Den 13. juni 1851 gjorde Stortinget vedtak om å stryke den bestemmelsen i Grunnloven ("§2, siste passus") som nektet jøder adgang til kongeriket. Det markerte avslutningen på en lang historie som har sin rot i unionstiden før 1814. I Christian 5s Norske Lov av 1687 ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Riksforsamlingen på Eidsvoll sørget for at den utbredte motvilje mot jøder ble nedfelt i Grunnloven. Det skjedde ikke uten diskusjon, men en rekke av de ledende personene i Riksforsamlingen, deriblant Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland (Henrik Wergelands far), gikk sterkt inn for å nekte jøder adgang til Norge. Forbindelsen bakover sørget man for ved å gi grunnlovsbestemmelsen formen "Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Grunnlovsvedtaket betydde en skjerpelse i forhold til Norske Lovs bestemmelse som gav jøder adgang med leidebrev. Forbudet i Grunnloven var absolutt og uten legale muligheter til unntak. Jøder som likevel kom til landet, som forretningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt. I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

"Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst."

Henrik Wergeland hadde i ungdommen gitt uttrykk for de alminnelig utbredte, fordomsfulle oppfatninger av jødene. Men omkring 1830 inntrådte et skifte i hans holdning, og en kan følge en utvikling fram mot det forslag om opphevelse av Jødeparagrafen som han sendte Stortinget i juni 1839. Foran behandlingen på Stortinget i 1842 nedla Wergeland et stort arbeide i å samle argumenter for forslaget. Mye av det innsamlede materialet ble vedlagt Konstitusjonskomiteens innstilling. Da forslaget ikke ble vedtatt i 1842 og ble gjentatt på de tre følgende ting, fulgte Wergelands materiale med og finnes i dag i arkivet etter Stortinget 1848.

Wergeland forsøkte også å påvirke holdningene ved hjelp av poesi. Diktsamlingen "Jøden" kom ut i april 1842 og ble sendt hver enkelt stortingsrepresentant, fem måneder før Stortinget skulle ta stilling til grunnlovsforslaget. Men i pressen og på Stortinget var det også en omfattende argumentasjon mot forslaget, ofte begrunnet med økonomiske argumenter. Ved voteringen stemte 51 for komiteinnstillingen om å fjerne jødeparagrafen, 43 imot. Det var ikke det nødvendige 2/3 flertall som grunnlovsendringer krevde og forslaget falt.

Wergeland gjentok straks sitt forslag, slik at det kunne komme opp på nytt på neste storting, og fortsatte å arbeide for saken fram til sin død 12. juli 1845. Knapt to måneder senere falt forslaget for annen gang, men ble fornyet med støtte fra et stadig økende antall stortingsrepresentanter. I 1848 var stemmetallet for forslaget økt til 59, likevel et stykke fra det nødvendige 2/3 flertall.

Etter februarrevolusjonen i 1848 fant det sted en endring i det politiske klima, også i Norge, og situasjonen på Stortinget i 1851 var en annen enn tre år før. Forslaget fra 1845 kom opp i uendret form og ble denne gang vedtatt med 93 mot 10 stemmer, betydelig mer enn de 70 som var nødvendig for å gi gyldig grunnlovsvedtak.

Grunnlovsendringen ble fulgt av et forslag om opphevelse av Norske Lovs bestemmelser fra 1687 om jøders adgang. "Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m. V." ble behandlet av Stortinget på to korte uker, og sanksjonert av Kongen 24. september. Dermed var forbudet mot jøders adgang til Norge endelig avskaffet, 12 år etter at Wergeland hadde lagt forslaget fram for Stortinget.

--------------------------------------------------------------------------------

Vil du lese mer? Se for eksempel Håkon Harkets Paragrafen: Eidsvoll 1814 (Oslo, 2014), Frode Ulvunds Fridomens grenser 1814–1851: handhevinga av den norske «jødeparagrafen» (Oslo 2014), Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz' Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (Oslo, 2005) eller Oskar Mendelsohns Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (Bind 1, Oslo 1969).