Henning Skumsvoll (FrP) [12:28:01]: «Miljøverndepartementet har avvist klage fra fylkesmannens miljøvernavdeling og gitt tillatelse til oppføring av 32 vindmøller i Farsund kommune. Dette innebærer meget store miljøinngrep i form av nye veier til 32 fjelltopper. En kommunegodkjent reguleringsplan om oppføring av blant annet 23 båtnaust er senere blitt avslått av Miljøverndepartementet. Begge tiltak er samfunnsgagnlig, men har fått helt forskjellig sluttresultat.
Kan statsråden gjøre noe for å forsikre at en slik forskjellsbehandling av planer i samme kommune ikke vil skje i framtiden?»
Statsråd Erik Solheim [12:28:51]: I begge disse sakene forelå det innsigelser på grunn av konflikt med nasjonale interesser. Det innebærer at Miljøverndepartementet fatter det endelige vedtaket. Departementet har årlig 40–50 slike saker av totalt ca. 2 200 planer vedtatt i kommunene. Kommunene treffer altså endelig vedtak i 98 pst. av planene. Jeg nevner dette fordi det ofte gis inntrykk av at Miljøverndepartementet sitter og overstyrer i mange saker. Det motsatte er tilfellet. Det finnes nesten alltid gode, lokale avveininger ved hjelp av fylkesmannen og kommunene som løser sakene lokalt, og så er det bare noen ytterst få saker som kommer til sentral behandling.
I Miljøverndepartementets behandling av innsigelsene til reguleringsplanen for Lista vindkraftanlegg ble det særlig lagt vekt på gode vindressurser i området og at anlegget vil bidra til den regionale og nasjonale krafttilgangen. Departementet var klar over at tiltaket kunne medføre konflikter med miljøverdiene på Lista. Departementet stadfestet likevel kommunens reguleringsplan ut fra en helhetlig avveining av fordelene i form av økt produksjon av fornybar energi, sett i forhold til negative virkninger for landskap, kulturminner og naturmiljø.
La meg legge til at dette er en av de vanskeligste sakene vi har hatt, en sak der vi var i stor tvil, og hvor det var avveining mellom to viktige miljøhensyn, det ene var fornybar energi i Norge i form av vindkraft, som er ønskelig, og det andre var de meget betydelige negative miljøkostnadene på Lista av dette anlegget. Så det er få saker jeg har hatt på mitt bord, hvor jeg har vært så i tvil om resultatet som i denne.
Miljøverndepartementet har videre stadfestet reguleringsplan for Mosvold småbåthavn i Farsund. 23 båthus i strandsonen er unntatt fra stadfestingen. Begrunnelsen var at båthusene blir dominerende i landskapet og blokkerer kontakten mellom strandsonen og sjøen. Småbåthavna rommer 500 båter, mens båthusene ville romme 46 båter. Det er lagt vekt på at planen allerede omfatter eksisterende båthus, og at det er en sterkt økende interesse for å bygge båthus som beslaglegger en økende del av strandsonen.
Miljøverndepartementet foretar i den enkelte sak en avveining mellom ulike interesser, som i mange saker også berører andre departementer. I de to sakene er det helt ulike samfunnsinteresser og miljøverdier som er vurdert. Det faktum at sakene får ulikt utfall, er derfor ikke et resultat av forskjellsbehandling, men en konsekvens av at sakene er grunnleggende ulike.
Henning Skumsvoll (FrP) [12:31:28]: Jeg takker for svaret fra statsråden, selv om jeg er uenig i en del av synspunktene, særlig med hensyn til eksisterende båthus. Men i Aftenposten 3. februar er det stort oppslag om at statsministeren og lederen for Senterpartiet og SV vil lytte til folket, og det antar jeg også betyr å lytte til lokalpolitikerne. Båtnaust er på store deler av Sørlandet en del av båtkulturen, og må nødvendigvis ligge i strandsonen. Jeg kan ikke se at strandsonen er mer hellig grunn enn resten av kommunegrunnen, så møller burde kunne bygges der. I denne saken har Miljøverndepartementet ikke lyttet til Farsund kommunestyre i det hele tatt. Er statsråden komfortabel med at departementet i saken om båtnaust har overkjørt det lokale selvstyret? Dersom svaret er ja, må det bety at statsråden er uenig med statsministeren og kunnskapsministeren i at Regjeringen skal lytte til folket.
Statsråd Erik Solheim [12:32:25]: Nå vet jeg ikke hva Skumsvolls holdning til begge disse prosjektene er. Ut fra kjennskap til Fremskrittspartiets alminnelige politikk antar jeg at han er tilhenger av begge prosjektene, men det vet jeg ikke. Jeg må innrømme at jeg har vært sterkt i tvil om dem begge, og, som sagt, vi ga tillatelse til vindparken under sterk tvil, fordi vi mente – og mener – at det er viktig å få en utvikling av vindindustri i Norge, og at dette var et område som lå vel til rette teknologisk vindmessig for vindindustri, om enn miljøkostnadene var store.
Selvsagt skal vi lytte til folket, men når jeg snakker med folk, kommer de veldig ofte med to forskjellige meldinger. Ja, veldig mange ønsker å bygge ut sin egen hytte eller sitt eget båthus, men så godt som alle ønsker også at strandsonen skal være et sted for alminnelig ferdsel, hvor man kan legge til ved brygger, man kan grille, hvor man kan ha et fint liv, og de vil også at strandsonen skal være åpen for kommende generasjoner her i landet.
Henning Skumsvoll (FrP) [12:33:28]: Igjen takk for svaret. Skumsvoll var imot vindmøllebygging på grunn av de store inngrep i naturen.
Den utøvende strandsonepolitikken som nå gjelder, vil være en sterk hemning av utviklingen langs kysten. De sørlandsbyene som vi er så stolte av, ville jo aldri ha blitt bygd i dag. Ifølge SSB ble det i 20-årsperioden fra 1985 til 2005 i strandsonen i Farsund bare bygd ned 2 pst. Det viser at kommunen er meget restriktiv med bebyggelse i strandsonen.
Reguleringsplanen inneholdt 500 båtplasser og 23 båtnaust. Tiltaket er meget samfunnsgagnlig og vil kunne avhjelpe kommunen med å tiltrekke fagfolk til ledige stillinger. Er statsråden villig til på nytt å vurdere planen om båtnaust, på grunnlag av lokal tradisjon, men ikke minst på grunn av den samfunnsgagnlige effekten båtnaust kunne ha for Farsund kommune?
Statsråd Erik Solheim [12:34:26]: La meg først si at det gleder meg at Skumsvoll var skeptisk til vindmølleparken, for det viser et ekte miljøengasjement som jeg synes det er fint å se i Fremskrittspartiet, og det gleder meg også å høre at Farsund kommune, uten at jeg kjenner detaljene, fører en restriktiv politikk med hensyn til utbygging av strandsonen.
La oss bare erkjenne at dette er vanskelige avveininger. Regjeringen ønsker å sikre at vesentlige arealer av de gjenværende i norsk strandsone er tilgjengelige for allmennheten. Ja, vi ønsker alle – mange av oss – å ha hytte, båthus osv. i strandsonen, men vi ønsker også å kunne legge til båten der andre er, vi ønsker å kunne gå i strandsonen, vi ønsker å kunne benytte den til turer, til å spille fotball, til å grille. Kort sagt, vi ønsker at strandsonen skal være et åpent sted for mange mennesker, og vi ønsker at neste generasjon skal ha den samme anledning til å oppholde seg i strandsonen som vår generasjon har hatt. Hvis vi ikke da fører en restriktiv politikk, vil ikke noe av dette være mulig. Derfor er man nødt til å avvise enkelte tiltak, selv om det skulle være lokal oppslutning om dem.