Hadia Tajik (A) [09:06:07]: Hvis man putter for mye inn i lærernes hverdag, stjeler man av tiden deres. Det er ikke bra for læringsutbyttet til elevene. Tidsbruksundersøkelsen fra 2008 viste at sju av ti lærere flere ganger i uken må ta vare på elever sosialt. Halvparten måtte daglig eller flere ganger i uken gripe inn og løse konflikter. En lærer sa til Tønsbergs Blad for noen år siden:

«Jeg ønsker meg en psykolog inn i skolen, en psykiatrisk sykepleier, en barnevernspedagog; alt av støttefunksjoner som kan skape trygghet og trivsel. Så slipper jeg å opptre som psykolog og andre ting jeg strengt tatt ikke er utdannet til.»

Hun opplevde at for mange oppgaver flyttet fokuset hennes fra det som var hennes primærfunksjon – å lære fra seg, å være en god pedagog, å vekke gnisten i elevene sine.

Den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte er læreren. Det er derfor læreren, lærerrollen, lærerutdanningen har fått så mye oppmerksomhet fra vår regjering, og det er fortsatt viktig å løfte fram. Men skal læreren få bedre tid til å undervise elevene, trenger vi minst to ting. Da må vi få opp lærertettheten, og vi må gå mer systematisk fram for at flere yrkesgrupper får mer naturlig innpass i skolen. Med flere miljøarbeidere, helsesøstre, sosionomer og vernepleiere vil læreren få frigjort tid til å gjøre det han eller hun er aller best til – til å undervise elevene, til å øke læringstrykket, til å få opp læringsutbyttet.

Utfordringen er at selv om ambisjonen om å få flere yrkesgrupper inn i skolen er nasjonal, er mange av nøklene for å nå dette målet lokale. Det er lokalt prioriteringene og ansettelsene blir gjort. Det er lokalt man etablerer rutiner for god flerfaglig ledelse. Det er lokalt man må konkretisere hvilke behov det er, og hvilke løsninger det er som fungerer akkurat best der.

Allerede skjer det en del ting som kan være til inspirasjon. I fjor tok f.eks. de rød-grønne partiene i Skien initiativ til et vedtak i forbindelse med det lokale budsjettet – at alle skolene i Skien skulle ansette én miljøarbeider hver. I dag har dette blitt et tilbud på alle 13 barneskoler og fem ungdomsskoler i Skien. Ordfører Hedda Foss Five kan fortelle at tilbakemeldingene fra skolene er veldig positive. Når miljøarbeiderne blir brukt målrettet, er nytteeffekten stor, både for elevenes trivsel, for lærernes tid og for det totale læringstrykket på skolen. Foss Five og laget hennes i Skien har jobbet systematisk for å ta i bruk nye yrkesgrupper i skolehverdagen. Jeg håper at det kan inspirere flere til å gjøre det samme i sine kommuner.

Alle skoler skal ha et godt skolehelsetjenestetilbud. Det er en lovpålagt tjeneste. Kommunene har et selvstendig ansvar for å oppfylle de lovkravene. Helsedirektoratet konkluderte i 2009 med at skolehelsetjenesten har for lav kapasitet, og at den må styrkes. At en god oppsøkende skolehelsetjeneste er viktig, kom tydelig fram i Tidsbrukutvalgets rapport. Noe av det som skiller skolehelsetjenesten fra all annen helsetjeneste, er muligheten til å kunne samarbeide tett med skolen om systematiske og langsiktige tiltak.

En god skolehelsetjeneste kan påvirke elevenes evne til å mestre hverdagen. Den kan også bidra til å identifisere elever med særskilte behov, og den kan drive forebyggende arbeid, som kan bidra til at nødvendige tiltak blir satt inn tidlig. Det vil derfor være nyttig om kunnskapsministeren i sitt svar også kommer noe inn på hva som blir gjort for å kartlegge og heve kompetansen i skolehelsetjenesten. Konstitusjonelt ligger dette til helse- og omsorgsministeren, men oppgavene som blir utført, er likevel interessante for denne komiteen og for statsråden selv.

Assistenter er en gruppe i skolen som ikke så rent sjelden blir omtalt med litt negativ undertone i denne salen. Man kan få inntrykk av at assistenter er et uønsket tillegg til gode pedagoger. I virkeligheten gjør mange assistenter, brukt på den rette måten og med den rette kompetansen, en viktig jobb i å avlaste lærerne og ivareta elevenes behov utenom undervisningssituasjonen.

Rambøll gjorde en undersøkelse for KS i 2010, der de gikk gjennom hvordan assistenter blir brukt i skolen. En del av det undersøkelsen viste, var at assistenter i størst grad blir brukt til personlig, sosial og praktisk støtte for elevene. Videre er assistenter ikke en ensartet gruppe. De fleste er altså ikke pedagogutdannede, men mange av dem har fagbrev – en del fra helse- og sosialfag eller fra barne- og ungdomsarbeiderfag. Med sin kompetanse kan de støtte opp om lærerne ved å være en avlastning i oppgaver som ikke krever pedagogutdanning. Men – og det er et viktig men – de skal ikke lede undervisningen. De skal ikke gjøre oppgaver som forutsetter lærerkompetanse.

Et eksempel på hvordan assistenter kan bli brukt på en god måte, er fra Flekkerøy skole i Kristiansand. Der har rektor satt sammen et team som består av pedagoger og minst én assistent til hvert trinn. Assistenten er en uvurderlig del av det laget og er med på planlegging av opplegg som pedagogene leder. De deler også ut dosert medisin, foretar inspeksjon, legger til rette for aktiviteter, tar ansvar for melk, frukt og andre praktiske oppgaver. Assistentene der har selvsagt ikke ansvar for planlegging eller gjennomføring av undervisning.

Skal vi nå ambisjonen om å gi flere yrkesgrupper naturlig innpass i skolen, står vi overfor to store utfordringer: For det første må vi bedre rekrutteringen av ulike yrkesgrupper til Skole-Norge. De må få en mer uttalt og opplagt rolle på skolene. Det handler også om skoleleders og skoleeiers bevissthet omkring hvor viktig det er å prioritere dette lokalt. For det andre trengs det gode arbeidsrutiner, slik at en flerfaglig personalressurs blir ledet og brukt på best mulig måte. Det forutsetter god lederkompetanse hos rektorene.

Norge har tidligere deltatt i en sammenliknende OECD-studie om skoleledelse. Rapporten i etterkant inneholdt konkrete anbefalinger om hvordan skoleledernes funksjon og rolle kan utvikles og styrkes. En av tingene som framgår av rapporten, er at Norge, sammenliknet med andre land, kjennetegnes ved at man har få sentrale tiltak eller føringer rettet mot skoleledelse spesielt. Jeg legger til grunn at skolelederutdanningen som er lansert i ettertid, har tatt dette opp i seg. Jeg hører gjerne statsrådens syn på hvordan man kan gi skolelederne best mulig verktøy for å være gode ledere for et lag av ansatte med til dels svært ulike kompetanser.

Mulighetene er med andre ord mange, men det er også utfordringene, og de er sammensatte. Derfor har jeg invitert kunnskapsministeren hit i dag for å høre hvordan hun vil bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen, og for å høre hvordan de kan brukes målrettet og systematisk i det læringsstøttende arbeidet.

Statsråd Kristin Halvorsen [09:14:57]: Jeg er helt enig i representanten Hadia Tajiks inngang til denne debatten.

Jeg har også i mange sammenhenger tatt til orde for at andre yrkesgrupper inn i skolen kan avhjelpe lærerne og frigjøre tid til pedagogiske oppgaver. Men det viktigste målet med å benytte seg av flerfaglige personalressurser er at vi kan skape en god skolehverdag for elevene, slik at de får en god faglig, en god sosial og personlig utvikling.

Representanten Tajik viser til Tidsbruksundersøkelsen fra 2008, der det gikk fram at 70 pst. av lærerne ofte hadde sosiale oppgaver – og halvparten jevnlig måtte gripe inn i konflikter. Elevundersøkelsen fra 2011 viser at det nå er tendens til bedring – at elevene opplever at lærerne trenger mindre tid på å få ro i klassen, kan være et tegn på det.

I Meld. St. 22 for 2010–2011, Motivasjon – Mestring – Muligheter, som handler om ungdomsskolen, pekte vi på at bråk og uro hemmer læring og er et problem i norske klasserom. Regjeringens satsing på utvikling av læringsmiljøet er en satsing i rett tid! Et godt læringsmiljø frigjør tid for læreren og fremmer læring for elevene, ikke bare faglig, men også sosialt og personlig. Et godt læringsmiljø bidrar til å redusere bråk, uro og problematferd. Et godt læringsmiljø bidrar også til bekjempelse av mobbing. Det er lite mobbing på skoler med godt læringsmiljø.

God klasseledelse er den faktoren som har størst betydning for elevenes læringsmiljø og læringsresultater. Derfor legger vi til rette for skolebasert kompetanseutvikling i klasseledelse ved samtlige skoler med ungdomstrinn.

Endring av skolens læringsmiljø krever at skoler arbeider systematisk, kunnskapsbasert og langsiktig. Hele skolen må med, og skolelederens evne til å få med hele personalet er sentral. Styrking av rektorenes kompetanse er en del av vår etter- og videreutdanningsstrategi. Representanten Tajik har helt rett i at den også bør innebære hvordan man kan sørge for å være oppmerksom på hva slags kompetanse andre yrkesgrupper har, og hvordan en kan benytte seg av det i en helhet.

Som en del av oppfølgingen av Meld. St. 18 for 2010– 2011, Læring og fellesskap, som handler om spesialundervisning, oppretter vi nå et senter for læringsmiljø og atferdsforskning. Et slikt kompetanse- og ressurssenter vil være en betydelig styrking av støtten til arbeidet med læringsmiljøet lokalt.

Skolen må forholde seg til elevenes hverdag, livsstil, fysiske og psykiske helse og bidra til at elevene får støtte og hjelp i å mestre og å lykkes både faglig, sosialt og personlig. I dette arbeidet er samarbeid med hjemmene og kontakten med andre tjenester viktig.

Andre yrkesgrupper og tjenester finnes allerede i skolen:

Skolehelsetjenesten, som representanten Tajik var innom, er en veldig viktig ressurs. Det er også riktig at den ligger under helseministerens ansvarsområde, men det er likevel sånn at helseområdet og skoleområdet må samarbeide tett om skolehelsetjenesten. Det er også slik at skolehelsetjenesten er en viktig kanal inn til andre deler av helsesektoren.

I retningslinjene for skolehelsetjenesten ligger et godt grunnlag for skolene og helsetjenestene til ytterligere å konkretisere rutiner for samarbeid. Representanten Tajik etterlyste nettopp dette. Rammer og lokale forhold varierer, derfor mener jeg det lokale nivå må bestemme hvordan man konkret skal samarbeide. Heldigvis finnes det veldig mange gode og inspirerende eksempler som man kan benytte seg av.

Helsedirektoratet konkluderte i 2009 med at skolehelsetjenesten har for lav kapasitet og må styrkes. Jeg vil peke på at Samhandlingsreformen legger føringer for å styrke den forebyggende innsatsen. I mange kommuner vil dette bl.a. kunne innebære styrking av skolehelsetjenesten.

Rådgiverfunksjonen utføres ofte av lærere, men det er ikke et krav i opplæringsloven at sosialpedagogiske rådgivere må ha undervisningskompetanse. Her ligger det muligheter for skolene til å ansette personer med annen bakgrunn.

Assistenter i skolen er en gruppe med veldig ulik utdannings- og yrkesbakgrunn, men statistikken fanger dessverre ikke opp mangfoldet av kompetanse. Over halvparten av assistentene har formell praktisk-pedagogisk utdanning fra barne- og ungdomsarbeiderutdanning, og mange har bakgrunn fra helse- og sosialfagene.

Det er også slik at assistenter og barne- og ungdomsarbeidere ikke verdsettes i tilstrekkelig grad, og at kompetansen deres ikke utnyttes godt nok. Det har vi bl.a. sett i forsøk med utvidet og helhetlig skoledag. I skoleåret 2010–2011 var det ca. 8 500 assistentårsverk i skolene. Assistenter skal ikke erstatte læreren, men assistenter kan være en veldig viktig del av et team. Teamet kan i samarbeid sørge for at lærerens krefter og innsats først og fremst kan brukes til å forberede undervisning, gjennomføre undervisning og følge opp undervisning. Assistenter kan være med på å avlaste med hensyn til både enkeltelever og hele miljøet. Derfor har vi i stortingsmeldingen, Læring og fellesskap, varslet at vi skal gå gjennom opplæringsloven og definere nærmere hva som er assistentenes rolle i skolen, for i dag er det en ganske usynlig gruppe.

Pedagogisk-psykologisk tjeneste finnes i alle kommuner og fylkeskommuner. I skoleåret 2009–2010 var det 1 703 fagårsverk i tjenesten, bl.a. spesialpedagoger og psykologer. Målet er at disse høyt utdannede i langt større grad skal bidra systematisk inn i den enkelte skoles arbeid.

I kommunene er ulike yrkesgrupper allerede til stede, f.eks. ansatte i barnevernet og i kommunenes sosialtjeneste. I Samhandlingsreformen har vi pekt på kommunenes utfordring med å arbeide tverrfaglig og på tvers av sektorene.

Vi ser eksempler på at kommuner har etablert tverrfaglige psykososiale team, eller at skoler har organisert kriseteam som hjelper lærerne når det oppstår situasjoner. Dette er noe flere kommuner burde gjøre.

Departementet vil ikke forskriftsfeste kompetansekrav til andre yrkesgrupper enn undervisningspersonalet i skolen. Lokale behov må avgjøre hvilken kompetanse den enkelte trenger i støtteapparatet.

Vi anbefalte i Meld. St. 19 for 2009–2010, Tid til læring, skoleeierne å legge til rette for at opplæringen knytter til seg personer med ulik yrkesbakgrunn, f.eks. merkantil hjelp, helsefaglig eller sosialpedagogisk kompetanse, miljøarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere. Slik kompetanse vil absolutt kunne avlaste både lærerne og skoleledelse, slik at man kan få en god bredde over kompetansen på en skole, jobbe mer forebyggende og konfliktdempende, sørge for at det er mindre bråk og uro og følge opp elever med psykososiale problemer bedre.

Den enkelte kommene, dvs. skoleeier, må legge til rette for å utvikle samarbeidet på den enkelte skole og sørge for nødvendig kompetanseutvikling både for lærerne og for andre yrkesgrupper som har sitt virke i skolen. Det er skoleeiers ansvar å sørge for forsvarlig bemanning for å oppfylle kravene i lov, forskrifter og regelverk.

Det er viktig å understreke at det er lærerne som skal ha ansvar for elevenes opplæring, og for at kompetansemålene nås. Det er også læreren som må ha hovedansvaret for elevenes læringsmiljø. Derfor må lærerne ha god kjennskap til den enkelte elevs sosiale og personlige utvikling. Læreren er den mest sentrale personen for elevene og skal til enhver tid kunne vurdere hvilken hjelp som i størst mulig grad bidrar til elevens utvikling. Andre yrkesgrupper med ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn er et viktig supplement og kan ha en veldig viktig støttefunksjon overfor elever og lærere.

Representanten Tajik peker på to utfordringer: å bedre rekrutteringen av ulike yrkesgrupper til Skole-Norge samt å sikre arbeidsrutiner der en flerfaglig personalressurs kan brukes best mulig. Av statistikk ser vi at det i økende grad ansettes personale med annen bakgrunn enn lærerbakgrunn mens lærertettheten har vært stabil. At annet personale i stor grad ansettes som assistenter og dermed ikke får en arbeidstittel som viser den kompetansen de faktisk har, er derimot en uheldig bivirkning. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at det er en positiv utvikling når det er slik at det er flere yrkesgrupper som kommer inn i skolen.

Når det gjelder arbeidsrutiner, slik at flerfaglige ressurser kan brukes best mulig, er dette en viktig del av oppfølgingen av Meld. St. nr.18 for 2010–2011. Det er mange oppgaver hvor andre yrkesgrupper har en naturlig plass i tilknytning til opplæringen og kan støtte opp under opplæringen. I meldingen om læring og fellesskap viser vi til at noen av disse viktige yrkesgruppene overlates et stort pedagogisk ansvar alene og ikke benyttes i et team sammen med læreren. Derfor er det viktig, som jeg var inne på i sted, å presisere vilkårene for assistentenes rolle i opplæringen. Det følges opp av departementet nå.

Jeg vil også, som en oppfølging av denne interpellasjonen, be Utdanningsdirektoratet utarbeide veiledningsmateriell, som kan bidra til å klargjøre roller og ansvarsforhold og vise hvordan ulike yrkesgrupper kan støtte opp om lærernes arbeid. En slik veilederressurs skal også vise gode eksempler på hvordan dette kan gjøres i dag i mange kommuner og skoler.

Hadia Tajik (A) [09:25:11]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg satte spesielt stor pris på den biten som handler om at Utdanningsdirektoratet vil utarbeide veiledningsmateriell som vil klargjøre roller og ansvarsforhold. Det vil være et godt praktisk utgangspunkt for mange skoleeiere og skoleledere. For en del av utfordringen i dag er at selv om det finnes mange yrkesgrupper – en del er representert på ulike skoler – kan man mangle en overordnet systematikk i hvordan man bruker dette i praksis, og hvordan man tenker omkring dette i de ulike kommunene.

Senter for atferdsforskning, som f.eks. statstråden var inne på, opplever jeg som godt kjent, men at de erfaringene og den kunnskapen man har derfra, kanskje ikke brukes i så stor grad like systematisk og på de ulike skolene. Lektor 2-ordningen – et samarbeid med næringslivet – er en kjempegod ordning og en viktig ordning, som kan supplere lærerne og undervisningen. Den er ikke fullt så godt kjent og ikke fullt så mye brukt heller. Det er vel 133 skoler som i dag benytter seg av Lektor 2-ordningen.

Et område der man har etablert grunnlaget for god systematikk, er det som knytter seg til PP-tjenesten, altså gjennom oppfølgingen av Midtlyng-utvalget og den behandlingen av stortingsmeldingen som vi har hatt i denne salen før, og som har klargjort hvordan PP-tjenesten skal jobbe forebyggende og være en god støttefunksjon for lærerne.

Det jeg tenker, er at på veien videre er det vår oppgave som nasjonale politikere både å støtte det arbeidet som er gjort totalt, gjøre det bedre kjent og legge et godt grunnlag for å veilede hvordan man kan gjøre dette bedre i praksis. Jeg hører gjerne statsråden løfte hvordan man kan praktisere dette på en mer systematisk måte, samtidig som man skal balansere opp mot det dilemmaet, som handler om at det er lokale forhold som alltid skal være avgjørende, og som vil ha mye å si for hvordan man skal løse det i praksis.

Statsråd Kristin Halvorsen [09:27:43]: Jeg har stor tro på de gode eksemplenes makt. En veileder på dette området vil nettopp kunne vise fram hvordan ulike skoler og ulike kommuner har arbeidet med å rekruttere andre yrkesgrupper enn pedagogisk personale inn i skolene. Jeg tror at veldig mange rektorer og skoleledere tenker at det er – hva skal man si – en ekstraluksus ut over de lærerkreftene man har, men mange av dem som har jobbet systematisk for å tenke flerfaglig i skolen, har motsatt erfaring, nemlig at hvis man får litt større bredde i yrkesgruppene, kan man knytte til seg ansatte i skolen som kan avlaste lærerne, og som kan fungere veldig positivt i en skolehverdag.

Vi vet at ganske mange elever har psykiske plager, og at nesten enhver rektor har betydelige utfordringer når det gjelder elever som ikke kommer på skolen, når det gjelder elever som sliter med spiseforstyrrelser, og når det gjelder elever som har andre typer utfordringer. Det er klart at når man har et større spekter å spille på, en god helsetjeneste, men også få f.eks. miljøarbeidere eller andre typer yrkesgrupper inn, gjør at man har en større bredde når det gjelder ganske kompliserte utfordringer. Så selv om vi nå får på plass en god lærerutdanning med god elevkunnskap osv., vil det alltid være behov for å få annen type kompetanse inn.

En veileder er det man kan gjøre på ganske kort sikt, men jeg er enig med representanten Hadia Tajik i at vi kan tenke mye større og litt mer langsiktig på dette. Nå er kommunene i full gang med en samhandlingsreform. Den dreier seg om å få snudd oppmerksomheten i retning av å drive forebyggende arbeid, i retning av å gi dem som kan ha noen utfordringer, hjelp tidlig og i retning av å se de ulike funksjonene i en kommune i en sammenheng. Her har vi et potensial som går langt utover det vi tenker i dag når det gjelder forebygging.

Det jeg er opptatt av, er at vi må sørge for at dette skjer på en måte som i skolehverdagen oppfattes som en avlastning, der andre er med på å ta ansvar for utviklingen – at det ikke bare er en ny oppgave for lærerne, som allerede er ganske nedlesset av krav og daglige gjøremål. Jeg oppfatter representanten Hadia Tajik dit hen at hun ønsker det motsatte, nemlig å se på hvordan vi gjennom mer systematisk bruk av andre yrkesgrupper kan sørge for at vi nettopp får frigjort mer av lærerens tid.

Bente Thorsen (FrP) [09:31:09]: Først vil jeg takke representanten for at hun tar opp det viktige temaet om hvordan statsråden vil bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen.

I løpet av noen tiår har elevmassen i skolen blitt vesentlig forandret. Tidligere var det slik at de elevene som ikke klarte å følge den ordinære undervisningen, fikk ekstraundervisning. Dersom heller ikke det ga utbytte, ble eleven flyttet til en spesialskole for elever med lærevansker. Dette gjorde at skolen stort sett hadde elever som var en langt mer homogen masse enn de som er i dagens skole, der de aller fleste går i den ordinære skolen. Dette har gjort at det kreves og er behov for mer og en ganske annen kompetanse i skolen nå enn tidligere.

Dette er dessverre ikke godt nok ivaretatt i den norske skolen. I dag er det slik at i tillegg til at lærerne skal ha kompetanse i undervisningsfag, kreves det også at de skal opprette et læringsmiljø som et mangfold av elever, med svært ulike forutsetninger og behov, skal ha utbytte av.

Vi må også legge til grunn at det stort sett er et kompetansesamfunn vi lever i, og at vi har som mål at de fleste barn skal bli i stand til å ta vare på og forsørge seg selv når de blir voksne. Da er det av stor betydning at vi lykkes med å gi dem mest mulig og best mulig kunnskap i grunnskolen, slik at de blir i stand til å fullføre en videregående utdanning.

Med dette som bakgrunn sier det seg selv at skolen har behov for langt flere yrkesgruppers kompetanse for å ivareta den uensartede massen som elevene på en skole er.

Fremskrittspartiet ønsker mer enn gjerne både miljøarbeidere, vernepleiere og sykepleiere inn i skolen. Som vi kommenterte under behandlingen av Meld. St. 18 for 2010–2011, tror vi at dersom spesialpedagoger og PP-tjenesten hadde hatt kontor på skolen, ville vi fått et langt bedre resultat av deres tjenester.

Helsesøster/skolehelsetjenesten er i stand til å ivareta elevene på mange ulike områder – også når det gjelder forebygging, som foregående talere var inne på.

Derfor mener Fremskrittspartiet at det er behov for et nasjonalt løft for skolehelsetjenesten, som vi vet står veldig svakt i mange kommuner. Å få flere fra skolehelsetjenesten og flere fra andre yrkesgrupper inn i skolen mener vi vil være vesentlig mer nyttig enn f.eks. regjeringens leksehjelp, som flere steder virker mot sin hensikt, i tillegg til at den har redusert – eller fjernet – tilbudet til elever som den lovfestede hjelpen ikke ivaretar.

Fremskrittspartiet ser behovet for og er positiv til å få flere yrkesgrupper inn i skolen. Men for å løse nye utfordringer kreves det mange ganger at vi er i stand til å bruke de ressursene vi har tilgjengelig, på nye og effektive måter. For å få dette til må systemer og rutiner med jevne mellomrom utfordres og omlegges. Av og til må nye fullmakter gis. Det kan f.eks. være å gi PPT, i samråd med skolen, tillatelse til å sette inn spesialpedagogiske tiltak for enkeltelever som har behov for det, i stedet for at eleven må vente i lang tid på vedtak om spesialundervisning. Det kan f.eks. også være at de ulike yrkesgruppene som nå går under sekkebetegnelsen «assistenter», burde få en benevnelse som svarer til det de er spesielt dyktige i.

For Fremskrittspartiet handler dette ikke bare om å rekruttere nye yrkesgrupper. Det handler også om hvordan Stortingets flertall på best mulig måte forvalter de menneskelige ressursene som vi har tilgjengelig i skolen. Fremskrittspartiet mener at det er både et nasjonalt og et lokalt ansvar å få den tverrfaglige kompetansen inn i Skole-Norge. Vi kan ikke bare si at det er opp til den enkelte kommune å ivareta dette, vi har også et ansvar på nasjonalt nivå.

Elisabeth Aspaker (H) [09:36:14]: Denne interpellasjonen overrasker positivt når jeg hører på interpellanten her i dag. Det kan tyde på at de rød-grønne har kommet på bedre tanker, etter at de gang på gang har stemt ned forslag fra en samlet opposisjon om å styrke skolen med nye yrkesgrupper, og der regjeringen er utfordret til å komme tilbake med konkrete tiltak for å oppnå dette.

Betydningen av å tilrettelegge for andre yrkesgrupper i skolen sto sentralt da Stortinget for ett år siden behandlet Meld. St. 19 for 2009–2010 Tid til læring.

Faktum er at både skoleledere og lærere har et klart ønske om å få frigjort tid og å bli avlastet for oppgaver som i dag stjeler tid fra undervisningen. Andre yrkesgrupper har langt bedre forutsetninger for å kunne gi eleven den riktige hjelpen.

Det har skjedd et betydelig stemningsskifte blant lærere. En skal ikke gå så altfor mange år tilbake i tid før en ser at andre yrkesgrupper i skolen var et temmelig kontroversielt tema. Slik er det heldigvis ikke lenger. Tvert imot opplever vi nå at lærerorganisasjonene er pådrivere for at lærere skal kunne konsentrere seg om sin pedagoggjerning.

Mange lærere føler at lærerutdanningen kommer til kort i møte med elever som sliter på det psykososiale plan, med kronisk sykdom eller har funksjonshemninger som krever tett og ekstra oppfølging i skolehverdagen. Derfor er det i dag heldigvis skapt bred aksept for at skolen trenger andre yrkesgruppers fagkompetanse, enten det er miljøarbeidere, sosionomer, barnevernspedagoger, vernepleiere, psykologer eller nærvær av helsesøster.

Det snakkes mye om betydningen av tverrfaglig samarbeid også som et forebyggende tiltak. Om vi er opptatt av barnets beste, er det viktig at skolen kan fange opp og bidra til å sette inn ulike hjelpetiltak overfor barn og unge som trenger det. Høyre har stor tro på slik skolenær hjelp, fordi dette kan være læringsstøttende for eleven, og lærerne får profesjonell avlastning til oppgaver som ligger utenfor pedagogikkens område.

Skolen trenger som Askeladden i eventyret mange gode hjelpere for å nå sitt mål, som for skolen er å gi alle elever et best mulig læringsutbytte. Det er en realitet at mange barn og unge sliter med til dels alvorlige problemer som kan stå i veien for læring om de ikke får riktig og nødvendig hjelp. Høyre er derfor opptatt av at tidlig innsats i skolen må ses i et videre perspektiv enn det rent læringsmessige utbyttet av skolen. Da snakker vi om supplerende kompetanse utover den lærerne er utrustet med.

Interpellanten spør om hvordan statsråden vil bidra til at flere yrkesgrupper får en naturlig plass i skolen. Min appell til regjeringspartiene er at de bør slutte opp om opposisjonens tidligere forslag om en opptrappingsplan for andre yrkesgrupper, som foreslått vinteren 2011 da vi behandlet stortingsmeldingen om Tidsbrukutvalgets anbefalinger. Høyre utfordrer derfor igjen statsråden til å vurdere en konkret opptrappingsplan for andre yrkesgrupper, gjennomført som et spleiselag mellom staten og kommunene.

Men Høyre er også opptatt av hvordan man faktisk disponerer de fagfolkene som finnes i kommunene, og hvordan vi organiserer ulike støttefunksjoner rundt skolen i den enkelte kommune. I stedet for at elever som trenger utstrakt hjelp må forlate skolen, bør kommunen vurdere om ulike faggrupper kan lokaliseres under samme tak inne i skolen. PP-tjenesten burde f.eks. være langt mer skolenær og i større grad samlokaliseres med skolene enn det som er tilfellet i dag. Da kan vi oppnå at andre yrkesgrupper kan jobbe tettere på eleven og gi kvalifisert støtte og veiledning til læreren i dens daglige virke.

Stortinget er samstemt om skolehelsetjenestens betydning. Erfaringer viser at særlig helsesøster er viktig. Også her har en samlet opposisjon fremmet forslag om styrking, som regjeringspartiene dessverre har stemt ned.

Stadig mer sammensatte utfordringer i elevflokken fordrer mer tverrfaglige kompetansemiljøer om skolen skal lykkes med sitt kunnskapsoppdrag. Skal vi unngå lærerkrise, må norsk skole rekruttere mange tusen nye lærere de neste åtte årene. Høyre mener at et viktig ledd i dette rekrutteringsarbeidet vil være en parallell opptrappingsplan for andre fag- og profesjonsgrupper. Hensikten med et slikt tiltak vil være todelt: for det første å gjøre ferske læreres inntreden i læreryrket tryggere, og for det andre å gi nye lærere flere kompetente kolleger å spille på når situasjonen krever det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [09:41:22]: La meg aller først få takke representanten Hadia Tajik for å reise denne interpellasjonen, som tar opp en utfordring jeg tror de fleste skoleeiere ser gevinsten av, men der skolen allikevel har kommet til kort i prioriteringene.

Den tida er forbi da læreren kunne lukke døra og var suveren i sitt klasserom. Parallelt med at skolen i dag rommer alle unger og ungdom i flere skoleår enn tidligere generasjoner, har samfunnsutviklinga osv. gitt elevene og dermed også skolen nye utfordringer. Om ikke alle utfordringene er nye, så har de blitt mer synlige, og erkjennelsen av at det har en betydning for læringsarbeidet og -miljøet i skolen, kan ikke ignoreres.

For noen måneder siden behandlet vi ungdomsskolemeldinga. Elever på ungdomstrinnet er som nevnt en svært sammensatt gruppe, både fordi ungdomstida i seg sjøl representerer en brytningstid med sine utfordringer, og fordi de individuelle problemene påvirker elevenes mulighet til å fungere i skolehverdagen. Problemet er at mange lærere opplever at de overlates ansvaret for å håndtere ulike sosiale problemer, psykologiske utfordringer osv. Som interpellanten tar opp, er det åpenbart at lærerne ikke har den nødvendige eller den tilstrekkelige kompetansen til å håndtere alle slike utfordringer. Konsekvensen er at elevene ofte ikke får den nødvendige hjelpen og veiledninga, og at dette arbeidet er krevende i tillegg til selve læringsarbeidet. Men i tillegg til selve læringsarbeidet må læreren kjenne hele eleven, derfor kan ikke læreren frasi seg alle oppgaver knyttet til eleven heller.

Spesialskolenes tid er forbi, som representanten fra Fremskrittspartiet pratet om. Det krever at vi er bevisst på de krevende oppgavene som lærerne har. Behovet for tverrfaglighet gjelder ikke bare i undervisninga av fagene, men også i hvordan ulike profesjoner gjensidig kan støtte hverandre og bidra til å gi elevene den nødvendige hjelpen. Både barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer besitter viktig kompetanse som kan rettlede den enkelte elev og bidra til positiv effekt på læringsmiljøet. Jeg mener skoleeiere og skoleledere i sterkere grad enn i dag bør få mulighet til å opprette stillinger for slike støttefunksjoner.

I tillegg til slike stillinger som retter seg direkte mot eleven – en god skolehelsetjeneste og de ulike gruppene som flere har pekt på – er også støttefunksjoner rundt skolelederen viktig. I skolelederundersøkelsene fra 2001 og 2005 har Møller og Sivesind kartlagt skolenes tilgang på administrative og merkantile støttefunksjoner. 60 pst. av skolelederne svarte i 2005 at de ikke har tilstrekkelig merkantilt personale ved sin skole, mens tilsvarende tall i 2001 var 74 pst. Det er ledere ved de fådelte skolene og barneskoler som er minst fornøyd med skolens kontorbemanning. Kartlegginga viser også stillingsressursen til administrative og merkantile støttefunksjoner med skolestørrelse og at 15 pst. av rektorene i 2005 ikke hadde en slik ressurs.

Vaktmesteren var før i tida ofte den som tok seg av en del av elevene som trengte litt luft og litt variasjon. Halvparten av rektorene mener at vaktmestertjenesten ikke fungerer tilfredsstillende for deres behov. Dette svarte 60 pst. Resultatet er at en kan se både rektorer og lærere som klatrer i gardintrapper for å skifte lyspærer, eller som vinterstid måker snø foran inngangsdøra før skolen starter.

I tillegg til å avlaste rektor ved å opprette administrative støttefunksjoner rundt skolens ledelse vil jeg, som interpellanten er inne på, derfor understreke betydninga av at skolen som organisasjon besitter annen fagkompetanse enn pedagogikk. Men kommunene må ha god nok økonomi til å ansette personale som kan ta seg av oppgaver knyttet til sosiale og helsemessige utfordringer. Det er viktig at skoleledere og skoleeiere er tilstrekkelig bevisst på hvordan lærernes tid brukes. Det er opplagt best tids- og ressursbruk dersom mest mulig av lærernes dag brukes med elevene for å fremme læring. Det forutsetter god kommuneøkonomi, prioritering av skole og gode skoleeiere og skoleledere.

Hadia Tajik (A) [09:46:27]: Jeg vil gjerne takke for diskusjonen vi har hatt nå om hvordan man kan jobbe for å få flere yrkesgrupper inn i skolen og å gjøre det naturlig.

Det diskusjonen har vist, er at mange steder er situasjonen god, og at det også finnes mange gode eksempler på at man har løst dette på en måte som kan være til inspirasjon for andre kommuner og andre skoler. Men det vi også har sett i løpet av diskusjonen, er at det altfor mange steder ikke fungerer godt nok. Jeg tror også det er viktig for oss som har vært her nå og tatt ordet, som har løftet diskusjonen at vi tar med oss en del av de gode poengene som er formulert og tatt inn i denne diskusjonen, til våre hjemregioner, sånn at denne diskusjonen også får ringvirkninger der ansettelsene faktisk foregår, der dette løses i praksis.

Representanten Thorsen var i sitt innlegg inne på at skolen har endret seg, at elevmassen før var mer homogen fordi man bl.a. brukte spesialskoler i større grad enn det man gjør i dag, og at behovet for flere yrkesgrupper på den måten også har økt. Jeg tror og håper at Thorsen og jeg er enige om at den endringen vi har sett, er positiv, og at det er et gode for den enkelte elev, for læringsutbyttet, for skolen sånn som den skal være, samtidig som det også reiser enkelte utfordringer som det trengs politiske virkemidler for å løse

Sånn som jeg opplevde representanten Aspakers innlegg, selv om vi er enige om at flere yrkesgrupper inn i skolen er viktig, skapes det et inntrykk av at det er politisk uenighet omkring behovet for det – det er det ikke. Så blir det også skapt et inntrykk av at det er politisk uenighet om framgangsmåten. Det tror jeg vel heller ikke at det er. Det som er utfordringen her, er rent praktisk. Det denne diskusjonen illustrerer, er et generelt dilemma ved enkelte sider av skolepolitikken, nemlig at mens ambisjonene og målsettingene er nasjonale, er veldig mange av virkemidlene for å nå disse målene lokale. Da er utfordringen hvordan vi på en god måte kan støtte opp om det viktige, nødvendige lokale arbeidet.

Anne Tingelstad Wøien var i sitt innlegg inne på et perspektiv som er så sentralt at jeg gjerne vil gjenta det poenget, nemlig at støttefunksjonen omkring eleven er én side av saken. Vel så viktig er støttefunksjonen de andre yrkesgruppene har rundt skolelederen, sånn at skolelederen får være en god pedagogisk leder for sitt personale og dermed får opp læringstrykket for den enkelte elev.

Statsråd Kristin Halvorsen [09:49:33]: Jeg synes dette har vært en veldig konstruktiv debatt.

Det er viktig at vi fokuserer på det lokale når diskusjonen går, fordi det vil være ganske varierende rundt omkring i landet hva slags kompetanse skolene kan ha tilgang til i tillegg til det som er kjernekompetansen, rektorer og lærere. Derfor tror jeg det er viktig at en kan se at det kan være ulike andre yrkesgrupper her som kan komme med litt ulike måter å støtte opp om opplæringen på, og som kan være viktige medspillere i skolehverdagen.

Vi driver på veldig mange områder med ulikt utviklingsarbeid som går i samme retning, som det representanten Hadia Tajik har tatt opp i interpellasjonen. For eksempel er det en viktig del av oppfølgingen av stortingsmeldingen Læring og fellesskap å sørge for at PP-tjenesten kommer tettere på skolene, at de er med på det forebyggende arbeidet, og at det er ressurser som rektorer og lærere kan trekke på. Det er heller ingen dårlig idé hvis kommunene tenker i den retning at de ønsker å samlokalisere en del av dette, sånn at det blir lettere å samarbeide i hverdagen også. Det henger også sammen med den store omorganiseringen vi nå har av Statped. Hele poenget med den er at de skal komme tettere på kommunene og fylkene, og at det også skal være enklere for kommuner og fylker å benytte seg av den kompetansen som ligger der.

Når det gjelder de ulike kompetansesentrene vi har, vet vi at skolene kan bli mye flinkere til å bruke dem også.

Jeg må bare gi en liten kommentar til representanten Thorsen om leksehjelp. Det er ikke sånn at leksehjelp har fortrengt andre typer tilbud i skolen. Det er et fullfinansiert tilbud fra staten. Vi har litt blandede erfaringer, men vi har også veldig mange gode eksempler på hvordan leksehjelp fungerer. Vi får en evaluering av det til høsten. Vi får også en sammenlikning av støttefunksjoner rundt ledere i skolen opp mot andre lederoppgaver i kommunene, som nettopp fører oss inn på den diskusjonen som Anne Tingelstad Wøien og Hadia Tajik var innom, nemlig at vi kanskje har en litt for dårlig støtte rundt rektorenes mulighet til å ansette merkantil hjelp, skaffe vaktmestertjenester osv., som ville frigjort mye tid for henne eller ham, som de burde bruke på pedagogisk ledelse, og som de ønsker å bruke på pedagogisk ledelse. Jeg sier alltid når jeg er i sammenhenger hvor det er rektorer, at jeg skal støtte alle som sørger for at de får bedre støtteapparat rundt seg.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.