Statsråd Erik Solheim [10:03:22]: Vi er snart halvveis i et skjebneår, hvor det på den internasjonale dagsordenen
egentlig bare er to retter: finanskrise og klimakrise. Alle tegn tyder på at
klimaendringene går mye fortere enn vi har trodd, men likevel har den økonomiske
krisen stilt verdens ledere overfor andre og veldig akutte utfordringer. Det som
gir håp, er at EU ikke skyver klimaproblemet til side, men gjennom sine
klimapakker fastholder at krisepolitikken også skal innfri klimamål. Det er også
håpefullt at innsettelsen av president Obama i januar gir en helt ny giv i
amerikansk klimapolitikk, og det gir håp om at USA blir den positive kraften i
klimaarbeidet som verden så sårt trenger. Om sju måneder er verdens fokus rettet
mot København, der vi forhåpentlig avrunder dette året med undertegning av en ny
og ambisiøs klimaavtale.
Tiden er definitivt ute for dem som har ment at de menneskeskapte klimaendringene
var en vitenskapelig misforståelse, eller, enda verre, et bestillingsverk fra
vitenskapelige nikkedukker. Bare siden klimaforliket ble undertegnet i januar i
fjor, har forskningen vist at situasjonen er enda mer alvorlig enn vi da trodde.
En stor forskerkonferanse i København i mars oppsummerte nyere forskning fra tiden
etter FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Forskerne la fram alarmerende
resultater som tyder på at klimaendringene skjer raskere enn klimapanelet beregnet
i 2007, med bl.a. større oppvarming og havnivåstigning. Debatten i verden i dag er
bare én: Hva gjør vi med dette gigantiske problemet som menneskeheten står
overfor?
Temperaturen i Arktis stiger to til tre ganger raskere enn det globale
gjennomsnittet. På et århundre har den økt med gjennomsnittlig 2 °C. Det er ett av
flere tegn som bør gjøre oss bekymret. Sjøisen har de siste tiårene trukket seg
betydelig tilbake og blitt vesentlig tynnere. Breene minker. De fleste steder
smelter og forsvinner snødekket tidligere om våren enn før. Endringer i klima- og
isforhold påvirker allerede dyrelivet og urbefolkningenes muligheter til å drive
tradisjonell jakt og fiske i mange områder. Også i Antarktis er det registrert
betydelig temperaturøkning de siste 50 årene. Forskerne oppdaterte meg om dette da
vi samlet mange av verdens miljøvernministre i Antarktis på den norske
Troll-stasjonen i februar. I april ble det rapportert at en iskappe på størrelse
med Jamaica brøt seg løs fra Wilkinsbreen i Vest-Antarktis – eller for å ta en
norsk sammenlikning: en iskappe så stor som Østfold, Vestfold og Akerhus til
sammen brøt løs og fløt ut i havet.
Men mer alvorlig, iallfall på kort sikt, enn nedsmeltingen i Arktis og Antarktis
er nedsmeltingen av de store breene som forsyner Kina og India med vann.
Ismassivene i Himalaya har et dekningsområde for kanskje 1,3 milliarder mennesker.
En elv som Ganges vil gå over til å bli en delårselv hvis den ikke lenger blir
forsynt fra breer, men bare er en monsundrevet elv – med helt gigantiske
konsekvenser for jordbruket og for de mange menneskene som bor rundt Ganges.
Tilsvarende gjelder mange av de andre store elvene i Asia.
Havet har absorbert over halvparten av de økte utslippene av karbondioksyd til
atmosfæren. Slik har havet lenge vært en buffer mot klimaendringene. Dette har
samtidig gjort at havet har blitt merkbart surere, noe som kan få dramatiske
konsekvenser for havmiljøet og livet i havet. Samtidig ser vi også at den
oppvarmingen som har skjedd i havet, gjør at havet nå tar opp mindre
CO2 enn før – og dermed svekkes karbonkretsløpet.
Klimaendringene vil føre til mer tørke der det fra før av er tørt. Tørke vil bl.a.
kunne gi flere skogbranner, som de katastrofale brannene vi så i Australia
tidligere i år. Med forørkning i Afrika ventes det at jordbruksproduksjonen kan
falle med over 30 pst. Andre steder vil økt vann og nedbør skape problemer i form
av flom, sykloner og ødeleggende stormer.
Dette kan bare bli noen korte inntrykk av de drastiske endringene kloden står
overfor. Men la meg også legge til at klimaendringene er en økende trussel mot
naturmangfoldet. Opptil 30 pst. av artene på jorda står i fare for å bli utryddet
dersom temperaturen øker med mellom 1,5° og 2,5°. La oss minne oss selv på at vi
nå er inne på spor som vil gi en mye større oppvarming enn dette. For å oversette
det til norske forhold: Fjellet er en del av den norske folkesjela. Villreinen er
en art som vil kunne få dårligere levevilkår. Varmere og fuktigere klima om
sommeren vil gjøre at reinen blir mer påvirket av sjukdommer og parasitter, og
mildere vintre vil gi mer ising som gjør at reinen får det vanskeligere med å
skaffe seg mat. Rovfuglene kan være truet når klimaendringene virker direkte inn
på matfatet deres gjennom økte svingninger i smågnagerbestanden. Men også når vi
ser ut over kysten – og Norge har mye kyst – har vi allerede sett massedød av
sukkertare. Dette skyldes sannsynligvis en kombinasjon av oppvarming av havet –
det er snakk om en art som er helt spesialisert mot bestemte temperaturer – og
lokal påvirkning fra nedslamming og avrenning. Kombinasjonen av dette er en
dødstrussel mot sukkertaren. Vi ser mye av det samme når det gjelder korallrevene.
Forsuring av havene er en sterk trussel mot korallrevene, og på toppen av det
kommer lokalt stress som vi på ulike måter påfører dem. Det var også en av
grunnene til at korallrevene fikk en så sentral plass, sammen med tareskogen, i
forvaltningsplanen for Norskehavet, som vi nettopp la fram.
Tap av arter er alvorlig i seg selv, men det er også et tydelig tegn på en
svekkelse av økosystemene, av selve grunnlaget for menneskenes liv og velferd.
Samtidig er bevaring av naturmangfoldet en del av løsningen på klimautfordringene.
Våtmarker gir flombeskyttelse. Mangrover og korallrev gir kystbeskyttelse.
Naturlig vegetasjon holder på jordmasser og forhindrer ras. Et bredt genetisk
mangfold gir beskyttelse til matproduksjon og grunnlag for tilpasning til et
endret miljø gjennom naturlig seleksjon. Utnyttelse av de naturlige
forsvarsverkene er den beste formen for beskyttelse mot klimaendring, og på sikt
den billigste. En bærekraftig forvaltning av økosystemer må derfor styrkes for å
sikre at økosystemene får best mulig bufferkapasitet og tid til å tilpasse seg de
endrede miljøforholdene. Kortsiktig avkastning i form av ulike inngrep må veies
mot framtidas behov. Dessuten gjelder det samme for nesten alle
naturmangfoldstiltak som for klimatiltak: Det koster langt mindre å sette i verk
nødvendige tiltak nå, enn å betale for konsekvensene senere.
Vi mener det er viktig å styrke samspillet mellom de tre Rio-konvensjonene om
klima, biomangfold og forørkning. Velfungerende økosystemer er selve grunnlaget
for overlevelse på denne kloden.
La meg oppsummere det jeg har sagt til nå: Planeten Tellus vil bestå selv med
drastisk klimaendring, men drastisk klimaendring er en meget alvorlig trussel mot
plante- og dyreliv og potensielt en dødelig trussel mot menneskene på jorda.
Den krisen som startet med et sammenbrudd i det amerikanske finansmarkedet, har nå
bredt seg til nær sagt hele verden. Millioner av mennesker har mistet jobben. Også
i Norge har mange fått en hverdag preget av usikkerhet. Regjeringen står sammen
med andre lands regjeringer overfor en enorm oppgave: å begrense skadevirkningene
av krisen og få økonomien tilbake på sporet – tilbake på sporet, men ikke tilbake
på det gamle sporet. Det må ikke bli sånn at når veksten igjen får tak, er alt ved
det gamle. Krisepolitikk kan og skal ha en grønn profil i alle de spørsmål vi tar
tak i. Det har Regjeringen vist med den tiltakspakken vi la fram i januar. Da
plusset vi på med mye penger til energieffektivisering i bygg, til jernbane, til
ladestasjoner for elbiler og til gang- og sykkelveier. Vi må ha som ledestjerne
innen den nye grønne krisepolitikken den generasjonen av politikere ledet av
Franklin D. Roosevelt som omformet krisen på 1930-tallet til en ny gigantisk
mulighet, og som ut av den krisen skapte en ny sosial kapitalisme med
alderspensjon, inngrep i markedet, velferdsstater, osv. Akkurat det samme må vi
gjøre nå: gjennom krisen omforme samfunnet til en grønnere økonomi.
Jeg er enig med den sveitsiske forfatteren Max Frisch som en gang sa: «Krise er en
produktiv tilstand. Man må bare fjerne bismaken av katastrofe.» Finanskrisen har
vist at regjeringer over hele verden kan handle med besluttsomhet og kraft – hvis
de bare vil. Klimaendringene vil gi større og mer langsiktige skader enn
finanskrisen. Stern-rapportens regnestykke er ikke forandret. Det er langt
billigere for verden å kutte utslippene nå enn å skyve problemene foran seg og
vente og så bære kostnadene ved framtidige klimaendringer.
Det som gjør klimaendringene vanskelige å håndtere, er at de rammer urettferdig.
De er utrettferdige på tvers av generasjoner og på tvers av landegrenser. De
største problemene rammer de fattigste landene, mens de historisk er skapt av den
rike verden. Og de rammer her og nå. I all kontakt vi har med kinesiske og indiske
ledere sier de bare: Kom ikke og fortell oss om klimaendring. Klimaendringen er en
større trussel for India for enn den er for Europa, den er en større trussel for
Kina enn den er for Nord-Amerika. Vi er sammen i dette, vi må bare ha en
rettferdig internasjonal avtale.
FNs klimapanel har nylig vedtatt å lage en spesialrapport om katastrofer og
ekstremvær etter forslag fra Norge. Katastrofer og ekstremvær vil være et større
problem for andre land enn for Norge, men det vil også kunne ramme vårt land.
Denne rapporten vil bidra til kunnskap bl.a. om forebygging av konsekvenser av
ekstremvær.
I Norge har Regjeringen denne våren lagt fram både en utviklingsmelding og en
melding om norsk utenrikspolitikk som begge setter klima som et helt sentralt
element på dagsordenen – både i utviklingspolitikken og i utenrikspolitikken. Her
framheves sammenhengene i vår politikk. Vi viser hvordan klimautfordringene er
grunnleggende i utviklingspolitikken, og hvordan klima og energipolitiske
interesser inngår som en helt avgjørende del av norsk utenrikspolitikk.
Noen kritiserer fortsatt Regjeringen for å bruke bistandsmidler på klimatiltak.
Jeg er og blir helt uenig i denne kritikken. Løser vi ikke klimakrisen, vil den
over tid kraftig forsterke verdens fattigdomsproblemer, i en slik grad at de blir
uoverkommelige. Gjør vi ikke betydelige framskritt for å løse verdens
fattigdomsproblemer, vil svært mange utviklingsland verken kunne eller ville være
med på en internasjonal forpliktende klimadugnad.
– Beklager stemmen, president, jeg har pådratt meg et eller annet. Jeg har ikke
vært i Mexico, og har heller ikke gitt klem til noen som kom fra Mexico, slik som
Barack Obama åpenbart snakket om her om dagen!
Verden står overfor en særlig utfordring i år. Etter stor dramatikk på Bali i
2007, ble det enighet om veikartet som fører fram til København og klimatoppmøtet
i desember. Regjeringens fremste mål for København-møtet er enighet om en ambisiøs
global klimaavtale, et virkelig gjennombrudd i klimakampen. Men dette er
vanskelig, for siden 1970 har verden sett en voldsom vekst i energiproduksjon og
transport. De globale utslippene har økt med hele 70 pst. fra 1970 og fram til i
dag, og utslippene fortsetter å øke raskt. Dette står i veldig skarp kontrast til
de reduksjoner vi vet må til for å unngå de mest ødeleggende klimakonsekvensene.
Da må de globale utslippene ikke øke, men tvert imot reduseres med 50–85 pst.
innen 2050. Det betyr at veksten må stanses, så må vi ha reduksjon, og
utslippskurvene må snu i løpet av veldig få år.
En slik reduksjon vil kreve en teknologisk revolusjon. Dette er en omveltning som
industrilandene må lede, men som også krever at de største utviklingslandene
bidrar. Industrilandene, som bare har 20 pst. av verdens befolkning, står for
nesten halvpartene av verdens utslipp, men utviklingslandenes bidrag vil øke i
årene framover som følge av en kombinasjon av økonomisk vekst og befolkningsvekst.
Det aller meste av den globale utslippsveksten de nærmeste årene, fram mot 2030,
er forventet i utviklingsland.
For å få til de nødvendige reduksjonene i utviklingslandenes utslipp må
industrilandene være villig til å komme opp med betydelig ny finansiering,
samtidig som utviklingsland selv må bidra basert på sine forutsetninger.
Utviklingslandene må gis rom til økonomisk vekst slik at de kan redusere
fattigdommen, bl.a. ved at en mye større del av verdens befolkning får tilgang til
elektrisitet basert på klimavennlige teknologier. Det er flott at elektrisiteten
er fornybar, og at den f.eks. kommer fra solceller. Jeg var nettopp og besøkte
Rampura, en landsby i India, hvor det norske firmaet Scatec Solar har
elektrifisert landsbyen ved hjelp av solceller. Det er et prosjekt som India og
Norge i fellesskap, privat og offentlig, vil forsøke å rulle ut i mange flere
landsbyer med det siktemål at det skal kunne være et bredt tilbud til indiske
landsbyer om å bli solcellebasert – et godt og enkelt eksempel på noe mange andre
også bidrar til.
EU og Norge har foreslått klare og ambisiøse reduksjonsmål for seg selv og anslag
for nødvendige utslippsreduksjoner for industrilandene samlet. Men mange
industriland sitter fortsatt på gjerdet. For utviklingslandene bekrefter dette
dessverre mangel på vilje og handlekraft. Store utviklingsland ønsker ikke å påta
seg bindende utslippsforpliktelser, og i hvert fall ikke før de ser hva de rikeste
industrilandene legger på bordet.
Jeg snakket tidligere i år med Obamas mest sentrale rådgivere i klimapolitikken,
og jeg føler meg trygg på at USA vil spille en ledende rolle fram mot
København-møtet. Vi så et godt eksempel på hvilken kolossal rolle og betydning USA
har da verdens miljøvernministre møttes i Nairobi i februar. Fram til det møtet
hadde det vært et klart nei fra hele verden til å innføre et globalt forbud mot
kvikksølv. Norge hadde tatt det opp. Vi fikk med oss EU, og så fikk vi med oss
Afrika, men alle sa: Ta det ikke opp her. Så snudde USA. De amerikanske
forhandlerne smilte 360 grader rundt hodet da de endelig fikk lov til å legge fram
det de selv mente, og ikke det Bush mente. Og i løpet av et moment var hele
verdens situasjon når det gjaldt kvikksølv, forandret. En grunn til det var
selvsagt at man ikke lenger kunne gjemme seg i skyggen bak USAs forrige president.
Den skyggen var bred. Det var mange land som gjemte seg i den. Det var også norske
politikere som gjemte seg i den skyggen. Men den skyggen er ikke lenger til stede,
og det er ikke lenger mulig å gjemme seg bak USA for dem som ikke vil bevege seg
på klimaområdet. Klima er vanskeligere enn kvikksølv, men dette demonstrerer USAs
nøkkelrolle.
Kina og USA, de to klart største utslippslandene uten forpliktelser, sitter med
nøkkelen til resultater i København. Forholdet mellom Kina og USA i
klimapolitikken er komplisert, men samspillet mellom disse, som en del kaller G2,
vil være sentralt for det endelige resultatet. Det var derfor et veldig godt tegn
at utenriksminister Hillary Clinton satte finanskrise og klima øverst på
dagsordenen under sitt besøk i Kina i år, og fikk til en god dialog om disse helt
sentrale spørsmålene. Andre u-land er også viktige. Land som har en sterk stemme i
forhandlingene, er land som Sør-Afrika, Brasil og India i tillegg til Kina.
Norge arbeider for en ambisiøs, ny global klimaavtale som har som utgangspunkt at
den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 °C fra
førindustrielt nivå. Det er helt nødvendig å understreke at selv om vi skulle nå
dette som i forhandlingene framstår som et ambisiøst mål, vil det likevel ha svært
dramatiske konsekvenser. I allerede flomutsatte områder som Bangladesh, for å ta
det landet som eksempel, vil det gå fra vondt til verre. To grader vil bety at
store arealer vil bli oversvømt. Ved så lite som 50 cm havnivåstigning – som er
vesentlig mindre enn hva vi frykter vil komme – vil mer enn 17 millioner mennesker
måtte evakueres. Når vi vender blikket mot oss selv, vil også Norge måtte belage
seg på betydelig mer nedbør, selv om vi antakelig kommer heldigere ut av
klimaendringene enn mange andre land. Togradersmålet krever et internasjonalt
klimaregime som samlet sett er mye mer ambisiøst enn dagens regime som for lengst
er innhentet av virkeligheten. Klimaregimet må være basert på den til enhver tid
gjeldende vitenskapelig kunnskap, ikke på hva vi kan gjøre og hva vi har lyst til
å gjøre, men på hva vi må gjøre – basert på den samlede sum av verdens beste
vitenskapsmennesker. Alle land og sektorer må omfattes av en ny avtale med
effektive etterlevelsesmekanismer. For industrilandene må det settes tallfestede
mål, slik Norge og EU har gjort. Utviklingsland med store og raskt voksende
utslipp må ta sin del av ansvaret ved å forplikte seg til å tilrettelegge for at
den forventede veksten i deres egne utslipp blir betydelig redusert. Det sporet vi
nå er inne på, vil lede til fire–fem graders temperaturstigning i løpet av det
århundret vi allerede er godt inne i, med helt ufattelige konsekvenser for
menneskeheten. Derfor må vi snu. Togradersmålet er sentralt, selv om det kommer
til å være vanskelig å innfri.
For å oppnå slike utslippsreduksjoner må det etableres en global incentivstruktur
der utslippsreduksjoner lønner seg økonomisk. Det viktigste ved dette er å
etablere en internasjonal pris på CO2gjennom et globalt
karbonmarked.
Eksisterende klimateknologi må tas i bruk i full skala. Analysene til bl.a. FNs
klimapanel og Det internasjonale energibyrået viser at vi må satse på både økt
energieffektivisering med tilgjengelig teknologi, økt fornybar energiproduksjon og
ny teknologi på det området, og samtidig introduksjon av helt nye teknologier. En
slik ny teknologi er karbonfangst og -lagring.
Karbonfangst og -lagring for kraftproduksjon er viktig for å innfri Norges egne
framtidige utslippsforpliktelser. Målet for den teknologien som vi utvikler på
dette området, er at den skal bidra til betydelig reduksjon av
CO2-utslipp også utenfor Norge. Det som startet som et norsk nasjonalt
kompromiss, har fått en global betydning som det er stor interesse for. Men
kostnadene i dag for denne teknologien er for høye. Det brukes for mye energi på å
skille ut karbon, eventuelt for å lagre det til at vi er i stand til å få til et
kommersielt marked for karbonfangst og -lagring. Det er situasjonen nå, men vi
arbeider hardt for å løse dette. Derfor satser vi sterkt på teknologi
langs hele teknologikjeden når det gjelder CO2-håndtering – fra
forskning og utvikling til bygging av renseanlegg i fullskala. Norge har ledende
forskningsmiljøer og vil derfor satse tungt på forsknings- og utviklingsprogrammer
for å sikre bevilgninger til dette arbeidet. For å illustrere hvor langt framme
Norge er, vil jeg trekke fram at SINTEF skal lede EUs nyeste forskningsprosjekt på
CO2-håndtering i kull- og gasskraftverk, et prosjekt som har 14
partnere fra åtte land. Og selv om CO2-fangst fra gassproduksjon er
viktig, er det klart at den globale betydningen ligger aller mest i å få til dette
for kull.
Vi bygger et europeisk teknologisenter på Mongstad for å utvikle, teste og
kvalifisere ny teknologi for fangst av CO2 fra røykgass. Dette
teknologisenteret vil bidra til omfattende læring, som vil få internasjonal
betydning for framtidige anlegg.
Norge har som ett av få land også mulighet til å ta det første viktige skrittet
over til fullskala. Det er aldri før bygd et anlegg for fullskalafangst av
CO2 fra kraftproduksjon noe sted i verden. Det er ingen tvil om at
dette både er kostbart og teknologisk krevende. Dette skal vi likevel få til på
Mongstad! Prosjektet vil, sammen med teknologisenteret, føre til omfattende
teknologiutvikling. Her avventer vi selvsagt et fruktbart samarbeid med EU-land,
USA, Australia og andre som planlegger parallelle løp – i konkurranse, men også i
fruktbart vitenskapelig samarbeid.
Også på Kårstø har staten engasjert seg for å få på plass
CO2-håndtering. Når gasskraftverket der går for fullt – som det jo bare
gjør til tider – er det et av Norges aller største punktutslipp. Her vil et
renseanlegg gi viktige erfaringer til senere prosesser. I tillegg oppnår man å
rense et stort punktutslipp.
Internasjonalt har det i lang tid vært en debatt om sikkerheten ved lagring av
CO2. Norge har hatt en pådriverrolle for å få på plass et godt
regelverk for miljømessig sikker geologisk lagring, bl.a. gjennom
havmiljøkonvensjoner, som Miljøverndepartementet har ansvar for. EU har nå oppnådd
enighet om et nytt lagringsdirektiv, som langt på vei er basert på regelverk
utviklet under havmiljøkonvensjonene, og som ellers reflekterer det eksisterende
regelverket for virksomhet offshore på en god måte. Dette regelverket vil bli
gjennomført i Norge. La meg legge til at for å spre kunnskap om
CO2-håndtering og for å diskutere både teknologigjennomføring og
lagringssikkerhet inviterer statsministeren til en høynivåkonferanse i Bergen mot
slutten av måneden, som vil bidra til å sette spørsmålet ytterligere på den
globale dagsordenen.
Norge arbeider for at et nytt globalt klimaregime skal omfatte utslipp fra både
internasjonal skipsfart og internasjonal luftfart. Klimagassutslippene fra
internasjonal transport er i kraftig vekst. Det er tall som kan tyde på at
utslippene fra norskeide skip i forskjellige registre i størrelse tilsvarer
omtrent alle andre utslipp fra Norge – det illustrerer størrelsesforholdene her.
Under enhver omstendighet er det store utslipp fra norske skip. Men vi samarbeider
godt med rederinæringen om å forsøke å gjøre noe med dette. Globalt utgjør
internasjonal skipsfart 2–3 pst. av de samlede klimagassutslippene. Norge har nå
lagt fram forslag om hvordan skipssektoren skal inkluderes i et nytt globalt
klimaregime. Det er et område der vi blir lyttet til siden vi er en stor og
moderne skipsfartsnasjon. Det norske forslaget innebærer at det fastsettes et
utslippsmål for skipssektoren, og at den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO
utformer virkemidler for å nå et sånt mål.
En gang het det: «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt». Mitt håp er at
ære og makt heretter skal komme fra den samme driftigheten og dristigheten –
anvendt på miljøutfordringene. Vår flåte bør være den «hviteste» i verden i
miljøforstand.
Polarområdene er et annet felt hvor Norge har et særlig ansvar. Roald Amundsen var
den første på Sørpolen, i 1911, og han ble også den første til å nå Nordpolen, i
1926. Mens Amundsen nådde Nordpolen med luftskipet «Norge», brukte Børge Ousland
og Erling Kagge pulk og ski da de nådde polpunktet i 1990. Frykten nå er at
framtidige polfarere til Nordpolen vil måtte bruke båt. For et par uker siden
inviterte utenriksminister Jonas Gahr Støre nobelprisvinner Al Gore til en
ministerkonferanse i Tromsø om issmelting. Fokus ble her satt på sammenhengen
mellom nedsmelting av is i Arktis og i Antarktis og global nedsmelting av breer,
ikke minst med vekt på Himalaya-platået, men også på Andesfjellene og andre
steder. Det ble nedsatt en internasjonal ekspertgruppe som skal skrive en rapport
om issmelting globalt. La meg nevne at min svenske kollega, utviklingsminister
Gunilla Carlsson fra det svenske høyrepartiet, kom tilbake fra nettopp
Andesfjellene, helt sjokkert over hva hun der hadde sett av nedsmelting av breene
i Bolivia – og hva det betyr for økosystemene rundt. Deklarasjonen fra møtet i
Tromsø inneholder den mest oppdaterte kunnskapen om disse dramatiske konsekvensene
av klimaendringene, og den vil bli lagt fram under København-konferansen med et
budskap om kraftig forsterket innsats for å redusere globale klimautslipp. FNs
generalsekretær Ban Ki-moon vil også komme til Norge i månedsskiftet
august/september for selv å ta i øyesyn nedsmeltingen av polarisen i Arktis.
17 pst. av globale klimagassutslipp skyldes avskoging og skogforringelse i
utviklingsland. Regjeringens klima- og skoginitiativ ble lansert av
statsministeren på Bali i desember 2007, og har som et sentralt mål å bidra til at
utslipp fra skog i utviklingsland omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime.
Norge arbeider aktivt for at utslipp fra disse kildene skal bli en del av det nye
klimaregimet etter 2012. Derfor lovte Jens Stoltenberg på Bali i 2007 at Norge er
beredt til å trappe opp innsatsen for tiltak mot klimautslipp fra avskoging og
skogforringelse i utviklingsland til inntil 3 milliarder kr årlig.
Tiltak mot utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er blant de
raskeste og mest kostnadseffektive vi kan sette inn. Men la oss ikke ha noen
illusjoner om at de er blant de enkleste. Det er sterke drivkrefter som bidrar til
avskoging. Det er alt fra den enkelte bondes ønske om å forsørge sin familie ved å
dyrke soya eller tjene penger på kjøttproduksjon til sterke drivkrefter i
verdensmarkedets etterspørsel etter papir – hogst og handel med tropisk tømmer –
til palmeoljeplantasjer og til lokalbefolkningens behov for dyrkbar mark, ved og
tømmer. Det er et sett av ulike årsaker til avskogingen. Vi må bare finne
mekanismer som sikrer at det blir mer lønnsomt for både bønder, selskaper og
stater å bevare skogen og utnytte den fornuftig enn å hogge den ned. Vi må forene
utslippet fra avskoging med det utviklingspolitiske målet om å bidra til redusert
fattigdom.
Utfordringen i mange av samarbeidslandene er store. Noen av dem har et stort
korrupsjonsproblem, andre har dårlig styresett mer generelt og i atter andre er
det ikke stor forståelse for skogtiltak som en ny type utviklingssamarbeid. Men vi
møter også en rekke land som selv har tatt initiativ på dette området. La meg
nevne det veldig fattige, og befolkningsmessig lille, Papua Ny-Guinea, som
virkelig har vært en drivkraft i å sette dette på den globale dagsordenen. En
rekke land i Latin-Amerika har også gått i spissen på dette området. Dette er land
som er villige til å diskutere gjennomgripende reformer for å snu utviklingen, og
nå er utfordringen å få til denne prosessen i viktige skogland, som er godt i
gang, og ikke minst å få flere givere med på laget, slik at størrelsesordenen på
midlene i København blir tilstrekkelig til å kunne hjelpe dem som ønsker å hjelpe
seg selv.
For å sikre langsiktige og reelle utslippsreduksjoner blir det særlig viktig med
globale løsninger som hindrer «lekkasje», slik at redusert avskoging ett sted, la
oss si på den indonesiske øya Kalimantan, ikke fører til økt avskoging på den
indonesiske øya Vest-Irian. Det gir ingen mening, og derfor må man ha globale
regimer, og nasjonalstatene må ta styring i sin håndtering av utslippene. Vi må
internasjonalt etablere kunnskap om og tillit til systemet for overvåking av
skogområdene og deres evne til å binde karbon. Det er den enkelte nasjonalstaten
som må sette standarden for hva den skal gjøre i eget land. Det enkelte land må
utvikle en plan, så kan det internasjonale samfunnet komme inn og støtte den
planen.
Deler av de norske midlene finansierer et nytt FN-program som kalles UN-REDD. I
det samarbeider for øyeblikket regjeringer i ni tropiske land om utformingen av
nasjonale strategier for redusert avskoging, men vi har en strøm av henvendelser
fra viktige skogland, Bolivia, for å nevne ett, og andre, som altså kommer til oss
og ønsker at vi skal gjøre mer og i direkte samarbeid med dem, Guyana i
Sør-Amerika for å nevne et annet.
Både frivillige organisasjoner og urbefolkningsgrupper skal være med og utforme
strategiene. Norge er også største giver i et lignende initiativ som ledes av
Verdensbanken, som heter «The Forest Carbon Partnership Facility». Gjennom norsk
påtrykk og gjennom å bruke den store pengegaven som Norge har gitt til dette
formålet, har vi bidratt veldig effektivt til å bringe de ulike FN-organisasjonene
sammen, bringe FN sammen, med Verdensbanken på dette området. Selv om det kan
virke opplagt, må jeg nok si at det å bringe FN-organisasjonene sammen med
Verdensbanken er blant de vanskeligste oppgavene på et område som dette.
I tillegg bidrar Norge til Congo Basin Forest Fund sammen med Storbritannia og
andre. Det er et fond for vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets
skogområder, som er de nest største i verden. Vi støtter Brasils Amazonas-fond.
Amazonas er den største regnskogen i verden. Brasils Amazonas-fond er nok det mest
utviklede redskapet vi har for øyeblikket. Det skal finansiere aktiviteter som
støtter opp under de brasilske myndigheters innsats mot avskoging. Da
statsministeren og jeg var på reise i Brasil i fjor, så vi selv hvordan urfolk
verner skogen mest effektivt, og at det er mulig å finne fram til alternative
inntektskilder til tømmerhogst. I tillegg til de veldig gode resultatene som er
oppnådd innenfor programmet selv, bidrar også klima- og skoginitiativet til stor
positiv oppmerksomhet om Norge og positiv omtale i nesten alle internasjonale
miljøkretser, og det har bidratt til å markere Norge som et miljøpolitisk
foregangsland. Jo mer vi får stempel som foregangsland, desto større krav vil det
bli stilt til oss om å levere på dette området. Det er store forventninger som er
bygd opp.
Det samme gjelder vårt forslag til finansiering av tilpasningstiltak i
utviklingsland. Det er behov for å skaffe store summer internasjonalt for å
finansiere slike tiltak. Det er fremmet forslag til flere ulike mekanismer for å
skaffe penger til dette, men Norge har høstet mye støtte for sitt
finansieringsforslag, som sammen med det forslaget Mexico har lagt fram, er de to
forslagene som nå grunnleggende diskuteres i de internasjonale
klimaforhandlingene. Norge har foreslått at noen få prosent, f.eks. 2 pst., av
kvotene under Klimakonvensjonen auksjoneres internasjonalt, og at disse pengene
brukes til finansiering. Det vil bety at land med utslippsforpliktelser i en
framtidig klimaavtale, de rike industrilandene, vil bære kostnadene. Forslaget er
innovativt og robust fordi det bringer fram midler uavhengig av ordinære
budsjettbehandlinger i hvert enkelt land. Vi opplever at forslaget møter stadig
voksende interesse blant andre land, særlig blant utviklingsland. Også
EU-kommisjonen har foreslått dette norske forslaget som ett av to mulige
finansieringsmekanismer i en ny avtale. Jeg hadde en god drøfting av dette
forslaget med EUs miljøvernminister i Praha for et par uker siden, og, i en rekke
andre sammenhenger, med EU-ledere. Vi arbeider aktivt videre med å spre kunnskap
om og søke støtte for forslaget. For å illustrere interessen for forslaget kan jeg
nevne at jeg er invitert, jeg tror som den eneste ikke-afrikaner, til Den
afrikanske unions miljøvernministermøte om 14 dager. Hovedpoenget er å redegjøre
for det norske skoginitiativet og det norske finansieringsforslaget på dette møtet
i Nairobi.
Det norske forslaget er særlig tenkt å reise midler til tilpasning og
kapasitetsbygging i u-land. Det vil også kunne skaffe penger til å redusere
utslipp, som f.eks. ved finansiering av teknologiutvikling og tidlige reduksjoner
av utslipp fra avskoging i u-land.
Til sjuende og sist er det vanskeligste temaet med tanke på å få en avtale i
København den manglende tillit mellom industriland og utviklingsland, som fortsatt
preger klimaforhandlingene – om enn miljøet i klimaforhandlingene er blitt
drastisk endret etter at Barack Obama ble president i USA. Noe av denne uenigheten
kan tilskrives forhandlingstaktikk, men det er liten tvil om at det blir meget
krevende å oppnå enighet om en ambisiøs avtale i København. Derfor må verdens
toppledere, presidenter og statsministre, inn i bildet mer enn noen gang før. De
må engasjere seg i klimaforhandlingene. De må ta ledelse i de mange begivenhetene
som vil skje fra nå og fram til København-møtet. Det må vises politisk dristighet.
Norden har en nøkkelrolle gjennom Danmark, som er vertskap for
København-toppmøtet, Sverige, som har formannskapet i EU i perioden for
København-møtet, og Norge, som er pådriver på ulike områder der vi kan være mer
markert enn Danmark kan være som vertskap, og Sverige kan være som konsensusdriver
i EU. Samlet sett tror jeg de nordiske land, gjennom veldig tett kontakt, kan ha
langt større betydning enn ellers.
Det vil bli holdt en rekke møter på statsleder- og ministernivå som skal bidra til
politisk trykk og styring fram mot København-møtet. Man trenger ikke stor
spåmannskunst for å si at det er ikke i forhandlingene i seg selv alle løsningene
vil bli funnet, men når de blir hevet opp på et politisk toppnivå. Regjeringens
medlemmer benytter enhver anledning til å ta opp klimaforhandlingene i politiske
samtaler, enten det er statsministeren, utenriksministeren, meg selv eller andre
regjeringsmedlemmer. Siktemålet er å formidle og få gjennomslag for norske
synspunkter, og få større forståelse for og kunnskap om andre lands syn og
forventninger. Norge prøver også å fokusere på sammenhengene mellom
handelspolitikk og klimatiltak. Det er av stor betydning at regelverket i Verdens
handelsorganisasjon og det kommende klimaregimet vil fungere gjensidig støttende,
slik at vi løser faren både for sosial dumping, eller miljømessig dumping, som
noen er bekymret for, men samtidig ikke går inn i proteksjonisme, som andre land
er bekymret for. Her ligger det mye sprengstoff, og det er viktig at det finnes
balanserte kompromisser i forhandlingsprosessen.
Klimaforliket innebar et taktskifte i norsk klimapolitikk. Jeg vil berømme Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre for både dialogen vi hadde, og sluttresultatet. Et
tverrpolitisk samarbeid som dette legger et solid fundament for en stø og ambisiøs
klimapolitisk kurs. Jeg ønsker allerede nå å invitere forlikspartnerne til
samtaler med sikte på å få til en avtale om et klimaforlik II som en oppfølging av
rapporteringen til Stortinget om klimapolitikken i 2010. Denne rapporteringen vil
være basert på det arbeidet som Statens forurensningstilsyn legger fram på slutten
av dette året. I dette ligger det et ønske fra Regjeringen om fortsatt bred
forankring av klimapolitikken. Randolph Churchill, Sir Winston Churchills far, sa
en gang at det er en opposisjons plikt å opponere. Det er riktig, men samtidig er
det også en opposisjons plikt å bidra til de beste resultater for landet, og det
gjorde opposisjonen i klimaforliket. Vi er nå i gang med en dugnad som vi må stå
sammen om på tvers av de vanlige politiske skillelinjene, og jeg vil gi honnør til
opposisjonen for at de i klimaforlikdiskusjonen ikke brukte all tid på å opponere,
men heller brukte mye krefter på å gjøre klimaforliket så ambisiøst som mulig. Jeg
håper vi kan fortsette å presse hverandres klimaambisjoner i riktig retning både
før og etter valget.
Vi ble enige om tiltak som faktisk kan bevege internasjonalt klimaarbeid og
motivere til innsats relativt raskt. Klima- og skoginitiativet, som jeg behørig
har omtalt, er det fremste eksempelet på noe som gjennom klimaforliket har satt
Norge ettertrykkelig på den globale dagsordenen og beveget dette området raskere
enn kanskje noe annet område foran møtet i København. Det er også viktig at Norge,
som et rikt industriland, i de internasjonale klimaforhandlingene demonstrerer
tydelig vilje til å gå foran og redusere egne utslipp. Dette har i alle år vært et
ufravikelig krav fra utviklingslandene i forhandlingene.
Under behandlingen av klimaforliket var det enighet om at Norge i 2020 skal kutte
de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990.
Det ble ansett som realistisk i klimaforliket å redusere utslippene i Norge med
15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik
den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007 når skog er inkludert. Jeg skal
ikke legge skjul på at dette er krevende og ambisiøse mål. Vi visste da vi inngikk
forliket, at det allerede lå an til en betydelig vekst i utslippene fram mot 2020.
Motoren i denne veksten er økt velstand. Vi kjøper bil nummer to, vi kjøper flere
og nye ting til boligen, og vi reiser mer. I tillegg har olje- og gassproduksjonen
siden 1990 gitt vesentlig utslippsvekst. Alle piler, både i Norge og
internasjonalt, peker i retning av økte utslipp, og det er denne trenden vi skal
snu med klimaforliket. Det er ikke lett i Norge, og det er enda vanskeligere
internasjonalt.
Regjeringen bestreber seg selvsagt på å følge opp alle punktene i klimaforliket:
Vi har lagt om avgiftssystemet slik at biler med lite CO2-utslipp
blir billigere, og biler med høyere utslipp blir dyrere.
Vi har doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken.
Vi har økt investeringene i jernbane.
Vi har tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi.
Vi bruker i år nærmere 2,6 milliarder kr på arbeidet med
energieffektivisering, fornybar varmeproduksjon og vindkraftutbygging. Dette
er over tre ganger så mye som Enova disponerte i 2005 da den rød-grønne
regjeringen fikk makten.
Vi vil forby installering av oljekjele i nye bygg og ved større ombygginger
fra 1. januar 2010.
Vi arbeider hardt med å komme helt i mål med andre punkter i forliket. I
klimaforliket ble Regjeringen enig med opposisjonen om å gjenoppta drøftinger med
Sverige om et felles marked for elsertifikater, såkalte grønne sertifikater.
Ambisjonen er å få på plass de sentrale prinsippene for hvordan markedet skal
utformes innen 1. oktober i år.
Vi ser imidlertid tegn på at selv en god oppfølging av klimaforliket ikke er nok
til å oppnå de nødvendige utslippsreduksjonene i 2020. Regjeringen jobber derfor
kontinuerlig med å videreutvikle klimapolitikken. La meg nevne tre konkrete
områder.
For det første: fastlandsindustrien. Omtrent halvparten av industrien er fortsatt
ikke omfattet av virkemidler for å redusere klimagassutslippene. Dette bryter med
prinsippet om at forurenser betaler, og fører til at andre deler av samfunnet må
bære en større del av kostnadene for å redusere utslippene. Samtidig må man være
klar over at mange av disse bedriftene konkurrerer på et globalt marked, og at de
i liten grad kan velte økte utslippskostnader over på kundene. En avtale mellom
Miljøverndepartementet og industrien kan være en god måte å redusere disse
utslippene på. Senere i dag skal jeg ha et første møte med Norsk Industri med
tanke på å få til en slik avtale, som forhåpentligvis kan begynne å gjelde fra 1.
januar 2010.
For det andre: kommunesektoren. Regjeringen opplever at veldig mange kommuner er
ivrige etter å bidra i en nasjonal klimadugnad. Miljøverndepartementet sender
derfor nå ut på høring en statlig planretningslinje for klima- og
energiplanlegging i kommuner og fylkeskommuner. Det er viktig at kommunene setter
seg ambisiøse utslippsmål og identifiserer konkrete miljøtiltak, som de forplikter
seg til å gjennomføre. Slik kan vi utløse utslippskutt og bidra til miljøvennlig
energiomlegging i kommunene.
For det tredje: Landbruks- og matdepartementet legger fram en stortingsmelding om
landbrukets klimautfordringer før sommeren. Det er lagt opp til at meldingen skal
drøfte tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser fra landbruket,
og også omtale potensialet for økt opptak av CO2 og binding av karbon i
skog og jord. Konsekvensene av klimaendringer for landbruket med tilpasningstiltak
også her i Norge er et viktige tema.
Slike grep rettet mot enkeltsektorer, mot landbruk, mot kommunesektoren og mot den
ikke avgiftsregulerte industrien, er viktige, men det er avgjørende at vi også har
på plass en solid grunnmur i virkemiddelapparatet vårt. Kvotesystemet er denne
grunnmuren. Vi har nylig fått på plass kvotesystemet for perioden 2008–2012. Etter
en runde med justeringer har Regjeringen lyktes i å opprettholde et system som er
det mest ambisiøse i Europa. Norge utsteder færrest kvoter i forhold til
bedriftenes forventede utslipp. Med dette bidrar Norge til å sikre etterspørselen
etter kvoter i EUs kvotesystem.
EU har nå endelig vedtatt det reviderte kvotedirektivet som etablerer et styrket
og utvidet kvotesystem for perioden 2013–2020. Norge er en del av EUs kvotesystem
i dag, og det vil være viktig for oppfyllelsen av norske klimamål og for norsk
næringsliv at Norge også i neste kvoteperiode er en del av EUs kvotesystem.
Samtidig ønsker Norge å kunne påvirke EU-systemet i retning av størst mulig
klimaeffekt. Regjeringen vil derfor arbeide for dette ved å føre en aktiv politikk
overfor EU når kvotesystemet skal utmeisles i detalj.
I klimaforliket bestemte vi at vi skal overoppfylle Kyoto-forpliktelsene med 10
prosentpoeng. Vi vil nå dette målet gjennom statlige kjøp av kvoter. 10
prosentpoeng høres kanskje ikke så mye ut, men i praksis betyr det at vi bidrar
til utslippskutt i andre land tilsvarende halvparten av våre egne utslipp fra
biler, busser og trailere. Regjeringen er opptatt av at det i våre kjøp av
klimakvoter legges opp til en bredt sammensatt portefølje. Det innebærer bl.a. at
vi ønsker et betydelig innslag av prosjekter fra de minst utviklede landene. Det
er likevel ikke mulig å sette seg absolutte mål for kvotekjøp, f.eks. i form av
kun å kjøpe kvoter fra én region eller én teknologi, siden tilbudet av kvoter av
de fleste typer det er aktuelt å satse på, er begrenset. La meg også si at den
såkalte grønne utviklingsmekanismen eller kvotesystemet beregnet på utviklingsland
er et system i sin startfase, ikke et ferdig utviklet system. Det er mer å
sammenligne med barn som må vokse opp, og som trenger å videreutvikles. Det Norske
Veritas har lagt fram viktige forslag på dette området siden de har 50 pst. av
markedet for godkjenning av disse kvotene. Så det er rom for betydelige
forbedringer. Norge engasjerer seg sterkt i debatten om dette internasjonalt. Men
kvotesystemet er en veldig viktig grunnmur som må forbedres.
Svaret på klimautfordringen ligger både i atferdsendring og i ny teknologi. De to
kan ikke så lett skilles: Ofte vil atferdsendring kreve at vi har utviklet ny
teknologi. Ny teknologi vil utløse ny atferd. Derfor vil vi trenge en teknologisk
revolusjon. Jeg tror den vil komme. Tenk bare på hvor raskt internetteknologien
har spredd seg til hele verden siden den ble introdusert for 10–15 år siden. Fra å
være et lite redskap for nerder, stort sett i Nord-Amerika, og for folk i
universitetsmiljøene den gangen, gikk den til å bli allemannseie over hele kloden
i løpet av 12–13 år. Over alt hvor det finnes middelklasse, finnes i dag
Internett. Det samme har skjedd med alt fra flatskjermer til mobiltelefoner – for
å ta moderne eksempler. Går man tilbake i historien, fikk brødrene Wright det
første flyet opp i lufta. Alle sa at det var umulig, inntil de gjorde det. Da ble
det mulig. Da Edison fant opp lyspæren, sa alle at det var umulig, inntil han
gjorde det. Da var det mulig. Potensialet for teknologisk endring er kolossalt,
men krever de rette samfunnsmessige betingelsene. Atferdsendring og teknologisk
endring kan ikke ses som to atskilte områder.
Transport er kanskje vår største utfordring. Klimamålet for transportsektoren er
at vi skal kutte utslippene med 2,5–4 mill. tonn i 2020 sammenliknet med
referansebanen. Dette krever at vi begrenser trafikkveksten, at vi forandrer
bilparken, og at vi sørger for at mest mulig av gods og personer transporteres på
andre måter enn på vei og med fly. Også i transportsektoren trenger vi
teknologiske gjennombrudd. Det er viktig å satse bredt, ikke bare på én bestemt
teknologi, men ha rom for de mange forbedringene – ikke bare forbedringer av den
tradisjonelle bensinmotoren, hydrogen og andre mulige nye drivstoff, men selvsagt
framfor alt bruken av elektrisitet til transportformål. Norge har allerede noen av
de aller beste rammebetingelser for kjøp av elbil og også de beste betingelsene
for bruk av elbil, f.eks. gjennom adgang til kollektivfelt. Utviklingen av bedre
batterier, større biler og bedre infrastruktur vil bidra til å øke bruksområdene
for elbilene framover. Norge har vært – og er – ledende på elbilmarkedet, men vi
må gå videre. Jeg besøkte Miljøbil Grenland i Porsgrunn for noen få uker siden.
Jeg ble imponert over å se en elbil som ikke var en liten bil for nisjemarkedet,
men en stor familiebil der alle kan være med, mor og far med tre barn i baksetet,
bikkje og fullt bagasjerom, og likevel kjøre over lange avstander. Så elbilene
kommer, og de kommer raskere enn mange tror. Om kort tid kommer også plug-in
hybridbilene, altså biler som har elmotor som kan lades fra stikkontakten, og som
har en tradisjonell motor i tillegg. Regjeringen vil bidra til infrastruktur i
form av ladestasjoner. Det er derfor satt av 50 mill. kr til dette i Regjeringens
tiltakspakke fra januar.
Vi har gjennomført endringer i engangsavgiften, som har gjort at de
gjennomsnittlige utslippene fra nye biler er redusert med 14 pst. fra 2006 til
2009. Målsettingen er at gjennomsnittet skal være nede på 120 gram CO2
pr. kilometer i 2012. Regjeringen vil fortsette den gradvise omleggingen av
avgiftssystemet og virkemiddelbruken, slik at mer energi- og miljøvennlige biler
styrker sin konkurranseposisjon. Samtidig må vi passe på at økt elbilbruk og økt
hybridbilbruk reduserer annen biltrafikk og ikke erstatter sykkel og
kollektivtransport.
Om få minutter vil samferdselsministeren motta en rapport fra en arbeidsgruppe som
ledes av Energibedriftenes Landsforening. Rapporten viser hvilke grep bransjen
mener bør tas for å framskynde utviklingen og innfasingen av elbiler og plug-in
hybridbiler i den norske bilparken.
Regjeringen vil fortsette satsingen på kollektivtrafikk. Nasjonal transportplan
ble lagt fram for Stortinget i mars. Der er investeringer til jernbaneutbygging
fordoblet i forhold til planen for 2006–2015. Det legges også opp til å forbedre
driftsstabiliteten på jernbanen gjennom en satsing på 42 milliarder kr. I tillegg
skal belønningsordningen til kollektivtrafikken fordobles, og det skal satses på
gang- og sykkelveier. Investeringer i kollektivtrafikk er ofte ikke alene nok til
at folk tar det i bruk. Dersom regionale og lokale myndigheter setter inn
effektive tiltak som køprising og parkeringsrestriksjoner, vil det føre til større
overgang til kollektive transportmidler og dermed lavere klimagassutslipp.
Regjeringen vil at andregenerasjons biodrivstoff skal være en del av en langsiktig
løsning på klimautfordringene, og da ikke nødvendigvis bare til biler, men
eksempelvis til fly. Derfor har vi introdusert retningslinjer for hvordan man skal
innfase førstegenerasjons biodrivstoff og skape marked for andregenerasjons
biodrivstoff. Denne typen biodrivstoff kan baseres på avfallsprodukter, trevirke
og halm og gir langt mindre konflikter i forhold til matproduksjon enn dagens
biodrivstoff. Det jobbes med en strategi for forskning og utvikling av
andregenerasjons biodrivstoff. La meg si at for øyeblikket er dette også, i
tillegg til bedre organisering av flytrafikken, bedre landingssystemer osv., det
viktigste virkemiddelet vi har for en mer miljøvennlig og grønnere politikk for
flyindustrien.
Når det gjelder å redusere utslipp fra transport og for så vidt andre tiltak, er
det mange gode eksempler i næringslivet selv. Et mål som har imponert meg mye, er
det NorgesGruppen har satt seg på dette feltet. NorgesGruppen er Norges største
matvarekjede. De har satt som mål å redusere CO2-utslippene pr.
egentransportert vare med 40 pst. i løpet av 2010. Dette er av typen inspirerende
mål til etterfølgelse for andre bedrifter. Jeg oppfordrer aktører i andre bransjer
til å legge seg i selen. La oss aldri glemme at klimatrusselen ikke kan løses av
noen instans alene. Bare hvis næringsliv, regjering, politisk miljø og sivilt
samfunn går sammen, finner vi løsningene.
Ifølge FNs klimapanel er energieffektivisering det tiltaket som i alt har det
største potensialet for globale utslippskutt. Jeg har i den sisten tiden, kanskje
også inspirert av finanskrisen, interessant nok opplevd at stadig flere
næringslivsledere og ledende bedrifter kommer og ønsker mer lovregulering og ber
om at deres næring blir bedre regulert. Dette er bedriftsledere som ønsker at vi
premierer de beste innen en bransje, og straffer de dårligste. Jeg ser også at
Abelia innen NHO går ut med det samme i dagens nummer av Aftenposten. Dette er en
politikk vi trenger mer av: regulering av markedene for å styrke dem som vil gå
framover på klimaområdet, og straffe dem som henger etter.
En skjerping av energikravene på et område som nybygg vil gi betydelig redusert
klimabelastning. Energikravene ble skjerpet i 2007 og vil bli revidert i teknisk
forskrift til ny plan- og bygningslov, som sendes ut på høring før sommeren.
Passivhus er bygg med svært lavt energiforbruk, der oppvarmingsbehovet kan være
redusert med så mye som 90 pst. En satsing på passivhus er viktig for å redusere
våre klimagassutslipp.
Samtidig må vi gjøre det enkelt for vanlige folk å bruke mindre energi i boligen
sin. En energisjekk for det enkelte bygg vil være et første steg i arbeidet med å
gjennomføre konkrete effektiviseringstiltak. Fra nyttår 2010, altså ved inngangen
til 2010, tilbys alle eiere av bygg en gratis energisjekk gjennom et webbasert
system. Alle som selger eller leier ut en bolig, vil bli pålagt en slik
energisjekk, og de må samtidig legge fram en energiattest. Alle store offentlige
bygg skal ha en synlig energiattest. Vi vil også bidra til å utarbeide et mer
detaljert opplegg for frivillig energisjekk, som bl.a. kan være et grunnlag for å
identifisere konkrete energieffektiviseringstiltak tilpasset det enkelte bygg.
Denne frivillige ordningen vil være selvfinansierende. Olje- og
energidepartementet vil presentere et slikt opplegg om ikke lenge.
La meg legge til at i samtaler med amerikanske politikere og næringslivsledere er
det ett tema de snakker om kanskje mer enn noe annet, og det er begrepet Smartnet.
Det er et elektrisk nett hvor man ikke bare tar strøm ut, men hvor den enkelte
kunde også kan mate strøm inn, f.eks. fra sin elbil eller fra sitt solcellepanel,
og dermed redusere sine strømregninger – altså ikke bare ta ut strøm, men også å
bidra med strøm inn. Man kan få langt flere energiprodusenter på denne måten. På
sikt vil Smartnet kunne gjøre det mulig for kunder å mate inn strøm på nettet fra
en rekke kilder. Det er stor interesse for dette, og norske energimyndigheter vil
følge med på utviklingen av Smartnet-konseptet.
Olje- og gassinstallasjonene på sokkelen står for en betydelig andel av de norske
klimagassutslippene. Disse utslippene kan reduseres ved at nye utbygginger i
større grad baseres på elektrifisering eller samkjøring av kraftbehov med
eksisterende innretninger. Det er i dag to prosjekter under utbygging som skal
forsynes med kraft fra land: Valhall og Gjøa. Snøhvit og Ormen Lange har også
delvis dekket energibehovet med kraft fra nettet, i og med at prosessering skjer
på land. Plattformen Troll A mottar i dag kraft fra land. Etter at klimaforliket
ble inngått, har Regjeringen fulgt opp kravet om vurdering av kraft fra land ved
alle nye utbygginger og større modifikasjoner på sokkelen. Olje- og
energidepartementet vil omtale oppfølgingen av utslippsfri kraft til
petroleumssektoren i Olje- og energidepartementets budsjettproposisjon for 2010.
Forskning og miljøteknologi og teknologisk revolusjon har gått som en rød tråd
gjennom denne redegjørelsen. Det er forskningen og klimaovervåkningen som har vist
samfunnet at vi har et klimaproblem. Forskningen vil også spille en sentral rolle
i jakten på løsningene. For Regjeringen er videre satsing på kunnskapsmiljøene
helt sentralt. Regjeringen har allerede tredoblet forskningen på fornybar energi.
Viktige grep er gjort gjennom etableringen av Energi21 for energisektoren. Nå
jobbes det med en bredere styrking av klimaforskningen. Regjeringen har nedsatt en
egen styringsgruppe, kalt Klima21, som jeg nettopp møtte, og som skal foreslå en
samlende forsknings- og utviklingsstrategi for klimaforskningen til høsten. 24.
april i år la Regjeringen fram en ny forskningsmelding – Klima for forskning. Det
er et mål at norsk forskningspolitikk skal bidra til å løse globale utfordringer
med særlig vekt på klima, energi, hav og matsikkerhet.
Ny teknologi utvikles i verdens mest avanserte industriland, som i Norge og i
Europa ellers, i Nord-Amerika og i Japan, men utvikles også i raskt voksende
industriland, som Kina og Brasil. Fortsatt er markedet for miljøteknologi nytt og
umodent, men det regnes for å være et av verdens raskest voksende
teknologimarkeder. Vindenergibransjen sysselsatte 154 000 mennesker i EU i 2007.
Hver dag er det skapt 33 nye arbeidsplasser i denne bransjen de siste fem årene.
Og det interessante er at på grunn av finanskrisen er ideen om at markedene
regulerer seg selv nå, skrinlagt i nær sagt alle miljøer internasjonalt, med noen
ytterst få unntak. Det betyr også at stemningen for å regulere markedene for å
drive fram denne nye teknologien har en helt annen global vind i seilene.
Regjeringen vil utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi som skal være
bredt forankret i næringslivet og i kompetansemiljøene. Et strategisk råd
bestående av næringslivsledere, kunnskapsmiljøer, miljøbevegelsen og
arbeidstakersiden skal gi løpende råd til strategiarbeidet og bidra til å følge
opp strategien. Gjennom arbeidet med strategien er det allerede blitt tydelig at
det er et relativt stort behov for statlige støttemidler til kommersialisering av
miljøteknologi, og da særlig til utviklings- og demonstrasjonsprosjekter.
Med den rød-grønne regjeringen har Norge begynt å løpe, etter mange års
klimadvale. Men mye gjenstår. Regjeringen har derfor bedt Statens
forurensningstilsyn lede faggruppen Klimakur 2020. Klimakur skal utarbeide det
nødvendige faglige grunnlaget for vurderingen av klimapolitikken og behovet for
endrede virkemidler, som skal legges fram for Stortinget i 2010. I gruppen jobber
sentrale etater som Vegdirektoratet, Oljedirektoratet, Norges vassdrags- og
energidirektorat og Statistisk sentralbyrå. Jeg kjenner ingen andre land som har
organisert et så omfattende arbeid som dette. Klimakur skal vurdere i hvilken grad
eksisterende virkemidler er sterke nok til at vi når våre mål for nasjonale
utslippskutt og vurdere behovet for nye eller endrede virkemidler. Jeg tror at vi
allerede nå må være forberedt på at det i årene framover vil være nødvendig å
innføre mange nye virkemidler som vil bidra til at utslippene kuttes.
Klimakur-rapporten overleveres Miljøverndepartementet i november i år. Denne
rapporten vil være et veldig viktig grunnlag når Regjeringen skal rapportere
tilbake til Stortinget midtveis i Kyoto-perioden, i 2010 – og selvsagt etter
København-toppmøtet.
Klimakur-rapporten vil, slik jeg ser det, være et viktig veikart fram til målet om
kraftige utslippsreduksjoner. Jeg er sikker på at veikartet kommer til å bære preg
av godt håndverk. Men jeg er like sikker på at selv om vi får dette kartet, kommer
vi til å møte store utfordringer på reisen.
Jeg vil takke for denne anledningen til å gjennomgå Regjeringens klimapolitikk. Vi
har begynt å kjempe mot klimatrusselen, men de hardeste og største slagene
gjenstår. Vi er i en situasjon som jeg tror best beskrives ved hva Winston
Churchill sa i det britiske underhuset i november 1942, etter de alliertes seier
ved El Alamein. Han sa da: Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen
på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.
Vi er nå ikke i nærheten av å få til de utslippsreduksjonene som denne kloden
trenger. Vi har ikke engang begynt på veien mot lavutslippssamfunnet. Men kanskje
vi nå ser slutten på den epoken da mange av verdens toppledere så en annen vei
eller satt på hvert sitt gjerde og så på hverandre. Jeg tror ærlig og oppriktig at
når vi går fra hverandre i København, kan vi si at dette var slutten på
begynnelsen, slutten på stillstanden. Vi har startet den globale marsjen mot
målet. Målet er stort, men vi er beredt til å nå det.
Winston Churchill visste den gang hva han snakket om. Også etter El Alamein fulgte
skuffelser og svære oppofrelser. Men de allierte vant. Og vi skal også vinne i
København.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at miljø- og utviklingsministerens redegjørelse om
klimapolitikk legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.