Sak 1–2 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri A. Meling (H) [09:02:48]: (ordfører for sak nr. 1): Tanken om etablering av et felles elsertifikatmarked med Sverige ble lansert allerede under Bondevik II-regjeringen. Det har tatt tid å få på plass dette verktøyet for å stimulere frem ny fornybar energiproduksjon.

Den 1. januar 2012 etableres et felles elsertifikatmarked med Sverige, hvor målet er 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare kilder i Norge og Sverige innen 2020, under forutsetning av at avtalen om Norges forpliktelser under EUs fornybardirektiv er på plass.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som støtter opp om denne etableringen. Systemet er teknologinøytralt, og vi må derfor gå ut fra at de rimeligste prosjektene, dvs. disse som gir mest energi tilbake for hver investeringskrone, vil bli bygd ut først.

Det er en sammenheng mellom energi og klimautfordringen: Vi vil neppe kunne løse de store klimautfordringene uten å se disse i sammenheng med energiproduksjon. Gjennom å øke vår produksjon av fornybar energi bidrar vi til å kunne redusere elektrisitetsforbruket basert på fossile kilder, spesielt gjennom økt kraftutveksling med naboland. Etter Høyres mening er det viktig å få etablere større kapasitet i linjer og kabler mot utlandet. I et normalår har Norge allerede i dag et netto overskudd av elektrisitet. Når vi nå etablerer et felles elsertifikatmarked med Sverige, er det viktig at vi tilrettelegger for at halvparten av investeringene og den økte fornybarproduksjonen faktisk kommer i Norge.

Avtalen om elsertifikater sier at norske konsumenter skal finansiere halvparten av elsertifikatene tilsvarende 13,2 TWh, mens det ikke reguleres hvor selve utbyggingen av 26,4 TWh skal finne sted. Det er med andre ord opp til hvert enkelt land hvor stor andel av investeringene som faktisk skjer i hvert av landene. Et mål for Norge bør være at vi i alle fall får etablert halvparten av produksjonen i Norge. Da er det viktig at forholdene legges til rette fra myndighetenes side både gjennom effektive konsesjonsprosesser, gjennom bedre infrastruktur som gjør at de enkelte produsentene kan koble seg opp til et linjenett, og gjennom økt kapasitet på kraftutvekslingen med andre land. Første betingelse for ny produksjon er at det faktisk finnes et marked for nye volumer. Høyre er opptatt av at en slik aktiv tilrettelegging skjer fra norske myndigheters side.

Investeringer innenfor energisektoren er ofte store både i kronebeløp og i kompleksitet. Dette innebærer at forutsigbare rammebetingelser og langsiktighet er viktige elementer i en beslutningsprosess. Elsertifikatsystemet er en markedsbasert løsning finansiert av forbrukerne. Dessverre må vi vel kunne si at dette gir en større trygghet til investorer enn om tilskuddene skulle bevilges over de årlige statsbudsjetter.

Som nevnt innledningsvis i mitt innlegg ble initiativet til et felles elsertifikatmarked med Sverige tatt allerede under Bondevik II-regjeringen. Den gang fryktet myndighetene at nye fornybarprosjekter ville bli lagt på is i påvente av at dette markedet skulle etableres. For å unngå en investeringstørke sa et samlet storting den gang at alle som investerte i fornybarprosjekter etter 1. januar 2004, og som ellers ville bli tilkjent det Stortinget den gang betegnet som grønne sertifikater, skulle få dette. De som bygde ut kraftproduksjon, skulle ikke tape på det ved innføring av et marked for grønne sertifikater senere.

Disse prinsippene og politiske løftene ble ikke fulgt opp i denne lovproposisjonen fra regjeringens side. Ifølge regjeringens forslag er det kraftverk med byggestart etter 7. september 2009 som får delta, med fratrekk for den tiden de har vært i drift, mens det bare er mini- og mikrokraftverk, dvs. de under l MW, som får ta del i en overgangsordning, med fradrag for den tiden de har vært i drift.

Høyre har stor forståelse for at mange investorer og småkraftutbyggere føler seg lurt og opplever at de har investert på et feilaktig grunnlag i tillit til at politikerne sto ved sitt klare løfte fra 2004. Dette er ikke måten vi skaper forutsigbarhet og langsiktighet for investeringer i ny energiproduksjon på. Høyre ønsker dette annerledes og fremmer også endringsforslag om dette sammen med andre partier.

I et felles elsertifikatmarked med Sverige er det viktig at spillereglene er de samme på begge sider av grensen. Dessverre er ikke dette tilfellet hva angår fristen for igangsetting av kraftproduksjon for å delta i dette markedet. Fristen for igangsetting er satt til utløpet av 31. desember 2020 på norsk side, mens den svenske loven vil tildele sertifikater til prosjekter som settes i drift også etter 31. desember 2020, men med avkorting av den tiden som har gått etter utløpet av 2020.

Etablering av nye fornybarprosjekter er ofte komplekse og tidkrevende bl.a. gjennom lange konsesjonsprosesser. Det kan også være andre forhold som gjør at et prosjekt kan bli tidsmessig forsinket. Høyre har derfor, sammen med andre partier, fremmet forslag om at norske myndigheter også skal tilrettelegge for at en etter søknad kan få godkjent prosjekter som faktisk kommer i drift etter utløpet av 2020.

På vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tar jeg opp forslagene som er nevnt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Siri A. Meling har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torstein Rudihagen (A) [09:08:16]: Lova om og systemet med grøne sertifikat vil vere eit svært viktig verktøy for å stimulere ny fornybar kraftproduksjon. Det er derfor ei stor og viktig sak vi behandlar – for auka fornybar energiproduksjon, for klima og for samarbeidet med Sverige.

Frå 1. januar 2012 blir det etablert ein felles elsertifikatmarknad med Sverige der målet er å etablere 26,5 TWh ny elproduksjon basert på fornybare kjelder i Noreg og Sverige innan 2020. Dette vil òg vere eit viktig verktøy for at Noreg kan innfri sine forpliktingar i samband med EUs fornybardirektiv. Etableringa av elsertifikatmarknaden er òg avhengig av at Noreg sluttar seg til fornybardirektivet. Det blir da òg forhandla med EU om Noregs forpliktingar i forhold til dette direktivet.

Elsertifikat er eit teknologinøytralt og marknadsbasert system. Det at vi får til ein felles marknad med Sverige, vil vere svært bra fordi det gir fleire aktørar i marknaden, større omsetjingsvolum og meir konkurranse enn ein rein nasjonal marknad.

Det er viktig å understreke betydinga av at ny produksjon som kjem ved oppgradering og utviding av anlegg, òg vil bli omfatta av elsertifikatordninga.

Lova og avtala med Sverige vil gi mykje ny elektrisitet frå fornybare kjelder i Noreg. Dette vil utvilsamt stille store krav til linjenettet, både i Noreg og mellom Noreg og utlandet. Ei styrking av overføringane til utlandet er nødvendig for å handtere den auka mengda med kraft. Vi er ein del av ein nordisk og europeisk kraftmarknad, og ein auke i overføringskapasiteten mellom Noreg og utlandet vil styrkje norsk forsyningssikkerheit samtidig som vi får avsett det kraftoverskotet som vil kome i enkelte periodar som følgje av ny kraftproduksjon.

Vi har òg eit potensial for meir elektrifisering her til lands. Eksempel på det er elbilar, som no verkeleg kjem for fullt, og det er heile tida ein diskusjon om det er mogleg med elektrifisering av sokkelen. Dette er tema som vi sikkert kjem attende til i samband med at regjeringa har varsla to stortingsmeldingar som nettopp grensar opp til dette temaet: ei energimelding og ei stortingsmelding om nettpolitikk.

Finansieringa av elsertifikat skal delast likt mellom Noreg og Sverige, men sjølve utbygginga av fornybar energi kan skje i båe land og vil avhenge av dei initiativ den enkelte næringsaktør tek når det gjeld igangsetjing av prosjekt. Men vi må ha eit mål om at vi kan realisere vår halvdel av produksjonsmålsetjinga ved å leggje godt til rette når det gjeld konsesjonspolitikk, saksbehandlingstid, tilgang på overføringsnett, utbyggingskostnader og kostnader ved nettilknyting.

Eg har registrert eit engasjement når det gjeld den foreslegne overgangsordninga. Det er da òg eit eige representantforslag som omhandlar dette, som blir behandla saman med lovforslaget om grøne sertifikat. Overgangsordninga omfattar alle kraftverk med byggjestart etter 7. september 2009. Vidare er omfatta vasskraftverk med byggjestart etter 1. januar 2004 og installert effekt inntil 1 MW. Vidare kan vindkraftprosjekt som har motteke offentlege tilskot gjennom Enova, betale dette tilskotet tilbake innan 30. april 2012 og bli ein del av elsertifikatordninga.

Det blir påstått at dette er eit brot på løftet som dåverande olje- og energiminister Einar Steensnæs gav då grøne sertifikat var tema i 2004. Men den gongen blei det ikkje noko av den grøne sertifikatordninga. No har altså regjeringa lagt opp til ei overgangordning slik eg nettopp refererte, ei ordning som òg statsråd Borten Moe har understreka står fast.

NVE vil få ei sentral rolle i forvaltinga av ordninga med elsertifikat, med både godkjenning og kontroll av elsertifikatmarknaden. Eg viser til at under denne regjeringa er kapasiteten når det gjeld saksbehandlinga firedobla. Med dei auka oppgåvene blir det svært viktig å sørgje for at saksbehandlinga blir så effektiv som mogleg. Det er viktig at ordninga er føreseieleg, og at det blir mest mogleg objektive kriterium. For at ordninga skal vere klar og føreseieleg, er det òg presisert i lovforslaget at anlegga må setjast i drift før utgangen av 2020 for å kvalifisere til elsertifikat. Målet må vere å nå volumet innan 2020, men då må ein òg sørgje for at ein har god kapasitet til å behandle konsesjonssøknader raskt nok, slik at det ikkje er mangel på det som fører til at anlegg kjem for seint i gang, og dermed ikkje kjem innunder ordninga.

Ein del verksemd vil bli unnateke frå ordninga om å kjøpe elsertifikat. Det gjeld bl.a. kraftkrevjande industri og anna verksemd som er friteken for elavgift. Ein eigen forskriftsheimel vil bli utarbeidd for å ta vare på dette.

Det har i dei siste dagane kome opp spørsmål om sementindustrien kjem inn innunder desse unntaka. Så langt eg har klart å finne ut, er svaret ja. Sementindustrien kan bli unnateken. Det må ein då kunne sikre i samband med utarbeidinga av forskriftene.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:13:40]: Dette er alt i alt en gledens dag for å kunne diskutere energipolitikk, for nå får vi endelig gjort vedtak som mange av oss har lengtet etter i lang tid.

Sikker energiforsyning er et av de viktigste grunnelementene i et moderne velferdssamfunn. De naturressursene som Norge har mye av, må komme folk flest til gode. De må oppleve at de prises på en fornuftig måte for norsk næringsliv og norske husholdninger. Likevel har vi sett at til tross for vår naturrikdom, har kraftbalansen blitt stadig mer anstrengt, og folk har betalt svært høye priser. Dette skyldes bl.a. at veldig mange prosjekt som har vært av stort kraftvolum, har blitt avslått av politiske hensyn, mens mange av de mindre prosjektene som kunne vært lønnsomme, eller er lønnsomme, har blitt satt på vent på grunn av uklare framtidige rammebetingelser. Det gjelder f.eks. innenfor vindkraftbransjen, som til tross for at de har hatt en ordning med investeringsstøtte eller feed-in, har hatt ulike rammebetingelser nærmest hvert år med hensyn til støttenivå og støttesystem. Sånn kan det ikke være.

I dag får vi vedtatt den forutsigbarheten som må til for at mange investorer skal våge å risikere sine egne penger på å bygge landet og bygge lokalsamfunn. Nå kan en ta viktige skritt og øke takten på investeringer og utbygginger av fornybar energi. Det er bra. Jeg håper også at Arbeiderpartiet merker seg Fremskrittspartiets positive holdning, sånn at vi slipper en valgkamp der propagandamateriellet til Arbeiderpartiet sier at vi kun tenker på gass. Der bør de bli mer nyansert!

Det er også gledelig at det systemet vi nå inntar, er markedsbasert og ikke byråkratistyrt. Det har et samlet storting stått bak, og det blir nå gjennomført. For Fremskrittspartiet var det også helt fra starten et veldig tydelig mål at systemet måtte være teknologinøytralt. Det var også Stortinget enig i i 2003–2004, men Soria Moria I-erklæringen gjorde systemet ikke-teknologinøytralt. Der vant heldigvis Fremskrittspartiet og opposisjonen fram, ved at småkraftverk nå er inkludert i systemet som blir vedtatt. Vi forutsetter også at NVE opererer systemet som teknologinøytralt og ikke forfordeler enkelte teknologier framfor andre.

Overgangsordningen – som saksordføreren også var inne på – er riktignok en skammelig del av et ellers gledelig vedtak. Det var et klart prinsipielt løfte som ble gitt av Einar Steensnæs i 2003 da han var energiminister, og av et samlet storting i en innstilling året etterpå – et prinsipielt løfte: De som endte opp i den endelige ordningen, skulle få være med i overgangsordningen. Det løftet bryter regjeringen. Det er ikke tilstrekkelig å si at det er en helheltsvurdering, for en helhetsvurdering handler vel så mye om interne maktforhold som det handler om en vurdering i forhold til hva som er godt for bransjen.

Så det at vi nå straffer pionerene – som har stått på politiske løfter og gjort det som var ønsket politisk – ved at det nå er de som skal ta regningen for det, er uholdbart. Problemet er jo òg at dette er ikke første gang. Pionerene innenfor vindkraft opplevde det samme, og pionerene innenfor biodrivstoff opplevde det samme. Jeg håper regjeringspartiene tar til vettet og står for det de har lovet og snur i siste øyeblikk når vi skal votere.

Det er viktig at konsesjonsbehandlingen er teknologinøytral internt i landet, men en må òg ta inn over seg at en må være rask, sånn at en ikke risikerer å miste norske prosjekt til Sverige. Hvis vi er trege med å behandle konsesjoner, mens svenskene er raske, kan prosjekt som det er naturlig å få på plass i Norge, likevel ende opp i Sverige, rett og slett fordi det handler om å komme raskt i gang for å få være med i hele sertifikatperioden.

Når vi i tillegg vet, som saksordføreren tok opp, at det vil være forskjell med hensyn til når anlegg settes i drift – i Norge setter vi grensen til 2020, mens i Sverige vil en kunne holde på lenger – er det en enda større grunn til å frykte at prosjekt ender opp i Sverige. Et slikt system har ikke troverdighet og tillit blant norske strømkunder og norske skattebetalere.

Vi må òg sikre at nettilknytningen blir så lik som mulig mellom Norge og Sverige. Det skal heller ikke være sånn at store nettkostnader for fornybar energi i Norge gjør at man heller går til Sverige, der kostnadene kan være mindre.

Det er viktig i denne sammenhengen – selv om det ikke direkte er behandlet i denne saken – at bunnfradraget for kraftverk blir innført, at det ikke er sånn at vi bygger mindre kraftverk enn det som er naturlig fordi en er redd for å komme over en skattegrense som gir skatt fra første kilowattime.

Innsideregelverket må sikre tillit, sånn at en ikke trenger å frykte at de store aktørene kan operere og tjene penger på bekostning av de små. Det må komme inn, selv om det ikke ligger inne akkurat nå.

Snorre Serigstad Valen (SV) [09:19:07]: Jeg er enig med representanten Solvik-Olsen i at dette er en gledens dag.

Nå skulle en jo tro at Fremskrittspartiet var mer bekymret for SVs propagandamateriell når det gjelder debatten om gass. Men denne saken bør også minne Fremskrittspartiet om at innenlands bruk av gass kanskje ikke er en så sentral del av framtidens verdiskaping og industriutvikling i Norge som Fremskrittspartiet innimellom skal ha det til.

Som et par allerede har vært inne på, så strekker denne saken seg flere år tilbake. Den har vært gjenstand for veldig mye debatt, både i offentligheten og her i salen, både i forrige og i inneværende periode. Det har vært veldig bra, for ikke bare har det fått opp kunnskapsnivået og bevisstheten rundt grønne sertifikater i seg selv, men det har ført til en langvarig og ganske konsistent debatt om ulike støtteordninger for energiproduksjon, og også energisparing, de siste årene. Dette skal jeg komme tilbake til.

Det er helt avgjørende med ny fornybar energi for å nå de klimamålene som både vi, og andre land, har satt. Norge er jo et særtilfelle. Allerede nå består nesten all vår kraftforsyning av ren fornybar energi. Det betyr ikke at vi av den grunn skal lene oss tilbake. Vi har mange områder som trenger økt tilgang på kraft i framtiden, og jeg tror ikke vi skal føle oss for beroliget av at Norge etter alt å dømme blir et overskuddsområde for kraft, for vi skal også gjennom store endringer.

Som sagt har Norge en lang og stolt historie som fornybarnasjon på elsiden, og med et felles grønt sertifikatmarked med Sverige legges det til rette for et nytt kapittel i denne fortellingen. Det er viktig. Nesten ingen land i Europa er i rute når det gjelder å nå de målene de har satt seg for å hindre en ukontrollert global oppvarming. Riktignok er det sånn at overgang fra kull til gass i elforsyningen i mange land gir kraftig redusert utslipp, men det er ikke på langt nær nok for å komme i mål med det vi må få til. Med markedet for grønne sertifikater plasserer Norge seg i front, både på politisk plan – i forhold til hvordan vi innretter ordninger for å få gjennomført økt fornybar utbygging – og også ved å kunne bidra og hjelpe andre land til en bedre elmiks. Her er overføringskapasitet viktig, som representanten Meling var inne på.

Det ligger an til at vi blir et stort overskuddsområde for kraft. Jeg frykter ikke at vi skal mangle ting å bruke vår nye fornybare energi på. Det er fordi samfunnet vårt om få år sannsynligvis vil se ganske annerledes ut. Vi ønsker en fortsatt industriutvikling på fastlandet i Norge. Jeg har i hvert fall et mål om at mesteparten av vår bilpark etter hvert skal bli elektrisk. Det er utrolig viktig, og det er ikke så urealistisk som enkelte skal ha det til. Tvert imot er det klokt å gjøre det. Og med smarte nett og biler med god batterikapasitet får vi også etter hvert et nett med en langt større dynamikk internt.

Ikke minst trenger vi kraft til å gjennomføre store klimaprosjekter også, bl.a. elektrifisering av sokkelen, som er et veldig sentralt virkemiddel i Klimakur, som vi skal komme tilbake til i høst, og som jeg regner med at det også blir litt debatt om senere i dag i forbindelse med andre saker. Personlig gleder jeg meg jo også til å holde av en del av Norges framtidige kraftproduksjon til gjennomføring av bygging av lyntog mellom de store byene i landet. Dette forutsetter, som flere har vært inne på, gode rammebetingelser. Da er det jo verdt å minne om at den rød-grønne regjeringen siden den tok over i 2005, sammenhengende har lagt til rette for dette ved å styrke saksbehandlingskapasiteten i NVE, og en stortingsmelding om nettpolitikken er varslet av olje- og energiministeren, og er på vei. Det er veldig gledelig.

Så til slutt må jeg bare innom det jeg alltid snakker om når jeg har muligheten til det, og det er også andre sertifikatsystemer. Det er all grunn til å tro at grønne sertifikater blir en suksess. Det bør også reise debatten om teknologinøytrale støtteordninger for energisparing, som jeg vet at det er oppslutning om, helt fra Fremskrittspartiet og til SV. Det er fordi vi også må sikre når vi bygger ut mye ny fornybar kraft, at den kraften brukes så smart og så intelligent som mulig, slik at den kommer best mulig til nytte, og at tapet er så lite som mulig. Så jeg gleder meg i debatten framover om Enovas framtidige rolle også til at teknologinøytrale og teknologidrevne støtteordninger for energisparing også blir en del av den debatten, slik Stortinget har varslet tidligere.

Erling Sande (Sp) [09:24:09]: (leiar i komiteen): For Senterpartiet er arbeidet med å leggje til rette for fornybar energi heilt sentralt. Verda står overfor store klima- og energiutfordringar i åra som kjem, og Noreg har kjempestore ressursar innanfor fornybare energikjelder – vatn, vind og bio, for å nemne nokre. Vi treng å gå frå det fossile energisamfunnet til det fornybare, og Noreg har gode føresetnader for å bidra til denne overgangen.

Å utnytte meir av dei fornybare ressursane til å skape fornybar energi er ikkje berre rett miljøpolitikk, men det vil òg skape verdiar, det vil skape aktivitet, arbeidsplassar og kunnskap i heile landet.

Av og til er det rett å gå lenger enn det marknaden sjølv legg til rette for, for å stimulere til ny teknologi eller miljøvenleg produksjon. Ordningar som kan stimulere til å fremje fornybarsektoren, er derfor viktige for Senterpartiet og regjeringa. Dette er ei sånn viktig ordning. Derfor er dette ein gladdag. Dette er ei viktig lov, og det er ei lov som vil setje spor etter seg i form av produksjon av fornybar energi og miljømessig rett tenking i åra framover.

Det var svært viktig for Senterpartiet å få på plass ein grøn sertifikatmarknad – det er noko vi har jobba for i mange år – og det er svært gledeleg at vi behandlar lov om elsertifikat her i Stortinget i dag. Det er fyrste gongen at to land har blitt samde om ein sånn felles sertifikatmarknad.

26,4 TWh er mykje fornybar kraft – kraft som vil vere med og sikre kraftforsyninga innanlands, og som vil bidra til å hindre framtidige kraftkriser. Det er kraft som kan vidareforedlast eller brukast i nye marknader. Det er vonleg òg overskotskraft som kan bidra til å erstatte meir ureinande kraftproduksjon andre stader.

Det ligg eit stort verdiskapingspotensial i produksjonen av denne fornybare krafta. Produksjonen vil skje over heile landet og leggje til rette for sysselsetjing og kompetanseutvikling. Satsinga vil kunne bidra til auka fokus på forsking og utvikling innanfor denne sektoren, og auka tilgang på kraft vil òg kunne ha positiv betydning for eksisterande og ny industri.

Den lova vi behandlar her i dag, vil derfor bety store moglegheiter for landet vårt, men òg ha med seg nokre utfordringar. Eit av dei er nett. Det vil krevje oppdatering og nettutbygging på alle nettnivå. Det vil krevje at vi i framtida drøftar utfordringane knytte til kven som skal finansiere dette nettet. Det er klart at sentralnettet har ei jamn fordeling av kostnadene, mens behovet for utbygging på andre nettnivå i stor grad vil vere avhengig av den busetnadsstrukturen vi har, og den allereie eksisterande kraftproduksjonen.

Dei fornybare ressursane finn vi ofte i område med dårleg nettkapasitet, og det blir derfor ei stor utfordring både å sikre utbygging av nødvendig nett og ei rettferdig fordeling av kostnadene ved bygging av dette nettet. Dersom ein lempar for mykje av desse kostnadene over på produsentane, kan ein risikere at produksjonen ikkje blir realisert, trass i at han er ynskt av samfunnet. Samtidig vil dei fleste av oss vere einige om at det er urimeleg dersom dei som bur i område med fornybarpotensial, skal betale ein urimeleg stor del, eller ein større del, av den kostnaden den infrastrukturen som er nødvendig, utgjer. Så eg er glad for at regjeringa varslar ei melding om nettpolitikken framover. Det vil vere viktig.

Så treng ein auka fokus på konsesjonshandsaming både i departement og direktorat for å ta unna den køen av konsesjonssøknader som er, og som no kjem på fornybar kraft. Det vil vere eit viktig bidrag frå oss som styresmakter for å realisere den satsinga som det her er snakk om.

Overgangsordninga som følgjer den felles sertifikatmarknaden, legg opp til at alle nye kraftverk med byggjestart etter den datoen avtala med Sverige blei inngått, vil inngå i sertifikatmarknaden frå 2012, med dei resterande av dei totalt 15 åra som er rekna inn i ordninga med sertifikata. I tillegg blir det gjort klart at ordninga får tilbakeverkande kraft for alle kraftverk som har effekt på inntil 1 MW.

For Senterpartiet har dette vore ei utfordrande sak. Vi har både i denne sal og utanfor heile tida gjort det klart at vi ynskte at overgangsordninga femna breiare enn slik ho er utforma. Vi er nøgde med den utforminga overgangsordninga har når det gjeld fornybarkrafta som blei bygd frå hausten 2009 og fram til sertifikatmarknaden trer i kraft. Men vi hadde ynskt at fleire av dei små kraftverka kom inn i overgangsordinga som gjeld for småkraftverk med byggjestart etter 2004. Dette standpunktet har vi tidlegare i denne sal gjort greie for at vi ikkje har vunne fram med.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:29:31]: På sett og vis er det et visst historisk sus over denne saken om elsertifikater. Regjeringen innfrir i dag sitt løfte om å etablere et marked for grønne elsertifikater, seks år etter at det opprinnelig skulle være på plass. Ja, bedre sent enn aldri, kan man si. Går det som det ser ut til i dag, vil vel også månelandingen på Mongstad komme om lag tilsvarende forsinket.

Regjeringen er altså ikke spesielt rask på avtrekkeren i energipolitikken. Regjeringen har det ikke spesielt travelt med å innfri sine løfter. Men har du tid til å vente i seks år, ja, da er den rød-grønne regjeringen en god regjering for deg.

Fra 1. januar 2012 etableres det altså et felles elsertifikatmarked med Sverige. Målet er å etablere 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare kilder i Norge og Sverige innen 2020. Innføringen av elsertifikater vil også være et viktig verktøy for at Norge kan innfri forpliktelsene i henhold til EUs fornybardirektiv.

Norge er energinasjonen. Vi er fornybarnasjonen, og det er viktig for Kristelig Folkeparti også i denne sammenheng å utfordre regjeringen på at vi ikke pruter på de forpliktelser EU oppfordrer oss til å ta når det gjelder EUs fornybardirektiv, men at vi leverer.

Skal vi levere i forbindelse med EUs fornybardirektiv og på elsertifikatmarkedet, er det viktig med en styrking av overføringene til utlandet. Vi må håndtere mer kraft. Norge og Norden går sannsynligvis mot et netto kraftoverskudd på om lag 40 TWh innen 2020, både som følge av elsertifikatmarkedet og som følge av energieffektivisering. Dermed blir det viktig å tilrettelegge for muligheter for økt kraftutveksling med det øvrige Europa.

Finansieringen av elsertifikatene skal deles likt mellom Norge og Sverige, mens selve utbyggingen av fornybar energi kan skje i begge land. Hvor utbyggingen skjer, vil altså avhenge av de initiativ den enkelte næringsaktør har for igangsettelse av prosjekter. Det er viktig at det legges godt til rette for at vi i Norge kan realisere vår halvdel av produksjonsmålsettingen.

Dagen i dag er ikke bare en dag for innfrielse av løfter, det er også en dag for løftebrudd. Aktørene i småkraftbransjen, som har gitt uttrykk for at de føler seg lurt, er til stede på galleriet og følger denne debatten også i dag – en debatt de har fulgt mange ganger i denne salen.

Da Stortinget diskuterte ordningen om grønne sertifikater i 2004, uttalte en enstemmig energi- og miljøkomité følgende:

«Komiteen mener det er avgjørende viktig at investeringer i ny fornybar energi ikke stopper opp i påvente av et slikt marked, og komiteen legger til grunn at alle som investerer i prosjekter fra og med 1. januar 2004, og som ellers vil bli tilkjent grønt sertifikat, får det. Komiteen viser i denne sammenheng til pressemelding fra olje- og energiminister Einar Steensnæs der han uttaler:

«Jeg vil understreke at de som bygger ut kraftproduksjon nå ikke skal tape på det ved en innføring av et marked for grønne sertifikater. Sertifikatberettigede anlegg for elektrisitetsproduksjon med byggestart etter 1. januar 2004 vil ha mulighet til å delta i et system for grønne sertifikater, selv om et slikt system måtte bli etablert etter dette tidspunktet.»

Komiteen støtter dette.»

Det er et langt sitat, men et viktig sitat. Jeg kan bare konstatere at disse prinsipper og det politiske løftet som ble gitt den dagen, ikke følges opp i den lovproposisjonen vi i dag behandler. Kraftverk med byggestart etter 7. september 2009 blir med i et elsertifikatmarked, med fradrag for tiden de har vært i drift. Men for kraftverk som er bygd mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009, er det nå bare mini- og mikrokraftverk som får ta del i overgangsordningen, med fradrag for den tiden de har vært i drift.

Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at det er viktig at vi er pålitelige og forutsigbare. Denne tilliten har ligget til grunn for at enkeltpersoner og bedrifter har investert i småkraftverk etter 2004. Man må kunne stole på at det en enstemmig komité på Stortinget sier, blir fulgt opp. En rekke enkeltpersoner og bedrifter har gjort store investeringer og tatt betydelig økonomisk risiko for å bygge ut fornybar energi. De har gjort det et samlet storting har bedt om, men i dag har de altså ikke fått en premiering de hadde fortjent.

Borghild Tenden (V) [09:34:50]: Som flere har sagt før meg, kan vi endelig debattere lov om elsertifikater. Etter så mange år med så mange ulike, men mangelfulle støtteordninger er vi endelig et stort skritt nærmere målet om grønne sertifikater, et mål som alle partiene har vært enige om, men som på tross av dette har vært vanskelig å realisere.

Energiutbygging krever mange år med planlegging og pengebruk fram til ferdig utbyggingsplan. Det haster derfor å få på plass rammebetingelser for fornybar energi som utløser utbygging, slik at Norge ikke havner på etterskudd med å få en overgang fra fossil til fornybar energi og med å oppfylle de målene fornybardirektivet kommer til å pålegge oss. Jeg har brukt tid på dette før her i Stortinget, men jeg vil si det igjen: Venstre skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig at regjeringen bruker tid og krefter på å forhandle ned Norges fornybarforpliktelser i forhandlingene med EU, tid og krefter som burde vært brukt på å få klimagassutslippene i Norge ned i samsvar med et klimaforlik de har vært med på å underskrive.

Men det til side. Venstre er fornøyd med at det nå er et samlet storting som innser at markedet er den beste motoren for å få på plass en fornybarsatsing i Norge. Markedet avgjør prisene på elsertifikatene. Dersom det produseres mye fornybar kraft, vil prisen bli lav, men dersom det bygges ut for lite kapasitet i forhold til de politiske målsettingene, vil etterspørselen etter grønne sertifikater bli større enn tilbudet. Det vil medføre økt pris og dermed gjøre det mer lønnsomt å investere i fornybar elektrisitetsproduksjon. Dette er etter Venstres syn bra.

Men et stort flertall her i Stortinget mener at enkelte aktører ikke skal være med på dette spleiselaget. Flertallet mener at store deler av industrien skal slippe å betale den reelle prisen for energi, og ønsker derfor at hele regningen skal dyttes over på normale forbrukskunder. Resultatet vil være at norske forbrukere skal betale mer for at industrien skal slippe unna. Det er store mengder energi det er snakk om her. For Venstre er det et viktig prinsipp at forurenser skal betale, og det hadde vi også trodd var viktig for en del andre partier her i Stortinget. Vi stiller oss derfor uforstående til at dette prinsippet ikke skal gjelde i denne sammenhengen. Jeg vil hermed ta opp forslaget som vil bli omdelt i salen i løpet av dagen.

Venstre støtter selvsagt mindretallsforslaget i innstillingen, om å inkludere småkraftverk i en overgangsordning for grønne sertifikater. Jeg foreslår også, etter å ha hørt representanten Sandes innlegg, at også Senterpartiet støtter dette.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Ola Borten Moe [09:37:47]: La meg aller først si at jeg er glad for å kunne stå her i dag på det som etter mitt skjønn er en energipolitisk festdag for Stortinget – nå først knyttet til det som blir et banebrytende vedtak for å skape et godt og trygt rammeverk rundt store og større investeringer i fornybar energi, og senere i dag knyttet til store og framtidsrettede investeringer på norsk sokkel.

Vi har nå lagt fram lov om elsertifikater. Fra regjeringens synspunkt er vi veldig glad for at vi har lyktes med å oppnå et felles marked med Sverige, og det er godt å legge merke til at det i denne salen er bred tilslutning til regjeringens politikk på dette punktet.

Lovproposisjonen som ligger på bordet, inkluderer også en omtale av elsertifikatmarkedet og en omtale av Enova, der en på ny nedfeller prinsippene for styringen av virksomheten og begrunnelsen for omleggingspolitikken. Teksten gir grunnlag for høstens forhandlinger om en ny fireårig avtale.

Arbeidet med elsertifikatordningen har vært en lang prosess. I 2005 fastslo regjeringen i regjeringserklæringen at den ville innføre et pliktig grønt sertifikatmarked. Forhandlingene med svenske myndigheter førte imidlertid ikke fram. Etterpå ble det tatt et nytt initiativ til å etablere et felles marked, og det er også i lys av dette man er nødt til å se – og forstå – de overgangsordningene som er på plass. I 2008 la Sveriges næringsminister Maud Olofsson og Norges olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fram en forståelse om utviklingen av et felles marked for elsertifikater. I september 2009 presenterte de to ministrene en overenskomst om prinsippene for det videre samarbeidet. Og endelig – i desember 2010 – kunne de legge fram en protokoll om arbeidet med det felles elsertifikatmarkedet og prinsippene for det videre samarbeidet. Det er derfor svært gledelig at vi i dag kan behandle dette lovforslaget.

Formålet med lov om elsertifikater er å bidra til økt elproduksjon fra fornybare energikilder. Sammen med Sverige skal vi etablere 26,4 TWh i løpet av 2020, og Norge har forpliktet seg til å betale for 13,2 av disse. Dette vil bety en betydelig økt utbyggingstakt i årene som kommer, og som flere har vært inne på, vil det stille oss overfor mange nye utfordringer. Vi er nødt til å ha et konsesjonssystem som er tilpasset utfordringene. Der har regjeringen vist både evne og vilje gjennom de siste årene. Vi er nødt til å ha et nettsystem som er dimensjonert til å ta unna dette. Der har Statnett presentert svært offensive planer for utbygging av det norske sentralnettet.

Vi er også nødt til å slå fast, mener jeg, at disse investeringene skal komme hele folket og næringslivet til gode i form av et mer robust energiforsyningssystem, en bedre kraftbalanse og en fornuftig prising på el.

Det har vært tilløp til debatt om hvorvidt dette vil føre til et stort overskudd av kraft. Jeg ville ha vært forsiktig med å fastslå fra denne talerstolen at etableringen av et felles elsertifikatmarked vil bety store kraftoverskudd. Et aluminiumsverk, som Alcoa i Finnmark, elektrifisering av sokkelen, fortsatt forbruksvekst – alt dette er elementer som man er nødt til å ta med i det regnestykket. Det er altså ingen grunn til å si at vi kommer til å ha problemer med å bruke denne kraften litt inn i framtiden.

Loven har bestemmelser som regulerer tilbud, etterspørsel og omsetning av elsertifikater. Investorene vil ha forventninger om elpriser og elsertifikatpriser, og dette vil danne grunnlaget for beslutningene. De rammene som legges i loven, vil være viktige i vurderingene. Jeg legger også vekt på at rammene skal være langsiktige, stabile og forutsigbare. Derfor har vi valgt å være stramme når det gjelder unntaksbestemmelsene, og derfor har vi også valgt å være stramme når det gjelder den perioden man kan melde seg på. Det er et svært forutsigbart system som nå ligger på Stortingets bord.

Vi jobber videre med å få på plass den bindende avtalen mellom Norge og Sverige, og selvsagt også med implementeringen av fornybardirektivet, som er forutsetningen for at vi skal lykkes med dette.

Dette er – oppsummert – en god dag for klima, en god dag for forsyningssikkerheten, en god dag for balanse og pris i det norske elsystemet.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Presidenten har oppfattet at Ketil Solvik-Olsen har bedt om én replikk.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:43:07]: Jeg kan godt ta to!

Presidenten: Han kan godt ta to; da får han det.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:43:16]: Takk, president. Det er mye vi er enige om i denne saken, spesielt etter at regjeringen frafalt Soria Moria I-erklæringens diskriminering av småkraftverk. Men det er likevel noen områder hvor det er utfordringer, og det gjelder ikke minst dette med å sikre at systemene i Norge og Sverige behandler prosjektene så likt at ikke noen velger å investere i Sverige framfor i Norge på grunn av politikken i dette. Det må være ressursene, økonomien og miljøinngrepene som definerer hvor det er fornuftig å investere – ikke politisk sendrektighet eller ulikhet.

En av de tingene vi har tatt opp fra opposisjonen, er dette med tildeling av elsertifikat når det er begrenset til 2020. Hvis du blir litt forsinket på grunn av at nettilknytningen er for sen, fordi presset i anleggsmarkedet gjør at du ikke får installert turbinene så raskt som du ville, så kan det bety at usikkerheten gjør at folk velger å investere i Sverige fordi der får du varme også etter 2020, mens du ikke får det i Norge. Vil statsråden sikre at det blir likebehandling av det norske og det svenske systemet?

Statsråd Ola Borten Moe [09:44:23]: Det er selvsagt et relevant spørsmål. Jeg tror vi er nødt til å se dette i lys av at vi nå knytter oss til det som allerede er en etablert svensk ordning som har virket over tid. Vi er jo heller ikke sikre på om Sverige har bestemt seg for å avvikle denne ordningen etter den perioden som vi har forpliktet oss til. Jeg mener at vi – som sagt i innlegget mitt – er nødt til å ha fokus på forutsigbarhet og faste rammer rundt de beslutningene som tas. Og et signal nå om at man kan få tildelt sertifikat etter at tildelingsperioden er over i 2020, vil også kunne skape uheldige tilpasninger i systemet og få effekter som jeg er helt sikker på at både jeg og representanten Solvik-Olsen er enige om vil være uheldige. Det er et valg som regjeringen har tatt. Det ligger ingen åpning i dagens lovtekst for at man skal få tildelt elsertifikat etter utgangen av 2020.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:45:30]: Jeg forstår argumentasjonen til statsråden, men poenget mitt var å sikre likebehandling. Fremskrittspartiet ønsker primært at vi skal åpne for at de som kom akkurat etter, skal få lov til å være med i systemet likevel. Det gjør man ved å si at målene skal være slik de er nå, men en må kunne tillate at man etter søknad får lov til å være med likevel. Det at statsråden avviser det, er for så vidt forventet, men det prinsipielle her er likevel det viktige. Hvis en ser at den norske og svenske praksisen blir ulik, vil det også skape en usikkerhet i forhold til investeringene i Norge. Man blir ikke kvitt usikkerheten ved bare å fastholde det standpunktet regjeringen har nå.

Vil statsråden sikre at Norge og Sverige har blitt samstemte før dette trer i kraft i 2012, slik at samme praksis vil gjelde på begge sider? Da vil jeg si at jeg kan akseptere at det som er Fremskrittspartiets primærstandpunkt ikke er gjeldende, men det skal i hvert fall være likt i Norge og Sverige.

Statsråd Ola Borten Moe [09:46:36]: Det vi er helt enige om, er at det bør være så like system som overhodet mulig. Det er to forskjellige land, så jeg tror det alltid vil være mulig å sette fingeren på små forskjeller i systemene. Men vårt mål er selvsagt at vi ikke skal suboptimalisere ressurser, eller få investeringer på et sted man egentlig ikke burde fått dem på grunn av at systemene ikke virker slik som de skal. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre nå i Norge, i tillegg til å etablere denne forutsigbarheten, er å sørge for at konsesjonssystemet vårt er dimensjonert for å ta unna søknadsmengden fortløpende, slik at det å skulle få tillatelse til å sette i gang ikke står på konsesjonssystemet. Jeg tror det er viktig å sørge for at vi bygger ut nødvendig nett så fort som mulig, slik at heller ikke tilgangen på nett blir proppen i systemet. Da er det min oppfatning at klarer vi dette, bør vi være vel i stand til å ta vår halvpart at disse forpliktelsene innen utgangen av 2020.

Bjørn Lødemel (H) [09:47:56]: Det er stor skuffelse i småkraftnæringa over løftebrota når det gjeld overgangsordningar for grøne sertifikat. Cirka 150 småkraftverk tapar 1,2 mrd. kr på at dei ikkje blei med på overgangsordninga. Statsråden har tidlegare sagt at han etter ei samla vurdering ikkje kan innfri desse klare løfta. Kva legg statsråden i «samla vurdering», som gjer at han ikkje kan innfri klare løfte om å vere med i overgangsordningane for grøne sertifikat?

Statsråd Ola Borten Moe [09:48:34]: I mitt innlegg dro jeg litt av historien knyttet til etableringen av et felles sertifikatmarked med Sverige. De lovnadene som et samlet storting sto sammen om, og som representanten Lødemel refererer til her nå, var gitt i forbindelse med et initiativ som ble tatt i 2005. Det initiativet førte ikke fram. Det ble ikke oppnådd enighet, og prosjektet ble skrinlagt. Likevel klarte regjeringen å bli enig om et opplegg som sikret alle kraftverk med effekt under 1 MW tilgang til overgangsordninger fra 2004, og alle mulighet til å delta i overgangsordninger fra 2009. Det er totalvurderingen som ligger bak dette.

Så har jeg stor respekt for dem som ikke har blitt med. Det er mitt håp at økonomien i de prosjektene som er gjennomført, ikke er av en slik karakter at man taper penger på dem, men at man skal fortsette å tjene penger på dem. Det håper og tror jeg at kommer til å bli fasit.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:49:53]: Senterpartiets partifarge er grønn. Grønne arbeidsplasser, grønn energi var vel noen av spydspissakene i valget i 2009. I dag er det ikke foregangsmennene våre, de som er opptatt av entreprenørskap og de som er opptatt av utvikling i forhold til småkraft, som blir premiert, men det er de som har valgt å sitte på gjerdet. Representanten Sande har gitt uttrykk for denne smerten som det nok er også innad i Senterpartiet, med tanke på de løftebruddene denne saken inneholder.

Jeg ønsker å utfordre statsråden på framtiden, jeg ser på statsråden som en framoverlent statsråd. Statsråden sier at det er noen utfordringer framover. Enova er et viktig redskap for regjeringen, men jeg lurer på hvordan statsråden vil bruke Enova.

Statsråd Ola Borten Moe [09:50:56]: Aller først: Det er et svært framoverlent departement, og regjering, som nå får gjennomslag for etablering av et sertifikatsystem som kommer til å bety et taktskifte i utbyggingen av våre fornybare energiressurser. Det kommer til å vises i form av vannkraftverk, vindkraftverk, overføringsnett over hele landet og en investeringstakt som dette landet sannsynligvis ikke har sett siden 1950- og 1960-tallet. For dem av oss som det bor en ørliten kraftsosialist i, er dette en svært god dag, og spesielt når man kan kombinere det med å være grønn og klimavennlig.

Enova er omtalt i proposisjonen, Enova vil få en annen oppgave fordi vi nå etablerer et annet system for det som handler om elektrisitet. For øvrig vil Enova ha store og viktige oppgaver framover, som i dag. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for neste år med en ny gjennomgang av Enovas oppgaver og roller.

Borghild Tenden (V) [09:52:09]: Forurenser skal betale, var et viktig prinsipp da klimaforliket ble inngått i sin tid. Som jeg sa i mitt innlegg, er Venstre kritisk til at industrien slipper unna, slik at det er den jevne forbruker som må betale for dette. Deler statsråden, som nå fremstår som en grønn statsråd, denne bekymringen med Venstre?

Statsråd Ola Borten Moe [09:52:36]: Definitivt ikke, for å være veldig tydelig.

Jeg synes det er et svært merkelig resonnement Venstre legger til grunn for konklusjonen. Det å drive med industriproduksjon i Norge er ikke forurensende. Tvert imot representerer vår industri de mest framoverlente, gode og framtidsrettede løsningene som verden trenger mer av hvis man skal møte de utfordringene som står foran oss. Så vi er selvsagt ikke interessert i å pålegge industrien rammevilkår som gjør at man enten legger ned eller flytter til utlandet. Vi må utvikle den industrien vi har.

Så er jeg også litt spørrende til at man velger å ha inngangen at det er forurenser som betaler. Det å kjøpe elektrisitet for å produsere aluminium er i mitt hode ikke forurensning. Det å kjøpe elektrisitet er et uttrykk for at man trenger det. Det er jo først i det øyeblikket man har en eller annen form for utslipp, man skal betale. Jeg synes det er helt rimelig at industrien ikke skal være med og betale for sertifikatmarkedet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor-Arne Strøm (A) [09:53:55]: Jeg slutter meg til dem som har sagt at det er en gledens dag.

Jeg vil også peke på at innføringen av elsertifikatet vil være et viktig verktøy for at Norge kan innfri forpliktelsene overfor fornybar industriproduksjon i henhold til EUs fornybardirektiv. Norge er jo en stor energinasjon.

Jeg har også merket meg at i forbindelse med de første drøftingene om et felles elsertifikatmarked med Sverige i 2003 lovet, som det har vært sagt også tidligere her, daværende olje- og energiminister en overgangsordning der elsertifikatberettigede anlegg som hadde byggestart etter 1. januar 2004, skulle få delta i elsertifikatmarkedet når det kom på plass. Men det ble ikke lagt fram for Stortinget en presisering av hvilke anlegg som skulle være med i sertifikatmarkedet. Det er viktig å ha med seg.

Overenskomsten mellom Norge og Sverige av 7. september 2009 avklarte de avgjørende rammene for det felles elsertifikatmarkedet. I tillegg har man merket seg at statsråd Ola Borten Moe har gjort det klart for bransjen at de ikke kan forvente at overgangsordningen fra november 2009 kommer til å endres. Inkluderingen av noen vannkraftverk, som det også er sagt her, tilbake til 2004 og valg av byggestart som kriterium er bestemt etter en samlet vurdering med avveining mellom ulike hensyn og interesser.

Vi konstaterer også at lov om elsertifikater og avtalen med Sverige vil gi en stor mengde ny elektrisitet fra fornybare energikilder i Norge. Men det stiller også krav til linjenettet både i Norge og mellom Norge og utlandet. En styrking av overføringene til utlandet er nødvendig for å håndtere den økte mengden kraft.

Vi vil også påpeke at Norge i dag er en del av et europeisk og nordisk kraftmarked, og at Norge særlig i tørrår er avhengig av import av kraft for å ha en tilfredsstillende forsyningssikkerhet.

Jeg vil også understreke at utbygging av ny kapasitet mellom Norge og utlandet må komme norske forbrukere og norsk næringsliv til gode.

Det som også er bra, er at regjeringen har varslet to stortingsmeldinger – den ene en energimelding, den andre om nettpolitikk. Da får vi rikelig anledning til å diskutere energi og nettpolitikk.

Det som jeg synes er utrolig viktig, og som vi også har fått belyst her i dag, er det som er gjort i forhold til industrien, og at man har en konkurransedyktig industri som kan konkurrere med andre land. Da er det viktig å ha gode rammebetingelser for konkurranseutsatt industri.

Oskar J. Grimstad (FrP) [09:57:18]: Elsertifikat er eit marknadsbasert, teknologinøytralt og viktig verktøy for å stimulere til ny fornybar energiproduksjon. Han er svært ønskt, og behovet for ei slik stimulering har dessverre stått i stampe i altfor mange år.

Som andre også har vore inne på, har småkraftbransjen gitt klart uttrykk for at dei føler seg lurte av regjeringa ved at ein ikkje inkluderer kraftverk som er bygde mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009.

Beklageleg er det også at det i § 8 i lovforslaget står at

«produksjonsanlegg som settes i drift etter 31. desember 2020, ikke kvalifiserer for rett til elsertifikater».

Ein kan vere einig i og forstå at det blir sett ein tidsplan for utfasing av ordninga, og at det bør vere føreseieleg kor stort volum fornybar kraft som vil gi rett til sertifikat. Problemet er at lovforslaget med denne føresegna gjer at ein får forskjell i rammevilkåra i Sverige og Noreg på dette området. Den svenske lova vil tildele sertifikat til prosjekt som blir sette i drift også etter 31. desember 2020, men da får ein avkorting i talet på år ein får sertifikat, tilsvarande kor lenge etter 31. desember 2020 ein har oppstart. Med bakgrunn i bl.a. lang behandlingstid for konsesjonssøknader kan dette vere årsak til at planlagde kraftverk ikkje rekk å bli sette i drift før 31. desember 2020 og dermed ikkje kvalifiserer for tildeling av elsertifikat.

Statsråden var inne på denne problemstillinga med lang behandlingstid, så det er klare forventningar om reduksjon i nettopp denne behandlingstida, spesielt etter at han no har erklært seg som kraftsosialist. Det vil vere svært uheldig dersom ein kjem i den situasjonen at det på grunn av forseinkingar i prosessane ikkje blir gitt sertifikat til prosjekt som kjem i drift etter 31. desember 2020. Ein slik forskjell mellom Noreg og Sverige vil gi ein vesentleg forskjell i risiko for prosjekt i desse to landa. For ein investor i Noreg vil ei forseinking av eit prosjekt slik at det ikkje kjem i drift før etter 31. desember 2020, kunne bety ein betydeleg inntektsreduksjon og kunne føre til at gode prosjekt ikkje blir sette i gang. At det òg fører til ei vriding i investeringar frå Noreg til Sverige, er ein annan uheldig konsekvens. Forslaget frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti tek fatt i denne meiningslause konsekvensen, og forslaget burde fått Stortingets samrøystes tilslutning, spesielt på bakgrunn av den svært uheldige starten dette verktøyet fekk i åra mellom 2004 og 2009.

Representantforslaget inneber også at alle anlegg med byggjestart frå 1. januar 2004 og som kvalifiserer for grøne sertifikat frå 2012, blir inkluderte i overgangsordninga.

Så nokre ord om SVs haldning om at gass ikkje er ein så viktig del av næringssatsinga, og det er rett. Grunnen til det er jo at fornybar og fornuftig bruk av gass innanlands, som ville gitt reduserte globale CO₂-utslepp, ikkje er mogleg enno, grunna symbolpolitikk som SV tydeleg er ein tilhengar av.

Presidenten: Neste taler er Bendiks H. Arnesen. Presidenten vil tillate seg å bruke muligheten til å gratulere Arnesen med 60-årsdagen, som jeg synes han bruker på en fornuftig måte.

Bendiks H. Arnesen (A) [10:00:53]: Takk, president.

Saken om elsertifikater har ofte blitt omtalt i denne salen, og jeg har registrert en utålmodighet i denne sammenhengen, og det synes jeg er bra. Men jeg synes også det er viktig at vi tar oss tid til å skape et godt grunnlag for slike omfattende og viktige vedtak. Nå kommer denne viktige saken på plass, og det tror jeg alle er glad for. I proposisjonen gjøres detaljene klare, og den nye ordningen vil være klar for iverksetting i 2012. I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at visjonen er at Norge skal være en miljøvennlig og verdensledende energinasjon.

Vi er så heldige her i Norge å være i besittelse av både fornybare ressurser og ressurser som ikke er fornybare. Jeg mener at begge alternativene må kunne utnyttes best mulig og på en forsvarlig måte.

Regjeringen har som en klar målsetting å øke den fornybare energiproduksjonen betydelig i årene som kommer. Heller ikke dette bør det være uenighet om. Vi har masse vind og bølger, vi har vannkraftressurser, vi har tilgang på skog, og vi har tidevann. Ja, vi har til og med litt sol av og til. Jeg tror vi alle har grunn til å glede oss over at også den delen av Soria Moria-erklæringens målsettinger som dreier seg om fornybar energi og utnyttelse av denne, følges opp på en handlekraftig måte. Også her gjøres det et godt stykke politisk arbeid fra regjeringens side. Jeg tror det er bred enighet om at slike spørsmål er av den største viktighet for oss alle. Denne form for energisamarbeid over landegrensene og i samarbeid med våre naboer er også av den største viktighet.

Når det gjelder Enova, er det utvilsomt riktig å beholde dette redskapet som vårt viktigste verktøy rettet mot energieffektivisering og utprøving av umodne teknologier. Ved bedre utnyttelse av energien kan store ressurser frigjøres. Her er det fortsatt mye som kan gjøres, men heller ikke dette kommer av seg selv. Derfor trenger vi fortsatt Enova som et viktig redskap. Dette synes jeg også statsråden redegjorde godt for her i dag.

Bjørn Lødemel (H) [10:03:47]: Bondevik II-regjeringa starta arbeidet med å etablere ein felles sertifikatmarknad med Sverige i 2002–2003. Allereie i 2005 var ein komen godt i gang med dette arbeidet. Det låg til rette for å få i hamn desse forhandlingane i løpet av relativt kort tid då Stoltenberg-regjeringa overtok i 2005.

Dessverre ønskte ikkje denne regjeringa å vidareføre desse forhandlingane, og det er hovudgrunnen til at vi må vente heilt til 1. januar 2012 før den ordninga blir gjennomført. Det er synd. For ordninga med elsertifikat er svært viktig for småkraftnæringa. Det som er endå verre, er dei løftebrota som raud-grøne politikarar har kome med til dei som starta bygging av småkraft etter 1. januar 2004. Småkraftforeininga har lagt fram dokumentasjon på at det totale tapet er om lag 1,2 mrd. kr i sertifikatperioden.

Småkraftutbyggjarane er på mange måtar dagens pionerar. Dei vågar å satse, og dei ønskjer å skape verdiar og sysselsetjing i samfunnet. Likevel blir dei systematisk motarbeidde av raud-grøne politikarar med løftebrot og øydeleggjande skatte- og avgiftspolitikk. Det fortener ikkje denne viktige distriktsnæringa.

Arne Hjeltnes, sentralstyremedlem i Høgre, skriv så slåande om dette i eit innlegg i Dagsavisen:

«Og når bøndene i Gloppen i Sogn & Fjordane går saman om å bygga seg eit kraftverk, er det nettopp urkrafta på bygdene dei representerer; Ynskje om å klara seg sjølve og skapa verdiar for seg og sine. Småkraftverk er kortreist og flott fornybar energi. Skal bygdene overleva treng me driftige folk som skapar. Men kva er takken frå storsamfunnet? 141 prosent skatt.

Det vesle kraftselskapet leverte straum tilsvarande 1.500–1.600 husstandar og gjekk med tre millionar i overskot. Skatterekninga frå staten var på fire og ein halv million. Dei driftige bøndene hadde vore fornuftige og sikra seg langvarige kontraktar på straumen sin, i staden for å selja den på spot. Staten meiner at dei må betala skatt på det dei kunne ha tent, viss dei hadde seld den på spot. Eit fantastisk kreativt prinsipp, som ein må ha jobba heile livet på kontor langt frå Byrkjelo for å finna på. I tillegg må dei sjølvsagt betala både eigedomsskatt og andre avgifter. Skatten vart med andre ord 165 prosent av resultatet.»

Høgre ønskjer å gjere noko med dette når vi kjem i regjering. Heving av innslagspunktet for grunnrenteskatt til 10 MW, som Høgre føreslår allereie i revidert nasjonalbudsjett i år, vil hjelpe for mange.

I dag kan regjeringspartia rette på tidlegare løftebrot og støtte opposisjonspartia sitt framlegg om å ta med all kraftproduksjon som er kvalifisert for deltaking i elsertifikatmarknaden med byggjestart etter 1. januar 2004, om dei meiner lovnader er til for å haldast.

Geir Pollestad (Sp) [10:07:07]: På Høg-Jæren i Rogaland er det de siste ukene reist 26 vindmøller, og det skal reises ytterligere seks møller før prosjektet er fullført. Dette er et prosjekt som er blitt delfinansiert gjennom en statlig støtte på i overkant av en ½ mrd. kr.

Jeg må si at til og med en vindmølletilhenger som meg er overrasket over hvor positivt prosjektet er mottatt. I media ønsker en ofte å skape et inntrykk av at folk ønsker vindkraft, men møllene bør plasseres andre plasser i landet. Men jeg tror vi kan slå fast at begrepet «not in my backyard» når det gjelder vindkraft, er en innbilt mediesannhet, og at det også gjør seg gjeldende når det handler om småkraft.

Jeg tror det er stor støtte i befolkningen for at vi skal utnytte mer av de fornybare energiressursene vi har i Norge. En innføring av elsertifikat fra 1. januar 2012 vil være et svært viktig bidrag til utbygging av mer fornybar energi.

Elsertifikat er miljøpolitikk, energipolitikk og næringspolitikk. Det har vært viktig for Senterpartiet at ordningen skulle være teknologinøytral. Det er derfor svært gledelig at ordningen vi behandler i dag, er betydelig mer offensiv når det gjelder småkraft, enn det som lå inne i den første Soria Moria-erklæringen.

Så har det også vært en debatt rundt overgangsordningen, og jeg har forståelse for den frustrasjonen enkelte opplever rundt den saken. Jeg holder fast ved at løsningen vi behandler i dag, er betydelig bedre enn om avtalen hadde bygd på føringene som lå i Soria Moria I-erklæringen. For i valget mellom en elsertifikatordning, der kun vannkraft under 1 MW er inkludert og alle støtteberettigede fikk en overgangsordning, som Soria Moria I varslet, og en løsning der all småkraft er inkludert, foretrekker jeg den sistnevnte ordningen. Det er den vi får i dag.

Så registrerer jeg at enkelte partier og representanter i dag er svært høye og mørke. Representanten Lødemel fra Høyre snakker veldig fint. Han tar fram bøndene i Gloppen, men det en må huske på, er at representanten Lødemel og Høyre er de ivrigste kraftlinjemotstanderne i denne salen og omtrent på hele Vestlandet. Det er lite verdt med partier som ønsker å gi støtte – om en ikke får konsesjon, eller om en må se på en kabel som ligger i sjøen forbi gården der en bor. En må ha partier som våger å stå opp for å si at vi kan ikke bygge ut vindkraft uten å ha vindmøller, vi kan ikke bygge ut småkraft uten å ha rørgater, vi kan ikke bygge ut bølgekraft uten å ha inngrep, og vi kan ikke bygge ut fornybar energi uten å ha kraftlinjer. Senterpartiet er et parti som står opp for fornybarbransjen i disse spørsmålene.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:10:28]: Det må føles godt når representanten Pollestad får ventilere sin frustrasjon over den politikk regjeringen han er en del av, fører, og som han egentlig er uenig i.

Det er det som gjør at jeg tar ordet. Jeg blir provosert når representanten Strøm forsøker å bortforklare det løftebruddet som er gjort overfor pionerene i småkraftbransjen. Strøm har rett i at det ikke ble presisert i løftene i 2003 hvilke teknologier det skulle gjelde, men det var det heller ikke et behov for. Det var ikke behov for i et prinsipielt løfte om hvordan overgangsordningene skal være, å definere inn teknologiene, fordi løftet sa at de som blir med i den endelige ordningen, skal få være med i overgangsordningen. Småkraft over 1 MW er med i den endelige ordningen og skal dermed per det prinsipielle løftet være med i overgangsordningen, men det er de ikke. Det er dermed et løftebrudd.

Det er viktig også å ta med seg historikken her. Grunnen til at det prinsipielle løftet ble gitt fra tidligere olje- og energiminister Steensnæs og bekreftet fra et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet og representanten Strøm, var frykten for investeringstørke i nettopp småkraftbransjen. Det var på småkraftåpninger Steensnæs nevnte dette. Det er bare å lese Stavanger Aftenblad for 2003–2004: Det er på småkraftbransjens møter, det er på åpning av småkraftverk at det nevnes – småkraftbransjen må ikke legge prosjektene på is, for de skal få være med hvis den endelige ordningen kommer på plass. Det er de med på, men de er ikke med i ordningen, så det er et løftebrudd. Representanten Strøm må komme med noen bedre bortforklaringer som virker litt mer troverdig, hvis han i hvert fall skal kunne gjøre det med hevet hode, for dette synes jeg er pinlig.

Det er en god innrømmelse fra representanten Pollestad at det er Soria Moria I-erklæringen som skapte dette problemet. Det er altså dagens regjering som har skapt problemet, for fra en samlet Bondevik-regjering og et samlet storting før Soria Moria-erklæringen ble skrevet, var småkraftverkene en viktig del av satsingen på grønne sertifikater.

Så vil jeg bruke det siste minuttet på energisparing. Jeg blir veldig glad når representanten Serigstad Valen drar opp hvite sertifikater, for det har opposisjonen flere ganger forsøkt å dra inn som et pålegg til regjeringen å utrede, men uten å få gehør. Det er åpenbart et flertall for det i Stortinget, men vi får ikke realisert det fordi enkelte blir kneblet av den regjeringen de er med i. Det er trist.

Opposisjonen har forslag om at det bør være et mål for energieffektivisering innen i 2020, og at et forslag om mål bør fremmes i 2012. Det ser heller ikke ut til å få flertall. Da blir det litt tomme ord og falske løfter når en snakker varmt om det, men ikke er villig til å følge det opp.

Enova vil nå få veldig endrede oppgaver som følge av grønne sertifikater. De vil få enda mer endrede oppgaver hvis vi faktisk får flertall for hvite sertifikater. Derfor håper jeg at statsråden kommer til Stortinget og drøfter Enovas rammer framover før han begynner å gi nye styringssignaler til Enova. Det er viktig for at Enova skal ha en legitimitet for det de gjør også etter denne regjeringens avgang.

Siri A. Meling (H) [10:13:46]: Jeg har stor forståelse for at denne saken om overgangsordninger er en vanskelig og krevende sak for Senterpartiet, som ønsker å framstå som om de er på lag med distriktene og på lag med landbruket. Her snakker vi om det som representerer en viktig tilleggsinntekt, inntektskilde for mange gårdbrukere og andre ute i Distrikts-Norge. Jeg har stor forståelse for at representanten Pollestad og andre synes dette er utrolig krevende å stå og forklare. Det forsvarer allikevel ikke at representanten Pollestad angriper Høyre i dette spørsmålet og i energipolitikken generelt.

Under Bondevik II-regjeringens periode ble det tatt en rekke grep for å få fram flere småkraftprosjekter. Tidligere var det like strenge krav til en søknad om småkraft som det var til en stor utbygging på linje med Alta. Det gjorde regjeringen Bondevik II en del endringer i. De effektiviserte konsesjonsprosessen, og resultatet var at vi fikk opp mange søknader om småkraftverk. En fryktet da – når diskusjonen om grønne sertifikater kom – at vi skulle få en investeringstørke i en prosess som nettopp hadde skutt fart. Det var et samlet storting som var opptatt av dette, og som derfor la på bordet løfter om at disse småkraftverkene skulle få være med i en overgangsordning.

Jeg håper selvfølgelig at regjeringspartiene vil stemme med opposisjonspartiene i denne saken om overgangsordning. Men dersom de ikke gjør det, og dersom den politikken som regjeringen nå legger opp til, blir ført, tillater vi oss allikevel å håpe at regjeringspartiene er observante på de ulempene dette har medført for dem som stolte på politiske løfter, for dem som var pionerer, og for dem som har investert, og sørger for å tilrettelegge på andre måter for å kompensere for den ulempen disse nå «lider», som følge av at regjeringspartiene ikke er i stand til å stå opp for de løftene som ble gitt i 2004.

Statsråd Ola Borten Moe [10:16:15]: Vi har hatt en debatt som i stort viser, tenker jeg, at det er stor tilslutning til den politikken som regjeringen fører, og det lovforslaget som man nå har lagt fram for Stortinget. Det er selvsagt regjeringen glad for, men det er også et viktig signal til alle dem som nå går rundt med planer og har gode prosjekt på fornybarområdet. Det er bred politisk enighet om det som skal bli trygge og gode rammer rundt investeringer i fornybar elektrisitetsproduksjon framover. Sånn sett markerer denne dagen og dette vedtaket en svært viktig hendelse i norsk energipolitikk.

Det er en to–tre ting jeg kunne tenke meg å kommentere. Det ene er overgangsordningen, og bare for å slå fast det: Det er ingen tvil om at Senterpartiet stiller seg bak regjeringens politikk i dette spørsmålet. Vi har fått på plass overgangsordninger som sikrer alle småkraft under 1 MW deltakelse i sertifikatmarkedet fra 2004, og alle er med fra 7. september 2009.

Jeg synes det poenget som representanten Pollestad hadde avslutningsvis knyttet til behovet for nett, er relevant. Det er i alle fall sånn at uten en effektiv infrastruktur og en tilstrekkelig infrastruktur som er i stand til å transportere energien fra der den produseres, til markedet, til noen som kjøper den, kommer ikke disse energiressursene til å bli utnyttet. Jeg håper derfor at Stortinget på et senere tidspunkt, når vi presenterer nettmeldingen, vil kunne slutte seg til overordnede og effektive rammer rundt fortsatt utbygging av det norske sentralnettet.

Når det så gjelder hvite sertifikat og Enovas rolle, tror jeg det er viktig å slå fast at det er stor enighet om målet. Målet er jo at vi skal ha et effektivt system for energiøkonomisering og energisparing, og så blir det en hensiktsmessighetsvurdering om man bruker støtteordninger eller hvite sertifikat. Det som iallfall er helt sikkert, er at Enova rolle, Enovas rammer og Enovas oppgaver vil bli grundig behandlet i statsbudsjettet for 2012.

Erling Sande (Sp) [10:19:10]: Når eg tek ordet, er det for å støtte representanten Pollestad i hans resonnement. Vi må tole både kritikk og skryt for det regjeringa gjer innanfor energipolitikken. Men vi må òg ha lov å stille opposisjonspartia til ansvar for deira politiske standpunkt, og det må vere samanheng i politikken òg til opposisjonspartia.

Høgre har i dette tilfellet kjempa mot linja Ørskog–Fardal. Representanten Lødemel bygde jo heile valkampen sin på den saka. Det ville betydd, dersom ho ikkje blei realisert i 2015, som vi no har håp om å få til, at ingen nye fornybarprosjekt ville ha sjanse på grøn sertifikatordning i dette området, rett og slett fordi krafta må ha linje for å kome fram til marknaden. Det synest eg Høgre skal leggje tungt inn over seg. No er det framdrift på linja Ørskog–Fardal, som er eit viktig fornybarprosjekt. Vi har fått på plass grøne sertifikat. Det er det ikkje den førre regjeringa som har fått på plass, men denne regjeringa. Då synest eg fokuset no framover skal vere korleis vi kan skape gode rammevilkår for ei viktig næring, fornybarnæringa: viktig for verdiskaping, viktig for sysselsetjing i heile landet og viktig for miljøet.

Nikolai Astrup (H) [10:20:55]: Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å ta ordet under denne debatten, men det siste innlegget fra representanten Sande fristet meg til å si noe likevel, for representantene Sande og Pollestad har frekkhetens nådegave – de er velsignet med frekkhetens nådegave, for å si det sånn.

Jeg husker forsiden av Bergens Tidende dagen før valget i 2009. Da sto daværende statsråd Terje Riis-Johansen frem og sa: Jeg vil ha kabel i Hardanger. Det var et behov for en reell debatt om alternativer i Hardanger. Det betyr ikke at Høyre har vært eller er motstander av nye kraftledninger verken i Hardanger eller på Ørskog–Fardal-strekningen. Men det betyr at vi var kritiske til den prosessen regjeringen førte, til en prosess som førte til rekordstore protester i lokalsamfunn, som førte til at kommunestyrer og enkeltmennesker følte seg overkjørt av regjeringen. Det var vi kritiske til. Vi var kritiske til mangelen på utredninger av alternativ til det luftspenn som var omsøkt. Vi var ikke kritiske til at det skulle føres strøm. Vi var ikke kritiske til verken Hardangerlinjen eller Ørskog–Fardal-linjen, men vi var altså kritiske til prosessen, og det er noe ganske annet enn det representantene Sande og Pollestad her fremlegger. Vi har hele tiden vært opptatt av at dersom vi skal realisere det potensialet for fornybar energi-produksjon som vi har i Norge, er vi nødt til å ha flere linjer på plass. Vi har vært kritiske til at man ennå ikke har kommet lenger med Ørskog–Fardal-linjen enn det man har gjort, selv om vi også har stilt spørsmål ved enkelte deler av begge disse to strekningene, om det kunne vært gjort annerledes.

Så fikk vi endelig de utredningene vi hadde bedt om i lang tid når det gjaldt Hardangerlinjen. Da viste det seg at det alternativet som regjeringen nå har landet på, var det beste, men den prosessen burde ha kommet mye før. Det var vår kritikk. De alternativene burde ha vært belyst på en helt annen måte. Det var vår kritikk. Derfor blir det nærmest uredelig når representanten Sande og representanten Pollestad fremfører den kritikken mot Høyre som de her gjør.

Torstein Rudihagen (A) [10:24:05]: Det har vore veldig viktig å få på plass ordninga med grøne sertifikat, elsertifikat. Nokon må jo betale for dette, men i denne prosessen blei det veldig tydeleg og synleg at ein del konkurranseutsett industri måtte og burde få unntak. Derfor er det lagt opp til ein lovheimel som gjer det mogleg i forskrift å frita ein god del kraftintensiv industri, som tidlegare òg er friteken for elavgift.

Vi er totalt avhengige av at den konkurranseutsette industrien klarer seg her i landet. Det ligg jo i namnet, han er veldig konkurranseutsett – og heilt nødvendig for arbeidsplassar og verdiskaping rundt omkring i heile landet.

Det går an å få full effekt av lova om grøne sertifikat sjølv om ein fritek ein del av denne verksemda. Eg nemnde i innlegget mitt at det har vore mye fokusering også dei siste dagane på sementindustrien. Eg håpar at det kan gå an å finne ei løysing på det.

Derfor reagerer eg veldig på at Venstre kjem med eit forslag dei legg på bordet her, om å fjerne moglegheita i lovforslaget til å frita denne industrien. Det fortel eigentleg kva slags syn Venstre har på industripolitikk. Eg trur at det vil vere mange som i dag vil merke seg det rundt omkring i heile landet.

Heilt til slutt: Eg synest det var veldig greitt og godt at statsråd Borten Moe slo klart og tydeleg fast at sjølvsagt stiller Senterpartiet seg bak regjeringas forslag til ei overgangsordning. Eg hadde nær sagt: Det skulle eigentleg berre mangle. Det var altså hans forgjengar, Terje Riis-Johansen, som kom til oss med forslaget om denne overgangsordninga. Det har vore visse tilløp her til at nokon seier at dei har tapt i denne saka. Da vil eg seie at dette er ei sak som absolutt heile regjeringa har stått bak.

Presidenten: Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:26:27]: Jeg vil bare understreke overfor statsråden at jeg mener at Enovas framtid er så viktig at det bør behandles som en egen sak, ikke bare i statsbudsjettet – selv om det også skal være i statsbudsjettet.

Så er det riktig at det vedtaket vi nå får, skjer under dagens regjering. Men det er ikke til forkleinelse for det arbeidet Bondevik-regjeringen gjorde, slik jeg mener en prøver å framstille det. Det er dagens regjering som utsatte vedtaket i fem år, fordi Soria Moria I-erklæringen var så skeiv som den var. Det ansvaret må regjeringen ta.

Til slutt: Jeg har ikke behov for å forsvare Høyres nettpolitikk. Men jeg vil presisere overfor regjeringen at daværende sjef i Statnett, Hoelsæter, på et møte i Ålesund i mai 2006 sa at hvis vi får en normal prosess for Ørskog–Fardal, kan linjen stå ferdig høsten 2011. Denne regjeringen har styrt i hele den perioden. Nå får vi vedtakene i 2011. Da er ikke denne regjeringen den pådriveren som representanten Pollestad og representanten Sande gir inntrykk av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se sidene 4602 og 4607)