Stortinget - Møte tirsdag den 29. januar 2019

Dato: 29.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 131 S (2018–2019), jf. Dokument 12:24 (2015–2016))

Innhald

Sak nr. 8 [12:50:22]

Innstilling frå kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Ingrid Heggø, Knut Storberget, Odd Omland, Torgeir Knag Fylkesnes, Geir Pollestad, Martin Kolberg, Gunvor Eldegard, Jette F. Christensen, Abid Q. Raja og Line Henriette Hjemdal om endring i § 112 (om vern av matjordressursene) (Innst. 131 S (2018–2019), jf. Dokument 12:24 (2015–2016))

Talarar

Nils T. Bjørke (Sp) [] (ordførar for saka): Kvar einaste dag vert me om lag 219 000 fleire innbyggjarar i verda. I Noreg aukar innbyggjartalet med nærare 100 personar kvar einaste dag, og det er ein fellesnemnar for dei alle: Dei treng mat for å leva.

Noreg har stort areal, men berre 3 pst. dyrka mark og 1 pst. kornjord. Samstundes vert det i Noreg omdisponert mykje matjord – altfor mykje matjord. Det er lita trøyst i at det har vorte mindre dei siste åra. For matjorda me har, er ein nasjonal ressurs som må takast vare på.

Det er eit breitt fleirtal i Stortinget som ynskjer å hegna om matjorda vår, men det vert truleg ikkje fleirtal for å ta det inn i Grunnlova så lenge Høgre og Framstegspartiet ser ut til å vilja røysta imot. Men den tidlegare statsministeren, partileiaren og nestoren i Høgre, Kåre Willoch, har fleire gonger teke til orde for eit sterkare jordvern enn i dag. Både i 2011, i 2013 og i fjor har Willoch ytra seg om dette, og i fjor sa han det burde koma ei avgift på nedbygging av dyrka mark. Det er vel og bra med engasjement og nye forslag for å hegna om matjorda, men alle veit at når investorar og spekulantar er på marknaden, tapar jordvernet altfor ofte.

Songaren Lillebjørn Nilsen song i «Barn av regnbuen» om at «noen tror at vi kan leve av plast og syntetisk mat». I dag kan me slå fast at Pete Seeger, som skreiv den opphavlege teksten, var langt framom tida si.

Helsedirektoratet har utarbeidd tolv kosthaldsråd. Dei kjem med ei tilråding om at me skal ha mykje grønsaker og grove kornprodukt, og avgrensa mengder med tilarbeidd kjøt og raudt kjøt. I og med at me vert 100 personar fleire kvar dag, må me produsera meir på norske ressursar. Me må produsera maten sjølv i den grad me kan. Difor må me sørgja for at mattryggleiken vår framleis er i sentrum.

Som ein kan lesa meir om i innstillinga til denne saka, har me etter den andre verdskrigen omdisponert 1,2 mill. dekar med dyrka og dyrkbar jord, medan den årlege omdisponeringa dei siste åra har vore på tur nedover. I 2017 var det ei omdisponering på nær 9 000 dekar dyrka og dyrkbar jord, medan det i 2005 var 17 600 dekar som vart omdisponerte. Det er bra med denne nedgangen.

Men når sentraliseringspolitikken og utbyggingspresset mot både store og små byar held fram, gjer det det vanskelegare å ta vare på jordressursane våre for framtida.

Me ser det m.a. i Oslo og Akershus, der omdisponeringstala har vist ein stor auke, særleg i Ås, Eidsvoll og Ullensaker. Ein kan òg nemna Trøndelag. Ein fjerdedel av matjorda som vert omdisponert, går til bustadbygging, mens ein annan fjerdedel går til trafikkføremål. Matjorda vert òg brukt til andre føremål. I framtida må me bruka den ressursen til det han er skapt for, nemleg å produsera meir mat til fleire folk.

Matjorda er ein nasjonal ressurs. Nasjonale ressursar må me ta vare på. Eg er glad for å sjå at det no vert dyrka meir her til lands, men samstundes må ein hugsa på at det tek mange år før denne jorda er av ein slik kvalitet som den ein byggjer ned.

Jorda er den viktigaste produksjonsfaktoren me har i matproduksjonen. Å ta vare på norsk matjord er samstundes eit av dei viktigaste grepa i tryggleikspolitikken vår.

Sjølvforsyningsgraden har gått ned, og noko av årsaka til dette er at det vert produsert mindre mat etter kvart som areal for matproduksjon har gått tapt. Dette krev tiltak frå norske styresmakter, slik at me sikrar grunnlaget for norsk matproduksjon og tilgang på mat for innbyggjarane. Matjorda er såleis ein nasjonal ressurs og må forvaltast nasjonalt.

Dei siste åra har fylkesmennene skjerpa merksemda rundt omdisponering av dyrka og dyrkbare areal i planprosessar etter plan- og bygningslova. Ved å innføra eit grunnlovsvern for matjorda vil me òg leggja til rette for å nå fleire mål, m.a. å betra regional planlegging og fortetting og å betra utnyttinga av areala i byar og tettstader.

Alle veit at me i Senterpartiet er sterke tilhengjarar av det kommunale sjølvstyret. Samstundes er det ute i kommunane at nedbygginga og omdisponeringa av matjorda vert gjord. Det me ser, er at samla fører enkeltvedtak i kommunane, ofte etter press frå utbyggjarar, til ei samla nedbygging som er altfor stor. Byggjer ein ned matjord, er det gjort for alltid. Difor er jordvernet unntaket frå regelen om lokalt sjølvstyre for Senterpartiet.

Me må alle leggja oss på minne at å byggja ned eit dekar med kornareal er ei framtid med færre brød. Å byggja ned eit dekar som vert brukt til grønsaker, er å byggja ned det me ifølgje Helsedirektoratet treng å eta meir av.

Så er det nok enkelte som stiller spørsmål. Me i Senterpartiet er skeptiske til å utvida Grunnlova for mykje. Kvifor skal dette inn i Grunnlova? Eg meiner det er eit enkelt svar på det. Byggjer ein ned eit dekar, er det gjort for alltid. I mange andre høve kan eit nytt fleirtal og nye politikarar gjera om vedtak som er gjorde. Men når det gjeld nedbygging av areal, er det irreversibelt.

Ei grunnlovfesting av matjorda er difor, slik fleirtalet ser det, naudsynt av omsyn til dei framtidige generasjonane våre.

Med det tilrår eg forslaget til vedtak frå fleirtalet i komiteen. Me ynskjer ei endring slik at § 112 fyrste ledd andre punktum skal lyda:

«Naturressursane, medrekna matjordressursane, skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»

Bente Stein Mathisen (H) []: Grunnlovsforslaget som vi nå behandler, handler om endring av § 112, om vern av matjordressursene. Og la det være sagt: Det er utrolig viktig å arbeide for å verne matjordressursene i landet, så jeg også er enig med vår nestor Kåre Willoch i dette. Flere og flere ser viktigheten av det. Særlig er det viktig i vårt land, som ligger så langt mot nord, og som har så lite dyrkbar mark. Kun 3 pst. av Norges landareal kan benyttes som dyrket mark, og kun 30 pst. av dette igjen egner seg som kornarealer.

Men så er virkeligheten slik at de fleste byer og tettsteder i Norge er omkranset av dyrket mark. Mye av den beste jorda ligger der utbyggingspresset er størst. Et nærliggende eksempel er Gardermoen, flyplassen i Akershus som er Norges hovedflyplass, og som ble plassert i en av Norges beste kornåkrer og blomsterenger.

Derfor er det store utfordringer og en veldig vanskelig balansegang mellom ulike hensyn når ønsket om å ivareta jordressursene kommer i konflikt med ønsket om en samlet utbygging rundt eksisterende byer, tettsteder og sentrale kommunikasjonsknutepunkter. Derfor har dyrket mark noen ganger måttet vike for nødvendig samfunnsutvikling.

Heldigvis har omdisponeringen av dyrket mark gått betydelig ned de siste årene fordi det er fokus på denne problemstillingen. Jeg viser til den nasjonale jordvernstrategien, som ble vedtatt i Stortinget i 2015, og hvor det er et mål at den årlige omdisponeringen av dyrket mark skal være på under 4 000 dekar innen 2020. Jeg vil også vise til at i 2017 var 22 700 dekar godkjent for nydyrking, så nydyrkingen har vært større enn bortfallet de senere år, noe som betyr at det samlede jordbruksarealet nå øker, i motsetning til tidligere.

Høyre og Fremskrittspartiet mener at dagens lovgivning gir et tilstrekkelig vern av matjordressursene. Disse ressursene har allerede et vern i Grunnloven § 112, som lyder:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Matjordressursene er altså en del av naturens ressurser på lik linje med andre naturgitte ressurser. Som det står nedfelt i Grunnloven, skal naturens ressurser disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar retten til produksjonsevne også for etterslekten.

Høyre og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det ikke er noe mål å få mest mulig presiseringer inn i Grunnloven slik at den blir så omfangsrik. Vi har stor respekt for Grunnloven slik den er, og mener at dagens lovgivning gir et tilstrekkelig vern av matjordressursene, vi må bare følge opp. Vi vil stemme imot forslaget om endringer i Grunnloven § 112.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Nævra (SV) []: Jeg har aller først et sitat:

«Jordvern handler om å sikre dagens befolkning samt våre etterkommere muligheten til å dyrke egen mat på egen jord.»

Sitatet står på regjeringens nettside, og jeg kunne ikke vært mer enig. Og det står i ganske skarp kontrast til regjeringspartienes holdning til alvoret vi diskuterer her i dag, om verdien av dyrket mark og grunnlovfesting av den verdien. Norge er jo, som mange har nevnt her i dag, et land med lite jordbruksareal. Det er bare å reise rundt i landet – det har de fleste gjort. Det er stort sett jord rundt Oslofjorden, og det er noe i Trøndelag, på Jæren osv. Dette vet vi. Rundt 3 pst. er dyrket mark – 3 pst. Tenk på det tallet. For å sikre denne matproduksjonen vår er det selvfølgelig helt avgjørende at vi slår ring om den matjorda vi har. Det er bare rundt 30 pst. som er egnet for å dyrke matkorn – 30 pst. av de 3 pst. Det er ikke mye.

Det er ingen EU-land som har lavere andel kornproduksjon enn vi har. 90 pst. av jordbruksarealet vårt blir brukt til å dyrke dyrefôr, som altså skal gjennom dyr før vi spiser det.

Det totale jordbruksarealet i Norge har økt noe. Det har vært nevnt her i dag. De siste 25 årene, eller noe sånt, har det økt noe, men den beste jorda – og det er et viktig poeng – hvor vi kan produsere korn, poteter, grønnsaker osv., har blitt redusert. Det er et viktig poeng. Forklaringen er selvfølgelig at det har blitt noe mer innmarksbeite, men først og fremst at vi har bygd ned. Jeg er helt sikker på at komiteen jeg sitter i, transport- og kommunikasjonskomiteen, har vært ansvarlig for mye, i hvert fall tidligere. Det er også flere av de andre komiteene her i salen som har vært ansvarlige for det. Vi bygger ned, vi bygger ut, vi deler opp, vi fyller ut. Da forsvinner særlig matjord nær bebygde strøk, hvor det er størst press på jorda.

Det tar lang, lang tid å bygge opp jord. Vi kan bare tenke oss at om organisk materiale blir lagt lag på lag med kanskje én millimeter i året, tar det tusen år å få én meter. Men det er ikke så mye engang. Den jorda vi nå dyrker, har blitt dannet etter siste istid. Det har tatt flere tusen år å bygge opp dette. Det kan ta veldig kort tid å bygge det ned igjen. Når vi altså vet at det tar tusener av år å bygge opp jorda, burde vi forvalte jorda vår i et tusenårsperspektiv. Vi må tenke på etterkommerne. Vi skal leve av denne jorda. Vi skal også tenke på at det er mange andre organismer vi også har ansvaret for, som lever i denne jorda.

FNs FAO anslår at rundt 33 pst. av matjorda i verden allerede er forringet på grunn av erosjon, forurensning eller dårlig jordbrukspraksis. Det er slett ikke uvanlig, og det fører ofte til pakking av jord – tett jord – og tap av organisk materiale.

I Europa bygges det ned rundt 110 dekar matjord i timen. Disse tallene er hentet fra 2015. Da hadde FN et internasjonalt jordår. De skulle gjøre verden oppmerksom på hvor viktig jordsmonnet var, og hvor viktig det var å ta vare på dyrket mark. For denne klodens matressurser – jordressurser – er truet fra mange hold. Derfor er det selvfølgelig mange grunner til å ta vare på matjorda. Jeg skal nevne noen:

  • Jordvern er solidaritet. Hvorfor er det solidaritet? Når bare 3 pst. av landarealet i Norge er dyrket mark, er det selvfølgelig solidaritet, for vi må importere mye av den maten vi trenger, i hvert fall i form av kraftfôr til våre egne dyr. Det har sammenheng med neste punkt.

  • Jordvern, at vi tar vare på jorda vår, er en forutsetning for å kunne dyrke mat på lokale ressurser.

  • Det er mer klimavennlig, vi vet at kortreist mat er det, med mindre transport. Alle har fått denne skolelærdommen nå.

  • I tillegg er det selvfølgelig mer miljøvennlig å ikke importere kraftfôr til dyrene, iblant kommer det til og med fra andre kontinenter.

  • Jordvern sikrer også et viktig karbonlager. Dette har kommet fram i lyset de siste årene. Jordsmonnet er veldig viktig for å binde karbon.

  • Det er et poeng til, som mange ikke tenker over: Jordvern er også klimatilpasning. Hvorfor er det det? Jo, for jorda virker som en svamp i terrenget. Det er porer i jorda hvis den er forvaltet godt. Den samler vann, og sånn sett er den en buffer mot flom.

Jeg kan ramse opp litt til, jeg, for det har jeg tid til:

  • Jorda er et renseanlegg. Tenk over det også. Jord kan fjerne miljøgifter og hindre at de spres ut i grunnvannet – det er viktig, det – og dermed tas opp av plantene.

  • Og til slutt: Jordvern er selvfølgelig naturvern. Det er vern av biologisk mangfold. Man tenker ikke så mye over det. Man tenker kanskje at det er meitemark der; jeg tror representanten Lundteigen har nevnt det noen ganger. Ja, det er meitemark i jorda. Det er viktig. Men i en håndfull jord er det flere organismer enn det er mennesker på jorda. Tenk over det. Jord er viktig – kolossalt viktig.

Jorda bygges opp i forskjellige strukturer, og den blir dannet over tid. Derfor har det dannet seg kulturlandskap. Det er også verdifullt. Et variert kulturlandskap har sine egne verdier for artene som lever der, og det gir oss mennesker en stor opplevelse.

Hvorfor skal da jordvern inn i Grunnloven? Vi har jo andre lover. Det er blitt nevnt mange ganger i dag. For å være ærlig har det blitt litt sånn at man plukker det som passer inn i Grunnloven, og det som ikke passer inn i Grunnloven – litt ut fra politiske betraktninger og ståsteder. Sånn er det selvfølgelig. Men når det gjelder jorda og jordvernet, synes jeg og mange med meg at det er avgjørende viktig at en sånn ressurs som matjorda representerer, bør inn i vårt sterkeste prinsipielle nasjonale lovverk – nettopp for at dette hensynet skal ligge under alle våre betraktninger og vurderinger, enten vi sitter som planleggere, kommunepolitikere eller representanter her i salen.

Da er det veldig trist, nesten utrolig, å høre høyrepartienes holdning til dette forslaget. De viser til at de fleste byer og tettsteder i Norge er omkranset av dyrket jord. Det erkjenner de. De erkjenner også at mye av den beste jorda ligger der hvor utbyggingspresset er størst. Det ble bl.a. nevnt av siste taler, representanten Bente Mathisen fra Høyre. Samtidig konkluderer de med at det ikke er et eksplisitt behov for et særskilt grunnlovsvern av jordressursene. Det er leit, og det er en underlig konklusjon tatt i betraktning hvor viktig dette ressursgrunnlaget er.

Men det forundrer meg egentlig ikke, for når en leser gjennom tidligere landbruksminister Dales svar til representantforslagene som ble behandlet her i salen for omtrent et år siden, i februar 2018, ser en at han svarer at man enten er i gang med noe på dette feltet, eller at man skal avvise de innskjerpende forslagene, bl.a. dette med styrking av innsigelsesinstituttet. Mange betrakter innsigelser som plunder og heft, en pest og en plage.

Jeg har før tatt opp i en egen interpellasjon med kommunalministeren at jeg er enig i at innsigelsesinstituttet kan effektiviseres, at det kan være felles uttalelser fra statlige myndigheter, osv. Det er flott. Det er bra. Men det har en viktig rolle. Dette ser høyrepartiene ofte bort fra. De vil ha en liberalisering, og det gir seg dessverre også uttrykk gjennom holdningen i dette spørsmålet.

En vanlig innvending mot en mer konsekvent jordvernpolitikk er at Norge har store arealer med dyrkbar jord. Det har vi i reserve, blir det sagt. Ja vel? Det blir henvist til rundt 30 millioner dekar ifølge Norsk institutt for skog og landskap. Men det er dessverre sånn at dette arealet egner seg veldig dårlig til matproduksjon, og i hvert fall ikke til intensiv matproduksjon. Dette er det veldig viktig å holde fast på; dette er ikke mål for mål. Taper vi matjord i Lier ved en utbygging der, er det ikke det samme å få litt steinfylt mark oppunder fjellet. Det er noe helt annet. Dette må vi ta med oss for framtida.

Under 2 pst. av den ubenyttede dyrkbare jorda ligger i områder med et klima som er egnet for dyrking av matkorn. En hadde da kunnet håpe at langt flere her i salen hadde luket like mye som jeg har gjort mellom kålplanter eller jordbærplanter i Eiker – det har jeg gjort helt fra oppveksten av – og kjent jorda mellom bare hender, kjent verdien, kjent jordas kraft og vekstmulighetene som er i jorda. Da hadde kanskje holdningene endret seg litt her i salen – samtidig som man hadde tenkt på at det vil være helt avgjørende for menneskehetens framtid å ha mat, men også for de myriadene av arter som lever over og under jordoverflaten.

Jeg vil minne om at det altså tar tusener av år å bygge opp jorda, mens det kan ta noen timer å bygge den ned med moderne redskaper.

En plass for jordvern i Grunnloven ville gitt klare signaler, en forankring og en nasjonal føring som hadde tatt inn over seg akkurat dette faktumet. Jeg beklager at høyrepartiene blokkerer denne hilsenen til våre etterkommere som en grunnlovfesting ville innebære.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er bred politisk enighet om at vi skal ha matproduksjon i Norge, og at vi skal ha et aktivt landbruk i alle deler av landet. Men hvis vi skal ivareta vårt ansvar for å produsere mat, må vi være varsomme og bevisste i vår omgang med det som er en forutsetning for matproduksjon, nemlig matjorda vår.

I et samfunn i stadig utvikling blir forvalteransvaret en stadig viktigere grunnpilar, og for Kristelig Folkeparti er jordvern en viktig del av dette forvalteransvaret. Forvalteransvaret handler om å sikre framtidige generasjoner de mulighetene og rettighetene som vi har nå. Det handler om verdiskaping, og det handler om matsikkerhet.

Nedbygging av matjord er, som flere allerede har vært inne på, en irreversibel prosess. De siste 50 årene er det blitt omdisponert over én million dekar matjord i Norge, og mesteparten av omdisponeringen har gått ut over den beste matjorda, dvs. dyrket mark.

Dyrket og dyrkbar jord er en begrenset ressurs. Det er ulike anslag på hvor lang tid det tar å danne jord av så høy kvalitet at den kvalifiserer til matjord, men noen indikerer et så høyt tall som tusen år. I lys av dette er omdisponering av matjord til andre formål et spørsmål som det ikke skal tas lett på.

Så vet vi at noe omdisponering er uunngåelig av hensyn til infrastruktur, som jernbane, vei, og andre samferdselsprosjekter, bl.a. – dette vet vi – og det mener også Kristelig Folkeparti. Det vil være tilfeller hvor omdisponering er helt nødvendig, men vi må ha en klar forventning om at det ikke skal omdisponeres store mengder matjord fordi vi skal velge den enkleste løsningen.

Omdisponering av matjord er derfor ikke noe vi kan ta lett på. Det er en av våre viktigste ressurser, og hvordan vi forvalter denne, er en arv vi gir til senere generasjoner. For hvert dekar som omdisponeres, mister vi ett dekar matjord for all framtid. Derfor støtter Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget, slik at vern av matjord får en eksplisitt plass i Grunnloven.

Forslagsstillerne mener at forvaltningen av det grunnlaget for matproduksjon som matjordressursene representerer, er verdier av en slik langsiktig karakter at det berettiger å bli eksplisitt nevnt i Grunnloven. Så hører jeg argumentene mot å grunnlovfeste dette, og jeg vil være tydelig på og vil på vegne av Kristelig Folkeparti anerkjenne at man selvsagt kan være opptatt av jordvern, selv om man ikke nødvendigvis er for en særskilt grunnlovsbestemmelse. Det er legitimt å forfekte betydningen av jordvern samtidig som man mener dette best ivaretas gjennom sektorlovgivning. Det bør også anerkjennes.

Derfor vil jeg uttrykke en viss forståelse for de argumenter som går i retning av at det ikke nødvendigvis automatisk ligger i vår grunnlovstradisjon å skrive inn sektorpolitiske målsettinger, slik det kan hevdes at det legges opp til her. For denne typen problemstillinger kan også ivaretas av ordinær sektorpolitikk og lovgivning – det er helt riktig. Men med like stor rett kan det argumenteres for at fordi myndighetenes forvalting av jordloven må være langsiktig, og fordi nedbygging av matjordressurser er irreversibelt, og fordi matsikkerhet og bærekraftig forvaltning av matjord må ses i et generasjonsperspektiv, er dette av så stor betydning at det forsvarer et eget grunnlovsvern. Det er her Kristelig Folkeparti har landet. Derfor støtter vi forslaget.

I tillegg vet vi at jordbruket ivaretar mange funksjoner, også utover matproduksjon. Det handler om rekreasjon, økologiske funksjoner, dyreliv, klima og miljø. Det handler om at vi skal ha en bevissthet om hvordan vi forvalter jorda og grøntstrukturer i et generasjonsperspektiv. Dette blir særlig viktig når vi framover også skal balansere dette inn mot helt nødvendige utbygginger og store samferdselsprosjekter.

Vi vet at det skal bygges. Det må bygges, og det skal bygges, for også dette er et ansvar vi har for kommende generasjoner: at vi bygger ut og vedlikeholder effektive og moderne veier og jernbanen – et godt transportsystem for dem som kommer etter oss. Men det må altså skje med den nødvendige bevisstheten som trengs om at omdisponering av matjord er irreversibelt. Derfor støtter Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget om vern om matjordressursene, og vi mener det er godt forslag.

Karin Andersen (SV) []: Det har vært holdt mange gode innlegg i dag til støtte for grunnlovfesting av de små og sårbare matjordressursene som Norge har, og jeg slutter meg til innholdet i de innleggene.

Vern av matjord er ikke sektorpolitikk. Vern av matjord er vern av en livsnødvendig ressurs som Norge har. Sett i et lengre beredskapsperspektiv, når vi ser på behovene for å kunne gi befolkningen et minimum av matsikkerhet og de klimautfordringene vi står overfor, mener SV at vern av matjord må inn i Grunnloven. Det er helt riktig at det kan tolkes inn i Grunnlovens bestemmelser om miljø, men til nå har dette vernet ikke vært sterkt nok. Det har vært lagt en jordvernstrategi fra regjeringens side hvor man har klart å få ned presset på jordvern bitte lite grann, men samtidig har vi en regjering som åpner opp for at kommunene skal ha større frihet til å omdisponere og omgå viktige hensyn, som jordvern.

Det er nå behov for å bygge ut, slik at folk kan foreta reisene sine, enten kollektivt, på sykkel eller til fots. Da står vi oppi dilemmaer mange steder om hvordan dette kan gjøres slik at folk kan leve miljø- og klimavennlig og i tillegg ha noe å putte i munnen som vi kan ha litt kontroll og styring på sjøl.

Det er vel nesten bare for jernbanen jeg mener at jordvernet bør kunne vike, for jernbanen har en så stiv struktur, og den må fram – den gir klimamessig og sosialt så store fordeler for folk at den må fram. På biler er det ratt. De kan svinge. Det går an å legge veien utenom matjorda. Det går også an å lage gode kollektivløsninger til boligområder som ikke ligger i gangavstand, slik at folk har mulighet til å flytte seg kollektivt, og slik at man ikke hele tida spiser bit for bit for bit for bit. Det er det som skjer nå, sjøl om det skjer i litt saktere tempo enn det gjorde i noen perioder før.

Til den jordreserven som Norge har, og som representanten Arne Nævra nevnte: Jeg vil bare understreke det som Nævra sa, at mesteparten av den jorda som vi har i reserve, ligger enten i klimasoner hvor det er vanskelig å dyrke fra før, eller i myr. Da er vi oppi andre dilemmaer, som gjør at vi ikke kan gjøre ett tiltak for å skaffe oss mat i munnen hvis vi med det tiltaket setter klimaet i fare, noe som gjør at det kan bli veldig uoversiktlig hvor det er mulig å dyrke mat i Norge.

Vern av vannet, enten det er i havet eller i ferskvannskildene våre, og vern av matjorda er det viktigste vi kan gjøre for å sikre befolkningen vår trygghet for mat framover. Er det noe som historien har lært oss, må det være at det å kunne sikre befolkningen sin mat er den fremste oppgaven en stat kan ha. Det er helt nødvendig. Det er selvfølgelig helt nødvendig for å unngå de helt forferdelige konsekvensene av ikke å ha mat, men det er også dette som er kilden til store konflikter og store folkeforflytninger.

Vi kommer til å oppleve negative forandringer som følge av klimaendringer. Det blir kanskje ikke verst i Norge, men kanskje andre steder, der muligheten til å dyrke mat blir mindre. Det vil gjøre våre jordressurser enda mer verdifulle, både for oss sjøl og andre, slik at vi kan produsere mer mat sjøl, til vår egen befolkning, og ikke vil trenge å importere så mye mat fra dem som da vil trenge matvarene sine sjøl.

Dette er et forslag som vi nok vil komme tilbake til framover. Jeg håper virkelig at bevisstheten rundt dette øker. Debatten vi har hatt i dag, viser at Kristelig Folkeparti også står bak dette. Jeg håper at Kristelig Folkeparti vil ta dette med seg inn i regjeringen, når de nå har blitt et regjeringsparti, for dette handler også om den daglige politikken, der man på den ene sida sier at man vil verne dette gjennom Grunnloven fordi det er så viktig, mens man på den andre sida er med på å gi et større frislepp og gi etter for det presset som mange kommuner er utsatt for, som bl.a. saksordfører Bjørke helt riktig nevnte, om at det er vanskelig å si nei lokalt, fordi presset er så stort. Derfor er det viktig at Kristelig Folkeparti nå blir med på og står fast på dette i regjering og sørger for at den litt mer løsslupne dispensasjonsadgangen på dette området og når det gjelder andre naturverdier, ikke får lov til å fortsette, og at vi faktisk blir nødt til å stramme inn på dette, slik at vi, gjennom nasjonal politikk, ivaretar disse nasjonale verdiene på en måte som gjør at etterkommerne våre kan benytte dem på en like god måte som vi har gjort.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er et viktig forslag. På samme måte som vannet i havet må ha matkvalitet, må jorda ha matkvalitet. Det er det vi snakker om. Vi får ikke mat fra andre steder enn havet og jorda.

Jord og matjord er imidlertid ikke det samme. Det er to forskjellige ting. Jord er alt – rubbel og bit. Matjord er jord som har en kvalitet, som altså gir matkvalitet. Det tar tusener av år å få til den fruktbarheten, det næringsinnholdet og den strukturen som trengs for å få matjordkvalitet. Klimaet er avgjørende, vannmengden er avgjørende, og – ikke minst – innholdet av karbon og humus i jorda er helt avgjørende for det som vi kaller matjord. Dess mindre humus i jorda, dess fattigere jord, dess mindre fruktbarhet.

Representanten Nævra sa at jord kan være et rensemedium, eller at jord er et rensemedium. Ja, det kan være det, men når jord begynner å bli et rensemedium for å rense uhumskheter, får det ikke lenger matjordkvalitet. Derfor skal en være veldig forsiktig med å bruke kloakkslam, f.eks., og ta det ut over matjorda, for dermed får en et innhold i jorda som gjør at plantene som vokser der senere, lett tar opp i seg det innholdet – bl.a. av tungmetaller – som gjør at en får en forringet matjordkvalitet, i hvert fall for produkter som menneskene skal spise direkte.

Høyre og Fremskrittspartiet sier i innstillingen at jordbruksarealet «nå øker i motsetning til tidligere», og at det er begrunnelsen for å gå imot forslaget. For det første: Ødeleggelsen av matjord fører til at den beste jorda, med den beste fruktbarheten, blir borte. I den grad en greier å nydyrke noe, er det på skrinn, marginal jord, som ikke kan sammenlignes med den beste jorda, som blir nedbygd. For det er jo sånn at det som nå nydyrkes, er det marginale. Den beste jorda har blitt nydyrket for mange år siden – for å si det veldig diplomatisk.

Ellers har hele regnestykket som Høyre og Fremskrittspartiet her legger fram, feil tall. Det bør regjeringspartiene være klar over. Jordbruksarealet i Norge går ned hvert eneste år som følge av at jorda gror igjen. Det produseres ikke lenger mat på den. Årsaken til det er at lønnsomheten ved å bruke arealene er så svak i store deler av landet at vi har et fallende jordbruksareal – i en situasjon hvor folketallet øker. Den jordmengden som en har, det arealet en har til disposisjon per innbygger, blir dårligere og dårligere for hvert eneste år. Beredskapen avtar hvert eneste år. Og i tillegg: Når avlingene står stille, forsterker disse problemene seg ytterligere.

Det er viktig å få et juridisk vern av jorda. Om vi får til denne lovendringen eller ikke – det ser dårlig ut, sånn som Høyre og Fremskrittspartiet har tenkt å stemme. Men det viktigste framover er dog kommunestyrenes mulighet til å regulere matjordarealene rundt byer og tettsteder til matjord. På samme måte som en regulerer arealer til friluftsformål, til boligformål eller til næringsformål, må en regulere arealene som er matjord, til matjordformål, for dermed å vise at disse arealene er opptatt. Det er ikke noe som er til disposisjon for andre.

Hvorfor er dette blitt så sentralt, spørsmålet om matjordressursene våre? Jo, det er fordi samfunnsmålet som jordbrukspolitikken skal oppfylle, nemlig nok og trygg mat til befolkningen, går fra vondt til verre. I et vanlig år er ca. 42 pst. av de kaloriene som vi som innbyggere spiser, fra jordbruksmat. Det kommer fra norske planter. Den tørken som vi opplevde sist sommer, fører til at sjølforsyningsgraden for perioden fra sommeren 2018 til sommeren 2019 er nede på et nivå på 30–35 pst. 30–35 pst. av de kaloriene som menneskene spiser, har sin basis i planter som er produsert i Norge etter den siste tørken. Det er mye, mye mer alvorlig enn det folk tar inn over seg. Fortsatt er det sjølsagt mulig å rekvirere båter med mat – korn eller hva det enn er – fra utlandet. Dermed kjenner ikke befolkningen denne realiteten, men det er en realitet som vi som ledere må ta inn over oss. Derfor må vi diskutere dette på et saklig, faglig og vitenskapelig grunnlag. Det grunnlaget er det jeg nå har referert til – så alvorlig ligger det hele an.

Jeg vil avslutte med bare å si at matjord er en nasjonal ressurs, som må forvaltes nasjonalt. Det er da viktig å utdype § 112, Grunnlovens viktigste flaggparagraf, nemlig økologi- og miljøparagrafen, ved at vi får vern av matjordressursene inn i paragrafen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkte eg berre skulle leggje til nokre få merknader, spesielt etter innlegget til Arne Nævra, der det meste som kunne bli sagt frå SV si side, blei sagt – bortsett frå eit par ting som eg ønskjer å ta opp i denne samanhengen.

Dette er ein debatt for dei lange linjene, som representanten Grøvan var inne på. Å ta vare på dyrkbar jord, å ta vare på jordressursane vi har, har eit generasjonsperspektiv, og ein må kanskje sjå endå lenger fram i tid enn til berre dei neste generasjonane. Det er eit av dei oppdraga vi har.

Å ta vare på jord, hav, skog og vatn kjem til å bli heilt avgjerande for om det faktisk kjem til å vere fungerande samfunn også i framtida. Globalt er 50 pst. av dyrkbar jord forpint eller øydelagd. Ifølgje statistikken har kornproduksjonen globalt dei siste to åra, for første gong, begynt å stabilisere seg, og ein anslår at for første gong vil kornproduksjonen globalt gå ned. Bygg, kveite, mais, ris, hirse – altså korn som er heilt avgjerande for verdas matproduksjon – er avhengig av produktiv jord, og den produksjonen går no ned. Det er verkeleg ein stor alarmknapp ein har trykt på. Utviklinga i Noreg er at meir og meir dyrkbar jord går ut av produksjon av ulike grunnar – anten det er på grunn av jordbrukspolitikk eller utbygging. Det er ei veldig farleg utvikling, òg i eit nasjonalt perspektiv, for den matforsyninga vi har i dag, er veldig avhengig av andre lands jord.

Vi legg no beslag på omtrent like mykje areal i utlandet til å forsyne vår matproduksjon i Noreg som det vi brukar av jord i Noreg. I ei verd der meir og meir av jorda blir utpint og går ut av drift, er det ikkje utenkjeleg å sjå for seg at den avhengnaden vi har av import av fôr og ulike typar tilsetning i norsk matproduksjon, går ned. Altså: Å ta vare på den dyrkbare jorda vi har, kjem til å bli eit av dei avgjerande elementa for om vi kan vere sjølvforsynte i framtida. Det vil dessutan vere solidarisk å ikkje prise ut bønder i andre land med dårlegare økonomi enn Noreg, ved å leggje beslag på deira jordareal til deira matforsyning. I staden ville det å gjere oss avhengige av vår jord vere solidarisk i seg sjølv. Så det er både eit nasjonalt interesseperspektiv og eit solidarisk perspektiv i dette.

Så kan ein seie at problemet her er at det ville gjere det vanskelegare med planlegging i kommunar og fylke, og for staten, når ein skal gjennomføre store samferdselsprosjekt og utbyggingsprosjekt. Det ville gjere det vanskelegare. Men det er jo vanskeleg, fordi vi har moglegheita til å dispensere, for da vil ein alltid ha ei slik moglegheit til å øydeleggje jord for å byggje.

Eg vil seie at dette er ei av dei viktigaste sakene, både i eit grunnlovsperspektiv og i det daglege politiske perspektivet. Å få ned den delen av jord som går ut av produksjon, auke han og hegne om det vi har, er eit av dei store spørsmåla vi står overfor i tida framover.

Lars Haltbrekken (SV) []: I 2010 kom en offentlig utredning, iverksatt av den daværende rød-grønne regjeringen, om klimautfordringene og Norges tilpasning til disse. I denne utredningen trodde man at global oppvarming og økt temperatur i Norge ville gi mulighet for mer produksjon av korn og poteter. Både den sommeren vi nå har bak oss, med ekstrem tørke, og sommeren før der igjen, i 2017, viser at det ikke nødvendigvis er tilfelle at vi med den globale oppvarmingen kan oppleve en forlenget vekstsesong i Norge. Faren for økt flom, skred, ekstreme nedbørsmengder over kort tid og tørke vil også gå ut over den norske matproduksjonen – slik vi har sett de siste to somrene.

Hva er vel viktigere enn å ta vare på den matjorda som gir oss den maten vi hver eneste dag er avhengig av? Som flere av de andre representantene har vært inne på, gjør vi oss stadig mer avhengig av at andre land produserer maten for oss når vi bygger ned den beste matjorda vår.

Vi har fortsatt kjøpekraft til å konkurrere ut andre på verdensmarkedet. Men hvor solidarisk er dette når vi legger hus, asfalt og annet over vår egen matjord og de viktige ressursene vi har? Erfaringene de siste årene viser at vi trenger et sterkere vern om matjorda – ikke et svakere, som vi har fått.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg håpar at når Kristeleg Folkeparti var innom dette og hadde ei viss forståing for at dette kunne kallast sektorpolitikk, så var det på grunn av at ein i den nystarta samarbeidsregjeringa må vera litt snill. Eg meiner at er det noko som ikkje er sektorpolitikk, så er det jordvern. Jordvern er faktisk noko av det mest avgjerande me kan gjera for å sikra Noreg for ettertida.

Når komiteen sine medlemmer frå Høgre og Framstegspartiet som grunngjeving for ikkje å gå inn for dette grunnlovsforslaget viser til at dei fleste byar og tettstader i Noreg er omkransa av dyrka mark, og at mykje av den beste jorda ligg der utbyggingspresset er størst, føler eg at det er akkurat det som er grunnen til at det er så viktig at me faktisk grunnlovfestar jordvernet. Det er akkurat det som er utfordringa – at me veit at det vil verta press på denne jorda, og me har berre den gode matjorda. Det er eit paradoks når den same regjeringa vil forby oppdyrking av all type myr. Det er ikkje tvil om at ein del myr ikkje bør dyrkast opp, men myr kan vera så mangt.

Eg har ganske mykje kontakt med utbyggjarar. Det er snakk om at det vert så vanskeleg med sentrumsutvikling i byar og andre plassar med eit sterkare jordvern. Det er mange entreprenørar som seier at dei gjerne skulle funne alternativ. Kvifor gjer dei ikkje det? Kvifor vel dei heller å pressa på for å få omregulert dyrka mark? Jo, fordi dei er redde for at andre utbyggjarar går den vegen, og så tapar dei konkurransen. Med eit sterkare jordvern og eit tydelegare regelverk er eg sikker på at ein klarer å utvikla tettstader og byar samstundes som ein klarer å ta vare på dyrka mark. Det er skuffande at ein ikkje nyttar denne sjansen til å grunnlovfesta noko av det viktigaste i det norske samfunnet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.