Til Stortinget
I en artikkel i Dagbladet fra 9. mai 2006 skriver advokat Helge
Hjort:
«Kan vi leve oss inn i hvordan det er å få et enestående barn?
Noen får barn som blir kalt utviklingshemmet. Da settes foreldrenes
samliv på prøve. Mange forhold ryker dersom dette skjer. Noen foreldre klarer
ikke å håndtere dette, og overlater barnet til det offentliges omsorg.
For hjelpeapparatet er dette de greieste kundene. Verken barnet
eller dets foreldre stiller krav.»
I fjernsynsprogrammet Puls på NRK 8. mai 2006 kommer det frem
at mange kommuner ikke følger opp sosialtjenesteloven som skal sikre
utviklingshemmede et verdig liv. I programmet fremkommer det fra
Norsk Forening for Utviklingshemmede (NFU) at mange kommuner trenerer
saker, selv om fylkesmannen har gitt den utviklingshemmede medhold
i klage på kommunens vedtak. I møter med Landsforbundet for Utviklingshemmede
og Pårørende (LUPE) har forslagsstillerne fått bekreftet dette. LUPE
mener at store kommunale forskjeller er et stort problem. Det legges
vekt på at fylkesmannen ikke har noen sanksjonsmuligheter overfor
kommunene. I en kommende rapport fra Norsk institutt for forskning
om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), gjengitt i Puls, blir det
redegjort for at én av tre som klager til fylkesmannen i slike tilfeller,
får medhold. Dette viser alvorlighetsgraden av kommunal svikt når
det gjelder denne tjenestemottakergruppen.
Det vises videre til oppslag i Dagbladet fra 17. og 18. mars
2010, hvor det kommer frem rystende historier om hvordan mennesker
med utviklingshemning er blitt utnyttet, tilsidesatt, og ikke fulgt
opp av det kommunale tjenesteapparatet, rettsapparatet, fylkesmannen
og andre instanser. Forslagsstillerne frykter at det eksisterer
store mørketall knyttet til omsorgssvikt, overgrep og manglende
oppfølging av denne gruppen.
I sosialtjenesteloven står det følgende:
«Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer
som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder
boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for
dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av
andre årsaker.»
Videre står det beskrevet i sosialtjenesteloven § 4-2 hvilke
tjenester kommunen er pliktig å tilby:
«a) praktisk bistand og opplæring,
herunder brukerstyrt personlig assistanse, til dem som har et særlig
hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av
andre årsaker.
b) avlastningstiltak for personer og familier som har et
særlig tyngende omsorgsarbeid.
c) støttekontakt for personer og familier som har behov
for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer.
d) plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester
til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder
eller av andre årsaker.
e) lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.»
Det er, etter forslagsstillernes syn, uakseptabelt at mennesker
med utviklingshemning ikke skal få et verdig og godt tilbud. Dette
er en av de svakeste gruppene i samfunnet, som i stor grad er avhengig
av hjelp fra det offentlige for å kunne fungere best mulig i hverdagen.
Forslagsstillerne mener videre at dagens ordning, hvor kun de
med ressurssterke pårørende har mulighet til å fremstille klager
til fylkesmannen, er uforsvarlig og uverdig. Det er videre forslagsstillernes syn
at fylkesmannen ikke er den rette til å ivareta denne gruppens interesser,
da det ikke finnes reelle sanksjonsmuligheter overfor kommunene
som fraskriver seg sitt ansvar for å sikre denne gruppen et verdig
og godt tilbud.
Det vises videre til de endringer som er foretatt i pasientrettighetsloven
slik at også brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester skal
omfattes av ordningen med pasientombud.
Forslagsstillerne mener det ikke var ønskelig å utvide pasientombudsrollen,
og mener det bør være et skille mellom mennesker med utviklingshemming
og det som i dag ligger under pasientombudets virkeområde. Det å
gjøre alle mennesker med utviklingshemning til pasienter er, etter
forslagsstillernes syn, med på å gjøre denne gruppen om til ressurssvake
mennesker, fremfor å se på mulighetene for denne gruppen.
Det er, etter forslagsstillernes mening, nødvendig å sikre denne
gruppen en god ombudsordning som ivaretar deres interesser. En slik
ombudsordning må inneha de nødvendige sanksjonsmulighetene overfor kommuner,
slik at det blir et handlekraftig ombud som er i stand til å ivareta
interessene til mennesker med utviklingshemning. Det er forslagsstillernes
syn at det også bør vurderes hvordan en kan tillegge ombudsordningen
myndighet til å treffe avgjørelse i viktige saker som angår mennesker
med utviklingshemning.
Forslagsstillerne er blitt gjort kjent med at en rekke personer
med utviklingshemning soner straffer i ordinære norske fengsler,
uten noen form for kompetent oppfølging. Det er derfor et sterkt
behov for en gjennomgang av situasjonen for mennesker med utviklingshemning
som soner i norske fengsler, med den intensjon at disse menneskene
skal få en oppfølging som er i tråd med den enkeltes behov.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen opprette en egen ombudsordning for
mennesker med utviklingshemning. Ombudsordningen må ha reell innflytelse
og nødvendige sanksjonsmuligheter overfor tjenesteyteren.
II
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av situasjonen
for mennesker med utviklingshemning som soner fengselsstraffer i
norske fengsel.
24. mars 2010