I tilfeller av vesentlige forstyrrelser i deler av arbeidsmarkedet
vil sikkerhetsmekanismene i utvidelsesavtalen, samt beskyttelsesklausulene
i EØS-avtalen, gi adgang til å stoppe fri bevegelighet
for arbeidstakere for en periode. I henhold til utvidelsesavtalen
i EU/EØS kan landene vente med full innføring
av EU/EØS-regelverket for individuelle arbeidstakere
i en overgangsperiode på 2-7 år. I denne perioden
kan man videreføre hele eller deler av dagens regelverk,
med sikte på en fleksibel og styrt overgang til EU/EØS-regimet.
Norske myndigheter bør legge til rette slik at arbeidssøkere
fra de nye EØS-landene skal ha mulighet til å søke
og ta arbeid på lik linje med andre EØS-borgere
fra 1. mai 2004. Utover de krav som legitimt kan stilles
til arbeidsforholdets karakter skal det ikke være noen
begrensninger på hvor mange personer som skal gis oppholds-
og arbeidstillatelse på dette grunnlaget.
EUs regime for fri bevegelse for arbeidstakere gir, når
det er fullt innført, ikke grunnlag for å stille andre
vilkår for oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de
nye EØS-landene enn de som vil gjelde for dagens EØS-borgere.
I dag er, som nevnt, EU/EØS-kravene til at arbeidsforholdet
skal være reelt og av en viss varighet for å gi
rett til oppholdstillatelse i Norge, definert til arbeid som normalt
skal være minst halvtid og kunne sikre underhold. Siden
man i Norge ikke har noen lovfestet minstelønn og ikke
har praktisert allmenngjøring av tariffavtaler, vil man
etter dagens regelverk ikke ha grunnlag for å stille bestemte
krav til lønnsnivå for EU/EØS-borgere
(slik man i dag gjør for arbeidsinnvandrere fra land utenfor
EØS). For å hindre at arbeidsgivere utnytter eller forskjellsbehandler
nye EU/EØS-borgere, er det viktig at myndighetene
stiller krav om at arbeidstakere fra de nye EU-landene skal ha lønns-
og arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale
eller det som er vanlig på samme sted og innen samme yrkesområde, samt
krav til bolig. Dette vil også være i tråd
med behandlingen av arbeidsinnvandrere fra såkalte 3. land og
de nye EØS-landene i dag.
Det må legges opp til at arbeidssøkere fra
de nye EU/EØS-landene skal registrere seg så snart
de tar opphold i landet, og at man i en overgangsperiode praktiserer
en ordning hvor nye EU/EØS-borgere som i løpet
av den 6 måneders arbeidssøkerperioden finner
høvelig arbeid får tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse.
Vilkåret for utstedelse av tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse
er i tillegg til overnevnte krav til lønn, samt underholdsevne,
at ansettelsen i utgangspunktet skal være på heltid.
Dette for å motvirke fragmentering av arbeidsforhold, skjult
omgåelse av lønnsvilkårene ved oppstykking av
jobber, og utnyttelse av nye EU/EØS-borgere som marginal
arbeidskraft. Under hensyntaken til underholdskravet og hva som
er vanlig i angjeldende type arbeid, kan vilkåret om fulltidsarbeid
fravikes ut fra en helhetsvurdering.
For at politiet, Aetat og/eller utlendingsmyndighetene
skal kunne innvilge tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse,
må det fremlegges skriftlig arbeidskontrakt med informasjon
om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning til eventuell
tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
For at utenlandske arbeidstakere fra EØS-land skal kunne
få oppholdstillatelse i Norge, må de dokumentere
at de har arbeid. I kravet til dokumentasjon må inngå at
arbeidstakeren er registrert i arbeidstakerregisteret, og det må dokumenteres
hvem som er arbeidsgiver med registrering i foretaksregisterert
og arbeidsgiverregisteret.
Når EØS-regelverket er fullt gjennomført,
skal oppholdstillatelse til arbeidstakere normalt utstedes for 5 år,
men i lys av de ordningene som utformes i de andre nordiske land,
bør tidsbegrensete oppholds- og arbeidstillatelser i en
tilpasningsperiode utstedes for kortere perioder. Arbeidstakere
fra de nye EU/EØS-landene vil ha de samme velferdsrettigheter som
andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds-
og arbeidstillatelsen varer. For et dokumentert varig arbeidsforhold
over 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid
mv. skal oppholds- og arbeidstillatelse gis for arbeidskontraktens
varighet oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse
såfremt vilkårene for tillatelsen fortsatt er
til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører gis videre
rett til inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår
(jf. Aetats vilkår om ufrivillighet, rådighet, fremmøteplikt
mv.) i denne perioden.
For lovlig inngåtte midlertidige arbeidskontrakter,
sesongarbeid mv. av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller
kravene til lønn og arbeidstid, gis oppholds- og arbeidstillatelsen
kun for arbeidsforholdets avtalte varighet. Deretter vil vedkommende
kunne bruke den gjenværende ubenyttete delen av perioden som
arbeidssøker på eget underhold - dvs. uten rettigheter
til velferdsytelser - oppad begrenset til 6 måneder samlet.
Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid i løpet av denne
perioden, må han/hun forlate landet. Sammenliknet
med dagens regler for sesongarbeid for 3. landsborgere,
vil nye EU/EØS-borgere dermed få langt
bedre rettigheter både til å søke og
ta arbeid, samt til velferdsytelser, enn i dag.
Det må stimuleres til varige ansettelser, som gir ryddigere
forhold og bredere rettigheter, samt å forebygge framvekst
av et uregistrert korttidsarbeidsmarked. For å sikre at
regelverket, inklusive ovennevnte vilkår om lønn
og arbeidstid og krav til sikret bolig, blir fulgt, bør
Arbeidstilsynet og andre relevante tilsyn få lovhjemlet
fullmakt, samt økte ressurser, til kontroll og iverksettelse
av sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket.
I lys av usikkerheten knyttet til konsekvensene av økt
arbeidsinnvandring fra EØS-området de nærmeste årene,
bør ikke lovverket som regulerer arbeidsinnvandring fra
land utenfor EØS i denne perioden liberaliseres.
Ovennevnte tiltak vil være ledd i en forbigående tilpasningsfase
hvor det nasjonale regelverket avpasses til EU/EØS-regimet.
I de første 2-5 årene har hvert enkelt land stor
handlefrihet til å foreta en gradvis innføring
av EU/EØS-regimet, og myndighetene vil kunne justere
de foreslåtte ordningene i mer/mindre liberal
retning i lys av de erfaringene man høster. Det er videre
grunn til å forvente at det i lys av erfaringene med økende
arbeidsvandringer over landegrensene vil skje en løpende
politikk- og rettsutvikling i EU/EØS når
det gjelder hvilke spesifikke krav som kan stilles til et arbeidsforhold
for å få opphold og adgang til velferdsytelser.
Økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene som
følge av fri bevegelse for arbeidstakere vil i seg selv
føre til økte oppgaver for utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene
med innhenting, registrering, kontroll og vurdering av opplysninger
i forbindelse med utstedelse, fornyelse og opphør av oppholdstillatelser.
I tillegg vil det være behov for å styrke kapasiteten
til å undersøke at vilkårene i hvert
enkelt tilfelle er til stede (jf. krav til arbeidsforholdet, lønn, skriftlig
arbeidskontrakt, arbeidsgivers forhold, underholdsevne, overholdelse
av vilkår for å oppebære trygd, studiestøtte
mv.). Det er en viktig forutsetning at de berørte instanser
(UDI, politiet og Aetat) tilføres tilstrekkelige ressurser
til disse oppgavene.
Både i tilpasningsperioden fra 1. mai 2004
fram til EU/EØS-regelverket er fullt innført,
og etterpå, må arbeidet for å fremme
integrasjon og motvirke forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske
arbeidstakere skje langs flere akser:
aktive informasjonsstrategier overfor
arbeidssøkere fra de nye EØS-landene (særlig
Baltikum og Polen), med vekt på å orientere om
mulighetene og vilkårene for å finne arbeid i
Norge, hvilke rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår
som gjelder, bolig og kostnadsnivå, samt samarbeids- og
partsforhold i norsk arbeidsliv. Aetat og samarbeidet gjennom dens
europeiske nettverk (Eures) vil naturlig ha en viktig rolle i denne
sammenheng, inkludert informasjon om rettigheter ved bruk av arbeidsformidlings-
og vikarbyråer.
samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å informere
nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv,
stimulere til fagorganisering og god tariffavtaledekning, sørge
for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge til rette for opplæring
og integrasjon av innvandrere i fellesskapet på arbeidsplassene.
Jo flere av arbeidstakerne fra de nye EU-landene som innlemmes i faste
jobber med tarifflønn og ordnete vilkår, desto
færre av dem vil ha behov for støtte fra sosial- og
velferdsapparatet. Hvorvidt det i enkelte bransjer vil være
behov for allmenngjøring av tariffavtaler, eller innføring
av andre ordninger for å fastsette minimumslønninger
som kan hindre sosial dumping, vil partene i arbeidslivet være
de beste til å vurdere. I tillegg vil gjennomføring
av tiltakene for å styrke tillitsvalgtes rolle i forhold til
innsyn i lønnsvilkår hos underentreprenører, rett
til høring ved arbeidsinnleie og underentrepriser mv. (se
pkt. 3.1) kunne motvirke forskjellsbehandling og misbruk av nye
arbeidsinnvandrere.
styrking av tilsynsmyndighetenes kapasitet til informasjon,
kontroll og håndheving av at lover og regler i arbeidslivet
og velferdssystemet blir overholdt. I den innledende fasen opprettes
en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå,
som skal ha ansvar for å koordinere og målrette
de ulike instansenes innsats på dette området.
Dette bør også omfatte ansvar for særskilt
opplæring og kompetanseutvikling overfor de berørte
etatene. Ved siden av skjerpet kontroll med at arbeidskontrakt,
lønn og arbeidsgivers forhold til skattemyndighetene og
andre offentlige instanser er i orden ved utstedelse av oppholds-
og arbeidstillatelse, gjelder dette særlig Arbeidstilsynets
innsats for å motvirke og slå ned på brudd
med arbeidsmiljølovens regler og Aetats oppfølging
av arbeidsledige (jf. rådighetskrav, tiltak, dagpenger mv.).
For å kontrollere at lønnsvilkårene er
i samsvar med gjeldende regler, bør Arbeidstilsynet (og
andre relevante tilsyn) som nevnt gis fullmakt til å utøve
kontroll og ta i bruk sanksjonsmidler overfor bedrifter som bryter
med eksisterende normer.
For å bekjempe framveksten av useriøse bedrifter
og konkurransevridende forhold i utsatte bransjer må slik
opptrapping samkjøres med partene i arbeidslivet, politiet,
utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene og andre offentlige instanser,
slik det er gjort i flere vellykkete pionerprosjekt mot illegale
arbeidsforhold innen bl.a. hotell- og restaurantbransjen og bygg-
og anleggsbransjen de siste årene. Spesielt de første par årene
vil det (av preventive hensyn) være viktig å trappe
opp informasjonsvirksomheten, gjøre nye arbeidstakere rustet
til å motstå forsøk på utnyttelse,
og styrke beredskapen, kombinert med strategisk innrettete, synlige
og kraftfulle kampanjer for å slå ned på tendenser
til skjevutvikling. I gjennomføringen av en slik strategi
bør en også vurdere mulighetene for mer effektiv
informasjonsflyt mellom berørte instanser i forbindelse
med mistanke om misbruk.
for å forebygge illegalt arbeid bør
følgende tiltak iverksettes:
Det opprettes lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger,
arbeidsgivere, politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre
illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger; en sentral
enhet under Politidirektoratet gis ansvar for bekjempelse av illegalt
arbeid, samt støtte til lokale/regionale myndigheters
arbeid; virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse
skal anmeldes og de skal idømmes betydelige bøter
og konfiskering av fortjenesten.
en viktig forutsetning for utforming av målrettete tiltak
er utvikling av bedre og mer presis statistisk kartlegging,
overvåking og analyse av utviklingen i ulike deler
av arbeidsmarkedet. Dette er også nødvendig for å kunne
gjøre bruk av beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen
i tilfeller av vesentlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet. Ettersom irregulære
utviklingstrekk kan være vanskelige å avdekke
ved generelle/konvensjonelle metoder, bør man
iverksette særskilte prosjekter for å kartlegge
og analysere omfanget av sosial dumping og illegale arbeidsformer.
Før overgangen til fri arbeidskraftsbevegelighet må myndighetene
på denne bakgrunn foreta en nøye gjennomgang av hvilken
statistisk informasjon som trengs både når det
gjelder arbeidsmarkedet og bruken av ulike velferdsordninger; hvilke
metoder og datainnsamlingsformer som er hensiktsmessige for å fange
opp irregulære utviklingstrekk, og hvilke instanser og
rapporteringsformer som er egnet til å sikre et godt beslutningssystem.
I utgangspunktet synes det uansett ønskelig å supplere
den løpende arbeidsmarkedsstatistikken med mer finsiktet
statistikk og analyser over den regionale og bransjemessige utviklingen
i sysselsetting, ledighet, arbeidstid, ansettelsesformer og lønn
for ulike kategorier arbeidskraft (etter utdanning, nasjonalitet
mv.). Det bør også settes av nødvendige
midler til evaluering, forskning og sammenliknende studier av utviklingen
i lønnsdannelsen og arbeidsmarkedets virkemåte
de kommende årene.
når det gjelder EU/EØS-arbeidstakeres rettigheter til velferdsytelser er det
ingen anledning til overgangsordninger. I den innledende arbeidssøkerfasen
(inntil 6 måneder) utløses ikke velferdsrettigheter,
men i tråd med likebehandlingsreglene vil nye EU/EØS-borgere
som arbeider i Norge ha de samme velferdsrettigheter som andre EØS-arbeidstakere
så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer. For å motvirke
uønskete strategiske tilpasninger til velferdsordningene
(såkalt "velferdsturisme") bør en del utsatte
ordninger gjennomgås og eventuelt justeres, spesielt med
hensyn til mulighetene for å eksportere ytelser. En bør
herunder vurdere om støtten til barnefamilier kan knyttes
sterkere til bruk av barnehager, skoler og andre velferdstjenester,
samt om det er hensiktsmessig å opprettholde kontantstøtten
i den nye situasjonen. Samtidig bør en styrke velferdssystemets
kompetanse og kapasitet til å hindre misbruk, bedre koordineringen
mellom ulike offentlige instanser, samt forsterke kontrollen med
at utlendingsforskriftens regler for boligstandard overholdes. Det
langsiktige svaret på de velferdspolitiske utfordringene
knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft er imidlertid å styrke
det politiske samarbeidet i Europa for å utvikle felles minstestandarder
og bidra til å løfte velferdsnivået i
de nye medlemslandene i EU/EØS. Norske myndigheter
og partene i arbeidslivet bør utvikle aktive strategier
for i samarbeid med aktører i de nye medlemslandene å bruke
EØS-utjevningsmidlene fra Norge til tiltak som kan bidra
til å løfte velferds- og arbeidslivsstandardene
i de nye EU-landene.