Arne Sortevik (FrP) [11:02:45]: Jeg må først få lov å si at nå er det uavgjort! Sist var det jeg som var for
sen.
Spørsmålet er som følger:
«Planlegging og ekstern kvalitetssikring av store samferdselsprosjekt har
utviklet seg til å bli en svært tidkrevende prosess der normal tidsbruk anslås
å ligge på ca. ni år. I tillegg kommer deretter selve byggetiden. Når
planberedskapen, med det mener jeg en «reserve» av planavklarte prosjekter, i
tillegg er liten, får tidsbruken ekstra stor forsinkelseseffekt når
finansieringsomfanget økes.
Hva vil statsråden gjøre for å redusere tidsbruk på planlegging av store
samferdselsprosjekt og øke planberedskapen?»
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over
presidentplassen.
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:03:37]: Eg er lei meg for at eg var litt sein.
Som representanten Sortevik peikar på, er planleggingsprosessane for
samferdsleprosjekt ofte tidkrevjande og kompliserte, då det ofte får store
konsekvensar for folk både lokalt og regionalt. Planprosessane til store veg-
og jernbaneprosjekt må følgje plan- og bygningslova sine ulike innretningar med
omsyn til handsaming av kommuneplan og reguleringsplan. Regelverket for
planlegging skal sikre at alle innspel og innvendingar og all usemje vert
handsama på ein god måte, regelverket for oreigning skal sikre rettane til alle
som må avstå grunn og rettar, og regelverket for innkjøp skal sikre konkurranse
på like vilkår. Det er likevel eit potensial for effektivisering i form av
redusert tidsbruk utan at dette går ut over kvaliteten. Eg legg stor vekt på at
dette potensialet vert teke ut, og viser til etatane sitt arbeid for å bidra
til dette.
Statens vegvesen arbeider målretta med effektivisering av planlegginga. Eg
viser her m.a. til arbeidet etaten gjer med å få til betre overordna
avklaringar om kor og når det er aktuelt å gjennomføre detaljplanlegging for
gjennomføring av konkrete prosjekt. Døme på dette er etaten sitt arbeid med
konseptvalutgreiingar for vegstrekningar i distrikta og for vegnettet i byar,
arbeidet med rutevise planar for stamvegnettet og arbeidet med Nasjonal
transportplan, der det er gjennomført korridorutgreiingar og eigne utgreiingar
for transport i by.
Gode overordna avklaringar gir etaten eit betre grunnlag for å prioritere sin
innsats i detaljplanlegginga til tiltak som er aktuelle for gjennomføring. I
praksis er det ikkje enkelt å byggje opp ein «planreserve» for tilfelle som no,
med stor auke i aktivitet og finansieringsomfang. Reguleringsplanar, som gir
det rettslege grunnlaget for gjennomføring, blir fort forelda. Dette har
samanheng med at føresetnadene for planen vert endra med tida gjennom nye krav
i samfunnet og nytt regelverk. Eksempel på dette dei siste åra er nye
vegnormalar med strengare krav til tryggleik.
Statens vegvesen arbeider òg målretta med prosessar for utvikling av
eksisterande veg. Her vert det lagt vekt på å utvikle strategiar for kva som
kan gjerast av tiltak på lengre strekningar langs eksisterande veg med ulikt
innsatsnivå. Dette kan vere tiltak som ikkje krev planavklaring, eller der det
er tilstrekkeleg med enkle reguleringsplanprosessar som tek 1–1 1/2 år.
Elles vil eg vise til arbeidet Statens vegvesen gjer med å involvere brukarar,
grunneigarar, interessegrupper og andre styresmakter både i
oversiktsplanlegging og detaljplanlegging. Det er mange eksempel på
planprosessar med gode opplegg for medverknad, og etaten driv eit omfattande
utviklings- og opplæringsarbeid for å betre kommunikasjonen i planlegginga.
Dette er tiltak som vil effektivisere planlegginga både med omsyn til tidsbruk
og kvalitet.
Arne Sortevik (FrP) [11:06:55]: Jeg takker for svaret.
Det kan virke som vi overplanlegger i Norge, at vi ikke bare bygger veier som
om vi var et fattig etterkrigsland, men at vi faktisk har et planverk som kan
minne om en gammeldags sovjetstat. Vi har tre tunge planfaser før det i det
hele tatt er snakk om å sette en maskin i arbeid. Om det er politisk uenighet
om valg av trasé knyttet til miljøhensyn, kan det komme på toppen. Det kan gå
atskillig lenger enn normal tidsbruk på de angitte ni år. Det kan i verste fall
gå betydelig lenger. Vi fikk i går en endelig avklaring omkring E6 langs Mjøsa.
Det er gledelig, men det er jo samtidig et eksempel på hvor forsinkende en slik
lang planleggingsprosess kan være når det inntreffer politisk uenighet.
Vil statsråden legge til rette for å bruke statlige reguleringsplaner som ett
av flere tiltak for å øke tempoet i planleggingen?
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:08:01]: Når det skal byggjast f.eks. ein ny veg, er det viktig at dei som er
grunneigarar langs vegen, vert tekne på alvor. Det er viktig at miljøulempene
som vegen kan påføre lokalsamfunnet, vert tekne på alvor, og det er viktig at
lokale styresmakter får vere med og gjere sine vedtak utan å verte pressa av
ein sentralisert stat der dei som sit i det statlege apparatet, kanskje av og
til har mangelfull kunnskap om lokale forhold. Derfor er det viktig å halde på
dei planleggingsrutinane me har. Men det har òg i mi tid som samferdsleminister
vore ein statleg plan som verkemiddel der ein ikkje evnar å kome til einigheit
lokalt. Det må vere ei grense for kor lang tid saker kan dra ut grunna lokal
ueinigheit, før ein skjer gjennom, når det er viktige samfunnsinteresser som må
varetakast.
Arne Sortevik (FrP) [11:08:59]: Takk igjen.
Hvis gjennomsnittlig tidsbruk nå er ni år – og det er for lenge – hva er målet
for statsråden?
Når det gjelder planreserve, sa både statsministeren og samferdselsministeren i
oktober i fjor at vi skal bygge jernbane og ruste opp vei i et omfang som
nasjonen aldri har sett. Men i forbindelse med tiltakspakken Regjeringen har
lagt frem, har vi hørt reaksjoner som «mer penger og få prosjekter», «har
penger og mangler planer». Etter over tre år med rød-grønn regjering er mangel
på planer for å kunne gjennomføre veiprosjekt når det kommer friske penger,
nesten flaut. Det vitner om en regjering som kanskje ikke helt tror på egen
vilje, evne og kapasitet til å skaffe nødvendige ekstramidler.
Hva vil statsråden gjøre for å øke planberedskapen, slik at økte pengerammer
også kan medføre at prosjekter settes fort i gang?
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:09:55]: Fyrst når det gjeld tiltakspakka: Der handlar det om ferdig planlagde mindre
prosjekt som kan gi mykje arbeid til mange. Det var aldri snakk om at ein
skulle setje i gang dei store prosjekta. Me har framskunda nokre større
prosjekt, men det var ei pakke som fyrst og fremst hadde fokus på
sysselsetjing. Det var Regjeringa sitt fokus, og det er Regjeringa sitt fokus i
den pakka. Og då er det klart at det er mange gode veg- og jernbaneprosjekt –
ikkje minst på vedlikehaldssida, som har vore eit forsømt område over lang tid
– som er viktige.
Denne regjeringa har fått til eit taktskifte i samferdslepolitikken. Det var
ikkje slik då me kom inn etter Bondevik II-regjeringa – som Framstegspartiet
støtta heilhjarta opp om skulle sitje – at det låg ei mengd ferdig planlagde
prosjekt, og det er heller ikkje slik at me når me tilfører mykje pengar, òg
til planlegging, berre kan skru på ein brytar og så er prosjekta klare. Det tek
litt tid å fordøye eit slikt taktskifte, men når me legg fram Nasjonal
transportplan, skal me sjå at takten skal ytterlegare opp, og det skal òg
planleggingskapasiteten.