningen. Man fikk rodd seg i land.

Men til slutt vil jeg nevne at det kan da heller ikke være nødvendig at man skal benytte offentlige midler på områder hvor det er fullt mulig at private kan stå for både investering og drift – i hvert fall ha et minimum av Offentlig Privat Samarbeid. Hovedårsaken til at Sylvia Brustad og statsminister Stoltenberg sa at de ikke ville være med på dette, var at hvis det ble satt av midler til et eventuelt sykehotell, ville det gå på bekostning av et annet formål. Innenfor de stramme budsjettene kunne man altså ikke hente penger fra et annet formål. Nå fikk vi jo en tilleggsbevilgning, og det er klart at den tilleggsbevilgningen også kunne ha vært gitt et annet sted.

Den løsning man har fått, er nøyaktig den som statsminister og helseminister advarte mot – man har nemlig benyttet offentlige statsbudsjettpenger som kunne ha vært benyttet til et annet formål. Her er det et rent regningssvarende hotellprosjekt som kunne ha vært realisert av private aktører, og som i tillegg sa de var interessert i å gjøre det. Denne aversjonen mot private løsninger som den sittende regjering har, synes jeg er beklagelig. Også under budsjettbehandlingen i høst har vi hørt at det er begrensede budsjetter av hensyn til makroøkonomiske størrelser og annet – selv om de har endret seg dramatisk de senere månedene – og da burde det være fint at private står for både investering og drift der de kan, så sparer man de offentlige pengene. Det å sørge for å ha hotellkapasitet i nærheten av store sykehus hvis det ikke allerede er hotell der, er i andre land en typisk oppgave for hotellkjeder som driver hotellvirksomhet i tilknytning til store sykehus som har behov for overnattingskapasitet. Etter min oppfatning er det helt meningsløst at man ikke da sier: Så flott at private kan gjøre det slik at vi slipper, og vi kan benytte våre begrensede ressurser på helt andre og mer nødvendige områder.

I så måte hadde statsministeren og Sylvia Brustad rett, men deres konklusjon var at når de ikke hadde rammer, skulle heller ikke private få lov til å stille opp og komme med nødvendige tilbud. Det var en helt meningsløs konklusjon. Min og Fremskrittspartiets konklusjon er den stikk motsatte: Der hvor private kan stå for investering og drift, er det helt unødvendig å anvende skattebetalernes penger og engasjere det offentlige beslutningsapparatet eller driftsapparatet.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Roald Hansen (A) [10:27:23]: Opposisjonen har to viktige oppgaver i et demokrati. Den ene er å utgjøre et politisk alternativ, gi velgerne et valg. Den andre er å passe på at Regjeringen følger regelverk og spilleregler. Derfor var det ikke uventet at opposisjonen ville undersøke om Regjeringen hadde fulgt de styringsprosedyrer som skal følges overfor helseforetaket i saken rundt sykehotellet på Radiumhospitalet.

• Det startet i helse- og omsorgskomiteen med høring av helseministeren. Men da man ikke slo seg til ro med svarene, brukte man sin rett til å reise saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I dag kan vi konstatere at en samlet komité frikjenner helseministeren, når den sier i innstillingen:

«Komiteen understreker at da kontroll- og konstitusjonskomitéen tok saken opp til behandling, var det mange uklarheter og ubesvarte spørsmål i sakens anledning. Slik komiteen vurderer dagens situasjon, er imidlertid de aller fleste og mest sentrale spørsmål i forbindelse med sykehotellprosjektet besvart i ettertid.»

Det er representanten Carl I. Hagen som er saksordfører, og derfor er det verdt å merke seg at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i en egen særmerknad

«viser til at det er stilt mange kritiske merknader om selve behandlingsprosessen, men som de senere begivenheter har avklart».

Dette er vel det nærmeste man kan komme en åpen beklagelse fra disse partiene over at man ikke trodde på daværende helseminister da hun sa at hun ikke hadde grepet inn i saken, før den vitterlig havnet på hennes bord gjennom en søknad om utvidede lånerammer.

Den gjennomgang som styret i Helse Sør-Øst engasjerte selskapet KPMG til å gjøre av saksbehandlingen og beslutningsprosessen i Rikshospitalet HF, slår kort og godt fast at søknadsprosessen om investeringsmidler ikke ble gjennomført i samsvar med vedtatte prosedyrer. Sykehusets ledelse gikk utover sine fullmakter da PEAB fikk beskjed om å starte byggearbeidet.

Måten denne saken ble håndtert på i Rikshospitalet HF, satte både sykehuset, Helse Sør-Øst og staten i en meget vanskelig situasjon. Resultatet ble altså en avtale med Kreftforeningen, slik at sykehotellet kunne bygges og tap kunne unngås, og fordi Helsedepartementet sa ja til søknaden om å utvide lånerammene, unngikk man også at andre og høyere prioriterte investeringer ble berørt.

Fremskrittspartiet og Høyre reiser i merknadene spørsmål om ikke et privat engasjement kunne blitt rimeligere og kanskje fungert like bra, og saksordføreren brukte størsteparten av sitt innlegg til å argumentere for det.

Ja, det vet vi ikke riktig svaret på. Men i forhold til sakens kjerne ville ikke et privat engasjement forandret det faktum at denne investeringen ikke var blant de prioriterte. Allerede i 2006 ble det presisert fra Helse- og omsorgsdepartementet at også finansielle leieavtaler og investeringsprosjekter organisert etter OPS-modellen er å betrakte som investeringer. Derfor skulle også de inn i prioriteringskøen.

En løsning med private investorer var derfor ikke en mulighet som kunne sluppet sykehotellet forbi køen av investeringsbehov, uten å bryte med beslutningsprosedyrene. Derfor er det også kritikkverdig at ledelsen ved Rikshospitalet hadde kontakt med Norlandia Omsorg om denne muligheten, parallelt med at de søkte Helse Sør-Øst om å få godkjent prosjektet.

Man kan jo ikke se på investeringer i andres regi annerledes enn investeringer i egen regi når det gjelder å prioritere mellom ulike prosjekter. For uansett hvem som låner, hvem som bygger, eller hvem som driver, vil sykehusets driftsbudsjett bli berørt til sjuende og sist – og det er dette som er poenget.

Det er ikke uvanlig at man i en kontrollsak også går inn på tradisjonell politisk uenighet. Da blir det repetisjoner av en debatt om, i dette tilfellet, privat engasjement i helsevesenet, som i denne saken handler om drift og bygging av sykehotell. Men det er en debatt om noe annet enn det som kontrollsaken dreier seg om, for den må dreie seg om hvorvidt Regjeringen har opptrådt i henhold til det regelverket man skal opptre etter, og ikke om man er enig eller uenig i de politiske valgene, f.eks. å bruke private eller drive i egen regi.

Styringen av helsevesenet er noe av det mest krevende vi kan tenke oss. Det kan ikke aksepteres at noen forsøker å ta seg til rette og ikke respekterer de prosedyrer og de rammer som de styrende organer har satt. Derfor synes jeg det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis representanter ikke er med på de merknadene hvor måten dette ble gjort på i Rikshospitalet HF, blir kritisert.

Inge Lønning (H) [10:32:20]: Det er et ordtak som sier at når enden er god, er allting godt. Det er i de fleste tilfeller en betydelig overdrivelse. I denne saken er det enighet om at enden er god, dvs. at den løsningen som er i ferd med å realiseres, er til glede for fremtidige brukere. Men fremfor alt er det enighet om at det er en umåtelig mye bedre løsning enn den alternative løsning, nemlig at de investeringer som var gjort og det byggeprosjekt som var påbegynt, hadde blitt nullstilt. Det ville ha vært en helt usedvanlig dårlig løsning.

Det som gjenstår, er det kontrollkomiteen har gått igjennom, nemlig kvaliteten på selve beslutningsprosessen. Der er det vel grunn til å understreke det som er sagt i merknaden fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, at det er ganske solide lærdommer å trekke for departementet av den måten prosessen denne gang foregikk på.

Saksordføreren pekte på det svært spesielle i at en fagminister og statsministeren på samme dag i Stortinget kategorisk avviser en løsning som etter kort tid blir løsningen. Det som var spesielt bemerkelsesverdig i denne sak, var jo at statsministeren gikk så langt at han tre ganger i spørsmålsrunden her i Stortinget sa at det ville undergrave hele systemet for hvorledes vi styrer helsebudsjettene i dette land, dersom man skulle omgjøre det vedtaket som da forelå fra styret i Helse Sør-Øst.

Da må man i ettertid kunne spørre: Er systemet ødelagt? Etter mine begreper er svaret på det helt klart: Nei, systemet er ikke ødelagt. Det er påpekt i rapporten at det var gjort helt klare feil i beslutningsprosessen fra de underliggende organer, altså ledelsen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet og det derværende styret. Det er også påpekt at det ble gjort mange litt paniske tiltak da tingene så ble satt på spissen ved at det fremstod som et entydig krav fra opinionen – velgerne – at dette skulle løses på en annen måte. Det ble gjort en hel rekke ting som ikke holder mål i forhold til en normal saksbehandling.

Det er grunn til å minne om det som ble sagt i Innst. S. nr. 265 for 2007–2008, fra flertallet i helse- og omsorgskomiteen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil bemerke at det ville ha vært en fordel om det hadde foreligget en begrunnelse for den finansierings- og samarbeidsmodell som er valgt. God forvaltningsskikk tilsier også etter flertallets oppfatning at det ville ha vært naturlig om de som er blitt invitert til å fremsette tilbud, får en tilbakemelding med en begrunnelse for hvorfor man har funnet det riktig å takke nei til tilbudet.»

Det er vel også riktig å minne om at da vi i helse- og omsorgskomiteen gjennomførte åpne høringer i saken – dette var i mai måned i år – var verken statsråden, styrelederen, eller daglig leder i Kreftforeningen i stand til å gi noen opplysninger om innholdet i den avtale som da var inngått med Kreftforeningen. Det innholdet fremkom først på et langt, langt senere tidspunkt, dvs. det har ikke i prosessen på noe tidspunkt vært en reell vurdering av ulike alternativ, simpelthen fordi man av politiske grunner valgte å kortslutte hele den prosessen som man selv hadde invitert til, ved at private tilbydere ble oppfordret om å sende inn sine forslag. De forslagene ble aldri gjenstand for noen reell vurdering. Det var ingen reell sammenlikning mellom fordeler og ulemper ved de enkelte forslag.

Det fremgår klart av kontrollkomiteens innstilling at opposisjonen fremdeles er meget kritisk til deler av beslutningsprosessen, og ikke minst til at faktorenes orden ble så ulogisk som den faktisk ble, ved at man i en panikkartet situasjon satte i gang en prosess som man deretter avbrøt før den var kommet i mål, og ved at man inngikk en avtale som man ikke kjente innholdet av før på et langt senere tidspunkt.

La meg også peke på den merknaden som Høyre og Kristelig Folkeparti er sammen om i innstillingen fra kontrollkomiteen, hvor det slås fast at det helt klart er et offentlig ansvar å sørge for at det finnes tilstrekkelig kapasitet i sykehusvesenet, og at det også er tilstrekkelig tilbud om de tjenester som et pasienthotell skal tilby. Men det er på ingen måte til hinder for at dette kan skje i form av offentlig-privat samarbeid. Vi mener fra Høyres og Kristelig Folkepartis side at det ikke bare er mulig, men det er ønskelig at man legger opp til og inviterer til slikt samarbeid. Det kan vel være grunn til å understreke det ekstra sterkt i en situasjon hvor det kan se ut som om det kan bli større aktivitet i det året som kommer, enn det man har vært vant til de seneste år, på grunn av finanskrisen. Da kan det være grunn til å minne om at man bør tilstrebe ordninger som er så effektive og økonomisk gunstige for staten som overhodet mulig.

Spørsmålet om det skal være offentlig eller privat, bør ikke være et ideologisk spørsmål. Det bør være et ganske enkelt, praktisk/pragmatisk spørsmål: Hva leder raskest til målet, med minst utgifter for det offentlige?

Øystein Djupedal (SV) [10:40:15]: Det er ikke til å forbauses over at dette ble en sak for kontrollkomiteen, med tanke på den høye støyfaktor som var i fjor vår knyttet til realiseringen av dette sykehushotellet. Det er derfor med stor tilfredshet en samlet komité fastslår at vi gjennom denne saksbehandlingen har fått de svar som vi ønsket. Saksbehandlingen har gjennom kontrollkomiteens arbeid vist at det var mulig å gi gode svar, selv om man nødvendigvis ikke er enig i alle svar. Saken som står på dagsordenen i dag, er først og fremst en kontrollsak, ikke en helsepolitisk sak om ulike prioriteringer i helsevesenet, som enkelte talere har vært inne på. Det er et ansvar som tilligger fagkomiteen, ikke kontrollkomiteen.

La meg likevel fastslå at det er veldig positivt at vi nå har fått en løsning på saken, og at det nå vil bli realisert et sykehotell, som skal overleveres om et års tid, og som det skal flyttes inn i primo 2010. Det er det viktigste, og det er vi selvfølgelig alle svært tilfredse med.

Det er også riktig at beslutningsprosessen ikke har vært – la meg tillate meg å si det – direkte vakker, og at den overhodet ikke bør danne mønster for framtidige beslutningsprosesser. Men som sagt: Engasjementet rundt dette har medført at vi har fått et sykehotell. Det har bl.a. Kreftforeningens engasjement bidratt til – også de pengene Kreftforeningen har stilt til rådighet, som gjør at vi nå får et kombinert sykehotell og et kreftsenter ved Radiumhospitalet.

Det er mye å lære av denne prosessen. Det er vel kanskje det som er det viktigste for oss alle. La meg si at jeg føler at saksbehandlingen i komiteen har gitt oss viktig informasjon og også viktig lærdom.

La meg likevel dvele ved noe som ingen av de foregående talere har vært inne på, og det er den prosessen som var internt ved sykehuset. Helse Sør-Øst gjennomførte en saksbehandling og en beslutningsprosess. Helse Sør-Øst bad KPMG foreta en gransking av det som hadde foregått, og konklusjonen i denne rapporten er også sitert i innstillingen. La meg bare sitere litt fra den:

«Det følger av våre vurderinger (…) at handlingene til Rikshospitalet HK representert ved tidligere administrerende direktør, er årsaken til at helseforetaket ble påført forpliktelser i strid med gjeldende prosedyrer og fullmakter. Selv om det kan hevdes at Helse Sør-Øst RHF kunne ha vært enda mer aktive i dialogen med Rikshospitalet HF høsten 2007, har det forholdet etter vår oppfatning en underordnet betydning i denne saken.»

Denne rapporten fastslår veldig tydelig at noen har gått utover sine fullmakter. Det er det som har ført til at denne saken ble så komplisert som den ble.

Nå er det slik at denne investeringen har blitt til et gode. Selv om man i etterkant kan gå gjennom beslutningsprosessen og se hvordan dette har framkommet, er det likevel viktig å fastslå at det må finnes en prioriteringsdiskusjon, og denne prioriteringsdiskusjonen er i dette tilfellet ikke tillagt helseforetaket. Det betyr at de har ansvaret for å foreta en helhetlig vurdering og prioritering når det gjelder de investeringer som man ønsker i regionen. Det er av stor betydning at vedtatte prosedyrer etterleves. Det er selvfølgelig et poeng i seg selv, for hvis man ikke sørger for at disse vedtatte prosedyrer og prioriteringer etterleves, vil dette bli ytterst krevende. Det var jo det som skjedde i denne saken, og som også KPMGs rapport fastslår.

En samlet komité er derfor enig i at søknadsprosessen om investeringsmidler til sykehotellet ikke ble gjennomført i samsvar med vedtatte prosedyrer. Et flertall – jeg er litt overrasket over at det ikke er en samlet komité – mener at behandlingen av denne saken i Rikshospitalets ledelse og styre var et uakseptabelt brudd på beslutningsreglene, som påførte Helse Sør-Øst økonomiske forpliktelser i strid med gjeldende fullmakter. Jeg er veldig overrasket over at det ikke er en samlet komité som står bak dette. Dette er konklusjonen i rapporten, og det er helt åpenbart gjennom saksbehandlingen at det er dette som har skjedd. Det er, etter mitt skjønn, dette som er sakens kjerne, ikke en generell helsepolitisk debatt om hva som skal prioriteres. Det er, som tidligere sagt, ikke en sak som tilligger kontrollkomiteen som sådan. Det er en sak som tilligger statsråden og komiteen her i Stortinget.

La meg avslutningsvis si følgende: Denne prosessen har vært nødvendig – det viste seg jo både gjennom den store oppmerksomhet saken fikk i fjor vår, og gjennom den prosedyre som har vært i komiteen, at det var nødvendig å få belyst dette. Jeg er tilfreds med at departementet og to statsråder har svart godt på komiteens spørsmål, og at vi også klarte å konkludere på den måten som vi nå har gjort. Og ikke minst viktig – det vil vel være det aller viktigste – er det at vi nå får realisert et sykehotell ved Radiumhospitalet til en akseptabel pris og til kostnader som ikke fortrenger andre investeringer som helseforetaket har planlagt.

Ola T. Lånke (KrF) [10:45:53]: Saksordføreren har på en grei måte redegjort for denne saken – andre har også fulgt opp, ikke minst representanten Lønning, som også redegjorde for merknader som Kristelig Folkeparti står inne for. Jeg vil derfor bare kort knytte noen få ord til dette, siden Kristelig Folkeparti har en særmerknad i innstillingen.

I denne saken har det i motsetning til i de fleste kontrollsaker komiteen reiser, ikke vært avholdt noen høring. Det gjør at komiteen etter vårt syn ikke har fått et totalbilde. Alle involverte parter har ikke fått fortelle sin versjon av saken.

Komiteen sendte flere brev til statsrådene, og svarene gav etter vår oppfatning ikke grunnlag for at komiteen skulle gå dypere inn i problematikken. Det settes derfor nå et punktum for disse forberedelsene.

Så har flertallet, som det også er vist til her, likevel valgt å legge inn en del sterke merknader i innstillingen om forhold som komiteen etter Kristelig Folkepartis oppfatning ikke har skaffet seg et tilstrekkelig grunnlag for å mene noe om.

Vi har særlig reagert på at flertallet gjennom å vise til den eksterne gjennomgang av saksbehandlingen, bestilt av styret i Helse Sør-Øst, også går inn i personalspørsmål vedrørende tidligere administrerende direktørs håndtering av saken. På prinsipielt grunnlag har komiteen ved tidligere anledninger vært varsom med å gå inn i personalspørsmål. Det er en kjensgjerning at saken endte med at administrerende direktør måtte gå av. Ved å vise til den tidligere administrerende direktørs rolle involverer Stortinget seg på en måte som gir berøring med noe som er en kontroversiell personalsak. Det bør man ikke gjøre.

Under ingen omstendighet burde man ha gjort det uten å høre de som er parter i saken. Mye tyder også på at denne saken er mer kompleks enn det som kommer fram i den nevnte rapporten. Oppslag i pressen i det aller siste tyder også på det.

Kristelig Folkeparti konstaterer at vi ikke har grunnlag for å ta stilling til skyldspørsmålet i saken. Vi mener flertallet i komiteen går for langt når det kan se ut som om de utpeker en ansvarlig. Dette er grunnlaget for at Kristelig Folkeparti fant det riktig å legge inn en egen særmerknad.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:48:31]: Det er ingen som er uenig i at det å få bygget et sykehotell er bra. I moderne behandling er det med på å lette presset på sykehussenger osv. – så der er alle enige. Alle ønsker at en skal kunne ha en drift av sykehusene som er god, og et sykehotell er i den sammenheng ofte et godt alternativ til det å være innlagt på sykehus, både for pasient og for pårørende.

Men jeg valgte å ta ordet etter å ha hørt representanten Hagens innlegg. Jeg har alltid oppfattet Carl I. Hagen som en som er opptatt av at en skal følge prosedyrer, at en skal være nøye med hvordan saker blir vedtatt osv. Da synes jeg det er underlig at han ikke stanser opp ved det som på en måte er selve kjernen i dette, nemlig at styret i et lokalt helseforetak for Rikshospitalet foretar beslutninger som er på tvers av det Helse Sør-Øst faktisk mener. Jeg viser til den merknaden som flertallet skriver:

«Flertallet mener behandlingen av denne saken i Rikshospitalet HFs ledelse og styre var et uakseptabelt brudd på beslutningsprosedyrene som er etablert for investeringer i helseforetakene som påførte helseforetaket økonomiske forpliktelser i strid med gjeldende prosedyrer og fullmakter.»

Fremskrittspartiet er ikke med på den merknaden, men jeg skulle gjerne hørt om representanten Hagen mener at styret i Rikshospitalet har gått utover sine fullmakter i forhold til de signalene som Helse Sør-Øst har gitt, og også som departementet har gitt med hensyn til investeringer.

En annen ting som Rikshospitalets styre og ledelse gjør ved å gå inn for en investering som ikke har topp prioritet, verken i Rikshospitalet eller i Helse Sør-Øst, er faktisk å sette andre viktige prosjekter på vent. Det kan jo ikke være slik en skal drive helseforetakene og foreta prioriteringene rundt omkring.

Jeg mener saken til slutt fikk en veldig god utgang. Jeg mener også at både helseministeren og departementet kom fram til en god løsning. At det var turbulens omkring dette, er lett å forstå, men det har altså sin bakgrunn i at her er det noen som ikke følger spillereglene. Det hadde jeg håpet at representanten Hagen kunne dvelt noe mer ved.

Carl I. Hagen (FrP) [10:52:21]: Ja, jeg skal med glede dvele litt ved det temaet som Rune Skjælaaen tok opp, i hvilken grad man skal følge spilleregler, retningslinjer og vedtak. Det skal man – i utgangspunktet. Man skal ikke følge signaler, for signaler er mye rart, men det er vedtak og konkrete, klare retningslinjer fra de organer som har styringsinstruksjonsmyndigheten, som i utgangspunktet danner det man skal følge.

Vi har i den foreliggende sak et samlet storting som sier seg fornøyd med sluttresultatet. Men hvorfor har vi sluttresultatet? Fordi noen ikke fulgte de helt klare og entydige retningslinjer. Hadde de fulgt retningslinjene – og vedtakene – som ble trukket opp i Helse Sør-Øst og fra statsministeren og helseministeren, hadde stillasene blitt revet, og da hadde det ikke blitt bygget noe sykehotell. Men alle, inkludert Rune Skjælaaen og Svein Roald Hansen, sier seg fornøyd med at sykehotellet nå blir bygget. Man er altså fornøyd med at noen var så påståelige at de ikke umiddelbart fulgte det de skulle ha fulgt. Og ja, jeg mener at de skulle ha handlet annerledes og formelt sett riktig, men da hadde vi ikke hatt noe sykehotell på Radiumhospitalet.

Det er det som er dilemmaet, som jeg synes også andre må ta inn over seg i dag når man sier at man er fornøyd. Den eneste grunnen til det er at tidligere direktør, Danielsen, som fikk en helt merkverdig beskjed ovenfra om at dette ikke er på prioriteringslisten, sa at det ikke behøver å være på noen prioriteringsliste, for dette kommer ikke til å koste Radiumhospitalet fem flate øre. Hvis han bare fikk tillatelse til at enten Norlandia-kjeden, Rica-kjeden, Arthur Buchardt eller andre fikk bygge og kanskje også betale en skikkelig husleie for tomten på toppen av det bygget som allerede var noen etasjer opp, ville det ikke koste staten fem øre!

Det er klart at når man står overfor det som i hvert fall jeg har tillatt meg å kalle ukloke beslutninger – for ikke å bruke det mer folkelige uttrykket – og påståelighet, sammen med innsatsen til Arthur Buchardt og en del til, og når det i tillegg vinner frem, kan man ikke i dag i salen bare si, som Rune Skjælaaen gjør, at man er fornøyd med sluttresultatet. Dette skyldes nemlig Åge Danielsens påståelighet. Og han hadde styret i ryggen helt frem til på slutten. Dette har vært forelagt styret flere ganger, og han hadde styret på sin side når det gjaldt å bruke hodet og sunn fornuft. Og det var ingen grunn til at det skulle gå over de offentlige budsjetter. Dagens løsning har jo gått ut over de offentlige budsjetter, stikk motsatt av det Rune Skjælaaen nettopp sa, ved at det har vært gitt en tilleggsbevilgning, en pengesum, som kunne ha vært benyttet til noe annet, hvis man hadde sagt ja til et av de tilbudene som ikke behøvde å koste fem øre.

Det er ikke slik som Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg, at driftsbudsjettet før eller senere, eller uansett, ville bli berørt. Det ville det vel aldeles ikke! Hvis det på den tomten ble bygget et Rica-hotell, som fullt ut ble drevet som et helt ordinært hotell, kunne sykehuset kjøpe sykehussenger – noe det allerede gjorde langt, langt unna, i Bærum, med drosjereise frem og tilbake for pasientene. Sykehusets driftsbudsjett ville jo spart drosjeregningene! Og overnattingsprisen i Bærum ville det vært greit å drive hotellet på toppen for. Det ville ikke kostet fem øre!

Når man får beskjed om at det er et skrikende behov for hotellkapasitet ved Radiumhospitalet, og så kommer det noen merkverdige instrukser om at man ikke skal gjøre det som er sunn fornuft, nemlig å tillate noen private å gjøre det, når det ikke koster ens eget budsjett fem flate øre, da blir det slik at man rister på hodet over uklokskapen. Den er bekreftet i dag av et samlet storting som sier at man er veldig godt fornøyd med at det blir et sykehotell, til og med med en tilleggsbevilgning fra staten, som egentlig hadde vært unødvendig hvis man hadde latt et privat, kommersielt foretak drive det. Man tar altså gevinsten for at Åge Danielsen ikke fulgte retningslinjene 100 pst.

Jeg er klar over at det er formelt feil, og jeg er med på en enstemmig komitémerknad i innstillingen, hvor det står:

«Rapporten konkluderer med at søknadsprosessen om investeringsmidler til et sykehotell ikke ble gjennomført i samsvar med vedtatte prosedyrer.»

Jeg tar det til etterretning.

Et samlet storting sier altså at man er veldig glad for sluttresultatet, at sykehotellet kommer. Jeg er sikker på at den sittende helseminister gleder seg til å foreta en formell åpning. Jeg går ut fra at statsministeren har vett nok til å avstå fra å komme der og klippe en snor, for hadde hans vilje fått gjennomslag, ville det aldri vært noe sykehotell der. Men Bjarne Håkon Hanssen har kommet inn i sin nye stol etter at dette har skjedd, og er selvsagt velkommen til å klippe snoren når hotellet åpnes. Men han bør være klar over at man da egentlig skylder Åge Danielsen og Arthur Buchardt en liten takksigelse.

Det var galt det som ble gjort av styret på slutten, og av Danielsen, men jeg vil si at det er en meget sterkt formildende omstendighet. Han kan i hvert fall se frem til, takket være hans innsats, at sykehotellet kommer til å stå der. Det er ikke takket være den sittende regjeringen, som gjorde hva den kunne for å hindre det, inntil den ble overkjørt av velgerne, som var veldig klare i sin tale.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:58:27]: Tror Hagen at det å bygge et sykehotell, enten det er private eller det offentlige som bygger det, ikke vil koste penger? Selv om Rikshospitalet har hotellutgifter for pasienter på andre hoteller i byen, må han ikke fortelle meg at dette ikke vil koste framover.

Et sykehotell, slik det skal drives nå, har også noen tilleggskvaliteter som andre hotell ikke har.

Men poenget mitt er at det å gå for en beslutning om å investere i noe som ikke har førsteprioritet, en prioritet som en har blitt enig om, er svært usolidarisk også overfor de andre prosjektene som er i Helse Sør-Øst. Det er mitt poeng. Hvis man hele tiden ikke bryr seg om hva som er bestemt, men foretar egne vurderinger og tenker at det er klokt, kommer man helt skjevt ut. Og det mener jeg faktisk denne saken viser – man kom helt ut å kjøre, nettopp fordi man brøt reglement og regler, slik styret i Rikshospitalet gjorde.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:00:11]: Jeg synes det har vært interessant å sitte og høre på kontroll- og konstitusjonskomiteens debatt her i dag. Jeg har bare behov for å knytte noen få merknader til dette, sett fra mitt ståsted.

For det første vil jeg si at vi skal være klar over at det er et utall av varianter av samarbeid mellom våre statlige sykehus og private. Det finnes modeller der vi leier bygningsmasse. Innenfor utstyrsområdet har vi også leiesystemer, leasingsystemer. Vi har varianter av offentlige utbyggere og private driftere. Vi har varianter av private utbyggere og offentlige driftere. Vi har varianter av «kjøp nå – betal senere», «gratis nå» både investering og drift, men kostnaden påløper etter hvert. Det finnes altså et utall av denne typen varianter i systemet.

Jeg er enig i at vi bør ha en noenlunde pragmatisk tilnærming til dette, og ikke avvise alle slike varianter på et ideologisk grunnlag. Det er i hvert fall ikke mitt ståsted. Men det må fattes beslutninger på rett nivå. Det kan ikke være slik at enhver i systemet kan ta seg til rette i forhold til dette, fordi veldig ofte er det større og mer helhetlige vurderinger som må foretas for å se hvorvidt leieavtalen, leasingen eller privat drifter har betydning for øvrige deler av virksomheten.

Så det aller viktigste i denne saken er jo at komiteen er enig i at man ikke bare kan ta seg til rette i det systemet. Man kan ikke si at nå har jeg et samarbeid med en privat, så dermed kan jeg bare styre unna enhver beslutningsprosess. Det må fattes beslutninger, slik at man får vurdert om investeringen må ses i sammenheng med noe annet, om det er slik at den faktisk er så gratis som den framstilles, om det er klokt å se på om det finnes alternativ anvendelse til f.eks. en tomt. Det kan være viktig. Denne beslutningen må tas av de organer som har det beslutningsansvaret. Det er jeg veldig glad for at det er oppslutning om, og at det er så klar støtte til at departementet i så måte har forstått og håndtert saken riktig.

Så noen kommentarer til det Carl I. Hagen bl.a. sier om at vi alle gleder oss over at sykehotellet kommer på plass. Ja, når vi var der vi var, er det ingen tvil om at det var fornuftig at vi til slutt fikk bygd det sykehotellet. Da var investeringene i gang, da var stillasene oppe, da var vesentlige deler av det som nå blir bygningskroppen, bestilt, og det ville uomtvistelig ha påført det offentlige store kostnader dersom man på det tidspunktet hadde avbrutt byggingen. Derfor er vi alle sammen glad for at vi nå får et sykehotell, istedenfor kostnaden ved ikke å få et sykehotell.

Men det er jo ikke dermed det samme som å si overfor den tidligere direktøren: Vel, vel, hensikten helliger middelet. Vi har jo aldri fått foretatt vurderingen av hvorvidt denne anvendelsen av denne tomten, som er taket på et annet bygg, faktisk er det riktige å prioritere i forhold til et sykehotell. Vi kan aldri få svar på om dette påfører det offentlige helsevesenet kostnader, ved at vi eventuelt må bygge andre steder med andre ting som vi trenger på Radiumhospitalet. Den vurderingen er aldri tatt, for det spørsmålet ble ikke forelagt de myndighetene som hadde ansvaret for å foreta en helhetsvurdering. En helhetsvurdering handler om mer enn hvorvidt det er mulig å drifte et hotell og bygge et hotell i økonomisk balanse. Det handler om å rykke inn i et trangt sykehusområde med et stort bygg. Det kan være at det er viktigere å prioritere den tomten til sykehotell, men den vurderingen er aldri tatt av de myndighetene som har ansvar for det. Så med det utgangspunktet og med den presiseringen deler vi felles glede.

Ellers registrerer jeg selvfølgelig at talsmannen for det største opposisjonspartiet gjør seg til talsmann for en regel som omtrent høres ut som følger: Hvis du først bryter reglene, må du i hvert fall sørge for at du har et fornuftig formål som utgangspunkt for regelbruddet. Da er det meste tillatt.

Vel, jeg tror i hvert fall ikke at det kan være en leveregel som Regjeringen og statsråden kan adoptere, og derfor er jeg glad for at komiteen har landet som den har gjort i denne saken.

Svein Roald Hansen (A) [11:05:56]: Bare for å fortsette der statsråden slapp: Det kan vel hende at Hagen hadde sett fram til at Regjeringen hadde fulgt den oppskriften, for kontrollkomiteen ville fått ganske mye å henge fingrene i hvis Regjeringen hadde forholdt seg til regelverket på samme måte som ledelsen ved Rikshospitalet gjorde i denne saken.

Bare to merknader. – Den ene er at representanten Hagen har en noe underlig definisjon av begrepet «gratis». Han sier at i dag kjøper sykehuset hotellsenger i Bærum. Ja, så skal de altså nå kjøpe det på egen tomt – det er ikke gratis. Det kan godt hende at summen av det er rimeligere fordi man sparer transport, men gratis er det ikke. Det må understrekes.

Det andre er at jeg vil reservere meg mot Hagens resonnement. Jeg er glad for at han sa seg enig i det kritikkverdige som skjedde da man brøt regelverket og ikke fulgte – nær sagt – oppskriften. Men så legger han til at det er en formildende omstendighet. Jeg vil reservere meg sterkt mot at det fra Stortingets talerstol deles ut slike formildende omstendigheter, for det er en invitasjon til at man skal kunne true seg fram i køen ved å gjøre tingene på en uryddig måte og ikke ha respekt for det som overordnede organer i et ganske komplekst styringssystem skal ha ansvaret for.

Øystein Djupedal (SV) [11:07:42]: Utover det som er kommentert fra andre her, har jeg bare én kommentar til representanten Hagens innlegg. Jeg er veldig glad for at han allerede nå fastslår at vi kommer til å vinne valget, når han fastslår at det er statsråd Hanssen som skal åpne bygget primo 2010. Jeg er også veldig glad for at han fastslår at vi fremdeles har en statsminister som heter Jens Stoltenberg, som da åpenbart ikke skal inviteres til det samme bygget i 2010. Jeg er glad for at Hagen går inn i valgkampen med det utgangspunktet, og håper at han får rett!

Inge Lønning (H) [11:08:18]: Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er ingen domstol, og det tror jeg vi skal være glad for. Stortinget i plenum er heller ikke en domstol som skal fordele skyld. Det er vel også grunn til å minne om at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité heller ikke er et prognoseinstitutt for fremtidige valgresultater.

Jeg har behov for å føye noen få bemerkninger til det statsråden sa, som jeg i alt vesentlig er enig i når det gjelder det prinsipielle. Men det er grunn til å minne om at den situasjonen man stod i, som statsråden meget riktig påpekte, ikke hadde karakter av en åpen situasjon hvor alle opsjoner så å si var tilgjengelig på bordet, og hvor man fritt kunne bestemme seg for A, B, C, D, E eller andre alternativer. Det hadde i en viss forstand karakter av en tvangssituasjon. Så kan man diskutere skylddelingen når det gjelder hvorfor tvangssituasjonen ble slik som den ble. Men under enhver omstendighet tror jeg det er viktig å minne om at på det tidspunktet da saken ble en sak for Stortinget gjennom det representantforslaget som ble fremmet 30. april 2008, samme dag som Stortinget hadde både muntlig spørretime og ordinær spørretime, hvor saken var et gjennomgangstema, visste jo alle at heisekranene stod der, og alle visste at det var investert titalls millioner. Alle visste at konsekvensen av det standpunktet Helse Sør-Øst da stod på, og som statsministeren og helseministeren la hele sin autoritet bak, nettopp innebar at man skulle rigge ned for prinsippets skyld, og man må vel underforstå for å statuere et eksempel og for å bevare systemene, som statsministeren la stor vekt på.

Av det må man i hvert fall kunne trekke den lærdom at det sjelden er klokt å gå så høyt på banen når det gjelder å forsvare systemtvang for systemets egen skyld. Som jeg sa i mitt innlegg i sted, tror jeg statsministeren tok ganske alvorlig feil da han sa at det å revidere et åpenbart uhensiktsmessig standpunkt bidrar til å undergrave et helt system. Jeg tror det er tvert imot. At man er i stand til å vise «common sense» i gitte vanskelige valgsituasjoner, bidrar til å bevare systemet, ikke til å undergrave det. Det er den rigide form for regeltolkning som setter systemet foran de praktiske løsningene, som bidrar til å undergrave respekten for systemene.

Så er det er vel også viktig å minne om at etter hele gjennomgangen og med kontrollkomiteens innstilling nå, er det fremdeles en del spørsmål som vi aldri kommer til å få svar på, kanskje med unntak av den mulighet at noen i fremtiden skriver sine memoarer, men det kan jo være lenge til den tid kommer. Vi vet til dags dato ikke hvorfor styrelederen ved Rikshospitalet- Radiumhospitalet fant det nødvendig å nedlegge sitt verv. Vi vet fortsatt ikke hvilke alternativer man hadde hatt å velge mellom dersom Regjeringen og statsråden hadde tatt seg litt bedre tid da det begynte å brenne under føttene deres. Det kommer vi ikke til å få vite, ganske enkelt av den grunn at man valgte å hoppe direkte på en annen konklusjon uten at man visste hva innholdet i den konklusjonen egentlig var. Det kan man tolke på mange måter. Men jeg synes nok fremdeles, etter kontrollkomiteens gjennomgang, at den mest nærliggende tolkning av den måten statsråden opptrådte på, var at man simpelthen ikke ønsket at det skulle komme mulige alternativer på bordet, slik man selv hadde invitert til, og derfor hoppet man på avtalen med Kreftforeningen, som på det tidspunkt fremdeles var en helt innholdstom avtale.

Jeg vil fastholde at det helse- og omsorgskomiteen sa om dette i sin innstilling, Innst. S. nr. 265 for 2007–2008, fremdeles står seg ganske godt, at slik bør ingen fremtidig regjering handle, heller ikke i panikksituasjoner.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.