Presidenten: Etter
ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til replikkar
med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte
teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei
taletid på inntil 3 minutt.
Linda Monsen Merkesdal (A) [] (ordførar for saka):
Innst. 350 S for 2021–2022 inneheld to representantforslag: Dokument 8:184 S
for 2021–2022, om å auka tempoet og forpliktingane i norsk klimapolitikk, og
Dokument 8:225 S for 2021–2022, om klimatiltak no. Dokument 8:184 S
inneheldt sju forslag, og Dokument 8:225 S inneheldt elleve forslag.
Forslag nr. 11 i Dokument 8:225 S blei avvist.
Klima- og miljøminister
Espen Barth Eide har gjeve grundige svar på alle dei 18 forslaga,
svar som også viser dei ambisiøse klimamåla til regjeringa. Regjeringa
jobbar langsiktig og har ein plan for framtidige klimatiltak og
forpliktingar.
Me skal og må
ha den mest kostnadseffektive og sosialt rettferdige klimapolitikken.
Me står overfor store utfordringar som skal løysast. Berre i dag
kan me lesa om at atmosfæren vår inneheld meir karbondioksid enn
i førindustriell tid, og dette er menneskeskapt.
Det har ikkje
mangla på mål i den norske klimapolitikken, men på handling. Norsk
klimapolitikk må no fokusera på å redusera utsleppa framfor å formulera
nye mål. Me må auka tempoet i omstillinga, og derfor er Hurdalsplattforma
og regjeringa så tydelege på at klimaet er ramma om all politikk.
Regjeringa jobbar med å utvikla nye og kraftfulle verktøy i klimapolitikken,
og klima må gjennomsyra alle dei avgjerdene vi tar. Klimabudsjettet
skal vera ei systematisk framstilling av klimaeffekten av statsbudsjettet
og dei ulike budsjettforslaga, og korleis ein forventar at dei skal
påverka norske utslepp og klimamål og internasjonale forpliktingar.
Stortinget har
lagt fram ei tilleggsmelding til energimeldinga der me viser korleis
me skal føra ein energipolitikk som bidreg til trygge og grøne omstillingar
og arbeidsplassar, og næringa og organisasjonar har gjennom høyringar
bedt oss om å stå samla i politikken framover.
Målet regjeringa
har om å kutta 55 pst. i Noregs utslepp, er svært ambisiøst, og
me må diskutera korleis me skal nå målet, og ikkje bli hengjande
i diskusjonar om målformuleringar.
Med dette vil
eg takka komiteen for godt samarbeid.
Nikolai Astrup (H) []: Stortinget har sluttet seg
til ambisiøse klimamål i 2030, som også er meldt inn til FN. Stortinget
har også vedtatt en egen klimalov, som slår fast at Norge skal være
et lavutslippssamfunn innen 2050.
Disse målene vil
kreve en enorm omstilling av hele det norske samfunnet. Det viktigste
nå må derfor være å gjøre alt vi kan for å sikre en rask, effektiv
og rettferdig omstilling. Å vedta nye mål nå, og spesielt i tiden
frem mot 2030, fremstår som urealistisk og må i det minste konsekvensutredes
før Stortinget eventuelt skal ta stilling til dem.
Klima- og miljøministeren
varslet i fjor at regjeringen raskt skulle legge frem en ny klimaplan
for Stortinget i tråd med lovnaden fra Hurdalsplattformen. Det er verdt
å merke seg at statsråden nå har meldt at det ikke kommer til å
komme en ny klimaplan. Og med tanke på det jeg akkurat har sagt
om den store, omfattende omstillingen som vi skal igjennom, mener
jeg det er uheldig, for hvis det er slik at regjeringen kommer til
å komme med en rekke nye tiltak, men løpende i de årlige statsbudsjettene
istedenfor som en del av en samlet plan, betyr det økt uforutsigbarhet
for dem som skal gjennomføre omstillingen. Da er det ikke minst
viktig å tenke på næringslivet, som skal gjøre store investeringer
som skal stå seg i mange tiår fremover, bl.a. i tilknytning til
lavutslippsløsninger og ny teknologi.
Så langt har regjeringen
forutsigbart nok bidratt med skatteøkninger til næringslivet, og
det kommer antakelig til å fortsette. Det vil bremse omstillingsevnen
og er et svært uheldig skritt. Forhåpentligvis vil det komme andre
tiltak som bidrar til at næringslivet lettere kan stå i den omstillingen
som skal komme.
Høyre er positiv
til intensjonene bak flere av forslagene som fremmes i disse to
representantforslagene, enten det er økt produksjon av biogass,
satsing på grønn skipsfart, testing av elektriske fly, økt plastgjenvinning eller
reduserte utslipp fra fiskeri- og havbruksnæringene. Jeg vil imidlertid
nevne at flere av disse forslagene er behandlet i energimeldingen,
som vi skal debattere på torsdag, og i tillegg har Høyre fremmet
egne forslag som behandler tematikken. Det er grunnen til at vi
ikke stemmer for noen av de forslagene som er fremmet i dag. Intensjonene
er gode, men altså ikke det om et eget nytt mål – for nå gjelder
det å nå de målene vi allerede har satt oss.
Siv Mossleth (Sp) []: Etter at energi- og miljøkomiteen
behandlet disse representantforslagene fra Miljøpartiet De Grønne
og SV om å øke tempoet og forpliktelsene i norsk klimapolitikk og
om klimatiltak nå, står jeg her med en følelse av at disse partiene
deltar i et kappløp seg imellom om å rope høyest. Underveis i konkurransen
får de også med seg Venstre og Rødt. Og til tross for at det er
bra med engasjement i klimakampen, er disse forslagene mest egnet
til å lage en arena eller sirkusmanesje for å gi partiene Miljøpartiet
De Grønne og SV en anledning til å entre manesjen og få noen minutter
i rampelyset. Mine damer og herrer, venter dere på applaus nå?
Hva er grunnen
til at jeg kaller dette partienes forsøk på å få noen minutter i
rampelyset? Jo, for i Hurdalsplattformen og i regjeringas arbeid
er det allerede et sterkt fokus på å bedre klimaet. Det fokuseres
på å nå klimamålene, forsterke og forbedre. Så kan selvsagt noen opposisjonspartier
prøve å lage show ved å si at det går for sent, og at det gjøres
for lite. Men svarbrevene fra statsråden forklarer godt hva som
er situasjonen for de framsatte forslagene. Situasjonen er at det
jobbes veldig godt i regjeringa. Hurdalsplattformen har store mål
for klimaet. Og det har ikke manglet på mål i den norske klimapolitikken,
men på handling. Og nå er vi i gang med handling.
Norsk klimapolitikk
må nå fokusere på å nå regjeringspartienes allerede ambisiøse mål
framfor å formulere nye. Regjeringa setter ikke effektive klimatiltak
på vent – slettes ikke. Regjeringspartiene har store mål, både i
klimapolitikken og i næringspolitikken. Det skal skapes lønnsomme
og attraktive jobber i hele landet. De grønne investeringene skal
øke. Eksporten fra fastlandet skal styrkes, og klimagassutslippene
skal kuttes. Eksempelvis er man i Hurdalsplattformen klar på at
det skal etableres en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert
biodrivstoff i transportsektoren. Vi skal få en sterk, helhetlig
og industriell verdikjede for bruk av norske bioressurser. Sånn
kunne jeg ha fortsatt oppramsingen på område etter område, og alle
skal få mulighet til å ta klimavennlige valg. Omstillingen skal
og må derfor være sosialt og geografisk rettferdig og differensieres
geografisk der det er nødvendig.
Omstillingen kommer,
men ikke på grunn av de to forslagene som faller i dag.
Marius Arion Nilsen (FrP) []: Norge er allerede grønt.
Vi har vært igjennom det grønne skiftet i mange tiår. Vi har 98–99 pst.
fornybar kraft i vår kraftproduksjon. Kutting av klimagassutslipp
i Norge er både dyrt og ineffektivt, og disse pengene og ressursene kan
brukes meget mye mer effektivt andre steder enn i Norge.
Dette forslaget
er symbolpolitikk av verste sort. Det er allerede vanskelig å nå
målene som er satt. VG utropte Fremskrittspartiets forslag til klimaregnskap
som det mest realistiske for noen måneder siden, da det har hold i
virkeligheten. Å komme med ytterligere kutt, ytterligere forsterkninger
av mål som allerede er tilnærmet uoppnåelige, er ikke noe annet
enn et slag i løse luften.
Ytterligere forsterkning
av disse målene, eventuelt – hvis det skulle vært vedtatt – ytterligere
hindre som gjør det vanskeligere for både norsk næringsliv, norske
forbrukere og andre, vil muligens gi en effekt på klimagassutslipp,
men det er jo i form av at norsk næringsliv, norske arbeidsplasser,
flytter utenlands. Vi flytter utslippene utenlands også. Det gir
større mulighet for at røverstater og bandittland kan produsere
den oljen og gassen verden trenger. Det er vesentlig bedre at norske
selskaper gjør det, som har lave utslipp og høy grad av sikkerhet.
Nå må alle disse
partiene som er opptatt av klimakrisen og roper det hele tiden,
snart bestemme seg for hva som er viktigst. Er det viktigst å kutte
mest mulig klimagassutslipp globalt og å kutte mest mulig i form
av effektive tiltak som også er kostnadseffektive? Eller er det viktigst
å ha høyest mulig krav, vise mest mulig handlekraft og posere alene
framfor dyrest mulig karbonfangstanlegg o.l.? Er det det som er
målet, er dette forslaget fornuftig, men er det om å gjøre å kutte
klimagassutslipp, er dette forslaget helt bak mål.
Lars Haltbrekken (SV) []: Etter å ha hørt de to innleggene
fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet må jeg si de var forbausende
like. Lite nytt under solen der, altså.
Det er nå eller
aldri om vi skal redusere den globale oppvarmingen til under 1,5 grader.
Uten umiddelbare og kraftige utslippskutt på tvers av alle sektorer
blir det umulig. Dette sa en av hovedforfatterne bak en av de siste
rapportene fra FNs klimaplanel, som ble lagt fram tidligere i år.
Dette må bety at også Norge må skjerpe sin klimapolitikk.
Nylig ble det
klart at regjeringen ikke kommer til å legge fram en egen klimamelding.
Klima- og miljøministeren viste til en bred enighet om den forrige
regjeringens klimamelding, men dette er en forskjønnelse av historien.
Særlig Arbeiderpartiet og tidligere stortingsrepresentant Espen
Barth Eide mente at den forrige regjeringens klimamelding var altfor
svak – med rette. Det er derfor rart at vi ikke får noen ny klimamelding
som kunne ha tatt opp i seg mange av de forslagene som Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV sto sammen om i fjor vår. Flere av de forslagene
som behandles her i dag, er også forslag vi sto sammen om i fjor
vår.
Regjeringen sier
nå at istedenfor en ny klimamelding vil de komme med tiltakene i
de årlige statsbudsjettene. Det kan være bra, men da er vi nødt
til å få et annet budsjettforslag enn fjorårets forslag. Etter at
det var lagt fram, måtte klima- og miljøministeren innrømme at det
var et forslag som kuttet utslippene mindre enn den borgerlige regjeringen
gjorde. SV fikk rettet dette opp og fikk sikret større utslippskutt,
men så kommer vi til forslag til revidert nasjonalbudsjett. Hva
ser vi der? Jo, vi ser kutt i flere klimatiltak. Vi ser kutt i restaurering
av myr, vi ser kutt i det internasjonalt viktige arbeidet for bevaring
av regnskog, og vi ser også kutt i skogvernet. Skal statsbudsjettene
være svaret på klimakrisen framover, må forslagene også stå i stil
med det.
Jeg tar opp forslagene
SV er en del av.
Presidenten: Representanten
Lars Haltbrekken har teke opp dei forslaga han refererte til.
Sofie Marhaug (R) []: Vi har visst i mange år at
vi står i en klimakrise, og for så vidt også en naturkrise. Altfor
lenge har disse krisene blitt møtt med handlingslammelse eller «sterkt
fokus», for å sitere representanten Mossleth, eller enda verre:
Vi har gjort vondt verre – utslippene har gått opp, og naturen har blitt
bygd ned.
Etter mange tiår
med status quo haster det å kutte utslipp, bevare naturmangfoldet
og skape klimavennlige arbeidsplasser – og det er en ganske stor
jobb å få til alle de tre tingene samtidig. Da må klima- og miljøpolitikken
være rettferdig. I dag tror jeg for mange opplever at miljøpolitikken
er mest for dem som har god råd og bor i byene, og at regningen
sendes til dem som har minst. For mange kan klimapolitikken minne
om det nye køsystemet til Tusenfryd – noen har råd til å kjøpe seg
bort fra det som er kjedelig eller til og med vanskelig.
Vi kan ikke ha
en politikk som på den ene siden øker avgiftene for folk flest og
samtidig kutter i skatt på formue, selskapsoverskudd og arv for
dem på toppen. Vi kan ikke ha en politikk som hindrer liv i distriktene
og samtidig lar enkeltpersoner fortsette med luksuscruise, store
klimagassutslipp i norske fjorder, eller fullt frislipp på business
class for dem som har råd – inkludert stortingsrepresentanter, for
øvrig. Mange synes nok at klimapolitikken handler for mye om mål
og data langt fram i tid. Målsettinger er nødvendige, men de må
være tydelige, og de må følges opp i praksis. Da trenger vi ikke flere
mål om gangen.
I dag har vi ett
mål meldt inn under Parisavtalen. Vi har noen andre mål i eksisterende
avtaler med EU som etter hvert skal oppdateres, og regjeringen har
laget en ny oppfinnelse, et mer ambisiøst omstillingsmål.
Rødt synes det
er viktig at Norge har ett klimamål, ikke flere ulike å forholde
seg til om gangen – ett mål som tar klimatrusselen på alvor, altså
tar høyde for at verden skal gå i netto null i 2050. Da må de rikeste
landene gjøre mest.
I krisetider øker
forskjellene. Klimakrisen må ikke brukes som brekkstang for å øke
klasseforskjellene enda mer. En klimapolitikk som baserer seg på
raske prissjokk som det ikke kompenseres for, uten planlagte alternativer,
er verken gjennomførbart eller ønskelig. Rødt mener at en økt CO2-avgift vil være et viktig
virkemiddel for å nå klimamålene, men at den må ta sosiale og geografiske
hensyn. Dette har Danmark innført, uten at de har de samme geografiske
utfordringene som Norge, men vi mener at tiden er overmoden for
at Norge vurderer det samme – på våre premisser. Det trengs kraftfulle
tiltak om vi skal nå utslippskuttene og samtidig få ned forskjellene.
Utover de forslagene
Rødt er med på, vil vi stemme for forslag nr. 15 og mot forslagene
nr. 17 og 18. Det er en oppdatering fra innstillingen i komiteen.
Jeg tar til slutt opp forslag nr. 16.
Presidenten: Då
har representanten Sofie Marhaug teke opp det forslaget ho refererte
til.
Ola Elvestuen (V) []: Vi står i en veldig alvorlig
klimakrise og naturkrise, også en forurensningskrise, og vi må føre
en politikk for å nå klimamålene våre. Klimamålene til Norge er
ambisiøse. Vi har meldt inn til FN et mål om 55 pst. utslippskutt
innen 2030 sammen med resten av Europa. Det er en forpliktelse – det
er ikke et mål: Det er en juridisk bindende forpliktelse.
Vi har også en
klimaavtale med EU der vi er en del av deres arbeid for å nå målet
om 55 pst. utslippskutt. Der utarbeides det nå en rekke lover og
direktiver gjennom Klar for 55 og EUs Green New Deal, som vil bli
gjeldende også for Norge. For Venstre er det helt avgjørende at
disse direktivene, når de vedtas i EU, også må vedtas her så raskt
som mulig. Ellers blir vi hengende etter, og det vil bli veldig
vanskelig for oss å nå våre forpliktelser i 2030.
Når det gjelder
forpliktelsen på hele utslippsfeltet, altså kvotepliktig sektor,
er vi automatisk med, men også i ikke-kvotepliktig sektor – landbruk,
transport og bygg – får vi nå en forpliktelse på 50 pst. reduksjon
innen 2030. Det krever en rekke tiltak å klare å nå det målet.
Venstre mener
at vi også trenger et nasjonalt mål som kan komme i tillegg til
de internasjonale forpliktelsene vi har, som Danmark har, og som
andre land i EU har. Der kommer det med å sette et mål om 55 pst.
utslippskutt i Norge, i den norske økonomien, fram mot 2030 – som
er det samme som regjeringen skriver i Hurdalsplattformen, men som
regjeringen ikke ønsker å vedta i Stortinget. Nå er det ennå ikke
noe forslag om det i denne saken, men vi har det i energimeldingen
som skal behandles på torsdag. Jeg mener det er helt avgjørende
at vi gjør et vedtak og så legger en plan for å nå det målet, ellers
vil det bare henge der. Summen av politikken vil være mer eller
mindre i den retningen, men det vil overhodet ikke være nok for
å få det til.
Jeg må si at selv
om regjeringen sier at de har et omstillingsmål, er det foreløpig
ingen av tiltakene som har kommet fra regjeringen som forsterker
den norske klimapolitikken. Vi har ikke tid til å stå stille, og
vi kan ikke ta et steg bakover. Her må det komme langt flere tiltak
ut fra en plan, og det må skje nå.
Og så: Venstre
er ikke med på noen av forslagene i saken, men vi vil stemme for
forslagene nr. 2, 6 og 7.
Une Bastholm (MDG) []: Klimatoppmøtet i Glasgow i
høst ga håp. Der slo verdens land ring om 1,5-gradersmålet og ga
hverandre marsjordre om å reise hjem og øke sine nasjonale ambisjoner.
Miljøpartiet De Grønne mener at Norge bør øke sitt ambisjonsnivå ytterligere
og kutte 80 pst. innen 2030. FNs generalsekretær har varslet kode
rød.
Norge har alle
forutsetninger, med folket, penger, naturressurser og et politisk
system som gjør at vi burde bli en ledestjerne i verden, ikke en
klimasinke. Men som vanlig i norsk klimapolitikk svikter klimapolitikken
idet den forplikter. Regjeringen har i forslag til revidert nasjonalbudsjett
slått fast at det ikke kommer noen nye forpliktende ambisjoner fra
Norge. Det er alvorlig for den globale klimakampen. Jeg er skuffet
over at det ikke blir flertall for noen av forslagene her i dag.
At regjeringen
ikke engang vil legge sitt eget 55-prosentmål fra Hurdalsplattformen
inn i klimaloven, kan bare tolkes som at man går bort fra målet.
Det er hva som står i klimaloven, departementer, etater, næringsliv og
alle andre forholder seg til. Det er skuffende at et såkalt styringsparti
som Arbeiderpartiet nå prøver å kalle det for et omstillingsmål.
Jeg trodde denne måten å tåkelegge klimapolitikken på var forbi.
Også her har SV en stor jobb å gjøre i forhandlingene om revidert
statsbudsjett.
Jeg vil også si
noen ord om klimabudsjetter. Vi i Miljøpartiet De Grønne ser med
stor forventning fram til at Norge omsider skal få et klimabudsjett
knyttet til statsbudsjettet til høsten. Vi har utviklet og innført
klimabudsjetter i Oslo og Bergen og mange andre steder hvor vi er
med og styrer lokalt. Når dette nå også skal innføres nasjonalt,
vil jeg understreke at det er viktig at det inkluderer sektorvise
budsjetter med tydelig plassering av ansvar, og med nye virkemidler
som gjør at målene nås. Klimabudsjettet må også inkludere oversikt
over hvordan tiltakene som ligger i budsjettåret, over tid skal
hjelpe oss og bidra til å nå målene i 2030, for hvis ikke har det
klimabudsjettet like lite demokratisk verdi.
Så er jeg uenig
med statsråden i at det derfor ikke er nødvendig med en klimaplan.
Erfaringene fra f.eks. Oslo er at klimabudsjett og klimaplaner forsterker
hverandre – hvor klimabudsjettet skaper trykk rundt konkrete tiltak
de nærmeste årene, mens klimaplanen gir de strukturelle, overordnede
endringene som må til fram mot 2030. Dette er overordnede endringer
som også Stortinget bør være med og vedta, nå med det som jeg håper fortsatt
er et klimamål, nemlig 55 pst. kutt i hele økonomien innen 2030.
Jeg tar med det
opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.
Presidenten: Då
har representanten Une Bastholm teke opp dei forslaga ho refererte
til.
Statsråd Espen Barth Eide []: Klima- og naturkrisen
er vår tids største krise, og vi har alle et svært stort ansvar
for å gjøre det vi kan for å løse den. Det er viktig at vi kutter
utslipp, skaper jobber, fordeler rettferdig og får dette til å gå
opp, slik at vi har samfunnet med oss på en veldig stor omforming,
kanskje den største transformasjonen av økonomien vår som vi noen gang
har vært igjennom – i hvert fall på så kort tid som vi her snakker
om, fram mot 2030 og deretter fram mot netto null i 2050.
Jeg vil begynne
med å slå fast at det rett og slett ikke er riktig at det ikke kommer
en klimaplan. Det kommer en klimaplan i høst, og den skal oppdatere
det som har skjedd siden den forrige klimameldingen, som Stortinget
vedtok for et snaut år siden. Det vil gå på å løfte målene, men
også peke på hvordan vi gjennomfører de økte kravene i ikke-kvotepliktig
sektor, som representanten Elvestuen helt riktig påpekte, følger
av klimasamarbeidet med EU. Den vil for det andre innføre noe vi
aldri har gjort før, nemlig å sette tydelige og klare mål med tilhørende
tiltak i kvotepliktig sektor. Tidligere har både våre egne og nåværende
opposisjons regjeringer overlatt de fleste tiltakene i kvotesektoren
til kvotemarkedet.
Vi tror på kvotemarkedet,
men vi har innsett, som de fleste land i Europa, at det alene ikke
bringer tilstrekkelig mange kutt, så vi må ha tilleggsvirkemidler
på toppen av det. Derfor har vi satt oss et nasjonalt mål – helt
i tråd med det representanten Elvestuen klokt sa – som veldig mange
europeiske land, som kommer på toppen av det vi har meldt inn felles,
sammen med de landene vi har gått i et nært fellesskap med i EU
gjennom klimaavtalen med EU. Tyskland, Danmark, Sverige og Finland
er eksempler på land som har satt et nasjonalt mål på toppen av
det de står solidarisk ansvarlige for.
Det betyr altså
at vi skal både regne på hva vi får til gjennom de fellesmekanismene
som er i EU, og ha et mål for hva vi får til i den norske økonomien.
Og jeg mener det er viktig og riktig å gjøre det sånn.
Så har vi også
sagt at vi, som alle andre land som var i Glasgow, skal følge opp
den forpliktelsen vi påla hverandre, nemlig å vurdere om våre innmeldte
mål til FN må strammes til eller endres på annen måte, utbygges, før
neste klimatoppmøte. For, som Une Bastholm minnet oss om, i Glasgow
slo man fast at det nå er 1,5-gradersmålet som er ledestjernen.
Da må alle land sjekke om deres mål er i tråd med det. Det gjør
vi, og det skal vi komme tilbake til Stortinget med i god tid før
neste klimatoppmøte i høst, i Sharm el Sheikh.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Nikolai Astrup (H) []: Statsråden refererte til det
nye målet som ble satt i Hurdalsplattformen, men som regjeringspartiene
her i Stortinget har hatt litt problemer med å slutte seg ordentlig
til i ulike merknader som kommer fra andre partier. Det har litt
uklar status med tanke på hva som skal meldes inn, og hva som ikke
skal meldes inn.
Så har vi klimaplanen,
som statsråden lanserte med brask og bram, men som nå ikke blir
noe av, fordi statsråden har kommet på andre tanker. Vi hadde et
annet eksempel relatert til klima som går på havvind, hvor statsrådens
kollega, olje- og energiministeren, mente at det ikke var formålstjenlig
å sette et mål for havvind – en måned senere var det veldig lurt
og formålstjenlig å sette et mål.
Mitt spørsmål
er: Bidrar regjeringens vingling i klima- og energipolitikken til
forutsigbarhet for alle de aktørene i samfunnet som skal gjennom
denne store omstillingen de neste årene?
Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg mener svaret på
det er ja. Vi er veldig tydelig på at det kommer en klimaplan, og
den skal komme på en helt ny måte, som jeg har veldig stor tro på
– vi skal inn i hele maskinrommet for den norske økonomien. Vi skal
koble den til framleggelsen av statsbudsjettet, den skal bli et
frittstående dokument, den skal svare på alle spørsmål som her blir
stilt, og den skal også å peke ut en kurs for hvordan vi kobler
konkrete klimamål for hele økonomien – kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor – til løpende statsbudsjetter. Det er altså mer enn en oppdatering
av klimapolitikk for 2023.
Første gang dette
kommer, skal vi beskrive veien videre mot 2030, og så skal dette
følges opp år for år. Dette er en ny ordning. Vi skal sammen med
storting og regjering finne ut av hvordan dette best fungerer. Det
er nettopp for å komme bort fra en tradisjon hvor man lager en plan
her og en plan der, og så når man kommer med neste plan på et annet
felt, reflekterer den ikke det. Vi skal ha en gjennomgripende ombygging
av alle samfunnssektorer i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor,
og det begynner vi med i høst.
Nikolai Astrup (H) []: Hvis jeg forstår statsråden
riktig, skal det være et frittstående dokument som skal se klimatiltak
på tvers av samfunnssektorer, og som skal legges frem i forbindelse
med statsbudsjettet. Forskjellen på dette dokumentet og en klimaplan som
ser samfunnet på tvers av sektorer, og som legges frem som et frittstående
dokument, men ikke samtidig med statsbudsjettet – det er hva?
Statsråd Espen Barth Eide []: Det er representanten
Astrup som mener at dette ikke er en klimaplan. Jeg mener det er
nettopp det det er. Det er akkurat en klimaplan, og den vil bli
lagt fram knyttet til framleggelsen av statsbudsjettet fordi vi
skal understreke at det er hele regjeringens klimaplan, og at den
skal ha effekt på hele økonomien, og det skal begynne nå. Det vil
komme tiltak som gjelder dette budsjettet, som vanlig, vil jeg si,
men det vil også peke framover mot framtidige budsjetter.
Jeg vil kanskje
særlig understreke at det som er kvalitativt nytt, er at vi ikke
nøyer oss med å si at vi lager konkrete mål for halvøkonomien og
lar kvotemarkedet ta seg av den andre halvparten. For akkurat i
Norge, som er litt unikt, kan man dele utslippene i nesten nøyaktig to,
mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Nå skal vi også
ta kvotepliktig sektor inn, noe jeg tror mange i bl.a. miljøbevegelsen
har ønsket seg. Det er det jeg kaller en klimaplan, men den kommer
altså i en ny form, mye tettere integrert i statsbudsjettarbeidet,
slik at vi ser penger og klimapolitikk i sammenheng.
Nikolai Astrup (H) []: Da forstår jeg det slik at
det må være avisen som har feiltolket statsråden, for inntrykket
var at her ble klimaplanen som selvstendig dokument avlyst, og så
skulle dette integreres i de årlige budsjettene. Men da forstår
jeg at det ikke var riktig, så da er det forhåpentligvis oppklart.
Statsråden bør kanskje også oppklare det med avisen, slik at resten
av samfunnet får det med seg.
Når det gjelder
tiltak i kvotepliktig sektor, er det ikke korrekt slik som statsråden
fremstiller det, at det ikke har vært gjennomført tiltak i kvotepliktig
sektor tidligere – det ble sagt fra talerstolen tidligere. Enova
har hatt en rekke tiltak også rettet mot kvotepliktig sektor. Om
det er energieffektivisering, renere utslipp, eller ny teknologi
i aluminiumsindustrien, har det vært brukt milliarder av kroner
på det. Hva blir det kvalitativt nye for kvotepliktig sektor? Hva
slags type virkemidler ser statsråden for seg at man nå skal ta
i bruk, som ikke har vært tatt i bruk tidligere?
Statsråd Espen Barth Eide []: Det er en lang rekke
virkemidler. Det er både insentivordninger og støtteordninger, men
først og fremst vil det være å sette mål sammen med næringslivet
som kan følges opp i lover og regler, standarder og krav, og påbud
og forbud – hele statens virkemiddelapparat – fordi vi nå også har et
nasjonalt mål for hele økonomien, inkludert kvotepliktig sektor.
Det mener jeg er kvalitativt nytt.
Det er riktig
at bl.a. Enova har gitt noen tilskudd til tiltak i kvotepliktig
sektor, men det jeg mener nå, er støtte som er knyttet til konkrete
omstillingsmål for hvor vi skal være i 2030 i hele økonomien. Det
mener jeg er en kraftig oppgradering, og det er vel egentlig hovedforskjellen
mellom representantens og mitt parti. Jeg tror vi er genuint enige
om at vi skal nå klimamålene, og så har vi en sunn uenighet om det
er noe som markedet stort sett klarer best selv, eller om man trenger
en mer aktiv grønn næringspolitikk for å sette retning.
Lars Haltbrekken (SV) []: Da har vi altså fått slått
fast at det kommer en klimaplan. Det som er mest interessant, er
jo å få vite innholdet i denne klimaplanen, og mitt spørsmål er
da: Vil det være en plan som viser hvordan vi år for år kutter utslippene
i Norge, slik at de er redusert med 55 pst. innen 2030, sammenlignet
med 1990, som er regjeringens såkalte omstillingsmål?
Statsråd Espen Barth Eide []: Her kan representanten
Haltbrekken – og alle andre – glede seg til vi kommer til høsten
og man får se nøyaktig hvordan dette ser ut. Det jeg kan annonsere
allerede nå, er at vi ser at det vil være en forskjell på hvordan
man håndterer det: Vi har de samme målene for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor, men i ikke-kvotepliktig sektor har vi godt utviklede redskaper
for å knytte konkrete tiltak til forventede utslippskutt. Det har
vi som stat foreløpig ikke på samme nivå i kvotepliktig sektor,
av de grunnene jeg tidligere har nevnt. Så i den grad det er mulig,
vil vi også redegjøre for hvilke konkrete tiltak som gir utslippskutt
i kvotepliktig sektor, og når de gjør det. Da er det viktig å huske
på at mange av kuttene i f.eks. tungindustrien kan være veldig store
og viktige i det norske klimaregnskapet, men de kommer ikke lineært.
De kommer ikke litt og litt. De kommer i terskelkutt, f.eks. når
et stort industriprosjekt er klart til å legge om produksjonen til
hydrogen og utslippsfrie løsninger.
Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker for svaret.
Som statsråden vet, er jeg en relativt utålmodig person, og jeg
trenger vel ikke å glede meg helt til høsten med å få vite om regjeringen
har tenkt å legge fram en klimaplan som faktisk innfrir de målene
som regjeringen selv har satt seg, nemlig som kutter norske utslipp
med 55 pst., sammenlignet med 1990-nivå, innen 2030? Vil klimaplanen
vise hvordan vi år for år skal nå det målet?
Statsråd Espen Barth Eide []: Dette grepet har nettopp
som formål å ta oss til å ha kuttet 55 pst. når vi kommer til 2030,
og da snakker vi om et styringssystem som skal gjennomsyre hele
økonomien og alle framtidige budsjetter, men også andre typer regulatoriske
tiltak. Vi skal nå det målet.
Så er det slik,
som jeg også forsøker å være ærlig på, at når det gjelder ikke-kvotepliktig
sektor, har vi – takket være den veldig fornuftige EU-avtalen vi
har – faktisk et årlig budsjett vi får tildelt gjennom ESA, sammen
med de andre landene vi er i partnerskap med, som gjør at man der
kan styre mot en ganske lineær bane. Så der er svaret et klart og
tydelig ja. Når det gjelder kvotepliktig sektor, skal vi også nå
målene innen 2050, men for en del grep vil det ta noen år før de
realiseres til reelle kutt. Dette skal beskrives i planen. Så i
den forstand er svaret ja, men hvis noen tror at man har alle svarene
på hvordan man kutter halvparten av alle utslipp, klare nå, så tar
de rett og slett feil.
Ola Elvestuen (V) []: Vi må gjennomføre store kutt
i årene framover. Vi skal kutte 63 pst. i kvotepliktig sektor sammen
med resten av Europa – mye av det må også komme i Norge. Vi skal
kutte 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, 50 pst. på åtte år, som
er det som er igjen. Vi er også en del av den europeiske arealnøytraliteten,
så vi skal ikke ha utslipp fra arealbruksendringer. Dette krever
mange tiltak.
Venstre er enig
i og har foreslått at vi skal ha et nasjonalt mål – som Danmark
har – om 55 pst. utslippskutt, som er noe høyere i Norge. Det er
veldig vanskelig, men jeg mener det er mulig å få til i løpet av
de årene vi har igjen. Da blir mitt spørsmål – for jeg synes det
er veldig forunderlig: Hvorfor ønsker ikke regjeringen å ha et stortingsvedtak
som setter et sånt mål, og et stortingsvedtak som også ber om en
plan for gjennomføring?
Statsråd Espen Barth Eide []: Når regjeringen legger
fram dette i betydelig større detalj i forbindelse med den klimameldingen
som vil følge statsbudsjettet, vil jeg strengt tatt mene at det
er Stortingets privilegium å vedta det. I så fall har Stortinget
faktisk vedtatt et mål – hvis man slutter seg til det som kommer.
Så det problemet mener jeg vil løse seg i forbindelse med den debatten
fordi det nettopp er å invitere til å sette i gang en hel styringsmodell
som har som et veldig tydelig mål at vi skal gjennomføre disse kuttene
og lykkes med dem også i Norge.
Ellers er jeg
veldig glad for at representanten Elvestuen er enig i at det er
lurt å ha et nasjonalt mål på toppen. Det takker jeg for, for det
er viktig at vi kan bygge litt enighet om at det faktisk gir mening.
Stort sett alle de mer progressive landene i EU har valgt den samme
løsningen som vi også kopierer.
Og så tror jeg
det er veldig viktig at det vi setter i klimaloven, gjenspeiler
det vi melder inn til FN i fellesskap. Hva det skal bli, kommer
vi tilbake til når den nåværende gjennomgangen av det er ferdig.
Une Bastholm (MDG) []: Jeg er positiv til at man
prøver å få inn klimastyringen systemisk knyttet til statsbudsjettet
– for å ha sagt det først. Miljøpartiet De Grønne skal bidra så
godt vi kan for at denne nye institusjonen i norsk klimapolitikk
blir vellykket. Men vi har egentlig ikke tid til å feile; det må
komme veldig bra ut i starten. Når statsbudsjettet kommer til høsten,
er det sju år til vi skal ha oppnådd klimamålet vårt i 2030.
Sånn som jeg skjønner
det nå, er det 55-prosentmålet til regjeringen som skal ligge til
grunn for klimaplanen med et budsjett. Er det sånn at budsjettet
også vil inkludere sektorvise mål og tiltak per sektor, altså per
departement, sånn at vi vet hvem som har ansvar for å gjennomføre
det? Hvilke av kollegaene til statsråd Espen Barth Eide er det som
har ansvaret for de aktuelle kuttene? Og hvordan vil tiltakene for
neste år gi nok utslippsreduksjon innen 2030?
Statsråd Espen Barth Eide []: Tiltak per sektor må
definitivt inngå, ellers er det ikke mulig å nå målene. Samtlige
samfunnssektorer må gjennom både klimakutt og omstilling til nye
teknologier – og det kan man jo beskrive som et mål. Jeg ser ikke
for meg at vi har en rekke selvstendige prosentmål for hver enkelt næring;
det er summen av dette som skal gå opp.
Jeg tror vi kan
si med tilnærmet sikkerhet at det på noen områder faktisk blir enklere
enn hva vi tror i dag, på grunn av alt det som skjer rundt oss.
Hele den vestlige verden driver nå med det samme, og derfor kommer
det ny teknologi. På andre områder kan det bli tyngre og mer krevende
enn vi trodde, for noe av den nye teknologien bruker mer tid. Det
er summen som skal gå opp, men når det gjelder tiltak per sektor,
skal alle mine kollegaer – og sektorene de representerer – levere.
Svaret på det er et krystallklart ja.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed avslutta.
Dei talarane som
heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Marianne Sivertsen Næss (A) [] (komiteens leder):
Det hviler et stort ansvar på Stortinget for å finne løsninger som
kutter utslipp og bidrar til at verden unngår katastrofale klimaendringer.
Vi skal ha en ambisiøs klimapolitikk. Regjeringen Støre har skjerpet Norges
klimamål. Vi skal redusere våre utslipp med opp mot 55 pst. innen
2030, og innen 2050 skal vi kutte nesten alle våre utslipp. Dette
er ambisiøse mål. De er vanskelige å nå, men vi skal klare det.
Det betyr at vi
må bygge om samfunnet vårt på alle områder. Vi skal kutte utslipp
i alle sektorer. Vi skal gjøre det dyrere å forurense gjennom å
sette opp prisen på CO2 til
2 000 kr fram mot 2030. Industrien får med seg disse signalene og
holder allerede på å omstille seg. Det dukker opp ny industri i
hele Norge som skal produsere det vi trenger i det grønne skiftet,
som batterier, hydrogen eller CO2-fangst
og -lagring. I framtiden kan vi gjøre CO2 til en ressurs som kan
brukes i industriell produksjon. Dersom vi får til dette i stor
skala, vil det bidra til gigantiske utslippsreduksjoner i verden.
For å bygge ny
industri trenger vi mer fornybar energi. Fornybar kraft skal også
sørge for at Norge forblir en energigigant også i framtiden. Vi
er i gang med en storstilt havvindsatsing. Vi kutter utslipp i alle
sektorer. Vi oppretter Bionova for å kutte utslipp i landbruket.
Vi skal sørge for gjenbruk av ressurser i alle deler av samfunnet.
Vi skal videreutvikle markedet for elbiler og legge til rette for
nye drivstofformer med lave utslipp. Det foregår akkurat nå en stille
revolusjon der vi bygger om og omstiller hele samfunnet.
Vi skal hele tiden
lete etter tiltak som gjør klimapolitikken bedre. Alle forslag som
kan bidra, er velkomne og blir vurdert seriøst, inkludert dagens
forslag. Samtidig kommer ikke vi til å stemme for 80 pst. kutt i
norske utslipp uten at vi har tiltak som gjør det mulig å gjøre
det uten alvorlige følger for mennesker og for det organiserte samfunn.
Det er helt sentralt at klimapolitikken er realistisk. Med fullstendig
urealistiske mål – hvorfor i all verden skal industrien og folk
da være med på omstillingen? Norge har aldri manglet klimamål. Vi
har manglet kraftfulle verktøy og handling.
Med Arbeiderpartiet
i regjering er vi godt i gang, og vi skal hele tiden bli bedre og
gjøre mer for å omstille Norge. Dette skal vi gjøre gjennom realistiske
mål, i samarbeid med industrien og gjennom tiltak som gir store utslippskutt
i alle sektorer i samfunnet. Det er sånn vi gjennomfører den stille
revolusjonen og bygger framtiden. Tilleggsmeldingen vil nettopp
være med og bidra, i motsetning til det representanten Elvestuen
sa, til å kutte utslippene, slik at vi når våre internasjonale klimaforpliktelser.
Linda Monsen Merkesdal (A) []: Når ein høyrer på
debatten, blir det laga eit bilde som ikkje er korrekt. Det blir
debattert på ein måte som framstiller det som at det ikkje skjer
nokon ting. I denne debatten blir det skapt splitting og usikkerheit,
som på ingen måte er det me treng for å oppnå klimamåla.
Hurdalsplattforma
og regjeringa slår fast at me skal ha klima som ramme rundt all
politikken vår. Denne regjeringa tek situasjonen på det høgste alvor.
Me er fullstendig klare over situasjonen. Me må gjera fleire ting samtidig.
Me har eit klimamål som er lovfesta, og når representantar framstiller
det som at me ikkje har eit mål, skaper ein usikkerheit og splitting.
Ein skaper usikkerheit overfor næringa, og ein skaper usikkerheit
overfor personlege handlingar.
Det kan verka
som om representantane i denne salen i dag ikkje har lest dei 18
utfyllande svara som har kome frå statsråden. Fleire gonger har
det blitt gjenteke påstandar som ikkje stemmer. Eg må få presisere:
Me skal ha ein klimaplan. Me skal ha ein nasjonal plan som omhandlar
klima, i den norske økonomien. Og me har allereie levert på mange
område, som auka Enova-støtte, plaststrategi og sirkulærsatsing.
Eg kan forsikra om at klima er ein del av alle dei politiske samtalane
våre.
Une Bastholm (MDG) []: Jeg er med i mange debatter
i Stortinget hvor det føles som at debatten gjentar seg litt. Men
det vi gjør i dag – man får litt avklaringer på hva som kommer til
høsten – er noe litt annet. For her lanserer statsråden egentlig
en systemendring i hvordan regjeringen rapporterer på klimapolitikken
og på mål regjeringen har satt seg – og kanskje i aller beste tilfelle
– som Stortinget har satt. Det er altså debatten om hvilke mål Stortinget
skal vedta.
Jeg mener det
er veldig viktig hva som leveres til høsten. I replikkutvekslingen
i stad ble det ikke klart for meg om vi kan forvente sektorvise
oversikter over hvordan målet skal nås fram mot 2030. Noe av grunnen
til at jeg vil understreke viktigheten av det, er at den tiden hvor
det er klimaministeren i en regjering som må løpe etter de andre
departementene og stadig vekk tape saker, må være over. Dette må
egentlig være noe som blir en institusjon i seg selv, hvor enhver
statsråd har ansvar for utslippsreduksjoner innenfor sitt ansvarsområde
og er den som jobber for det. Da er vi nødt til å vite hvor mye
utslippskutt man skal oppnå innen 2030, ikke bare for det kommende
budsjettåret, men også fram mot 2030 – f.eks. fordi det vil være
en del sektorer hvor man vil få plutselige hopp i utslippsreduksjon,
som f.eks. med karbonfangst og -lagring. Så får vi bare sørge for
at vi ikke snakker forbi hverandre.
Jeg vil understreke
viktigheten av at når Stortinget får framlagt en klimaplan med et
klimabudsjett til høsten, så må den vise hvordan regjeringen, med
tiltak fram mot 2030, skal nå målet om 55 pst. kutt i den samlede
industrien. Den må vise hvilke tiltak det vil kreve under hvert
departement, selv om det ikke nødvendigvis vil være relevant for
det kommende budsjettåret. Men det kan være relevant om to år. For
å ha en god og åpen demokratisk debatt om hva som faktisk forplikter
regjeringen fram mot 2030 – og kanskje har vi noen vekslende regjeringer
fram mot da – er vi nødt til å ha en åpenhet om det og kunne vite
om vi er i rute til å nå målene.
Så vil jeg avslutte
med å si at jeg reagerer litt på påstanden som kom fra representanten
før om at det å sette spørsmålstegn ved at vi nå har flere mål,
og ved at regjeringen selv sier at den ikke vil lovfeste 55-prosentmålet
i klimaloven, forvirrer. Det forvirrer ikke debatten om mål ut mot
næring og alle som skal følge opp målene og vite sin rolle i det.
Det er nettopp det at man har ulike mål, og at regjeringen ikke
er tydelig på hva som gjelder når, som er med på å forvirre.
Ola Elvestuen (V) []: Det er klart at det skjer ting.
Utslippene i Norge går ned – det har de gjort siden 2015 – men de
må gå ned mye fortere og mye raskere i årene framover. På noen områder
ligger vi langt framme. Innenfor transport er det vel ingen andre
land i verden som har større resultater enn oss, enten det er snakk
om nullutslippskjøretøy, eller det er innenfor grønn skipsfart –
det er på område etter område; det er tungtransporten, og man har
byggevirksomhet. Der ligger vi langt framme. Men vi må framover,
og det må være bredde i det vi skal gjennomføre.
Vi skal altså
ned 55 pst., og som sagt: Det er bare litt over de 50 pst. som uansett
er en forpliktelse med EU og det som må komme, også med 63 pst.
i kvotepliktig sektor. Det er litt mer. Det er 2,9 millioner tonn
hvert eneste år framover. Tallene over utslippene for 2021 tror
jeg kommer fra SSB allerede i morgen, så da vet vi om det er mer
vi må ta de nærmeste årene framover.
Regjeringens problem
er troverdigheten. De sier de riktige tingene, at klima og natur
skal være rammen om all politikk, men tiltakene står ikke i forhold
til det. Foreløpig er meldingen at nei, vi avslutter satsingen på
de elbilfordelene som vi har hatt tidligere, som gjør at vi er oppe
i 80 pst. salg, i hvert fall til privatpersoner, og vi må opp i
100 for å nå målet for 2030. Man tar vekk støtte til restaurering
av myr. Og skogvern ble nevnt tidligere. Og det er ingen nye tiltak
som står i forhold til den ordbruken man har.
Derfor er det
så viktig at vi også må få på plass et vedtak fra Stortinget om
55 pst. reduksjon i Norge, og at det må legges fram en plan for
å nå det. Da må vi ned 50 pst. innenfor petroleumssektoren. Det
skjer ikke bare ved å se på summen av enkeltvedtak eller enkeltbeslutninger, det
må legges en plan for det. Industrien må 50 pst. ned fra tallene
fra i fjor for å nå det målet, og da skal man i tillegg ha ny aktivitet
innenfor batteri og annet som må være nullutslipp. Det er et enormt
tempo man må få i omstillingen for å få det til. Da hjelper det
ikke med summen av enkelttiltak for å klare det, da må vi ha en overordnet
plan og vilje og styrke til å få det til.
Husk også at etter
Parisavtalen skal EU også se på å forsterke sine mål fra 2025, akkurat
som alle andre land skal gjøre det samme. Så vi kan få enda hardere
mål og forpliktelser før vi kommer til 2030, og vi trenger virkelig
å ligge i forkant og få disse vedtakene på plass.
Statsråd Espen Barth Eide []: Siden debatten nå går
mot slutten, vil jeg si at jeg synes dette var en konstruktiv og
god debatt. Jeg tror vi har slått fast at vi faktisk mener alvor
med at vi skal kutte 55 pst. i hele den norske økonomien, med tiltak
oppnådd i Norge, og at det skal legges fram et styringssystem, altså
en plan som medfører et styringssystem for hvordan dette skal være
et gjennomgripende formål med all budsjettstyring heretter. Vi kommer
for øvrig også tilbake med naturbudsjett og naturrisikoutvalget
i nær framtid, som er en like viktig, men enda mer komplisert størrelse,
fordi det er mer å hente igjen på å lage ordentlig budsjettering
på natur. Men det kommer også.
Så har jeg lyst
til å understreke at Ola Elvestuen har helt rett i at dette er ekstremt
ambisiøse mål. Det er en typisk kommentar man hører der ute, og
i kommentarfelt på Facebook: «Skal Norge klare dette alene, det
går jo ikke.» Det har de jo helt rett i, men heldigvis er det ikke slik,
for nå er vi dypt integrert i hele den europeiske grønne given,
som har nøyaktig samme mål: å omstille 55 pst. i hele den europeiske
økonomien, alle sektorer, alle klimagasser. Vi er nært alliert med
USA, som har et tilsvarende mål, riktignok på 52 pst. Vi jobber
sammen med hele OECD-kretsen om hvordan dette gjennomføres i praksis,
og vi ser at stadig større deler av næringslivet ønsker denne type
mål, fordi de ser at den økonomien de skal konkurrere i i framtiden,
nettopp stiller krav til produkter som oppfyller målet om først
lavutslipp og deretter nullutslipp.
Norge har også
nylig knyttet seg til noe som heter First Movers Coalition. Vi var
det første landet etter USA – nå er det en rekke land og en lang
rekke selskaper. Der har store selskaper, inkludert banker, investorer
og industriselskaper, sammen med en del stater, sagt at vi skal
ikke bare tenke offentlige innkjøp, vi skal også kjøpe av hverandre.
De som først lager utslippfritt stål, får altså en fordel i markedet
overfor dem som f.eks. lager biler, og tilsvarende de som lager
aluminium uten utslipp. Så nå vokser det fram en økonomi i den industrialiserte
verden, særlig i den vestlige kretsen, men i økende grad også i
Kina, som faktisk premierer denne type tenkning. Det gjør at det
som i utgangspunktet er ordentlig ambisiøst, faktisk blir litt mindre
ambisiøst fordi vi gjør det sammen med så mange andre.
Noe av det klokeste
vi har gjort her i denne salen, er å få det veldig solide vedtaket
om å slutte oss nært til EUs grønne omstillingsplan, som praktisk
talt alle partier stemte for. Det er en veldig viktig ledestjerne,
og det gjør jobben jeg har med å få med meg hele systemet på dette, veldig
mye enklere enn om vi ikke hadde den europeiske rammen. Og så skal
selvfølgelig Norge, som andre ambisiøse land i Europa, prøve å gjøre
ting enda litt bedre enn det vi forplikter oss til i fellesskap.
Masud Gharahkhani hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.
Votering, sjå voteringskapittel