Dagligvaremarkedet i Norge er svært konsentrert. De
fire største kjedene representerer en markedsandel på til
sammen ca. 99 pst. På samme tid finnes det vareleverandører
som er svært dominerende på de produktmarkeder
de opererer.
Enkelte av disse leverandørene er også tillagt
forvaltningsmyndighet i form av at de er såkalte markedsregulatorer.
Dette gjelder blant annet Gilde Norge BA, Tine BA og Prior Norge
BA.
Samtidig er det klart at dagligvareprisene i Norge ligger langt
over det som er tilfellet i andre land Norge kan sammenlignes med.
På samme tid er utvalget i norske butikker oftest dårligere
enn i butikker i nevnte land.
Den senere tid har både presse og offentlige myndigheter
begynt å interessere seg for de avtaler som inngås
mellom vareleverandører på den ene siden, og de
enkelte dagligvarekjedene på den annen side.
Det har blitt anslått at dagligvarekjedene i det skjulte
mottar årlige milliardbeløp fra leverandørene. Overføringene
gis en rekke forskjellige merkelapper, og det knytter seg forskjellige
betingelser til overføringene. Slike overføringer
kan være problematiske i forhold til gjeldende lovgivning
om konkurranse, korrupsjon mv.
Felles for overføringene er at de ikke er synlige for
andre enn de involverte. Eventuelle ulovligheter vil derfor vanskelig
oppdages. Lovforslagets hensikt er å legge til rette for
større åpenhet om de ytelser og betingelser som
gis, og mer transparente forhold både hos leverandørene
og hos dagligvarekjedene. Videre må det etableres kontrollmekanismer
som bidrar til å avdekke hvilke ytelser og betingelser
som har vært gitt.
Forslagsstillerne ser at skjulte rabattavtaler og andre type
særlige ytelser i kontraktsforhold kan være generelle
problemstillinger som har relevans ut over dagligvaresektoren. På sikt
kan det derfor være aktuelt å vurdere en innføring
av tilsvarende rapporteringsplikt i andre sektorer. Dette må vurderes
bl.a. i lys av de erfaringer en vil kunne få etter at herværende
lovforslag har virket en tid. Forslagsstillerne mener uansett at
det er naturlig at det nå først settes fokus på dagligvaresektoren.
Dette fordi matvareprisene i Norge ser ut til å være
høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne
seg med. Det fremgår for eksempel av St.meld. nr. 19 (1999-2000)
fra Landbruksdepartementet at:
"Likevel er det store prisforskjeller mellom Norge og nabolandene
på en del sentrale jordbruksvarer. Det bidrar til en grensehandel
med betydelige omsetningstap på norsk side. En undersøkelse
viser at en representativ matvarekurv i gjennomsnitt vil være
12 prosent billigere hvis den ble kjøpt i Sverige eller
Danmark."
Et annet viktig poeng er at Norge har en jordbruksregulering
hvor private aktører utfører oppgaver på vegne
av staten og jordbruksavtalepartene i kraft av den såkalte
markedsregulatorrollen. Det fremgår av Jordbruksavtalen
for 2004-2005 at:
"Markedsreguleringen finansieres av omsetningsavgift
og forvaltes av Omsetningsrådet. Markedsreguleringsansvaret
er tillagt:
I grøntsektoren omfatter markedsreguleringen epler og
poteter, og ansvaret er tillagt Grøntprodusentenes Samarbeidsråd."
Forslagsstillerne mener at Stortinget bør legge til rette
for åpenhet og kontroll av de nevnte markedsregulatorene,
og herværende lovforslag vil bidra til dette.
Konkurransebegrensende rabatter er forbudt når disse
brukes av en dominerende aktør, jf. konkurranseloven § 11,
som forbyr misbruk av dominerende stilling. Problemet i praksis
ligger ofte i at slik atferd vanskelig lar seg dokumentere av de
som er skadelidende.
I Danmark har Konkurrencestyrelsen undersøkt de rabatter
som gis av den største aktøren på meierimarkedet,
Arla Foods A.m.b.A (Arla), til de danske dagligvarekjedene. De konklusjoner
som trekkes i Danmark vil i høyeste grad også være
relevante for Norge.
Konkurrencestyrelsens undersøkelser viste at Arla i
2002 ga opp mot DKK 1,3 mrd. kroner i rabatter og omkring DKK 200
mill. kroner i markedsføringstilskudd til detaljhandelen.
Konkurrencestyrelsen delte ytelsene i følgende hovedkategorier:
1. Beløp som leverandøren
betaler til dekning av dagligvarekjedenes eksterne kostnader i forbindelse
med markedsføring av leverandørens produkter (annonser
i TV-kanaler, tilbudsaviser mv.). Disse overføringene skaper
normalt sjelden konkurranseproblemer.
2. Beløp som leverandøren betaler for
en spesielt gunstig plassering i butikken, eller særlig
eksponering i en periode. Konkurrencestyrelsen fant at disse tilskuddene
kunne ha betydelig konkurransebegrensende virkning dersom de samtidig innebærer
noen form for eksklusivitet.
3. Beløp som har preg av mer diskresjonær
rabatt fra leverandørens side. Disse beløpene
skaper lett konkurransemessige problemer dersom de er med på å gi
leverandøren noen form for eksklusivitet.
Et hovedproblem som Konkurrencestyrelsen oppdaget var at:
"I praksis vil der ofte være problemer med at dokumentere,
at tilskud er konkurrenceskadelige. I relation til de direkte eksterne
markedsføringsudgifter vil det være muligt at
fremlægge dokumentation for konkrete omkostninger til trykning,
grafisk design og layout osv. Men i mange andre tilfælde
vil der være problemer. Det skyldes flere ting. Dels vil
det i praksis være vanskeligt at adskille eller udsondre
de tilskudsbeløb, der har karakter af rabatter. Dels vil
det være vanskeligt, at vurdere og afgrænse leverandørens
fordele af tilskuddene. Endelig er der ofte ringe gennemsigtighed
om disse forhold. Og det kan gøre det svært at fremskaffe
relevant materiale og dokumentation".
Den siste tids avsløringer har vist at det samme problemet
med dokumentasjon foreligger i Norge. Dette fører til at
eventuelle saker som strider mot konkurranseloven ikke oppdages,
eventuelt at disse ikke forfølges på grunn av
usikkerhet mht. utfall av slik forfølgelse. Det må derfor
legges til rette for at leverandørene kun betaler for ytelser
de faktisk får, og ikke for at konkurrenter holdes ute
fra distribusjonen. Herunder må det legges til rette for
at markedsføringskostnader blir henført til de
produkter som faktisk markedsføres.
Herværende lovforslag skal sikre at viktige leverandører
og de viktigste dagligvareaktørene pålegges å bringe
klarhet i de rabatter, bonuser, overføringer mv. som forekommer
fra leverandørene til dagligvarekjedene. Dette vil for
det første beskytte konkurransen i markedet. For det andre
vil selve detaljistleddet (den enkelte butikk) kunne få en
mulighet til å kreve sin del av overføringene
fra leverandørene, slik at prisene kan senkes i den enkelte
butikk. I siste instans vil dette kunne gi bedre mangfold i vareutvalget og
gi lavere priser for forbrukerne.
Et dominerende foretak som kontrollerer råvaretilgangen
og samtidig opererer på videreforedlingsmarkedet kan ved
"prisskvis" eller "marginskvis" presse konkurrenter ut av markedet.
Dette kan gjøres ved å øke råvareprisen
(for eksempel råvaren kyllingkjøtt til en produsent
av kyllingpålegg) uten å øke prisen til
sluttkunden (pris til dagligvareleddet). Konkurrentene får
dermed ikke en tilstrekkelig margin å overleve på.
Marginskvis, foretatt av en dominerende aktør, er forbudt
etter konkurranseloven § 11, som forbyr misbruk
av dominerende stilling. For å fastslå om ulovlig
marginskvis foreligger må man se på differansen
mellom den dominerende aktørs pris til kunde, og den tilsvarende
råvareprisen den dominerende aktøren tar ved råvareleveranse
til sine konkurrenter. Dersom differansen ikke er tilstrekkelig
til å dekke den dominerende aktørens egne produktspesifikke kostnader,
foreligger ulovlig marginskvis. Problemet i disse sakene er imidlertid
ofte å kunne dokumentere hvilke priser og kostnader som
er de reelle, jf. også ovenfor om saker om lojalitetsrabatt.
EU-kommisjonen har i senere års praksis satt sterkere
fokus på problematikk tilknyttet marginskvis.
Problemstillingen er blitt mer aktuell i Norge etter ikrafttredelsen
av den nye konkurranseloven 1. mai 2004. Bakgrunnen for
dette er at Norge ved denne loven innførte et direkte forbud
mot misbruk av dominerende stilling (§ 11) etter
mønster fra EU-retten.
Gilde Norge BA, Prior Norge BA og Tine BA er eksempler på leverandører
som har svært sterk markedsstilling både på markedet
for råvarer og på videreforedlingsleddet. Eksempelvis
har Gilde Norge BA en svært sterk, men avtagende, markedsandel
på markedene for hhv. slakt, skjæring og foredling
av kjøtt. Dette betyr at mange av konkurrentene til Gilde
Norge BA på videreforedlingsleddene er avhengige av leveranser
fra Gilde Norge BA i sin virksomhet.
I disse tilfellene er det avgjørende for den dominerende
aktørens konkurrenter at den dominerende aktøren
tvinges til å fremlegge de korrekte tall hva gjelder priser,
rabatter, markedsføringsbidrag, kostnader mv. Siden de
nevnte dominerende leverandører også er markedsregulatorer
og derfor må beholde sin dominerende posisjon for å kunne
fylle sin myndighetsrolle i landbrukspolitikken, er det ekstra behov for åpenhet
og kontroll i disse sektorene. Når staten selv har gitt
disse aktørene spesielle roller i markedet, er det særlig
viktig at staten også må føre den nødvendige
kontroll med disse.
ECON Analyse har på oppdrag av Konkurransetilsynet utarbeidet
rapporten "Prisutjevningsordningen for melk - hvem melkes, hvem
skummer fløten?" avgitt 21. desember 2004 (Rapport
2004-120). Rapporten gjelder kun melkemarkedet, men en del av rapportens
virkelighetsbeskrivelse, analyse av markedsmakt og konklusjoner
på dette området, vil være gyldige for
andre markeder med lignende markedskonstellasjoner. Dette vil særlig
være tilfellet innenfor landbrukssektoren.
ECON behandler mulighetene for kryssubsidiering i meierisektoren.
ECON uttaler at:
"I foredlingsmarkedene og distribusjonsleddene er det
flere tilbydere, men TINE har en meget sterk stilling i foredling
innenfor flere relevante markeder. Det er mindre innslag av regulering
i foredlings- og distribusjonsleddet enn i engrosråvaremarkedet
(med unntak av generelle konkurranseregler), men med etterkontrollen
som et viktig unntak.
Markedsstrukturen er slik at TINE-konsernet har incentiver til å kryssubsidiere
mellom engrosråvaremarkedet og foredlingsmarkedet. Kryssubsidieringen kan
prinsipielt skje på flere måter. TINE-konsernet
vil ha incentiver til at TINE Råvare setter noteringsprisen så høyt
som mulig innenfor gjeldende regulering. Dette kan i praksis gjøres
ved å utbetale en størst mulig andel av kapitalavkastningen
i TINE Industri gjennom prisen på rå melk. Dette
vil gi TINE Industris konkurrenter i foredlingsmarkedet høyere
kostnader. TINE-konsernet (inkluderte melkeprodusentene) vil ikke rammes,
siden prisøkningen kun vil være en konsernintern
inntektsoverføring. Tilsvarende vil konsernet, avhengig
av hvordan reguleringen er fastsatt, kunne ha incentiver til å vri
kostnader over til den skjermede virksomheten, og på den
måten gjøre den konkurranseutsatte industrivirksomheten
mer konkurransedyktig.
Videre ligger forholdene trolig også til rette for at predasjonsatferd
kan være en lønnsom strategi for TINE Industri
i foredlingsmarkedene. Selskapet har en dominerende posisjon i flere
markeder, og har derfor en inntektskilde som kan finansiere eventuell
subsidiering av produkter i ett eller flere markeder. Vår vurdering
er at etableringshindringene i meierisektorene er ganske høye.
For å etablere nye virksomheter må man foreta
betydelige investeringen i produksjonsanlegg, salgs- og distribusjonssystemer,
med mer. Når etableringskostnadene er høye, kan
en dominerende aktør tjene på å presse
ut konkurrentene ved å holde marginene lave i én
periode for å tjene mer etter at konkurransen er ytterligere
svekket.
Markedsstrukturen ligger til rette for kryssubsidiering både
vertikalt mellom råvaremarkedet og foredlingsmarkedene,
og horisontalt mellom foredlingsmarkeder. Dette gjør at
det kan være behov for en eller annen form for reguleringsmyndighet
som kan overvåke TINEs atferd. De uavhengige meieriselskapene vi
har intervjuet, har alle gitt uttrykk for at det er behov for en
eller annen form for kontroll/overvåking av TINEs
markedstilpasning for å unngå konkurranseskadelig
kryssubsidiering i meierisektoren".
Det ECON konkluderer med, er at forholdene kan ligge til rette
for et slikt misbruk som omtalt foran. ECON påpeker imidlertid
også at dette misbruket kan være vanskelig å avsløre.
Som nevnt vil ECONs generelle betraktninger om forholdet mellom
råvaremarkeder og videreforedlingsmarkeder være
relevante for flere andre markeder enn melkemarkedet. Eksempler
er, som indikert foran, andre markeder innenfor landbruk, som kjøttmarkedet,
fjørfekjøttmarkedet, eggmarkedet osv.
ECON drøfter videre hvilket system som best er egnet
til å overvåke Tine BAs opptreden. Dette gjøres
i forhold til den såkalte etterkontroll som gjelder i melkesektoren
i dag (men som er foreslått opphevet av Landbruks- og matdepartementet):
"Vi mener at etterkontrollen har positive virkninger ved at
den gir et rimelig godt grunnlag for fastsettelse av målpriser,
og at den er et nyttig verktøy for overvåkning
av TINEs bruk av markedsmakt. Begge disse funksjonene gjelder i
hovedsak selve beregningsdelen av etterkontrollen, og ikke etterberegningen
av tilskudd og avgifter. Det finnes sikkert mer effektive overvåkingssystemer
for avdekking av konkurranseskadelig atferd i meierisektoren enn etterkontrollen.
Etterkontrollen foretar for eksempel kostnadsberegninger for grupper
av produkter, mens det normalt vil være nødvendig
med produktspesifikke kostnadsdata for å avsløre
om priser er satt under grensekostnad."
Det fremgår implisitt at det system som i dag foreligger
for etterkontroll, ikke er godt nok for å føre
den nødvendige kontroll av at Tine BA ikke foretar konkurransebegrensende
handlinger i markedet. Dette skyldes i særlig grad manglende åpenhet
og transparens. Herværende lovforslag vil kunne bøte
på dette.
Når de store dagligvarekjedene samarbeider med de store
leverandørene om å opprettholde et pris-, rabatt-
og bonussystem som er uoversiktlig og hemmelig, oppstår
risikoen for at leverandørenes rabatter mv. ikke gir seg
utslag i lavere priser i butikkene.
Det er da en risiko for at store pengebeløp kanaliseres
til eierne av dagligvarekjedene i stedet for at den enkelte kjøpmann
får billigere produkter, som denne igjen kan selge billig
i sin butikk.
Den senere tids avsløringer har vist at det kan være
svært vanskelig eller umulig for kjøpmennene i en
kjede å få tilstrekkelig informasjon om pengestrømmene
i den kjeden de selv deltar i.
Dersom kjedene på denne måten kan forhindre
lavere priser, er også dette noe som må vurderes
opp mot norsk lov. Også her er det av avgjørende
betydning at de korrekte priser, rabatter mv. oppgis.
Straffeloven § 276a inneholder forbud mot korrupsjon.
Den nåværende bestemmelsen ble vedtatt ved lov
4. juli 2003 nr. 79 og ble vedtatt med sikte på å gjennomføre
Norges folkerettslige forpliktelser etter Europarådets
strafferettslige konvensjon mot korrupsjon og tilleggsprotokollen
til konvensjonen. Også i forhold til denne bestemmelsen
i straffeloven ser vi at temaet åpenhet står sentralt.
Straffelovrådet uttaler i bl.a. sin innstilling (NOU 2002:22)
på side 39 at det normalt ikke vil være utilbørlig
med studiereiser, kurs og konferanser som bekostes av noen som ønsker å markedsføre
et produkt så lenge opplegget ligger innenfor forsvarlige
rammer og det foreligger åpenhet om forholdet. Det fremheves
at så lenge det er åpenhet om ytelsen vil det
som regel først og fremst være hensynet til fri
konkurranse som tilsier et forbud, og at dette må vektlegges
ved anvendelsen av § 276a. Grensen for hva som
er utilbørlig illustreres av Straffelovutvalget ved at
et gratis cruise som i hemmelighet tilbys en innkjøper,
fort vil bli ansett som utilbørlig.
Også her er straffebudets effektivitet avhengig av at
samfunnet får vite om korrupsjonen. Den foreslåtte endringen
i konkurranseloven vil måtte antas å ha en positiv
effekt i forhold til å forhindre eller avdekke straffbar
korrupsjon.
Både hensynet til at aktører skal forhindres
i å benytte seg av ulovlige rabatter og behovet for å sikre at
enkelte av disse aktører, dvs. de som har markedsmakt også i
kraft av sin posisjon som markedsregulator i det landbrukspolitiske
styringssystemet, ikke kan påføre sine konkurrenter
en utilstrekkelig margin mellom råvarepris og pris til
kundene, tilsier at avtaleforholdene i dagligvarehandelen må kontrolleres. Publisitet
rundt avtalene vil også hindre anklager om korrupsjon.
For å få tilstrekkelig informasjon må alle de
viktigste aktørene pålegges rapporteringsplikt. Dette
gjelder både de viktigste leverandørene og de viktigste
kjedene.
Dette kan bare gjøres dersom alle opplysningene rundt
disse avtaler gjøres kjent, dels gjennom offentlig tilgjengelig
informasjon, og dels som informasjon forbeholdt konkurransemyndighetene.
I forslaget brukes uttrykket "viktige aktører" slik at
rapporteringsplikten ikke skal være avhengig av at vilkåret om
"dominerende stilling" i konkurranseloven § 11 er
oppfylt. Dette fordi hvilke foretak som er dominerende kan være
en komplisert analyse, samt at det etter forslagsstillernes syn
er behov for at rapporteringsplikten gjøres mer generell.
Det forutsettes således at Konkurransetilsynet avgjør
hvilke foretak som skal anses som "viktige" i lovens forstand.
Lovforslaget innebærer at Konkurransetilsynet skal pålegge
viktige aktører:
å opplyse om alle rabatter,
tilskudd, overføringer og lignende som disse aktørene
yter eller mottar,
å allokere alle rabatter, tilskudd, overføringer
og lignende til det produkt de gjelder,
å opplyse om alle representasjonskostnader som ytes
eller mottas, og
å opplyse om hvilke produktspesifikke kostnader som
relaterer seg til hvert produkt.
Forslagsstillerne mener at disse opplysningene må gis
til Konkurransetilsynet årlig, for eksempel innen 31. januar,
som vil være et tidspunkt kort tid etter at de årlige
kjedeavtaler i dagligvaresektoren normalt er inngått.
Videre bør Konkurransetilsynet vurdere om det kan være
hensiktsmessig å kreve at aktørene i dagligvaresektoren
utarbeider prislister, oppslag eller annen underretning om visse
priser og forretningsvilkår vedrørende for eksempel
pris på hylleplassering, jf. konkurranseloven § 23.
Det vises til andre bransjer hvor offentlige prislister gjøres
tilgjengelig på forretningsstedet.
Forslagsstillerne ser videre behovet for at Konkurransetilsynet
gis anledning til å offentliggjøre visse deler
av den informasjon som rapporteres. Forslagsstillerne har for eksempel
merket seg at det i dagligvarebransjen er enkelte leverandører
som har status som såkalte kategorikapteiner. Dette innebærer
at disse aktører innenfor sitt vareområde har
en særskilt funksjon i forhold til vareutvalg og plassering
av dette vareutvalget i hyllene. Etter forslagsstillernes syn vil
det være av allmenn interesse for eksempel å kjenne
til hvilke aktører som har en slik funksjon i dagligvarekjedene,
og hva funksjonen faktisk innebærer. Forslagsstillerne
ser heller ikke bort fra at innholdet og praktiseringen av en slik
rolle i visse tilfeller vil kunne være konkurransehemmende.
Konkurransetilsynet gis videre kompetanse til å gi nærmere
forskrift om innholdet i aktørenes rapporteringsplikt,
Konkurransetilsynets kontroll og eventuell offentliggjøring
av rapporteringspliktig informasjon.
De viktige aktørene må opplyse om alle avtaler, skriftlige
som muntlige mellom de viktige aktørene i dagligvaremarkedet.
Det er viktig at både leverandørsiden og grossist-/detaljistsiden
pålegges rapporteringsplikt. Dette fordi det kan være
relevante opplysninger kun den ene siden vil sitte inne med. At begge
sider må rapportere, vil også øke sannsynligheten
for å få korrekt informasjon, ettersom den ene part
ikke vil tjene på å holde tilbake informasjon
som den annen part vil legge frem.
For det første må den fakturapris som i utgangspunktet
tas for hver vare, opplyses. For det andre må alle avtaler/avtalevilkår
som påvirker denne, opplyses. Dette kan for eksempel gjelde:
Avtaler der leverandøren
betaler for markedsføringsaktiviteter i dagligvarekjeden
som påfører kjeden eksterne kostnader. Herunder
må leverandørene opplyse om alle betingelser for
at tilskuddet gis. Leverandørene må gi en detaljert
beskrivelse av den motytelse leverandøren betinger seg for
tilskuddet.
Avtaler der leverandøren betaler for markedsføringsaktiviteter
internt i dagligvarekjedene, for eksempel der leverandøren
betaler for en viss eksponering i en viss periode. Herunder må leverandøren
opplyse om alle betingelser for at tilskuddet gis. Leverandøren
må gi en detaljert beskrivelse av den motytelse leverandøren
betinger seg for tilskuddet.
Alle former for rabatter, enten disse er gitt på objektive
vilkår eller etter leverandørens diskresjon. Herunder
må leverandøren opplyse om alle betingelser for
at rabatten gis.
Alle representasjonsutgifter, og
alle andre avtaler og forhold som kan ha betydning for prisen
mellom leverandøren og dagligvarekjeden.
Dette innebærer blant annet at aktørene må oppgi hvilken
pris som er betalt for avtalte plasseringer av leverandørens
produkt i butikkenes hyller, kjølere, frysere etc. og på butikkenes
gulvplass, herunder godtgjørelser som er avtalt med hensyn
til såkalt "space management" (hylleplassering) og såkalt
"cathegory management" (kategorikaptein). Dermed kan prisdannelsen
på den knappe ressurs som god hylleplassering representerer,
vurderes og relateres bl.a. til de tilhørende henførbare
kostnader. Samtidig blir det mulig å overvåke
at slik betalt plassering ikke fører til uønsket
eksklusivitet i de aktuelle markedssegmenter på den totale
markedsplassen som for eksempel et butikklokale utgjør.
De rapporteringspliktige parter må ved rapportering
fordele enhver rabatt, tilskudd, overføring mv. på produktnivå.
Dette betyr for eksempel at der en leverandør gir en kjede
10 mill. kroner i markedsføringsbidrag, må begge
etter sin rapporteringsplikt gi opplysninger om hvilket produkt
bidraget relaterer seg til. Dersom bidraget relaterer seg til flere
produkter, må det opplyses om hvilke deler av summen som relaterer
seg til hvert produkt. Dette må skje etter de reelle forhold.
Dersom markedsbidraget gis under forutsetning av at leverandørens
produkt A gis en spesifikk eksponering, kan ikke deler av summen
allokeres på andre produkter enn nevnte produkt.
For at opplysningsplikten skal ha noen funksjon i forhold til å kontrollere
hva som er rabatter, og at de av leverandørene som også er
dominerende råvareleverandører til konkurrerende
foretak på samme horisontale nivå i foredlingsvirksomheten
tar riktig råvareverdi, må leverandøren,
dersom Konkurransetilsynet forespør om dette, også opplyse
om de produktspesifikke kostnadene leverandøren har for hvert
produkt.
De produktspesifikke kostnadene skal være leverandørens
kostnader på videreforedlingsleddet.
For at lovforslaget skal ha en operativ funksjon, er det sentralt
at det etableres en effektiv overvåking for avdekking av
konkurranseskadelig atferd i regi av Konkurransetilsynet. Dette
vil særlig være viktig innenfor markeder hvor
det kan være nødvendig med en kontroll for å avsløre
ulovlige priser eller betingelser, eller for eksempel innenfor meierisektoren
hvor kontroll med Tine BAs prissetting generelt er nødvendig,
det vises for eksempel til ECONs rapport 2004-120 foran. Det foreslås
derfor at Konkurransetilsynet gis i oppgave å utarbeide
nærmere regler om kontroll og overvåking for å sikre åpne
og likeverdige konkurransevilkår. Dette gjelder særlig
for oppfølging av de sektorer der de landbrukspolitiske
reguleringssystemene med en definert markedsregulator, innebærer
at man på varig basis vil måtte ha en leverandør
som både er dominerende i råvaremarkedet og som
gjennom egen, vertikalt integrert foredlingsvirksomhet også er
dominerende i sluttproduktmarkedene.
Forslagsstillerne ser at det vil kunne være av allmenn
interesse at visse deler av det rapporteringspliktige materialet
offentliggjøres, og det foreslås at Konkurransetilsynet
avgjør hva som skal offentliggjøres og hvilken
form offentliggjøringen bør ha. Konkret kan en
offentliggjøring for eksempel skje ved at Konkurransetilsynet årlig
kunngjør på sine hjemmesider visse avtaleforhold
eller vilkår.
Forslagsstillerne mener at informasjon om de såkalte
kategorikapteiner kan være et eksempel på et avtaleforhold
som det må kunne antas å være av allmenn
interesse å bekjentgjøre. Det er mulig at enkelte
deler i en avtale mellom en dagligvarekjede og en kategorikaptein
vil måtte unntas offentlighet som forretningshemmeligheter,
jf. forvaltningslovens regler. Dette kan imidlertid ikke
gjelde for selve det faktum at en aktør er kategorikaptein,
og for eksempel for hvilke varegrupper dette gjelder. Aktørene
vil ikke ha noe beskyttelsesverdig behov for å skjule disse
opplysningene.
Konkurransetilsynet kan allerede etter gjeldende lov, dersom
det er nødvendig for å fremme konkurransen, pålegge
foretak å merke, ha oppslag om eller gi annen underretning
om pris, forretningsvilkår og kvalitet ved salg av varer
og tjenester, jf. § 23. Bestemmelsen er omtalt
i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004):
"Bestemmelsen er særlig egnet til å fremme
konkurransen ved å øke gjennomsiktigheten i et
marked. I bestemmelsens annet punktum er Kongen gitt kompetanse
til ved forskrift å gi tilsvarende bestemmelser. Adgangen
til å gi pålegg og å fastsette forskrifter
gjelder i alle markeder. Det er særlig aktuelt å nytte
bestemmelsen i de markeder der det ikke allerede gjelder en prisopplysningsplikt
etter markedsføringsloven §3 a, det vil si i markeder
der etterspørrerne ikke er forbrukere.
Formålet med bestemmelsen er således å fremme konkurransen
i markeder der det er behov for å bedre etterspørrernes
kunnskap og dermed mulighet til å foreta rasjonelle valg."
Forslagsstillerne mener at denne bestemmelsen er godt egnet til
eventuelt å kreve at dagligvareleddet publiserer sine vilkår
for kjøp av hylleplass og lignende.
Forslagsstillerne ser at det i særlige tilfeller vil kunne
være behov for å offentliggjøre opplysninger fra
det rapporteringspliktige materialet som kan antas å være
forretningshemmeligheter i henhold til lovbestemte taushetspliktregler.
Forslagsstillerne legger til grunn at konkurransemyndighetene bør
gis anledning til å foreta en helhetsvurdering hvor opplysningene kan
offentliggjøres dersom det må antas å være
et særlig behov for innsyn i opplysningene. Forslagsstillerne
viser i denne forbindelse til prinsippet i børsforskriften § 23
fjerde ledd.
Det pekes også på at en offentliggjøring
vil kunne gi aktører med markedskompetanse en mulighet
til å gi viktige innspill til konkurransemyndighetene,
som kan bidra til økt forståelse for avtalens
innhold hos myndighetene, redusere behovet for kostnadskrevende
utredninger tilknyttet potensielt konkurransehemmende effekter av
særlige avtaleelementer, og på den måten
effektivisere kontrollfunksjonen. Innspill fra markedsaktører
kan ha betydning for å avdekke avtaler som for eksempel
kan fungere eksklusivt, til tross for at konkrete formuleringer
om eksklusivitet ikke er benyttet. Forslagsstillerne legger til
grunn at muligheten til å offentliggjøre opplysninger
som kan defineres som forretningshemmeligheter, kun må brukes
i særlige tilfeller. Listen for bruk av dette virkemiddelet
må således ligge høyt, og relatere seg
til tilfeller hvor formålet må være å avdekke
konkurransehemmende atferd.
Uavhengig av offentliggjøringen vil selvsagt konkurransemyndighetene
utøve kontroll med alt rapporteringspliktig materiale,
og eventuelt for eksempel følge opp en sak i henhold til
lovens kap 3.