Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [17:41:54]: (ordfører for saken): Det er ikke vanskelig å være enig med forslagsstillerne i at Norge har en åpen økonomi, samt å dele deres bekymring for eksportrettet sektor. Utviklingen av kostnadsnivået i Norge er urovekkende sammenlignet med våre handelspartneres. For mens store deler av Europa er rammet av en gjelds- og arbeidsledighetskrise som vi ikke ser noen ende på for mange land, går det svært godt i Norge og i norsk næringsliv. Vi har høy sysselsetting, og vi har lav arbeidsledighet. Det betyr økt press mot lønningene, og forventningene i Norge om en stadig bedret levestandard er stor. Det er en svært krevende situasjon, der også partene i arbeidslivet må ta ansvar, slik at vår eksportindustri ikke blir utkonkurrert på grunn av det høye kostnadsnivået i landet vårt.

Partene i arbeidslivet har tradisjon for å ta sin del av ansvaret med å holde lønnsveksten innenfor de rammene det eksportrettede næringslivet tåler. Frontfagsmodellen bygger nettopp på det prinsippet. Det finnes derfor ikke noe grunnlag for at vi skal gripe inn og undergrave en av de viktigste pilarene i utviklingen av det norske velferdssamfunnet ved å innføre en inntektspolitikk basert på skattelette, slik Fremskrittspartiet foreslår i sitt forslag til vedtak i det representantforslaget som vi nå behandler.

Å gi skattelette uten samtidig å vise til innstramninger i budsjettet vil gi en mer ekspansiv finanspolitikk. Det er ikke ønskelig i en tid der vi som storting må være opptatt av å føre en ansvarlig budsjettpolitikk. Et ansvarlig budsjett er vårt beste bidrag i en situasjon der norsk eksportrettet næringsliv har store utfordringer i et europeisk marked med fallende etterspørsel etter varer på grunn av den gjelds- og arbeidsledighetskrisen som herjer landene, en krise som også truer vår økonomi på sikt om vi ikke er ansvarlige i utøvelsen av den økonomiske politikken.

Det er bare Fremskrittspartiet som forslagsstiller som støtter forslaget i denne saken. Innstillingen fra flertallet i komiteen, dvs. alle de andre partiene, tilrår at forslaget fra Fremskrittspartiet ikke vedtas. Og det er bra. En undergraving av ansvaret hos partene i arbeidslivet for å framforhandle en lønnsvekst innenfor rammene av det konkurranseutsatt sektor tåler, sånn som frontfagsmodellen fungerer, ville ikke bare være uklokt, men direkte skadelig for utviklingen av den norske velferdsmodellen slik vi kjenner den. Vår rolle som politisk myndighet må være å bygge opp under den modellen vi har, ikke bryte den ned. Det gjør vi best ved å føre en forsvarlig budsjettpolitikk i tråd med handlingsregelen og tilpasset den økonomiske situasjonen, slik som finansministeren skriver i sitt brev til komiteen i anledning forslaget fra Fremskrittspartiet.

Med det legger jeg fram innstillingen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:45:47]: Det var interessant å høre saksordførerens gjennomgang – det kunne omtrent vært en hvilken som helst debatt. Man ender opp med den samme konklusjonen om at alt går bra, vi gjør alt som vi har gjort før, og det er ingenting å klage på, ingenting å forbedre. Det er den samme leksa.

Sant skal sies: Det er ganske bra i Norge, vi har det ganske godt, og vi har ikke altfor mye å klage på. Men det går likevel an å finne bedre løsninger på de utfordringene vi faktisk har. De siste årene har vi fått en stadig rikere stat, og vi har fått et næringsliv som sliter stadig mer. Konkurranseutsatt sektor i Norge sliter stadig mer, og lønnsnivået i Norge er ca. 50 pst. høyere enn i våre konkurrentland. Det krever selvfølgelig at vi jobber enda smartere, enda bedre, enda bedre med IKT-løsninger, osv. Men det er ikke sikkert at vi er 50 pst. smartere enn alle våre konkurrenter, og det viser også at industrien sliter.

Denne evige troen på ansvarligheten hos partene i arbeidslivet som vi ser fra regjeringspartiene, er interessant – ikke minst når vi står midt i en konflikt som mange mener er merkelig. Jeg vil tro, hvis man skal tro på retorikken til foregående taler, at hun er særlig uenig i denne konflikten, fordi man ligger 50 pst. over i lønnsnivå allerede, og fordi ansvarligheten tydeligvis ikke er til stede.

Frontfagsmodellen – det høres veldig flott ut – betyr at den lønnsutviklingen konkurranseutsatt industri tåler, skal resten av samfunnet tåle. Men så må man heller ikke glemme at samtidig øker antallet offentlig ansatte, det er den sektoren som øker mest, og offentlig sektor gir ikke inntekter til det offentlige, det er bare utgifter. Da blir «ansvarlighet» et litt merkelig uttrykk.

Videre har man et økende antall uførepensjonister, og når man får stadig flere uførepensjonister, er det stadig færre som bidrar til samfunnets ve og vel. Det er rart at landet som flyter over av melk og honning, som har de beste permisjonsordningene, de korteste arbeidsdagene, de lengste feriene, osv., har størst antall uføre. Det er noe som ikke stemmer. Landet med melk og honning er tydeligvis også et land hvor folk jobber mye mindre enn hva man burde forvente, og hva man faktisk burde kreve.

Når vi ønsker å gi skattelettelse istedenfor lønnsøkning, er det nettopp for å forsvare eksportrettet industri. Vi har en svært rik stat og et næringsliv som sliter, og istedenfor å spare alle pengene og salte alt ned i utlandet for fremtidige generasjoner, ønsker vi at noe kan gå til skattelettelser – ikke som foregående taler sier, at vi ikke vil kutte noe sted; hele poenget med skattelettelser istedenfor lønnsøkninger er at det er istedenfor lønnsøkninger. Staten tar regningen til bedriftene, det er det som er ideen bak dette – eller akkurat slik som det ble gjort på 1970-tallet, med det som het Kleppe-pakker. Da var det tydeligvis ikke så uansvarlig likevel å gjøre akkurat det samme, nemlig å gi skattelettelser istedenfor lønnsøkninger.

Det går an å tenke nytt. Det er ikke slik at enhver ny tanke er skremmende og noe man alltid skal se bort fra. Og så kan det også være at Fremskrittspartiet av og til kommer med en klok idé, som andre kan kopiere senere.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [17:49:24]: La meg med en gang slå fast at det å blande skatte- og avgiftspolitikken og lønnsoppgjøret sånn direkte, tror vi ikke er noe godt forslag. Der står mange i finanskomiteen rimelig samlet. Derimot deler vi forslagsstillernes bekymring når det gjelder bakteppet og beskrivelsen av norsk økonomi. Jeg vil henlede oppmerksomheten litt på vår egen merknad, som vi skrev i slutten av april, hvor det står:

«Oppgjøret ser så langt ut til å foregå i relativt rolige former.»

Det er ikke veldig godt tilpasset dagens situasjon, for å si det sånn, og viser hvordan det endrer seg. Siden saksordføreren snakket om frontfagsmodellen, er det et tegn på at frontfagsmodellen kanskje ikke står så sterkt lenger, for det er skjermede grupper og offentlig sektor som nå streiker og skaper utfordringene i lønnsoppgjøret, noe som ikke så ut til å skulle skje i slutten av april.

Når vi allerede vet at vårt kostnadsnivå er 56 pst. av våre handelspartneres nivå i EU, og vi har hatt en høring hvor NHO la fram regionalstatistikk som viser at de aldri har observert sånne skjevheter regionalt i Norge når det gjelder optimisme rundt næringsvirksomhet – de har heller aldri sett så store forskjeller sektorvis – må jeg si at det er forunderlig at man ser en regjering som ikke tar dette mer inn over seg og gjør noen grep i den generelle økonomiske politikken. Der tror jeg at finansministeren har en kjempeutfordring foran høstens statsbudsjett. Det må faktisk tas noen grep om vi ikke skal gjøre norsk økonomi altfor ensidig innrettet mot én sektor.

Vi hadde sentralbanksjefen på besøk i høring i komiteen i dag, og da hørte vi at 22 pst. av Fastlands-Norges BNP nå egentlig er oljedrevet. Det er en prosentsats som øker ganske kraftig, og det viser at Norge er på tur inn i en økonomi der vi kun er avhengige av olje, og hvor det er oljen som driver alt. Det tror jeg er signaler man skal ta inn over seg, men jeg tror ikke det skal løses i lønnsoppgjøret.

Jeg synes det var verdt å si noe om de utfordringene her.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:52:07]: Det er et stort og viktig tema som ved første øyesyn gir det inntrykk at Fremskrittspartiet ønsker å få til en jevnere kjøpekraftsutvikling blant folk, og at eksportbedriftenes konkurranseevne jevnt over skal styrkes. Det er jo ikke det som står.

Temaet om skatt og avgift er, som flere har vært inne på, en ordinær budsjettbehandlingssak. Men det å diskutere skatt og avgift, kjøpekraftsutvikling for alle og alle eksportbedrifters konkurranseevne er et viktig tema som jeg har lyst til å drøse litt om. Men det trengs en langt grundigere debatt. Det er ingen direkte sammenheng mellom skattelette og evnen de høytlønte har til å ta mindre i når det gjelder sine lønnskrav – kanskje nesten tvert imot. Det er en viktig sammenheng som en må påpeke.

Det er videre sånn at det som virkelig er drivkraften i norsk økonomi i dag, er en olje- og gassektor som nærmest eksploderer i sin aktivitet, og det er en eiendomsutvikling – les: eiendomsspekulasjon – som omfatter stadig flere innbyggere, som følge av gunstige regler. Det er også en arbeidsinnvandring som er betydelig, hvor det er svært vanskelig å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for de mange som blir utsatt for denne konkurransen.

Det som er vesentlig i det spørsmålet som er tatt opp her, og som er underliggende for Senterpartiet, er at vi må ha fokus på fire forhold. Det er, som det ble nevnt fra sistnevnte taler, regionale forskjeller og todeling i nærings- og arbeidslivet. Det at frontfagene nå er koblet så sterkt inn, er vesentlig. Men vi vet jo at stadig mer av inntektstilleggene gis som lokale forhandlinger, og dermed er det ikke lenger så avgjørende hva som er innholdet i de sentrale forhandlingene.

Det at frontfagene gis så store lokale tillegg, henger sammen med den todelinga i næringslivet, hvor den sektoren som er knyttet til olje og gass, har så store fortjenestemuligheter og så stor knapphet på faglært arbeidskraft at en derigjennom kan betale svært høye lønninger.

Det er også et punkt som det er viktig å peke på, og det er den manglende sammenheng det nå er mellom arbeidsproduktivitet og reallønn. Det er en alvorlig ubalanse. Arbeidsproduktiviteten er for de fleste bransjer nå langt lavere enn det den positive utviklinga i reallønn er. Slikt kan jo ikke vare over tid.

Jeg vil bare avslutningsvis si: For å styre i stort, med tanke på todelinga i næringsliv, todelinga i arbeidsliv og de store regionale forskjellene, er det viktig at en nå ikke bare diskuterer å gi mer gass, men at en også diskuterer å bruke brems. Brems er en like viktig pedal som gass for en som er en dyktig leder. Det må en grundig diskusjon til om det politiske faktum som jeg har erfart nå i finanskomiteen, nemlig at olje- og gassektoren tar det de trenger, som en sentral representant sa, og så skal en politisk debattere hva som blir igjen til resten. Slik kan det ikke være, for det fører til en slik todeling at det skaper utrolig store utfordringer for det resterende næringsliv og for de mennesker som da ikke får del i det florisante næringsliv.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [17:56:08]: Bare noen stutte merknader: Som saksordføreren og flere andre var inne på, har mange år med høy lønnsvekst gitt oss et høyt kostnadsnivå i Norge. En styrking av kronen har økt kostnadene ytterligere. Mange bedrifter har vært heldige, ved at priser på norsk eksport har steget de siste årene og dermed òg dempet presset på lønnsomheten. Det er en utvikling som kan snu. Utsiktene til lavere økonomisk vekst og lavere etterspørsel fra handlingspartnerne våre gjør situasjonen mer krevende for eksportrettede virksomheter i Norge.

Å koble sammen skattepolitikk og lønnsoppgjør er ikke noe godt svar på denne utfordringen. Til representanten Tybring-Gjedde: Dette har vi prøvd før. Erfaringene var ikke helt gode, for å si det på den måten. En hadde såkalte kombinerte lønnsoppgjør midt på 1970-tallet. De som kjenner historien godt, vet at mot slutten av 1970-tallet var prisveksten så høy at en faktisk måtte gå til lønns- og prisstopp. Hensikten bak de endringer som skjedde når det gjelder skatter og andre budsjettiltak, som ble brukt tidlig på 1970-tallet, var å bidra til økt kjøpekraft og bedre konkurranseevne. Likevel så vi i ettertid at lønnsveksten gikk i været, og samtidig ble både statsfinanser og utenriksøkonomien kraftig svekket.

Som saksordføreren òg var inne på, vil en slik inntektspolitikk basert på skattelettelser undergrave det ansvaret som partene har for å få til ansvarlige inntektsoppgjør. I tillegg ville en slik politikk òg innebære en mer ekspansiv finanspolitikk, dersom skattelettelsen ikke ble dekket inn gjennom andre tiltak i budsjettet. Allerede i oljemeldingen fra 1973 ble det pekt på at en for ekspansiv budsjettpolitikk kunne innebære store utfordringer for det konkurranseutsatte næringslivet.

Jeg tror det er viktig å ha denne erkjennelsen med seg når en ser på rammeverket som er etablert rundt den økonomiske politikken. Nå skal ikke jeg ta det kjente innlegget om handlingsregelen – det er godt kjent i salen her. Men det rammeverket vi har rundt den økonomiske politikken, er riktig og fornuftig.

Så er det slik at den offentlige utredningen fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene – som er interessant lesning både faktisk og når det gjelder de tall og tabeller som er i den – skal legge til rette for den felles forståelse av tallgrunnlaget for inntektsoppgjørene. Det skal òg legge til rette for en felles forståelse av hva slags utfordringer norsk økonomi står framfor. Den norske lønnsforhandlingsmodellen – frontfagsmodellen – som sprang ut av Aukrust-utvalget i 1966, bygger på at lønnsveksten over tid må holdes innenfor rammer som konkurranseutsatt næringsliv kan leve med.

Det er viktig nå å støtte opp om denne modellen. Da må vi òg holde fast ved at gjennomføringen av lønnsoppgjøret er partenes ansvar, slik at de fullt ut tar hensyn til den økonomiske situasjonen. Det beste bidraget regjeringen og flertallet i Stortinget kan gi i så måte, er å føre en forsvarlig økonomisk politikk som er tilpasset den økonomiske situasjonen, og som er en politikk i tråd med det regjeringen har lagt fram i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [18:00:16]: Flere av talerne, bl.a. saksordføreren fra Arbeiderpartiet, Høyres Gunnar Gundersen, Lundteigen og nå sist finansministeren, sa at man ikke skal blande skatter og avgifter sammen med lønnsoppgjøret. I jordbruksoppgjøret – som foregår i disse dager, og som i stor grad er bøndenes lønnsoppgjør – har man ved flere anledninger blandet skatter, avgifter og avskrivningsregler som en del av lønnsoppgjøret. Gjelder ikke de samme reglene her?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [18:00:50]: Jeg tror det er viktig å holde fast ved og bygge på erfaringer fra tidligere. Det at staten gjennom skattelettelser skal prøve å påvirke at det blir mindre lønnstillegg i lønnsforhandlinger, er en modell som vi har prøvd tidligere, og som i ettertid viste seg ikke fikk de virkningene som en skulle ha. Det kan faktisk skje på den måten at i en lønnsforhandling der en først har fått se et kort som betyr skattelette, er det ikke dermed sagt at en holder tilbake på lønnskravene. Så en kan faktisk få en sterkere virkning enn den en har sett for seg. Mens en tidlig på 1970-tallet så for seg at en skulle ha en reallønnsvekst i området rundt 3 pst., som på en måte var en målsetting, viste ettertiden at en faktisk fikk en reallønnsvekst på mellom 5 og 6 pst. Så uansett oppgjør bør en holde seg til de rene forhandlingsmessige forholdene, og så kan det hende at det er spesielle næringsmessige forhold som blir tatt opp i forbindelse med inntektsoppgjør, f.eks. i forbindelse med jordbruksforhandlinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.