Sofie Marhaug (R) [11:12:13]: Demonstrasjonene er kanskje avsluttet for denne gang, men Høyesteretts Fosen-dom er fortsatt ikke fulgt opp. Det begås fremdeles urett.

I NRK kunne vi denne helgen lese om Arvid Jåmas harde, mangeårige kamp for å bevare reinbeitet på Fosen. Det står enorm respekt av at han deler den fortellingen offentlig. Sannheten er at den samiske reindriften blir truet av vindturbinene, og forsoningen kommer ikke så lenge regjeringen lar være å følge opp Høyesteretts dom. Vi kan ikke la det gå to nye år uten sannhet og forsoning.

Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver i sin rapport at den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen går på tilliten løs. Det er alvorlig. For hver dag som går siden dommen falt, øker mistilliten. Mistilliten og skuffelsen sitter dypt i det samiske samfunnet og i statsrådens eget parti. I helgen uttalte Ronny Wilhelmsen, leder for Arbeiderpartiets sametingsgruppe, at tilliten til regjeringen er brutt.

At det har gått to år siden dommen falt, er også eksepsjonelt. I lignende saker, f.eks. fra Australia, har FN operert med en frist på seks måneder for å reparere menneskerettighetsbrudd. I to år har regjeringen unngått å respektere maktfordelingsprinsippet, som rettsstaten er tuftet på. Benedikte Høgberg, professor i statsrett ved Universitetet i Oslo, har uttalt:

«Når Høyesterett har sagt sitt, må de to andre statsmaktene følge det opp. Hvis ikke har vi ingen rettsstat.»

Min erfaring fra medieuttalelser og fra uttalelser i denne salen er at statsråden i sitt svar kommer til å vise til den pågående meklingen. For min del synes jeg det er rart at regjeringen outsourcer oppfølgingen på denne måten, og at partene i det hele tatt er nødt til å forhandle om en dom – en høyesterettsdom. Reindriftsutøver Terje Haugen har uttalt at de ikke følte de hadde noe annet valg enn å være med på den meklingen så lenge situasjonen var fastlåst, men nå har altså Nord-Fosen sida gått ut og sagt de vil trekke seg fra meklingsprosessen hvis ingen løsninger på menneskerettighetsbruddet blir presentert innen kort tid. Ansvaret hviler på regjeringen, ikke på dem som har vunnet fram i Høyesterett.

Ikke bare har staten begått et menneskerettighetsbrudd i utgangspunktet ved å gi konsesjon til vindkraftanlegget, regjeringen er også i ferd med å forsømme reparasjonsplikten sin gjennom to år uten oppfølging. Det har et navn. Det kalles for trenering. Statsråden har i media langt på vei forskuttert utfallet av meklingen ved å avvise krav om riving av turbinene og tilbakeføring av landet. I dommen til Høyesterett diskuteres avbøtende tiltak. De veies og finnes for lette. Regjeringen har brukt to år på å komme opp med nye og bedre løsninger. De har uteblitt. Den logiske konklusjonen av dommen er at turbinene som er i direkte konflikt med reindriften, rives, og at dette landet tilbakeføres til reinbeiteområder. Likevel har Aasland uttalt at riving av samtlige turbiner ikke er aktuelt nå.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden helt konkret på dette utsagnet. Er riving av noen turbiner aktuelt nå? Kan riving av flere eller noen turbiner være aktuelt i framtiden? Hvis statsråden utelukker disse tingene, forstår jeg nemlig ikke hvordan han skal klare å oppfylle menneskerettighetsforpliktelsene om å ta vare på den samiske reindriften, som er en nomadisk reindrift og er beskyttet av sivile og politiske rettigheter.

For å oppsummere og vende tilbake til interpellasjonen: Det er nå to år siden Høyesterett konkluderte med at vindkraftverkene på Storheia og Roan krenker reindriftssamene på Fosen sine menneskerettigheter. Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver i sin rapport at den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen setter samers tillit til samfunnsinstitusjoner under press, noe også demonstrasjonene i vinter og forrige uke har vist. Et rimelig rettsstatsprinsipp er at regjeringen ikke overkjører Høyesterett. Kan statsråden leve med at regjeringens energipolitikk truer rettsstaten?

Statsråd Terje Aasland [11:17:33]: Regjeringen overkjører ikke høyesterettsdommen i Fosen-saken, og vi trenerer den heller ikke. Vi tar det hele og fulle ansvaret for at vi må finne avbøtende tiltak som gjør at vi retter opp det høyesterettsdommen har påpekt. Vi jobber kontinuerlig med å følge opp dommen. Det er vårt ansvar.

Det er komplekse og krevende problemstillinger som skal drøftes og vurderes i saken. Det er avgjørende for regjeringen å finne en løsning som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen, og som vil stå seg i ettertid. Det skal også i framtiden drives samisk reindrift på Fosen. Jeg har sagt det mange ganger: Det må være innenfor en trygg ramme ut fra generasjonsperspektivet.

Fosen-saken har hatt høy prioritet i regjeringen siden dommen kom i oktober 2021. Dette er en svært kompleks sak, og regjeringen gjør det den kan for å finne en god, trygg løsning. Olje- og energidepartementet varslet i desember 2021 en omgjøringsprosess av konsesjonene i lys av dommen. Nye vedtak må begrunnes, og det kreves saksbehandling på vanlig måte.

Nå pågår det en meklingsprosess mellom reindriftsutøverne og vindkraftkonsesjonærene, som Olje- og energidepartementet har initiert. Meklingsprosessen er ledet av riksmekler Mats Ruland, sammen med en tingrettsdommer og en reindriftsutøver. Jeg mener det er bra at partene i saken, altså reindriftssamene og vindkraftkonsesjonærene, har valgt å benytte seg av tilbudet om mekling. Mekling er ikke en outsourcing av ansvar. Meklingen er en ramme for å etablere trygghet for at de som deltar i prosessen, føler seg tilstrekkelig ivaretatt.

Partene i meklingen har hatt en rekke møter. Regjeringen har sagt at vi gjerne bidrar til en avtalebasert løsning i meklingen. Jeg har fortsatt håp om at meklingen vil kunne føre fram til en løsning. Meklingssporet gir også partene mulighet til selv å ha kontroll på løsningen i saken. Jeg tror det å bruke en mekler er med på å etablere den tryggheten hos partene som er nødvendig for å utforske ulike muligheter for å finne en god, framtidsrettet løsning.

Meklingene pågår fortsatt, og innholdet er fortrolig, så jeg kan ikke kommentere det. I lys av meklingsprosessen og i dialog med reindriften har vi foreløpig ventet med å sette ut utredningsprogrammet som det er konsultert om, knyttet til et omgjøringsvedtak i saken.

Regjeringen har beklaget overfor reindriftssamene på Fosen at konsesjonsvedtaket innebærer et brudd på menneskerettighetene. Jeg forstår frustrasjonen over at tiden går. Det er en krevende sak, spesielt for de familiene som har stått i dette over mange år. Jeg er enig i at vi må finne en løsning så raskt det lar seg gjøre, og det er regjeringens ansvar at saken finner sin løsning. Hvor raskt en krenkelse av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter må repareres, avhenger bl.a. av hvor kompleks saken er, og hvor omfattende prosessene som må gjennomføres for å sikre at krenkelsen repareres, er.

Regjeringens energipolitikk skal selvfølgelig støtte opp under tilliten til rettsstaten. Tilgang på strøm er en helt grunnleggende forutsetning for industriutvikling, vekst og arbeidsplasser. Dette gjelder i hele landet. Det neste tiåret vil vi trenge mer kraft og bedre nett. Samtidig er det slik at alle større kraftutbyggingsprosjekter har negative konsekvenser for allmenne og private hensyn og ofte kan føre til konflikter med andre interesser, f.eks. samiske interesser. Dette gjelder både utbygging av vannkraft, av vindkraft og av nettanlegg. Når det er reelle, vanskelige interessemotsetninger i en sak, er det desto viktigere å kunne ta et informert valg.

Hensynet til samiske interesser og det folkerettslige vernet skal alltid – og jeg understreker: alltid – være ivaretatt i energisaker i samiske områder. Hensynet til samiske interesser tillegges stor vekt og har til dels blitt avgjørende i mange av de sakene som har vært til behandling de siste årene. De siste 10–15 årene har en rekke søknader om vindkraftverk i samiske områder blitt behandlet. Flere av disse søknadene har enten blitt trukket eller fått avslag.

Jeg er opptatt av at samiske interesser involveres i alle stadier av prosessen med planlegging av nye energianlegg i samiske områder. Jeg ønsker at vi legger til rette for bedre samspill mellom kraftproduksjon og reindrift. Det er en viktig forutsetning for at reindriftsnæringen kan videreføres også mellom generasjoner.

Sofie Marhaug (R) [11:22:19]: Jeg merker meg at statsråden begynte å veie reindriften opp mot behovet for tilgang på strøm og det han kaller generasjonsperspektivet. Jeg ønsker i det videre at statsråden utdyper hva han mener med generasjonsperspektivet, for det er svært, svært uklart for meg hva han legger i det.

Dommen til Høyesterett diskuterer faktisk miljøet, behovet for mer kraft og klimakutt opp mot utbyggingen av vindkraft på Fosen og konkluderer med at man her kunne valgt annerledes. Det var ikke nødvendig ut fra et klima- eller miljøperspektiv å bygge vindkraft akkurat her, så man kommer dragende med et argument Høyesteretts dom allerede har avvist. Det er et problem, når man skal forhandle om en høyesterettsdom, at man i utgangspunktet ikke respekterer det som står i dommen.

Det blir sagt at dette er en veldig kompleks og omfattende sak. En ting som for så vidt er sant, er at det er veldig omfattende. Aldri før har vi fått en reindriftssak så godt utredet, med 2 700 sider reindriftsfaglig materiale. Hva man skal oppdrive av nye utredninger og nytt grunnlag for å følge opp den dommen, stiller jeg meg svært, svært undrende til.

Meklingsprosessen det også vises til, har vært taushetsbelagt, og den er uten frist. Når meklingen i tillegg mangler framdrift, skaper det en frykt for at den meklingen i praksis bare er en utsettelse av en oppfølging av dommen. Sånn oppleves det nå. Det er ikke rart. Det er også en helt riktig opplevelse, for vi har som stat en reparasjonsplikt, uten at vi skal drive og trenere Høyesteretts dom. Det er også en del av det rettsstatlige prinsippet med maktfordeling som ligger til grunn, og som jeg opplever har blitt fullstendig tilsidesatt når det har gått to år siden dommen falt.

Jeg har i tillegg noe jeg lurer på, for i forrige uke stilte jeg statsråden spørsmål om et notat fra NVE, som jeg kan sitere igjen, som knyttet seg til kraftplanen for Finnmark:

«Det viktigste budskapet i notatet er dette: Samtlige av konsesjonssakene i Finnmark er krevende og har lav framdrift».

Og videre:

«Konsultasjoner med reindriftsinteressene blir vanskeligere og mer tidkrevende, da det fra reindriftens side henvises til de pågående prosessene på Fosen».

Dette ble sendt til regjeringen 2. juni, likevel har regjeringen sagt at de skal bygge mer kraft.

Jeg lurer på og vil også ha svar på: Hvorfor blir ikke dette rådet tatt på alvor, og hvordan kan man leve med at de pågående prosessene på Fosen ikke får noe å si for annen politikkutvikling?

Statsråd Terje Aasland [11:25:42]: La meg starte med å forklare hva jeg legger i generasjonsperspektivet, for jeg synes det er viktig at også representanten Marhaug er innforstått med hva det innebærer. Det er ingen tvil om at reindriftens usikkerhet henger sammen med at samfunnet spiser litt av reindriftsområdene, enten det er til energianlegg, veianlegg, næringsformål eller andre ting. I det bildet sier jeg at vi, gjennom vår behandling av og oppfølging av høyesterettsdommen, må sørge for at reindriften på Fosen får trygghet, ikke bare for dem som er reindriftseiere i dag, men også for de kommende generasjoner knyttet til den, så man over tid får en trygghet for at man kan ha et godt grunnlag å drive reindrift ut fra – så er det klargjort.

Vi respekterer selvfølgelig Høyesterett. Vi følger det opp hver dag. Vi har jobbet med det hver dag siden Høyesterett avsa sin dom knyttet til det, og dommen som ble avsagt, har altså avgjort at ekspropriasjonsskjønnet basert på vedtakene fra 2013 ble nektet fremmet. Når et ekspropriasjonsskjønn nektes fremmet, er løsningen at saken sendes tilbake til ny forvaltningsmessig behandling. Det er også naturlig, i og med at de uttrykte at konsesjonene sånn sett er ugyldige, men at konsesjonene ikke automatisk falt bort med det. Det er ingen tvil: Det er regjeringens ansvar å finne en løsning i denne saken og bidra til at det blir en løsning.

Meklingsprosessen blir det sagt mye om. Jeg mener at å etablere en ordning hvor både reindriftseierne og vindkraftselskapene vil delta for å se på mulighetene for å komme fram til en omforent avtale, er et gode. Når staten også sier tydelig at hvis vi kan bidra inn i en sånn type avtale, vi vil gjøre det, bør det være en fordel for alle parter. Det vil også være det som raskest kan føre til en løsning som etablerer trygghet rundt dem som driver med reindrift på Fosen i dag. Jeg synes det er et godt tiltak, et godt initiativ, og jeg håper og tror at vi kan få til en løsning på det gjennom et sånt meklingsspor.

Det blir pekt på dette med energirelaterte saker i tiden framover. Det er ingen tvil om at samfunnet trenger mer energi for både å håndtere klimautfordringene og for å legge til rette for industriutvikling, næringsutvikling, trygghet for arbeid, trygghet for kommunal velferd osv. Den parallelliteten må vi finne uten at vi ødelegger for reindriftens framtidige muligheter, og jeg tror det er fullt mulig å finne de løsningene. Det betyr at vi må gjøre ting bedre fra myndighetenes side i fortsettelsen, og det betyr at vi må se på dette med alternative løsninger, fleksible løsninger, i det spillet. Men energi er en grunnleggende faktor for videreutvikling av samfunnet. Jeg tror at alle i utgangspunktet er opptatt av at vi skal gjøre det på en trygg og god måte, og at vi også sørger for at vi gjennom det klarer å sikre reindriftens framtidsperspektiv.

Hilde Marie Gaebpie Danielsen (SV) [11:29:04]: Tusen takk til representanten Sofie Marhaug for denne interpellasjonen. Denne interpellasjonen kunne blitt svært enkelt og greit svart opp. Det burde vært «ijje» – nei. Selvsagt kan ikke en statsråd leve med at regjeringens energipolitikk truer tilliten til rettsstaten. Det bekymrer meg kraftig når det ser ut til at regjeringen ikke aksepterer de enkleste prinsipper – prinsippet om å føre en energipolitikk som ikke overkjører urfolks rettigheter og menneskerettighetene, og prinsippet om fritt og forhåndsinformert samtykke. I Sametingets vedtak i mars fastslo de også at tilliten mellom samene og staten er brutt. Det er nå helt klart en tillitskrise.

Minister Aasland har fastholdt hvor viktig utredningsprogrammet er, men i september sa han til Stortinget at det sporet er parkert, i forståelse med reindriften. Verken reineierne på Fosen eller Sametinget var informert om denne avgjørelsen. Sametinget og regjeringen ble aldri enige om et utredningsprogram fordi regjeringen sto for akkurat de samme omkampspunktene i 500 dager, og regjeringen ville gå videre uten Sametingets enighet. Et utredningsprogram kan ikke la seg gjennomføre med en slik uenighet. Dette lyttet ikke minister Aasland til.

Det foregår også en mekling mellom reineierne på Fosen og utbyggerne, som er blitt nevnt her. Statsråd Aasland sier at han ønsker løsninger, han snakker mye om løsninger, men når det er sagt, kan verken Norge eller minister Aasland mekle seg ut av et menneskerettighetsbrudd.

Før forhåndstiltredelse ble gitt, manglet det ikke advarsler om at staten og regjeringen ville kunne bryte menneskerettighetene i Fovsen-Njaarke, altså Fosen reinbeitedistrikt, ved å gi en forhåndstiltredelse for utbyggingen av Roan og Storheia. Rettsstaten Norge står til ansvar for at menneskerettighetsbrudd skal opphøre. FN er klar i sin tale: Ved menneskerettighetsbrudd ber de den aktuelle staten om å avgi rapport innen seks måneder.

Fosen-saken er ikke blitt løst, og det har nå gått to år. NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, er sterkt kritisk til at bruddet ikke er reparert, noe som kan utgjøre en ny krenkelse av menneskerettighetene. Det vil si at det blir et nytt pågående menneskerettighetsbrudd.

I energiloven står det at det kreves et gyldig konsesjonsvedtak for å drifte et vindkraftverk. Så hvordan kan man drifte på et ugyldig konsesjonsvedtak? Det er jo det som er faktum. Konsesjonsvedtaket for Storheia og Roan er kjent ugyldig i en høyesterettsdom, altså en dom i storkammer fra Norges høyeste rettsinstans. Dette må olje- og energiminister Aasland forklare meg.

Regjeringen fastslår selv at de har lært av Fosen-saken, men da undrer jeg meg sterkt over byggingen av kraftledningen mellom Skaidi og Hammerfest. Landbruks- og matdepartementet advarte Olje- og energidepartementet om at denne kraftledningen ville kunne bryte menneskerettighetene. Likevel trumfer Olje- og energidepartementet igjennom utbyggingen av kraftledningen.

Derfor vil jeg spørre minister Aasland om Landbruks- og matdepartementet kan ta feil. Kan ministeren garantere at Landbruks- og matdepartementet tar feil, og at ledningen ikke er et brudd på menneskerettighetene?

Helt til slutt har jeg lyst å snakke om Sissel Jåma. Hun var datteren til pioneren Arvid Jåma, en stor mann på Fosen. Hun var en stor del av Fosen-kampen. Sissel valgte å forlate oss altfor tidlig. Det skjedde under rettsrundene i tingretten i 2017. Jeg har lyst å si de ordene som Sissel sa, og som hun ville ha fortsatt å si: Baajh vaeride årrodh! La fjella leve!

Geir Jørgensen (R) [11:33:46]: Jeg registrerer at statsråden i sitt innlegg ganske mange ganger refererer til samiske interesser. Jeg synes vi skal ha forventninger om, nå som det er gått over 200 dager med et menneskerettighetsbrudd, at man er mer presis i begrepsbruken, spesielt her i denne sal.

Det er mange som har interesser i fjellområdene. Det kan være jegere og fiskere og deres forbund. Det kan være turgåere, bærplukkere og andre. Men den samiske reindriften har ingen interesser i de områdene de bruker til å utøve sin næring. De har rettigheter, og det er det dette handler om. Dette er rettigheter som ligger i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det er en konvensjon som Norge har ratifisert. Den er sterk, og den er et rettsvern for de næringsutøverne og kulturutøverne vi snakker om her. Denne konvensjonen stiller noen krav til statene, Norge og andre. I forarbeidene, hvis man tar seg bryet med å lese dem, er det ikke bare slik at man skal tåle at den samiske reindriften er til stede i disse fjellområdene – nei, de oppstiller en plikt for staten til å sørge for at det faktisk går bra med denne næringen og disse utøverne.

Her har Norge som stat forsømt seg på det groveste. Det er per nå regjeringens ansvar, og vi er altså i selskap med stater som vi ellers ikke vil sammenligne oss med når det gjelder å behandle urfolk og deres rettigheter.

Statsråden sier at man må legge generasjonsperspektivet til grunn. Det gjør også vi i Rødt, og det gjør alle som protesterer på det hardeste mot denne behandlingen av høyesterettsdommen og treneringen av den. Det er et generasjonsperspektiv her, for det går en historisk linje fra en brutal fornorskningspolitikk til planene om å demme ned bygda Masi. Det går en linje fra Alta-kampen og hele veien fram til der vi er i dag, med et pågående menneskerettighetsbrudd som fortsatt er uløst. Jeg forventer at regjeringen i behandlingen videre legger til grunn det generasjonsprinsippet når vi nå forhåpentligvis får en løsning på denne saken.

Dette handler om reindriften; det handler om disse familiene og sidaene på Fosen. Men det begynner mer og mer å handle om hva slags samfunn vi skal være, hva slags stat vi skal være. Og når en regjering åpenbart har privilegiet med å kunne bringe inn riksmekleren i et forsøk på å finne ut av en situasjon som man selv har satt seg i, er det et stort ansvar som påhviler regjeringen. Det ser ikke ut til at vi har kommet oss videre.

Ola Elvestuen (V) [11:37:48]: Jeg vil også takke representanten Marhaug for å ta opp denne interpellasjonen om det som er en veldig viktig sak for reindriftseiere på Fosen, og som etter hvert vokser og vokser. Det er et pågående menneskerettighetsbrudd, det har vart i to år, og det handler mer og mer om selve rettsstaten Norge og hvordan vi følger opp rettsbeslutninger. Det helt grunnleggende prinsipielle er jo at i et demokrati, i en rettsstat, kan ikke politisk makt gå foran rett.

Jeg har lyttet nøye til statsrådens innlegg. Han snakker om at vi må finne avbøtende tiltak, at dette er komplisert og krevende, og at det er en pågående meklingsprosess. Men for meg kan ikke oppfølging av en høyesterettsdom være en meklingsprosess. Her må vi gå mye mer fundamentalt og prinsipielt inn. Konsesjonsvedtakene er kjent ugyldige, og det eneste som regjeringen må lete etter og følge opp, er det som også Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, påpeker, og det er å finne den relevante rettslige terskelen. Det handler om at disse anleggene ikke skal ha vesentlig negative konsekvenser for reindriften. Det er den avgrensningen som må finnes.

Dette er ikke en omkamp – Venstre har vært imot Storheia-utbyggingen siden 2012–2013 av hensyn til reindriften – og det er ikke, der vi er nå, en politisk kamp. Dette handler om at staten må følge opp en høyesterettsdom. Nå har det gått to år. Det vanlige og det som er forventningen, er at man har en reparasjonsplikt innen seks måneder – og vi holder fortsatt på med mekling for å se om man finner en enighet om hva som må gjøres.

Dette er en sak der staten hele veien har vært tungt inne på vindkraftselskapenes side, og har brukt betydelige ressurser også da rettssaken gikk i Høyesterett. Men når dommen er falt, endrer statens oppgave seg helt. Da må statens oppgave være å gjøre tiltak som gjør at vi er sikre på at vi ikke lenger har et pågående menneskerettighetsbrudd. Når de endringene i konsesjonen er gjort – og det må være endringer i selve anlegget for å dra det under terskelen – kan man diskutere hva man gjør framover. Det første må være at vi er sikre på at det ikke lenger er et pågående menneskerettighetsbrudd, og at vi følger høyesterettsdommen.

Jeg mener, som NIM har gått inn for i et brev som også er sendt til regjeringen, at vi må følge opp denne saken, og man må ha en uavhengig evaluering av departementets oppfølging av saken. Dette handler om at vi må ha en trygghet for at når høyesterettsdommen er falt, må det følges opp. Det må være en tidsfrist. Vi må komme ut av en situasjon hvor vi har et pågående menneskerettighetsbrudd. Så er det også det neste ansvaret, som er å sikre at tilsvarende brudd ikke skjer i framtiden – med endringer i regelverk, endringer i lovverk for å avgjøre det. Det er ikke en vurdering av behov for kraft eller naturvern. Dette er en rettslig ramme med en internasjonal avtale om menneskerettigheter, som vi har skrevet under. Det er den som må følges. Og jeg gjentar: Makt skal ikke og kan ikke gå foran rett.

Une Bastholm (MDG) [11:42:51]: I juni i år fikk jeg æren av å lese opp deler av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i Nationaltheatret. Jeg fikk lese opp den delen som handlet om energipolitikken i Norge og hvordan den har hatt inngrep i samiske rettigheter. Et sitat som brant seg veldig fast hos meg, var dette fra Arvid Jåma, som er reineier på Fosen:

«Vi kjemper imot krefter som økonomisk kan vise til enormt større tall både i omsetning, verdiskaping, skattebetaling og inntekt – tall som gjør oss minimale. Dette er en umulig kamp. Her er det pengene og makta som rår. Konvensjoner og lover beskytter oss ikke.»

Mitt innlegg handler om makt. Jåma kjempet i 20 år mot etableringen av Roan og Storheia vindkraftverk, og vi vet at de ble bygd. For to år siden slo Høyesterett fast at rettighetene til reineierne var brutt, og at både ekspropriasjonen av land og tillatelsen til kraftproduksjon var ugyldig. Nå står turbinene der fortsatt, som om ingenting har skjedd, og gir inntekter til selskapene. Menneskerettighetsbruddet vil fortsatt være der så lenge det ikke gjøres tilfredsstillende avbøtende tiltak, sånn at reineierne kan fortsette sin vernede kulturutøvelse.

De siste dagene har samer, samiske representanter og miljøforkjempere aksjonert i Oslo for å markere at det er to år siden Høyesteretts dom. Det er veldig lett for majoritetsbefolkningen da, og for folkevalgte og også for en regjering, å tenke at nå må de roe seg lite grann ned og bli litt mindre kompromissløse. Men husk da dette: De gjør det fordi de føler de må, og de rettsprinsippene de kjemper for, kjemper de for på vegne av oss alle.

For Fosen er ikke første gang staten har overkjørt samiske rettigheter i Norge. Det er den 700 sider lange og tunge rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen en påminnelse om. Vi snakker om statlige overgrep, psykisk og fysisk vold mot barn, eldre, unge, hele lokalsamfunn, ja hele kulturer, et helt folk, over flere hundre år. Merk dette også: Over lang tid brukte staten nettopp ekspropriasjon av areal, bosetting, veibygging og industri aktivt som fornorskningsredskap. Samenes naturnære kultur og språk skulle erstattes med industrielt, moderne, materielt tankegods.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har gjort sitt for å dokumentere og foreslå tiltak. Nå er det opp til Stortinget og regjeringen å følge opp sånn at sannheten faktisk får betydning, og at forsoningen med samer, kvener og skogfinner i Norge kan finne sted.

Men har vi ikke også rett til et levelig miljø og må sikre nok fornybar energi for befolkningens trygghet? Det tenker mange. Også dette tok Høyesterett stilling til. Hensynet til mer fornybar energiproduksjon er viktig, skriver de, og selvfølgelig er Miljøpartiet De Grønne helt enig i det. Men Høyesterett avviser at det var relevant her, fordi man aktivt valgte bort andre utbyggingsalternativer for disse vindparkene som kunne ha ivaretatt kulturutøvelsen til samiske reineiere bedre.

Det pågår meklinger nå om både Roan og Storheia, men på hvem sine premisser? OED er til stede i rommet, men jeg ber statsråden klargjøre dette: Hva er statens rolle i disse meklingene? Er staten en aktiv part i å definere og imøtekomme samiske interesser i deres forståelse av hva som trengs for at de skal kunne fortsette sin kulturutøvelse? Eller skal det være opp til et kompromiss, en forhandling mellom et kraftselskap og et urfolk – etter at kraftverkene er bygd, når kraftverkene står der, når vindturbinene står der, og med en stat som da kan true med på egen hånd å definere et eget utredningsprogram som skal overprøve reineiernes egen informasjon, egen erfaring om hvordan reinen oppfører seg i en vindpark på vinteren og på sommeren? Er det opp til det kompromisset om staten skal overholde forpliktelsen til å imøtekomme urfolks rettigheter og til å følge en høyesterettsdom? Eller er staten en aktiv part i disse meklingene?

I tillegg til økonomisk kompensasjon har reineierne bedt om at konsesjonstiden for vindparkene må bli kortere – det er i hvert fall det som har stått i pressen – og det er for at de skal kunne vite når de kan få tilbake vinterbeitet sitt. Hva er statens begrunnelse for ikke å imøtekomme det? Jeg mener Stortinget bør få vite det.

Dette er veldig alvorlig, og jeg mener det er bare én ting staten nå kan gjøre. Det er å legge seg paddeflat og gjør det helt klart, både offentlig og i meklingene, at her skal alle steiner snus for å minimere skadene så mye som mulig, sikre rikelig med kompensasjon og gi makt tilbake til reineiere ved å la dem få definere hva som trengs for deres kulturutøvelse.

Sofie Marhaug (R) [11:48:31]: Svaret på det innledende spørsmålet, «kan statsråden leve med at regjeringens energipolitikk truer tilliten til rettsstaten», har jeg ikke fått. For meg synes svaret å være ja, for det har ikke kommet noen gode svar på hvordan man kan respektere Høyesteretts dom. I stedet har jeg fått mange bortforklaringer fra statsråden heller enn at han går til kjernen av det som er problemet.

Statsråden har sagt at konsesjonen er ugyldig, men at det er ingen automatikk i at den faller bort. Det statsråden i praksis gjør da, er å sende reindriften i limbo. Selv om de har vunnet i retten, i Høyesterett, har de likevel tapt. De har ikke fått rett i virkeligheten, de har ikke fått gjort opp den uretten som det er statens oppgave å rette opp.

Det ble snakket om generasjonsperspektivet. Slik jeg forsto statsråden og svaret fra ham, handler det om neste generasjon: at de også skal kunne drive med reindrift. For meg er det eneste riktige perspektivet på det at reindriften tilbakeføres, slik at de har reinbeite. Det er grunnlaget for at neste generasjon reindriftssamer kan få utøve sin kultur, slik vi har forpliktet oss til gjennom de sivile og politiske menneskerettighetene.

Vi kan ikke mekle oss bort fra denne dommen, slik også flere representanter fra de andre partiene nå har tatt opp i denne sal. Det er en viktig ting å understreke, for det er en del av den ansvarsfraskrivelsen som ikke løser problemet, men trenerer dommen. Det er alvorlig for tilliten samer har til den norske rettsstaten, men også for den tilliten alle vi andre har til den norske rettsstaten. Hvis vi ikke oppfyller de menneskerettighetene som vi i fellesskap har forpliktet oss til – et stort flertall på Stortinget har forpliktet oss til de menneskerettighetene – hvis vi ikke kan følge dem og ha tillit til at de blir fulgt opp, også når det blir slått fast i Høyesterett, da er ikke rettsstaten truet bare for reindriftssamene, noe den åpenbart også er, da er den truet for oss alle. Da har vi ikke et maktfordelingsprinsipp som virker.

To år har gått, to år uten at dommen er fulgt opp. Det er veldig, veldig alvorlig, og jeg har ikke på noen som helst måte blitt betrygget i løpet av denne seansen.

Statsråd Terje Aasland [11:51:45]: La meg starte med å si at vi respekterer fullt og helt høyesterettsdommen, og vi jobber hver dag for å finne en god løsning på dette. Høyesterett har lagt til grunn at vedtakene fra 2013 innebærer et brudd på menneskerettighetene. I dommen legger Høyesterett til grunn at utbyggingen på sikt fører til at reindriftssamene på Fosen må redusere reintallet betraktelig, og at vedtakene fra 2013 ikke inneholder tilfredsstillende avbøtende tiltak opp mot SP artikkel 27. Da er vi inne på det som representanten Elvestuen tok opp, dette med den relevante terskelen for avbøtende tiltak. Hva er det? Jeg har ikke hørt noen her i utgangspunktet uttrykke tanker om det. Det er det som er det krevende, men det er også det som er det viktige, at vi i de avbøtende tiltakene finner at vi er innenfor den rettmessige delen av terskelen på en så trygg og god måte at vi ikke i framtiden kommer i en situasjon hvor menneskerettighetene igjen brytes på Fosen. Det er den krevende øvelsen i dette.

Så påstår noen at Riksmekleren er et skalkeskjul eller en trenering eller utsettelse av saken. Det er det ikke. Det er et forsøk på å etablere tilstrekkelig trygghet for at partene kan sette seg ned, også med staten, og avklare om det er mulig å finne en omforent løsning hvor reindriften trygt kan gå videre, og hvor vindkraftselskapene også får en avtale som de kan leve med. Da har staten sagt veldig tydelig at vi ønsker å bidra til å finne en løsning, hvis det er ting på statens hånd som kan bidra til at den avtalen faktisk blir etablert.

Jeg kan ikke gå inn og kommentere, som noen uttrykker det her, konkret hva som ligger inne i meklingsrommet, for der har vi alle forpliktet oss til fortrolighet. Det er fordi det skal være tilstrekkelig trygghet for at man der kan diskutere åpne, vide og store spørsmål uten å se det i pressen eller lese om det andre steder etterpå. Det er nettopp for å etablere trygghet til å utforske de mulighetene som faktisk er der, og som må finne sin løsning. Så jeg kan ikke definere statens rolle, men vi har sagt at vi bidrar i meklingen, og vi vil bidra hvis det finnes tiltak på statens hånd som kan avhjelpe situasjonen.

Jeg kan også forsikre representanten Bastholm om at alle steiner snus. Dette er en kompleks, krevende og vanskelig sak, men oppgaven er veldig klar: Vi skal ivareta rettighetene til reindriftssamene på Fosen på en trygg og god måte for framtiden, i et generasjonsperspektiv, som jeg har understreket. Jeg håper at vi kan gjøre det gjennom en mekling. Hvis ikke må vi starte omgjøringsprosessen og fatte et nytt forvaltningsvedtak så raskt som overhodet mulig.