Kapitlet i budsjettproposisjonen bygger i hovedsak på det
sikkerhetspolitiske grunnlag slik det er beskrevet i Langtidsmeldingen.
Ettersom denne meldingen nettopp er behandlet av Stortinget er St.prp.
nr. 1 (1989-99) relativt kortfattet under dette kapitlet, og på enkelte
områder kun oppdaterende i forhold til ovennevnte melding.
Proposisjonen slår fast at bortfallet
av den tidligere blokkdelingen har fjernet faren for et omfattende koordinert
angrep mot Vest-Europa i overskuelig framtid, men har også svekket
sperrene mot mindre væpnede konflikter. Usikkerhet er et
sentralt, og trolig vedvarende trekk ved den sikkerhetspolitiske
situasjon.
Selv om det i dag ikke er rettet noen militær
trussel mot Norge, er vi fortsatt avhengige av å opprettholde
et effektivt og troverdig forsvar og delta i et bredt internasjonalt
samarbeid for å opprettholde stabilitet og en fredelig
utvikling i Nord-Europa. Slik kan vi bidra til å løse
internasjonale konflikter og hindre at nye oppstår. For å ivareta
våre nasjonale interesser, akter Regjeringen å videreføre
et aktivt engasjement innenfor de ulike sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturene.
Ratifiseringen av tiltredelsesprotokollene for
Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk er så godt som fullført,
og den faktiske tiltredelsen ventes å finne sted før
Alliansens 50-års jubileum i april 1999.
Integreringen av de tre nye NATO-landene vil
kreve betydelige ressurser. Foreløpige beregninger viser
at felleskostnadene ved å ta opp Polen, Ungarn og Den tsjekkiske
republikk vil kunne beløpe seg til omlag 1 500 mill. dollar
(11 000 mill. kroner) til sammen over 10 år. Det er foreløpig
ikke endelig avklart hvordan disse kostnadene skal dekkes.
Under NATO-toppmøtet i Madrid sommeren
1997 var det enighet om at utvelgelsesprosessen skal gjennomgås
på nytt under toppmøte i april 1999. Samtidig som
det er bred enighet om at alliansen fortsatt skal være åpen
for nye medlemmer, foreligger ingen forpliktelser til å invitere
nye land til medlemskapsforhandlinger i 1999.
NATO-toppmøtet i Madrid besluttet at
alliansen skulle foreta en ny gjennomgang av det strategiske konsept
for alliansen. Dette bredt anlagte arbeidet er nå i gang
i NATO, og skal etter planen være sluttført innen toppmøtet
i Washington finner sted. Nødvendige endringer og oppdateringer
vil bli foretatt, samtidig som de allierte erkjenner at en rekke
sentrale punkter i det nåværende konseptet fortsatt
er høyst relevante. Det er derfor ikke aktuelt å lage
et helt nytt eller radikalt endret konsept. For Norge er det viktig
at NATO bevarer evnen til å ivareta kjernefunksjonene, samtidig
som alliansen viser seg egnet til å bidra til å løse
også nye sikkerhetspolitiske oppgaver.
Prinsippene for ny kommandostruktur ble vedtatt
av forsvarsministrene i NATO høsten 1997. Norge vil i fremtiden
bli underlagt det nye regionale hovedkvarteret i Brunssum (Nederland).
Norge vil beholde et multinasjonalt NATO-hovedkvarter i Stavanger
som et sub-regionalt felles hovedkvarter, med alle forsvarsgrener,
innenfor den nye Nordkommandoen. Dette vil medføre en sterkere
tilknytning til det kontinentale Europa enn i dag, og åpne
generelt for større norsk engasjement innenfor kommando-ordningen
på kontinentet.
Det er viktig for Norge at den nye Nordkommandoen fullt
ut ivaretar de oppgavene som i dag tilligger AFNORTHWEST. Det vil
bli en utfordring å sikre tilstrekkelig fokus mot Norge
og nordområdene i et etablert hovedkvarter som til nå ikke
har hatt norsk representasjon, og som for øvrig vil ha
et meget bredt interesseområde og omfatte et betydelig
geografisk ansvarsområde.
Det generelle transatlantiske samarbeidet er
godt og synes ikke å stå overfor umiddelbare utfordringer. USAs
sikkerhets- og forsvarspolitiske strategi legger til grunn en opprettholdelse
av en global amerikansk lederrolle basert på mindre, mer
moderne og fleksible styrker. Samtidig forutsetter USA en større
europeisk innsats for å kunne møte felles utfordringer,
også utenfor Europa og i dets umiddelbare nærområder.
Det blir stadig klarere at USA bruker langt
større ressurser på militær forskning
og utvikling enn noe annet NATO-land. Et nærmere transatlantisk
samarbeid på dette området er nødvendig
for å unngå en utvikling der USA og de europeiske
allierte reduserer sin evne til militært samvirke.
Ingenting tyder på at behovet for internasjonale
fredsoperasjoner og internasjonal krisehåndtering vil bli mindre
i overskuelig fremtid.
Det nye mandatet til SFOR trådte i
kraft 20. juni 1998. Den militære situasjonen i Bosnia-Hercegovina er
stabil, men fortsatt gjenstår store utfordringer i forhold
til den sivile målsettingen i Dayton-avtalen.
Situasjonen i Kosovo er meget bekymringsfull.
Konflikten mellom serbiske styrker og den kosovoalbanske frigjøringshæren
fortsetter. Den humanitære situasjonen kan bli prekær.
Spredning av konflikten kan føre til en ny Balkan-konflikt.
En slik utvikling ville få alvorlige følger for
stabilitet og sikkerhet i Europa. Norge har bidratt til FN UNPREDEP
i FYROM (Makedonia). Behovet for en slik preventiv internasjonal
styrke i FYROM har økt på grunn av den sterkt
forverrede situasjonen i Kosovo.
Arbeidet med å utvikle et tettere institusjonelt
rammeverk og et styrket samarbeid i forholdet NATO-VEU og EU-VEU,
vil fortsette inn i 1999. Det er en generelt uttalt målsetting,
at innen NATO-toppmøtet i april 1999 vil en betydelig framgang
måtte finne sted i arbeidet med å utvikle den
europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor alliansen (ESDI).
Aktiv og konstruktiv russisk deltagelse i det
europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet er avgjørende for
framtidig stabilitet i Europa. Det er bred enighet innen NATO om
at samarbeidet med Russland skal prioriteres høyt. Utfordringene
nå består i å videreutvikle og gi det
etablerte samarbeidsforholdet et mer praktisk innhold. Likevel er
det fortsatt en utbredt russisk skepsis overfor NATO. I tillegg
har Russlands store økonomiske problemer fått
følger for gjennomføring av planlagt militære
samarbeidsprosjekt og aktiviteter, blant annet innenfor rammen av
PfP.
Det utvidede og formaliserte samarbeidet mellom NATO
og Russland er meget viktig også for det bilaterale forholdet
mellom Norge og Russland. Regjeringen legger stor vekt på å videreutvikle
samarbeidet med Russland innenfor rammen av NATO.
NATO og Ukraina undertegnet et Charter om partnerskap
under toppmøtet i Madrid. Dette innebærer en styrking
av Ukrainas forhold til NATO, og må ses på som
et uttrykk for landets viktige posisjon i utviklingen av stabilitet
i Sentral- og Øst-Europa.
Fra norsk side støtter man utviklingen
av tettere politiske forbindelser mellom NATO og Ukraina og en styrking
av det praktiske forsvarssamarbeidet.
Partnerskap for fred (PfP) og Det euro-atlantiske samarbeidsråd
(EAPC) danner rammen for NATOs samarbeid med andre land i Europa.
PfP har vist seg å være et fleksibelt instrument
som kan tilpasses de individuelle behov til hvert enkelt partnerland.
For Norge er det en viktig målsetting
at den militære nytteverdien av PfP styrkes, og at også Russland trekkes
sterkere med i samarbeidet. Opprettelsen av EAPC i mai 1997 hadde
som intensjon ytterligere å styrke og formalisere samarbeidet
med de partnerland som ikke blir opptatt som medlemmer i alliansen
i første omgang, eller som ikke hadde ønske om medlemskap.
Et sentralt element i det utvidede samarbeidet er partnerlandenes
adgang til å etablerte permanente militære liason-funksjoner
ved allierte hovedkvarter på regionalt og strategisk kommandonivå.
Det regionale samarbeidet innenfor PfP (EAPC)
vil trolig få økt betydning. For å unngå en «regionalisering» av
sikkerheten, legges det fra norsk side stor vekt på at
slikt samarbeid må være åpent for alle
interesserte og fast forankret i den overordnede NATO, PfP-kontekst.
Utviklingen i Russland preges av manglende politisk kontinuitet
og skiftende allianser. Denne situasjonen reduserer mulighetene
for at sentrale myndigheter kan føre en langsiktig, konsekvent
og forutsigbar politikk.
Den økonomiske krisen og spenningene
mellom presidenten, Regjeringen og dumaen vanskeliggjør gjennomføringen
av effektive reformer. Økonomiske innstrammingstiltak vil
på kort sikt føre til at situasjonen forverres.
Disse faktorene utgjør et betydelig destabiliserende potensial.
Gjennomføringen av reformer i Russlands
forsvar hemmes fortsatt av ulike militære sektorinteresser, tradisjonell
tenkning fra sovjetperioden og i særdeleshet av manglende økonomiske
ressurser. Likevel har det russiske forsvaret i 1998 gjennomført
meget omfattende endringer. Reduksjoner i styrken til 1,2 mill.
forventes å være fullført i løpet
av 1998. Som en konsekvens av de omfattende reduksjonene innenfor konvensjonelle
styrker, har sjøbaserte kjernefysiske våpen fått
større betydning i russisk militær planlegging.
Den russiske Nordflåtens hovedoppgave
er i dag knyttet til deployering og sikring av kjernefysiske våpen.
Nordflåten er den klart viktigste og høyest prioriterte
av de fire russiske flåtene.
I Leningrad militærdistrikt er de operative
divisjoner reorganisert til brigader, og flere enheter er satt på mobiliseringsstatus.
Samtidig er kommandostrukturen blitt forenklet. Overgang fra divisjon-
til brigadestrukturen i hæren innebærer vektlegging
av større fleksibilitet og mobilitet. Videre er flyvåpenet
slått sammen med luftforsvarsstyrkene. Hvis strukturendringene innenfor
luftstyrkene lykkes, vil dette totalt sett gi økt stridspotensial
til tross for reduksjoner i antall fly og mannskaper.
Selv om reduksjoner i aktive avdelinger har
vært omfattende, vil det fortsatt være et stort
stridspotensiale i våre nærområder ved
at materiellet plasseres i lagre som kan regenerere styrker på lengre
sikt. Det forventes at de påbegynte reformene vil frigjøre
driftsmidler som igjen kan oppdatere den gjenværende struktur
med nytt og moderne materiell.
Nordisk forsvarsrelatert samarbeid er de seneste år blitt
betraktelig styrket. Denne utviklingen er i vesentlig grad et resultat
av at Sverige og Finland har valgt en langt mer aktiv rolle på den
internasjonale arena enn tidligere, gjennom sitt medlemskap i EU,
sin observatørstatus i VEU og sine partnerskapsavtaler med
NATO. Det er derfor naturlig at den nordiske dimensjonen tillegges økt
betydning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Det har i løpet av de siste par årene
oppstått en gryende debatt i både Sverige og Finland
om forholdet til NATO, og de øvrige nordiske land følger
nøye med i denne utvikling. Et eventuelt framtidig svensk
og/eller finsk NATO-medlemskap ville i vesentlig grad endre
forutsetninger for vår egen forsvarsplanlegging.
Utviklingen i Østersjøområdet
er av stor betydning for de nordiske land, og samarbeidet om forsvarsrelatert
støtte til de tre baltiske land har allerede utviklet seg til å bli
en viktig del av den nordiske agenda.
Det er i dag allment erkjent at den politiske
og militære utvikling i Østersjøregionen
i betydelig grad vil påvirke situasjonen i det øvrige
Europa. Det framtidige forholdet mellom Russland og de baltiske
land vil være et sentralt aspekt i Østersjøregionens
videre utvikling. Spørsmålet om et mulig framtidig
medlemskap i NATO for de baltiske land vil aktualisere dette ytterligere.
Russland vil måtte spille en betydelig
rolle i utformingen av samarbeidskonstellasjonene i Østersjøregionen.
For at de baltiske land skal kunne innlede en normaliseringsprosess
i forhold til Russland, vil det bli behov for en betydelig støtte
og medvirkning fra land i Vest-Europa. Heri ligger en viktig utfordring
også for Norge.
Fra russisk side er det i ulike sammenhenger
blitt foreslått å etablere tillitskapende tiltak
på regional basis i Østersjøområdet.
Såvel de nordiske som de baltiske land har i denne sammenheng
vært opptatt av å begrense risikoen for såkalt «regionalisering».
På den annen side anser man fra norsk side at det på en
del områder kan være nyttig å etablere
regionale samarbeids- og konsultasjonsordninger. Slike ordninger
bør imidlertid ha en klar tidsavgrensning og være åpen
for deltakelse for alle interesserte land.
Samarbeidet i NATO utgjør fortsatt
den langt viktigste dimensjonen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Parallelt med den sikkerhetspolitiske omveltningen i Europa i løpet
av de siste tiår, har NATO-samarbeidets orientering endret
seg radikalt. Tilpasningene i og av NATO vil trolig fortsette. Fra
norsk side hilses dette velkommen, samtidig som det legges stor
vekt på at kjernen i det tradisjonelle alliansesamarbeidet
bibeholdes som en nødvendig forutsetning for å opprettholde
et effektivt og troverdig militærpolitisk samarbeid over
Atlanterhavet.
En spesiell utfordring i tiden framover vil
være å sikre full integrering av de nye medlemmene
i det militære samarbeidet, samtidig som NATO opprettholder en
tilstrekkelig evne til effektivt å kunne operere innenfor
et bredt spekter av ulike operasjonstyper. Den politiske utvikling
endrer alliansesamarbeidet og nasjonale militære strukturer.
Sammen med økte krav til teknologisk spesialkompetanse,
understreker denne utvikling behovet for å kunne styrke
NATO-samarbeidet.
VEU har det siste året arbeidet med å styrke
sitt forhold til NATO og EU. For Norge er det viktig å vektlegge
betydningen av at VEU fortsatt utvikler seg som en selvstendig organisasjon
med noenlunde balanserte forbindelser til både NATO og
EU. Det er i vår interesse at dette skjer i nært
samarbeid med NATO og USA slik at VEU blir et supplerende krisehåndteringsorgan til
NATO.
Regjeringen tar fortsatt sikte på at
Norge skal bidra substansielt til internasjonale fredsoperasjoner
i regi av NATO, FN, OSSE eller VEU. De grunnleggende prinsippene
for denne deltakelsen ligger fast. Norge skal kun delta i internasjonale
fredsoperasjoner med basis i internasjonal rett, og det skal søkes å oppnå internasjonal
konsensus for slike operasjoner, deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner
skal være en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk,
norske bidrag skal dessuten fortrinnsvis være substansielle nok
til å spille en reell rolle, og bør også være
del av en bred strategi der også økonomiske, politiske
og humanitære virkemidler tas i bruk. Det er også et grunnleggende
kriterium at personellsikkerhet for norske styrker til enhver tid
skal være så god som mulig.
Norge vil fra 1. januar 1999 inneha formannskapet
i OSSE for ett år, og dermed få en meget krevende
posisjon i den videre utvikling av europeisk sikkerhet.
Aktuelle faglige innsatsområder gjelder
i særlig grad sluttføringen av arbeidet med den
såkalte sikkerhetsmodellen for 21. århundre og
krisehåndtering i regi av OSSE, herunder utvikling av samarbeidet
mellom OSSE og NATO. Hovedhensikten med sikkerhetsmodellen er å utnytte
de fortrinnene OSSE har som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon.
Kjernen i arbeidet er utviklingen av et gjensidig forsterkende partnerskap mellom
alle europeiske sikkerhetsorganisasjoner og deres europeiske medlemsstater.
Rustningskontroll og overholdelse av eksisterende avtaler på dette
området vil ha en viktig plass i sikkerhetsmodellen.
Samarbeidet mellom Norge og Russland finner
sted både bilateralt, trilateralt (med USA) og innenfor
rammen av Det permanente fellesrådet (PJC) og PfP.
Det bilaterale samarbeidet er baser på de
to rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder
forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre gjelder forsvarsrelatert
miljøsamarbeid. I henhold til den første avtalen
blir det utarbeidet årlige tiltaksplaner. En ny tiltaksplan
for 1999, som blant annet vil omfatte sikkerhets- og forsvarspolitiske samtaler,
militære stabssamtaler og militære besøksutvekslinger,
er under utarbeidelse.
CFE-avtalen er en grunnpilar i arbeidet for å begrense
offensiv militær kapasitet, sikre stabilitet og bidra til å hindre
destabiliserende styrkeansamlinger, også i eventuelle framtidige
krisesituasjoner. Tilpasningen av avtalen til nye sikkerhetspolitiske
rammebetingelser har til hensikt å sikre at avtalen også i
framtiden bevarer sin sentrale plass i de nye europeiske sikkerhetsstrukturer.
Det er viktig for Norge å beholde bestemmelser
som begrenser muligheten for styrkekonsentrasjon i Leningrad militærdistrikt,
og det er av stor betydning at flankeregimet, slik det ble modifisert
på tilsynskonferansen i 1996, blir videreført
i en tilpasset avtale.
Det er viktig for Norge at en revidert CFE-avtale sikrer
minst like stor grad av innsyn og informasjonsutveksling som dagens
avtale. Det er også vesentlig å beholde dagens
muligheter for mottak av allierte forsterkninger innenfor avtalens
rammer.
I årene framover vil det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet
fortsatt ha et særlig fokus på samarbeidet om
internasjonale fredsoperasjoner. NORDCAPS-samarbeidet skal forbedre
de nordiske lands kapasitet til å operere sammen ved beslutning
om deltakelse i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU. Målet
er ved behov å kunne stille en felles nordisk styrkeenhet
opp til brigadestørrelse.
Alle de nordiske land er involvert i samtlige
av de større multilaterale prosjektene overfor de baltiske land,
og det nordiske samarbeidet om forsvarsrelatert støtte
til Baltikum vil få ytterligere oppmerksomhet de nærmeste årene.
I løpet av få år
har man fra norsk side i betydelig grad intensivert den forsvarsrelaterte
støtten til de baltiske land. Bak denne utviklingen ligger
en erkjennelse av at det er viktig å bidra til å påvirke
utviklingen i Østersjøregionen i retning av stabilitet
og demokrati, og at dette kan oppnås blant annet ved å integrere
de baltiske land i bilateralt og multilateralt samarbeid, også på det
sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Det er dessuten
av stor betydning å bidra til at forsvarssystemene i de
baltiske land utvikles innenfor de rammer og i henhold til de regler
som naturlig hører hjemme i land med demokratisk styresett.
For nærmere informasjon om de multilaterale
prosjektene vises til St.prp. nr. 1 (1997-98).
Det rene bilaterale samarbeidet mellom Norge
og hvert av de baltiske land har hittil vært mer begrenset, og
fra norsk side er man innstilt på å trappe opp
de bilaterale forbindelsene.
Regjeringen legger vekt på at Forsvaret
skal sørge for en effektiv suverenitetshevdelse, og at
de ressursene som finnes i de store havområder og på havbunnen
forvaltes og kontrolleres i tråd med FNs havrettskonvensjon, øvrig
relevant avtaleverk og folkeretten. Dette innebærer ulike
oppsynsoppgaver for Forsvaret. Kystvakten er den delen av Forsvaret
som først og fremst utøver ressurskontroll og
håndhever rettigheter i havområder underlagt norsk
suverenitet og jurisdiksjon.
En avtale om fangstrapportering og inspeksjon
utenfor 200 mils-sone vil innebære flere oppgaver for Kystvakten
i internasjonale farvann. Andre forhold som vil kreve større
tilstedeværelse for Kystvakten i årene fremover,
vil være den økte skips- og cruisetrafikken, kontrolltiltak
i henhold til Schengen-regelverket og mulighetene for framtidig
utvikling av petroleumsaktiviteten i nordområdene.
Betydningen av kontroll med landets ressurser
til havs vil, sammen med usikkerheten om den videre sikkerhetspolitiske
utviklingen, kreve et forsvar med en bredere innretning enn tidligere.
Forsvaret er fortsatt grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk,
og skal både kunne forsvare landet mot militære
angrep og kunne bidra til å håndtere kriser av
varierende omfang og karakter. En godt utbygd etterretnings- og overvåkingstjeneste
er en forutsetning for å kunne forebygge og håndtere
episoder, kriser og militære angrep. Evne til militært
samvirke med allierte styrker på norsk territorium utgjør
en integrert del av vår evne til å håndtere
kriser og militære angrep.
Forsvaret vil fortsatt være et sentralt
virkemiddel for å bygge ut samarbeid og kontakt med ikke-allierte
og dermed medvirke til økt tillit og stabilitet.
Komiteen viser til
at hovedtrekkene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser slik
de ble beskrevet i St.meld. nr. 22 (1997-98) ligger fast. Komiteen viser i
denne sammenheng til merknadene i Innst. S. nr. 245 (1997-98) og
Stortingets behandling av denne 18. juni 1998, der de overordnede
mål for norsk sikkerhetspolitikk slås fast.
Komiteen vil allikevel peke på at
bortfallet av den kalde krigen og blokkdelingen har gitt nye muligheter for
en fredelig utvikling, samtidig med at usikkerhet likevel er et
sentralt og trolig vedvarende trekk ved den sikkerhetspolitiske
situasjon.
Komiteen legger disse dimensjonerende
forutsetninger til grunn for utformingen av Forsvaret.
Komiteen vil peke på det
alvorlige i den økonomiske og sosiale utviklingen i Russland,
og som er en betydelig utfordring for russiske myndigheter. En forverring
av situasjonen kan føre til indre spenninger som vil kunne
virke destabiliserende på den innenrikspolitiske situasjon
og medføre utfordringer for Russlands nabostater.
På den militære side har komiteen merket
seg de omfattende endringer som har skjedd i det russiske forsvaret
og at styrkereduksjonene i løpet av 1998 vil føre til
at de konvensjonelle styrkene blir redusert til ca. 1,2 millioner
menn.
Komiteen vil, når det
gjelder sjøbaserte kjernefysiske våpen og den
relativt sett økte betydning Nordflåten har i
russisk forsvarstenkning, vise til sine merknader i Innst. S. nr.
245 (1997-98), jf. St.meld. nr. 22 (1997-98).
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
legger opp til videreføring av bilaterale tiltak innenfor
forsvarsrelatert samarbeid med Russland.
Komiteen bifaller en utvikling
som styrker det nordiske forsvarsrelaterte samarbeide - og vil understreke
betydningen av at Finland og Sverige nå er knyttet sterkere
opp mot internasjonale organisasjoner av sikkerhetspolitisk karakter
gjennom medlemskap i EU, observatørstatus i VEU og partnerskapsavtale
med NATO.
Komiteen har merket seg at det
gjennom den siste tid har foregått en økende debatt
såvel i Finland som Sverige om forholdet til NATO.
Komiteen vil understreke at et
eventuelt svensk og/eller finsk NATO-medlemskap i en viss
grad vil kunne endre forutsetningene for vår egen forsvarsplanlegging.
Komiteen vil understreke betydningen
for stabiliteten i Nord-Europa av at også de baltiske republikker
trekkes med i de europeiske og euro-atlantiske sikkerhetsstrukturer.
Komiteen vil spesielt peke på at
det er viktig for Norge, men også for våre nordiske
naboland at revisjonen av CFE-avtalen bygger videre på bestemmelser som
begrenser styrkekonsentrasjonen i Leningrad militærdistrikt
gjennom bibehold av flankeregimet slik det ble utformet i 1996. Komiteen vil
videre peke på at en revidert avtale må sikre
minst like gode muligheter for verifikasjon og innsyn som dagens
avtale.
Komiteen vil særlig
understreke betydningen av at avtalens rammer må sikre
at dagens muligheter for mottak av allierte forsterkninger bibeholdes.
Komiteen vil videre vise til
Forsvarets rolle som sikkerhetspolitisk virkemiddel, ikke minst
når det gjelder betydningen av landets ressurser til havs.
Dette vil kreve et forsvar med en bredere innretning enn tidligere.
Komiteen viser til at en betydelig
utbygging av Forsvarets spesialstyrker vil gi utvidet fleksibilitet
og økt evne til å møte skiftende utfordringer
både i invasjons- og territorialforsvaret, i suverenitetshåndhevelsen
på kontinentalsokkelen, i forebygging av terrorisme og
i allierte og internasjonale fredsbevarende og fredsopprettende
operasjoner. Komiteen ber om at departementet vurderer å fremme
forslag i samsvar med dette i tilknytning til behandlingen av budsjettet for året
2000.
Komiteen vil understreke betydningen
av å dimensjonere Forsvaret for å forsvare landet
mot militære angrep, bidra til krisehåndtering,
ha tilstrekkelig kapasitet for etterretnings- og overvåkningstjeneste, samt
ha evne til militært samvirke med allierte styrker.
Komiteen vil peke på at
en rekke faktorer vil påvirke oppgavene som nå utføres.
Dette gjelder avtale om fangstrapportering og inspeksjon utenfor
200 milssonen, økt skips- og cruisetrafikk, tradisjonell
ressursbeskyttelse innenfor norske suverenitetsområder, kontrolltiltak
i henhold til Schengen-regelverket og fremtidig utvikling av petroleumsaktiviteten
i nordområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementet har til hensikt å bidra
med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer
i Nordvest-Russland. Disse medlemmer mener at dette
ikke er en naturlig belastningssak for forsvarsbudsjettet. En eventuell
bevilgning til dette formål ville være mer naturlig under
Utenriksdepartementets budsjettområder, dersom et slikt
forslag antas å ha en avspenningseffekt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Bruk av midler over Forsvarsdepartementets
budsjetter til omskolering av overtallige russiske offiserer bifalles
ikke.»