Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Peter N. Myhre (FrP) [09:34:03]: (ordfører for saken): FN er inne i en omstillingsprosess – i hvert fall burde FN være det. Etter mange år med stigende ressurstilgang er det flere land som reduserer sine tilskudd til organisasjonen. Dette krever organisasjonsmessige endringer og prioriteringer. Utenriks- og forsvarskomiteen skriver i sin innstilling at komiteen forventer at regjeringen fører an i arbeidet med dette. Nå er det viktigere enn noensinne å trappe ned de mindre viktige aktivitetene i FN, slik at det arbeidet som er viktigst, kan fortsette som før eller forsterkes og forbedres. Jeg synes det er bra at komiteen er enig her. Regjeringen har et samlet storting bak seg i det videre arbeidet i denne prosessen.

Den svenske regjeringen har også tatt dette på alvor. Svenskene har gjennomgått FNs underorganisasjoner og blinket ut syv som vil bli gitt mindre prioritet i tiden fremover. Verden er i forandring. Da må også FN være det.

Også Storbritannia har foretatt en slik gjennomgang, og stoppet bevilgningene til noen av FNs organisasjoner, blant andre ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. Britene påpeker ineffektivitet og mangel på resultater, og at ressursbruken synes unødvendig høy. Tre arbeiderpartirepresentanter i Stortinget foreslo tidligere i år at den samme organisasjonen, altså ILO, skulle tildeles Nobels fredspris. Det er ubegripelig, og definitivt ikke i samsvar med Fredsprisens statutter.

Utenriksdepartementet her hjemme har også analysert aktiviteten i FNs underorganisasjoner. Nå venter vi på konklusjonene og en klarere prioritering av ressursbruken fra regjeringens side. Prioriterer man alt, vil det viktigste bli vanskjøttet. Tungrodd og ineffektivt byråkrati motvirker gode resultater.

I dag ble det kjent at regjeringen støtter Ban Ki-moons ønske om en ny periode som generalsekretær i FN. Det er sikkert noe det vil oppstå debatt om. Uansett er det viktig at generalsekretæren tar tak i det omorganiseringsarbeidet i FN som pågår, på en mer effektiv måte enn det vi har sett til nå.

Eva Kristin Hansen (A) [09:37:00]: Den debatten vi har her i dag, er en årlig seanse, men den er ikke uten betydning. Det er nødvendig at vi jevnlig diskuterer FN, ikke minst for å understreke at det er viktig at vi har en organisasjon og en global møteplass som på en effektiv og best mulig måte skal kunne bidra til trygghet og fred, til utvikling og til at menneskerettighetene respekteres.

Når over 100 stats- og regjeringssjefer var med på åpningen av Generalforsamlingen sist, vitner det om at verdenssamfunnet signaliserer betydningen av organisasjonen. Det er også den eneste møteplassen hvor land som til daglig ikke har noe med hverandre å gjøre, sitter i samme sal, under samme tak. Så hender det av og til i Generalforsamlingen at det kan bli høy temperatur når enkelte statsledere går på talerstolen, slik som da Irans president kom med ganske grove påstander, om at terrorangrepet 11. september 2001 var regissert av amerikanerne selv. Slike uttalelser blir det – for å si det mildt – litt dårlig stemning av, og de er selvfølgelig helt uakseptable.

Det har ved ulike anledninger blitt sagt fra denne talerstolen at FN ikke er bedre enn det medlemslandene gjør organisasjonen til, og det mener jeg er helt riktig. Norge har store ambisjoner for FN, både politisk og ikke minst i forhold til å få en bedre organisert og effektiv organisasjon. Vi har i flere runder i Stortinget diskutert behovet for reformer, for mer effektivitet, og det er bred enighet om at det er nødvendig. Det er derfor bra at Norge som land har dette så høyt på dagsordenen, og at vi gjennom våre posisjoner i FN jobber kontinuerlig med dette.

I meldingen skrives det at man kan spore en polarisering mellom sør og nord – i sør anført av enkelte aktive land i G77, og i nord av bl.a. EU. Jeg har merket meg det som skrives om den omfattende samordningen i EU, som tidvis har ført til en sementering av de posisjonene landene har. Polariseringen gjelder både i forhold til politikk rundt en del følsomme spørsmål og i forhold til en framtidig finansiering av FNs budsjett. Når flere land varsler at man ikke ønsker økning, samtidig som landene i sør nettopp forventer det, er det bekymringsfullt. Jeg mener ikke at man ukritisk skal bevilge penger til FN, men det er helt klart at hvis man skal få på plass reformer og få en bedre organisasjon, krever det at land stiller opp. Men når det er sagt, må jeg samtidig få påpeke at det av og til males et litt svart bilde av organisasjonen, også i denne salen. Det er ikke slik at FN ikke bidrar til resultater. Arbeidet med tusenårsmålene, f.eks., viser at det er mulig å samle verden om mål hvor det faktisk skjer store framskritt.

I en verden preget av konflikter og fattigdom kreves det en ufattelig stor innsats for å få resultater, både fra enkeltland og fra FN som organisasjon. Når man går gjennom status for de ulike tusenårsmålene, ser vi at det er oppnådd mye, selv om vi fortsatt har en lang vei å gå på enkelte av målene.

Norge har hatt særlig fokus på barnedødelighet og mødredødelighet. Det mener jeg har vært helt riktig, og det er gledelig at disse målene – etter påtrykk fra Norge – nå blir prioritert høyt. Jeg er også glad for at Norge har vært en sterk pådriver for opprettelsen av UN Women. Kvinner er særdeles viktige både for fattigdomsreduksjon og for fredelige løsninger på konflikter, for å nevne et par ting. Derfor er arbeidet for å sikre mer likestilling og kvinners rettigheter et utrolig viktig arbeid.

Så har jeg lyst til å nevne en sak som jeg mener det er viktig at Norge fortsatt bør sette stort trykk på i FN, og det er kampen mot dødsstraff. Vi diskuterer ikke det ofte hjemme i Norge, men hver eneste dag drepes hundrevis av mennesker med velsignelse fra myndighetene i landet. At resolusjonen mot dødsstraff, som Norge jobbet mye med, fikk flere ja-stemmer enn sist, viser en gledelig utvikling. Men i den saken må det gjøres et kontinuerlig arbeid, og Norge bør fortsatt være en pådriver der.

Til slutt: Det er viktig at Norge gjør en innsats for å forbedre de ulike delene av FN. I innstillingen blir Menneskerettighetsrådet spesielt nevnt, bl.a. fordi det også var tema sist vi hadde denne runden i Stortinget. Da ønsket komiteen en evaluering av Norges rolle der og en vurdering av det nye rådet. Den vurderingen er det viktig at Stortinget får.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [09:41:50]: (komiteens leder): Først vil jeg slutte meg helt og fullt til de betraktningene som Eva Kristin Hansen kom med når det gjelder spørsmålet om dødsstraff og menneskerettigheter og en evaluering av det arbeidet. Her har Norge muligheten til å spille en viktig rolle. Vi har en røst som blir hørt, særlig fordi vi har en rolle i Menneskerettighetsrådet.

Jeg vil bare knytte noen betraktninger til to av de temaene som både meldingen og innstillingen tar opp. Det ene er reform av FN, og det andre er oppfølgingen av tusenårsmålene.

Når det gjelder reform av FN, er det utvilsomt at FN må forandres for å være relevant og kunne svare på andre og ofte mer utfordrende kriser enn det man har sett til nå. Det ene spørsmålet er knyttet til sikkerhetsrådsreform, som er en evig tilbakevendende diskusjon. Man ser at Sikkerhetsrådet i dag ikke nødvendigvis reflekterer de økonomiske og politiske maktforholdene i verden, og man opplever at de diskusjonene om reform som faktisk finner sted, egentlig bærer i seg mye av det tankegodset som var relevant for 20–30 år siden, men som i dag ikke er like relevant.

Det andre temaet knyttet til reform, er at man må sørge for at FN ikke glir inn i en slags irrelevans. Nye og uformelle fora tar over mye av den rollen som mange land er interessert i – bl.a. G20 og andre ikke-demokratisk valgte organisasjoner – og det er klart at dette er en utfordring.

La meg si at Sikkerhetsrådet nå – etter denne meldingen og denne sesjonen – har samlet seg om en resolusjon som for første gang knesetter prinsippet om plikten til å beskytte sivile. Det er etter min oppfatning et stort framskritt, og det er også noe som Norge da har en plikt til å støtte opp om. Det har Norge gjort til nå, noe Høyre er veldig glad for.

Vi er et land som er og har vært en sterk støttespiller for FN. Dermed er det også viktig at vi stiller opp og bidrar til håndheving av resolusjonen. FN har jo i mange år fått kritikk for ikke å ha sterke nok mandater i denne typen konflikter – altså at FN bare blir stående og se på at det begås grove overgrep mot mennesker og sivilbefolkning. Nå har man en mulighet til å gjøre noe med det.

Så har det lenge vært en diskusjon i FN om konseptet «Deliver as One», og dette er fortsatt en stor utfordring for et stort FN-system. FN har noen deler som ikke fungerer så effektivt, men har også noen deler som fungerer veldig effektivt. Noe av poenget må jo være at Norge som en stor giver og bidragsyter også bidrar til å rette innsatsen vår inn der hvor den får mest effekt for mottakeren. Det betyr at vi kanskje må se med nye øyne på hvordan vi innretter våre bidrag i FN-systemet, og hvordan vi bruker den muligheten og makten vi har, til faktisk å styre noe av det som skjer av reformarbeid. Det er også slik at enkelte av FN-organisasjonene, kanskje særlig UNDP, har fått en del kritikk for å spise seg inn på andre FN-organers områder. Dermed dupliserer man en del av oppgavene som gjøres, og det er selvfølgelig ikke en heldig utvikling.

FN er viktig for Norge av mange årsaker. En av årsakene er selvfølgelig at vi er et lite land som er avhengig av en verdensorden som er ledet av regler, og ikke bare av makt og trusler om makt. Vi har all mulig interesse i et sterkt FN som fungerer godt, og det er derfor vi må engasjere oss i reformarbeidet, noe vi også gjør.

Til slutt bare et par ord om tusenårsmålene og oppfølgingen av dem. Det har også fra FN, kanskje spesielt fra Tony Lake, som nå – nesten – er ny sjef i UNICEF, kommet en del, hva skal vi si, uro og bekymringer for at man har fokusert for mye på kvantiteten på tusenårsmålene, og ikke nok på kvaliteten, at man bare tenker på stor innrullering av barn på skole eller barn i helseinstitusjoner, uten at man egentlig jobber så mye med kvaliteten – at det er en stor utfordring i forhold til mange av tusenårsmålene at man også må få fokus over på innholdskvaliteten.

Til slutt et poeng som jeg tror er viktig å ta med. Mange land som har store problematiske menneskerettighetssituasjoner, er veldig viktige for gjennomføringen av tusenårsmålene. Etiopia er et slikt land. Det betyr at det har blitt vanskeligere å kritisere Meles Zenawi og hans regime nettopp fordi han og hans regjering er så viktige for å gjennomføre tusenårsmålene. Vi må finne en balanse der som gjør at det fortsatt er mulig å kritisere en statsleder når menneskerettighetssituasjonen er problematisk og man bedriver overgrep mot sin egen befolkning, uten at det gjør at man kommer helt i bakleksa når det gjelder oppfylling av tusenårsmålene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [09:47:07]: Dette er jo en melding som kommer en gang i året, og vi får anledning til å reflektere litt rundt FNs rolle og vårt arbeid i forhold til FN. La meg også si at vi har mange andre debatter her i salen om saker som er knyttet opp mot det som skjer i FN. Hvis man tar et helt år, har vi mange gode debatter her om FN-relaterte spørsmål, og dem setter jeg pris på. De er viktige også fordi norske parlamentarikere på mange måter er involvert i FNs arbeid. Meldingen taler for seg, men bare et par refleksjoner.

Jeg hørte representanten Eriksen Søreide, komiteens leder, si at «man» må sørge for. Det er en språklig norsk bruk på et ønske. Men «man» i FN er jo alle landene i verden. Det gjør FN både så kompleks og så fascinerende. FN er summen av det landene kan få til på godt og vondt. Jeg er enig med komitélederen når hun sier at Sikkerhetsrådets vedtak i resolusjon 1973 om åpning for bruk av alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile er historisk. Da fikk «man» til det. FNs sikkerhetsråd, satt sammen slik det er, med tre afrikanske land, stemte for og gjorde det mulig å gripe inn mot regimets overgrep i Libya. Samtidig er «man» ikke i stand til å gjøre en lang rekke andre ting, bl.a. reformere Sikkerhetsrådet og effektivisere en god del av arbeidet. FN er altså som sagt på godt og vondt det verden er. Man blir ofte minnet om denne amerikanske politikeren som i sin tid sa at FN har ikke som hensikt å ta oss til himmelen, men å unngå at vi havner i helvete. Det er en viktig påminnelse.

Så vil jeg si at mange av de ambisjonene vi har, ofte blir formulert som ideelle fordringer til FN. «Deliver as One» – levere som en – er en stor ambisjon som er krevende. Jeg merket meg at generalsekretær Ban Ki-moon, da han lanserte sitt kandidatur, trakk fram dette som en av de erfaringene han hadde, nemlig at han så at FN på stadig flere områder klarte å levere som en. Men da blir jo kontrasten de gangene FN ikke klarer det, større, og vi må ha fokus på det.

Jeg er helt enig i at vi må ha løpende fokus på gjennomføringen av tusenårsmålenes kvalitet like mye som kvantitet. Det har vi på de områdene vi er engasjert i. La meg bare være helt tydelig på at vi fra regjeringens side følger meget nøye med på FNs ulike underorganisasjoner, om de leverer, hvordan de leverer, og om de slik sett gjør seg fortjent til fortsatt norsk støtte. Det er ikke slik at Norge alltid er størst totalt som giver, men per innbygger vil vi alltid rangere høyt, fordi vi har en høy utviklingshjelp. Men norsk støtte er ofte synlig, fordi den blir assosiert med en grundig gjennomtenkning av hvordan vi bidrar. Derfor skal vi være strategiske i måten vi gir vår støtte fremover.

Ellers merket jeg meg spørsmålet fra representanten Hansen om evaluering av Menneskerettighetsrådet. Vi har fått med oss den klare formuleringen fra komiteen. Nå hadde vi en grundig debatt på en interpellasjon om Menneskerettighetsrådet her litt tidligere i år, som ga grunnlag for både analyse og vurdering. Men vi skal selvfølgelig komme med en grundig evaluering og oppsummering av våre erfaringer i Menneskerettighetsrådet så langt, og finne en egnet form på det som kan engasjere Stortinget til debatt.

La meg til slutt si at vi har merket oss at generalsekretær Ban Ki-moon nå stiller seg tilgjengelig for en ny periode som generalsekretær. Han har gjort et grundig sonderingsarbeid før han gikk ut med det, og har trolig støtte fra de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Det har vært diskusjon om hans lederstil, deler av hans valg og deler av hans profil. Den har vi tatt til etterretning, vi har også ytret oss i den sammenheng. Slik bør det være overfor den – kan vi si – høyeste tjenestemann i det internasjonale systemet. Men fra norsk side er det viktig å ha et godt forhold til FNs generalsekretær, støtte opp om en til enhver tid sittende generalsekretær. Derfor vil også Ban Ki-moon ha vår støtte og vårt engasjement som en engasjert og kritisk støttespiller for FN i årene som kommer.

Det er kanskje verdt å avslutte med at vi i dag utveksler ratifikasjonsdokumentet om delelinjen med Russland. Det er et resultat av hva en FN-ledet verden har tilbudt Norge. Det er altså havretten som har gitt oss mulighet til å finne en delelinje med Russland, og vi tar i bruk de internasjonale samarbeidsredskapene som FN-systemet gir, til å få et ordnet forhold til vår nabo i nord. Det mener jeg kan være en god illustrasjon på denne dagen – 7. juni – at vi gjør denne akten med Russland basert på hva en FN-ledet verden tross alt har gitt Norge av fordeler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett – og anser det for vedtatt.