Eirik Sivertsen (A) [10:58:39]: 51 millioner mennesker på flukt: Det er et historisk høyt tall, og det er først og fremst borgerkrigen i Syria som har bidratt til den skremmende økningen, en krig som av mange blir kalt den verste humanitære katastrofen siden den andre verdenskrigen. Anslaget er at ca. halvparten av landets befolkning er drevet på flukt. Så raskt eskalerer flyktningkrisen rundt Syria at Høykommissæren for flyktninger regner med at landet i år får verdens verste flyktningkrise, etter at Afghanistan har hatt den tvilsomme æren i over 30 år. Også i Afrika er det mange steder nye og gamle flyktningkriser, f.eks. i Den Sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan. Fra før er hundretusener av mennesker på flukt fra kriser og kriger – i Kongo, Somalia, Vest-Sahara, Sudan, Eritrea og Mali.

Situasjonen i Ukraina utvikler seg også og bidrar til å forverre tallene etter at rapporten fra FNs høykommissær for flyktninger ble lagt fram. Av de 51 millioner menneskene på flukt i verden sier Høykommissæren for flyktninger at 16,7 millioner er flyktninger i andre land, 1,1 millioner er asylsøkere og 33 millioner er internt fordrevne. 5 millioner av flyktningene er palestinere.

Det er ingenting som tyder på en snarlig løsning når det gjelder flyktningsituasjonen i Middelhavet. Strømmen av mennesker som legger ut på hasardiøse reiser over havet for å komme til Europa, fortsetter. Kommisjonen forsøker å tenke nytt, men det er vanskelig å få EUs medlemsland og de Schengen-assosierte statene til å bevege seg fra ord til handling. Det er store spenninger innad i Europa, og Norge har blitt en integrert del av denne store utfordringen, både politisk og operativt.

Den ustabile politiske situasjonen i flere land i Nord-Afrika og Midtøsten har i 2014 ført til at over 200 000 mennesker har kommet til Europa over Middelhavet, ofte i overfylte, dårlige båter og etter å ha betalt en høy pris til godt organiserte menneskesmuglere. Mange mennesker har druknet eller mistet livet på veien. Det er en ufattelig tragedie som utspiller seg ved Europas yttergrenser.

I oktober 2013 startet italienske myndigheter et initiativ, kalt Mare Nostrum, for å redde menneskeliv på havet. Den 31. oktober 2014 ble det annonsert at den italienske operasjonen skulle utfases og erstattes av en EU-operasjon kalt Triton, i regi av grensekontrollbyrået Frontex. Den store tilstrømmingen av asylsøkere til Europa har utfordret mottaksapparatet, Dublin/Eurodac-systemet og asylsaksbehandlingsprosessen for øvrig i EUs medlemsland og i de Schengen-assosierte landene. De store konfliktene i verden har i løpet av det siste året kommet vesentlig nærmere vår egen stuedør, og Europa må forholde seg til en ny folkeforflytning som vi ikke har sett maken til tidligere.

«Fred er mangelvare. Humanitært hjelpearbeid kan fungere som lindring. Men det som er helt nødvendig, er politiske løsninger. Uten det vil de alarmerende konfliktnivåene og masselidelsene som reflekteres i disse tallene, fortsette.»

Dette uttalte FNs høykommissær for flyktninger. Jeg er enig. Jeg mener tiden er inne for å finne politiske løsninger – ikke færre – og at det er dette debatten i dag må handle om, hvilke politiske løsninger Norge kan bidra til å finne.

FNs organisasjon for migranter la i høst fram en rapport hvor man for første gang gjorde et anslag over hvor mange båtflyktninger som har omkommet på flukt på sjøveien til Europa. Totalt har 22 000 mennesker omkommet, og 3 000 bare i fjor. Middelhavet er det farligste sted i verden for å nå et annet land for et menneske på flukt. Det står for 75 pst. av antallet omkomne migranter i 2014, slik anslaget er – dette til tross for at Italia i etterkant av Lampedusa-tragedien, som jeg tidligere nevnte, lanserte den humanitære sjøoperasjonen Mare Nostrum. Operasjonen kostet italienske myndigheter 9 millioner euro i måneden, men reddet livet til 175 000 mennesker, ifølge den franske avisen Le Novel Observateur.

Den 1. november begynte de italienske myndighetene avviklingen av Mare Nostrum, og begrunnelsen var at det var for dyrt for Italia å drive operasjonen alene. EUs kontroll- og overvåkingsorgan Frontex har tatt over med en aksjon som kalles Triton. Hovedmålet med Frontex’ aksjon er å forhindre ulovlig immigrasjon til Schengen-området. Det er altså ikke først og fremst en humanitær innsats, men en grensekontroll-mekanisme. I løpet av den første måneden har fartøyer fra Frontex likevel vært involvert i en rekke redningsoperasjoner.

I juni i 2014 vedtok regjeringen sin strategi for samarbeidet med EU 2014 – 2017, der områder som økt trygghet og sikkerhet og en helhetlig migrasjonspolitikk løftes fram som sentrale prioriteringer. Regjeringen har uttrykt støtte til Frontex ved flere anledninger, men det er fortsatt uklart hva denne støtten mer konkret består av. Vi bidro jo ikke på noen som helst måte til Operasjon Triton i 2014. Jeg håper justis- og beredskapsministeren gjennom denne interpellasjonen kan klargjøre hva denne støtten skal være.

Ett av 20 fartøy som befinner seg i det internasjonale farvannet i Middelhavet nær Libyas kyst, er norsk, og i fjor tok bare norske skip opp over 2 500 flyktninger. I fjor sommer har det pågått i snitt to redningsaksjoner ukentlig i regi av sjøfolk på norskeide skip utenfor Libya-kysten. Norges Rederiforbund frykter at det nå blir sjøfolk som må ta støyten i internasjonalt farvann dersom Italia ikke har mer kapasitet og europeiske land ikke trår til. Ifølge Rederiforbundet er situasjonen uholdbar. De sier at Italia og sjøfolkene ikke kan ta hånd om denne humanitære situasjonen alene.

«Vi ser en humanitær krise på havet utenfor Libya og øst mot Egypt, der norske og andre sjøfolk er. Italienerne har gjort en strålende jobb så langt – så god at menneskesmuglerne frister båtflyktningene spesifikt med reiser til Italia. Her er det mange dilemmaer, men vårt fokus er situasjonen på havet. Menneskesmuglerne må tas, men båtflyktningene må hjelpes. Nå må også EU og Norge bidra til redningsaksjoner i disse farvannene. Vi er opptatt av at man ikke ender opp med en situasjon der det ikke er noen europeiske redningsmyndigheter i farvannet der båtflyktningene er,»

sier Rederiforbundet.

Sammen med Flyktninghjelpen satte de fram fem forslag til tiltak for regjeringen i et brev av 24. september 2014. Det første er at Norge fortsatt aktivt må engasjere seg i fredsbygging, forebygging og håndtering av konflikt og dermed bidra til å forhindre flyktningstrømmer. Det andre er at Norge må bidra til at flyktningene får hjelp nærmere sitt opprinnelsesland, slik at færre drives på flukt over Middelhavet. Det tredje kravet var at norske myndigheter må arbeide aktivt mot den kyniske virksomheten som menneskesmuglerne driver i Middelhavet, og i andre havområder. Det fjerde er at Norge må bidra aktivt til redningsoperasjoner i Middelhavet. Den italienske og greske marines ressurser er hardt strukket, og skal flere båtflyktninger i Middelhavet reddes, må land med store ressurser bidra. Her må, ifølge Flyktninghjelpen og Rederiforbundet, norske myndigheter gå i dialog med både myndigheter og region, og med norsk skipsfart, for å utarbeide konkrete norske bidrag til redningsarbeidet. Det femte er at norske myndigheter aktivt bør bistå skipsfarten med råd og ressurser for å sikre at norskkontrollerte skip og mannskap står mest mulig rustet til å håndtere humanitære, helsemessige, sikkerhetsmessige, juridiske og praktiske sider ved redningsaksjonene, av hensyn til flyktningenes behov og for en god ivaretakelse av mannskapet om bord.

Spørsmålet blir da: Hvem mener regjeringen har ansvaret for båtflyktningene i Middelhavet hvis Italia ikke klarer dette på egenhånd? Og vil regjeringen svare positivt på forslagene fra Flyktninghjelpen og Rederiforbundet, eller har regjeringen andre tiltak som vil iverksettes?

Den store tilstrømmingen i 2014 av asylsøkere over Middelhavet har resultert i et meget høyt antall personer som har blitt satt i land i Italia. I henhold til Dublin-regelverket skal asylsøkerne registreres i fingeravtrykkregisteret i Italia, som da også blir ansvarlig for behandlingen av asylsøknadene. Mange asylsøkere har reist nordover i Europa uten å la seg registrere i Italia.

Byrdefordeling og solidaritet er verdier som har stor betydning i EU/Schengen-samarbeidet, men i denne sammenhengen har det kommet til syne en klar uenighet i tolkningen av begrepene. Landene i sør, som utvilsomt tar imot de fleste asylsøkerne, mener at Dublin-regelverket påfører dem uforholdsmessig store byrder, og solidaritet betyr fordeling av asylsøkere. Samtidig viser landene i nord til at det i realiteten er dem som behandler ca. 70 pst. av asylsøkerne, siden mange velger å reise videre uten å la seg registrere. Humanitære organisasjoner har gjentatte ganger advart om at kapasiteten til vertssamfunnene har blitt strukket til det ytterste – det gjelder land som Hellas, Italia og Spania – og argumenterer for en bedre internasjonal byrdefordeling.

I flere europeiske hovedsteder er temaet om indre sikkerhet og Schengen blitt en stadig mer markert politisk sak og er rangert høyt på agendaen, det ser vi også i de ulike politiske landskapene i mange land, og mange roper på mer nasjonal kontroll og mindre forpliktende samarbeid. I en tid da Europa trenger økt innsats for å løse store utfordringer, roper stadig flere på muligheter for innstramminger. Ligger svaret i mer tillit og samarbeid landene imellom, eller mener regjeringen at svaret ligger i å følge Storbritannia, som har meddelt at de vil tre ut av deler av det strafferettslige og rettshåndhevende samarbeidet i EU, den nye ordningen for Schengen-evalueringer?

Den nye kommissæren for migrasjon og innenrikssaker, Avramopoulos, har under sin høring i Europaparlamentet høsten 2014 tatt til orde for at visse sider av Dublin-reglementet bør revideres. Hva er den norske regjeringens syn på dette? Vil regjeringen ta initiativ til å drøfte fordelingen av oppgaver og kostnader i Schengen-samarbeidet med de andre deltakerlandene med sikte på en mer rettferdig fordeling, eller er regjeringens politikk å følge Storbritannias eksempel?

Statsråd Anders Anundsen [11:08:42]: Et høyt antall personer ønsker å migrere til Europa, og mange kommer over Middelhavet, som interpellanten har redegjort godt for. Det har de senere årene vært et stigende antall personer som søker asyl i Europa. I 2014 var det over 500 000 personer som søkte asyl her. Europas yttergrense er også vår yttergrense gjennom Schengen-samarbeidet. Som Schengen-land har Norge interesse av å bidra til felles håndtering av migrasjonspresset mot Europas yttergrenser. Mange migranter reiser videre mot nordeuropeiske land, inkludert Norge, og antallet asylsøkere i Norge henger i utgangspunktet tett sammen med antall personer som migrerer til Europa.

Norge er, som interpellanten også var inne på, berørt som skipsfartsnasjon. Norske skip har gjort en stor innsats ved å redde flere tusen flyktninger i havsnød. Utfordringene knyttet til migrasjon mot Europa krever at man i tillegg til innsats på yttergrensene, også setter i verk tiltak innen Europa og tiltak rettet mot opprinnelses- og transittland.

Først vil jeg si noen ord om tiltak på Europas yttergrense. Hvert enkelt land har ansvar for kontroll av sin del av yttergrensen. Noen land har imidlertid et større press på sin del av yttergrensen enn andre, og det er opprettet flere ulike mekanismer for å bistå disse landene gjennom både Grense- og visumfondet og grensekontrollbyrået Frontex. Norge har bidratt til Frontex med personell og utstyr og deltatt i flere fellesoperasjoner i Middelhavet og i Egeerhavet. De norske bidragene til fellesoperasjonene er med på å sikre at migranter i havsnød blir reddet, og at norske skip kan overlevere migranter de har tatt om bord, til rette myndighet.

Det er videre sentralt at kampen mot menneskesmugling og menneskehandel trappes opp både ved Europas yttergrense og i opprinnelses- og transittland. Norge støtter kampen mot de kriminelle nettverkene involvert i denne aktiviteten på flere måter, bl.a. gjennom Europol, Interpol, Frontex og UNODC.

Som nevnt er samarbeidet med opprinnelses- og transittland helt sentralt. De fleste flyktninger befinner seg i naboland, og de fleste store vertslandene er selv utviklingsland eller mellominntektsland. Norge bidrar allerede betydelig med økonomisk og humanitær bistand til flere av de mest sentrale opprinnelses- og transittlandene. Av regjeringens europastrategi fremgår det at vi skal ta tak i årsakene til at menneskene migrerer. Dette innebærer at vi, sammen med EU, må styrke samarbeidet med de landene migrantene kommer fra og reiser gjennom på vei til Europa. Målet er å fremme menneskerettigheter, demokrati, fred og økonomisk utvikling i disse landene. EUs nabolag er også vårt, og vi har en felles interesse av at nabolaget er så trygt og stabilt som mulig.

Et samarbeidsområde er EUs Regional Development and Protection Programmes, som fokuserer på tiltak for utvikling og beskyttelse i Nord-Afrika, Midtøsten og Afrikas Horn. Utenriksdepartementet har nettopp besluttet å bidra til et slikt program for syriske flyktninger i nabolandene. Norge har videre engasjert seg i Khartoum-prosessen, som er forankret i en felleserklæring mellom EU og AU om innsats mot irregulær migrasjon, menneskehandel og menneskesmugling på Afrikas Horn og i Øst-Afrika. Vi er i ferd med å knytte oss til en tilsvarende prosess for Vest-Afrika, den såkalte Rabat-prosessen.

Det er viktig for Norge at Dublin-systemet består og er velfungerende. Dette systemet sikrer at migranter får anledning til å søke asyl, og at søknaden blir behandlet i ett land. Det er viktig for Norge at migrantene som kommer til Europa, behandles i tråd med dette felles regelverket. Hvis ikke alle som kommer, registreres i henhold til Eurodac-forordningen, er det ikke mulig å sikre riktig behandling av asylsøknadene.

Noen europeiske land opplever et større press enn andre gjennom at det kommer mange migranter til landene. Norge har derfor bistått disse landene. Dette har bl.a. skjedd gjennom deltakelse i Det europeiske støttekontoret på asylfeltet, EASO, og ved bruk av EØS-midler i Hellas.

Jeg har også lyst til å si at systemet fungerer på den måten at Norge tilbyr en del ressurser som vi mener kan brukes også inn i Triton-operasjonen, men det er altså andre som beslutter hvorvidt de ønsker å benytte seg av de tilbudene som Norge kommer med. Vi har tilbudt svært mye mer ressurser enn det som er blitt akseptert, og det skyldes at det er mange som ønsker å bidra i denne operasjonen.

Når det kommer nye forespørsler om bidrag, vil Norge selvfølgelig være positivt innstilt til å gi ytterligere bidrag.

Eirik Sivertsen (A) [11:13:45]: Jeg takker statsråden for svaret. Det var en gjennomgang av hva man har bidratt med fra norsk side, og hva man har jobbet med å få på plass i den senere tid. Men en av hovedhensiktene med min interpellasjon var knyttet til at situasjonen for flyktninger i verden eskalerer, og den eskalerer fort. Det er stadig nye kriser, og det er kriser som utvikler seg. Jeg nevnte Syria, som er det verste eksempelet. Det er bred enighet om at der er det ingen løsning i sikte i nær framtid, og det vil føre til at situasjonen forverrer seg. Jeg er litt betenkt, i hvert fall når det gjelder det jeg oppfatter som en defensiv holdning fra regjeringen, over hvordan vi møter alle disse utfordringene. Statsråden svarte f.eks. heller ikke på om man vil imøtekomme de forslagene som Flyktninghjelpen og Rederiforbundet har skissert som nødvendige for å avhjelpe den situasjonen de opplever. Det må jo åpenbart sies å være i norsk interesse å hjelpe norsk skipsfart og næringsliv som opererer i de områdene.

Jeg er glad for at man følger opp sin egen europastrategi og får etablert ordninger for å hjelpe flyktninger i nærområdene, så nært som mulig, som statsråden var inne på i sitt innlegg – knyttet til syriske flyktninger. Det er også positivt om man tilbyr ressurser til operasjonen Triton, men det kunne være fint om statsråden bidro til å opplyse oss om hvilke ressurser Norge faktisk har tilbudt, som Frontex-samarbeidet har takket nei til, siden man beskriver situasjonen som ikke tilstrekkelig for å løse de utfordringene som er der.

Så tror jeg at vi nok må komme tilbake til dette, og komme med flere konkrete forslag. Vi har i løpet av høsten hatt mange diskusjoner om kvoteflyktninger, og jeg har tidligere stilt spørsmål om regjeringen vil ta initiativ for å få til en europeisk dugnad knyttet til den særskilt vanskelige situasjonen i Syria, slik som vi gjorde da det var en ekstremt vanskelig situasjon på Balkan på 1990-tallet. Det oppfatter jeg at ikke var et tema her i dag, men som jeg igjen ber statsråden gi tilbakemelding på, hva man tenker om det.

Flyktninghjelpen lanserte også før jul et spørsmål om man skulle ta i bruk midlertidig opphold for grupper av flyktninger fra Syria, igjen med henvisning til situasjonen på Balkan og en lovbestemmelse som kom i utlendingsloven etter Balkan. Er det noe regjeringen vil vurdere?

Statsråd Anders Anundsen [11:16:49]: La meg først si litt om hva slags teknisk utstyr og personell det faktisk er i Triton-operasjonen. Frontex vil ved operasjonen koordinere syv skip av ulik størrelse, to fly og et helikopter. I tillegg vil fem debriefingsteam støtte italienske myndigheter i å samle inn informasjon om menneskesmuglernettverk som opererer i opprinnelses- og transittland, i tillegg til to screening-team. Det er på en måte operasjonen sånn sett.

Norge har tilbudt kompetanse på screenere/debriefere, altså en del av intervjukorpsene, dokumenteksperter og hundeførere. Vi tilbød et betydelig antall månedsverk, som dette regnes i, for 2015, men det var ikke behov for alt det vi tilbød.

Samtidig er det viktig å understreke at vi på tilbydersiden er opptatt av å ha et godt og nært samarbeid med EU om disse spørsmålene. Samtidig gjorde jeg også rede for en rekke av de tiltakene som vi har iverksatt med hensyn til nærområdene, og forslagene fra Flyktningerådet og Rederiforbundet vil selvfølgelig bli vurdert av regjeringen. Alle gode forslag som kan bidra til å avhjelpe en vanskelig situasjon, er viktige å ha med seg.

Men jeg har også lyst til å peke på at Norge nå tar en betydelig større andel av og et større ansvar for flyktningene som kommer fra Syria, enn det man gjorde tidligere. I 2013, da interpellantens parti var i regjering, tok Norge imot 1 120 flyktninger. I 2014, etter regjeringsskiftet, var tallet 1 620. I budsjettet for 2015 er det vedtatt at vi skal ta imot 2 120 flyktninger.

Så vil alle være enig i en betraktning som sier at det er en dråpe i havet når man ser den enorme flyktningkatastrofen som nå rammer Syria og nærområdene. Derfor er den innsatsen som gjøres i nærområdene i samarbeid med EU og for så vidt også dels på norsk kjøl via andre samarbeidspartnere, f.eks. FN, helt avgjørende for at man skal kunne hjelpe flest mulig av dem som er i den fryktelig vanskelige situasjonen som disse flyktningene befinner seg i. Vi vil hele tiden foreta en løpende vurdering av både forespørsler fra våre samarbeidspartnere og om det er ytterligere tiltak som vi kan gjøre på egen kjøl. Det er en god og nær dialog, dette er temaer på de møtene som vi har i relevante fora, og det følges således godt opp fra norske myndigheters side.

Marie Ljones Brekke (KrF) [11:19:46]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise denne viktige debatten om et alvorlig tema.

Tusenvis av mennesker forsøker, som det er blitt sagt, å komme seg over havet til Europa. De har mistet håpet i eget hjemland og opplever kanskje dette som den eneste muligheten de har for et bedre liv. I overfylte båter er sannsynligheten for ikke å overleve overfarten høy. Samtidig trappes innsatsen ned, noe som fører til større usikkerhet for flyktningene som prøver å komme seg over havet. Triton, som er en fellesinnsats fra EU, har nå erstattet Mare Nostrum, og Triton tar seg bare av de båtflyktningene de kommer over der de patruljerer, i motsetning til de skipene som aktivt leter etter båter med flyktninger i havsnød. De ankommer Europa, og da er det gjerne først Italia, men det er et felles ansvar, fordi Europas yttergrense er vår yttergrense i Schengen-samarbeidet. Det er jeg glad for at ministeren påpeker.

Dette var også tema i spørretimen 5. november. Da ble det stilt spørsmål om Norge ville ta initiativ overfor EU for å sikre at det ville bli en mer helhetlig koordinert innsats fra et samlet Europa i den situasjonen vi opplever i Sør-Europa. Utenriksminister Børge Brende ga oss den forsikringen at Norge skulle være med og ta et slikt initiativ.

Jeg vil takke for ministerens svar, men skulle gjerne også høre svar på om et slikt initiativ er tatt.

Det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. For Kristelig Folkeparti er det viktig å bidra slik at flyktninger får hjelp i det landet de kommer fra, slik at de slipper å bli drevet på flukt i utgangspunktet. Samtidig har vi vært opptatt av at Norge skal ta imot flere kvoteflyktninger, og det er viktig at flyktningene kanaliseres gjennom FN-systemet, slik at de ikke havner i hendene på kyniske menneskesmuglere.

Jeg er glad for at vi i årets budsjettforlik mellom regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti ble enige om at Norge skulle ta imot 500 ekstra kvoteflyktninger. Det viktigste Norge kan gjøre, er å engasjere seg aktivt i fredsbygging, og med forebygging og håndtering av konflikt, slik at fattige og krigsrammede barn og voksne får håp om en framtid i sitt eget land, og at de slipper å bli drevet på flukt.

Gerd Eli Berge (Sp) [11:22:36]: Eg òg vil takka interpellanten for å ta opp ei sak som skakar oss alle. Han viser til at over 3 200 drukna i løpet av fjoråret etter at dei la ut på den utruleg farefulle reisa som båtflyktningar på Middelhavet frå det afrikanske fastlandet til Europa. Det er krig og forfølging i heimlanda som i stor grad skapar flyktningrutene over Middelhavet. Europa løyser ikkje problemet gjennom overvaking og kontroll åleine. Skal flyktningstraumen stoppast, må me òg bidra til å avgrensa forfølgingane desse menneska er utsette for i landa dei kjem frå. Dødstala er så dramatiske, på søkkande, utrangerte båtar og gummiflåtar, at me frå dei europeiske landa si side må gjera meir for å stoppa dei som tener seg rike på å organisera dødsreisene over Middelhavet.

Italia, som tek mot dei fleste båtflyktningane, kan ikkje bli ståande åleine i denne kampen. Flyktninghjelpen og Norges Rederiforbund har gått saman om å slå alarm og om å lansera tiltak dei meiner norske og internasjonale myndigheiter må setja i verk. Eg vil nytta høvet til å rosa tilsette på norske skip for innsatsen deira i å redda menneske i naud på ope hav. På nettsidene til Rederiforbundet ser eg at dei kan fortelja om at dei berre på éin dag i fjor haust fekk meldingar om ni samtidige redningsaksjonar med over 100 flyktningar i kvar båt. Eg deler òg vurderinga til Jan Egeland i Flyktninghjelpen når han seier at ansvaret må delast.

Norske skip blir nærmast flytande flyktningleirar, lasta med kvinner, born, unge menn og familiar. Båtane er avhengige av eit fungerande mottaksapparat, og me er også avhengige av tiltak som avgrensar flyktningstraumen og den kyniske utnyttinga av flyktningane av dei som organiserer trafikken.

Eg ser at det frå FN-hald er oppgitt at det i haust var rundt 750 000 menneske i Nord-Afrika som venta på ei moglegheit til å ta seg over Middelhavet. Mange av desse vil aldri koma levande i land på vår side av havet. Frå Flyktninghjelpen og Norges Rederiforbund er det fremja konkrete forslag til tiltak som dei meiner må følgjast opp, og interpellanten har lista opp desse, så eg skal ikkje gjenta dei. For Stortinget har det derfor vore, og er det, viktig å få eit svar frå regjeringa på om ho er samd i desse tiltaka frå Flyktninghjelpen og Rederiforbundet, og om korleis ho planlegg å følgja dei opp. Det gjeld òg andre tiltak for å betra situasjonen, for det er ein situasjon som me, som eit sivilisert samfunn, ikkje kan leva med. Noko må gjerast. Statsråden har peikt på ein del her i dag, og eg takkar for svar som han har gjeve interpellanten.

Så er spørsmålet om regjeringa er offensiv nok. Må me gjera nye tiltak for å betra denne fryktelege situasjonen?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [11:26:16]: Det som er positivt med denne debatten i dag, er at det i hvert fall nå høres ut som at både Arbeiderpartiet og kanskje også Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enige i de forslagene som de partiene var med og stemte ned rett før jul, nemlig at Norge skulle ta et initiativ til å få en ny internasjonal aksjon for å redde folk i havsnød, på flukt over Middelhavet, og også at man må se på Dublin-avtalen og gjøre endringer i den, slik at man kan få en ansvarsdeling som gjør at den avtalen ikke rakner. Det er jeg glad for.

På jubileet for Berlinmurens fall for 20 år siden og i dag på Holocaustdagen er det kanskje grunn til å tenke over hvorfor folk flykter. Det er kanskje også grunn til å tenke over hva murer gjør med mennesker. Det er jo ikke slik at vi river murer i dag, vi bygger nye. Det bygges murer rundt Europa i dag som gjør at noen av de menneskene vi snakker om i dag, ikke kommer inn, selv om de har et åpenbart behov for beskyttelse. Hva er det disse murene gjør med oss? Jeg tror de blir til holdninger, og jeg tror de blir til kultur. Istedenfor å se på migrasjon som et tegn på frihet, har det blitt et tegn på kriminalitet og noe vi ikke ønsker. Jeg mener det er alvorlig, og jeg mener at det er derfor vi også er så tilbakeholdne nå med å se det som faktisk skjer rundt oss i verden.

Det er behov for å ta et konkret internasjonalt initiativ til å erstatte Mare Nostrum-aksjonen. Frontex er ingen redningsaksjon, Frontex er grensekontroll! Jeg har også stilt justisministeren spørsmål om hva vi gjør med å kontrollere det som skjer på disse grensene, for vi har sett forferdelig stygge bilder fra bl.a. spanske enklaver i Afrika, der asylsøkere blir slått bevisstløse og dratt tilbake igjen over grensa. Dette er også en del av Frontex og det som skjer der.

For det andre: Mare Nostrum var en aksjon som var til for å redde folk i havsnød. Og hva gjorde de, som Triton nå ikke gjør? Det ene er at de faktisk lette etter folk, og de fant dem – de reddet tusenvis av liv! De gikk dessuten mye nærmere det afrikanske kontinentet, for det er jo der båtene kommer fra, og det er der folk ofte setter livet til. Og hva var også en effekt av å gå nærmere det afrikanske fastlandet, som man ikke oppnår med Triton-aksjonen i dag? Det var at man da hadde større mulighet til å få fatt i noen av menneskesmuglerne som befinner seg på disse båtene, ofte en tid, før de drar inn igjen med andre båter. Da Mare Nostrum-aksjonen var i gang, arresterte de – så vidt jeg har fått opplyst – 700 menneskesmuglere. Det er en veldig viktig del av den jobben som bør gjøres, og som nå ikke ivaretas av Triton, slik som det foregår nå.

Slik det er nå, er det den kommersielle skipsflåten og Italia som sitter igjen med det største ansvaret. De får altfor liten støtte i redningsarbeidet. Når det er manglende støtte, har det også ført til at Italia sjøl har trappet ned sitt sjøredningsarbeid. Dette er veldig alvorlig.

Veldig mange av de som nå drar ut over Middelhavet i båt, kommer fra Syria. Det er en skam at Norge ikke tar imot flere flyktninger fra Syria. Jeg hører ministeren sier at det var færre for tre år siden. Ja, og flyktningkatastrofen øker, krisen i nærområdene øker, i flyktningleirene. Det er politisk farlig, det er helsemessig farlig. Vi må ta imot flere! Det er mange som nå også flykter fra afrikanske land. Jeg kan bare minne om hva som skjer i Kongo, hva som skjer i Nigeria, hva som skjer i flere av disse landene. Mange av disse menneskene som er helt desperate, og som drukner på Middelhavet, kan vi redde hvis vi tar et slikt initiativ.

Eirik Sivertsen (A) [11:31:41]: Vi kan i hvert fall være enige om etter denne debatten at det er bred enighet om at vi har et ansvar. For å si det med statsrådens ord: Europas yttergrense er også vår yttergrense. Denne yttergrensen er selvfølgelig viktig for å ha kontroll med innvandringen til Europa, men den skaper også noen uholdbare og vanskelige situasjoner som vi har diskutert her i dag. La meg også benytte anledningen til å takke for de innleggene som har vært holdt i saken.

Statsråden svarte på spørsmålet om hva Norge tilbyr i forbindelse med Triton. Jeg håper det er i tråd med de ressursene vi har, som har vært etterspurt. Derimot stusser jeg litt over at man, snart et halvt år etter at forslagene fra Flyktninghjelpen og Rederiforbundet ble satt fram, ennå ikke har vurdert dem og konkludert om man skal gå videre med et eller flere av disse forslagene. Jeg synes det er en veldig passiv holdning.

Så velger statsråden å trekke fram diskusjonen om statsbudsjettene og hvor mange kvoteflyktninger Stortinget har prioritert på ulike tidspunkt. Den debatten har vi hatt før. Det har jeg ikke til hensikt å svare på, annet enn å si at denne interpellasjonen var ment å dreie seg om framtiden. Men hvis statsråden fortsatt har tenkt å diskutere antall kvoteflyktninger under den rød-grønne regjeringen, får han gjøre det, og så får vi andre ta et ansvar for å diskutere hvordan framtiden skal være.

Hvis jeg skal oppsummere debatten, må jeg få lov til å si at jeg er skuffet over den passive holdningen. Representanten Karin Andersen sa det i sitt innlegg: Dette er en situasjon som eskalerer. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Vi kommer også i 2015 til å se tv-bilder av skrøpelige farkoster med mennesker som ligger stablet under dekk, og der det er fullt på dekk – båter som det er stor fare for vil gå ned. Det er ingen positiv utvikling å spore, det er tvert imot en negativ utvikling. Da kan ikke svaret være at vi bare skal sitte og vente og ha en løpende dialog med våre samarbeidspartnere. Selvfølgelig skal vi ha det, men vi må også fatte noen beslutninger, og vi må iverksette noen tiltak.

Jeg håper at denne interpellasjonsdebatten i hvert fall har gitt noen signaler fra Stortinget til regjeringen om at dette er et område man må følge opp nærmere. Det vil i hvert fall vi fra Arbeiderpartiet gjøre. Vi har nå ved gjentatte anledninger tatt opp ulike problemstillinger uten å få noe særlig gehør fra regjeringen, så vi får vurdere hvordan vi skal fortsette å gjøre det i framtiden.

Statsråd Anders Anundsen [11:34:39]: La meg først si at det er veldig positivt at virkelighetsoppfattelsen er ganske lik blant dem som har deltatt i denne debatten. Det er en stor flyktningkatastrofe, og den vokser for hver dag. De menneskene det er snakk om, er i en dyp og alvorlig krise. Jeg tror også, selv om ikke alle har vært veldig tydelige på det, at det er ganske bred enighet om at hovedinnsatsen må rettes inn mot nærområdene, for det er der vi faktisk kan hjelpe flest. Det å sikre at vi i så stor grad som overhodet mulig har gode og trygge nærområder er en viktig forutsetning for de aller fleste flyktningene, for de kommer ikke over Middelhavet, og de ender ikke i Europa. Derfor er det også viktig at en ikke bare ser på noen deler av denne utfordringen, men at en ser hele bildet. Det er, så vidt jeg har fått ut av debatten, en klar oppfatning at vi alle har felles interesse av det perspektivet, og det er også, så vidt jeg skjønner, stor støtte til at vi skal hjelpe gjennom de mulighetene vi har til å bistå gjennom EU, og det er viktig for alle at vi sikrer kampen mot menneskehandel. Jeg synes det er gode utgangspunkt.

Så vil utenriksministeren, europaministeren og justis- og beredskapsministeren på ulike områder gjøre det vi kan for å ta initiativ til både å følge opp og å bidra inn i operasjoner som er relevante, hvor Norge kan bidra enda mer enn det vi gjør i dag. Jeg har lyst til å minne om at i siste runde ga vi altså uttrykk for at vi ønsket å bidra mer, men ressursene ble ikke akseptert fordi de ikke hadde behov for så mye ressurser. Jeg synes egentlig det er et positivt bilde ved det, som ikke kommer så tydelig frem, at det er mange som ønsker å bidra. Det ville vært mye verre hvis vi var i en annen situasjon, hvor det var få som ønsket å bidra – at det var press på ressursene på en sånn måte at det hadde skapt et problem. Hvis en ser dette i det litt store bildet, er det egentlig bra at det er så mange som ønsker å bidra til å gjøre denne operasjonen så god som mulig, at noen av de norske bidragene ikke har nådd frem i konkurransen.

Foreløpig skal jeg ta oppfordringen til ikke å diskutere flyktningtall under den forrige regjeringen og den sittende, men det er likevel et ubestridt faktum det jeg nevnte i mitt forrige innlegg, selv om representanten Andersen kanskje forsøkte å indikere noe annet: Vi tar et større ansvar nå enn det vi noen gang har gjort. Det kommer vi til å fortsette å gjøre, men det ansvaret kan ikke bare tas gjennom flyktningkvoten i Norge, det må også tas på en rekke andre områder, og der mener jeg at regjeringen er fremoverlent.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 2 avsluttet.