Nils T. Bjørke (Sp) [10:05:55] (ordførar for saka): Eg vil starta med å takka Riksrevisjonen for ein viktig rapport og komiteen for eit godt samarbeid.

I denne rapporten fortel Riksrevisjonen at vedvarande problem med sjukdom og høg dødelegheit fører til store økonomiske tap for havbruksnæringa. Problemet har me sett i form av døme på store mengder med daud fisk. Mattilsynets kontrolloppgåve er sentral i arbeidet med å sikra god fiskehelse og fiskevelferd. Næringa sjølv har hovudansvaret for å førebyggja og nedkjempa smitte og sikra god fiskevelferd.

Målet med undersøkinga har vore å vurdera status for fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringa, og korleis styresmaktene varetek og påverkar desse omsyna. Undersøkingsperioden er i hovudsak 2017 til 2022.

Riksrevisjonen meiner det er kritikkverdig at Nærings- og fiskeridepartementet med underliggjande etatar ikkje har sett i verk tilstrekkelege tiltak for å bidra til å redusera dei vedvarande utfordringane med sjukdom og dårleg fiskevelferd i havbruksnæringa. Styresmaktene har heller ikkje i tilstrekkeleg grad følgt opp negative konsekvensar av ny teknologi og nye driftsformer. Sjukdom og dårleg velferd bidreg til auka dødelegheit og til lågare kvalitet på fisken, og dermed til økonomiske tap.

Riksrevisjonen meiner det er kritikkverdig at Mattilsynets system for å gjennomføra eit risikobasert tilsyn har vesentleg forbetringspotensial. I tillegg meiner Riksrevisjonen at det ikkje er tilfredsstillande at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet samarbeider for lite. Komiteen sluttar seg til denne kritikken frå Riksrevisjonen.

Riksrevisjonen gjev tilrådingar til Nærings- og fiskeridepartementet om å sørgja for at Mattilsynet utviklar eit meir risikobasert tilsyn:

• Riksrevisjonen tilrår at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet styrkjer samarbeidet om utvikling av regelverk, dataforvaltning og tilsyn.

• Vidare tilrår Riksrevisjonen Nærings- og fiskeridepartementet å utvikla regelverket for risikostyring og internkontroll i havbruksnæringa, og å vurdera å utvikla funksjonelle krav til standardar for anlegg og utstyr for å bidra til å vareta fiskehelse og fiskevelferd, med krav til dokumentasjon, overvaking og sertifisering.

• Riksrevisjonens siste tilråding er å tilpassa rapporteringskrava for å sikra Mattilsynet og Fiskeridirektoratet eit betre grunnlag for eit risikobasert tilsyn og å systematisk overvaka korleis regelverket bidreg til å førebyggja og hindra spreiing av sjukdom, og vurdera behovet for endringar i regelverket.

I svaret til Riksrevisjonen tek statsråden tilrådingane på alvor og beskriv korleis departementet vil fylgja dei opp.

I innstillinga presiserer komiteen at eit risikobasert tilsyn fortlaupande må verta tilpassa nye teknologiske løysingar, og at funksjonelle krav til standardar for anlegg og utstyr må kunna tilpassast ulike lokale utfordringar. Med dette sluttar komiteen seg til Riksrevisjonens tilrådingar.

Eit fleirtal i komiteen peikar på at animalsk matproduksjon, slik som lakseoppdrett, vert driven under komplekse biologiske tilhøve. Ein samansett forvaltningsstruktur kompliserer produksjonen. Difor trengst det eit betre system for å avdekkja og handtera slike tilfelle som Riksrevisjonen har funne.

Fleirtalet peikar på at ny dyrehelseforskrift kom i april 2022. Både næringa og Mattilsynet har vore gjennom ein prosess med å innføra denne. Eg meiner rapporten kunne ha vore endå meir interessant om han hadde belyst meir av dette i vurderinga av arbeidet styresmaktene gjer med fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringa.

På vegner av komiteen takkar eg Riksrevisjonen for å ha fått fram kor viktig fiskehelse og fiskevelferd er for næringsgrunnlaget i havbruksnæringa. Eg vonar Riksrevisjonen utvidar perspektivet på verkemidla når saka vert følgt opp om tre år.

Frode Jacobsen (A) [10:10:12]: De siste ukers avsløringer, nyhetssaker og debatter om helsetilstanden hos norsk oppdrettslaks har fått mye oppmerksomhet. Det som kommer fram, er ikke så bra – men det er bra at det kommer fram.

Havbruksnæringen betyr mye for Norge: store inntekter fra eksport, viktige arbeidsplasser kysten rundt, skatteinntekter fra eiere og arbeidsfolk som bidrar til velferd landet rundt. Det er ønskelig at havbruksnæringen skal fortsette å vokse, men veksten må skje innenfor bærekraftige rammer. En bærekraftig vekst kan bare skje når fiskens helse og velferd blir ivaretatt på en god måte. Bildene vi har sett de siste ukene, bidrar til å svekke tilliten til at havbruksnæringen i Norge tar fiskehelse og fiskevelferd på alvor.

Riksrevisjonen har levert en god rapport som gir viktige bidrag i arbeidet med fiskehelse og fiskevelferd framover, og Arbeiderpartiet slutter seg til saksordførerens framlegg om rapporten.

Riksrevisjonen har gjennom sin rapport om fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringen gitt en status for arbeidet og kommet med viktige innspill til hvordan næringen og myndighetene kan jobbe bedre for å sikre helse og velferd for fisken.

Næringen og myndighetene har felles interesser og må jobbe sammen for å sikre at færre fisk blir syke, og at færre fisk dør før de slaktes og blir mat verden rundt, men det er næringens hovedansvar å forebygge og nedkjempe sykdom og sikre god fiskevelferd. Da er det lite tillitvekkende når noen av de største selskapene møter tilsynsmyndighetene med ønsker om å få forhåndsvarsel om når Mattilsynet skal komme på uanmeldt besøk for å drive tilsyn med hvordan det står til i anleggene. Det er nesten ikke til å tro at det går an å være så umusikalsk. Dette blir useriøst og ødelegger for dem som driver seriøst, og som skjønner at tilliten til en hel bransje settes på spill når deler av bransjen opptrer som de gjør.

Riksrevisjonens rapport viser behov for et enda bedre tilsynsarbeid, og statsråden svarer at hun vil følge opp. Det er bra, for Norge trenger at bransjen lykkes, og da må fiskehelsen og fiskevelferden også bli bedre.

Olve Grotle (H) [10:12:39]: Havbruksnæringa er ei av våre viktigaste næringar. Ho er den nest største eksportnæringa vår og gjev aktivitet, arbeidsplassar og kapital langsmed heile kysten, og sjølvsagt også i resten av landet. Fiskehelse er ein sentral del av havbruksnæringa vår som, slik det er blitt sagt her tidlegare, er blitt sett i fokus dei siste vekene. Dei enkeltståande hendingane og tilfella er uheldige, men mitt håp er at det ikkje viser eit generelt nivå eller ei generell haldning.

Uavhengig av om det skulle vere enkeltståande tilfelle eller ikkje, må etter mitt syn næringa sjølv gripe meir fatt i det framover enn det dei har gjort til no. Fiskehelse er i seg sjølv viktig, men det er sjølvsagt også viktig for framtida til næringa og at dei får til ei berekraftig vekstutvikling. Eg er også kjend med at det er aktørar rundt havbruksnæringa som òg er opptekne av dette. Blant anna vil finansinstitusjonar om nokre år setje strengare krav til fiskehelse for rett og slett å gje kreditt.

Eg har ingen særskilde merknader til det som går fram av merknadene som komiteen har gjeve. Det som derimot er mitt tema, og som eg ønskjer blir sagd noko om frå denne talarstolen, er det arbeidet som det såkalla Nøstbakken-utvalet har gjort, og den rapporten dei la fram i haust. Der er også nettopp dette med fiskehelse teke opp og vurdert. I om lag 30 sider av denne lange rapporten kjem ein inn på fiskevelferd og fiskehelse, det er til og med også vist til den kontrollen som Riksrevisjonen no har gjort, og Nøstbakken-utvalet kjem med sine tilrådingar.

Eg vil avslutte med å gå gjennom det som er oppsummeringa frå Nøstbakken-utvalet, som viser at dette også blir tatt hand om der, og eg siterer:

«Utvalgets forslag til et helhetlig forvaltningssystem for bærekraft og vekst vil etter utvalgets vurdering adressere hovedutfordringene knyttet til dårlig fiskevelferd og fiskehelse. Det gjelder blant annet forslag som bidrar til en bedre lokalitetsstruktur og biosikkerhet. Om utvalgets forslag likevel ikke sikrer tilstrekkelig god fiskevelferd, bør ytterligere tiltak vurderes. Utvalget har ikke konkludert på hvilke tiltak som da bør innføres.»

No er det slik at det er opp til regjeringa å følgje opp denne rapporten. Det ser vi fram til, for som eg allereie har vore gjennom: Får vi desse tiltaka på plass, vil det også føre til betre fiskehelse, noko vi alle er interesserte i.

Geir Jørgensen (R) [10:16:11]: Jeg vil innledningsvis berømme Riksrevisjonen for å ha gjort denne gjennomgangen av et kjempeviktig tema, ikke bare for dyrevelferden, men også for hvordan næringslivet skal se ut på kysten, og hva slags framtidige eksportinntekter vi skal kunne ha fra denne næringen.

Det dør mellom 50 millioner og 60 millioner oppdrettsfisk i merdene hvert år. For å sette det i perspektiv: Vi er i Norge veldig stolte av at vi har verdens største kommersielle torskefiskeri, skreifisket som foregår på våren, men vekten av den oppdrettsfisken som er fôret opp på innsatsfaktorer som er hentet fra store deler av verdenshavene og fra Sør-Amerika, vekten på den fisken som dør, er langt høyere enn samlet kvantum i et ordinært lofotfiske. Det hadde vært fint om Riksrevisjonen også kunne ha sett på disse tingene, for det er en meningsløs sløsing med fôrråvarer, med energi, som vi er vitne til langs kysten.

Jeg registrerer at representanten Grotle sier at næringen nå må gripe fatt i dette, og jeg så også at den ganske ferske fiskeriministeren sa det samme etter et møte med Sjømat Norge nylig, at her må næringen ta tak. Jeg vil understreke at vi mange ganger har prøvd å få denne næringen inn på et bedre spor, at de selv skal ta tak i de problemene de skaper, men det vi ser, er at ethvert teknologisk framskritt som kommer, utløser krav om mer vekst. Hele riggingen av arealtildelinger langs kysten er sånn at kommunene har betydelige inntekter fra å være tilretteleggere for økt vekst i denne næringen. Det er kommuner som ikke har råd til å si nei, og mange kystkommuner er så å si i hendene på disse pengesterke aktørene. Summen av det gjør at vi har ganske betydelige miljøproblemer i tillegg, men dette handler om dyrevelferd, og laks er omfattet av dyrevelferdsloven.

I Rødt har vi flere ganger etterlyst at dødelighet må inn som et av parametrene i den kommende justeringen av trafikklyssystemet. Dødelighet, sykdom og velferd må inn som et av parametrene i det framtidige trafikklyssystemet. I dag er det kun lakselusa som er produksjonsregulerende, og det er vel og bra, men vi må ha inn flere kriterier. Derfor er det skuffende når vi ganske nylig også har fått et havbruksutvalg som har lagt fram sin rapport og tilråding, at de ikke berører dette i det hele tatt.

Vi har forventninger til at statsråden nå tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor, og at vi får en helt annen politikk på området. Industri og alle aktører i det norske samfunnet blir bedre av å bli stilt krav til. Vi har veldig stor tro på at også denne næringen har et stort forbedringspotensial, men da kan vi ikke overlate det til næringen selv. Da må kravene komme.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:20:39]: Det er et viktig arbeid som nå ligger framfor oss på bordet. Riksrevisjonens rapport har satt søkelys på svakheter i myndighetenes forvaltning av fiskehelse og fiskevelferd. Det er jeg glad for at de har gjort, og jeg vil understreke at norsk oppdrettsfisk skal være frisk, og den skal ha god velferd. Den skal rett og slett ha det bra.

Flere av forholdene som omtales av Riksrevisjonen, er allerede kjent for departementet, og det er tatt inn i det arbeidet som pågår. Jeg vil også påpeke at Riksrevisjonen viser til at regjeringen har satt i gang tiltak på områder som de trekker opp som problematiske, og jeg vil følge opp arbeidet som min forgjenger, Bjørnar Skjæran, har startet på.

Noe som er tydelig for meg, er at Stortinget tidligere har uttalt seg lite om fiskevelferd. Derfor er det viktig at arbeidet nå er satt i gang med en stortingsmelding om dyrevelferd. Det er en viktig melding som vil ta for seg velferden hos alle dyr, inkludert fisk. Det vil gi Stortinget anledning til både å debattere og ikke minst konkludere hvordan våre produksjonsdyr skal ha det, både de som er på land, og de som er i vann. Det er meg bekjent over 20 år siden et sånt arbeid ble lagt fram for Stortinget, og det arbeidet skal bli klart for Stortinget på nyåret.

Dagens regulering av akvakultur er fragmentert, og det er komplekst. Havbruksutvalget ble nedsatt bl.a. for å vurdere målsettingen for regulering av denne næringen, helheten i tillatelsessystemet, og hvordan systemet kan tilpasses for å møte både nåværende og ikke minst framtidige utfordringer. Utvalget leverte sin utredning 28. september. Den er nå ute på høring fram til 2. januar, og jeg ser fram til å jobbe videre med det når høringsinnspillene er kommet inn.

Utvalget har tatt utgangspunkt i at bærekraftig verdiskaping er det overordnede målet for framtidig forvaltning av akvakulturnæringen. Utredningen trekker også fram utfordringer i næringen knyttet til biosikkerhet, miljøpåvirkning, fiskevelferd, arealbruk og tilhørende utfordringer i dagens regulering. Utredningen drøfter også en rekke virkemidler for å oppnå målsettingen, og det blir viktig for både regjering og storting å jobbe med framover.

Vi har også et felles dyrehelseregelverk med EU. Det har nylig vært gjenstand for en stor revisjon. Vi jobber fortsatt med å gjennomføre det nye regelverket på en god måte og tilpasse det til norske forhold. Biosikkerhet og forebygging er bærebjelken i det regelverket, men jeg vil samtidig påpeke at det er oppdretteren og næringen selv som har ansvaret for at fisken har det bra og er frisk. Det er en viktig forutsetning som ligger til grunn for det arbeidet som myndighetene gjør, både etter matloven og etter dyrevelferdsloven. Det er altså næringens ansvar å sikre at man har tillit og et godt omdømme i det man holder på med.

Min jobb er å sørge for at vi har et regelverk og et rammeverk for oppdrettsnæringen som, om det følges, gir både god helse og god velferd for fisken. Reglene må være tydelige, og myndighetene skal bidra gjennom både veiledning og tilsyn – også uanmeldte tilsyn, helt åpenbart. Når det viser seg at sykdom, dårlig velferd og høy dødelighet er et vedvarende problem, må man selvfølgelig se på ytterligere tiltak fra myndighetenes side for å bøte på det. Og la det bare være helt klart: Det er for mange fisk som dør før slakt, det er for mange saker som viser at lover og regler ikke følges, og sånn skal vi ikke ha det.

Om næringen ønsker å vokse, må fisken tas enda bedre vare på, og om næringen ønsker vekst, må man gjøre ting på en skikkelig måte. Det er sånn at noen situasjoner, én situasjon, flere situasjoner, påvirker en hel næring, og det må man ta på alvor.

Riksrevisjonen har gjort en omfattende og grundig gjennomgang av både tillatelsessystemet, regelverket og tilsynsaktiviteter, og hvordan dette kan både ivareta og påvirke fiskehelse og fiskevelferd. Vi skal følge opp konklusjonene og anbefalingene, og det er et arbeid som jeg – det vil jeg si helt tydelig – tar på høyeste og største alvor.

Runar Sjåstad (A) [10:26:05]: Havbruksnæringen er en viktig eksportnæring som samtidig bidrar til verdiskaping, sysselsetting og vekst. Stabilitet og videre vekst i havbruksnæringen er viktig for mange lokalsamfunn og andre næringer, men vekst i havbruksnæringen må være bærekraftig. Vekst kan ikke gå på bekostning av dyrevelferd og miljø.

Riksrevisjonen har påvist svakheter i myndighetenes forvaltning av fiskehelse og fiskevelferd. Riksrevisjonen har i sin rapport slått fast at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet samarbeider for lite, og at tillatelsessystemet for havbruk er fragmentert og dermed utfordrende å kontrollere. Vi har nylig sett medieoppslag som understreker viktigheten av uanmeldte tilsyn, og jeg er derfor glad for at fiskeriministeren følger opp dette.

Havbruksnæringen har ansvaret for å følge opp de strenge reglene som er satt for å ivareta dyrevelferden, men vi ser i dag at fiskedødeligheten er altfor høy. Offentlige myndigheter har ansvaret for tilsyn og kontroll. Mattilsynet har en viktig jobb for å påse at regelverket for mattrygghet, fiskehelse og fiskevelferd etterleves. Mattilsynet skal både veilede og føre tilsyn. Jeg er derfor glad for at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett har foreslått å styrke Mattilsynets budsjett med 10 mill. kr. Men næringen har et selvstendig ansvar for at regelverket etterleves.

Riksrevisjonen har levert en grundig rapport som vil være et viktig bidrag i det videre arbeidet med fiskehelse og fiskevelferd. Havbruksutvalget har levert en rapport som tar for seg en helhetlig tilnærming til tillatelsessystemet, som er ute på høring med høringsfrist i januar. Og regjeringen har varslet en dyrevelferdsmelding i 2024, hvor også fisken vil ha sin plass. Det vil være naturlig å følge opp Riksrevisjonens rapport i sammenheng med disse prosessene også i Stortinget.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:28:28]: Jeg er veldig glad for at denne diskusjonen er tatt opp sånn som den nå er. Det er et par aspekt som jeg har lyst til å sette litt søkelys på. Det ene er: Hva skjer med den ville fisken? Hva slags forskning har vi på hvordan oppdrett påvirker den ville fisken og vandringssystemet den har? Vi har jo merket at det kommer litt mindre fisk inn til Lofoten, og jeg tenker: Har vi god nok kunnskap om disse tingene? Utføres det statlig forskning, eller er det oppdrettsnæringen selv som driver forskning? Jeg ønsker meg statlig forskning på disse tingene. Villfisk er fortsatt en viktig ressurs som vi er nødt til å ta vare på i langt større grad.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at jeg har fått en del bekymringsmeldinger fra vanlige fiskere som har brukt litt superenkel forskning. Det de ser, er at når torsken kommer til land for å gyte, stopper den liksom i kanten før den går opp. Om dette har årsak i at det er en ganske stor masse av oppdrettsfisk som da – jeg holdt på å si – driter i havet og alt slikt, må man få forsket på det. Har dette noe å si?

Mitt budskap er: Prøv fortsatt å se på disse tingene. Vi er nødt til å ha begge deler, både oppdrettsfisk og villfisk, og vi må ta vare på begge.

Runar Sjåstad (A) [10:30:57]: Nærings- og fiskeridepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til endringer i lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten, sjøloven, for å legge til rette for elektronisk tinglysing av skip og rettigheter i skip.

Jeg ønsker bare å takke komiteen for et godt samarbeid og viser til at komiteens tilråding i denne saken fremmes av en samlet komité.

Rasmus Hansson (MDG) [10:32:22] (ordfører for saken): Venstre foreslår i denne saken tiltak for å redusere fiskets belastning på Oslofjorden og for å gi mulighet til å opprette lokale fiskeforbudssoner og forby bunntråling.

I tillegg foreslår ulike konstellasjoner av partier utredning av større lokale verneområder og fiskerirestriksjoner og etablering av et bredt forskningsprogram som kunnskapsgrunnlag for å redde Oslofjorden. Ingen av disse forslagene får flertall. Regjeringspartiene stemmer imot alt.

Forslagene er fremmet av en grunn. Undersøkelser slår fast at torskebestanden ikke tar seg opp til tross for iverksatte tiltak for å begrense beskatningen. Torsken i Oslofjorden er ikke fredet i praksis. Fredningen er begrenset, og det er store dispensasjoner for yrkesfiske. Reketråling gjør stor fysisk skade på bunnen og tar bifangst av viktige arter. Kysttorsken i Oslofjorden er til dels lokal og trenger lokal forvaltning. Redningsplanens store sak, altså den forrige og denne regjeringens redningsplan for Oslofjorden, nemlig nitrogenrensing, er fortsatt bare på utredningsstadiet. Det vil ta mange år og mange milliarder før store nitrogentiltak vil gjøre fjorden bedre.

Det er ikke sånn at bare ved å fikse torsk og nitrogen blir Oslofjorden «great again». Hvis et komplekst økosystem skal bygges opp igjen, må mange arter og store områder skjermes mot påvirkning, og det må gis rom til faglig prøving og feiling for å finne løsninger. Derfor trenger oslofjordpolitikken at regjeringen tar ordet «helhetlig» i oslofjordplanens navn mye mer på alvor. Det å sikre at fiskerne får fiske den siste fisken er ikke å gjøre fiskeriene en tjeneste.

Økologisk strekker Oslofjorden seg langt ut i Skagerrak og Kattegat. Derfor trenger en helhetlig redningsplan også et helhetlig og samordnet kunnskapsgrunnlag basert på samordningen av den forskningsaktiviteten som foregår.

Regjeringspartiene bør merke seg at deres partier rundt Oslofjorden lover velgerne mye mer enn det deres partifeller på Stortinget stemmer for i dag. Fremskrittspartiet bør merke seg at de er uenig med sitt eget fylkesråd i Akershus, som sier:

«Fylkesrådet ønsker at det lages større vernesoner i Oslofjorden der fangst og fiske er forbudt frem til et sunt liv i fjorden er gjenopprettet (…) Opprettelse av flere reservater kan være aktuelt, for eksempel for hummer og fisk, og bygging av rev og ålegressenger.»

Det er for langt mellom den økologiske virkeligheten i Oslofjorden og flertallets vilje til å gjøre noe med den. Forskningen kommer til å tvinge flertallet til å gjøre mer. Det er synd for velgerne og fjorden at det foreløpig går for sakte.

Jeg fremmer de forslagene vi står bak.

Solveig Vitanza (A) [10:35:43]: Takk til forslagsstillerne fra Venstre for forslaget. Jeg er glad for at Venstre er opptatt av en ren Oslofjord med en livskraftig fiskebestand. Det var Venstre som i sin tid fikk gjennomslag for en helhetlig plan for Oslofjorden, noe som betyr mye for forvaltningen av de tiltakene som nå blir gjennomført.

Oslofjorden betyr mye for mange, både for dyr og for mennesker. Selvsagt ønsker vi i Arbeiderpartiet en ren, mangfoldsrik og tilgjengelig Oslofjord. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen jobber nå aktivt for å følge opp tiltaksplanen. Vi anerkjenner at det ikke er en kvikkfiks, men både staten, fylkene og kommunene jobber nå aktivt sammen for å nå målet. Jeg tror det er lurt at vi nå vurderer effekten av tiltakene før vi begynner å endre forvaltningen og knuse historiske næringer.

Vi i Arbeiderpartiet tar miljøtilstanden Oslofjorden er i, på høyt alvor, men vi må ta inn over oss at miljøutfordringer kommer av flere grunner. Naturlig avrenning fra det meste av østlandsområdet har utløp i Oslofjorden: utslipp fra kommunale avløp, avløp i spredte bebyggelser og avrenning fra landbruket. I tillegg påvirker klimaendringene miljøet og forsterker effekten av de menneskelige aktivitetene. I årets jordbruksoppgjør var vi enige om å sette av midler til styring av vannmiljøtiltak i Oslofjorden, og i regionalt miljøprogram ble det satt av 150 mill. kr øremerket til tiltak for å redusere avrenningen.

En innføring av et generelt forbud mot bunntråling i dette området vil innebære at den eksisterende kystrekeflåten ikke vil kunne utøve dette fiskeriet lenger. I tillegg vil det ha konsekvenser for fartøysiden og svært negative konsekvenser for aktivitetene på land, som er helt avhengig av råstoffene. I dag foregår trålingen i områder som har vært brukt til matproduksjon i mange tiår. Yrkesfisket i Oslofjorden er i dag en relativt begrenset aktivitet, både når det gjelder fangstmetode og når det gjelder antallet fiskefartøy. Heldigvis er fiskeriet proaktivt, og det gjøres stadig et kontinuerlig arbeid med å utvikle redskaper som er mer skånsomme mot havbunnen og mer treffsikre med hensyn til målarten for fiskeriet.

Det er innført flere tiltak på fiskerisiden som skal begrense fiskeriaktivitetene i Oslofjorden. Det må forventes at den synlige effekten av ethvert tiltak i et komplekst marint område tar tid. Det gjelder særlig i Oslofjorden, hvor mange ulike faktorer påvirker situasjon.

Vi kan dessverre ikke stemme for disse forslagene. Når det er sagt, deler vi fortsatt ambisjonen om en ren, mangfoldig og tilgjengelig Oslofjord, og vi fortsetter å arbeide med en helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord.

Olve Grotle (H) [10:38:52]: Miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorleg. Dette har fleire grunnar, m.a. at fjordområdet ligg langs det mest tettfolka området i Noreg og difor er utsett for mange ulike miljøpåverknader. Det blir vidare vist til at naturleg avrenning frå det meste av austlandsområdet endar i Oslofjorden, og i tillegg kjem utslepp frå kommunale avløp og avløp frå spreidd busetnad og avrenning frå landbruket.

Dette medfører ei for høg belastning av næringssalt og partiklar, som m.a. fører til oppblomstring av algar og tilslamming, noko som igjen har negative konsekvensar for plante- og dyreliv og for menneske. Vidare blir det understreka at klimaendringane påverkar miljøet og forsterkar effektane av menneskeleg aktivitet.

Havforskingsinstituttet har gjennomført undersøkingar som viser at tilstanden er at kyst- og fjordtorskbestandane i Oslofjorden, men også lenger sør, over tid er reduserte med vedvarande høg fiskedødelegheit for kystnær torsk. Undersøkingar viser også at det er fritidsfisket som står for det høgaste uttaket av kysttorsk i Oslofjorden. For å bidra til vern av kysttorsken i sør blei det i 2019 innført ei rekkje tiltak. I tillegg blei det innført tekniske reguleringar, som sorteringsrister i rekefisket og større maskevidd, for å sikre betre selektivitet i fisket og passe på den mest sårbare og minste fisken.

Høgre meiner det er viktig å understreke at forvaltning av marine resursar i dag skjer på nasjonalt nivå, og at oppgåva med forvaltning og kontroll av marine resursar ligg hos Fiskeridirektoratet. Det er svært viktig å halde fast ved at forvaltninga av fiskeresursane skal vere eit nasjonalt ansvar. Eg viser til det som er sagt om dette i komitémerknadene.

Høgre vil støtte framlegget om at regjeringa blir bedt om å greie ut behovet for sterkare fiskerestriksjonar i Oslofjorden og behovet for større marine verneområde, og viser nærmare til det som er sagt om dette i merknadene.

Høgre vil til slutt understreke at hausting av marine resursar, som er matproduksjon, i regelen vil medføre ein viss påverknad på naturen. Botntråling er den einaste effektive måten å fiske reker på. Samstundes går botntråling føre seg i Oslofjorden og lenger ut i Skagerrak, i hovudsak på velkjente rekefelt. Trålinga skjer i område som har vore nytta til matproduksjon i mange tiår, og yrkesfisket i Oslofjorden i dag er relativt avgrensa, både når det gjeld mengde av fangst, og når det gjeld talet på fiskefartøy. Ein bør difor vere forsiktig med å indikere at ansvaret for tilstanden i Oslofjorden ligg hos eit lite tal yrkesfiskarar.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:41:52]: Det er ingen tvil om at miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorlig. Tareskog og ålegrasenger er i kraftig tilbakegang, og torskebestanden er på et historisk lavt nivå. Miljøgifter har ført til at fisk og skalldyr fra deler av fjorden ikke bør spises.

Solberg-regjeringen la i 2021 fram en helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv. Tiltaksplanen legger til grunn at det trengs innsats på alle nivå for å sikre en ren og levende Oslofjord, og at kommune, fylke og stat har ulike roller, men et felles ansvar for at man lykkes med å redde fjorden. I den sammenheng ligger forvaltningen av marine ressurser i dag på nasjonalt nivå. Fremskrittspartiet mener den praksisen må fortsette framfor at det fragmenteres ned på kommunalt nivå i enkelte fjorder.

Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges viktigste næringer og vil fortsette å være det i framtiden. Gode rammebetingelser med mindre regulering og styring er viktig for at næringen skal overleve og ikke minst vokse ytterligere. Et forbud mot bunntråling, større verneområder og kommunale fiskeforbudssoner vil i praksis bety en nedleggelse av fiskerinæringen i Oslofjorden. I tillegg til at det vil ha enorme negative konsekvenser for fartøysiden, vil det også ha svært negative konsekvenser for aktiviteter på land som er avhengig av råstoff.

Man må være ærlig og innrømme at det er flere andre forhold enn fiskeri som er en hovedårsak til at tilstanden for fiskebestandene i Oslofjorden er alvorlig, og en må i større grad bruke innsats for å finne løsninger som kan bidra til å bedre miljøforholdene i fjorden, for å reetablere flere livskraftige fiskebestander i Oslofjorden.

I realiteten vil forslagene som Venstre fremmer i representantforslaget, innebære et næringsforbud for fiskerinæringen i Oslofjorden. Det kan Fremskrittspartiet ikke være med og støtte.

Geir Jørgensen (R) [10:44:30]: I likhet med forslagsstillerne er vi i Rødt også svært bekymret for miljøtilstanden i Oslofjorden. Vi ser en fjord som dør langsomt foran oss. Tiltakene er nødt til å komme, og de må komme raskt. Vi kan også bruke den tilgjengelige kunnskapen som vi har om utfordringene i fjorden, og om tilstanden. Det er fritidsfiske som i dag står for det største ressursuttaket, og så er det avrenning fra landbruket og nitrogenholdig kloakk som gjør at vannkvaliteten er som den er. Det er i dag et stort etterslep på kommunale renseanlegg i samtlige kommuner rundt denne fjorden, og det må også tas opp i denne sammenhengen.

Når det gjelder fritidsfisket, avdekker en undersøkelse fra 2018 at det er svært lite kunnskap blant fritidsfiskerne om reglene som gjelder – det være seg minstemål eller andre ting.

Vi fremmer her i dag et forslag i sammenheng med denne saken, hvor vi ber regjeringen, i samarbeid med Fiskeridirektoratet og relevante kommuner, iverksette målrettede informasjonskampanjer rettet mot fritidsfiskere om vernetiltak for torsk.

Så går vi inn i to av de tre forslagene som partiet Venstre har i representantforslaget, men forslag nr. 2 – «Stortinget ber regjeringen forby bunntråling i Oslofjorden» – går vi ikke inn i.

Det er slik at når det er fritidsfisket som er den største trusselen for fiskebestandene, gir det ingen mening å ramme de få yrkesfiskerne som faktisk er igjen i denne fjorden, og som har det som sin næring. Bunntråling håper vi å få opp i denne sal på et bredere grunnlag, for det er en måte å fiske på som er skadelig for miljøet. Men den reketrålingen som foregår i Oslofjorden, regulerer seg mye selv, for dette er et dyrt fiskeri å holde på med, og med nedgang i bestandene vil aktiviteten også være tilsvarende liten. Så vi synes ikke det er riktig å innføre noe yrkesforbud for de få yrkesfiskerne som er igjen, men ellers synes vi de øvrige punktene var veldig gode.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [10:47:50]: Oslofjorden er, som mange har påpekt, i krise og har vært i krise lenge. Venstre har jobbet lenge for å få på plass tiltak for å få til en bedring av fjorden og klarte i regjering med Høyre og Kristelig Folkeparti – og også med Fremskrittspartiet tidligere – å få på plass en helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord.

Som flere har påpekt her, er det store problemer på flere områder. Vi trenger å få på plass nitrogenrensing og bedre rensing av avløpsvann i hele Oslofjorden. Vi må begrense avrenningen fra jordbruket, egentlig i hele østlandsområdet. Dette er store områder som påvirker Oslofjorden, og man må restaurere og verne mer natur. Men det må også gjennomføres en begrensning av fisket i Oslofjorden. Husk at Oslofjorden hadde et av de rikeste fiskeriene i landet til langt utover 1900-tallet. Det kom fiskere fra Vestlandet til Oslofjorden for å fiske, for her var det rikt fiske. Nå er det altså en kollaps – av torsk og mange andre arter, og overfiske er den viktigste årsaken til at vi har havnet i denne situasjonen.

Havforskningsinstituttet ga i 2021 ut en rapport, Krafttak for kysttorsken. Der påpekes det at bunntråling er den enkeltfaktoren som har påvirket havområdet mest de siste hundre år, og det er det intensive fisket som er den viktigste årsaken til den tilstanden vi har i dag. Derfor fremmer vi forslaget om forbud mot bunntråling. Oslofjorden – også ytre Oslofjord – er det mest intenst bunntrålte området i verden. Fra 1890 og framover har det vært bunntråling her, og det er et paradoks at i Oslofjorden kan man ha bunntråling opp til 60 meters havdybde, mens det på Vestlandet er 100 meter og i Nord-Norge 170 meter. Hva er det ved naturmiljøet i Oslofjorden som gjør at man her kan ha en mer intens bunntråling enn det man har i resten av landet?

Vi foreslår også lokale fiskeforbudssoner. Det har vært veldig vellykket med hummerfredningsområdene både i Oslofjorden og ellers. Det viser seg at der klarer hummeren seg bedre, den blir større, og det har en påvirkning også utenfor fiskefredningsområdet. Grunnen til at vi foreslår at kommunene kan få lov til å innføre fiskeforbudssoner, er at vi tror at de har større vilje til å gjøre det enn det nasjonale myndigheter har. Det vil gi en effekt også utenfor fiskeforbudssonene, der dette vil gi en positiv effekt. Hvorfor denne motstanden? Det er uforståelig for meg.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:51:17]: Oslofjorden ligger langs det tettest befolkede området i Norge, og vi er alle enige om at Oslofjorden har miljøutfordringer på grunn av både avrenning fra landbruket, belastningen fra næringssalter og oksygeninnhold i bunnvannet.

I tillegg påvirker klimaendringer miljøet og forsterker effektene av menneskelig aktivitet. Sommerens ekstremvær har også tilført fjorden store mengder partikler og næringssalter. Vi har ikke full oversikt over hvor lenge dette også vil påvirke miljøet i fjorden negativt. Dette kystområdet er sårbart på grunn av mange forskjellige påvirkningskilder som stammer fra brukere tett på fjorden og brukere lenger inn i landet.

Fisket i Oslofjorden har lange tradisjoner, både yrkesfisket og fritidsfisket, men ressursene har over tid blitt for hardt utnyttet. Det er derfor innført tiltak for å beskytte kysttorsken. Forvaltningen av marine ressurser skjer i dag på nasjonalt nivå. Det mener jeg må fortsette. Fisken, som er en levende og vandrende ressurs i havet, forholder seg ikke til kommunegrenser.

Fiskeridirektoratet har gjennom mange år opparbeidet seg kompetanse og kunnskap om marin ressursforvaltning som få andre har, og de bør fortsatt være den sentrale forvaltningsmyndigheten for regulering av fiskeriressursene. Lokale myndigheter og lokale interesser er tett på aktiviteten i sine områder og kan selvsagt bidra med sine erfaringer og innspill.

Høsting av marine ressurser er matproduksjon, og matproduksjon vil innebære en viss påvirkning på naturen. En innføring av et generelt forbud mot bunntråling i dette området vil innebære at den eksisterende kystrekeflåten ikke vil kunne utøve dette fiskeriet lenger. Det vil også gå ut over aktiviteter på land som er avhengig av råstoffet, i tillegg til befolkningens tilgang på ferske reker. Bunntråling er per i dag den eneste effektive måten å fiske reker på. Samtidig er det sånn at bunntrålingen i Oslofjorden og lenger ut i Skagerrak foregår i områder som er brukt til matproduksjon i mange tiår. Yrkesfisket i Oslofjorden er i dag relativt begrenset når det gjelder både fangstmengde og antall fartøy. Det er også et forbud mot å tråle på dyp mindre enn 60 meter.

Regjeringen tar på største alvor den miljøtilstanden Oslofjorden befinner seg i. Oslofjordrådet er og vil fortsette å være en viktig samordningsarena for alle de berørte interessene og aktørene i Oslofjordregionen.

Rasmus Hansson (MDG) [10:58:47]: Tilstanden i Oslofjorden er ingen tilfeldighet. Den er et resultat av politikk og forvaltning, og vi må bare kunne slå fast at en elendig politikk og en elendig forvaltning har gitt et elendig resultat. Og spørsmålet er: Når skal vi ta dette inn over oss? Når skal forvaltningen og regjeringen ta inn over seg at de metodene og de forvaltningsbeslutningene som har vært brukt til nå, har gitt et kjempedårlig resultat for fiskeriene, som er redusert fra veldig mye til nesten ikke noe, og for økosystemet i Oslofjorden, som skal være framtiden for fiskeriene?

I Havforskningsinstituttets egne undersøkelser av de tiltakene som er gjort til nå, slås det fast at tiltakene foreløpig ikke har gitt effekt, og det understrekes at det samtidig er åpning for betydelig kommersielt fiske på bl.a. torsk i Oslofjorden. Så de fredningstiltakene som det i generelle former vises til, lekker ganske betydelig – med vilje. Samtidig slår den samme rapporten fra Havforskningsinstituttet fast at det nå er behov for forvaltning som gir mulighet for alle arter til å bygge seg opp, forvaltning som tar hensyn til de artene som er viktige for andre arter i økosystemet, og at det er behov for bredde i tiltakene.

Det som preger Oslofjord-planens forvaltere nå, er en overdreven opptatthet av bare nitrogen og torsk. Men vi kommer ikke til å redde Oslofjorden ved en ensidig opptatthet av nitrogen og torsk, og nitrogen kommer det til å ta veldig lang tid før vi får gjort noe med.

Da Chesapeake Bay ble restaurert fra sin økokatastrofe, startet man med å gjenoppbygge filterspisernes økosystemer, altså østersrev osv., og ta vare på pelagisk fisk som er viktig mat for andre fisk. I Oslofjorden vil det være brisling. Den typen tiltak er det Oslofjorden trenger for å komme på bena. Vi gjør ikke fiskeriene noen tjeneste ved å holde liv i gamle fiskerier, som er en fortsatt trussel mot et økosystem som trenger frihet til å komme seg på bena.

Ola Elvestuen (V) [11:01:54]: Jeg vil si det samme som representanten Hansson, og understreke at det som sikrer fiskeriene i Oslofjorden, er mer fisk i Oslofjorden. Jeg vil også berømme Rasmus Hansson for å nevne situasjonen i Chesapeake Bay, for planen for Chesapeake Bay var også motivasjonen for en helhetlig plan for Oslofjorden. Det som reddet Chesapeake Bay, var nettopp at man mobiliserte på alle nivåer. Det er det vi trenger i Oslofjorden for å få tilbake livet. Da må kommunene, fylkene og staten jobbe sammen for å få dette på plass, og vi må få tiltakene til å henge sammen.

Jeg vet at lokale myndigheter har mye sterkere vilje til å gjennomføre tiltak enn det jeg ser og hører fra regjeringen per i dag. Det gjelder også det å innføre verneområder. Derfor har vi foreslått å gi kommunene mulighet for å ha fiskeforbudssoner. Jeg er helt sikker på at kommunene rundt Oslofjorden ville innføre det mye raskere og i større omfang enn det staten har vilje til. Det truer virkelig ikke den nasjonale forvaltningen av fiskebestandene. Dette vil være tiltak for å få mer fisk, som får bedre miljøer, som gir et grunnlag for nasjonal fiskeriforvaltning til å kunne forvalte dette slik at man etter hvert kan få et rikere fiske, ikke bare videreføre en politikk som gjør at det blir dårligere og dårligere, som i dag.

Det må komme begrensninger på bunntrålingen i Oslo. Jeg synes det er fascinerende å lese innstillingen til saken. Det er vel Fremskrittspartiet som mener at det som skal sikre fiskeriene, er at man ikke skal ha begrensninger på fisket, at man ikke skal ha verneområder, at det liksom er begrensningene som truer fisket. Det er jo stikk motsatt. Det som truer fisket, er at det nesten ikke er noen bestander igjen, og det gjelder også rekefisket. Det vi trenger, er en strengere forvaltning som gjør at vi får livet tilbake i fjorden.

Et minimum må være at vi rundt Oslofjorden, som er det mest truede havområdet vi har, i hvert fall får det samme regelverket som det man har på Vestlandet, om ikke i Nord-Norge, og at man i hvert fall får et forbud mot å tråle på grunnere vann enn 100 meter. Verneområdene må bli utvidet.

Man sier at kommunene ikke skal få større innflytelse. Det er fascinerende. Når det gjelder plan- og bygningsloven, er hele poenget for disse partiene at de skal få mer innflytelse, men altså ikke i fiskeriforvaltningen. Da må man ha en prosess for å få flere verneområder. Foreløpig har vi ikke sett noen ting fra regjeringen på dette området.

Lene Westgaard-Halle (H) [11:05:40] (ordfører for saken): God konkurranse i dagligvaresektoren er viktig. Det er viktig for å sikre riktige priser, og det er viktig for å sikre et godt utvalg for oss som handler i butikkene. Konkurransen i norsk dagligvaresektor er ikke like god som den bør være, ikke fordi de tre store dagligvareaktørene ikke konkurrerer seg imellom, for det gjør de, men de er bare tre. I tillegg er konkurransen svak i deler av leverandørleddet, og det går ut over forbrukerne. Det gir høyere priser enn nødvendig, og det gir dårligere utvalg enn vi ønsker oss.

Et velfungerende dagligvaremarked gir forbrukerne tilgang til et bredt utvalg av dagligvarer av god kvalitet, riktig priset og i ulike priskategorier, men vi vet også at utfordringene er store, komplekse og sammensatte. Dette er ikke noen kvikkfiks, dessverre.

Stortinget har lenge stått sammen om å sikre bedre konkurranse i hele verdikjeden for dagligvarer. Det var derfor Stortinget fattet vedtak i forrige periode for å styrke konkurransen, og det er derfor vi inngikk det store matmaktforliket våren 2022. Men det at vi fatter vedtak i Stortinget, fordrer jo at regjeringen følger dem opp. Foreløpig er det veldig mange ord, veldig mange utredninger, uten at de omsettes i handling, bokstavelig talt. Derfor forstår jeg Rødts utålmodighet i denne saken, og jeg forstår ønsket om å ta nye grep.

Utfordringen er likevel at det som her foreslås, ervervstak, ikke vil ha den effekten vi egentlig ønsker oss på Stortinget. Det er også problematisk å gjøre det i én enkelt bransje. Så sagaen om dagligvarebransjen fortsetter. Vi kommer til å fatte nye vedtak i Stortinget for å forsøke å få dette markedet til å fungere best mulig, men vi skal vokte oss vel for å bli overivrige når det gjelder regulering av én enkelt bransje og ett enkelt marked. For selv om konkurransen ikke er god nok, og vi ønsker oss lavere priser og bedre utvalg, fungerer markedet likevel forholdsvis godt.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Anniken Huitfeldt (A) [11:08:11]: Nå er det mange folk som sliter med de høye prisene, og selv om prisveksten i Norge er lavere enn i andre land, må vi gjøre alt vi kan for å holde prisene nede, både i den økonomiske politikken og gjennom å forbedre konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet. Vi ser at prisveksten på mat og drikke synker, men den er fortsatt altfor høy. En del av dette bildet handler om forhold og struktur i Norge, bl.a. konkurranseforholdene i alle ledd i verdikjeden for mat.

Jeg er veldig glad for at næringsministeren har satt i gang historisk mange tiltak rettet mot dagligvaremarkedet. For Arbeiderpartiet er det viktig å være tydelig på at dagligvarebransjen, både leverandører og butikker, skal være bevisst på sitt samfunnsansvar og sørge for at prisene ut til forbrukerne ikke øker mer enn absolutt nødvendig.

Det er sammensatte grunner til at vi opplever prisvekst i dagligvarebransjen, også forhold som er knyttet til geografi, spredt bosetning, klima og andre rammebetingelser. Jeg mener vi skal være veldig forsiktige med lettvinte løsninger fordi vi ikke vet hvordan dette slår ut i den andre enden. Dagligvaremarkedet er komplisert og satt sammen av mange verdikjeder, fra underleverandører via grossister og transportledd og ut til butikkene.

Fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringsmakta, har vi gjort veldig mye. Den forrige regjeringa hadde ikke gjort noen ting, og jeg mener at utredning og kunnskapsgrunnlag for å få opp åpenhet er viktige tiltak. Vi har også lansert en veldig konkret tipunktsplan, og vi har bevilget mer penger til Dagligvaretilsynet. Der har bevilgningene økt med 50 pst., og det kan trappe opp arbeidet med ryddige forhandlinger mellom dagligvarekjedene og deres leverandører. Vi er også i gang med å gi Konkurransetilsynet et nytt markedsetterforskningsverktøy for å kunne gripe inn i markeder der konkurransen ikke fungerer. Om noen få uker har Konkurransetilsynet frist for å ferdigstille en undersøkelse om hvordan dagligvaremarkedets innkjøpspriser blir til. Samtidig er det varslet en ny høring på et forslag til forbud mot prisdiskriminering.

Rødt har sikkert gode intensjoner med forslaget, men det innebærer bl.a. å bryte opp aktører og hvor mye de kan vokse, noe som er et svært inngripende tiltak, og det er ikke en næringspolitikk som Arbeiderpartiet forfekter. På linje med forslagsstillerne ønsker jeg at ting skal skje fort, men vi må ta inn over oss at vi i verste fall kan fatte beslutninger som kan bidra til å svekke konkurransen i dagligvarebransjen, og det er absolutt ingen tjent med. Vi må ikke innføre forhastede tiltak på mangelfullt grunnlag. Det kan bidra til dårligere konkurranse, og det kan også føre til høyere priser, noe som vil være svært uheldig.

Geir Jørgensen (R) [11:11:07]: Makt- og pengekonsentrasjonen i norsk dagligvarebransje har gått fra vondt til verre. Den har utviklet seg i en ekstrem retning. Hvis man legger til grunn EUs definisjon av dominerende markedsaktører, faller alle de tre norske dagligvaregigantene inn under denne definisjonen. Vi har reist dette forslaget for å gi Konkurransetilsynet de nødvendige verktøyene for å knekke opp disse oligopolene, for å bruke det ordet. Det er altså en betegnelse på aktører som er så mektige at de kan sitte og dele et marked mellom seg. Og det er jo ganske interessant at det er vi i Rødt som må komme med dette for å få det frie markedet til å fungere til beste for forbrukerne, mens høyresiden stritter imot.

I første halvår 2023 steg matvareprisene her i landet med 11 pst. i snitt. For de som er nødt til å bruke en stor andel av sin inntekt til mat, er dette dramatiske tall. Hvordan er det da mulig å kalle disse enkle forslagene for inngripende tiltak? Det som er inngripende, er jo disse dagligvaregigantenes inngrep, ikke bare i vanlige folks privatøkonomi, men også i måten vi produserer mat på her i landet.

Vi kan ikke snakke om kjedemakten uten å komme innom begrepet «egne merkevarer», EMV. Nå er altså 20 pst. av omsetningen hos disse tre dagligvareaktørene egne merkevarer. Her har de kjøpt seg inn bakover i verdikjeden i norsk matproduksjon og kan i stor grad være med og diktere hvordan matproduksjonen skal foregå, på bekostning av vårt eget landbruk. Disse gigantene har selv kontroll over 50 pst. av det solgte kvantumet av frossent og ferskt kjøtt. Dette er stikk i strid med de overordnede målene vi har for matproduksjon her i landet, og jeg synes det er beklagelig at ikke flere kunne slutte seg til dette forslaget.

Jeg tar opp forslagene som Rødt er med på.

Rasmus Hansson (MDG) [11:14:14]: Dagligvarehandelen omsatte for 224 mrd. kr i fjor. NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 har til sammen en markedsandel på 97 pst., og NorgesGruppen har alene en markedsandel på 44 pst. De kontrollerer dessuten en langt større del av leverandørkjeden. Dette er en bransje med veldig stor makt, det er den viktigste kanalen for bønder og andre som skal selge varene sine til priser som de skal kunne leve av. Og bransjen bestemmer plassen til nye ideer, produkter og aktører. Den avgjør utvalg, den avgjør pris til forbruker, og butikkene deres plasseres der de kan styre reising og transport. De griper rett inn i folks hverdag på mange måter.

Både Miljøpartiet De Grønne og andre partier har tatt opp dette før. Jeg er glad for at regjeringen nå vurderer et forbud mot prisdiskriminering, men det tar tid, og Stortinget bør være utålmodige.

I denne situasjonen foreslår vi, sammen med SV og Rødt, å be regjeringen

«utrede hvordan Konkurransetilsynet kan gis verktøy gjennom lovhjemmel til å bryte opp dominerende aktører i dagligvarebransjen.»

Vi er også med på forslaget om å utrede hvordan

«Konkurransetilsynet kan gis verktøy gjennom lovhjemmel til å kontrollere, sanksjonere eller bryte opp monopoler eller markedsdominans gjennom vertikal integrasjon».

Men å konkludere nå med at løsningen for dagligvarebransjen er å lovregulere eierskapsbegrensninger, som Rødt og SV foreslår, er vi ikke enig i.

Jeg vil også advare mot den koblingen som Høyre og Fremskrittspartiet gjør i innstillingen mellom høye matpriser og bevilgninger til jordbruksoppgjøret. Det Høyre og Fremskrittspartiet påstår, at prisendring på matvarer har vært «spesielt merkbar for kjøtt, melk, ost og egg», er rett og slett feil. Disse varene, som typisk produseres i Norge, har i snitt steget betydelig mindre i pris enn importerte varer. Det er altså ikke norske bønders skyld at maten er blitt dyrere.

Det bør ikke være et mål i seg selv at mat skal være ekstremt billig. Det koster noe å produsere kvalitetsmat, og folk må ha nok. Det folk må ha, er nok kjøpekraft til bra dagligvarer. At stadig flere ikke har det, bør løses med anstendige sosiale ordninger, ikke ved å tyne billigmat ut av bøndene. Brems av de tre store kjedenes markedsmakt kan også bidra, ikke minst til mer mangfold i bransjen. Det vil være en næringspolitisk fallitterklæring hvis maktkonsentrasjonen i stedet blir enda større.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:17:06]: Dagligvarebransjen er en bransje med stor betydning, og som alle i Norge har et forhold til. Den senere tid har vi dessverre opplevd at matvareprisene har økt mye mer enn det vi er vant til. Mange kjenner på bekymring i hverdagen knyttet til økte matvarepriser og prisøkninger, og som vanlig rammer det mest dem som har dårligst råd fra før av. Nå går vi inn mot julen, og det er trist å se at mange familier er bekymret. Derfor er det aller viktigste regjeringen kan gjøre, å få kontroll på inflasjonen og bringe prisveksten ned. Der har regjeringen en plan, vi følger opp planen, planen virker, inflasjonen er nå på vei ned, og vi nærmer oss forhåpentligvis rentetoppen. Det er veldig godt nytt for norske husholdninger og norske familier.

Så er det viktig at vi har høyt trykk på arbeidet for å bedre konkurranseforholdene i dagligvaremarkedet, for vi vet at det ikke er sterk nok konkurranse, vi vet at det er for få aktører i verdikjeden for mat. For å få til bedre konkurranse, som igjen skal bidra til bedre utvalg og forhåpentligvis lavere priser for norske familier, har regjeringen iverksatt en tipunktsplan for dagligvarebransjen, og det gjennomføres nå historisk mange tiltak for å bedre konkurranseforholdene. Ett eksempel er at vi har forbudt praksisen hvor dagligvareaktører bokstavelig talt kan stikke kjepper i hjulene for at konkurrenter kan etablere seg i de samme lokalene i framtiden.

Vi jobber videre med mulige forskrifter om forskjeller i innkjøpspriser. Vi har for første gang i norgeshistorien fått en skikkelig kartlegging av både omfang og virkning av egne merkevarer og vertikal integrasjon. Nå vet vi om omfang og virkninger, noe som gjør at vi har et kunnskapsgrunnlag for eventuelt å foreslå å iverksette tiltak. Vi har satt i gang marginstudier for å lære om hvem som tjener på prisøkningene. Vi har satt i gang undersøkelser av prisdannelsen – dette særnorske fenomenet at dagligvareprisene forhandles to ganger i året. Vi har fått slutt på prissignaliseringen der aktører i bransjen varsler hverandre om ventede prisøkninger. Vi har økt bevilgningene til både Dagligvaretilsynet og Konkurransetilsynet. Vi er i ferd med å gi Konkurransetilsynet økte muskler gjennom et nytt markedsetterforskningsverktøy. Og vi gjennomfører andre tiltak.

Jeg deler forslagsstillernes utålmodighet, og jeg vil takke forslagsstillerne for forslaget. Så er jeg ikke enig i forslaget, og det er fordi jeg frykter at det kan bidra til å gjøre vondt verre. Det nå å foreslå inngripende tiltak som kan ha motsatt effekt av hensikten, bør vi ikke gjøre. Dette er en for viktig sak for mennesker og familier i Norge til at vi bør ta noen sjanse. Representantene kan være trygge på at vi jobber på spreng for å bedre konkurransen i dagligvaremarkedet. Jeg understreker at det aldri før har vært igangsatt så mange tiltak parallelt. Det er ikke ett tiltak som vil løse disse problemene, vi må angripe det fra mange kanter.

Lene Westgaard-Halle (H) [11:20:29]: Vi har gjort veldig mye – den forrige regjeringen har ikke gjort noen ting, sier Arbeiderpartiet fra talerstolen. Den type debatter er sjelden verken formålstjenlige eller ærlige. Jeg forstår at representanten Huitfeldt konsentrerte seg om et annet fagområde inntil ganske nylig, og jeg vil kanskje anbefale representanten å oppdatere seg lite grann på historien til akkurat dagligvarepolitikken, for regjeringen har ikke gjort historisk mye. Foreløpig har ikke regjeringen gjort noe som helst. Regjeringen skal gjøre mye, men foreløpig er ikke ett eneste tiltak gjennomført – ikke ett. Så hvis det er regjeringens definisjon på historisk mye, er jeg litt bekymret. De ti tiltakene som representanten Huitfeldt og for så vidt også statsråden refererer til, er vedtakene som opposisjonen la fram i Stortinget, og som statsråden – heldigvis, vil jeg si – har tatt til seg og sagt at han skal følge opp. Det er bra.

Videre skryter representanten Huitfeldt av at de har økt overføringene til Dagligvaretilsynet – det nevnte også statsråden – mens da vi satt i regjering, gjorde vi ingenting. Vi opprettet bl.a. Dagligvaretilsynet, vi innførte lov om god handelsskikk, og vi la fram en stortingsmelding om dagligvaremarkedet, med en lang rekke tiltak.

Men dette er ikke en konkurranse om hvem som gjør mest, for alle partiene på Stortinget er egentlig veldig enige om akkurat dette feltet. Vi ønsker det samme. Vi ønsket det samme da vi satt i regjering, og vi ønsker det samme når det nå i en liten periode er en annen regjering. Men da må det vi er enige om, altså matmaktforliket fra 2022, faktisk følges opp. Jeg forstår at det er komplisert, jeg forstår at det er sammensatt, men nå må det skje noe. Dette var våren 2022. Stortinget har vært tålmodig med regjeringen på dette feltet ganske lenge, nettopp fordi vi er enige, men nå er tålmodigheten slutt.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:23:04]: Jeg hører representanten si at vi ikke skal ha en konkurranse om hvem som har gjort mest eller minst, for så ikke bare å melde seg på, men konkurrere veldig hardt i det samme mesterskapet.

Jeg har vært næringsminister i to år. Før det var det åtte år med borgerlig flertall og borgerlig regjering. Hvorfor fantes det ingen definisjon av vertikal integrasjon og egne merkevarer? Hvorfor hadde vi ingen kunnskap om hvordan prisdannelsen i dagligvaremarkedet oppstår? Hvorfor visste vi ikke effekten av prissignalisering? Hvorfor var det ikke gjort utredninger av hvordan Konkurransetilsynet kunne få bedre og sterkere verktøy i møte med disse utfordringene?

Det er riktig at forrige regjering la fram en dagligvaremelding. Det er riktig at forrige regjering vedtok å etablere Dagligvaretilsynet. Det har jeg også gitt forrige regjering ros for. Jeg har sågar gitt hele Stortinget ros for at vi har samlet oss om viktige tiltak. Men representanten vet at dette er kompliserte utfordringer som vi ikke kan løse fra en dag til en annen. Representanten vet at det er mye som står på spill, og at feil tiltak kan få helt motsatt effekt av det vi ønsker oss. Representanten vet at av tipunktsplanen som regjeringen gjennomfører, er det mange av tiltakene som er igangsatt eller sluttført, for det har næringskomiteen fått svar på i brevs form.

La oss heller diskutere det denne saken handler om, og det er et forslag fra partiet Rødt med nye, konkrete forslag til hva man eventuelt kan gjøre ytterligere for å bedre konkurransesituasjonen. Der kan vi saklig sett være uenige. Vi deler de samme intensjonene og ambisjonene, og så er det et flertall i denne salen som mener at de forslagene Rødt tar til orde for, ikke bør gjennomføres nå, fordi de kan ha motsatt effekt. Men vi tar det med oss som inspirasjon i arbeidet, f.eks. det at representantene mener at en bør se på om Konkurransetilsynet skal ha mer å si ved vertikal integrasjon – altså dette fenomenet der store aktører sikrer seg stadig større innflytelse i verdikjeden gjennom at de f.eks. både kontrollerer detaljist, kjede, grossist, leverandør, logistikkledd, og også kontrollerer merkevaren og til og med produksjonen – og at det kanskje bør være mulig for Konkurransetilsynet å gripe inn i det.

Det er grunnen til at vi har hatt et forslag på høring om nettopp å gi Konkurransetilsynet et nytt verktøy, markedsetterforskningsverktøyet. Der gjennomgår vi nå høringene. Det er heller ingen enkel sak, men jeg håper vi kan få det verktøyet på plass, og at vi kan komme til Stortinget med et lovforslag om ikke så altfor lenge. Det vil være med på å ivareta de intensjonene som forslagsstillerne har, uten at vi går for langt og gjennomfører tiltak som kan ha motsatt effekt av det vi ønsker oss. Så litt mer oppmerksomhet på det saken faktisk handler om, de forslagene som faktisk ligger på bordet, tror jeg folk der hjemme som eventuelt følger denne debatten, først og fremst er opptatt av.