Etter skatteloven § 77 nr. 4 innrømmes
særfradrag til skattyter som «i inntektsåret
har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller
annen varig svakhet». Behandling utenfor offentlig norsk
helse- og sosialvesen gir bare rett til særfradrag dersom
tilsvarende behandling ikke kan tilbys av offentlig norsk helse-
og sosialvesen og behandlingen vurderes som faglig forsvarlig.
Departementet har i brev av 10. mars 1987 uttalt at ufrivillig
barnløshet ikke generelt kan karakteriseres som «sykdom
eller annen varig svakhet» i relasjon til skatteloven § 77
nr. 4, fordi «tilstanden normalt ikke direkte hemmer skattyteren
i den daglige livsutfoldelse». Finansdepartementets avgrensning
i ovennevnte brev er fulgt opp i Skattedirektoratets anvisning i
Lignings-ABC fra og med 1988. I brev av 3. desember 1993
fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet opprettholder departementet
dette standpunkt.
Etter departementets vurdering bør heller ikke regelverket
endres slik at det gis særfradrag for behandling ved ufrivillig
barnløshet. Skattesystemet bør primært
ta seg av de offentlige budsjetters inntektsside, mens støtte
til ulike tiltak hovedsakelig bør skje gjennom bevilgninger
på budsjettenes utgiftsside. Det er et grunnleggende problem
at skattereglene brukes for en rekke formål utenfor skattesystemet.
Ved direkte bevilgning vil offentlige midler dessuten kunne fordeles
mer effektivt og rettferdig enn ved indirekte støtte gjennom
skattelettelser. Man bør på denne bakgrunn ikke
bruke skattesystemet til ytterligere lempninger. Dersom man ønsker å støtte
denne gruppen, bør overføringene i tilfelle ytes
direkte og fremgå av budsjetter, i stedet for at overføringene «skjules» via
fradrag i inntekt.
Departementet legger etter dette til grunn at det ikke skal gis
særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
slutter seg til departementets vurdering om at regelverket ikke
bør endres slik at det gis særfradrag for behandling
ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at behandling
for ufrivillig barnløshet gis av det offentlig helsevesen
finansiert av folketrygden. Hvorvidt barnløshet skal karakteriseres
som «sykdom eller annen varig svakhet» er i denne
sammenheng uinteressant. Når behandling gis av det offentlige
helsevesen er det sikker praksis for at også skattefradrag
gis for skattytere som er kommet i den situasjon at behandlingsmulighet
ikke finnes i Norge pga. kapasitetsmangel som gir lang ventetid.
Disse medlemmer legger videre til grunn at vilkårene
for å gi skattefradrag generelt bør utvides til å gjelde
også for forhold hvor det ikke er kapasitetsmangel i det
offentlige helsevesen. At noen søker behandling ved private
behandlingstilbud i Norge eller behandlingstilbud i utlandet vil
uansett minske presset på den totale behandlingskapasitet
i det offentlige helsevesen, hvilket er en fordel for alle dem som
velger å vente på behandling i det offentlige
helsevesen.
Disse medlemmer er videre av den oppfatning at
det er et uskarpt skille mellom hvem som tilbys behandlingstilbud
for ufrivillig barnløshet i det offentlige helsevesen,
og hvem som ikke gis et slikt tilbud. Det er ikke ukjent at barnløse
par nektes tilbud av det offentlige rett og slett fordi det offentlige
helsevesen ikke har den nødvendige kompetanse til å gi
tilbudet paret trenger. Vellykket behandling for barnløshet tilbys
i utlandet og ved private klinikker i Norge for par som ikke får
slikt tilbud i det offentlige helsevesen. Disse medlemmer fremmer
derfor forslag om tilføyelse til skattelovens § 77
nr. 4.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store
utlegg på grunn av sykdom, barnløshet eller annen
varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider
av, kan det innrømmes et særfradrag i inntekten.
§ 77 nr. 4 annet ledd utgår.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»