Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:25:08] (ordførar for saka): Eg ønskjer å starte med å takke komiteen for eit godt arbeid og forslagsstillarane for eit godt initiativ.

Representantforslaget tek føre seg ei rekkje forslag som omhandlar samarbeid og ansvarsfordeling mellom justissektoren og helsesektoren i saker der personar er dømde til tvungent psykisk helsevern.

I lys av alvorlege hendingar dei siste åra har tilsyn og evalueringar peikt på læringspunkt som må bli følgde opp. Statsråden uttaler at dette blir nøye følgt opp saman med justis- og beredskapsministeren, noko me meiner er viktig. Dessverre kan det skje hendingar med fatale konsekvensar der personar med alvorleg psykisk liding blir valdelege, men me ønskjer å understreke at personar med alvorleg psykisk liding sjeldan utgjer ein fare for seg sjølv eller andre.

Det har kome sju høyringssvar, frå fem organisasjonar og to instansar tilhøyrande dei offentlege helseføretaka. Fleire av desse peikar på behovet for meir utgreiing.

Dei andre partia kjem til å gjere greie for synspunkta sine, så eg vil vidare gjere greie for våre. Senterpartiet meiner det er svært viktig at valdshandlingar blir førebygde. Helsedirektoratet har gjeve nasjonale råd om valdsrisikoutgreiing ved alvorleg psykisk liding. Det blir gjort mykje godt i helsetenesta, og felles faglege råd er med på å styrkje kompetansen på både førebygging og handtering.

Det er sett ned to utval. Det eine skal sjå på den tematiske organiseringa av psykisk helsevern, og det andre skal evaluere vilkåret om manglande samtykkekompetanse i psykisk helsevernloven.

Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har teke tak i problemstillingane og sett i gang arbeidet med å styrkje samhandlinga mellom helsesektoren og justissektoren. Justis- og beredskapsminister Mehl uttalte følgjande til TV 2 den 7. november 2022:

«Vi mener det er viktig å se på regelverket som regulerer hva slags informasjon som skal deles mellom helsevesenet og politiet, men også hvilke rammer PST har for sitt arbeid med å følge med i samfunnet. Det har vært en teknologisk utvikling, og mange lever sine liv på nettet.»

I det komande arbeidet til regjering og storting vil det bli viktig å tydeleggjere kva oppgåver og ansvar dei ulike nivåa, tenestene og sektorane har. I samanheng med det nemnde ekspertutvalet som evaluerer lovendringa som innførte manglande samtykkekompetanse, kan det vere aktuelt å innføre fleire av lovskjerpingane som er nemnde i dette representantforslaget. Me vil difor vente til ekspertutvalet har gjort arbeidet sitt. Det kan vere nødvendig å vise til Helsedirektoratet sitt rundskriv til psykisk helsevernloven. Her er det bl.a. anbefalt at fagleg ansvarleg alltid les dommen til pasienten, og at det som oftast vil bli vurdert som fagleg uforsvarleg å ikkje hente informasjon.

Eit viktig spørsmål i denne saka er om det faglege ansvaret for ein person som har ein psykisk sjukdom, skal liggje hos helsesektoren eller hos justissektoren. Me meiner at det ligg hos helsesektoren. Senterpartiet vil difor ikkje stemme for desse forslaga i dag.

Cecilie Myrseth (A) [10:28:20]: Det er svært viktig å understreke, når vi diskuterer spørsmål om alvorlig psykisk helse, tvang og samfunnsvern, at mennesker med alvorlige psykiske lidelser sjelden er en fare for andre. Dette er vi nødt til å klare å balansere opp mot budskapet om at vernet skal økes og voldshendelser skal forebygges bedre.

Samtidig er det også viktig at vi jobber med å styrke den psykiske helsehjelpen i alle ledd. Vi er alle enige om at samfunnets sikkerhet og trygghet skal styrkes, og dette jobbes det med fra regjeringen på flere plan. Jeg stiller meg selvfølgelig bak representanten Klunglands vurderinger – som nettopp er lagt fram – som sakens ordfører og representant fra regjeringspartiene.

Riktig vei framover er ikke å gjennomføre lovendringer her fra Stortinget som ikke er helhetlig og faglig vurdert og som kan ha uoverskuelige konsekvenser. Heldigvis gjøres det mye for å skjerme samfunnet der det er fare for voldsbruk. Når Støre-regjeringen har tatt en rekke initiativ for å styrke samarbeidet mellom helse og justis og for å beskytte fellesskapet der alvorlig syke personer kan utgjøre en fare for omgivelsene, er det samtidig en klar erkjennelse av at vi har en vei å gå.

Gjennom altfor mange år har det blitt tatt for få initiativ fra tidligere regjeringer for å styrke samhandlingen mellom helse og justis. Dette er også spørsmål om riktig tvangsbruk, hvor evalueringen av kravet om manglende samtykkekompetanse som ble innført av Solberg-regjeringen, blir viktig i arbeidet med revisjonen av regelverket knyttet til tvang i helsetjenesten.

Det er mange detaljer å ta stilling til. Forslaget legger opp til en detaljert og faglig debatt, men vi må ikke glemme å løfte blikket i disse debattene. Et samfunn med små forskjeller, som ivaretar den enkelte, som inkluderer og fanger opp mennesker som faller utenfor, på et tidlig tidspunkt, er grunnleggende for å skape gode liv og trygge samfunn. Det er en hovedoppgave for denne regjeringen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:31:02] (komiteens leder): Som Høyre har vektlagt i bakgrunnen for dette representantforslaget, har flere utvalg og kommisjoner lagt frem rapporter med læringspunkter og konkrete anbefalinger i etterkant av bl.a. øksedrapet i Haugesund i 2019 og drapene på Kongsberg i 2021. I flere av rapportene har behovet for bedre samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste, politiet og helse- og sosialtjenesten vært et gjennomgangstema. Evalueringsutvalget etter hendelsene i Bærum og Kongsberg peker også på at det er behov for en revisjon av reglene om taushetsplikt og informasjonsutveksling mellom de ulike aktørene. De mener målet må være et klarere regelverk for hvilken informasjon som kan og skal deles, når og av hvem. Samtidig er det selvfølgelig viktig at det er gode kontrollmekanismer for å hindre misbruk.

Samhandling og informasjonsdeling mellom det psykiske helsevernet og påtalemyndigheten er viktig, bl.a. ved håndtering av akutte hendelser, volds- og risikovurderinger og i forbindelse med gjennomføring av dom om tvungent psykisk helsevern. Høyre mener det er en krevende utfordring at det på flere samfunnsområder er uklart hvor og hvorvidt ansvarsområdene overlapper hverandre eller grenser mot hverandre. Vi mener derfor det er behov for en vurdering av hvordan ansvarsområdene for fremtiden bør fordeles mellom sektorene, og at de arbeidene regjeringen sier de er i gang med, ikke i tilstrekkelig grad dekker behovet for en helhetlig gjennomgang av både helsesektorens, justissektorens og kommunenes ansvar.

Høyres syn på dette får bred støtte i høringen, og det er derfor gledelig at vårt forslag om å be regjeringen utrede ansvarsfordelingen mellom de nevnte sektorer i saker med kombinasjonen kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp får flertall. Vi får ikke flertall i dag for våre to andre forslag, som jeg tar opp. Det ene er om en skjerpelse av psykisk helsevernloven, knyttet til at faglig ansvarlig institusjon har plikt til å rådføre seg med påtalemyndigheten. Vi mener at dette ville bidratt til å gi nyttige perspektiver i vurderingen av f.eks. beslutning om overføring til andre institusjoner eller om permisjoner.

Det andre forslaget som flertallet i Stortinget i denne omgang ikke støtter, handler om at vi mener påtalemyndighetens kompetanse til å klage og bringe forhold inn for rettslig prøving bør utvides. Det er viktig at Stortinget diskuterer disse viktige spørsmålene, og Høyre mener saken i dag bringer oss et skritt nærmere bedre løsninger på det vi ønsker, og som var bakgrunnen for at vi fremmet saken.

Jeg vil også, som forrige taler, understreke at det at vi diskuterer disse spørsmålene, betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er farlige for vårt samfunn – snarere tvert imot. Men vi må snakke om disse (presidenten klubber). Da tar jeg det i et nytt innlegg, eventuelt.

Jeg tar opp forslagene våre.

Bård Hoksrud (FrP) [10:34:26]: De siste årene har vi dessverre sett flere eksempler på at vi har sviktet når det kommer til å gi god helsehjelp til personer med alvorlige psykiske lidelser. Noen er rett og slett så syke at de må skjermes fra samfunnet fordi de kan utgjøre en fare for både seg selv og andre. Vi har sett eksempler på at mennesker havner i et limbo mellom helsevesenet og rettsvesenet. Noen er for syke til å dømmes, men for friske til å behandles. Dette viser at rammene for psykisk helsevern i noen tilfeller er for dårlige, og at kommunikasjonen mellom helse- og justissektoren må bedres. Det er viktig at man kan dele informasjon på tvers. Dersom man tidligere har avdekket voldsrisiko hos en person, f.eks. i rettssystemet, må denne informasjonen kunne deles med helsepersonell for å sikre best mulig behandling og oppfølging.

Legeforeningen skriver i sitt høringssvar at det er et stort behov for en utredning av ansvarsfordelingen mellom justis-, helse- og kommunesektoren. De begrunner dette med at antall sengeplasser i psykisk helsevern er bygd ned de siste tiårene, samtidig som antall dømte til overføring til tvungent psykisk helsevern har økt. Samfunnsvernet har derfor i større grad blitt overført til helse- og kommunesektoren framfor justissektoren. Vi er nødt til å sette hensynet til samfunnets sikkerhet først. Det er et alvorlig problem at man har tikkende bomber som vandrer rundt i samfunnet uten å få nødvendig hjelp. Det handler ikke bare om hensynet til den enkelte, men også om samfunnets sikkerhet. I dag er det i mange tilfeller for vanskelig å skjerme potensielt farlige mennesker fra samfunnet. Det er ikke alltid sånn at den det gjelder, er best i stand til å vurdere om man utgjør en fare for seg selv eller andre. Derfor kan de strengere reglene om samtykkekompetanse stå i veien for å gi nødvendig helsehjelp eller skjerme personer med stort voldspotensial. Sånn kan vi ikke ha det.

Kripos sier selv at den voldsomme økningen i vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser tyder på at rammene rundt alvorlig psykisk syke ikke er gode nok. Dette må vi ta på alvor.

Derfor er jeg også bekymret for de store kuttene som denne regjeringen har gjort innen psykisk helse- og rusfeltet. Det ser ut til at det framover vil bli enda vanskeligere å få hjelp dersom man sliter, fordi man legger ned private behandlingsplasser over en lav sko. Det kan føre til enda mer alvorlige konsekvenser for dem som sliter psykisk og har behov for hjelp.

Nå må psykisk helsevern prioriteres. Vi trenger et bedre samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren, og vi trenger flere verktøy for å unngå vold utført av alvorlig syke personer framover. Derfor vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Jeg synes det er trist at alle de andre partiene stemmer imot å se på hvordan man kan bedre samtykkekompetansekravet og sørge for at man går tilbake til der man var før 2017. Det er flere partier i denne salen – også flertallspartiene – som har sagt at de er for det, men de ønsker å stemme imot. Det er trist for alle dem som trenger å bli skjermet fra samfunnet, og for familiene og andre som har et stort behov for at man tar dette på alvor og faktisk gjør noe med det.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [10:37:46]: Selv om SV ikke stiller seg bak forslagene i denne saken, er det en viktig sak Høyre reiser, særlig er forholdet mellom de ulike sektorene utfordrende. Det er nødvendig å være bevisst på ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behovet for psykisk helsehjelp. Vi er også glade for at Høyre ofte har tatt til orde for å styrke de tvangsfrie tilbudene innenfor psykisk helsehjelp. Dette arbeidet må fortsette. Det er et høyt antall personer som er underlagt gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern som tidsubestemt særreaksjon.

I psykisk helsevern går en stadig større andel av ressursene til dem som har tvangsvedtak. I 2020 var det godt over 8 000 tvangsinnleggelser i psykisk helsevern og en økning på over 20 pst. siden 2013. Jeg er selvsagt ikke prinsipiell motstander av bruk av tvang, men disse tendensene er i strid med intensjonen om å begrense tvangsbruken.

Statens helsetilsyn har i en tilsynssak nå på nyåret konkludert med at pasienten på tvungent psykisk helsevern ikke fikk forsvarlig helsehjelp, slik loven krever. Jeg tror svært mange i psykisk helsevern ikke får den helsehjelpen loven forutsetter. Dette gjelder ikke bare dem som er på tvang. En oversikt viser at ingen av helseregionene innfrir målet for ventetid. Her er det mange som blir sykere mens de venter på nødvendig helsehjelp. Helsetilsynet har påpekt at gjeldende retningslinjer for samhandling mellom påtalemyndigheten og virksomhetene gir for lite konkret veiledning for bosetting, innhold og rammer for samfunnsvernet når domfelte pasienter skal bosettes i kommunen og følges opp ambulant og poliklinisk. Det gjelder også kvalitetssikringen av informasjonsflyten. Her er det bare å sette i gang, uten å vente på Stortinget. Det er grunn til å være utålmodig.

Det er avgjørende viktig at debatten om psykisk helsehjelp i større grad enn nå har et menneskerettighetsfokus. CRPD, konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som også inkluderer personer med psykiske lidelser, stiller klare krav til oss. For å gi best mulig bistand må vi flytte perspektivet fra hva som er best for systemet, til hva personen selv mener gir best behandling – krav om et system som er personsentrert og fleksibelt. Jeg vil utfordre Høyre til nettopp å bidra til et slikt perspektiv innen psykisk helse ved å stemme for at vi inkorporerer CRPD i menneskerettsloven når den saken kommer tilbake til Stortinget.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:40:43]: Det var da representanten Hoksrud tok ordet, jeg ba om taletid. Ingen mennesker – ingen mennesker – er tikkende bomber. Dette er syke folk som samfunnet ikke har møtt, sett eller behandlet rett. Derfor er det sykdommen som gjør at de faktisk gjør ting som de i frisk tilstand aldri ville gjort. Det er viktig for meg å si det på denne talerstolen.

Etter å ha jobbet lenge i norsk helsevesen tenker jeg at et sånt syn på pasientene kan vi faktisk ikke ha. Det er vi i denne sal som ikke har laget systemene gode nok til å møte denne gruppen. De har blitt kasteballer mellom justissektoren, kommuner og spesialisthelsetjenesten. Derfor er jeg opptatt av at vi må behandle denne gruppen med respekt, og vi må lage et system som fungerer. De som behandler, og de som går inn og dømmer til psykisk helsevern, skal faktisk kunne jobbe sammen, så vi faktisk får den beste måten å gjøre dette på. Ingen fortjener å være kasteballer mellom ulike systemer når de faktisk er skikkelig syke.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:42:49]: Det gjøres allerede mye i helsetjenestene våre for å forebygge at personer med psykiske lidelser utøver vold, men vi kan og bør bli bedre. Det vil som oftest bli vurdert som faglig uforsvarlig ikke å følge Helsedirektoratets anbefaling om at faglig ansvarlig leser dommen, rådfører seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige og ber om innsyn i den rettspsykiatriske erklæringen. Jeg vil i forbindelse med framtidige lovarbeider vurdere om dette også bør lovfestes.

Påtalemyndighetens informasjon og vurderinger basert på situasjonen før innleggelsen er mindre sentral for den faglig ansvarliges beslutninger etter innleggelsen, dvs. når den faglig ansvarlige etter innleggelse vurderer overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innenfor samme institusjon eller om den domfelte skal få permisjon. Jeg vil derfor ikke fremme forslag om at den faglig ansvarlige som hovedregel skal konsultere påtalemyndigheten.

Justis- og beredskapsministeren og jeg har en god og løpende dialog om utfordringene i oppfølging av særreaksjonsdømte. Vi har allerede satt i gang en rekke tiltak for å tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom helse- og justissektoren. Vi vurderer også hvordan vi skal følge opp Stortingets anmodningsvedtak om utredning av særreaksjonene.

Påtalemyndigheten kan etter den obligatoriske observasjonsperioden på tre uker påklage alle vedtak om overføring til kontrollkommisjonen. Vedtak om overføring fra institusjon for døgnopphold til tvungent vern uten døgnopphold eller til annen institusjon, kan ikke settes i verk før klagefristen er ute eller alle de klagerberettigede har akseptert vedtaket. Reglene er nettopp begrunnet i hensynet til samfunnsvernet.

Helsedirektoratet har opplyst at påtalemyndigheten i liten grad bruker adgangen til å påklage vedtak om overføring til kontrollkommisjonen. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å gi påtalemyndigheten en særskilt adgang til å bringe kontrollkommisjonenes vedtak inn for tingretten.

Jeg har stor forståelse for ønsket om å sikre at samfunnsvernet blir tilstrekkelig ivaretatt. Jeg vil likevel advare mot å foreslå lovendringer som ikke er basert på grundige og helhetlige faglige vurderinger.

Sveinung Stensland (H) [10:56:31]: Kripos la sist november fram rapporten «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser». Den viser at antall voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller som har blitt henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet, i perioden 2016–2020 økte med 74 pst. sammenlignet med perioden 2011–2015. Til sammenligning var økningen for øvrige voldsforhold 17 pst. Økningen i antall voldshendelser og bekymringene Kripos tar opp i rapporten, underbygger behovet for å styrke samhandlingen mellom helsesektoren og justissektoren.

Slik det ser ut, er det i dag ikke flertall for noe i saken, heller ikke en utredning om ansvarsforholdene – med mindre noen bytter standpunkt i løpet av dagen. En utredning i tråd med det vi foreslo i saken, tror vi absolutt kunne hjulpet. Jeg er uansett spent på oppfølgingen som statsråden har varslet at hun vil ha. Men det er lov å tenke seg om, voteringen er kl. 14.00.

1 525 personer fikk ifølge kriposrapporten to eller flere voldssaker henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet. Disse 1 525 sto bak 7 020 voldsforhold på åtte år. Hvem har ansvaret for å unngå nye voldsforhold blant disse personene? Hvem har ansvaret for å bidra til å unngå at voldsbruken eskalerer? Hva med statens ansvar for å beskytte?

Faren til gjerningsmannen i Haugesund hadde flere ganger blitt utsatt for vold, gjerningsmannen var også dømt for dette. Gitt oppmerksomheten rundt vold i nære relasjoner: Vi kan ikke akseptere at helsevesenet ikke tar til seg denne typen informasjon. Hvordan kan man mene at det er forsvarlig at en person skrives ut fra sikkerhetsavdeling på et sykehus og drar hjem til en person han tidligere er dømt for å utøve vold mot? Innen dette feltet får kommunene ofte ansvaret for oppfølging, men er det rett at staten delegerer ansvaret for samfunnsvern til kommunene? Vi har tidligere diskutert kostnaden ved prøveløslatelse fra forvaring. Det brukes milliardbeløp, men ingen vet hvor mye som brukes samlet sett, siden ingen vet hvor mye de ulike kommunene bruker på disse tilfellene. I dag blir graden av samfunnsvern styrt av helseforetakenes og kommunenes økonomi. Er det rett?

Vi har hatt to grundige rapporter som er skrevet om Kongsberg-drapene. Politihøgskolen nevner varslene som ble sendt fra politiet til helsevesenet. Ingen av varslene dokumenterer informasjonsdelingen knyttet til varslene videre i helsevesenet, det er ingen av undersøkelsene som viser at varslene er dokumentert, at de har blitt lest, og eventuelt hvem som har lest dem.

I tilsynsrapporten etter drapet i Haugesund kan vi lese at kommunen stilte spørsmål ved om det var forsvarlig å skrive ut pasienten, og etterspurte kriseplan og faglighetsvurdering. Overlegen vedgikk at det ikke var optimalt å skrive ut pasienten uten at bosted og oppfølging var klarlagt. Hun sa også at pasienten ønsket å reise hjem, og fryktet at om han ikke fikk det, ville kontrollkommisjonen overføre han til tvungent psykisk helsevern.

Hva er det som er viktigst for samfunnet: at en person blir skrevet ut, eller at det finnes et tilbud som ivaretar samfunnsvernet, og at personen det gjelder, ikke gjentar alvorlige voldsepisoder?

Sandra Bruflot (H) [10:59:45]: Drammens Tidende skrev i fjor om en jente lokalt som i løpet av kort tid hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling 17 ganger. Da hun ble skrevet ut, utførte hun bl.a. vold mot politiet, hun startet skogbrann, hun hadde flere selvmordsforsøk, og hun var utagerende mot andre. Verken hun selv, familien, forsvarer eller politi mener at hun hører hjemme i fengsel, for det hjelper ikke denne jenta. Likevel hadde hun i fjor høst vært varetektsfengslet i flere måneder. Ingen ville ha ansvaret for henne. Vestre Viken skrev henne ut, familie og politi kjørte henne tilbake. Hun var for syk, kanskje farlig, til å være ute, og for frisk, eller feil, til å være innlagt på Blakstad. Verken helsevesenet, justissektoren eller kommunen ville ha ansvaret for jenta. Vi vet at det finnes både hjemler og muligheter i lovverket som ikke blir brukt, og vi vet at det er mye å gå på for å få bedre samarbeid og en tydeligere ansvarsfordeling.

Vi skulle helst hatt flertall for endringer i psykisk helsevernloven § 5-3. Jeg håper i det minste at vi får flertall for å utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp. Det er ingen tvil om at det trengs. Vi har tidligere sett alvorlige saker som er eksempler på det, men det finnes også lokale saker, fra rundt omkring, som vi ser kommer både støtt og stadig, der ingen har lyst til å ta ansvar for noen de ikke vet om hører hjemme i justis- eller helsesektoren, eller om kommunen kunne ha hjulpet dem.

Bård Hoksrud (FrP) [11:01:49]: Vi får se hvor mange jeg klarer å provosere nå.

Til representanten Stensland: Ja, det går veldig fint an å tenke seg om, og jeg håper representanten Stensland også gjør det og faktisk stemmer for Fremskrittspartiets veldig gode forslag, selv om jeg ikke er veldig optimistisk med tanke på det.

Til representanten Olaug Bollestad, som ble provosert over at jeg sa at det går tikkende bomber rundt i samfunnet: Ja, det sier altså psykologspesialist Pål Grøndahl. Han har gått ut og sagt at det er tikkende bomber som går rundt, og som skulle hatt hjelp, som skulle hatt behandling, og som er til fare for både seg selv og andre. Det er noe av utfordringen her, som jeg opplever ofte – f.eks. forrige gang vi debatterte dette, på bakgrunn av Fremskrittspartiets forslag – og som flertallet i denne salen ikke vil ta inn over seg og faktisk se utfordringene med. Selvfølgelig er jeg enig i at de aller fleste som sliter med rus og psykiatri, heldigvis er veldig ordentlige mennesker som det ikke er noen utfordringer med. Men det er de som det er utfordringer med, som vi er nødt til å ta tak i, og da må vi gjøre noe med lovverket, og vi må sørge for at det er mulig.

Jeg var og pratet med den kommunale rustjenesten i en kommune. De sliter med at enten kommer politiet, eller så kommer ambulansen og henter pasienten som er veldig dårlig, og som blir kjørt til legevakten. Legevakten sender pasienten til sykehuset, som skriver denne ut fordi man ikke kan legge inn pasienten med tvang. Det er pasienter som man er redd for at skal skade både seg selv og andre. Og som jeg også sa, psykologer og andre som har ansvaret for å ta imot disse pasientene, opplever at kontrollkommisjonen nekter at de kan bli lagt inn med tvang.

Dette er hverdagen til mange av dem som jobber der ute, og som ønsker å gi bedre hjelp, som ønsker å sørge for at også disse personene skal bli behandlet på en verdig og god måte. Konsekvensen ved ikke å gjøre dette er at man kan gjøre noe mot andre mennesker som man faktisk må ta ansvar for i mange år framover – ved at de kanskje må sitte i fengsel fordi man mente at samtykkekompetansen og menneskerettighetene til den personen var så viktige at man var villig til å overprøve samfunnets behov.

Det er noe av utfordringen i denne saken, og jeg er enig i at det gjør det vanskelig. Dette er forskjellige mennesker med forskjellige behov, som skal få hjelp til å gjøre noe med de behovene. Dette er syke mennesker, og de skal behandles med respekt. Men det handler også om at det er mange pårørende som er kjempelei, kjempefrustrerte og lever i en hverdag hvor de aldri vet hva som kan skje den dagen, eller i morgen, eller om en uke, eller om to uker. Det mener jeg også er et perspektiv man må ha med seg i denne debatten, og som jeg synes ofte blir nedvurdert.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:05:03]: Representanten Hoksrud snakker om psykologer, men for meg er det likegyldig om det er psykolog, prest eller klokker – å betegne folk som er syke, som «tikkende bomber», er for meg ikke akseptabelt. Det handler om folk som ikke har blitt møtt av systemet, som har blitt – som Sandra Bruflot sier – sendt rundt, og at de ikke hører til noe sted. Det er det som er greia her. Derfor er jeg utrolig opptatt av hvordan vi i denne salen betegner folk som er alvorlig syke. Det er vårt ansvar å sikre at systemet favner, tar inn og hjelper dem, enten det er i kommunen, innen justissektoren eller innen helsesektoren, og så må vi definere hvem som har ansvaret til enhver tid, for dette er syke personer.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:06:11]: Til diskusjonen om samtykkekompetanse – og egentlig til den merknaden som Fremskrittspartiet har i innstillingen, som peker tilbake til hva vi gjorde sammen da vi satt i regjering: Jeg vil veldig gjerne minne om at Norge gjennom veldig mange år fikk kritikk for utstrakt bruk av tvang mot mennesker som hadde samtykkekompetanse. Regjeringen som var før oss, altså Stoltenberg-regjeringen, fulgte ikke opp en NOU fra 2011 som pekte nettopp på dette. Det tok vi på alvor, for det er utrolig viktig å ivareta den enkelte pasients autonomi når man har samtykkekompetanse.

Det er heller ikke slik at den anbefalingen bare ligger i en NOU fra 2011; den ligger også i en ny NOU, som understreker og nærmere forsterker behovet for den lovendringen som ble gjort i 2017. Så har den nye regjeringen sagt i sin regjeringsplattform at de vil evaluere dette. Det må de jo gjøre, da får vi en ny diskusjon om disse spørsmålene, men det er altså ikke slik at bruken av tvang i norsk psykisk helsevern har gått betydelig ned. Det er på mange måter en annen diskusjon enn den saken vi diskuterer i dag. Likevel hadde jeg behov for å si at vi ikke må tro at vi løser veldig mange av disse særlig alvorlige spørsmålene ved å underlegge enda flere mennesker en tvangsbehandling som de strengt tatt absolutt ikke trenger for å kunne bli friske og få den nødvendige hjelpen som de trenger.

Jeg vil bare understreke at alle typer helsehjelp skal være basert på frivillighet, og innføring av krav om samtykkekompetanse gjelder ikke for pasienter som utgjør en fare for eget eller for andres liv eller helse. Det er det som har ligget til grunn for den lovendringen.

Avslutningsvis: Det er ingen tvil om at dette er krevende for veldig mye av det helsepersonellet som skal ta de faglige vurderingene, og det anerkjenner vi, men jeg hadde behov for å si at lovendringen som skjedde i 2017, har sterk faglig anbefaling og bakgrunn.

Bård Hoksrud (FrP) [11:09:17]: Jeg forstår det representanten Trøen sier, at det ikke er tvil om at det har vært mye kritikk av Norge, og om hvordan vi har brukt tvang, men det er altså mange pasienter som i dag skulle hatt hjelp og behandling, som også skulle vært lagt inn på tvang, der helsepersonell sier at man klarer ikke og kan ikke gjøre det. Jeg mener det er viktig å ha med seg både foreldre, pårørende og andre som daglig lever i frykt og usikkerhet fordi verken helsevesenet eller justisvesenet – ingen – vil ta ansvaret. Det er altså mennesker rundt oss som er en fare for både seg selv og andre.

Jeg mener at dette er en viktig debatt, og jeg hadde håpet at også flertallet ville sett at man må gjøre om på den endringen av samtykkekompetanse som man gjorde i 2017, fordi den ikke har virket slik hensikten var da man gjorde dette, i forhold til at vi har fått en del som trenger hjelp.

Sveinung Stensland (H) [11:10:27]: Nå har representanten Hoksrud sluppet opp for taletid, så da kan jo jeg ta for meg (munterhet i salen)!

Jeg er enig med representanten Hoksrud: Det han tar opp, er en viktig debatt. Det var også en vanskelig debatt. Det var Paulsrud I og Paulsrud II, og det red oss – både regjeringen Stoltenberg og vår regjering – som en mare. Men sammen la vi fram noe som jeg tror var bra, og heldigvis stilte Fremskrittspartiet seg bak det da.

Utfordringen er at den diskusjonen er en gedigen avsporing fra det som er temaet her i dag, for det vi snakker om her i dag, er personer dømt til tvungent psykisk helsevern, det er samhandlingen mellom dem som via et straffespor har kommet inn i dette, samhandlingen med påtalemyndigheten og utveksling av informasjon om dette. Det generelle regelverket gjelder jo alle, og det er en ganske stor andel av den norske befolkning som har psykiske helseutfordringer. Så er det sånn at hvis man tvinger noen til behandling, er en del av diskusjonen at da er ofte resultatet mye dårligere.

Det vi har gjort i Høyre gjennom å fremme dette forslaget, er å erkjenne at i diskusjonen vi hadde for noen år siden, glemte vi denne problemstillingen. Det vi diskuterer nå, burde vi ha diskutert for noen år siden. Derfor har vi brukt så mye energi på det.

For å runde av debatten – for nå er det ingen andre som har tegnet seg: Jeg hører hva statsråden sier. Hun har sagt i dag at dette skal hun følge opp, men hun er litt for stolt til å stemme for de gode forslagene våre. Det lever vi med, vi har selv vært i regjering. Men vi skal følge med, for det skylder vi faktisk de etterlatte. Vi skylder det til dem som sitter igjen, og vi skylder det til dem som er så syke at de er i stand til å gjøre sånne ting uten at de egentlig vil det. Det er det dette handler om.

Takk for en god debatt. Jeg er ganske optimistisk, og jeg håper at Kjerkol bruker sine sterke følelser og jobber videre med denne saken.