Til Stortinget
Funksjonshemmede blir utsatt både for direkte diskriminering
og for indirekte diskriminering gjennom manglende tilrettelegging
for deltakelse på like vilkår. Dette er stor sløsing
med viktige ressurser for landet og uakseptabel diskriminering av
enkeltpersoner. Norge har stort behov for arbeidskraft. På tross av
dette er arbeidsledigheten høg og stigende blant funksjonshemmede
og langt større blant funksjonshemmede enn i befolkningen
ellers. Mange blir uføretrygdet i ung alder mot sin vilje.
Funksjonshemmede har på grunn av sine problemer med å få utdanning og
arbeid, i snitt mye lavere inntekter enn befolkningen ellers og
dette fører til at både de og deres familier blir
påført tilleggsproblemer.
Med bedre tilrettelegging av undervisningen og tilstrekkelige
hjelpemidler i utdanning og arbeidsliv, ville mange flere hatt mulighet
til å komme i arbeid og til å få bedret
sin livskvalitet. Dette ville også tilført landet
sårt tiltrengt arbeidskraft og bidra til å redusere
sannsynligheten for økonomisk fattigdom som følge
av arbeidsledighet og lave trygdeytelser.
Funksjonshemmede har i snitt lavere utdanning enn befolkningen
for øvrig. Forskning viser at utdanning i stor grad kompenserer
for noen typer funksjonshemming. En viktig strategi for å motvirke
diskriminering og sikre alle likeverdig mulighet til selv å velge
arbeid er derfor å øke funksjonshemmedes muligheter
til utdanning.
Mennesker med lese- og skrivevanskeligheter har ikke synlig funksjonshemming
og er derfor en oversett gruppe. Mellom 5 og 10 pst. av befolkningen
har slike lærevansker.
Det er et stort behov for å bedre undervisning og tilrettelegging
i hele utdanningssystemet for mennesker med lese- og skrivevansker.
I grunnskolen og i videregående skole har alle elevene
formelle rettigheter til tilrettelegging av undervisningen og til
nødvendige hjelpemidler. Dette er et steg i riktig retning, men
det er behov for langt større innsats. Problemene er særlig
store i høgre utdanning som tradisjonelt ikke har vært
vant til å forholde seg til mangfoldet i elevmassen og
kanskje særlig ikke til personer med lese- og skrivevansker.
I stor grad er den enkelte nå overlatt til sin egen stå på vilje
og at de er heldige og møter personer i utdanningssystemet
som er personlig interessert i, har forståelse for, og
har kunnskap om deres spesifikke behov og problemer. Mange møter
både uforstand, manglende kunnskap og direkte uvilje. Uten
formelle rettigheter står disse studentene svakt i sin
kamp for å fullføre utdanning og komme i arbeid.
Tiltak som er egnet til å hjelpe disse studentene vil
dreie seg om:
At gjeldende åpning for inntak
på studier ut fra del- og realkompetanse gitt i etter-
og videreutdanningsreformen, blir reell også for personer med
lese- og skrivevansker.
Rett til nødvendige hjelpemidler og pedagogisk tilrettelegging
i undervisningen.
Rett til tilpassede eksamens- og evalueringsformer.
Mulighet til å få vitnemål uten
særlig avmerking om funksjonshemmingen som kan virke diskriminerende
i en ansettelsesprosess.
Det er viktig for myndighetene å sikre personer med
lese- og skrivevansker enklere tilgang til utdanning raskt. I september
2000 fikk Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet overlevert
en utredning om temaet. Det er behov for å iverksette nødvendige tiltak
for å forhindre vilkårlighet og ulik skjønnsutøvelse
ved den enkelte utdanningsinstitusjon. De kan ha problemer både
med inntak, fysisk og pedagogisk tilrettelegging underveis, evaluerings-
og eksamensformer og med utskriving av vitnemål.
Inntak til høgre utdanning er nå i prinsippet åpent også for
personer uten fullstendig formell studiekompetanse ved at det er
gitt rettigheter til inntak ut fra realkompetanse, jf. Innst. O.
nr. 1 (2000-2001). Dette lovgrunnlaget er generelt, og inntak til
det enkelte studiested vil måtte finne sin form innenfor
et system som både sikrer studiestedet inntaksreglement
og føringer gitt i generelt lovverk. Imidlertid kan det
ta tid før denne adgangen til inntak ut fra real- og/eller
delkompetanse vil være innarbeidet ved alle studiestedene
og det er grunn til å frykte at personer med spesifikke
lærevansker, som lese- og skrivevansker, igjen kommer bakerst
i køen. Det vil derfor være behov for at Regjeringen
har en aktiv politikk, og om nødvendig finne mekanismer
og virkemidler som kan bidra til at retten til opptak ut fra relevant del-
og realkompetanse til personer med dokumenterte lese- og skrivevansker
blir en realitet.
Situasjonen i dag er svært krevende for studenter med
lese- og skrivevansker som ønsker høgre utdanning
fordi det tradisjonelt har vært liten forståelse
for at disse elevene ønsker, eller kan gjøre seg
nytte av utdanningen. Rettigheter til hjelpemidler til voksne elever
og studenter er hjemlet i folketrygdloven. I praksis tar det imidlertid
ofte altfor lang tid å få behandlet slike saker,
og det kan både forsinke og forpurre hele utdanningen.
Personer med lese- og skrivevansker har ofte store barrierer de
må komme over for å bli motivert til å søke
mer utdanning. Å oppleve at en ikke får de hjelpemidlene
en har bruk for når en er motivert og klar for innsats
kan virke svært destruktivt. Mange opplever at alle krefter
er brukt opp før de kommer i gang med selve utdanningen.
Spesifikke rettigheter kan utformes slik at de utløser
hjelpemidler og tilrettelegging raskt. Dette vil gi mer effektiv
gjennomføring av utdanningen.
Tradisjonelle eksamensformer kan ha store svakheter som verktøy
for å dokumentere kunnskap generelt. Nye evalueringsformer
er tatt i bruk mange steder og enkelte studiesteder gir tilbud om
ulike former for tilrettelagt eksamen. Imidlertid blir det nå altfor tilfeldig
om studenter med behov for tilrettelagt eksamen får det
- og om tilretteleggingen er tilstrekkelig. For mange utdanningssteder
er dette en forholdsvis ny problemstilling og det kan mangle både
på vilje til å imøtekomme slike behov,
og kompetanse til å håndtere tilrettelegging på kvalitetsmessig
måte.
Det er viktig å understreke at en tilrettelagt eksamen
skal være likeverdig med en tradisjonell eksamen når
det gjelder krav til nivå på faglige kunnskaper
og ferdigheter. Forskjellen er kun at eksamensformen tar hensyn
til ulike personers forutsetninger og kompenserer for de praktiske
ulemper en funksjonshemming medfører.
Formelle rettigheter vil sette krav til utdanningsstedene og
med det være et nødvendig grep for å få moderne
og mangfoldige evalueringsformer på plass. Dette vil komme
hele utdanningssystemet til gode.
Etter endt utdanning er det viktig at vitnemål ikke inneholder
opplysninger som ikke er relevante i forhold til den kunnskapen
og de ferdighetene som skal dokumenteres. Opplysninger om funksjonshemmingens
art eller om tilrettelagt eksamen på vitnemålet, kan
føre til at arbeidssøkere ikke blir vurdert ut
fra det de kan, men blir diskriminert og valgt bort allerede i søkerprosessen.
Diskriminering av søkere i ansettelsesprosessen er velkjent
og et problem både Storting og Regjering har vært
opptatt av å løse. Stortinget har nettopp behandlet
Ot.prp. nr 34 (2000-2001) om endringer i arbeidsmiljølovens § 55 A
med innføring av forbud mot diskriminering av funksjonshemmede
ved ansettelse. Et enstemmig Storting har sluttet seg til behovet
for en slik bestemmelse. Det er viktig å understreke at
en tilrettelagt eksamen har samme krav til faglig kunnskap og ferdigheter, og
har lik verdi som en tradisjonell eksamen. Det er derfor ingen grunn
til at dette skal merkes av på vitnemål.
Det er behov for at disse elevene får nødvendig tilrettelegging
lovfestet. Stortinget ber derfor Regjeringen snarest å utarbeide
nødvendig lovgrunnlag for å sikre at personer
med lese- og skrivevansker sikres lik tilgang til utdanning som
andre borgere, og rett til å få evaluert og dokumentert
sine kunnskaper og ferdigheter uten at henvisninger til eventuelle
funksjonshemminger framkommer på en slik måte
at det kan virke stigmatiserende og bidra til diskriminering i en
ansettelsesfase.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge fram nødvendige forslag
til tiltak og om nødvendig lovendringer som sikrer at personer
med lese- og skrivevansker får reell tilgang til høgre
utdanning.
8. mai 2001