Presidenten
[]: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil
presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa.
De som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Cecilie Myrseth (A) []: Jeg skal hilse fra sakens
ordfører og takke for samarbeidet i saken.
Vår jobb er å
sikre at pasientene både nå og i framtiden får nødvendig helsehjelp,
og at vi har en god og trygg helsetjeneste i hele landet. Vi vet
at flere vil leve lenger med mer sammensatte helseutfordringer,
mens det blir færre i yrkesaktiv alder og dermed færre fagfolk per
pasient. Den største utfordringen vi har, er derfor: Hvordan skal
vi klare å sikre dette, samtidig som vi mangler helsepersonell?
Kritisk nøkkelpersonell er avgjørende for å sikre viktige, spesialiserte
oppgaver.
Vi ser at det
har vært en stor økning av kommersielle helseaktører. I 2001 var
det 6 private sykehus i Norge, 20 år senere var det økt til 42.
Det skaper utfordringer for vår felles helsetjeneste. Kritisk helsepersonell
slutter i det offentlige og går heller til private aktører som kan friste
med jobber uten turnus. Mange ansatte i helsetjenesten opplever
nok at en jobb hos kommersielle som gjør enklere behandling på dagtid,
gir en bedre balanse i hverdagen, særlig sammenlignet med det offentlige, som
er i drift døgnet rundt og sikrer kritisk helseberedskap 24-7. Vi
trenger derfor å utvikle den offentlige helsetjenesten, sånn at
det blir lettere å kombinere jobb med familieliv. Men vi er avhengig
av at turnusarbeid og vaktplaner går opp. Vi er avhengig av akuttberedskap 24-7.
Vi er avhengig av at de krevende, tunge og dyre løftene blir gjort,
og vi er avhengig av å prioritere og å få utdannet nødvendig og
nok helsepersonell. Det skjer i den offentlige helsetjenesten. Vi
trenger derfor verktøy for å kunne si nei til opprettelsen av nye
private aktører der det truer driften av vår felles helsetjeneste,
men private og ideelle skal fortsatt være en del av helsetilbudet
gjennom langsiktige avtaler.
Når Arbeiderpartiet
i dag stemmer imot forslagene i denne saken, handler det om at sakene
er hentet rett ut fra sykehusutvalgets utredning, som nå er på høring.
Høringen er ferdig 30. juni. Det er naturlig for oss å ta med oss
alle innspillene som kommer der, inn i det videre arbeidet. Skal
man innføre en godkjenningsordning, er det viktig at det skjer på
en skikkelig og helhetlig måte. Vi styrer ikke helsepolitikken stykkevis
og delt. Vi har omtalt godkjenningsordningen som en brems, men vi kan
ikke kun bremse. Da kommer vi ingen vei. Vi må også ha en plan for
å bygge ut kapasiteten og gjøre det lettere å stå i jobben. Vi må
oppgavedele bedre.
Til høsten kommer
den store planen. Da er jeg sikker på at vi kommer til å få mange
viktige diskusjoner, og Arbeiderpartiets standpunkt her tror jeg
er godt kjent.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Høyre
vil ha et konstruktivt og forutsigbart samarbeid mellom det offentlige,
ideelle og private i helsetjenesten. Vi mener det er en viktig faktor
for å sikre at vi har trygge helsetjenester uten lang ventetid for
pasientene – nå og ikke minst i årene fremover. Høyre er og har
vært tydelig på at hovedoppgavene i den norske helsetjenesten skal
løses av det offentlige.
Nå vil Rødt,
med SVs tilslutning, ha en godkjenningsordning som bl.a. skal sikre
pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, men kun for private
helseinstitusjoner. Frem til 2018 eksisterte det en godkjenningsordning
for sykehus. Den ville den forrige rød-grønne regjeringen, som SV
var en del av, avvikle i 2012–2013. Den ble imidlertid først avviklet
i 2018, etter at Høyre i Solberg-regjeringen bidro til å sikre flere
kvalitetsindikatorer – bedre indikatorer for styring i oppdragsdokumentene
til de regionale helseforetakene og et viktig arbeid for å redusere
variasjon i effektivitet, kapasitetsutnyttelse og forbruk.
Det fremstår
merkelig at partiene ytterst til venstre trekker frem beredskap
og samfunnssikkerhet som et poeng for å stille strengere krav til
private, når erfaringene fra koronapandemien faktisk viste oss at
deres bidrag var svært verdifullt for å håndtere konsekvensene av denne.
I koronakommisjonens rapport uttaler fagdirektøren i Helse Nord
i sin forklaring at de hadde altfor lang ventetid på en rekke oppgaver,
fordi – som han sa:
«Vi gjør det vi kan, men vi har
lite private helsetjenester å spille på.»
Så utdypet han
videre at dette var krevende fordi det offentlige, som sykehuseier
og foretakseier, måtte kjøpe arbeidstid hos fast ansatte på kveldstid
og i helger for å ta igjen etterslepet. Det var en belastning for
fagfolkene. Han etterlyste altså muligheten til å ha flere å spille
på. Private bidro med kapasitet og beredskap i en av de største
helsekrisene Norge har stått i.
Så overrasker
det nok ikke at Høyre mener det er et blindspor når Rødt tror helsepersonellutfordringene
i årene fremover løses ved å redusere karriereveier og muligheten
for helsepersonell til å jobbe i både offentlig og privat helsetjeneste.
Vi mener at helsepersonell som jobber i det private, også bidrar
med viktig kompetanse og kunnskap, og at de unge som nå skal utdanne
seg, må vite at de kan gå inn i et yrke hvor de har mange karriereveier.
Vi har invitert regjeringen til samtaler om hvordan vi skal løse
bemanningsutfordringene og følge opp helsepersonellkommisjonens
arbeid. Det håper vi regjeringen takker ja til.
Jeg tar opp forslaget
Høyre er med på.
Presidenten
[]: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har tatt
opp det forslaget hun refererte til.
Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg vil innleiingsvis takka
representantane bak dette forslaget om å retta eit riktig og godt
fokus på korleis me i fellesskap kan regulera eit sterkt helsevesen
til beste for pasientar og pårørande i heile landet.
Gjennom Solberg-regjeringa
sin epoke har det utelukkande handla om å fjerna barrierar for marknadsmekanismar
som ein vesentleg del av vår helseteneste. Dette gjennomførte partiet
både gjennom innføring av fritt behandlingsval og ikkje minst gjennom
endringar i spesialisthelsetenestelova tilbake i 2018. Dei faktiske
lovendringane då fjerna plikta om godkjenning for sjukehus og føretak
som utfører tenester på vegner av sjukehus. Det var Senterpartiet
og SV som røysta mot den gongen, nettopp med bakgrunn i stor skepsis
til at dette ville sikra heilskaplege og tenlege helsetenester for
alle innbyggjarar i heile landet.
Eg vil gjerne
sitera frå handsaminga av nettopp Prop. 83 L for 2017–2018:
«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om å avvikle
dagens godkjenningsordning for sykehus. Disse medlemmer støtter
høringsinstansene som tar til orde for at dagens bestemmelse i stedet
bør endres. Disse medlemmer frykter at bortfall av krav om godkjenning
kan føre til en økning i antall private aktører.»
Og vidare:
«Disse medlemmer mener imidlertid
at godkjenningsordningen særlig fremstår som et virkemiddel for
å sikre en rettferdig fordeling av helsetjenester, sikre geografisk
fordeling av spesialisthelsetjenester og bidra til å sørge for at
den offentlige helsetjenesten har tilgang på personell.»
Dette var situasjonsbildet
attende i 2018 og er vorte ei stor utfordring i styringa av våre
helsetenester. Difor må me, som ansvarlege politikarar, leggja prestisje, marknadstenking
og frie marknadsprinsipp bort til fordel for ansvarleg politisk
styring til beste for ei helseteneste nær folk i heile landet.
For Senterpartiet
vert dette eit viktig arbeid fram mot Nasjonal helse- og samhandlingsplan
i ei heilskapleg form, gjeve dei offentlege utgreiingane som er leverte
og no er på høyring. Gjennom avvikling av fritt behandlingsval og
vidare ei styrking av økonomisk handlingsrom for helseføretaka som
supplerer sin aktivitet gjennom gode, føreseielege og langsiktige
avtalar med privat, ideell sektor, er det dette som er riktig veg
å gå no. Det syner historia, og det syner situasjonen me står i
no, godt belyst i helsepersonellkommisjonen sitt arbeid og deira
utgreiing. Det er i denne salen me skal byggja helsetenestene for
framtida, og det vil krevja endå tydelegare grep.
Bård Hoksrud (FrP) []: For Fremskrittspartiet er
det viktigste at vi tar alle gode krefter i bruk for å løse utfordringene
vi har i helsetjenesten. Det innebærer også at ideelle og private
aktører må få bidra på lik linje med de offentlige. Fremskrittspartiet
er ikke nødvendigvis negative til en godkjenningsordning. Selvfølgelig
er det viktig at man sikrer at aktørene som leverer helsetjenester,
er av høy kvalitet og leverer forsvarlige og gode tjenester. Likevel
er det åpenbart at intensjonen til forslagsstillerne her er å begrense
private aktørers mulighet til å etablere seg. Det er Fremskrittspartiet
veldig kritisk til.
Jeg mener forslagsstillerne
og regjeringspartiene har en helt feil oppfatning av hva som er
den virkelig store utfordringen når det gjelder mangel på helsepersonell.
Den store utfordringen er ikke at helsepersonell går over til å
jobbe i det private, men at helsepersonell velger å gå ut av helsetjenesten.
Det burde bekymre forslagsstillerne og regjeringspartiene mye mer.
Ta f.eks. Aleris, som er Norges største private helseforetak. De har
bare ansatt 300 av de 35 000 legene vi har i Norge. Det er i underkant
av 1 pst. av alle norske leger og kan ikke betegnes som et stort
sluk av helsepersonell. Det som derimot er en kjempeutfordring,
er at tall fra SSB viser at en av fem nyutdannede sykepleiere slutter
i helsetjenesten innen ti år. Vi har 17 000 utdannede sykepleiere
i Norge som ikke lenger jobber i helsevesenet. Det burde vi være
mer bekymret for. Derfor synes jeg det er ganske bekymringsfullt
at regjeringspartiene virker å være mer opptatt av å bekjempe private
aktører, i håp om at de ansatte skal gå tilbake til å jobbe i det
offentlige, enn av å arbeide for at det skal bli mer attraktivt
å stå i den offentlige tjenesten. Hvis vi skal unngå at flere går ut
av helsetjenesten, må vi gjøre det mer attraktivt å bli der.
Jeg har snakket
med flere som har gått over til å jobbe i det private. Flere sier
at arbeidsbetingelsene er viktige. De får ikke nødvendigvis mer
lønn, men de får bl.a. mer fleksibilitet og bedre muligheter til
utvikling innenfor eget fagfelt. Flere av disse har tidligere jobbet
i det offentlige og ønsker seg ikke tilbake. Det må tas på alvor. Kan
det rett og slett tenkes at det offentlige har store utfordringer
som arbeidsgiver, og ikke klarer å organisere tjenestene godt nok?
Jeg er bekymret
for at man med dette forslaget vil stille andre krav til ansatte
innenfor helsetjenesten enn det man gjør til andre arbeidsgrupper.
Man sender et signal om at dersom du jobber i helsevesenet, skal
du ikke få lov til å velge din egen arbeidsplass, du skal ikke få
velge om du vil jobbe i offentlig, ideell eller privat sektor, nei,
du skal jobbe der politikerne har bestemt at du skal jobbe. Det
er vel knapt noen andre som får så mye kritikk for å velge å jobbe
i privat sektor som helsepersonell. Ansatte i helsetjenesten skal
selvfølgelig få lov til å velge arbeidsplass selv og utvikle seg
innenfor sitt eget arbeid, på lik linje med enhver annen arbeidstaker.
Jeg mener at
det viktigste vi kan gjøre nå, er å løse det grunnleggende problemet,
ikke fjerne alle muligheter helsepersonell har til å utøve yrket
sitt utenom det offentlige. Hvis vi skulle vedtatt dette forslaget,
ville det bidra til å presse enda flere ut av helsetjenesten, ikke
sørge for at folk fortsetter å jobbe i denne viktige tjenesten for
å levere gode helsetjenester til vanlige folk.
Marian Hussein (SV) []: Norge har et velfungerende
offentlig helsevesen som er i verdenstoppen når det gjelder å tilby
kvalitet og likebehandling til alle innbyggere. Høyresidens helsepolitikk
har lagt til rette for konkurranse, privatisering og sentralisering
av helsetjenestene etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Helse er
ikke og skal ikke være butikk. Vi kan ikke sitte og se på at de
offentlige helsetjenestene og velferden vår forvitrer.
Stortingsflertallet
etter valget i 2021 ga oss et tydelig mandat for en tydelig sykehuspolitikk.
Det skal være slutt på privatisering og nedleggelser av gode lokalsykehus.
Vi er mange som er utålmodige. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
må begynne å levere på den politikken flertallet av befolkningen
stemte for: et sterkt offentlig helsevesen som er tilgjengelig i
hele landet.
Det haster med
å regulere framveksten av de private helsetjenestene nå. Det har
aldri vært mer privat kapital fra ulike internasjonale fond investert
i norsk helsevesen – ikke fordi de ønsker å bistå helsevesenet vårt,
men fordi muligheten for å profittere er enorm. Det er også viktig
for meg å si at det ikke er de ansatte jeg vil regulere, verken
i det offentlige helsevesenet eller i det kommersielle. Det er de
private eiernes mulighetsrom jeg vil regulere.
Helsepersonellkommisjonen
pekte på at vi mangler helsepersonell, og at helsepersonell er et
knapphetsgode. Det har vi kjent til lenge. I sin rapport om bemanningsutfordringer
i helseforetakene anbefalte Riksrevisjonen bl.a. at helseforetakene
må sørge for å beholde ansatte ved å skape gode fagmiljøer. De anbefalte
videre at ledelsen på de ulike nivåene bør ha mulighet og verktøy
til å gjennomføre nødvendige forbedringer. Dette har ikke skjedd.
Grunnen til at
jeg velger å adressere helsepersonellsituasjonen her, er den økende
konkurransen om den viktigste ressursen innenfor helse, og det er
personalet. De kommersielle aktørene rekrutterer rått, og det kan
vi ikke sitte og se på.
Vi må regulere
mekanismene som legger til rette for privatisering og dårlig forvaltning
av offentlige ressurser. Vi må skaffe oss en oversikt over hvilke
tiltak og hvilken kompetanse som er hos de kommersielle aktørene. En
godkjenningsordning vil sikre demokratisk kontroll, istedenfor kommersiell
kontroll, som sentraliserer helsepersonellressurser, og som bidrar
til helsepersonellkrise i distriktene.
Med det tar jeg
opp de forslag SV er med på.
Presidenten
[]: Da har representanten Marian Hussein tatt opp
de forslagene hun refererte til.
Seher Aydar (R) []: Vi må ha et helsevesen der folk
som trenger hjelp, får det når de trenger det, et helsevesen som
ikke skiller mellom folk basert på hvor mye de har på kontoen. Det
er ikke en drømmeverden jeg beskriver, det er slik velferdsstaten
skal fungere.
Samtidig som
mangelen på helsepersonell i det offentlige øker, har det vært en
eksplosiv vekst i kommersielle helprivate helsetjenester. Det er
veien til et todelt helsevesen der de med god råd kan betale seg
først i køen. Folk står månedsvis i kø for å få utredning for magesmerter
på sykehusene. Det kan være smerter som begrenser dem i hverdagen
eller på arbeid. Privat kan friske folk derimot få en ultralydsjekk
av alle organer på dagen. Sånn får vi et helsevesen kun for dem
som kan betale for det.
Helsearbeidere
slutter i det offentlige fordi arbeidsbelastningen blir for stor.
Samtidig rekrutterer kommersielle som Aleris aggressivt helsepersonell
som vi trenger i det offentlige, og styrer tjenestene dit det er penger
å hente, ikke nødvendigvis dit det trengs. Å tilby unødvendige undersøkelser
til friske folk er åpenbart lønnsomt for dem. De kommersielle sykehusenes grunnoppdrag
er å tjene penger til investorene og sikre bedriftenes omdømme.
De har ikke et samfunnsoppdrag slik den offentlige helsetjenesten
har.
Rødt deler helsepersonellkommisjonens
bekymring over at dette vil føre til et todelt helsevesen der de som
har private helseforsikringer eller god råd, har tilgang på bedre
og raskere tjenester, mens det offentlige tilbudet svekkes av personellmangel.
Sykehusutvalget skriver:
«Framveksten av privatfinansierte
tilbud kan etter utvalgets mening, føre til både økt forbruk og lavere
indikasjonsgrenser for behandling, og økt sosial ulikhet i tilgangen
til spesialisthelsetjenester. Det har også uønskede konsekvenser
for arbeidsmarkedet for helsepersonell og kan føre til mangel på
kompetanse i viktige fagmiljøer i den offentlige helsetjenesten.»
Det er denne
utviklingen som må stanses. Et viktig tiltak er så klart å sikre
at det offentlige helsevesenet tilbyr attraktive arbeidsvilkår.
En styrking av det offentlige helsevesenet er et nødvendig grep
for likeverdige helsetjenester for befolkningen, uavhengig av økonomi
og bosted. Det er også på tide å sette ned foten for private kommersielle
sykehus og klinikker.
Jeg skal være
så ærlig å innrømme at jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke
støtter forslaget i dag, men vi er direkte bekymret for at Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil forsterke denne utviklingen
– at de ikke bare vil holde døren åpen for et todelt helsevesen,
men vil ha fortgang i det. Spesielt i en tid med økende forskjeller
i samfunnet er en amerikanisering av helsevesenet vårt helt feil
vei å gå. Vi trenger å styrke det offentlige helsevesenet, og vi
trenger å sette ned foten for utviklingen av de kommersielle aktørene,
for vi trenger et helsevesen for alle, ikke bare for dem som kan
betale for det, og vi trenger at det kommersielle profittmotivet
skilles fra et ideelt formål eller et offentlig samfunnsoppdrag.
Jeg tar opp forslaget
fra Rødt.
Presidenten
[]: Representanten Seher Aydar har tatt opp det forslaget
hun refererte til.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har jobbet lenger
i det som kalles vår felles helsetjeneste enn jeg har vært politiker.
Jeg har jobbet på offentlige sykehus, og jeg har jobbet der fordi
det har vært en arbeidsgiverpolitikk mot arbeidstakerne hvor en
blir ivaretatt. Nå har jeg en datter som jobber på samme sykehus.
Hun opplever ikke den samme ivaretakelsen. Hun opplever ikke at
hun strekker til. Hun opplever å bli kommandert til å jobbe andre
vakter, flytte ferier og jobbe flere helger. Det er situasjonen
i dag.
Hadde jeg blitt
pålagt å jobbe i det offentlige og ikke fått lov til å velge, tror
jeg at jeg hadde sluttet bare av den grunn. Det handler om at de
som er ansatt, faktisk er i stand til å ta gode valg selv. De ønsker
å ta gode valg uten at vi skal styre dem.
Det var de private
og ideelle som hjalp det offentlige sykehuset da det var kø på hjertesiden.
Da sendte vi pasienter enten til Feiringklinikken eller til utlandet
for å hjelpe dem. Det var faktisk en jente i denne byen som reiste
til Tyskland for å ta sykepleierutdanning. Det offentlige var opptatt
av varme hender og hadde lite kunnskap. Det var LHL som startet
Feiringklinikken, det var Blå Kors som startet rusbehandlingen på
Lade, og det var Modum som tok ansvar for psykisk helse. Disse aktørene
var ikke profitører som kun skulle ødelegge for det offentlige;
de var innovatører som skulle hjelpe den offentlige helsetjenesten.
Jeg hører at
en snakker om private kommersielle og private ideelle. Mange av
dem som jobber i private kommersielle, har faktisk en tanke om å
hjelpe norske pasienter. De har et stort ønske om å bidra i køen
som finnes. Derfor synes jeg det er ganske krevende at alle blir
skåret over én kam. Vi aksepterer at sykepleiere reiser ut i Nordsjøen
og tjener mangfoldige tusen kroner mer enn ved å jobbe i det offentlige
helsevesenet. Vi aksepterer at sykepleiere jobber for fastleger
som er private næringsdrivende, men vi skal altså ikke akseptere
at sykepleiere og andre helsearbeidere går til andre aktører og
jobber.
Jeg mener vi
ivaretar sykepleiere og andre helsearbeidere ved å drive god personalpolitikk
og godt turnusarbeid, ikke ved å drive slik de fire direktørene
nå har gjort, som uten å involvere de tillitsvalgte snakker om at man
må jobbe mer i helger. Det skaper en flukt fra det offentlige helsevesenet.
Irene Ojala (PF) []: Pasientfokus er enig med forslagsstillerne
i at det er viktig å hindre et todelt helsevesen. Den offentlige
helsetjenesten må styrkes, men for å gjøre det må vi rekruttere,
utdanne og beholde dyktige fagfolk i de offentlige helsetjenestene.
Det må gjennomføres effektive tiltak som sikrer både at de som har
forlatt yrket, ønsker seg tilbake, og at nye generasjoner vil utdanne
seg til de ulike yrkene i helsetjenesten.
Pasientfokus
mener diskusjonen om offentlig versus privat helsetjeneste faktisk
avsporer en mye viktigere diskusjon: en diskusjon om hva som skal
til, eller hva vi kan gjøre, for å rekruttere og beholde helsepersonell og
hente tilbake helsepersonell som har forlatt yrket. Det er der problemet
ligger. At forholdene for dem som arbeider i helsetjenesten, fører
til at mange har sluttet, eller at de vurderer å slutte, er et mange
ganger større problem enn at det finnes private helseaktører.
Situasjonen for
rekrutteringsordningene i både kommune- og spesialisthelsetjenesten
er alvorlig, og det må vi løse. Som nevnt av flere i dag er det
om lag 7 000 ubesatte sykepleierstillinger i Helse-Norge. Samtidig
arbeider 15 pst. av alle sykepleierutdannede utenfor helsetjenesten,
dvs. at de gjør noe annet. Det utgjør 17 000 sykepleiere. Vi må
stille oss spørsmålet: Hvorfor arbeider disse 17 000 sykepleierne
ikke i helsetjenesten? Det er nok mange ulike grunner til det, men
Sykepleierforbundet har bl.a. pekt på at det handler om uklar ledelse, dårlig
organisering, fragmentering av ansvar, ulike oppgaver som ikke fungerer,
mangel på faglig utvikling og faglig støtte i tillegg til lønns-
og arbeidsvilkår som gjenspeiler ansvar, risiko og belastning. Ved
store endringer som gjennomføres i helsesektoren, blir de helseansatte ofte
ikke hørt.
Helsearbeidere
i ulike profesjoner vi har snakket med, påpeker sterkt at det er
vi politikere som må ta et større ansvar med å stille krav til kvalitet
på lederne og ledelsen i den offentlige helsetjenesten, og det er
ganske alvorlig. Vi er faktisk nødt til å gjøre noe for å gjøre
yrkene attraktive, og vi må ta i bruk alle de styringsverktøyene
som kan ha effekt. Jeg tror godt samarbeid må til for å finne attraktive
løsninger, sånn at folk har lyst til å stå i jobben ikke bare ett
år, men gjennom et helt yrkesaktivt liv. Det tenker jeg er det viktigste
vi prøver å finne ut nå. Bare da kan vi hindre at vi får et todelt
helsevesen.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vår felles helsetjeneste
er en av de viktigste kvalitetene i vårt samfunn. Den gjør at vi
kan være trygge på å få helsehjelp av høy kvalitet uavhengig av
lommeboka. Vår felles helsetjeneste må prioriteres og hegnes om
for at vi også skal kunne ha den for framtidige generasjoner. Å
lykkes med å rekruttere og, kanskje aller viktigst, beholde dyktige
fagfolk er avgjørende for dette.
Jeg deler representantenes
bekymring for den økende mangelen på fagfolk i den offentlige helsetjenesten.
Som forslagsstillerne
er kjent med, leverte helsepersonellkommisjonen sin utredning tidligere
i år. De vurderer at den demografiske utviklingen vil føre til at
det blir færre ansatte per pasient framover, og at helse- og omsorgstjenestens
andel av arbeidsstyrken ikke kan øke vesentlig. Det betyr at helse-
og omsorgstjenesten må bruke personell mer effektivt. Fagfolk må
få bruke kompetansen sin riktig. Sykehusutvalget har også levert sin
utredning, og de har bl.a. tatt opp spørsmålet om regulering av
adgangen til å etablere private sykehus.
Det er viktig
å sikre en riktig samfunnsmessig prioritering av knappe personellressurser.
Da må vi se på hvordan vi kan forhindre at helprivate tilbud vokser
på bekostning av vår felles helsetjeneste, som er til stede over
hele landet og sikrer alle likeverdig tilgang. Jeg ønsker å se dette
i sammenheng med oppfølgingen av utredningene til helsepersonellkommisjonen
og sykehusutvalget. En etablering av en godkjenningsordning, slik
forslagsstillerne foreslår, må også ses i lys av den godkjenningsordningen
som tidligere gjaldt for sykehus. Debatten viser at vi må ha mer
informasjon om omfang og innhold i det private tilbudet for å kunne
utforme forslag til godkjenningsordninger som står seg over tid
og i møte med EØS-retten.
Utredningen til
helsepersonellkommisjonen har nylig vært på høring, og sykehuseutvalgets
utredning er på høring fram til 30. juni. Disse to utredningene
– sammen med høringsuttalelsene – vil gi oss et viktig grunnlag
for å vurdere hvordan vi framover best styrer helseressursene, slik
at vi når målene våre om en sterk felles helsetjeneste for alle.
Presidenten
[]: Det blir replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Statsråden kom på slutten
av innlegget sitt inn på dette med å se på en ny godkjenningsordning.
Vi merket oss at det i statsrådens svarbrev til komiteen ikke sto
noe om at regjeringen ville komme med det, men i media uttalte representanten
Myrseth noen dager etterpå at Arbeiderpartiet ville komme med et
lovforslag som skal begrense opprettelsen av private helsetilbud.
Det som kunne
vært greit å få utdypet fra statsråden, er: Tenker man seg en godkjenningsordning
kun for å regulere private, eller mener statsråden at man skal tilbake
til den godkjenningsordningen som gjelder både for private og offentlige
sykehus, som har mange hensyn å ivareta knyttet til pasientsikkerhet
– altså det som er godkjenningsordningen for sykehus?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg sa i innlegget mitt
at debatten viser at vi trenger mer informasjon om omfang og innhold
i det private tilbudet for å kunne utforme et godt forslag til godkjenningsordning
som står seg over tid og i møte med EØS-retten.
Jeg opplever
ikke at det å ha en godkjenningsordning for virksomheter som skal
drive pasientbehandling, er veldig kontroversielt. Det er også noe
flere av partiene her har sagt at de ikke nødvendigvis er imot,
som Fremskrittspartiet og representanten Hoksrud. Også de private
aktørene, som direktør Anita Tunold i Aleris, har uttalt seg støttende
til en godkjenningsordning, og sykehusutvalget har anbefalt det.
Nå er sykehusutvalgets
anbefalinger ute på høring, og vi er veldig interessert i å få det
totale bildet og gode høringsuttalelser før vi legger fram noe for
Stortinget. Det vil vi gjøre i forbindelse med Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er helt riktig,
og det er mange land som også har en godkjenningsordning for sine
helseinstitusjoner, så det er ikke den store skillelinjen her. I
innlegget sa imidlertid statsråden «for å forhindre at helprivate
tilbud vokser». Det er jo en viss konflikt i et sånt litt ladet
budskap med det som veldig ofte kommer fra Arbeiderpartiet når vi
fra Høyre utfordrer Arbeiderpartiet på offentlig-privat samarbeid,
hvor man fremhever veldig sterkt at man har et pragmatisk forhold
til private, at man vil fortsette å bruke det, og at man bruker
det mye. Men de kommer ikke til å være der hvis de ikke har muligheten
til å etablere seg.
Man tror kanskje
at man bare kan lene seg på private når det er nødvendig for offentlig
sektor, når det er nødvendig for kapasiteten og man trenger det,
men man er jo nødt til å ha forutsigbarhet i dette samarbeidet,
og da vil det å forhindre helprivate være krevende. Hva mener egentlig
statsråden?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er kanskje her partiene
skiller litt lag. Vi har en pragmatisk holdning til bruk av private.
Vi mener at samarbeidet med private behandlere skal foregå gjennom
forutsigbare avtaler med det offentlige sånn at vi beholder muligheten
til å styre ressursene etter behov. Jeg mener det er veldig viktig
at vi har en sterk offentlig helsetjeneste, hvor det er behovene
til innbyggerne som er førende for prioriteringene.
Så vet vi at
Høyre har en mer liberal holdning. Man ønsker å lage et marked for
private aktører. Godkjenningsordningen «fritt behandlingsvalg» er
et eksempel på det, hvor man løfter dette ut fra RHF-ene, altså
de regionale helseforetakene, som har sørge-for-ansvaret, og legger
opp til en sentral godkjenning som betales av pasientens lokalsykehus.
Jeg mener at det nettopp er denne pragmatiske holdningen som gir
best forutsigbarhet også for de private.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Men vil ikke statsråden
være noe bekymret, hvis hun på den ene siden vil forhindre helprivate
tilbud, for hvordan man skal klare å dimensjonere dette? For også
Arbeiderpartiet i regjering sier at man ønsker å bruke kjøp av private
for å få en dynamikk i pasientbehandlingen, for å få brukt hele
kapasiteten som er til stede. Det er en avsporing å begynne å snakke
om fritt behandlingsvalg, som jo bidro til både valgfrihet og større
metodebruk og frihet for det innen rus og psykisk helse, som vi
nå ser en veldig stor nedbygging av.
Det jeg har vært
helt tydelig på i mitt innlegg i dag, er at for Høyre er det den
offentlige helsetjenesten som skal ha hovedansvaret. Problemet er
at det er vanskelig å tyde Arbeiderpartiet annerledes når man går
ut i media, enn at man vil forhindre helprivate tilbud. Men de vil
ikke være der hvis man ikke jobber forutsigbart med dem.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er min jobb som
statsråd å svare for regjeringens politikk, og vi har satt ned to
viktige utvalg, helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget, som
har sett på hvordan vi skal sikre en sterk offentlig helsetjeneste
i framtiden, en målsetting som jeg oppfatter at representanten Trøen slutter
seg til. De har kommet med flere forslag, og de har virkelig gjort
det klart at den mest begrensede ressursen vår er de dyktige fagfolkene.
Vi har ikke et ubegrenset antall av dem, og de kan heller ikke jobbe
ubegrensede timer i døgnet. Da blir de ikke gode fagfolk, da blir
de utslitt. Derfor må vi legge opp til en helsetjeneste som ivaretar
hensynet til fagfolkene våre.
Sykehusutvalget
har kommet med flere forslag, deriblant en godkjenningsordning.
Jeg ser fram til å få høringsinnspillene og til å legge fram våre
anbefalinger for Stortinget når vi legger fram Nasjonal helse- og
samhandlingsplan.
Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden sa at hun var opptatt
av å sikre alle et likeverdig tilbud. Endometriose er en veldig
tøff sykdom, men det er altså sånn at det siste tallet jeg har sett
for OUS, er 92 ukers ventetid. På Aleris er det 1–2 ukers ventetid.
For mange av de kvinnene som har den sykdommen, betyr det at man
skal gå i over 90 uker og vente på å få behandling. Det betyr ofte
at man er utenfor arbeidslivet og får masse sterke medisiner, mens
det altså finnes et alternativ for dem som har penger, til å kunne
få behandling.
Tydeligvis mener
statsråden at dette er et likeverdig tilbud, for statsråden – og
jeg opplever også det politiske flertallet, med de sosialistiske
partiene i denne salen – mener at alle egentlig burde vente i 90
uker. Mener statsråden det er riktig?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener at alle pasienter,
og særlig dem som har smertefulle lidelser – som endometriose, som
vi vet i altfor stort omfang blir diagnostisert lenge etter at plagene
har oppstått – skal få den helsehjelpen de trenger. Det har vi fulgt
opp gjennom et oppdrag til både Helsedirektoratet og helseregionene
om å samordne tilbudet og sørge for at de som møter unge kvinner
først, på lavterskelnivå, gjennom skolehelsetjenesten og fastlegene,
får oppdaterte faglige retningslinjer sånn at vi kan oppdage denne
sykdommen tidlig. Det gir best prognose for også å ha utbytte av
den behandlingen som er tilgjengelig.
Det disse kvinnene
trenger, er å møte dyktige gynekologer. Jeg vil helst at de kan
møte dem i våre felles sykehus, og at de kan få en helhetlig oppfølging
av sykdommen sin, for det trenger de.
Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg hører at statsråden prater
seg bort fra det dette faktisk handler om. Tiden det tar fra man
har konstatert at man trenger operasjon, til man får det, er altså
90 uker. Jeg oppfatter at statsråden mener at det er bedre at man
venter i 90 uker fordi alle skal ha det samme, istedenfor heller
å kunne legge mer penger på bordet og bruke den ledige kapasiteten
som er der.
Forskjellen er
at i det private er det ledig kapasitet som kan brukes. Alternativet
er at den ikke brukes, og at det er pasienter som ikke får denne
behandlingen, eller at det kanskje er utenlandske pasienter som
kommer hit og får behandlingen, fordi vi har en stat og en statsråd
som mener at vi ikke skal bruke den private ledige kapasiteten som
er der.
Statsråden må
forklare meg hvordan man kan mene at dette er riktig. Det handler
faktisk om mange kvinner som har kjempevondt i lang tid, fordi det
er en ideologisk motstand mot det private.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten Hoksrud
har en tendens til å komme med en påstand, og så sier han: Mener
statsråden dette? Det er jo Bård Hoksrud som har uttalt disse påstandene,
det er ikke jeg som statsråd. Det er ingen grunn til å påstå at jeg
mener at lang ventetid er bra for norske kvinner med store helseplager.
Hvorfor skulle en helseminister mene det?
Det som er viktig,
er at vi har fagfolk til å ta imot disse kvinnene og gi dem den
beste behandlingen som er tilgjengelig. Om disse kompetente gynekologene
jobber i det private eller i det offentlige, er det de samme fagfolkene
som skal behandle disse damene. Jeg ønsker at de i størst mulig
grad jobber i de offentlige sykehusene, fordi det er mange oppgaver
en gynekolog løser for kvinnekroppen. Lokalsykehusene våre gir et
helhetlig kvinnehelsetilbud for det som handler om de reproduktive
organene, der denne sykdommen (presidenten klubber) …
Presidenten
[]: Da er tiden ute.
Seher Aydar (R) []: Etter at Rødt leverte forslaget
om en godkjenningsordning, kom sykehusutvalget og ba oss alle om
å vurdere det og se på det, og jeg synes det er bra at det nå har
kommet signaler om at det skal behandles når helheten kommer på
bordet.
Jeg har et konkret
spørsmål som gjelder overbehandling. Unødvendige undersøkelser er
uheldige på mange måter. Legeforeningen har i flere år hatt kampanjen
Gjør kloke valg, som fraråder en rekke undersøkelser som kommersielle
anbefaler og reklamerer for. I fjor sommer slo Helsetilsynet fast
at det er altfor lett å få antibiotika på resept hos kommersielle
nettleger. Samtidig som det offentlige blir bedt om å prioritere
hardere og kutte i undersøkelser og behandling med usikker verdi
– altså usikker medisinsk verdi – overgår de kommersielle hverandre
i å reklamere for undersøkelser uten medisinsk verdi som de kan
tjene penger på. Hva slags arbeid er det regjeringen gjør for å
bremse den reklameringen for medisinsk behandling?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg deler de bekymringene
representanten Seher Aydar målbærer. Der vil jeg også berømme Legeforeningens
mangeårige kampanje Gjør kloke valg. I oppdraget til sykehusene ligger
det også en forventning om at vi skal drive med prioritert behandling,
og at vi skal ha en helsetjeneste som er der ut fra befolkningens
behov for helsehjelp. Det er kanskje her de store skillelinjene
går i politikken – det å ha en helsetjeneste som gir deg helsehjelp
etter behov, og ikke en tilbudsbasert tjeneste hvor målet er å bygge
flest mulig tilbud, og så skal man tro at i konkurranse mellom tilbudene
blir pasientene best ivaretatt.
Å ha en sterk
offentlig helsetjeneste er noe de fleste land misunner Norge. Det
viste seg å være et solid bolverk da pandemien også kom til oss,
og det er klart at den ressursen vi må ta best vare på, er fagfolkene
våre.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Statsråden sa at
vi måtte sikre gullet – helsepersonellet – i den offentlige helsetjenesten,
og det er jeg enig i, men i det samme helsepersonellet skal man
ikke bruke innleie i dag. Det er et stort sykefravær, som gjør at
dette gullet vårt i helsevesenet springer mer, har flere forskjøvne
vakter og forskjøvne ferier, doble vakter og går lenger vakter fordi
pasientene trenger at de går lenger.
Så har altså
de fire direktørene i de fire regionale helseforetakene sittet på
et brev i ni–ti måneder hvor de faktisk ønsker å gå ut over det,
og sier at de ønsker å ha styringsrett over tre–fire helger ekstra
i året, og å ha den styringsretten uten å snakke med tillitsvalgte.
Synes statsråden det er å ivareta gullet i den offentlige felles helsetjenesten
å legge enda mer arbeid på disse uten å ta med tillitsvalgte?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Å få vår felles helsetjeneste
til å ha nok bemanning 24 timer i døgnet krever mange viktige innsatsfaktorer.
Det krever god ledelse, og det krever en kultur hvor partene har
et godt samarbeid. Representanten Bollestad har jobbet lenge i helsetjenesten
selv og vet at å få dette med god turnusplanlegging til å gå opp
også krever et godt samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Jeg er tilhenger av at man har tillit til å få de gode avtalene
til å gå opp lokalt. Det er jo arbeidsmiljøloven som rammer inn
yttergrensen for hvor stor helgebelastning man kan ha. Hvis man
har en større belastning enn det, skal man inngå en avtale, og tillitsvalgte
skal høres.
Presidenten
[]: Replikkordskiftet er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på 3 minutter.
Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg skjønner at statsråden
ikke liker at jeg tar til etterretning hva statsråden svarer, og
så har jeg min oppfatning når det gjelder det. Men det er jo morsomt,
for da vi kom til denne debatten, kom sosialistene virkelig på banen
– da skulle man være med i debatten, men de var ikke så veldig interessert
i å være med på de debattene som var før det. Jeg skjønner jo det,
for det er noen her som har en, for meg i hvert fall, litt forvridd
oppfatning av hvordan verden ser ut.
Jeg tror ikke
man skal glemme at det faktisk var ideelle, frivillige som satte
i gang veldig mye og var foregangsfolk som sørget for at vi fikk
på plass skikkelig gode helsetjenester i dette landet. Så har det
blitt utviklet på en veldig god måte med offentlig helsevesen, og
det er ingen som er uenig i det, men for meg spiller det egentlig ikke
så stor rolle hvem som gjør det, det viktige er at pasientene får
best mulig og raskest mulig behandling. Jeg tror at hvis de som
står på denne talerstolen og prater varmt for at det bare er det
offentlige som skal få lov til å levere disse tjenestene, går ut
og prater med dem som venter på å få endometriosebehandling, med
dem som venter på å få kreftbehandling, rusbehandling eller annen
behandling og ikke får lov til å komme inn på fritt behandlingsvalg
og komme raskt til behandling, så er det de er mest opptatt av,
hvor raskt man kan få behandling, hvor raskt man kan bli frisk.
Det er det aller viktigste for alle som er syke. Det er der jeg
mener at sosialistene bommer, fordi man ikke vil bruke den kapasiteten.
Man sier at det
er noen som tjener penger på dette. Er det noe man vet, så er det
at staten er beinhard når man driver forhandlinger med private som
skal levere helsetjenester. Man må levere mye, mye billigere for
i det hele tatt å få lov til å levere.
Statsråden sier
fra talerstolen at hun er pragmatisk i forhold til private, og at
forutsigbarhet er viktig. Ja, for en forutsigbarhet – å ha under
20 dager på seg til å gå fra å ha en avtale med det offentlige i
Vestland til å få beskjed om at om 20 dager har man ikke noen avtale,
altså fra 16. desember til 1. januar. Da var det slutt med fritt
behandlingsvalg for somatiske tjenester i Vestland. De eneste som
fikk lov til å fortsette, var Barnas fysioterapisenter. Det er jeg
knallglad for, men man burde jo brukt flere. Tenk på de flere hundre
pasientene som sto klare til å bli operert på begynnelsen av året,
som plutselig fikk beskjed om at de bare måtte stille seg i køen
og vente enda lenger på å få den behandlingen.
Det er jo det
dette handler om, og det er der vi er fundamentalt uenige. Fremskrittspartiet
er opptatt av at vi skal hjelpe flest mulig raskest mulig og sørge
for at man får behandling og ikke må vente i mange uker fordi det
sitter politikere som ikke vil bruke kapasiteten som er der, som
da andre bruker. Det er ikke sånn at man går tilbake til å jobbe
i det offentlige, for mange ønsker ikke å jobbe der. De ønsker å
jobbe i det private eller ideelle og levere gode tjenester.
Seher Aydar (R) []: Jeg er nødt til å ta tak i noe
som Hoksrud fra Fremskrittspartiet sa i replikkvekslingen, en slags
påstand om at vi vil at folk skal vente i kø – kjempelenge, i mange
uker. Det er en litt merkelig påstand, da ventekøene ikke nødvendigvis
var kjempekorte for kvinner som lider av vanlig kvinnehelseproblematikk.
Tvert imot, de var ganske lange. Det var jo også i den perioden
at kvinnehelse ble ganske privatisert, i den forstand at det ikke
var så mye tilbud i det offentlige, der kvinner ble avhengig av
å måtte betale det private for å få helsehjelp, og dette skjedde
med en finansminister fra Fremskrittspartiet og en helseminister
fra Høyre.
Det er jo det
som er problemet, at det er mye å rydde opp i. Vi har hatt en periode
hvor det offentlige helsevesenet ikke har vært styrket til det nivået
det burde vært styrket til, og det skulle jeg ønske at man tok mer
ansvar for. Det er helt klart og veldig åpenbart at erfaringen viser
at de private kommersielle ikke bidrar til å ta ned køene; de bidrar
først og fremst til å tjene penger selv. Det er veldig interessant
at selv Aleris er for en godkjenningsordning. Fremskrittspartiet
kjemper altså hardere for Aleris’ økonomiske interesser enn Aleris
selv gjør, det skal de ha. De er sikkert kjempefornøyde, noen av dem.
Jeg må bare påpeke
noe angående helsepersonell: Det er ingen som sier at helsepersonell
ikke skal jobbe hvor de vil – tvert imot. Ingen av forslagene som
ligger på bordet, eller ingen som har snakket fra denne talerstolen,
har nevnt noe lignende. Jeg mener at det aller viktigste – og det
tror jeg absolutt alle som har vært på talerstolen, har sagt – er
at det offentlige helsevesenet er en god arbeidsgiver for helsepersonell,
slik at de ønsker å bli, og at man har en rekruttering basert på
det.
Så må jeg bare
si at de private kommersielle skrytes opp i skyene, men jeg mener
det er et problem at reklame for helsetjenester strømmer inn fra
alle kanter. Dr.Dropin forteller meg at jeg kan få fotografert og
analysert alle føflekkene på kroppen min, uten at det trenger å
være noen fare for at jeg har kreft. Aleris lover meg time på dagen
om jeg føler meg litt uggen. Hos Volvat kan jeg få kosmetisk behandling
for å fremme det de kaller min naturlige skjønnhet, og jeg kan få
en radiolog til å undersøke alle mine organer med ultralyd, uten
at det ligger noe sykdom i bunnen. Alle disse tilbudene kan jeg
få, de er tilgjengelige for meg, hvis jeg kan betale for det, selv
om jeg er helt frisk.
Jeg kan ikke
skjønne at en slik utvikling for helsevesenet er ønsket. Jeg må
understreke at ideelle og frivillige har spilt en viktig rolle –
og gjør fortsatt det – men det er en enorm forskjell på det og det
som Dr.Dropin, Aleris, Sjekk Helsen og alle de andre gjør, som handler
om at de dreier tilbudene mot der det er penger å tjene, og det
er mest penger å tjene hos friske folk.
Sandra Bruflot (H) []: Det ble nevnt at disse køene
ikke nødvendigvis var så mye kortere under forrige regjering, men
disse køene er nye. De oppsto fordi man under pandemien, forståelig
nok, prioriterte andre ting, slik som kreftbehandling, alvorlig
sykdom, ting som hastet. Derfor ble bl.a. operasjoner for endometriose
og ting som ikke hastet like mye, utsatt. Det tror jeg alle i denne
salen skjønner veldig godt, og kan støtte. Det vi ikke støtter,
er at man nå får ventetider på opp mot to år på f.eks. operasjon
for endometriose, samtidig som det busses kvinner over fra Sverige
for å bruke kapasiteten som finnes hos de private i Norge, fra det
sosialdemokratisk styrte Sverige, som sier at køene er for lange
for våre kvinner, og da bruker vi kapasitet som finnes i Norge.
Det er slik situasjonen er.
Så kan man si
at ikke all behandling nødvendigvis er god, riktig og nødvendig
helsebehandling – det gjelder jo i det offentlige også – men er
det et politisk ansvar å sørge for at jeg ikke bruker mine penger
på å sjekke mine føflekker et annet sted enn i den offentlige helsetjenesten,
der vi har mangel på både tid, penger og folk? Jeg er litt usikker
på det.
Man kan godt
si at ingen her vil hindre sykepleiere og andre i å jobbe i det
private, men hvis man vil hindre privat etablering fordi man trenger
at disse menneskene jobber i det offentlige, er det jo nettopp det
man gjør. Man bruker bare andre ord og gjør veien enda litt lengre. Det
er det vi er mot.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg skal ikke forlenge
debatten. Jeg opplever at de forslagene som er fremmet av representantene,
er godt opplyst, men jeg tar ordet fordi representanten Hoksrud
kom med noen påstander om avviklingen av ordningen fritt behandlingsvalg
som jeg er nødt til å rette opp i.
Det er mange
som ser forhandlingene i Stortinget, og jeg vil gjøre oppmerksom
på at avviklingen av fritt behandlingsvalg ble varslet i det første
statsbudsjettet som Støre-regjeringen la fram, da med et tilleggsbrev
til Solberg-regjeringens forslag. Så var lovforslaget ute på høring.
Ingen pasienter som får sin behandling hos en fritt behandlingsvalg-aktør,
skal oppleve at den behandlingen avbrytes. Det er også laget en
overgangsordning på tolv måneder. Det er lengre enn det som lå i
høringsutkastet. Representanten framstiller det som om forutsigbarheten
forsvant i løpet av et par dager. Det er ikke det som er tilfellet,
ikke overfor de private behandlerne som hadde en slik godkjenningsordning,
og i hvert fall ikke for pasientene våre, som skal være helt trygge
på at de får den planlagte behandlingen sin hos de aktørene som
fortsatt har godkjenning ut dette året.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har lyst til
å gi representanten fra Rødt anerkjennelse for og rett i at vi er
mange i denne salen som ikke ønsker at Dr.Dropin skal gi ut antibiotika
uten å ha sett pasienten og uten å ha tatt prøver – det er egentlig
det glade vanvidd når vi f.eks. prøver å få redusert antibiotikabruken –
ei heller å bruke ultralydapparatet til folk som egentlig ikke trenger
det. Men det ultralydapparatet skulle vært brukt til pasienter som
trenger det, hvis vi hadde valgt å kjøpe det for dem som står i
køen. Det er poenget. Det er derfor vi sier at vi kan styre det
vi kjøper, og da må vi kjøpe det etter det som er behovet. Ingen
av oss, i hvert fall ikke jeg og Kristelig Folkeparti, er for at vi
skal bruke behandling mer enn nødvendig eller undersøke folk mer
enn nødvendig. Vi skal bruke undersøkelsesapparatet og personalet
på en måte som gjør at pasientene får hjelp hele veien.
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Presidenten
[]: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to
ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til
1 minutt.
Bård Hoksrud (FrP) []: Den 16. desember 2022 fikk
Aleris beskjed om at de fra 1. januar ikke fikk lov å levere i Vestland.
Det betyr at det bare var noen få uker – under 20 dager.
Det er interessant
at det nå er 750 000 mennesker som har tegnet privat helseforsikring,
fordi de ikke stoler på at man klarer å levere de tjenestene som
det offentlige skal gjøre. Over 80 pst. sier i den siste undersøkelsen
at de ikke stoler på eller tror at det offentlige klarer å levere
alle helsetjenestene. Det bør man ta inn over seg. Jeg registrerer
at det sitter folk her som jeg ville gått enda litt lenger enn bare
å kalle sosialister – men jeg skal ikke gjøre det fra denne talerstolen
– for de tilhører dem som mener at alt skal styres av det offentlige,
og at det bare er det offentlige som skal levere tjenester. Jeg
ønsker å ha helsetjenester. Jeg synes det er bra at norske pasienter
som sårt trenger operasjon, blir operert, istedenfor at vi skal
hente pasienter fra Sverige. De norske pasientene kunne også fått
gjort det på 90 uker kortere tid.
Presidenten
[]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.
Votering, sjå torsdag 1. juni