Heidi Greni (Sp) [11:36:40]: «Politiets utlendingsenhet melder om 824 tvangsreturer i oktober av asylsøkere og andre som ikke er gitt oppholdstillatelse i Norge. Dette er det høyeste returtall som er registrert for én måned. Målet er at til sammen 10 100 skal returneres i 2015, sier justis- og beredskapsminister Anundsen i en pressemelding. Det er en kjent problemstilling at mange returnerte kommer tilbake til Norge.

Hvor mange av de tvangsreturnerte fra 2013 og 2014 er tilbake i Norge, og hvilke tiltak er satt inn for å hindre slik retur?»

Statsråd Anders Anundsen [11:37:19]: La meg først få takke for spørsmålet. Deretter vil jeg si at jeg i grunnen er veldig stolt av det resultatet vi nå ser, bl.a. at Politiets utlendingsenhet nå er i stand til å sende ut flere personer enn noen gang tidligere. Det viser at politiske prioriteringer omsettes i praktisk handling, ved hjelp av dyktige fagetater.

Retur av utlendinger uten lovlig opphold i Norge er et høyt prioritert område for regjeringen. I år har vi derfor gjennom budsjettbehandlingen sørget for at politiet gjennomfører minst 7 100 returer. Det er en økning på rundt 45 pst. sammenliknet med det Stoltenberg II-regjeringen foreslo i 2014.

Satsingen gir gode resultater. Til og med oktober hadde politiet gjennomført 5 876 returer. Hele 33 pst. av disse er personer som har blitt ilagt straffereaksjon i Norge. Fordi det ikke utføres personkontroll ved kryssing av indre Schengen-grense, vet vi ikke hvor mange av de tvangsreturnerte som senere kommer tilbake til Norge. Den beste indikasjonen på antallet utlendinger som returnerer til Norge etter å ha blitt uttransportert, er derfor antallet utlendinger som anmeldes for brudd på innreiseforbudet. Politidirektoratet opplyser at det i 2013 ble anmeldt 448 saker for brudd på innreiseforbudet, og så langt i år er det anmeldt 370 saker.

Det har vært en betydelig økning i antallet utvisninger. Det har også vært en betydelig økning i antallet anmeldelser for brudd på innreiseforbudet i en viss periode, og gjennom Prop. 181 L for 2012–2013 ble strafferammen for brudd på innreiseforbudet firedoblet. Det ble også lagt en føring på at normalstraffenivået ved førstegangsbrudd bør være fengsel i ett år. Proposisjonen ble sanksjonert i statsråd 10. januar i år. Tilbakemeldingene fra politiet er at økningen i antallet personer som blir anmeldt for brudd på innreiseforbudet, kan se ut til å ha stoppet noe opp – noe som kan vise at tiltaket har hatt effekt.

Heidi Greni (Sp) [11:39:17]: Jeg takker for svaret, men det var i grunnen ikke et svar på det jeg spurte om. Mitt spørsmål var: Hvor mange blir returnert gang på gang? Dette er ambisiøse returtall, men det er enkelt å nå de målene hvis det er den samme som blir returnert annenhver måned. Men det vesentlige er jo hvor mange som blir returnert, og som forblir ute av landet. Finnes det noen oversikt over om det er noen som har blitt tvangsreturnert flere ganger i løpet av denne perioden? Hvis det er de samme hver gang, vil jo det være en meningsløs sløsing med politiressurser.

Da blir spørsmålet: Mener statsråden det er andre tiltak enn større effektivitet i uttransporteringen som kan bidra til å redusere antallet personer som blir uttransportert gang på gang, f.eks. strengere grensekontroll?

Statsråd Anders Anundsen [11:40:08]: Hvis noen har et innreiseforbud, kommer tilbake til Norge og skal uttransporteres på nytt, vil de først bli tatt for å ha brutt innreiseforbudet og bli straffet for det. Så jeg kan ikke se for meg at det er noen stor utfordring at det er den samme personen som kommer tilbake om igjen og om igjen og om igjen, når vedkommende har blitt pålagt et innreiseforbud.

Schengen-området – som Norge er en del av – har en del utfordringer med kontroll av reisende mellom de ulike landene. Hele poenget med Schengen-avtalen og Dublin-avtalen er jo at det skal være fri flyt av arbeidskraft mellom landene. Det er ikke ordinær grensekontroll innenfor Schengen, og Dublin-avtalen skal sikre at man skal kunne returnere asylsøkere til førstesøkerland. Det siste fungerer på en relativt god måte. Mange av de returene som vi gjennomfører, er Dublin-returer. Det er vanskelig å svare mer konkret enn jeg gjorde i hovedsvaret mitt, utover at det med dagens regelverk er vanskelig å se for seg at det er mange som går i svingdøren.

Heidi Greni (Sp) [11:41:19]: Kan jeg da forstå statsråden slik at det er lite vi kan gjøre for å unngå denne problematikken, så lenge vi er en del av Schengen-området, og at det ikke er mulig å få en strengere grensekontroll og hindre dette, slik situasjonen er i dag? Det verserer mange historier om at noen returnerer samtidig med dem som bistår i uttransporteringen, og hvis det er tilfellet, er det en voldsom sløsing med politiressurser.

Er det ingenting vi kan gjøre for å hindre at de kommer tilbake når vi har tvangsreturnert kriminelle?

Statsråd Anders Anundsen [11:42:01]: Jo, som jeg nettopp sa: Vi kan ta dem når de kommer tilbake. Hvis de har returnert i strid med innreiseforbudet, vil de før en uttransport bli tiltalt for det. Minstestraffen ligger i praksis på ett års fengsel. Jeg tror at det har en svært god forebyggende effekt. Jeg tror ikke det er mange personer som vil komme tilbake og bryte innreiseforbudet til Norge mer enn én gang, hvis det resulterer i at de blir plassert i fengsel når de kommer tilbake. Jeg mener det er et effektivt og godt tiltak.

Rammene vi har innenfor Schengen-avtalen setter rammene for hvilke muligheter vi har for tiltak i grenseområdet. Vi undersøker nå også andre tiltak som kan være aktuelle, da først og fremst for å bekjempe flyt av kriminelle. Men jeg har vanskelig for å se for meg at dette – med det straffenivået vi nå har for brudd på innreiseforbudet – skal utgjøre et så stort problem som representanten Greni legger til grunn.

Presidenten: Da går vi videre til spørsmål 10.