Grunnloven av 1814 gav stemmerett til mannlige borgere over 25 år som hadde vært bosatt i landet i fem år. Retten gjaldt alle embetsmenn, for eksempel dommere, prester, universitetsprofessorer og offiserer. Den gjaldt også for kjøpmenn og de som eide eiendom av en viss verdi i byene. På landsbygda var stemmeretten forbeholdt bønder som eide eller leide matrikulert, dvs. skatteberegnet, jord. Det ble regnet som en selvfølge at stemmeretten ikke gjaldt kvinner.

Den første endringen som ble gjort i Grunnloven gjaldt stemmerett for rettighetsmenn. Kort tid etter 1814 ble man oppmerksom på at Grunnloven ekskluderte mange innbyggere i Finnmark fra stemmeretten. Årsaken var at de ikke eide matrikulert jord. Mange betalte likevel skatt til staten, en såkalt «rettighetsskatt», og dermed hørte de hjemme blant de stemmeberettigede.

På midten av 1800-tallet ble et stort antall arbeiderforeninger dannet. I løpet av kort tid stilte flere tusentalls arbeidere, husmenn og tjenestefolk seg bak Marcus Thranes krav om politiske reformer.  I 1850 overleverte Thranebevegelsen en petisjon til kong Oscar 1 som blant annet inneholdt kravet om alminnelig stemmerett for menn. Kongen avviste reformkravene, og advarte også Stortinget mot å lytte til arbeiderforeningene.

Johan Sverdrup og Peder Holst fremsatte forslag om allminnelig kommunal stemmerett for menn. De mente Grunnlovens bestemmelser ikke lenger reflekterte det norske samfunnet. Forslaget ble nedstemt da Stortingets flertall mente tiden ikke var moden for en stemmerettsreform.

I 1874 ble det for første gang foreslått en endring i Grunnloven som tok sikte på å suspendere stemmeretten for de som mottok fattigunderstøttelse. Forslaget fra T.H. Aschehoug ble ikke vedtatt, selv om kravet om økonomisk uavhengighet hadde bred støtte på Stortinget.

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde menn som betalte skatt og hadde inntekt av en viss størrelse. Særlig i byene førte dette til en markant økning i antall stemmeberettigede. Dette var blant de første sakene som ble vedtatt etter at regjeringen Sverdrup (V) ble utnevnt.

Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i Kristiania av en gruppe kvinner, deriblant Gina Krog og Anna Rogstad. Da foreningen gikk inn for en mer forsiktig linje med skrittvis utvidelse av stemmeretten, gikk en del av kvinnene ut av foreningen og stiftet Landskvinnestemmerettsforeningen (1898).

Det første forslaget om stemmerett for kvinner ble fremmet av Viggo Ullmann, sammen med en gruppe andre venstremenn, i 1886. Ullmann var en viktig støttespiller for den tidlige kvinnesaksbevegelsen. Forslaget om stemmerett ble behandlet av Stortinget i 1890, men ble forkastet med 70 mot 44 stemmer.

I 1896 ble det gjort endringer i formannskapslovene. Den kommunale stemmeretten ble utvidet, men samtidig kom en bestemmelse som forhindret fattigunderstøttede fra å avgi stemme ved kommunevalg. 

Alminnelig stemmerett for menn ble vedtatt. Siden 1814 kunne suspensjon av stemmeretten skje som følge av alvorlige forbrytelser, umyndiggjørelse eller konkurs. I 1898 ble et fjerde ledd føyd til Grunnlovens paragraf 52: suspensjon av stemmeretten for personer som mottok understøttelse fra Fattigvesenet.

Stortinget vedtok flere unntaksbestemmelser i formannskapsloven fordi man så at suspensjonsparagrafen rammet flere enn man først hadde tenkt.  Blant annet gjaldt dette tap av stemmerett som følge av sykehusopphold.

Landskvinnestemmerettsforeningen lanserte en landsomfattende underskriftskampanje da kvinnene ikke fikk delta i folkeavstemningen om unionsoppløsning. På rekordtid samlet de nærmere 300 000 underskrifter fra kvinner over hele landet.

Kvinnestemmeretten ble vedtatt trinn for trinn, først kommunalt og siden statsborgerlig. Kvinner med en viss formue og inntekt var gitt stemmerett ved kommunevalg gjennom endringer i formannskapslovene i 1901. I 1907 ble forslaget om inntektsbegrenset statsborgerlig kvinnelig stemmerett vedtatt.

I 1908 gikk Stortinget inn for å endre paragraf 52d. Stemmeretten skulle ikke suspenderes i enhver sammenheng hvor man hadde mottatt fattigunderstøttelse. Støtte som ble gitt på grunn av sykehusinnleggelse eller bidrag til barns skolemateriell skulle for eksempel ikke medføre suspensjon av stemmeretten.

Ved stortingsvalget i 1909 ble Anna Rogstad valgt som første vararepresentant for gamle Aker krets i Kristiania. Den 17. mars 1911 ble hun den første kvinne til å møte på Stortinget.

I 1913 var det et enstemmig storting som vedtok at kvinner skulle ha stemmerett på lik linje med menn. Men samtidig falt mange utenfor ettersom flertallet av de som fikk stemmeretten suspendert etter å ha mottat fattighjelp, var kvinner. 

Stortingsvalget i 1915 var det første valget med alminnelig stemmerett for menn og kvinner. Samtidig var bortimot 48 000 personer utestengt fra valget fordi deres stemmerett var suspendert.

Etter å ha mottatt en henstilling om lovendring fra Værdalen kommune, ble Grunnloven paragraf 52d tatt opp til ny behandling i Stortinget. Forslag om opphevelse av paragrafen ble forkastet. Derimot ble et forslag om endring vedtatt for å hindre at paragrafen rammet eldre, syke og arbeidsledige.

I 1917 ble det fremmet et nytt forslag om opphevelse av Grunnloven paragraf 52d. To år senere ble suspensjonsbestemmelsen endelig opphevet. Fattigunderstøttelse skulle ikke lenger medføre suspensjon av stemmeretten.

Suspensjonsparagrafen ble enstemmig opphevet i 1954. Bestemmelsen som gjaldt personer som ble umyndiggjort og deres stemmerett ble  flyttet til paragraf 53 og beholdt frem til 1980.

Fra 1920 til 1978 ble stemmerettsalderen gradvis lavere. I 1978 skjedde den hittil siste justeringen da  stemmerettsalderen ble satt til 18 år.