Trine Skei Grande (V) [09:09:37]: Jeg har først lyst til å begynne med noen klimamyter. Det første er at det er så dyrt å berge klimaet. Ikke alle klimatiltakene er dyre. Det å fjerne subsidier er både lønnsomt og effektivt. Rapporter fra både FNs miljøprogram og OECD konkluderer med at det å fjerne subsidier vil gi høyere økonomisk vekst, fordi ressursene vil bli brukt bedre.

Den andre myten er at klimaproblemene bare er forårsaket av rike land. Historisk sett har det vært riktig, men de fattige landenes ansvar vokser. Faktisk er det land utenfor OECD som i størst grad bruker statsbudsjettet til å sponse global oppvarming. Sjøl om Obama fjernet subsidier også på hjemmebane, gjelder subsidietoppen nå land som Iran, Russland, Kina, Saudi-Arabia, India, Venezuela og Indonesia.

Den tredje myten er at den politiske venstresida alltid har vært best på miljø. Når det gjelder fjerning av subsidier, er det en dame som faktisk ligger langt til høyre for meg, som var veldig effektiv på det området, nemlig Margaret Thatcher. Som britisk statsminister tok hun på midten av 1980-tallet opp kampen mot statsstøtte til ulønnsom kulldrift og mot streikende gruvearbeidere. Hun fjernet ikke kullsubsidiene helt, men hun bidro til at britene la om mer til naturgass. Nå ligger Storbritannia an til å overoppfylle Kyoto-avtalen. Thatchers markedsliberalisme og fagforeningsknusing viste seg faktisk å være en veldig effektiv klimapolitikk.

Klimaendringer har sponsorer. Global oppvarming er sponset av skattebetalere, gjennom fossile subsidier. I 2010 brukte 37 land 408 mrd. dollar på å subsidiere fossil energi, ifølge IEA. På samme tid ble utvikling og utbygging av fornybar energi støttet med 66 mrd. dollar. G20-gruppen vedtok i 2008 en erklæring om på mellomlang sikt å fjerne ineffektive subsidier av fossil energi. Norge har deltatt i det arbeidet. Det internasjonale energibyrået slo fast i en rapport i 2011 at subsidier til fossil energi er til hinder for utvikling av fornybar energi, og for at vi skal klare å løse klimautfordringene. Rapporten slår fast at det er behov for en revolusjon når det gjelder fornybar energi. Rapporten sier at en ren energi gjør store framskritt globalt og kan føre til en vekst på 30–40 pst. årlig. Samtidig forbigår fossil energi de rene alternative kildene. IEA slår fast at verden nå trenger en revolusjon innenfor ren energi for å nå klimamålsettingene og for å unngå de alvorlige konsekvensene av klimaendringene, med behov for å doble all fornybar energi innen 2020.

Hva er da disse fossile subsidiene? Den største andelen av subsidier tilbys forbrukere. Oljeproduserende land som Iran, Qatar, Kirgisistan og Venezuela subsidierer forbruket av bensin til en pris som gjør at bensinprisen ligger godt under prisen på ferskvann. Forbrukersubsidier i utviklingsland er forkledd som fattigdomsbekjempende virkemidler. Men flere av disse subsidiene går i overveiende grad til middelklassens økte bruk av fossilt brensel.

Et eksempel på det er at 40 pst. av dieselsubsidiene i Egypt går til landets aller rikeste. Mindre enn en tiendedel av disse subsidiene går til de 20 pst. fattigste i landet. De når aldri de fattige. Land som har hatt ustabile politiske forhold, har ved flere tilfeller blitt fanget i fella hvor regjeringa har brukt deler av nasjonale BNP-subsidier for å forbli ved makten, eller ledere har vanskjøttet sin oljeformue og samlet den i store personlige formuer. De fleste fattige land med betydelige mineral- og oljeforekomster har de rammene og den ressursforbannelsen – f.eks. land som Nigeria, som ble tvunget til å stoppe sine subsidier fra en dag til en annen for å unngå nasjonal konkurs. Indonesia er et annet eksempel. Her blir 60 pst. av drivstoffet subsidiert. Antall motorsykler ligger an til å vokse fra 42 millioner i 2007 til 60 millioner – det er én pr. husstand – i 2010. Subsidier til fossil energi og elektrisitet tar 12 pst. av statsbudsjettet i landet. Regjeringa ønsker å kutte det til 7 pst. i 2014 for å redusere budsjettunderskuddet. Problemet er at forslaget om dyrere drivstoff er minst like «populært» i verdens fattigste land som det er i Norge.

På klimakonferansen i København lovet de rike landene at de fattige landene skulle få 100 mrd. dollar i klimatiltak hvert år fram til 2020. Skal de internasjonale klimaforhandlingene komme noen vei, må pengene legges på bordet. Et tankekors – for å si det forsiktig – er at fattige land allerede bruker fem ganger så mye på å skape klimaproblemer som det kreves av rike land for å få dem med på å løse dem. De industrialiserte landene i nord gir massive subsidier til produksjon av olje og gass. Begge måtene å subsidiere på forvrenger de reelle kostnadene ved fossil energi, for også rike land må rydde opp i sine subsidier. De fattige land gis subsidier til forbrukere, mens vi subsidierer produsentene og produksjonen, f.eks. gjennom gunstige skatteordninger for å fremme investeringer. Det anslås at rike land subsidierer med over 100 mrd. dollar i året – altså mer enn vi har lovet de fattige landene i klimastøtte fram til 2020.

Til tross for denne særbehandlinga av fossil energi og fornybar energi er fornybar energi på vei til å bli jevnbyrdig i pris og har faktisk blitt billigere enn fossil energi i land som f.eks. India, USA og Kina – og det er interessant nok. Også i den avsidesliggende delen av Vest-Afrika har det vært svært stor avhengighet av diesel og parafin. Tenk på hva som ville skje hvis de fossile subsidiene hadde blitt avviklet. Jeg skal gi et eksempel på størrelsesordenen. Hvis alle subsidier rettet mot forbruk av fossil energi hadde blitt fjernet, ville de globale CO₂-utslippene falle med 6,9 pst., ifølge IEA. Det tilsvarer de samlede utslippene fra Frankrike, Tyskland, Spania, Italia og Storbritannia. Men det er noen lyspunkter, det er imidlertid noen lovende tegn når det gjelder å fase ut disse subsidiene. I Obamas budsjettforslag for 2013 kom det løfte om kutt i subsidiene på fossilt brensel innen ti år, og det er foreslått å kutte om lag 4 mrd. dollar i 2013 i skattesubsidier til produksjon av olje, gass og kull.

I Norge påstår Global Subsidies Initiative at vi sponset vår olje- og gassproduksjon med 25,5 mrd. kr i 2009. Det er klart at vi stadig står overfor en oversikt over oljesubsidier også i flere oljeproduserende land, og at det er bra at vi har åpenhet rundt det. Norsk oljeindustri støvsuger Norge for ingeniører av alle slag, og vi ser en stor utfordring når det gjelder den todelte økonomien, som vi ofte diskuterer i denne salen.

Vi kan gjøre et tankeeksperiment. Hva om staten gikk inn i REC og garanterte for 78 pst. av utviklingskostnadene? Det er realiteten for norsk petroleumsindustri, der staten betaler 78 pst. av letekostnadene til små selskap i underskudd for å sikre flere leteaktører på norsk sokkel. Dermed får vi hvert år startet på ny frisk og kan glemme fjorårets kostnader. Den norske petroleumsindustrien er vurdert av Verdens handelsorganisasjon med en definisjon som å være sterkt subsidiert. I rapporten er det avdekket ni subsidieordninger, der fire er skattemessige og mange andre er veldig store. I tillegg ser vi at det er en rekke andre fossile støtteordninger innenfor vårt system, både når det gjelder CO₂-fritak, NO_x- og grunnavgiftene og taxfree-ordningene våre, som er en firemilliarders subsidiering av drift av fly og ferje. Bruk av koks og kull i energi- og prosessformål får en støtte på om lag 900 mill. kr i vårt system. Vi har tildeling av gratis kvoter i kvotesystemet, og flere departementer har støtteordninger som f.eks. frakttilskudd for kjøtt, egg, korn, kraftfôrvarer og kompensasjon for forskjellige drivstofformer – eller vi har pendlerfradraget, for å nevne det til sist.

Det alle disse subsidiene har til felles, er at de i og for seg har formål som er vel og bra. Venstre støtter flere av dem. Problemet er at de individuelle formålene trumfer det faktum at disse subsidiene øker klimagassutslippene. Så derfor, siden Stoltenberg på pressekonferansen sin før jul snakket varmt om å få fjernet fossile subsidier: I de internasjonale klimaforhandlingene sitter land som må bli enige om avtaler. Det betyr at CO₂-utslippene ikke lenger skal være gratis, men de må ha en pris. Så hva vil statsråden gjøre for at det norske statsbudsjettet kommer mer i tråd med norske ambisjoner om å fjerne fossile subsidier?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [09:20:13]: Det er fint at representanten Skei Grande tar opp dette spørsmålet. Det er et viktig spørsmål, og det er en sak som vil bety mye for hvordan framtiden skal se ut, og om en på global basis klarer å komme fram til en internasjonal bred klimaavtale kombinert med at man også kommer fram til gode muligheter for å finansiere gjennomføring av aktive klimatiltak.

Derfor deler jeg den bekymringen som representanten Trine Skei Grande har for omfanget av subsidier til fossil energi internasjonalt. Subsidier til fossil energi har, som representanten sa, store økonomiske følger. Subsidiene gir gale prissignaler til produsenter og forbrukere av fossil energi, belaster offentlige budsjetter og har gjerne – som representanten også påpekte – uheldige fordelingsvirkninger. Subsidier til fossile brensler er i virkeligheten det samme som en negativ pris på karbon og bidrar til økte klimagassutslipp.

Representanten Skei Grande viser bl.a. til beregninger som er gjennomført av Det internasjonale energibyrået, IEA. Disse tyder på at en del land har svært høye subsidier på fossil energi, og at subsidiene har økt de siste årene på grunn av stigende energipriser. Mange olje- og gassproduserende land kommer høyt på denne listen.

Samtidig utrykker IEA også at omfanget av energisubsidier ville vært enda høyere uten reforminnsatsen i flere land. I 2009 forpliktet G20-landene seg til å fase ut skadelige subsidier på fossil energi på mellomlang sikt. Flere land har etter 2009 sluttet seg til dette målet. Også Norge støtter dette arbeidet. Det er ikke opplagt hvordan subsidier til fossil energi skal beregnes. Det finnes ulike tilnærminger til hva som anses å være støtte. For eksempel brukes IEA og OECD forskjellige metoder i sine beregninger.

IEA beregner subsidiene som prisforskjellen mellom fossil energi omsatt på hjemmemarkedet og verdensmarkedsprisen. Et slikt prisgap kan betraktes som en negativ avgift på fossil energi, dvs. det motsatte av våre avgifter på fossile brensler og priser på utslippskvoter.

I Norge har vi ingen subsidier som direkte fører til lavere priser på fossile brensler. Tvert imot er prisene vesentlig høyere enn verdensmarkedsprisen. Det skyldes at vi har CO₂ avgifter på utslipp, veibruksavgifter på drivstoff og et kvotesystem for klimagasser.

Norge var ett av de første landene i verden som innførte en CO₂-avgift, i 1991. CO₂-avgiften har bidratt til lavere utslipp fra virksomheten på sokkelen og til at bruken av fyringsolje til oppvarming har blitt betydelig redusert. Avgiftsgunnlaget har blitt utvidet i flere runder. I 2010 ble det innført en CO₂-avgift på bruk av gass, og senest i år ble CO₂-avgiften utvidet til å omfatte fiske og fangst i nære farvann. I tillegg er Norge med i det europeiske systemet for handel med klimagasskvoter. Fra 2013 er kvotehandelssystemet utvidet til å omfatte bl.a. utslipp fra aluminiums- og ferrolegeringsindustrien. Dermed er over 80 pst. av de norske klimautslippene omfattet av avgifter eller klimagasskvoter.

OECD har nylig lagt fram en rapport som gir en oversikt over subsidier til produksjon og forbruk av fossil energi i OECD-landene. I beregningene har OECD tatt med økonomiske fordeler som følge av unntak eller lettelser i avgifter til enkelte bruksområder for fossil energi. Denne metoden gir noen ikke helt opplagte resultater. For eksempel vil et land som Norge, med høye generelle avgifter på fossil energi, men med reduserte satser for noen få brukere eller produkter, komme ut med høyrere støtte enn et land med et generelt lavt avgiftsnivå. Dette gjelder selv om de lave satsene i Norge ligger over det generelle avgiftsnivået i andre land. Som OECD gjør oppmerksom på, kan man derfor ikke sammenligne subsidier mellom land med denne metoden.

Den samme innvendingen mot sammenligninger gjelder også listen jeg presenterte i mitt skriftlige svar til representanten Borghild Tenden om direkte og indirekte støtte til fossil energi. Mange av anslagene for indirekte støtte skyldes fritak eller lettelser fra klima- og miljøavgifter. I svaret understreket jeg derfor at det er vesentlig forskjell mellom skatteutgifter som er inkludert i oversikten, og hva som i alminnelighet forstås som subsidier til fossil energi.

Som representanten Skei Grande viser til i sin interpellasjon, offentliggjorde Global Subsidies Initiative i samarbeid med Econ Pöyry for et år siden en rapport om subsidier til olje- og gassproduksjon i Norge. Ifølge rapporten er de største subsidieelementene knyttet til letekostnadsordningen og raske avskrivinger i oljeskatten.

Utvinning av olje og gass gir en høyere fortjeneste enn det som er vanlig i andre næringer, en såkalt grunnrente. Det er bred politisk enighet i Norge om at denne grunnrenten tilhører fellesskapet. For å sikre fellesskapet en stor del av grunnrenten har vi derfor en særskatt for utvinning av olje på 50 pst. Det betyr at den samlede marginalskatten for overskudd på sokkelvirksomheten er på hele 78 pst., mens den normale selskapsskatten er 28 pst.

Etter mitt syn er det ikke riktig at letekostnadsordninger er statsstøttet. Leterefusjonen fører til at selskap som ennå ikke går med overskudd, kan nyttiggjøre seg skattefradraget for letekostnader på samme tidspunkt som selskaper som går med overskudd. Leterefusjonen reduserer ikke den samlede skattebelastningen for oljeselskapene over tid og er derfor ikke en subsidie. Leterefusjonsordningen bidrar slik til å likestille nye og etablerte selskaper på norsk sokkel og dermed til å fremme konkurransen mellom selskaper om å lete og utvinne olje på norsk sokkel.

Rapporten peker også på fordelen ved raske avskrivinger. Det er riktig at raske avskrivinger isolert sett er en fordel for selskapene. GIS og Econ Pöyry beregner imidlertid også skattefordeler for såkalte SDØE-investeringer. SDØEs virksomhet er ikke skattepliktig, men er reelt sett en del av skattesystemet på sokkelen. Rapporten fra GIS og Econ Pöyry overvurderer derfor, etter mitt syn, skattefordelen av raske avskrivinger.

Representanten Skei Grande spør hva vi vil gjøre for at det norske statsbudsjettet skal samsvare med Norges ambisjoner om å fjerne subsidier på fossil energi.

Selv om det norske oljeskattesystemet ikke er helt perfekt, vil jeg hevde at vi har lyktes godt med å trekke inn en stor del av grunnrenten på sokkelen, uten å hindre at lønnsomme prosjekter blir gjennomført. Det er bred enighet i Stortinget om både måten vi driver oljepolitikken på, og måten oljeskattesystemet er utformet på. En viktig del av Stortingets aktivitet går også med til å fordele de store inntektene som staten får fra oljevirksomheten. Jeg vil også peke på den høye CO₂-avgiften vi har på utslipp fra petroleumsvirksomheten på toppen av kvoteplikten.

Norske forbrukere står dessuten overfor høye priser på fossile brensler som følge av CO_2-avgifter, vegbruksavgifter på drivstoff og kvotesystemet for klimagasser. En ser også spennvidden i diskusjonene i salen her. Jeg har hatt gleden av å delta i debatter om Dokument 8-forslag som har dreiet seg om det stikk motsatte, altså prisen på drivstoff, prisen på bensin, sammenlignet med andre land. Det er et faktum at Norge har høye priser på f.eks. drivstoff til bil. En viktig grunn til det er bl.a. CO_2-avgiften og vegbruksavgiften.

Samlet sett mener jeg derfor at statsbudsjettet er i tråd med våre ambisjoner om å fjerne subsidier på fossil energi. Det vil også være et viktig hensyn som regjeringen skal ha med seg når vi nå utformer statsbudsjettet for 2014.

Trine Skei Grande (V) [09:29:55]: Jeg takker statsråden for svaret, sjøl om det var en litt annen tone enn den tonen jeg hørte hos statsministeren da han skulle ha den store gjennomgangen. Jeg er helt enig med finansministeren i at det er bra at vi i Norge ikke har subsidier på forbruk, og jeg brukte ganske gode argumenter for å vise at det er lite målrettet. Jeg syns ikke vi skal sammenligne oss med de regimene som bruker den type subsidier. Det er lite målrettet av både klimamessige, sosiale og andre årsaker, og det løfter også fram problemstillinga at norsk olje skal redde verden fra fattigdom – og det er feil.

Statsråden bruker veldig mye tid på å si at dette er vanskelig å beregne, og at det er utrolig mange ulike måter å vurdere dette på. Ja, det er det selvfølgelig. Poenget vårt er at vi har en statsminister som har sagt at vi skal fjerne subsidiene, og da må vi gå inn i de subsidiene som vi faktisk har. Den støtten vi gir, og den subsidieringen vi har av selskapene i sektoren, går det ikke an å komme bort fra. Spesielt letefunksjonen er så sterkt subsidiert at det tror jeg ikke statsråden kan komme bort fra. Hele 20 mrd. kr i tapte skatteinntekter er knyttet til de raske avskrivningsratene vi har på sokkelen. Petroleumssektorens investeringer blir skrevet av i løpet av seks år – det er ikke normal levetid.

Jeg syns egentlig ikke statsråden svarte på hva det er regjeringa har lyst til å gjøre for å fjerne disse subsidiene, som statsministeren syntes det var viktig å bruke sin halvårspressekonferanse på å si at han skulle fjerne. Er det bare at man skal lære seg metoder for å regne dette på riktig vis, sånn at vi skal slippe å gjøre noe, eller er det faktisk et reelt ønske om å fjerne de subsidiene vi har i Norge i dag? Vi har mange subsidier, og noen av dem har store konsekvenser for klimaet.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [09:32:38]: Det er vel riktig å si at det helt ideelle systemet for både skatt og mangel på subsidier neppe er mulig å oppnå, fordi det alltid vil være slik, både når det gjelder skatt og ulike ordninger på utgiftssiden i statsbudsjettet, at man må ta ulike politiske hensyn. Men jeg vil understreke det jeg sa i svaret mitt, at den ambisjonen vi har om å bruke statsbudsjettet aktivt for å fjerne subsidier på fossil energi, er en viktig retningslinje for den måten vi jobber med statsbudsjettet på. La meg derfor bruke noen ord på å forklare investeringsfradragene i oljeskatten.

I 2000 la et utvalg fram en vurdering av oljeskatten. Utvalget pekte på innstramminger i rentefradraget, likestilling av nye aktører utenfor skatteposisjon og innstramming i investeringsfradragene. Når det gjaldt utvalgets anbefalinger om innstramminger i rentefradraget og likestilling av nye aktører, ble det ført opp endringer i oljeskatten med virkning fra inntektsåret 2002. Det ble også omtalt i samme proposisjon som la fram lovforslagene, at oljeskattesystemet ikke var nøytralt siden de investeringsbaserte fradragene var høyere. Det ble likevel ikke fremmet forslag til innstramminger fordi man da prioriterte endringer i rentefradraget og å stimulere til et mangfold av selskaper på norsk sokkel. Investeringsfradraget består av både avskrivninger, rentefradrag og friinntekt. Avskrivninger og renter kommer til fradrag i det ordinære skattegrunnlaget og særskattegrunnlaget. Friinntekten inngår bare ved beregningen av særskatt. Dette prinsippet ligger også til grunn både for den såkalte aksjonærmodellen for beskatningen av aksjeinntekt for personlige aksjonærer og for grunnrenteskatten for vannkraftverk. Det benyttes også noe som heter risikofri rente, når verdien av skattefradragene beregnes.

I oljeskatten er verdien av investeringsfradragene høyere, og det kan gi incentiv til høy kapitalbruk i prosjekter og større vilje til å ta investeringsrisiko. Men de fleste utbyggingsprosjektene på sokkelen er svært lønnsomme, og jeg kjenner ikke til eksempler på at selskapene har fremmet utbyggingsplaner som er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Prosjekter som er svært lønnsomme, vil betale høyere skatt enn prosjekter som skattlegges etter vanlig landskatt.

Oljeressursene er fellesskapets eiendom. Verdiene skal komme hele fellesskapet til gode. Utvinning av ressurser baserer seg på at kompetente og gode oljeselskaper skal ta beslutninger som er til det beste for samfunnet. Da er vi avhengige både av gode rammevilkår for næringen og av et velfungerende skattesystem.

Marianne Marthinsen (A) [09:36:01]: Jeg vil også gjerne starte med å si takk til interpellanten for å ta opp et viktig tema, for det gjør interpellanten. Dette er et stort og voksende tema i de globale klimaforhandlingene. Det er et tema som kommer stadig høyere på dagsordenen, og det er bra. Den gangen jeg startet med å følge disse globale klimaforhandlingene for noen år tilbake, var dette knapt et tema. Nå er det noe som de fleste land diskuterer.

Det er blitt gjort et veldig viktig arbeid med finansiering av klimatilpassingstiltak og klimagassreduserende tiltak, hvor Norge har hatt en helt ledende rolle, en rolle som jeg mener fortjener mye ros. Men det er også et helt åpenbart paradoks at det globalt foregår en storstilt subsidiering i et helt annet omfang enn det vi makter å mobilisere til klimatiltak. Det er for lite som er gjort. Samtidig har jeg respekt for at det å fjerne subsidier som i mange land oppfattes som viktige fattigdomstiltak, er vanskelig, at det er noe som tar tid. Derfor er G20-initiativet viktig, og det er en selvfølge at Norge deltar i det arbeidet.

Jeg synes likevel at inngangen til denne interpellasjonen er litt underlig i og med at prisen på fossil energi i Norge ligger mye høyere enn det den gjør på verdensmarkedet. Vi har en lang historie i internasjonal sammenheng med å prise CO_2. Vi var først ute med en høy CO₂-avgift på sokkelen, og det er altså ingen subsidier som reduserer prisen på fossil energi i Norge. Jeg skal ikke gå inn i de ulike måtene å beregne subsidier på – finansministeren redegjorde for det – men jeg synes det er noe rart å gjøre det uten å ta med prising av CO₂, eller å regne på det med et utgangspunkt i unntak eller lettelser fra avgifter.

Men grunnen til at jeg tar ordet, er at det er flere ting som er politisk interessante i Venstres tilnærming. Det har over lang tid vært bred enighet om grunnrentebeskatningen på sokkelen. Det har vært bred enighet om den svært høye marginalskatten som vi har på sokkelen, på overskuddet av den aktiviteten som skjer der. Det er jo resultatet av en politisk holdning, en politisk holdning til at de ressursene som man pumper opp fra norsk sokkel, er ressurser som tilhører folket – overskuddet skal i stort tilfalle oss. Dette speiles bl.a. av letekostnadsordningen, som også er en ordning som har hatt bred støtte, bl.a. fordi den bidrar til å fremme mangfold på sokkelen. Jeg tror personlig – og det er jeg helt sikker på at Venstre er enig i – at det er en god ting at det ikke bare er Statoil som opererer på norsk sokkel. Det er vanskelig å argumentere for at dette er en subsidie, så lenge den ikke fører til at oljeselskapene over tid betaler mindre skatt, og det gjør den altså ikke.

Det er alltid mulig – og alltid viktig – å diskutere innretninger, justeringer og forbedringer, men grunnprinsippet om høy marginalskatt kombinert med leterefusjonsordningen utgjør på mange måter kjernen i petroleumsskattesystemet. Hvis det er sånn at interpellanten mener at denne måten å innrette petroleumsskattesystemet på er subsidiering, vil jeg gjerne utfordre henne på hvordan hun mener at petroleumsskattesystemet bør se ut. Mener Venstre at leterefusjonsordningen skal bort? Skal vi i så fall beholde den høye marginalskatten vi har, eller skal vi ikke det? Det ville være veldig verdifullt for debatten og veldig oppklarende på mange måter å høre både Venstre og de andre borgerlige partiene som Venstre vil i regjering med, si noe om dette. For det er enkelt å peke på utfordringer, men det er uklart hva som er svaret. Er det sånn at vi kan forvente en kraftig omlegging av de grunnleggende prinsippene for petroleumsbeskatning dersom det skulle bli et regjeringsskifte? I så fall er det et såpass stort og viktig tema at jeg mener at det ville være verdifullt å få det avklart.

Nikolai Astrup (H) [09:40:49]: La meg først få lov til å takke representanten Skei Grande for å rette oppmerksomheten mot et viktig tema. Verden trenger mer energi, og vi trenger å bruke den energien vi har, på en mer effektiv måte. I 1950 var vi 2,5 milliarder mennesker på jorden, nå er vi 7 milliarder mennesker. Stadig flere mennesker skal dele på stadig knappere ressurser. Skal vi lykkes i både å bekjempe fattigdom og løse klimautfordringen, er vi nødt til å produsere renere energi til en rimeligere kostnad, med mindre miljøbelastning.

I dag dekkes mye av energibehovet av kull, gass og olje. I snitt bygges det to nye kullkraftverk i India og Kina hver uke. 80 pst. av verdens utslipp av klimagasser kommer fra forbrenning av olje, gass og kull.

Hvis vi skal løse denne utfordringen, er vi nødt til å adressere hovedproblemet, nemlig at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig. Subsidier til fossil energi forsterker denne markedssvikten dramatisk på global basis.

Ideelt sett løser vi dette gjennom en internasjonal prismekanisme som en global avgift på klimagasser, eller et internasjonalt kvotesystem og en gradvis utfasing av fossile subsidier. De internasjonale klimaforhandlingene gir dessverre liten grunn til optimisme på kort sikt. Samtidig ser vi at flere stater nå følger i EUs fotspor og etablerer kvotemarkeder, som f.eks. California og Mexico. Kina skal etablere forsøk med kvotemarkeder i fem regioner, og har også vedtatt å innføre en ny CO₂-avgift. Som interpellanten har vært inne på, mange land har sluttet seg til målet om å fase ut fossile subsidier.

I Norge er halvparten av utslippene underlagt EUs kvotesystem. Rett nok tildeles mange kvoter vederlagsfritt, men Norge må ha samme vilkår som andre europeiske land. I tillegg har vi hatt CO₂-avgift på norsk sokkel siden begynnelsen av 1990-tallet. Vi har også høy CO₂-avgift på bensin, diesel og mineralolje og store avgiftsfordeler for miljøvennlige kjøretøy.

Norge er dermed et av landene i verden som har kommet lengst i å rette opp markedssvikten gjennom å holde forurenser-betaler-prinsippet i hevd. Det er positivt, og avgiftsomleggingen i favør av miljøvennlige biler må fortsette. Offentlig sektor har også et særlig ansvar for å gå foran, sette miljøstandarder ved offentlige innkjøp og fase ut fossil energibruk til oppvarming og transport. Her ser vi at mange kommuner leder an, men staten gjør svært lite. Høyre savner også en støtteordning for utfasing av fyring med fossil olje, som Stortinget har vedtatt skal innføres fra 2013, men som regjeringen fremdeles ikke har innført.

Trass i at Norge kan bli bedre, er vi kommet lenger enn de fleste i å sette en pris på utslipp. I mange utviklingsland er situasjonen en helt annen. Bensin, diesel, fyringsolje og gass er kraftig subsidiert direkte til forbruker. Samtidig er rene, fornybare energikilder svært dyre. Denne ubalansen gjør det krevende å endre energibalansen i miljøvennlig retning.

Vi må anerkjenne hvorfor det er slik. Dyp fattigdom gjør det krevende å få til endringer uten at det rammer dem som står nederst på rangstigen. Selv om subsidiene i absolutte tall, som interpellanten var inne på, favoriserer de rikeste mest, betyr de mest, relativt sett, for de fattige. Norges engasjement for å bygge ut mer fornybar energi i utviklingsland, f.eks. gjennom SN Power, er svært viktig for å fremskaffe mer fornybar energi på kommersielle vilkår.

Industrialiseringen av solcelleproduksjon de siste tre årene har gjort at solkraft nå er konkurransedyktig uten subsidier mange steder i verden, og når vi etter hvert lykkes med å utnytte effektiviteten i solcellene bedre enn dagens 17 pst., vil solkraftens konkurranseevne styrkes betydelig. Fremveksten av konkurransedyktige miljøvennlige energikilder vil gjøre det mulig gradvis å fase ut subsidier til fossile energikilder uten å ramme utviklingslandene urettmessig hardt.

Som interpellanten er inne på, har også Norge et mål om å fase ut fossile subsidier. Jeg tror vi må erkjenne at det er lettere sagt enn gjort, ikke minst fordi det meste av det man kan kalle subsidier til fossil energi i Norge, er indirekte subsidier, og mange av dem finner sitt motstykke i en høy CO₂-avgift eller kvoteplikt.

Representanten Marthinsen lurte på hva de andre borgerlige partiene mente om petroleumsskattesystemet. Jeg tror vi kan si at det er bred enighet om det i denne sal. Men bevisbyrden ligger da heller ikke på opposisjonen, for det er statsministeren som har vært ute og sagt at Norge skal fase ut fossile subsidier. Finansministeren har i grunnen ikke svart på hva det egentlig betyr, og det kunne vært interessant om finansministeren kunne svare på hva man helt konkret har tenkt å gjøre for å fase ut det man anser å være reelt sett subsidier til fossil energi. Da tar jeg ikke med petroleumsskattesystemet i den kategorien.

Det er ikke noen tvil om at Norge har et stort potensial for grønn skatteveksling, men den store utfordringen med fossil subsidiering er global først og fremst. Vi skal støtte opp om og bidra til at utviklingsland kan fase ut fossile subsidier bl.a. gjennom å fremskaffe mer fornybar energi.

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:46:12]: Jeg vil også understreke at det er et viktig tema som interpellanten tar opp, og som det er viktig å ha kontinuerlig fokus på, subsidiering av fossilt brensel internasjonalt, men også fokus på oss selv: Hva er virkningen av vår egen samlede skatte- og avgiftspolitikk og av statsbudsjettet som sådant?

Interpellanten spør: Hva vil statsråden gjøre for at det norske statsbudsjettet er i tråd med Norges ambisjoner om å fjerne fossile subsidier? Så vises det til Finansdepartementets liste. Der vil jeg se på en annen problemstilling som også er relevant for debatten, og som det er viktig å ha høyde for konsekvensene av. Det er at den listen viser vel at den største delen av bevilgningene over statsbudsjettet som kan tendere opp mot denne problemstillingen, er bevilgninger til kollektivtransporten i distriktene. Det er bevilgninger til riksveiferjedriften, det er bevilgninger gjennom kommunalbudsjettet, til hurtigbåtdrift i distriktene, det er bevilgninger til kjøp av flyruter på kortbanenettet, og det er bevilgninger til kjøp av tjenester av Hurtigruta. Det er altså viktig infrastruktur i dette landet vi diskuterer når vi diskuterer fossilt brensel og subsidiering av det. Det er klart at det må være en helt uaktuell problemstilling å kutte disse bevilgningene, ja sågar redusere dem betydelig. Konsekvensene av det ville bli så store, det ville slå så hardt ut i hele landet, og jeg er overbevist om at det også vil være dårlig miljøpolitikk. Det er det som må diskuteres i den sammenheng. Riktig politikk må være å stimulere til omlegging av maskineri og drift av disse ferjene, båtene og flytrafikken, slik at man får hurtigbåter og ferjer som slipper ut mindre CO₂ enn de gjør i dag. Det har regjeringen bidratt til. Vi setter snart i gang en batteridrevet ferje over Sognefjorden, den første i verden, vi har fått gassferje over Vestfjorden, som også er et viktig miljøtiltak, og vi har kommet langt i utvikling av bedre maskineri og drift av hurtigbåtene, som også er positivt for miljøet. Så det er det å legge til rette for miljøteknologiutvikling som er riktig, ikke å ha fokus på å redusere bevilgningene til kjøp av tjenester.

Regjeringens kraftige omlegging av drivstoffavgiftene har også bidratt til å redusere klimautslipp fra biltrafikken – 26 pst. reduksjon av utslippene fra nye biler siden 2007. Norge er blitt verdens beste elbilland som følge av at vi har gitt store avgiftsfritak og fordeler for nullutslippskjøretøy. Så politikken går i riktig retning – det er viktig å understreke og ha med i denne debatten.

SV vil øke klimaavgiftene. Det ligger til grunn for vår politikk. Forurenser skal betale. Men som jeg har sagt: I den virkelige verden må dette skje gradvis ved å bruke en kombinasjon av pisk og gulrot, sånn at vi ikke legger ned viktige samferdselstilbud i distriktene eller flagger ut kraftkrevende industri til land uten miljøkrav. Det er vår vei å gå, og ikke slik som interpellanten annonserte i innleggene sine i debatten da hun viste til Margaret Thatcher og Storbritannia på 1980-tallet og det å knuse fagforeninger og legge ned arbeidsplasser i stort omfang. Jeg var litt usikker på om interpellanten mente at dette var et eksempel vi burde se nærmere på fra norsk side. I så fall er jo det en interessant refleksjon fra Venstres side.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [09:51:02]: Naturen er grunnlaget for alt liv og all aktivitet. Dei menneskeskapte klimaendringane er blant hovudutfordringane i dagens politiske verkelegheit når vi veit kva avgrensa handlekraft som blir utvist globalt for å møta desse utfordringane. Samanlikna med andre kriser som f.eks. finanskrisa er det grunn til å føla stor uro. Interpellanten skal difor ha honnør for at ho reiser problemstillinga om avgiftspolitikken vår faktisk fungerer i høve til våre vedtekne klimamål.

Trine Skei Grande viser til Venstres spørsmål til finansministeren om dette tidlegare, og eg ser av Stortinget sine referat at finansministeren i både 2011 og 2012 har gjort greie for direkte og indirekte subsidiering av fossil energi i Noreg.

Så har vi område der vi har kome godt i gang med energiomlegging. Fleire og fleire gassferjer er eksempel på det. Denne batteridrivne ferja ved Sognefjorden som snart blir sett i gang, er òg eit godt eksempel på at vi prøver ut nye område.

Omlegging av bilavgifta er eitt av områda der vi verkeleg har lukkast med å vri forbrukaråtferd i rett retning. Vi kjøper drivstoffvennlege bilar fordi det løner seg, og vi vel elbil i større grad enn andre europearar fordi det følgjer fordelar med det gjennom moglegheit til å køyra i kollektivfelt og ved å sleppa bompengar. Bilavgiftspolitikken viser at folk vel klimavennlege løysingar når vi legg positivt til rette for det. Vi må halda fram med omlegginga i same retning gjennom å forsterka miljøelementa i bilavgiftene.

Så blir snart Nasjonal transportplan for dei neste ti åra lagd fram. Vi har alt fått nokre signal om viktige element i planen. Det blir ei offensiv intercitysatsing, ferjefri E39, ei sterk satsing på bypakkar for kollektivtrafikken.

Nokon vil meina at jernbane og kollektivtrafikk er gode skritt i miljøvennleg retning, mens veg på Vestlandet ikkje er det. Mange i landet bruker dyrebar tid i ferjekø eller på meir eller mindre køyrbare vegar. Eg håpar interpellanten ikkje høyrer med til dei som ser satsing på betre framkomelegheit som negativ miljøpolitikk. Vi blir ikkje eit meir miljøvennleg samfunn ved å hindra utvikling av næringsliv og busetjing i heile landet. Auka flyttestraumar slår ikkje positivt ut i klimarekneskapen.

Enkelte hevdar at satsing på veg og ferjeavløysingsprosjekt er miljøfiendtleg politikk. Det skal svært snever rekneskapsføring til for å få eit slikt svar. Gode vegar, sikre vegar og nedkorting av avstandar effektiviserer transporten òg når det gjeld forureining. I mange delar av vårt langstrakte land er ikkje jernbane eller andre kollektivløysingar eit alternativ.

Senterpartiet meiner at vi skal halda fram med innsatsen for energiomlegging frå avhengigheit av fossilt brennstoff til fornybart. Regjeringa har lagt eit godt grunnlag for å auka fornybar produksjon. Gjennom ordninga med grøne sertifikat har vi fått ein ny giv i satsinga på rein fornybar energiproduksjon.

Senterpartiet vil òg framleis bruka avgifter som verkemiddel for å stimulera til ei klimavennleg utvikling. Men vi ynskjer å ta heile landet i bruk. Dersom vi gjer det, og dersom vi ynskjer å sikra norsk matproduksjon, må vi òg unngå ein avgiftspolitikk som fremjar avvikling i staden for å stimulera til energiomlegging. Det håpar eg at interpellanten er einig med meg i.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [09:56:05]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Den er viktig også fordi den minner om litt av dilemmaene i klimapolitikken. Ofte er det ting som kan være enkelt å snakke høyt om, men det kan være vanskelig når en kommer ned til de konkrete sakene, selv om jeg er enig med interpellanten i at hvis det er noe en kan gjøre noe med, er det den type subsidier som hun var inne på.

Vi er alle enige om at vi skulle hatt en internasjonal klimaavtale, vi er enige om at en skulle hatt pris på CO₂, vi er enige om å få til bedre kvotesystemer. Dessverre ser det mørkt ut, og det bare viser behovet for at vi må gjøre ting nasjonalt, og vi må gjøre ting internasjonalt der vi kan, for iallfall å få gjort noe med de forskjellige områder og sektorer som det er mulig å få gjort noe med uten at avtalen er på plass.

Jeg mener spørsmålet knyttet til subsidier til fossil energi opplagt er et spørsmål som det er viktig å reise. Som interpellanten var inne på, kunne en redusert CO₂-utslippene globalt med 6,9 pst. Det viser behovet for å redusere dem og helst fjerne dem.

Det interessante er, som interpellanten også var inne på, at det er et viktig initiativ fra G20-landene, og jeg mener at G20-landene har et ekstra ansvar for å lede an, og særskilt også Norge. Men så er det de fattigste landene som sponser mest, og det er egentlig også litt forståelig. Det interessante er at den debatten som er rundt i de fattige landene om å kutte ulike subsidier, særlig til forbrukere, er like tøff, det vet vi. Utfordringen er bare: Hvis de subsidiene – billig bensin eller billig fyringsolje osv. – gjør at vi ikke klarer å få inn fornybar energi, er det livsfarlig. Derfor er det kjempenødvendig at en gjennom internasjonale initiativ og avtaler klarer å få fram ny teknologi som vi kan gi dem, eller i hvert fall kan være en pådriver for å sikre at subsidier til fossil energi ikke gjør at det tar lengre tid å fase inn ny fornybar energi. Selv om vi vet at det er sånn i dag, er det iallfall viktig at en har det fokuset framover.

Så det er viktig å jobbe internasjonalt, men det er vel så viktig å jobbe nasjonalt. Denne uken kom det en sak i Dagens Næringsliv som jeg synes viser litt av paradokset. Statsråd Borten Moe varslet at det ikke skulle komme nye støtteordninger for å få bygd fornybar energi, altså havvindmøller. Det skulle ikke komme noen nye subsidier, selv om utbyggerne sier at de ikke ser det som lønnsomt, og utbygging derfor ikke kommer til å skje. Men vi vet også at avtalen om grønne sertifikater har gjort at mye av utbyggingen av den fornybare energien som vi håpet skulle komme i Norge, ser ut til å ende i Sverige istedenfor. Det viser også at det iallfall er behov for å se på støtteordningene, subsidiene, for fornybar energi.

Men den samme statsråd virker ikke å bli veldig urolig når en ser Yme-skandalen, der staten må punge ut med kanskje så mye som 8, kanskje 10, kanskje 12 mrd. kr. Her er det egentlig indirekte store subsidier til fossil energi, men når det gjelder å få fram nye prosjekter for fornybar energi, er ikke den store viljen til stede.

Det er noen andre punkter som jeg også synes er interessante. Det gjelder f.eks. gasskraftverkene vi har, Mongstad og Kårstø, som for så vidt ikke er så mye i drift. Det advarte vi jo mot allerede i 2000, noen av partiene her, men nå er de bygd. Men hvis en ser på CO₂-avgiften på disse kraftverkene, er den 25 kr per tonn CO₂-utslipp, mot f.eks. 231 kr per tonn på Snøhvit. Jeg vet at det er forskjell på disse typene kraftverk, men det viser jo også at det er en forskjell på CO₂-avgiften, og det kunne vært hensiktsmessig å regulere det.

Det samme gjelder også når det kommer til å se på de gratis utslippskvotene petroleumsvirksomheten får, eller CO₂-avgifter på drivstoff, der en f.eks. på diesel ligger mer enn 100 kr lavere enn man gjør på bensin per tonn CO₂. Det viser også at det er et potensial for å innrette avgiftene enda bedre. Det er ikke nødvendigvis snakk om subsidier i den forstand, men det er i hvert fall viktig at man går inn i de ulike avgiftene og regulerer det slik at det blir avgifter som sikrer at man velger de mest miljøvennlige løsningene.

Jeg synes dette er en veldig viktig interpellasjon og håper at finansministeren også tar med seg de nasjonale spørsmålene og forsetter arbeidet for å legge om avgifter og skattesystemet og sikrer at det lønner seg å velge grønt og koster mer å forurense.

Lars Egeland (SV) [10:01:29]: I likhet med alle andre synes også jeg at dette er en viktig interpellasjon. Jeg mener det fordi det er forferdelig viktig å få oppmerksomhet omkring det at fornybar energi globalt i verden i dag er lønnsomt, men den sliter mot subsidiert fossil energi.

Vi vil ha en klimapolitikk som selvfølgelig virker når det gjelder å redusere utslipp, men som også skal være koblet opp mot fattigdomsbekjempelse. Det er åpenbart rett at vi, som et rikt land, må gå foran – ikke minst for å kunne ha gode argumenter i kampen for å få til en internasjonal avtale.

Verdens fattige trenger energi, men kull, olje og gass er ikke en del av den løsningen. Tvert imot – IEA, Det internasjonale energibyrået, mener at 70 pst. av energien til verdens fattige land bør og vil komme fra fornybar energi. Det betyr at vi snur dagens forbruk på hodet, og at bare 20–30 pst. vil komme fra fossil energi. Det bør etter min mening ha betydning når vi diskuterer olje- og gassutvinning i Norge, der mange nærmest framstiller dette som om vi produserer olje og gass for å hjelpe verdens fattige i deres kamp mot nød og for energi. Da er spørsmålet om hvorvidt skattesystemet og avskrivingsreglene for olje og gass skal regnes som subsidiering, kanskje på et vis en litt mer uinteressant diskusjon. Det viktige er i hvert fall at avskrivingsreglene driver investeringene i været. Det fører til en todelt økonomi i Norge som svekker annen næringsvirksomhet, som lager et press i økonomien, som f.eks. gjør investeringer i miljøvennlig samferdsel, som jernbane, dyrere enn det behøver å være.

Ideen bak avskrivings- og skatteregimet for petroleumssektoren er at inntektene er store og sikre, sjøl om det tar tid før de kommer. Det kan vi nå stille spørsmålstegn ved, for det vil nemlig være avhengig av bruken og etterspørselen av olje og gass i framtida. Vi må ikke ha et system som fremmer investeringer som bare er lønnsomme, og som vil gi fellesskapet penger, dersom olje- og gassetterspørselen blir så stor at vi går mot en temperaturøkning som er langt høyere enn målet om to grader. Da subsidierer vi en klimakrise, og det går an å diskutere om vi er i ferd med å komme inn i en slik situasjon. Derfor bør vi – etter SVs mening – nå vurdere avskrivingsreglene for petroleumssektoren på nytt, for å se om de er i samsvar med målene om reduksjon i bruk av fossil energi.

Trine Skei Grande (V) [10:04:57]: Interpellasjon er den måten vi har til å løfte en temadebatt på i Stortinget, og grunnen til at jeg fremmet denne interpellasjonen var statsministerens ønsker om å kutte i subsidieringa av fossilt brensel i Norge. Da syns jeg det kanskje er litt rart at representanten Martinsen går i strupen på meg og spør: Hva vil dere gjøre? Mitt åpne spørsmål var jo egentlig: Hva var det statsministeren mente da han sa at han skulle gjøre det? Når jeg da spør finansministeren hvordan han vil gjøre det og hva finansministeren skal gjøre, får jeg en ti minutters innledning om at dette er det vanskelig å beregne. Ja, det er sikkert mange ulike metoder man kan bruke, og finansministeren har et svært finansdepartement til å lage de modellene, men det var statsministeren som kom med et initiativ, der han sa at han ønsker å kutte, og jeg har fortsatt ikke skjønt hva statsministeren mener at han skal kutte i.

Representanten Egeland holdt nå et innlegg fra SV, men jeg har lyst til å kommentere det første innlegget fra SV, som jeg syns var meget på sida hvis man tror at det er Hurtigruta man snakker om når man snakker om fossile subsidier i Norge. Da har man ikke forstått hva som er utfordringa, og det skremte meg litt at man tror at det er det som er fokuset.

I Finansavisen litt før jul, hadde man beregninger som viste at oljeprosjekter i Norge får dekket opp mot 104 pst. av kostnadene sine gjennom det avskrivingsreglementet vi har. Da syns jeg det er på tide at Stortinget kan ha en diskusjon om det er riktig å gjøre det. Det kan godt hende at det er riktig å gjøre det når vi har store avkastninger på prosjektene, men når vi begynner å bevege oss til mindre lønnsomme prosjekter og mer og mer marginale prosjekter, kan man diskutere hvorvidt det er økonomisk og finansielt lønnsomt for Norge at vi har en slik type subsidiering av investeringene når vi begynner å bevege oss over på marginalene.

Dette er en diskusjon som vi må holde levende. Venstre kommer også til å løfte dette videre, fordi vi trenger å ha en diskusjon om investeringene, subsidieringa og hvordan vi målrettet skal nå fram, både med klimapolitikken vår og en fornuftig økonomisk politikk på sokkelen vår, slik at vi får de riktige investeringene og prioriteringene også framover.

For tredje gang vil jeg gjenta mitt spørsmål: Hva var det statsministeren ville kutte da han mente at det var viktig å kutte i subsidieringa av fossil energi i Norge?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:08:08]: Som jeg sa i det forrige innlegget mitt, er det slik at skattesystemet generelt og for så vidt oljeskattesystemet spesielt ikke er perfekt. Dette er et spørsmål som Stortinget har diskutert tidligere, og jeg mener også at det er viktig – i forbindelse med de skatte- og avgiftsoppleggene som regjeringen legger fram i statsbudsjettet og for så vidt ellers også – å diskutere innrettingen av både skattesystemet og avgiftssystemet for å nå viktige mål, f.eks. når det gjelder klima og reduksjon av klimautslipp. Det er mitt generelle svar til spørsmålet som representanten Skei Grande stiller.

Det er viktig å ha med seg noen andre stolper også som er lagt når det gjelder klimaarbeid: den brede enigheten som er i Stortinget om veien videre når det gjelder klimasaken og klimaarbeid, basert på forlikene som ligger i Stortinget. Det er ingen tvil om at hovedmålet er å få ned klimautslippene, både i Norge og internasjonalt. Det betyr at man må jobbe videre med å redusere subsidier og ikke minst med å få en mer riktig prising av karbon internasjonalt. Det er i grunn her mye av nøkkelen vil ligge i det framtidige klimaarbeidet.

Vi ser – og det synes jeg ble godt illustrert av innlegget til Geir-Ketil Hansen – at det er noen dilemmaer man står overfor, for det er ofte slik at politikken skal tjene ulike formål. På den ene siden har man et skattesystem, på den andre siden har man distriktspolitikk og annet, som er en viktig inkludert del av politikken. Så det er en del dilemmaer og veivalg vi står overfor, nettopp fordi politikken skal tjene flere formål.

Så er det, som jeg sa, viktig at vi bruker skatte- og avgiftssystemet for å påvirke og endre atferden. Et eksempel på det er det som representanten Astrup viste til – omlegging av bilavgifter. Kombinasjonen av CO₂-avgifter og omlegging av bilavgifter har de siste årene gitt en mye mer miljøvennlig bilpark i Norge. Det er en type omlegging som vi vil fortsette med.

Det siste, som andre også har vært inne på, er at å bruke teknologiutvikling, å stimulere til ny miljøvennlig teknologi også er viktig. Så må politikken ideelt sett bygge på prinsippet om at forurenser skal betale. Det er ganske sentralt. Det er det som på fagspråket heter kostnadseffektive virkemidler for å utforme både skatte- og avgiftssystemer slik at det påvirker atferd i klima- og miljøvennlig retning.

Det er en viktig debatt. Takk for debatten, for å si det slik.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.