Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses
til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil
5 minutter til medlem av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen
innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Jenny Klinge (Sp) [14:54:42]: (ordførar for saka): Av alle tema vi debatterer her i Stortinget, er
seksuelle overgrep eitt av dei alvorlegaste og eitt av dei som er aller
vondast å tale om. Førre justisminister, Knut Storberget, brukte ordet
«nestendrap» om valdtekt. Dette illustrerer nok dessverre korleis det å bli
valdteken rammar den enkelte, fordi hendinga ikkje berre er grufull når ho
skjer, men også i verste fall blir eit livslangt traume som reduserer
livskvaliteten og øydelegg helsa.
Som ordførar for saka vil eg først gjere greie for det komiteen står samla om
i representantframlegga Dokument 8:12 S og Dokument 8:14 S, som vi handsamar
i dag. I og med at begge framlegga gjeld same tema, valde komiteen å leggje
opp til ein felles debatt i desse to sakene.
Det er tverrpolitisk einigheit om at både overfallsvaldtekter og valdtekter i
andre settingar krenkjer offeret grovt. Fjorårets mange melde
overfallsvaldtekter vekte ein stor samfunnsdebatt kring kva som kan vere
årsakene til desse, og korleis ein best kan førebyggje valdtekt.
I merknadene frå komiteen legg vi vekt på at alle typar valdtekt er
alvorlege, men peikar på at overfallsvaldtekter har som ei ekstra følgje at
dei gjer mange kvinner og deira næraste redde. Denne redselen kan føre til
at ein ikkje lenger tør å opphalde seg og ferdast på plassar der ein elles
føler seg trygg. Dette gjer kvinner mindre frie i et samfunn der
likestilling og fridom for enkeltmennesket er verdiar vi set høgt.
Komiteen slår fast at vi vil halde fram med å prioritere tiltak mot valdtekt.
Det er eit godt utgangspunkt. Det er likevel ikkje einigheit i komiteen om
kva tiltak ein bør setje i verk. Når det raud-grøne fleirtalet vel ikkje å
stemme for framlegga frå Høgre og Framstegspartiet, er det delvis fordi
regjeringa allereie har sett i verk tiltak som i praksis er svært nær det
som ligg i framlegga, og delvis fordi vi er usamde prinsipielt.
Av dette første er eitt døme framlegget frå Framstegspartiet om å auke
straffenivået for valdtekt og seksuelle overgrep. Nyleg vart straffelova
revidert, og der skjerpa Stortinget straffa for desse lovbrota. Ein samla
komité peikar på at domstolane har fått klare og grunngitte føringar frå
Stortinget om at normalstraffenivåa for valdtekt og seksuelle overgrep må
bli høgare enn det praksisen har vore i mange år. Dette går på at domstolane
har moglegheit til og bør bruke dei øvre delane av strafferammene oftare.
Som eit eksempel på eit framlegg der regjeringspartia ikkje er einige med
framleggsstillarane av prinsipielle grunnar, er det om å DNA-registrere
asylsøkjarar og opprette lukka mottak. Til det siste: Det er etter mi
meining særs viktig at ein skjermar samfunnet mot valdtektsmenn, og dette
inneber å halde straffedømde asylsøkjarar utan opphaldsløyve unna gatene, i
påvente av at dei kan sendast ut. Men dette er noko anna enn å ha lukka
mottak for alle som enno ikkje har fått svar på søknaden sin, eller som
førebels ikkje kan sendast ut.
Det er likevel verdt å merke seg at det synest som at eit overveldande
fleirtal av overfallsvaldtektsmenn har ikkje-vestleg bakgrunn. Eg meiner at
tiltaka vi skal gjennomføre for å få bukt med overfallsvaldtektene, må vere
målretta for å førebyggje at menn som kjem frå enkelte kulturar, gjer slike
ugjerningar. Såleis er det interessant å sjå til Stavanger, der ein for å få
bukt med ei valdtektsbølgje i 2009 m.a. inngjekk eit samarbeid med politiet,
asylmottaket og innvandrarorganisasjonar for å formidle rådande norske
haldningar til kvinner og likestilling.
Det er særs viktig at Stortinget og regjeringa held fram og intensiverer
arbeidet mot valdtekter. Ei tverrpolitisk einigheit om at problemet er
alvorleg, og at det må gjerast noko med, er eit godt utgangspunkt.
Eg vil til slutt minne om at meir politi og strengare straffar ikkje er nok
aleine. Samarbeid mellom mange aktørar er vesentleg. Fjorårets mange
overfallsvaldtekter skapte ein debatt og ei oppmerksemd om problemet som
forhåpentlegvis fører til at vi blir bringa mange steg vidare i så måte.
Anna Ljunggren (A) [14:59:16]: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse. Det er krenkelse av menneskeverdet
på det groveste, det påfører offeret store lidelser, og det sprer frykt og
utrygghet. Voldtekt er et av de mest traumatiserende overgrepene et menneske
kan utsettes for, og vi må gjøre alt vi kan for at jenter og kvinner kan
føle seg trygge. Spørsmålet om hvordan vi forhindrer nye overgrep, er
avgjørende. Styrket politiinnsats og holdningsskapende arbeid er vesentlig i
det forebyggende arbeidet.
Regjeringen har over lengre tid arbeidet for å bekjempe voldtekt, og vi har
oppnådd mye. Det er bra at opposisjonen fremmer forslag for å bekjempe
dette, og at vi får debatter i Stortinget om det også når medias
flombelysning ikke lenger er så sterkt på temaet som før jul.
Det er prisverdig at justisministeren vurderer å sette ned en
interdepartemental arbeidsgruppe med mandat å lage en handlingsplan mot
voldtekt, med utgangspunkt i hvilke utfordringer som gjenstår fra
Voldtektsutvalgets utredning Fra ord til handling.
Forslagsstillerne i Dokument 8:12 S påstår at Voldtektsutvalgets forslag
«bare i mindre og svært varierende grad er fulgt opp». Dette er ikke riktig.
Et av hovedforslagene i utvalgets innstilling er å opprette en sentral enhet
mot seksualisert vold. Dette er fulgt opp ved at regjeringen har etablert en
voldtektsgruppe ved Kripos som skal arbeide mot seksualisert vold.
Regjeringen har som mål å få på plass 16 stillinger her i løpet av dette
året. Voldtektsgruppen skal bidra til økt kvalitet, redusert behandlingstid
og raskere oppklaring.
DNA-reformen som ble iverksatt 1. september 2008, er et viktig redskap for
oppklaring av kriminalitet, fordi registeret vil effektivisere
etterforskningsarbeidet.
Politiet kan ikke utføre arbeidet for å bekjempe voldtekt alene. Det er
viktig å videreutvikle og koordinere en bred, helhetlig innsats mellom
politiet, kommunen og offentlig, privat og frivillig sektor. Dette handler
om en rekke tiltak, som belysning, å skape trygge byrom – ved at alle tar
ansvar.
Det er grunn til å tro at flere anmelder voldtekter, og for å øke
anmeldelseshyppigheten må en sørge for at den som kommer til politiet, møtes
med empati og profesjonalitet. Ordningen med familievoldskoordinatorer er
hjørnesteinen i politiets arbeid. Fra 2008 er alle politidistrikt pålagt en
minstestandard familievoldskoordinator som skal være en 100 pst. stilling og
i tillegg omfatte seksuelle overgrep.
I Dokument 8:14 S tar fremskrittspartikvinnene til orde for et opprør mot
voldtektsbølgen. Jeg vil si det med Lars Saabye Christensens ord: «Hvor er
det blitt av alle gutta».
I desember satte Høyres representant Michael Tetzschner temaet på dagsordenen
i Stortinget gjennom en interpellasjon. Det ble holdt mange gode innlegg da,
og SVs representant i familie- og kulturkomiteen, Gina Knutson Barstad, sa
noe klokt:
«Mange har omtalt voldtektene i høst som en bølge, inkludert jeg selv.
Jeg foreslår at vi slutter med dette her og nå. Når noe skjer jevnt hele
tiden, er det ikke en bølge, men en kronisk tilstand.»
Å forebygge overfallsvoldtekter må være vårt hovedfokus. Blant annet handler
det om å straffe overfallsvoldtekter strengere, bevise bedre, oppklare mer
og gi hjelp og oppfølging til ofrene. Vi har økt straffenivået, DNA-reformen
er gjennomført, og flere tusen politifolk er trent i bevissikring. Det er
etablert en egen etterforskningsgruppe ved Kripos, og det er etablert
voldtektsmottak over hele landet.
Åse Michaelsen (FrP) [15:03:19]: Antall voldtekter har økt kraftig det siste året – det er det ikke tvil om –
ikke bare i Oslo, men også i andre større byer. I løpet av det siste året
har det kommet meldinger om at politiet i Oslo, politiet i Trondheim osv.
har lagt bort flere hundre saker som omhandler seksuelle overgrep. Det har
vært fakkeltog, og det har vært festtaler, men alt dette hindrer jo ikke
overfallsvoldtekter. Vi trenger handling, og vi trenger konkrete tiltak.
Men noe har iallfall endret seg, for det vi så før jul, har flatet litt ut.
Vi ser at politiet i større grad er til stede, og vi ser at de sakene som
gjelder overfallsvoldtekter, har fått en høyere prioritet.
Da vi var i Rogaland og fikk dyptgående informasjon om hva som fungerte og
ikke fungerte i Stavanger, så vi at det var mange ulike tiltak som ble
igangsatt. Videre har vi sett at Voldtektsutvalget, under ledelse av Rita
Sletner, som framla sin rapport allerede i 2008, pekte på en rekke gode
forslag som ville kunne ha bidratt til å få ned antallet
overfallsvoldtekter. Dessverre ser vi at ikke mange av disse forslagene har
blitt igangsatt, men det har skjedd en positiv endring fra sist – fra vi
debatterte interpellasjonen fra Tetzschner, har det skjedd noe, og det er
bra.
DNA er en viktig beviskilde i voldtektssaker. Tjenestefolk i politiet snakker
ofte om viktigheten av å jobbe med etterforskning mens bevisene fortsatt er
«ferskvare». Dette gjelder i særdeleshet biologiske spor. Justiskomiteen har
flere ganger diskutert problematikken rundt monopolet som RMI har, og de
problemene det medfører med lange ventetider og lang saksbehandlingstid. I
mangel på varetektsplasser ser vi at potensielle gjerningsmenn slippes fri i
påvente av svar på DNA-analyse, og får dermed en sjanse til enten å stikke
av eller å begå nye voldtekter. Men når statistikk fra 2011 viser at man kun
fant DNA som kunne brukes i ca. fem saker av de 59 som er registrert, gir
det også grunn til bekymring. Hvorfor er antallet så lavt? For å være fair,
får vi iallfall svar fra politiet om at i Norge er det sånn at vi
registrerer forsøk på voldtekt som voldtekt. Det forklarer kanskje også litt
den differansen som er mellom Danmark og Norge på dette området når det
gjelder tallmateriale. Men vi kan ikke bortforklare det som skjer – det
betyr kanskje også at viktigheten av å sikre seg DNA må høyere opp i
prioriteringene.
Vi trenger nyansert informasjon om hvem som begår disse voldtektene, og vi
trenger informasjon om hvorfor. Et forslag er at vi legger fordommene til
side og analyserer presist det vi tror vi vet:
Nesten ingen etniske nordmenn gjennomfører overfallsvoldtekter.
Noen få personer står bak mange overfallsvoldtekter. De er
ikke-vestlige, men ikke nødvendigvis asylsøkere eller har illegalt
opphold. Ofte har disse personene med ikke-vestlig bakgrunn
oppholdstillatelse i Norge.
Ofrene er alene, enkelte områder av byene er mer utsatt enn andre.
I fjor var det nesten 60 registrerte overfallsvoldtekter i Oslo. Politiet har
tatt syv antatte gjerningsmenn, alle har ikke-vestlig bakgrunn. Dette
sammenfaller med tidligere statistikk: Det er nesten utelukkende personer
med ikke-vestlig bakgrunn som står bak.
Politiet i Stavanger tok i bruk utradisjonelle metoder for å bekjempe
overfallsvoldtektene. De trykket opp egen infobrosjyre på ulike språk om
norsk kultur og norske regler, som ble fordelt på steder der mange med
utenlandsk bakgrunn ferdes. De tok kontakt med imamer for å opprette dialog
om tiltak og behov for informasjon ut til miljøene som kommer til
fredagsbønnen. De trykket opp flyers med informasjon og etterlysning av
gjerningsmannen på flere språk, og fordelte disse i restauranter og
diskotekmiljøer. De igangsatte egne kurs i regi av introduksjonsprogrammet
med større fokus på norske forhold og kvinners rettigheter. Og resultatene
taler for seg – fra godt over 20 voldtekter og ned til null på kort tid.
Det er viktig at vi skiller mellom overfallsvoldtekter og voldtekt med kjent
gjerningsperson. Det er ulike virkemidler man må ta i bruk, men disse to
representantforslagene tar opp bredden av det som må gjøres.
Vi skal jo ha en interpellasjon etterpå om vold i nære relasjoner, som går
litt mer inn i den type voldtekt. Men den negative holdningen en har til
kvinner, ligger i bunnen i alle disse sakene.
Jeg tar opp forslagene som vi har alene, og de vi står sammen med Høyre om.
Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Anders B. Werp (H) [15:08:44]: La meg først, på vegne av Høyre, gi ros til forslagsstillerne som står bak
disse to representantforslagene, for voldtekt er en grufull forbrytelse.
Ifølge anslag fra Voldtektsutvalget blir mellom 8 000 og 16 000 personer
voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert eneste år. Voldtekter begås i
parforhold, på private fester, på nachspiel, i pirattaxier og på gaten. I
mange tilfeller er det en relasjon mellom overgriper og offer. I debatt om
voldtekt må derfor forebyggende tiltak ha en sentral plass. Voldtekt er
utelukkende overgriperens ansvar. De fleste voldtekter begås av menn. Etter
min mening er det derfor et ansvar for alle menn å bidra til gode holdninger
hos andre menn. Dette gjelder uavhengig av kulturell, religiøs eller etnisk
bakgrunn. Alle har rett til å føle seg trygge i sitt eget nærmiljø.
Samfunnet må støtte overgrepsutsatte med målrettede hjelpetilbud.
Overgrepsmottak og krisesentre er viktige bidrag for å hjelpe ofre i en
vanskelig tid.
Utformingen av voldtektsmottakene, holdningene i politiet og domstolene,
følelsen av å bli tatt på alvor samt retten til bistandsadvokat er i mange
tilfeller avgjørende for at overgrepsutsatte blir påført minst mulig
belastning etter et overgrep.
Høyre har i lang tid ment at straffenivået for overgrep har vært for lavt. Vi
var derfor positivt innstilt da regjeringen foreslo et høyere straffenivå i
den nye straffeloven. Tilsvarende var det med skuffelse vi registrerte at
Høyesterett kort tid etter at den nye straffeloven var vedtatt, ikke la det
nye straffenivået til grunn, slik et samlet storting gjorde, og som også
Lovavdelingen la til grunn i proposisjonen.
Fra Høyres side ble det derfor kort tid etter foreslått å endre dagens
straffelov. Regjeringen fulgte opp kort tid etter, og et samlet storting sto
bak nok en skjerping av straffenivået. Dette viser at regjeringen kan handle
raskt når den virkelig ønsker.
Vi merker oss også det stortingsflertallet skriver i innstillingen. Her går
det fram at det rød-grønne flertallet er tilfreds med at analyse av
biologiske spor ikke skal gjøres av kommersielle aktører. Jeg vil
understreke at Høyre ikke er tilfreds med at vi på denne måten unnlater å ta
i bruk alle midler vi kan, for å bekjempe voldtekt og legge til rette for
effektiv etterforskning, slik som både Politijuristene og Advokatforeningen
understreket i høringen justiskomiteen hadde i denne saken. Også en
forskningsrapport fra Universitetet i Bergen, datert 15. juni 2011 – en
forskningsrapport utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet – legger opp
til at dagens modell for analyse av DNA har svakheter og problemer knyttet
til seg, slik at for Høyre framstår det som vanskelig å forstå at man på den
måten fra flertallet kan uttrykke tilfredshet med akkurat den situasjonen.
Så til de framlagte forslagene:
For Høyre er det viktig at alle gode virkemidler vurderes og tas i bruk. Det
er derfor et godt forslag som er fremmet fra Venstre. Det er viktig at
regjeringen følger opp Voldtektsutvalgets forslag på en egnet og god måte.
Representantforslaget fra Fremskrittspartiet inneholder en rekke ulike
forslag. Blant annet blir behovet for økte ressurser i politiet samt bruk av
DNA i straffesakskjeden og straffenivået berørt. Voldtekt må bekjempes på
bred front. Det er forslagene fra Fremskrittspartiet et godt eksempel på.
Vi har også tidligere stått sammen med Fremskrittspartiet om en rekke tiltak
som er egnet til å forebygge og gjøre etterforsking av voldtekter bedre –
samtidig forslag som etter vår mening vil få flere overgripere dømt. Høyre
kommer til å støtte mange av forslagene fra Fremskrittspartiet.
Akhtar Chaudhry (SV) [15:13:18]: Voldtekt er noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Mange mennesker
mister livskvaliteten. Overgrep har både psykiske og fysiske konsekvenser.
Man mister konsentrasjonen, man påføres skam og skyld, man får et dårlig
selvbilde og mister lysten til arbeid og utdanning. Altså: Hele
livsgrunnlaget kan simpelthen rakne. Derfor er det viktig at arbeidet og
kampen mot voldtekter fortsetter. De må forebygges, de må etterforskes, de
må straffes, og de må repareres. Det er ikke mindre enn det!
Dette arbeidet skal foregå på mange plan. Først og fremst dreier det seg om
holdninger. Men det er stort sett menn som voldtar, og da er det viktig at
vi menn snakker om det. Vi kan ikke ta ansvar for andre menns svarte
gjerninger, men vi kan være en del av løsningen. Jeg har hatt samtaler med
mine sønner om hva voldtekt betyr, hvordan de pågår, hvordan man skal
avverge dem, og hvordan man skal støtte ofre dersom de kommer i en slik
situasjon. Denne samtalen må flere ta.
Det var interessant at Anna Ljunggren var innom det forslaget som er fremmet
av Fremskrittspartiet – prisverdig at en god del kvinner fra
Fremskrittspartiet fremmer det. Men også her er fremskrittspartimenn borte.
De er stort sett borte fra debatten når det gjelder voldtekt. De må komme på
banen, ikke minst her.
Så skal det jobbes for å styrke helsevesenet for å sikre spor når voldtekt
først har skjedd. Vi må hjelpe kvinner i en fysisk krevende fase, og ikke
minst i en psykisk krevende fase. Reparasjon etter voldtekt er enormt
viktig. Mange tiltak er foreslått, veldig mange er igangsatt, og mange flere
vil bli igangsatt i kommende tid. Representanter fra regjeringspartiene har
gått gjennom en god del av dem. Jeg vil ikke repetere dem.
Men det er interessant at en voldtektsdebatt gjøres om til en asylantdebatt.
Jeg registrerte at representanten Åse Michaelsen meget kort var innom at
voldtekt er et bredt tema. Det er opptil 15 000 voldtekter som blir begått i
Norge, og forslagene går kun på de voldtektene som blir begått av
asylsøkerne. De er absolutt alvorlige, de skal tas på alvor, de skal
forebygges, de skal etterforskes og straffes, men det er ikke bare dem vi
skal bruke tid på. Hvis kvinner er poenget her, hvis kvinner er saken her,
må vi se på helheten. Men jeg forstår ikke hva slags menneskesyn som ligger
bak at man skal utvide «registrering og kontroll ved ankomst av asylsøkere
slik at registreringen også omfatter DNA-profiler som politiet kan få
tilgang til», som Fremskrittspartiet foreslår. Det betyr alle asylsøkere.
Det betyr menn, kvinner, barn, eldre, syke – alle skal registreres fordi
noen av dem begår voldtekt. Hva med andre menn i Norge – et par millioner
menn? Noen av dem begår voldtekt. Skal vi registreres alle sammen? Skal jeg
registreres? Skal representanten Ropstad også registreres? Hvorfor ikke
gjøre det, for vi kan jo begå voldtekt? Hva slags menneskesyn ligger bak
denne type forslag?
Så foreslås det videre:
«Stortinget ber regjeringen åpne for å plassere asylsøkere i lukkede
mottak.»
Samtlige asylsøkere – kvinner, barn! Det står det, og det hjelper ikke å
riste på hodet. Jeg leser ordrett «plassere asylsøkere i lukkede mottak».
Det betyr alle – menn, kvinner, barn, syke – alle – fordi noen av dem begår
kriminelle handlinger. Men det gjør jo andre også – fire, fem millioner
nordmenn. Noen av dem begår kriminelle handlinger. Hvis det samme
menneskesyn skal legges til grunn, må vi alle sammen bures inne.
Dette er et menneskesyn som SV tar kraftig avstand fra. Vi er villige til å
drøfte alle positive og seriøse tiltak mot voldtekt, både for å forebygge,
etterforske, straffe og reparere voldtekt. Men vi er ikke med på denne type
menneskesyn.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:18:25]: Vi har alle vært preget av de mange voldtektene og voldtektsforsøkene som
Norge og særlig Oslo ble rammet av i fjor.
Nå har mediestormen lagt seg, men fremdeles er det altfor mange som blir
utsatt for brutale overgrep og får livet snudd opp ned og blir preget for
livet.
Voldtekt er et nestendrap og er blant de mest alvorlige overgrep noen kan
utsettes for. Skadene kan være både fysiske og psykiske, og vi vet at
voldtektsofre ofte sliter med langvarige ettervirkninger.
De mange overgrepene som har skjedd i bl.a. hovedstaden vår, har skapt stor
frykt i hele befolkningen. Vi hører om kvinner som ikke tør å gå alene i
byen lenger, og flere forteller om økt mistenksomhet og skepsis i møte med
fremmede. Dette er ille! Vi kan ikke akseptere at et lite mindretall på
denne måten setter grenser for livsutfoldelse og frihet.
Overfallsvoldtekter er skremmende, og selv om vi har lett for å fokusere på
overfallsvoldtekter, utgjør voldtekter som begås på fest, i hjemmet eller i
andre sammenhenger – ofte av kjent gjerningsmann – det største antallet. Det
er blitt anslått, som flere har vært inne på, at det begås 8 000–16 000
voldtekter hvert år i Norge. Et fåtall av disse blir anmeldt, og et fåtall
ender med dom. I hele fjor ble det anmeldt 55 voldtekter i Oslo. Bare åtte
gjerningsmenn er tatt og identifisert. Alle de åtte har ikke-etnisk norsk
bakgrunn. Utenfor hovedstaden hadde det fram til 13. november i fjor blitt
anmeldt 63 overfallsvoldtekter, og bare to antatte gjerningsmenn var da
tatt. Per 31. desember 2011 var 21 av de 55 anmeldte sakene i Oslo avgjort.
I to av sakene er det tatt ut tiltale, mens 18 av dem er henlagt. Én sak er
sendt til et annet politidistrikt, og de øvrige sakene er fremdeles under
etterforskning. Vi kan ikke leve med at det er et lite prosentantall av dem
som anmeldes for voldtekt, som dømmes. Dette er et rettssikkerhetsproblem,
og det er en stor utfordring for befolkningens tillit til politi og
rettsvesen.
Strafferettens strenge krav til bevis gjør at det i voldtektssaker er
avgjørende å sikre tekniske spor. Det er også svært viktig med raske avhør
av mulige vitner for å sikre at betydningsfulle detaljer ikke glemmes.
Derfor er DNA-analyser meget viktig. Dette er helt åpenbart en offentlig
oppgave som krever streng regulering og tilsyn, men det trenger ikke
nødvendigvis bety et offentlig monopol. Kristelig Folkeparti er tilhenger av
å styrke det offentlige rettsmedisinske miljøets kompetanse og kapasitet.
Det er et spørsmål vi har reist i denne sal ved flere anledninger. Men i en
situasjon hvor det åpenbart er behov for økt kapasitet, vil det være i
samfunnets interesse å slippe private miljøer til etter anbud og konkurranse
og med nødvendig offentlig styring og tilsyn.
Vi vet at rask pågripelse av gjerningsmenn i voldtektssaker virker
avskrekkende, og derfor må samfunnet sette alt inn på at det kan skje.
Rundt om i landet holdes flere titalls politistillinger vakante for å få de
årlige budsjettene til å gå i balanse. Dette innebærer at befolkningen får
et mindre tilgjengelig og tilstedeværende politi. Vi vet også at en
anstrengt ressurssituasjon kan medføre at voldtektssaker som er
ressurskrevende å føre til fellende dom, henlegges før alle mulige
etterforskningsskritt er gjennomført.
Det er mange grep som må tas, men uansett – i tillegg til det jeg har nevnt –
vil forebygging alltid være det viktige. Det gjelder å forandre holdninger,
og det gjelder å forebygge at voldtekt kan skje. Derfor er jeg enig med
Venstre i at det er viktig å følge opp tiltakene i NOU-en med det
paradoksale navnet «Fra ord til handling».
Utfordringene knyttet til voldtekt er mange, og det er umulig å komme grundig
inn på alle i et kort innlegg. Men avslutningsvis vil jeg minne om at
voldtektsofre ikke bare forteller om vanskelige opplevelser i møte med
politi og domstoler. Det er f.eks. også utfordrende for mange å få rask
oppfølging og hjelp fra helseapparatet i tiden etter overgrepet.
Jeg vil oppfordre alle gode krefter i samfunnet – i politikken, i
organisasjons- og menighetsliv, i skolen og i media – til å arbeide
holdningsskapende, konkret og målrettet, slik at vi igjen kan få tryggheten
om natten tilbake.
Kristelig Folkeparti støtter forslagene nr. 1–4.
Trine Skei Grande (V) [15:23:48]: Voldtekt er den mest krenkende handlinga vi kan tenke oss. Voldtekter er
grusomme, og de er i et så stort omfang at de angår oss alle i vårt samfunn.
Overfallsvoldtekter har en spesiell virkning på samfunnet fordi de angår vår
ferdsel i det offentlige rom. De gjør oss mer redde, men de påvirker også
vårt syn på det offentlige rom.
For meg som er en voksen dame, boende på østkanten i Oslo, er ikke redselen
for å gå i gatene det store. Men jeg bor i et område der det – bare noen
meter fra mitt soveromsvindu – er begått noen av de verste
overfallsvoldtektene i Oslo. Det betyr at hver gang du våkner om natten av
at noen skriker, tenker du: Er det nå du skal ut og hjelpe noen? Derfor
påvirker dette hele synet på hvordan du opplever det offentlige rom, det
påvirker hvordan du opplever byen din, og det påvirker folks trygghet. Sjøl
om du ikke anser deg sjøl som et potensielt offer, så ser du deg som en
byborger som ønsker å være til stede for folk.
Derfor har overfallsvoldtekter en annen virkning – i tillegg til det
menneskelige – og derfor er det også veldig farlig, det som skjer fra
Stortingets talerstol akkurat nå, nemlig at man definerer at voldtekter bare
blir begått av noen. Det er sant at noen av dem som er dømt for
overfallsvoldtekter – som er en veldig, veldig liten del – har
innvandrerbakgrunn. Men hvis noen hadde brydd seg med å ringe etterforskerne
på dette avsnittet og spurt dem hvordan voldtektsofrene beskriver
overgriperen – jeg snakket med dem som har analysert de 20 siste
overfallsvoldtektene i Oslo – så har de ett likhetstrekk: De vet ingenting
om overgriperen. De vet ingenting om hudfarge, de vet ingenting om hårfarge,
de vet ingenting om klær og antrekk. De vet ingenting, for de så aldri noe.
Likevel slår vi fra Stortingets talerstol fast hvordan vedkommende så ut.
Det må vi passe oss for, for det betyr at vi ikke passer oss for de riktige
typene i byen, og det betyr at det kan hemme etterforskning, hemme tankegang
og hemme oss i å få tatt disse mennene ut fra gata.
For overfallsvoldtekt og voldtekt er mye mer sammensatt enn som så. Derfor må
man ha stor variasjon i virkemidler for å nå det vi skal. Vi klarte det jo i
Oslo før jul. Da politiet virkelig la seg i selen, da Oslo-folk virkelig la
seg i selen og alle bestemte seg for at sånn skulle vi ikke ha det i byen
vår, så klarte vi det. Da gikk tallene ned, det virket. Men vi må bruke alle
virkemidlene, hele tida, for å ta tak i det. Vi må ha eksperter innenfor
politiet som kan akkurat dette, vi må ha leger som kan akkurat dette, for
det er noe helt annet å få inn ei jente som bare trenger legehjelp, og ei
som trenger bevisopptak. Det er en ganske annerledes oppgave. En vanlig lege
er ikke trent til det, en vanlig lege er trent for å ta vare på jenta, sånn
at hun ikke skal få langvarige skader. Det å ta opp bevis i en straffesak er
noe helt annet. Det krever en spesiell kompetanse, og den kompetansen må
være der. All helsehjelp knyttet til dette må være gratis. Det er ingen som
skal måtte gå og tenke om en har råd til å betale egenandelen når en trenger
psykologhjelp eller legehjelp.
Venstre stemmer derfor for forslag nr. 1, som var vårt opprinnelige. Vi
stemmer også for forslag nr. 3. Det er for oss helt uforståelig at man ikke
skal la alle få lov til å bidra for å samle bevis i denne omgangen – det
gjelder DNA. Så skjønner jeg litt av frustrasjonen til SVs representant, men
jeg syns også de kan ta den internt i regjeringa hans, for representanten
Klinge høres ut som en virkelig ur-senterpartist når hun uttrykker at
straffedømte bør holdes inne. Straffedømte skal sitte i fengsel og sone
straffen for det han faktisk har gjort. En skal ikke lage noen egen
innhegning for dem. Har du gjort en kriminell handling, skal du settes i
fengsel for å sone for den handlinga. Det anser jeg som vanlig rettspraksis
i dette landet. Det å prøve å bruke det som en «omveiformulering» for å
tekkes fremskrittspartivelgere, syns jeg er ufint, også i denne regjeringa.
Statsråd Grete Faremo [15:29:01]: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse. Det er krenkelse av menneskeverdet
på det groveste, det påfører offeret store lidelser, og det sprer frykt og
utrygghet. Det er det ikke tvil om at regjeringen og komiteen er enige om.
Jeg er også enig i at det er viktig å ha voldtekt på den offisielle
dagsordenen, og hyppig ta det opp til debatt for å komme dette alvorlige
problemet til livs.
Jeg er glad for at komiteen viser til at regjeringen i stor grad har fulgt
opp forslagene fra Voldtektsutvalget i NOU 2008:4, slik det framgår av
statusoversikten vi også har utarbeidet, som ble lagt ut på regjeringens
hjemmeside i desember i fjor. Jeg vil særlig vise til opprettelsen av
voldtektsgruppen ved Kripos, som er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for
informasjons- og kompetansedeling når det gjelder voldtekt, og som bidrar
til økt kvalitet og raskere oppklaring ute i politidistriktene. Jeg vil også
trekke fram at vi har opprettet flere overgrepsmottak over hele landet, og
at familievoldskoordinatorene i politidistriktene skal bidra til at
voldtektsofre som kommer til politiet, møtes med empati og profesjonalitet.
Jeg deler komiteens bekymring for det høye antallet voldtekter. I Oslo var
det samlet sett en økning av registrerte anmeldelser av voldtekt og forsøk
på voldtekt fra 196 i 2010 til 256 i 2011. Det er en økning på vel 30 pst.
Vi vet ikke om dette skyldes at mørketallene blir mindre ved at flere velger
å anmelde voldtekt. Som tidligere nevnt, gjennomføres det nå en
omfangsundersøkelse på nasjonalt nivå av Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress. Vi trenger å vite mer. Denne studien vil kunne gi oss
viktig kunnskap. Jeg er også glad for å kunne fortelle at politimesteren i
Oslo har besluttet at en tilsvarende undersøkelse som den som ble
gjennomført etter voldtektsanmeldelsene i 2010, også skal gjennomføres med
tanke på anmeldelsene registrert i 2011. Denne rapporten vil kunne
sammenlignes med foregående år også når gjelder hvilken situasjon voldtekten
har skjedd i. Det innebærer at den bl.a. vil gi svar på hvor stor økning det
har vært når det gjelder antall registrerte overfallsvoldtekter. Jeg har
fått opplyst at det også tas sikte på å belyse hvilken effekt
medieeksponering har på anmeldelse av ulike typer voldtekt. Rapporten
forventes ferdigstilt i løpet av første halvår i år.
Selv om regjeringen har satset bredt gjennom forebygging, bedre oppklaring
samt hjelpetiltak og oppfølging til voldtektsofre, viser tallene at det
gjenstår flere utfordringer. Utfordringene omfatter flere departementers
ansvarsområder. Derfor besluttet regjeringen 15. desember i fjor at det skal
utarbeides en egen handlingsplan mot voldtekt. Gjennom en handlingsplan kan
vi sikre sammenheng og helhet i arbeidet og styrke regjeringens samlede
innsats på dette viktige området.
Handlingsplanen skal utarbeides av Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet,
Kunnskapsdepartementet og Justisdepartementet i fellesskap. Arbeidet ledes
av Justisdepartementet. For meg som justisminister vil det være et høyt
prioritert område å videreføre og styrke arbeidet med å forebygge og
bekjempe voldtekt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per Sandberg (FrP) [15:33:15]: Det er nevnt av flere i debatten i dag at et av de sterke virkemidlene er om
man får en samordning der man forebygger best ved at alle aktørene i
bybildet samarbeider – både offentlige, private og frivillige. Det står
komiteen helt samlet om, og det har jeg hørt at statsråden også har sagt
tidligere.
Så da blir mitt spørsmål når det gjelder å få til et samarbeid mellom
samtlige aktører om å forebygge – kanskje også være med og løse sakene og
gjøre etterforskningen lettere: Hva gjør regjeringen for å dra med seg andre
aktører – kommuner, kommunale institusjoner – i dette fellesskapet for å
forebygge og bekjempe overfallsvoldtekter?
Statsråd Grete Faremo [15:34:15]: Det gjøres en rekke ting for å sikre god tverretatlig og tverrfaglig
samhandling. Nå endte spørsmålet med bare en henvisning til
overfallsvoldtektene. Jeg synes det er viktig å se dette i sammenheng. Vi
trenger god kunnskap om hva som skjer, og selvsagt god kompetanse for å
kunne både forebygge, etterforske og iretteføre om overgrep skjer.
Politirådet står sentralt. Erfaringsoverføring står sentralt. Når jeg hører
politimesteren i Oslo snakke om verdien av samarbeidet med kommunen i
politirådet, er dette viktig. Det er også en plan om å utarbeide en egen
veileder for kommunene for at vi skal sikre også en tett og faglig
kvalifisert samhandling på kommunalt nivå.
Per Sandberg (FrP) [15:35:20]: Det er jo riktig at vi skal bekjempe alle typer voldtekter, men i denne saken
handler det om overfallsvoldtekter, altså voldtekter som skjer i det
offentlige rom. Da er det klart at det er viktig at man får en samhandling
mellom dem som faktisk har ansvaret for infrastruktur, f.eks. Det gjelder de
grønne lungene våre og kontrollen med det, belysning osv., der det kan være
overlappende ansvar også i forhold til stat, kommune og fylke, og der det
kanskje er ressursene, altså bevilgningene, som blir det avgjørende
spørsmålet med hensyn hvorvidt man skal gjøre tiltak for å forebygge, for å
få det offentlige rom så trygt som mulig. Det er mer i den retningen der jeg
utfordrer statsråden – hvorvidt regjeringen har noen samordningstiltak for å
få på plass ansvaret for bevilgninger, så det ikke skal stå på det når det
gjelder infrastruktur og det offentlige rom.
Statsråd Grete Faremo [15:36:26]: Når jeg ikke vil slippe tak i også andre typer voldtekter, handler det om at
overfallsvoldtektene utgjør en mindre andel av det totale antall voldtekter.
Men like fullt er innsatsen mot overfallsvoldtekter svært viktig og
samarbeidet med kommunale myndigheter også sentralt. Det gjøres et stort
arbeid med å systematisere kunnskapen ved Oslo politidistrikt. Både gjennom
den innsatsen som gjøres hos Kripos, i den egne enheten, og i Oslo
politidistrikt, skjer det et systematisk arbeid som vi både så ga effekt før
jul, og som vi likevel må følge nøye og evaluere for å se hvordan vi kan
anvende denne kunnskapen i tiden framover.
Stavanger gjorde en sterk innsats. Det var politiet, det var kommunale
myndigheter, frivillige, taxinæringen – alle gikk sammen om å få bukt med
det som var et stort problem der i 2009. Jeg tror vi vil se mye av denne
type tiltak framover.
Anders B. Werp (H) [15:37:40]: Som statsråden helt sikkert både hører og forstår, er det lett å samle bred
enighet her i salen om viktigheten av tiltak for å bekjempe både
overfallsvoldtekter og voldtekter i sin alminnelighet.
Det er all grunn til å gi honnør og ros til de mange medarbeidere i politiet
og andre steder som arbeider med både å etterforske saker og å støtte
utsatte kvinner og menn. Men det er ingen grunn til å være tilfreds likevel.
Vi må alltid være utålmodige etter å finne de beste løsningene. Derfor
reagerer Høyre når det står i en flertallsmerknad i saken at man er tilfreds
med at analyse av biologiske spor ikke skal gjøres av kommersielle aktører.
Vi kan vanskelig tolke det på annen måte enn at dette er et uttrykk for en
dogmatisk tilnærming til et viktig spørsmål som fratar oss muligheten til å
komme til bunns i alle saker.
Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden behandle den
forskningsrapporten departementet selv iverksatte og bestilte fra
Universitetet i Bergen, og som kom i juni 2011?
Statsråd Grete Faremo [15:38:49]: Jeg er glad for den støtten regjeringen får for den aktiviteten som gjøres
for å bekjempe voldtekter og alvorlig kriminalitet. Så har vi hatt anledning
til å diskutere analysemodellen som Norge anvender, flere ganger i denne
sal. Vi har en modell som fungerer. Vi har en modell som er lik modellen i
veldig mange av våre naboland. Vi har også bidratt til å utvikle det
systemet vi har på en god måte, bl.a. ved å sørge for en bedre kapasitet.
Så veldig mye går på: Hvorfor introdusere en annen modell som vi ikke vet om
fungerer like godt? Det samarbeidet vi har med etablerte organisasjoner,
fungerer bra. Vi kjenner hverandre, og de vet hvordan dette materialet skal
brukes. Det er ikke dogmatiske grunner som ligger til grunn for modellen.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:40:07]: Vi fortsetter litt til. Min replikk går egentlig på den biten at det er
veldig mange voldtekter som en vet skjer, men som aldri blir tilkjennegitt,
de blir aldri anmeldt. Det er store mørketall. Det positive – hvis en kan
snakke sånn med økt antall voldtekter – er forhåpentligvis at flere av dem
som før valgte ikke å anmelde, nå tør å gjøre det og ønsker å gjøre det. Det
er bra. Samtidig er det viktig at de som velger å anmelde, opplever at de
blir tatt på alvor, og at det i flest mulig tilfeller, hvis det er blitt
begått en voldtekt, ender med dom.
Bekymrer det ikke statsråden at det er et så høyt antall overgrep som ikke
blir anmeldt, og at så mange av dem ikke ender med dom? Jeg vil gjerne høre
litt om statsrådens tanker og planer og visjoner på det feltet.
Statsråd Grete Faremo [15:41:00]: Jeg er glad for oppmerksomheten på dette området fra representanten Ropstad.
Det bekymrer meg at vi har et større antall henleggelser. Jeg synes det er
interessant å se at vi har en sterk økning i antallet anmeldelser. Jeg tror
vi får flere mørketall fram i lyset. Da må vi selvsagt vite å stille opp på
en god måte for ofrene, også for å sikre iretteføring gjennom god
etterforskning.
Vi skal ha en interpellasjon i denne salen senere i dag. Blant annet de ulike
tiltak vi gjør for å bygge kompetanse i justissektoren, og tverrfaglig
sammen med helsevesen og andre etater, tror jeg er viktige bidrag for å
sikre en god utvikling også på dette feltet.
André Oktay Dahl (H) [15:42:02]: I svaret til representanten Werp var statsråden veldig fornøyd med den valgte
modellen. Men rapporten som representanten Werp viste til, konkluderte med
et behov for «second opinion». Det vil si at modellen ikke er bra nok. Den
vil klart svekke rettssikkerheten. Regjeringen selv, et enstemmig storting,
ønsker et «second opinion»-miljø. For dette årets budsjett har regjeringen
valgt ikke å gi penger til det «second opinion»-miljøet som hele Stortinget
ønsker, nemlig det i Tromsø. Da er spørsmålet: Når har regjeringen tenkt –
etter seks år – omsider å få på plass et «second opinion»-miljø som den selv
ønsker, og som denne rapporten faktisk støtter regjeringen i?
Statsråd Grete Faremo [15:42:41]: Det er grunnleggende viktig å sikre god behandling av analysematerialet og
også sikre at analysene gjøres så raskt som mulig. Det har det vært stor
oppmerksomhet om i både regjering og storting, og gode resultater er
oppnådd.
Så har det også vært en diskusjon, som representanten peker på, knyttet til
om det likevel er behov for en «second opinion» av de prøver som er tatt.
Det er en viktig diskusjon. Det er også en diskusjon hvor det ikke er
utelukket at man kan velge en annen modell enn den man har i dag. Slik
prioriteringene har vært så langt, har en sikret at det er grunnleggende god
kapasitet og kvalitet når det gjelder de analyser som gjøres.
Så er det riktig at det har vært diskutert en mulig satsing på et miljø i
Tromsø, og representanten har også vært opptatt av et miljø i Stavanger.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:44:02]: Helst skulle vi ha unngått å stå her i denne salen og snakka om valdtekt. Vi
skulle hatt eit så trygt samfunn at vi kunne fått gå ute i fred og ro og
sloppe å få sånne overgrep over oss.
Før eg startar på sjølve debatten, vil eg berre seia til representanten frå
SV som etterlyste menn frå Framstegspartiet i debatten: Mennene i
Framstegspartiet støttar forslaget fullt ut, og det er veldig godt og veldig
bra for meg. Ein annan ting: Eg etterlyser nok mine medsystrer i SV. Kor er
dei i denne debatten?
Valdtekt eller andre seksuelle overgrep inneber å bli tvungen eller pressa
til seksuelle handlingar mot eigen vilje. Eit offer for valdtekt kan vera
mann eller kvinne, vaksen eller barn. For mange valdtektstoffer blir
kvardagen tung å bera, dei blir merkte for livet. Nokon klarer å arbeida med
opplevinga, andre gjer det ikkje. For enkelte har det vore så vanskeleg å
leva med seksuelle overgrep at det å ta sitt eige liv har vore den einaste
utvegen. Det kan ikkje eg finna meg i. Vi lever i eit land der fridom og
tryggleik blir høgt verdsett. Vi tilhøyrer eit samfunn der vi skal kunna
bevega oss fritt, utan å måtta vera engstelege eller redde for å gå aleine,
eller kjenna på at det å vera kvinne gir nokon ein moglegheit til å frårøva
oss vårt følelsesliv og bevegelsesfridom. Det forventar eg at vi som
politikarar i denne salen kan vera saman om å gjera noko med. Valdtekt
rammar ikkje berre oss kvinner, men også menn og barn.
For eit par dagar sidan kunne vi lesa i nyheitene om ei svensk jente på 14 år
som hadde blitt kontakta av ein vaksen mann via chatten til nettspelet
Wordfeud. Mannen innleidde eit seksuelt forhold til jenta, og er no tiltalt
for valdtekt. Dette spelet er eit ordspel som blir spelt i alle
aldersgrupper, inkludert meg sjølv. Dette er eit spel som burde vera trygt å
spela også for barn.
Eg – som mor til fire og bestemor til fem – kjenner at det også er på tide at
det blir sett inn ressursar for å beskytta barn og unge gjennom Internett og
dei sosiale media. Nettvett bør setjast på dagsordenen også hos politiet.
Trass i at dei har sett ned eit utval og laga handlingsplanar om temaet, ser
vi at det er eit omfattande problem at barn og unge blir misbrukte og
utsette for overgrep gjennom kontaktar på Internett og i dei sosiale media.
Eg meiner at dette er eit fenomen som kjem til å breia om seg enda meir. Mens
vi i denne augeblinken debatterer viktigheita av å prioritera ressursar til
politiet for å gjera samfunnet vårt tryggare, sit det faktisk overgriparar
der ute og ventar på sitt neste offer. Eg meiner det er nødvendig å auka
kompetansen, innsatsen og arbeidet med å forebyggja, forhindra og kjempa mot
misbruk på nettet generelt og i dei sosiale media.
I fjor var det 463 meldingar som gjekk på seksuell handling med barn under 16
år. Dette er ein auke på 21,6 pst. frå året før. Dette er alvorleg. Vi må
gjera noko – og det med éin gong.
André Oktay Dahl (H) [15:47:07]: Det statsråden sa for kort tid siden, er oppsiktsvekkende. Det statsråden sa,
var at det har vært diskutert om man skal etablere analysemiljøer i Tromsø.
Nå vil jeg be om en avklaring på om regjeringen nå har tenkt å ikke etablere et alternativt miljø i Tromsø, slik
Stortinget tidligere har vedtatt – med regjeringspartienes støtte. Ja, eller
nei?
Representanten Skei Grande var inne på noe sentralt: Én ting er de som rent
faktisk blir utsatt for en overfallsvoldtekt, noe annet er hva alle andre
føler, tryggheten i byen, at det er en negativ effekt som vi må se på. Men:
En ting som er viktig, som statsråden selv var inne på, er at i deler av den
offentlige debatten vi har, blir det et så stort fokus på
overfallsvoldtekter at det faktisk gjør at enkelte av de som er utsatt for
de «ordinære voldtektene» – et forferdelig uttrykk å bruke – plutselig ikke
blir regnet som «skikkelige» voldtektsofre. Er man utsatt for en
overfallsvoldtekt, er det svært alvorlig, mens de som er utsatt for en
«sovevoldtekt», er nødt til å forklare seg om hvorfor de ble utsatt for det,
om de var for fulle og hadde for korte skjørt og alt det der. Ledende
jurister diskuterer nå hvor problematisk det er med den loven som Stortinget
enstemmig har vedtatt når det gjelder minstestraff, og da synes jeg det er
på tide at vi også diskuterer hva «sovevoldtekter», nachspielvoldtekter,
gjør med folk. Jeg tror en god del av de juristene, og andre mennesker,
kunne tatt seg en tur på samtalegruppene på en del av voldtektsmottakene, og
så ville de ganske raskt se at det ikke handler om man er blitt utsatt for
en overfallsvoldtekt eller en nachspielvoldtekt –
det handler om hva som skjer med ofrene, inni dem, etter at de har opplevd
en voldtekt, som er det verste noen kan oppleve, uansett måten den skjer på.
Det er høyst individuelle reaksjoner.
Representanten Skei Grande var inne på at vi ikke må ha en debatt om hvordan
man ser ut. Det ser man jo på en del av de pedofile som er avslørt. Det er
ikke nødvendigvis bare svartsmuskede, mindre heldig utseende menn som gjør
dette. Det er ganske mange andre også, men samfunnets fordommer gjør at det
kanskje er lettere å tro at det er de som er pedofile, eller
voldtektsforbrytere. Det er svært mange med ulik hudfarge, ulike klær, ulike
måter å være på, som er voldtektsforbrytere. Det kan være hvem som helst.
Men vi må ikke gå i den fellen at vi blir så opptatt av å understreke at det
kan være alle, at vi ikke også ser på statistikken og ser at det er en
høyere forekomst blant enkelte med en annen etnisk og kulturell bakgrunn.
Det kan være mange årsaker til det – sosiale forskjeller, psykiske
utfordringer osv. – men vi må også ta de debattene, slik at vi ikke sitter
og slår hverandre i hodet med utseende, farge eller andre kjennetegn på
voldtektsforbryterne.
Men helt til slutt må jeg rett og slett be statsråden om å klargjøre: Hva er
statsrådens – og regjeringens – holdning til etablering av et alternativt
miljø i Tromsø?
Jenny Klinge (Sp) [15:50:26]: Eg synest representanten André Oktay Dahl hadde eit svært godt innlegg, der
han tek fram spesielt det eg sa på slutten, om dette med samanhengen mellom
etnisitet og overfallsvaldtektene, at ein faktisk må kunne sjå på
statistikken. Det betyr ikkje at ein bagatelliserer andre typar valdtekter.
Det betyr heller ikkje at ein innser at kven som helst faktisk kan vere
valdtektsmenn, at faktisk norske menn er i overvekt blant dei som valdtek
her til lands.
Det er bra at dette temaet engasjerer så mange, og det er også bra at
representanten Trine Skei Grande er oppteken av temaet. Men eg synest ikkje
det er særleg lovande at Venstre-leiaren totalt overser samanhengen mellom
etnisitet og fenomenet overfallsvaldtekter. Hanne Kristin Rhode, som er sjef
for volds- og sedelighetsavdelingen ved Oslo-politiet, har ved mange
tilfelle understreka at alt tyder på at det overveldande fleirtalet av
overfallsvaldtektsmenn er ikkje-vestlege og frå enkelte kulturar. Venstre
kan sjølvsagt velje å fortsetje å gå med skylappar for å sleppe å ta inn
over seg dette faktumet, og det roar sikkert dei ned, men det roar ikkje ned
alle dei som ser at målretta tiltak må tuftast på kunnskap.
Skei Grande sa at det er ufint av meg å peike på denne nemnde samanhengen, og
at eg visstnok prøver å tekkjast framstegspartiveljarar ved å slå fast
behovet for å verne kvinnene mot valdtektsdømde asylsøkjarar som ikkje har
rett til opphald. Eg vil presisere at det var den gruppa eg tala om. Eg
synest dette er ein grov påstand, og eg vil vise til ei sak med ein etiopiar
som kom ut av fengselet etter å ha sona ein dom for ei svært grov og
valdeleg overfallsvaldtekt. Vedkommande skulle ut av landet, men på grunn av
saksbehandlingstida – og eg trur også fordi det var fare for hans eige liv
viss han vart sendt ut – så var det ikkje klart for utsending. Kort tid
etter lauslatinga gjekk han laus på ei kvinne som skulle inn i si eiga
leilegheit, valdtok ho og kutta ho opp med kniv og øydela helsa hennar for
resten av livet. Eg synest ikkje det er greitt.
Det er openbert at vi må verne samfunnet mot alle typar valdtektsmenn og gje
dei ei god behandling, eller rehabilitering i fengsel osv. Men terskelen for
å gjere nye, grove overfallsvaldtekter er, etter mi meining, svært mykje
lågare for menn som veit at dei likevel skal sendast ut av landet, og som
like godt kan sitje i fengsel som å gå rundt på gata – nettopp fordi dei
veit at dei ikkje blir sende ut. Det er også eit paradoks at dei ikkje blir
sende ut fordi det er fare for deira eige liv, men at dei kan utnytte tida i
påvente av utkasting med å øydeleggje andre sitt liv.
Tove-Lise Torve (A) [15:53:29]: Mange har vært inne på at voldtekt er en grusom handling, og at det er
uakseptabelt, uansett om det er overfallsvoldtekter eller voldtekter som er
begått av noen du kjenner eller kjenner til. Vi må holde fast ved, alle
sammen, det som flere har vært inne på, at vi skal bekjempe dette bredt. Vi
ser helt klart at vi på den ene siden må ha disse forebyggende tiltakene, og
på den andre siden tiltakene med agering – altså hva vi gjør når en voldtekt
er et faktum.
Jeg er veldig glad for at justisministeren i sitt innlegg fortalte at en skal
satse enda mer på å få mer kunnskap og se på behovet for kompetanse. Vi kan
ikke sette i verk tiltak uten at vi vet at dette er noe som vil virke. Det
var veldig positivt å se den mobiliseringen som var i Oslo da
overfallsvoldtektene var på det verste, før jul og etter sommeren. Det er
klart at det er mye som virker. Det var òg nevnt fra statsrådens side en
egen handlingsplan. Jeg ser fram til at den kommer, og at den blir basert på
kunnskap.
Så litt til dette som det har vært snakk om, at det er mange mannfolk med
ikke-vestlig bakgrunn som begår overfallsvoldtekter. Det er mulig at disse
er overrepresentert, som flere har vært inne på, i alle fall i Oslo og
Stavanger. Jeg er enig med representanten Klinge i at vi ikke kan ha
skylapper på. Hvis det er en klar sammenheng der, må vi selvsagt sette inn
målrettede tiltak overfor denne gruppen. Men det er likevel viktig at vi har
med oss helhetsbildet når vi snakker om voldtektsmenn. I
voldtektsstatistikken finner vi at det store flertallet av dem som voldtar,
er hvite mannfolk, og ofte noen som voldtektsofferet kjenner.
Jeg synes at i denne debatten, som har vært god, har det vært for lite fokus
på holdningsskapende arbeid. Det er det aller viktigste for å forebygge
voldtekter. Det var en debatt her tidligere, en interpellasjonsdebatt. Da
var vi inne på den «seksuelle skolesekken», og jeg tillater å ta fram igjen
det. Det var lansert av en kronikkforfatter i Dagbladet. Forslaget gikk ut
på at seksualundervisningen i skolen må handle om mer enn forplantningslære,
prevensjon og kjønnssykdommer. Undervisningen må handle om seksualmoral, hva
som er akseptabel atferd, og om at et nei er et nei. Dette er undervisning
som jeg mener vi må løfte og ta på alvor, hvis vi virkelig mener noe med å
forebygge voldtekter, uavhengig av om det er overfallsvoldtekt eller
voldtekt begått av noen du kjenner.
Per Sandberg (FrP) [15:56:40]: (komiteens leder): Dette har vært en debatt der samtlige som har hatt ordet,
har vært samstemte om én ting: at overfallsvoldtekter, eller voldtekter, er
noe av det grusomste man kan bli utsatt for. Vår tidligere justisminister
kalte det et nesten-drap, og jeg slutter meg til det.
Men vi får noen utfordringer. Jeg registrerer at vi skal ha et mangfold av
tiltak, og vi skal alle sammen søke samarbeid for å gå så bredt ut som
overhodet mulig for å forebygge og bekjempe. Men når noe utpeker seg som
enkle og raske tiltak som vi vet kan virke i morgen, er det ingen grunn til
at det skal gå inn i en handlingsplan som skal ende i dette huset om ett
eller to år. Da må vi handle umiddelbart. Vi kjenner til mange slike tiltak
som vi kan gjøre noe med raskt, bl.a. noen av de forslagene som ligger på
bordet her i dag.
Samarbeid – mange har vist til Stavanger, der man samarbeidet med et
asylmottak. Ja, så enkelt er det altså ikke i Oslo, eller i Trondheim eller
i Bergen. I Oslo tror man kanskje at det oppholder seg 10 000 mennesker
illegalt. I dag har jeg kommentert en sak fra Kongsberg der man savner et
titalls asylsøkere fra et asylmottak. Hvor er disse? Da nytter det ikke å
samarbeide med asylmottaket på Kongsberg, fordi det har forsvunnet noen
asylsøkere derfra. Det er ikke så enkelt. Jeg greier ikke hisse meg opp over
representanten Chaudhry eller andre som blir så opprørt over disse
forslagene med lukkede mottak og bruk av DNA. Det skjer uansett, det vil
måtte tvinge seg fram uansett, med de åpne grensene vi har, og den
ukontrollerte asyltilstrømningen vi har. Når mennesker kommer og utnytter
asylinstituttet på den måten, burde det få reaksjoner. Det er et forslag som
ligger her på bordet om det, men ingen vil ha det heller. Menneskesyn
handler om å ta disse forferdelige voldtektene på alvor og fremme forslag
til tiltak som vi tror hindrer ett tilfelle – ett overgrep, én voldtekt. Da
er jeg villig til å foreslå det aller meste. Det er dette det handler om;
menneskesynet man har på disse områdene.
André Oktay Dahl (H) [15:59:43]: Jeg ser at statsråden ennå ikke har tegnet seg til å svare på et veldig
konkret spørsmål. Det er faktisk ett konkret spørsmål, og det er etablering
av Tromsø. Jeg forventer faktisk, selv om man har en flertallsregjering, at
man svarer på spørsmål som blir stilt i denne sal. Regjeringen og et
enstemmig storting ønsker seg et «second opinion»-miljø for å sikre bedre
rettssikkerhet. Det har vært en av de viktigste debattene hele forrige
stortingsperiode fram til statsråd Storberget gikk av. Etablering av Tromsø
har vært et av hovedargumentene mot at Gena i det hele tatt skulle kunne
brukes for å oppfylle Stortingets og regjeringens mål om et analysemiljø
nummer to. Da må jeg rett og slett be statsråden om å greie å svare ja eller
nei: Har regjeringen skrinlagt Tromsø, eller har den ikke? Har den det, er
spørsmålet om en har tenkt å legge opp til andre analyseinstitutter for å
oppfylle det som hele tiden har vært Stortingets og regjeringens felles mål.
Akhtar Chaudhry (SV) [16:01:18]: Representanten Sandberg sa at vi må ta voldtekt på alvor, og koblet det til
at det å ta voldtekt på alvor kun er å bure folk inn i lukkede mottak og ta
DNA-test av alle asylsøkere – barn, kvinner, eldre, syke, alt mulig. Hvis
det er å ta voldtekt på alvor, har vi et problem.
Det å fortelle SV-ere at vi skal ta voldtekt på alvor, det er litt drøyt.
Hvis vi er opptatt av noe, er det nettopp kvinners rettssikkerhet. Hvis vi
er opptatt av noe, er det nettopp hvordan kvinner skal kunne bruke sin
demokratiske rett til å oppholde seg der hvor de ønsker, når de ønsker, og
på hvilket tidspunkt på døgnet de ønsker. Hvis det er noe SV er stolt av, er
det nettopp å ha drevet kampen for kvinnens rettigheter i samfunnet overalt,
i alle kriker og kroker. Ingen skal komme og fortelle oss at vi skal ta
voldtekt på alvor.
Representanten fra Fremskrittspartiet klarer fortsatt ikke å svare på hvordan
det kan ha seg at når noen asylsøkere voldtar – og det er ingen som avviser
det – skal alle asylsøkere DNA-testes. Men når noen hvite menn gjør det,
inkludert meg, la oss si, en svart mann som også er nordmann, hvorfor skal
vi ikke DNA-teste alle nordmenn? Hvorfor skal vi ikke gjøre det? Hvilke
prinsipper er det, etterforskningsmessige eller etiske, som ligger til grunn
for å forskjellsbehandle to grupper? I mitt hode – og jeg lar meg korrigere
av FrP-ere – er det slik at er man asylsøker, så er man per definisjon, dvs.
Fremskrittspartiets definisjon, voldtektsmann eller -kvinne. Er det noen av
fremskrittspartirepresentantene som er klare for å argumentere prinsipielt
for det? Det er det jeg spør om. Hvis ikke representantene klarer å svare,
må de fremme forslag om at fem millioner nordmenn skal DNA-registreres fordi
noen av oss begår voldtekt og noen av oss begår andre kriminelle handlinger
også. Så enkelt er det.
Statsråd Grete Faremo [16:04:19]: Etter mange alvorlige debatter om kriminalitet i denne sal de senere årene må
jeg ærlig innrømme at det er få som vekker så stort engasjement som dem som
inkluderer DNA-analyser.
Jeg var også litt spørrende til om det virkelig var nødvendig å gå opp og
presisere hva jeg egentlig sa. Når det også i tillegg faktisk ble referert
temmelig presist av representanten Oktay Dahl, er det kanskje heller ikke
denne gangen nødvendig, men jeg har lyst til å gjenta det jeg sa, at jeg
hadde oppfattet Tromsø først og fremst som diskutert for en mulig rolle i
arbeidet med «second opinion» av analyser. Dette er et senter som ennå ikke
er etablert, men det er selvsagt ikke skrinlagt. Det er svært viktig å
understreke. At det så langt har vært et budsjettspørsmål, tror jeg er vel
kjent i denne sal.
Per Sandberg (FrP) [16:05:37]: Jeg skal prøve å avslutte debatten igjen.
Når man går inn i en debatt, er det én viktig forutsetning. Det er det at man
forholder seg til virkeligheten. Når representanten Chaudhry gang etter gang
prøver å framstille det som om Fremskrittspartiet har foreslått, vil foreslå
eller har sagt i noen sammenheng at alle asylsøkere skal DNA-registreres,
vil jeg, uten å beskylde representanten Chaudhry for å lyve, i hvert fall gå
så langt som til å si at det er å omgå sannheten. For det har
Fremskrittspartiet aldri gjort. Det ligger ikke engang i forslag 4 og 5. Det
ligger ingenting i forslagene våre som tilsier at man skal registrere alle
asylsøkere. Det står at vi mener regjeringen bør legge fram forslag til
nødvendige endringer for utvidet registrering og kontroll. Det står heller
ikke at vi skal plassere alle asylsøkere i lukkede mottak. Men det er tiltak
som bør iverksettes for å lette etterforskning, for å forebygge.
Det er ikke Fremskrittspartiets tall som brukes når man snakker om at enkelte
grupper er overrepresentert innenfor overfallsvoldtekter. Det er ikke
Fremskrittspartiets tall, slik noen i denne sal har antydet. Det er
politiets egne. Det er politiets statistikk. Man må forholde seg til fakta.
Det er derfor jeg var ganske så overbevist i mitt første innlegg også. Disse
forslagene som her blir kritisert nord og ned, vil på et eller annet
tidspunkt tvinge seg gjennom uansett. Da skal det bli interessant å se hva
kritikerne sier i en sånn sammenheng.
Overfallsvoldtekter – eller voldtekter generelt – er et så stort problem at
det ikke bør ende opp i den type debatt som representanten Chaudhry og
Sandberg her har lagt opp til. Bare i Oslo er det 3 000 jenter og kvinner
som møter på voldtektsmottaket hvert eneste år. Bare 10 pst. av disse ender
opp i en eller annen form for oppfølging. Mørketallene er kjempestore. 8
000–16 000 voldtekter hvert eneste år. Da skulle det bare mangle om han ikke
aksepterte alle nødvendige forslag selv om det kanskje provoserer sånne
representanter som Chaudhry.
Presidenten: Akhtar Chaudhry har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Akhtar Chaudhry (SV) [16:08:58]: La meg en gang til slå fast at menn – alle typer menn – begår voldtekt, også
menn som er asylsøkere. Det er det ingen tvil om. Jeg betviler ikke det. Det
er det ene.
Det andre er at hvis denne representanten har gjort noe i løpet av de siste
30 år, så er det faktisk å prøve å forstå hvordan språket – det norske
språket – skrives og forstås. Da skal jeg sitere fra forslaget. Det står
følgende i forslag 6:
«Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige endringer for en utvidet
registrering og kontroll ved ankomst av asylsøkere slik at
registreringen også omfatter DNA-profiler som politiet kan få tilgang
til.»
Og i forslag 7 står det:
«Stortinget ber regjeringen åpne for å plassere asylsøkere i lukkede
mottak.»
Jeg inviterer nå alle som kan bedre norsk enn meg, til å ha en annen
forståelse enn det undertegnede har, nemlig: å ta DNA-profiler av alle
asylsøkere og lukke alle asylsøkere inne.
Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Per Sandberg (FrP) [16:10:27]: Bare kort. Det er mulig at representanten Chaudhry ikke oppfatter forslagene
på den måten som de er ment – intensjonen i forslagene – men så langt er det
bare representanten Chaudhry som ikke har forstått det. Ingen andre i denne
debatten, ingen andre i komiteen har forstått forslaget dit hen. Det er bare
representanten Chaudhry som har forstått det dit hen. Det var nemlig et
forsøk underveis i komiteen om å legge dette inn i merknadene også. Da ba vi
om dokumentasjon på hvor, når og hvem i Fremskrittspartiet som har sagt
eller foreslått på noe som helst tidspunkt at alle asylsøkere skal
DNA-registreres. Ingen kunne finne denne dokumentasjonen. Den første gangen
vi foreslo dette, var i forbindelse med en ny utlendingslov. Der ble det
også diskutert opp og ned i mente – om en utvidelse – fordi den type
registrering eksisterer i dag, og da er en utvidelse noe helt annet.
Jenny Klinge (Sp) [16:11:49]: Eg tenkte eg skulle halde opp å seie noko meir, men eg har lyst til å
presisere at representanten Skei Grande hadde same oppfatninga av forslaget
som Akhtar Chaudhry hadde. I alle fall vil eg seie for mi eigen del at når
ein les forslaget, er det ikkje umogleg å sjå for seg at Framstegspartiet
faktisk meiner lukka mottak for alle og DNA-registrering av alle.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
Det voteres først over forslagene nr. 5–8, fra Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 5 lyder:
Forslag nr. 6 lyder:
Forslag nr. 7 lyder:
Forslag nr. 8 lyder:
Forslag nr. 2 lyder:
Forslag nr. 4 lyder:
Kristelig Folkeparti har varslet at de vil støtte forslagene.
Forslag nr. 1 lyder:
Forslag nr. 3 lyder:
Kristelig Folkeparti har varslet støtte til forslagene.
Dokument 8:12 S (2011–2012) – representantforslag fra
stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om umiddelbar
oppfølging av tiltakene for bekjempelse av voldtekt slik skissert i NOU
2008:4 (Voldtektsutvalget) – vedlegges protokollen.
Dokument 8:14 S (2011–2012) – representantforslag fra
stortingsrepresentantene Siv Jensen, Mette Hanekamhaug, Åse Michaelsen,
Bente Thorsen, Solveig Horne, Kari Kjønaas Kjos, Karin S. Woldseth, Siv Aida
Rui Skattem, Åshild Karoline Haugland og Laila Marie Reiertsen om et opprør
mot voldtektsbølgen – vedlegges protokollen.