Til Stortinget
Avskrivningsreglene er en viktig del av næringsbeskatningen.
Avskrivningsreglene er med på å avgjøre
hvor stort en bedrifts skattbare overskudd blir i det enkelte år.
Sammen med blant annet den formelle skattesatsen på selskapsoverskudd
bestemmer avskrivningsreglene dermed den reelle skattebelastningen
på næringslivet.
Avskrivningsreglene har også avgjørende betydning
for skattesystemets virkninger. Aarbakke-utvalget skrev blant annet
i NOU 1989:14 at:
«En forutsetning for at skattesystemet skal virke nøytralt
på investeringsbeslutningene, er at de skattemessige avskrivningene
følger det økonomiske verdifallet til driftsmidlene.»
Ved Stortingets behandling av skattereformen som trådte
i kraft i 1992 ble det fra politisk hold gitt full tilslutning til
prinsippet om at avskrivningsreglene skulle avspeile det reelle
verdifallet på driftsmidlene. I Innst. S. nr. 5 (1990-91)
uttalte en samlet finanskomité blant annet følgende:
«Komiteen er enig når departementet fremhever
at en viktig målsetting for et nytt skattesystem vil være å oppnå større
nøytralitet mellom investeringer i ulike driftsmidler og
næringer, og at en viktig forutsetning for dette vil være
at avskrivningene avspeiler det reelle verdifallet.»
Dette synet ble bekreftet på nytt ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 35 og 70 (1990-1991), i Innst. O. nr. 80 (1990-1991
- Innstilling fra finanskomiteen om skattereformen 1992. Der uttalte
en samlet finanskomité blant annet:
«Komiteen mener at avskrivninger i størst
mulig grad skal avspeile verdifallet som følger av bruken
av driftsmidler ….»
Forslagsstillerne viser til at de avskrivningssatsene som ble
vedtatt bygde på Aarbakke-utvalgets forslag, som var basert
på beregninger av økonomisk levetid og depresieringsrater,
samt nødvendige korreksjoner som kom frem under departementets
og komiteens arbeid.
Etter at skattereformen trådte i kraft i 1992 stod avskrivningssatsene
uendret helt frem til behandlingen av statsbudsjettet for 2000.
Da ble avskrivningssatsene for saldogruppe g og h redusert i budsjettforliket
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Året etter,
ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001, ble saldoavskrivningssatsene
nok en gang redusert, også denne gang i et budsjettforlik
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Denne gang ble avskrivningssatsene
redusert for alle saldogruppene utenom gruppe f; fly og helikopter.
Endringene ble gitt tilbakevirkende kraft for inntektsåret
2000.
Helt siden Aarbakke-utvalget la frem sin utredning i 1989 har
det vært bred enighet om prinsippene for fastsettelse av
avskrivningssatsene. Satsene stod urørt fra skattereformen
i 1992 til budsjettforlikene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
i 1999 og 2000, som et ledd i å skaffe inndekking i budsjettavtalene.
Endringer i avskrivningssatsene er spesielt uheldig fordi de i stor
grad rammer allerede foretatte investeringer. Bedriftene har små muligheter
til å ta hensyn til at spillereglene er endret. Slike endringer svekker
tilliten til skattesystemet, og innebærer at aktørene
må ta hensyn til denne usikkerheten når de skal
foreta investeringsbeslutninger i fremtiden.
Forslagsstillerne vil vise til at denne problemstillingen tidligere
er tatt opp av blant annet Bergo-utvalget, som i NOU 1996:17 blant
annet konkluderer med følgende:
«Det er viktig både for privatpersoner
og foretak at skattesystemet er forutsigbart og forståelig.
Usikkerhet og hyppige uforutsette endringer i systemet gjør det
vanskeligere å planlegge økonomiske disposisjoner
over tid, og kan medføre betydelige økonomiske feildisponeringer
og feilinvesteringer. Politikkusikkerhet kan på denne måten
føre til en dårligere ressursallokering.
En mulighet for å redusere slik politikkusikkerhet er å basere
skattesystemet på overordnede generelle prinsipper. Dette
kan sikre at systemet er mer forutsigbart og ligger noenlunde fast
over tid. Ved å basere skattesystemet på overordnede
prinsipper øker også myndighetenes troverdighet
i skattepolitikken. Private aktører vil vite at de økonomiske
disposisjoner de foretar i dag, ikke vil influere skattereglene
i morgen. Dersom myndighetene har manglende troverdighet i skattepolitikken,
kan dette føre til at prosjekter som er samfunnsøkonomisk
lønnsomme ikke blir gjennomført. Dette gjelder
særlig for investeringer i realkapital. Når investeringen
er foretatt blir skatteobjektet lite mobilt. Det kan da være
fristende for myndighetene å øke skatten. Dersom
private aktører forventer at dette kan skje, kan det medføre
at investeringen ikke blir gjennomført. Ved å basere
skattesystemet på overordnede prinsipper reduseres risikoen
for slik «opportunistisk» skattepolitikk.»
Etter forslagsstillernes mening var avskrivningsreglene et godt
eksempel på at skattesystemet var basert på overordnete
prinsipper som lå fast over tid, slik utvalget anbefalte.
Dessverre er endringene som flertallet har foretatt i avskrivningsreglene
også et godt eksempel på nettopp det utvalget
advarer mot. Stortingsflertallet har nå gått bort
fra flere av de grunnleggende prinsippene som skattesystemet var bygget
på, gjennom udokumenterte endringer i avskrivningsreglene
og innføring av dobbeltbeskatning av utbytte, uten at det
er etablert noen nye prinsipper. Dermed er skattesystemet nå uforutsigbart
og lider under manglende troverdighet. Ingen vet hva som skjer neste år.
Som utvalget peker på har denne usikkerheten økonomiske
konsekvenser for Norge.
Forslagsstillerne vil peke på at endringene i avskrivningsreglene
er gjennomført uten forutgående utredning. Det
er verken lagt frem dokumentasjon av et evt. saklig behov for justering
av satsene utfra endringer i driftsmidlers økonomiske levetid
eller noen form for konsekvensutredning av virkningene de dramatiske
endringene i satsene vil ha for investeringsutviklingen i, og konkurranseevnen
til, norsk næringsliv. Dette skyldes særlig at
endringene i avskrivningssatsene ikke er kommet som forslag fra
regjeringen(e), men er kommet opp i budsjettforhandlingene på Stortinget
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Det eneste unntaket
er avskrivningssatsen for goodwill, som ble foreslått endret
av Regjeringen i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001). Heller ikke i tilknytning
til Regjeringens forslag ble det imidlertid lagt frem noen form
for dokumentasjon eller utredning som bakgrunn for forslaget.
Innstrammingen i avskrivningsreglene skal ifølge budsjettforliket
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gi en merinntekt på 2
850 millioner kroner i 2001. Dette utgjør om lag 10 pst.
av den samlete skatten fra etterskuddspliktige skattytere for inntektsåret
1998, og viser at dette er en meget kraftig økning av den
effektive beskatningen. Dersom en skulle oppnådd samme
inntekt til staten i 2001 ved å heve skattesatsen på alminnelig
inntekt for etterskuddspliktige skattytere, måtte satsen økes
fra 28 pst. til mellom 30 pst. og 31 pst. For de mest utsatte bedriftene
innebærer endringene at den effektive skattesatsen øker
langt mer.
Det er også fremkommet opplysninger om at provenyanslaget
på 2,85 mrd. kroner kan være for lavt i forhold
til den faktiske virkning. Hvis dette skulle vise seg å være
riktig, er skjerpelsen av bedriftsbeskatningen enda kraftigere.
Forslagsstillerne vil i tilknytning til økningen av bedriftsbeskatningen
vise til NOU 1999:7 Flatere skatt, der utvalget blant annet konkluderte
med at:
«De negative virkningene av å heve skattesatsen på alminnelig
inntekt og dermed også bedriftsbeskatningen, innebærer
at det er vanskelig for utvalget å tilrå en omfattende
flatere skattereform under betingelse av uendret proveny. Skatten
på alminnelig inntekt bør trolig ikke settes særlig
høyere enn i dag.»
Etter at dette utvalget la frem sine vurderinger har altså stortingsflertallet økt
den effektive bedriftsbeskatningen kraftig, og i tillegg
innført skatt på utbytte. Dermed er næringslivets
konkurranseevne betydelig svekket i forhold til andre land.
For eksempel er saldoavskrivningssatsene for maskiner, inventar
etc. nå 15 pst. i Norge, mens tilsvarende satser i andre
land er: Sverige 30 pst., Danmark 25/30 pst., Finland 25
pst., Tyskland 20/30 pst. og Storbritannia 25 pst. Tilsvarende
forhold er det for de øvrige avskrivningsgruppene. Selv
om sammenligning av avskrivningsregler mellom land kompliseres av
forskjeller i gruppering av ulike driftsmidler etc., synes det klart
de norske avskrivningssatsene nå er klart lavere i forhold
til andre land.
Reduksjonen i avskrivningssatsene innebærer at investeringer
i Norge blir dyrere. Det må antas at dette vil få konsekvenser
for den langsiktige investeringsutviklingen i Norge, og på utviklingen
av næringsstrukturen. Den reduksjonen i avskrivningssatsene
som flertallet har gjennomført rammer blant annet kapitalintensiv
industri hardt. Forslagsstillerne mener dette er viktige spørsmål
og at denne type virkninger av endringene i avskrivningssatsene
burde vært utredet grundig før en evt. gjennomførte
endringene.
Det er kommet en rekke eksempler på enkeltbedrifter
og næringer som rammes svært hardt av endringene
i avskrivningsreglene. For eksempel viser beregninger fra Energibedriftenes
landsforening at de reduserte avskrivningsreglene innebærer økt
skatt for nettselskapene på om lag 400 millioner kroner
for inntektsåret 2000. Denne skatteøkningen vil
enten ramme forbrukerne gjennom høyere nettleie (på toppen
av kraftig økte el-avgifter), eller eierne av nettselskapene
som i stor grad er norske kommuner.
En annen bransje som har lagt frem beregninger av virkningene
er landbruksnæringen, som viser at landbruksnæringen
får økt skatt for inntektsåret 2000 anslått
til 436 millioner kroner. Denne skatteskjerpelsen på investeringer
kommer samtidig som myndighetene pålegger næringen
store investeringer for å tilfredsstille nye krav til standard
på driftsbygninger i landbruket gjennom de nye husdyrforskriftene.
Det er fremkommet eksempler på enkelte næringsdrivende
i landbruket som får økt skattebelastning for
inntektsåret 2000 på mer enn 50 000 kroner.
Endringene i avskrivningsreglene er gjennomført på tross
av tidligere bred politisk enighet om prinsippene for fastsettelse
av satsene. Det er ikke gjennomført noen form for utredning
av virkningene de reduserte satsene vil ha, eller noen form for
dokumentasjon for at satsene burde endres. Dette kan ha ført
til at satsene nå er langt unna de satsene som driftsmidlenes økonomiske
levetid skulle tilsi, og dermed er faren stor for at skattesystemet
er blitt mindre nøytralt. Det er ikke lagt frem noen vurderinger
av hvordan endringene vil påvirke næringslivets
konkurranseevne, fremtidige investeringer og utvikling av næringsstruktur.
Endringene har ført til økt uforutsigbarhet om
skattesystemet, på toppen av den betydelige usikkerhet
som allerede eksisterer på grunn av Arbeiderpartiets og
sentrumspartienes holdning i andre skattespørsmål.
Denne uforutsigbarheten har i seg selv betydelige konsekvenser.
Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig med
en snarest mulig revurdering av avskrivningssatsene, for å bidra
til et konkurransedyktig, forutsigbart og nøytralt skattesystem,
og som næringslivet kan ha tiltro til at vil vare.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig legge frem forslag til
revurderte saldoavskrivningssatser, basert på tilsvarende
satser i andre land og beregninger og dokumentasjon av driftsmidlers økonomiske levetid.
14. februar 2001