Øyvind Halleraker (H) [11:23:13]: «Ved flere anledninger uttrykker finansministeren at investering i vei- og jernbaneinfrastruktur gjøres best over statsbudsjettet og ikke som selvstendig prosjektfinansiering. Det meste av annen statlig infrastruktur realiseres gjennom selskaper som ikke kan styres via regjeringens finanspolitikk, men snarere er en del av samfunnets totale aktivitetsnivå som reguleres via pengepolitikken.
Hvordan forklarer statsråden denne forskjellsbehandlingen på f.eks. flyplass- og jernbaneinvesteringer?»
Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:23:56]: Det er slik at en over tid har en valgt å finansiere deler av statlig infrastruktur utenfor statsbudsjettet. Det gjelder f.eks. flyplasser, som det ble sagt, og overføringsnettet for kraft. I tillegg finansieres også mange vegprosjekter med bompenger.
Et fellestrekk ved disse tingene er at aktiviteten blir finansiert med brukerbetaling og ikke bevilgninger over statsbudsjettet. Avinor har f.eks. taxfree-salg og har annen forretningsvirksomhet, som bringer store inntekter inn i Avinor. Statnett finansierer det elektriske nettet gjennom nettleie og brukerbetaling på den måten.
Men det er mange prioriterte formål som ikke blir finansiert med brukerbetalinger: politi, rettsvesen, helse- og skoletjenester. Dersom formål flyttes ut av budsjettet, med øremerket finansiering, blir det vanskeligere å sikre helhetlige og gode prioriteringer. Jo mer en flytter ut av budsjettet, desto mindre egnet blir også statsbudsjettet i styringen av konjunkturer.
Et helhetlig statsbudsjett bidrar til god oversikt og god kontroll over statens aktivitet og økonomi, og jeg tror det også gir en god ramme for å foreta gode politiske prioriteringer. Lånefinansiering har jo det ved seg at det skal betales tilbake, og hvis det skjer på den måten som representanten Halleraker ønsker seg, vil det måtte betales tilbake gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, og vil kunne være en omgåelse av handlingsregelen og dermed belaste framtidige budsjetter.
Budsjettsystemet er ikke til hinder for å prioritere veg og jernbane. Dette har regjeringen vist gjennom transportplanen. Budsjettsystemet er heller ikke til hinder for at en kan sikre god framdrift og sikre at gode prosjekter får bevilgninger over flere år. En kan også gjøre dette ved å sette særlig viktige samferdselsinvesteringer på egne poster i statsbudsjettet. Vi har åpnet for det på flere ulike prosjekter.
Så til slutt vil jeg bare si at problemene i mange av de landene som nå har betydelige økonomiske utfordringer, viser med all tydelighet hvor viktig det er å holde god orden i budsjettpolitikken. Sunne budsjettprinsipper og en åpen og helhetlig budsjettprosess gir et godt grunnlag for at vi også i årene framover skal lykkes med å holde god orden i norsk økonomi. Da mener jeg det er viktig at gode formål som staten skal finansiere, finansieres gjennom statsbudsjettet og ikke ved ulike måter å omgå handlingsregelen på ved å finansiere det utenfor statsbudsjettet.
Øyvind Halleraker (H) [11:26:51]: Jeg takker for svaret og vil med en gang skynde meg å si at vi er helt enige om at vi skal holde god orden i norsk økonomi. Det jeg har forsøkt å sette søkelyset på, er den forskjellsbehandling som foregår. Når vi vet at veiinvesteringene i de årlige statsbudsjett ligger i størrelsesordenen 6 mrd. kr av 1 000 mrd. kr, kan det ikke være veiinvesteringene som sådanne som bringer den helt store ulykken over et ekspansivt eller mindre ekspansivt statsbudsjett.
Jeg er opptatt av om dette bedre kan ses som en del av pengepolitikken, hvor altså investeringer konkurrerer med alle andre investeringer i samfunnet. Da tror jeg faktisk at mange veiinvesteringer ville være å foretrekke framover det aktivitetsnivået som f.eks. økt aktivitet i husholdningene ville medføre for norsk økonomi, og på den måten styre den totale investeringsramme, som det også skjer med oljeinvesteringer og kraftinvesteringer.
Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:27:58]: Det er flere ting en kan gripe tak i her, men det er i hvert fall to viktige forskjeller. Den ene er, som jeg påpekte i svaret, at f.eks. Avinor finansieres gjennom store brukerbetalinger, om enn indirekte, bl.a. gjennom taxfree-salg. Den andre er at det nok er samfunnsøkonomisk sett ganske stor forskjell på mange av de tunge investeringene som blir gjort i oljesektoren, og mange av de investeringene som en gjør f.eks. i vegsektoren. Det er betydelig forskjell på lønnsomheten.
Jeg synes egentlig hovedpoenget er at vi satser på samferdsel, vi har en mulighet til å prosjektfinansiere over statsbudsjettet, ha langsiktighet gjennom å ha flerårige muligheter på budsjettsiden, samtidig som jeg mener at statsbudsjettet er usedvanlig viktig som et virkemiddel også for å utjevne svingninger i økonomien. Jo mer vi flytter ut av budsjettet, jo større belastning må de andre prioriterte formålene ta – hvis en skal drive en slik politikk.
Øyvind Halleraker (H) [11:29:08]: Det siste er jeg faktisk enig med finansministeren i. Jeg tror det hadde vært sunt om vi hadde fått en bedre og sterkere konkurranse når det gjelder hvilke prosjekter som ville berøre den totale pengepolitikken i samfunnet. Problemet i dag er jo at lønnsomme investeringsprosjekter i samferdsel ikke får konkurrere med andre prosjekter.
Så sier finansministeren i sitt første svar at vi har en hel del veiprosjekter som lånefinansieres og finansieres gjennom brukerbetaling. Det høres ut som om det er en god grunn til å holde dem delvis utenfor. Statsministeren sto her for et par uker siden og sa at hvis vi går inn på å lånefinansiere veier, er vi ille ute. Det hørtes ut som om han ikke hadde helt den samme forståelse som finansministeren av dette. Jeg vil gjerne få en litt mer utdypning av hva finansministeren mente med dette i sitt første svar.
Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:30:06]: På dette området som på de fleste andre områder er statsministeren og finansministeren godt synkronisert, for å si det på den måten. Bompengefinansiering har kommet for å bli. Det er en form for forskuttering for å få prosjekter i gang bl.a., men det er en viktig del av finansieringen av viktige og tunge vegprosjekter. Poenget med en mulig opplåning i tillegg er at den norske staten faktisk ikke har behov for å låne til viktige prioriterte formål. Det viktigste vi kan gjøre da, er å prioritere slike investeringer over statsbudsjettet, og det er det full mulighet til innenfor en ramme på om lag 1 000 mrd. kr.