I klimaforliket 16. januar 2008 ble et flertall på Stortinget
enige om en mer ambisiøs og forpliktende politikk på klimaområdet.
Partene ble blant annet enige om at Norge fram til 2020 skal påta
seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser
tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990, og at utslippene i
Norge som en del av dette skal reduseres med 15–17 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert
i Nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Partene ble
også enige om at Norge skal være karbonnøytralt i 2030, samt at
det er et langsiktig mål at Norge skal bli et lavutslippssamfunn.
I Soria Moria II-erklæringen, framlagt 7. oktober 2009, skjerpet
Regjeringen klimamålet slik at det tilsvarer kutt i utslippene på
40 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå dersom det kan bidra
til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene
påtar seg konkrete utslippsforpliktelser.
Norges utslipp av klimagasser har, siden Kyoto-protokollen ble
undertegnet, fortsatt å øke år for år, med unntak av 2008 da utslippene
gikk noe ned som følge av finanskrisen. Utslippene er ventet å øke
i årene framover, blant annet som følge av oppstart og drift av
gasskraftverkene på Mongstad i Hordaland og Kårstø i Rogaland. Regjeringen
har så langt ikke presentert noen samlet oversikt over tiltak og
virkemidler som planlegges iverksatt for å redusere klimagassutslippene,
i tråd med klimaforliket. Etatsgruppen Klimakur 2020 har fått i
oppgave å foreslå virkemidler og tiltak for å oppfylle klimamålene,
og skal legge fram sin rapport i februar 2010 etter gjentatte utsettelser.
Forslagsstillerne mener Regjeringen så langt har brukt altfor
lang tid på å komme i gang med konkrete tiltak for utslippsreduksjoner
i Norge. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder utslipp av
klimagasser per innbygger. Norges troverdighet som pådriver for en
ambisiøs klimapolitikk internasjonalt avhenger av Norges evne og
vilje til å redusere utslipp på hjemmebane.
Direktøren for Det internasjonale energibyrået (IEA), Nobuo Tanaka,
uttalte på en stor konferanse om CO2-lagring (CSS) i oktober 2009
at verden trenger 100 storskala prosjekter for CO2-fangst og -lagring
innen 2020, 850 innen 2030 og 3 400 innen 2050. Norge har et uttalt
mål om å være i front internasjonalt når det gjelder utvikling av
teknologi for CO2-fangst og -lagring. Statsminister Jens Stoltenberg
har på vegne av Regjeringen uttalt at dette er Regjeringens "månelandingsprosjekt".
Regjeringen satte seg som mål å realisere fullskala CO2-fangst med lagringsløsning
ved gasskraftverket på Mongstad innen 2014. Gasskraftverket på Kårstø
skulle etter planen vært renset i 2009, men planene er foreløpig utsatt
på ubestemt tid.
Rensing av store punktutslipp i industrien er et av de mest effektive
og målrettede tiltakene for å få til store nasjonale utslippsreduksjoner.
Per i dag finnes det mer enn 10 industrianlegg i Norge med årlig
utslipp av mer enn 400 000 tonn CO2-ekvivalenter. Staten er medeier
i seks av disse industrianleggene. Dette gir muligheter for iverksettelse
av samarbeidsprosjekter om CO2-fangst og -lagring (CCS).
SINTEF Energiforskning AS presenterte i juni 2008 en rapport
som viste at CO2-fangst fra store punktkilder i industrien kan være
billigere enn CO2-fangst fra gasskraftverk, og at dette ikke nødvendigvis
er dyrere enn andre tiltak som må gjennomføres for å nå Stortingets
klimamål. Rapporten som ble laget på oppdrag fra Statens Forurensingstilsyn
(SFT) vurderte CO2-fangst fra raffineriet på Mongstad, gassbehandlingsanleggene
på Kårstø og Melkøya, Norcem Breivik, Yara Porsgrunn, Noretyl Rafnes, Tjeldbergodden
metanolfabrikk, Norfrakalk og Hydro Aluminium Sunndal. En senere
rapport fra Tel-Tek underbygger langt på vei funnene fra SINTEF Energiforskning
AS.
Med dette som bakgrunn mener forslagsstillerne at Regjeringen
bør utarbeide en handlingsplan for CO2-fangst og -lagring fra de
største punktutslippene i industrien.