Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jenny Klinge (Sp) [14:54:42]: (ordførar for saka): Av alle tema vi debatterer her i Stortinget, er seksuelle overgrep eitt av dei alvorlegaste og eitt av dei som er aller vondast å tale om. Førre justisminister, Knut Storberget, brukte ordet «nestendrap» om valdtekt. Dette illustrerer nok dessverre korleis det å bli valdteken rammar den enkelte, fordi hendinga ikkje berre er grufull når ho skjer, men også i verste fall blir eit livslangt traume som reduserer livskvaliteten og øydelegg helsa.

Som ordførar for saka vil eg først gjere greie for det komiteen står samla om i representantframlegga Dokument 8:12 S og Dokument 8:14 S, som vi handsamar i dag. I og med at begge framlegga gjeld same tema, valde komiteen å leggje opp til ein felles debatt i desse to sakene.

Det er tverrpolitisk einigheit om at både overfallsvaldtekter og valdtekter i andre settingar krenkjer offeret grovt. Fjorårets mange melde overfallsvaldtekter vekte ein stor samfunnsdebatt kring kva som kan vere årsakene til desse, og korleis ein best kan førebyggje valdtekt.

I merknadene frå komiteen legg vi vekt på at alle typar valdtekt er alvorlege, men peikar på at overfallsvaldtekter har som ei ekstra følgje at dei gjer mange kvinner og deira næraste redde. Denne redselen kan føre til at ein ikkje lenger tør å opphalde seg og ferdast på plassar der ein elles føler seg trygg. Dette gjer kvinner mindre frie i et samfunn der likestilling og fridom for enkeltmennesket er verdiar vi set høgt.

Komiteen slår fast at vi vil halde fram med å prioritere tiltak mot valdtekt. Det er eit godt utgangspunkt. Det er likevel ikkje einigheit i komiteen om kva tiltak ein bør setje i verk. Når det raud-grøne fleirtalet vel ikkje å stemme for framlegga frå Høgre og Framstegspartiet, er det delvis fordi regjeringa allereie har sett i verk tiltak som i praksis er svært nær det som ligg i framlegga, og delvis fordi vi er usamde prinsipielt.

Av dette første er eitt døme framlegget frå Framstegspartiet om å auke straffenivået for valdtekt og seksuelle overgrep. Nyleg vart straffelova revidert, og der skjerpa Stortinget straffa for desse lovbrota. Ein samla komité peikar på at domstolane har fått klare og grunngitte føringar frå Stortinget om at normalstraffenivåa for valdtekt og seksuelle overgrep må bli høgare enn det praksisen har vore i mange år. Dette går på at domstolane har moglegheit til og bør bruke dei øvre delane av strafferammene oftare.

Som eit eksempel på eit framlegg der regjeringspartia ikkje er einige med framleggsstillarane av prinsipielle grunnar, er det om å DNA-registrere asylsøkjarar og opprette lukka mottak. Til det siste: Det er etter mi meining særs viktig at ein skjermar samfunnet mot valdtektsmenn, og dette inneber å halde straffedømde asylsøkjarar utan opphaldsløyve unna gatene, i påvente av at dei kan sendast ut. Men dette er noko anna enn å ha lukka mottak for alle som enno ikkje har fått svar på søknaden sin, eller som førebels ikkje kan sendast ut.

Det er likevel verdt å merke seg at det synest som at eit overveldande fleirtal av overfallsvaldtektsmenn har ikkje-vestleg bakgrunn. Eg meiner at tiltaka vi skal gjennomføre for å få bukt med overfallsvaldtektene, må vere målretta for å førebyggje at menn som kjem frå enkelte kulturar, gjer slike ugjerningar. Såleis er det interessant å sjå til Stavanger, der ein for å få bukt med ei valdtektsbølgje i 2009 m.a. inngjekk eit samarbeid med politiet, asylmottaket og innvandrarorganisasjonar for å formidle rådande norske haldningar til kvinner og likestilling.

Det er særs viktig at Stortinget og regjeringa held fram og intensiverer arbeidet mot valdtekter. Ei tverrpolitisk einigheit om at problemet er alvorleg, og at det må gjerast noko med, er eit godt utgangspunkt.

Eg vil til slutt minne om at meir politi og strengare straffar ikkje er nok aleine. Samarbeid mellom mange aktørar er vesentleg. Fjorårets mange overfallsvaldtekter skapte ein debatt og ei oppmerksemd om problemet som forhåpentlegvis fører til at vi blir bringa mange steg vidare i så måte.

Anna Ljunggren (A) [14:59:16]: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse. Det er krenkelse av menneskeverdet på det groveste, det påfører offeret store lidelser, og det sprer frykt og utrygghet. Voldtekt er et av de mest traumatiserende overgrepene et menneske kan utsettes for, og vi må gjøre alt vi kan for at jenter og kvinner kan føle seg trygge. Spørsmålet om hvordan vi forhindrer nye overgrep, er avgjørende. Styrket politiinnsats og holdningsskapende arbeid er vesentlig i det forebyggende arbeidet.

Regjeringen har over lengre tid arbeidet for å bekjempe voldtekt, og vi har oppnådd mye. Det er bra at opposisjonen fremmer forslag for å bekjempe dette, og at vi får debatter i Stortinget om det også når medias flombelysning ikke lenger er så sterkt på temaet som før jul.

Det er prisverdig at justisministeren vurderer å sette ned en interdepartemental arbeidsgruppe med mandat å lage en handlingsplan mot voldtekt, med utgangspunkt i hvilke utfordringer som gjenstår fra Voldtektsutvalgets utredning Fra ord til handling.

Forslagsstillerne i Dokument 8:12 S påstår at Voldtektsutvalgets forslag «bare i mindre og svært varierende grad er fulgt opp». Dette er ikke riktig. Et av hovedforslagene i utvalgets innstilling er å opprette en sentral enhet mot seksualisert vold. Dette er fulgt opp ved at regjeringen har etablert en voldtektsgruppe ved Kripos som skal arbeide mot seksualisert vold. Regjeringen har som mål å få på plass 16 stillinger her i løpet av dette året. Voldtektsgruppen skal bidra til økt kvalitet, redusert behandlingstid og raskere oppklaring.

DNA-reformen som ble iverksatt 1. september 2008, er et viktig redskap for oppklaring av kriminalitet, fordi registeret vil effektivisere etterforskningsarbeidet.

Politiet kan ikke utføre arbeidet for å bekjempe voldtekt alene. Det er viktig å videreutvikle og koordinere en bred, helhetlig innsats mellom politiet, kommunen og offentlig, privat og frivillig sektor. Dette handler om en rekke tiltak, som belysning, å skape trygge byrom – ved at alle tar ansvar.

Det er grunn til å tro at flere anmelder voldtekter, og for å øke anmeldelseshyppigheten må en sørge for at den som kommer til politiet, møtes med empati og profesjonalitet. Ordningen med familievoldskoordinatorer er hjørnesteinen i politiets arbeid. Fra 2008 er alle politidistrikt pålagt en minstestandard familievoldskoordinator som skal være en 100 pst. stilling og i tillegg omfatte seksuelle overgrep.

I Dokument 8:14 S tar fremskrittspartikvinnene til orde for et opprør mot voldtektsbølgen. Jeg vil si det med Lars Saabye Christensens ord: «Hvor er det blitt av alle gutta».

I desember satte Høyres representant Michael Tetzschner temaet på dagsordenen i Stortinget gjennom en interpellasjon. Det ble holdt mange gode innlegg da, og SVs representant i familie- og kulturkomiteen, Gina Knutson Barstad, sa noe klokt:

«Mange har omtalt voldtektene i høst som en bølge, inkludert jeg selv. Jeg foreslår at vi slutter med dette her og nå. Når noe skjer jevnt hele tiden, er det ikke en bølge, men en kronisk tilstand.»

Å forebygge overfallsvoldtekter må være vårt hovedfokus. Blant annet handler det om å straffe overfallsvoldtekter strengere, bevise bedre, oppklare mer og gi hjelp og oppfølging til ofrene. Vi har økt straffenivået, DNA-reformen er gjennomført, og flere tusen politifolk er trent i bevissikring. Det er etablert en egen etterforskningsgruppe ved Kripos, og det er etablert voldtektsmottak over hele landet.

Åse Michaelsen (FrP) [15:03:19]: Antall voldtekter har økt kraftig det siste året – det er det ikke tvil om – ikke bare i Oslo, men også i andre større byer. I løpet av det siste året har det kommet meldinger om at politiet i Oslo, politiet i Trondheim osv. har lagt bort flere hundre saker som omhandler seksuelle overgrep. Det har vært fakkeltog, og det har vært festtaler, men alt dette hindrer jo ikke overfallsvoldtekter. Vi trenger handling, og vi trenger konkrete tiltak.

Men noe har iallfall endret seg, for det vi så før jul, har flatet litt ut. Vi ser at politiet i større grad er til stede, og vi ser at de sakene som gjelder overfallsvoldtekter, har fått en høyere prioritet.

Da vi var i Rogaland og fikk dyptgående informasjon om hva som fungerte og ikke fungerte i Stavanger, så vi at det var mange ulike tiltak som ble igangsatt. Videre har vi sett at Voldtektsutvalget, under ledelse av Rita Sletner, som framla sin rapport allerede i 2008, pekte på en rekke gode forslag som ville kunne ha bidratt til å få ned antallet overfallsvoldtekter. Dessverre ser vi at ikke mange av disse forslagene har blitt igangsatt, men det har skjedd en positiv endring fra sist – fra vi debatterte interpellasjonen fra Tetzschner, har det skjedd noe, og det er bra.

DNA er en viktig beviskilde i voldtektssaker. Tjenestefolk i politiet snakker ofte om viktigheten av å jobbe med etterforskning mens bevisene fortsatt er «ferskvare». Dette gjelder i særdeleshet biologiske spor. Justiskomiteen har flere ganger diskutert problematikken rundt monopolet som RMI har, og de problemene det medfører med lange ventetider og lang saksbehandlingstid. I mangel på varetektsplasser ser vi at potensielle gjerningsmenn slippes fri i påvente av svar på DNA-analyse, og får dermed en sjanse til enten å stikke av eller å begå nye voldtekter. Men når statistikk fra 2011 viser at man kun fant DNA som kunne brukes i ca. fem saker av de 59 som er registrert, gir det også grunn til bekymring. Hvorfor er antallet så lavt? For å være fair, får vi iallfall svar fra politiet om at i Norge er det sånn at vi registrerer forsøk på voldtekt som voldtekt. Det forklarer kanskje også litt den differansen som er mellom Danmark og Norge på dette området når det gjelder tallmateriale. Men vi kan ikke bortforklare det som skjer – det betyr kanskje også at viktigheten av å sikre seg DNA må høyere opp i prioriteringene.

Vi trenger nyansert informasjon om hvem som begår disse voldtektene, og vi trenger informasjon om hvorfor. Et forslag er at vi legger fordommene til side og analyserer presist det vi tror vi vet:

• Nesten ingen etniske nordmenn gjennomfører overfallsvoldtekter.

• Noen få personer står bak mange overfallsvoldtekter. De er ikke-vestlige, men ikke nødvendigvis asylsøkere eller har illegalt opphold. Ofte har disse personene med ikke-vestlig bakgrunn oppholdstillatelse i Norge.

• Ofrene er alene, enkelte områder av byene er mer utsatt enn andre.

I fjor var det nesten 60 registrerte overfallsvoldtekter i Oslo. Politiet har tatt syv antatte gjerningsmenn, alle har ikke-vestlig bakgrunn. Dette sammenfaller med tidligere statistikk: Det er nesten utelukkende personer med ikke-vestlig bakgrunn som står bak.

Politiet i Stavanger tok i bruk utradisjonelle metoder for å bekjempe overfallsvoldtektene. De trykket opp egen infobrosjyre på ulike språk om norsk kultur og norske regler, som ble fordelt på steder der mange med utenlandsk bakgrunn ferdes. De tok kontakt med imamer for å opprette dialog om tiltak og behov for informasjon ut til miljøene som kommer til fredagsbønnen. De trykket opp flyers med informasjon og etterlysning av gjerningsmannen på flere språk, og fordelte disse i restauranter og diskotekmiljøer. De igangsatte egne kurs i regi av introduksjonsprogrammet med større fokus på norske forhold og kvinners rettigheter. Og resultatene taler for seg – fra godt over 20 voldtekter og ned til null på kort tid.

Det er viktig at vi skiller mellom overfallsvoldtekter og voldtekt med kjent gjerningsperson. Det er ulike virkemidler man må ta i bruk, men disse to representantforslagene tar opp bredden av det som må gjøres.

Vi skal jo ha en interpellasjon etterpå om vold i nære relasjoner, som går litt mer inn i den type voldtekt. Men den negative holdningen en har til kvinner, ligger i bunnen i alle disse sakene.

Jeg tar opp forslagene som vi har alene, og de vi står sammen med Høyre om.

Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Anders B. Werp (H) [15:08:44]: La meg først, på vegne av Høyre, gi ros til forslagsstillerne som står bak disse to representantforslagene, for voldtekt er en grufull forbrytelse.

Ifølge anslag fra Voldtektsutvalget blir mellom 8 000 og 16 000 personer voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert eneste år. Voldtekter begås i parforhold, på private fester, på nachspiel, i pirattaxier og på gaten. I mange tilfeller er det en relasjon mellom overgriper og offer. I debatt om voldtekt må derfor forebyggende tiltak ha en sentral plass. Voldtekt er utelukkende overgriperens ansvar. De fleste voldtekter begås av menn. Etter min mening er det derfor et ansvar for alle menn å bidra til gode holdninger hos andre menn. Dette gjelder uavhengig av kulturell, religiøs eller etnisk bakgrunn. Alle har rett til å føle seg trygge i sitt eget nærmiljø. Samfunnet må støtte overgrepsutsatte med målrettede hjelpetilbud. Overgrepsmottak og krisesentre er viktige bidrag for å hjelpe ofre i en vanskelig tid.

Utformingen av voldtektsmottakene, holdningene i politiet og domstolene, følelsen av å bli tatt på alvor samt retten til bistandsadvokat er i mange tilfeller avgjørende for at overgrepsutsatte blir påført minst mulig belastning etter et overgrep.

Høyre har i lang tid ment at straffenivået for overgrep har vært for lavt. Vi var derfor positivt innstilt da regjeringen foreslo et høyere straffenivå i den nye straffeloven. Tilsvarende var det med skuffelse vi registrerte at Høyesterett kort tid etter at den nye straffeloven var vedtatt, ikke la det nye straffenivået til grunn, slik et samlet storting gjorde, og som også Lovavdelingen la til grunn i proposisjonen.

Fra Høyres side ble det derfor kort tid etter foreslått å endre dagens straffelov. Regjeringen fulgte opp kort tid etter, og et samlet storting sto bak nok en skjerping av straffenivået. Dette viser at regjeringen kan handle raskt når den virkelig ønsker.

Vi merker oss også det stortingsflertallet skriver i innstillingen. Her går det fram at det rød-grønne flertallet er tilfreds med at analyse av biologiske spor ikke skal gjøres av kommersielle aktører. Jeg vil understreke at Høyre ikke er tilfreds med at vi på denne måten unnlater å ta i bruk alle midler vi kan, for å bekjempe voldtekt og legge til rette for effektiv etterforskning, slik som både Politijuristene og Advokatforeningen understreket i høringen justiskomiteen hadde i denne saken. Også en forskningsrapport fra Universitetet i Bergen, datert 15. juni 2011 – en forskningsrapport utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet – legger opp til at dagens modell for analyse av DNA har svakheter og problemer knyttet til seg, slik at for Høyre framstår det som vanskelig å forstå at man på den måten fra flertallet kan uttrykke tilfredshet med akkurat den situasjonen.

Så til de framlagte forslagene:

For Høyre er det viktig at alle gode virkemidler vurderes og tas i bruk. Det er derfor et godt forslag som er fremmet fra Venstre. Det er viktig at regjeringen følger opp Voldtektsutvalgets forslag på en egnet og god måte. Representantforslaget fra Fremskrittspartiet inneholder en rekke ulike forslag. Blant annet blir behovet for økte ressurser i politiet samt bruk av DNA i straffesakskjeden og straffenivået berørt. Voldtekt må bekjempes på bred front. Det er forslagene fra Fremskrittspartiet et godt eksempel på.

Vi har også tidligere stått sammen med Fremskrittspartiet om en rekke tiltak som er egnet til å forebygge og gjøre etterforsking av voldtekter bedre – samtidig forslag som etter vår mening vil få flere overgripere dømt. Høyre kommer til å støtte mange av forslagene fra Fremskrittspartiet.

Akhtar Chaudhry (SV) [15:13:18]: Voldtekt er noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Mange mennesker mister livskvaliteten. Overgrep har både psykiske og fysiske konsekvenser. Man mister konsentrasjonen, man påføres skam og skyld, man får et dårlig selvbilde og mister lysten til arbeid og utdanning. Altså: Hele livsgrunnlaget kan simpelthen rakne. Derfor er det viktig at arbeidet og kampen mot voldtekter fortsetter. De må forebygges, de må etterforskes, de må straffes, og de må repareres. Det er ikke mindre enn det!

Dette arbeidet skal foregå på mange plan. Først og fremst dreier det seg om holdninger. Men det er stort sett menn som voldtar, og da er det viktig at vi menn snakker om det. Vi kan ikke ta ansvar for andre menns svarte gjerninger, men vi kan være en del av løsningen. Jeg har hatt samtaler med mine sønner om hva voldtekt betyr, hvordan de pågår, hvordan man skal avverge dem, og hvordan man skal støtte ofre dersom de kommer i en slik situasjon. Denne samtalen må flere ta.

Det var interessant at Anna Ljunggren var innom det forslaget som er fremmet av Fremskrittspartiet – prisverdig at en god del kvinner fra Fremskrittspartiet fremmer det. Men også her er fremskrittspartimenn borte. De er stort sett borte fra debatten når det gjelder voldtekt. De må komme på banen, ikke minst her.

Så skal det jobbes for å styrke helsevesenet for å sikre spor når voldtekt først har skjedd. Vi må hjelpe kvinner i en fysisk krevende fase, og ikke minst i en psykisk krevende fase. Reparasjon etter voldtekt er enormt viktig. Mange tiltak er foreslått, veldig mange er igangsatt, og mange flere vil bli igangsatt i kommende tid. Representanter fra regjeringspartiene har gått gjennom en god del av dem. Jeg vil ikke repetere dem.

Men det er interessant at en voldtektsdebatt gjøres om til en asylantdebatt. Jeg registrerte at representanten Åse Michaelsen meget kort var innom at voldtekt er et bredt tema. Det er opptil 15 000 voldtekter som blir begått i Norge, og forslagene går kun på de voldtektene som blir begått av asylsøkerne. De er absolutt alvorlige, de skal tas på alvor, de skal forebygges, de skal etterforskes og straffes, men det er ikke bare dem vi skal bruke tid på. Hvis kvinner er poenget her, hvis kvinner er saken her, må vi se på helheten. Men jeg forstår ikke hva slags menneskesyn som ligger bak at man skal utvide «registrering og kontroll ved ankomst av asylsøkere slik at registreringen også omfatter DNA-profiler som politiet kan få tilgang til», som Fremskrittspartiet foreslår. Det betyr alle asylsøkere. Det betyr menn, kvinner, barn, eldre, syke – alle skal registreres fordi noen av dem begår voldtekt. Hva med andre menn i Norge – et par millioner menn? Noen av dem begår voldtekt. Skal vi registreres alle sammen? Skal jeg registreres? Skal representanten Ropstad også registreres? Hvorfor ikke gjøre det, for vi kan jo begå voldtekt? Hva slags menneskesyn ligger bak denne type forslag?

Så foreslås det videre:

«Stortinget ber regjeringen åpne for å plassere asylsøkere i lukkede mottak.»

Samtlige asylsøkere – kvinner, barn! Det står det, og det hjelper ikke å riste på hodet. Jeg leser ordrett «plassere asylsøkere i lukkede mottak». Det betyr alle – menn, kvinner, barn, syke – alle – fordi noen av dem begår kriminelle handlinger. Men det gjør jo andre også – fire, fem millioner nordmenn. Noen av dem begår kriminelle handlinger. Hvis det samme menneskesyn skal legges til grunn, må vi alle sammen bures inne.

Dette er et menneskesyn som SV tar kraftig avstand fra. Vi er villige til å drøfte alle positive og seriøse tiltak mot voldtekt, både for å forebygge, etterforske, straffe og reparere voldtekt. Men vi er ikke med på denne type menneskesyn.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:18:25]: Vi har alle vært preget av de mange voldtektene og voldtektsforsøkene som Norge og særlig Oslo ble rammet av i fjor.

Nå har mediestormen lagt seg, men fremdeles er det altfor mange som blir utsatt for brutale overgrep og får livet snudd opp ned og blir preget for livet.

Voldtekt er et nestendrap og er blant de mest alvorlige overgrep noen kan utsettes for. Skadene kan være både fysiske og psykiske, og vi vet at voldtektsofre ofte sliter med langvarige ettervirkninger.

De mange overgrepene som har skjedd i bl.a. hovedstaden vår, har skapt stor frykt i hele befolkningen. Vi hører om kvinner som ikke tør å gå alene i byen lenger, og flere forteller om økt mistenksomhet og skepsis i møte med fremmede. Dette er ille! Vi kan ikke akseptere at et lite mindretall på denne måten setter grenser for livsutfoldelse og frihet.

Overfallsvoldtekter er skremmende, og selv om vi har lett for å fokusere på overfallsvoldtekter, utgjør voldtekter som begås på fest, i hjemmet eller i andre sammenhenger – ofte av kjent gjerningsmann – det største antallet. Det er blitt anslått, som flere har vært inne på, at det begås 8 000–16 000 voldtekter hvert år i Norge. Et fåtall av disse blir anmeldt, og et fåtall ender med dom. I hele fjor ble det anmeldt 55 voldtekter i Oslo. Bare åtte gjerningsmenn er tatt og identifisert. Alle de åtte har ikke-etnisk norsk bakgrunn. Utenfor hovedstaden hadde det fram til 13. november i fjor blitt anmeldt 63 overfallsvoldtekter, og bare to antatte gjerningsmenn var da tatt. Per 31. desember 2011 var 21 av de 55 anmeldte sakene i Oslo avgjort. I to av sakene er det tatt ut tiltale, mens 18 av dem er henlagt. Én sak er sendt til et annet politidistrikt, og de øvrige sakene er fremdeles under etterforskning. Vi kan ikke leve med at det er et lite prosentantall av dem som anmeldes for voldtekt, som dømmes. Dette er et rettssikkerhetsproblem, og det er en stor utfordring for befolkningens tillit til politi og rettsvesen.

Strafferettens strenge krav til bevis gjør at det i voldtektssaker er avgjørende å sikre tekniske spor. Det er også svært viktig med raske avhør av mulige vitner for å sikre at betydningsfulle detaljer ikke glemmes. Derfor er DNA-analyser meget viktig. Dette er helt åpenbart en offentlig oppgave som krever streng regulering og tilsyn, men det trenger ikke nødvendigvis bety et offentlig monopol. Kristelig Folkeparti er tilhenger av å styrke det offentlige rettsmedisinske miljøets kompetanse og kapasitet. Det er et spørsmål vi har reist i denne sal ved flere anledninger. Men i en situasjon hvor det åpenbart er behov for økt kapasitet, vil det være i samfunnets interesse å slippe private miljøer til etter anbud og konkurranse og med nødvendig offentlig styring og tilsyn.

Vi vet at rask pågripelse av gjerningsmenn i voldtektssaker virker avskrekkende, og derfor må samfunnet sette alt inn på at det kan skje.

Rundt om i landet holdes flere titalls politistillinger vakante for å få de årlige budsjettene til å gå i balanse. Dette innebærer at befolkningen får et mindre tilgjengelig og tilstedeværende politi. Vi vet også at en anstrengt ressurssituasjon kan medføre at voldtektssaker som er ressurskrevende å føre til fellende dom, henlegges før alle mulige etterforskningsskritt er gjennomført.

Det er mange grep som må tas, men uansett – i tillegg til det jeg har nevnt – vil forebygging alltid være det viktige. Det gjelder å forandre holdninger, og det gjelder å forebygge at voldtekt kan skje. Derfor er jeg enig med Venstre i at det er viktig å følge opp tiltakene i NOU-en med det paradoksale navnet «Fra ord til handling».

Utfordringene knyttet til voldtekt er mange, og det er umulig å komme grundig inn på alle i et kort innlegg. Men avslutningsvis vil jeg minne om at voldtektsofre ikke bare forteller om vanskelige opplevelser i møte med politi og domstoler. Det er f.eks. også utfordrende for mange å få rask oppfølging og hjelp fra helseapparatet i tiden etter overgrepet.

Jeg vil oppfordre alle gode krefter i samfunnet – i politikken, i organisasjons- og menighetsliv, i skolen og i media – til å arbeide holdningsskapende, konkret og målrettet, slik at vi igjen kan få tryggheten om natten tilbake.

Kristelig Folkeparti støtter forslagene nr. 1–4.

Trine Skei Grande (V) [15:23:48]: Voldtekt er den mest krenkende handlinga vi kan tenke oss. Voldtekter er grusomme, og de er i et så stort omfang at de angår oss alle i vårt samfunn. Overfallsvoldtekter har en spesiell virkning på samfunnet fordi de angår vår ferdsel i det offentlige rom. De gjør oss mer redde, men de påvirker også vårt syn på det offentlige rom.

For meg som er en voksen dame, boende på østkanten i Oslo, er ikke redselen for å gå i gatene det store. Men jeg bor i et område der det – bare noen meter fra mitt soveromsvindu – er begått noen av de verste overfallsvoldtektene i Oslo. Det betyr at hver gang du våkner om natten av at noen skriker, tenker du: Er det nå du skal ut og hjelpe noen? Derfor påvirker dette hele synet på hvordan du opplever det offentlige rom, det påvirker hvordan du opplever byen din, og det påvirker folks trygghet. Sjøl om du ikke anser deg sjøl som et potensielt offer, så ser du deg som en byborger som ønsker å være til stede for folk.

Derfor har overfallsvoldtekter en annen virkning – i tillegg til det menneskelige – og derfor er det også veldig farlig, det som skjer fra Stortingets talerstol akkurat nå, nemlig at man definerer at voldtekter bare blir begått av noen. Det er sant at noen av dem som er dømt for overfallsvoldtekter – som er en veldig, veldig liten del – har innvandrerbakgrunn. Men hvis noen hadde brydd seg med å ringe etterforskerne på dette avsnittet og spurt dem hvordan voldtektsofrene beskriver overgriperen – jeg snakket med dem som har analysert de 20 siste overfallsvoldtektene i Oslo – så har de ett likhetstrekk: De vet ingenting om overgriperen. De vet ingenting om hudfarge, de vet ingenting om hårfarge, de vet ingenting om klær og antrekk. De vet ingenting, for de så aldri noe. Likevel slår vi fra Stortingets talerstol fast hvordan vedkommende så ut. Det må vi passe oss for, for det betyr at vi ikke passer oss for de riktige typene i byen, og det betyr at det kan hemme etterforskning, hemme tankegang og hemme oss i å få tatt disse mennene ut fra gata.

For overfallsvoldtekt og voldtekt er mye mer sammensatt enn som så. Derfor må man ha stor variasjon i virkemidler for å nå det vi skal. Vi klarte det jo i Oslo før jul. Da politiet virkelig la seg i selen, da Oslo-folk virkelig la seg i selen og alle bestemte seg for at sånn skulle vi ikke ha det i byen vår, så klarte vi det. Da gikk tallene ned, det virket. Men vi må bruke alle virkemidlene, hele tida, for å ta tak i det. Vi må ha eksperter innenfor politiet som kan akkurat dette, vi må ha leger som kan akkurat dette, for det er noe helt annet å få inn ei jente som bare trenger legehjelp, og ei som trenger bevisopptak. Det er en ganske annerledes oppgave. En vanlig lege er ikke trent til det, en vanlig lege er trent for å ta vare på jenta, sånn at hun ikke skal få langvarige skader. Det å ta opp bevis i en straffesak er noe helt annet. Det krever en spesiell kompetanse, og den kompetansen må være der. All helsehjelp knyttet til dette må være gratis. Det er ingen som skal måtte gå og tenke om en har råd til å betale egenandelen når en trenger psykologhjelp eller legehjelp.

Venstre stemmer derfor for forslag nr. 1, som var vårt opprinnelige. Vi stemmer også for forslag nr. 3. Det er for oss helt uforståelig at man ikke skal la alle få lov til å bidra for å samle bevis i denne omgangen – det gjelder DNA. Så skjønner jeg litt av frustrasjonen til SVs representant, men jeg syns også de kan ta den internt i regjeringa hans, for representanten Klinge høres ut som en virkelig ur-senterpartist når hun uttrykker at straffedømte bør holdes inne. Straffedømte skal sitte i fengsel og sone straffen for det han faktisk har gjort. En skal ikke lage noen egen innhegning for dem. Har du gjort en kriminell handling, skal du settes i fengsel for å sone for den handlinga. Det anser jeg som vanlig rettspraksis i dette landet. Det å prøve å bruke det som en «omveiformulering» for å tekkes fremskrittspartivelgere, syns jeg er ufint, også i denne regjeringa.

Statsråd Grete Faremo [15:29:01]: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse. Det er krenkelse av menneskeverdet på det groveste, det påfører offeret store lidelser, og det sprer frykt og utrygghet. Det er det ikke tvil om at regjeringen og komiteen er enige om. Jeg er også enig i at det er viktig å ha voldtekt på den offisielle dagsordenen, og hyppig ta det opp til debatt for å komme dette alvorlige problemet til livs.

Jeg er glad for at komiteen viser til at regjeringen i stor grad har fulgt opp forslagene fra Voldtektsutvalget i NOU 2008:4, slik det framgår av statusoversikten vi også har utarbeidet, som ble lagt ut på regjeringens hjemmeside i desember i fjor. Jeg vil særlig vise til opprettelsen av voldtektsgruppen ved Kripos, som er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling når det gjelder voldtekt, og som bidrar til økt kvalitet og raskere oppklaring ute i politidistriktene. Jeg vil også trekke fram at vi har opprettet flere overgrepsmottak over hele landet, og at familievoldskoordinatorene i politidistriktene skal bidra til at voldtektsofre som kommer til politiet, møtes med empati og profesjonalitet.

Jeg deler komiteens bekymring for det høye antallet voldtekter. I Oslo var det samlet sett en økning av registrerte anmeldelser av voldtekt og forsøk på voldtekt fra 196 i 2010 til 256 i 2011. Det er en økning på vel 30 pst. Vi vet ikke om dette skyldes at mørketallene blir mindre ved at flere velger å anmelde voldtekt. Som tidligere nevnt, gjennomføres det nå en omfangsundersøkelse på nasjonalt nivå av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Vi trenger å vite mer. Denne studien vil kunne gi oss viktig kunnskap. Jeg er også glad for å kunne fortelle at politimesteren i Oslo har besluttet at en tilsvarende undersøkelse som den som ble gjennomført etter voldtektsanmeldelsene i 2010, også skal gjennomføres med tanke på anmeldelsene registrert i 2011. Denne rapporten vil kunne sammenlignes med foregående år også når gjelder hvilken situasjon voldtekten har skjedd i. Det innebærer at den bl.a. vil gi svar på hvor stor økning det har vært når det gjelder antall registrerte overfallsvoldtekter. Jeg har fått opplyst at det også tas sikte på å belyse hvilken effekt medieeksponering har på anmeldelse av ulike typer voldtekt. Rapporten forventes ferdigstilt i løpet av første halvår i år.

Selv om regjeringen har satset bredt gjennom forebygging, bedre oppklaring samt hjelpetiltak og oppfølging til voldtektsofre, viser tallene at det gjenstår flere utfordringer. Utfordringene omfatter flere departementers ansvarsområder. Derfor besluttet regjeringen 15. desember i fjor at det skal utarbeides en egen handlingsplan mot voldtekt. Gjennom en handlingsplan kan vi sikre sammenheng og helhet i arbeidet og styrke regjeringens samlede innsats på dette viktige området.

Handlingsplanen skal utarbeides av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Justisdepartementet i fellesskap. Arbeidet ledes av Justisdepartementet. For meg som justisminister vil det være et høyt prioritert område å videreføre og styrke arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [15:33:15]: Det er nevnt av flere i debatten i dag at et av de sterke virkemidlene er om man får en samordning der man forebygger best ved at alle aktørene i bybildet samarbeider – både offentlige, private og frivillige. Det står komiteen helt samlet om, og det har jeg hørt at statsråden også har sagt tidligere.

Så da blir mitt spørsmål når det gjelder å få til et samarbeid mellom samtlige aktører om å forebygge – kanskje også være med og løse sakene og gjøre etterforskningen lettere: Hva gjør regjeringen for å dra med seg andre aktører – kommuner, kommunale institusjoner – i dette fellesskapet for å forebygge og bekjempe overfallsvoldtekter?

Statsråd Grete Faremo [15:34:15]: Det gjøres en rekke ting for å sikre god tverretatlig og tverrfaglig samhandling. Nå endte spørsmålet med bare en henvisning til overfallsvoldtektene. Jeg synes det er viktig å se dette i sammenheng. Vi trenger god kunnskap om hva som skjer, og selvsagt god kompetanse for å kunne både forebygge, etterforske og iretteføre om overgrep skjer. Politirådet står sentralt. Erfaringsoverføring står sentralt. Når jeg hører politimesteren i Oslo snakke om verdien av samarbeidet med kommunen i politirådet, er dette viktig. Det er også en plan om å utarbeide en egen veileder for kommunene for at vi skal sikre også en tett og faglig kvalifisert samhandling på kommunalt nivå.

Per Sandberg (FrP) [15:35:20]: Det er jo riktig at vi skal bekjempe alle typer voldtekter, men i denne saken handler det om overfallsvoldtekter, altså voldtekter som skjer i det offentlige rom. Da er det klart at det er viktig at man får en samhandling mellom dem som faktisk har ansvaret for infrastruktur, f.eks. Det gjelder de grønne lungene våre og kontrollen med det, belysning osv., der det kan være overlappende ansvar også i forhold til stat, kommune og fylke, og der det kanskje er ressursene, altså bevilgningene, som blir det avgjørende spørsmålet med hensyn hvorvidt man skal gjøre tiltak for å forebygge, for å få det offentlige rom så trygt som mulig. Det er mer i den retningen der jeg utfordrer statsråden – hvorvidt regjeringen har noen samordningstiltak for å få på plass ansvaret for bevilgninger, så det ikke skal stå på det når det gjelder infrastruktur og det offentlige rom.

Statsråd Grete Faremo [15:36:26]: Når jeg ikke vil slippe tak i også andre typer voldtekter, handler det om at overfallsvoldtektene utgjør en mindre andel av det totale antall voldtekter. Men like fullt er innsatsen mot overfallsvoldtekter svært viktig og samarbeidet med kommunale myndigheter også sentralt. Det gjøres et stort arbeid med å systematisere kunnskapen ved Oslo politidistrikt. Både gjennom den innsatsen som gjøres hos Kripos, i den egne enheten, og i Oslo politidistrikt, skjer det et systematisk arbeid som vi både så ga effekt før jul, og som vi likevel må følge nøye og evaluere for å se hvordan vi kan anvende denne kunnskapen i tiden framover.

Stavanger gjorde en sterk innsats. Det var politiet, det var kommunale myndigheter, frivillige, taxinæringen – alle gikk sammen om å få bukt med det som var et stort problem der i 2009. Jeg tror vi vil se mye av denne type tiltak framover.

Anders B. Werp (H) [15:37:40]: Som statsråden helt sikkert både hører og forstår, er det lett å samle bred enighet her i salen om viktigheten av tiltak for å bekjempe både overfallsvoldtekter og voldtekter i sin alminnelighet.

Det er all grunn til å gi honnør og ros til de mange medarbeidere i politiet og andre steder som arbeider med både å etterforske saker og å støtte utsatte kvinner og menn. Men det er ingen grunn til å være tilfreds likevel. Vi må alltid være utålmodige etter å finne de beste løsningene. Derfor reagerer Høyre når det står i en flertallsmerknad i saken at man er tilfreds med at analyse av biologiske spor ikke skal gjøres av kommersielle aktører. Vi kan vanskelig tolke det på annen måte enn at dette er et uttrykk for en dogmatisk tilnærming til et viktig spørsmål som fratar oss muligheten til å komme til bunns i alle saker.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden behandle den forskningsrapporten departementet selv iverksatte og bestilte fra Universitetet i Bergen, og som kom i juni 2011?

Statsråd Grete Faremo [15:38:49]: Jeg er glad for den støtten regjeringen får for den aktiviteten som gjøres for å bekjempe voldtekter og alvorlig kriminalitet. Så har vi hatt anledning til å diskutere analysemodellen som Norge anvender, flere ganger i denne sal. Vi har en modell som fungerer. Vi har en modell som er lik modellen i veldig mange av våre naboland. Vi har også bidratt til å utvikle det systemet vi har på en god måte, bl.a. ved å sørge for en bedre kapasitet.

Så veldig mye går på: Hvorfor introdusere en annen modell som vi ikke vet om fungerer like godt? Det samarbeidet vi har med etablerte organisasjoner, fungerer bra. Vi kjenner hverandre, og de vet hvordan dette materialet skal brukes. Det er ikke dogmatiske grunner som ligger til grunn for modellen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:40:07]: Vi fortsetter litt til. Min replikk går egentlig på den biten at det er veldig mange voldtekter som en vet skjer, men som aldri blir tilkjennegitt, de blir aldri anmeldt. Det er store mørketall. Det positive – hvis en kan snakke sånn med økt antall voldtekter – er forhåpentligvis at flere av dem som før valgte ikke å anmelde, nå tør å gjøre det og ønsker å gjøre det. Det er bra. Samtidig er det viktig at de som velger å anmelde, opplever at de blir tatt på alvor, og at det i flest mulig tilfeller, hvis det er blitt begått en voldtekt, ender med dom.

Bekymrer det ikke statsråden at det er et så høyt antall overgrep som ikke blir anmeldt, og at så mange av dem ikke ender med dom? Jeg vil gjerne høre litt om statsrådens tanker og planer og visjoner på det feltet.

Statsråd Grete Faremo [15:41:00]: Jeg er glad for oppmerksomheten på dette området fra representanten Ropstad. Det bekymrer meg at vi har et større antall henleggelser. Jeg synes det er interessant å se at vi har en sterk økning i antallet anmeldelser. Jeg tror vi får flere mørketall fram i lyset. Da må vi selvsagt vite å stille opp på en god måte for ofrene, også for å sikre iretteføring gjennom god etterforskning.

Vi skal ha en interpellasjon i denne salen senere i dag. Blant annet de ulike tiltak vi gjør for å bygge kompetanse i justissektoren, og tverrfaglig sammen med helsevesen og andre etater, tror jeg er viktige bidrag for å sikre en god utvikling også på dette feltet.

André Oktay Dahl (H) [15:42:02]: I svaret til representanten Werp var statsråden veldig fornøyd med den valgte modellen. Men rapporten som representanten Werp viste til, konkluderte med et behov for «second opinion». Det vil si at modellen ikke er bra nok. Den vil klart svekke rettssikkerheten. Regjeringen selv, et enstemmig storting, ønsker et «second opinion»-miljø. For dette årets budsjett har regjeringen valgt ikke å gi penger til det «second opinion»-miljøet som hele Stortinget ønsker, nemlig det i Tromsø. Da er spørsmålet: Når har regjeringen tenkt – etter seks år – omsider å få på plass et «second opinion»-miljø som den selv ønsker, og som denne rapporten faktisk støtter regjeringen i?

Statsråd Grete Faremo [15:42:41]: Det er grunnleggende viktig å sikre god behandling av analysematerialet og også sikre at analysene gjøres så raskt som mulig. Det har det vært stor oppmerksomhet om i både regjering og storting, og gode resultater er oppnådd.

Så har det også vært en diskusjon, som representanten peker på, knyttet til om det likevel er behov for en «second opinion» av de prøver som er tatt. Det er en viktig diskusjon. Det er også en diskusjon hvor det ikke er utelukket at man kan velge en annen modell enn den man har i dag. Slik prioriteringene har vært så langt, har en sikret at det er grunnleggende god kapasitet og kvalitet når det gjelder de analyser som gjøres.

Så er det riktig at det har vært diskutert en mulig satsing på et miljø i Tromsø, og representanten har også vært opptatt av et miljø i Stavanger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:44:02]: Helst skulle vi ha unngått å stå her i denne salen og snakka om valdtekt. Vi skulle hatt eit så trygt samfunn at vi kunne fått gå ute i fred og ro og sloppe å få sånne overgrep over oss.

Før eg startar på sjølve debatten, vil eg berre seia til representanten frå SV som etterlyste menn frå Framstegspartiet i debatten: Mennene i Framstegspartiet støttar forslaget fullt ut, og det er veldig godt og veldig bra for meg. Ein annan ting: Eg etterlyser nok mine medsystrer i SV. Kor er dei i denne debatten?

Valdtekt eller andre seksuelle overgrep inneber å bli tvungen eller pressa til seksuelle handlingar mot eigen vilje. Eit offer for valdtekt kan vera mann eller kvinne, vaksen eller barn. For mange valdtektstoffer blir kvardagen tung å bera, dei blir merkte for livet. Nokon klarer å arbeida med opplevinga, andre gjer det ikkje. For enkelte har det vore så vanskeleg å leva med seksuelle overgrep at det å ta sitt eige liv har vore den einaste utvegen. Det kan ikkje eg finna meg i. Vi lever i eit land der fridom og tryggleik blir høgt verdsett. Vi tilhøyrer eit samfunn der vi skal kunna bevega oss fritt, utan å måtta vera engstelege eller redde for å gå aleine, eller kjenna på at det å vera kvinne gir nokon ein moglegheit til å frårøva oss vårt følelsesliv og bevegelsesfridom. Det forventar eg at vi som politikarar i denne salen kan vera saman om å gjera noko med. Valdtekt rammar ikkje berre oss kvinner, men også menn og barn.

For eit par dagar sidan kunne vi lesa i nyheitene om ei svensk jente på 14 år som hadde blitt kontakta av ein vaksen mann via chatten til nettspelet Wordfeud. Mannen innleidde eit seksuelt forhold til jenta, og er no tiltalt for valdtekt. Dette spelet er eit ordspel som blir spelt i alle aldersgrupper, inkludert meg sjølv. Dette er eit spel som burde vera trygt å spela også for barn.

Eg – som mor til fire og bestemor til fem – kjenner at det også er på tide at det blir sett inn ressursar for å beskytta barn og unge gjennom Internett og dei sosiale media. Nettvett bør setjast på dagsordenen også hos politiet. Trass i at dei har sett ned eit utval og laga handlingsplanar om temaet, ser vi at det er eit omfattande problem at barn og unge blir misbrukte og utsette for overgrep gjennom kontaktar på Internett og i dei sosiale media.

Eg meiner at dette er eit fenomen som kjem til å breia om seg enda meir. Mens vi i denne augeblinken debatterer viktigheita av å prioritera ressursar til politiet for å gjera samfunnet vårt tryggare, sit det faktisk overgriparar der ute og ventar på sitt neste offer. Eg meiner det er nødvendig å auka kompetansen, innsatsen og arbeidet med å forebyggja, forhindra og kjempa mot misbruk på nettet generelt og i dei sosiale media.

I fjor var det 463 meldingar som gjekk på seksuell handling med barn under 16 år. Dette er ein auke på 21,6 pst. frå året før. Dette er alvorleg. Vi må gjera noko – og det med éin gong.

André Oktay Dahl (H) [15:47:07]: Det statsråden sa for kort tid siden, er oppsiktsvekkende. Det statsråden sa, var at det har vært diskutert om man skal etablere analysemiljøer i Tromsø. Nå vil jeg be om en avklaring på om regjeringen nå har tenkt å ikke etablere et alternativt miljø i Tromsø, slik Stortinget tidligere har vedtatt – med regjeringspartienes støtte. Ja, eller nei?

Representanten Skei Grande var inne på noe sentralt: Én ting er de som rent faktisk blir utsatt for en overfallsvoldtekt, noe annet er hva alle andre føler, tryggheten i byen, at det er en negativ effekt som vi må se på. Men: En ting som er viktig, som statsråden selv var inne på, er at i deler av den offentlige debatten vi har, blir det et så stort fokus på overfallsvoldtekter at det faktisk gjør at enkelte av de som er utsatt for de «ordinære voldtektene» – et forferdelig uttrykk å bruke – plutselig ikke blir regnet som «skikkelige» voldtektsofre. Er man utsatt for en overfallsvoldtekt, er det svært alvorlig, mens de som er utsatt for en «sovevoldtekt», er nødt til å forklare seg om hvorfor de ble utsatt for det, om de var for fulle og hadde for korte skjørt og alt det der. Ledende jurister diskuterer nå hvor problematisk det er med den loven som Stortinget enstemmig har vedtatt når det gjelder minstestraff, og da synes jeg det er på tide at vi også diskuterer hva «sovevoldtekter», nachspielvoldtekter, gjør med folk. Jeg tror en god del av de juristene, og andre mennesker, kunne tatt seg en tur på samtalegruppene på en del av voldtektsmottakene, og så ville de ganske raskt se at det ikke handler om man er blitt utsatt for en overfallsvoldtekt eller en nachspielvoldtekt – det handler om hva som skjer med ofrene, inni dem, etter at de har opplevd en voldtekt, som er det verste noen kan oppleve, uansett måten den skjer på. Det er høyst individuelle reaksjoner.

Representanten Skei Grande var inne på at vi ikke må ha en debatt om hvordan man ser ut. Det ser man jo på en del av de pedofile som er avslørt. Det er ikke nødvendigvis bare svartsmuskede, mindre heldig utseende menn som gjør dette. Det er ganske mange andre også, men samfunnets fordommer gjør at det kanskje er lettere å tro at det er de som er pedofile, eller voldtektsforbrytere. Det er svært mange med ulik hudfarge, ulike klær, ulike måter å være på, som er voldtektsforbrytere. Det kan være hvem som helst. Men vi må ikke gå i den fellen at vi blir så opptatt av å understreke at det kan være alle, at vi ikke også ser på statistikken og ser at det er en høyere forekomst blant enkelte med en annen etnisk og kulturell bakgrunn. Det kan være mange årsaker til det – sosiale forskjeller, psykiske utfordringer osv. – men vi må også ta de debattene, slik at vi ikke sitter og slår hverandre i hodet med utseende, farge eller andre kjennetegn på voldtektsforbryterne.

Men helt til slutt må jeg rett og slett be statsråden om å klargjøre: Hva er statsrådens – og regjeringens – holdning til etablering av et alternativt miljø i Tromsø?

Jenny Klinge (Sp) [15:50:26]: Eg synest representanten André Oktay Dahl hadde eit svært godt innlegg, der han tek fram spesielt det eg sa på slutten, om dette med samanhengen mellom etnisitet og overfallsvaldtektene, at ein faktisk må kunne sjå på statistikken. Det betyr ikkje at ein bagatelliserer andre typar valdtekter. Det betyr heller ikkje at ein innser at kven som helst faktisk kan vere valdtektsmenn, at faktisk norske menn er i overvekt blant dei som valdtek her til lands.

Det er bra at dette temaet engasjerer så mange, og det er også bra at representanten Trine Skei Grande er oppteken av temaet. Men eg synest ikkje det er særleg lovande at Venstre-leiaren totalt overser samanhengen mellom etnisitet og fenomenet overfallsvaldtekter. Hanne Kristin Rhode, som er sjef for volds- og sedelighetsavdelingen ved Oslo-politiet, har ved mange tilfelle understreka at alt tyder på at det overveldande fleirtalet av overfallsvaldtektsmenn er ikkje-vestlege og frå enkelte kulturar. Venstre kan sjølvsagt velje å fortsetje å gå med skylappar for å sleppe å ta inn over seg dette faktumet, og det roar sikkert dei ned, men det roar ikkje ned alle dei som ser at målretta tiltak må tuftast på kunnskap.

Skei Grande sa at det er ufint av meg å peike på denne nemnde samanhengen, og at eg visstnok prøver å tekkjast framstegspartiveljarar ved å slå fast behovet for å verne kvinnene mot valdtektsdømde asylsøkjarar som ikkje har rett til opphald. Eg vil presisere at det var den gruppa eg tala om. Eg synest dette er ein grov påstand, og eg vil vise til ei sak med ein etiopiar som kom ut av fengselet etter å ha sona ein dom for ei svært grov og valdeleg overfallsvaldtekt. Vedkommande skulle ut av landet, men på grunn av saksbehandlingstida – og eg trur også fordi det var fare for hans eige liv viss han vart sendt ut – så var det ikkje klart for utsending. Kort tid etter lauslatinga gjekk han laus på ei kvinne som skulle inn i si eiga leilegheit, valdtok ho og kutta ho opp med kniv og øydela helsa hennar for resten av livet. Eg synest ikkje det er greitt.

Det er openbert at vi må verne samfunnet mot alle typar valdtektsmenn og gje dei ei god behandling, eller rehabilitering i fengsel osv. Men terskelen for å gjere nye, grove overfallsvaldtekter er, etter mi meining, svært mykje lågare for menn som veit at dei likevel skal sendast ut av landet, og som like godt kan sitje i fengsel som å gå rundt på gata – nettopp fordi dei veit at dei ikkje blir sende ut. Det er også eit paradoks at dei ikkje blir sende ut fordi det er fare for deira eige liv, men at dei kan utnytte tida i påvente av utkasting med å øydeleggje andre sitt liv.

Tove-Lise Torve (A) [15:53:29]: Mange har vært inne på at voldtekt er en grusom handling, og at det er uakseptabelt, uansett om det er overfallsvoldtekter eller voldtekter som er begått av noen du kjenner eller kjenner til. Vi må holde fast ved, alle sammen, det som flere har vært inne på, at vi skal bekjempe dette bredt. Vi ser helt klart at vi på den ene siden må ha disse forebyggende tiltakene, og på den andre siden tiltakene med agering – altså hva vi gjør når en voldtekt er et faktum.

Jeg er veldig glad for at justisministeren i sitt innlegg fortalte at en skal satse enda mer på å få mer kunnskap og se på behovet for kompetanse. Vi kan ikke sette i verk tiltak uten at vi vet at dette er noe som vil virke. Det var veldig positivt å se den mobiliseringen som var i Oslo da overfallsvoldtektene var på det verste, før jul og etter sommeren. Det er klart at det er mye som virker. Det var òg nevnt fra statsrådens side en egen handlingsplan. Jeg ser fram til at den kommer, og at den blir basert på kunnskap.

Så litt til dette som det har vært snakk om, at det er mange mannfolk med ikke-vestlig bakgrunn som begår overfallsvoldtekter. Det er mulig at disse er overrepresentert, som flere har vært inne på, i alle fall i Oslo og Stavanger. Jeg er enig med representanten Klinge i at vi ikke kan ha skylapper på. Hvis det er en klar sammenheng der, må vi selvsagt sette inn målrettede tiltak overfor denne gruppen. Men det er likevel viktig at vi har med oss helhetsbildet når vi snakker om voldtektsmenn. I voldtektsstatistikken finner vi at det store flertallet av dem som voldtar, er hvite mannfolk, og ofte noen som voldtektsofferet kjenner.

Jeg synes at i denne debatten, som har vært god, har det vært for lite fokus på holdningsskapende arbeid. Det er det aller viktigste for å forebygge voldtekter. Det var en debatt her tidligere, en interpellasjonsdebatt. Da var vi inne på den «seksuelle skolesekken», og jeg tillater å ta fram igjen det. Det var lansert av en kronikkforfatter i Dagbladet. Forslaget gikk ut på at seksualundervisningen i skolen må handle om mer enn forplantningslære, prevensjon og kjønnssykdommer. Undervisningen må handle om seksualmoral, hva som er akseptabel atferd, og om at et nei er et nei. Dette er undervisning som jeg mener vi må løfte og ta på alvor, hvis vi virkelig mener noe med å forebygge voldtekter, uavhengig av om det er overfallsvoldtekt eller voldtekt begått av noen du kjenner.

Per Sandberg (FrP) [15:56:40]: (komiteens leder): Dette har vært en debatt der samtlige som har hatt ordet, har vært samstemte om én ting: at overfallsvoldtekter, eller voldtekter, er noe av det grusomste man kan bli utsatt for. Vår tidligere justisminister kalte det et nesten-drap, og jeg slutter meg til det.

Men vi får noen utfordringer. Jeg registrerer at vi skal ha et mangfold av tiltak, og vi skal alle sammen søke samarbeid for å gå så bredt ut som overhodet mulig for å forebygge og bekjempe. Men når noe utpeker seg som enkle og raske tiltak som vi vet kan virke i morgen, er det ingen grunn til at det skal gå inn i en handlingsplan som skal ende i dette huset om ett eller to år. Da må vi handle umiddelbart. Vi kjenner til mange slike tiltak som vi kan gjøre noe med raskt, bl.a. noen av de forslagene som ligger på bordet her i dag.

Samarbeid – mange har vist til Stavanger, der man samarbeidet med et asylmottak. Ja, så enkelt er det altså ikke i Oslo, eller i Trondheim eller i Bergen. I Oslo tror man kanskje at det oppholder seg 10 000 mennesker illegalt. I dag har jeg kommentert en sak fra Kongsberg der man savner et titalls asylsøkere fra et asylmottak. Hvor er disse? Da nytter det ikke å samarbeide med asylmottaket på Kongsberg, fordi det har forsvunnet noen asylsøkere derfra. Det er ikke så enkelt. Jeg greier ikke hisse meg opp over representanten Chaudhry eller andre som blir så opprørt over disse forslagene med lukkede mottak og bruk av DNA. Det skjer uansett, det vil måtte tvinge seg fram uansett, med de åpne grensene vi har, og den ukontrollerte asyltilstrømningen vi har. Når mennesker kommer og utnytter asylinstituttet på den måten, burde det få reaksjoner. Det er et forslag som ligger her på bordet om det, men ingen vil ha det heller. Menneskesyn handler om å ta disse forferdelige voldtektene på alvor og fremme forslag til tiltak som vi tror hindrer ett tilfelle – ett overgrep, én voldtekt. Da er jeg villig til å foreslå det aller meste. Det er dette det handler om; menneskesynet man har på disse områdene.

André Oktay Dahl (H) [15:59:43]: Jeg ser at statsråden ennå ikke har tegnet seg til å svare på et veldig konkret spørsmål. Det er faktisk ett konkret spørsmål, og det er etablering av Tromsø. Jeg forventer faktisk, selv om man har en flertallsregjering, at man svarer på spørsmål som blir stilt i denne sal. Regjeringen og et enstemmig storting ønsker seg et «second opinion»-miljø for å sikre bedre rettssikkerhet. Det har vært en av de viktigste debattene hele forrige stortingsperiode fram til statsråd Storberget gikk av. Etablering av Tromsø har vært et av hovedargumentene mot at Gena i det hele tatt skulle kunne brukes for å oppfylle Stortingets og regjeringens mål om et analysemiljø nummer to. Da må jeg rett og slett be statsråden om å greie å svare ja eller nei: Har regjeringen skrinlagt Tromsø, eller har den ikke? Har den det, er spørsmålet om en har tenkt å legge opp til andre analyseinstitutter for å oppfylle det som hele tiden har vært Stortingets og regjeringens felles mål.

Akhtar Chaudhry (SV) [16:01:18]: Representanten Sandberg sa at vi må ta voldtekt på alvor, og koblet det til at det å ta voldtekt på alvor kun er å bure folk inn i lukkede mottak og ta DNA-test av alle asylsøkere – barn, kvinner, eldre, syke, alt mulig. Hvis det er å ta voldtekt på alvor, har vi et problem.

Det å fortelle SV-ere at vi skal ta voldtekt på alvor, det er litt drøyt. Hvis vi er opptatt av noe, er det nettopp kvinners rettssikkerhet. Hvis vi er opptatt av noe, er det nettopp hvordan kvinner skal kunne bruke sin demokratiske rett til å oppholde seg der hvor de ønsker, når de ønsker, og på hvilket tidspunkt på døgnet de ønsker. Hvis det er noe SV er stolt av, er det nettopp å ha drevet kampen for kvinnens rettigheter i samfunnet overalt, i alle kriker og kroker. Ingen skal komme og fortelle oss at vi skal ta voldtekt på alvor.

Representanten fra Fremskrittspartiet klarer fortsatt ikke å svare på hvordan det kan ha seg at når noen asylsøkere voldtar – og det er ingen som avviser det – skal alle asylsøkere DNA-testes. Men når noen hvite menn gjør det, inkludert meg, la oss si, en svart mann som også er nordmann, hvorfor skal vi ikke DNA-teste alle nordmenn? Hvorfor skal vi ikke gjøre det? Hvilke prinsipper er det, etterforskningsmessige eller etiske, som ligger til grunn for å forskjellsbehandle to grupper? I mitt hode – og jeg lar meg korrigere av FrP-ere – er det slik at er man asylsøker, så er man per definisjon, dvs. Fremskrittspartiets definisjon, voldtektsmann eller -kvinne. Er det noen av fremskrittspartirepresentantene som er klare for å argumentere prinsipielt for det? Det er det jeg spør om. Hvis ikke representantene klarer å svare, må de fremme forslag om at fem millioner nordmenn skal DNA-registreres fordi noen av oss begår voldtekt og noen av oss begår andre kriminelle handlinger også. Så enkelt er det.

Statsråd Grete Faremo [16:04:19]: Etter mange alvorlige debatter om kriminalitet i denne sal de senere årene må jeg ærlig innrømme at det er få som vekker så stort engasjement som dem som inkluderer DNA-analyser.

Jeg var også litt spørrende til om det virkelig var nødvendig å gå opp og presisere hva jeg egentlig sa. Når det også i tillegg faktisk ble referert temmelig presist av representanten Oktay Dahl, er det kanskje heller ikke denne gangen nødvendig, men jeg har lyst til å gjenta det jeg sa, at jeg hadde oppfattet Tromsø først og fremst som diskutert for en mulig rolle i arbeidet med «second opinion» av analyser. Dette er et senter som ennå ikke er etablert, men det er selvsagt ikke skrinlagt. Det er svært viktig å understreke. At det så langt har vært et budsjettspørsmål, tror jeg er vel kjent i denne sal.

Per Sandberg (FrP) [16:05:37]: Jeg skal prøve å avslutte debatten igjen.

Når man går inn i en debatt, er det én viktig forutsetning. Det er det at man forholder seg til virkeligheten. Når representanten Chaudhry gang etter gang prøver å framstille det som om Fremskrittspartiet har foreslått, vil foreslå eller har sagt i noen sammenheng at alle asylsøkere skal DNA-registreres, vil jeg, uten å beskylde representanten Chaudhry for å lyve, i hvert fall gå så langt som til å si at det er å omgå sannheten. For det har Fremskrittspartiet aldri gjort. Det ligger ikke engang i forslag 4 og 5. Det ligger ingenting i forslagene våre som tilsier at man skal registrere alle asylsøkere. Det står at vi mener regjeringen bør legge fram forslag til nødvendige endringer for utvidet registrering og kontroll. Det står heller ikke at vi skal plassere alle asylsøkere i lukkede mottak. Men det er tiltak som bør iverksettes for å lette etterforskning, for å forebygge.

Det er ikke Fremskrittspartiets tall som brukes når man snakker om at enkelte grupper er overrepresentert innenfor overfallsvoldtekter. Det er ikke Fremskrittspartiets tall, slik noen i denne sal har antydet. Det er politiets egne. Det er politiets statistikk. Man må forholde seg til fakta. Det er derfor jeg var ganske så overbevist i mitt første innlegg også. Disse forslagene som her blir kritisert nord og ned, vil på et eller annet tidspunkt tvinge seg gjennom uansett. Da skal det bli interessant å se hva kritikerne sier i en sånn sammenheng.

Overfallsvoldtekter – eller voldtekter generelt – er et så stort problem at det ikke bør ende opp i den type debatt som representanten Chaudhry og Sandberg her har lagt opp til. Bare i Oslo er det 3 000 jenter og kvinner som møter på voldtektsmottaket hvert eneste år. Bare 10 pst. av disse ender opp i en eller annen form for oppfølging. Mørketallene er kjempestore. 8 000–16 000 voldtekter hvert eneste år. Da skulle det bare mangle om han ikke aksepterte alle nødvendige forslag selv om det kanskje provoserer sånne representanter som Chaudhry.

Presidenten: Akhtar Chaudhry har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Akhtar Chaudhry (SV) [16:08:58]: La meg en gang til slå fast at menn – alle typer menn – begår voldtekt, også menn som er asylsøkere. Det er det ingen tvil om. Jeg betviler ikke det. Det er det ene.

Det andre er at hvis denne representanten har gjort noe i løpet av de siste 30 år, så er det faktisk å prøve å forstå hvordan språket – det norske språket – skrives og forstås. Da skal jeg sitere fra forslaget. Det står følgende i forslag 6:

«Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige endringer for en utvidet registrering og kontroll ved ankomst av asylsøkere slik at registreringen også omfatter DNA-profiler som politiet kan få tilgang til.»

Og i forslag 7 står det:

«Stortinget ber regjeringen åpne for å plassere asylsøkere i lukkede mottak.»

Jeg inviterer nå alle som kan bedre norsk enn meg, til å ha en annen forståelse enn det undertegnede har, nemlig: å ta DNA-profiler av alle asylsøkere og lukke alle asylsøkere inne.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Sandberg (FrP) [16:10:27]: Bare kort. Det er mulig at representanten Chaudhry ikke oppfatter forslagene på den måten som de er ment – intensjonen i forslagene – men så langt er det bare representanten Chaudhry som ikke har forstått det. Ingen andre i denne debatten, ingen andre i komiteen har forstått forslaget dit hen. Det er bare representanten Chaudhry som har forstått det dit hen. Det var nemlig et forsøk underveis i komiteen om å legge dette inn i merknadene også. Da ba vi om dokumentasjon på hvor, når og hvem i Fremskrittspartiet som har sagt eller foreslått på noe som helst tidspunkt at alle asylsøkere skal DNA-registreres. Ingen kunne finne denne dokumentasjonen. Den første gangen vi foreslo dette, var i forbindelse med en ny utlendingslov. Der ble det også diskutert opp og ned i mente – om en utvidelse – fordi den type registrering eksisterer i dag, og da er en utvidelse noe helt annet.

Jenny Klinge (Sp) [16:11:49]: Eg tenkte eg skulle halde opp å seie noko meir, men eg har lyst til å presisere at representanten Skei Grande hadde same oppfatninga av forslaget som Akhtar Chaudhry hadde. I alle fall vil eg seie for mi eigen del at når ein les forslaget, er det ikkje umogleg å sjå for seg at Framstegspartiet faktisk meiner lukka mottak for alle og DNA-registrering av alle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.