Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil det i 2020 mangle 15 000
allmennlærere i skolen. Tall Aftenposten har hentet inn, viser at
169 nye lærerstudenter hoppet av siden studiestart i fjor høst (2012)
ved de største lærerutdanningsstedene. Ved de samme lærestedene
ble det i 2012 opprettet 140 nye studieplasser. Dette viser at rekruttering
av lærere handler om langt mer enn bare å få flere søkere til studiestedene. Det
er en generell forutsetning at elever må vite hvilke krav som settes
til studenter på de studieretningene de søker seg inn på. For å
få dette til er det viktig med en god og kompetent rådgivningstjeneste.
Det er behov for å se en rekke skolepolitiske tiltak i sammenheng
for langt bedre å kunne lykkes med rekruttering av lærere. Forslagsstillerne
mener det må gjøres tiltak både med selve utdanningen, hvordan nyutdannede
ivaretas i sin første jobb og ikke minst lærerrollen. Skal man lykkes
med å møte det behovet som er for flere lærere må man både rekruttere
flere til å bli lærere, og det må sikres at man beholder eksisterende
lærere i skolen.
Forslagsstillerne har som grunnholdning at en god skole er helt
avhengig av gode og mange nok lærere. Læreren er skolens viktigste
ressurs og forslagsstillerne vil derfor sette inn de store tiltakene
på lærerne.
I forbindelse med innføringen av ny lærerutdanning ble det diskutert
om en burde innføre en femårig mastergrad i lærerutdanningen. Hovedargumentene er
at det gir mulighet til faglig fordypning og forskningsforankring.
Faglig trygge lærere, har overskudd til å se den enkelte elev. Forslagsstillerne
ser det som en forutsetning at en overgang til masterstudiet ikke
går på bekostning av de praktiske elementene i utdanningen. Tvert
imot må praksisen utvides og styrkes slik at studentene får et bedre
inntrykk av hva det vil si å være lærer. Det er derfor viktig at
en femårig masterutdanning følges opp med en obligatorisk mentorordning.
Universitetet i Oslos institutt for lærerutdanning og skoleforskning
har undersøkt hva som er årsaken til at lærere velger å forlate
yrket allerede som ganske nyutdannede. Tallene viser at mer enn
hver tredje nytilsatt lærer slutter i yrket innen kort tid. Forskerne fulgte
5 700 lærere som fikk sin første jobb i perioden 2006–2011. Forskerne
anbefaler å satse på gode støtteordninger for nyansatte lærere.
Forslagsstillerne mener at for å beholde lærere i skolen er det
avgjørende at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Det er
en meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring
som utvilsomt har økt. Man må unngå det praksissjokket nyutdannede
lærere opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. For å
styrke koblingen mellom teori og praksis kommer man ikke utenom
strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men det er også behov
for mer praksis. En obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår
vil være et avgjørende bidrag til dette. I dag tilbyr lærerutdanningene, alene
eller i samarbeid med andre, et opplegg for veiledning av nyutdannede
lærere i alle fylker. Prosjektet ble evaluert i 2006. Rapporten
viser at det er stor forskjell mellom fylkene både i formen på opplegget og
hvor mange som deltar. Uavhengig av hvordan tilbudet hadde vært
organisert, og hvor aktiv ledelsen hadde vært i samarbeid, utvikling
og medvirkning, rapporterte de nyutdannede lærerne at de hadde hatt utbytte
av tilbudet om veiledning. Forslagsstillerne mener det ikke er tilstrekkelig
med et frivillig tilbud om mentorordning. Det bør være en klar ambisjon
og mål om å gjøre en mentorordning i form av et introduksjonsår
obligatorisk for alle nyutdannede lærere. Roller og ansvar må bli
formalisert og klargjort i lovverk, veiledere og retningslinjer
for de ulike aktørene. De nyutdannede lærerne vil være ansatt ved
skolen gjennom introduksjonsåret.
Et obligatorisk introduksjonsår bør blant annet inkludere et
skreddersydd program for utvikling og støtte til den nyutdannede
læreren med veiledning, samarbeide med andre lærere, besøke andre
skoler, deltakelse i formell opplæring m.m. Nyutdannede lærere må
selv bidra aktivt i utformingen. Det må være 10 pst. reduksjon i
obligatorisk undervisning for å utvikle lærerferdigheter, i tillegg
til den tid lærere på det nivået har krav på til planlegging, forberedelse
og vurdering. Den enkelte må ha en egen mentor som jevnlig observerer
og gir støtte. Mentorene må fritas fra andre plikter slik at veiledningen
ikke blir en ekstraoppgave. Det vil også være viktig med jevnlig
gjennomgang av framgangen og formelle diskusjoner ved slutten av
hvert semester med veiledende lærer og/eller rektor. Forslagsstillerne
mener det også bør vurderes nærmere om introduksjonsåret bør avsluttes
med en sertifisering. I tillegg til et personlig program med utvikling,
støtte og profesjonell dialog og veiledning vil det da innføres
en vurdering av prestasjon mot profesjonelle standarder. Nyutdannede lærere
må i løpet av det første året i skolen oppfylle kravene i disse
standardene.
Faglig kompetente lærere er viktige bidrag til elevers læring.
Det er ikke tvil om at rekruttering av kvalifiserte lærere er helt
avgjørende for å styrke kunnskapen og kvaliteten i skolen. Videreutdanningsstrategien
«Kompetanse for kvalitet» har vært og er et viktig tiltak for å
sikre en kontinuerlig etter- og videreutdanning av lærerne. Til
tross for gode tilbakemeldinger fra dem som har deltatt er søkningen til
ulike tilbud lavere enn forventet, og lavere enn det reelle behovet.
Det er svært alvorlig at hver tredje norske kommune nedprioriterer
videreutdanning av lærere, slik en undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser.
Fylkesmennene har også gitt tilbakemeldinger om at hvor godt tilbud
man får avhenger av hvor i landet man bor. Forslagsstillerne mener
at en ambisiøs og kontinuerlig etter- og videreutdanning av lærere
er avgjørende, og det må settes inn nødvendige tiltak for å lykkes.
Staten må i dialog med KS sørge for at kommunene følger opp og prioriterer
videreutdanning av lærerne. Forslagsstillerne mener det bør være en
rett, men også en plikt til etter- og videreutdanning. For å få
dette til må statens andel av spleiselaget mellom staten, arbeidsgiver
og den enkelte lærer økes til 60 pst. I dag dekker staten 50 pst.,
arbeidsgiver dekker 25 pst., mens de resterende 25 pst. må dekkes
av læreren selv.
Det er ikke til å komme forbi at statusen på et yrke henger sammen
med lønn. I 2003 ble forhandlingsansvaret overført fra staten til
kommunene. Det pålegger derfor kommunene et stort ansvar i å bidra
til at lærerstatusen heves. Det er på den lokale skole, i den enkelte
kommune at lærermangelen vil merkes. Derfor er det også i kommunenes
interesse at flest mulig søker seg til lærerutdanningen og at flest
mulig ferdigutdannede lærere velger å bli i læreryrket. Staten har også
et ansvar i å gjøre kommunene i stand til å tilby gode lønns- og
arbeidsvilkår gjennom tilstrekkelige overføringer til kommunene.
Forslagsstillerne mener staten i dialog med K, må finne nødvendige
grep for å heve statusen ved læreryrket.
I Sverige innføres det nå to karrieretrinn for lærere. Bakgrunnen
er at svenske myndigheter ønsker å gjøre læreryrket mer attraktivt.
Den norske regjeringen regner med at dette kommer til å omfatte
omtrent 10 000 lærere og at de økte lønnskostnadene vil utgjøre
880 mill. kroner når ordningen er fullt utbygd i 2016. Betegnelsen
som skal brukes på stillingene er førstelærer og lektor. En førstelærer
kan bli tillagt å veilede kolleger, være hovedlærer eller arbeide
for å utvikle og forbedre undervisningen. En lektor skal, i tillegg
til undervisningen, dele sine fagkunnskaper med andre, være eksamensansvarlig
eller drive med forskning som kommer undervisningen til gode. Begge
kan i tillegg få ansvaret for lærerstudenter. Skal man bli utnevnt
til førstelærer, må man være en dyktig pedagog og anses som særskilt
skikket i yrket.
Forslagsstillerne mener flere muligheter for karrieresteg kan
være et bidrag til å heve statusen ved læreryrket. I dag er mulighetene
for karrieresteg få. Den norske regjeringen bør derfor, i samarbeid
med partene, vurdere dette nærmere. Det vil være en forutsetning
at et slikt grep ikke medfører økte utgifter for kommunene, men
at staten står for finansieringen.
På tross av de tiltakene Stortinget vedtok i forbindelse med
Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring – oppfølging av Tidsbrukutvalgets
rapport, får man fortsatt tilbakemeldinger fra lærere som fortviler over
tidsbruken i skolen. Altfor mye tid går med til rapporter og annet
administrativt arbeid. Svært mange lærere føler de ikke får tid
til det viktigste, nemlig pedagogisk arbeid. Skjemaer blir fort
«må-oppgaver», for de må leveres inn. Det kan være en fare for at
disse «må-oppgavene» tar bort en del av den tiden som er «bør-oppgaver»,
som skolen virkelig handler om. Tilbakemeldingene viser at man fortsatt
er langt fra målet om å frigjøre lærerens tid og ressurser til å være
lærere. Forslagsstillerne mener derfor det er behov for et regelråd
som kan etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer i eksisterende
regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere byråkratiet og
frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i skolen.
Forslagsstillerne mener også det vil være et viktig tiltak å
få andre yrkesgrupper inn i skolen. Det må i sterkere grad tas på
alvor at det samfunnet man ser utenfor skolen, også gjenspeiles
i skolen. Et barns behov for voksenkontakt, en å snakke med, en
som ser, stopper ikke utenfor skoledøra. Det å få barnevernsfaglige
og sosialfaglige ressurspersoner og kanskje også vernepleiere inn
i skolen, ville vært en stor hjelp. For å få det til må det settes
inn en nasjonal, systematisk satsing for hvordan man kan få andre
yrkesgrupper inn i skolen. Det er viktig at andre grupper blir brukt
på riktig måte, slik at de ikke blir en erstatning for lærerrollen.