Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:30:41]: (ordfører for saken): Den saken vi nå skal behandle – jeg håper forresten en del av futten gikk ut av forsamlingen i forrige runde – ligger litt i samme gate som forrige sak.

I brev fra landbruks- og matministeren datert 19. november 2010 understreker statsråden at det er en kontinuerlig prosess å sikre at lovverket er tilpasset vår tids utfordringer. Statsråden påpeker at eiendomspolitikken i landbruket vil være et tema som er aktuelt å berøre i stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken, som er varslet at kommer i løpet av vårsesjonen.

Denne saken handler om å jobbe for et aktivt jordbruk i alle deler av landet. Det er avgjørende for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og et levende kulturlandskap.

Høyre knytter tiltakene i forslaget sitt til forbedring av bøndenes driftsmuligheter. Kristelig Folkeparti tror ikke at fjerning av boplikten eller prisreguleringen på landbrukseiendom er avgjørende for å forbedre bøndenes driftsmuligheter.

Vi vil heller vise til den undersøkelsen som fylkesmannen i Nord-Trøndelag gjorde for noen uker siden, der 90 pst. av de 500 bøndene som hadde svart, svarte at bedre økonomiske rammevilkår vil være den største motivasjonen for å drive videre.

Bønder ligger inntektsmessig langt under andre yrkesgrupper. Derfor har Kristelig Folkeparti flere ganger bedt regjeringen vurdere et lavlønnstillegg for bøndene, men vi har ennå ikke sett noe initiativ fra regjeringens side på det området.

I fjorårets jordbruksoppgjør manglet det 210 mill. kr på å gi bøndene en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet. En rimelig inntektsutvikling ville bidratt til rekruttering til yrket og bevaring av en variert bruksstruktur over hele landet. Dette mener vi i Kristelig Folkeparti bør komme på plass så fort som mulig.

50 pst. av bøndene i undersøkelsen svarte at mer fritid var en viktig motivasjon for fortsatt drift. For oss er det viktig å bedre velferdsordningene for bonden. Det kan ikke være slik at bønder har mye dårligere mulighet til ferie og fritid enn andre grupper.

Boplikten handler om hvordan markedet for landbrukseiendommer skal reguleres og hvorvidt vi skal ha levende bygder her i landet. Det kan det selvfølgelig være mange ulike meninger om, men det er ingen som tvinger noen til å bli boende på en landbrukseiendom.

Som saksfremlegget forteller, er begrunnelsen for reglene om boplikt knyttet til bosettingshensynet og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Det er viktig at det bor folk rundt om på gårdene her i landet, og at jorda dyrkes.

Kristelig Folkeparti er på lik linje med andre bekymret over fraflytting fra gårdsbruk. Det er riktignok stor variasjon mellom de ulike landsdelene. Relativt mange er bosatt på gårder i sentrale strøk – i mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag – mens det er svært mange landbrukseiendommer uten fast bosetting i Nord-Norge og i mindre sentrale jordbrukskommuner.

Bo- og driveplikten hindrer at det åpner seg et marked for at landbrukseiendommer blir store fritidseiendommer for kapitalsterke investorer. Kapitalsterke investorer som bare blir boende i korte perioder i ferier o.l., er ikke det Kristelig Folkeparti oppfatter som en fremtidsrettet landbrukspolitikk med levende bygder.

En undersøkelse fra 2008 slår fast at boplikt gir mer stabil bosetting. Ni av ti søker aldri om fritak fra boplikten, og blant disse er det stor prosent sjanse for at de bor på gården i over 40 år etter innflytting. Dette kan tyde på at boplikten gjør at bøndene tenker nøye gjennom situasjonen før de overtar og tar et langsiktig valg.

Kristelig Folkeparti mener at lovbestemt bo- og driveplikt er et viktig virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseiendommene utgjør ryggraden i mange bygdesamfunn og er utgangspunktet for lokal verdiskaping og lokal vekst.

Jeg foreslår på vegne av komiteens flertall at forslaget fra representantene ikke bifalles.

Arne L. Haugen (A) [15:35:43]: Jeg viser til flertallsmerknadene i saken, som jeg slutter meg til. Der er begrunnelser for boplikt, driveplikt, priskontroll ved erverv av landbrukseiendom og delingsforbudet i jordlova kommentert på en måte som er dekkende for mitt syn.

Jeg antar at Høyre ser på dette forslaget som et av sine innspill i forbindelse med debatten om den nye stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken. Jeg merker meg også at vi i regjeringspartiene er enige med Høyre om at en av de viktigste globale utfordringene er å produsere mat på en klimavennlig og bærekraftig måte, og at det i et langsiktig og solidarisk perspektiv derfor blir stadig viktigere å ha gode virkemidler som kan bidra til produksjon av mat.

Når vi er enige om det, må jeg si at jeg er uenig med Høyre, som vil kaste vrak på virkemidlene som gjør det mulig å stimulere til matproduksjon på små og store bruk over hele landet. Vel er det sånn at ingen er fornøyd med at mange bruk står tomme, og at jorda ikke drives, men svaret på denne utfordringen er etter mitt syn ikke å markedsliberalisere landbrukspolitikken. I det globale perspektivet holder vi på med vår matproduksjon opp mot Nordishavet på kun 3 pst. av arealet vårt, som er dyrket jord.

Vi i Arbeiderpartiet – og der er jeg trygg på å ta med meg alle de tre regjeringspartiene – vil utnytte all dyrket jord til å produsere mat. Da må vi ha en aktiv landbrukspolitikk som stimulerer og legger forholdene til rette for dem som vil satse. Og skal vi lykkes med å ha et landbruk over hele landet også i framtiden, må myndigheter og næring spille på lag. Derfor må eiendomslovgivningen i landbruket – jordloven og andre lover av betydning – hele tiden overvåkes for å sikre oss at de fungerer etter hensikten.

Derfor ble det også gjort omfattende endringer i eiendomslovgivningen i landbruket i 2009, og jeg er enig med statsråden i at det tar tid å vinne erfaringer med de endringene som ble gjort. Kanskje er det aktuelt med ytterligere justeringer, men de må i tilfelle komme som resultat av erfaringer man har trukket i perioden etter 2009.

Det er mange i landbruket som sliter økonomisk i dag. Det må vi få gjort noe med. Det er blant de største problemene som må drøftes i den stortingsmeldingen som regjeringen nå skal legge fram.

Jeg har ingen tro på at bøndene og landet vårt er tjent med at vi fullstendig deregulerer landsbrukslovgivningen og liberaliserer landbrukspolitikken. Derfor er jeg enig i å avvise dette forslaget. Og så skjønner jeg at dette er en debatt vi kommer tilbake til på et bredere grunnlag når stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken kommer til drøfting.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:39:34]: Først vil jeg fremme det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har, slik at det er gjort.

Dokument 8:24 for 2010–2011, som omhandler bøndenes driftsmuligheter og muligheter til å forbedre disse, samt å styrke den private eiendomsretten, er saker som undertegnede og Fremskrittspartiet har hatt stor interesse for i mange år. Jeg tror ikke det er noe annet parti som har hatt disse sakene oppe flere ganger, og derfor tror jeg heller ikke noe annet parti står nærmere bøndenes interesser på disse områdene enn nettopp det Fremskrittspartiet gjør.

Situasjonen for det norske landbruk og norske bønder har vel aldri vært dårligere enn nå, på tross av en rød-grønn regjering og en statsråd fra Senterpartiet som sier at de vil ivareta bøndenes interesser. Aldri har så få vært aktive bønder, dvs. som tar ut sin hovedinntekt fra gårdsbruket. Av dem som mottar produksjonstilskudd, som i dag er på ca. 45 000 kr, har kun ca. 12–13 pst. gården som sin hovedinntektskilde, dvs. 90 pst. av sine samlede inntekter. Apropos – dette tallet har vært stadig synkende, og gårdbrukere som gir opp, er det hver dag, selv om antallet er mindre nå enn tidligere. Dette er jo heller ikke noe rart, da det er stadig færre som kan slutte.

Svært mye av den dyrkede jorda er i dag leid ut, dvs. ca. 40 pst. av all dyrket jord er leiejord. Fremskrittspartiet ser ingen betenkeligheter med dette når det er en frivillig avtale mellom eier og bruker. Mer skepsis er det når det gjelder framleie av denne jorda. Fremskrittspartiet er redd for at eiers råderett da blir, eller kan bli, forringet.

Noe man ellers kan merke seg, er at mye av jorda også er blitt solgt til andre gårder. På 30 år har gårdsbrukene i gjennomsnitt blitt tre ganger så store, og f.eks. kjøttproduksjonen per årsverk er femdoblet. Dette sier noe om hvordan norsk landbruk har blitt forandret de siste årene.

Norsk landbruk og alle dets særreguleringer er en hemsko for en sunn og fornuftig utvikling av norsk landbruk. Mens det tidligere var en fordel å være odelsjente eller odelsgutt, er dette nå ikke fullt så gjevt. Ungdommens muligheter til andre spennende yrker er kjempestore, og man har ikke lyst til å jobbe så mye som forrige generasjon gjorde, ofte uten noen nevneverdig form for fritid. Man ønsker også en inntekt som er basert på det man produserer, og mindre på overføringer fra staten. På midten av 1970-tallet utgjorde tilskuddene ca. 50 pst. av gårdens inntekter. I dag er de statlige overføringer mer enn det bonden tar ut i inntekt. Dette bør være til stor ettertanke for de politiske partier som ønsker å regulere alt og gjøre den aktive, dyktige bonden avhengig av statens gavmildhet.

Fremskrittspartiet ønsker å gjøre bonden fri fra de norske særreguleringer, som f.eks. makspris på en eiendom. I rettferdighetens navn må vi si at de er blitt noe bedre, men det gjenstår svært mye. I dag fungerer det slik at når kjøper og selger er blitt enige om en pris, og den er over 1,5 mill. kr, skal denne godkjennes av myndighetene. Hvor finner man slike bestemmelser ellers i samfunnet? Du kan investere i hvilken som helst annen næring, eller kjøpe deg hus, hytte, leilighet, etc. uten at myndighetene bryr seg, så lenge du betaler de avgifter som er forbundet med kjøpet. Men vil du her foreta ditt livs investering, og prisen på gården er over 1,5 mill. kr, ja da kan myndighetene stoppe denne frivillige handelen på grunn av for høy pris i forhold til gårdens avkastning. Kanskje ser kjøperen andre og nye muligheter for inntekt som rettferdiggjør handelen, men det tar ikke myndighetene noe hensyn til. Dermed er det ikke noe rart at det er ca. 35 000 landbrukseiendommer som står tomme, men hvor eierne kan tenke seg å selge hvis de får den prisen de ønsker. Jeg tror ikke noen vil selge for en slikk og ingenting det som kanskje flere generasjoner har bygd opp. Da blir det heller stående tomt. Tenk hvilken utvikling det ville vært for mange lokalsamfunn om disse hadde blitt brukt enten hele eller deler av året. Det ville skjedd en oppblomstring for alle: Butikker, bensinstasjoner, velforeninger, idrettslag, skolen, håndverkere – ja, alt og alle ville tjent på dette. Og den som ville tjent mest, ville vært staten.

Boplikt skaper mange og unødvendige problemer for relativt mange. For noen år siden arvet en ung gutt – jeg tror han var 11–12 år – en liten gård med relativt små inntektsmuligheter. Han fikk valget mellom boplikt på denne gården eller å selge den. Det sier seg selv at en gutt på denne alderen ikke kan flytte fra sine foreldre.

Presidenten: Representanten Per Roar Bredvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Flåtten (H) [15:45:01]: La meg først si innledningsvis om dette forslaget fra Høyre at det er den første setningen hvor vi snakker om å forbedre bøndenes driftsmuligheter, som er bakgrunnen for forslaget.

Det er et faktum nå at den norske landbrukspolitikkens mål ikke oppnås. Det er for mange kryssende mål, virkemidlene står ikke i relasjon til hverandre, og det er tvil om effekten av mange virkemidler. Det kan høres ut som om det er et «statement» og et utsagn fra Høyre. Det er det ikke, det er det Riksrevisjonen mener om norsk landbruk ved sin siste gjennomgang.

Dette forslaget som vi fremmer, tar bare for seg en del av landbrukspolitikken, nemlig den som har med eiendomsrett og disposisjon over egen eiendom å gjøre. Men den er en av de viktigste, for særreglene om boplikt, prisregulering og det særskilte delingsforbudet i jordloven innskrenker eiendomsretten for bønder kraftig. Reglenes hensikt er å tjene bosetting og virke positivt for landbruksnæringen generelt, men resultatene viser jo at det ikke skjer. Tallenes tale er klar, de har vært referert flere ganger her i dag. Da er det tid for å spørre om bruken av virkemidlene er riktig. Situasjonen i dag er jo dårlig lønnsomhet og manglende investeringsevne og -lyst i landbruket. Det møter vi fra alle organisasjoner vi snakker med.

Boplikten fremmer passivt eierskap fordi lovverket hindrer smidigere og mer næringsorientert omsetning. Bopliktinngrepet i privat eiendomsrett er ment å sikre bosetting. Undersøkelser viser at det ikke kan dokumenteres at hensikten oppnås. Det kan med andre ord ikke fastslås at reguleringene tjener sin hensikt, og det er også noe av hensikten med forslaget vårt, nemlig å avdekke og få en gjennomgang av hvordan dette virker. Det er rimelig belegg for å anta at dette virker mot sin hensikt så lenge man ikke har dokumentasjon for det motsatte.

Det samme gjelder prisregulering, som vi debatterte grundig i forrige sak. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Når det gjelder delingsforbudet, har utviklingen i landbruket vært i sterk endring etter at det ble innført, opprinnelig i 1995. Det er fraflytting fra mange bygder, og statistikken viser at stadig færre har sine hovedinntekter fra næring i landbruket. Premisset om at samfunnet ser best hva som er den samfunnsmessig best tjenlige bruken av en eiendom, tiltrer jeg ikke. Jeg er overbevist om at eiere selv både ser og merker utviklingen før samfunnet og systemet. De er ikke bare eiere, de er også drivere.

Når det gjelder delingsforbudet, må jeg avlegge en visitt til en inkurie i vår merknad på side 4, hvor vi skriver at et styremedlem i Vestfold Bondelag mener at delingspåbudet ikke passer i Vestfold. Nå har vi ikke innført noe delingspåbud i Vestfold ennå, det er delingsforbudet som gjelder. Men poenget var at dette styremedlemmet i bondelaget mente at i hans fylke ville et delingspåbud vært det riktige, hensyntatt prisutvikling på boliger kontra eiendom, og rett og slett et ønske fra næringen om mer frihet til å innrette det viktigste i næringen, slik at det blir optimalt for den enkelte, og det er eiendommen selv, det er det som er hoveddriftsmiddelet.

Så er jeg glad for at statsråden bruker så vidt mye plass i sitt svar til komiteen på å peke på det som han allerede har gjort. Det gir meg en følelse av – jeg håper ikke den er feil – at heller ikke han mener at særreguleringene fungerer til det beste for landbruket. Og hans utsagn om en kontinuerlig prosess for å få lovverket i pakt med tiden anser jeg som positivt. Jeg hørte også representanten Haugen si i sitt innlegg at man måtte følge dette hele tiden. Det håper jeg virkelig at man gjør. Nå får man jo en god anledning til det i og med at landbruksmeldingen kommer. En landbruksmelding som skal legge grunnlaget og premissene for ti år fremover – kanskje lenger, kanskje noe kortere – og som skal virke inn på investeringslyst, risikovilje og innovasjonsmuligheter, må si noe om dette. Det er helt nødvendig at det kommer noe om dette.

La meg også få si at vårt forslag om å fjerne disse særreguleringene har bakgrunn i et ønske om å bedre muligheten for den enkelte på et av våre viktigste næringsområder. Da har jeg lyst til å avlegge saksordføreren, som ikke er i salen lenger, en visitt. Hun sier at hun er redd for kapitalsterke investorer i landbruket. Det er ikke jeg. Det tror jeg faktisk, med den lønnsomheten man har, er helt nødvendig.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:50:25]: Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i denne saka, for ho er jo nokså lik den førre saka, og ho er eit nummer i rekkja av liknande saker som kjem frå Framstegspartiet og Høgre, slik eg peikte på i den førre saka. Men det er eit par argument som har gått igjen hos dei førre talarane, som eg har lyst til å kome med eit par merknadar til.

Flåtten peikte heile tida på at det er dårleg lønnsemd i næringa, og difor må vi ha inn meir høgrepolitikk. Då kan eg spørje: Kvifor klarte ein ikkje å skape betre lønnsemd i næringa då den borgarlege regjeringa hadde kontroll? Dersom ein går tilbake og ser litt på statistikken, vil ein sjå at utviklinga når det gjeld lønnsemda i næringa, slett ikkje var noko å skryte av under den borgarlege regjeringa samanlikna med dagens regjering. Det kan tyde på at høgrepolitikken dei no skal redde næringa med, kanskje ikkje funkar når han blir sett ut i praksis.

Det andre argumentet eg har ein kommentar til, er argumentet til Framstegspartiet, som heile tida samanliknar med anna næringsverksemd. Det skal vi sjølvsagt gjere, men vi må jo ta inn over oss at ei ressursbasert næring i eit komplisert land som Noreg ikkje kan samanliknast med kva som helst anna næring. Dersom ein ikkje innser at vi må ha andre ordningar i ei næring som landbruksnæringa enn i kva som helst anna næring, trur eg kanskje ein skyt litt over målet, eller for å seie det slik: Ein skyt på feil låvevegg.

Eg trur eg nøyer meg med det.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:52:22]: Først vil jeg vise til de merknadene som flertallet har gitt. Jeg støtter de merknadene fullt ut.

Jeg vil i innlegget mitt fokusere på eiendomsretten, som vi i Senterpartiet er opptatt av. Trygghet for eiendomsretten er en viktig verdi for det enkelte menneske, og en slik trygghet bidrar til å sikre viktige samfunnsinteresser. Trygghet for eiendomsretten må antas å stimulere eiernes interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene holdes i hevd i generasjoner.

Eiendomslovene gir både rettigheter og plikter ved kjøp av landbrukseiendom. Den som eier en landbrukseiendom, har et forvalteransvar, der ressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv. Personlig eierskap til ressursene er et avgjørende prinsipp og viktig for å sikre langsiktighet. Bøndene utgjør en stor gruppe næringsdrivende i Norge, og det er viktig at de har gode og forutsigbare rammevilkår.

Samspillet mellom jordloven, konsesjonsloven og odels- og åsetesretten bidrar i sterk grad til at Norge har et mangfoldig landbruk som balanserer behovene for en langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning og matproduksjon og behovet for en næringsmessig utnyttelse av de samme ressursene, som i sin tur gir grunnlag for inntekter og bosetting. Eiendomslovgivningen er en forutsetning for en variert eiendomsstruktur og dermed eiendomsretten som en mulighet for de mange, ikke en rettighet for de få. Eiendomslovene balanserer norsk tradisjon, der det følger plikter med å eie en landbrukseiendom – plikter som skal håndtere viktige samfunnsmessige forhold knyttet til matproduksjon, ivaretakelse av arealene og bosetting i hele landet. Eiendomsretten gir forutsigbare rammer for høsting av areal- og naturressursene og dermed inntekts- og livsgrunnlag. Slik er eiendomslovene kulturelt knyttet tett til utviklingen av det norske samfunnet. Norge har en annen eiendomsstruktur enn mange andre land, der eiendom er fordelt på svært få hender og i større grad har vært gjenstand for spekulasjon og fri omsetning. Størrelsen på bruksenhetene er relativt små her til lands, og det er mange eiendommer og mange eiere.

Regelverket er godt egnet til å møte de utfordringene landbruket og Distrikts-Norge står overfor på kort og lang sikt, særlig etter de endringene som er fremmet av regjeringen. De nevnte lovene inneholder gode og dynamiske instrumenter for langsiktig styring av eierskapet til og driften av landbrukseiendom, slik at man sikrer bærekraftige bruk og samfunnstjenlig produksjon ut fra både lokale og nasjonale forutsetninger og mål. Odels- og åsetesretten trygger det langsiktige og personlige eierskapet til landbruksressursene ved at generasjoners arbeid og kapital blir forvaltet av eieren til nytte for slekten. Disse rettighetene fører også til forutsigbarhet ved generasjonsskifter i landbruket, ettersom både overdrager og overtaker tidlig kan forberede seg på generasjonsskiftet. Odelslovsinstituttet er også et viktig bidrag til likestilling i landbruket og til utvikling i distriktene.

Odelslovsutvalget påpeker i NOU 2003:26 at jenter lettere vil tape konkurransen med yngre brødre om overtakelse av foreldrenes eiendom dersom odelsloven oppheves, og at odelsretten fremdeles spiller en viktig rolle i et likestillingsperspektiv. Jeg vil også vise til at odels- og åsetesretten bidrar til å motvirke oppsplitting av landbrukseiendommer og er til hinder for at landbruksarealer blir ordinær handelsvare og spekulasjonsobjekt.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:56:08]: Når jeg leser representantforslaget, ser det ut som om representantene mener at avskaffelse av lover og regler innen landbruket er den eneste løsningen på den pessimismen som de mener å ha registrert i næringen. Det påpekes også at norsk landbruk er inne i en skjebnetime, og at endringer i regelverket kan snu situasjonen.

Jeg har også registrert pessimisme og uro i næringen, men den er ikke knyttet til de forholdene man her nevner. Det altoverskyggende er bekymringen for inntektene og investeringsbehovet i næringen. Inntektsutviklingen var lenge altfor svak. Derfor har regjeringen lagt til rette for et inntektsløft og bedret kapitaltilgangen. Det har vært nødvendig, og det vil også være nødvendig framover. Det er behov for en omfattende fornying av driftsapparatet, og det krever tro på at framtidige inntekter kan bære de investeringene som kreves. Sammen med gode velferdsordninger er gode inntektsmuligheter og investeringsvirkemidler, som særlig reduserer den økonomiske belastningen de første årene, det viktigste vi kan bidra med for å bringe optimisme inn i næringen og lyst til å satse hos de unge som skal inn i den. Vi prioriterer det viktigste først. Det er klok politikk.

Årsaken til pessimisme er altså ikke regler om boplikt, priskontroll osv. som gjelder landbrukseiendom. En doktoravhandling fra 2009 av Frode Flemsæter, som jeg har nevnt i en tidligere debatt i denne salen, viser ellers at tilknytning og slektsfølelse i mange tilfeller har større betydning enn regelverket for om en eier vil selge en eiendom. Det tror jeg stemmer med erfaringer mange har. Det er altså ikke regelverket som i første omgang bør adresseres når målet er å snu pessimisme i næringen.

Jeg er likevel opptatt av at regelverket skal være tilpasset dagens utfordringer, noe også representanten Flåtten påpekte i et tidligere innlegg, og mener også på et nærmest prinsipielt grunnlag at det alltid vil være behov for å se på muligheter for forenklinger, klargjøring og forbedringer. Endringene i eiendomslovgivningen fra sommeren 2009 er etter min mening et eksempel på en gjennomgang der dette var sentralt og nødvendig. Dette er endringer som vi i etterkant har fått mange positive tilbakemeldinger på. Det er nå nødvendig å se på hvordan de nye reglene fungerer over tid.

Boplikten har betydning for hvem som er aktuelle for å overta en landbrukseiendom. Mange eiendommer overdras innad i familien, og i mange tilfeller foretas valget av hvem som skal få overta, ut fra en vurdering av hvem som er best egnet til det, og som er villig til å oppfylle kravene om bosetting og drift. På den måten bidrar reglene til at eiendommen blir brukt som boplass og næringsvei.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at ca. 80 pst. av dem som eier en landbrukseiendom, bor på gårdene sine. Dette er en relativt stor andel, og jeg mener det skyldes en samlet bruk av virkemidler, der boplikten er ett av flere elementer. Endringene i boplikten som ble vedtatt i 2009, gir redskap for at flere boliger på en landbrukseiendom kan tas i bruk til boligformål.

Det er gjort mange undersøkelser av virkningene av boplikt, enten boplikten er på en landbrukseiendom eller i sårbare lokalsamfunn som har innført lokale forskrifter om boplikt – den såkalte nullgrenseordningen. Samlet gir undersøkelsene lite støtte for en konklusjon om at boplikt ikke virker i forhold til de hensyn som begrunner dagens regler. Tvert imot indikerer flere av undersøkelsene at det er en sammenheng mellom boplikten og de hensyn den skal ivareta. Jeg vil i den forbindelse få rette opp en misforståelse knyttet til en undersøkelse om boplikt. I debatten om boplikt og menneskerettigheter 8. februar i år trakk representanten Per Roar Bredvold fram en uttalelse fra forsker Magnar Forbord i et intervju 8. november 2008 med Aftenposten. Forbord skal ha uttalt at boplikten ikke virker. Forskeren fant imidlertid selv grunn til å korrigere dette i et innlegg i avisen 28. november samme år. Han uttalte da om sin rapport:

«Rapporten kan ikke brukes til å trekke konklusjoner som: «nå er det endelig vist at boplikten ikke virker».»

Han viste videre til:

«Vår undersøkelse tyder på at dette virkemidlet opp gjennom årene har vært overvurdert og at kommuner som har opphevet har opplevd at virkemidlet hadde liten betydning. Samtidig er det kommuner – soner – hvor virkemiddelet høyst sannsynlig har effekt.»

Jeg må få tilføye at nettopp denne undersøkelsen ikke gjaldt boplikt på landbrukseiendom, men kommunal boplikt i sårbare lokalsamfunn, det såkalte nullgrensesystemet.

Så litt om driveplikt. De globale utfordringene knyttet til matsikkerhet, klima og befolkningsøkningen gjør det stadig viktigere å styrke virkemidler som kan bidra til matproduksjon. Dyrket og dyrkbar jord er en grunnleggende, men begrenset ressurs, og eieren av jordbruksareal har et viktig forvalteransvar når det gjelder matproduksjonen. Dette er bakgrunnen for at driveplikten i dag er en varig plikt for eiere av jordbruksareal. Aktiv drift av slike arealer kan også redusere risikoen for at arealene bygges ned.

Jeg registrerer at opposisjonen viser til at det er vanskelig for planteprodusenter å drive med vekstskifte og samtidig overholde kravet til ti års leieavtaler. Jeg er ikke enig i det, og jeg skal fortsette med den argumentasjonen senere, president.

Presidenten: Det er bra.

Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:01:46]: Det er en kjensgjerning at det står ca. 35 000 tomme gårdsbruk i Norge, altså gårdsbruk som ikke bebos. Det har vært snakket mye om dette i dag, og jeg har egentlig ikke fått noe klart svar fra regjeringen på hva den vil gjøre for at dette tallet i hvert fall ikke skal øke. Helst bør det jo synke, selvfølgelig. 35 000 landbrukseiendommer som ikke er bebodd, er et høyt antall. Disse er stort sett spredt over hele Norge, men selvfølgelig kan det være flere i enkelte distrikter enn det er i andre distrikter.

Så da spør jeg nok en gang statsråden: Hva vil regjeringen gjøre for at dette tallet helst synker? For det er jo det målet vi har alle sammen.

Statsråd Lars Peder Brekk [16:02:29]: Det er ulike årsaker til at gårdsbruk står tomme i Norge i ulike distrikter og i ulike grender. Jeg er enig med representanten Bredvold i at det er for mange som ikke brukes, og jeg ønsker inderlig at flere skal bli brukt, enten som boplass eller til produksjon av mat, som vi aller helst ønsker oss. Det er imidlertid slik at det grunnleggende for at gårdsbruk har et driftsmessig grunnlag for å produsere mat – det viktigste for dem – er at det skapes inntektsmuligheter gjennom bruken. Derfor er en hovedstrategi nå som før: å øke inntektene på gårdene, både gjennom uttak i markedet og eventuelt gjennom nødvendige overføringer for på det viset å gjøre det mulig å drive bruket.

Svein Flåtten (H) [16:03:34]: Jeg synes ikke statsråden skal trekke denne doktoravhandlingen han har snakket om flere ganger i dag, om å ha slektskapsfølelse for sitt gårdsbruk, for langt. Det gir ingen dokumentasjon for hvordan reguleringene virker, for mange mener at de virker uheldig. Brekk mener selv at de har virket uheldig, derfor har han endret på dem. Vi ber i dette forslaget bl.a. om en redegjørelse for de samlede samfunnsmessige aspektene ved alle særreguleringene på landbrukseiendommer som både har og ikke har drift og bosetting. Spørsmålet mitt er: Vet vi nok om hvordan dette virker, eller ville dette vært en fornuftig gjennomgang?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:04:27]: Det som var utgangspunktet for å nevne denne såkalte forskningsrapporten fra Norsk senter for bygdeforskning, er jo å understreke at det er ulike årsaker til at eiendommer ikke omsettes i markedet – eiendommer som kan omsettes både med eller uten prisregulering, med eller uten boplikt, for det er det vi snakker om. Her viser det seg at forskningen sier at familiefølelse og slektskapsforhold har mye større betydning enn hva man har sett for seg tidligere. Så er det selvsagt slik at en fornuftig utvikling av regelverket – som jeg også har prøvd å nevne i mitt første innlegg her – er bra å gjennomføre. Det har jeg som ansvarlig statsråd gjennomført gjennom å fremme en eiendomslovgivning for Stortinget i 2009, og jeg er opptatt av å se videre på de mulighetene som ligger der.

Torgeir Trældal (FrP) [16:05:39]: Representanten Bredvold spurte ministeren om 35 000 tomme bruk og hva man måtte gjøre for å stoppe den utviklingen. Da svarte ministeren at man må øke inntektene til brukene. Da er mitt spørsmål når det gjelder de forhandlingene som nå pågår i landbruket: I fjor gjorde man altså om kronebeløpet på melk til prosenttoll på melk. Vil det være en mulighet for at man nå gjør det samme med osten, at man lager prosenttoll på osten for at man skal få mer fart i brukene for å forhindre fraflytting? Vil det være en ting som statsråden vil legge fram nå i landbruksoppgjøret?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:06:22]: For det første er det slik, som jeg har understreket mange ganger, at det viktigste for å sikre bosetting, og aktivitet i norsk landbruk, på bruk som burde ha vært bosatt, er å øke inntektene generelt, eller i alle fall sørge for at jorden blir brukt slik at det kan produseres mat der.

Når det gjelder de jordbruksforhandlingene som representanten Trældal her peker på i sitt innlegg, er de ikke startet opp. Det er slik at vi har ikke fått kravet fra landbruksorganisasjonene ennå. Vi har heller ikke utformet et tilbud, og jeg synes det er uriktig å begynne å kommentere elementer i dette i denne debatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:07:25]: Når man lytter til de to siste debattene, er det sånn at man har mistanke om at det ikke bare er statsråden i Senterpartiet som har et begrenset bevegelsesmønster. Her har man vært rundt og snakket med bønder, og man har ikke truffet noen som vil ha endringer. Alle bøndene man har truffet, vil ha Senterpartiet, de vil ha eksisterende politikk og de vil ha eksisterende reguleringer.

Det er et lite paradoks når statsråden sier at når det gjelder avhending av landsbrukseiendommer, trenger man egentlig ikke noe lovverk fordi de som ikke vil selge, de selger ikke. Det er bare noen få som kommer inn under reguleringen. Likevel er det faktisk sånn at man må ha en lov og ha en regulering av det.

Det vi må huske på, med noen yndige unntak, er at det er gamle, grå menn som har diskutert landbruket i disse to sakene i denne salen i dag. Dette er en næring som skal tiltrekke seg unge mennesker. Det er faktisk ikke sånn at hvis du bare kommer med fire kilo forskrifter og en stor lovbok og noen store reguleringer, så hopper unge mennesker i været og sier at dette har man lyst til å være med på!

Når vi reiser rundt og diskuterer landbrukspolitikk, treffer vi unge mennesker som har lyst til å se en karrieremulighet. Den har de lyst til å se i landbruket også. Men for at de skal gå inn i landbruket, må det være en åpen vei ut om en stund, for i dag endrer livet til unge mennesker seg mye fortere enn det gjør for oss gamle, grå. Dette klarer ikke Senterpartiet å skape med den politikken de fører i dag. Det er overhodet ingen veier ut av næringen. Det er et skott i enden der bøndene er klientifisert og kommer kjørende med tømmerstokker hit til Oslo for å trygle og be om nye ordninger, nye reguleringer og nye støtteordninger. Det skaper ikke en spenstig, fremtidsrettet næring. Det burde den politikken vi fører, skape.

Så må jeg hilse litt til komitélederen, som bruker uttrykk som: av hensyn til landbrukspolitikken. Det er faktisk ikke sånn at vi er her av hensyn til landbrukspolitikken, men vi skal prøve å skape en politikk som tar hensyn til dem som skal drive med landbruk. Det fikser vi ikke i dag.

Lars Myraune (H) [16:10:05]: Jeg har sittet og hørt litt på debattene her i dag, også en tidligere sak som var på kartet, og forundrer meg litt over en del utsagn.

Nå har det seg sånn at jeg har tilknytning til næringen. Jeg driver et gårdsbruk selv og var tidligere ordfører i en landbrukskommune, hvor veldige mange av de temaene som i dag er berørt, var aktuelle.

Det er klart at for 60 år siden, da jeg som liten gutt vokste opp, var det veldig mange småbruk som fungerte bra. Man tjente til livets opphold. I dag er det nesten ingen av de brukene som er i funksjon. Hvorfor, kan vi spørre oss. Jo, det er naturligvis fordi det ikke fins noen regjering som er villig til å overføre så mye penger til landbruket at du skal kunne leve av en liten jordflekk. Derfor har vi fått den rasjonaliseringen som har foregått, med eller uten vilje, fra skiftende regjeringer. Det tror jeg er en utvikling vi er nødt til å se i øynene kommer til å fortsette.

Det er nå en gang sånn at utviklingen av redskap har ført til at du gjør i hvert fall ti ganger så mye i dag per time som du gjorde for 50 år siden. Da er det ikke rimelig at du innenfor en innsats på et lite bruk skal ha en årsinntekt. Det tror jeg en må se i øynene selv om det er aldri så interessant og morsomt, eller hva man skal kalle det, at det var «lys i alle husan» og at en drev på samme måte som før. Det går bare ikke an. Da tror jeg vi må finne oss i at det som nå har vært en klamp om foten og en ulempe, er nettopp det at brukene ikke har vært omsettbare fordi prisnivået har vært sånn at ingen vil selge. Ingen vil selge disse småbrukene, for så lenge du kan leie ut jorden, en liten jordflekk, humper og går det. Jeg forundres over at man ikke ser det rasjonelle i å la folk få beholde husene og selge jorden til noen som vil drive landbruk, sånn at vi får et effektivt landbruk her i landet.

Det er gjort et slags forsøk på det i det siste ved at du skal leie ut jorda for maksimum ti år. Det igjen er også et problem for mange, fordi det er mange som står i den stillingen at – jeg har blitt kontaktet av flere unge folk – de har tenkt å flytte hjem innen en tiårsperiode. Men hvis de leier ut jorda, må de gjøre det for ti år. Ergo må de ha leid ut jorda etter at de har tenkt å flytte hjem, og det er igjen et problem.

Det var bare et par av de reguleringene som jordbruket er belemret med i dag, som jeg fikk tid til å bemerke noe om nå, men det er en rekke reguleringer som ikke vil være til fordel for framtidens bønder hvis vi ønsker å ha et godt landbruk her i landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.