Stortinget - Møte torsdag den 15. februar 2024

Dato: 15.02.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 188 S (2023–2024), jf. Dokument 8:45 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:49:02]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug Vervik Bollestad, Dag-Inge Ulstein og Kjell Ingolf Ropstad om å innføre sorgpermisjon for foreldre som har mistet barn (Innst. 188 S (2023–2024), jf. Dokument 8:45 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Mímir Kristjánsson (R) [] (ordfører for saken): Dette er en viktig og også vond sak for dem det gjelder. Det handler om hvordan vi som velferdsstat ivaretar foreldre som mister barn, noe jeg tror er av det mest grusomme alle som har barn kan tenke seg å oppleve.

Jeg tror det vil være feil å framstille denne saken som om det er noen uenighet om at vi skal ta vare på disse foreldrene. Det tror jeg nok alle partier her er enige om, men det er uenighet om hvordan man gjør det på best mulig måte. Dette er et forsøk på å gi en nøytral oppsummering, som andre gjerne må korrigere hvis det ikke blir særlig nøytralt.

Flertallet mener at dette ivaretas best gjennom sykepengeordningen og forbedringer i sykepengeordningen, mens forslagsstiller, og også mitt parti, som støtter forslaget fra Kristelig Folkeparti, mener at det bør lages en egen sorgpermisjonsordning etter modell fra våre naboland. Kort fortalt er argumentet for det første synet at man risikerer at flere tar seg lengre permisjon enn de egentlig trenger eller har behov for, mens argumentet for det andre synet er at det er galt å sette en diagnose på sorg på denne måten. Tilhengerne av dagens system mener at det kan utbedres ved å endre hvilke diagnoser det er mulig å sykmelde seg for. – Det var i hvert fall et forsøk på en nøytral oppsummering av saken.

På vegne av mitt eget parti, Rødt, vil jeg si at vi har lagt inn noen forslag som handler om den andre siden av akkurat dette problemet, nemlig hva som skjer i den såkalte pleiepengeordningen – hvilke rettigheter det er foreldre har når barna deres blir alvorlig syke. Der har vi etter vårt syn en stor feil i dagens system, og det er noe så absurd som at slik pleiepengeordningen er, må man opptjene seg en rett til å ta vare på sitt alvorlig syke barn. Det vil si at hvis man f.eks. har gått på arbeidsavklaringspenger, eller for den saks skyld har vært student, har man ikke opptjent seg rettigheten til å få være hjemme med sitt svært alvorlig syke barn. Det er i mine øyne ganske absurd. Retten til å ta vare på et barn som f.eks. får alvorlig kreft, er ikke noe man må gjøre seg fortjent til gjennom å arbeide så og så mange år eller tjene så og så mye penger. Det er en rettighet som alle foreldre bør ha hvis de er så uheldige at det rammer deres familie. Derfor har Rødt fremmet flere forslag om å forbedre og tette hullene i pleiepengeordningen, slik at vi kan sikre at alle foreldre som har barn med alvorlige sykdommer, ikke bare får pleiepenger, men også kan være sikre på å ha økonomisk trygghet når barna deres er syke.

Med dette tar jeg opp forslagene Rødt står bak.

Presidenten []: Da har representanten Mímir Kristjánsson tatt opp de forslagene han refererte til.

Torbjørn Vereide (A) []: Sorg er ikkje ein sjukdom, men ein kan bli sjuk av sorg. Viss ein opplever det verste ein kan oppleve i løpet av eit liv, er det utruleg viktig at ein får den hjelpa og den sikkerheita ein treng. Difor er det utruleg bra at vi har ei sjukelønsordning som ikkje berre sikrar ein med pengar, altså den økonomiske tryggleiken, men at ein òg får møte eit helsevesen som kan ta vare på deg og gje den oppfølginga ein treng når ein står i det.

Eg synest det er mange fine intensjonar som ligg bak Kristeleg Folkepartis forslag om ein eigen sorgpermisjon, men eg trur ikkje det vil hjelpe. Ein av grunnane er at eg trur at ei parallell ordning – ein viser til Danmark, med 26 veker – ikkje vil vere like god som det vi har i dagens system. Vidare står det i forslaget til Kristeleg Folkeparti at dette vil gjelde viss ein har eit barn som døyr, men viss ein har ei separat ordning, er det veldig fort gjort å falle utanfor viss ein f.eks. har ein ektefelle som døyr. Det er nokre hòl her som ikkje er så enkle å gå forbi.

Eg hadde ein samtale med representanten Bollestad og ein fastlege i dag tidleg. Han fortalde om sine opplevingar, ikkje berre som praktiserande fastlege i 35 år, men òg korleis det var som forelder å miste barnet sitt, korleis det var å stå i det og føle at ein sat heilt i botnen av eit hól og sleit med å kome seg opp igjen. Den same mannen var veldig tydeleg på at det er viktig at ein beheld den oppfølginga, den hjelpa og den tryggleiken innanfor dagens ordning, i staden for å lage det Kristeleg Folkeparti føreslår. Det synest eg er verdt å lytte til.

Når ein står i denne type kriser, kan det for nokon vere viktig å vere litt åleine, men for andre kan det vere riktig å ha litt tilknyting til det fellesskapet ein har på arbeidsplassen sin. Den faglege, heilskaplege vurderinga får ein best til i samtale med fastlege.

Eg er veldig glad for at ein jobbar med å innføre eit nytt diagnoseregister i spesialisthelsetenesta for dei som slit så lenge at ein får ein rein vedvarande sorgdiagnose. Det synest eg er viktig at Noreg fortset å jobbe med.

Det er mange andre argument som kunne ha blitt dratt opp, men vi meiner – saman med resten av fleirtalet her – at forbetringar i sjukelønsordninga må gjerast i ein heilskap, det kan ikkje takast ut og trekkjast inn som ei eiga ordning snevra inn til det Kristeleg Folkeparti føreslår.

Aleksander Stokkebø (H) []: Jeg vil starte med å rose forslagsstillerne for å reise en viktig debatt om hvordan vi best mulig tar vare på dem som mister noen de er så inderlig glad i. Forslagsstillerne foreslår sorgpermisjon når man mister egne barn. Like aktuelt er spørsmålet for folk som mister foreldre, kjæreste, søsken eller andre de er glad i.

Kristelig Folkeparti har flere gode poeng, men som saksordføreren var inne på, har vi noen betenkninger og bekymringer tilknyttet et sånt forslag. Vi er bl.a. bekymret for at det kan skape en forventning om at man skal være borte fra jobb, og det vil være uheldig. Vi må anerkjenne at sorgprosesser foregår forskjellig, og at reaksjonene og den mest hensiktsmessige håndteringen kan variere betydelig fra person til person. Noen kan trenge tid borte fra arbeidsplassen for å bearbeide sorgen, mens andre vil ha godt av snarest mulig å opprettholde en tilknytning til arbeidsplassen – komme i gang, få et fristed fra sorgen, få klarnet tankene.

Det er viktig for mennesker i sorg at legen selvfølgelig nøye vurderer behovet for oppfølging og behandling av eventuelle psykiske reaksjoner som kan oppstå, enten det er vansker med konsentrasjonsevne eller hukommelse, og i noen tilfeller vil det være riktig å sykmelde. Det er viktig at den sørgende møtes av både lege, Nav og ikke minst arbeidsgiver på en god måte, og at man i fellesskap både vurderer den sørgendes situasjon, hvor lang tid man trenger på å komme tilbake, og ikke minst nettopp å finne ut hva som er den rette veien tilbake til arbeidslivet.

Om man i stedet for sykmelding i enkelte tilfeller skulle hatt en form for sorgpermisjon, er en interessant debatt. Samtidig bør store endringer i velferdsytelser ikke vedtas gjennom representantforslag. Slik reformer bør vurderes i lys av hele sykepengesystemet og sikkerhetsnettet for å sikre et mest mulig treffende system for alle.

Høyre ser derfor fram til den videre debatten om dette, både i vårt parti og sammen med gode kollegaer i bl.a. Kristelig Folkeparti.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: I likhet med foregående taler er jeg glad for at Kristelig Folkeparti satte dette temaet på dagsordenen. Det å diskutere noe såpass krevende – hva skal en kalle det, for det er jo ikke en diagnose, men en situasjon – som det å takle sorg, er det av og til vanskelig å sette helt de rette ordene på. Men det er en helt normal reaksjon, for å si det slik. Det er noe vi som mennesker må gjennom, spesielt når vi mister noen som er nær, men det er veldig individuelt. Noen trenger en timeout, andre trenger kanskje nærhet og et fellesskap for å holde hjulene i gang. Noen vil kanskje til og med trenge arbeidsplassen gå til, fordi det er det mest normale for å holde hodet over vann i en ellers kanskje vanskelig livssituasjon.

Det at vi har et system som kan håndtere dette på en fleksibel måte – noen ganger må man jo ha det – er på mange måter det vi er på jakt etter her. Derfor har vi i Senterpartiet også endt opp med at vi ikke tror på en løsning der man skal innføre en ny velferdsordning, en ny ordning med en sorgpermisjon.

Jeg anerkjenner selvfølgelig at den enkelte vil ha behov for mange og kanskje forskjellige velferdsordninger. Det åpenbare er jo fastlegen, tilgang på psykologisk hjelp, men kanskje også andre nettverk. Og den dialogen som en gjennom arbeidsgiver opp mot Nav og andre skal ha, er for mange en viktig del av måten man kan følge opp. Det mener jeg det er anledning til i det regelverket man har i dag, og den muligheten vi har til bruk av sykepenger og helsevesen.

Så bringer representanten Kristjánsson opp en del annet som går på pleiepenger og andre ordninger. Nå har vi ikke gått inn i de problemstillingene i denne innstillingen, men jeg anerkjenner at han tar opp en del problemstillinger som jeg nok tenker vi skal ha et blikk på for å sørge for at vi har velferdsordninger som ikke er fulle av hull – heller det enn å innføre en ny velferdsordning.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Forslaget fra Kristelig Folkeparti har en veldig god mening og et godt formål i seg som SV støtter opp om, og som jeg tror alle partiene på Stortinget anerkjenner. Et rausere samfunn som er bedre i oppfølgingen av folk i møte med sorg, er det ingen som er imot.

Andre representanter som står på flertallets linje, har allerede begrunnet hvorfor det ikke er et flertall som går inn for dette nå. Jeg vil bare understreke et par ting i den sammenheng. Representanten Kristjánssons forsøksvis nøytrale framstilling var ganske god, men for SVs del er det ingen frykt for at folk skal ta for lange permisjoner, som hovedsakelig ligger til grunn for vårt standpunkt i denne saken. Det er nok heller det å understreke at en sorgprosess kan være forskjellig fra person til person, at det for noen er positivt med et kontaktpunkt i helsevesenet i forbindelse med sorg, og at det kan holde tersklene for videre oppsøking av f.eks. psykisk helsehjelp lavere enn ellers når det kontaktpunktet er der. Det er noen fordeler ved den måten å gjøre det på også, som man må ta med seg når vi gjør dette bedre framover.

Derfor vil SV først se hvordan det fungerer når en lidelse knyttet til forlenget sorg kommer inn som en diagnose, med den oppfølgingen og hjelpen som tilhører det, og undersøke hvordan det treffer, og hva slags forbedringer det kan føre til. SV sier ikke et endelig nei til sorgpermisjon, men vi vil først se hvordan dette fungerer.

Som også representanten Kristjánsson nevnte, har SV og Rødt tatt opp situasjonen for dem med syke barn som mottar eller bør motta pleiepenger, for vi har sett veldig hjerteskjærende eksempler på mennesker som ikke får pleiepenger sånn som andre, bl.a. fordi de mottar arbeidsavklaringspenger og da ikke får den rettigheten. Det å måtte pleie et alvorlig sykt barn er noe som kan skje alle, også studenter og mottakere av arbeidsavklaringspenger. Derfor håper jeg det er noe Stortinget ser videre på, selv om de forslagene ikke får flertall i dag.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Når det gjelder bakgrunnen for denne saken, hører jeg mange i salen si at sorg ikke er en sykdom, men en normal reaksjon. Det er nettopp derfor Kristelig Folkeparti kommer med dette forslaget, for gir vi koder i sykmeldingssystemet, sykeliggjør vi sorg. Det er veldig mange som skal leve med den diagnosen hele livet etterpå. En får diagnoser som lett depresjon og lett angst og får problemer med forsikring, adopsjon, cv og jobb – i tillegg til at en har opplevd å miste et barn. Det er utgangspunktet for dette.

Når Kristelig Folkeparti begynner med barn, er det nettopp fordi det er vondt å miste ektefelle og vondt å miste søsken, men det å miste et barn er også ganske lammende. Det vet vi.

Vi ber ikke om at ting skal gjøres i dette Dokument 8-forslaget. Vi ber faktisk om at regjeringen skal jobbe med denne saken for å komme tilbake igjen og se på muligheten for at folk skal slippe å leve med å få påklistret en diagnose de faktisk ikke har. Det går an å knytte en sånn permisjonsordning til fastlegeordningen nettopp for å få de viktige samtalene som den enkelte trenger. En klarer dermed å få til den fleksibiliteten det er snakk om.

Jeg tror det er mange skjulte fraværsdager i en sykmeldingsordning som vi her kunne synliggjort på en annen måte. Det er også en viktig bakgrunn for Kristelig Folkeparti å anerkjenne sorg som en utfordring. Vi vet at det blant barn under fire år er ca. 300 dødsfall i året. Det er ganske mange som har tunge bører, og som hvis de trenger å være lenger hjemme, «hvert år» faktisk får med seg en diagnose på veien i tillegg til den tunge opplevelsen de i utgangspunktet har.

For Kristelig Folkeparti har det vært en intensjon at regjeringen skulle ta denne problemstillingen med seg og komme tilbake med en sak hvor en kobler på fastleger, samtaleutfordringer og også tilknytning til arbeidsplassen, for jeg er ikke uenig i at det også trengs. Men her er en ikke villig til faktisk å se på den utfordringen som allerede er, der folk opplever at de blir belastet med en diagnose de ikke har.

Til slutt vil jeg si at vi fra Kristelig Folkepartis side støtter forslagene fra SV og Rødt og fra Rødt alene. Det er forslagene nr. 1–3. Jeg hadde håpet at regjeringen også hadde sett alvoret i denne saken og begynt en plass. Så kan en godt utvide det til å gjelde flere etter hvert, men en kan begynne en plass for ikke å legge det inn som en sykmelding, men som en utfordring fordi en har mistet noen.

Statsråd Tonje Brenna []: Sorg er dessverre en del av livet. Den kommer i mange former, og vi opplever den forskjellig. Sorg er en reaksjon på tap av personer som står oss nær, men også tap av hus og hjem, jobb og hjemland – ja, alt det som egentlig gir hver og en av oss innhold og mening. Sorgen vår kan ta mange former, og hvordan vi reagerer på den og håndterer den, vil være varierende mellom oss alle. Selv kan jeg ikke se for meg noe verre enn å miste mine barn. Skulle jeg noen gang oppleve det, tror jeg likevel det ville kjennes litt som en varm klem å vite at det finnes folkevalgte som er opptatt av hvordan jeg har det, så tusen takk til forslagsstillerne for et viktig forslag.

Utgangspunktet til dem som har skrevet forslaget, er at man trenger å være lenge borte fra jobb når man mister et barn. Det er helt sikkert sant for mange, men det er kanskje ikke sant for alle. For noen kan det kanskje hjelpe å gå på jobb, mens andre opplever at arbeidet er en stor belastning. Jeg har hørt fra folk som jobber med mennesker som har opplevd dødsfall, at for mange etterlatte er det viktig å prøve å ha en så normal hverdag som mulig, så tidlig som mulig, og at det er en viktig del av det å bearbeide sorg.

Det kan for mange mennesker være til hjelp i sorgprosessen å oppleve støtte fra leder eller kollegaer og få lov til å tenke på noe annet. I tillegg er det en risiko hvis folk er lenge borte fra jobb, rett og slett fordi det kan oppleves som enda vanskeligere å komme tilbake dersom man har hatt lite kontakt med arbeidsgiver eller kollegaer.

Det vises til den danske ordningen og skrives i forslaget at man mener det er nødvendig med en slik ordning også her i Norge. Den danske ordningen gir rett til en veldig lav ytelse, som for de færreste vil dekke inntektstapet, og det er heller ikke krav om eller rett til kontakt med lege eller arbeidsgiver i disse månedene. Jeg synes egentlig det høres ut som en ganske dårlig løsning.

La oss se for oss at en eventuell norsk ordning kan gi samme utbetaling og samme rett til oppfølging fra lege og arbeidsgiver som dagens sykmeldingsordning. Da er i så fall den eneste reelle forskjellen fra dagens ordning at dersom du har et barn under 18 år som du er så uheldig å miste, har vi endret navn fra «sykmelding» til «sorgmelding». Her har jeg faktisk en prinsipiell innvendig, fordi det er en styrke for vår ordning at det er opp til den enkelte arbeidstaker hvorvidt man velger å fortelle hvorfor man er sykmeldt til arbeidsgiver. Sykmelding er i dag et forhold mellom arbeidstaker og behandler, og dersom pasienten er så preget av sorg at man ikke kan jobbe, vil man i dagens system få en sykmelding. Jeg mener det er et prinsipielt viktig poeng for den enkelte arbeidstaker, også når det gjelder spørsmålet om det er sorg som gjør at man har behov for å være borte fra jobb.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mímir Kristjánsson (R) []: Den siste tiden har vi fått flere hjerteskjærende eksempler på foreldre som ikke blir omfattet av pleiepengeordningen, fordi de enten har vært studenter, har hatt arbeidsavklaringspenger eller på andre måter ikke har opptjent seg retten til å ta vare på sine alvorlig syke barn i den norske velferdsstaten. Disse hullene er i mine øyne ganske absurde. Det burde åpenbart være sånn at alle foreldre har den samme rettigheten til å ta vare på alvorlig syke barn, uavhengig av hva de skulle ha opptjent seg av rettigheter. Så mitt spørsmål er om regjeringen og statsråden vil ta noe initiativ for å få dekket disse hullene og sikre at alle som har barn som blir alvorlig syke, rett og slett får samme rett til pleiepenger.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er enig i beskrivelsen til representanten om at når folk først står i en veldig vanskelig situasjon – som det jo er å miste noen man er glad i, eller ha behov for å være hjemme på full tid sammen med barnet sitt som er sykt – skal vi ha ordninger som tar godt vare på folk.

I dag er det sånn at etter å vært i aktivitet i fire uker kan du ha krav på pleiepenger. Det er altså ikke veldig strenge krav, men representanten har rett i at det er et inngangskrav om at du har vært i aktivitet. Dersom du ikke har vært i aktivitet når du får behov for å være hjemme og ta deg av det syke barnet ditt, finnes det både kommunal omsorgsstønad og overgangsstønad for enslig mor eller far, og det finnes også økonomisk sosialhjelp.

Vi har per nå ikke noen plan om å foreslå utvidelser av målgruppen for pleiepengeordningen. Det betyr ikke at den er perfekt slik den er i dag, for jeg anerkjenner fullt ut at det er noen som faller mellom to stoler her, men vi har allerede en del ordninger som er ment å fange opp dem dette gjelder. Derfor har vi ingen planlagte endringer for dette nå.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er noen rettigheter jeg tror statsråden og de fleste i denne salen vil være enig i at man har bare i kraft av å være borger, eller menneske, i den norske staten. Uansett om man har betalt mye eller lite i skatt, uansett om man har jobbet mye eller lite, har man f.eks. krav på en ordentlig medisinsk behandling i helsevesenet. På samme måte vil jeg tenke at en pleiepengeordning egentlig ikke handler så mye om foreldrene som den handler om barna. At det skal være et krav at de barnas foreldre må ha tjent seg opp en eller annen rettighet til å ta seg fri og ta vare på dem, framstår for meg rimelig absurd. Statsråden viser til disse andre ordningene, og det er også det som ble kommunisert sist man fikk et veldig godt eksempel på dette. Men er det ikke problematisk dersom man i tillegg til å ha et veldig alvorlig sykt barn må gå inn og søke f.eks. økonomisk sosialhjelp og dokumentere behovet for det, framfor bare å få en automatisk velferdsrettighet som pleiepenger er?

Statsråd Tonje Brenna []: Selv om dette er ordninger som mennesker i en veldig krevende situasjon kan komme til å trenge, tror jeg ikke vi skal undervurdere at de ordningene vi har, fungerer forholdsvis godt, selv om de ikke er perfekte. Det er nylig gjort ganske store utvidelser i målgruppen for pleiepengeordningen. Det var vel i 2017–2018, tror jeg, at det ble gjort store endringer, noe som gjør at den gjelder for veldig mange flere. Det er også gjennomført ganske store evalueringer av de ordningene vi har, som viser at de ordningene vi har, fungerer godt.

Jeg gjentar at det ikke betyr at de er perfekte, men la oss heller ikke snakke om dette på en måte som gjør at det framstår som at man ikke har noen rettigheter – for det har man. Dersom du har et så sykt barn at du må ta vare på det barnet, og ikke har noen form for rettigheter til annen inntektssikring, er økonomisk sosialhjelp et sted du kan få støtte. Jeg forstår at det kanskje ikke er ideelt eller det den enkelte drømmer om i en så vanskelig situasjon, men det er tross alt en viktig bunnplanke i velferdsstaten vår, som skal sikre folk økonomisk hjelp.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Statsråden sa at vi viste til 26 uker i Danmark. Det betyr ikke at det trenger å være løsningen i Norge. Det er fullt mulig for regjeringen å lage et bedre forslag, for jeg er enig i at Danmarks ordning ikke er fullkommen.

Jeg har lyst å utfordre statsråden: Hva vil hun si til foreldre som mister et barn og som får en diagnose, og som skal leve med den diagnosen når det gjelder både en eventuell adopsjon og en forsikring, hvor nettopp den diagnosen i dag er en utfordring for å komme videre i arbeidslivet eller i en privat situasjon?

Statsråd Tonje Brenna []: Til dem vil jeg si at det forstår jeg er veldig vanskelig. Jeg forstår også at i det øyeblikket du får en eller annen form for diagnose, som du egentlig er «avhengig av» å få for å få utløst en form for rettighet, kan det for en del mennesker medføre at du får noen stengsler i den andre enden, f.eks., som representanten er inne på, problemer med å få forsikringer eller andre typer avtaler, fordi du kan framstå som en person som er syk, når du ikke er det.

Jeg tror ikke det er mulig å lage et helt perfekt, vanntett system her. Men jeg tror og håper at det ved ganske mange anledninger i livet hvor dette vil møte deg siden, er mulig å forklare og dokumentere at noe skjedde i mitt liv, f.eks. at jeg har mistet et barn for en tid tilbake, at jeg har det enten bedre i dag eller tiden har hjulpet meg noe på vei, og at det ikke skal skape store hindringer i livet til vedkommende.

Jeg er usikker på om det å ha en sorgmelding fratar deg den potensielle belastningen det er å leve videre med en diagnose du har fått av en behandler. Derfor står jeg fast ved det prinsipielle. Jeg mener det er bedre at vi har en sykmeldingsordning, som fritar den ansatte fra å måtte oppgi hvorfor man er borte fra jobb.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg føler at statsråden snakker litt mot seg selv, for på den ene siden sier statsråden at en skal slippe å oppgi, men når en kommer i en situasjon og blir spurt hva som er grunnen, må en jo oppgi det i de situasjonene, og det gjør at en ikke anerkjenner sorg som noe annet enn en diagnose. Tenker ikke statsråden at det å miste noen, ikke er en diagnose? Det er en helt normal situasjon, det ville være rart om en ikke reagerte etter å ha mistet et barn. Så blir spørsmålet hvordan en kan få til en fleksibilitet. Hva er det som gjør at statsråden og regjeringen ikke engang er villig til å se på muligheten, men ønsker å legge det inn i en automatisk sykmeldingsordning og dermed basere det på en diagnose?

Statsråd Tonje Brenna []: Når jeg skal prøve å sortere spørsmålene jeg blir stilt her, er det grunnleggende: Hva gjør du hvis du blir spurt om hvorfor du var borte fra jobb en gitt periode hvis svaret er at du har mistet barnet ditt, og du ikke har et ønske om å oppgi det? Den situasjonen er helt sann uansett om det var en sorgmelding eller en sykmelding som sto på dokumentet du leverte til din arbeidsgiver den gangen. Den sorgen, det tapet og den belastningen det er i ditt liv, vil følge deg resten av livet, uansett hva som sto på det papiret. Derfor mener jeg at det er fullt mulig å anerkjenne at sorg er lammende for mange mennesker i mange situasjoner, og det er fullt forståelig, kanskje særlig hvis du mister et barn, uten å si at vi dermed skal lage en annen type institutt for dem som mister et barn, for å få dokumentasjon på at du har, for å si det enkelt, gyldig fravær fra arbeidsplassen. Jeg mener det er verdifullt at du i dag kan bli sykmeldt uten å måtte oppgi til din arbeidsgiver hvorfor du er sykmeldt, og det mener jeg faktisk er en del av det å verne også den enkelte fra å bli pålagt å meddele hvordan en har det f.eks. etter å ha mistet et barn.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel