Departementet antar at arbeidsgiverfinansiert utdanning i stor
grad bør være skattefri. Det bør imidlertid
settes grenser for skattefriheten. Dersom arbeidsgiver finansierer
utdanning som har liten relevans for arbeidstakerens arbeid, bør
fordel ved utdanning være skattepliktig for arbeidstakeren.
Likeledes bør fri utdanning av særlig omfattende
karakter kunne medføre skatteplikt for arbeidstakeren.
Departementet fremmer forslag om endring i skatteloven § 42
første ledd. Forslaget innebærer at helt eller
delvis fri utdanning i arbeidsforhold skal være skattefri
etter nærmere regler gitt av departementet.
Departementet legger til grunn at arbeidsgiverfinansiert utdanning
som faller utenfor vilkårene i de nærmere reglene
omfattes av fordelsbegrepet i skatteloven § 42
første ledd, og således vil være skattepliktig.
Departementet har påbegynt arbeidet med en forskrift
om skatteplikt ved arbeidsgiverfinansiert utdanning, som det tas
sikte på å gi i medhold av den foreslåtte
lovendringen.
De foreløpige vurderingene samt en nærmere
beskrivelse av det planlagte regelverket for beskatning av arbeidsgiverfinansiert
utdanning er gjengitt i kap. 13.3 i proposisjonen.
Lovendringen foreslås å tre i kraft med virkning fra
og med inntektsåret 1999. Det vises til forslag til endring
i skatteloven § 42 første ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 42 første
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det er unødvendig å skille mellom
grunnutdanning, videreutdanning og lengre utdanningsløp
enn 18 måneder. Disse medlemmer mener likeledes
at det foreslåtte skillet mellom internopplæring
og eksternopplæring er unødvendig.
Disse medlemmer mener det er åpenbart
at arbeidsgivere ikke dekker utgifter til utdanning hvis det ikke
foreligger et reelt behov fra arbeidsgivers side, og at det ikke
tjener noen hensikt å sysselsette departementsansatte og
likningsfunksjonærer med å overprøve
arbeidsgiveres behov for å utdanne sine ansatte.
Disse medlemmer er også av den oppfatning
at for arbeidstakeres fradragsrett for utdanningsutgifter
er forholdet det samme. Riktignok kan det antas å være
slik at arbeidsgiver ikke har like stort behov for at den ansatte
videreutdanner seg når arbeidsgiver ikke vil betale for
det, men for skattemyndighetene bør dette være
irrelevant. Videreutdanning er til nytte for samfunnet ved at arbeidstakeren
kvalifiserer seg til arbeid hos andre.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen er
engstelig for markedet idet det påpekes at det vil være
en uheldig forskjellsbehandling mellom mennesker at noen har arbeidsgivere
som finansierer utdanningen mens andre ikke har det.
Disse medlemmer mener det er en ubetinget fordel
at markedsmekanismene fungerer. Det er helt selvsagt at arbeidsgivere
ser seg tjent med at kommende eller eksisterende arbeidstagere utdanner
seg til noe som arbeidsgiveren kan ha nytte av, fremfor å utdanne
seg til noe arbeidsgiveren ikke har nytte av. Regjeringens forslag
om å sette en skattebremse på dette markedet betyr
i klartekst at Regjeringen ønsker å vri menneskers
utdanningsløp over fra noe som er så nyttig for
arbeidsgivere at arbeidsgiverne selv vil betale for det, til utdanningsløp
som ikke er nyttige for noen. Det bør være et
tankekors for Regjeringen at nettopp en slik politikk fører
til at mange jurister livnærer seg som drosjesjåfører,
mens det er mangel på leger og økonomer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 42 første ledd nytt siste punktum
skal lyde:
Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at denne endringen i skatteloven kommer som et resultat av dette
medlems forslag i Dokument nr. 8:45 (1997-98). Dette medlems hensikt
med forslaget var å hindre den urimelighet som var ved
at ulike ligningskontor forskjellsbehandlet spørsmål
om arbeidsgiverfinansiert utdanning, og at det var nødvendig
med en opprydding i et komplisert lovverk knyttet til disse spørsmål. I
tillegg er det av avgjørende betydning at arbeidsgivere
oppmuntrer sine ansatte til ytterligere kompetanseoppbygging uten
at man økonomisk blir straffet for det.
Dette medlem viser videre til etter- og videreutdanningsreformen
som Sosialistisk Venstreparti har foreslått, og som skal
behandles i Stortinget i inneværende sesjon. I den forbindelse
vil det være av avgjørende betydning at lovverket
oppmuntrer, og ikke er til hinder for å ta etter- og videreutdanning.
Dette medlem konstaterer at Regjeringen foreslår
enkelte avgrensninger i skattereglene som dette medlem finner
merkelige, og etter all sannsynlighet vanskelig for det enkelte
ligningskontor å praktisere. Særlig vil departementets
skille mellom hvilken utdanning som kan ha relevans for arbeidstakers
arbeid, og dermed være skattefri, være vanskelig å praktisere
og vil åpenbart føre til nye urimeligheter og
forskjellsbehandling. Dette medlem finner det videre
svært underlig at departementet skiller mellom ekstern
og intern utdanning, og at disse skattemessig skal behandles forskjellig. Dette
medlem kan finne rimelighetsgrunner til departementets forslag
om å avgrense lengden på skattefri kompetanseoppbygging til
18 måneder.
Dette medlem konstaterer at departementet skal
sende forslag til endringer av skattelovens § 42 første
ledd på høring og at dette forslaget som sådan bare
er foreløpig. Dette medlem vil videre vise
til at St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen ligger i Stortinget
til behandling der dette spørsmål også vil
bli berørt. Dette medlem vil på denne
bakgrunn avvente å ta stilling til de ulike forslag til
endringer av skattelovens § 42 første
ledd, til Stortinget har ferdigbehandlet stortingsmeldingen om etter-
og videreutdanning og høringsrunden er gjennomført.