Presidenten
[]: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten
ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker
med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en
taletid på inntil 3 minutter.
Gaute Børstad Skjervø (A) [] (ordfører for saken):
Jeg ønsker å takke finanskomiteens medlemmer for samarbeidet i saken.
Pengepolitikken
er en av to søyler i den økonomiske politikken i Norge. Når prisveksten
er høy og folk er usikre på både sin egen lommebok og den økonomiske
situasjonen for landet, er pengepolitikken spesielt viktig. Justeringer
i pengepolitikken gjøres ikke i en fei og må behandles på en helhetlig
måte som sikrer forutsigbarhet og stabilitet i hele landet.
Komiteen deler engasjementet
for en balansert pengepolitikk. I dagens mandat er det tydelig at
inflasjonsstyringen er fleksibel. Det betyr at å nå målet om 2 pst.
inflasjon også må hensynta høy og stabil produksjon og sysselsetting.
Ved rentefastsetting kan man ikke se ensidig på inflasjonsmålet,
og en noe høyere inflasjon burde tåles over en kortere tidsperiode
dersom det er til fordel for stabil og høy produksjon og sysselsetting.
Avveiningene
mellom prisveksten og nivået på den økonomiske aktiviteten er særlig
relevant når tilbudet av varer og tjenester utsettes for store forstyrrelser.
I den type situasjoner vil Norges Bank måtte avveie de to hensynene
mot hverandre og bruke lengre tid enn ellers på å bringe prisveksten
tilbake til målet. Det ser vi i praksis når inflasjonsnivået i dag
anslås til å ligge over målet ut prognoseperioden med dagens rentebane.
Samtidig kan
ikke pengepolitikken alene ta et hovedansvar for høy sysselsetting.
Den kan bidra sammen med bl.a. lønnsdannelsen, som vi kjenner godt
fra den norske modellen, gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og
en finanspolitikk som fremmer vekst og trygghet.
Den økonomiske
politikkens ulike deler kan ikke bestemmes i et vakuum, men må utvikles
i sammenheng med hverandre. Nedsettelsen av et nytt utvalg ledet
av professor Steinar Holden i januar 2023, om utfordringer for lønnsdannelsen
og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk, er relevant i denne
forbindelsen.
Utvalget skal
bl.a. se på hvordan lønnsdannelsen og den økonomiske politikken
kan arbeide sammen for å nå målene om full sysselsetting og god
konkurranseevne. Det er også spesifikt bedt om å drøfte bl.a. høy
inflasjon og høyere rentenivå internasjonalt, i tillegg til klimarelaterte
omstillinger og konsekvenser for lønnsdannelsen og stabiliseringspolitikken.
Kunnskapsgrunnlaget vil med andre ord bli styrket framover, og dette
arbeidet vil være viktig for diskusjonen videre.
Endringer i pengepolitikken
bør være godt utredet og gjennomarbeidet slik at de står seg over
tid. Pengepolitikken ble sist endret i forbindelse med Meld. St. 8
for 2017–2018, Meld. St. 7 for 2018–2019 og Prop. 97 L for 2018–2019.
Den høyeste inflasjonen på tre tiår og stor internasjonal usikkerhet
tilsier at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre en endring på
det nåværende tidspunktet.
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg deler forslagsstillernes
bekymring. Dessverre ser det ut som de overvurderer de virkemidlene
Norges Bank har til rådighet. Dette forslaget vil dessverre bidra
til å undergrave – eller muligens undergrave – troverdigheten til
Norges Bank og mulighetene banken har for å nå målene som vi her
på Stortinget har gitt dem i mandatet. Rasjonalet bak dagens mandat
fra Stortinget til Norges Bank er at stabil og forutsigbar verdi
av penger legger grunnlaget for en robust og velfungerende økonomi.
Usikker pengeverdi
er skadelig for samfunnet og kanskje aller mest skadelig for dem
som har minst. Lønnsinntekt er normalt ikke beskyttet mot endringer
i det generelle prisnivået, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er
derfor en fare for at høy og uventet økning i prisnivået særlig
vil ramme mange med lave inntekter. Norges Banks evne til å gjennomføre
mandatet sitt og sikre stabil og forutsigbar pengeverdi gjør det
enklere for beslutningstakere som Stortinget og regjeringen å vedta
og gjennomføre god og hensiktsmessig politikk som sikrer velferdsvekst
og god økonomisk fordeling.
Det er hovedsakelig
tre hovedgrunner til at dette representantforslaget er galt. For
det første er dette galt tidspunkt å vurdere inflasjonsmålet på.
Det ville vært legitimt å vurdere inflasjonsmålet i en tid da inflasjonen og
målet hadde vært temmelig like. Dersom vi går inn for å endre det
nå, vil vi bidra til at det blir legitimt å endre målet hver gang
det er inflasjonssvingninger. Det vil bidra til å redusere inflasjonsmålets
troverdighet og gjøre det svært vanskelig for oss her å bruke de
politiske verktøyene vi har.
Videre er det
uheldig – om ikke direkte uhensiktsmessig – å gjøre nullutslippssamfunnet
til en del av formålet til Norges Bank. Det vil være symbolpolitikk
som vil skade både økonomien og kampen mot klimaendringene. Norges
Bank har i all hovedsak ett virkemiddel og ett mål. Det er lite
hensiktsmessig å gi dem ytterligere mål som de ikke har virkemidler
for å nå. Dette er blitt påpekt av flere eksperter innen fagfeltet.
Det tredje er
å gi et inntrykk av at det er en motsetning mellom arbeidsledighet
og stabil pengeverdi. Stabil pengeverdi er tvert imot en forutsetning
for lav arbeidsledighet og reell lønnsvekst blant brede grupper
av lønnsmottakere. Det er mulig at høyere arbeidsledighet kan bli
en utilsiktet konsekvens av renteøkningene, men det er andre verktøy
som skal ordne med dem.
Jeg vil avslutningsvis
legge til at det beste verktøyet Stortinget har for å bekjempe inflasjon,
er å tøyle statlig pengebruk, samtidig som vi sørger for at de som
trenger økonomisk hjelp i en krevende tid, får det. Å forsøke å overta
arbeidsoppgavene til sentralbanken er ingen farbar vei.
Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg vil ta opp forslagene
fra mindretallet, dvs. forslagene nr. 1 og 2. Det er to forslag
som er ganske identiske med de opprinnelige forslagene i representantforslaget, henholdsvis 1
og 3. Grunnen til at vi ønsker å fremme og støtte disse forslagene,
som opprinnelig er fremmet av SV, er for det første at det bes om
en vurdering. Det bes om at regjeringen gjør en vurdering av om
nivået og vektleggingen av inflasjonsmålet i pengepolitikken bør endres.
Det er ikke dermed sagt at konklusjonen fra regjeringen blir i den
retning – at det bør gjøres endringer – men situasjonen er en litt
annen i dag enn sist vi endret inflasjonsmålet, i 2018, og det er
derfor grunn til å be om en vurdering i lys av den situasjonen vi
nå står i.
Det har oppstått
en viss tvil om målene til Norges Bank. Ved behandlingen av ny sentralbanklov
tilbake i 2018 ble det presisert fra Stortingets side at de to målene som
inngår i mandatet til Norges Bank, skulle være likestilt. Da det
synes å herske en viss tvil om det, er det viktig at man får en
presisering. Man kan gjerne være uenig i, som foregående taler delvis
sa, at dette er mulig å likestille, men det var det Stortinget faktisk
presiserte ved behandlingen av ny sentralbanklov. Da mener vi det
er riktig at regjeringen presiserer at det er det som fortsatt gjelder,
inntil Stortinget eventuelt har fattet et nytt vedtak.
Presidenten
[]: Da har representanten Hans Andreas Limi tatt
opp de forslagene han refererte til.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Dagens pengepolitikk
er utdatert og må oppdateres. Sentralbankens mandat har gjennom
historien vært endret i tråd med samfunnets økonomiske utfordringer.
Ofte har det skjedd i etterkant av at nye utfordringer har dukket opp,
og synliggjort at de rådende dogmene har utspilt sine roller.
Det er ikke noe
fasitsvar på hvordan pengepolitikken best bør innrettes. I løpet
av 1800-tallet var den norske kronen knyttet både til en sølvstandard
og til en gullstandard. Så har pengepolitikken vært knyttet til forskjellige
fastkursregimer, og vi har hatt et mer fleksibelt valutakursmål,
før inflasjonsmålet ble formalisert i 2001.
Etter finanskrisen
i 2008 kom det en erkjennelse internasjonalt av at en hadde vært
for opptatt av inflasjon og undervurdert gjeldsvekst og følgende
finansiell ustabilitet. Det norske inflasjonsmålet ble i 2018 justert
fra 2,5 pst. til 2 pst., og da ble det også slått fast, som foregående
taler redegjorde godt for, at Norges Bank skal bidra til høy og
stabil produksjon og sysselsetting samt finansiell stabilitet. Sentralbanken
har overhodet ikke bare ett mål og ett virkemiddel, som Høyre sier.
I perioden med inflasjonsmålet har den årlige inflasjonen variert mellom
0,4 pst. og 3,8 pst. I hvilken grad den lave inflasjonen i perioden
skyldes sentralbankens pengepolitikk, vet vi egentlig ikke. Rentesettingen
virker tregt på inflasjonen og gjennom flere kanaler.
Da den siste
sentralbankloven ble vedtatt, ble det tydeliggjort av daværende
finansminister Siv Jensen – med henvisning til en merknad fra representantene
for Arbeiderpartiet, SV og Rødt – at produksjons- og sysselsettingshensynene
skulle være likestilt med hensynet til stabil pengeverdi. Dette
har Arbeiderpartiet tydeligvis glemt, men jeg er glad for at Fremskrittspartiet,
som hadde finansministeren på dette tidspunktet, husker det og stiller
seg bak forslaget vårt.
Så er det et
nytt element som uansett bør inkluderes i mandatet, nemlig grønn
omstilling. Framtidens sentralbank vil måtte ta grønne hensyn, både
fordi det er en viktig samfunnsinstitusjon som bidrar til å fremme samfunnets
mål, og fordi klimarisiko er i ferd med å bli en stor trussel for
det finansielle systemet. Overgangen til fornybar energi kommer
også, som vi har opplevd det siste året, til å medføre raske svingninger
i priser og påvirke inflasjonen i Norge vesentlig. Det vil måtte
påvirke pengepolitikken. Som Mark Carney, tidligere sjef for den
britiske sentralbanken, sa: Når klimaendringene blir en avgjørende
faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent.
Med det tar jeg
opp de forslagene SV har sammen med Rødt og Miljøpartiet De Grønne.
Presidenten
[]: Da har representanten Kari Elisabeth Kaski tatt
opp de forslagene hun refererte til.
Marie Sneve Martinussen (R) []: Dette er et veldig
godt forslag fra SV, og i den grad jeg har noen streng stemme, vil
den strengeste stemmen min gå til alle som mener at vi ikke kan
diskutere dette, for det opplever jeg som en politisk ansvarsfraskrivelse.
Pengepolitikk er, som ordet antyder, politikk, og det er Stortinget
og regjeringen som setter rammene for pengepolitikken, selv om vi
så klart har en sentralbank som utfører den fra dag til dag. Derfor
er det også et politisk ansvar vi må ta, å se på endringene rundt
oss, den økonomiske krisen og hvordan pengepolitikken i dag er innrettet
for å løse det.
Når man leser
historiebøker og lærebøker, kan de store omveltningene i pengepolitikken
som har vært de siste tiårene, virke veldig naturlige i ettertid
– f.eks. at man gikk fra fast valutakurs til flytende valutakurs,
eller at man endret inflasjonsmålet tidligere – men ingen av dem
kom naturlig, de var konsekvenser av konkrete situasjoner i økonomien,
ofte økonomiske kriser, og politiske valg.
Også i pengepolitikken
er det slik, som stort sett ellers, at det er noen som taper og
noen som tjener på ulike politiske løsninger. Det er derfor Rødt,
sammen med SV og Arbeiderpartiet, i forrige runde var så tydelig
på at nettopp hensynet til sysselsetting skulle være så viktig. Det
er egentlig ikke noe problem å få ned inflasjonen, i hvert fall
på sikt, hvis man bare øker renten veldig, veldig mye. Det man imidlertid
kan risikere da, er at man får en dobbelt straff av arbeidsfolk
i spesielt utsatte sektorer. De får både høy rente på boliglånet
sitt og er de første som mister jobben dersom man har økt renten for
mye og kommer i en lavkonjunktur.
Det er derfor
ulike økonomer også har hatt ulike meninger det siste året, da det
har skjedd historisk raske og store renteøkninger i Norge. For eksempel
LOs sjefsøkonom har vært kritisk til det. På samme måte mener jeg
at vi politikere må ta et ansvar for å diskutere pengepolitikk.
Jeg er derfor veldig glad for at SV har fremmet dette forslaget,
og jeg er også glad for at Fremskrittspartiet er med på deler av
forslagene. Da kan det i hvert fall synes som at det er en viss
bredde i ønsket om å ta opp de politiske sidene ved pengepolitikken.
Jeg tenker at
det presser seg fram, for velgerne vil jo vite om vi har kontroll
på denne situasjonen. Renten går opp, kronen er svak, og jeg tror
mange av oss har fått et nytt møte med mange av de valutahåndteringene
som Norges Bank gjør for tiden. Da mener jeg at svaret ikke kan
være at vi ikke kan diskutere dette, i uendelig framtid. Det kommer
til å presse seg fram, og jeg skulle ønske at vi tok den debatten
mer nå, på bakgrunn av SVs forslag, men det er både en høst på den
andre siden og en vinter og en ny vår etter det.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Regjeringens
utgangspunkt er at de ulike målene for den økonomiske politikken
i så stor grad som mulig bør tilordnes de virkemidlene som er best
egnet til å nå dem. Det vil bidra til høyere måloppnåelse og en
tydeligere ansvarsfordeling og til å unngå uklarhet om målene.
Regjeringen har
med hjemmel i sentralbankloven fastsatt at det operative målet for
pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid
er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være framoverskuende og fleksibel,
slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting
samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Ordet «høy»
innebærer en tydelig markering av hensynet til produksjon og sysselsetting.
I uttrykket «bidra» ligger det at Norges Bank ikke kan ha et hovedansvar
for å skape høy produksjon og sysselsetting, men at dette hensynet
skal inngå i de avveininger banken foretar.
I 2018 ble mandatet
for pengepolitikken modernisert av den forrige regjeringen, ved
at inflasjonsmålet ble endret fra 2,5 pst. til 2 pst., at hensynet
til produksjon og sysselsetting fikk en mer framtredende rolle enn
tidligere, og at hensynet til å motvirke finansielle ubalanser ble
tatt inn. Endringene har fungert godt. Mandatet gir et godt grunnlag
for at Norges Bank kan føre en pengepolitikk som er i tråd med de
overordnede målene for den økonomiske politikken. Mandatet pålegger
Norges Bank å avveie hensynet til inflasjon mot hensynet til høy
produksjon og sysselsetting.
Jeg vil advare
mot å gjøre endringer i et mandat som fungerer, og som fungerer
godt. Jeg vil også advare mot å gjøre endringer som overbelaster
pengepolitikken og undergraver en tydelig ansvarsdeling i den økonomiske politikken.
En bør unngå å tillegge pengepolitikken for mange oppgaver, og særlig
gjelder dette oppgaver hvor andre virkemidler er vesentlig bedre
egnet enn pengepolitikken. Innenfor den økonomiske politikken er
finanspolitikken bedre egnet enn pengepolitikken til å nå klimapolitiske
mål, gjennom skatter, avgifter, ulike tiltak, subsidier og bevilgninger
til ulike formål.
Dagens mandat
for pengepolitikken samsvarer godt med de virkemidlene Norges Bank
har til rådighet.
Presidenten
[]: Det blir replikkordskifte.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for innlegget
fra statsråden.
Som jeg var inne
på i mitt innlegg, behandlet Stortinget for noen år siden dagens
sentralbanklov, og jeg tror til og med at finansministeren satt
i finanskomiteen på det tidspunktet. Det var flere runder med stortingsbehandling
den gangen, der man understreket fra Stortingets side, først fra
Arbeiderpartiet, SV og Rødt, at det var viktig at produksjons- og
sysselsettingshensynet skulle være likestilt med hensynet til stabil
pengeverdi. Deretter ble det fanget opp i den siste lovproposisjonen som
kom til Stortinget fra Siv Jensen, og Siv Jensen som finansminister
understreket dette også fra talerstolen. Har det her vært et linjeskift
med dagens regjering, der man ikke lenger mener at disse hensynene
skal likestilles?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Her skapes det
et slags motsetningsforhold, at det er en motsetning mellom lav
og stabil inflasjon og høy sysselsetting og høy produksjon over
tid. Det mener jeg at det ikke er – det er et samspill mellom disse.
Vi har gitt et fleksibelt mandat, og Norges Bank har selvfølgelig
en målsetting om å komme ned mot inflasjonsmålet på 2 pst., men
de skal ta hensyn til hvordan det slår ut for produksjonen. For
det er, som det står, et mål om høy produksjon og høy sysselsetting,
og en skal også bidra til at det ikke blir finansiell ustabilitet.
Den tiden vi
er inne i nå, har vært en spesielt krevende tid, der vi har opplevd
en prisvekst vi ikke har opplevd tidligere. Når Norges Bank har
gjort sine vurderinger for rentefastsetting, har de selvfølgelig
i tillegg gjort vurderinger rundt hvordan dette slår ut for sysselsetting, hvordan
det slår ut for produksjonen i Norge, og hvordan det slår ut for
den finansielle stabiliteten. De har gjort krevende avveininger
ut fra det mandatet som Stortinget, og også regjeringen, har gitt.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det var litt vanskelig
å få et helt tydelig svar. Det er jo ikke riktig at det ikke er
et motsetningsforhold mellom å tilstrebe lav og stabil inflasjon
og full sysselsetting. Tvert imot: Når renten øker for å bekjempe
inflasjonen, bidrar det til økt arbeidsledighet. Det er også noe
som sentralbanken aktivt viser til, at man ønsker å redusere kapasitetsutnyttelsen
i norsk økonomi og da også få en høyere arbeidsledighet – et slags
bilde av en form for likevektsledighet som man søker å oppnå for
å få lav inflasjon.
Derfor var det
viktig at man politisk understreket at man skulle likestille de
målsettingene, og jeg vil spørre igjen: Er regjeringen og finansministeren
enig i at disse hensynene skal likestilles, og at man skal ta hensyn
til sysselsetting og de særegne forholdene – med bl.a. frontfagsmodellen
– i Norge når renten skal fastsettes?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det legges premisser
i spørsmålet som jeg ikke er enig i, for man skaper et motsetningsforhold
mellom at det skal være et velfungerende, godt arbeidsmarked i Norge, med
lav ledighet, og at vi skal ha et øye på hvordan prisveksten slår
ut. Høy prisvekst over tid er oppskriften på mer uro i arbeidsmarkedet
og høyere ledighet. Hva prisveksten er, er jo ikke et mål i seg
selv, men et virkemiddel for å skape stabilitet og forutsigbarhet
for bedrifter som skal investere. Hvis man f.eks. har satt et inflasjonsmål
på 2 pst., som man har i Norge, skal man kunne regne ut fra det.
Det er lettere og mer forutsigbart for familier som skal planlegge,
når en vet hva prisveksten er framover, og det gjør det også lettere
å ansette folk.
Selvfølgelig
er lav og stabil inflasjon bra for arbeidsmarkedet, det er bra for
familiene, og det er bra for norske bedrifter, men det presiseres
helt tydelig i det mandatet som ligger til grunn, som er det samme
mandatet som lå til grunn under den forrige regjeringen, for vi
har ikke gjort noen endringer med mandatet, at dette er fleksibelt,
og at man skal ha et mål om høy og stabil sysselsetting, altså at
man skal avveie hensyn opp mot hverandre. Men det er et samspill
her.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Rente virker sakte
på inflasjonen. Det betyr at man ikke overskuer når den fulle virkningen
av renteøkninger på inflasjonen faktisk vil komme. Det vil antagelig
bli om noen år, men det vi vet, er at renteøkningene bidrar til
en økning i arbeidsledigheten. Det er også, som sagt, et uttalt mål
fra Norges Bank – og det i en situasjon hvor inflasjonen som vi
har i Norge, i all hovedsak skyldes en import av den inflasjonen,
som de siste tallene fra SSB viser.
Spørsmålet er
da: Ser finansministeren at det her er strid mellom de målsettingene
som regjeringen har om full sysselsetting, som man til stadighet
uttrykker er en klar målsetting fra regjeringen, og den politikken
som føres overfor sentralbanken, om at man ikke lenger har likestilt
hensynet til stabil prisvekst med hensynet til sysselsetting?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Hele målet med
pengepolitikken – og egentlig med finanspolitikken – er at vi over
tid skal få velstandsvekst og få bedre liv i Norge, og regjeringen
mener at noe av nøkkelen til det er høy sysselsetting, høy produksjon, høy
aktivitet og vekst i økonomien. Derfor er vi glad for at vi kan
vise tall på at det er over 100 000 flere i privat sektor som har
kommet i jobb det siste året, og at det var rekordhøye investeringer
i fastlandsbedrifter i Norge i fjor, på rundt 450 mrd. kr. Det er
en veldig høy investeringstakt.
Norges Bank har
fått et mandat, basert på de diskusjonene som har vært i Stortinget,
og på sentralbankloven, der de skal avveie disse hensynene. Målet
er lav og stabil prisvekst, men mandatet sier at de skal avveie
det opp mot høy produksjon, høy sysselsetting og finansiell stabilitet.
Det er i den balansen vi skaper mest forutsigbarhet for bedrifter
og arbeidstakere, og det er den norske modellen. Så må vi selvfølgelig
bruke finanspolitikken til å sørge for at vi spesielt i krevende
tider støtter grupper som rammes ekstra hardt av høy prisvekst.
Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg prøver å slenge
meg på temaet her nå, for i fjor sommer, da rentene begynte å øke,
sendte jeg et skriftlig spørsmål til statsråden og spurte nettopp
om hvordan man tolker mandatet. På den tiden var det litt usikkert
hvordan Norges Bank tolket mandatet, men etter det har det blitt
veldig, veldig tydelig at Norges Bank tolker mandatet sånn at de
har ett mål, som er lav og stabil inflasjon, og så mener man at
det er en måte å skaffe høy sysselsetting på.
Det er mildt
sagt en faglig måte å forstå rentepolitikken på som – sånn jeg ser
det – ikke er i tråd med det mandatet Stortinget faktisk vedtok.
Ja, over tid er alle mål sammenfallende med hverandre i likevektsmodeller,
men man kommer aldri til det stedet at ting er likevektig over tid.
På kort sikt er det da en motsetning mellom de to hensynene. Det
er derfor det var og fortsatt er viktig for Stortinget – i hvert
fall for Rødt, SV og Fremskrittspartiet – at man stadfester det
igjen.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Når jeg hører
representanten fra Rødt og representanten fra SV, får jeg inntrykk
av at en lager en motsetning for å skape en debatt. Norges Bank
har jo et fleksibelt mandat, men så har både storting og regjering
vært tydelig på at vi mener at lav og stabil prisvekst er et gode,
og det ligger i mandatet til Norges Bank.
Hvis det blir
høy prisvekst eller ustabilitet, skaper det veldig mange problemer
for både bedrifter, arbeidsmarkedet og deg og meg. Når en f.eks.
setter renten, skal en avveie det opp mot sysselsetting, høy produksjon
og finansiell stabilitet – et helhetsansvar. Vi bruker selvfølgelig
finanspolitikken enda mer aktivt i sånne perioder som vi er i nå,
med f.eks. økt barnetrygd, bedre pensjon og andre typer grep på
områder som rammes spesielt hardt av den høye prisveksten. Den høye
prisveksten har skapt mange ekstra utfordringer man må klare å løse gjennom
finanspolitikken.
Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg kan bekrefte
at jeg ikke gjør dette for å skape en debatt, men fordi det jo er
en debatt. Det er derfor ulike land har ulike måter å styre pengepolitikken
på, og det er derfor Stortinget i flere runder, da man vedtok sentralbankloven,
hadde en debatt om det, der også Arbeiderpartiet så disse tingene
tydeligere enn de tydeligvis gjør i dag.
Det er fordi
dette er viktig for folk. Den økte renten går rett inn i hverdagsøkonomien
til folk. Når vi da har en importert inflasjon der vi ikke er helt
sikre på om renten funker, i hvert fall ikke hvor stor effekten
blir om ett eller to eller tre år, mener i hvert fall jeg at det
er et politisk hensyn å diskutere om de rammene vi politikere har satt,
er riktige, og ikke minst om sentralbanken bruker de rammene på
den måten. Det er sånn det fungerer med pengepolitikken i dag.
Jeg er litt usikker
på om jeg har et spørsmål, for nå har jeg for så vidt stilt det
samme spørsmålet mange ganger, men mitt ønske er at vi faktisk kan
ha en debatt om pengepolitikk som ikke er sånn: Det funker, ferdig! Vi
har en priskrise, en rentekrise, og da må vi være interessert i
å finne ut om det kan funke bedre for folk, for i dag funker det
ikke veldig bra for folk.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Grunnen til at
vi har hatt høy prisvekst i Norge de siste årene, er selvfølgelig
det som har skjedd i verden rundt oss. Det har vært en helt ekstrem
situasjon, både ettervirkningen av de ubalansene koronaen skapte,
og også den forferdelige krigen, der bl.a. energi er blitt brukt som
et virkemiddel for å prøve å påvirke opinionen i Europa. Det er
en høy internasjonal prisvekst, men vi ser også at det er høy nasjonal
prisvekst. Heldigvis ser vi at Norge over tid har klart seg litt
bedre enn mange andre europeiske land.
Norges Bank har
et klart mandat om at de skal få prisveksten ned, men det er ikke
sånn at de skal få prisveksten ned i morgen. Det er et fleksibelt
mandat, de skal bruke skjønn, men målet er klart. Når de skal gjøre sine
faglige vurderinger, også skjønnsbasert, skal de balansere det opp
mot høy produksjon, høy sysselsetting og gode liv for deg og meg.
Det er egentlig hele målet med både pengepolitikken og finanspolitikken
– å få Norge tryggest mulig gjennom. Vi ser nå at f.eks. situasjonen
i norske bedrifter er mye bedre enn det man kunne tro for et år
siden.
Presidenten
[]: Replikkordskiftet er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Carl I. Hagen (FrP) []: Statsråden har nå sagt mange
ganger at Norges Bank har et klart mandat om å sikre hensynet til
høy produksjon og sysselsetting sammen med lav inflasjon. Men Norges
Bank skriver selv i sin pengepolitiske strategi:
«Det overordnede målet for pengepolitikken
er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon.»
De sier ingenting
om sysselsetting og produksjon. Derfor vil det være naturlig at
finansministeren klargjør hele mandatet for Norges Bank, som åpenbart
bare har lagt vekt på én del.
Hvis statsråden
er bekymret for inflasjonen, er det jo ikke vanskelig å gjøre noe
med det. Å fjerne de spesielle drivstoffavgiftene får prisstigningen
dramatisk ned. Å innføre makspris på strøm på 50 øre vil øyeblikkelig redusere
prispresset, og en halvering av matmomsen vil også få inflasjonen
nedover, så hvorfor gjør ikke regjeringen de tingene de selv kan
gjøre for å få ned inflasjonen?
Norges Bank sier
at når de skal ha lavere inflasjon, må de øke renten. Det ville
være interessant om finansministeren kunne forklare Stortinget og
det norske folk hvorfor økt rente vil medføre lavere inflasjon.
Folk flest vil mene at høyere rente er en kostnad for bedriftene. Hvis
bedriftene får økte kostnader, setter de jo ikke ned prisene sine.
Skal de dekke de økte kostnadene, må de øke sine priser, altså det
stikk motsatte av det som er den uttalte målsetting fra Norges Bank,
som nå nettopp igjen har sagt at de kanskje må øke renten mer enn
beregnet fordi inflasjonen ikke har sunket. Det er jo det stikk
motsatte. Det vil øke inflasjonen hvis de øker renten.
Den økonomiske
teorien som finansministeren åpenbart tror på, når han passivt ser
på at Norges Bank øker kostnadene for bedriftene gjennom økt rente,
ville det være meget interessant å få frem i det.
For øvrig registrerer
jeg at pengepolitikken har vært mye omdiskutert i den senere tid.
Hver gang Norges Bank har rentemøte, er det stor oppmerksomhet,
og derfor er det med forbauselse jeg er vitne til at når Stortinget
drøfter pengepolitikken, glimrer sentralbanksjefen med sitt fravær
i Stortinget. Det synes jeg er bemerkelsesverdig. Jeg hadde forventet
at sentralbanksjefen var til stede og lyttet til Stortingets debatt
om pengepolitikken.
Presidenten
[]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.
Votering, sjå torsdag 1. juni