12. EVALUERING AV KAPITALBESKATNINGEN: FORMUESSKATT, EIENDOMSSKATT, BESKATNING AV ARV OG GAVE (ARVEAVGIFT)
12.1 Innledning
12.1.1 Sammendrag
Kapitalinntekter behandles i det nåværende inntektsskattesystemet klart forskjellig fra inntektstypen arbeids- og pensjonsinntekter. Kapitalinntekter har ikke bruttoskatter (folketrygdavgift og toppskatt), og er ikke pensjonsgivende i folketrygden. På høyere inntektsnivå er forskjellen i forhold til lønnsinntekter betydelig (28 % mot 49,5 %).
Ved vedtakelsen av skattereformen var det bred politisk enighet om at kapital anvendes samfunnsøkonomisk mer effektivt når skattebelastningen på kapitalavkastning er flat og nøytral.
Så vel fordelings- som effektivitetshensyn tilsier etter departementets vurdering at formueskatt har en sterk berettigelse ved flat inntektsbeskatning av kapitalavkastningen.
Det er derfor viktig at inntektsbeskatningen av avkastningen på kapitalen, ordinær formuesskatt, eiendomssskatt og avgift på arv og gave vurderes i et helhetsperspektiv. Departementet redegjør i proposisjonen for gjeldende rett på de ovennevnte områdene.
I forbindelse med skattereformen ble det kun vedtatt enkelte endringer i formuesbeskatningen. Blant annet ble formuesskatteplikten for aksjeselskaper opphevet, verdsettelsen av ikkebørsnoterte aksjer ble endret, og det generelle bunnfradraget for sparekapital og livsforsikringspoliser ble opphevet. I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) uttalte departementet at det i et lengre perspektiv tas sikte på ytterligere endringer av formuesskatten, blant annet med utgangspunkt i de føringer som ligger til grunn for det øvrige reformarbeidet.
Aarbakkeutvalget la imidlertid i NOU 1991:17 fram en egen delutredning om beskatning av formue. Hovedproblemstillingene og Regjeringens hovedsynspunkter ble framlagt i en egen stortingsmelding, jf. St.meld. nr. 12 (1991-1992).
I proposisjonen redegjør departementet for de synspunkter som fremkommer i NOU 1991:17 , St.meld. nr. 12 (1991-1992) og Innst.S.nr.50 (1991-1992).
12.1.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Raud Valallianse, tek utgreiinga frå departementet til orientering og viser til merknader under kap. 2.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil vise til departementets klare påvisning i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) når det gjelder skattereformens todeling av skattesystemet:
|
« Kapitalinntekter behandles i det nåværende inntektsskattesystem klart forskjellig fra inntektstypen arbeids- og pensjonsinntekter. Kapitalinntekter har ikke bruttoskatter (folketrygdavgift og toppskatt), og er ikke pensjonsgivende i folketrygden. På høyere inntektsnivå er forskjellen i forhold til lønnsinntekter betydelig (28 % mot 49,5 %). » (s. 202.) |
Disse medlemmer vil bemerke i denne forbindelse at kapitalinntekter ikke er underlagt er progressivt skattesystem. Uansett inntektsstørrelsen blir denne inntektskategori aldri skattlagt høyere enn 28 %. Skatteevneprinsippet gjelder ikke kapitalinntekter, som derved har fått et unntak fra velferdsstatens fordelingspolitikk. De som mottar aksjeutbytte er ikke forpliktet til noe bidrag til finansiering av den offentlige sektor.
Disse medlemmer viser til nedenforstående oppstilling som gir en sammentrengt oversikt over denne systemstrukturen.
| Inntektskategori |
Max. marginalskatt |
| Lønn |
49,5 % |
| Arbeidsinntekt |
&1 Personlig næringsdrivende |
| |
52,4 % |
| Overskudd i bedrift renter m.v. |
28,0 % |
| Kapitalinntekt |
|
| Aksjeutbytte for mottaker |
0,0 % |
For øvrig er det et gjennomgående trekk i den skattepolitiske tenkning at det underliggende forutsettes at bare kapitalinntekter gir formuesoppbygging. Dette premiss påvirker de relevante sammenligninger mellom arbeids- og kapitalbeskatningen. Den andel av lønnsinntekter som oppspares og plasseres gir formue som underlegges ordinær beskatning.
Disse medlemmer vil for øvrig nevne at RISK-metoden ble innført som en integrert del av gevinstbeskatningssystemet for aksjer i forbindelse med skattereformen. Departementets evaluering er blitt ytterligere utsatt pga. metodens kompleksitet. Formålet med RISK-regelverket er at aksjegevinster ikke skal bli gjenstand for dobbeltbeskatning. Disse medlemmer har satt søkelyset på de betydelige akkumulerte RISK-beløp i brev til departementet datert 15. mai 1995.
I sitt svarbrev datert 19. mai 1995 skriver departementet følgende:
|
« Tabellen viser samlet RISK pr. 1.1.94 for alle selskaper. Grunnlaget er skatteberegningsregisteret for inntektsåret 1993 pr. 1.12.94. Tallene kan pga. endringssaker endre seg frem til årsskiftet. |
|
| |
Antall selskaper |
Sum RISK |
| RISK=0 |
51.834 |
0 |
| Positiv RISK |
35.633 |
31,0 mrd. kroner |
| Negativ RISK |
14.533 |
25,9 mrd. kroner |
| Totalt |
102.000 | |
|
Positivt RISK-beløp innebærer at den skattemessige inngangsverdien av aksjer øker og bidrar dermed til lavere gevinster. Tilsvarende vil negativ RISK-beløp bidra til reduksjon i inngangsverdiene. Den isolerte skattemessige effekten av RISK-reguleringene er avhengig av om de som potensielt kan avhende aksjene er i skatteposisjon eller ikke. Departementet kan derfor ikke gi anslag for akkumulert skattemessig effekt. » |
Disse medlemmer vil understreke at det er innført et RISK-system, med en foreløpig differanse mellom positivt og negativt beløp på 5,1 mrd. kroner uten at departementet kan foreta en skattemessig konsekvensvurdering.
Komiteen sin medlem frå Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at den store skilnaden i skatt på arbeids- og kapitalinntekter er eit hovudproblem i det norske skattesystemet etter skattereforma. Desse medlemmene viser til oppstillinga i merknaden frå Sosialistisk Venstreparti som gir ei tydeleg framstilling av dette forholdet. Desse medlemmene viser også til at skilnaden er blitt større enn det Aarbakke-utvalet, som utgreidde skattereforma, meinte var eit absolutt maksimumsnivå. Desse medlemmene meiner den store skilnaden mellom skattesatsane vil føre til at det blir stadig behov for endringar og justeringar av skattereglane. Det vil vere nødvendig å gå vidare med reform av skattesystemet med sikte på ei tilnærming av satsane for skatt på inntekter frå arbeid og kapital.
Komiteen sin medlem frå Venstre meiner at ei slik reform må bygge på arbeidet i den grønne skattekommisjonen og ha som siktemål å redusere skattesatsane på arbeidsinntekter.
Komiteens sin medlem frå Venstre og representanten Stephen Bråthen viser elles til sine prinsipielle merknader under punkt 1 og 2 i innstillinga.
12.2. Departementets vurdering av de gjeldende regler for formuesskatt, skatteregler som berører arv og gave samt arveavgift
12.2.1 Formuesskatten
12.2.1.1 Sammendrag
Innledning
Formuesskatten er en del av den samlede kapitalbeskatning, som i Norge også består av eiendomsskatt (i de kommuner som har innført eiendomsskatt), arveavgift på kapitalen og inntektsskatt på kapitalens avkastning.
Den gjeldende formuesbeskatning er beheftet med en del svakheter. Ideelt sett bør formuesskatten i likhet med inntektsskatten utformes slik at den ikke påvirker den effektive beskatning mellom ulike investeringsformer.
Noen av de svakheter formuesskatten er beheftet med, for eksempel fordi enkelte formuesobjekter vanskelig lar seg registrere og verdsette, er det ikke lett å gjøre noe med på kort tid. Andre svakheter bør kunne rettes opp, først og fremst gjennom endringer i verdsettelsesgrunnlaget og verdsettelsespraksis. Siktemålet bør være et mer nøytralt verdsettelsesgrunnlag som har som utgangspunkt et mål om tilnærmet lik beskatning av alle eiendeler som lar seg registrere og verdsette. I tillegg bør en i verdsettelsespraksis legge stor vekt på likhetsprinsippet slik at sammenlignbare formuesobjekter av samme art er gjenstand for den samme beskatning relativt sett.
Formuesskatten gir, selv om den har svakheter, en utjevning av skattebyrden mellom generasjoner og mellom ulike inntektsgrupper. En riktig utformet formuesskatt vil etter departementets vurdering også sikre en mer effektiv utnyttelse av kapitalen.
Fra departementets side var det derfor en klar forutsetning for de omfattende endringer som ble gjennomført i inntektsbeskatningen ved vedtakelsen av skattereformen at formuesskatten skulle beholdes som skatteart.
Skattesubjektene
Selveiende stiftelser har ikke eiere som beskattes for stiftelsens formue. Som det fremgår av pkt. 13.2.1.3 i proposisjonen formuesbeskattes næringsdrivende stiftelser etter en flat sats på 1 %. Etter departementets vurdering taler sterke hensyn for at næringsdrift som drives gjennom en selveiende stiftelse bør beskattes etter de samme progressive satser som gjelder for personlige skattytere. Departementet vil vurdere dette nærmere i løpet av 1995.
Skatteobjektene
Enkelte formuesobjekter, herunder faste eiendommer og anlegg i utlandet, fordringer på framtidige periodiske ytelser og immaterielle rettigheter er fritatt for formuesskatt. Forsåvidt gjelder norskeide faste eiendommer og anlegg i utlandet skyldes fritaket først og fremst at slik formue som hovedregel vil være unntatt fra beskatning i Norge gjennom skatteavtale med det land hvor eiendommen ligger.
Bakgrunnen for at egenutviklede immaterielle rettigheter, herunder goodwill er unntatt fra formuesbeskatning er at det er meget vanskelig å registrere og verdsette slike eiendeler.
Spørsmålet om og i tilfelle i hvilken utstrekning verdier som eies/forvaltes av forsikringsselskaper og pensjonsinnretninger bør formuesbeskattes vil departementet ta opp i en bredere sammenheng i forbindelse med en vurdering av finansinstitusjoners skattemessige stilling.
Aarbakke-gruppen så noe på formuesbeskatningen av finansielle instrumenter, og uttalte at disse burde være gjenstand for slik beskatning i den utstrekning de er selvstendige formuesobjekter. For så vidt gjelder finansielle instrumenter som ikke omsettes i organiserte markeder, er det ofte et problem å fastslå hvilke finansielle instrumenter som er selvstendige formuesobjekter. Departementet tar sikte på å utrede dette spørsmålet nærmere i forbindelse med den forestående utredning vedrørende inntektsbeskatning av finansielle instrumenter.
Fra mange hold er det blitt hevdet at såkalte « produktive investeringer » i norsk næringsliv bør skjermes fra formuesbeskatning.
Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Investorforum foreslo overfor Finansdepartementet våren 1993 å innføre formuesskattefritak for næringsformue, etter den svenske modellen for skattefritak på slik formue. Fritaket skulle eventuelt gjelde uansett hvilken selskapsform næringen var organisert som. Forslaget ble drøftet i St.meld. nr. 2 (1992-1993). Etter departementets vurdering ville fjerning av næringsformue fra formuesgrunnlaget bryte med nøytralitetsprinsippet og svekke fordelingsprofilen i skattesystemet. Et slikt fritak ville også føre med seg vanskelige avgrensningsspørsmål. Regjeringen gikk derfor ikke inn for en slik omlegging av formuesbeskatningen.
I B.innst.S.nr.IV (1992-1993) støttet finanskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti Regjeringens standpunkt.
I tillegg til at fjerning av næringsformue fra formuesgrunnlaget vil bryte med nøytralitetsprinsippet og svekke fordelingsprofilen i skattesystemet, er det to andre vesentlige svakheter ved forslaget:
| - |
Det vil medføre store avgrensningsproblemer og være svært ressurskrevende for ligningsmyndighetene. |
| - |
Etter departementets vurdering er treffsikkerheten i forhold til forslagenes formål - å lempe beskatningen av næringsformue generelt - svært usikker. |
Skattereformen er basert på at mest mulig skattemessig nøytralitet mellom alle former for kapitalanvendelse gir størst verdiskaping i økonomien. Fjerning av formuesskatt på hele eller deler av næringsformuene vil etter departementets vurdering bryte med nøytralitetsprinsippet på følgende måter:
| - |
Investeringer i driftsmidler i næringsvirksomhet vil bli lempeligere skattemessigbehandlet enn annen kapitalanvendelse. |
| - |
Kapitalbeskatningen vil avhenge av foretakenes finansieringsstruktur. |
Det kan på denne bakgrunn etter departementets oppfatning reises vesentlige prinsipielle innvendinger mot helt eller delvis formuesskattefritak for næringsformue. En forskjellsbehandling av formuesobjekter, som i realiteten innebærer en differensiering av skattesatsene for ulike arter kapitalavkastning, vil bidra til økte forskjeller i avkastningskrav før og etter skatt mellom ulike kapitalanvendelser. Det vil dermed lett bli en mindre effektiv ressursutnyttelse totalt sett.
Selv om det skulle være enighet om at investeringer i næringslivet generelt sett er mer produktive enn andre investeringer, og at hensynet til næringslivet burde veie tyngre enn hensynet til nøytraliteten og fordelingsprofilen i skattesystemet, lar det seg etter departementets vurdering ikke gjøre å få til et treffsikkert system som skiller den egentlige næringsformue fra privat formue eller annen « mindre produktiv » formue. Et slikt system ville også være uforholdsmessig ressurskrevende og kostbart å administrere.
12.2.1.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Raud Valallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at dei noverande formuesskattereglane er progressive ved at formuesskattesatsen på nettoformue over fribeløpet i praksis vil variere frå 1 % til 1,5 % når kommunane vel maksimalsatsen for kommunal formuesskatt. Dette er med på å forsterke den fordelingspolitiske rolla som formuesskatten speler.
I NOU 1989:14 Bedrifts- og kapitalbeskatningen - en skisse til reform uttaler utvalet seg slik om formuesskatten på side 283:
|
« Gruppen finner ikke grunn til å foreslå at formuesskatten oppheves. Formuesskatten fyller et visst fiskalt behov. Formue er i seg selv et like godt egnet skattegrunnlag som for eksempel inntekt. Dessuten virker formuesskatten som en rimelig tilleggsskatt på kapitalinntekt sammenlignet med arbeidsinntekt, noe som er spesielt viktig i det system for inntektsskatt som gruppen foreslår. ... Formuesskatten er dessuten en form for kapitalbeskatning som ikke innebærer innlåsningsvirkninger. Den er også egnet til å tjene et utjevningsformål. »
|
Eit anna fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Venstre, Raud Valallianse og representanten Stephen Bråthen, vil peike på at formuesskatten speler ei viktig rolle for å nøytralisere effekten av å skrive opp kapitalavkastningsgrunnlaget i samband med delingsreglane. Etter det noverande systemet kan skattytar velje mellom fire alternative verdsetjingskriterium. Ved å skrive opp verdien på kapitalen blir den utrekna personinntekta redusert. Det same skjer med grunnlaget for bruttoskattar. Ved å samordne den kapitalverdien som blir lagd til grunn for kapitalavkastningsgrunnlaget med likningsverdien, blir slik kapital - når skattytar er i nettofordringsposisjon - pålagd formuesskatt. Dette vil redusere gevinsten med omsyn til skatt av slik verdioppskriving.
Dette fleirtalet viser til at koplinga mellom verdsetjing av kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen og formuesskatten kan innebere at formuesobjekt i større grad blir verdsette til reelle verdiar.
Dette fleirtalet viser til at formuesskatten på kapital har motstykket sitt i bruttoskattane på personinntekt, unnateke forsikringselementet i folketrygda. Formuesskatten medverkar dermed til å jamne ut forskjellane i formell marginalskatt mellom arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Endringar i formuesskattesatsane eller formuesskattegrunnlaget vil derfor kunne få mykje å seie også for skattlegginga av personinntekt.
Dette fleirtalet vil understreke at formuesskatten utgjer ein viktig del av den samla skattlegginga av kapital, og legg til grunn at formuesskatten blir vidareført.
Eit tredje fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre og representanten Stephen Bråthen, har merka seg at departementet i proposisjonen peiker på ein del svake sider ved formuesskattereglane som gjeld no, først og fremst knytt til formuesskattegrunnlaget og verdsetjing av formuesobjekt. Det er etter dette fleirtalet sitt syn viktig å få til ei mest mogeleg nøytral verdsetjing slik at ein kan oppnå ei mest mogleg effektiv skattlegging. Det er også viktig å oppnå rettferd i skattlegginga mellom ulike formuesobjekt for å sikre oppslutning om skattesystemet. Arbeidet med å utbetre manglar ved formuesskatten bør derfor prioriterast høgt.
Dette fleirtalet har merka seg at departementet innan utgangen av 1995 vil vurdere om næringsdrift som blir driven gjennom sjølveigande stifting bør skattleggjast etter dei same progressive formuesskattesatsane som gjeld for personlege skattytarar. Dette fleirtalet vil avvente denne vurderinga.
Dette fleirtalet har dessutan merka seg at departementet vil vurdere spørsmålet om og i tilfelle i kor stor utstrekning verdiar som blir eigde eller forvalta av forsikrignsselskap og pensjonsinnretningar, bør skattleggjast. Dette fleirtalet vil også avvente denne vurderinga.
Dette fleirtalet har merka seg at enkelte formuesobjekt av juridiske og tekniske årsaker ikkje er omfatta av formuesskattlegginga. Dette fleirtalet strekar under verdien av at alle typar formuesobjekt blir omfatta av formuesskattlegginga så langt det er praktisk og administrativt mogleg.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til fraksjonens merknader til Innst.S.nr.50 (1991-1992) der retningslinjer for reformer i formuesbeskatningen ble behandlet. Disse medlemmer mener formuesbeskatningen bør avvikles. Til grunn for dette ligger bl.a. følgende momenter:
| - |
Formuesskatten kan bidra til en meget høy samlet effektiv kapitalbeskatning, sett i sammenheng med skatt på alminnelig inntekt og inflasjonens virkning. |
| - |
Den særnorskt høye formuesbeskatningen gir intensiver til kapitalflukt fra landet. |
| - |
Formuesskatten kan i mange tilfeller innebære en urimelig likviditetsbelastning på grunn av lav eller ingen løpende kapitalavkastning. |
Disse medlemmer registrerer at dagens regelverk for formuesskatten gir samfunnsøkonomiske tap på grunn av manglende nøytralitet i formueskatteleggingen. Formuesskattelovgivningen gir idag incitamenter til omplassering av kapital til anvendelser der kapitalen har lav formuesverdi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at formuesskatten er et viktig fordelingspolitisk innslag i skattesystemet. Dette bør innebære at formuesskatten må innrettes etter evneprinsippet for å bidra til omfordeling og finansiering av fellesgoder på linje med andre skatteformer.
Disse medlemmer viser til at formuesfordelingen i Norge er svært skjev og at denne skjevheten er blitt forsterket. Mens de 10 % rikeste i 1985 hadde 46 % av all formue, hadde de i 1990 53 % og i 1992 55,2 %.
Disse medlemmer viser til at i formuesskatten ble redusert betydelig i forbindelse med skattereformen. Dette skjedde gjennom reduksjon av formuesskattesatsene og innføring av nye unntaksordninger for verdsettingen av formuesobjekter, i første rekke aksjer.
Disse medlemmer viser til at progresjonen i formuesskatten er betydelig redusert. Maksimal formuesskattesats til staten er 0,5 %, mens den i 1992 var 1,3 %. Denne reduksjonen, som er gjennomført samtidig med den markante reduksjonen av marginal inntektsskattesats for kapitalinntekter, har medført en omfattende skattelette for de mest formuende. Disse medlemmer vil påpeke at dette ikke er i overensstemmelse med målsettinger om utjevning gjennom skattesystemet.
Disse medlemmer viser til at dagens formuesskattesystem er inkonsistent, ikke minst ved at ikke alle formuesobjekter inngår i skattegrunnlaget og ved at enkelte formuesobjekter ikke verdsettes til reell verdi. Disse medlemmer viser til at dette medfører at privatøkonomiske disposisjoner ikke stemmer overens med samfunnsøkonomiske hensyn og prioriteringer. Nøytralitet fremheves i andre sammenhenger som det gjennomgripende prinsipp av de partiene som dannet flertallet bak hovedelementene i skattereformen. Disse medlemmer viser til at vedtak om innføring av « rabattsatser » i fastsettelsen av verdigrunnlaget for fastsettelse av formuesskatten åpenbart er i strid med dette nøytralitetsprinsippet.
Disse medlemmer mener at målsettingen om at skattesystemet skal bidra til de samfunnsøkonomisk mest lønnsomme disposisjoner krever lik og full verdsettelse av alle formuesobjekter. Disse medlemmer viser i den forbindelse til proposisjonen, side 219, hvor det bl.a. heter:
|
« Siktemålet bør være et mer nøytralt verdsettelsesgrunnlag som har som utgangspunkt et mål om tilnærmet lik beskatning av alle eiendeler som lar seg registrere og verdsette. » |
Disse medlemmer støtter denne vurdering og betrakter den ulike verdsetting av skatteobjekter som et av hovedproblemene i formuesskattesystemet. Det representerer avvik fra skattelovens hovedregel om verdsetting til omsetningsverdi.
I denne forbindelse vises til gjentatte forslag om fritak for næringsformue, som disse medlemmer har stilt seg avvisende til. En slik kategorisering vil ikke bare bryte med grunnleggende prinsipper, men dessuten skape betydelige avgrensningsproblemer.
I et verdiskapningsperspektiv vil det innebære at investeringer som gir løpende avkastning blir fritatt for formuesskatt i motsetning til formuesplasseringer som ikke gir avkastning.
Komiteen sin medlem frå Venstre har som utgangspunkt at skatt på formue er ei form for dobbelskattlegging som prinsipielt sett ikkje burde vere ein del av skattesystemet. Denne medlemmen viser også til forslag i innstillinga, der denne medlemmen saman med Høgre og representanten Stephen Bråthen går inn for å fjerne samankoplinga mellom berekningsgrunnlaget for formuesskatten og kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen fordi dette verkar til å forsterke skattediskrimineringa av aktive eigarar som blir omfatta av delingsmodellen.
Denne medlemmen har gått mot dei forslaga til auka formuesskatt som er blitt vedtatt av eit fleirtal i Stortinget. Denne medlemmen ser det likevel som langt viktigare å prioritere ein vesentleg reduksjon av skatten på arbeidsinntekter som ein del av ei samla omlegging frå « rød » til « grønn » skatt, høgare enn eventuelle forslag om å fjerne formueskatten.
Denne medlemmen meiner det er viktig å arbeide for ei meir reell verdsetjing av formuesobjekta for å få ein formueskatt som verkar meir rettferdig. I dette arbeidet er det også nødvendig med ein gjennomgang av kva for ulike former for formuesforvaltning, som til dømes næringsdrift gjennom sjølveigande stiftingar, som det skal svarast formuesskatt av. Innanfor ramma av gjeldande skattesystem ønsker denne medlemmen å arbeide for ei reform av formuesskatten etter følgjande retningslinjer:
| - |
rettferdigare verdsetjingsgrunnlag |
| - |
breiast mogleg skattegrunnlag |
| - |
generelt lågare satsar. |
Denne medlemmen understreker at ei slik reform må vere ein del av samla gjennomgang av viktige sider av skattesystemet, ikkje minst gjeld dette dei spørsmåla som for tida er til handsaming i den grønne skattekommisjonen.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse er ikkje einig med fleirtalet som hevdar at dei noverande reglane om skatt på formue har eit sterkt progressivt preg. Tvert om: Formuesskatten gir i dag heilt minimale inntekter til det offentlege og betyr sånn sett nesten ingenting som skatteform i Norge. Ein maksimalsats på 1,5 % er svært lågt. Når fleirtalet likevel hevdar at formuesskatten er ein viktig del av den samla skattlegginga av kapital, må det vere fordi dei er einig i at skattlegginga av kapital er svært låg. Denne medlemmen legg sjølvsagt og til grunn at formuesskatten skal vidareførast, men meiner at satsane må aukast kraftig for høge formuar.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine merknader under kap. 2.2 foran, hvor dette medlems holdning til bl.a. formuesskatt omtales nærmere. Her fremgår det at skatt på formue vil kunne aksepteres under visse forutsetninger, herunder at satsen senkes betydelig og gjøres flat, samt at det gjøres gjennomgripende endringer i skatt på inntekt.
Under dagens skatteregime, hvor smålighet og misunnelse gjennomsyrer såvel skatt på arbeid som formue gjennom progresjon, vil dette medlem arbeide for avvikling av formuesskatten.
12.2.2 Verdsettelsesproblematikken
12.2.2.1 Sammendrag
Innledning
For at formueskatten skal gi de tilsiktede effektivites- og fordelingsvirkninger bør de ulike formuesobjekter verdsettes på en mer nøytral måte enn i dag. I tillegg bør man tilstrebe en større etterlevelse av likhet når det gjelder verdsettelse av forskjellige, men sammenligbare objekter av samme art. Dette prinsippet er ikke tilfredsstillende ivaretatt ved den gjeldende formuesbeskatning av boliger.
Et hovedproblem i formuesskattesystemet er at det generelt er store forskjeller i verdsettelsen av formuesobjektene. Spesielt er forskjellen stor når det gjelder verdsettelsen av finansaktiva som bankinnskudd, obligasjoner og børsnoterte aksjer sammenlignet med realaktiva. Denne forskjellen i verdsettelse kan lett stimulere til ressursanvendelser som ikke er samfunnsøkonomisk optimale. Forskjellene i verdsettelsen av de ulike formuesobjekter kan også føre til en svekkelse av den fordelingspolitiske profilen i formuesbeskatningen.
Inkonsekvent verdsettelse stimulerer til uheldig formuesforvaltning. Det er også en ulempe at det er de mest mobile formuesobjektene som gjerne verdsettes lik omsetningsverdi, mens f.eks. fast eiendom gjerne verdsettes lavt.
Verdsettelsesproblematikken er ikke i første rekke et lovgivningsspørsmål. Problemet må løses først og fremst gjennom endringer i de eksisterende verdsettelsesregler og ved endringer av verdsettelsespraksis. Også dette må imidlertid ha politisk støtte for å kunne lykkes.
Næringsformue, inkludert aksjer og selskapsandeler
Realaktiva som forretningseiendommer, industrianlegg, skip osv. verdsettes i dag ofte langt under omsetningsverdien. Et utvidet verdsettelsesgrunnlag og større nøytralitet i beskatningen av formue forutsetter at verdsettelsesgrunnlaget endres for slike eiendeler, med sikte på at grunnlaget bedre skal reflekterer omsetningsverdien. Det er ikke dermed gitt at omsetningsverdien nødvendigvis bør legges direkte til grunn for formuesbeskatningen.
Forsåvidt gjelder den delen av formuen som verdsettes til ligningsmessig verdi (driftsløsøre), vil skattereformen i utgangspunktet over tid medføre en utvidelse av formuesskattegrunnlaget både fordi avskrivningssatsene er endret slik at de i større utstrekning reflekterer det reelle verdifallet på driftsmidlene, men også fordi det har skjedd en innstramning i avsetnings- og nedskrivningsreglene f.eks. når det gjelder varelager.
I foretak hvor det fastsettes personinntekt etter delingsreglene skal det langt på vei skje en samordning av eiendelenes verdi ved formuesligningen og verdiene som legges til grunn for fastsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget. Dette fører også til at formuesverdsettelsen av realaktiva i foretak som er gjenstand for deling i større grad vil reflektere eiendelenes reelle omsetningsverdi.
Når denne utvidelsen av verdsettelsesgrunnlaget for næringsformue generelt sett antagelig likevel ikke vil få den ønskede virkning, skyldes dette først og fremst verdsettelsesrabattene forsåvidt gjelder ikke-børsnoterte aksjer.
Før skattereformen ble børsnoterte aksjer verdsatt til børsnotert verdi pr. 1. januar i ligningsåret. Ligningsverdien av ikke børsnoterte aksjer ble fastsatt til 50 % av selskapets likvidasjonsverdi pr. 1. januar i året forut for ligningsåret fordelt på antall aksjer. I praksis medførte dette at børsnoterte aksjer relativt sett ble verdsatt langt høyere enn ikke børsnoterte aksjer.
Ved vedtakelsen av skattereformen ble det i utgangspunktet ikke gjort noen endring i formuesverdsettelsen av børsnoterte aksjer, de skulle fortsatt verdsettes til 100 % av kursverdien pr. 1.1. i ligningsåret. Etter departementets vurdering var det uheldig at ikke-børsnoterte aksjer ble verdsatt langt lavere enn børsnoterte aksjer, jf. ovenfor. På denne bakgrunn foreslo departementet at ikke-børsnoterte aksjer skulle verdsettes til aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi pr. 1. januar i året forut for ligningsåret.
Ved fremsettelsen av forslaget ble det fra departementets side lagt vekt på at en i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) samtidig fremmet forslag om opphevelse/reduksjon av de gjeldende skattemessige avsetnings- og nedskrivningsmulighetene samt endring av avskrivningsreglene med sikte på å gjøre disse mer realistiske, slik at selskapets skattemessige verdier over tid ville nærme seg omsetningsverdiene, jf. ovenfor. Finanskomiteen sluttet seg til forslagene, jf. Innst.O.nr.80 (1990-1991) s. 302. Forslagene ble vedtatt ved lov av 20. juli 1991 nr. 65 med virkning fra og med inntektsåret 1992. De ovenfor nevnte lovendringene førte til at næringsformue i utgangspunktet ble verdsatt likt uavhengig av om foretaket var organisert som et eneeierforetak, et ansvarlig selskap eller et ikke-børsnoterte aksjeselskap.
I Ot.prp. nr. 25 (1991-1992) foreslo departementet at ikke-børsnoterte aksjer skal verdsettes til 30 % av aksjens forholdsmessige andel av selskapets formuesverdi. Forslaget ble vedtatt ved lov av 24. januar 1992 nr. 12 med virkning fra og med inntektsåret 1992.
Som en konsekvens av reduksjonen i verdsettelsen av de ikke-børsnoterte aksjene ble det også vedtatt reduksjoner i verdsettelen av børsnoterte aksjer til 75 % av kursverdien, og andeler i aksjefond til 75 % av omsetningsverdien.
Ved lov av 26. juni 1992 ble det vedtatt at aksjer notert på SMB-listen skal verdsettes til 30 % av kursverdien, jf. selskapsskatteloven § 2-2 nr. 1.
Formuesverdsettelsen av andeler i ansvarlige selskaper og av innmaten i eneeierforetak ble ikke endret.
Hvordan forskjellen i formuesbeskatningen mellom foretak som er organisert på forskjellige måte faktisk slår ut, vil i stor grad avhenge av hvilket verdsettelsesgrunnlag som gjelder for de typer eiendeler foretaket eier og foretakets eventuelle gjeldsbyrde. Hvis eiendelene verdsettes lavt (f.eks. skip, forretningseiendommer), og foretaket har stor gjeld vil formuesbeskatningen av næringsformuen være lempeligere om foretaket er organisert som ansvarlig selskap eller et eneeierforetak (personlig næringsdrivende) enn om det er organisert som et ikke-børsnotert aksjeselskap, fordi foretakets negative formue kan fradras i skattyterens/enes øvrige formue. Hvis foretaket derimot stort sett eier finansaktiva som bankinnskudd, obligasjoner, børsnoterte aksjer og kundefordringer, og har liten gjeld, vil formuesbeskatningen være langt lempeligere hvis foretaket er organisert som et ikke-børsnotert selskap i stedet for som et eneeierforetak (personlig næringsdrivende) eller et ansvarlig selskap. Verdsettelsesreglene for ikke-børsnoterte aksjeselskap stimulerer med andre ord skattyter til å plassere sin finansformue i slike selskap.
Da verdsettelsesrabattene for aksjer ble vedtatt høsten 1991, ble det antatt at det kunne være vanskelig å skaffe lånekapital til små og mellomstore bedrifter. Det ble derfor foreslått ekstraordinære tiltak for å sikre tilgangen av risikokapital til disse bedriftene. På bakgrunn av dagens bedrede økonomiske situasjon bør nå rabatten for de ikke-børsnoterte aksjene vurderes på nytt.
Etter departementets vurdering er ikke betenkelighetene forbundet med verdsettelsesrabattene for de børsnoterte aksjene like sterke. Kursverdien på børsnoterte aksjer reflekterer ikke bare verdien på selskapets materielle verdier, slik som verdsettelsen av foretak som er organisert som ansvarlig selskap og ikke børsnotert aksjeselskap. Aksjenes kursverdi reflekterer også selskapets immaterielle verdier. Skattemessige hensyn vil således isolert sett ikke være bestemmende for om et selskap børsnoteres. En verdsettelsesrabatt på 25 % av omsetningsverdien gir dessuten på langt nær det samme incitament til skatteplanlegging som en rabatt på 70 pst av foretakets skattemessige formuesverdi. På den annen side kan den nåværende verdsettelsesforskjell på børsnoterte og ikke børsnoterte aksjer være tungtveiende ved eiernes vurderingen av om et selskap bør børsnoteres eller ikke.
Kunst og antikviteter
Verdifull kunst og antikviteter verdsettes etter de regler som gjelder for innbo og løsøre.
Etter departementets vurdering kan det vurderes å innføre en høyere verdsettelse av innbo og løsøre over en viss verdi, slik at denne type eiendeler blir gjenstand for en noe sterkere formuesbeskatning enn ordinært, brukt innbo og løsøre. Likevel kan det vise seg vanskelig å få pålitelige opplysninger om slikt boliginventar. Eventuelt kan det vurderes om verdsettelsen av mer verdifulle boliger skal ta et visst hensyn til antatte innboverdier.
12.2.2.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Stephen Bråthen, viser til at det er store skilnader i verdsetjinga av ulike formuesobjekt. Fleirtalet meiner at ulikskapen i verdsetjing kan føre til ei ressursutnytting som ikkje er samfunnsøkonomisk optimal. Inkonsekvent verdsetjing kan óg svekkje den fordelingspolitiske profilen i formuesskattlegginga og føre til at skattesystemet kjem i miskreditt hos skattytarane. Fleirtalet meiner at arbeidet med å utvikle betre takst- og verdsetjingsprinsipp som kan gje eit meir nøytralt og realistisk grunnlag for formuesskattlegginga, bør ha høg prioritet i tida framover.
Fleirtalet meiner dessutan at det må vurderast å innføre høgare verdsetjing av verdfull kunst og antikvitetar.
Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer Regjeringens ønske om å foreta en konsistent verdifastsettelse av ulike formuesobjekter. Dagens system der ulike formuesobjekter behandles ulikt i forhold til grunnlag for formuesbeskatning medfører tap ved at skattesystemets nøytralitetsmål fravikes. Det er likevel neppe mulig å bygge et system for konsistent verdifastsettelse av formuesobjekter som er godt nok til å fjerne de samfunnsøkonomiske tapene som følger av den ikke-nøytraliteten mellom formuesobjekter som innføres med formuesskatten. Disse medlemmer vil ikke gå inn for et meget ressurskrevende arbeid med en mer konsistent verdifastsettelse av formuesobjekter uten at dette er del av en bred gjennomgang av hele formuesskattesystemet der intensjonen må være sterkt å redusere formuesbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil understreke at ulik verdsetting av formuesobjekter, f.eks. aksjer, må betegnes som en skattesubsidieform. Til tross for at nøytralitetsprinsippet blir framholdt som et viktig hensyn for å oppnå likebehandling, ble det vedtatt å innføre egne « rabatt-bestemmelser » for både børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer. Dette ble gjort etter at lik verdsetting av aksjer og andre finansaktiva fikk tilslutning ved behandlingen av skattereformen.
Disse medlemmer mener inkonsistent verdsetting av formuesobjekter kan ha alvorlige konsekvenser for samlede skatteinntekter, oppslutning om skattesystemet og fordelingspolitiske mål. Disse medlemmer konstaterer at de formuesobjekter som først og fremst unntas fra ordinær, likeverdig, beskatning gjennom rabattsatser utgjøres av aksjer og selskapsandeler. Disse medlemmer påpeker at incentiver til samfunnsøkonomisk uheldige investeringer reduserer den samlede verdiskapning i Norge. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at et av hovedsiktemålene ved skattereformen var å sikre større likhet mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske disposisjoner, og at dette er motarbeidet gjennom vedtaket om skatterabatt for bl.a. aksjer. Virkningen kan derfor bli at den samlede inntekten blir lavere, noe som igjen vil redusere skattegrunnlaget.
Disse medlemmer viser videre til at fordelingsvirkningene av rabattsatsene er åpenbare og uheldige. Formuesfordelingen er i utgangspunktet skjev, men enda skjevere om man ser på aksjer og selskapsandeler alene. Det er derfor personer med de høyeste formuene som har fått denne skattesubsidien.
Disse medlemmer foreslo i B.innst.S.nr.I (1994-1995) at aksjer verdsettes til 100 % av omsetningsverdien, og gir følgelig tilslutning til departementets synspunkter om at disse rabattordningene bør vurderes med sikte på oppjustering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader ovenfor om formuesskattens ulike virkninger på forskjellige formuestyper og verdigjenstander. Disse medlemmer mener det vil kunne skapes større rimelighet og rettferdighet i formuesbeskatningen gjennom en redusert sats. Disse medlemmer er derfor enig i at det bør gjøres et arbeid for å utvide skattefundamentet for formuesskatten og gjøre dette mer konsistent.
Komiteen sin medlem frå Venstre viser til sin merknad under forrige punkt. Denne medlemmen meiner eventuelle forslag om endring av verdsetjing av formuesobjekt må vere ein del av ein meir omfattande gjennomgang av skattesystemet, der det viktigaste formålet må vere korleis ein kan gjennomføre eit skatteskifte der mindre skatt på arbeid og arbeidsinntekter blir erstatta av høgare skatt på energibruk og miljøskadeleg forbruk. Denne medlemmen går mot forslag om ein isolert auke av verdsetjinga av aksjar i børsnoterte og ikkje-børsnoterte selskap utan at det blir forsøkt sett i ein større samanheng. Denne medlemmen meiner eit slikt forslag berre kan vurderast som ein del av ein brei gjennomgang av prinsippa for skattlegging av formue. Denne medlemmen viser til forslaget om å fjerne aksjerabattane vil føre til ei alvorleg svekking av dei mindre bedriftene. Kombinert med vidareføring av hovudprinsippa i delingsmodellen, som også råkar desse bedriftene hardast, representerer dette eit heilt uakseptabelt åtak på småbedriftene.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse vil - med to unnatak - ha slutt på alle former for verdsetjingsrabattar i reglane om formuesskatt. Dei to unnataka er: Eigen bustad av vanleg omfang, dvs. opp til husbankstandard og jordbrukseigedomar. Som det går fram av pkt. 13.4.2.2 i proposisjonen gjer desse verdsetjingsrabattane det mogleg å spekulere skattemessig i ulike organisasjonsformer. (Rederi og eigedomsforetak med stor gjeld bør organiserast som ANS, foretak med finansformue bør organiserast som ikkje-børsnotert AS). Gjennom svært låg verdsetjing av forretningseigedommar og anna fast eigedom blir truleg fleire hundre milliardar kroner haldi unna formuesskattlegginga. Dette er enda eit grovt eksempel på korleis skattesystemet er utforma for å gi fordelar til kapitalistane.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sin merknad under 12.2.1.2 foran. Dette medlem vil ikke støtte noe forslag om mer konsistent verdifastsettelse av formuesobjekter med mindre dette er en del av en omfattende gjennomgang av skattesystemet for formue og inntekt, hvor formålet er avvikling av progresjon og lavere satser.
12.2.3 Formuesskattesatsene
12.2.3.1 Sammendrag
Departementet gir i proposisjonen en oversikt over utviklingen i satsstrukturen for personlige skattyters formuesskatt til staten i perioden 1991-95.
Etter departementets vurdering tilsier både provenyhensyn, fordelingshensyn og skatteevne at en progressiv formuesskatt har en sterk berettigelse i tillegg til en flat beskatning av kapitalavkastning.
På den annen side antar departementet at det innenfor en provenynøytral ramme vil kunne være rom for generelle satsreduksjoner dersom en kan få til en slik utvidelse av formuesskattegrunnlaget som beskrevet i pkt. 13.5 i proposisjonen. Uten utvidelse av formueskattegrunnlaget tilsier provenyhensynet etter departementets vurdering at en reduksjon av formueskattesatsene til staten ikke er mulig.
Om de faktiske muligheter for å redusere formueskattesatsene innenfor en provenynøytral ramme skriver Aarbakkegruppen i NOU 1991:17 s. 67:
|
« De utvidelser av skattegrunnlaget som gruppen har antydet, vil som nevnt gjøre det mulig å redusere skattesatsene vesentlig uten å redusere provenyet fra formuesskatten. En har ikke empirisk materiale som kan vise hvilke formuesskattesatser som da kan være aktuelle. Antydninger om nivået vil i stor grad måtte basere seg på et skjønn. Gruppen antar at formuesskattesatsen ved en utvidelse av grunnlaget vil kunne ligge mellom 0,5 og 0,8 %, dersom provenyet skal være som i dag. Dette vil, som påpekt, kreve en vesentlig mer reell verdsettelse av ulike formuesgjenstander, herunder boliger. » |
12.2.3.2 Merknader frå komiteen
Komitemedlemmene frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti er einige med departementet i at ein progressiv formuesskatt i tillegg til ei flat skattlegging av kapitalavkastninga har ei god grunngjeving. Desse medlemmene er dessutan einig i at det innanfor ei provenynøytral ramme vil kunne vere rom for generelle satsreduksjonar dersom formuesskattegrunnlaget vert utvida.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at dersom formuesskatten skal videreføres, så bør det skje ved at grunnlaget utvides og kombineres med store bunnfradrag.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil avskaffe formuesskatten. Disse medlemmer er ikke enig i Regjeringens argumentasjon for at en progressiv formuesbeskatning er viktig av fordelingsmessige hensyn. Det viktigste fordelingsmessige skillet i norsk økonomi går mellom de som har arbeid og de som ikke har arbeid. Disse medlemmer mener at den progressive formuesbeskatningen er med på å dempe investeringsaktiviteten og dermed virke imot målsettingen om vekst og sysselsetting i norsk næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 12.2.1.2 i denne innstilling.
Disse medlemmer mener fordelingsmessige hensyn tilsier en mer progressiv formuesskatt. Formuesfordelingen er så skjev at en klarere progresjon er nødvendig for å oppnå omfordeling.
Disse medlemmer viser også til at selv mindre økninger i formuesskattesatsene vil gi betydelige merinntekter til fellesskapet. Fra 1990 til 1994 gikk statens inntekter fra formuesskatten ned fra 1,8 mrd. kroner til 0,9 mrd. kroner. Dessuten er det behov for justering av beløpsgrensene bl.a. med innføring av en ny formuesskatteklasse med 1 mill. kroner som nedre grense. Fastsetting av fribeløp gjennom bunnfradrag bør vurderes i denne sammenheng.
For øvrig vil disse medlemmer vise til B.innst.S.nr.I (1994-1995), side 72, hvor det framgår at den totale beskatning på eiendom i Norge ligger på et lavt nivå i forhold til utvalgte OECD-land.
Komiteen sin medlem frå Venstre viser til tidlegare merknader. Denne medlemmen går inn for ei reform av formuesskatten etter følgjande retningslinjer:
| - |
rettferdigare verdsetjingsgrunnlag |
| - |
breiast mogleg skattegrunnlag |
| - |
generelt lågare satsar. |
Denne medlemmen understreker at ei slik reform må vere ein del av samla gjennomgang av viktige sider av skattesystemet, ikkje minst gjeld dette dei spørsmåla som for tida er til handsaming i den grønne skattekommisjonen. Denne medlemmen viser til at ei vurdering av prinsippet om progresjon i skattesystemet ikkje berre kan gjerast for formuesskatten spesielt, men må gjerast i ein langt breiare samanheng.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse viser og til sitt eige framlegg under behandlinga av statsbudsjettet for 1995, der Raud Valallianse foreslo at formuesskatten til staten skulle skjerpast for dei høge formuane slik at satsane blir:
0,8 % av dei første kr 1.000.000
2,0 % av dei neste kr 5.000.000
5,0 % av beløp over dette.
Denne medlemmen meiner og at botnfrådraget bør aukast, t.d. til 400.000 kroner i klasse 1 og 500.000 kroner i klasse 2, slik at folk flest går fri frå å betale formuesskatt.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vise til sin merknad under pkt. 12.2.1.2 foran. Dette medlem vil dessuten tillegge at Arbeiderpartiet og dets nære samarbeidspartnere er uten troverdighet når de skriver at
|
« det innanfor ei provenynøytral ramme vil kunne vera rom for generelle satsreduksjonar dersom formuesskattegrunnlaget vert utvida. » |
Erfaringene blant annet fra skattereformarbeidet viser at disse partier kan utvise stor vilje til satsreduksjoner for å få flertall for utvidelse i skattegrunnlaget, for deretter ved første anledning å skru satsene opp igjen ved hjelp av andre konstellasjoner.
12.2.4 Skattebegrensningsregelen
12.2.4.1 Sammendrag
I tiden fra skattereformen og frem til i dag har skattebegrensningsregelen vært gjenstand for flere endringer.
I NOU 1991:17 foreslo Aarbakke-gruppen å oppheve regelen i sin helhet. Dette forslaget ble ikke fulgt opp. Stortinget vedtok derimot med virkning fra og med inntektsåret 1992 å senke %satsen fra 80 % til 65 %. Samtidig utgikk trygdeavgift fra beregningsgrunnlaget. Med virkning fra inntektsåret 1993 endret Stortinget regelen slik at skatt av nettoformue over kr 1.000.000 likevel ikke kan nedsettes under 0,6 % av den overskytende formue.
Skattebegrensningsregelen har for inntektsåret 1994 dette innholdet:
Hvis den skattepliktiges samlede skatter ved endelig ligning overstiger 65 % av alminnelig inntekt, skal formuesskatt til staten og dernest formuesskatt til kommunen nedsettes slik at nevnte grense ikke overskrides. Skatt av nettoformue over kr 1.000.000 kan likevel ikke nedsettes under 0,6 % av den overskytende formue. Skatt etter petroleumsskatteloven kan likevel ikke nedsettes. Det gjelder likevel ikke skattepliktige som ikke er omfattet av petroleumsskatteloven.
Begrepet samlet skatt omfatter:
| - |
formuesskatt til stat og kommune, |
| - |
ordinære inntektskatter til stat, kommune og fylke, dvs. ikke toppskatt, |
| - |
fellesskatt til skattefordelingsfondet. |
Skattebegrensningsregelen er ikke endret for inntektsåret 1995.
Hvis formuesskattegrunnlaget utvides og formuesskattesatsene til staten settes ned, bør det etter departementets vurdering kunne begrunne ytterligere innstramninger i skattebegrensningsregelen.
12.2.4.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Sosialistisk Venstreparti og Raud Valallianse, viser til at skattereduksjonsregelen må vurderast som ein del av det samla systemet for inntekts- og formuesskatt. Fleirtalet meiner derfor at ein må ta skattereduksjonsregelen opp til vurdering dersom det blir gjort framlegg om endring av formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Aarbakkeutvalgets utredning ( NOU 1989:14 ) som lå til grunn for departementets forslag til skattereform, hadde som forutsetning at skattebegrensningsregelen ble opphevet. Utvalget anførte at denne begrensning av skatteplikten både reduserte den fordelingspolitiske effekten av formueskatten, og kunne innebære skattemotiverte disposisjoner. Ifølge departementets brev datert 14. oktober 1994 fikk 3.280 personer nedsettelse av skatten i 1992. Det anslåtte skattetap var omlag 140 mill. kroner. Disse medlemmer vil foreslå at skattebegrensningsregelen i kap. 5 oppheves i Stortingets skattevedtak for 1996.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse vil peike på at også dei som har formue må finne seg i å bli vist til den allmenne regelen i skattelovas § 78 nr. 2 dersom dei ikkje har råd til å betale skatten sin.
12.2.5 Skatteregler som vedrører arv og gave samt arveavgift
12.2.5.1 Sammendrag
Skattereglene
Ved overgangen til skattereformen foreslo departementet at overdragelse ved arv og gave skulle verdsettes etter et kontinuitetsprinsipp. Skattemessig kontinuitet innebærer at mottakeren overtar sin forgjengers skattemessige posisjoner, herunder de mottatte eiendelenes inngangsverdier. Forgjengerens ubeskattede reserver vil dermed komme til beskatning ved mottakerens senere disposisjoner over objektet, det være seg ved gevinstbeskatning eller i form av reduserte avskrivningsfradrag. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget.
Opphevelsen av skatteloven § 43 tredje ledd
Før skattereformen fantes det i skatteloven § 43 tredje ledd en sikkerhetsventil mot utnyttelse av systemet med diskontinuitet ved gaveoverdragelse. Dersom gaven var mottatt i løpet av de siste ti år før mottaker igjen avhendet den, skulle også verditilveksten i givers eiertid være gjenstand for gevinstbeskatning på mottakers/selgers hånd. Dette forhindret at gevinstbeskatning ble unngått ved at den opprinnelige eier med lav inngangsverdi ga bort objektet til nærstående, som fikk full verdi/arveavgiftsgrunnlaget som inngangsverdi, og snart solgte objektet uten eller med bare en mindre skattepliktig gevinst. I de tilfelle arveavgiftssatsene er lavere enn skattesatsen for alminnelig inntekt (28 %), kan dette samlet sett være gunstigere enn vanlig gevinstbeskatning.
Hadde kontinuitetsprinsippet blitt innført, ville ikke lenger denne regelen være nødvendig. Den ble derfor foreslått opphevet i forbindelse med skattereformen. Opphevelsen av omgåelsesregelen ble vedtatt av Stortinget ved lov av 10. april 1992, jf. Innst.O.nr.47 (1991-1992), mens innføringen av kontinuitetsprinsippet (som var forutsetningen for forslaget) ikke ble vedtatt. Departementet vil på et senere tidspunkt vurdere forslag om innføring av en ny bestemmelse med det samme innhold som den nå opphevde regel i skatteloven § 43 tredje ledd.
Realisasjon av alminnelig gårds- og skogbruk
Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) å oppheve skatteloven § 43 annet ledd bokstav c om skattefritak for gevinst ved avhendelse av alminnelig gårds- eller skogbruk eiet i mer enn ti år. Forslaget fikk imidlertid ikke tilslutning av finanskomiteens flertall, jf. Innst.O.nr.47 (1991-1992). Skattefritaksregelen gjelder altså fortsatt ved overdragelse av slik eiendom.
I tilfeller hvor eiendommen inngår som del av et deltakerlignet selskap eller nettolignet sameie vil overdragelse gjerne skje i form av realisasjon av andel, jf. selskapsskatteloven § 6-7. Som følge av dette vil overdrager ikke kunne påberope seg skattefritaksregelen i skatteloven § 43 annet ledd bokstav c. Overdragelse av andel, herunder oppløsning av sameiet ved overføring til eneeie, er således skatterettslig noe annet enn overdragelse av den faste eiendom i sameiet.
Departementet vurderer å ta opp spørsmålet mer generelt om skattefritaksregelen i skatteloven § 43 annet ledd bokstav c bør endres. En mulighet er at den bare gis anvendelse i generasjonsskifter, og ikke ved fritt salg. Departementet vil eventuelt komme tilbake til denne problemstillingen i tilknytning til den bredere gjennomgangen av regelverket ved generasjonsskifte.
Verdsettelsesgrunnlaget for arveavgiften
I landbruket er overtakelse med åsetesrett det vanlige. Det innebærer som nevnt i pkt 13.2.3 i proposisjonen minst 25 % rabatt ved verdsettelsen. Det er vanskelig å se at næringspolitiske hensyn i landbruket tilsier en slik ekstra lempning ved generasjonsskifte. På den annen side har åsetesretten lang tradisjon i Norge.
Likeledes er det som nevnt stor forskjell mellom verdsettelse av (andeler i) næringsvirksomhet avhengig av hvordan næringsvirksomheten er organisert:
| - |
Aksjer notert på hovedlisten eller på SMB-listen verdsettes i henhold til hovedregelen om at arveavift beregnes på grunnlag av eiendelenes omsetningsverdi. Det innebærer at aksjene verdsettes til kursverdien på arvetidspunktet. |
| - |
Arv i form av eneeierforetak verdsettes også i henhold til hovedregelen for verdsettelse av arveavgiftspliktige eiendeler; arveavgiftsgrunnlaget settes til omsetningsverdien av eiendelene (gjelder ikke aksjer i ikke-børsnotert selskap eller andeler i ansvarlig selskap, jf. nedenfor) minus foretakets gjeld. |
| - |
For så vidt gjelder ikke-børsnoterte aksjer kan arvingen derimot velge om aksjene skal verdsettes til 30 eller 100 % av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi 1.1. i året forut for året aksjene arves. For arv i form av andel i ansvarlig selskap kan arvingen likeledes velge om andelen skal verdsettes til 30 eller 100 % av andelens skattemessige formuesverdi 1.1. i det året andelen arves. |
Bestemmelsen om verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlig selskap til 30 % av aksjens/andelens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi ble fremmet av finanskomiteens flertall under komitebehandlingen av Innst.O.nr.47 (1991-1992). Forslaget ble vedtatt ved lov av 10. april 1992 som arveavgiftsloven § 11 A. I henhold til denne bestemmelsen skal verdsettelsen skje etter reglene om fastsettelse av formuesverdien for ikke-børsnoterte aksjer etter selskapsskatteloven § 2-2 nr. 2. Dette betyr at verdien skal settes til 30 % av aksjenes/andelens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar i året forut for overdragelsesåret.
Komiteen bemerket at diskontinuitetsprinsippet i dette tilfelle måtte vike, idet innføring av nettoligning for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper har medført at også gavemottakere/arvinger må benytte selskapets nedskrevne verdier som avskrivningsgrunnlag. Etter komiteflertallets vurdering ville verdsettelse etter selskapsskatteloven § 2-2 nr. 2 gi den eneste skattemessige verdi som var lik for alle aksjonærene i et selskap, og som ikke ville medføre en høyere verdsettelse av arveavgiftsgrunnlaget enn dagens regler.
Senere ble komiteen oppmerksom på at mottakere ikke alltid ønsker et lavest mulig arveavgiftsgrunnlag, idet dette får følger for den ligningsmessige inngangsverdi (skatteloven § 42 annet ledd) og dermed også for gevinstberegningen ved eventuell senere avhendelse. Innføringen av den nye § 11 A kunne dermed innebære en netto økning i skatter og avgifter. Komiteen foreslo derfor i Innst.O.nr.52 (1992-1993) å åpne for at den avgiftspliktige kan velge at verdien isteden settes til aksjens eller andelens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar i overdragelsesåret. Dette ble vedtatt ved lov av 8. januar 1993 nr. 19, som nytt annet ledd til § 11 A.
Forskjellene i verdsettelse av forskjellige typer selskapsandeler kan fremtre som tilfeldig og gir grunnlag for uønsket skatteplanlegging i forbindelse med generasjonsskifter og uthuling av avgiftsgrunnlagene.
Ved en gjennomgang av verdsettelsesreglene angående formuesskatten finner departementet det naturlig også å vurdere de verdsettelsesregler som ligger til grunn for arveavgiften.
12.2.5.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke representanten Stephen Bråthen, har merka seg at departementet på eit seinare tidspunkt vil vurdere forslag om å innføre ei ordning som sikrar mot utnytting av systemet med diskontinuitet ved overdraging av gåver.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristeleg Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) fremmet omfattende forslag til innstramninger av regelverket knyttet til generasjonsskiftet i bedrifter. Disse forslag ble først tatt opp til behandling etter at de sentrale elementer i selve reformen var avklart.
Gjennom Innst.O.nr.47 (1991-1992) ble regelverket på dette området meget grundig behandlet. Skattebelastningen for denne del av regelverket ble sett i sammenheng med de øvrige elementer i beskatningen av personlig eid næringsvirksomhet.
Disse medlemmer kan ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier ny gjennomgang med sikte på tilstramninger. Sentrale næringspolitiske mål tilsier forsiktighet med uro og uklarhet om rammevilkårene på dette følsomme området. Regjeringens varsel om ny gjennomgang er også uheldig for tilliten til rammebetingelsenes stabilitet når det ses i sammenheng med proposisjonens føringer knyttet til formuesskatten, begrensningsregelen og verdsettelsesrabattene for aksjer.
Når det gjeld regelen om skattefritak for gevinst ved sal av alminneleg gards- eller skogbruk eigd i meir enn ti år, har komitémedlemmene frå Arbeidarpartiet merka seg at departementet vurderer å ta opp denne problemstilling i samband med ein breiare gjennomgang av regelverket ved generasjonsskifte.
Desse medlemmene har vidare merka seg at departementet, ved ein gjennomgang av verdsetjingsreglane vedk. formuesskatten, finn det naturleg også å vurdere dei verdsetjingsreglane som ligg til grunn for arveavgifta.
Oppløsning av sameier
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at konsekvensene av de nye realisasjonsreglene for selskaper og sameier først ble klarlagt ved lovendring av januar 1993 og ble innarbeidet i Lignings-ABC'en utgitt ved årsskiftet 1993-94. Disse medlemmer viser til at det først nå er blitt synlig store og urimelige konsekvenser av regler som ble vedtatt når det gjelder realisasjon av andeler i nettolignede selskaper og sameier. Disse medlemmer viser til følgende eksempler på urimelige utslag av dagens regelverk. Hvis to søsken som har arvet et gårdsbruk, gartneri eller lignende på grunn av alder, sykdom eller andre årsaker og en av søsknene ønsker å selge sin del av eiendom og driftsmidler innebærer det etter dagens regler full gevinstbeskatning, ikke bare av den som går ut men av den gjenværende som ønsker å drive videre. Videre medfører dagens regler at samboere som for eksempel har kjøpt og driver et gårdsbruk eller annen virksomhet, hvis de ønsker å gifte seg, utløser det full gevinstbeskatning for begge to. Videre medfører dagens regler at et gårdsbruk som i en overgangsperiode eies av far og datter sammen hvor datteren senere overtar gir full gevinstbeskatning når far ønsker å tre ut også for den andel datteren eier og som ønsker å videreføre driften. I følge Norges Bondelag kan det reises følgende hovedinnvendinger mot regelverket slik som det er og prosessen hvordan den blir gjennomført:
| a) |
Konsekvensene var uventede og fremsto som urimelig for skattytere. I motsetning til de øvrige endringene i skattereformen ble det ikke gitt overgangsregler som fanger opp den nye skattebelastningen. |
| b) |
Reglene motvirker samarbeid landbruk/skogsnæring. Skattereglene harmonerer altså ikke med dagens næringspolitikk som nettopp ønsker å oppmuntre til samarbeid for å oppnå bedre ressursutnyttelse og lønnsom drift. |
| c) |
Reglene er vanskelig tilgjengelig og oppleves som fremmede for den alminnelige skattyter. Det er vanskelig å forstå at reglene om skattefrihet for gevinst ved 10 års eiertid kun kommer til anvendelse når en person eier og driver gården og ikke ved sameie. Det er tilsvarende vanskelig å forklare at samboere som gifter seg skatterettslig sett går over fra å være sameie til enmannsforetak og at dette utløser full gevinstbeskatning av begge ektefeller. |
| d) |
Reglene oppfordrer til skatteplanlegging/tilpasning. Dette er i seg selv uheldig fordi det kommer de mest ressursrike skattyter til gode og undergraver respekten for skattesystemet. |
Disse medlemmer er enig i de innvendinger Norges Bondelag har fremført og viser til brev til Høyres stortingsgruppe av 3. mai 1995 hvor finansministeren skriver følgende:
|
« Det er reist innvendinger mot realisasjonsbeskatningen av gjenværende eiers andel ved slik omdanning. Spørsmål om lovendring er til vurdering i departementet. En arbeidsgruppe som vurderer de nåværende omdannelsesreglene vurderer også om det bør foretas eventuelle endringer i gevinstbeskatningsreglene på det aktuelle punkt. Spesielt for jord- og skogbruk kan det anses som et problem at fritaket for gevinstbeskatning etter 10 års eiertid ikke gjelder ved realisasjon av andel. Dette er omtalt i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , side 212, avsnitt 13, punkt 4, punkt 5, punkt 1. Her går det frem at departementet vurderer omlegging av 10-års regelen f.eks. slik at fritak bare blir gjeldende ved generasjonsskifte, men da også ved andelsoverføring som ledd i generasjonsskifte. Det kan antas at de aller fleste andelsoverføringer i landbruket, overføringer til eneeier, er ledd i generasjonsskifte. Arbeid med også denne vurderingen pågår. » |
Disse medlemmer viser til at departementet i Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) foreslo å oppheve Skattelovens § 43, annet ledd, bokstav c om skattefritak for gevinst av avhendelse av alminnelig gård eller skogbruk eiet i mer enn 10 år. Dette forslaget fikk ikke flertall i finanskomiteen, jf. Innst.O.nr.47 (1991-1992). Disse medlemmer oppfatter departementets opplegg som en innsnevring av reglene om fritak for gevinstbeskatning etter 10 år. Disse medlemmer vil påpeke at en slik innsnevring ikke harmonerer med næringspolitikken hvor man oppmuntrer til samarbeid for å bedre ressursutnyttelsen i landbruket eller at de løser problemet med endringer for samboerstatus til å gifte seg. Disse medlemmer mener dagens regelverk får helt urimelige utslag som man neppe så konsekvensene av ved innføringen av reglene for beskatning av realisasjon av andeler i deltakerlignende selskaper og sameier. Disse medlemmer mener hele regelverket bør revurderes og at sakskomplekset snart må legges frem for Stortinget til behandling. Disse medlemmer mener saken bør fremlegges til behandling i stortingssesjonen 1995-96.
Disse medlemmer vil videre be departementet vurdere en betydelig utvidelse av adgangen til skattefri omdanning mellom ulike eierformer, hvor eierkontinuitetskravet kan avløses av at man begrenser skattefriheten til opprinnelig deltaker/videreført deltaker.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementets forslag om å innføre et kontinuitetsprinsipp for overdragelse ved arv og gave ikke fikk flertall ved behandlingen av skattereformen. Disse medlemmer støttet departementets forslag og vil foreslå at det fremmes påny med oppsummering av de erfaringer som er gjort ved praktisering av diskontinuitet.
Disse medlemmer betrakter opphevelsen av omgåelsesregelen i § 43 tredje ledd som utilsiktet fordi det forutsatte at kontinuitetsprinsippet fikk tilslutning.
Når det gjelder skattefritaksregelen vedrørende gevinst ved salg av alminnelige gårds- eller skogbruk eiet i mer enn 10 år, er disse medlemmer i utgangspunktet enig med departementets vurdering at generasjonsskifte er det vesentligste hensyn som bør vektlegges.
Departementets gjennomgang påviser at:
|
« Forskjellene i verdsettelse av forskjellige typer selskapsandeler kan fremtre som tilfeldig og gir grunnlag for uønsket skatteplanlegging i forbindelse med generasjonsskifter og utheving av avgiftsgrunnlagene. » ( Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) s. 213). |
Disse medlemmer betrakter denne rettstilstand med ulik og vilkårlig verdsetting av grunnlaget for beregning av arveavgiften som uholdbar. I denne forbindelse vises til merknader fra disse medlemmer under kap. 12.2.2.2.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til at dette medlem på prinsipielt grunnlag er motstander av at det kreves avgift på arv og gaver. Dette medlem viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.13 (1994-1995), hvor avgiften ble foreslått opphevet.
12.3 Departementets videre arbeid
12.3.1 Formuesskatt
12.3.1.1 Sammendrag
I det videre arbeidet med formuesskatten vil departementet legge til grunn at formuesskatten må opprettholdes av fordelings- og effektivitetshensyn og som en fiskal skatt. Etter departementets oppfatning var det en forutsetning for det skattesystemet en la opp til i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) , og de omfattende endringer en der foreslo i inntektsbeskatningen, at de ulike aktiva som er gjenstand for formuesbeskatning i større grad enn i dag skulle verdsettes til reelle verdier.
I det videre arbeidet med formuesskatten er således departementets målsetting følgende:
| - |
større nøytralitet i formuesbeskatningen av næringsformue uavhengig av om næringen er organisert som børsnotert eller ikke-børsnotert selskap, som ansvarlig selskap, eneeierforetak, eller næringsvirksomheten drives gjennom en selveiende stiftelse. |
| - |
legge forholdene til rette for takst- og verdsettelsesprinsipper som gir et mer nøytralt og realistisk grunnlag for formuesbeskatning enn hva som er tilfelle i dag. |
| - |
legge grunnlag for at likhetsprinsippet forsåvidt gjelder beskatningen av sammenlignbare formuesobjekter etterleves bedre enn i dag |
| - |
få større klarhet i beskatningen av finansielle instrumenter |
| - |
foreta en grundig vurdering av formuesskatteplikten forsåvidt gjelder verdier som eies/forvaltes av forsikringsselskaper, pensjonsinnretninger o.l. |
Dette arbeidet vil nødvendigvis ta noe tid.
Endringer i formuesbeskatningen i tråd med målsetningene ovenfor må tilpasses ordningen med forenklet selvangivelse. I tillegg må en ved utformingen av endringene legge vekt på at endringene ikke skal være for ressurskrevende slik at ressurser i sterk grad må overføres fra kontroll av inntekter til kontroll av formue.
Når en de målsettinger som er skissert ovenfor, og siktemålet er provenymessig nøytralitet, vil dette arbeidet kunne gi grunnlag for en reduksjon av formuesskattesatsene.
12.3.1.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Senterpartiet, Høgre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader under kap. 12.1.2, 12.2.1.2, 12.2.2.2, 12.2.3.2, 12.2.4.2 og 12.2.5.2. Fleirtalet viser vidare til at det er ulike syn i komiteen når det gjeld formuesskattesatsar, satsstruktur m.m. Fleirtalet viser óg til at det er ulike syn i komiteen når det gjeld kva for reglar som skal gjelde for utrekning av formuesskattegrunnlaget. Fleirtalet har merka seg at departementet i det vidare arbeidet med formuesskattelegginga vil leggje til grunn at formuesskatten blir vidareført ut frå fordelings- og effektivitetsomsyn og som ein fiskal skatt. Fleirtalet er einig i dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknader under pkt. 12.2.3.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre går inn for å avvikle formuesskatten. Disse medlemmer tar til etterretning at departementet ønsker å gi formuesbeskatningen en mer nøytral utforming. En mer nøytral utforming er åpenbart riktig ut i fra effektivitetshensyn. Disse medlemmer ser det likevel som en forutsetning for dette arbeidet at en eventuell utvidelse av formuesskattegrunnlaget må gjøres på en måte som ikke er for ressurskrevende. Disse medlemmer vil ikke gå inn for en utvidelse av formuesskattegrunnlaget uten at dette er kombinert med en betydelig reduksjon av formuesskattesatsene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under kap. 12.2.3.2.
Komiteen sin medlem frå Venstre viser til sine merknader om utforming av formuesskatten under tidlegare punkt i innstillinga.
Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse vil likevel streke under at ein reduksjon i satsane for formuesskatt ikkje må kome på tale.
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til merknader under pkt. 12.2.3.2 foran.
12.3.2 Skatteregler som angår arv og gave - arveavgift
12.3.2.1 Sammendrag
Departementet vil vurdere en reform av arveavgiftsloven i lys av de resultater som oppnås vedrørende formuesbeskatningen. Det kan tenkes samordnede nøytrale verdsettingsgrunnlag kombinert med en viss reduksjon av arveavgiftssatsene.
12.3.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen avventar ei nærmare vurdering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at avgift på arv og gave inngår som skatteform blant formueskattene i OECDs terminologi. Med henvisning til B.innst.S.nr.I (1994-1995), kan det påvises at Norge ligger meget lavt i internasjonal sammenheng. Verken satsstruktur eller beløpsstruktur er endret siden 1985.
Arv og gaveoverføringer er i dag en av de viktigste faktorer som forklarer at ulikheter blir vedlikeholdt og forsterket mellom generasjoner.
12.3.3 Nytt system for taksering av bolig- og fritidseiendommer
12.3.3.1 Sammendrag
I St.meld. nr. 64 (1986-1987) ble det lagt fram en skisse til et nytt system for fastsettelse av ligningstakst og eiendomsskattetakst for bolig- og fritidseiendommer. Denne var i hovedsak basert på maskinell beregning av eiendommenes takstverdi på bakgrunn av registrerte data. Departementet gikk inn for at takseringen av bolig- og fritidseiendommer skulle knyttes til byggekostnader og tomteutgifter. I Innst.S.nr.123 (1988-1989) ga flertallet i Stortingets finanskomité uttrykk for at en snarest må få utarbeidet et nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer. Komitéens flertall la imidlertid til grunn at det måtte foretas vesentlige forenklinger i den foreslåtte takseringsmodellen, og at det ble gjennomført en prøvetaksering i enkelte kommuner.
På bakgrunn av merknadene fra Stortingets finanskomité ble det nedsatt en prosjektgruppe under Skattedirektoratet med det siktemål å få utarbeidet en enklere takseringsmodell basert på Stortingets merknader. I tillegg fikk prosjektgruppen i oppdrag å gjennomføre en prøvetaksering av eiendommer i forskjellige strøk av landet.
I Ot.prp. nr. 11 (1990-1991) ble det fremmet forslag om lovhjemmel for prøveregistrering. I Innst.O.nr.16 (1990-1991) uttalte finanskomiteens flertall at de
|
« legger til grunn at prøveregistreringen gjennomføres på en slik måte som gjør det mulig for Stortinget å velge mellom ulike løsninger. » |
Prøveregistrering i henhold til disse retningslinjene ble gjennomført i tilfeldig utvalgtekommuner våren 1991. På bakgrunn av erfaringene fra prøvetakseringen arbeidet prosjektgruppen videre med takseringsfaglige og administrative spørsmål knyttet til et nytt takseringssystem.
I St.meld. nr. 2 (1992-1993) Revidert nasjonalbudsjett 1993 ble det varslet en gjennomgang av foreliggende takseringsløsninger ved uavhengig ekspertise. Her ble blant annet følgende uttalt:
|
« Regjeringen legger stor vekt på at et nytt takseringssystem skal kunne ivareta behovet for rimelige takstfastsettelser, og at systemet raskt skal kunne forholde seg til endringer i eiendommenes verdi. Den labile prisutviklingen på boligmarkedet de siste årene illustrerer behovet for en fleksibel takseringsløsning. I noen grad står disse behovene i motsetning til ønsket om et enkelt takseringssystem. Regjeringen vil ikke legge fram forslag til nytt takseringssystem før det er sikkert at disse hensynene er tilstrekkelig avveiet og ivaretatt. Finansdepartementet mener på denne bakgrunn at det bør foretas en faglig gjennomgang av disse problemstillingene. Uavhengig ekspertise vil bli gitt i oppdrag å foreta en slik gjennomgang. » |
ECON Bygganalyser ble gitt i oppdrag å foreta den faglige gjennomgangen. Gjennomgangen fant sted som ledd i arbeidet med boligtakseringsprosjektet i Skattedirektoratet. ECON Bygganalyser startet arbeidet i januar 1994. Departementet arbeider for tiden med en nærmere gjennomgang av ulike problemstillinger knyttet til etableringen av et nytt takseringssystem.
I forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1995 og forslaget til statsbudsjett for 1995 fattet Stortinget 28. oktober 1994 følgende vedtak:
|
« Stortinget ber Regjeringen i løpet av vårsesjonen 1995 fremme en stortingsmelding om prinsipper for skattlegging av bolig. I forbindelse med stortingsmeldingen bes Regjeringen legge fram forslaget om nytt takseringssystem for boliger og fritidseiendommer, og utrede hvordan boliger som er i bruk av eier, kan skjermes som skatteobjekt i forhold til andre formuesgjenstander. » |
Regjeringen vil følge opp dette.
12.3.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen viser til merknader frå dei ulike partia i B.innst.S.nr.IV (1994-1995) og har elles ingen merknader.
12.3.4 Eiendomsskatt
12.3.4.1 Sammendrag
Eiendomsskatten ble i sin tid begrunnet med kommunale investeringer knyttet til fast eiendom, såsom vei, vann og kloakk. Etter at kommunene har fått anledning til å ilegge avgifter som dekker de utgifter kommunene har til slike formål, er det etter departementets vurdering behov for på nytt å se på eiendomsskattens begrunnelse og formål, og dens plass i et system med alminnelig inntekts- og formuesbeskatning knyttet til fast eiendom.
I tillegg kommer at flere spørsmål etter departementets oppfatning er mindre tilfredsstillende løst i gjeldende lov om eiendomsskatt, såsom hvilke eiendommer som skal kunne ilegges eiendomsskatt, fastsettelse av takstnivå i forhold til antatt omsetningsverdi samt satsfastsettelsen. Dette har gjennom tiden gitt seg utslag i uforholdsmessig mange rettssaker på området. Særlig gjelder dette spørsmål om hvilke eiendommer som kan pålegges eiendomsskatt, der det sentrale kriterium er om eiendommen ligger i et strøk som helt eller delvis er utbygd på byvis.
Finansdepartementet har ved flere anledninger varslet igangsetting av en bred gjennomgåelse av eiendomsskatteloven, der en ikke bare tar opp de problemstillinger som reiser seg etter gjeldende lovgivning, men også vurderer behovet for øvrige endringer. I St.meld. nr. 1 (1994-1995) (Nasjonalbudsjettet 1995) uttales det at Regjeringen vil sette ned et ekspertutvalg for dette formålet. Dette utvalget vil bli opprettet rundt årsskiftet.
12.3.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen har merka seg at departementet har nedsett eit ekspertutval som skal gje ei brei vurdering av eigedomsskattelova. Komiteen har elles ingen merknader.