Utenriksminister Espen Barth Eide [13:02:34]: Det er elleve år siden sist jeg holdt en utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget. Den gang, i 2013, så verden ganske annerledes ut enn i dag. Vi visste det ikke da, men 2013 var kanskje det siste året i post kaldkrigsæraen, det vi kan kalle «det lange nittitallet». Året etter ble Krym okkupert av Russland, og russiske soldater gikk inn i Øst-Ukraina.

Under den kalde krigen var det høyspent mellom øst og vest, men det var ikke krig i Europa. Da muren falt i 1989 og forholdet mellom de gamle supermaktene ble preget av samarbeid, handel og globalisering, sluttet vi langt på vei å bekymre oss for tradisjonelle, mellomstatlige kriger. Vi konsentrerte oss i stedet om de mange andre konfliktene som dukket opp. Mange av disse konfliktene, ikke minst i sør og øst i Europa, hadde lange historiske røtter, men de var blitt holdt i ro av den kalde krigens dynamikk.

En grunnleggende forskjell fra da jeg holdt min redegjørelse i 2013, er at vi nå er tilbake til et spenningsnivå mellom Russland og Vesten som i hvert fall minner om den kalde krigen, men denne gangen er ikke krigen lenger kald. Vi må igjen forholde oss til en klassisk invasjonskrig i Europa. Vi har ikke opplevd noe liknende på vårt kontinent siden annen verdenskrig.

Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske trussel. Ingen andre kriser eller konflikter har potensial til å påvirke Norges og Europas sikkerhet i samme grad. Samtidig har ikke alle de andre konfliktene forsvunnet av den grunn. Borgerkriger og væpnede konflikter, ofte fulgt av humanitære katastrofer, bidrar fortsatt til en mer ustabil og uforutsigbar verden. Ikke minst ser vi det når vi ser hvordan katastrofen i Gaza bidrar til spredning av konflikter også ut av regionen.

Formålet med norsk utenrikspolitikk er å fremme norske interesser og å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i verden. Dette betyr, kort sagt, at fred er i norsk egeninteresse – en interesse vi deler med de fleste andre stater.

Feltet «utenrikspolitikk» kan egentlig deles i to. Det ene dreier seg om lands forhold til hverandre, det andre om verdenssamfunnets forhold til globale utfordringer. Klima- og naturkrisen kan f.eks. bare løses om landene samarbeider på bred front. Det samme gjelder spørsmål om global helse, matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse.

Når vi stadig må håndtere kriser, krig og konflikter, tar det oksygenet bort fra arbeidet med menneskehetens felles utfordringer.

Fra denne talerstol har det ofte blitt utbasunert at «norsk utenrikspolitikk ligger fast», men den devisen fungerer best når verden der ute blir ved sin lest. Når verden er i rask endring, må vi forstå hva endringene i verden betyr for oss, og utvikle vår politikk deretter. Det krever at vi er bevisst hvem Norge er i verden, og hvilke fotavtrykk vi setter. Noen ganger er de fotavtrykkene større enn vår rene størrelse skulle tilsi. Vi er fem og en halv millioner mennesker her i landet – 7 promille av verdens befolkning. Mer enn 115 av verdens stater har en større befolkning. For hver nordmann som går på denne kloden, er det 259 kinesere og 261 indere.

Vi er geografisk plassert langt mot nord i en ytterkant av verden. Fra en satellitt i verdensrommet vil Norge ved første øyekast fortone seg som en liten stripe land like under Nordpolen. Legger vi derimot til havområdene, vil vårt geografiske avtrykk fortone seg helt annerledes. Etter noen målestokker er vi da den 13. største nasjonen i verden. Vi er på 20-tallet et sted på listen over verdens største økonomier. Vi er også nå Europas største eksportør av energi.

Vi eier et av verdens største statlige investeringsfond med investeringer i nær 9 000 selskaper i over 70 land. Verken energieksport eller Statens pensjonsfond utland er eller skal være utenrikspolitiske instrumenter som sådanne, men det gir oss likevel internasjonal tyngde og internasjonal oppmerksomhet og med det utenrikspolitisk gjennomslagskraft. Det bidrar også våre havområder med.

Vi har også noen av de mest utviklede kompetansemiljøene i verden innenfor spørsmål om grønn teknologi, som bidrar til omstilling og det grønne skiftet langt utenfor egne grenser.

Med vår åpne og utadrettede økonomi setter Norge derfor fotavtrykk kloden rundt. Samtidig er det åpenbart slik at Norge blir mer påvirket av verden enn verden blir påvirket av Norge. Vi har ikke en tyngde eller innflytelse som tillater oss å diktere løsninger, verdisyn eller regelverk. Det betyr likevel at Norge har større innflytelse enn hva mange tror. Vi utgjør en forskjell. Det er en del av bildet vi må forholde oss til når vi utvikler vår politikk. Vi har det den amerikanske forskeren Joseph Nye for mange år siden kalte «smart makt», som betyr at vi, når vi ønsker det og bruker den riktig, kan ha innflytelse og påvirkning uten å være en stormakt. Regjeringen skal bruke denne smarte makten til å tjene norske interesser best mulig.

Veldig mye av det som er i Norges interesse, er også i resten av verdens interesse, som f.eks. en fredelig og forutsigbar verden basert på folkerett og felles spilleregler. Norge er et foregangsland i å investere i tiltak som bidrar til en mer stabil verden. Klimaendringer, kampen mot fattigdom og bidrag til vekst og bedre styresett ses i sammenheng med vår egen sikkerhet.

Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken henger tettere sammen enn noen gang, og jeg er glad for at det fortsatt er politisk enighet om et høyt norsk bistandsbudsjett. Det styrker også vår troverdighet globalt og ikke minst overfor utviklingslandene.

Utfallet av Norges største sikkerhetspolitiske trussel, krigen mot Ukraina, vil påvirke Europa i generasjoner. Hvordan og når krigen vil ende, er fortsatt høyst uvisst. Det vi vet, er at krigen har endret rammevilkårene for både norsk og europeisk sikkerhet. Derfor har det vært avgjørende for oss å håndtere denne krigen i tett samarbeid med allierte og med våre europeiske partnere.

NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste og har vært det i 75 år. Etter flere tiår der operasjoner under fjerne himmelstrøk dominerte, har NATOs oppgaver hjemme i det euroatlantiske området igjen kommet i sentrum. NATO har blitt enda viktigere for norsk sikkerhet og norsk situasjonsforståelse i nord, og enda viktigere for NATO.

NATO har nok en gang klart å omstille seg. Den kollektive forsvarsforpliktelsen er igjen alliansens hovedoppgave. Finsk og endelig også svensk medlemskap i NATO betyr svært mye for forsvaret av Norden og Norge. Mange år med stadig nærmere praktisk, nordisk forsvarspolitisk samarbeid har båret frukter. Det har bidratt til at både Sverige og Finland har kommet nærmere oss, og at de er langt mer forberedt på hva som følger av NATO-samarbeidet. Nå, når alle også formelt blir allierte, vil mulighetene for forsvarspolitisk integrasjon i Norden bli enda større. Dette er svært gode nyheter for Norge og norsk sikkerhet. Den økte satsingen på forsvar i europeiske land er viktig i seg selv og kan i tillegg bidra til å holde USA engasjert i europeisk sikkerhet også i framtiden.

For president Putin er ikke krigen mot Ukraina et spørsmål om territorium. Han ønsker politisk kontroll over hele Ukraina og anser europeisk sikkerhet som et nullsumspill. Russland driver nå en utmattelseskrig, og ukrainerne forsvarer daglig en frontlinje på over 1 000 kilometer.

Ukraina er kritisk avhengig av fortsatt sterk støtte. Flere land har nå sett til Norge og Nansen-programmet og lansert flerårige støtteprogrammer. Nansen-programmet er langsiktig, fleksibelt og basert på politisk konsensus. Den sivile delen av Nansen-programmet omfatter også Ukrainas naboland Moldova, som er hardt rammet av krigen, og utsatt for stort press fra Russland. Vi støtter Moldovas krisehåndtering og Moldovas europeiske veivalg. Vi åpner nå for første gang et norsk ambassadekontor i hovedstaden Chisinau.

Over 14 millioner ukrainere trenger livsviktig humanitær hjelp og beskyttelse. Vår betydelige humanitære støtte går via FN, Røde Kors-bevegelsen, norske humanitære organisasjoner og EUs ordning for sivil beredskap. Den bidrar til at millioner av ukrainere får beskyttelse og tilgang til mat, vann, medisiner og helsehjelp, varme klær og tak over hodet, samt at barn og ungdom får skolegang.

Gjennom Verdensbanken og Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, EBRD, støtter vi grunnleggende tjenester, kritisk infrastruktur og understøtting av den ukrainske realøkonomien.

Ukraina er nå det mest minelagte landet i verden. Sammen med Norsk Folkehjelp øker vi innsatsen for effektiv minerydding i Ukraina gjennom bruk av avansert teknologi og opplæring av minehunder. Vår militære og sivile støtte styrker Ukrainas evne til å stå imot Russlands angrep. NASAMS-luftvern skyter ned russiske missiler, ukrainske soldater har fått trening på Værnes, en norsk-britisk koalisjon styrker Ukrainas sjøforsvar og deres evne til å operere langs egen kyst. Ukrainske sykehus, skoler og utbetaling av pensjoner drives videre mye takket være vår støtte. Jeg er svært glad for at et samlet storting fortsatt står bak en sterk og bred støtte til Ukraina.

Også i EU er det bred støtte. EUs beslutning om å åpne medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova gjenspeiler dette. De, som vi, mener at Ukraina har en framtid i Europa. Flere av våre europeiske allierte har de siste ukene inngått egne avtaler om sikkerhetssamarbeid med Ukraina. Forhandlingene er i gang om en egen sikkerhets- og samarbeidsavtale mellom Norge og Ukraina.

Det er ikke bare Ukraina som ødelegges av krigen. Også Russland ødelegges som følge av regimets politiske valg. Russlands befolkning vil måtte leve med konsekvensene i generasjoner. Det inkluderer russiske sivilsamfunnsorganisasjoner, forskningsmiljøer og menneskerettighetsaktivister vi gjerne skulle ha støttet opp om.

Det russiske regimet forfekter et verdensbilde der konfrontasjon med Vesten står sentralt. Russlands angrepskrig mot Ukraina er en del av denne konfrontasjonen, men også vi og våre nordiske naboer er stemplet som uvennlige land av Moskva. Militær seier i Ukraina er en altoverskyggende politisk prioritering for president Putin.

Det russiske samfunnet blir stadig mer totalitært. Tenåringer kastes på glattcelle for å ha hengt opp plakater mot krigen, familiene deres trues, opposisjonspolitikere og journalister fengsles og dør. Økonomien og samfunnet militariseres og fôres med falsk propaganda om krigen og om oss. Frie medier finnes ikke lenger. Det ferskeste offeret for regimets brutalitet var Aleksej Navalnyj, symboltungt nok rett før det såkalte valget.

Den brede fordømmelsen og samholdet blant våre allierte og partnere har tvunget Russland til å foreta en drastisk omdreining i sin utenrikspolitikk og i sin handelspolitikk. Nord-Korea og Iran forsyner nå Russland med våpen til bruk mot Ukraina. Det er urovekkende, og noe vi, våre allierte og våre partnere har kritisert i sterke ordelag.

Den katastrofale situasjonen vi har vært vitne til i Midtøsten de siste fem månedene, berører oss alle. La meg si det med en gang: Dette engasjementet er sunt. Alvorlige brudd på humanitærretten kan ikke møtes med likegyldighet. To millioner mennesker er fordrevet. Nesten hele Gazas befolkning mangler mat. En million mennesker sulter. Nesten alle barn under to år er klinisk underernærte. Helsevesenet har langt på vei brutt sammen. Svært mange har mistet alt.

Terrorangrepet, krigen og den humanitære katastrofen bekrefter at det ikke er noe alternativ til en egen palestinsk stat, under en samlet palestinsk ledelse. Dette vil kreve modige politiske ledere på begge sider. En våpenhvile må på plass, og Israel må igjen vise vilje til å finne kompromisser og forhandle. Det palestinske lederskapet må komme i en posisjon der de kan forhandle på vegne av hele befolkningen, både på Vestbredden og på Gazastripen.

Det brutale angrepet fra Hamas den 7. oktober i fjor, hvor over 1 100 mennesker ble drept og hundrevis ble tatt som gisler, har vi fordømt på det aller sterkeste. Det kan nesten ikke overvurderes hvilket sjokk dette var og fortsatt er for hele det israelske samfunnet.

Konflikten i Midøsten har lange røtter. Skal vi forstå den, må vi i hvert fall tilbake til oppløsningen av Det osmanske riket for godt over 100 år siden, til historien om en drøm om et jødisk hjemland, som først ble realisert etter et folkemord uten sidestykke i verdenshistorien. Dette er også historien om en palestinsk drøm om staten de ble lovet for så lenge siden, en drøm som har blitt knust gang på gang av brutte løfter, løfter gitt av både arabiske og vestlige ledere. Dette er en viktig del av bakteppet for det dramaet som utspiller seg i våre dager.

Jeg møter dette bakteppet når jeg treffer kolleger rundt i verden. Bildet av krigen i Gaza framstår genuint forskjellig mellom mye av Vesten på den ene siden og store deler av resten av verden på den andre. Krigen bidrar uten tvil til å forsterke forestillingen om Vestens doble standarder. Dette skaper polarisering.

Som alle andre land har Israel selvsagt rett til å forsvare seg mot terror. Norge var likevel blant landene som tidlig advarte Israel mot å gå for langt. Vi ga klart uttrykk for at selvforsvarstiltak må være nødvendige og forholdsmessige, og at alle militæroperasjoner må gjennomføres i tråd med krigens folkerett. I dag er det få som mener at Israels tilsvar har vært proporsjonalt. Krigføringen i Gaza går langt ut over det som er akseptabelt. Dette gjelder selve den militære framferden på bakken, men også hvordan Israel har hindret sivilbefolkningen tilstrekkelig adgang til livsnødvendigheter. Dette representerer et klart brudd på krigens folkerett. Grove brudd på humanitærretten kan også utgjøre krigsforbrytelser.

Regjeringen arbeider aktivt for at de ufattelige lidelsene må ta slutt, og for at denne krisen blir første skritt på den endelige veien mot en tostatsløsning. Kun en tostatsløsning vil kunne sikre en langsiktig og bærekraftig fred. Kun en tostatsløsning kan skape trygghet for både israelere og palestinere. For å kunne bidra mot dette viktige målet, altså en slutt på lidelsene og etableringen av en samlet palestinsk stat, jobber vi langs flere spor. Vi har tett dialog med partene i konflikten, med sentrale land i regionen og med internasjonale aktører. Denne kontakten er avgjørende for målsettingen om våpenhvile, humanitær hjelp og frigivelse av gisler og fanger.

Fordi vi har denne kontakten med partene, har vi kunnet legge til rette for en løpende ordning som sikrer at skatte- og tollinntekter som Israel krever inn på vegne av palestinerne, igjen kan overføres til de palestinske selvstyremyndighetene. Foreløpig har denne ordningen sikret at 1,2 mrd. kr er overført fra Israel til de palestinske selvstyremyndighetene. Dette er avgjørende for at den palestinske befolkningen i de områdene hvor selvstyremyndighetene har kontroll, får livsviktige tjenester, og at f.eks. lærere og helsearbeidere kan få lønn. Vi har parallelt økt vår egen støtte til palestinerne med 800 mill. kr.

Det inkluderer støtte til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, som er kritisk viktig. Flere vestlige land trakk sin støtte til UNRWA etter anklagene fra Israel om at tolv ansatte i organisasjonen hadde deltatt i angrepet den 7. oktober. Om undersøkelsene skulle vise at dette stemmer, er det selvsagt svært alvorlig, men det er uansett urimelig at millioner av mennesker skal utsettes for kollektiv straff. Vi har derfor styrket vår egen støtte til UNRWA, og vi har tatt en ledende rolle i arbeidet med å få andre donorer til å snu, noe jeg tror vi er i gang med å få til.

Regjeringen vil gjøre mer. Sammen med Egypt er Norge nå godt i gang med å planlegge en humanitær konferanse for den umiddelbare tiden etter en våpenhvile. Vi er også tydelige i de internasjonale domstolene. I vårt innlegg i Den internasjonale domstolen i Haag den 23. februar slo vi klart fast at ulovlige israelske bosettinger er det største hinderet for en tostatsløsning. Vi pekte på at bosettingenes omfang og varighet tyder på at disse nå representerer en anneksjon av palestinsk territorium, noe som er svært alvorlig med hensyn til folkeretten. Vi er også positive til at domstolene vurderer spørsmål knyttet til Gaza. Det er svært viktig at alle potensielle internasjonale forbrytelser etterforskes, og at de som står bak, holdes ansvarlig.

Parallelt med arbeidet for en våpenhvile og humanitær tilgang fortsetter vi arbeidet med å legge grunnlaget for en framtidig samlet palestinsk stat. Giverlandsgruppen, AHLC, som Norge leder, er som kjent det eneste forumet hvor Israel og de palestinske selvstyremyndighetene snakker direkte sammen rundt samme bord. Tillit og kontakt er avgjørende for om vi lykkes, og vi får bekreftet fra de palestinske myndighetene at vårt engasjement er både riktig og svært viktig.

Vi ser klare tegn på at konflikten er i ferd med å spre seg i regionen. Dette rammer også norske interesser, noe houthienes angrep på norske skip i Rødehavet er et alvorlig eksempel på. En regional storkrig vil få alvorlige konsekvenser for oss alle. Regjeringen vurderer fortløpende nye tiltak som vil kunne redusere spenningen i regionen. Vi trekker på våre tette bånd til partene i den pågående konflikten, inkludert kontakten med opprørsgrupper, som på ulikt vis er del av konflikten. Isolasjon av disse gruppene har vist seg å ha dårlig effekt.

Utviklingen i Midtøsten har dessverre ikke gått slik vi og mange andre hadde håpet etter Oslo-avtalen for over 30 år siden, men vårt engasjement i regionen er fortsatt omfattende. Målet med summen av våre tiltak er å bidra best mulig både til det umiddelbare behovet for våpenhvile og humanitær hjelp og til det langsiktige målet om en samlet, selvstendig palestinsk stat som kan leve i fred med Israel.

Selv om krigene i Ukraina og i Gaza rettmessig får mye oppmerksomhet, er det ikke slik at andre konflikter har forsvunnet. Tvert imot har vi det siste året sett en bekymringsfull økning i væpnede konflikter i verden.

I vår humanitære innsats i væpnede konflikter legger vi særlig vekt på beskyttelse av sivile og barn. Barn har krav på særskilt beskyttelse i krig og konflikt, og vår humanitære respons må tilpasses deres behov. For mange barn er skolegang noe som skaper trygghet og gir håp om en bedre framtid, særlig i konfliktområder. Derfor investerer Norge betydelige midler for å sikre utdanning i kriser.

Ifølge FNs flyktningkommissær var over 110 millioner mennesker fordrevne i midten av 2023, en økning på nesten 300 pst. på fem år – i all hovedsak på grunn av væpnede konflikter. Likevel synes mange av disse konfliktene å være tilnærmet glemt av det internasjonale samfunnet.

Vi i regjeringen vil fortsatt engasjere oss i mange av disse glemte konfliktene. Krig, ustabilitet og traumer får konsekvenser også for oss, bl.a. gjennom sikkerhetstrusler som kan ramme oss, migrasjon eller terrortrusler mot Europa. Vi gjør det fordi det er i vår interesse å løse konflikter, og vi gjør det i solidarisk interesse med dem det angår.

Norge har lang tradisjon som brobygger. Vi har bidratt med fredsdiplomati i mange konflikter både i det stille og i offentligheten.

I Colombia er vi en sentral partner i landets fredsprosesser. I Venezuela bidro norsk tilrettelegging til at regjeringen og opposisjonen i fjor ble enige om vilkårene for årets presidentvalg. På Filippinene tilrettela Norge for at regjeringen og kommunistbevegelsen undertegnet en intensjonsavtale om oppstart av formelle fredsforhandlinger i Oslo nå i vinter. I Myanmar arbeider vi for å styrke dialogen med sentrale aktører i demokratibevegelsen. I Jemen jobber vi med ulike aktører for å bidra til å sikre en fredsløsning.

I Afrikas Horn og Sahel, som er preget av økt spenning og en rekke konflikter, ser vi ikke minst en eskalering mellom Etiopia og Somalia som bidrar til skiftende allianser og uforutsigbarhet. Også her søker Norge å bidra til å løse konflikter gjennom å tilrettelegge for dialog.

I Sudan, akkurat nå en av verdens mest dramatiske konflikter, engasjerer Norge seg politisk og humanitært for å få slutt på kamphandlingene og for å insistere på at krigens regler må overholdes. Vi er bekymret for at konflikten skal spre seg til naboland i en allerede svært urolig region. I Sør-Sudan arbeider vi for at fredsavtalen videreføres, og for at demokratiske valg kan avholdes i løpet av året.

I Afghanistan fortsetter vi vår langvarige innsats. Det gjør vi av humanitære hensyn, men også for å motvirke ekstremisme og hindre ukontrollert migrasjon. Vi arbeider for langsiktige politiske endringer i Afghanistan. Over to år med Taliban-styre har medført uakseptable tilbakeslag når gjelder inkluderende styresett og menneskerettigheter, særlig for jenter og kvinner.

Vårt engasjement for å løse konflikter skaper tidvis debatt her hjemme fordi arbeidet innebærer å samhandle med aktører vi egentlig er dypt uenige med – aktører som ikke deler våre verdier og står svært langt fra oss politisk og ideologisk, som f.eks. Taliban, Hamas, eller houthiene. Alternativet til å snakke med disse aktørene er ofte mye verre. Å isolere dem skaper sjelden framgang. For å skape fred må vi akseptere å snakke med stort sett alle, uavhengig av ståsted. Det er en kvalitet ved norsk fredsdiplomati.

Krigene i Europa og i Midtøsten forsterker de allerede økende geopolitiske og handelspolitiske spenningene i verden. Dette skaper en stadig mer krevende sikkerhetssituasjon. Som nevnt bidrar det ytterligere til en allerede ganske framskreden global polarisering. Dette er komplekst, farlig og tiltagende.

Når det internasjonale samarbeidet forvitrer, svekkes også mulighetene for å skape en bedre organisert verden, mulighetene for å løse våre store, felles utfordringer, som klima- og naturkrisen, pandemibekjempelse, nedrustning og ikke-spredning, fattigdomsbekjempelse og mye mer.

Vi vet at det er fullt mulig med et velfungerende internasjonalt samarbeid. Vi har vært der før, og vi kan komme dit igjen. Det handler om å være tydelig, langsiktig og strategisk samt å evne å lytte til hverandre. Det kan tjene oss alle.

Det er ikke slik at alt multilateralt samarbeid har stanset opp. På noen områder går det faktisk ganske bra. I løpet av bare to år har vi også fra norsk side bidratt aktivt til arbeidet med en rekke viktige avtaler, som arbeidet med en global avtale mot plastforsøpling på FNs miljøforsamling, den svært viktige naturavtalen fra Montreal, og ikke minst det historiske utfallet fra klimatoppmøtet i Dubai i desember. Der sluttet alle verdens land seg til et klart budskap om å akselerere omstillingen fra fossil til fornybar energi. Vedtaket er både ambisiøst og realistisk – ambisiøst fordi vi endelig har klart å sette ord på hovedårsaken til de menneskeskapte klimaendringene, nemlig de fossile utslippene, og realistisk fordi vi for alvor har begynt å ta inn over oss hva omstillingen egentlig krever.

I fjor fikk vi til en bindende avtale under havretten om biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon, den såkalte BBNJ-avtalen. Alt dette er faktisk skikkelig gode nyheter, for det viser at det finnes felt der globalt samarbeid fortsatt leverer.

Jeg tror forklaringen på at disse delene av det multilaterale samarbeidet fungerer bedre enn andre, er at det her ikke er så mye spørsmål om ideologi eller å tilegne seg fordeler på bekostning av andre. Dette handler rett og slett om menneskehetens forhold til den fysiske verdenen der ute. På disse områdene er forskere – og stadig flere politikere – fra Europa, USA, Kina og resten av verden stadig mer enige. Vi må finne løsninger på klima- og naturkrisen, og det er vi som har ansvar nå, som må gjøre det.

Dessverre går det ikke fullt så bra i en del andre multilaterale sammenhenger.

I FN har stormaktenes vetorett gjort Sikkerhetsrådet handlingslammet når det gjelder både Ukraina og Palestina, men FN er altså mer enn Sikkerhetsrådet. I andre deler av FN-systemet fortsetter land å møtes, forhandle og finne felles løsninger på globale problemer, også i en tid preget av rivalisering og konflikt.

Samtidig er det ingen tvil om at FN må styrkes og reformeres. FNs generalsekretær har invitert til et såkalt framtidstoppmøte under FNs generalforsamling til høsten. Det bør bli en milepæl i arbeidet for å sikre et mer representativt, relevant og effektivt FN.

I tillegg er FN en pådriver for at kvinners deltakelse og rettigheter skal stå sentralt i all innsats for fred og sikkerhet, både regionalt og globalt. Nå er behovet for å styrke denne innsatsen blitt enda tydeligere, som svar på det tiltakende presset mot kvinners rettigheter mange steder i verden.

Retten til å bestemme over egen kropp er en av regjeringens satsingsområder i utviklingspolitikken og utenrikspolitikken. I april skal Norge arrangere en internasjonal parlamentarikerkonferanse om denne tematikken, og jeg er glad for at Stortinget legger til rette for denne konferansen her i Oslo.

Det er nå en stor grad av dynamikk og omstilling i den globale handelspolitikken. Det skyldes bl.a. en tettere kobling mellom sikkerhetspolitikk og handelspolitikk, men også konsekvensene av at verden omstiller seg fra fossil til fornybar energi.

Ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon, WTO, i forrige uke, der jeg selv deltok, var en solid realitetsorientering. Selv om det finnes noen lyspunkter, ble det mindre framgang enn flertallet av deltakerne nok ønsket seg. Landet som tidligere var selve «systembæreren», USA, prioriterer ikke behovet for å sikre en internasjonal handelspolitisk rettsorden like høyt som før. Andre store land, som India, har klare ambisjoner om å sette agendaen og nøler ikke med å stille ultimatum.

At WTOs medlemmer ikke finner sammen, er dårlig nytt for en verden der det multilaterale samarbeidet allerede er under press, og det er dårlig nytt for Norge. Vår åpne økonomi er ikke tjent med proteksjonisme, rivalisering og økonomiske blokker. Vår velferd er avhengig av åpne markeder.

I dag krever det sikkerhetspolitiske landskapet vi befinner oss i, like fullt det vi kaller risikoreduksjon. Vi må redusere avhengigheten av land som på sikt kanskje ikke ønsker oss vel. Det gjelder primært kritiske og sensitive varer, innsatsfaktorer og tjenester vi må være sikre på å ha tilgang til også om den globale sikkerhetssituasjonen skulle tilspisse seg ytterligere.

Vi er tjent med å opptre troverdig og ansvarlig når vi gjennomfører politikken, for vi ser at også tiltak som er begrunnet med å gjøre økonomien og våre samfunn mindre sårbare eller bidra til grønn omstilling, for noen kan framstå som en ny form for proteksjonisme. Utfordringen blir da å finne den rette balansen mellom å bevare åpne og regelbaserte markeder samtidig som sikkerheten ivaretas og sårbarheten reduseres.

Selv om det globale handelspolitiske landskapet er i endring, forblir Norges handelspolitiske kompass det samme. Når det regelbaserte handelssystemet blir utfordret, skal Norge være blant systemets fremste forsvarere. Det er også viktig for vår sikkerhet i det lange løp.

Klimapolitikken strammes til, og den grønne omstillingen akselererer. Dette påvirker også handelspolitikken, og det påvirker geopolitikken.

Det grønne skiftet representerer imidlertid også store muligheter fordi Norge sitter på store forekomster av de ressursene og mye av den kompetansen verden nå etterspør. Det er ressurser vi må forvalte vel. Norges kompetanse og erfaring med en kunnskapsbasert forvaltning vil kunne spille en viktig rolle i å sørge for at ressursene verden etterspør, utvinnes på en mest mulig bærekraftig måte.

Det igjen krever at vi balanserer og ivaretar våre interesser i et nytt landskap hvor handelspolitikk, klimapolitikk og sikkerhetspolitikk i økende grad krysser hverandre. Dette var også et sentralt tema i gode samtaler under Verdens handelsorganisasjons ministermøte, uten at det ledet til noen konkrete beslutninger i denne omgang.

Dette er spor som også krysser hverandre i G20, et viktig forum hvor vi i år deltar som gjesteland etter invitasjon fra Brasil, som har formannskapet i år.

G20 er en arena for dialog og består av de viktigste økonomiene i verden – i praksis 19 land pluss EU, og fra i år også Den afrikanske union. Formannskapslandet har anledning til å invitere et lite knippe gjester, og en av dem er altså oss.

G20 representerer to tredjedeler av verdens befolkning og over 80 pst. av verdens bruttonasjonalprodukt. Over 80 pst. av verdens klimagassutslipp kommer også fra denne gruppen. Det er ingen tvil om at det G20 blir enige om, har stor betydning for verden. G20 er i dag verdens viktigste uformelle forum for samarbeid om internasjonal økonomi, klima, fattigdomsbekjempelse, matsikkerhet, global helse og andre store globale spørsmål. G20 er opptatt av global stabilitet, velfungerende finansmarkeder, åpen handel og investeringsmuligheter. Alt dette er kjerneinteresser for Norge.

Også G20-arbeidet er preget av geopolitiske spenninger. Da jeg deltok på utenriksministermøtet i G20 for to uker siden, kom disse geopolitiske spenningene tydelig til uttrykk. Vesten gjentar sin fordømmelse av Russlands invasjon av Ukraina, mens landene i det globale sør primært fokuserer på krigen i Gaza.

Samtidig er G20 en unik arena for å jobbe fram kompromisser og løsninger som kan fores inn og vedtas formelt i multilaterale organisasjoner som FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon. Det er nettopp dette vi ønsker å bidra til i vårt eget G20-arbeid.

La meg også si noen ord om det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikke-spredning.

Verden står nå uten fungerende rustningskontrollavtaler for atomvåpen. Arbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning har langt på vei stanset opp. Det er svært alvorlig. I denne situasjonen er det viktig å ta vare på de avtalene vi tross alt faktisk har. Ikkespredningsavtalen for atomvåpen, NPT, forblir sentral. Norge leder prosesser i FN for å støtte opp om nedrustningsforpliktelsene under NPT.

Fra russisk hold har vi hørt uansvarlig ordbruk og dulgte trusler de siste månedene og årene, men det er fremdeles grunn til å legge vekt på fellesuttalelsen fra Sikkerhetsrådets fem vetomakter fra januar 2022: «en atomkrig kan ikke vinnes og må aldri bli utkjempet».

Enhver bruk av kjernevåpen vil ha katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø på tvers av landegrenser.

I et krevende sikkerhetspolitisk landskap er det ikke enkelt å få framgang for nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning, men det betyr ikke at Norge ikke skal prøve. Det er tross alt slik at de viktigste avtalene vi hadde, ble til i en minst like kald tid som den vi har nå.

Norge skal være en trofast alliert og samtidig virke som en brobygger og bidra til å skape bevegelse og framgang. Det er i Norges interesse å være til stede på de relevante internasjonale arenaer hvor nedrustning diskuteres, for å lytte, for å framføre våre synspunkter og for å bidra til å unngå unødvendige motsetninger og splittelse. Dette inkluderer vår observatørstatus i statspartsmøtene under Forbudstraktaten, TPNW.

Prøvestansavtalen fra 1996 forbyr atomprøvesprengninger. Ikke mindre enn 187 land har signert. Selv om avtalen ikke formelt har trådt i kraft, har verdenssamfunnet – med Nord-Korea som det alvorlige unntaket – lyktes med å etablere et tabu mot atomprøvesprengninger. At Russland nå har trukket sin ratifisering av avtalen, endrer foreløpig ikke dette bildet i praksis.

Konsekvensene av kunstig intelligens har nå for alvor inntatt samfunnsdebatten. Utviklingen av autonome våpen, helt eller delvis selvstyrte våpen, stiller oss overfor dilemmaer.

Regjeringen arbeider for fungerende internasjonal regulering av selvstyrte våpen. Sammen med nærstående land arbeider vi videre med en tosporstilnærming: et målrettet forbud kombinert med et internasjonalt regelverk.

Krigen mot Ukraina har også fått store konsekvenser for folk i nord og for samarbeidet i Arktisk råd. Norge overtok rådets toårige lederskap i mai i fjor. Det har blitt et annet lederskap enn vi hadde forestilt oss, men samtidig uten tvil det viktigste i rådets historie.

Arbeidet kan ikke gå videre som vanlig. Møter på politisk nivå med Russland er verken ønskelig eller mulig. Samtidig må vi gjøre det vi kan for å sørge for at denne unike organisasjonen overlever. Det er krevende fordi rådets natur bygger på at alle arktiske stater må være inkludert og omforent om hvordan man skal samarbeide i rådet.

Vi har nå blitt enige om å gjenoppta digitale møter i rådets arbeidsgrupper. Det er viktig for å kunne sikre full inkludering av urfolk som observatører, og for at vi skal kunne fokusere på rådets faglige leveranser og våre lederskapsprioriteringer innen klima, hav, folk i nord og bærekraftig økonomisk utvikling i nord.

I andre regionale organisasjoner har vi måttet tenke nytt. Vi ser nå på hvordan Barentsrådet best kan bidra etter at Russland forlot samarbeidet. Barentsrådet kan spille en viktig rolle som forum for styrket regional innsats for livskraftige samfunn, miljø og grønn næringsutvikling mellom Norge, Sverige og Finland. Vårt fremste mål for nordområdene skal være at folk skal leve gode liv i en region som fortsatt er preget av fred og stabilitet. For å få til dette mener vi det er behov for nytenkning om nordisk samarbeid i nord.

At hele Norden nå blir samlet i NATO, gir nye muligheter, ikke bare for forsvarssektoren, som tidligere nevnt, men også innen næringsliv, infrastruktur, forskning og utdanning. De nordiske landene har komplementære naturressurser, kunnskapsmiljøer og industriell kompetanse, og vi har et felles verdigrunnlag.

Vi har en lang og god tradisjon for pragmatisk nordisk samarbeid som vi skal bygge videre på, og dette er vi godt i gang med.

Norge er tjent med et velfungerende internasjonalt samarbeid. Derfor vil vi intensivere vår innsats for å styrke det multilaterale systemet. Det er viktig av så mange årsaker, men det er også viktig fordi felles arenaer bidrar til å skape felles virkelighetsforståelser.

Det foregår i dag en kamp om narrativene, altså om fortellingene om hvordan verden egentlig ser ut, hvor stater med ulike verdensanskuelser og agendaer konkurrerer om makt og innflytelse. Denne kampen er høyst reell og pågår på mange arenaer og fronter samtidig – og kanskje primært blant land i sør.

Utviklingen blant land i sør påvirker i økende grad norske interesser. Politisk, økonomisk og demografisk utvikling gjør at store land i sør blir stadig mer framoverlente i globale spørsmål, og i økende grad velger sin egen vei, uavhengig av stormaktene. Vi ser en geopolitisk trend der det globale sør styrker seg. Vesten kan ikke som før sette dagsordenen eller diktere løsninger, i hvert fall ikke alene. I denne endringen ligger det både utfordringer og muligheter.

I 2050 vil en fjerdedel av jordens befolkning bo i Afrika. Over 50 pst. vil være ungdom under 25 år. Økonomiene og markedene vokser. Mange land øker sitt engasjement på kontinentet. Spenningsforholdet mellom stormaktene bidrar til dette. Samtidig ser flere mindre land muligheter for bedre å fremme sine interesser gjennom bredere internasjonalt samarbeid hvor afrikanske land er attraktive partnere.

Når land i sør opplever at vestlige land opererer med doble standarder, svekker det vår innflytelse. Det påfører Vesten et omdømmetap som er svært uheldig. Også derfor er det viktig at vi er konsekvente, at vi påpeker folkerettsbrudd uansett hvem som begår bruddene, og hvor de skjer.

Afrika er, for å si det mildt, et sammensatt kontinent. Her finner vi både noen av vår tids mest alvorlige kriser og noen av de landene med aller størst potensial for vekst og framgang.

Sett under ett er Afrika ikke lenger primært en mottaker av bistand. Vårt forhold til mange afrikanske land handler i dag først og fremst om næringsliv, handel, investeringer, teknologi og samarbeid om globale utfordringer. Lykkes afrikanske land med økonomisk integrasjon og ambisjonene om frihandelsområder for varer, arbeidskraft og kapital, vil Afrika på sikt få en betydelig kraft i verdensøkonomien.

Regjeringen er i ferd med å ferdigstille en ny strategi for Norges engasjement med afrikanske land og organisasjoner, som skal være klar før sommeren. Den vil rette seg mot et Afrika med raskt voksende befolkning, markeder, rik tilgang på kritiske naturressurser og stadig økende innflytelse i internasjonal politikk. Stikkord er gjensidige interesser, strategiske partnerskap, investeringer, likeverd og langsiktighet.

Også i Latin-Amerika er det tendenser til økende polarisering mot vestlige land, samtidig som folkeretten står sterkt i regionen. Det gjør at landene ofte er gode allierte med prinsipielle syn, også i en mer polarisert verden. Brasil er en særlig viktig samarbeidspartner for Norge. Det er en viktig handelspartner og det største investeringsmarkedet for norsk næringsliv etter EU og USA. Med gjenåpningen av Amazonasfondet i 2023 gjenopptok vi også dialogen innen klima og skog. Brasils politikk gir viktige resultater, og avskogingen i Amazonas ble halvert i 2023.

Flere andre latinamerikanske land er også nære samarbeidspartnere, f.eks. i spørsmål om menneskerettigheter, fredsarbeid, hav, klima og bevaring av skog.

Vi samarbeider også nært med India, hvis økonomiske vekst har vært blant verdens høyeste i flere år. Veksten har også gitt India økt internasjonal innflytelse. Fra å være en regional stormakt har India i dag en naturlig ambisjon om global innflytelse. India ser seg som en ledende representant for utviklingsland. Samtidig ser vi at f.eks. USAs økende vektlegging av Kina og Indo-Stillehavsområdet styrker Indias geopolitiske betydning. Det er i Norges interesse å styrke vår kontaktflate med land som India.

La meg vende blikket mot hjemlige trakter igjen. Europa er vårt verdifellesskap, vårt viktigste marked og den delen av utenrikspolitikken som i det daglige virker mest inn på innenrikspolitikken. Norsk utenrikspolitikk henger uløselig sammen med det som skjer i vår egen region.

Vår utenrikspolitikk starter i Europa. Våre bidrag og investeringer i Europas framtid er avgjørende for å nå våre egne nasjonale målsettinger, enten det handler om klimapolitikk, næringspolitikk, helse eller sikkerhet.

I turbulente tider som nå er det viktigere enn noen gang før at vi styrker det europeiske samarbeidet, at vi ikke stiller oss på utsiden, men bidrar konstruktivt der hvor vi har særlige forutsetninger og klare interesser innenfor energi, karbonfangst og -lagring, havforvaltning, mineraler og mye mer, så kan andre være pådrivere på områder hvor de har bedre forutsetninger. Sammen løfter vi hverandre. Det er det europeisk samarbeid dreier seg om.

EØS-avtalen er 30 år i år. Gjennom den er vi koblet til et solid indre marked og er en del av et større fellesskap som er tuftet på demokratiske verdier og rettsstatsprinsipper. Norge bidrar til å fremme nettopp demokrati og rettsstat i Europa, bl.a. gjennom EØS-midlene. De bidrar til Europas grønne omstilling, gjennom støtte bl.a. til sivilsamfunn, og de styrker det bilaterale forholdet til mange EU-land. EØS-midlene bidrar til samarbeid på tvers av Europa. Det handler om solidaritet, men også om at Europa står sammen når det virkelig gjelder – og nå gjelder det virkelig.

Regjeringen har derfor høye ambisjoner for et europeisk samarbeid innenfor vår nåværende tilknytning til EU, der vi leverer på helt konkrete norske interesser:

• som krisehåndtering, hvor vi nå er invitert til å delta i EUs helseberedskapssamarbeid

• som sikkerhet og forsvar, hvor vi har intensivert samarbeidet med EU for å hjelpe Ukraina militært og utvide produksjonskapasiteten i den europeiske forsvarsindustrien

• som i vår bistand til Ukraina, hvor det gis varebistand og medisinsk evakuering av ukrainske pasienter gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme, UCPM

• som å verne og utvikle det indre marked, gjennom EØS og en lang rekke programmer hvor vi deltar

• som å fremme norsk eksport og norsk grønn teknologi ved å bidra til Europas grønne omstilling gjennom f.eks. Grønn Allianse

Samarbeidet med Europa styrker vår motstandskraft og reduserer vår sårbarhet, og i en tid med bredere internasjonale utfordringer ønsker vi ikke å stå alene.

Mot slutten vil jeg si noen ord om vårt forhold til verdens to supermakter, Kina og USA.

Jeg besøkte Beijing og Washington den samme uken for noen uker siden. Bildet som ofte tegnes av forholdet mellom USA og Kina, handler om økende politisk, økonomisk og militær rivalisering, men bildet er egentlig adskillig mer nyansert.

Det handler også om samarbeid og felles interesser for å løse store globale utfordringer. Handelen mellom supermaktene er økende, selv om den er nedadgående for visse sensitive varer og tjenester.

USAs og Kinas økonomi og handel er så integrert i hverandre at den ene vanskelig kan klare seg uten den andre. Det er som et apparat de fleste av oss har, en iPhone. Den er halvt kinesisk og halvt amerikansk. Brekker man den i to eller tar bort en av halvdelene, virker den ikke. Slik er det også langt på vei med dagens verdensøkonomi.

Under besøket til Beijing diskuterte jeg og min kinesiske kollega bl.a. det grønne skiftet, handel og krigen i Ukraina. Vi snakket også om menneskerettighetssituasjonen i Tibet, Xinjiang og Hongkong, hvor jeg hadde klare budskap, og hvor vi åpenbart har ulike syn.

Norsk politikk overfor Kina skal være tuftet på våre interesser og våre verdier. Våre interesser og verdier er i denne sammenheng oftest sammenfallende med europeiske interesser og verdier. Derfor lykkes vi best i vår Kina-politikk ved å konsultere tett med våre partnere i Europa og å holde oss på en nordisk-europeisk linje.

EU definerer Kina som både partner, konkurrent og systemisk rival på samme tid, med økende vekt på de to siste. Slik er det. Kina er en partner bl.a. fordi vi trenger å engasjere Kina for å løse de store globale utfordringene vi står overfor, som å gjennomføre det grønne skiftet. Det klarer vi ikke uten Kina.

Det er gledelig å se at Kina tar denne oppgaven på stort alvor i sin egen økonomiske utvikling. Det bygges f.eks. ut mer fornybar energi på ett år i Kina enn i alle verdens øvrige land til sammen det samme året. Mye av teknologien vi trenger for en fornybar framtid, utvikles nå i Kina.

Som en raskt framvoksende supermakt er Kina samtidig en konkurrent fordi de stadig tar større globale markedsandeler på områder hvor vestlige land tidligere har vært dominerende. Kina er en systemisk rival med en ideologi som utfordrer de liberale, demokratiske standarder Norge og våre nærmeste er tuftet på. Kina har en viktig rolle å spille i det multilaterale systemet, men vi må samtidig møte og motvirke initiativer som undergraver våre grunnleggende verdier. Kinas strategiske partnerskap med Russland og økende påvirknings- og etterretningsoperasjoner mot vestlige interesser krever økt årvåkenhet og tydelige budskap overfor Kina.

Vi vil samarbeide med Kina, men vi må ikke være naive. I vårt samarbeid med Kina må vi ta høyde for risiko og mulige konsekvenser for vår nasjonale sikkerhet så vel som våre langsiktige økonomiske interesser.

I Washington er det tverrpolitisk enighet om at forholdet til Kina blir dimensjonerende og strategisk retningsgivende for USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk i uoverskuelig framtid. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for amerikanske strategiske prioriteringer og økende forventninger til europeiske allierte. Noen ganger vil vi også se nyanseforskjeller mellom europeiske og amerikanske perspektiver på Kina. Fra norsk side støtter vi den europeiske grunntanken om risikoreduksjon framfor såkalt frakopling.

Kinas framvekst endrer imidlertid ikke USAs geopolitiske posisjon som atlanterhavsmakt, med en grunnleggende interesse av et stabilt Europa og sterkt transatlantisk alliansefellesskap. Krigen i Ukraina er et tydelig eksempel. Vi er fortsatt avhengige av amerikansk lederskap i transatlantisk sikkerhetspolitikk.

Samtidig må vi i Europa være forberedt på å ta større ansvar for europeisk sikkerhet. Det krever også at Norge samarbeider tettere med våre nordiske og europeiske allierte og partnere.

Amerikansk politikk har grunnleggende betydning for vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, for norsk økonomi og for vår evne til å løse globale utfordringer i felleskap. Våre nære transatlantiske bånd er tuftet på felles historie, solide langsiktige fellesinteresser og et særlig tett sikkerhetspolitisk samarbeid. Det kreves likevel kontinuerlig arbeid, dialog og tilpasninger for å opprettholde en felles forståelse mellom våre to land og å finne løsninger vi alle er enige om.

Vi har gjort tydelige prioriteringer av viktige saksområder i det bilaterale samarbeidet med USA. Sikkerhets- og forsvarspolitikken er viktigst. Det er både republikanere og demokrater i USA også enige om.

Når amerikanske velgere stemmer fram sin neste president i november, vil utfallet merkes langt utover USAs grenser. Det amerikanske samfunnet preges av sterk partipolitisk polarisering, og presidentkandidatenes visjoner for landets framtid er svært ulike. Det påvirker også utenrikspolitikken.

Vi må være forberedt på at samarbeidet på områder som er viktige for oss, kan bli endret og påvirket. På noen områder vil det kunne kreve nye samarbeidsformer for å ivareta norske interesser på en god måte. På andre områder kan mulighetsrommet bli mer begrenset. Det er en naturlig konsekvens av demokratiske valg, men det grunnleggende ligger fast: Det er i norsk interesse å opprettholde en god relasjon til USA.

Avslutningsvis vil jeg takke Stortinget, og særlig de interparlamentariske delegasjonene, for å bidra til å fremme en del av norsk utenrikspolitikk som jeg tror alle i denne sal er enige om: å forsvare demokratiet mot autoritære krefter og autoritære regimers frammarsj. Autoritære krefter er på frammarsj mange steder i verden. Presset mot demokratiet og menneskerettighetene er større enn på svært lenge. Forsiktig anslått lever mer enn to tredjedeler av verdens befolkning i demokratier i tilbakegang eller i autoritære regimer.

I flere land øker entusiasmen for én sterk leder – ledere som bruker polarisering og propaganda som virkemidler, og som ofte framstiller legitime ytringer som en trussel mot nasjonale eller tradisjonelle verdier. I slike tider er det spesielt viktig å stå opp for ytringsfriheten.

Også i Europa registrerer vi denne trenden. Selv om demokratiet fremdeles er den klart viktigste styreformen på vårt kontinent, opplever nesten halvparten av demokratiene i Europa en tilbakegang. Europarådet – som er 75 år i år – har tatt tak i dette. Under toppmøtet i Reykjavik i fjor ble man enige om «de 10 bud for godt demokrati», og det er ti gode bud.

Noe av det som utfordrer demokratiet, er knyttet til ny teknologi som i autoritære stater brukes til masseovervåking og undertrykkelse. KI-generert innhold gjør desinformasjon enkelt, billig og ofte mer overbevisende.

Samtidig brukes ny teknologi og sosiale medier effektivt av menneskerettighets- og demokratiforkjempere, bl.a. til organisering av pro-demokratiske sosiale bevegelser – slik som i Hongkong eller i Iran. Det minner oss om at vi må sikre beskyttelse av ytringsfriheten, pressefriheten og personvernet også på digitale flater og plattformer.

Demokratiet utfordres kontinuerlig, og i 2024 vil demokratiet virkelig bli testet i svært mange land, for i år vil flere mennesker i verden stemme enn i noe tidligere år i historien. Omtrent halvparten av verdens befolkning skal velge nye ledere, inkludert i noen av verdens største demokratier, som USA og Indonesia, og store land i sør, som Mexico, India og Sør-Afrika.

For å konkludere: Jeg har i dag redegjort for mange av de utfordringene vi står overfor i utenrikspolitikken. Listen er naturligvis ikke uttømmende, men hovedtrekket er at vi står i en brytningstid med krig i Europa, krig i Midtøsten, en global grønn omstilling, kombinert med et demokrati under sterkt press i store deler av verden. Samlet tegner dette hovedtrekkene i det utenrikspolitiske landskapet vi står overfor i dag, og vi må tilpasse oss dette landskapet. Utenrikspolitikken kan ikke ligge fast når verden er i bevegelse.

Mye er krevende, men ikke alt er mørkt. Noe går riktig vei, bl.a. samarbeidet om å bekjempe klima- og naturkrisen. I akkurat det ligger det håp, og det håpet skal vi bygge videre på, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at verden kommer til å kreve mye av oss i årene som kommer.