Presidenten
[]: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil
presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Mímir Kristjánsson (R) [] (ordfører for saken): Dette
er en viktig og også vond sak for dem det gjelder. Det handler om
hvordan vi som velferdsstat ivaretar foreldre som mister barn, noe
jeg tror er av det mest grusomme alle som har barn kan tenke seg
å oppleve.
Jeg tror det vil
være feil å framstille denne saken som om det er noen uenighet om
at vi skal ta vare på disse foreldrene. Det tror jeg nok alle partier
her er enige om, men det er uenighet om hvordan man gjør det på
best mulig måte. Dette er et forsøk på å gi en nøytral oppsummering,
som andre gjerne må korrigere hvis det ikke blir særlig nøytralt.
Flertallet mener
at dette ivaretas best gjennom sykepengeordningen og forbedringer
i sykepengeordningen, mens forslagsstiller, og også mitt parti,
som støtter forslaget fra Kristelig Folkeparti, mener at det bør
lages en egen sorgpermisjonsordning etter modell fra våre naboland.
Kort fortalt er argumentet for det første synet at man risikerer
at flere tar seg lengre permisjon enn de egentlig trenger eller
har behov for, mens argumentet for det andre synet er at det er
galt å sette en diagnose på sorg på denne måten. Tilhengerne av
dagens system mener at det kan utbedres ved å endre hvilke diagnoser
det er mulig å sykmelde seg for. – Det var i hvert fall et forsøk på
en nøytral oppsummering av saken.
På vegne av mitt
eget parti, Rødt, vil jeg si at vi har lagt inn noen forslag som
handler om den andre siden av akkurat dette problemet, nemlig hva
som skjer i den såkalte pleiepengeordningen – hvilke rettigheter
det er foreldre har når barna deres blir alvorlig syke. Der har
vi etter vårt syn en stor feil i dagens system, og det er noe så absurd
som at slik pleiepengeordningen er, må man opptjene seg en rett
til å ta vare på sitt alvorlig syke barn. Det vil si at hvis man
f.eks. har gått på arbeidsavklaringspenger, eller for den saks skyld
har vært student, har man ikke opptjent seg rettigheten til å få
være hjemme med sitt svært alvorlig syke barn. Det er i mine øyne
ganske absurd. Retten til å ta vare på et barn som f.eks. får alvorlig
kreft, er ikke noe man må gjøre seg fortjent til gjennom å arbeide
så og så mange år eller tjene så og så mye penger. Det er en rettighet
som alle foreldre bør ha hvis de er så uheldige at det rammer deres
familie. Derfor har Rødt fremmet flere forslag om å forbedre og
tette hullene i pleiepengeordningen, slik at vi kan sikre at alle foreldre
som har barn med alvorlige sykdommer, ikke bare får pleiepenger,
men også kan være sikre på å ha økonomisk trygghet når barna deres
er syke.
Med dette tar
jeg opp forslagene Rødt står bak.
Presidenten
[]: Da har representanten Mímir Kristjánsson tatt
opp de forslagene han refererte til.
Torbjørn Vereide (A) []: Sorg er ikkje ein sjukdom,
men ein kan bli sjuk av sorg. Viss ein opplever det verste ein kan
oppleve i løpet av eit liv, er det utruleg viktig at ein får den
hjelpa og den sikkerheita ein treng. Difor er det utruleg bra at
vi har ei sjukelønsordning som ikkje berre sikrar ein med pengar,
altså den økonomiske tryggleiken, men at ein òg får møte eit helsevesen
som kan ta vare på deg og gje den oppfølginga ein treng når ein
står i det.
Eg synest det
er mange fine intensjonar som ligg bak Kristeleg Folkepartis forslag
om ein eigen sorgpermisjon, men eg trur ikkje det vil hjelpe. Ein
av grunnane er at eg trur at ei parallell ordning – ein viser til
Danmark, med 26 veker – ikkje vil vere like god som det vi har i dagens
system. Vidare står det i forslaget til Kristeleg Folkeparti at
dette vil gjelde viss ein har eit barn som døyr, men viss ein har
ei separat ordning, er det veldig fort gjort å falle utanfor viss
ein f.eks. har ein ektefelle som døyr. Det er nokre hòl her som
ikkje er så enkle å gå forbi.
Eg hadde ein samtale
med representanten Bollestad og ein fastlege i dag tidleg. Han fortalde
om sine opplevingar, ikkje berre som praktiserande fastlege i 35 år, men
òg korleis det var som forelder å miste barnet sitt, korleis det
var å stå i det og føle at ein sat heilt i botnen av eit hól og
sleit med å kome seg opp igjen. Den same mannen var veldig tydeleg
på at det er viktig at ein beheld den oppfølginga, den hjelpa og
den tryggleiken innanfor dagens ordning, i staden for å lage det
Kristeleg Folkeparti føreslår. Det synest eg er verdt å lytte til.
Når ein står i
denne type kriser, kan det for nokon vere viktig å vere litt åleine,
men for andre kan det vere riktig å ha litt tilknyting til det fellesskapet
ein har på arbeidsplassen sin. Den faglege, heilskaplege vurderinga får
ein best til i samtale med fastlege.
Eg er veldig glad
for at ein jobbar med å innføre eit nytt diagnoseregister i spesialisthelsetenesta
for dei som slit så lenge at ein får ein rein vedvarande sorgdiagnose. Det
synest eg er viktig at Noreg fortset å jobbe med.
Det er mange andre
argument som kunne ha blitt dratt opp, men vi meiner – saman med
resten av fleirtalet her – at forbetringar i sjukelønsordninga må
gjerast i ein heilskap, det kan ikkje takast ut og trekkjast inn
som ei eiga ordning snevra inn til det Kristeleg Folkeparti føreslår.
Aleksander Stokkebø (H) []: Jeg vil starte med å
rose forslagsstillerne for å reise en viktig debatt om hvordan vi
best mulig tar vare på dem som mister noen de er så inderlig glad
i. Forslagsstillerne foreslår sorgpermisjon når man mister egne
barn. Like aktuelt er spørsmålet for folk som mister foreldre, kjæreste, søsken
eller andre de er glad i.
Kristelig Folkeparti
har flere gode poeng, men som saksordføreren var inne på, har vi
noen betenkninger og bekymringer tilknyttet et sånt forslag. Vi
er bl.a. bekymret for at det kan skape en forventning om at man
skal være borte fra jobb, og det vil være uheldig. Vi må anerkjenne
at sorgprosesser foregår forskjellig, og at reaksjonene og den mest
hensiktsmessige håndteringen kan variere betydelig fra person til
person. Noen kan trenge tid borte fra arbeidsplassen for å bearbeide
sorgen, mens andre vil ha godt av snarest mulig å opprettholde en
tilknytning til arbeidsplassen – komme i gang, få et fristed fra
sorgen, få klarnet tankene.
Det er viktig
for mennesker i sorg at legen selvfølgelig nøye vurderer behovet
for oppfølging og behandling av eventuelle psykiske reaksjoner som
kan oppstå, enten det er vansker med konsentrasjonsevne eller hukommelse,
og i noen tilfeller vil det være riktig å sykmelde. Det er viktig
at den sørgende møtes av både lege, Nav og ikke minst arbeidsgiver
på en god måte, og at man i fellesskap både vurderer den sørgendes
situasjon, hvor lang tid man trenger på å komme tilbake, og ikke
minst nettopp å finne ut hva som er den rette veien tilbake til arbeidslivet.
Om man i stedet
for sykmelding i enkelte tilfeller skulle hatt en form for sorgpermisjon,
er en interessant debatt. Samtidig bør store endringer i velferdsytelser ikke
vedtas gjennom representantforslag. Slik reformer bør vurderes i
lys av hele sykepengesystemet og sikkerhetsnettet for å sikre et
mest mulig treffende system for alle.
Høyre ser derfor
fram til den videre debatten om dette, både i vårt parti og sammen
med gode kollegaer i bl.a. Kristelig Folkeparti.
Tor Inge Eidesen (Sp) []: I likhet med foregående
taler er jeg glad for at Kristelig Folkeparti satte dette temaet
på dagsordenen. Det å diskutere noe såpass krevende – hva skal en
kalle det, for det er jo ikke en diagnose, men en situasjon – som
det å takle sorg, er det av og til vanskelig å sette helt de rette
ordene på. Men det er en helt normal reaksjon, for å si det slik.
Det er noe vi som mennesker må gjennom, spesielt når vi mister noen
som er nær, men det er veldig individuelt. Noen trenger en timeout,
andre trenger kanskje nærhet og et fellesskap for å holde hjulene
i gang. Noen vil kanskje til og med trenge arbeidsplassen gå til,
fordi det er det mest normale for å holde hodet over vann i en ellers kanskje
vanskelig livssituasjon.
Det at vi har
et system som kan håndtere dette på en fleksibel måte – noen ganger
må man jo ha det – er på mange måter det vi er på jakt etter her.
Derfor har vi i Senterpartiet også endt opp med at vi ikke tror
på en løsning der man skal innføre en ny velferdsordning, en ny ordning
med en sorgpermisjon.
Jeg anerkjenner
selvfølgelig at den enkelte vil ha behov for mange og kanskje forskjellige
velferdsordninger. Det åpenbare er jo fastlegen, tilgang på psykologisk hjelp,
men kanskje også andre nettverk. Og den dialogen som en gjennom
arbeidsgiver opp mot Nav og andre skal ha, er for mange en viktig
del av måten man kan følge opp. Det mener jeg det er anledning til
i det regelverket man har i dag, og den muligheten vi har til bruk av
sykepenger og helsevesen.
Så bringer representanten
Kristjánsson opp en del annet som går på pleiepenger og andre ordninger.
Nå har vi ikke gått inn i de problemstillingene i denne innstillingen,
men jeg anerkjenner at han tar opp en del problemstillinger som
jeg nok tenker vi skal ha et blikk på for å sørge for at vi har
velferdsordninger som ikke er fulle av hull – heller det enn å innføre
en ny velferdsordning.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Forslaget fra Kristelig
Folkeparti har en veldig god mening og et godt formål i seg som
SV støtter opp om, og som jeg tror alle partiene på Stortinget anerkjenner.
Et rausere samfunn som er bedre i oppfølgingen av folk i møte med sorg,
er det ingen som er imot.
Andre representanter
som står på flertallets linje, har allerede begrunnet hvorfor det
ikke er et flertall som går inn for dette nå. Jeg vil bare understreke
et par ting i den sammenheng. Representanten Kristjánssons forsøksvis
nøytrale framstilling var ganske god, men for SVs del er det ingen
frykt for at folk skal ta for lange permisjoner, som hovedsakelig
ligger til grunn for vårt standpunkt i denne saken. Det er nok heller
det å understreke at en sorgprosess kan være forskjellig fra person
til person, at det for noen er positivt med et kontaktpunkt i helsevesenet
i forbindelse med sorg, og at det kan holde tersklene for videre
oppsøking av f.eks. psykisk helsehjelp lavere enn ellers når det
kontaktpunktet er der. Det er noen fordeler ved den måten å gjøre
det på også, som man må ta med seg når vi gjør dette bedre framover.
Derfor vil SV
først se hvordan det fungerer når en lidelse knyttet til forlenget
sorg kommer inn som en diagnose, med den oppfølgingen og hjelpen
som tilhører det, og undersøke hvordan det treffer, og hva slags
forbedringer det kan føre til. SV sier ikke et endelig nei til sorgpermisjon,
men vi vil først se hvordan dette fungerer.
Som også representanten
Kristjánsson nevnte, har SV og Rødt tatt opp situasjonen for dem
med syke barn som mottar eller bør motta pleiepenger, for vi har
sett veldig hjerteskjærende eksempler på mennesker som ikke får
pleiepenger sånn som andre, bl.a. fordi de mottar arbeidsavklaringspenger
og da ikke får den rettigheten. Det å måtte pleie et alvorlig sykt
barn er noe som kan skje alle, også studenter og mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Derfor håper jeg det er noe Stortinget ser videre på, selv om de
forslagene ikke får flertall i dag.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Når det gjelder
bakgrunnen for denne saken, hører jeg mange i salen si at sorg ikke
er en sykdom, men en normal reaksjon. Det er nettopp derfor Kristelig
Folkeparti kommer med dette forslaget, for gir vi koder i sykmeldingssystemet,
sykeliggjør vi sorg. Det er veldig mange som skal leve med den diagnosen
hele livet etterpå. En får diagnoser som lett depresjon og lett
angst og får problemer med forsikring, adopsjon, cv og jobb – i
tillegg til at en har opplevd å miste et barn. Det er utgangspunktet
for dette.
Når Kristelig
Folkeparti begynner med barn, er det nettopp fordi det er vondt
å miste ektefelle og vondt å miste søsken, men det å miste et barn
er også ganske lammende. Det vet vi.
Vi ber ikke om
at ting skal gjøres i dette Dokument 8-forslaget. Vi ber faktisk
om at regjeringen skal jobbe med denne saken for å komme tilbake
igjen og se på muligheten for at folk skal slippe å leve med å få påklistret
en diagnose de faktisk ikke har. Det går an å knytte en sånn permisjonsordning
til fastlegeordningen nettopp for å få de viktige samtalene som
den enkelte trenger. En klarer dermed å få til den fleksibiliteten
det er snakk om.
Jeg tror det er
mange skjulte fraværsdager i en sykmeldingsordning som vi her kunne
synliggjort på en annen måte. Det er også en viktig bakgrunn for
Kristelig Folkeparti å anerkjenne sorg som en utfordring. Vi vet
at det blant barn under fire år er ca. 300 dødsfall i året. Det er
ganske mange som har tunge bører, og som hvis de trenger å være
lenger hjemme, «hvert år» faktisk får med seg en diagnose på veien
i tillegg til den tunge opplevelsen de i utgangspunktet har.
For Kristelig
Folkeparti har det vært en intensjon at regjeringen skulle ta denne
problemstillingen med seg og komme tilbake med en sak hvor en kobler
på fastleger, samtaleutfordringer og også tilknytning til arbeidsplassen,
for jeg er ikke uenig i at det også trengs. Men her er en ikke villig
til faktisk å se på den utfordringen som allerede er, der folk opplever
at de blir belastet med en diagnose de ikke har.
Til slutt vil
jeg si at vi fra Kristelig Folkepartis side støtter forslagene fra
SV og Rødt og fra Rødt alene. Det er forslagene nr. 1–3. Jeg hadde
håpet at regjeringen også hadde sett alvoret i denne saken og begynt
en plass. Så kan en godt utvide det til å gjelde flere etter hvert,
men en kan begynne en plass for ikke å legge det inn som en sykmelding,
men som en utfordring fordi en har mistet noen.
Statsråd Tonje Brenna []: Sorg er dessverre en del
av livet. Den kommer i mange former, og vi opplever den forskjellig.
Sorg er en reaksjon på tap av personer som står oss nær, men også
tap av hus og hjem, jobb og hjemland – ja, alt det som egentlig
gir hver og en av oss innhold og mening. Sorgen vår kan ta mange former,
og hvordan vi reagerer på den og håndterer den, vil være varierende
mellom oss alle. Selv kan jeg ikke se for meg noe verre enn å miste
mine barn. Skulle jeg noen gang oppleve det, tror jeg likevel det
ville kjennes litt som en varm klem å vite at det finnes folkevalgte
som er opptatt av hvordan jeg har det, så tusen takk til forslagsstillerne
for et viktig forslag.
Utgangspunktet
til dem som har skrevet forslaget, er at man trenger å være lenge
borte fra jobb når man mister et barn. Det er helt sikkert sant
for mange, men det er kanskje ikke sant for alle. For noen kan det
kanskje hjelpe å gå på jobb, mens andre opplever at arbeidet er
en stor belastning. Jeg har hørt fra folk som jobber med mennesker
som har opplevd dødsfall, at for mange etterlatte er det viktig
å prøve å ha en så normal hverdag som mulig, så tidlig som mulig,
og at det er en viktig del av det å bearbeide sorg.
Det kan for mange
mennesker være til hjelp i sorgprosessen å oppleve støtte fra leder
eller kollegaer og få lov til å tenke på noe annet. I tillegg er
det en risiko hvis folk er lenge borte fra jobb, rett og slett fordi
det kan oppleves som enda vanskeligere å komme tilbake dersom man
har hatt lite kontakt med arbeidsgiver eller kollegaer.
Det vises til
den danske ordningen og skrives i forslaget at man mener det er
nødvendig med en slik ordning også her i Norge. Den danske ordningen
gir rett til en veldig lav ytelse, som for de færreste vil dekke
inntektstapet, og det er heller ikke krav om eller rett til kontakt
med lege eller arbeidsgiver i disse månedene. Jeg synes egentlig
det høres ut som en ganske dårlig løsning.
La oss se for
oss at en eventuell norsk ordning kan gi samme utbetaling og samme
rett til oppfølging fra lege og arbeidsgiver som dagens sykmeldingsordning.
Da er i så fall den eneste reelle forskjellen fra dagens ordning at
dersom du har et barn under 18 år som du er så uheldig å miste,
har vi endret navn fra «sykmelding» til «sorgmelding». Her har jeg
faktisk en prinsipiell innvendig, fordi det er en styrke for vår
ordning at det er opp til den enkelte arbeidstaker hvorvidt man
velger å fortelle hvorfor man er sykmeldt til arbeidsgiver. Sykmelding
er i dag et forhold mellom arbeidstaker og behandler, og dersom
pasienten er så preget av sorg at man ikke kan jobbe, vil man i
dagens system få en sykmelding. Jeg mener det er et prinsipielt
viktig poeng for den enkelte arbeidstaker, også når det gjelder
spørsmålet om det er sorg som gjør at man har behov for å være borte
fra jobb.
Presidenten
[]: Det blir replikkordskifte.
Mímir Kristjánsson (R) []: Den siste tiden har vi
fått flere hjerteskjærende eksempler på foreldre som ikke blir omfattet
av pleiepengeordningen, fordi de enten har vært studenter, har hatt
arbeidsavklaringspenger eller på andre måter ikke har opptjent seg retten
til å ta vare på sine alvorlig syke barn i den norske velferdsstaten.
Disse hullene er i mine øyne ganske absurde. Det burde åpenbart
være sånn at alle foreldre har den samme rettigheten til å ta vare
på alvorlig syke barn, uavhengig av hva de skulle ha opptjent seg
av rettigheter. Så mitt spørsmål er om regjeringen og statsråden
vil ta noe initiativ for å få dekket disse hullene og sikre at alle
som har barn som blir alvorlig syke, rett og slett får samme rett
til pleiepenger.
Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er enig i beskrivelsen
til representanten om at når folk først står i en veldig vanskelig
situasjon – som det jo er å miste noen man er glad i, eller ha behov
for å være hjemme på full tid sammen med barnet sitt som er sykt
– skal vi ha ordninger som tar godt vare på folk.
I dag er det sånn
at etter å vært i aktivitet i fire uker kan du ha krav på pleiepenger.
Det er altså ikke veldig strenge krav, men representanten har rett
i at det er et inngangskrav om at du har vært i aktivitet. Dersom
du ikke har vært i aktivitet når du får behov for å være hjemme
og ta deg av det syke barnet ditt, finnes det både kommunal omsorgsstønad
og overgangsstønad for enslig mor eller far, og det finnes også
økonomisk sosialhjelp.
Vi har per nå
ikke noen plan om å foreslå utvidelser av målgruppen for pleiepengeordningen.
Det betyr ikke at den er perfekt slik den er i dag, for jeg anerkjenner fullt
ut at det er noen som faller mellom to stoler her, men vi har allerede
en del ordninger som er ment å fange opp dem dette gjelder. Derfor
har vi ingen planlagte endringer for dette nå.
Mímir Kristjánsson (R) []: Det er noen rettigheter
jeg tror statsråden og de fleste i denne salen vil være enig i at
man har bare i kraft av å være borger, eller menneske, i den norske
staten. Uansett om man har betalt mye eller lite i skatt, uansett
om man har jobbet mye eller lite, har man f.eks. krav på en ordentlig
medisinsk behandling i helsevesenet. På samme måte vil jeg tenke
at en pleiepengeordning egentlig ikke handler så mye om foreldrene
som den handler om barna. At det skal være et krav at de barnas
foreldre må ha tjent seg opp en eller annen rettighet til å ta seg
fri og ta vare på dem, framstår for meg rimelig absurd. Statsråden
viser til disse andre ordningene, og det er også det som ble kommunisert
sist man fikk et veldig godt eksempel på dette. Men er det ikke
problematisk dersom man i tillegg til å ha et veldig alvorlig sykt
barn må gå inn og søke f.eks. økonomisk sosialhjelp og dokumentere
behovet for det, framfor bare å få en automatisk velferdsrettighet
som pleiepenger er?
Statsråd Tonje Brenna []: Selv om dette er ordninger
som mennesker i en veldig krevende situasjon kan komme til å trenge,
tror jeg ikke vi skal undervurdere at de ordningene vi har, fungerer
forholdsvis godt, selv om de ikke er perfekte. Det er nylig gjort
ganske store utvidelser i målgruppen for pleiepengeordningen. Det
var vel i 2017–2018, tror jeg, at det ble gjort store endringer,
noe som gjør at den gjelder for veldig mange flere. Det er også
gjennomført ganske store evalueringer av de ordningene vi har, som
viser at de ordningene vi har, fungerer godt.
Jeg gjentar at
det ikke betyr at de er perfekte, men la oss heller ikke snakke
om dette på en måte som gjør at det framstår som at man ikke har
noen rettigheter – for det har man. Dersom du har et så sykt barn
at du må ta vare på det barnet, og ikke har noen form for rettigheter til
annen inntektssikring, er økonomisk sosialhjelp et sted du kan få
støtte. Jeg forstår at det kanskje ikke er ideelt eller det den
enkelte drømmer om i en så vanskelig situasjon, men det er tross
alt en viktig bunnplanke i velferdsstaten vår, som skal sikre folk
økonomisk hjelp.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Statsråden sa at
vi viste til 26 uker i Danmark. Det betyr ikke at det trenger å
være løsningen i Norge. Det er fullt mulig for regjeringen å lage
et bedre forslag, for jeg er enig i at Danmarks ordning ikke er
fullkommen.
Jeg har lyst å
utfordre statsråden: Hva vil hun si til foreldre som mister et barn
og som får en diagnose, og som skal leve med den diagnosen når det
gjelder både en eventuell adopsjon og en forsikring, hvor nettopp den
diagnosen i dag er en utfordring for å komme videre i arbeidslivet
eller i en privat situasjon?
Statsråd Tonje Brenna []: Til dem vil jeg si at det
forstår jeg er veldig vanskelig. Jeg forstår også at i det øyeblikket
du får en eller annen form for diagnose, som du egentlig er «avhengig
av» å få for å få utløst en form for rettighet, kan det for en del
mennesker medføre at du får noen stengsler i den andre enden, f.eks.,
som representanten er inne på, problemer med å få forsikringer eller
andre typer avtaler, fordi du kan framstå som en person som er syk,
når du ikke er det.
Jeg tror ikke
det er mulig å lage et helt perfekt, vanntett system her. Men jeg
tror og håper at det ved ganske mange anledninger i livet hvor dette
vil møte deg siden, er mulig å forklare og dokumentere at noe skjedde
i mitt liv, f.eks. at jeg har mistet et barn for en tid tilbake,
at jeg har det enten bedre i dag eller tiden har hjulpet meg noe på
vei, og at det ikke skal skape store hindringer i livet til vedkommende.
Jeg er usikker
på om det å ha en sorgmelding fratar deg den potensielle belastningen
det er å leve videre med en diagnose du har fått av en behandler.
Derfor står jeg fast ved det prinsipielle. Jeg mener det er bedre
at vi har en sykmeldingsordning, som fritar den ansatte fra å måtte
oppgi hvorfor man er borte fra jobb.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg føler at statsråden
snakker litt mot seg selv, for på den ene siden sier statsråden
at en skal slippe å oppgi, men når en kommer i en situasjon og blir
spurt hva som er grunnen, må en jo oppgi det i de situasjonene,
og det gjør at en ikke anerkjenner sorg som noe annet enn en diagnose.
Tenker ikke statsråden at det å miste noen, ikke er en diagnose?
Det er en helt normal situasjon, det ville være rart om en ikke
reagerte etter å ha mistet et barn. Så blir spørsmålet hvordan en
kan få til en fleksibilitet. Hva er det som gjør at statsråden og
regjeringen ikke engang er villig til å se på muligheten, men ønsker
å legge det inn i en automatisk sykmeldingsordning og dermed basere
det på en diagnose?
Statsråd Tonje Brenna []: Når jeg skal prøve å sortere
spørsmålene jeg blir stilt her, er det grunnleggende: Hva gjør du
hvis du blir spurt om hvorfor du var borte fra jobb en gitt periode
hvis svaret er at du har mistet barnet ditt, og du ikke har et ønske
om å oppgi det? Den situasjonen er helt sann uansett om det var
en sorgmelding eller en sykmelding som sto på dokumentet du leverte
til din arbeidsgiver den gangen. Den sorgen, det tapet og den belastningen
det er i ditt liv, vil følge deg resten av livet, uansett hva som
sto på det papiret. Derfor mener jeg at det er fullt mulig å anerkjenne at
sorg er lammende for mange mennesker i mange situasjoner, og det
er fullt forståelig, kanskje særlig hvis du mister et barn, uten
å si at vi dermed skal lage en annen type institutt for dem som
mister et barn, for å få dokumentasjon på at du har, for å si det
enkelt, gyldig fravær fra arbeidsplassen. Jeg mener det er verdifullt
at du i dag kan bli sykmeldt uten å måtte oppgi til din arbeidsgiver
hvorfor du er sykmeldt, og det mener jeg faktisk er en del av det
å verne også den enkelte fra å bli pålagt å meddele hvordan en har
det f.eks. etter å ha mistet et barn.
Presidenten
[]: Replikkordskiftet er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 4.
Votering, sjå voteringskapittel